«Å støtte vaksinering av barn er utvilsomt den beste investering vi noensinne har gjort.» Bill Gates 139

Kapittel 13 «Å støtte vaksinering av barn er utvilsomt den beste investering vi noensinne har gjort.» Bill Gates 139 Vaksinemirakelet Å holde et nyfødt barnebarn i armene for første gang er noe av det største jeg har opplevd. Det er et like stort under hver gang. Jeg tar det på ingen måte som noen selvfølge. Mens jeg tidligere trakk litt på smilebåndet av besteforeldres grenseløse begeistring for sin nye rolle, må jeg nå bare innrømme det: Jeg er blitt like tussete selv. Gamle kunster så vel som gamle leker, sanger og bøker er hentet fram igjen. Det er et herlig liv. Det er få ting i livet som gir meg større glede enn barn og barnebarn. Samtidig er det lite som bringer dypere bekymring og sorg enn når sykdom og smerte rammer de små. Derfor er det grunn til å være takknemlig for at vi bor i et land med et godt utbygd helsetilbud, beskyttet mot mange av de sykdommer og epidemier som røver så mange barneliv i andre deler av verden. Jeg er overbevist om at vi også på dette området har et ansvar som søsken på samme jord til «å dele med hverandre det vi har fått av skjønt og godt». At det fortsatt er mer enn 7 millioner barn under fem år som dør hvert år, rører ved bestefarshjertet mitt. 140 Barn har uten tvil fått fornyet oppmerksomhet i livet mitt med barnebarnas ankomst. På samme tid har barn blitt viktigere i mitt offentlige virke. De siste årene har jeg fått bruke stadig mer av min tid i kampen for å redde barns liv og å sikre barn grunnleggende helsetjenester i fattige land. Arbeidet med å sørge for at alle barn får tilgang til vaksiner som kan beskytte dem mot sykdom og tidlig død, har gitt en fantastisk mulighet til å samle trådene i livet mitt: arven fra oldefar Jørgens legegjerning på 222

Det ble mange slike kaffekopper, møter, telefonsamtaler og tekstmeldinger mellom Stoltenberg og meg i den tiden jeg var partileder og parlamentarisk leder. Ferskenblomsthøyden i Kina. Min egen fars radikale sosiale engasjement. Mitt politiske arbeid for verdens fattige og erfaringene fra helsesektoren. Synet på menneskets verd. Ansvaret for å forvalte ressursene på en mer rettferdig måte. Utålmodigheten etter å se resultater av mitt arbeid. Med vaksinearbeidet ble trådene liksom vevet sammen. Ikke rart jeg opplever denne jobben som det mest meningsfylte i hele mitt liv i offentlig tjeneste. Det begynte med en telefon fra Statsministerens kontor noen måneder etter regjeringsskiftet i 2005. Jens Stoltenberg bød meg på en kopp kaffe på sitt kontor. Jeg hadde nettopp forlatt regjeringskontorene og blitt parlamentarisk leder i Stortinget. Stoltenberg hadde tatt fatt på sin andre periode som statsminister. Det ble mange slike kaffekopper, møter, telefonsamtaler og tekstmeldinger mellom Stoltenberg og meg i den tiden jeg var partileder og parlamentarisk leder. Vi reiste en gang sammen til New York for å fremme Norges globale helsesatsing. Ved en annen anledning ble Jorunn og jeg bedt hjem på middag og full omvisning i den nye statsministerboligen i Parkveien. 223

Vi fant raskt en uformell og fortrolig tone i våre nye roller. Den var ofte vennskapelig og hyggelig, men ga også en unik mulighet til ærlig og direkte tale når vanskelige saker oppsto mellom KrF og regjeringen. Grunnlaget for forlikene om stat og kirke, eldrepolitikken, privatskoleloven og pensjonsreformen ble lagt i slike samtaler. I konfliktsaker om bioteknologi og familiepolitikk ble det utvekslet respektfull, men ramsalt tale. Han har alltid lyttet, selv der vi var rykende uenige. Vi er begge opptatt av at det er mye som forener arbeiderbevegelsen og kristenfolket. Solidaritetstanken og nestekjærlighetsbudet er beslektet. Men det kan trekkes for langt. Da jeg var president i Nordisk Råd, deltok jeg i en mottakelse i Islands ambassade i Oslo. Stemningen var høy da venstresosialistenes leder og senere finansminister Steingrímur Sigfússon reiste seg opp og erklærte: «Jesus var den første sosialist.» Da protesterte tidligere statsminister Halldór Ásgrímsson:«Nei, det var han ikke. En sosialist sier: Alt ditt er mitt! Jesus sa: Alt mitt er ditt!» Det var ofte konfrontasjoner mellom Jens og meg i saker som var oppe i stortingssalen, men i kampen for verdens fattige var og forblir vi nære allierte. Fra 2001 var Jens Stoltenberg Norges første styremedlem i Vaksinefondet GAVI (Global Alliance for Vaccines and Immunization). Kampen for å redde barns liv ved hjelp av vaksiner hadde blitt en viktig hjertesak for ham. Det var den han hadde i tankene da vi møttes på kontoret hans i høyblokka i regjeringskvartalet på nyåret i 2006: «Vil du ta over etter meg?» spurte han etter at jeg hadde satt meg godt til rette i sofagruppen på kontoret hans. «Ja, i GAVI, altså,» skyndte han seg å legge til da han så ansiktet mitt forme seg som et spørsmålstegn. «Ja, jeg kan gjerne begynne med å overta i GAVI,» repliserte jeg kjapt med et smil på lur. Det var en tillitserklæring jeg visste å sette pris på. Stoltenberg kunne uten videre ha pekt på en av sine egne til den jobben han selv hadde investert så mye i. I stedet ble en av opposisjonslederne i Stortinget med Norges aktive støtte valgt inn som uavhengig styremedlem i Vaksinefondet sommeren 2006. Da hadde Graça Machel overtatt som styreleder etter sin mann Nelson Mandela. På mitt første styremøte husker jeg hvordan hun levende beskrev afrikanske mødres kamp for barnas liv. «Vi må alltid huske at vi er i dette arbeidet for barnas skyld,» sa Graça Machel når diskusjonene ble for teoretiske. 224

«Vi må alltid huske at vi er i dette arbeidet for barnas skyld,» sa Graça Machel, t.h., når diskusjonene ble for teoretiske. Haag, 2010. Fortsatt dør et barn hvert 20. sekund av sykdommer som kan forebygges med vaksiner. Til sammen er det nesten 2 millioner barn hvert år. 141 Det er opprørende, det er tragisk, det er urettferdig og det er komplett unødvendig. For det er mulig å gjøre noe med det. Et barns tilgang til vaksiner bør ikke avgjøres av hvor det blir født. Siden 2006 har jeg fått bruke mine erfaringer som helseminister og mitt engasjement for verdens fattige i et arbeid for å sikre vaksiner til barn i lavinntektsland. Å stå midt oppe i dette arbeidet er et stort privilegium. Når jeg reiser rundt i forbindelse med vaksinearbeid har jeg mitt eldste barnebarn, Evelina på seks, i spissen for heiagjengen hjemme. Vi studerer globusen sammen før jeg drar, hun vet godt hva bestefar gjør for de fattigste barna og hun legger stadig til side noen kroner som skal gå nettopp til dem. Mens jeg skrev denne boka, spurte Evelina hva jeg jobbet med. Mitt svar var at jeg skrev bok om det jeg synes er viktigst. På spørsmål om hun visste hva som var viktigst for bestefar, svarte hun med et varmt smil: «At barna skal få leve.» 225

Et barns tilgang til vaksiner bør ikke avgjøres av hvor de blir født. Fra et besøk på en utpost betjent av Haydom Lutheran Hospital, Mbulu, Tanzania, 2011. Jeg innrømmer det gjerne: Det er noe med vaksiner som appellerer til meg på en spesiell måte. Vi snakker nemlig om et av historiens mest virkningsfulle og kostnadseffektive helseverktøy. En vaksine er som et lite mirakel: Noen få doser beskytter et barn mot dødelige sykdommer for livet. For en erklært tilhenger av forebygging er dette en sjelden mulighet til å være med på noe som har enorm innvirkning på enkeltmenneskers, familiers og nasjoners liv. De vaksinene vi tar for gitt at våre barn og barnebarn får, må bli tilgjengelig for alle barn. Nye vaksiner må ut like raskt til fattige land som til resten av verden. Sist, men ikke minst: Nye vaksiner mot sykdommer som i hovedsak tar liv i de fattige land må utvikles og produseres. 226

Jeg fascineres av vaksinehistorien. Vaksinasjon har gitt verden historiske gjennombrudd i kampen mot smittsomme sykdommer. Virussykdommen kopper tok livet av opp mot 500 millioner mennesker i det 20. århundre. Takket være en effektiv vaksine er sykdommen utryddet. For 20 år siden var det polioutbrudd i 125 land. Etter intensivt vaksinearbeid er det i dag bare 3 4 land som fortsatt har utbrudd. I årene mellom 2000 og 2007 ble antallet døde på grunn av meslinger redusert med 78 prosent. Vaksiner sparer liv, men reduserer også byrden av sykdom og funksjonshemning på familier, helsevesen og samfunn. Det betyr igjen sparte utgifter og tid som tidligere gikk til å ta vare på syke. Utgiftene til medisinsk behandling av syke barn kan for mange være det som velter en skjør familieøkonomi. Friske barn er bedre i stand til å yte sin innsats i skole og senere i arbeidslivet. De blir en del av samfunnets økonomiske og sosiale ryggrad. Vaksinering gir også direkte samfunnsøkonomiske gevinster. Da kopper ble utryddet for 30 år siden, medførte det at man sparte over 7 milliarder kroner hvert eneste år i utgifter til behandling og forebygging, mer enn ti ganger så mye som kostnadene til programmet for å utrydde sykdommen. Det er likevel mange hindringer i arbeidet for å sikre bedre vaksinedekning. Militære konflikter, ustabilt styresett og naturkatastrofer hemmer mange steder kampen mot sykdommer som kan forebygges med vaksiner. Når slike situasjoner oppstår, ser vi ofte en reduksjon i andelen barn som rutinemessig vaksineres. Svakt utbygde helsesystemer er også et problem i en rekke utviklingsland. For at vaksinene skal nå helt ut til barna i avsidesliggende områder, trengs kvalifisert personale, systematisk organisering og kjøling som gjør at vaksinedosene holder seg til de når fram dit barna vaksineres. Ved besøk i flere land i Afrika, Asia og Latin-Amerika har jeg fått lov å følge vaksinenes ferd gjennom denne kritisk viktige «kuldekjeden». Vaksinene må gjerne ut på en reise fra det sentrale kjølelageret i hovedstaden, via det lokale sykehus til kjøleskap på helsestasjoner. Til slutt fraktes de i noen tilfeller det siste stykket ut til avsidesliggende landsbyer i en kjølebag på bagasjebrettet til helsearbeiderens sykkel. Disse hardt arbeidende og selvoppofrende helsearbeiderne er vaksinesakens lokale helter. Ta for eksempel unge afghanske jordmødre, som tross dårlig framkommelighet, krig, og fordommer gir mødre og 227

På hjemmebesøk med to av vaksinearbeidets helter, Emebet og Feven. Familien viser stolt fram helsesertifikatet sitt. Etiopia, 2011. barn vaksiner, helseråd eller fødselshjelp hver eneste dag. I en landsby sør for Addis Abeba i Etiopia møtte jeg våren 2011 Emebet og Feven. De to unge jentene var blant 34 000 lokalt rekrutterte medarbeidere i helsetjenesten. De kjente alle 1100 husholdningene i sitt område. De bisto ved fødsler, gikk på hjemmebesøk, satte vaksiner og mobiliserte for grunnleggende forebyggende helsetiltak. De forklarte meg hvordan vaksineringen var en drivkraft i hele deres virksomhet. Det var nettopp tilbudet om vaksiner som fikk mødrene til å møte opp på helsestasjonen, siden de kjente til farene ved smittsomme sykdommer etter å ha erfart tidligere epidemier. Jeg besøkte jordhytta til en familie som stolt viste fram et sertifikat for gjennomført vaksinering og andre grunnleggende helsefremmende tiltak på det lille gårdsbruket. Takket være innsatsen til slike lokale helsearbeidere har vaksiner blitt tilgjengelige og gitt beskyttelse til millioner av mennesker over hele verden. Vaksiner er en av de viktigste årsakene til at tallet på barn som dør før fylte fem år, er blitt kraftig redusert de siste årene: Fra 20 millioner i 1960 til om lag 12 millioner i 1990 og videre til 6,9 millioner i 2011. Generaldirektør i WHO, Margaret Chan, gir vaksiner 228

æren for over halvparten av denne nedgangen. Støtten til å utvikle gode helsetjenester har vært like viktig. Uten et helsesystem blir det bare vaksiner, men ingen vaksinering. Vi som arbeider med vaksiner i dag, står på skuldrene til noen pionerer: For 30 år siden, midt i en global økonomisk nedgangstid og gjeldskrise, lanserte UNICEFs legendariske toppsjef, Jim Grant, en storstilt kampanje for å få ned barnedødeligheten. Den gang døde over 14 millioner barn hvert eneste år. Jim Grants målsetting var å halvere dette tallet, gjennom vaksinering og andre svært kostnadseffektive tiltak som for eksempel undervisning om fordelene ved amming og enkle behandlingstiltak for barn med alvorlig diaré. Millioner av barn ble reddet gjennom denne satsingen, og andelen barn i utviklingsland som ble vaksinert, ble doblet til 40 prosent på midten av 1980-tallet. Det økte videre til 70 prosent i 1990. Dessverre mistet verdenssamfunnet noe av fokuset på vaksiner i årene som fulgte. Framgangen stoppet opp og andelen vaksinerte barn gikk ned mange steder. Mot slutten av 1990-tallet ble det hvert eneste år født 30 millioner barn med liten eller ingen tilgang til grunnleggende vaksinering. I Afrika sør for Sahara var færre enn 50 prosent av alle barn vaksinert. Omtrent 3 millioner døde hvert år på grunn av sykdommer som kunne vært unngått med vaksiner. Det ble åpenbart for mange at noe måtte gjøres. Under en samling i Davos i 2000 gikk alle de viktigste aktørene innen vaksinefeltet sammen om et nytt initiativ: en global allianse for vaksinering av verdens barn; GAVI. Frihetskjemperen og statsmannen Nelson Mandela ble den første styrelederen for Vaksinefondet som skulle finansiere alliansens arbeid. Målsettingen som ble trukket opp for den nye organisasjonen, var å redde barns liv og forbedre folks helse gjennom å bedre tilgangen til vaksiner i fattige land. Men ambisjonene gikk enda lenger: Tradisjonelt har det vært en forsinkelse på 10 til 15 år fra barn i rike land kan ta i bruk en nyutviklet vaksine til prisen er så lav at den samme vaksinen kan kjøpes til barn i utviklingsland. Millioner av barn dør unødvendig i denne uakseptabelt lange venteperioden. Vaksiner mot sykdommer som hovedsakelig forårsaker barnedød i fattige land, ble dessuten aldri produsert. GAVI ble etablert for å samle etterspørselen fra fattige land og kjøpe vaksinene på deres vegne. Dermed kunne man garantere for kjøp, sikre økt bruk og raskere tilgang til eksisterende vaksiner og 229

samtidig sørge for at nye vaksiner som først og fremst kan redde liv i fattige land, faktisk blir produsert. Kombinasjonen av et enormt behov for vaksiner og svært liten kjøpekraft kan betraktes som en «markedsfeil». For å korrigere denne feilen finansierer giverlandene den siste fasen i utvikling og produksjon av vaksiner som er tilpasset utviklingslands behov. I første omgang har GAVI brukt denne modellen for å sikre utviklingsland langsiktig tilgang til vaksiner mot lungebetennelse. Gjennom dette regner GAVI med å kunne bidra til å forhindre 7 millioner dødsfall som ellers ville vært forårsaket av lungebetennelse fram mot 2030. GAVI-alliansens arbeid har allerede gitt fantastiske resultater. Flere barn enn noen gang blir vaksinert. GAVI bidro i sitt første tiår til at nesten 330 millioner barn i verdens 73 fattigste land fikk livreddende vaksiner. Mer enn 5,5 millioner unødvendige dødsfall er blitt avverget. Tiden det tar for nye vaksiner å nå fram til de som trenger det mest, er også kraftig redusert. De nyutviklede vaksinene mot lungebetennelse og alvorlig diaré ble takket være GAVI tilgjengelig i lavinntektsland bare ett år etter at det var lansert i USA og Europa og til en brøkdel av prisen i industrialiserte land. Markedsmakten er blitt utnyttet til å presse prisene på vaksiner nedover. GAVI kjøper for eksempel vaksiner mot lungebetennelse til 90 prosent rabatt sammenliknet med prisen på markedet i industrialiserte land. Fra 2000 til 2011 falt prisen på vaksiner mot smittsom leverbetennelse (hepatitt B) med 69 prosent. 142 Mannen som for alvor fikk snøballen til å rulle i 2000 var Microsofts grunnlegger Bill Gates, som gjennom sin stiftelse skaffet 750 millioner dollar i startkapital for det nye initiativet. Jeg traff ham første gang på det nøkterne kontoret hans i Gates-stiftelsens lokaler i Seattle i USA i januar 2011. Jeg hadde forberedt meg godt, og enkelte hadde advart om at han kunne være krevende og la smilende til at man burde kunne sin «billologi» før et slikt møte. Møtet etterlot ingen tvil om at Gates har et drivende engasjement for utvikling. Han er utålmodig og kunnskapsrik. Når Bill Gates sier at «å støtte vaksinering av barn er utvilsomt den beste investering vi noensinne har gjort», er det noe som blir lagt merke til både i offentlig og privat sektor. Jeg stilte godt forberedt til møtet vårt, men Bill hadde også forberedt seg. Han hadde skrevet opp tre punkter på tavla si som 230

han ville drøfte med meg. Etter mine innledende ord fikk jeg en leksjon jeg sent vil glemme. Utålmodighet etter resultater er bare en forsiktig karakteristikk av det han formidlet. Han er nærmest besatt av tanken på hva vaksiner kan utrette. Bill har et sterkt fokus på verdien av det enkelte barnets liv og den plikten han mener vi har til å kutte tiden det tar før livgivende vaksiner når alle barn. Mitt ærend var å få hans hjelp til å mobilisere 3,7 milliarder dollar. For disse pengene kunne GAVI redde ytterligere 4 millioner barns liv i løpet av fem år. Bill var med, men ville også bruke sin posisjon for å få andre til å ta et større ansvar for denne unike investeringen i menneskeliv. Vi diskuterte hvordan ulike giverland, deriblant Norge og Storbritannia, kunne utfordres til å gi mer enn de allerede gjorde. Bill antydet at han kunne tenke seg å øke sin støtte til GAVI tilsvarende det britene måtte være villige til å øke med. Og han var villig til å spille den rollen vi måtte ønske på det møtet vi planla for bidragsytere senere på året. Norge har fra starten av vært en av de viktige støttespillerne for Vaksinealliansen GAVI. Flere nordmenn spilte også en helt sentral rolle i oppbyggingen av den nye organisasjonen fra starten i 2000. Gro Harlem Brundtland ledet Verdens Helseorganisasjon (WHO). Hennes stabssjef het Jonas Gahr Støre, og de to fikk mye å si for utformingen av den nye organisasjonen. En av nøkkelpersonene for etableringen av GAVI var den tidligere lederen for WHOs forskningsprogram for tropiske sykdommer, dr. Tore Godal. Nordmannen ble GAVIs første direktør. Den kunnskapsrike og hardt arbeidende Godal med sin lange erfaring med å manøvrere i det internasjonale helsemiljøet ble på mange måter limet som holdt det hele sammen i startfasen. Jeg er full av beundring over hva denne mannen har fått til innenfor global helse. Hjemme er han en «grå eminense» i regjeringens kulisser. I det globale helsemiljøet er han en kjempe som alle ser opp til. Det var mye som begeistret meg ved mitt møte med GAVI: For det første er dette et genuint partnerskap. Representanter for store, internasjonale aktører og uavhengige enkeltrepresentanter kommer sammen rundt styrebordet med en ydmyk holdning i et samarbeid for å nå et felles mål. GAVI-alliansen består av regjeringsrepresentanter fra både giverland og utviklingsland, UNICEF, Verdens Helseorganisasjon, Verdensbanken, Bill og Melinda Gates-stiftelsen, frivillige orga- 231

nisasjoner, vaksineprodusenter og representanter fra forskningsmiljøene. Selvsagt oppstår det interne interessemotsetninger, det er store kulturforskjeller og uenigheter i et slikt samarbeid. Jeg har ledet både regjeringskonferanser og stortingsmøter, men å lede styremøter i GAVI er ulikt alt annet. Her møtes ulike språk og kulturer, ulike styrings- og forvaltningstradisjoner, privat og offentlig tenkemåte, helsefag, utviklingssektor og finans, nord og sør. Det hele oppleves som en gedigen dugnad. Alle bidrar med sitt. Medlemmer som bare representerer seg selv og de som representerer FN-gigantene. Ingen prøver å dominere. GAVI har lyktes i å skape et unikt samarbeidsklima som har vært avgjørende for organisasjonens resultater. For det andre har GAVI-alliansen brakt en forfriskende nytenkning inn i det etablerte globale helsemiljøet. Dynamikken som er skapt gjennom å forsøke å samle det beste av kreativitet, kunnskap og erfaring fra både den private og den offentlige sektoren er spennende, og innovasjon har blitt et kjennetegn for GAVI. Utviklingsprogrammenes svøpe er avhengigheten av de årlige budsjettvedtak for bistand i landenes parlamenter. Det svekker mulighetene for rasjonell og planmessig bruk av ressursene der de trengs, når det trengs. GAVI har etablert en finansieringsløsning som innebærer at det selges obligasjoner i de internasjonale finansmarkedene som er sikret gjennom langsiktige forpliktelser fra giverland. Ved hjelp av disse instrumentene er GAVI tilført 3,6 milliarder dollar som har gjort det mulig raskt å øke andelen barn i verden som blir vaksinert. Den kjente britiske finansmannen Alan Gillespie ledet arbeidet med etableringen av nyordningen sammen med finanseksperter som tidligere har gjort karriere med investeringer og aksjehandel i et ganske ensidig profittorientert forretningsmiljø. Han forteller hvordan flere av dem ble rørt til tårer da de forsto at deres håndverk kunne hjelpe til med å redde barns liv med vaksiner. GAVI har også utviklet ordninger for å tiltrekke seg gaver fra privat sektor. Den britiske regjeringen har lovet å doble alle bidrag fra private, britiske givere til GAVI. Utenfor Storbritannia har Gates-stiftelsen sagt at de vil gjøre det samme. Dette gjør GAVI til et unikt «investeringsobjekt» for privat sektor. Ikke bare går pengene til en god sak med garanterte målbare resultater, men ethvert privat bidrag til GAVI vil også dobles straks det er gitt. Denne enkle modellen har hjulpet GAVI til å engasjere flere nye private aktører i vaksineringsarbeidet. 232

Sammen med Bill Gates var jeg vertskap for en frokost for næringslivsledere i Davos i februar 2012. Frokosten innbrakte 9 millioner dollar til vaksinesaken. I januar 2012 var Bill Gates, Storbritannias utviklingsminister Andrew Mitchell og jeg vertskap for en frokost for næringslivsledere under World Economic Forum i Davos mens finanskrisen var det gjennomgående tema. MTV-gründeren Bill Roedy spurte retorisk om noen i rommet kunne vise til noen annen investering der resultatet var garantert og investeringen doblet seg i det øyeblikk den ble foretatt? Vi fikk inn 9 millioner dollar i «kollekten» under den frokosten. Innen utgangen av 2015 regner vi med at vi skal skaffe til veie 260 millioner dollar gjennom det såkalte Matching Fund. Forhåpentligvis vil også norske selskaper engasjere seg i dette arbeidet. Innovativ finansiering handler om å få mer penger til helse og mer 233

helse for pengene. Dersom GAVIs mobilisering for vaksiner bare hadde bidratt til flytting av penger fra andre bistandsformål, ville det ikke vært så imponerende. Heldigvis er ikke det tilfellet. Undersøkelser viser at GAVI har trukket til seg nye og økte ressurser til helse for verdens fattige. Et tredje kjennetegn er at det er utviklingslandene selv som er i førersetet: De søker om støtte, de tar inn rutinevaksinering som ledd i egne helseplaner og må selv bidra til finansieringen av vaksineprogrammene. GAVIs rolle er å understøtte landenes egne bestrebelser på å sikre befolkningen livreddende vaksiner. Her går GAVI foran og setter en ny standard innen internasjonalt utviklingssamarbeid. Størrelsen på egenandelen fra landene avhenger av deres økonomiske situasjon. De fattigste landene betaler en liten del, men ansvaret øker gradvis etter hvert som landenes økonomi vokser. Flere land er nå i ferd med å «uteksamineres» fra GAVI fordi de har en økonomisk vekst som gir dem rom til å betale fullt ut for vaksiner til egen befolkning. Egenfinansieringen sikrer landenes eierskap og bistandens bærekraft. Det er nærliggende for meg å nevne Kina som eksempel: Fra 2002 til 2006 samarbeidet GAVI med kinesiske myndigheter for å få ut hepatitt B-vaksinen til landets fattigste provinser. Vaksinedekningen økte dramatisk. 66,6 millioner barn ble vaksinert, og 900 000 framtidige dødsfall grunnet sykdom i leveren ble avverget. Siden den gang er Kina «uteksaminert» fra GAVI, sørger for egne vaksiner og vurderer nå hvordan de selv kan bidra til GAVIs arbeid. Tross imponerende resultater manglet det ikke på utfordringer i den unge helseorganisasjonen da jeg entret styret i 2006. Samarbeidet partnerne imellom og mellom partnere og sekretariatet var langt fra knirkefritt. Styringsmodellen ble forenklet, men det skulle snart vise seg at den største utfordringen lå på et annet plan. Nye vaksiner mot blant annet diaré og lungebetennelse ville snart være klare. Millioner av liv kunne reddes ved at disse vaksinene ble introdusert. Samtidig var GAVI på vei inn i en situasjon der pengemangel kunne komme til å bremse denne introduksjonen. Det gikk mot skifte av så vel administrerende direktør som styreleder. På en styreretreat i Rotterdam i 2009 ga jeg følgende utfordring til styret om hva som måtte gjøres: GAVI må gå til verdens ledere og fortelle hva vi kan utrette med mer midler. 234

Rwanda 2011. Som nyvalgt GAVI-styreleder i samtale med mødre som venter på å få sine barn vaksinert. Denne situasjonen var ennå ikke avklart da jeg på forsommeren i 2010 sa ja til å stille som Norges kandidat til vervet som styreleder for GAVI. Da jeg ble valgt på et møte i Kigali i Rwanda i november samme år, sto organisasjonen uten administrerende direktør og med et finansieringsgap på 3,7 milliarder dollar for å gjennomføre de planlagte vaksinasjonsprogrammene fram mot 2015. Å få til gode løsninger på disse utfordringene ble min første oppgave. Jeg visste at de neste månedene ville være avgjørende for alliansens handlekraft og muligheter de kommende årene. Mange måtte dra lasset sammen om dette skulle lykkes. Arbeidet med å finne ny direktør var i gang. Min forgjenger som styreleder, Irlands tidligere president Mary Robinson, hadde spurt meg om å være med og lede dette arbeidet allerede før jeg tok over, og i januar 2011 var vi i finalen med noen få aktuelle kandidater. I begynnelsen av mars kunne vi annonsere at den anerkjente lederen og grunnleggeren av det internasjonale AIDS-vaksineinitiativet (IAVI), Seth Berkley, var utpekt til ny administrerende direktør i GAVI. Den andre hovedoppgaven var å skaffe pengene som skulle til for å 235

sikre landene de vaksinene som nå var tilgjengelige. Midt i finanskrisen måtte vi regne med at det ble en meget krevende oppgave. Det medisinske tidsskriftet The Lancet skrev i februar 2011 at: Norges tidligere helseminister står overfor en av de tøffeste finansieringsutfordringer i hele sin karriere. Som ny styreleder i GAVI( )må Høybråten overbevise humanitære organisasjoner, bistandsorganer og verdens ledere for å fylle finansieringsgapet på 3,7 milliarder dollar som alliansen står overfor fram til 2015. 143 Vi satte 13. juni 2011 som D-dag. Da skulle bidragsytere samles for å avklare hva de ville forplikte seg til å yte de nærmeste årene. Jeg brukte mye av den første tiden som styreleder til å reise rundt og besøke hovedstedene i sentrale giverland og viktige partnere i alliansen. Aldri har jeg hatt flere reisedøgn i løpet av ett år. Allerede i januar traff jeg Storbritannias utviklingsminister Andrew Mitchell i London. Han hadde gode nyheter: Den britiske regjeringen med statsminister David Cameron i spissen ville være vertskap for giverkonferansen. Camerons regjering hadde allerede tatt et viktig verdivalg: Selv om alle budsjettområder måtte kuttes, skulle bistanden øke. Nå hadde de tatt enda et viktig valg: De ville sørge for at GAVIs suksess kunne videreføres. Budskapet jeg reiste rundt med var klart og kraftfullt: Fortsatt dør 2 millioner barn hvert år på grunn av sykdommer som det finnes vaksiner mot. GAVI kan bidra i kampen for å få ned dette tallet gjennom å immunisere ytterligere en kvart milliard barn fram mot 2015, noe som vil redde 4 millioner liv. Ikke minst vil vi i samarbeid med utviklingslandene introdusere vaksiner mot de to største barnemorderne som finnes, nemlig alvorlig diaré og lungebetennelse. Disse to sykdommene er alene ansvarlig for 40 prosent av barn som dør før fylte fem år. Vaksinene er der. Etterspørselen fra fattige land er der. I London kan vi skaffe til veie pengene som skal til for å gjennomføre det! Hvordan kan vi la være å handle i en slik situasjon? Vi fikk også verdifull drahjelp ved at det britiske Utviklingsdirektoratet (DFID) utførte en bred evaluering av all britisk bistand ut fra kostnadseffektivitet og måloppnåelse. Da resultatene ble offentliggjort i mars 2011, viste det seg at GAVI lå helt på topp som den beste flernasjonale bistandsorganisasjonen. Det hjalp oss i ressursmobiliseringen 236

og ble en oppmuntring for hele GAVI-teamet. Senere har GAVI oppnådd liknende resultater både i en australsk og en svensk bistandsundersøkelse. Hele GAVI-teamet arbeidet hardt for å rekruttere flere giverland og sikre økte bidrag fra eksisterende givere. Samtidig måtte vi svare på en mer og mer høyrøstet kritikk fra enkelte organisasjoner som mente det var uheldig at vaksineindustrien var inkludert i alliansen. Tydeligst i denne kritikken var organisasjonen Leger uten grenser. De mente at habilitetsproblemene for GAVI var åpenbare i og med at vaksineindustrien tjente penger på GAVIs finansiering av vaksiner. De trodde også man ville klare å oppnå lavere vaksinepriser om industrien ble holdt utenfor styret. Jeg var enig i at det var viktig å håndtere slike interessekonflikter på en ryddig måte. Å kaste industrien ut av styret ville etter min oppfatning ikke være noen god løsning. GAVI ville ikke oppnådd sine resultater uten et ryddig samspill med vaksineindustrien. Mistro og manglende forståelse mellom privat sektor og det internasjonale utviklingsmiljøet hadde flere ganger hindret gode initiativ og satt vaksinesaken tilbake. Vi måtte ikke havne i en slik situasjon på nytt. Interessekonflikter er selvsagt uunngåelig i en slik allianse. Alle rundt styrebordet ville fra tid til annen ha sterke interesser i utfallet av enkeltsaker. Derfor var det viktig at vi håndterte slike habilitetsspørsmål på en god måte. Jeg skisserte en løsning der GAVI-alliansen gjennomgikk og styrket sine habilitetsregler. Videre foreslo jeg at alle markedsfølsomme spørsmål skulle håndteres i Eksekutivkomiteen der industrien ikke lenger skulle være representert. En slik organisatorisk endring ville sikre klare skiller, og tydeligere vise for omverdenen at industrien ikke deltok i avgjørelser som direkte berørte deres forretningsvirksomhet. Industriens representanter ga sin støtte til en slik omlegging. De innså at det ville beskytte så vel deres egen som GAVIs integritet. Utover våren 2011 ble det arbeidet hardt fra flere hold for å mobilisere foran samlingen i London. En rekke av alliansens støttespillere ble mobilisert. Verdensstjernen Bono skrev brev til flere statsledere, blant dem til Frankrikes president Nikolas Sarkozy, for å få dem til å trappe opp sin støtte til GAVI. Sangeren Bob Geldof stilte opp og appellerte til større vaksineinnsats. Bill Gates dro på rundreise til flere land, blant 237

annet til Oslo og Jens Stoltenberg. Målet var å dekke inn finansieringsgapet på 3,7 milliarder dollar, en nesten uvirkelig sum i en tid da finanskrisen tvang flere regjeringer til kraftige nedskjæringer. Det var lenge stor usikkerhet rundt hvordan vi lå an. Men de siste ukene før møtet tikket det inn flere gode meldinger om givere som ville bidra med mer enn tidligere. Vaksineindustrien stilte også opp med annonsering av lavere vaksinepriser for GAVI-land, blant annet en to tredels reduksjon i prisene på nye vaksiner mot diaré. Tonen ble satt allerede ved åpningen av London-møtet. David Cameron erklærte at Storbritannia sto ved sine løfter om opptrapping av bistanden. Han fastslo at Storbritannia ikke ville la de fattigste betale for egne økonomiske problemer og lovte en tredobling av den britiske støtten til GAVI. Bill Gates økte tilsvarende slik han hadde lovet og la 1 milliard dollar på bordet med den lakoniske bemerkningen: «Det er ikke hver dag vi gir bort så mye penger, men dette er en god sak.» Jens Stoltenberg på sin side forpliktet seg til å doble det norske bidraget. Flere andre land økte også sine bidrag. Liberias London-møtet 13. juni 2011 mobiliserte 4,3 milliarder dollar for vaksiner de neste fem årene. Fra venstre: GAVI-direktør Seth Berkley, Liberias president Ellen Johnson-Sirleaf, HKH prinsesse Cristina av Spania, Storbritannias statsminister David Cameron, Bill Gates, Storbritannias utviklingsminister Andrew Mitchell og undertegnede. 238

I den veiløse landsbyen i Malawi møtte jeg 12 dager gamle Raswiri og moren hennes. 2007. president Ellen Johnson-Sirleaf appellerte på vegne av samarbeidslandene. Da de samlede tallene kom opp på skjermen, måtte jeg klype meg i armen og tørke en tåre i øyekroken. Det var nesten uvirkelig. Midt i en dyp finansiell krisetid viste verden en sterk vilje til å stille opp for å redde barns liv og helse. Da vi summerte opp bidragene, endte vi på 4,3 milliarder dollar, 600 000 dollar mer enn det som var målsettingen. Nå kunne vi gjennomføre det ambisiøse programmet vårt. Vi hadde pengene og vaksinene som skulle til for å redde 4 millioner liv. Kanskje kunne vi til og med gjøre mer og gjøre det raskere. Det var en enorm tillitserklæring til GAVI, men også et uttrykk for skyhøye forventninger. 13. juni 2011 vil bli stående som en historisk dag for GAVI, og en milepæl for global helse som viser at det er mulig. Utover i 2011 og 2012 kunne vi så rulle ut de nye vaksinene mot diaré og lungebetennelse i land etter land. Samtidig kjørte vi på for fullt med videreføringen av eksisterende vaksineprogrammer. På et møte i Dhaka, Bangladesh i november 2011 vedtok GAVI-styret å åpne for 239

Lille Fathema fra Bangladesh. Et gyllent øyeblikk for en bestefar langt borte fra sine egne. 2011. støtte til introduksjon av vaksine mot livmorhalskreft (HPV). Forutsetningen for vedtaket var at GAVI lyktes med å få prisene for denne vaksinen betydelig redusert, noe vi ser ut til å lykkes med. Livmorhalskreft tar livet til 275 000 kvinner hvert eneste år. Hele 88 prosent av disse bor i utviklingsland. HPV-vaksinen kan hindre 70 prosent av tilfellene, men er i dag stort sett bare tilgjengelig i verdens rike land. Verden kan ikke lengre akseptere at livmorhalskreft tar livet av en kvinne hvert andre sekund, når det finnes vaksiner tilgjengelig. Et stykke fram i tid håper vi på en ny vaksine mot malaria, denguefeber og senere også mot hiv/aids. Mulighetene er store, og med fortsatt satsing på immunisering kan vaksinemirakelet fortsette å redde stadig flere liv. London-møtet ble en nesten magisk opplevelse. Likevel er det de mange møtene med mødre og barn som nyter godt av vaksinemirakelet som gjør sterkest inntrykk. La meg gi deg noen glimt: Under treet i den veiløse landsbyen i Malawi møtte jeg Raswiri og moren hennes. 12 240

I jordskjelvrammede Port-Au- Prince vaksinerte jeg lille Madeleine Isaac mot polio. April 2012. dager gammel var den lille kroppen som jeg fikk vaksinere mot polio. Etter signal fra landsbyhøvdingen fikk jeg tale til den fargerike forsamlingen av mødre og barn. De kvitterte med en vekselsang til takk for vaksineinnsatsen. I landsbyen Bara Goan i Bangladesh var jeg med på vaksinasjonsdag hjemme i stua til helsearbeideren Rabbi Aztor. Lille Fathema på ti uker ble veid og målt for deretter å få noen dråper diarévaksine i munnen og fem vaksiner gjennom ett eneste stikk i armen. De fem minuttene det hele tok, er så utrolig viktig for lille Fatemas liv. Så fikk jeg mamma Maksuda Aketers tillatelse til å løfte den lille opp på armen og holde henne inntil meg. Et gyllent øyeblikk for en bestefar langt borte fra sine egne. I den jordskjelvrammede hovedstaden Port-Au-Prince på Haiti fikk jeg være med på en feiende flott åpning av en gjennomgripende offensiv for å vaksinere flere forsømte årskull i det fattige landet og forebygge de meningsløse barnedødsfallene. Der vaksinerte jeg lille Madeleine Isaac mot polio med to beskyttende dråper i munnen, godt assistert av helseminister Florence D. Guillaume. Våre barn og barnebarn i Norge har tilgang til et team av dyktige spesialister når liv og helse er i fare. På Haiti møtte jeg en helt annen 241