Originaltittel: A Place Callled Here 2006, Cecelia Ahern www.cecelia-ahern.com 2011, Bazar Forlag Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo Oversatt av Hedda Vormeland Omslagsdesign: Bazar Forlag Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel. ISBN: 978-82-8087-482-5 Produsert av Newcomlab S.L.L., Madrid www.bazarforlag.com
Til deg, pappa av hele mitt hjerte. Per ardua surgo
En savnet person er en person hvis oppholdssted er ukjent, uaktet omstendighetene rundt forsvinningen. Personen vil betraktes som «savnet» inntil vedkommende er lokalisert og hans/hennes velbefinnende er bekreftet eller avkreftet. Det irske politi
1 JENNY-MAY BUTLER, den vesle jenta som bodde rett over veien, forsvant da jeg var liten. Politifolkene satte i gang en etterforskning som fortsatte i en langvarig offentlig leteaksjon. I månedsvis var historien på nyhetene hver kveld, den var på avisforsidene hver dag, den ble drøftet overalt og i alle samtaler. Hele landet ville hjelpe til, det var den mest storstilte leteaksjonen jeg, som var ti år gammel, noensinne hadde sett, og den så ut til å berøre alle. Jenny-May Butler var en blond og blåøyd skjønnhet, som smilte strålende fra tv-skjermen inn i stua i hvert eneste hjem i hele landet, slik at øyne fyltes med tårer og foreldre klemte barna sine akkurat litt fastere inntil seg før de sendte dem i seng. Hun hadde en plass i alles drømmer og alles bønner. Hun var også ti år gammel og gikk i klassen min på skolen. Jeg pleide å stirre på det pene bildet av henne på nyhetene hver dag og lytte til reporterne som snakket om henne som om hun var en engel. Slik de beskrev henne, ville man aldri ha gjettet at hun kastet stein på Fiona Brady i friminuttene når læreren ikke så, eller at hun kalte meg «teite krøllete sau» foran Stephen Spencer bare for at han skulle like henne i stedet for meg. Nei, i løpet av de månedene hadde hun blitt til en perfekt
skapning, og jeg syntes ikke det ville være riktig å ødelegge det bildet. Etter en stund glemte til og med jeg alle de slemme tingene hun hadde gjort, for hun var ikke bare Jenny-May lenger. Hun var Jenny-May Butler, den nydelige forsvunne jenta fra den hyggelige familien som gråt på ni-nyhetene hver kveld. Hun ble aldri funnet ikke kroppen hennes, heller ikke noe spor etter henne; det var som om hun hadde gått opp i røyk. Ingen hadde sett noen mistenkelig skikkelse snike seg rundt, ingen overvåkningskameraer kunne vise hennes siste bevegelser. Det var ingen vitner, ingen mistenkte, politiet hadde avhørt alle tenkelige. Gaten ble mistenksom, beboerne ropte vennlig hallo til hverandre på vei ut i bilene tidlig om morgenen, samtidig som de grublet, bebreidet seg selv og i tankene så for seg underlig forvridde bilder av naboene sine, som de ikke kunne hjelpe for. Å vaske biler, male stakitt, luke i blomsterbedene og klippe plenen på lørdagsformiddager mens man kastet stjålne blikk på nabolaget, framkalte skammelige tanker. Folk ble sjokkert over seg selv, og sinte over at denne hendelsen hadde forkvaklet sinnet deres. Pekende fingre bak stengte dører kunne ikke gi politifolkene noen ledetråder; de hadde absolutt ingenting å gå etter, bortsett fra et bilde av et pent fjes. Jeg lurte alltid på hvor det var blitt av Jenny-May, hvordan i all verden noen kunne gå sporløst opp i røyk uten at noen som helst visste noe som helst. Om kvelden pleide jeg å kikke ut av soveromsvinduet mitt og glane på huset hennes. Verandalampen var alltid på, som en fyrlykt som skulle vise Jenny-May veien hjem. Fru Butler fikk ikke sove lenger, og jeg kunne se henne sitte vaglet på kanten av sofaen til alle døgnets tider,
som om hun sto med foten på startblokken og ventet på pistolskuddet. Hun satt i stua, så ut av vinduet og ventet på at noen skulle komme innom med nyheter. Iblant vinket jeg til henne, da vinket hun trist tilbake. Det meste av tiden kunne hun ikke se gjennom tårene sine. I likhet med fru Butler var jeg ikke tilfreds med å mangle alle svar. Jeg likte Jenny-May Butler mye bedre da hun var borte enn da hun var blant oss, og det fascinerte meg også. Jeg savnet henne, ideen Jenny- May, og lurte på om hun befant seg et sted i nærheten og kastet steiner på noen andre og lo høyt, mens vi bare ikke kunne finne henne eller høre henne. Jeg begynte å lete grundig etter alt jeg forla etter det. Når yndlingssokkene mine forsvant, endevendte jeg huset mens de bekymrede foreldrene mine så på uten å vite hva de skulle gjøre. Til slutt hjalp de meg. Det plaget meg at de savnede gjenstandene mine ofte ikke var å finne noe sted, og de sjeldne gangene jeg faktisk fant dem, plaget det meg at jeg, i sokkenes tilfelle, alltid bare fant én. Da så jeg for meg Jenny-May Butler et eller annet sted hvor hun kastet steiner, lo og hadde på seg yndlingssokkene mine. Jeg ville aldri ha noe nytt; helt fra jeg var ti år gammel, var jeg overbevist om at man ikke kunne erstatte det som var tapt. Jeg insisterte på at ting måtte finnes igjen. Jeg tror jeg grublet like mye over de umake sokkeparene som fru Butler bekymret seg over datteren sin. Jeg var også våken om natten og jobbet meg gjennom alle de ubesvarte spørsmålene. Hver gang øyelokkene ble tunge og nesten lukket seg, kom et nytt spørsmål farende opp fra dypt nede i tankene og tvang øyelokkene fra hverandre igjen. Jeg gikk glipp av sårt tiltrengt søvn, og for hver morgen var jeg trøttere,
men likevel ikke noe klokere. Kanskje var det derfor dette hendte meg. Kanskje var det slik at jeg hadde brukt så mange år på å endevende livet mitt og lete etter alt mulig at jeg hadde glemt å lete etter meg selv. Et eller annet sted hadde jeg glemt å finne ut hvem og hvor jeg var. Tjuefire år etter at Jenny-May Butler ble borte, forsvant jeg også. Dette er min historie.
2 LIVET MITT har bestått av skikkelig mange paradokser. Det at jeg forsvant, var bare et nytt punkt på en lang liste. For det første er jeg én åttifem. Helt siden barndommen har jeg raget over omtrent alle. Jeg kunne aldri bli borte på et kjøpesenter slik som andre barn, jeg kunne aldri gjemme meg skikkelig når vi lekte, jeg ble aldri spurt om å danse på diskoteker, jeg var den eneste tenåringsjenta som ikke verket etter å kjøpe sitt første par høyhælte sko. Kallenavnet Jenny-May Butler foretrakk å bruke på meg eller i hvert fall et på toppti-listen hennes var «stankelbein», som hun gjerne kalte meg foran store flokker av sine egne venner og beundrere. Tro meg, jeg har hørt alle sammen. Jeg var et sånt menneske man kunne se komme på en kilometers hold. Jeg var den keitete danseren på dansegulvet, den jenta som ingen ville sitte bak i kinosalen, kunden som rotet rundt etter bukser med ekstra lange bein, jenta i bakerste rad på hvert eneste gruppebilde. Du skjønner, jeg skiller meg ut. Alle som treffer meg, legger merke til meg og husker meg. Men til tross for alt det forsvant jeg. Glem de umake sokkene, glem Jenny-May Butler; hvordan noe så iøynefallende kunne bli oversett i en så blass forsamling, var toppen av kransekaka. Mysteriet som slo alle mysterier, var mitt eget. Det andre paradokset er at jobben min var å lete etter savnede personer.
Jeg jobbet som politibetjent i flere år. Med et ønske om å jobbe utelukkende med forsvinningssaker, men uten å være ansatt i en avdeling med det som oppgave, måtte jeg nøye meg med det «hellet» det var å snuble over slike saker. Du skjønner, det som skjedde med Jenny-May Butler, satte virkelig i gang noe inni meg. Jeg ville ha svar, jeg ville ha løsninger, og jeg ville finne dem helt på egen hånd. Letingen min ble vel en besettelse. Jeg søkte gjennom verden utenfor på jakt etter så mange ledetråder at jeg ikke en eneste gang tenkte over hva som foregikk i mitt eget hode. I politiet fant vi av og til savnede i en tilstand som er brent inn i hukommelsen for hele dette livet og langt inn i det neste, og så var det de menneskene som ganske enkelt ikke ønsket å bli funnet. Ofte avdekket vi bare et spor, altfor ofte hadde vi ikke engang det. Det var de tilfellene som tvang meg til å lete langt utover hva pliktene mine krevde. Jeg pleide å etterforske saker lenge etter at de var henlagt, vedlikeholde kontakten med familiene lenge etter at jeg burde sluttet. Jeg innså at jeg ikke kunne gå videre til neste sak uten å oppklare den foregående, og resultatet var at det ble for mye papirarbeid og for lite handling. Og med vissheten om at det å finne savnede var det eneste jeg ønsket, forlot jeg politiet og begynte å lete på eget initiativ. Du vil ikke tro hvor mange folk det fantes der ute som var like ivrige etter å lete som jeg var. Familiene lurte alltid på hva som var min grunn. De hadde en grunn, et bånd, kjærlighet til den savnede, mens mine honorarer knapt var nok til at jeg kunne klare meg, så hvis det ikke var penger, hva var det da som drev meg? Fred i sjelen, antar jeg. Noe som kunne hjelpe meg å lukke øynene og sove om natten. Hvordan kan noen som jeg, med mine fysiske mål og min mentale