Hvor mye fortjener du?

Hvor mye fortjener du? Minerva. Publisert på nett 07.12.2010 06:09. Profil: SAMF, Ingvild Almås. Lønnsfordelingen i Norge blir stadig mindre rettferdig, forteller ny ulikhetsforskning. Men fullt så enkelt er det ikke, skulle det vise seg. Hvilket spørsmål er vel mer norsk: Er det greit at noen tjener mer enn andre? Når Minervas hardtslående nummer om økonomisk ulikhet nå ligger i salgshyllene, befinner vi oss i post-skatteliste-rus&glede- perioden. Er det utslag av misunnelse, mobbing, uthenging eller betimelig etterlysning av rettferdighet når mediene kaster seg over inntektsforskjeller, inntektstopper, inntektsvinnere og inntektstapere? Det finnes et tilsynelatende enkelt, urnorsk mantra: Til hver det han eller hun fortjener. Ved Norges Handelshøyskole (NHH) i Bergen tar en gruppe forskere tak i temaet på en ny måte. Ofte spør ulikhetsforskere bare om hvor mye ulikhet det er i et samfunn, hvordan den kan reduseres og konsekvensene av at den eventuelt øker. Det underliggende, moralske premisset er at all ulikhet lukter vondt og må granskes. Gruppen ved NHH tenker annerledes. Utgangspunktet er like enkelt som penger er deilig: Vi synes tross alt at en god del ulikhet er hundre prosent ok! Har du gjort deg fortjent til det gjennom de riktige handlingene, skulle høyere lønn rett og slett bare mangle. Da er ulikheten rettferdig, og forsøk på å utjevne den vil være urettferdig. Mindre rettferdig Fokuset flyttes. Ulikhet som sådan blir mindre interessant. Rettferdig ulikhet blir mer interessant. Men hva betyr dette? I 2008 publiserte forskerne, Ingvild Almås med flere, artikkelen Measuring unfair (in)equality. - Vi har sett på inntektsfordelingen i Norge mellom 1986 og 2005. Det positive her er at ulikheten som sådan (målt i gini) har sunket, forteller Almås. Men når man skal vurdere om ulikheten er rettferdig, blir bildet annerledes. Forskergruppen har også gjennomført labeksperimenter hvor de tester folks oppfatninger om rettferdighet. Det var

stor spredning, men den største gruppen var meritokrater: De mener at folk skal få mer hvis de fortjener det. Ikke hvis det skyldes flaks, men hvis det skyldes egne valg som folk selv holdes ansvarlige for. Og dét har betydning for rettferdigheten: - Når vi bruker et meritokratisk ideal, altså det man kan tenke seg at medianvelgeren står for, viser det seg at ulikheten var mindre rettferdig i 2005 enn i 1986. Ansvar for egne valg Forskningen viser at hovedårsaken til at ulikheten generelt synker, er at kvinner kommer i arbeid og arbeider flere timer. Hovedårsaken til at den urettferdige ulikheten vokser, er at det finnes et sjikt med svært høye inntekter som er blitt veldig mye høyere. Men hva er egentlig forskjellen på ganske enkel, vanlig ulikhet og rettferdig ulikhet? Forskernes premiss er at samfunnet har bestemt hva du skal holdes ansvarlig for. Ulikhet som skyldes valg folk skal holdes ansvarlig for, er rettferdig. Ulikhet som skyldes andre ting, er urettferdig. De har søkt å ta høyde for dette: - Vi har lagt inn fire variabler som folk skal holdes ansvarlig for. Antall timer, lengde på utdanningen, om du jobber i offentlig eller privat sektor, og hvor du bor i landet. Empirien viser at ulikheten øker innenfor grupper med samme karakteristika. To personer som jobber like lenge, har like lang utdanning, jobber i samme sektor og bor samme sted, tenderer til å ha større forskjeller i inntekt i 2005 enn i 1986. I vår modell er den utviklingen urettferdig. Minervas journalistikk er ikke som andres. Vi har ikke noe objektivt ståsted, ingen nøytral posisjon vi betrakter empirien fra. Derfor blir det sentrale spørsmålet: Stemmer dette? Blir virkelig lønnsutviklingen stadig mindre rettferdig? Det første som slo undertegnede gjelder premisset for forskningen. Det er bra å innrømme at noe ulikhet er rettferdig. Men er det ikke mye mer ulikhet som er rettferdig? Stadig mer rettferdig? - Hvis noen tjener mer fordi bedriften deres går bra, kan dét være en rettferdig ulikhet hvis de som jobber der er ansvarlige for inntjeningen? - Hvis du har en bedrift som går bra, tas det gjerne ut som kapitalinntekter, som ikke er med i vår modell. Men lønnsøkninger som følger av god bedriftsinntjening vil slå ut som urettferdighet, ja.

Studien er begrenset av hvilke data vi har, og det er vanskelig å finne data på om du har ansvar for at bedriften din går bra. Slik er det kanskje en forskjell mellom hva vi ønsker å gjøre og hva vi klarer å fange opp gjennom dataene vi har. I modellen blir den høyeste, rettferdige lønnen ikke mer enn 2,5 ganger den laveste, gitt lik arbeidstid (med ulik arbeidstid blir den 5 ganger mer). Jobber man like mange timer, og den laveste lønnen er 300.000, blir den høyeste, rettferdige lønnen dermed 750.000. - Hvis et resultat av modellen er svært kontraintuitivt, som dette anslaget, kan det hinte om en svakhet ved modellen? - For meg er ikke det resultatet kontraintuitivt. Jeg tenker nok at vi heller rettferdiggjør rimelig store forskjeller. Men et slikt tall avhenger av hvilket utgangspunkt man har, og hvilke variabler man sier at man selv er ansvarlig for. Almås påpeker at det her vil være store forskjeller politisk: - Det er et politisk og filosofisk spørsmål hvor mye man tror at folk selv velger, og hvor mye det er rimelig å holde dem ansvarlig for. Vi har beregnet ulikheten for ulike sett med variabler, så må andre velge hva som er det riktige settet med ansvarsvariabler. - Hvis ulikhetene øker internt i samme grupper, slår det ut som urettferdig. Blant annet gjelder det antall år utdannelse. Men når høyere utdannelse eksploderer, og noen studerer innovasjon og andre fuglesang, kan det da være rettferdig at forskjellene øker internt i gruppen? - Ja, det kan tenkes. Vi inkluderer et slikt ansvarssett der vi holder folk ansvarlig også for type utdannelse. Dette gir samme resultat: Klassisk ulikhet synker, målt urettferdighet øker. - Dere spekulerer i at noe av den økte ulikheten skyldes individuelle lønnsforhandlinger. Men er det ikke, ifølge en meritokratisk norm, rettferdig å belønne dyktighet og god innsats? - Det vil slå ut som urettferdig hos oss, med de dataene vi har. Hvis du vil ha med alle uobserverte variabler, må du velge det ansvarssettet der folk holdes ansvarlig for alt som vi ikke observerer. Vi har ikke ønsket å fremme dette ansvarssettet i særlig grad, da vi synes det er vel

aktivt å holde folk ansvarlige for de faktorene vi som forskere ikke fanger. Men her kan man ha ulike syn, derfor har vi tatt med dette settet også. Med dette siste ansvarssettet blir ulikheten faktisk raskt mer rettferdig. Med mitt syn, hvis jeg vil holde folk ansvarlig for mye, må jeg altså velge dette (fig. 3). Et omstridt begrep Hvor rettferdig er fordelingen i Norge? Spørsmålet berører sentrale ideologiske og filosofiske uenigheter og synliggjør hvor mye økonomi overlapper mot andre fag. Jeg oppsøker andre for å få perspektiver utenfra. Alle jeg snakker med mener at forskningen til Almås et al. er interessant, men de har samtidig perspektiver som utfordrer den. - Denne forskningen bygger på ett begrep om rettferdighet, sier Lars Fr. Svendsen, professor i filosofi ved Universitetet i Bergen. - Men dem finnes det mange av. Rettferdighet, som frihet, vil alltid være et omstridt begrep. Almås et al. sier at det finnes ulike begreper om rettferdighet, men de kunne i enda større grad tatt høyde for mangfoldet og argumentert for at sin oppfatning av rettferdighet har større gyldighet enn andre. Differensieringen i hvilke variabler man selv er ansvarlig for, og koblingen derfra til rettferdighet, har en umiddelbar plausibilitet, mener Svendsen, men i praksis er det fryktelig vanskelig å skille hva som skyldes ekstra innsats som man selv har valgt, eller medfødte talenter som har kommet til deg ved tilfeldigheter. Er alt et produkt av disposisjoner og familie, eller har individet, i Sartres ånd, evnen til å overskride det gitte? - Hvis dette skulle være et generelt begrep om rettferdighet, burde det dessuten kunne anvendes på andre fenomener enn inntekt. Hvordan ville OL se ut hvis man fordelte medaljene rettferdig, med utgangspunkt i prestasjoner utøverne var ansvarlige for, ikke flaks? - Hva med individuelle lønnsforhandlinger? Bør ulikheter som oppstår som en følge av dem, oppfattes som rettferdige? - Jeg er tilbøyelig til å mene at riktig lønn, som et spesialtilfelle av riktig pris, per definisjon er den lønnen markedet er villig til å betale. - Og den er da rettferdig?

- Ja, hva skulle ellers være rettferdig? Resultat versus prosess Steinar Holden, professor i økonomi ved Universitetet i Oslo, mener som Svendsen at det er en gradvis overgang mellom hva som er rettferdig og urettferdig, og ikke et helt skarpt skille som i forskningen til Almås et al. - For eksempel sier de at man er ansvarlig for hvor mange timer man jobber, men ikke for timelønnen. Det betyr at man selv er ansvarlig for at man er arbeidsom og jobber mange timer. Hvis forskjellen skyldes at noen er dyktigere, regnes det som flaks og urettferdig ulikhet. Men man kunne sagt at det er flaks at man er arbeidsom, slik at forskjell i antall timer også er urettferdig. Vanligvis er det glidende overganger, det er få ting vi har fullstendig ansvar for selv. Et annet viktig element, sier Holden, er at analysen til Almås et al. fokuserer på resultat, mens rettferdighet ofte henger sammen med prosessen som leder frem til resultatet. Prosessen angår for eksempel hvor rettferdig det er at man får høyere lønn som følge av bedriftens inntjening. Har du et godt produkt og får en høy pris, kan man si at det er rettferdig at du tjener godt. Men hvis den høye prisen skyldes at du har et monopol, så er det ikke rettferdig, poengterer Holden, som mener at dette også gjelder individuelle lønnsforhandlinger: - Metoden deres gjør at høyere lønn til folk som er mer produktive, jobber mer eller er mer fleksible, ikke blir rettferdige lønnsforskjeller. Dermed er det klare svakheter ved et resultatbasert rettferdighetssystem. For meg har både resultat og prosess betydning for om forskjeller er rettferdige. Samtidig, understreker han, er det veldig vanskelig å operasjonalisere slike skiller. Forskerne er avhengige av å skille langs mer objektive kriterier. - Resultatene deres må tolkes ut fra at de data som er tilgjengelige, er sterkt begrensende. Forskningen er av verdi, men det er grunn til å ha sterke forbehold til resultatene. Positive insentiver Til slutt snakker jeg med Andreas Føllesdal, professor i politisk filosofi ved Universitetet i Oslo. Han påpeker et skille som ulikhetsforskning ikke alltid fanger og noen ganger blander:

- Det første er hva jeg selv fortjener, på grunnlag av mine egne handlinger, i lys av de forventningene jeg har rettet mot meg. Det andre er hvilke forventninger samfunnet bør oppfordre folk til å ha, med insentiver, belønninger og straffer. Det første angår hvorvidt jeg selv forventer høyere lønn når jeg jobber hardere. Det andre angår hvorvidt vi skal ha institusjoner som gjennom insentiver legger til rette for slike forventninger. Ulikhetsforskningen sier noe om hvilken fordeling folk synes er rettferdig, altså det første spørsmålet. Men den sier lite om det andre spørsmålet, som er minst like viktig, fordi institusjoner ofte former folks ideer om rettferdighet og hva man har gjort seg fortjent til, mener Føllesdal. - Politikere må selvfølgelig forholde seg til folks forventninger, men denne forskningen svarer ikke på det normative spørsmålet om hvordan samfunnet skal ordne fordeling. En annen måte å tenke, sier Føllesdal og viser til John Rawls, er å tillate økonomisk ulikhet dersom det skaper insentiver som løfter de dårligst stilte. Har det for eksempel gunstige samfunnsvirkninger å gi folk høyere lønn når bedriften går bra, nesten uavhengig av om det er deres ansvar? For eksempel kan det gjøre at folk rekrutteres til sektorer med høy inntjening. Da blir spørsmålet mer om økonomisk teori enn om verdier, mener han. - Mitt inntrykk er at det er bred enighet politisk om dette rawlsianske prinsippet. Hvis de økonomisk svakeste får det bedre med slike insentiver, får man heller bedøve misunnelsen litt. Hvis ikke entreprenørene får mer, får jo de dårligst stilte det verre. Det er det enighet om fra Kåre Willoch til et godt stykke ut i SV, inkludert Kristin Halvorsen. Uenigheten går da mer på økonomisk teori: Hvilke insentiver er nødvendige, hvor stor økonomisk ulikhet er forsvarlig, og hvordan ivareta lik politisk innflytelse samtidig. - Målet til Almås et al. er å teste rettferdigheten ut fra idealer man kan tenke seg at medianvelgeren står for. Er det et positivt mål? - Jeg vet ikke om det er så interessant. Man skulle tro at velgerne ikke plasserer seg i noen gausskurve, men i clustre, altså grupper av velgere med ulike oppfatninger.

Føllesdal mener det er usikkert hvor mange som vil være enige med medianvelgeren, eller om denne har velbegrunnede standpunkter: - Dessuten, hvis man tenker seg ulike grupper rundt Willoch, Halvorsen, noen liberalister og Rødt, hvor er da medianen? Den kan være hvor som helst. Det er ingen grunn til å mene at den skulle være signifikant. Begrenset verdi Almås et al. kommer som nevnt frem til at den høyeste, rettferdig inntekten bare kan være 2,5 ganger den laveste, gitt lik arbeidstid. Alle jeg snakket med, undrer over dette. - Jeg skjønner ikke hvordan de kommer frem til det, sier Lars Fr. Svendsen. - Mitt inntrykk er at det fremstår som totalt vilkårlig. Slike tallfestinger blir veldig rare og minner om Platons påstand om at filosofen er 729 ganger lykkeligere enn tyrannen, humrer han. Holden mener det hefter stor usikkerhet ved et slikt anslag: - Jeg synes nok et slikt tall har svært begrenset verdi. Så vidt jeg forstår er for eksempel bosted noe man er ansvarlig for. Men selv om man kan flytte, vil noen mene det er urettferdig med store inntektsforskjeller i ulike deler av landet. I så fall kan den rettferdige lønnsforskjellen være lavere. Føllesdal synes anslaget er for lite begrunnet. Rettferdige lønnsforskjeller vil variere mellom ulike rettferdighetsoppfatninger: - Den typen forskning er ikke presis nok. Politisk-filosofisk vil jeg for eksempel helle mot at livslønn er langt viktigere enn årslønn. Samtidig, understreker Føllesdal, er det ikke uten betydning hvis menige mennesker i Norge opplever at lønner som er høyere enn 2,5 ganger den laveste lønnen, er urettferdige. - Politikere og resten av oss bør enten justere den laveste lønnen, eller ta diskusjonen i media om hva som er akseptable lønnsforskjeller. Men funnene kan ikke uten videre anvendes for å si noe normativt om samfunnets lønnspolitikk. Lite normativ betydning Til slutt diskuterer jeg de ulike problematiseringene som har dukket opp, med Ingvild Almås. Hun er enig i mange av påpekningene av studiets begrensninger. Men hun er kritisk til Lars Fr. Svendsens OL-parallell: - De fleste har nok ulike oppfatninger om hva som er rettferdig i OL og hva som er en rettferdig inntektsfordeling. OL kan man delta i hvis man

vil, fordelingssystemet er man nødt til å delta i med hele sin innsats og inntekt. En parallell til OL ville heller være Lotto, hvor man spytter inn penger og synes det er greit at noen få stikker av med nesten alt. Slik kan ikke velferdsstaten ordnes. Til slutt lurer jeg på hvilke normative antydninger hun mener at studiet gir. - Vi åpner opp for at ulikhet kan være rettferdig. Vi sier ingenting om hva folk skal holdes ansvarlig for, men når samfunnet har bestemt det, kan vi si noe om hvor rettferdig fordelingen er. Utover det: egentlig ingen. Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva. Av: Kristian Meisingset - 7. desember Del på twitter utskriftsvennlig side Minerva