Sofistene En gruppe lærere som virket i 5. århundre f.kr. Deres bakgrunn er utviklingen av demokratiet, som gjør at flere kan ta del i det politiske liv. Blant de mest kjente: Protagoras, Gorgias, Hippias, Thrasymachos. De legger merke til at seder, skikker, moral og verdier varierer fra kultur til kultur. Ingen enhetlig lære. 1
Sofistene De underviste talekunst (retorikk) og politisk dygd (dvs. hvordan oppnå ferdighet i det politiske liv). De bidrar til å filosofisk diskusjon. sette moralske problemer i sentrum for Moralen er grunnlagt i mennesket (nomos) og ikke i naturen. De ble bebreidet for å undervise relativisme. 2
Gorgias En av de mest kjente retorikkerne i antikken. Funksjonen til retorikken (talekunsten) er ikke å gi kunnskap (episteme), men å gi overbevisning (doxa). Det er den som er best til å overbevise som vil ha makten over et menneske. 3
Gorgias Boken Om det som ikke er eller om naturen er kjent for tesene i) at ingenting er, ii) at hvis det likevel er noe, kan vi ikke få kunnskap om det, og iii) at hvis vi skulle få kunnskap, kan vi ikke kommunisere den. Boken er en avvisning av naturfilosofien og at det gis noen fysis. Boken gir også uttrykk for erkjennelsesteoretisk skeptisisme: det kan bare gis overbevisning (doxa), ikke kunnskap (episteme). 4
Gorgias Avvisningen av naturfilosofien har som konsekvens at det ikke kan gis noen stabil kunnskap, det gis bare oppfatninger og formeninger. Det er da fritt frem for den som har ordet i sin makt til å overbevise og overtale. Et underforstått skille mellom sannhet og formening. 5
Protagoras Homo mensura setningen: Mennesket er målestokken for alle ting, for de ting som er til, på at de er til, og for de ting som ikke er til, på at de ikke er til. Setningen har flere mulige tolkninger, bl.a.: 1 Erkjennelsesteoretisk relativisme. Bare den som erkjenner, kan angi hva som er virkelig og sant. Satt på spissen: verden er slik den fortoner seg for meg. 2 Moralens relativisme. Det gis ingen faste normer over det enkelte menneske. Det er det enkelte menneske som angir hva som er rett og galt for det selv. 6
Protagoras Protagoras mener at i utgangspunktet er samfunnets normer og regler etablert av samfunnet selv, ikke fra guder, og ikke instansiering av universelle regler. Siden det enkelte individ ikke kan etablere noen faste normer ut over seg selv, må man lære seg samfunnets regler for å kunne rette seg etter dem,ogman kan heller ikke etablere noen normer over samfunnet som kan brukes for å forkaste dets regler. 7
Sokrates Hovedpunkter i hans filosofi. Filosofi var for Sokrates en livsvisdom som ville hjelpe til å føre et rett liv. En annen interesse enn naturfilosofene. En sammenfallende interesse med sofistene, han er opptatt av samme slags problemer, men han tror på allmenn sannhet. 8
Sokrates Den sokratiske metoden. Sokrates tar opp et tema, f.eks. hva rettferdighet er, og vil belæres, selv vet han ingenting. Samtalepartnerne foreslår definisjoner. Sokrates prøver ut definisjoner: trekker konsekvenser av dem. Avkrever motparten sannferdighet og konsekvens. Ved at definisjoner forkastes og nye foreslås, beveger samtalen seg fra en mindre adekvat definisjon til en mer adekvat en. Selv om ikke samtalen munner ut i en godtagbar definisjon, har man likevel vunnet innsikt i temaet. 9
Sokrates Begrepsanalysen. Sokrates grunntanke er at det gis allmenn (universell) kunnskap og at kunnskap gis ved definisjon. F.eks, en definisjon av rettferdighet griper det konstante ved alle ulike handlinger som er rettferdige. På tilsvarende vis som naturfilosofene var ute etter den faste og vedvarende natur, er Sokrates også ute etter noe fast og vedvarende. I samtalen beveger man seg definisjon. fra enkelttilfeller til en allmenn 10
Sokrates Dygd er viten. Sokrates interesse er praktisk: hvordan skal han leve rett? Perspektivet i hans filosofi er moralsk. Dette er bakgrunnen for hans interesse for å finne allmenne definisjoner. Hensikten er ikke først og fremst teoretisk. Den praktiske og den teoretiske interessen henger sammen hos Sokrates. Forutsetningen hos Sokrates er at den som vet det rette også handler rett. Derfor blir det viktig for ham å komme til kunnskapsmessig klarhet. Rett livsførsel vil være en følge av at man har fått kunnskap. Etikken får et fornuftspreg. 11