Arealressurskart i liten målestokk

Arealressurskart i liten målestokk Svein Ola Moum Svein Ola Moum: Small Scale Maps of Land Types. KART OG PLAN, Vol. 59, pp. 000-000, P.O.B 5029, N-1432 Ås, ISSN 0047-3278 The article presents a mapping system describing agricultural resources in scales ranging from 1:100.000 down to 1:300.000, with respect to a prototype covering an area of Nord-Gudbrandsdalen district. The maps cover all Norwegian land types grouped into 13 classes. Ancillary data is widely used and the area where new interpretation is needed was thus limited to dry land above the tree line. The land type of these areas was interpreted from Landsat TM images. Maps produced with this system offer a coherent overview of the landscape and land types for large areas. Land type statistics from these small-scale maps is only recommended when the claim of accuracy is low and statistical bias is acceptable. Use of the maps for regional and agricultural planning as well as for environmental impact assessment is discussed. Key words: Agricultural resources. Land types. Small-scale maps. Ancillary data. Satellite images. Svein Ola Moum, Cand. Agric., Senior Engineer, Norwegian Institute of Land Inventory, P.O.B 115, N-1431 Ås, Norway. E.mail: svein-ola.moum@nijos.no Innledning Regionalisering har vært et sentralt tema i debatten om samfunnsbygging i Europa de senere år. En viktig dimensjon har vært troen på at de store samfunnsutfordringene knytta til miljø, nærings- og sysselsettingsutviklingen mest effektivt kan løses gjennom innsats i større regioner. St. meld. nr. 29 (1996 97) om Regional planlegging og arealpolitikk, signaliserer økt satsing på planlegging på regionalt nivå, også i Norge. Fylkesnivået ses på som det mest egnede regionale nivået. Fylkesplanen skal fastlegge retningslinjer for bruken av arealer og naturressurser i fylket. Fylkesplanleggingen skal være arena for å utvikle en helhetlig, regionalt forankret samfunnspolitikk som også skal ta opp i seg de viktigste nasjonale prioriteringene (Miljøverndepartementet 1997). Til å løse regionale problemstillinger knyttet til arealforvaltning, trenger en dokumentasjon av arealenes kvaliteter og verdier. Arealkvaliteter belyses best ved kart. For å unngå for store informasjonsmengder, må kartinnholdet tilpasses målestokken som planleggingen skal foregå i. Detaljkart kan inneholde så mye informasjon at oversikt tapes, og at det kapasitetsmessig blir vanskelig å bruke i et geografisk informasjonssystem. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS, tidl. Jordregisterinstituttet) etablerte i perioden 1960-75, en kartserie i målestokk 1:100.000 og 1:250.000, kalt Produksjonsgrunnlaget for landbruket. Kartserien var laget spesielt med tanke på regionale problemstillinger (Einevoll 1967). Etter etablering har det ikke vært noen form for ajourføring av kartene som fortsatt er tilgjengelig på analog form. NIJOS skal innen år 2002, etablere markslag fra Økonomisk kartverk (ØK) på digital form (også kalt DMK Digitalt MarkslagsKart). 1/3 av arealet (60.000 km²) er allerede etablert og noen hele fylker er ferdig. Markslagets innhold og bruk på oversiktsnivå er diskutert av Larsson, Solheim & Einevoll (1982). De brukte også begrepet arealressurskart. Instituttet ser nå tida inne til å ta opp igjen tanken om et arealressurskart i liten målestokk. Denne gang i en digital verden. Markslag i ØK er tilpasset framstilling i målestokk 1:5.000 og har derfor mange og små figurer (med tilhørende egenskaper) som må generaliseres i betydelig grad for å kunne presenteres i liten målestokk. ØK finnes bare for områder under skoggrensa. NIJOS ønsker å lage en heldekkende arealoversikt som også omfatter fjellområder. Skal dette kunne gjøres innenfor akseptable kostnads- og tidsrammer, må satellittdata tas i bruk. Formålet med prosjektet som er omtalt i denne artikkelen, har vært å utvikle ei produksjonslinje for heldekkende oversiktskart som beskriver ressursgrunnlaget spesielt for landbruk. Andre arealinteresser vil også kunne hente mye informasjon her. Et nasjonalt perspektiv er lagt til grunn, og valgt målestokk for kartpresentasjon er 1:100.000-300.000. 1

Kortnavn på kartproduktet er AR100-300, som står for arealressurskart (AR) i målestokkområdet 1:100.000-300.000. Klassifikasjonssystem Valg som tas i utviklingen av arealressurskart på oversiktsnivå virker gjensidig inn på hverandre. Klassifikasjonssystemet må derfor passe inn i den helheten som formål med kartleggingen, metoden for datafangst og klassifikasjonssystemet til sammen danner. Hovedmålet har hele tiden vært å skape et produkt for overordnet arealforvaltning. Selv om produktet er et oversiktskart skal de definerte arealtypene komme tydelig fram i landskapet. Samtidig skal en høy troverdighet til produktet sikres gjennom god sammenheng mellom innholdet i kartet og feltobservasjon på ett og samme sted. Dette kan sammenlignes med å skyte på blink. En høy treffprosent ved skyting på lange hold oppnås ved å sette opp en stor blink. Det er størrelsen på blinken vi skal klargjøre i dette kapitlet. Et klassifikasjonssystem kan bestå av mange eller få klasser. Med få klasser må nødvendigvis hver klasse være mer generell. Økende antall klasser fører til at oppsplitting i mindre enheter blir påkrevd for å opprettholde en god sammenheng mellom kart og feltobservasjon. I et oversiktskart bør en derfor ha færre klasser enn i et detaljkart. Arealfordelingen innen området som skal kartlegges sier noe om hvor mye hver arealtype kan splittes opp i underklasser. I Norge er om lag 35 prosent av brutto landareal dekt med skog, mens dyrket mark dekker 3-4 prosent og myr 5 prosent. Dette betyr isolert sett at det er rom for å splitte opp skogen i flere underklasser enn jordbruks- og myrarealet. Fjell- og utmarksområder uten skog i lavlandet dekker til sammen 50 prosent av landet, og gir god mulighet for flere underklasser. De enkelte arealtypenes geografiske spredning i landskapsrommet påvirker også mulighetene til oppsplitting i undertyper. Arealtyper som er geografisk jevnt fordelt er vanskeligere å representere på et kart enn arealtyper med en tendens til klumping. Jordbruksarealet er eksempel på en arealtype som har tendens til å klumping etter topografi (og klima) ved at klassen i stor grad finnes i dalbunner og lavereliggende områder. Myr har mer en tendens til jevn geografisk fordeling i landskapet ved at typen finnes spredt i utmarksområder i fjellet og i lavlandet. En samlet vurdering av arealfordelingen i Norge og arealtypenes geografiske spredning, har gitt den klassesammensetningen som er presentert i figur 1. De grå boksene representerer de ulike klassene i klassifikasjonssystemet, mens de hvite er med for å vise den logiske oppbyggingen av systemet. 2

Norges areal Sjø, vann og elver Land Bebyggelse Fastmark i skog og fjell Jordbruksareal Myr Fastmark uten vegetasjon Skog og / eller annen vegetasjon Bart fjell og blokkmark Isbreer Skog Åpen fastmark med vegetasjon Høyprod. barskog Høyprod. lauvskog Lavprod. barskog Lavprod. lauvskog Godt veg.- dekke Sparsomt veg.dekke Lavdominert mark Figur 1. Rammeverk for klassifikasjonssystemet. All informasjon om jordbruksareal og ulike skogtyper er hentet fra markslag i ØK (jfr. avsnitt om metode). Nærmere definisjoner av markslagsklassene finnes i instruks for markslagsregistrering (Jordregisterinstituttet 1980). Jordbruksareal er sammensatt av fulldyrka mark, overflatedyrka mark og gjødsla beite. Skog er delt inn etter produksjonsevne og treslag. Høyproduktiv skog viser de viktigste arealene for skognæringen og består av middels, høy og særs høy (Vestlandet) bonitet. Lavproduktiv skog er mindre viktige arealer og består av areal på lav bonitet og areal med trebevokst mark der produksjonsevnen er mindre enn 0,1 m³/daa/år. Barskog består av areal med minst 50 % bartrær (kronedekningsprosent) og hogstflater med oppslag av lauvtrær der forventet skogbehandling vil gi minst 50 % bartrær i eldre skog. Lauvskogsareal har minst 50 % dekningsgrad med lauvtrær. Produksjonsevne i skog og treslag er lagret separat i to temakart. Åpen fastmark med vegetasjon finnes først og fremst i fjellet og ut mot kysten. Gruppa omfatter areal med mer enn 25 % vegetasjonsdekke og deles inn i tre klasser etter dekningsgrad med vegetasjon og forekomst av lyse lavarter. Klassen godt vegetasjonsdekke består av areal med mer enn 50 % vegetasjonsdekning og omfatter både lyng-, gras- og urtedominert vegetasjon. Sparsomt vegetasjonsdekke består av areal med 25-50 % vegetasjon. Klassen forekommer helst på opplendt og tørr mark eller som skrinne snøleier, og har størst frekvens høyt i fjellet. Klassen lavdominert mark består av areal med lyse lavarter (kvitkrull, grå/lys reinlav og gulskinn) med dekningsgrad over 50 %. Areal med dominans av mørkere lavarter som islandslav og snøskjerpe inngår vanligvis under sparsomt vegetasjonsdekke. Bart fjell og blokkmark har mer enn 75 % innslag av minerogent materiale (jord,grus,stein,blokk og bart fjell). Bebyggelse er avledet fra markslag i ØK. 3

Isbreer, myr og vann er hentet fra N250 kartdata og er nærmere omtalt under kapittel om metode, mens definisjoner finnes hos Statens kartverk (1997). Metode Grunnlagsinformasjon Klassifikasjonssystemet for markslag i ØK og den detaljerte målestokken dette er framstilt i, har sammen med prosjektets formål vært styrende for valg av metode for framstilling av kartproduktet. I tillegg kommer ønsker om lave etableringskostnader. Den metodiske tilnærmingen i prosjektet ble å dele inn landarealene etter plassering i forhold til tregrensa. Konkret er arbeidet tuftet på (1) utvikling av rutiner for automatisk generalisering av markslag fra ØK under tregrensa, og (2) tolking av bilder over tregrensa. Ulike valg ved generaliseringen av markslaget er beskrevet nærmere av Gjertsen & Moum (1999), mens bildetolking er nærmere redegjort for i denne artikkelen. Bildetolking er i dette arbeidet utført over tregrensa i fjellet. I et nasjonalt perspektiv vil det også bli nødvendig med tolking av åpne arealer uten skog i lavlandet. Dette vil ofte være områder ut mot kysten. I oversiktskartet for arealressurser er det i tillegg til markslag fra ØK også trekt inn data fra Statens kartverk sin serie N250 kartdata. N250 har samme anbefalt målestokk for presentasjon som er valgt for AR100-300. De spesielt interessante gruppene i N250 er areal og vann. I areal ligger informasjon om skog, myr, bre, tettbebyggelse, flyplass og fabrikk / industriområde. Av disse er myr og bre brukt uavkortet i AR100-300. Tettbebyggelse, flyplass og fabrikk / industriområde ble vurdert slått sammen til bebygd areal, men det viste seg imidlertid at disse klassene var dårlig ajourført i studieområdet. Bebygd areal ble derfor etablert på grunnlag av markslag fra ØK. Gruppen vann inneholder hav, innsjøer, kyst, elver og bekker. Elementer fra denne gruppen representert som flater (polygoner) inngår i AR100-300, mens bekker og elver representert ved linjer (kurver) ikke er integrert. Veier er utelukkende presentert ved bruk av linjer eller kurver i N250, og er ikke en del av AR100-300. Tolking og automatisk klassifikasjon Planlagt målestokk for presentasjon av kartene sammen med ønske om lave etableringskostnader tilsier at satellittbilder er riktig informasjonskilde for å skaffe data på snaumarksareal i fjellet og ved kysten. Bilder fra Landsat5 TM, Spot XS og en kombinasjon av Landsat5 TM og Spot XS ble vurdert i studieområdet. Følgende momenter ble drøftet: Kombinasjonsproduktet Landsat / Spot fremsto som det beste tolkingsgrunnlaget. Endringer i snøforhold skjer relativt raskt i fjellet, og gjør at scener fra Spot og Landsat må være fra omtrent samme tidsrom. Skyfrie opptak fra samme tidsrom kan vise seg å være vanskelig å skaffe for store deler av Norge. Scener fra Landsat dekker et større område og koster mindre i innkjøp pr. arealenhet. Kjøp av to satellittscener for ett og samme område gir et uforholdsmessig dyrt tolkingsgrunnlag. Landsat har flere kanaler (bånd) å velge mellom. To av kanalene (5 og 7) er opptak av midlere infrarødt lys, og er godt egnet til å skille godt / sparsomt vegetasjonsdekke. I tillegg kan en ved hjelp av disse kanalene lettere skille lavdominert mark fra skyer og snø. Oppløsningen i Spot-bilder (XS mulitspektral, 20 x 20 meter) er bedre enn i Landsatbilder (30 x 30 meter). 4

Landsat TM ble valgt som bildemateriale for tolking. Scenen over studieområdet er tatt 13. august 1987. Fargekombinasjonene i satellittbildene er laget ved å sette sammen de ulike kanalene til et RGB bilde. I hvilken grad feltarbeid skulle inngå i kartleggingen har vært diskutert. Vi fant at tolker måtte kunne gjøre seg kjent med kartleggingsområdet, men at dette begrenses til en enkel befaring der sammenhengen mellom spektralsignaturene i satellittbildet og naturlige vegetasjonsgrenser i marka klargjøres. Feltbefaring er på denne måten en forberedelse til selve tolkingsarbeidet. I områder der det finnes vegetasjonskart, er dette et godt grunnlag for kalibrering. Dette prosjektet har brukt eksisterende vegetasjonskart for en mindre del av området sammen med infrarøde flybilder. Avgrensning av område for tolking/automatisk klassifikasjon ble gjort på grunnlag av generalisert markslag fra ØK og de arealklassene som benyttes fra N250 kartdata. Denne arealavgrensningen gjorde datafangst på grunnlag av satellittbilder aktuelt bare for klassene godt vegetasjonsdekke, sparsomt vegetasjonsdekke, lavdominert mark og bart fjell / blokkmark. Med bakgrunn i et ønske om å redusere kostnadene ble en variant av automatisk klassifikasjon (clustring) for klassene lavdominert mark og bart fjell / blokkmark testet ut. Valget av disse to klassene ble tatt på grunnlag av erfaringer med god sammenheng mellom spektralsignatur og informasjonsklasse og en antakelse om at de dekker relativt store områder. Etter automatiske inndeling i clustergrupper ble hver gruppe manuelt tilordnet lavdominert mark, bart fjell / blokkmark eller ikke kartlagt. Dette var en interaktiv prosess der en erfaren tolker vurderte spektralsignaturen for hver clustergruppe på skjerm. Klassifikasjonsresultatet var knyttet til hver rute (pixel) i satellittbildet med en utstrekning i marka på ca. 30 x 30 meter. Plott viste et svært fragmentert bilde med de tre klassene mer eller mindre jevnt fordelt over hele tolkingsarealet ( sjakkbrett effekt ). Informasjonsverdien var på dette stadiet relativt begrenset, og et forsøk med automatisk generalisering fra rutenivå over til kartfigurer ga ikke resultater som forventet. Dette skyldes delvis den generaliseringsteknikk som ble benyttet, men svært fragmenterte bilder kan vise seg å være vanskelig generaliserbare også med andre teknikker. Lavdominert mark og bart fjell / blokkmark ble rute for rute plottet på en transparent folie for å være tilgjengelig ved tolking. Grunnlaget for utføring av manuell tolking bestod av en rekke plott med ulikt innhold. Variasjonen bestod av ulike kanalkombinasjoner fra Landsat TM, ulik bruk av eksisterende informasjon, ulik målestokk og varianter der satellittbildene var transformert til bruk i stereomodell. Det var opp til tolkeren å avgjøre hvilket grunnlag som skulle benyttes. Resultatet av tolkingen ble tegnet inn på et foto (plott) i målestokk 1:75.000 med Landsat TM kanalkombinasjon 453. Fotoet hadde også med informasjon om lavdominert mark og bart fjell / blokkmark fra automatisk klassifikasjon. Støttemateriale i tolkingsarbeidet var satellittbilde med tilhørende stereopartner for kanalkombinasjonene 453 og 432 i målestokk 1:100.000 og analoge N50 kart. I tolkingsarbeidet er ellers vanlige prinsipper for tolking lagt til grunn: Kartbildets lesbarhet veies opp mot ønsket om å gjengi forholdene så nøyaktig som mulig. Helhetsbildet skal formidles ved at en tilstreber enkelhet og rene linjer. Kartfigurene tilpasses terrenget (topografien) ved bruk av satellittbilder i stereomodell. Tolkingsarbeidet ble utført av en person med lang erfaring innen vegetasjonskartlegging, men som ikke var kjent i prosjektområdet. Minste tillatte areal og bredde Arealkartlegging innebærer at en knytter informasjon til kartfigurer. Kartfiguren skal avgrense arealer som er ensartet. Naturen er ikke alltid så homogen som en kunne tenke seg, og for å bøte på dette er det nærliggende å redusere størrelsen på kartfigurene. En reduksjon av figurstørrelsen for å få fram mest mulig detaljer kan føre til at kartet kartografisk sett blir 5

vanskelig å lese. En unngår kart med små og uhensiktsmessige figurene ved å fastsette minste tillatte area i en kartleggingsfigur og minste tillatte bredde på en øy eller tarm. Ved valg av minste tillatte areal og bredde for AR100-300 var det naturlig å skjele til valgte verdier i etablerte klassifikasjonssystemer. De mest aktuelle oversiktskartene å sammenligne med var CORINE Land Cover (Anon. 1994) og N250 kartdata, da de opererer med om lag samme målestokk for presentasjon som AR100-300. I tabell 1 er målestokk, minste tillatte areal og bredde for de to kartverkene satt opp. Tabell 1. Målestokk, minste tillatte areal og bredde på kartfigurer for N250 kartdata og CORINE Land Cover. N250 kartdata CORINE Land Cover Målestokk for presentasjon 1:100.000 1:300.000 1:100.000 Minste tillatte kartleggingsfigur (areal) 40 400 dekar 250 dekar Minste tillatte bredde på tarm og øy 200 600 meter 100 meter CORINE Land Cover opererer med ett minsteareal for alle klasser, mens N250 kartdata differensierer minstearealet etter klassene. Klasser fra N250 som integreres med AR100-300 bevare sine opprinnelige egenskaper og tilhørende krav til minste areal og bredde. De klassene som er etablert ved generalisering av markslag fra ØK har vi valgt å gi et relativt mindre minsteareal og bredde enn de klassene som tolkes på grunnlag av satellittbilder. Arealer som generaliseres fra markslag har fått minste tillatte kartfigur på 100 dekar og minste bredde 100 meter. På klassene som tolkes har vi valgt å bruke 250 dekar som minste tillatte kartfigur og 250 meter som minste tillatte bredde på en øy eller tarm. Ut fra minste tillatte kartfigur og minste bredde kan en forvente bedre nøyaktighet på generaliseringen av markslag enn på tolking av satellittbilder. Dette er fornuftig ut fra en betraktning om hvor en har de økonomisk mest betydningsfulle arealene og ressursene. I tillegg gir detaljinformasjonen i markslag et grunnlag for bedre nøyaktighet enn tolking av satellittbilder. Anvendelse En prototype på kartproduktet fra Gudbrandsdalen er presentert her. Dette kartet viser et område mellom Otta sentrum og Stor-Ronden (Mysusæter). Hensikten med bruken av oversiktskart er som regel at en vil skaffe seg oversikt over store områder. En ønsker kanskje informasjon om den geografiske fordelingen av arealtyper innen området, eller opplysninger om hvor bestemte arealtyper finnes. På grunnlag av dette kan en for eksempel foreta områdeinndelinger innen et fylke eller annet planområde på tvers av administrative grenser. Jordpolitiske arealvurderinger er ett eksempel på områdeinndeling utført spesielt med tanke på strategisk vurdering av landbruksarealer til utbyggingsformål. I denne artikkelen er stadig kartet som produkt nevnt. Med et digitalt kart kan en enkelt gjøre arealberegninger på de ulike klassene i kartet etter ulike geografiske avgrensninger. På denne måten kan en også fremskaffe arealstatistikk på grunnlag av kartet. Metodiske begrensninger ved en arealkartlegging forårsaker at arealstatistikken blir unøyaktig. Først og fremst fordi størrelsen på minste tillatte kartleggingsenhet fører til at dominerende arealtyper blir overvurdert og motsatt at arealtyper med liten utstrekning blir undervurdert. Arealtyper som finnes mer eller mindre spredt i landskapet blir også undervurdert, selv om de faktisk kan utgjøre et vesentlig areal. Det arbeides nå med en evaluering av kvaliteten på AR100-300. Gjennom dette arbeidet vil de systematiske forskyvningene i oversiktskartet bli dokumentert 6

for studieområdet i Gudbrandsdalen (Mysusæter). Når en vet hvilke klasser som er overvurdert og hvilke som er undervurdert gir dette mulighet til en bedre vurdering av bruksområdene til kartet. Enkle arealoversikter kan lages på grunnlag av AR100-300, men denne bruk av AR100-300 kartdata innebærer at en har et lavt krav til nøyaktighet på statistikken. Kartet er særlig egnet for å løse ulike oppgaver rettet mot landbruket. Andre arealbruksinteresser kan også ha god nytte av kartet, da en her finner oversikt over landskapets strukturelle oppbygging. Helt konkrete behov som kartproduktet kan gi bidra til, er oversiktsplanlegging i landbruket og konsekvensutrdninger. Disse potensielle bruksområdene med tilhørende muligheter er drøftet nærmere i de kommende avsnittene. Kartprodukt produksjonsgrunnlaget for landbruket. Oversiktsplanlegging i landbruket St.prp. nr 8 (1992-93) Landbruk i utvikling la opp til at det skulle utarbeides kommunevise tiltaksrettede oversiktsplaner for landbruket (Landbruksdepartementet 1992). Elementer i dette arbeidet er nærmere beskrevet av Landbruksdepartementet (1998). Her heter det at hovedfunksjonen utad er å gi signaler om hva som er viktige arealer og ressurser for landbruket, peke ut områder som er aktuelle for næringsutvikling, gi innspill til kommuneplanleggingen, fylkesvise BU-strategier, regionale utviklingsprogram eller fylkesplanen. AR100-300 er laget spesielt med tanke på en inndeling som forteller hvor man finner de mest verdifulle arealene for landbruket. Jordbruksarealene er mest verdifulle da det er her en kan produsere mat og i tillegg har det største produksjonspotensialet for andre vekster. Kopling av data fra arealressurskartet med klimadata vil gi grunnlag for videre inndeling av jordbruksarealene etter produktivitet. Skogen er delt inn i klassene høyproduktiv skogsmark og lavproduktiv skogsmark. Den høyproduktive marka består i hovedsak av middels og høy bonitet og er desidert viktigst å ta vare på i et langsiktig perspektiv. Lavproduktiv mark er derimot mindre viktige arealer for skogbruket. Her kan beitepotensialet for husdyr representere den største økonomiske verdien. Beitepotensialet avspeiles ikke ut fra klassene i skog, men kartleggingen over skoggrensa gir en grov klassifikasjon av beiteverdi. Dette i første rekke ut fra at en avgrenser areal av bart 7

fjell og blokkmark som ikke har beiteverdi. Viktig vinterbeite for rein vil komme godt fram gjennom klassen lavdominert mark. Plangrunnlag for konsekvensutredninger Plan og bygningslovens bestemmelser om konsekvensutredninger (KU) er hjemlet i 33. I 33-1 heter det: Formålet med en konsekvensutredning er å klargjøre virkninger av tiltak som kan ha vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser og samfunn. Konsekvensutredninger skal sikre at disse virkninger blir tatt i betraktning under planleggingen av tiltaket og når det tas stilling til om, og eventuelt på hvilke vilkår, tiltaket kan gjennomføres. Landbruket er en arealkrevende næring og i fagutredningene er det ofte behov for kart som kan synliggjøre landbrukets interesser. Informasjon er viktig for å (1) vurdere de totale konsekvensene av ulike alternativer opp mot hverandre, og (2) vise hvor en geografisk sett (innenfor planområdet) har arealer med høy og lav verdi. Kartfesting av høy og lav verdi gir mulighet til også å vurdere hvor innenfor planområdet en kan gjøre tilpasninger for å redusere konsekvensene av tiltaket. Kartet som presentasjonsmedium kan gi en bedre forståelse av problemstilling og i siste instans bedre beslutninger. Arealressurskart på oversiktsnivå vil i første rekke være egnet som grunnlag for konsekvensvurdering av inngrep som omfatter store geografiske områder. Takk Flere medarbeidere ved NIJOS har gitt verdifulle bidrag til arbeidet med arealressurskartet. Michael Angeloff har bidratt spesielt på klassifikasjon av fjellvegetasjon og bildebehandling, mens Arnt Kristian Gjertsen har utført automatisk clustring. Astrid Bjørnerød har bearbeidet kartmaterialet, og Per Bjørklund har tolket fjellområdene. Råd og vurderinger underveis er gitt av Yngve Rekdal og Geir-Harald Strand. Takk til alle for god støtte. Referanser Anon. 1994. CORINE Land Cover Technical guide. Commission of the European Communities. Luxemburg. 136 s. Einevoll, O. 1967. Oversiktskart for landbruket sitt produksjonsgrunnlag. Ny Jord nr. 2 1967: 66-74. Gjertsen, A. K. & Moum S. O. 1999. Automatisk generalisering av markslag fra ØK. Manus sendt redaksjonen for trykking i Kart og Plan 3/99. Jordregisterinstituttet 1980. Markslagsklassifikasjon i Økonomisk kartverk. Ås. 50 s. Landbruksdepartementet 1992. Landbruk i utvikling. Om retningslinjer for landbrukspolitikken og opplegget for jordbruksoppgjørene m.v.. St.prp. nr. 8 (1992 93): 1-55. Larsson, J. Y., Solheim, E. & Einevoll, O. 1982. Arealressurskart eit nytt kart over arealbruk og grunnlag for planteproduksjon. Norsk geogr. Tidsskr. Vol. 36: 163-180. Landbruksdepartementet 1998. Landbruksplan. Veileder for arbeidet med tiltaksrettede oversiktsplaner for landbruket. 15 s. Miljøverndepartementet 1997. Regional planlegging og arealpolitikk. St. meld. nr. 29 (1996 97): 1-139. Statens kartverk 1997. SOSI et standardformat for digitale geodata versjon 3.0. Del 3: Produktbeskrivelse / FKB. 120 s. 8