Det er med et sjokk at jeg plutselig

Fidelity 5 år! Det er med et sjokk at jeg plutselig oppfatter at det i disse høstdager er 5 år siden vi laget første nummer av Fidelity! Riktig nok hadde vi tenkt å kalle det Audio-Fidelity ettersom vi alle opprinnelig kom fra salige Audio. Men et meget truende brev fra landets dyreste rettighetsadvokat, meddelte oss at bruken av ordet Audio i vår logo ville koste oss dyrt! Trusselbrevet er i dag i glass og ramme bak Skål for Fidelity? Mac en som en påminnelse om at det er en jungel der ute. Så selv om navnet Fidelity kanskje kunne forveksles med et dansk hi-fi blad, trodde vi ikke på at det skulle bli noe problem. Vi drømte ikke om at Fidelity snart skulle bli populært også i våre naboland Sverige og Danmark. Vi har knapt hatt tid til å se tilbake på den hektiske prosessen da vi plutselig skjønte at vi var blitt skikkelig lurt etter en såkalt vennligsinnet overtagelse av bladet Audio som skulle fusjoneres med EyeFi. Men i løpet av utrolig kort tid, hadde vi startet et nytt firma, fått avtale med Narvesen og Posten; og kunne sende ut Fidelity nr. 1 med god annonsestøtte av resten av bransjen. Og det var altså for fem år siden. Vi har noen eksemplarer igjen av dette Fidelity nr. 1 om noen skulle ha lyst på en titt. Jeg mener at her fremdeles er stoff til ettertanke, til og med av produkter som fremdeles er på markedet. Og ikke minst en presentasjon av anlegg og lydpreferanser for de fleste medarbeidere i Fidelity. Vi vil dele Fidelity nr. 1 gratis ut på hi-fi messen i Trondheim, slik som vi også gjorde det på Horten-messa. Forøvrig har vi med noen glimt fra Hortenmessa i dette bladet samtidig som vi lar Audio/Fidelity veteranen Petter Dale boltre seg med sitt fantastiske anlegg på hele 8 sider bak i bladet. Og legg merke til at han ikke synes kabler er særlig avgjørende! Så der tok han piffen ut av min påstand i forrige leder samtidig som han positivt nok markerer det vi er veldig stolte av her i Fidelity; stor takhøyde! Og dette både bokstavelig og billedlig... Forøvrig er vi forberedt på ytterligere bråk og kjefting etter den fenomenale omtalen vi gir den nye B&W Signatur Diamond langt fremme i bladet, inkludert vår observasjon om at små høyttalere har blitt dramatisk mye bedre på kort tid. Her i Fidelity nr.29 skriver vi rett ut at den lille B&W Signatur både på grunn av størrelsen, men lydmessig også på tross av denne, sannsynligvis er verdens beste hjemmehøyttaler. Men det er helt forbløffende å registrere hvor mange på nettet som elsker å hate denne verdens største produsent av dedikerte hi-fi høyttalere. Og som elsker å kjefte på Fidelity hver gang vi er positive til produkter derfra. Men siden vi får finger n uansett hva vi skriver, har vi alle i Fidelity blitt enige om at vi like gjerne kan være dønn ærlige! Som vi også var det med hensyn til kabler i forrige blad. Og til dere som påstår at Fidelity er kjøpt og betalt av produsentene; sjekk hvor mange annonser vi har hatt i løpet av de siste 2-3 årene fra den norske importøren av B&W! Bortsett fra at redaktøren ufrivillig juger så det renner av han hver gang vi skal skissere innholdet av neste blad, det går nesten aldri helt etter planen, så er vi faktisk ganske fornøyd med denne 5-års jubileumsblekka som du nå holder i hånden. Hvis du ikke er enig, tipper jeg at vi snart har deg på nettet? mvh, Knut V www.audiofidelity.no Ansvarlig redaktør Knut Vadseth knuvadse@online.no Fax tlf. 22 44 38 12 Privat: 22 55 25 75 Redaksjonssjef Anders Rosness Skribenter i dette nummer: Rolf Inge Danielsen Petter Dale Jan Myrvold Tore Dag Nilsen Stein Arne Nistad (musikk) Håkon Rognlien (musikk) Anders Rosness Knut Vadseth Foto Knut Vadseth Grafisk design Maria Andersen, AD Countdown Film & Media AS tlf. 23 69 73 15, maria@zwoopy.com Trykk Senter Grafisk as, 3255 Larvik www.sentergrafisk.no Annonseavdeling Tlf.: 32 76 88 39 (23 69 73 15) Kontakt redaksjon post@audiofidelity.no Diskusjonsforum www.audiofidelity.no Abonnement service: Milanex AS Postboks 265 Økern, 0510 Oslo tlf. 23 36 19 38, faks 23 36 19 01 fidelity@kundetjeneste.no Etterbestilling av tidligere utgivelser: www.audiofidelity.no, post@audiofidelity.no tlf. 23 69 73 15 Utgiver Forlaget Fidelity AS Halvdan Svartes gt. 8, 0268 Oslo ISSN 1503 4291 Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne bestemmelse gjelder også enhver form for elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav. www.audiofidelity.no

Innhold nr. 6 / 2007 26 Metronome Technologie CD3 Signature CD-spiller 29 46 PMC OB1 3-veis gulvstående monitorhøyttalere 10 28 50 Små høyttalere: Det perfekte kompromiss? Hjemme hos Fidelity Parasound Halo JC 2 Piega TC 10 X 12 30 Hjemme hos Petter Dale Glimmer og gråstein 54 14 Signatur Diamond, ny B&W referansehøyttaler Blindtest! Kabler 38 Skeive skiver 56 22 40 58 NY budsjettreferanse: DynaBel 2S sokkelhøyttaler DRC205 Copland romkorreksjon Blanda akustiske drops 4 6/2007

60 Musikk: Bethany&Rufus Blått & rått 64 Going Up The Country Hi-Fi messa i Horten 62 66 70 Abrahamsen V1.0 CD spiller og V2.0 - Integrert forsterker 76 Pioneer A-A9-J integrert og PD-D6-J SACD-spiller 80 Reality anlegg: Integrert forsterker Unico Secondo 82 Reality anlegg: Stativhøyttalere Patos Lyric 102 MkIII 84 Reality anlegg: Oppsummering Pro-Ject RPM-10 88 Audio Technica AT-95E90 91 The Cartridgeman: Isolator etc. Lyd & Bilde og dynabel92 94 Muse Polyhymnia 2/6 kanal med volumkontroll Neste nummer 96 abonnér på www.audiofidelity.no abonnér på www.audiofidelity.no abonnér på www.audiofidelity.no 6/2007 5

Brev til Oppgradering Hei, såg at mitt spørsmål til deg i sommar vart gjengitt i siste Fidelity og tenkte at eg skulle informere om siste utvikling. I staden for å kjøpe dcs P8i og DP A1S så kjøpte eg audioaèro Prestige cd/sacd SE og koblar denne direkte til ein conrad-johnson Premier 350SA. Har framleis Dali Helicon 400 og vil nok behalde dei ei (god) stund til. Lyden er mange klasser over den tidligare kombinasjonen med Krell (kav-280cd og kav-400xi) noko som i for seg berre skulle mangle! Helsing Jon Magne Molnes Testen på Parasound Classic 2100 förförstärkare Hej Knut! Blev mycket nyfiken på denna förförstärkare efter läsningen av din test på den då den har mycket trevliga funktioner. Men, jag blev lite fundersam över hur den "egentligen låter" och då tänker jag mest på villken "grund klang" den har?. Du gick inte in så där jätte mycket på hur den låter i testen då texten handlar mycket om de olika funktionerna som den har och det är inget dåligt i sig, men jag blev inte riktigt klok på hur den låter som sagt. Har nu en Denon AV-receiver 3806 som användes som både försteg (2-kanal) och till Hemmabio (de övriga kanalerna) och detta Parasound försteg kan kanske vara något för min del att förbättra 2- kanals ljudet med. Mvh Per i Stockholm Hei! Jeg blir litt stressa av at du ikke har fått med deg det aller viktigste med en test; hvordan det låter. Da har jeg gjort en dårlig jobb! Men jeg poengterer at dette er en av de få rimelige forforsterkere som etter min mening spiller fyldig, varmt og med et stort rom. Ikke trangt og fislete som de fleste av konkurrentene. Kimber kabler Hei; jeg har nylig kjøpt meg et nytt Densen-anlegg; 200 for-forsterker/310 forsterker og 410 CD spiller. Som ny abonnement er jeg litt overrrasket å se av Test-indexen at dere ikke har testet Densen. Er det noen grunn til at dere ikke har testet noen av Densen-produktene enda? Videre vurderer jeg å kjøpe Kimber Monocle X eller XL høytalerkabler? Har Nordost Heimdall signalkabler. Har dere noen erfaring med disse kablene? Takknemlig for en tilbakemelding. Med hilsen fra ny abonnement av Fidelity, som jeg synes er et godt blad! :-) Johnny Kristian Danielsen Jan Myrvold har i år testet en mer påskostet kombo fra Densen og importør Oslo Hi-Fi Center, men vi er enige om at vi gjerne skullelåne øre til de rimeligere tingene. Kimber er en veldig anvendelig høyttalerkabel som fungerer med det meste. KV KV Hei Vidar, Du er den skribenten i Fidelity som jeg setter min lit til. Mitt ønske er at når en komponent testes, så testes den i et system som den har foutsetninger for å lykkes i. Hvis en komponent ikke lykkes i et spesielt oppsett bør man prøve et annet. Og hvis det fremdele ikke lykkes bør man si at man, tross iherdige forsøk, ikke lykkes i å finne et oppsett som denne komponenten trives i, og at man som kunde kanskje burde kikke i en annen retning. Og så vil jeg oppfordre deg til å være en motvekt til det "voldsomme" i Fidelity. Greit nok at noen kabler er gode. Men når man til de grader hauser opp et produkt, så skaper man forvirring. Etter å ha lest Fidelity i et par år begyner jeg å kjenne de forskjellige skribenters preferanser. Men det er fremdeles ingen som sverger til rør og vinyl, ikke nødvendigvis som den eneste "sannhet", men i hvertfall som det nærmeste man kommer den "sjelelige musikkopplevelse". Min våte Fidelitydrøm er at Knut Vadseth tester Living Voice med Kondo elektronikk, med vinyl kilde, og erklærer en ny personlig referense, tuftet på musikalitet og ikke hifidelitet. Er jeg helt på jordet? Abonnent Jeg tror - kjedelig nok - at faktum er at "den hele og fulle lykke" ikke finnes ensidig i den ene eller andre leieren. Jeg sikter da til rør vs. transistor, selvfølgelig. Jeg er veldig nære å gi deg rett i at rør og vinyl ofte overgår alt annet i musikkglede. Jeg har selv hatt noen av mine beste stunder med rørforsterkere, men må samtidig si at jeg var sjokkert over at min nåværende DP A1s (jeg har alltid tilhørt kritikerne av tidligere DP modeller) faktisk spiller fantastisk. Skulle vi velge utstyr utelukkende ut fra hjertet, tror jeg dog vi er flere i redaksjonen som ville trekkes mot rør og kanskje til og med vinyl. "Dessverre" er det et par faktorer som i hvert fall holder meg fra det: 1) Vi tester flere komponenter enn de aller fleste andre, og får nok automatisk et litt mer nyansert bilde av mangfold og ditto kvalitet. 2) Vi er avhengige av å ha et referanseutstyr som har allsidige egenskaper og kan brukes i svært varierte testsammenhenger. Et triodebasert anlegg med hornhøyttalere frister meg veldig, men ville for eksempel gjøre meg ute av stand til å teste ekstremt tungdrevne høyttalere uten å ha et anlegg B å ty til. Når det er sagt, venter jeg i skrivende stund på en VPI Scout for å hente frem litt vinylhygge igjen. Så får det heller være at den skal spille gjennom preampen i en Bladelius Gondul og forsterkes av en "skuffende god" DP... Vidar Mørch Fidelity nr. 28 Har sett etter dette nr. noen dager nå siden det reklameres på hifisentralen at det allerede er i salg. Oppdaget i dag en mildt sagt forvirrende notis på www.audiofidelity.no: Bladet er i salg fra uke 38 og/eller ventes i salg hos Narvesen neste uke og/eller skal være hos Interpress i disse dager. Ikke vet jeg hva Interpress er og spørsmålet mitt er om det er i salg noen steder i dag eller neste uke (uke 37) eller uke 38? Mvh, Ronny Jonassen På grunn av trykktekniske problemer ble Fi 28 forsinket i nesten 2 uker, samtidig som blader med feil allerede var sendt til Danmark og Sverige. Vi prøvde å fortelle dette på nettet, men innrømmer at formuleringen var klønete og at det ikke er en selvfølge å vite at Interpress er distributør for Narvesen. Men abonnenter og kioskkunder fikk bladet på omtrent samme tid. :-) KV 6 6/2007

Fra Hi-Fi Sentralen: Engler og demoner? Tyve tusen treff og nesten 1000 særdeles engasjerte innlegg på 3 ulike lenker om Fidelity nr. 28, bekreftet at i hvert fall den lederen ble lest. Av alt det stoffet vi bringer til torvs 6 ganger i året, er jeg mest usikker på den såkalte lederen ; velkomsttalen til leseren som gjerne skal sette fokus på enten innholdet, eller av et aktuelt tema som burde ha spesiell interesse for våre lesere. Dette er også redaktørens sjanse til å ta opp mindre ting som ikke egner seg for en større artikkel. Usikkerheten skyldes simpelthen det faktum at jeg er litt i tvil om lederen leses av særlig mange... Ikke bare ble denne lederen lest; den ble også gransket og tolket og saumfart for den EGENTLIGE meningen bak hvert komma. Og så er det altså bare redaktøren som etter noen lange dagers ferd mot et nytt, forhåpentligvis brukbart blad med en fornuftig miks av stoff, lett utkjørt har tenkt litt høyt... Bortsett fra den illevarslende overskriften på det første innlegget om lederen i nr. 28, Hva i HELSIKE skriver Fidelitys redaktør?, må jeg vedgå at dette innlegget fra signaturen Soundproof både var saklig og greit. Men med helsike Hva i helsike skriver Fidelitys red.! Jeg setter stor pris på Fidelity, syns det er et engasjerende, vidt favnende og rivende godt hifi-blad. Siden jeg leser mange hifi-blader og andre lydpublikasjoner syns jeg at jeg har et sammenligningsgrunnlag. Bladet er godt. MEN. Jeg åpner Fidelity 28, kommer til side 3, og der finner jeg redaktørens leder. Der det vitterlig står: Men det er de som hårdnakket benekter at signal, strøm- og høyttalerkabler i det hele tatt påvirker lyden, som sprer falske myter. En enkel lyttetest mellom en lampettledning og en mer påkostet hi-fi kabel burde ha feid all tvil tilside; om anlegget er noenlunde brukbart. Men det krever at man stoler på egne sanser! OK - her tar man den absolutte ytterlighet: dem som mener det overhodet ikke er forskjell på kabler, så tar man en ny ytterlighet - lampettledningen - og deretter kommer man med "egne sanser." Slik kan man jo argumentere for hva som helst. Og det blir ikke bedre. Jeg forventer ikke at man skal hoppe i taket over hvor mye bedre hi-fi kabelen er, det krever nok litt erfaring, men at det er til dels betydelige forskjeller, burde uansett være et tankekors. For da påvirker jo vitterlig kabler lyden og må altså taes på alvor? Du hører det altså ikke med en gang, men kan trene deg opp til å oppfatte forbedringen? Allerede er argumentet på gyngende grunn, spesielt siden vi sammenligner med lampettledninger? Men så kommer brøleren: Det er pussig nok de med relativt solide teoretiske kunnskaper innen elektronikk som er som banner (i betydningen flagg!), er det kanskje ikke rart at debatten, som vanlig, gikk helt av sporet og til slutt ble en krangel om filosofi. Og om undertegnede redaktør av Fidelity har mistet all troverdighet, kjøpt og betalt av kabelindustrien som jeg er! Men selv mener jeg at jeg lurer leserne ved IKKE å fortelle hvor viktig kabler kan være for å få det maksimale ut av lydanlegget. Og jeg har ALDRI anbefalt kjøp av dyre kabler uten returrett! Jeg har heller aldri ment at kabler i hundretusen kroners klassen er en nødvendighet. Bare at det er enkelt å høre at disse kablene gir meg enda litt mer glede av musikken på mitt eget referanseanlegg. Og det er et faktum! Hva det gjør for deg, kan jeg ikke vite noe om, og heller ikke i hvilken grad en slik utgift ville balansere i forhold til ditt anlegg og din bankkonto. Men dette er da selvsagt? Siden jeg ikke kjenner en eneste hi-fi entusiast som hevder at kabler ikke har betydning, var jeg derfor litt overrasket over reaksjonene de mest påståelige skeptikere. Men det er da ikke så mange generasjoner siden at selv de mest lærde mente å kunne "bevise" at jorden er flat? NEI! NEI! NEI! Det var presteskapet og aristotelere som mente jorden var flat. VITENSKAPSMENN påstod noe annet, og brant på bålet for det. Galileo Galilei ble tvunget til å frasi seg det som hans observasjoner og målinger viste ham om han ville beholde livet! Det tok dermed enda lenger før Kopernikus uomtvistelige observasjoner ble akseptert, nettopp fordi makthaverne ville at man skulle stole på "sansene" - jorden så da vitterlig flat ut? Og alle kan se at det er solen som beveger seg rundt jorden. Ærlig talt, hva er det Vadseth er ute på her? Mannen er jo i aller høyeste grad oppegående og dyktig, men her argumenterer han som en kjøpt og betalt sofist. Aristotelisk tro og mye av Arkimedes "vitenskap" ble tatt opp i kirken, og medførte stillstand i utvikling av innsikt og forståelse helt frem til Opplysningstiden. At Vadseth forsvarer dette får stå på hans egen regning, men de hi-fi anleggene som bladet hans lever av hadde det ikke blitt noe av om vitenskapen ikke hadde klart å til slutt utfordre og legge døde vrangforestillingene som kirken holdt liv i. Selv er jeg skeptisk til Kabelkirken, men jeg åpner meg gjerne for gode argumenter. Det har ikke redaktøren av Fidelity levert i sin leder som skal sette tema for Nr. 28! på denne ærlig mente lederen. Jeg var også litt skjelven ved fornyet gjennomlesning etter å ha registrert det voldsomme føleriet på nettet. Men ærlig talt; jeg synes at lederen selv ved nærmere ettersyn var ganske underholdende og saklig sett helt grei? Jeg mener seriøst alt jeg har skrevet, men det ville være rart om den ikke vakte engasjement og motforestillinger. Men ikke at debattantene ville gå til personkarakteristikker. Jeg har da kun anbefalt leserne å PRØVE kabler selv på eget anlegg med egne ører? Det må da være lov å hevde at himmelen er blå, selv om noen mener at den har litt grønnskjær? Og det med en flat moder jord er da også en vanlig brukt metafor for å illustrere en smule reaksjonært verdensbilde, ikke nødvendigvis en faktisk historisk beskrivelse. At jeg finner det påfallende at folk med en teoretisk ballast nekter å stole på egne sanser når dette går på tvers av læring, synes jeg det er rart at man lar seg hisse opp av. Dette er noe som jeg mener å kunne registrere, men også et problem jeg selv må leve med, da også jeg sliter med fordommer! Jeg har tidligere forklart hvordan jeg på Soundproof 70-tallet fikk demonstrerert den første spesiallagde høyttalerkabelen fra Monitor Audio på samme tidspunkt som Quad reklamerte med at deres forsterkere var like nøytrale som a piece of wire. At noe annet enn at tykkelsen på ledningen kunne ha noen betydning for lyden, var en helt absurd tanke. Ikke minst i mitt eget hode. Men jeg hørte altså både en forandring og etterhvert også en betydelig forbedring i lydkvaliteten ved at mye av gnellet og klirret i mellomtone ble borte. Noen tolket dette selvfølgelig som om lyden ble mindre dynamisk... Men siden det har jeg tatt kabler på alvor. Og har via erfaring funnet at det er lettere å høre forskjeller enn å finne ut hva som låter best. Uansett er det sannsynligvis noe å hente for de fleste om de bare prøver! Og siden jeg faktisk holder på med disse greiene fordi jeg lar meg begeistre, ønsker jeg barnslig nok at andre skal bli like begeistret. Derfor skrev jeg den lederen i Fideliy nr. 28. Derfor synes jeg fremdeles at det er en grei leder med akkurat den passe dosen provokasjon som vi alle må kunne tåle. Og derfor blir jeg en smule forbløffet over reaksjonen på det jeg selv syntes var en velmenende oppfordring til å sjekke ut kabler med egne ører. Og åpne øyne! Og hvor mange har denne gangen først lest lederen før de har gått videre til disse sidene? :-) Mvh Knut V., red. av Fidelity 6/2007 7

8 6/2007

6/2007 9

Små høyttalere: Det perfekte kompromiss? På internett har vi fått pepper fordi vi omtaler stativhøyttalere i svært positive vendingen. Vi vet ikke helt hvor utbredt disse holdningene er, men de som uttaler seg er ofte ikke nådige: Stativhøyttalere er til dels leketøy som overhodet ikke har noe med high-end å gjøre. I så fall vil vi gjerne ha dette leketøyet. 10 6/2007

Om og om igjen, over flere tiår, har vi konstatert hvordan de små kan gi vesentlig høyere fidelity enn større høyttalere. Ja, til og med ganske så gode store høyttalere. Faktisk har de små høyttalerne blitt enda bedre med årene, idet diskantenheter og de små bass/mellomtoneenehetene som anvendes stadig har blitt bedre. Bedre elementer I dag er et enkelt av de beste 6,5- eller 7-tommers bass/mellomtoneelementene og diskantelementene alene i stand til å gi fullt frekvensomfang, definert som 40-20000 Hz, i mange lytterom. De beste kompakthøyttalerne klarer uanstrengt og nesten helt uten forvrengning å gjengi spisser på ca.100 db over nesten hele dette frekvensområdet. Dette samtidig som de beholder kompakthøyttalernes store forsprang: Bedre homogenitet, mer presisjon og åpenhet i lydbildet, mer stramhet/hurtighet, mindre farging fra kabinettene og generelt høyere gjennomsiktighet i gjengivelsen enn man får fra store høyttalere i samme prissjikt. Hva mer kan du ønske? Eller er dette feil egenskaper? Gode lytterom Undertegnede har gjerne vært nøye med å presisere at det anvendte rommet må være lite for å få disse egenskapene til å gå i oppfyllelse, men når jeg tenker etter husker jeg å forbausende mange opplevelser av magien fra kompakte stativhøyttalere også i store rom. Som for eksempel i redaktørens stue. Her har vi mer enn én gang opplevd stort lydbilde, kroppslig klang, utsøkt renhet og tilstrekkelig dynamikk fra nevnte høyttalertype. Kritikk av kompakte stativhøyttalere beror nok oftest på en kombinasjon av feil omstendigheter. Man må, som allerede nevnt, ha et lytterom som jobber med høyttalerne, og ikke mot dem. Noen rom suger energi og gir tynn og blodfattig lyd nesten uansett høyttalertype. Da er i hvert fall ikke toveis stativhøyttalere tingen. Man må ha litt flaks med romresonansenes frekvens og beliggenhet. I mange tilfeller har man denne flaksen uten å ville innse det eller å være klar over den. I praksis betyr det å eksperimentere med alternative plasseringer av høyttalere og/ eller lytteposisjon. Skikkelig elektronikk Videre må man ha tilstrekkelig forsterkerkraft. Små, gode høyttalere bør ikke drives av små, billige forsterkere. Da er det jo godt å vite at nok forsterkereffekt av god kvalitet i dag kan erverves for en overkommelig penge. Videre må man ha stødige stativer for å oppleve småhøyttalernes magi. Slike koster en slant. Det samme gjør gode signalkilder og gode og tilstrekkelig tykke høyttalerkabler. Hvem ville forresten konsekvent anbefale billige forsterkere, middelmådige signalkilder og tynne kabler til store høyttalere? Har ikke du også stusset over at levende akustisk musikk eller virkelig gode stereooppsett med store høyttalere tilsynelatende har mindre bass og diskant enn mindre eller dårligere anlegg? Klangbalanse En annen feil som ofte tillegges små høyttalere ligger i lytternes forestillingsverden. Til tross for alt snakk om fidelity, går svært, svært mange etter "god lyd". De søker en fetere, mer basstung og dramatisk lyd enn den som fins på platene. Min uærbødige påstand er for eksempel at de aller fleste stereofantaster spiller akustisk musikk alt for høyt i håp om gjenskape en dynamikk som ikke fins på platene. Dette med basstyngde er forresten en innebygd og tilsiktet konstruksjonsfeil i de fleste kompakthøyttalere også. Jeg har for tiden et par Dali Mentor 2 her hjemme, og de mangler ikke bass. Tvert imot, selv om de begynner å rulle av ved 50 Hz. I det anvendte rommet på kun tolv kvadratmeter gir disse høyttalerne masse, ja alt for mye, bassdramatikk. Helt typisk går denne loudnesseffekten litt (men ikke slitsomt mye) på bekostning av ultimativ kontroll. Slik triksing balanserer klangen i en høyttaler som har godt nivå og svært god dynamikk i diskanten (som Mentor 2 har), men det medfører at mellomtoneområdet havner litt i bakleksa. Har ikke du også stusset over at levende akustisk musikk eller virkelig gode stereooppsett med store høyttalere tilsynelatende har mindre bass og diskant enn mindre eller dårligere anlegg? Oppsummering Med store og gode høyttalere får man ofte mer lineær frekvensbehandling og definitivt mer membranareale. Hvis lytterom og innspillinger tillater det, vil man da få en mer uanstrengt "knakkeffekt" og dynamikk. Men det å komme dit, koster mye innsats (masse utstyr, tweaking og kanskje et par flyttinger?) og penger. Jeg påstår ikke at små høyttalere definitivt er bedre enn store, men for å nyte godt av store høyttaleres fordeler uten å miste de mindres ditto, vil jeg frekt antyde en tredobling eller helst firedobling av budsjettet. Det er meget, meget vanskelig å komme seg unna kompromisser. Det er vel derfor at så mange som kanskje åtti, nitti prosent av det som finnes av andre høyttalere enn stativhøyttalere på dagens marked ikke er annet enn en eskalering av det førstnevnte prinsipp. Nemlig toveis med kabinett som strekker seg ned til gulvet, eller ditto høyttaler med en ekstra bass. Dette ekstra basselementets respons skjæres i mange tilfeller av med eget delefilter (2 1/2-veis), og det er også et godt kompromiss og en videreutvikling av toveishøyttaleren. av Tore Dag Nilsen 6/2007 11

Piega TC 10 X: Maximal mini Pris kr. 61.190,-(par) Stativer: kr.3.990,-(par) Importør/forhandler: Duet Audio Hvordan få maks lydbilde fra mini lydkilde? Sveitsiske Piega har designet en lekker 3 veis minimonitor i solid aluminiumskabinett med høy følsomhet og solid bassfundament. Pluss fremragende mellomtone og diskant fra egen-produserte båndelementer. tekst og foto: Knut Vadseth 12 6/2007

Jeg hadde under hele testen spilt lydmessig mindre kompleks og storslagen musikk slik jeg trodde det sømmet seg siden jeg hadde plassert disse knøttsmå aluminiumsdingsene i sedvanlig posisjon i det sedvanlig store lytterommet. Så lekkert det ble med litt sval jazz, en dæsj Kari Bremnes og noen delikate fele-svisker med glitrende pianoakkopagnement. Hvis bare folk flest visste hvor fyldig og fint-og stort!- en påkostet minimonitor idag kan låte på mye akustisk musikk. Om den blir plassert optimalt på gode stativer og får skikkelig signalkilde og elektronikk! Flott piano Piano låt forresten oppsiktsvekkende bra med forbløffende rene og kvikke transienter og knapt noen hørbare kompromisser nedover. Og stemmene; jeg har hørt dem marginalt varmere og mer organisk fra noe få systemer som koster mer enn denne høyttaleren, men forskjellene er relativt ubetydelige. Og her var kanskje til og med lydbildet enda en smule mer frisert uten antydninger til topper i frekvensgangen, og med bare moderat mindre bra utklinging enn de aller beste. Klangbalansen er så absolutt nøytral, selv om en slik påstand aldri kan verifiseres absolutt på grunn av romresonnanser i bassområdet og forskjell i utsråling mellom bass/mellomtone og den sedvanlige domen som vil fungere ulikt i ulike rom. Det er mulig at spredningskarakteristikken i den coaxialt monterte mellomtone/diskant båndsystemet faktisk gir mer forutsigbar klangbalanse enn en dome. For å korrigere meg selv vil påstanden derfor bli at klangbalansen i høyttaleren ble opplevd som ganske så nøytral i mitt rom og med kjent utstyr. Holografien var som ofte med en minimonitor; fenomenalt presis og med god dybde uten å være noen rekordholder når det gjelder størrelse. Blant annet B&W Signatur har et enda større akustisk rom, men Piega er om mulig enda mer presis. Dette antagelig fordi denne er mer lineær i presensområdet, uten den forsiktige svajen ved Signaturens delefrekvens som også skaper en ekstra dybde i romopplevelsen. TC 10X Nå var ikke jeg så overrasket over at en liten høyttaler på 11 kg og en høyde på 40 cm kunne spille bra selv i en relativt stor stue. Jeg hadde betydelige forventninger til denne stativhøyttaleren etter å ha testet storebroren i Fidelity nr. 25. Hele poenget var å finne ut hvor grensene gikk for skikkelig hi-fi når det gjaldt størrelse. For det pussige er nemlig at et betydelig antall kvinner av en eller annen grunn HATER store høyttalere. Enten blir det en LITEN høyttaler med skjulte kabler i finstua, eller så får du ta med rukkelet ditt i kjelleren, på loftet, eller i garasjen å sitte alene og fryse med musikken din! Fordommer Selv om jeg gledet meg til å skrive om de relativt få, og slett ikke særlig plagsomme kompromissene man vil oppleve rent lydmessig ved å bruke sparepengene på denne minihøyttaleren, så var jeg nok litt forsiktig med volumknappen slik at jeg ikke sprengte noen av elementene. Jeg behandlet den altså med en viss forsiktighet, og hørte på "snill" musikk som mine fordommer fortalte meg passet til en minimonitor. Tross alt! Riktignok ble jeg blitt modigere etterhvert, og jeg hørte også hvordan det 5 tommers lille basselementet fra ScanSpeak slapp seg mer og mer løs. Og lot meg forbause over at jeg kunne spille såpass høyt som jeg faktisk gjorde uten at lyden ble komprimert eller på andre måter låt lett hørbart forvrengt. Og det uten å skru opp volumknappen noe særlig mer enn hva jeg er vant til med 801D. Den oppgitte føslomheten er også hele 90 db/w/m. Litt optimstisk kanskje, men uansett var ikke dette noen kraftsluker som den legendariske LS3-5A. Og selv om frekvensområdet er oppgitt uten angivelse av avvik, en dermed relativt verdiløs opplysning, så stemmer den oppgitte nedre grensefrekevens på 38Hz rimelig bra med egne opplevelser med litt drahjelp ved ca. 50 Hz fra romstørrelse og sidevegg. Den oppgitte øvre grensefrekvens er 50 khz, så det avholder jeg meg fra å kommentere. Bortsett fra å meddele at den brøkdelen av dette området jeg faktisk hørte var velfrisert, lineært og helt uten hverken sukker eller eddik; det vil si ekstra sødme eller frekvensujevnheter og klirr. Igjen har vi å gjøre med den nye type diskanter som gjør lite av seg; for musikkens skyld. Pauker og horn Men det var da jeg opplevde at jeg hadde hørt nok til å prøve meg på en skriftelig vurdering, at jeg våget å skru opp de 600 watt sterke monoblokkene fra Electrocompaniet og satt på en demoplate fra amerikanske Telarc, platemerket som har kjøpt inn verdens største basstromme for å få virkelig sug og trøkk i sine klassiske innspillinger. Gikk høyttaleren til dundas nå, så klarte jeg uansett å snurpe noe sammen før deadline med de notatene jeg hadde! Første spor var Coplands "Fanfare for the Common Man" som åpner med trompetfanfarer og solide paukedrønn. Jeg hadde skrudd opp alt for høyt, minst på nivå med det jeg våger meg på som "realistisk" orkesternivå med maks volum med store minitorhøyttalere som B&W 801. De første paukeslagene var stemt på øvre tonehøyde, anslagsvis med en frekvens på 70 Hz. Dette er godt innenfor forventingene med hensyn til noenlunde lineær bassgjengivelse, men nå med avsindig mye høyere volum enn forventet med så små høyttalere. Det kan selvfølgelig ha vært en vindu eller dør som stod åpnet, men jeg forsverger at jeg kunne føle et vindpust fra høyttalerene 3 meter unna! Storslagen? Mot slutten av åpningsfanfaren kommer den dypere, stemte pauken inn sammen med basstromma, men da hadde jeg redusert nivået en liten smule, men fremdeles var det i området de fleste av oss vil kalle "full guffe". Denne dypere tonen rundt 50 Hz, var fremedeles utmerket gjengitt uten særlig kompresjon eller forvrengning, men jeg kunne nå tydelig høre at nederste halvdel av attakket var litt for spinkelt. Men basstromma på rundt 40 Hz var fremdeles gjengitt med akseptabel stramhet, selv om nivået var litt lavere enn jeg er vant med fra større høyttalere. Jeg spilte også en rekke andre spor på denne "versting" platen med kompleks kor- og orkestermusikk, og ble ovverrasket over hvor små kompromissene var i forhold til 801D og andre fullvoksene høyttalere. Og dette var altså i en relativt stor stue med betydelig høyde under taket. Det mest imponerende var et kirkeopptak av et Duruffle-oratorie med fullt kor, orkester og orgel som låt utrolig tilstedeværende med kjemperom, naturlige stemmer og fargerik orkesterklang. Gjengivelsen var helt uten kompromisser i forhold til oppløsning og maks volum, og knapt nok avslørende i bassområdet hvor bare de aller dypeste pedaler på orgelet manglet. Og dette måtte man kjenne innspillingen for å avsløre! Bassfundementet var forøvrig helt uklanderlig. Konklusjon Selv om dypbassen i denne minimonitoren er overraskendse bra, så er det selvfølgelig maks lydstyrke og nedre grensefrekvens som utgjør kompromisset med denne høyttaleren. Selv om resten av frekvensområdet gjengis med overbevisende naturtrohet, raffinement og dynamisk kontrast, og at det lille kabinettet også har et par fordeler meg hensyn til resonnanser og holografisk presisjon i resten av området, så finnes det mange høyttalere på markedet som spiller bedre for de samme pengene. Også den gulvstående Piega TC 70 med doble 7-tommere, er etter min mening et bedre kjøp selv om den koster noe mer. Dette er knapt en løp-og-kjøp høyttaler for de mange, men et glimrende nisjeprodukt for de få som har en glødende musikkinteresse, men av ulike årsaker ikke kan ha en stor høyttaler i finstua, på kontoret, på landstedet etc. Det interessante er å oppdage hvor lite det lydmessige kompromisset faktisk er! Alle skjønner jo at denne stativhøyttaleren er skreddersydd for munnharpe og trekkspill og andre skustiske instrumenter med begrenset båndbredde og dynamikk. Det forunderlige er at den lille TC 10X er så bra på virkelig storslagen musikk. Du tror knapt dine egne ører! 6/2007 13

Signatur Diamond, ny B&W referansehøyttaler: Brukskunst Designeren er verdenskjent, materialbruken er utsøkt og konefaktoren er formidabel. Men også lydingeniørene har fått teste grenser på dette prestisjeproduktet fra verdens største produsent av kvalitetshøyttalere. Og om prisen synes høy, så er lydkvaliteten enda høyere! Tekst og foto: Knut Vadseth 14 6/2007

Når man får øye på denne rålekre designhøyttaleren fra engelske Bowers & Wilkins, synes det klart at her må være visse lydmessige begrensninger i forhold til de noenlunde liktprisede monitorhøyttalere fra samme firma. Disse brukes som kontrollhøyttalere av lydstudioer i hele verden og skal spille både høyt, rent og med solid dypbass. Med den nye "hjemmehøyttaleren" er det tydelig lagt inn andre funksjonskriterier, og det er utvilsomt brukt en god del av budsjettet på visuelt slikkeri for å nå fram til et større publikum av velstående musikkinteresserte. Dette selvfølgelig i tillegg til at størrelse og konstruksjonsprinsipp med et enkelt to-veis bassrefleks med moderat stort kabinett, ifølge fysiske lover vil medføre klare begrensninger i lydstyrke og dypbass. Tradisjonell 2-veis? Skåret ned til beinet, har vi i prinsippet simpelthen å gjøre med en ganske så tradisjonell toveis er med en enkelt 7 tommer til bass/ mellomtone og en domediskant på drøyt en tomme. Og dette lager vår hjemlige Roar Moen med utmerket resultatet til langt under ti tusen kroner med meget bra råelementer og en visuelt kjedelig, men solid kasse med "ekte" vinyl. Og skal du koste på deg litt jåleri med blank lakk, er det mye lakkert og lekkert å velge mellom om du dobler eller tredobler denne prisen. Og faktisk minner den nye høyttaleren mye om enkelte påkostede B&W modeller fra 80 årene (DM-7, Signatur og Signatur 30), også disse med en slags retro stil med mye krom og skinnende blank lakk. Vi snakker da generelt om "nesten" highend med lekker design med bare mindre kompromisser i forbindelse med dypbass og maks lydstyrke. Samt en litt grå og farveløs nedre mellomtone/øvre bassområde med litt mye nivå for å kamuflere mangel av ekte dypbass. Men den gulvstående toveiseren med domediskant og en 6-8 tommers bass/mellomtone, er rett nok et særdeles fornuftig designkompromiss for et betydelig publikum. Profflyd mot livsstil Men det er med atskillig skepsis at vi plasserer denne jålehøyttaleren ved siden av våre superproffe B&W 801D som vi mener er et av verdens beste high-end kjøp. Dette til tross for betydelige protester fra mange som har Eller er dette simpelthen bare et forsøk på å kaste seg på livsstilsegmentet sammen med Louis Vuitton og B&O? Er dette lyd for 20 store og design og snobbete jåleri for resten? hørt 801 på en tilfeldig demonstrasjon under tvilsomme forhold. Også vi har vært en smule beskjemmet over den lyden vi har hørt på messer etter at vi selv har skrevet hvor bra denne skal være, og er hos oss. Ingen i Fidelity sin redaksjon som har hørt denne svære høyttaleren sammen med masse forskjellig elektronikk i referanseanlegget, er i tvil om at 801 er helt i toppen uansett pris. Og da blir den norske prisen på ca. kr.132. 800 nesten billig med tanke på størrelse, bestykning, generell lydkvalitet og evne til å spille høyt uten å miste kontrollen med den absolutte dypbass. Og den nye diamantdomen simpelthen tar bort det meste av det som kan kalles "monitor" lyd og erstatter den med en forbløffende homogen og musikalsk klangstruktur. Designhøyttaler for rikinger? Om vi tillater oss å mene at B&W 801D er mye høyttaler for pengene, må nødvendigvis den betydelig mindre og teknisk betydelig enklere (?) to-veis høyttaleren være rene pengeutpressingen? Men det er vel som fortjent når det gjelder dumme rikinger med bortskjemte kjerringer som gjerne handler krokodilleskinnveske til omtrent samme pris som både 801- og altså den nye mye mindre "referanse" designhøyttaleren fra Kenneth Grange? Men er det det særpregede retro designet som er i referansekvalitet, eller mener virkelig Designer Kenneth Grange. professor og doktorstaben i "lyduniversitetet" i Steyning (forskningsavdelingen til B&W), at også lyden er i "referanse" klasse? Heldigvis er også senioringeniør John Dibb med på prosjektet slik at det er grunn til å tro at det blir like mye vitenskap som kunst. Brukskunst, simpelthen? Fidelity er blant de første i verden som har fått titte og lytte nærmere på denne kostbare høyttaleren, og det spennende er om noe rent visuelt ved Signatur D, eller noe ved det pragmatiske spesifikasjonsnotatet kan antyde noe som hi-fi messig kan forsvare den høye prisen i klasse i med det store og komplekse treveissystemet 801D. Eller er dette simpelthen bare et forsøk på å kaste seg på livsstilsegmentet sammen med Louis Vuitton og B&O? Er dette lyd for 20 store og design og snobbete jåleri for resten? Er denne 40-års markeringen fra verdens største high-end høyttalerfabrikk en gave til oss? Eller er det vi som skal gi milde gaver til 40-åringen? 6/2007 15

2.opinion: Denne høyttaleren fikk meg nærmest til å miste pusten. Er det derfor den ser ut som en diger inhalator? Men det er ingen fleip at dette er den mest naturlig klingende lydmonitor jeg noensinne har hørt, inkludert både storebror 801D og Respons Grande. Men på denne lille tassen er transientene krispere en cornflakes sammen med en stram og silkeglatt frekvensgang og medrivende rytmikk. Transparens og holografi er absolutt i toppklasse og her er et nesten gniss og fnitterfritt område med ekstrem oppløsning og null metallyd fra sølv- og gullstrupene. Her skapes også, utrolig nok, en mastodontisk lydbilde, ikke bare til å komme fra en 7 tommer, men i forhold til hva som helst. Og så mister småtten sjelden eller aldri kontrollen, kansje fordi den ikke prøver å kjekke seg med det den ikke har fysiske forutsetninger til? Og så er den altså til alt overmål svært så lekker og plasseringsvennlig i ethvert møblert hjem... Jan Myrvold Liten og smekker For det første må det påpekes at Signatur Diamond med 930 millimeter over parketten er en ganske liten høyttaler selv i forhold til mange andre to-veis systemer. Heller ikke vekten på 25 kilo gir akkurat noe hakeslepp, men antyder uansett god kvalitet i kabinett samt solide elementer og magnetsystemer. Knakkeffekten på det symmetrisk ovale kabinett, en glimrende form akustisk sett, er beroligende kontant. Og konstruksjondetaljen med det det pålimte røret som kobler til den velkjente Kevlar mellomtone/bass, er også akustisk lur da den ytterligere reduserer tidligrefleks. Det er en selvfølge på grunn av prisforlangende at vi har forhåpninger om at dette Kevlarelementet er forbedret og videreutviklet langt forbi det vi hittil har opplevd fra tidligere Nautilus og andre B&W høyttalere. Dette elemetet skal nå fungere over 7 oktaver kliss alene. Men det eneste vi kan visuelt registrere er at den sexy fasepluggen er både lengre og flottere i alle sin kromglans enn vi er vant til. Visuelt veldig flott, men også særdeles viktig for å skape en jevn og homogen klangbalanse over størst mulig del av bass/mellomtoneområde. Kabinettet er laget av finer, men med betydelig styrke på grunn av den spesielle formen. Denne formen er også glimrende for å unngå stående bølger innvendig. Og den eksklusive tresorten som pynter det hele heter ifølge det medfølgende spesifikasjonsarket Wakame. B&W representanten nevnte sånn i forbifarten-at Nautilus-huset til diamantdomen er skåret og uthulet fra en kompakt marmorblokk. Forøvrig er formen på diskanthuset tilsynelatende nærmere den vi kjenner fra rimelige B&W høyttalere, enn fra den dyre Nautilusserien hvor huset er slankere og vesentlig lengere. Men kostbart må det være å forme marmoren og hule ut eksakt form til den 25 mm diamantdomen. Bassreflekshornet er i bunn av kabinettet, og under dette sitter vanskelig tilgjengelige bi-wire kontakter for høyttalerkabler; for utseendets skyld, selvfølgelig. Ikke diskotekhøyttaler De tekniske spesifikasjoner lover meget brukbar følsomhet med 88db trykk ved 2,83V på 1 meters avstand. Samtidig er frekvensgangen pluss/minus 3 db fra 40Hz til 28kHz referert til aksen som igjen bare har 2 db avvik innenfor 50 graders horisontal spredning. Vertikalt er spredningen mye mindre, og i motsetning til for eksempel Beolab 9 med sin spredningslinse, vil denne høyttaleren sannsynligvis låte trangt og nasalt når man står. Delefrekvensen ligger relativt høyt ved oppgitte 3,8 khz, men brattheten på delefilteret er ikke nevnt selv om vi antar de har beholdt 6dB filteret som gjorde Nautilusserien så mye bedre enn tidligere modeller. Minimum impedanse er 4,6 ohm og anbefalt forsterkereffekt er 50-120 watt. Heller ikke B&W tenker seg Signatur Diamond til hjemmekino og diskotek! Eller som studiomonitor? Sjokkbra! Det sistnevnte er likevel ikke så håpløst som tenkt, da undertegnede knapt nok har hørt en så livsbejaende lydkilde med så fenomenal troverdighet på et bredt spekter av musikkfor- 16 6/2007

mer! Dette tross naturgitte begrensninger som uansett er betydelig mindre en man med rimelighet kan forvente, samtidig som de positive siden er helt forbløffende livaktige. Og samtidig med en lett, luftig og hørbart mindre øretrettende forvrengning enn noen annen høyttaler jeg tidligere har lyttet til i kontrollerte formerinkludert elektrostater. Dette inkluderer også min egen B&W 801 Diamond! Skal jeg kort beskrive lyden fra denne høyttaleren, må det være ved å sammenlige den med rørlyden fra noen av verdens beste forsterkere. Her har vi for det første en relativt varm klangbalanse med en ørliten grad av litt for myke transientskuldre helt nederst, men likevel en både fyldig og dyptgående bass som takler det meste. Men som selvsagt ikke kan hamle opp med den stramhet som større membraner i solide og tilsvarende store- og ikke minst solide- kabinetter kan klare. Likevel er her bra trøkk til under 40 Hz, og min litt arrogante holdning til mangel på stramhet, fikk seg en knekk da jeg oppdaget at min litt "bløte" bass simpelthen var lyden av en ekte kontrabass som låter betydelig rundere enn en syntbass eller bassgitar. Poenget er at denne høyttaleren mer enn de fleste høyttalere jeg har hørt, makter å skille tydelig mellom ulike basskarakterer. Og bassen er også ganske så homogen oppover mot mellomtonen, dette viktige området som både er rørforsterkerens og denne høyttalerens favorittrett. De som tror at en såpass liten høyttaler vil låte tynt og pistrete, må være forberedt på et sjokk. Er det noe å sette spørsmålstegn ved, er om det eventuelt er litt for mye bass og litt for varm klangbalanse slik som vi også opplever det med 805 S. Men bortsette fra helt nederst, et område under 50 Hz hvor de fleste ikke forventer noe særlig fra en 7 tommer i dete hele tatt, så mangler her fullstendig den lille mangel på dynamisk kontrast i øvre bassområde og nedre mellomtone som gjør mange toveisere en smule "pudding". Nyansert bass Men ikke bare skilte Signatur Diamond forbløffende bra mellom elektriske og akustiske instrumenter i bassområdet. Den skilte også uventet godt mellom ulik elektronikk! For tiden har jeg den relativt rimelige high-end John Curl forforsterkeren i Haloserien til Parasound til evaluering. Og jeg har betydelig problemer med å bestemme meg om hva jeg foretrekker av det stramme, bunnsolide og ekstremt dynamiske bassområdet på min DP C1B pre referanse, i forhold til den noe mer avslappede og mindre macho bassgangen på Halo. Denne er simpelthen en smule bløt der DP er stål og betong, for å sette det på spissen. Og selvsagt er dette bare halve sannheten; for i øvre mellomtone og diskant snur det seg: Da er DP tørr og nøktern uten fnugg av romantikk og med antydninger av teknisk flinkhet som jeg simpelthen ikke aner skyldes egenstøy eller en nesten selvutslettende ærlighet som fremprovoserer feil fra resten av kjeden. Men her er Halo den mest oppløste og lettflytende transistor pre jeg kan huske noensinne å ha hørt, med en utrolig sødme og fremragende utklinging. Og helt ærlig talt; du må lese en lang artikkel annet sted i bladet for å se om jeg har klart å bestemme meg for hvem av disse som er "best". Men hele poenget er at B&W Signatur Diamond skilte disse to forforsterkerene lydmessig mer brutalt enn hva for eksempel B&W 801D maktet å gjøre, dog uten at valgets kval blir noe særlig enklere av den grunn. Magisk mellomtone Jeg skrev for noen linjer siden at det er mellomtonen som er indrefileten i denne høyttaleren. Jeg nyanserer dette litt ved å si at det er mellomtonen OG diskanten som er aldeles fremragende på B&W Signatur. For de fleste av oss vet selvsagt at diskanten påvirker oppfattelse av lyd langt ned i bassområdet. Og aldri har vi hørt bedre diskant! Den aldeles frapperende utklingingen, den litt seige "karamell" opplevelsen av ekstrem oppløsning og den totale mangel på "sinte" forvrengningsfenomener - som selvsagt er like mye tilstede fra de andre komponentene selv om høyttaleren er glitrende bra - signaliserer en høyttaler mye nærmere den "perfekte" mellomtone enn vi tidligere har hørt det. For selv parret med mindre enn det beste av andre komponenter, oppleves det som om høyttalerens glitrende musikalitet, dens evne til å løse opp harde knuter og generelt undertryking av tidligere irriterende og gledesdrepende artifakter, fremelsker en langt større musikalske opplevelse enn vi tidligere har hørt det. (Trekk pusten.) Og alt dette skyldes en mellomtone som de fleste høyttalerkjøpere finner mindre interessant enn et lavest mulig antall Hz oppgitt i brosjyren... Glatt og oppløst Jeg vil likevel tro at like mye av denne glattheten og luftigheten skyldes den "uhørlige" diskanten og en homogen overgang til denne med et sannsynligvis slakt og faseriktig filter med de beste komponenter. Nivået er riktignok en smule snilt i presensområdet, men samtidig er her ingen skarpe kanter og knaster i lyden. De som tror at en såpass liten høyttaler vil låte tynt og pistrete, må være forberedt på et sjokk. 6/2007 17

Det er et tankekors at mellomtone/diskant på denne høyttaleren er hørbart bedre enn hva vi opplever med de store Nautilus Diamond høyttalerene som har tilsvarende Kevlar mellomtone i samme størrelse, men denne da uten den lettbevegelige gummikanten som gjør at elementet på Signatur gjør en mye mer krevende jobb og med betydelige vandringer i bassområdet. Dette skaper både dopplereffekt og annen forvrengning som burde tilsi entydig bedre resultat på den kantløse og frekvensmessig mindre krevende Nautilusversjonen. Dessuten er Kevlar mellomtone elementet på Nautilus montert i et spesialkonstruert hus som alene koster en liten formue å produsere, men som burde gi enda bedre akustiske betingelser til de større modellene. I mine ører er det likevel Signatur Diamond som suverent vinner på de fleste fronter med mer kropp, men samtidig med enda krispere transientskuldre. Pluss en helt fantastisk utklinging som til og med overgår det vi tidligere har opplevd på de siste Respons Grande. Lett og luftig Alt dette betyr glimrende stemmegjengivelse både for menn og kvinner; i begge tilfelle med fyldig varme sammen med nydelig artikulasjon og detaljering, men pussig nok med betydelig mindre sibilanter enn vanlig. Og stemmekvaliteten er entydig mer kjøtt og blod og muskler, selv ved mindre optimale opptak. Likevel er det den komplekse overtonestrukturen fra en eller flere feler som er det mest iørefallende ved Signatur Diamond da man virkelig opplever nyanseringer langt mer fargerik enn hva man tidligere har hørt det. Det er nesten ufattelig så mye detaljer som finnes- og så ufattelig mye man faktisk er istand til å registrere i et akustisk opptak gjort med en skog av feler med forskjellige tonehøyder og ulike overtonestrukturer. Og det er nå vi oppfatter med hvilken enestående letthet og luftighet musikken oppstår i disse høyttalerne, noe som også løfter musikkgleden - og dypere følelser når det er tingen. For høyttaleren sukrer ikke pillen tross et forbløffende fokus på det musikalske. Her er både hjerte og smerte i tonene på en måte som må berøre alle... Tredimensjonal Men her er ikke bare fokus på det musikalske. Her er også en enesteående fokus på artisten i forhold til opptaksrom og akustikken i dette. På samme måte som på Respons Grande er den absolutte stillheten mellom transientene oppsiktsvekkende bra. Her er det start og stopp uten uttværing i tidsdomenet slik at detaljene blir ekstra tydelige og krispe uten smøring og lute skuldre. Og denne mikrodynamiske detaljeringen og totale mangel på hørbare resonanser, fører til et storslagent lydbilde som både er behagelig og detaljert. Og med en musikalsk snert som gir betydelig morofaktor. Samt en stor, men samtidig enormt presis holografisk boltreplass for musikken. Scenen er dyp og vid og med betydelig hørbar takhøyde og med en tredimensjonalitet som er på høyden med det beste vi har hørt i den gamle finstua til komponist Johan Halvorsen. Den litt tilbakelente frekvensgangen ved delefrekvensen i det såkalte presensområdet, er med på å skape ytterligere dybde og størrelse på lydbildet med ubetydelige negative konsekvenser i vanlige norske, puritanske stuer. Såkalt "engelsk lyd" vil nok være lettere å få til i typiske skandinaviske lytterom enn den i mellomtonen mer pågående amerikanske varianten som er mer beregnet på større rom med tykkere tepper og flere og mykere møbler. Innsmigrende B&W Signatur Diamond er mer innsmigrende og inviterende i forhold til typiske "monitor" høyttalere. Dette gjelder også i forhold til 801D og andre store B&W høyttalere med diamantdiskant, selv om disse er betydelig mindre fremfusende enn tidligere Nautilushøyttalere som igjen er "snillere" enn mange amerikanske storhøyttalere. Men denne innsmigrende klangkarakteren fra Signatur Diamond er langt fra noen "pudding" lyd, bortsett fra som nevnt en ørliten anelse helt nederst ved få antall Hz. Selv om høyttaleren virkelig kjæler med øregangene dine og hvisker deg deilige, avstressende toner, så er her en dynamisk virilitet og krisphet som jeg knapt har hørt fra andre høyttalere, uansett konstruksjonsprinsipp. 3.opinion: Dette er den mest komplette høyttaler jeg til dags dato har hørt! Fordi: -Diskantområdet er med god margin det mest elegante, detaljerte og silkeglatte jeg har hørt fra noen mekanisk gjengiver. -Mellomtonen, med stemmer og alt det der, er så utrolig kroppslig, så full av klanger og samtidig så ubeskrivelig avslappet og naturlig at det knapt finnes maken. -Bassområdet er så kontrollert, hurtig og harmonisk et det er nær unikt. Det finnes høyttalere som går dypere og kan spille enda høyere, men her er uansett 100% kontroll over klanger og harmoni. Helheten blir dermed ubeskrivelig musikalsk: 100 poeng av 100 mulige! Håkon Rognlien 18 6/2007

For høyttaleren sukrer ikke pillen tross et forbløffende fokus på det musikalske. Her er både hjerte og smerte i tonene på en måte som må berøre alle... 6/2007 19

Når det tross den dynamiske kontrasten og transientvilligheten også oppleves så lite forvregning, selv når vi vet at resten av utstyret er langt fra perfekt, så får det meg til å undres på hva i himmelens navn konstruktørene i Steyning egentlig har gjort.men her er det tydeligvis like mye artisteri bak denne fremragende lyden, som det er vedtatt vitenskap. Slik må det være når man skal skyve på grensene for det mulige... Er dette hva en anerkjent designer og en like erfaren og respektert tekniker sammen kan få til med et av de mest enkle og banale konstruksjonsmetoder for en liten gulvhøyttaler med en kjæling og foredling av hvert enkelt parameter uten tanke på pris? Det mest spennende med det hele er jo at denne lydkvaliteten i dert hele tatt er mulig med et så beskjedent utgangspunkt. Og klarer man å konstruere en slik høyttaler i små serier til en høy pris, jeg har hørt at det bare lages 500 sett av denne modellen, så er det utvilsomt mulig å produsere samme lyd eller i det minste NESTEN samme lyd i større kvanta med enklere finish og betydelig lavere pris? 4.opinion: Blomster, honning og karameller; for en diskant med det ypperst av naturlig sødme og fullstendig uten bismak! Her er en vektløshet, en oppløsning samt en topp og en kropp av uant naturtrohet. Fullstendig avstemt til hverandre og med en kontrollert kjapphet som er magisk. Det finnes jo mange store, stygge og langt dårligere høyttalere enn denne til dobbelt pris! Man kan da ikke sutre for at høyttaleren er liten og forlange minipris når lyden er så stor og musikkgleden blir så kolossal som det vi opplever det her! Litenheten er en ytterligere bonus som burde være verd masse penger i elegante omgivelser. Og så er den til og med lettplassert og ikke altfor kresen på resten av utstyret(?). B&W Signatur Diamond er simpelthen en milepæl i high-end bransjen hvor det rekkes ut en hånd til design og livsstil uten at det har gått ut over musikken. Snarere tvert imot: B&W Signatur Diamond er derfor BILLIG i forhold til forspranget på konkurrentene i ren lydkvalitet! Selg heller den støyende bilen... Anders Rosness Ung og vakker? Det er ingen tvil om at lydkvaliteten for gjengivelse av boksmusikk er blir stadig bedre i alle prisklasser. At det har skjedd en viss polarisering slik at billig utstyr blir stadig billigere- men også samtidig konsekvent bedre, og at kostbart high-end utstyr blir tilsvarende mye dyrere, reflekterer vel bare samfunnsøkonomien og den voksende skjevdelingen. Vi godtar tydeligvis at en elite priser sin egen arbeidskraft til 400 ganger lønna til en norsk jordmor. Dermed har det åpnet seg en matematisk selvfølgelighet ved å selge snob appeal til hundre ganger prisen av budsjettvarianten. Genuin hi-fi er enda ikke kommet helt opp i Vuittonklassen, men visse deler av high-end markedet har virkelig tatt av mot de store prismessige høyder. Me lika det ikkje! Så langt har vi i Fidelity tross disse betraktninger opplevd en nærmest entydig sammenheng mellom pris og kvalitet. Selv om priskurven etterhvert er betydelig brattere enn nivåhevingen burde tilsi, får man gjerne en musikalsk tilleggopplevelse om man griper enda litt dypere i pengepungen. Det er altså bedre å være ung, vakker og rik enn gammel, stygg og fattig! Verdens beste stuehøyttaler? Det er med en viss forbløffelse jeg må innrømme at Signatur Diamond, tross sine relativt beskjedne teknologiske aner, fremstår som en av de aller beste stuehøyttalere jeg har hørt. Og da uttaler jeg meg med sordin for ikke å provosere de mange som mener at B&W er gullungen til Fidelity.( Fra vårt ståsted er vi stolte over å presentere B&W slik vi mener produkter fra verdens største high-end høyttalerprodusent og våre lesere fortjener det, uten sjeling til utenforliggende ting.) Etter å ha fått full støtte fra 3 av bladets mest erfarne lyttere (se rammeartikler), tar jeg mot til meg og tilstår at Signatur Diamond er den absolutt beste hjemmehøyttaleren jeg har hørt - og det med betydelig margin. Det betyr ikke at den er "perfekt" og jeg har full forståelse for at andres vektlegging er annerledes enn min og de 3 andre fra Fidelity som har hørt den. Men kompromissene ved Signatur Diamond er akkurat der de skal være for å passe hjemme hos folk flest. Så får vi holde prisen utenfor, så lenge. Litt rocka, også? Men dette vil også kunne være en fantastisk monitorhøyttaler i miksestudio med kvaliteter som drar seg mot troverdighet, raffinement og en uant klangmessig fargerikdom. Dette fremfor enda strammere dypbass og et disko lydvolum som man ellers sjelden opplever med Jeg tar mot til meg og tilstår at Signatur Diamond er den absolutt beste hjemmehøyttaleren jeg har hørt - og det med betydelig margin. den musikalske livretten til denne høyttaleren: akustisk musikk. Men for alle andre enn gamle rockemusikere spiller Signatur uansett høyt. I hjemlig romakustikk kan du dra på grisehøyt før det butter. Men tross sylskarpe detaljer er lyden såpass varm, gylden og samtidig distinkt, og altså med den mest frapperende utklinging vi har hørt, at man fristes til å tøye alle grenser. Og da kan det kladde en smule... Konklusjon B&W Signatur er ikke helt kompromissløs tross den høye prisen. Fysikkens lover lar seg ikke korrumpere. Men de lar seg tøye, og alle naturnødvendige kompromisser med denne høyttaleren er langt mer bekjedne enn det de fleste av oss kunne tenkt oss. Men også de positive aspekter ved potensialet med den enkle to-veiseren er dratt så langt som det idag er mulig. Også dette er kolossalt mye bedre enn hva vi kunne forestille oss! Her er en fantastisk naturlig, organisk stemmekvalitet, en ubesværet luftighet og en storslagen og presis holografi med fenomenal fokus som inviterer deg inn i musikken. Pluss altså den mest fargerike og samtidig mest forvrengningsfattige klangstruktur fra kompleks orkestermusikk som vi har hørt i finstua. Også kor er fremragende med en oppløsning oig detaljering ned til den enkelte stemme som opptaksteknikeren bare har hørt om han forlot mikserommet med sine store monitorer og stakk hodet inn i studioet. Og alt dette opplevde vi uten å benytte oppsiktsvekkende kostbart mateutstyr. Tross sin nitidige detaljering, er Signatur forbløffende tilgivende, men samtidig gir den full valuta for de andre komponentenes sterke sider. For meg og mange andre (samtlige i testpanelet!) kan nok B&W Signatur Diamond oppleves som den for tiden "beste" hjemmehøyttaleren på markedet. Og holder du munn om prisen, vil samboeren for en gangs skyld være helt enig om at dette på alle måter er et praktfullt stykke musikalsk brukskunst! Pris kr.130. 000 Forhandler i Skandinavia: Hi-Fi Klubben 20 6/2007

6/2007 21