Gyldendal Norsk Forlag AS 2004 Elektronisk utgave Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 Bibliotekutgave kun for distribusjon gjennom bibliotekene Produsert i epub av: Type-it AS, Trondheim 2009 Versjon 1 Versjon 1 ISBN 978-82-05-40169-3
Bokomtale «Det satt en død mann på venteværelset mitt.» Slik begynner Ansikt til ansikt, den tolvte romanen om den bergenske privatdetektiven Varg Veum. Det tar ikke lange tiden før det blir klart hvem den døde på Veums venteværelse er. Trådene fører tilbake til et mystisk dødsfall på Mørekysten fjorten år tidligere. En kvinne tok sitt eget liv ved å gå på sjøen, men hva lå egentlig bak? Sporene peker mot et studentkollektiv i Bergen på 1970-tallet. Både politiske og erotiske konflikter kommer opp i dagen. Hva var det med dette dødsfallet som ikke tåler dagens lys, og hvorfor er det så farlig at noen begynner å grave i saken? Bit for bit nærmer Varg Veum seg mysteriets kjerne, den mørke hemmeligheten som ikke for noen pris må avdekkes. For noen blir prisen rett og slett for høy
Om Gunnar Staalesen Gunnar Staalesen er født i Bergen i 1947, og er utdannet cand.philol. med fagene engelsk, fransk og litteraturkunnskap. Kun 22 år gammel utga han sin første roman i 1969, Uskyldstider. Men det er først og fremst som krimforfatter Gunnar Staalesens navn er kjent. Bøkene om privatdetektiven Varg Veum er utgitt i 15 land, blant andre Frankrike, England, Tyskland, Italia, Russland og Polen. I årene 1997 2000 utkom en bredt anlagt trilogi om Bergen gjennom det forrige århundret, en romanserie som også ble dramatisert og oppført ved Den Nationale Scene i 2002. Gunnar Staalesen bor i Bergen.
Regnbyen. Om solen, regnet, byen og bergenserne. (S.m. Stig Holmås m/fl.) 1991 (Nord 4) Varg Veums Bergen. En annerledes Bergensguide. 1992 (Eide) Arven. Fra sceneversjonen av Amalie Skrams «Hellemyrsfolket». Skuespill, 1992 Sivert Skuteløs. Fritt etter Amalie Skrams «To Venner». Skuespill, 1994 Blues for Amalie Jensen. Illustrert av Audun Hetland. Fortellinger, 1995 (Bokmakeriet) Bergens mysterier. Kriminalroman (s.m. Erling T. Gjelsvik og Willy Dahl), 1995 (Eide) Amalie Skrams verden. Dokumentar (s.m. Irene Engelstad og Liv Køltzow), 1996 1900. Morgenrød. Roman, 1997 1950. High Noon. Roman, 1998 1999. Aftensang, Roman, 2000 Hundreårsboken. Dokumentar (s.m. Jo Gjerstad), 2000
GUNNAR STAALESEN ANSIKT TIL ANSIKT KRIMINALROMAN
1 Det satt en død mann på venteværelset mitt. Det var sent i oktober, og jeg var tilbake fra et oppdrag som hadde ført meg til Ølve, et av de stedene på Vestlandet der Gud hadde kastet perler for svin og aldri funnet dem igjen. På Ølve var de ikke verre enn at de hadde reist en kirke for ham likevel, der presten kalte til samling en søndag iblant, når turnéplanen førte ham på de kanter; om det da ikke var en «henne», noe de så på med udelt skepsis i Ølve. Oppdraget hadde vært av de mer akademiske. Det gjaldt noen grensestolper som en eller annen drev og flyttet på om natten. Jeg hadde tilbrakt to netter i en grissen gardflor i håp om å ta forbryteren på fersk gjerning. Det gjorde jeg da også. Men begrunnelsen for stolpemanipulasjonen hadde så dype røtter i de to nabogårdenes lange slektshistorier at jeg foreslo for oppdragsgiveren min å ta kontakt med riksantikvaren i stedet. Selv nøyde jeg meg med forskuddet, som i det minste dekket fergeturen mellom Våge og Halhjem på tilbaketuren igjen. Et vestnorsk høstlandskap i regnvær er ikke mye å skrive hjem om. Noen heftige stormer tidligere i måneden hadde feid de fleste bladene av trærne. Fargetonene i kollene mellom Halhjem og Ulven var gråbrune og utvaskede, og himmelen hang som en morken hengekøye over det hele. Jeg lyttet til formiddagssendingen fra NRK Hordaland på bilradioen. Det var ikke mye å skryte av det heller. Mellom fem og
seks tusen studenter hadde gått i protesttog mot statsbudsjettet, og administrasjonskontorene til Universitetet i Bergen var okkupert av studentaktivister. I Bergen kranglet politikerne om de skulle utvide tallet på skjenkerettsbevillinger i byen. Da jeg kom til byen, bestemte jeg meg for å stikke oppom kontoret for å sjekke telefonsvareren. Jeg parkerte i Strandgaten, puttet det nødvendige bidraget til bykassen på parkometeret og småløp gjennom regnet ned Fortunen og rundt hjørnet mot Strandkaien. Innenfor døren i nummer to stoppet jeg et øyeblikk og ristet den grønne fiskerhatten, rullet den sammen og stakk den i lommen. Jeg strøk en hånd gjennom håret før jeg gikk inn i heisen. Man kunne aldri vite. Kanskje dukket det opp en journalist fra Ålesund. Av gammel vane åpnet jeg døren til venteværelset for å låse meg inn på kontoret den veien. I døråpningen ble jeg stående. For første gang på lenge hadde jeg en potensiell klient der inne. Men muligheten hadde passert, før jeg i det hele tatt visste om den. Det var iallfall ikke en jeg hadde gjort noen avtale med. Jeg hadde aldri sett ham før, og det tok meg ikke lange tiden å konstatere at han var død. Venteværelset hadde aldri vært noe spesielt trivelig oppholdssted. Hvis det ikke var fordi det fulgte med kontoret, hadde jeg aldri beholdt det så lenge. Ukebladene jeg hadde arvet fra forrige leietager sommeren 1975, var nå så gamle at de steg i verdi for hver dag som gikk. Med det slitte teakbordet var jeg redd det gikk i motsatt retning, og det klassiske venteværelsemøblementet i krom og kunstig skinn, moskvarødt i fargevalget, lokket heller ikke til langvarig opphold. Så var det da også stadig færre som inntok
dem. Den døde mannen i sofaen var den første på mange uker. At han var død, var det ingen tvil om. Han hadde like mye puls som en byste av Beethoven. Hvem han var, ville jeg overhodet ikke begi meg ut på å undersøke, i alle fall ikke før noen fra politiet hadde vært der. Hva annet kunne jeg gjøre? Det ble sikkert problematisk nok som det var. Jeg slo nummeret deres på mobiltelefonen uten å slippe ham av syne, som om jeg var redd for at han skulle stikke av. De sa de skulle rykke ut med en gang. Det tok ikke lange tiden før jeg hørte dem ute i korridoren. I mellomtiden hadde jeg sett litt nøyere på ham. Det var en mann i begynnelsen av førtiårene. Utseendet var alminnelig, nesten litt fargeløst. Ansiktet var avlangt, klærne hverdagslige: hvit skjorte, brune bukser, grå dressjakke, men ikke noe slips. Håret var vissenbrunt og tynt. Han satt skjevt i den røde sofaen, med et uttrykksløst ansikt, som om han bare brått var vippet over, grepet av en innskytelse om å falle i søvn. Det var ingen ytre tegn til hva som hadde forårsaket dødsfallet. Så hvem var han? Og hva gjorde han på venteværelset mitt? Stort lenger kom jeg ikke i mine betraktninger før det dunket hardt på døren. Jeg gikk bort og åpnet, med et lommetørkle mot dørvrideren. Det var avdelingsleder Jakob E. Hamre som ledet an. «Jeg tenkte jeg fikk rykke ut selv, siden jeg hørte det var du som hadde ringt, Veum,» sa han idet han lot blikket gli raskt over rommet bak meg. Ute i korridoren avventet førstebetjent Annemette Bergesen, politibetjentene Bjarne Solheim og Arne Melvær og to uniformerte konstabler begivenhetenes gang.
«Bare det beste er godt nok,» svarte jeg og trådte til side. «Jeg vet ikke hvordan dere vil definere åstedet, men» Hamre så bistert på den døde mannen i sofaen. «Og du er sikker på at han er død?» «Jeg har sett dem mer levende i gravkapellet.» «Jo, jo, blant de etterlatte så,» mumlet han. Bergesen kremtet bak ham. Han kikket unnskyldende i hennes retning og sa fort: «Ja, vi skal se nærmere på det, selvsagt.» Forsiktig rykket de innenfor døren, med unntak av de to konstablene som tok oppstilling utenfor. Jeg kom ikke til å få flere klienter denne dagen, var jeg redd for. «Du aner ikke når» «Nei. Jeg ankom her for» Jeg kikket på klokken. «Et kvarters tid siden.» «Rundt 13.15, med andre ord?» sa Bergesen. Jeg nikket. «Noe sånt.» Hun gjorde et lite tegn til Solheim, som noterte på blokken sin. «Og du aner ikke hvem det er?» spurte Hamre. «Jeg har aldri sett ham før.» «Hm.» De fire etterforskerne ble stående og betrakte den døde mannen med ulik grad av rutine i ansiktet. Hamre og Bergesen så på ham med avmålt interesse; de to yngre betjentenes ansiktsuttrykk røpet at de følte seg langt mindre komfortable i situasjonen, unge Melvær aller minst. Han svelget og svelget, som om han hadde spist noe han ikke fikk skikkelig ned. Solheims hår stod rett opp, men det var på grunn av frisyren, ikke som et utslag av forskrekkelse. Jeg konstaterte at Hamre, til tross for at han ikke var mer enn et par år eldre enn meg, var blitt