Tore Aurstad Ufo! Ufo!
Kapittel A Kosmisk kvantefluktuasjon. Olbers paradoks. Singulariteter. Den verste dagen i livet mitt, den aller, aller grusomste, var tretten komma åtte milliarder år etter universets begynnelse. Men jeg må ta alt sammen fra begynnelsen av, nesten som i introen til Big Bang Theory. Første gang jeg så den, trodde jeg det skulle være en dokumentar om universets opprinnelse. Men så var det bare en komiserie. Tidenes nedtur. Poenget er at for tretten komma åtte milliarder år siden oppsto alt ut av ingenting. Eller det vil si, kanskje av en sånn kosmisk kvantefluktuasjon. Det er ikke lett å forklare hva en kvantefluktuasjon er. Det er at megasmå partikler oppstår hele tida i et tomrom. Og det var det samme som skjedde med hele universet da det oppsto. For det var jo også superlite i begynnelsen. Men sånn var det bare. Universet oppsto ut av ingenting. Det er visst bare noe som skjer iblant. Ingen har peiling på hva som fantes før det. Eller om det fantes noe før det. Ingen vet om det var det eneste universet, eller om det bare var ett
av mange. Uendelig mange, kanskje. Det har jeg grubla en del på. I begynnelsen var alt samla i ett punkt, sier de. Før det fantes det ingenting. Ikke Karine, ikke mamma og pappa, ikke materie. Ikke energi. Ikke rom engang. Eller tid. Alt som fantes, fikk plass i ett uendelig lite punkt. Et sånt punkt heter en singularitet. I hvert fall oppsto hele universet i en eksplosjon av materie og energi. Men det var ingen vanlig eksplosjon. Den skjedde overalt på én gang. Og den kjempeeksplosjonen var bare starten på hele verdensrommet. I begynnelsen var alle naturkreftene klistra sammen, på en måte. Det var ikke noen forskjell på tyngdekraften, den svake og den sterke kjernekraften og den elektromagnetiske kraften. Men etter hvert sank temperaturen. Da rev kreftene seg løs fra hverandre. Det gjorde at sykt mye energi slapp løs. Etter 10-35 sekunder blåste hele universet seg opp. Og det noe så helt ekstremt også! I løpet av én million million million million milliondels sekund vokste universet fra noe som hadde fått plass i hånda mi, til å bli minst 10 millioner millioner millioner millioner ganger større. Etter denne inflasjonen begynte universet å utvide seg i et mer normalt tempo. Heldigvis. På den tida hadde universet en temperatur på hundre tusen milliarder milliarder milliarder grader. Men etter tre minutter var det bare én milliard grader i universet. Da kom de enkleste atomkjernene. Etter tre hundre tusen år slo protoner og elektroner seg sammen og ble til atomer. Etter hvert var hele universet fullt av gass som
besto av søttifem prosent hydrogen, tjuetre prosent helium og en liten dæsj deuterium og litium. I de neste tre milliarder årene var hele kosmos et sånt brennende, optisk tett univers. Optisk tett er at strålingen og gassen var så tett at det ikke gikk an å se noe. (Bortsett fra at det garantert ikke fantes noen der da som kunne ha sett noe.) Så begynte materie og energi å gli fra hverandre. Verdensrommet var fylt med en ganske jevn gass. Men noen steder var den litt tettere enn andre. Der begynte gassen å klumpe seg. Så ble disse klumpene til babygalakser, og så vokste disse seg store, med DIGRE svarte hull i midten. Vi bor i Melkeveien. Det er yndlingsgalaksen min. I stjernene oppsto det tyngre grunnstoffer som karbon, oksygen, magnesium og jern. Stjerna vår heter sola. Sola oppsto for omtrent fem milliarder år siden ut av en sånn sky av gass. For omtrent fire milliarder år siden var det stjernesystemet vi bor i, nesten ferdig. Jorda vår lå i passe avstand fra sola. Vann verken fordampa eller frøys til is, men holdt seg flytende, og temperaturen var sånn at karbonbasert liv kan oppstå og trives. Karbon er det femtende mest vanlige grunnstoffet, og innmari viktig for alle levende vesener. Det er fordi at karbon har lett for å slå seg sammen med andre atomer sånn at det kan bli for eksempel proteiner og DNA. I den første tida var jorda varm og uten atmosfære. Men tida gikk jo, og så ble det kaldere. Og atmosfæren likna ikke den vi har i dag, akkurat. I begynnelsen besto ikke lufta av oksygen, men av andre gasser som ville ha vært giftige for oss som lever på jorda nå. Hvis vi hadde reist tilbake i en tidsmaskin, ville vi ha blitt kvalt og også
fått blemmer og brannsår av alle de sterke syrene i lufta. For 3,5 milliarder år siden oppsto det noe som ble kalt liv. Det skjedde bare én gang, så alt som noensinne har levd, har samme opphav en gang i fortida. Det vil si at vi er i slekt med ikke bare dyr, men også med for eksempel grantrær. Noen kjemikalier klumpa seg sammen og delte seg. Det kom også noen strukturer som greide å reprodusere seg selv og formere seg. I to milliarder år var sånne bakterieorganismer den eneste formen for liv. Ikke stort skjedde, egentlig, men så greide de blågrønne algene etter hvert å absorbere hydrogenet i vann og kvitte seg med oksygenet. De fant opp fotosyntesen. Fra da av ble lufta fylt av mer og mer oksygen. Og så kom det noen encellete eukaryoter. Det var helt enkle amøber, i grunn. Men etter hvert greide de å slå seg sammen i flere celler. Så gikk det enda et par millioner år, og plutselig muterte eukaryotene og ble til massevis av ulike former for høyerestående liv. Da var det i gang! Plutselig oppsto det en haug med nye organismer. Det er bare å ramse opp. Bløtdyr. Leddormer. Leddyr. Pigghuder. Svamper. Nesledyr. På den tida oppsto alle de kjempeviktige anatomiske utformingene som organismer fremdeles bruker i dag. For eksempel kom det et lite markvesen som het Pikaia gracilens. Det hadde ryggstreng, så det er den eldste kjente forløperen til virveldyra. Mennesker også. Planter begynte å vokse på land og allting. Så kom de første landdyra. De så ut omtrent som skrukketroll. Senere oppsto dinosaurene, som fantes i 155 millioner år. De forsvant plutselig for 65 millioner år siden. Og så var det pattedyra sin tur. I begynnelsen var de ganske små. Men
da de først begynte å vokse, så vokste de noe sinnssykt. En tid fantes det marsvin som var like store som neshorn. Og så fantes det neshorn som var like store som toetasjes hus. Det er ikke lett å si hvor mange arter som har eksistert på jorda. Noen forskere sier tretti milliarder. Noen sier fire tusen milliarder. For 0,0005 milliarder år siden kom de første menneskene. Det er stilig å tenke på at det finnes en stamlinje som går fra meg selv og helt tilbake til den første encellete organismen som rørte på seg (på planeten vår). Og så er det veldig stilig at materie og stråling kunne bli til galakser og stjerner. Når stjernene eksploderte, sendte de ut de grunnstoffene som livet består av i verdensrommet. Den materien som dyr og planter består av, ble lagd inni stjernene. Materie er et rart stoff. Egentlig består det mest av tomrom. Hvis det gikk an å skvise materien sammen, ville den nesten ikke ta noe plass. Hvis noen tok vekk alt tomrommet i menneskers kropper, ville de få plass til alle mennesker som finnes, i en kube på størrelse med en sukkerbit. Og hvis hele jordas befolkning sto ganske tett sammen, kunne alle ha fått plass på øya Senja, som er Norges nest største øy og har et flateinnhold på 1587,93 kvadratkilometer. Den største øya heter Hinnøya. Men det er hvis vi holder Svalbard utafor. Det blir kanskje litt rart. (For Svalbard tilhører jo Norge, det også.) Jeg må forresten ombestemme meg når det gjelder alt jeg har sagt hittil. For hvis universet for kanskje bare ett sekund siden ordna seg sånn at det bare ser ut som om det begynte for tretten komma åtte milliarder år siden, mens det egentlig kan ha eksistert mye lenger eller mye
kortere, men bare i totalt kaos med en masse partikler helt hulter til bulter og uten mål og mening, så gjelder faktisk INGENTING av det jeg har sagt. I så fall er alt bare bløff. Men det prøver jeg å ikke ta så nøye. For i så fall betyr det at hele universet når som helst kan dette ut i en sånn kaotisk tilstand igjen, hvor elementærpartiklene bare flyter rundt. Og da er det jo bare å drite i alt. «Nå begynner det snart!» Det er pappa som roper fra tv-stua, tretten komma åtte milliarder år etter at universet oppsto. Før han ropte, satt jeg i en knøttliten krok av av universet og lurte på om det finnes en naturlov som sier at kosmos skal ha tenkende liv som lurer på hva universet egentlig er. Det er bare vi mennesker som driver og grubler på sånt (så vidt vi vet). Planter, for eksempel, kan ikke tenke, for de har ikke hjerne. Men de finnes jo for det. Men jeg vet ikke om jeg hadde giddet å være en plante. Hvis noen hadde sagt til meg at jeg måtte stå rett opp og ned på det samme stedet hele livet, er det ikke sikkert jeg hadde syntes det hørtes noe kult ut. Kanskje det er derfor planter ikke har hjerne. «Ja da! Et zeptosekund bare!» svarer jeg med skikkelig blid stemme. Men jeg er egentlig ikke noe blid i det hele tatt. Egentlig gruer jeg meg noe innmari. Forresten er et zeptosekund en tusendels billiondel av en billiondel av et sekund. Enda jeg sitter klin alene på rommet, blir jeg helt prikkende varm fra brystet og opp til panna. Sånn rødming skjer fordi blodårene i ansiktet utvider seg. Noen begynner å rødme bare fordi de er så redde for at
det skal skje. Rødming viser ikke mer enn at vi egentlig ikke har styring på hva ansiktet vårt egentlig uttrykker. Men jeg leste i Illustrert Vitenskap en gang om en undersøkelse som viste at folk er mer overbærende med feil hvis den som gjør feil, rødmer. Rødfargen i fjeset mitt nå er fordi det ikke er hver dag man ser seg selv drite seg totalt ut på tv. På et program som blir sett av over 800 000 i gjennomsnitt hver lørdagskveld. Med tanke på alt som har hendt i universet siden det oppsto for tretten komma åtte milliarder år siden, virker det kanskje ikke så farlig. Men det er det, bare. Jeg gruer meg så sinnssykt at jeg holder på å dø. Så reiser jeg meg. På skjermen har jeg Google Earth, som er zooma inn på huset vårt i Aurskog. Aurskog ligger fem mil øst for Oslo, i Aurskog-Høland kommune. Det er den største kommunen i Akershus i utstrekning (962 kvadratkilometer). Den har 14 294 innbyggere. Hvis du hadde gravd deg nedover og tvers gjennom jorda fra Aurskog, ville du ha kommet ut på havbunnen 1500 kilometer sørøst for sydspissen av New Zealand, et land Norge har mye til felles med, både når det gjelder antall innbyggere og areal, selv om Norge har litt flere innbyggere og er litt større enn New Zealand. (Det finnes en nettside hvor du kan gå inn hvor som helst på jorda og sjekke hva som finnes på motsatt side. Det er stilig å tenke på at det kanskje sitter en eller annen på et lite sted utafor Auckland og finner ut at hvis han hadde gravd seg rett gjennom jorda, ville han ha endt opp i Nordsjøen et sted, rett utafor Norge, men det ville han jo egentlig ikke, da, han ville ha endt opp i Córdoba i Spania, det har jeg sjekka.)
Aurskog-Høland består av masse jorder, vann og skog. Men i Google Earth har jeg tegna en linje på kartet som viser den raskeste veien fra der jeg bor og bort til huset der Karine og dem bor. Som om det er noen vits i. Jeg kommer jo sikkert aldri til å få se Karine igjen, samme hva. Jeg ramser på fingrene igjen: Aurskog ligger i Norge ligger i Skandinavia ligger i Europa ligger på jorda ligger i solsystemet ligger i Melkeveien ligger i den lokale galaksehop ligger i universet som er tretten komma åtte milliarder år gammelt, men så lurer jeg på om jeg hadde tatt med for mange eller for få ledd. «David!» roper pappa igjen. Egentlig har jeg tenkt å droppe hele programmet. Jeg har ikke giddet å se noen av de andre jeg var med i, for eksempel. Enda de gikk dritbra. Men det som venter meg nå, er bare helt grusomt. Jeg tror ikke at noen noensinne i hele tv-mediets historie har tabba seg sånn ut som jeg gjorde. Nå skal jeg si noen viktige årstall i fjernsynets historie: 1878: Katodestrålerøret (forløperen til billedrøret) blir oppfinni av W. Crookes. 1923: J. L. Baird viser hvordan tv-bilder kan kringkastes. 1936: BBC begynner med faste fjernsynssendinger i England. 1960: NRK begynner med fjernsynssendinger i Norge. 1972: Farge-tv begynner i Norge. 2006: Innføringen av digitale sendinger begynner i Norge.