ORIGO av: Jan Bording

ORIGO av: Jan Bording Kapittel 1 Det var to tanker som stod i hodet på meg. Den ene var fornuften som sa "du har ikke sovet på 36 timer, kast anker her i le bak øyene mens du enda kan holde øynene åpne". Den andre var den sterkeste, den sa "kom deg vekk mens det enda er tid!". Over meg raste tunge nattskyer inn fra havet som en hær av hylende ånder. Kulingen hadde rast i to døgn og var villere enn noen sinne. Havet var flatt der inne bak Hvaler-øyene, men den hissige krusingen der vindkulene tok tak kastet onde trusler mot meg om hva jeg kunne vente meg på den andre siden. Otas baug skar utrettelig havet i to på veg ut kanalen mellom øyene. Hun var en 30 fots fiskebåt komplett med skikkelig fiskebåtmotorlyd og telefonkiosk-styrhus. Inntil året før hadde hun vært en utenkelig drøm for mitt minimums husholdningsbudsjett, men min svoger hadde snakket meg inn i partnerskap, kjøpt båten, funnet ut at den ikke passet for han, og ordnet et nedbetalingsopplegg for meg før jeg i det hele tatt hadde fått tenkt ut at jeg ikke hadde råd. Til da hadde min befatning med havet vært den beskyttede Sagesundsfjorden utenfor Tvedestrand. Her hadde vi hver sommer så lenge jeg kunne huske rodd rundt i en pram under bestefars tolerante oppsyn. Vinden kunne ikke bli sterk nok, bølgene ikke høge nok der inne. Havet var en venn som bare ville leke. Ota tilhørte det ordentlige havet, bygget som hun var for fiske på Vestlandet. For meg var hun en veg ut fra hverdagsslitet til eventyret. Ikke et stygt ord om jobben min, men den tiden var jo ikke min. Etter 12 års skyttegravsekteskap hadde jeg vært skilt i to år. Krigen ble ikke slutt av den grunn, det var bare et spørsmål om våpen med lengre rekkevidde. Jeg ville bare glemme det hele, som om det aldri hadde vært noe, men med fem felles barn går ikke det. Fire av dem bodde hos meg og den yngste, Karina, som i navnet bodde hos moren, tilbrakte også mesteparten av tiden hos meg. Fem barn og hus tok derfor resten av tiden. Misforstå meg ikke, barna var selve sola i min tilværelse. Det å komme hjem fra jobb og høre løpende skritt i huset fra alle kanter, det å bli overfalt av fem barn som alle samtidig skulle fortelle dagens siste nyheter, det er det få ting i livet som kan måle seg med. Kveldene da alle sammen skulle leses for, da de eldste kom for å høre når jeg leste for de yngste, ja selv bleieskift nummer 18 000 fra mine hender var en rikdom jeg var vel bevisst. Men likevel, drømmen

om å komme seg ut, gjøre noe eventyrlig, den må være der. Og selvfølgelig var det plass til ungene i den drømmen og. Vi klarte i alle fall fint å få plass i Ota da vi den sommeren dro ut fra Sagesund etter at min del av ferieukene sammen med ungene nærmet seg slutten. Hele tiden hadde det regnet og jeg må tilstå at jeg hadde vært mer opptatt av å få malt ferdig OTA enn av å være sammen med ungene. Det var ikke få slengbemerkinger jeg fikk av mine foreldre og min søster fordi de følte at de måtte passe dem når jeg ikke gjorde det. Det var ikke helt riktig. Når man har ett barn gjeter man det livredd for alt som kan skje og som da selvfølgelig skjer. Når man har fem passer ungene seg selv, man må bare være i nærheten, og som regel skjer det da heller ikke noe galt. Ingen barn slår seg mer enn de som endelig ser sitt snitt til det etter at foreldrene har holdt rundt dem siden de var små. Jeg hadde en helt spesiell grunn denne sommeren til å ha Ota skinnende. Og selv om jeg ikke hadde snakket så mye om Torill til familien, skjønte de sammenhengen og bar til en viss grad over med min manglende barnepassinnsats. Endelig var Ota ferdig og jeg stablet alle fem ombord og tøffet ut fra Sagesund. Karina var 5 år gammel, fremdeles bleiebarn, men fryktløs som få. Tvillingene Mattis og Maria var 7, Jon Anders 10 og den ansvarstyngede eldstebroren Jan Kåre var 11 år. Det var han som lagde mat og skiftet på Karina når jeg styrte. På veg opp fra Sagesund til den lille øya utenfor Tjøme der Torill holdt til tok gjengen min raskt Ota i besittelse. De klatret rundt på ruffen og hyttetaket. De hang utenfor rekkverket, stod på baugen og hoppet i de høgeste bølgene og lekte sisten rundt hytta. Knapt ett døgn etter avreisen tøffet vi stolte av båten inn ved siden av min kommende svigerfars tresnekke. Før fangelina var festet hadde ungene vrimlet i land som maur på en sukkerbit. Høylytt stormet de rundt på den lille øya og var alle steder på en gang. Torill kom fra en familie med lang ett og tobarns tradisjon. Selv hadde hun Gro som da var seks fra et tidligere ekteskap som hadde begynt og sluttet samtidig med mitt. Ellers var en kusine av Gro på øya med sine foreldre. Hele familien satt samlet da vi kom og konverserte rolig og sivilisert. De to barna var i sentrum av oppmerksomheten som alltid og satt som tente lys når de ikke forsiktig skrittet over farlige steiner for å komme ned til den tryggeste badeplassen. Etter 30 års ferie på samme øya følte familien seg trygg. Her var det jeg slapp løs min Åsgårdsrei i mitt første møte med min kommende svigerfamilie. Pater familias tok høvelig imot oss og anviste ankerplass, meget bekymret for om ankeret mitt ville holde. Da han omsider var klar til å hilse på ungene var de alle og ingen steder, men vi hørte dem godt. En stund satt den tålmodige mann i sin families skjød og tålte oss, så ga han

sin kone Ellinor klar beskjed om at enten forsvant vi eller så forsvant han, før han med en høvdings verdighet trakk seg tilbake til sin kahytt. Ellinor varslet Torill og Torill varslet meg. Det var ikke annen råd, jeg samlet sammen horden og tøffet videre innen en halv time var gått. Langt utenfor Verdens ende fant vi ly for den tiltagende kulingen og før jeg hadde fått surret båten forsvarlig lå mine små engler i sin dypeste søvn over og under hverandre rundt i båten. For meg ble det ingen søvn den natten. Helt siden Torill en dag den våren stod i porten min for å hente Gro hjem fra Marias bursdagsselskap hadde det vært klart at store forandringer var i vente. Det var måten Torill gikk på, måten hun sto på, trygg i pakt med jorden under seg. Alt Torill gjorde var lyst og lett, som et friskt pust, som et mildt lys. Ikke noe krevende, ikke besettende, men så uendelig lokkende. Etter et par kvelder sammen var vi blitt enige om en ukes båttur. Den første usikkerheten var om jeg klarte å få plassert ungene hos moren som avtalt. Det var umulig å si hvordan det ville gå. Jeg fant meg en plass på utsiden av skjæret hvor de stadig voksende bølgene danset sin mektige dans mot de urokkelige svabergene. Larmen og sjøsprøyten omsluttet meg der jeg satt og renset min sjel som en ridder før møtet med dragen. Hele mitt liv til nå lå klart for meg, i all sin mislykkethet og sørgelighet. De tolv harde årene. Alle vennene som forsvant en etter en etter skilsmissen. Ikke fordi de tok parti, men fordi jeg så tydelig så tvilen i ansiktet deres. Noen ganger hadde jeg tatt kampen opp, men det var som å fortsette den 12 år lange ekteskapskrangelen med mellommenn. Så jeg ga opp, trakk meg tilbake og overlot henne alle. Jeg husket kvelden separasjonen ble avtalt og jeg mistet Karina. Hun ville ha med både Maria og Karina. Jeg kjempet med alt jeg hadde, gamblet med hva en rettssak ville føre til og klarte til slutt å beholde Maria. Karina klarte jeg ikke. Karina som sov trygt i senga si mens dette pågikk. Karina som jeg hadde matet, stelt og sunget for hver kveld, som jeg hadde fulgt til barnehage hver morgen og hentet etter arbeidstid. Karina som kom løpende til meg når hun slo seg for at jeg skulle blåse bort det vonde. Henne var det jeg måtte gi opp fordi jeg visste hva en barnefordelingssak kunne føre til. Ikke noe i vårt samfunn er helligere enn morskjærlighet, ikke noe mer mistrodd enn farskjærlighet, og ingenting tydet på at noen hadde den minste forståelse for hvor viktig det er for barn i en større barneflokk å beholde hverandre. Nesten ett år bodde likevel Karina hos meg. Jeg hadde så smått begynt å håpe på at det skulle fortsette da jeg en dag fikk beskjed om å pakke alle sakene hennes til dagen etter. En halvgammel mann som ikke ville se på meg kjørte moren opp til døra vår og lastet Karinas klær opp i bilen. Jeg hadde gjemt

unna en eneste sparkebukse som jeg vætte med tårer den natta. Der ute på det nakne skjæret veltet alt fram på nytt og havet strakte bølgene sine forsiktig helt opp der jeg satt. De fjernet diskré tårene som for å si at alt er over nå, fra nå av skal alt bli bra. Ved firetiden om morgenen dabbet vinden av noe. Ennå mens ungene sov løsnet jeg fortøyningen og startet på overfarten til Hvaler. Bølgene var vel tre meter høge, de kom fra siden og så rank som Ota var måtte jeg ta spenntak i styrhusveggen for å holde meg på bena. En etter en kom ungene opp. Med søvntunge øyne satt de seg ved rekka med bena dinglende i vannet stukket inn under jernrekkverket og kastet opp. Under hele overfarten satt de der og spydde og sang om hverandre. Etter hvert tok vinden seg opp og vi var ganske utslitte da vi endelig kom i ly bak Kirkøy. Overleveringen gikk over all forventning. Noen forsinkelser, ting som måtte ordnes, de siste prutinger om hvor mye penger som jeg skulle bidra med og så kunne jeg dra. Ikke et ord hadde kommet ut om Torill. Med hjertet i halsen tøffet jeg ut fra brygga så fort jeg kunne uten at det skulle virke mistenkelig. Da var hele dagen gått, mørket lukket seg som en ond hånd over øyene og vinden ulte sine forbannelser rundt styrhuset. Kunne jeg bare komme meg over til Tjøme nå var jeg berget. Her var det ikke snakk om rasjonell tenking, her var det ren panikk. Så altfor mye sto på spill, så altfor mye kunne gå galt og himmelen og havet gjorde ikke det minste forsøk på å dempe panikken. Slik var det jeg den natta tøffet ut i kanalen mellom to av Hvalerøyene for å ta det siste oppgjøret med onde makter for å vinne min prinsesse. Ettersom Ota nærmet seg åpningen av kanalen ble sjøen mer og mer opprørt. Ytterst ute åpnet kanalen seg helt. Her var det flere grunner og fem staker ifølge kartet. Jeg fikk bare øye på tre i mørket og mistet fort følingen med hvor jeg var. Bølgene kom skummende fra alle kanter. Ota kastet seg hit og dit som en pingpong ball. Snart ble jeg dratt rundt, snart rullet vi så kraftig at jeg ikke lenger visste hva som var opp og ned. Jeg følte meg som en leke i hendene på en ond kjempe. Plutselig viste ekkoloddet at bunnen nærmet seg raskt. Et øyeblikk var den nede på null før jeg fikk propellen i revers for full maskin og bakket ut. Skjelvende og stuptrøtt og desperat lirket jeg Ota meter for meter fram i den kjempemessige vaskemaskinen. Hvor lang tid det gikk vet jeg ikke, men omsider var jeg såpass langt ute at det ikke lenger var fare for grunner. En liten øy lå ved åpningen av kanalen. Fornuften overmannet meg endelig og jeg kjørte Ota i le av øya og kastet anker. Jeg sovnet før hodet traff puta - og våknet en time

etter, trøttere enn noen sinne, av at Ota dunket mot bunn. Ankeret hadde dregget. Opp i vinden igjen, opp med ankeret, finne en ny ankerplass og ut med ankeret. Denne gangen fikk jeg sove en halv time før kjølen ble maltraktert mot rullesteinene på bunn. Da jeg kom opp denne gangen så jeg et bord stikke ut fra siden av båten. Et øyeblikk trodde jeg det var skroget som var knust, men da ville jo Ota være sunket for lengst. Jeg måtte uti vannet for å sjekke og fant ut at det var stråkjølen som var løsnet. Det er et ekstra bord som er festet under kjølen for å ta av for nettopp slike situasjoner. Det var lett å rive helt av. Nå var det ingen bønn, jeg måtte bare la det stå til og legge utpå fjorden igjen, uansett vær, uansett mangel på søvn. Halvt i svime trakk jeg opp ankeret og satte meg til rette foran styrhuset der det var et utvendig ratt. Mens Ota gled ut mot det ventende ragnarokk gjorde jeg opp mitt regnskap med Gud. Fort gjort egentlig, jeg mener: skyldspørsmålet er jo avgjort og benådningssøknaden allerede godkjent, men likevel er det tider i livet da det er greit å sjekke. Dette var en slik tid og bedøvet av søvnmangel traff vi sjøene Ota og jeg vel forberedt på det neste liv. Men Ota har aldri vist noen særlig dødstrang. Helt uanstrengt tok hun bølgene ubekymret lett. Heiste seg lekent opp på toppene og danset litt før hun stille akte ned igjen. Da var det jeg oppdaget at noe manglet. Det var vinden. Det var bare en svak bris igjen av den, og når jeg riktig så etter var bølgene riktignok høye, men runde og fine på toppene. Kulingen var over. Helt inne i fjæresteinene gled små åpne snekker fram og tilbake og dorget makrell. Bak meg lå ennå svarte skuffede skyer over Hvaler, men i øst ble den røde løperen rullet ut for morgensola. Jeg hadde vunnet. I beruset overmot nøt jeg hver bølge over hele ytre Oslofjord. Kartet over Verdens ende lot jeg ligge og gled i seiersrus rett gjennom et av Norges farligste skjærgårder der sjøene brøt på skvalpeskjær rundt meg. Jeg var usårbar. Neste morgen våknet jeg av at Torill kom over knausen og ned mot sundet der jeg hadde fortøyd. Hun var omhyllet av sollys og vi var langt, langt fra Hvaler. Knapt noe er vel mer oppskrytt i livet enn ungdomstiden. Min var heller ensom. Men mange lange stunder gikk til å spinne en tråd av drømmer. Noen ferdig drømmepike ble det ikke, men renningen hadde jeg en klar formening om. Så ble det jo ikke slik. "Det er vel sånn livet er" tenkte jeg og tråden ble pakket langt bort. Så langt bort at den eneste drøm som ble igjen var drømmen om en rolig pensjonisttilværelse som jeg tok fram når hverdagsslitet og krigen ble for kraftig. Midt i livet ble jeg igjen ubundet. Hvis man da kan se bort fra fem barn å sørge for. En dag står Torill i porten og

jeg kjenner igjen renningen fra mine ungdomsdrømmer. Jo mer jeg så, jo mer likte jeg det bildet hun hadde vevet av tråden min. "Rolig nå" sa jeg til meg selv, "Nå er du voksen, ta deg god tid, husk du er brent før." Så møttes alle drømmer i en gammel fiskebåt i ytre Oslofjord. I en uke skinner sola ovenfra og innenfra. Vi snakket oss fram til Tristein fyr og kastet anker for natten i yr glede på det ytterste skvalpeskjær vi fant. Vi var uovervinnelige, hvorfor skulle vi søke ly. Ved Jomfruland gråt vi. Utenfor Portør sang vi. Ved Lyngør danset vi på solvarme svaberg og malte bølger i akvarell. Men gifte oss skulle vi ikke enda. Jeg ville bruke god tid og bli helt sikker. Torill ville ikke gifte seg i det hele tatt. Tre måneder etter var vi gift. Og her, hvor de fleste eventyr slutter, begynner dette. Kapittel 2 Som regel bestemmer vi ikke mye selv. Store beslutninger gror enten langsomt fram, eller det er simpelthen ikke annet valg. Men det hender, en gang i livet kanskje, av man i løpet av sekunders betenkning kan treffe et valg som avgjør flere år av ens liv. Jeg fikk den muligheten og lot meg et kort øyeblikk beruse av den makten over egen skjebne som plutselig var der. Det hele ble startet av en tilfeldig bemerkning, eller var den kanskje ikke så tilfeldig? Det skal si til min svigerfars forsvar at han hadde gode grunner til å være skeptisk. Torill hadde ikke hatt det lett på sin side og det å flytte inn og bli mor til fem ekstra barn er ikke akkurat ansett som å vinne i det store lotteriet. Jeg sverget for meg selv at jeg fortsatt skulle ta arbeidet mine barn medførte, men heldigvis fikk jeg aldri sagt dette høgt. Torill overtok hele husstellet med den største selvfølge. Ett barn ville vi ha sammen og Joakim kom da også på våren. Dermed avanserte Torill fra ett barn på halv tid til 7 barn, flesteparten på hel tid. I tillegg arbeidet hun full tid som vindusdekoratør. Og likevel sprudlet hun av overskuddsenergi. Vår første jul sammen tok Torill fullstendig kommandoen over alle forberedelser og jeg storkoste meg. I romjula satt og lå vi alle fornøyde omkring i stua og nøt julegodt fra vårt tradisjonelt bugnende godtebord. Noen av ungene var ivrig opptatt av terningspill, andre satt krøllet opp i en stol og leste bøker de hadde fått. Torill og jeg lå på sofaen og leste høgt for hverandre fra "Red Admiral", familien som seilte jorden rundt. Det var Torills gave til meg.

Etter siste siden la Torill boka fra seg og slang liksom tilfeldig ut i lufta: - Det skulle vi gjort også, seilt jorda rundt. Det er jo sånn man sier flere ganger hver dag. Standardsvaret var alt på veg opp til min bevissthet. Jeg kunne bare si: "Ja, ikke sant", og dermed kunne livet, som i det siste var blitt ytterst behagelig, rolig gli videre. Men i det øyeblikket gikk det opp for meg at jeg hadde mitt livs mulighet innen rekkevidde. Vår samlede formue var negativ, vi hadde ingen båt, ingen kunnskap om bygging eller seiling. Jeg hadde bygget en jolle til Ota og lært en ting grundig: båtbygging tar ti ganger så lang tid som man antar og koster ti ganger så mye, og med en så stor båt som vi ville trenge... Dessuten ville vi bli ni personer som trengte mat hele veien rundt. På den andre siden: Var det ikke dette som var den store drømmen som alltid siden vi leste "Rundø" som barn hadde spøkt i underbevisstheten? Var det ikke det jeg alltid sa jeg skulle gjøre hvis jeg vant det store loddet? Var det ikke det alle drømte om? Var ikke det akkurat noe nettopp vi skulle gjøre? Mitt eneste trumfkort i det øyeblikket var Torill. Vi følte oss uendelig rike og uovervinnelige. På to sekunder kalkulerte jeg rask at vi i løpet av fem år minst med maksimal innsats kanskje kunne klare å skaffe båt og penger. Fem år med intens sparing, overtidsarbeid og lange byggekvelder. Fem utmattende år der vi ikke ville tåle mye motgang. Kunne vi klare det. Ja, konkluderte jeg, hvis Torill virkelig mener spørsmålet alvorlig. Jeg snudde meg mot henne og sa: - Mener du virkelig det, det vil ikke bli lett. - Jovisst mener jeg det, sa min vakre, kloke prinsesse, enhver manns drøm, og jeg så på henne at hun mente det og at hun visste hva det innebar. - Da gjør vi det, sa jeg. Det hele tok bare et par sekunder. I over ti år framover skulle denne beslutningen prege hver eneste dag. Det første som måtte gjøres var å brenne alle broer. Dette skulle bli en lang hard jobb og hvis det var for lett å bare ombestemme seg så ville fristelsen ligge der hele tiden. Vi fortalte derfor alle vi kjente hva vi hadde bestemt oss for. Flesteparten var som ventet svært skeptisk til at dette lot seg gjennomføre og det gjorde det ekstra viktig å klare dette. I motsetning til vanlig oppfatning anser jeg ikke stolthet som noen dyd, men på denne måten kunne den brukes fornuftig. Etter noen uker var det helt umulig å ombestemme seg, det ville simpelthen bli for flaut. En båt er nødvendig for en jordomseiling. Den kunne enten kjøpes eller bygges. Vi fant fort ut at vi ville bygge. Slik båtmarkedet ble hadde det kanskje vært billigere å kjøpe, men det visste vi ikke da. Vi regnet på marginalskatt og

muligheter for ekstrajobb og vurderte hvor vanskelig det ville være å foreta reparasjoner på en ukjent båt og så videre i samme dur. Egentlig lette jeg bare etter argumenter for å rettferdiggjøre det jeg egentlig hadde lyst til, å bygge båt. Skikkelig dårlig gjort mot Torill egentlig, det ville bli slik at jeg koste meg og snekret mens hun fikk alt det kjedelige husarbeidet. Vi visste det godt begge to, men Torill blunket ikke engang. Sjelden har noen ofret mer for en drøm. Neste valg var båttype og byggemetode. Skulle vi bygge i plast, betong, stål eller tre? Jeg snakket med alle jeg traff, leste alt jeg kom over, og gjorde etterhvert en stor oppdagelse. Havet er så utrolig mangfoldig at uansett hvilken båt du har kan du med stor patos hevde at akkurat den er verdens beste. Alle gjør det. Alle kan finne argumenter som taler for den båten man har. Har man skarp hekk kan man argumentere med at den krysser bedre. Har man flat hekk kan man si at den tar bølgene bedre bakfra. Har man en smal båt er den rask, har man en brei båt er den stø. Selv etter havarier der det er tydelig at konstruksjonssvakheter kunne være årsaken, ser man også sjelden at noen kritiserer båtbyggeren. Havet er så lunefullt og behovene så mange at man aldri kan gardere seg helt mot uhell. Neste gang er det min tur. Derfor er båtverdenen den mest amatørvennlige man kan komme ut for. Jeg snakker ikke nå om en vanlig gjennomsnittlig norsk prestisjebåteier. Han vet som nordmenn flest alt, har selv bare det beste, og alle andre gjør klokt i å følge hans råd. Nei jeg snakker om virkelige båtfolk, de som har mer enn ett hav bak seg, og har lært noe av det. Jeg grep min nye erkjennelse begjærlig. Den betydde at jeg kunne bygge båten i tre - for det var det jeg likte, og at jeg kunne ha gaffelrigg - for det var ikke noe flottere enn en skikkelig gaffelrigget tomaster. Ingenting er menneske mer egnet til å bygge i enn tre. Med en datamaskin kan man beregne bruddstyrken i en stålplate hvis den er flat og jevntykk, men med det blotte øyet kan et vanlig hendig menneske vurdere en komplisert ujevn tregrein, straks beregne hvor tyngdepunktet er og hvor tung den er. Man har en nøyaktig oppfatning av hvor vanskelig greina vil være å bøye, hvorvidt man klarer å brekke den og i tilfelle hvor den vil brekke og hvordan bruddet vil se ut. Jeg arbeider med datamaskiner, jeg vet hva de kan klare, ta mitt ord for det, den menneskelige hjerne er langt overlegen når det gjelder levende materialer. Dessuten lukter tre godt når man arbeider med det, overflaten er varm og vakker. En trebåt lukter bedre, er en hvile for øyet og lyden av bølger mot et treskrog - nei, det var ikke noe valg for oss. Vi fant tegninger til båten vår hos en amerikansk designer og bestilte de for penger Torill uventet fikk for noe gammelt

tilgodehavende. Modellen var basert på Joshua Slocums båt Spray. Slocum var den første som seilte jorda rundt alene. Man anså det for å være umulig på hans tid. Tegningene var dyre, men det var likevel lenge før vi kunne bygge. Alt måtte tegnes på nytt, alle detaljer og byggemetoder måtte planlegges. Et år tok det, og det var like greit, for vi hadde ikke et rødt øre å bygge for. Den våren ble Joakim født og da han var knapt noen uker gammel ble det ryddet en plass til han sammen med de andre 6 ungene foran i ruffen i Ota. Denne sommerferien skulle vi på langtur. I forhold til de båtfolk vi kjente var vi svært så dristige. Vi kjørte nesten aldri innaskjærs når det var raskere å gå på utsiden og en liten kuling var ingen grunn til å ligge rolig, men til nå hadde vi alltid kunnet se land. Denne sommeren skulle vi helt til Danmark og opp langs svenskekysten. Til Danmark var det 60 nautiske mil fra Sagesund.(En nautisk mil er 1852 meter.). Med moderat fart ville det ta 12 timer regnet vi ut. En kveld da havet lå flatt som smeltet bly justerte vi turtallet, peilet inn kompasset og satt avgårde med kurs for Skagen. Torill tok første vakt og jeg skulle liksom sove. Det var ikke lett. En tung følelse av å ha satt hele familien i fare overmannet meg. Bare en tomme gammelt treverk hindret oss fra å drukne. Hva om det blåste opp til storm? Det ble lettere da jeg overtok rattet og kjente hvordan Ota mestret havet, følte hvordan hun lystret roret og hørte motoren trives. Da morgenen kom var alt land borte. En liten bris farget havet mørkeblått og sola hang bare for oss på en blå himmel. En nesten himmelsk fred senket seg over båten. All engstelse for motorsvikt, plutselige lekkasjer eller uvær forsvant. For uansett hva som skjedde kunne man likevel ikke gjøre noe med det. Man måtte ta alt som det kom. Verden var bare Ota med himmel over og et lite stykke hav omkring, så enkel og ukomplisert. Siden har jeg ofte undret meg over denne merkelige stemningen på det åpne havet. Så lenge man kan se land vurderer man hele tiden om man kan komme fort nok i havn om det skulle blåse opp eller om man er langt nok ute til å unngå skjær. Men straks landet er borte blir verden igjen enkel. Etter tretten timer så vi fremdeles ikke land. En svensk fiskebåt lå og ordnet med noe garn og vi gled helt borttil og spurte om veien til Skagen. De så vantro på oss, men anga riktig kurs og lengde. Det var enda flere timer igjen. Endelig så vi fyret og siden små hus ved Skagen. Straks var anspentheten tilbake. Her var masse grunner og det gjaldt å vite hvor man var. Ute på sjøen lå et svart skvalpeskjær med en varde og en stake på. Det fantes ikke på kartet der jeg lette mer og mer febrilsk. Til slutt stoppet vi motoren helt.

Vi kunne ikke kjøre videre før vi viste hvor vi var og den øya måtte stå på kartet. Ungene hang over rekka og stirret på den rare øya. - Kanskje det er en U-båt, sa Jon Anders, familiens vittige hode. Vi var ikke ferdig med å le av vitsen før øya begynte å bevege seg og dukket. Det var en U-båt. Jon Anders var den som måpte mest. Nå var alt greit og vi kom velberget og triumferende inn til Skagen havn. Den var alt full av hvite plettfrie plastbåter i alle størrelser. Ota er en vakker båt som brakte fram lovord overalt hvor vi kom. Vi prydet til og med forsiden av et båtblad en gang. Men i Skagen havn var det ingen som så skjønnheten i hennes værbitte ytre. Derimot så de jernlista rundt skroget som var så praktisk når vi la til brygger og fjellskrenter. Vi gjorde som alle andre og la oss til inn i mølja av båter, men på alle båtene rundt oss satt engstelige båteiere med båtshaka klar for å hindre oss i å komme inntil. Ikke all verdens fendere beroliget dem. Jeg hadde hatt vakt i 12 timer og trengte å sove og Torill og ungene trengte å erobre Skagen, så vi lå noen timer før vi av ren hensynsfullhet forlot havna. Først da gikk båteierne rundt nedenunder til sin ankerdram. Vi ankret simpelthen opp utenfor stranda og det var jo mye bedre. Dette var en egenskap med Ota vi skulle lære å sette stor pris på i den overfylte skjærgården rundt Skagerak. Vi fikk alltid ligge i fred uansett hvor vi fortøyde. En plastsnekke som forsøker å finne en øde bukt for seg selv har straks femten andre tett inntil, men hvor vi lå kom aldri noen andre. Jeg skylder på jernfenderlista, men det kan også ha vært synet av de 7 virkelystne som kravlet rundt båten som fluer på en hestelort. På turen opp langs svenskekysten fikk vi både regn og kuling. Verst var det for Jan Kåre og Jon Anders som måtte sove på dekk under en presenning. Men siden været hadde vært fint lenge hadde dekksplankene tørket inn og sprukket så vannet rant like godt overalt på båten. I lasterommet hvor flesteparten av oss sov var det bare 60 cm under taket. Når det regnet inn noen dager i trekk ble det svært ukoselig. Men ingen ville hjem. Ingen klaget og alle ble med på alle helgeturene resten av året. Det var klart at vi hadde det beste mannskap som kunne oppdrives for en jordomseiling. Og det som var klarest var at jeg hadde vært usedvanlig heldig med kone. Menn liker jo å virke tøffe, det er en del av rollen, men hvor mange har en kone som kan stå og lage mat i en kahytt på 1.5 ganger to meter med 7 barn rundt seg i os og flammer fra en sviktende parafinovn, med alle klær våte og vannet silende fra taket for tredje dag på rad - og likevel være sprudlende blid - og enda glede seg til neste tur. Vel hjemme tok vi fram sydhavskartene våre. Vi hadde kjøpt to kart som til sammen dekket hele Stillehavet. Kartet over den

østlige delen var tilsynelatende helt hvitt. Så man nærmere på det var det små prikker her og der som var øyer og små ringer som var korall-atoller. Vi ville gjerne se hvor langt vi hadde seilt i løpet av sommeren i forhold til Stillehavet. Så viste det seg at hele Skagerrak kunne legges inne i den største korallatollen. Da gikk det opp for oss hvor store havene virkelig er. Hvordan skulle vi klare å seile jorda rundt? Dette året skulle alle detaljer i skuta vår bestemmes. Alle farer måtte forutsees, alt måtte dimensjoneres så det var sterkt nok. Hvert ledige minutt på dagen funderte jeg på hva som ville skje om vi traff et skjær og det ble hull i båten, om den drev inn på en fjellskrent. Kunne noe gjøres med båten så den tålte slikt bedre. Hva kunne gjøres for å unngå at noen ble truffet av bommen og slått overbord. Hva kunne gjøres for å finne igjen noen som falt overbord. Hvordan kunne skuffer konstrueres så ting ikke falt ut selv om båten gikk rundt. Kan båten bygges sjørøversikker? Jeg er redd jeg var ganske distre det året. Om jeg syklet eller gikk tumlet jeg alltid med slike tanker. Vi leste alt vi kom over og snakket med alle vi møtte. Mye fant vi ut, men det store spørsmålet som opptak meg var det ingen som kunne svare på: "Hvor ille kan egentlig bølgene bli?". De som hadde vært i storm omtalte den alltid svevende. Mye tydet på at stormer slett ikke var så ille som man kunne tro. Bølgene blir riktignok høge, men de brekker ikke i hele sin høyde, kun toppen brekker av og kan falle ned på båten, men bare fra liten høyde. Kon Tiki overlevde jo storm med en stråhytte på dekk. Men straks man hadde trøstet seg med beroligende meninger kom det andre. En vestlending fortalte om en bølge som hadde flatet ut et vinkeljern som var skrudd fast til dekk. Sjøfolk fortalte om bølger som hadde slått inn baugen på svære tankere og krøllet stålbjelker som spagetti. Heldigvis finnes det en forklaring på slikt som går ut på at moderne båter ofte går med 20 knops fart rett inn i sjøene, en liten seilbåt blir noe ganske annet, den gir seg etter bølgene. Så ble jeg beroliget en stund til jeg fant de første historiene om de helt spesielle stormbølgene. Man har fått fram modeller av stormbølger i modelltanken i Trondheim så man vet litt om hvordan de dannes. En gruppe store bølger kan slå seg sammen til en gigantisk bølge. Disse bølgene kan bli så lange og store at det er synlig fra satellitt. De bryter i ett sett. En sjømann beskrev en slik bølge som en frådende kjeft som åpnet seg vidt opp og slukte alt den kom over. To jordomseilere vi leste beskrev opplevelsen med en slik bølge på omtrent samme måte. Etter at de hadde ridd av en storm hele natta og det verste så ut til å være over, ble de var en hvit stripe i horisonten. Først ble synet mottatt med glede. De trodde det var et glimt av sola som var i ferd med å trenge seg gjennom

stormskyene. Men så viste det seg at det var skummet av en bølge som kom imot dem. Den strakte seg fra horisont til horisont og var umulig å komme utenfor. Den brøt i hele sin lengde og var vanvittig høg. Begge båtene ble slått helt rundt. De overlevde, men mastene brakk. Så jeg ble like bekymret igjen. I timevis gransket jeg tegningene av båten og prøvde å tenke ut hva som ville ryke først i en slik situasjon. Og overalt hvor jeg fant svake punkter lagde jeg forsterkninger. Men like fullt lå engstelsen der, kunne jeg ta med hele familien ut i noe slikt. Kapittel 3 Her er oppskriften på hvordan man lærer seg båtbyggerkunsten: Man kjøper en bok om båtbygging, det finnes massevis, og leser den nøye. Legg merke til at alt er så herlig funksjonelt. Det finnes grunner for alt, ting kan forklares. Så kjøper man en ny bok om båtbygging og leser den. Legg nå merke til at det er svært lite nytt fra siste bok. Kjøp så en tredje bok og les den like nøye. Hvis du har lest nøye nå og valgt gode bøker skal den tredje boka nesten ikke inneholde noe nytt. Da er du utlært - i teorien. De tre bøkene pluss alle andre man kan få fatt i, bør stå lett tilgjengelig, for man vil ha behov for å slå opp i dem igjen og igjen. Hvilket beviser at man egentlig ikke lærte så mye av å lese bøkene. Det finnes dessuten masse kunnskap rundt omkring blant folk i båtmiljøer. Problemet er å sortere ut hva som er riktig og hva som er bløff. Ingen folkeslag jeg har vært borti er mer skråsikre allvitende enn det norske. Ta alt med en klype salt og lytt mest til de lavmælte. Tradisjon har gjennom alle tider vært en garanti for kvalitet, ikke minst i båtmiljøer. Glem det. Sunn fornuft og forståelse av hva som skjer er langt viktigere. Den britiske flåten på Nelsons tid er en av sjøfartshistoriens høydepunkter. Aldri har stoltere skip seilt i en mektigere flåte. Fjerne trompetfanfarer lyder i luften bare man nevner dens navn. I virkeligheten var det hele en haug halvråtne vrak bemannet med tvangsutskrevne havneboms som bare holdt ut fordi de var beruset av rom hele tiden. Vel, havnebomsen er ikke viktig i denne sammenhengen, det er båtbyggingen som er poenget. Disse mektige skipene ble bygget av eik, et meget godt materiale. Først bygget man spantene, og det er greit nok. La oss nå si du var en båtbyggerlærling på den tiden. I dyp ærefrykt hadde du fulgt hvordan utlærte båtbyggere med et utrolig øyemål og håndlag hadde satt sammen det imponerende skjelettet, men til din forundring lot de det hele stå ute i regnet. Sommeren gikk og høsten satte inn. Ut på vinteren ble

det vakre treet svart av mugg. På våren grodde det grønn mose på eikestokkene. Da er det du går til din mester og bestyrtet forteller han at treet råtner jo, noen har glemt å dekke det til. Den gamle båtbygger smiler lunt og sier at slik kan det nok se ut, men i virkeligheten herder treet. Nei, sier du, det herder ikke det råtner. Da blir den gamle båtbyggeren streng i blikket og spør om du, som ikke har bygget så mye som en vaskebalje, vil motsi de gamle mestere som bygget båter den gang man virkelig kunne bygge båter. I århundrer har man latt spantene herde ett år før man setter på ytterhuden, hør og lær av de gamle vise! Skamfull går du bort, flau over din manglende ydmykhet og lærevillighet. Nelsons skip var halvråtne på jomfruturen. Etter to-tre år måtte mesteparten av treverket byttes ut og et par år etter var skipet kondemnert. Båtbyggerne hadde gode tider og all eika forsvant. Et godt eksempel på at en yrkesgruppe som gjør en dårlig jobb kan leve høgt på det, som for eksempel juristene gjør det i våre dager. Men ikke et vondt ord om dagens trebåtbyggere. De har god greie på hva de driver med, er rause på råd og utrolig sympatiske mennesker. Man blir ikke rik av å bygge trebåter i dag. Bare de som virkelig har kjærlighet til faget holder ut. Nei, lytt aldri til tradisjoner såfremt de ikke kan begrunnes. I dag er det fullt mulig å lære nok ved å lese et par bøker og benytte sunn fornuft til å bygge en full brukbar båt. Med det verktøy som finnes er heller ikke håndlaget lenger så viktig som før. Man bygger ikke så fort som en båtbygger, ikke så pent kanskje, og et par småfeil vil det nok være rundt omkring, men du kan seile verden rundt med resultatet. Mens du seiler finner du ut alt du gjorde feil, men du kan altså komme rundt. Hvor selvsikker jeg var i den tiden, hvor beruset av fornuft. Jeg kunne jo ikke vite at nettopp verdens mest tradisjonsbelastede yrkesutøvere, juristene, skulle by på en større trussel enn noen kjempebølge. Etter ett år var båten vår ferdig planlagt i minste detalj. Samtidig hadde jeg hatt ekstraarbeid og tjent inn penger nok til trematerialer. Selv for en trebåt representerer dette bare 1/5 av kostnadene. Torill og jeg reiste Romerike rundt og besøkte alle sagbruk før vi fikk et godt tilbud på plank. Her tilbrakte vi en dag med å sortere ut ti kubikkmeter fra store hauger med ferdig tørket furu. Dette fikk vi kjørt til et enmannssagbruk på Skjedsmokorset. I en ferieuke var jeg hjelpemann her og nøt synet og lukten av hver eneste ferdig sagde og høvlede list som kom jevnt glidende ut fra de hylende maskinene. Endelig lå alle materialene ferdig stablet utenfor huset. Men vi kunne ikke begynne byggingen riktig enda. Huset vi bodde i var opprinnelig en tomannsbolig og med

familieforøkelsen fungerte det ikke så godt lenger. Torill fant på en genial ombygging og vi pusset opp hele greia. Det krevdes selvdisiplin. Det er mye morsommere å bygge båt. Rundt omkring i Norge står det masse halvferdige båter. Vi hørte om alle disse. Det å bygge skroget er så morsomt og går så lett, men etterhvert blir det mer og mer arbeid og mindre og mindre synlig resultat ettersom båten skal ferdigstilles. Vi bestemte derfor å gjøre det motsatte, bygge de små tidkrevende detaljer først. Det passet også best med lommeboka og det gjorde at båten sto kortest mulig tid ute til eventuell sjenanse for naboene. Det første vi bygde var taljene. Disse dreide vi av gamle epletrær og eikestokker vi hadde funnet. De fungerte ikke så bra viste det seg senere, noen av dem var OK, men de fleste byttet vi ut underveis med kryssfinertaljer. Dernest fulgte rattet. Vi ville ha et stort gammeldags ratt. Det tok faktisk like lang tid å bygge rattet som å legge et lag lister på hele skroget. Dette var en morsom tid. Hver uke var det nye ting som skulle lages. Fram mellom hendene mine vokste kryssholt, skuffer, spanter, bordplater og gulvplater. Ferdig pusset og lakket ble de stuet bort først inne i huset, siden under presenninger ute i haven. På jobben sto en metalldreibenk til hobbyformål som jeg lærte å bruke og her ble det laget taljehjul og riggebolter. Jeg fant et sveiseapparat og etter en del eksperimentering fikk jeg laget alt beslag på båten. Torill fulgte ivrig med og hver gang noe riktig lekkert var ferdig tok hun det med seg og brukte det til vindusutstillingene sine. Ratt, spanter og jolle har alle prydet butikkvinduer i Oslo. Samtidig med den hektiske byggevirksomheten skjedde det interessante ting på jobben også. Jeg nevner det her fordi det jeg lærte her ble mitt utgangspunkt for det som skjedde senere. Jeg arbeidet hele tiden på Televerkets forskningsinstitutt. Det nye som skjedde var at jeg ble dypt involvert i moderne produktutvikling på sitt aller beste. Mens båten ble bygget i fritiden utviklet vi to generasjoner av verdens første kommersielle bildetelefoner på jobben. Det å planlegge et spissteknologisk produkt som en bildetelefon viste seg faktisk å være veldig likt det å planlegge en båt. Vi var alle nødt til å lære nye ting og jeg mener drastisk nye. Selv er jeg elektroingeniør, men mye av det jeg måtte arbeide med sorterer vel egentlig under psykologi. Bildetelefon er ennå ikke noe stort produkt. De færreste har råd til å kjøpe det. Likevel lå det mange årsverk med forskning bak et så enkelt spørsmål som om kamera skulle være over eller under skjermen, hvor store tastene på tastaturet skulle være, hvor harde de skulle være å trykke på, hvilken knapper som skulle være der og hvordan de skulle stå i forhold

til hverandre. Produktet skulle selges og erfaringer har vist at det er slike ting som avgjør om kunden kan bruke det. Både båtbygging og bildetelefonbygging var så velsignet effektivt å arbeide med. Hver times arbeidsinnsats betydde noe. De lå fornuft bak alle anstrengelser. Det var lov å spørre hvorfor og kreve et svar. Jeg følte at arbeidet fløt av seg selv fra hendene mine, at jeg hver dag gjorde noe nyttig både på jobb og hjemme. Det hele skulle vise seg å være en farlig mental rus som gjorde meg uegnet til å fungere i resten av samfunnet. Det er vanskelig å gi avkall på fornuft og målrettethet når man først er blitt vant til det. De fleste tror at det er fornuften som rår i hele vårt moderne samfunn, men jeg har en stygg mistanke om at det ligger mer målrettet fornuft bak utviklingen av et dørhåndtak enn bak planlegging av hele det norske rettsvesenet for eksempel. Hjemme fyltes rom etter rom med båtdeler. Når store ting skulle pusses lå tåka tett i hele huset. Mer enn en gang glemte jeg å lukke dørene slik at hele stua så ut som etter at den første snøen hadde falt. I slike situasjoner sukket Torill en tanke oppgitt, men jeg ble tilgitt alt. Ettersom det nærmet seg slutten på første byggefase var det ganske vanskelig å komme seg fram inne. Kjølstokken lå i hele gangens lengde og halvveis inn på kjøkkenet. Torill hadde en bestevenninne som ikke kunne besøke oss i denne tiden fordi hun ikke klarte å klatre over delene. Ungene hadde ingenting imot utviklingen. Ville de snakke med meg visste de hvor jeg var og jeg hadde ofte en bisitter mens jeg holdt på. Særlig lille Karina som alltid trengte ubegrenset oppmerksomhet når hun var på besøk fulgte nøye med. Snekring smitter og alle hadde til tider sine egne prosjekter. Eldstemann Jan Kåre bygde seg to speedbåter i løpet av denne tiden. Jeg har fortalt om Torills far og det er en betegnelse han har fortjent, men egentlig var han en onkel. Torills egentlige far forlot landet da Torill var liten og hun vokste opp hos sin onkel og tante. Den egentlige faren bodde i Florida og da han hørte om vårt prosjekt ble vi invitert til en tre ukers seiltur i båten hans til Bahamas. Vi var helt uten tropeerfaring og ble fristet så mye av dette at vi ofret noen av båtbyggepengene og en sommerferie. Det var bare Torill og jeg og Joakim som kunne reise. Det første vi lærte var en forsmak av det amerikanske byråkrati. Vår første søknad om visum for Joakim ble avslått fordi vi ikke hadde fylt ut rubrikken om han tidligere var straffet for narkotikasmugling. Han var da to år gammel. Sven som svigerfar heter, tok oss med overalt. Det føltes som juks å ta tropegledene slik på forskudd, men det var mye å lære. Særlig lærte vi at det var viktig å ha god lufting, det

var utrolig varmt. En dag tok Sven oss med til en marina inne i landet hvor han kjente et eldre Hollandsk par, ekte langturseilere som hadde bodd i båten i 8 år og hadde seilt over Atlanteren. Vi hadde lest om slike og hørt om dem, men aldri snakket med dem. Stemningen var nesten høytidelig da vi svingte inn på en større tomt med masse båter støttet opp med trestokker. I Florida i juli var det umulig å bevege seg uten i bil med airconditioning. Da vi gikk ut av bilen slo varmen mot oss som om vi skulle ha åpnet en bakerovnsdør. I den andre enden av tomta, bak et håpløst råttent treskrog som lå som et dinosaursjellett i varmedisen, stod en eldre dame og malte iherdig på en plastbåt. Hun var liten og spe av vekst, tydelig over pensjonsalderen, men i den kvelende varmen så utrolig energisk. Vår første langturseiler. Endelig hadde vi mulighet til å få førstehånds greie på hvordan det virkelig var der ute på havet, få svar på alle de spørsmål vi brant inne med fordi forfatterne aldri skrev om dem. Sven hadde fortalt hva han visste om reisen deres over Atlanterhavet. De hadde kommet ut i en forrykende storm og det var bare de to om å skifte på å styre. Ærbødig betraktet jeg det lille mennesket som hadde stått trofast ved roret i svarte natta midt ute på Atlanterhavet mens frådende vannmasser kom tordnende bakfra. Hun så knapt opp da vi kom, liret av seg de nødvendige høflighetsfrasene og fortsatte like iherdig å male. Vi prøvde oss forsiktig med et spørsmål om stormen. Hun ble tydelig irritert. Hvorfor skulle alle bare snakke om storm, mesteparten av tiden var været fint. Vi var ikke interessert i finvær, det visste vi hvordan var, men hvordan var det egentlig å være i storm? Endelig lot hun penselen falle mens hun stirret langt fremfor seg. - Ingen ønsker noensinne å se slike bølger. Du må bare styre rett fram og ikke snu deg. Med et irritert kast satte hun i gang med penselen enda kraftigere enn før. På Svens forespørsel opplyste hun at de skulle sette ut båten i neste måned og deretter seile videre til Karibien. Så fikk vi ikke mer ut av henne og takket pent for oss. På hjemvei fortalte Sven at de hadde malt på denne båten i seks måneder nå og hele tiden skulle de ut neste måned. En gang de hadde vært der hadde de begynt å pusse opp jolla og etter en måned var de ferdige med en åre. Da vi året etter snakket med Sven i telefonen fortalte han at de hadde solgt båten og flyttet på land. For meg ble det store spørsmålet enda viktigere etter dette. Havet var mer skremmende enn noen sinne. Kunne jeg utsette familien min for et hav jeg ikke kjente styrken av med en båt jeg egentlig ikke visste hva tålte? Ville jeg like å bare reise i to år, tenk om jeg ble desperat

av kjedsomhet uten jobben og båtbygging å fore rastløsheten med? Jeg hadde aldri sittet stille lenge av gangen. Var det gjennomtenkt å selge huset og bruke alle pengene? Så mye strev det hadde vært å etablere seg i et hus den gang jeg var ung og sterk, ville vi klare det igjen. Var det moralsk forsvarlig å bruke to år av våre alles liv til bare å drive dank, rynket ikke Gud på øyenbrynene av slik ansvarsløs egoisme. Så mye lettere det hadde vært om Gud i en drøm hadde sagt: "Bygg en ark og ta din familie med og dra, Jeg har et stort oppdrag til dere". Men Gud gjorde ikke det, vel han sa ikke nei heller, men hele ansvaret måtte vi ta selv og skulle vi tro halvparten av hva folk rundt oss sa var det hele svært så uansvarlig. Om natta drømte jeg at båten sank i et forrykende uvær og jeg måtte se på mens en etter en av ungene ble trukket under. Til sist gikk Torill under og det desperate blikket hennes brant seg fast i meg og jeg visste at det var min skyld. Kapittel 4 En nydelig varm dag på høsten ble kjøkkenvinduet slått på vidt gap. Tomme for tomme lirket hele familien den tunge kjølstokken ut. En ny æra i byggingen var i gang. I løpet av noen dager sveiset jeg sammen en tom jernkjøl opp ned oppå kjølstokken. Dette hadde jeg tenkt nøye ut skritt for skritt gjennom hele vinteren. Så snudde vi den tomme kjølen og satte den godt ned på svære trestokker. Derfra skulle den ikke flyttes før båten var ferdig. Haven var okkupert for godt. Før snøen kom var kjølen fylt med jernskrap og sement og kjølstokken og bunnskottene ferdig montert. Vi trakk en presenning over det hele og fortsatte arbeidet inne. Rett som det var måtte jeg i løpet av vinteren ut for å børste snø av presenningen eller bare for å krype innunder. Det hele så ut som et kjempemessig avspist fiskebein. Kjølen var festet med lange skruer opp gjennom kjølstokken og bunnskottene. Boltene var minst så mange og så tykke som noen bok hadde anbefalt, men ville det holde. Når den store bølgen kom, når hele båten fikk grundig juling, skulle en håndfull jernbolter slenge den tre tonn tunge kjølen rundt, prøve å riste den av båten. Hva om de røk? Hva om boltene ble dratt rett gjennom treverket? Hva om hele bunn på båten slik den lå der nå ble dratt av resten? Jeg prøvde å tenke meg hvilke krefter det var tale om, prøvde å føle hva 3 tonn var, men det var umulig. Smådeler var lett å føle seg trygg på, men nå kunne jeg ikke lenger tenke meg styrken. Igjen og igjen sjekket jeg om det skulle være noen feil i konstruksjonen, noen svake punkter jeg hadde oversett. Jeg tenkte nøye gjennom hva vi skulle gjøre hvis roret røk, masta brakk, motoren stoppet eller en falt overbord om

natta i kuling når det var umulig å se og umulig å seile mot vinden. Hver ledige stund gikk til slike spekulasjoner og mer enn en gang ble byggeplanene endret for å gjøre båten enda kraftigere. De første to årene hadde mine fem vært hos moren i sommerferien og en del helger. Det hadde gitt Torill og meg en kjærkommen mulighet til å være alene sammen. Etter hvert stoppet dette opp, men Karina fortsatte å komme så ofte som mulig. Hun ble jo skolejente etter hvert, men så sant skolen hadde fri var hun hos oss. Vi gjorde alt for at hun skulle føle seg hjemme hos oss, men hun var ofte trist og sjalu på søskene sine og krevde veldig mye oppmerksomhet. På tross av byggingen var vi mye ute og fartet i denne tiden. Vi var på kanotur, bærturer, skiturer og fjellturer og ikke å forglemme alle turene med Ota. Alt så Torill og jeg på som forberedelse til den store turen. Nesten alltid var alle med helhjertet. Det tydet på at vi var godt rustet til to år sammen på en liten båt. All denne aktiviteten tok tid og noe måtte vike. Det ble husmoren i oss som måtte ofres. Nå har et plettfritt hus aldri vært hverken en realitet eller et mål for meg, Torill hadde et noe bedre rulleblad, skjønt heller ikke hun var noe naturtalent, men vi hadde da opprettholdt en viss ukentlig gjennomgang av huset. De to årene jeg var alene var fredagen ukens siste store kraftanstrengelse. Hele huset skulle gås gjennom etter arbeid og middag. Nå vant naturen innpå. Støvet la seg på vegger og tak og på gulvet åt søla fra leirjorda ute seg inn under dekke av sagflis. Tappert holdt vi stand, men tiden strakk ikke til og vi ble etter hvert trengt tilbake inntil vi bare hadde kjøkkenet igjen som et rent fristed. Stua klarte vi også og til en viss grad, men alle møblene var utslitt for lenge siden og det var ikke snakk om å kaste bort penger på nye, penger som kunne brukes til epoxy og lakk. Utgifter til klær og mat måtte vi også holde på et minimum, men noen nød var det jo ikke snakk om. Ungene var som unger flest og gled lekende lett inn i det nye systemet, ja de ledet an. Husmoren inne i oss hadde det vondt og vi var flaue når det kom uventede gjester, vi løp foran og feide det verste rotet under sofaen og la tepper over de slitte møblene, men alt i alt gikk det forbausende bra. Ifølge husmorboka skulle vi bukket under for pest. Rot skulle føre til at vi ikke kunne arbeide der. Dessverre husmorbok. Vi var aldri syke. Vel - hver høst slo det vel på en liten forkjølelse, men vi hadde ikke bodd i Norge uten. Og jeg skulle likt å se det ordensmenneske som fikk mer arbeid unna enn oss i denne tida. Erkjennelsen av hva som er sundt og hva som er effektivt sank langsomt ned i oss, men det er en erkjennelse man skal fare varsomt med. Så mange livsverk er

brukt i kampen mot uorden og støv at man skal være forsiktig med å betvile den edle hensikt. Sommeren som fulgte var en ren besettelse. På et par kvelder var spantene og dekksbjelkene limt til kjølstokkene og dermed lå hele båten i hagen. Først nå fikk vi se hvor stor den var. Vi løp rundt skjelettet helt opphisset og så fra alle kanter, det ble jo båt av trebitene! Inventardelene kom på plass og de første veggene. Hver dag grodde noe nytt fram. Flere og flere av naboene la om søndagsturen sin slik at de kunne beskue framdriften. En ny vinter fulgte under plastpresenninger og aktiv innsats inne. Neste sommer ble skroget listet. Det var den eneste jobben i hele byggeperioden som kunne bli litt kjedelig. Tre lag med lister ble lagt, ett tykt lag innerst og to tynne lag utenpå. Mellom hvert lag måtte skroget pusses glatt med vinkelsliper. Hagen ble dekket med en halv meter sagmugg. Torill gjorde mesteparten av den jobben. Også Jan Kåre, eldstemann var etterhvert aktivt med i arbeidet, de andre var ennå bare tilskuere og sjauere i kritiske operasjoner. Det var tydelig en båt nå, men så lenge hadde jeg drømt om stunden da den skulle på vannet at det hele hadde mer preg av en drøm enn virkelighet. Båtbygging var blitt en del av dagliglivet og skroget en del av hagen. Det var vanskelig å tenke seg noe annet. På lyse kvelder hendte det at jeg tok presenningen av og satt meg på fordekket. Med øynene lukket prøvde jeg å tenke meg at båten var på vannet, men det virket som en umulig drøm. Jeg prøvde å mane fram den velslitte drømmen om turen ut Oslofjorden på starten av jordomseilingen. For mitt indre øye så jeg starten på en kinofilm. Jeg satt i salen og så meg selv på lerretet kjekt stående i baugen mens Håøya gled forbi. Rulleteksten, den dramatiske musikken, alt forberedte publikum på det store eventyret. Som jeg satt der på dekk ble det mer og mer fantastisk, hinsides enhver realistisk virkelighet. Båten var under meg, solid og virkelig, men jeg hadde vanskeligheter med å tro det. På høsten ble Ota solgt. Trist, men nødvendig. Ota var en båt med sjel og vi var mektig stolte av henne, men vi trengte penger til motor. Motor var det jeg fryktet mest, alt annet kunne jeg reparere med nål, tråd, plankebiter og lim. Vi kjøpte en brukt motor, en 70 hp Ford, marinisert traktormotor. Det jeg ikke tenkte over da jeg kjøpte den var at den ikke hadde gir. Motorselgeren skaffet meg et tilbud på gir også, men så manglet det et svinghjulshus mellom giret og motoren. Da det var ordnet viste det seg at det fremdeles manglet to spesialplater før det hele kunne settes sammen. Omsider var hele puslespillet ferdig, men billig ble det ikke. Jeg har heller aldri siden tort å kjøre motoren på fullt.

Det å heise motoren opp i båten ble et høydepunkt for hele familien den vinteren. Den flere hundre kilo tunge jernklossen skulle heises opp fem meter, inn over kjølen og senkes ned på plassen sin. Vi laget heisekran av mesanmasta og taljene og det hele tok tre dager. Resten av vinteren sydde vi seil. Symaskinen var ikke laget for dette og tråden røk ustanselig, men vi ble da ferdig med storseilet og fikk sydd sammen panelene på de andre. Da våren kom begynte innspurten for alvor. Vi kunne ikke tenke oss en sommer uten båt og det ville si at båten måtte på vannet 12. juli. Utrolig nok var alt klart da dagen kom. Naboer og venner var samlet til dåpen og heisekrana var i anmarsj. Det var 3 mil til vannet og for denne turen var det bestilt en trailer. Den kom også og sjåføren tok en runde rundt båten. - Nei, denne er for stor, jeg kan ikke ta den. - Men du har jo fått alle målene over telefonen. 40 fot lang 4.5 m bred og 4 m høg! Nei, han kunne ikke ta den og forsvant med bilen sin. Så sto vi der hele selskapet, ferien var begynt, krana måtte betales for og vi hadde ikke penger til to runder. Men kranføreren som ankom løste det hele. Han ringte en annen bileier som straks stilte opp og dermed var vi i gang. Marit, prestekone og vår gode venninne døpte båten "Origo". I matematikken er origo sentrum, det alt måles ut fra. Når man er ute på havet og ikke ser land noen steder føles en båt akkurat slik. Så forlot Origo hagen vår. 6 år etter at tegningene var kjøpt. Det var ingen gledens dag for meg, jeg var altfor nervøs. Den ble løftet over telefonlinjene og der ble den hengende i sytråden fra krana mens bileieren og kranføreren diskuterte hvilken retning den skulle settes ned. Jeg var livredd, men ingen av debattantene ville gi seg. Kranføreren la beina på instrumentpanelet og nektet å gi seg. Origo pendlet sakte i vinden over hustakene. Der krana sto var jorda løs og elastisk. Kranhjula sank langsom nedi og etterhvert ble det tydelig at krana sto skjevt. Plutselig satte en alarm i gang. Kranføreren lente seg bedagelig fram og slo den av. - Hva var det? Jeg hadde mine anelser. - Bare helningsalarmen. Han bekreftet den kommende katastrofen som den selvfølgeligste ting i verden. Skjønte han ikke at 10 år av mitt liv hang og dinglet der over ledningene. - Hender det ikke at du velter. - Å - det er mange år siden sist. Omsider ble profesjonistene enige om den riktige retningen og Origo ble senket på traileren som så altfor liten ut. Sett bakfra så det uforsvarlig ut å balansere en så stor båt på en så liten henger. Vi fulgte etter der livsverket vårt svaiet seg langs motorveien, med to hjul på fortauet forbi bomringen, opp og ned trange gater gjennom Oslo, til vi endelig stoppet