Presentasjon av boka Women in War Examples from Norway and Beyond.

1 Presentasjon av boka Women in War Examples from Norway and Beyond. Innlegg holdt på lansering av boka 19/11-2015 Kjersti Ericsson Norge under 2. verdenkrig og beyond Det er en glede for meg å kunne presentere antologien Women in War Examples from Norway and Beyond fra forlaget Ashgate. Boka har hele 13 ulike forfattere, og de kommer fra forskjellige fag: fra fredsforskning, historie, kriminologi, psykologi, rettssosiologi, sosialt arbeid, sosiologi, sosialpedagogikk og statsvitenskap. Som tittelen sier, er bokas tyngdepunkt kvinners situasjon og erfaringer i Norge under andre verdenskrig. Men altså også beyond i to betydninger: For det første har boka kapitler som peker ut over Norges grenser og tidsrommet 1940-1945. Kristen Williams byr på et oversiktskapittel om temaet kvinner og krig med eksempler fra dagens konflikter. Anette Bringedal Houge skriver om seksuell vold i krig og konflikt, både før og nå. Inger Skjelsbæks avslutningskapittel behandler den internasjonale utviklinga i arbeidet med kvinners situasjon i krig. For det andre mener vi at Norge under andre verdenskrig kan brukes som et eksempel. Ved siden av det spesifikke peker historiene i denne boka også ut over seg sjøl: De kan tjene til å illustrere generelle, kjønnete spørsmål som aktualiseres i kriger både før og nå. Nattkjolen Boka har en nattkjole på forsida, en nattkjole påsydd noen lapper med broderte bokstaver og tall. Hvorfor har en nattkjole fått en sånn prominent plass i ei bok om kvinner og krig? Forklaringa finner vi i bokas prolog. Nattkjolen tilhørte

2 Margrethe Venæs. Hun satt som fange på SS Strafengefangenlager Falstad i Trøndelag, og det var der lappene ble påsydd og brodert. Etter krigen snakket Margrethe Venæs lite om erfaringene sine, og det var ikke så mange som spurte heller. Historien til mannen hennes, Trygve, som også satt på Falstad, fikk derimot atskillig oppmerksomhet. Sjøl barna hennes visste lite om morens opplevelser under krigen. Men, påpeker forfatteren av prologen, Sanna Ørsjødal Brattland, Margrethe kommuniserte faktisk historien sin. Den fantes riktignok ikke i leksikon, historiebøker, biografier eller avisartikler. Den fantes på nattkjolen. Hva kvinner gjorde, opplevde og erfarte under krigen, er fortsatt lite omtalt. Som Sanna sier: Det er ikke det at historiene ikke finnes. Men vi har kanskje lett på de gale stedene. Forfatterne av denne boka har lett på forskjellige steder. Vi har snakket med aktører og tidsvitner, vi har lett i arkivene, og vi har bygd på andres forskning. Ulike framgangsmåter gir ulike perspektiver. I noen kapitler er det myndighetenes blikk på kvinnene vi får innsikt i. Dette gjelder for eksempel Knut Papendorfs arkivbaserte framstilling av interneringa av såkalte tyskerjenter på Hovedøya etter frigjøringa. I andre kapitler kommer vi tett på kvinnenes egne opplevelser, handlinger og refleksjoner, for eksempel i Irene Levins kapittel om hvordan jødiske kvinner reagerte da arrestasjonene og deportasjonene startet, og om hvordan de som overlevde strevde med å leve videre med spørsmål som var for tunge til å besvare. Et bredt spekter av roller Det er særlig to ting som utmerker denne boka: For det første er det bredden av roller den portretterer kvinner i. Under okkupasjonen ble det forventet av kvinner at de gjorde sitt ytterste for å ta vare på familie og hjem under vanskelige vilkår, og det er også slik de blir husket: kvinnene bakte kaker av

3 potetmel, sydde barneklær av gamle gardiner og holdt kanin eller gris i villahagen. Kvinnene gjorde, og ble forventet å gjøre, sin krigsinnsats i privatlivet. Dette kan dere lese om i Clauda Lenz kapittel. Men kvinnene var jo ikke bare husmødre. Irene Levins kapittel om jødiske kvinner er allerede nevnt. Under trusselen fra holocaust ble de tvunget til å gjøre fryktelige valg: Skulle de flykte straks for å redde seg sjøl, eller skulle de prøve å hjelpe sine arresterte ektemenn, brødre, fedre, sønner? I en del framstillinger av jødeforfølgelsene kan en få inntrykk av at jøder generelt, og jødiske kvinner spesielt, forholdt seg passive. Men kvinnene handlet, de handlet bare etter en annen logikk enn den andres etterpåklokskap forutsatte. Noen kvinner ble fraktet over veldige avstander for å bli tvangsarbeidere i et fremmed land. I Marianne Nerland Soleims kapittel kan du blant annet lese om reisa til søstrene Olga, Nina og Katja, fra 12 til 16 år gamle. De ble sendt fra Hviterussland helt til Mo i Rana, der de ble satt til å arbeide i kjøkkenet på et tysk feltsykehus. Mange kvinner satt også fengslet for motstandsarbeid. Noen av dem møter leseren i Jon Reitans kapittel om kvinneavdelinga på Falstad fangeleir. Andre kvinner i motstandsbevegelsen fikk sin hardeste straff etter krigen, som kvinnene i sabotasjeorganisasjonen Osvald-gruppa. I Unni Rustads og undertegnedes kapittel forteller to av dem hva som skjedde da frigjøringseufori gikk over til kald krig: De som hadde vært knyttet til den kommunistiske delen av motstanden ble nå sett på som potensielle landsforrædere og forfulgt av overvåkingspolitiet. Kristin Hobsons kapittel om nazistenes syn på homofile og lesbiske viser at lesbiske kvinner slapp unna den forfølgelsen som rammet homofile menn fordi de ikke ble tilskrevet en egen lyst og seksualitet. I noen sammenhenger ble altså kvinner betraktet som aseksuelle. I andre sammenhenger ble de ett med sin

4 seksualitet, slik det framgår av undertegnedes kapittel om norske kvinner med seksuelle forhold til tyske menn. I sine landsmenns øyne ble de seksuelle forrædere. Etter krigen risikerte de å havne i interneringsleir på grunn av dette såkalte forræderiet, Knut Papendorfs kapittel om disse interneringene er allerede nevnt. Synet på tyskerjentene kastet også lange skygger over barna deres. I Eva Simonsens og undertegnedes kapittel om krigsbarna møter vi myndighetenes overlegninger og tiltak for å møte det såkalte krigsbarnproblemet. Dessuten blir vi kjent med nå godt voksne krigsbarns egne minner om en ofte vanskelig barndom. Den siste rollen boka viser kvinner i, er som ansatte i det nazistiske statspolitiet. Per Ole Johansens kapittel tar for seg hvordan stapo-kvinnene ble behandlet i rettsoppgjøret etter krigen. Sett, vurdert og husket med et kjønnet blikk Ved siden av det brede bildet den gir av kvinner i ulike roller under krigen, er det en ting til som kjennetegner denne boka, og det er at uansett hvilken rolle kvinnene spilte, så ble de sett, vurdert og husket med et kjønnet blikk. Skjønt en bør kanskje tilføye: i den grad de ble sett, og husket i det hele tatt. Usynliggjøringen av kvinner er noe kvinneforskningen har kjempet mot siden 1970-tallet. Slik usynliggjøring har også rammet kvinners erfaringer under 2. verdenskrig. «Selve maktstrukturen arbeidet som en stor opptaksmaskin, som skapte fortida i sitt eget bilde,» sier den britiske historikeren Paul Thompson. Dette gjelder også den kjønnete maktstrukturen. Den fortida som er skapt i maktstrukturens bilde, handler stort sett om menn. Det tar tid å skape et nytt bilde. Sjøl om det etter hvert har kommet en del bidrag, står mye fortsatt igjen. Vi bærer på mange kulturelle tankeskjemaer med en ubevisst kjønnsdimensjon. Et slikt tankeskjema er forestillinga om at offer og aktør er

5 motsetninger, og at den som er offer ikke samtidig kan være aktør og omvendt. Ofre er i følge dette skjemaet passive, hjelpeløse og kvinnelige. Men offer betyr jo bare å være utsatt for en eller annen type maktbruk eller overgrep. Det betyr ikke at en ikke samtidig forsøker å gjøre noe med situasjonen sin, innenfor det ofte svært trange handlingsrommet en har. De jødiske kvinnene som opplevde trusselen om deportasjon, både for sin egen del og for sine kjære, var i høyeste grad ofre. Men samtidig var de aktive og handlende, de var aktører. Dette har imidlertid ettertida hatt vanskelig for å se, tankeskjemaet har vært i veien. Samme tankeskjema er aktivt, også i dagens kriger og konflikter. Å beskytte kvinner mot seksuell vold står høyt på mange internasjonale organers dagsorden. Det er naturligvis veldig bra. Men det er ikke bra når en ikke samtidig klarer å se at kvinner ikke må stenges ute fra aktiv deltaking i forhandlinger, konfliktløsning og fredsbygging, men at de tvert imot må mobiliseres som aktører. Å få kvinners rolle som aktive konfliktløsere og fredsbyggere høyt på den internasjonale dagsorden er ingen enkel oppgave, viser Kristen Williams og Inger Skjelsbæk i sine kapitler. Et annet kulturelt tankeskjema som aktiveres i krig og konflikt, er forestillingen om kvinners seksualitet som nasjonens eiendom. Dette tankeskjemaet drøftes og beskrives fra ulike innfallsvinkler i flere kapitler. I Norge under andre verdenskrig var det særlig de såkalte tyskerjentene som ble bedømt og behandlet med dette tankeskjemaet som ramme: De hadde brukt sin seksualitet og fruktbarhet i fiendens tjeneste, noe som også kunne oppfattes som en ydmykelse av norske menn. Tyskerjentene brøt et sammenfiltret sett av nasjonale og seksuelle normer de ble ikke bar sett som forrædere, men også som tøser. I noen tilfeller gikk tøse-stemplet i arv til døtrene deres. På 1940-tallet var hjemmet fortsatt ansett som kvinners naturlige plass, sjøl om det fantes dem som brøt med denne oppfatningen. Bildet av krigshelten

6 var tydelig mannlig kjønnet. Kvinner som søkte seg til motstandsbevegelsen, brakte kvinnerollen med seg. De ble gjerne forventet å opptre som de mannlige motstandskjempernes hjelpere og omsorgsgivere. Mari Jonassen forteller for eksempel i boka Alt hva mødrene har kjempet kvinner i motstand 1940-45 om den unge Elisabeth Schweigaard, seinere norsk justisminister, som ble satt til å vaske opp og støvsuge for to norske SOE-agenter, som lå i dekning i en leilighet i Oslo. Gerd Stub Andersen i Osvald-gruppa, som det fortelles om i boka vår, stilte sin egen leilighet til disposisjon som dekkleilighet for sabotørene, skaffet dem mat og vasket klær, med hjelp fra moren sin, Eldri Cecilie Helgaland. Mange kvinner oppsummerte siden sin egen innsats som beskjeden. Men den var helt nødvendig, og den var modig, og farlig. Forestillingen om kvinner som menns beskjedne hjelpere farget ikke bare synet på motstandskvinner, men også kvinner på den andre siden som kvinnelige ansatte i det nazistiske statspolitiet. Etter krigen måtte disse kvinnene svare for seg som tiltalte i rettsoppgjøret. Da kunne de bli framstilt nærmest som levende skrivemaskiner, uten noe særlig personlig ansvar. I tillegg kunne negative kjønnsstereotypier som at kvinner var uvitende, uten politisk innsikt osv. på paradoksalt vis komme stapokvinnene til gode i rettssalen, som formildende omstendigheter. Bredden i roller vi får se kvinner i, og det kjønnete blikket de ble sett og husket med, dette er bokas overordnete bidrag. Men det viktigste er likevel de konkrete historiene boka bringer om hva kvinner gjorde under krigen, om hva som ble gjort med dem, og hvordan de levde videre med det de hadde opplevd. For boka minner oss også om at kriger kan vare lenge etter at våpnene stilner, og at freden ikke nødvendigvis bringer fred til alle.