KONSEKVENSUTREDNING KULLGRUVE I LUNCKEFJELL

KONSEKVENSUTREDNING KULLGRUVE I LUNCKEFJELL

Forside: Ortofoto som viser Lunckefjell med beliggenhet på den andre siden av Marthabreen i forhold til Svea Nord, men forekomstens utstrekning og skisserte strossepaneler inne i fjellet. Fra Svea Nord går en tunell ut til fjellsiden ved breen, og derfra går en vei over breen til daganlegget og innslaget i Lunckefjell. 1. Innledning... 6 1.1. Bakgrunn... 6 1.2. Metode... 6 1.3. Kontaktpersoner... 6 2. Sammendrag... 7 3. Bakgrunn og målet med tiltaket... 9 3.1. Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS... 9 3.2. Historikk for Svea... 9 3.3. Utviklingen av Svea Nord... 10 3.4. Nøkkeltall... 10 3.5. Kullproduksjonen... 10 3.6. Bemanning... 12 3.7. Marked og transport... 12 3.8. Infrastrukturen i Svea... 13 3.9. Lunckefjell og langsiktige planer... 14 4. Produksjonsalternativer og bemanning... 17 4.1. Innledning... 17 4.2. Produksjonsmetode... 17 4.3. Produksjonsvolum... 17 4.4. Bemanning... 18 5. Beskrivelse av tiltakets arealbruk og influensområde... 19 5.1. Innledning... 19 5.2. Van Mijenfjorden... 19 5.3. Reindalen og Nordenskiöld Land nasjonalpark... 20 5.4. Marthabreen... 21 5.5. Lunckefjell... 22 5.6. Influensområdet for samfunnsvirkningen... 24 6. Grunnlaget for utredningen alternativ 0 og 1... 26 6.1. 0-alternativet... 26 6.2. Alternativ 1... 27 7. Infrastruktur... 28 7.1. Innledning... 28 7.2. Aktivitet i anleggsfasen... 28 7.3. Vei over Marthabreen... 29 7.4. Daganlegg ved Skollfjellet... 32 7.5. Daganlegg ved Lunckefjellet... 34 7.6. Massetak... 36 7.7. Tekniske løsninger... 40 7.7.1. Gruva... 40 7.7.2. Ventilasjonsutslag og nødutganger... 41 7.8. Strømforsyning... 43 7.9. Vannforsyning og avløpssystem... 43 7.9.1. Beskrivelse av eksisterende anlegg i Svea Nord... 43 7.9.2. Fremføring av vann til Lunckefjell... 43 7.9.3. Avløp fra Lunckefjell... 44 2

7.10. Avslutning og nedrigging... 44 7.11. Infrastrukturens konsekvenser for landskapet... 45 7.11.1. Innledning... 45 7.11.2. Landskapet rundt infrastrukturen... 45 7.11.3. INON villmarksdefinisjon... 46 7.11.4. Landskapsmessige konsekvenser av veien... 46 7.11.5. Landskapsmessige konsekvenser av daganlegget... 48 7.11.6. Landskapsmessige konsekvenser av masseuttaket... 49 7.11.7. Landskapsmessige konsekvenser av nødutganger... 50 8. Kulltransport... 51 9. Motorferdsel... 53 9.1. Anleggsfasen... 53 9.2. Driftsfasen... 53 9.3. Avslutningsfasen... 54 9.4. Snøskutertrafikk... 54 9.5. Skuterfritt område... 54 9.6. Forholdet til nasjonalparken - støy... 56 10. Skipning... 58 10.1. Innledning. Kullskipning fra Svea... 58 10.2. Skipning under Svea Nord... 59 10.3. Skipning under Lunckefjell... 60 10.4. Skipsfartens konsekvenser for Van Mijenfjorden - innledning... 61 10.5. Forurensingsstatus for Van Mijenfjorden... 61 10.6. Uhellsbetingede utslipp av olje og diesel... 62 10.6.1. Risiko... 62 10.6.2. Konsekvenser... 64 10.7. Utslipp av ballastvann... 65 10.8. Støy... 66 10.9. Bryting av råk... 66 11. Forurensing... 69 11.1. Innledning... 69 11.2. Utslipp til bre og vann... 69 11.2.1. Innledning... 69 11.2.2. Diesel og olje fra kjøretøyer... 69 11.2.3. Kjemikalier og olje i gruva... 70 11.2.4. Substitusjonsplikten... 70 11.2.5. Utslipp av driftsvann til Marthabreen... 71 11.2.6. Konsekvenser for nasjonalparken flora og fauna... 72 11.2.7. Utslipp av driftsvann til Van Mijenfjorden... 72 11.2.8. Kullbehandling... 73 11.2.9. Kloakk og gråvann... 75 11.3. Støvspredning... 75 11.3.1. Støvspredning på Marthabreen... 75 11.3.2. Avbøtende tiltak... 77 11.3.3. Konsekvenser av støvspredningen... 78 11.4. Avfallshåndtering... 79 12. Klimabidragsanalyse... 81 12.1. Innledning... 81 12.2. Nasjonalt... 81 12.3. Globalt... 81 3

12.4. Andre konsekvenser... 82 12.5. NOx-utslipp og endringer i klimagassutslipp... 83 12.5.1. Innledning... 83 12.5.2. Beregnet NOx-utslipp fra Lunckefjell vs. Svea Nord... 83 12.5.3. Beregnede klimagassutslipp (CO 2 og CH 4 ), Lunckefjell vs. Svea Nord... 83 13. Helse, arbeidsmiljø og sikkerhet... 84 13.1. Innledning... 84 13.2. Ergonomi... 84 13.3. Nødutganger... 85 13.4. Ventilasjon... 85 13.5. Vibrasjoner... 85 13.6. Støv... 86 13.7. Beredskap... 86 13.8. Ytre forhold... 86 14. Tidsplan for Lunckefjell-prosjektet og gjennomføring av tiltaket... 87 15. Samfunnsforhold... 88 15.1. Administrative og demografiske forhold... 88 15.2. Samfunnsmessig betydning av Lunckefjell... 89 15.2.1. Innledning... 89 15.2.2. Ansatte i SNSG... 90 15.2.3. Lunckefjell-tiltakets samfunnsmessige betydning... 90 15.2.4. Longyearbyen som familiesamfunn... 90 15.2.5. Næringsliv og turisme... 90 15.2.6. Friluftsliv og jakt... 91 15.2.7. Forskning... 91 15.2.8. Eiendom og utmål... 91 15.2.9. Internasjonalt perspektiv... 91 16. Forholdet til lokale og statlige planer og retningslinjer... 92 16.1. Lokale planer og retningslinjer... 92 16.1.1. Arealplan for Svea... 92 16.1.2. Beredskapsplan mot akutt oljeforurensing... 93 16.1.3. Kulturminneplan for Svalbard... 93 16.1.4. Planer for viltforvaltning... 93 16.1.5. Strategi for turisme og friluftsliv... 94 16.1.6. Risiko- og sårbarhetsanalyse... 94 16.2. Statlige planer og retningslinjer... 94 16.2.1. Svalbardmeldingen... 94 16.2.2. Riksrevisjonen... 95 16.2.3. Eierskapsberetningen... 95 17. Sammenstilling av konsekvensene... 96 17.1. Beskrivelse av konsekvensene... 96 17.1.1. Dyreliv... 96 17.1.2. Planteliv... 96 17.1.3. Geologi, glasiologi... 96 17.1.4. Landskap... 97 17.1.5. Marint miljø... 97 17.1.6. Samlede konsekvenser for Nordenskiöld Land nasjonalpark... 98 17.1.7. Samfunnsmessige konsekvenser... 99 17.2. Skjematisk oversikt over miljøkonsekvenser... 100 17.2.1. Konsekvensene for dyreliv, planteliv, geologi og landskap... 100 4

17.2.2. Konsekvensene for marint miljø... 101 17.3. Skjematisk oversikt over samfunnsmessige konsekvenser... 103 18. Nødvendige tillatelser og avtaler... 104 18.1. Tillatelser... 104 18.1.1. Svalbardmiljøloven... 104 18.1.2. Nærings- og handelsdepartementet og Stortinget... 104 18.1.3. Direktoratet for klima og forurensing... 104 18.1.4. HMS, Arbeidstilsynet... 104 18.1.5. Bergverksordningen... 105 18.1.6. Skipningstillatelse... 105 18.2. Avtaler... 105 19. Tiltakshavers anbefaling... 106 19.1. Valg av alternativ... 106 19.2. Prioritering av avbøtende tiltak ved en evt. tillatelse... 106 19.2.1. Dyre- og planteliv... 106 19.2.2. Landskap, Marthabreen... 106 19.3. Nærmere undersøkelser før tiltaket... 107 19.4. Forslag til overvåkning og klargjøring av virkninger... 108 19.4.1. Innledning... 108 19.4.2. Dyre- og planteliv... 108 19.4.3. Landskap... 108 19.4.4. Van Mijenfjorden... 109 19.4.5. Samfunn... 109 20. Vedlegg delutredninger... 110 5

1. Innledning 1.1. Bakgrunn Dette dokumentet er tiltakshaver Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS sin utredning av miljø- og samfunnsmessige konsekvenser forbundet med utbygging av kullgruve i Lunckefjell ved gruvesamfunnet Svea på Svalbard. Ansvarlig myndighet for søknaden om tiltaket er Sysselmannen på Svalbard. Lunckefjell-utbyggingen forutsetter tillatelse etter Lov om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven). Som et tiltak som kan få mer enn ubetydelig virkning for naturmiljøet utenfor planområdene, skal det konsekvensutredes, jfr. svalbardmiljøloven 59. Konsekvensutredningen reguleres av Forskrift om konsekvensutredninger og avgrensing av planområdene på Svalbard. Forhåndsmelding av tiltaket med forslag til utredningsprogram ble sendt til Sysselmannen på Svalbard og Bergvesenet med Bergmesteren for Svalbard 1 3. mars 2008. På grunnlag av offentlig høring av forhåndsmeldingen lagde Sysselmannen og Bergmesteren et endelig utredningsprogram 13. juni 2008. Utredningsprogrammet er vedlagt denne konsekvensutredningen. 1.2. Metode Konsekvensutredningen av Lunckefjell består i denne hoveddelen og i tillegg en rekke delutredninger. For å gjøre konsekvensutredningen og spesielt denne hoveddelen så leservennlig og tilgjengelig som mulig, har vi valgt å behandle presentasjonen av tiltaket og konsekvensene i sammenheng. Dette dokumentet vil derfor ha som hovedfokus å redegjøre for hva de ulike sidene av tiltaket består i (dette samsvarer med punkt 2 i utredningsprogrammet) og deretter direkte i sammenheng belyse hvilke faktiske og potensielle konsekvenser dette vil innebære. Unntaket er temaet forurensing, hvor alle deler av tiltaket som innebærer forurensingsmessige problemstillinger, er behandlet sammen. Punkt 5 i utredningsprogrammet består i Beskrivelse av området og konsekvenser og innebærer en utførlig utredning av alle miljø- og samfunnsmessige konsekvenser av tiltaket. For samlede og detaljerte utredninger av konsekvensene for de enkelte naturmiljø- og samfunnsmessige verdiene, vises det til de enkelte delutredningene som følger med konsekvensutredningen. Hovedtrekkene i disse er, som nevnt over, tatt inn sammen med beskrivelsen av tiltaket. 1.3. Kontaktpersoner For spørsmål om tiltaket og konsekvensutredningen kan følgende personer i SNSG kontaktes: Roy Are Hanssen Prosjektansvarlig E-post: roy.are.hanssen@snsk.no Telefon: 79 02 51 32 Sveinung Lystrup Thesen Ansvarlig for delprosjekt offentlig tillatelse E-post: sveinung.lystrup.thesen@snsk.no Telefon: 79 02 51 65 1 Denne myndigheten heter nå Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard. 6

2. Sammendrag Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS (SNSG) ønsker å etablere gruvedrift i Lunckefjell på Svalbard. Tiltaket innebærer bygging av en vei mellom utslag fra Svea Nord og over Marthabreen til Lunckefjellet, tilhørende masseuttak og daganlegg på begge sider av vegen. Eksisterende infrastruktur i Svea og i gruva Svea Nord skal utnyttes til i sin helhet på samme måte som under drift av Svea Nord i dag. Anleggsarbeidene ved Lunckefjell vil starte i 2012, oppfaringsdrift vil pågå i 2013-2014, hovedproduksjon vil skje fra 2015 til 2018, og nedrigging og opprydding vil bli gjennomført i 2019. Tiltaket vil ha en effekt for landskapet på Marthabreen. Dette inngrepet vil også være synlig fra Øvre Reindalen, dvs. områder inne i Nordenskiöld Land nasjonalpark, som utgjør de viktigste verdiene i influensområdet. Under driftsfasen vil SNSG etablere tekniske anlegg som endrer fordelingen av villmark og inngrepsnære områder slik disse er definert i INONsystemet på fastlandet. Kulldrift i Lunckefjell vil imidlertid pågå en begrenset tidsperiode, inngrepene (veimasser etc.) skal fjernes etter bruk, og landskapet skal tilbakeføres til sin opprinnelige karakter. Tiltaket berører Marthabreens sidemorene, men oppfattes for øvrig ikke å ha effekter på verdifulle geologiske forekomster. Det sentrale avbøtende tiltaket mht. landskapsvirkningene av tiltaket er grundig opprydding og tilbakeføring av området til opprinnelig karakter etter tiltaket er gjennomført. Driften vil medføre noe avrenning av forurenset gruvevann til Marthabreen, selv om gruvevannet i utgangspunktet skal dreneres ut gjennom Svea Nord (dette er det sentrale avbøtende tiltak for å unngå avrenning til Reindalen). Gruvevannet fortynnes av store mengder smeltevann fra breen og vil delvis bindes til partikler i vannet på veg ned breen og ut i dalen. Forurensing kan potensielt ha noe effekt på invertebratfaunaen lokalt rundt gruveinnslag, drivstoffanlegg, vei og andre inngrep, men inngrepene ligger i områder uten vegetasjon, og dermed også med svært lite forekomst av invertebrater. Avstand og uttynning gjør at forurensing ikke ansees å ha innvirkning på vegetasjon eller fauna nedenfor breen og i Reindalen. Transport over land vinterstid kan potensielt ha effekt på dyreliv. Stipulert transportbehov vil sannsynligvis ikke få et omfang som gir forstyrrelseseffekter på bestandsnivå, men det er viktig å begrense og konsentrere denne transporten så langt det er mulig. Dersom all motorisert ferdsel over land gjøres på snødekt og frossen mark, vil dette ikke ha effekt på vegetasjon eller flora i området. Van Mijenfjorden fremstår i dag som relativt lite påvirket av menneskelige aktiviteter, med unntak av området ved Svea og Kapp Amsterdam, hvor skipstrafikk, utslipp av kloakk og avblåsning av kullstøv har ført til forhøyde nivåer av enkelte miljøgifter. Det er et rikt dyreliv i Van Mijenfjorden, spesielt om sommeren da både sjøfugl og marine pattedyr trekker inn i området. Den største risikofaktoren knyttet til utskipninga av kull fra Svea er uhellsbetingede utslipp av olje ved skipsuhell. Pga. av de strenge rutinene rundt kullskipningen og SNSGs beredskapssystem, er det lav risiko for at et utslipp av skje. Skip som ankommer Van Mijenfjorden, må skifte ballastvann i åpent hav, og det er derfor liten risiko for at de bærer med seg arter som kan etablere seg i fjorden. For naturmiljøet er det utbyggingstiltaket (alternativ 1) som er det relevante å utrede konsekvensene av, siden det i dag ikke er aktivitet i området utenom SNSGs kullprospektering de senere årene. Når det gjelder de samfunnsmessige konsekvensene av tiltaket, er det uteblivelsen av Lunckefjell-tiltaket (nullalternativet) som representerer en 7

endring, siden dette medfører en avslutning av SNSGs kulldrift i Svea innen få år etter at Svea Nord er utdrevet i 2014. Det overordnede bildet av de samfunnsmessige konsekvensene av å velge nullalternativet er at det er snakk om store negative konsekvenser for Longyearbyen som lokalsamfunn. Forskningen på Svalbard rammes både direkte og indirekte og vil oppleve store negative konsekvenser. For reiseliv konkluderes det med middels negative konsekvenser. For andre land og for norsk suverenitetsutøvelse vurderes vil det være mindre, negative konsekvenser. 8

3. Bakgrunn og målet med tiltaket 3.1. Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS (SNSG) er et heleid datterselskap av Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (SNSK), som er morselskap i konsernet Store Norske. Virksomheten til SNSG drives i to kullgruver. Den ene gruva er Gruve 7 i Adventdalen, 15 kilometer utenfor Longyearbyen. Den andre gruva er Svea Nord, som ligger i Svea, cirka 60 km sør for Longyearbyen. Kulldriften i Svea Nord er selskapets hovedvirksomhet. Figur 3.1. Kart over Nordenskiöld Land med beliggenheten av Svea, Svea Nord og Lunckefjell, samt gruvene i Longyearbyen. 3.2. Historikk for Svea Det har vært gruvedrift i Svea siden 1917, da det svenske selskapet AB Spetsbergens Svenska Kolfält etablerte gruvesamfunnet Sveagruvan innerst i Van Mijenfjorden. Store Norske kjøpte Sveagruva 2 av svenskene i 1933. Siden har det vært drift med ujevne mellomrom i Svea. I perioder har det bare vært en vaktstyrke til stede. Gruven Svea Vest var utdrevet og ble stengt i 2000. Utredningen av Svea Nord det største kullfeltet noen gang påvist på Svalbard startet i 1997. 2 Selv om det offisielle navnet er Sveagruva, brukes som hovedregel navnet Svea i resten av utredning, siden dette er den vanlige betegnelsen på stedet i dag. 9

3.3. Utviklingen av Svea Nord Oppstarten av Svea Nord innebar en storstilt utvidelse av gruvesamfunnet Svea, herunder kaianalegg, infrastruktur og oppfaring av den nye gruva. Gruvedriften i Svea Nord startet med prøvedrift i 2000. Det ble utarbeidet en grundig konsekvensutredning 3 av tiltakets forhold til naturmiljøet og samfunnet. SNSG fikk i desember 2001 Stortingets tillatelse til permanent drift i Svea Nord. Fra og med 2002 har Store Norske ikke mottatt statsstøtte, og med unntak av 2006, da selskapet var preget av den lange produksjonsstansen etter brannen i Svea Nord høsten 2005, har selskapet gått med overskudd. 3.4. Nøkkeltall Nøkkeltallene for SNSG under Svea Nord i årene 2003 til 2009 4 : Nøkkeltall i Store Norske 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 Produksjon (1000 tonn) 2 944 2 904 1 471 2 395 4 073 3 430 2 641 Antall ansatte 31.12 konsern 233 265 314 366 396 387 368 Sykefravær konsern (prosent) 8,8 6,0 8,3 8,7 8,9 8,1 8,5 Skader med fravær 4 10 23 17 14 20 13 Omsetning (mill. NOK) 945 1 315 1 139 1 267 1 827 3 445 2 041 Tonn/ansatt 12 854 11 664 5 081 7 044 10 691 8 761 6 996 Resultat før skatt (mill. NOK) 74 227 53 85 130 1 056 432 Resultat etter skatt (mill. NOK) 65 219 46 78 112 881 362 Avskrivninger (mill. NOK) 64 85 66 101 154 152 225 Egenkapital % 32,2 35,4 35,9 26,9 26,1 42,6 62,0 Rentebærende gjeld (mill. NOK) 495 390 777 1 035 614 24 23 Kullpris (USD pr tonn) 39 64 67 72 83 175 128 Figur 3.2. Nøkkeltall for SNSG 2003 til 2009. 3.5. Kullproduksjonen Kullproduksjonen legges til rette for av det som kalles oppfaring, dvs. driving og klargjøring av stoller (gruveganger). De sentrale stollene i Svea Nord er hovedstollene. Fra disse oppfares det strossestoller, som deler den drivverdige delen av forekomsten inn i paneler. Bakerst i det klargjorte panelet monteres produksjonsutstyret. Produksjonsmetoden i Svea Nord er mekanisert strossedrift, som vist i figur 1.3 under. Produksjonen foregår ved at en roterende kuttmaskin kutter seg veg frem og tilbake i det 250 meter brede og opp til 3,5 kilometer lange panelet. Berget over strossa holdes oppe av hydrauliske stempler, som følger automatisk etter i takt med kuttmaskinens fremdrift. Kullet som brytes, faller ned på en kjettingtransportør, som leder kullet over på beltetransportøren, som igjen frakter kullet ut av gruva. 3 Denne er tilgjengelig på selskapets nettsider, www.snsk.no. 4 Fra selskapets årsberetning for 2009. 10

Figur 3.3. Oversikt over den mekaniserte strossedriften i Svea Nord. Samtidig med produksjonen på strossa er det oppfaringsdrift på to områder i gruva: hovedstollsystemet forlenges og det neste produksjonspanelet klargjøres. Når panelet strosseproduksjonen foregår på, er utdrevet, flyttes det til monteringsstollen i begynnelsen av neste, klargjorte panelet. Til sammen er det 11 paneler i Svea Nord. I første kvartal av 2010 startet produksjonen på den åttende panelet. Produksjonsplanen for de kommende årene, frem mot åpning av Lunckefjell er følgende: Tabell 3.1: Produksjonsplan Svea Nord kjerne 2010-2014 År 2010 2011 2012 2013 2014 Tonn pr. år 2 209 000 1 245 000 1 524 000 1 865 000 1 704 000 Lunckefjell skal da stå klar til å overta for hovedproduksjonen i Svea fra og med 2015. 11

Figur 3.4. Gruvekart over Svea Nord med produksjonsplan for 2010 til 2014. De mørke feltene er utdrevne paneler. 3.6. Bemanning Bemanningen i Store Norske har økt gradvis siden oppstarten av Svea Nord. Fra 225 i 2002 har bemanningen økt til omkring 400 i 2007/2008. De to siste årene har SNSG ført en bemanningsreduksjon som følge behovet for å redusere selskapets kostnadsnivå. Prosessen har foregått med virkemidler som tilbud om førtidspensjonering og utdanningspakker. Det har ikke vært gjennomført oppsigelser. Ved utgangen av 2010 skal antallet ansatte i konsernet være ca. 335 personer. Under driften i Lunckefjell vil hele selskapet ha ca. 300 ansatte. Av disse vil 35 jobbe i administrasjonen i Longyearbyen, 20 i Gruve 7, 200 i Lunckefjell og 45 i andre funksjoner i Svea. 3.7. Marked og transport Når kullet kommer ut av gruva, lastes det over på lastebiler, som frakter kullet de 7 kilometerne ut til lageret på Kapp Amsterdam. Kullet skipes ut fra havnen på Kapp Amsterdam i Svea med båter på 30 000 tonn (handysize) og 70 000 tonn (panmax). Skipningssesongen varer fra juli til november. Kullskipingen utføres av rederiet Jebsens. Hamburg og Rotterdam er viktige mottakshavner. SNSG leverer kull til flere formål. Det største bruksområdet er produksjon av elektrisk strøm. Halvparten av kullet selges til kullkraftverk på det europeiske kontinentet. Tyskland er det største mottakerlandet. Store Norske leverer også til blant andre Nederland, Frankrike, Portugal, Danmark og Norge. 12

I tillegg til energikull har Store Norske i flere år levert kull til stålproduksjon. Kull er et viktig tilsetningsstoff ved smelting av jernmalm og foredling til stål. Andre bruksområder for Store Norskes kull er sementproduksjon, kalkbrenning, metallstøping og kjemisk industri. Foreliggende data viser at kullet fra Lunckefjell er et høyverdig, bituminøst energikull, med lavt innhold av aske (ubrennbart stoff), svovel og fosfor. Kullet er høyvolatilt, dvs. at innholdet av flyktige bestanddeler (i hovedsak tyngre hydrokarboner) er høyt. Pulverized Coal Injection (PCI) er en prosess i jern-/stålproduksjon, som forutsetter et kull med egenskaper som forefinnes i ca. en tredjedel av Lunckefjell-forekomsten. Kull til PCI betales i dag vesentlig bedre enn energikull. Også brennverdien på kullet fra Lunckefjell, som kullet fra Svea Nord, gir en markedsfordel. Brennverdien i Lunckefjell tilsier en snittpris i området 17 20 % over markedsstandard, som er basert på 6000 kcal/kg. Kundekontakt og salg av Store Norskes kull ivaretas av Oxbow Coal B.V., som har kontorer i Duisburg og Rotterdam. Store Norskes kullsalg i tonn fordelt på land 2009 Store Norskes kullsalg i tonn fordelt på marked 2009 Tyskland 57 % Nederland 11 % Frankrike 10 % Portugal 10 % Danmark 6 % Norge 2 % Belgia 2 % Sveits 1 % Svalbard 1 % Energi 62 % Metallurgisk industri 25 % Annet 9 % Sementindustri 4 % Figur 3.5. Oversikt over avtakere og bruksområder for Store Norskes kull. 3.8. Infrastrukturen i Svea Gruvesamfunnet Svea har en omfattende infrastruktur, som består blant annet av hybelhus, kontorrigger, messe, velferdssenter, lomp (garderobe og bad), verksteder, vaskehaller, lager, kraftstasjon, og andre nødvendige funksjoner for en industriarbeidsplass. Det er ikke veiforbindelse mellom Longyearbyen og Svea, så de ansatte fraktes med fly. Flytransporttjenesten leveres av Lufttransport AS. ISS AS er ansvarlig for messe og renhold i Svea. Leonhard Nilsen & Sønner Spitsbergen AS utfører transport og lasting av kull, samt en rekke andre tjenester i infrastrukturen i Svea. 13

3.9. Lunckefjell og langsiktige planer Stortingsmelding nr. 22 (2008 2009) Svalbard ( svalbardmeldingen ) fastslår at kulldriften fremdeles fremstår som den viktigste bærebjelken for samfunnet i Longyearbyen. Stortingsmeldingen åpner for utnyttelse av de gjenværende reservene i Svea-området etter at Svea Nord er utdrevet. Forutsetningen er at det er økonomisk grunnlag for åpningen av nye forekomster og at prosjektene hver for seg og samlet sett er akseptable ut fra hensynet til miljøet og målet om å bevare villmarksnaturen på Svalbard. SNSGs store investeringer i og utbygging av infrastrukturen i Svea ligger til rette for at også mindre forekomster med tilknytning til Svea kan utvinnes både av økonomiske og miljømessige hensyn. SNSG bruker den internasjonale standarden for klassifisering av mineralressurser NI 43-101, som skiller mellom ressurser og reserver hvor man innenfor hver gruppe har undergrupper som viser hvor stor grad av sikkerhet man har for forekomsten. Gjenværende ressurser og reserver i Svea-området per 1.1.2010 er fordelt på følgende forekomster: 5 Svea Nord kjerne: 6,3 mill. tonn i hovedsak sannsynlige og sikre reserver 6 Lunckefjell: 11,1 mill. tonn målt ressurs. 7 Anslått mengde salgstonn er 8,2 mill. tonn. Svea Nord randsone: 6 mill. tonn målt ressurs. Svea Øst: 3,8 mill. indikert ressurs. Ispallen: 14,3 mill. tonn indikert ressurs. Med utgangspunkt i dette planlegger SNSG å utnytte de kjente kullforekomstene i Sveaområdet. Selskapets langtidsplan er en produksjon på mellom 1,5 og 2,0 mill. per år fram til 2026. Når kjerneområdet i Svea Nord er utdrevet i 2014, er Lunckefjell den mest hensiktsmessige fortsettelsen av kulldriften i Svea. Årsaken til dette er for det første at Lunckefjell må nyttiggjøres mens man kan bruke infrastrukturen i Svea Nord. Driften i Lunckefjell forutsetter at det drives en tunell fra den innerste delen av Svea Nord og ut i dagen ved Marthabreen. Breen vil deretter krysses ved at det anlegges en 2,4 kilometer lang vei til daganlegget ved den planlagte innslaget i Lunckefjellet. Eksisterende stoller, belteanlegg, vann- og rørledninger osv. i Svea Nord må derfor opprettholdes. På grunn av dette, den tidsmessige varigheten av sikringen i hovedstollene og på grunn av belastningen som følge av at de omkringliggende områdene blir utdrevet, bør Lunckefjell og passasjen gjennom Svea Nord nyttiggjøres før ressursen Svea Nord randsone produseres. Svea Nord randsone er de ytre delene av Svea Nord som har lavere mektighet enn det eksisterende strosseutrustning er i stand til å produsere. I tillegg kommer at randsonen best kan nyttiggjøres med produksjonsutstyret mekanisert strosse for drift på lave mektigheter som det blir investert i til Lunckefjell. Alternativet er å produsere randsonen med rom- og pilardrift. Når det gjelder hvorfor Lunckefjell bør utnyttes før de to resterende forekomstene, Svea Øst og Ispallen, redegjøres det for dette i pkt. 6.1 om nullalternativet. 5 Dette fremgår av selskapets årsberetning for 2009 s. 50. Årsberetning kan lastes ned på www.snsk.no 6 Reserver er de best kartlagte forekomstene (eller deler av en forekomst) og oppgis i salgstonn. 7 Ressurser oppgis i antall tonn in situ dvs. hvor mange tonn som ligger i fjellet. Salgstonn er det antall tonn som faktisk kan tas ut av fjellet, renses for evt. steininnhold og skipes. Dette vil være noe lavere enn tonn in situ. 14

Med en kullproduksjon på nærmere mellom 1,5 og 2 mill. tonn per år og drift i samtlige av de kjente kullressursene i Svea-området, vil SNSG ha gruvedrift i Svea frem til år 2028: Langtidsbudsjett Budsjett Budsjett Budsjett Budsjett Budsjett Budsjett Budsjett Budsjett Budsjett Budsjett Budsjett Budsjett Budsjett Budsjett Budsjett Budsjett Budsjett Budsjett Budsjett 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016 2017 2018 2019 2020 2021 2022 2023 2024 2025 2026 2027 2028 Produksjon - 1000 tonn - brutto 2 279 1 315 1 594 2 076 2 166 2 139 2 134 2 235 1 838 1 870 1 870 1 870 1 870 1 870 1 870 1 870 1 870 1 870 1 170 Svea Nord kjerne 2 209 1 245 1 524 1 865 1 704 Lunckefjell 0 141 392 2 069 2 064 2 165 1 368 0 Svea Øst 400 1 800 500 Randsone 1 300 1 800 900 0 Ispallen 900 1 800 1 800 1 800 1 800 1 800 1 100 Gruve 7 70 70 70 70 70 70 70 70 70 70 70 70 70 70 70 70 70 70 70 Salg - 1000 tonn 1 909 1 790 1 790 1 790 1 790 1 790 1 790 1 790 1 790 1 790 1 790 1 790 1 790 1 790 1 790 1 790 1 790 1 790 1 790 Figur 3.6. Langtidsbudsjett for gruvedriften i Svea. Produksjonplan 2010-2028 2 500 2 000 1 500 1 000 Svea Nord kjerne Lunckefjell Svea Øst Randsone Ispallen 500 0 Gruve 7 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016 2017 2018 2019 2020 2021 2022 2023 2024 2025 2026 2027 2028 Figur 3.7. Produksjonsplan for gruvedriften i Svea fra 2010 til 2028. Tallene til venstre er antall 1000 tonn produsert per år. 15

Figur 3.8. Kart over kullressursene i Svea-området. 16

4. Produksjonsalternativer og bemanning 4.1. Innledning Som enhver industribedrift skal SNSG drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper og med tanke på markedsmessig avkastning på investert kapital. 8 Det er derfor en forutsetning for realisering av Lunckefjell-prosjektet at gruva kan drives med lønnsomhet. Samtidig har SNSG, som statseid selskap, en sideordnet oppgave i å understøtte samfunnet i Longyearbyen og de overordnede målene i norsk svalbardpolitikk. Denne funksjonen veier tungt ved planlegging av bl.a. utvinningstakt, siden det bestemmer varigheten av kullressursene. Andre faktorer som er av betydning for valg av produksjonstakt, er markedsprisen på kull og kursen på amerikanske dollar. De ulike nivåene på disse faktorene eksempelvis ytterpunktene med de høye råvareprisene frem mot høsten 2008 og de påfølgende lave prisene i perioden etter finanskrisen gir større eller mindre spillerom for sondering mellom forskjellige alternativer i produksjonstakten. Økonomivurderingen i Lunckefjell-prosjektet bygger på de beste tilgjengelige estimater for den fremtidige markedssituasjonen. Det er her tatt utgangspunkt i den aktuelle indeksen for forwardpriser på kull levert til Rotterdam i produksjonsperioden for Lunckefjell, en dollarkurs som i dag og det pristillegg SNSG oppnår pga. høy brennverdi og PCI-kvalitet på kullet. Produksjonsvolumet må videre ligge innenfor rammene av valgt produksjonsmetode og inngår i tillegg i et samspill med bemanningen i gruva og i infrastrukturen. Det skal i det følgende gis en kort redegjørelse for de forskjellige faktorene som til sammen er bestemmende for produksjonen og lønnsomheten i Lunckefjell-prosjektet. 4.2. Produksjonsmetode I underjordisk kullgruvedrift er det to forskjellige hovedmetoder for produksjon. Den ene er rom- og pilardrift, som benyttes i Gruve 7, og den andre er strossedrift, som i Svea Nord. Begge disse er vurdert for Lunckefjell, og de viktigste kriteriene herunder er bergtekniske forhold og driftsmessige og økonomiske hensyn. Bergteknisk er forekomsten mindre egnet for rom- og pilardrift. Rom- og pilardrift innebærer mange små produksjonsenheter og krever derfor vesentlig høyere bemanning enn strossedrift. Denne produksjonsmetoden derfor heller ikke aktuell av lønnsomhetsbetraktninger. Strossedrift fremstår som det klart foretrukne alternativet ut i fra alle disse hensynene, og er dermed den valgte produksjonsformen for Lunckefjell. 4.3. Produksjonsvolum Under prosjekteringen av Lunckefjell har SNSG vurdert forskjelllige produksjonsvolum. Utgangspunktet, hvis man skal ta mest mulig hensyn til lønnsomhet, er å produsere en forekomst så raskt som mulig på grunn av de høye faste kostnadene ved gruvedrift. En årsproduksjon på ca. 2,5 millioner tonn i Lunckefjell er mulig. Dette vil forutsette en treskiftsordning og dermed høyere bemanning i gruva (ca. 260 i gruva og 360 i selskapet). Levetiden for gruva vil være ca. ett år kortere enn valgte alternativ. En årsproduksjon på 1,5 millioner tonn, dvs. en lav utvinningstakt, er også vurdert. Denne ville gi ett års lengre levetid for gruva og involvert færre ansatte (ca. 170 i gruva og ca. 280 i selskapet), som kunne drive på ett skift i døgnet, men er likevel ikke lønnsom pga. faste kostnader og dermed ikke aktuell som driftsform. 8 Stortingsmelding nr. 13 (2006-2007) Eierskapsmeldingen. 17

SNSG har kommet frem til at et hensiktsmessig produksjonsvolum i Lunckefjell er ca. 2 millioner tonn i året. Dette er volumet selskapet må opp på for å oppnå en tilfredsstillende lønnsomhet etter de økonomiske estimater som er nevnt i innledningen over. Dette er videre i tråd med produksjonsvolumet og bemanningen i Svea Nord, jfr. neste punkt. Det er et mål for selskapet å få en jevn overgang mellom gruvene, slik at man unngår store opp- eller nedbemanningsprosesser. 4.4. Bemanning SNSG gjennomfører over noen år en organisasjonstilpasning som innebærer at at bemanningen i selskapet skal ned til ca. 300 personer. Denne tilpasningen skjer uavhengig av Lunckefjell-prosjektet, og bemanningen på ca. 300 vil opprettholdes til kullproduksjonen er over. Det foretrukne produksjonsalternativet på ca. 2 millioner tonn per år vil generere en jevn bemanning på ca. 300 fulltids arbeidsplasser i selskapet som helhet. I de forskjellige fasene av Lunckefjell-gruva vil bemanningen knyttet direkte til Lunckefjell være som følger: Under etableringen av infrastrukturen i 2012 vil til sammen ca. 50 personer være i arbeid på anlegget på Marthabreen. Dette vil i hovedsak være personell fra entreprenøren som skal gjøre jobben. Under oppfaringen av gruva i 2013 og 2014 vil antall gruvearbeidere i Lunckefjell ligge på hhv. ca. 60 og 90. Under hovedproduksjonsårene vil ca. 200 jobbe i gruva. Mot slutten av gruva, i 2018, når det ikke lenger er oppfaring, er antallet gruvearbeidere i Lunckefjell ca. 120. Under nedriggings- og oppryddingssesongen etter at gruva er utdrevet, vil det være omtrent det samme personellbehovet som under etableringen av anlegget. Til enhver tid vil det være ca. 35 i administrasjonen i Longyearbyen og i markedsavdelingen, og ca. 65 i infrastrukturen i Svea og andre funksjoner. 18

5. Beskrivelse av tiltakets arealbruk og influensområde 5.1. Innledning Influensområdet til tiltaket gruvedrift i Lunckefjell preges av to sentrale landskapselementer Van Mijenfjorden og Reindalen. I det følgende skal disse kort beskrives sammen med det umiddelbare influensområdet ved Lunckefjell og Marthabreen. 5.2. Van Mijenfjorden Lunckefjell skal drives med utgangspunkt i Svea, som ligger innerst i Van Mijenfjorden. Fjorden ligger mellom Nordenskiöld Land og Nathorst Land på Spitsbergen. Van Mijenfjorden er ca. 50 km lang og er avgrenset mot Bellsund i vest med to sund på 12 og 30 meters dyp på begge sider av Akseløya. Akseløya og sundene representerer en terskel mot farvannene utenfor. I selve fjorden finnes en terskel på ca. 45 meters dyp mellom Conwentzodden og Langneset. Største dyp i ytre basseng er målt til 112 meter, mens det indre bassenget har et maksimalt dyp på 74 meter. Innerst i Van Mijenfjorden, ved Svea, ligger den grunne Braganzavågen. Van Mijenfjorden er det marine influensområdet for tiltaket. Området dekker hele fjorden, fra Svea til Bellsund. Influensområdet, naturverdiene og de potensielle konsekvensene av tiltaket for dette er gjort rede for i delutredning fra Akvaplan-niva 9. Det marine influensområdets konkrete grenser er selve fjorden og det umiddelbare strandområdet. Også omkringliggende fuglefjell vil være del av influensområdet. For Van Mijenfjorden er også landskapsvirkningen av bryting av råk før naturlig isgang vurdert i en egen, vedlagt delutredning av Norsk institutt for naturforskning (NINA). 10 I denne vurderingen er influensområdet sammenfallen med de områder omkring fjorden som en slik råk vil være synlig fra. Figur 5.1. Kart over Svalbard og Van Mijenfjorden fra Akvaplan-nivas delutredning. 9 Gruvedrift i Lunckefjell på Svalbard: Vurdering av potensielle konsekvenser for marint miljø. Akvaplanniva v/anita Evenset og Gunhild Garte Nervold, 2010. 10 Landskapsvirkninger av mulig isbryting i Van Mijenfjorden i forbindelse med kulldrift i Lunckefjell av Norsk institutt for naturforskning v/lars Erikstad, 2010. 19

5.3. Reindalen og Nordenskiöld Land nasjonalpark Reindalen er den største dalen på Svalbard og ligger sør i Nordenskiöld Land på Spitsbergen. Dalen løper 40 km fra nordøst til sørvest og dannes av Reindalselva, som kommer fra de mange isbreene som renner ut i dalen. Dalen og elva munner ut på Stormyra i Kaldbukta, som er en bukt i Van Mijenfjorden. Hele Reindalen med tilliggende fjellparti opp til vannskillene tilhører Nordenskiöld Land nasjonalpark, som ble opprettet i 2003 med hjemmel i svalbardmiljøloven. Formålet med fredningen er å bevare et storslått, sammenhengende og i det vesentligste urørt arktisk dal- og kystlandskap med intakte naturtyper, økosystemer, arter, naturlige økologiske prosesser, landskapselementer, kulturminner, som område for forskning og for opplevelse av Svalbards natur- og kulturarv.... 11 Figur 5.2. Kart over Nordenskiöld Land nasjonalpark fra Direktoratet for naturforvaltning. 12 Blå sirkel øverst til høyre markerer tiltaksområdet for Lunckefjell på Marthabreen. Vegetasjonskartet under viser Reindalen og influensområdene som er studert i konsekvensutredningen. De sentrale temaene i konsekvensutredningen med hensyn til Reindalen er tiltakets virkninger for vegetasjon og planteliv, dyreliv og landskap. Dette er behandlet i vedlagt delutredning fra Norsk institutt for naturforskning (NINA). 13 Forurensing fra gruvedriften og dette som grunnlag for miljøkonsekvensvurderingen er behandlet i vedlagt delutredning av Akvaplan-niva. 14 11 Forskrift om fredning av Nordenskiöld Land nasjonalpark på Svalbard (FOR 2003-09-26 nr 1186) 3. 12 http://www.dirnat.no/content.ap?thisid=500039991 13 Kulldrift i Lunckefjell på Svalbard. Konsekvensutredning for tema landskap, vegetasjon og planteliv, dyreliv og geologiske forekomster/fossiler av Norsk institutt for naturforskning v/dagmar Hagen, Nina E. Eide, Lars Erikstad, Steve Coulson og Roy Andersen, 2010. 14 Forurensing fra gruvedrift i Lunckefjell. Vurdering av mulige konsekvenser for naturmiljø av Akvaplanniva v/anita Evenset og Guttorm N. Christensen, 2010. 20

Figur 5.3. Vegetasjonskart over Reindalen med influensområde, som definert av NINA. Krysset i sentrum av sirkelen står der veien over Marthabreen vil gå. 5.4. Marthabreen Den umiddelbare arealbruken for tiltaket foregår på Marthabreen. Breen fyller dalen mellom Lunckefjellet og Skollfjellet, og drenerer mot nordvest ut i øvre Reindalen. Breen dekker et areal på ca. 16 km 2 og er en typisk dalbre på Svalbard. Marthabreen er trolig en såkalt kald bre, dvs. at den er frosset til underlaget ned til 100-120 m. Det er foretatt radarmålinger på breen som viser en markert dal med istykkelse opp mot 160 m med den tykkeste delen av breen langs den nordøstlige sida av breen. Det er ingen tegn til at breen nærmer seg en surge (framstøt). Tiltakets forhold til Marthabreen er behandlet i vedlagt delutredning av glasiologiprofessor Jon Ove Hagen ved Universitetet i Oslo. 15 Influensområdet i denne vurderingen er selve breen. 15 Konsekvensutredning av Lunckefjell. Konsekvenser for Marthabreen av professor Jon Ove Hagen, Institutt for geofag, Universitetet i Oslo, 2010. 21

Figur 5.4. Ortofoto over Marthabreen med de viktigste tiltakselementene inntegnet. Rød strek viser planlagt vei og riggområder, rødt raster viser masseuttaksområde vest for breen. Røde sirkler viser områder for planlagte og mulige nødutganger. Grønn strek viser nasjonalparkgrensen. Figur 5.5. Marthabreen sett fra luften over Øvre Reindalen, med Lunckefjell til venstre i bildet. 5.5. Lunckefjell Lunckefjell er fjellmassivet øst for Marthabreen som igjen ligger øst for dagens kulldrift i Svea Nord. Området er typisk for landskapet i Nordenskiöld Land, med flattliggende, sedimentære bergarter som fører til platåfjell. Platået på Lunckefjell ligger på i overkant av 900 meter, og i den østlige delen når fjellet 1045 m.o.h.. Ved fjellet ligger Marthabreen, som fungerer som et utjevnende landskapselement mellom breens sidedal og fjellplatået bak. Botnene og sidedalene danner et omfattende system som gjør at fjellplatået mange steder er erodert bort og at det bare er skarpe fjellrygger som står tilbake og skiller sidedalene fra 22

hverandre. Landskapsbildet er helt dominert av de geologiske strukturene, isbreene og landformene i området. Vegetasjonen er sparsom og tildels ikke til stede, og kulturpåvirkningen er minimal. Figur 5.6. Lunckefjells beliggenhet sett i forhold til Svea og Svea Nord. Figur 5.7. Fløtsens utgående i Lunckefjell 23

5.6. Influensområdet for samfunnsvirkningen Ved siden av konsekvensene for naturmiljøet, skal utredningen vurdere tiltakets samfunnsvirkninger. Vurderingene av de mange sidene av samfunnet har forskjellige influensområder. Det mest sentrale temaet er gruvedriftens bidrag til stabil bosetning på Svalbard. Influensområdet er her først og fremst Longyearbyen. Dette kan kartfestes til tettstedets arealplanområde, hvor det alt vesentlige av den norske bosetningen og næringsdriften på Svalbard er konsentrert. Figur 5.8. Kart over Longyearbyen arealplanområde. Tiltakets konsekvenser for reiselivet dreier seg på den ene siden om betydningen for reiselivsnæringen i Longyearbyen av kortere eller lengre levetid for SNSG gruvevirksomhet og på den andre siden om den konkrete gruveutbyggingens eventuelle virkning for turisme i tiltaksområdet. Influensområdet for dette blir da Øvre Reindalen, Marthabreen og Svea. Dette siste er også temaet for friluftsliv og forskning. For forskningens del handler det også om i hvilken grad kortere eller lengre levetid for gruvevirksomheten har betydning for forskningsog utdanningsnæringen i Longyearbyen. Samfunnsdelen skal også vurdere eiendoms- og utmålsforholdene i området og tiltakets konsekvens for disse. 24

33 Daudmannsøyra 25 Saksedal 24 Austre Adventfjord 21 Grumant 22 Longyeardal 16 Russekeila 19 Barentsburg 20 Colesbukta 18 Grøndal 17 Grønfjordbotn 13 Nordre Lågfjord 23 Adventdal 12 Indre Lågfjord 15 Lågnes 14 Kolfjellet 11 Ingvaldsbukta 10 Søre Lågfjord Figur 5.9. Blå firkant viser det aktuelle området, Marthabreen og Lunckefjell, som ligger på Statens grunn, rett utenfor SNSGs eiendom, matrikkel 12 Indre Lågfjord. Utmål 2 Utmål 7 Utmål 1 Figur 5.10. De aktuelle utmålene for drift i Lunckefjell: Utmål 1 og 2 i utmålsgruppen Øvre Reindalen og utmål 7 i utmålsgruppen Reindalen. Figuren nede på kartet er strossepanelene i Svea Nord. Punktene på kartet er kjerneboringshull. De samfunnsmessige konsekvensene av Lunckefjell er behandlet i vedlagte delutredning av Norsk institutt for by- og regionforskning. 16 De har også tatt for seg det siste punktet i konsekvensutredningen: tiltakets konsekvenser for annen stat. Temaet her er betydningen av varigheten på SNSGs gruvevirksomhet for andre lands interesser på Svalbard. Konsekvenser for Svalbard i internasjonal politikk og rettsorden er også problematisert i denne delen av utredningen. 16 Samfunnsmessige konsekvenser av gruvedrift i Lunckefjell på Svalbard av Norsk institutt for by- og regionforskning v/martin Lund-Iversen og Gro Koppen, 2010. 25

6. Grunnlaget for utredningen alternativ 0 og 1 6.1. 0-alternativet En konsekvensutredning er en analyse av sammenhengen mellom årsak og virkning, der tiltaket som skal analyseres er definert som årsak. Referansen som alle alternativer ses i forhold til for et prosjektert tiltak, er alternativ 0. Beskrivelsen av 0-alternativet tar utgangspunkt i dagens situasjon og omfatter i tillegg forventet utvikling uten tiltaket i analyseperioden. Status for dagens drift og de langsiktige planene for selskapets virksomhet i Svea er beskrevet i utredningens pkt. 3. I det følgende skal det gjøres rede for forventet utvikling uten tiltaket, dvs. dersom det ikke gis tillatelse til kulldrift i Lunckefjell. Per 1. januar 2010 består SNSGs kjente kullressurser i Svea-området av restene av Svea Nord kjerne, Lunckefjell, Svea Nord randsone, Svea Øst og Ispallen. De gjenværende ressursene må ses i sammenheng, hvor hensyn som geologiske prosesser, etablert infrastruktur, ressursenes begrensede størrelse hver for seg og investeringer i produksjonsutstyr gjør seg gjeldende. Etter at kjerneområdet i Svea Nord er utdrevet ved utgangen av 2014, er Lunckefjell nødvendigvis den neste ressursen SNSG bør nyttiggjøre seg i Svea-området. Årsaken til dette er at atkomsten ut til Marthabreen gjennom en forlengelse av stollsystemet i Svea Nord må etableres nå, mens infrastruktur og maskineri er etablert i Svea Nord. Gruveganger, som innebærer et omfattende sikringssystem, har begrenset varighet pga. geologiske prosesser. Det er ikke ønskelig å la gruvegangene stå i påvente av at andre ressurser (for eksempel Ispallen) produseres. Det samme hensynet gjør seg gjeldende for Svea Nord randsone. Randsonen er de ytre delene av Svea Nord-forekomsten som har for lav mektighet til å kunne produseres med dagens høye strosseutstyr. Denne ressursen kan drives enten med lavstrossen etter at Lunckefjell er ferdig slik det er tiltenkt eller den kan produseres med rom- og pilardrift. Det siste alternativet er imidlertid ikke hensiktsmessig å gjøre før en produksjon av Lunckefjell, siden det kan føre til for stor belastning på gruvegangene som senere skal brukes i forbindelse med drift i Lunckefjell. Økonomisk er det også klart bedre å produsere randsonen med viderebruk av strosseutstyr. Rom- og pilardrift forutsetter investeringer i nytt produksjonsutstyr, i tillegg til at denne driftsformen er vesentlig mer mannskapskrevende. Konklusjonen er dermed at hvis Lunckefjell skal nyttiggjøres, må dette skje direkte etter at Svea Nord er utdrevet. Dersom det ikke gis tillatelse til drift i Lunckefjell, er konsekvensen at også ressursene Ispallen og Svea Øst utgår. For Svea Øst er dette på det rene, siden denne ressursen av geologiske årsaker ikke kan produseres med rom- og pilardrift, men forutsetter videre bruk av strosseutstyret fra Lunckefjell. Svea Øst er en for liten ressurs til å investere i et slikt kostbart produksjonssystem. Frafallet av Ispallen er ut i fra en vurdering av at Ispallen ikke er noe mindre naturinngrep enn Lunckefjell, bl.a. pga. lengre adkomstvei i dagen og større landskapsmessig påvirkning. Dersom et avslag på søknad om drift i Lunckefjell skjer av hensynet til miljømessige konsekvensene, anser SNSG det som lite sannsynlig at det derimot vil gis tillatelse til drift i Ispallen. Resultatet av at Lunckefjell utgår er dermed at Svea Nord kjerneområde drives ut og at randsonen deretter produseres med rom- og pilardrift. Gjeldende produksjonsplan for 26

kjerneområdet i Svea Nord vil fortsatt bestå i en slik situasjon, siden dette er mest hensiktsmessig ut i fra økonomiske og bemanningsmessige hensyn. Det innebærer at denne ressursen er utdrevet innen utgangen av 2014. Kullet i randsonen vil deretter produseres i løpet av de påfølgende om lag fire årene. Produksjon av randsonen innebærer som nevnt investering i nye produksjonsenheter for rom- og pilardrift i tillegg til at det er en mannskapskrevende produksjonsform. Det er uvisst om en slik betydelig ressursinnsats gjør det lønnsomt å produsere randsonen i Svea Nord. Med andre ord kan det nullalternativet innebære at gruvedriften i Svea vil være over når Svea Nord kjerneområde er utdrevet, dvs. ved utgangen av 2014. Avslutningen av gruvedriften vil avløses av en periode med fjerning av infrastrukturen og opprydding av området fram mot endelig å forlate Svea. I henhold til svalbardmiljøloven 64 skal i utgangspunktet alt som ikke er kulturminner, fjernes og naturen så nærme som mulig føres tilbake til den opprinnelige tilstanden. Når et lokalsamfunn i et planområde avvikles og fraflyttes, skal oppryddingen skje etter en nærmere plan med Sysselmannen. Forebygging av framtidig forurensing er en sentral del av avslutnings- og oppryddingsjobben. Dette arbeidet vil skje i henhold til planen for avslutning og etterdrift av kullgruvevirksomheten i Svea, som utarbeides i forbindelse med utslippstillatelsen SNSG har fra Klima- og forurensingsdirektoratet. At all infrastruktur legges ned og fjernes i Svea, har også den følgen at bl.a. UNIS og SINTEFs forskningsaktivitet i Svea vil opphøre slik den foregår i dag, med tilretteleggelse i form av flytransport, boligbrakker (Polartun), vann- og strømforsyning etc. Lunckefjell og Marthabreen er i dag områder som, med unntak av prospekteringsvirksomhet og enkelte befaringer i sammenheng med gruveprosjektet, ikke er påvirket av menneskelig aktivitet. Et fravær av gjennomføringen av tiltaket vil derfor bety fravær av påvirkning i dette området. For det meste av de miljømessige vurderingene har derfor 0-alternativet den enkle konsekvens at det ikke blir noen virkninger for miljøet i området. For utredningen av de samfunnsmessige sidene av Lunckefjell-prosjektet er 0-alternativet imidlertid det som har størst relevans, siden det er dette som medfører endringen i forhold til dagens situasjon. 6.2. Alternativ 1 Alternativ 1 er, som nevnt i utredningsprogrammet pkt. 4 b, drift i Lunckefjell slik det er beskrevet i forhåndsmeldingen og utvidet med beskrivelsene fra presentasjonen av tiltaket i punkt 2. Dette er selve gjenstanden for konsekvensutredningen og innebærer utbygging av kullgruve i Lunckefjell med tilhørende infrastruktur som redegjort for i den følgende utredningen. 27

7. Infrastruktur 7.1. Innledning I vurderingene er det forutsatt at eksisterende anlegg i Svea for infrastruktur, losji, transport og skiping av kull etc. skal benyttes for alle de gjenværende kullfeltene. Det forutsettes også en stor grad av gjenbruk av gruveutstyr i de forskjellige gruvene. Lunckefjellets geografiske beliggenhet gjør feltet til en naturlig oppfølging av driften i Svea Nord. Det er ca to kilometer fra utslaget fra Svea Nord til kullfeltet Lunckefjell. Adkomst må skje via utslag fra Svea Nord til Marthabreen og kryssing av denne med vei. Utnytting av etablert infrastruktur som hovedstoller, vannforsyning, elektrisk anlegg og transportbelter i Svea Nord vil være viktige bidrag til reduksjon av investeringskostnader. Likeledes vil eksisterende anlegg for transport og utskiping av kull på Kapp Amsterdam representere en betydelig verdi og styrke for planene om videreføring av aktiviteten i Svea. Det vil være behov for å bygge ut følgende lokale infrastruktur for Lunckefjell-prosjektet: Vei over Marthabreen for kull- og persontransport Vann- og avløpsopplegg Strømforsyning Daganlegg Dette kapittel beskriver fysiske konstruksjoner og terrenginngrep i tilstrekkelig detalj til å evaluere konsekvensene av etablering, drift og nedrigging av Lunckefjell-anlegget. 7.2. Aktivitet i anleggsfasen Anleggsarbeidene på Marthabreen og i Lunckefjell-området vil starte våren 2012. Det vil da foregå inntransport av anleggsmaskiner, drivstoff og nødvendige riggfasiliteter. Umiddelbart etter etablering av riggområdet ved Skollfjellet (april/mai 2012), vil man gjøre de første fysiske inngrep i terrenget gjennom etablering av ei skjæring i fjellsida for utslaget fra Svea Nord og planering av adkomstvei til massetak langs fjellskråningen på Marthabreens vestside (Skollfjellet). Figur 7.1. Oversikt over riggområde i etableringsfasen (Skollfjellet) og adkomst til massetak. I anleggsperioden vil det på riggområdet være behov for spise-/oppholdsbrakker som også vil være nødbrakker i tilfelle været er til hinder for ferdsel til og fra Svea. 28

Anleggsarbeidene vil kreve følgende maskiner og utstyr: 2 gravemaskiner 1 hjullaster 1 bulldozer 3 dumpere 2 pick-up 1 slepevals 10 brakker 5 containere til lager/verksted Aggregat, oljeutskiller, spilloljetank og infiltreringsanlegg for spillvann Totalt dieselforbruk i anleggsperioden (ca 6 måneder) vil være i størrelsesorden 500 m 3. På riggområdet vil det være aktuelt å etablere et midlertidig diesellager med en kapasitet på ca 20 m 3. Diesellageret vil ha sikringstiltak mot lekkasje i henhold til gjeldende regelverk. Figur 7.2. Riggområdet i anleggsfasen (Skollfjellet). Masseflytting for bygging av vei og fyllinger for daganlegg vil foregå i tidsrommet juli til medio september 2012. 7.3. Vei over Marthabreen Som nevnt i forhåndsmeldingen av Lunckefjell, har SNSG vurdert flere alternative atkomster til Lunckefjell. Disse består i tunnel i fjellet under Marthabreen, vei fra Svea til Lunckefjellet og en kombinasjon med driving i kullfløtsen i Svea Nord og vei over Marthabreen. Ut i fra en helhetlig gjennomgang av teknisk gjennomførbarhet, driftsoperasjonalitet og kostnadsnivå er det på det rene at eneste faktisk mulige adkomst fra Svea Nord til Lunckefjell vil være med en vei som krysser Marthabreen. Veien vil være dimensjonert og bygd for transport av personell, maskiner, materiell og kull. Veikonstruksjonen vil være direkte sammenlignbar med veien som er bygd opp Höganäsbreen fra Svea til innslaget til Svea Nord-gruva. Veien vil være en grusvei planlagt og bygd for helårstrafikk, og den vil tilfredsstille krav til sikker operasjon både sommer og vinter. 29

Veien vil være ca 2,4 km lang, bygd over breen av stedlige masser med toppdekke av importert grus. Veien vil ha to kjørebaner, og total bredde inklusive skuldre vil være 10,0 m. I utgangspunktet vil det anlegges slake sideskråninger (ca 3:1 se figur 7.5 under) for å redusere faren for at kjøretøy velter ved utforkjøringer og redusere behovet for veirekkverk. Rekkverk har en tendens til å akkumulere snø og i tillegg være til hinder for brøyting. Veikonstruksjonen vil bli armert med geotekstiler (fiberduk og/eller nett). Dette vil bidra til å stabilisere veifyllinger og sikre mot utrasing og utvasking i smelteperioder. Nedsmeltingen av breen både oppstrøms og nedstrøms veien vil kunne skape problemer for drenering av overflatevann. Dette vil det bli tatt hensyn til i planlegging og bygging av veien, og det vil være stor beredskap knyttet til dette i forhold til vedlikehold av veien i de mest intense smelteperiodene sommerstid. Nedsmelting av breen rundt veien gjør at veien etter hvert vil bli liggende flere meter over breflaten, lignende utviklingen en har sett på Höganäsbreen. Da må det fylles på mer masse for å hindre utrasing og nedsmelting for nær veien. Delutredninger knyttet til geologi/glasiologi indikerer at det må tas høyde for en nedsmelting på ca. 1 meter i året. En vei på tvers vil også kunne ha effekt på snøfordelingen lokalt. Veien fungerer som en snøskjerm. Dominerende vindretning vil være nedstrøms breen og dels på tvers av veien. Snøakkumulasjonen langs veien skal kartlegges. Det er i den glasiologiske delutredningen påpekt at en ekstra snøakkumulasjon langs veien dermed også gir en positiv effekt i forhold til nedsmelting nær inntil veien. Figur 7.3. Planlagt veitrase over Marthabreen Veien over breen vil i hele veiens lengde bygges som fylling, dvs. oppå breen. Veiens lengdeprofil vil være bestemt av krav til maksimal stigning definert av transportutstyret. Dog 30

vil topografien på breen også legge føringer, siden det i utgangspunktet vil være minimum ca 1,0 m fylling over «høyderygger». Dette er for å etablere en frossen kjerne i veikroppen og minimalisere problemer med snø og fonndannelser i kjørebanen vinterstid. Figur 7.4. Oversiktsbilde som viser vei over Marthabreen og plassering av daganlegg. Fyllingshøyden vil være høyere i partier med fordypninger ut i fra kravet om en jevn lengdeprofil og for å sikre tilstrekkelig overdekning over kulverter. Det er ikke gjennomført profilering langs veilinjen, men ut i fra det foreliggende kartgrunnlag er gjennomsnittlig fyllingshøyde beregnet til i størrelsesorden 2,5 m 3,0 m. Veien over Marthabreen vil være det største og mest iøynefallende naturinngrepet ved utbyggingen av Lunckefjell-gruva. Veiprosjektet vil bli omfattende detaljplanlagt og utredet i forhold til tekniske løsninger for å minimalisere inngrepets miljømessige sider. I denne sammenheng vil det legges vekt på breens bevegelse, vannveier i sommerperioden, nedsmeltingsproblematikk som følge av trafikken på veien og landskapsmessige forhold. Ut i fra produksjonsplanen som tilsier en levetid på Lunckefjell-gruva (oppfaring fra 2013 til 2014 og hovedproduksjon fra 2015 til 2018) på ca sju år, antas at det at veien vil danne en 5 10 m høy «isrygg» over breen før veien fjernes og fyllmassene bringes tilbake til områder langs fjellsidene og planeres i samsvar med landskapet for øvrig. 31

Figur 7.5. Typiske tverr- og lengdeprofiler 7.4. Daganlegg ved Skollfjellet Det vil bli etablert et daganlegg ved utslaget fra Svea Nord, dvs. på østsiden av Skollfjellet. Daganlegget vil bli etablert på fylling med masser fra de stedlige massetak. Over tunnelportalene vil det være behov for rensking (fjerne løsmasser) av fjellet slik at man unngår ras, og portalene vil bli etablert med svalbardrør tilsvarende løsningen ved Svea Nord. 32

Figur 7.6. Daganlegg ved Skollfjellet (utslaget fra Svea Nord). Perspektivskisse. Daganlegget ved Skollfjellet vil bestå av: Brakke for HMS (ca. 25 m 2 ) Tunellåpning for personelladkomst til Svea Nord Tunellåpning for transportbelte Bygg over omlastingsanlegget for å minimalisere støvflukt (ca 50 m 2 ) Trafostasjon Dieseltank. Tanken vil ha sikringstiltak mot lekkasje i henhold til gjeldende regelverk. Dette daganlegget vil dekke et areal på ca 3 4 da og primært være et område for omlasting av kull fra Lunckefjellet for videre transport gjennom Svea Nord. 33

7.5. Daganlegg ved Lunckefjellet Det primære daganlegget vil ligge ved innslaget til gruva i Lunckefjell. Dette vil ha et samlet areal i størrelsesorden 20 30 da og vil av type være sammenlignbart med daganlegget ved innslaget til Svea Nord på Höganäsbreen: Figur 7.7. Oversiktsbilde av daganlegget for Svea Nord. Som ved Skollfjellet, vil daganlegget bli etablert på fylling med masser fra de etablerte massetak. Over tunnelportalene vil det være behov for rensking av fjellet og portalene vil bli etablert med svalbardrør. For å redusere fyllingsvolumet vil daganlegget ved Lunckefjell bli anlagt på to plan. Denne løsningen vil også gi to adskilte trafikkarealer og dermed en sikrere trafikkløsning. I tillegg vil det føre til mindre støvflukt fra stackeren (kulltippen ved enden av transportbeltet fra gruva), siden den vil ligge på et lavere nivå og dermed i le mht. den dominerende vindretningen på breen. Nederste plan vil være forbeholdt lasting av kull under kulltippen/ stackeren. På dette planet vil det også bli avsatt et areal med diameter ca 50 m for midlertidig mellomlagring av kull (10.000 15.000 m³) i tilfeller med transportavbrudd. Hovedlager og hovedverksted vil fortsatt være i Svea og fungere som under dagens drift i Svea Nord. Lager og verkstedfasilitetene ved Lunckefjell vil primært fungere som buffer i tilfelle mindre driftsproblemer (for å unngå produksjonsstans i gruva). Det kan også bli aktuelt å sette opp en telekommunikasjonsinnretning i området for å gi teleog datadekning til daganlegget. Dette vil gjøres ved å strekke en fiberkabel gjennom Svea Nord og sette opp en enkel mobilantenne på ett av byggene på daganlegget ved Skollfjellet. 34

Figur 7.8. Daganlegg ved påhugg til Lunckefjell. Perspektivskisse sett mot øst. Figur 7.9. Daganlegg ved påhugg til Lunckefjell. Perspektivskisse sett mot vest. Daganlegget ved Lunckefjell vil bestå av følgende bygg/konstruksjoner: Dagbygg med kontorer, sanitærrom, spise-/oppholdsrom, teknisk rom og kontrollrom. Brakkeriggen planlegges bygd med moduler over to plan og vil ha et bruttoareal i størrelsesorden 600 m 2. To lagerhaller (plasthaller), totalt ca 1000 m 2. 35

Verksted, ca 700 m 2, for vedlikehold av gruvemaskiner, anleggsmaskiner for kulltransport, veivedlikehold og snørydding. Bygget vil ha opplegg for oljeutskiller og oppsamling av forurenset vann. Tankanlegg, maksimalt 50 m 3 diesel, for den daglige driften i gruva. Anlegget vil ha sikringstiltak mot lekkasje i henhold til gjeldende regelverk. Forvarmingsanlegg for temperering av inngående luft. Anlegget vil bli etablert i et ca 100 m 2 bygg. Stacker (kulltipp). Kompressorstasjon. Transformatorstasjon og nødstrømsaggregat. Lysmaster Generelt vil alle fysisk tiltak også bli planlagt ut i fra estetiske hensyn. Dette gjelder både elementenes innflytelse på den visuelle oppfatning av landskapet og ikke minst mulig påvikning på områdets naturmiljø. 7.6. Massetak Veien over Marthabreen, plasser for daganlegg og anleggsvei (til massetak) vil bli bygd med fylling av masser fra fjellskrenten langs Marthabreens vestside (Skollfjellet). Totalt behov for fyllmasser vil være i størrelsesorden 300 000 m 3, hvorav omtrent halvparten vil bli plassert i veien over breen. Ca. 1 % av massene vil være importerte grusmasser til toppdekke. Toppdekket vil bestå av grus (pukk) med farge som ikke skiller seg fra de øvrige fyllmasser fra massetak i området. Hovedforskjellen mellom stedlige og importerte masser ligger i hardhet og bestandighet. SNSG har gjennomført en studie av massebehov og mulige massetak i området. Av miljømessige hensyn er det konkludert med at det bør etableres flere mindre massetak i området i stedet for ett stort og sentralt. Dette vil gjøre det mulig å arrondere terrenget i etterkant, slik at fjellsiden etter relativt kort tid vil fremstå som uberørt. Fra utslaget fra Svea Nord er det identifisert sju soner langs Skollfjellets østside der det er mulig å hente tilstrekkelig volum med tilfredsstillende kvalitet. Disse sonene ligger langs en strekning på ca 2 km og går ca 100 m oppover fjellsiden. Massene ligger i dagen og planlegges skrapt ned mot anleggsveien for opplasting og transport. 36

Figur 7.10. Lokalisering av mulige massetak langs Skollfjellets østside. Anleggsveien er markert med grønt. 37

I prosessen knyttet til identifisering av massetak har følgende forhold vært vurdert: Massetakenes landskapsmessige påvirkning. Massebehov (kvalitet, volum etc.) Tilgjengelighet og transportlengder. Eventuell påvirkning på naturlig overflatedrenasje. Tilbakeføring av landskap og mulige langtidseffekter. SNSG har gjennom mange år benyttet stedlige masser i veifyllinger. Massetakene som da har vært etablert, har vært tilsvarende det som nå foreslås for Lunckefjell-prosjektet. Selskapet har dermed lang og omfattende erfaring både fra Longyearbyen og Svea med skånsomt uttak av stedlige fyllmasser for veier og plasser. Fotoene i Fig. 7.11 og 7.12 viser massetak i drift og hvordan disse, etter SNSGs vurdering, i mindre grad påvirker landskapet og naturlig overflatedrenasje. Figur 7.11. Foto av massetak i Svea i daglig drift. 38

Figur 7.12. Nærbilde av samme massetak i Svea. Det vil gjennom hele prosjektet være behov for supplerende masser til veivedlikehold, og det tas derfor sikte på at minst ett massetak holdes åpent gjennom hele driftsfasen. Det vil ikke være prosjektøkonomisk lønnsomt å benytte importerte masser selv om disse vil ha bedre mekaniske egenskaper. Av miljøhensyn betraktes dette også som lite aktuelt siden stedlige masser er homogene. Anbrakt i veiskråninger og fyllinger vil disse ha samme farge og struktur som det omkringliggende landskap. Ikke minst er dette et viktig moment når området skal tilbakeføres til opprinnelig karakter. 39

0 250 500 Meter 7.7. Tekniske løsninger 7.7.1. Gruva Gruva i Lunckefjell planlegges med strosseproduksjon tilsvarende det som i dag drives i Svea Nord. Det vil bli fem strossepaneler med lengder varierende fra 900 m til 2 800 m og med bredde på 240 meter. Strosseutrustning vil i prinsippet bli lik den vi har i Svea Nord, men tilpasset høyden på kullaget i Lunckefjell. Oppfaring av hoved- og strossestoller vil skje med oppfaringsmaskinene Continuous Miner og/eller Miner Bolter på samme måte som i dag. Det gjelder også sikringssystem og utstyr for sikring (boltetyper og boltemaskiner). Intern forsyning i gruva for vann, trykkluft og strøm vil skje ved rørgater og kabler på samme måte som i Svea Nord i dag. L u n c k e f j e l l G r u v e Lunckefjell gruveplan Strosser Svea Nord Veitrase Marthabreen Kullfeltavgrensing 02.09.2010 / bernt.holst@snsk.no Figur 7.13. Kart over paneler i Lunckefjell 40

7.7.2. Ventilasjonsutslag og nødutganger Det vil etter planen bli aktuelt å etablere opp til fire utslag til dagen (i tillegg til daganlegget) for ventilasjon og nødutganger. Disse utslagene vil være beskjedne åpninger og fremstå i fjellsidene tilsvarende det som er etablert i gruvene rundt Longyearbyen. I utslagene vil det bli montert svalbardrør som gjennomføringer gjennom dagfjellsonen. Rørene vil ha diameter ca 2 2,5 meter. NORD Figur 7.14. Flyfoto som viser tiltaket. Nødutganger angitt med sirkler. Gule sirkler angir foreslåtte nødutganger innenfor Nordenskiöld land nasjonalpark, og røde sirkler vil ligge utenfor nasjonalparken. 41

Fig 7.15. Gjennomføringsrør fra Svea Vest gruva. Det kan også bli aktuelt å etablere nødbu på ca 20 m 2 i tilknytning til nødutgangene. Denne vil sikre personell ved eventuell rømning. Nødutgangene vil også ha montert platting på ca 5 m x 5 m for eventuelt henting av personell med helikopter. Figur 7.16. Eksisterende nødutgang fra Gruve 7 viser nødbu og helikopterplattform. 42

7.8. Strømforsyning Strømforsyningen til Lunckefjell vil bygge videre på strømforsyningen til Svea Nord som går med 24 kv kabel fra kraftstasjon i Svea og opp til en nisje i tunellen til Svea Nord-gruva. Fra nisjen i Svea Nord vil det legges en 24 kv kabel gjennom eksisterende gruve og ut til daganlegget ved Skollfjellet. Her blir det etablert en nettstasjon for forsyning av daganlegget for Lunckefjell. Totalt vil det være behov for to transformatorer i denne stasjonen. Videre vil det legges en 24 kv kabel i vegskulderen over Marthabreen til en ny nettstasjon ved daganlegget til Lunckefjell-gruva. Nettstasjonen vil forsyne daganlegget og gruveproduksjonen. Totalt vil det være behov for tre til fire transformatorer i denne stasjonen. Her planlegges også plasseres det et nødaggregat (2 MVA) i container som reserveforsyning til gruva. Denne vil gå som fasekompensator under normale forhold og kobles automatisk over til nøddrift ved strømbortfall. Alle transformatorer vil installeres med kar for oljeoppsamling med tanke på en eventuell oljelekkasje. I tillegg vil alle nye transformatorer som kjøpes inn, være levert med vegetabilsk transformatorolje. 7.9. Vannforsyning og avløpssystem 7.9.1. Beskrivelse av eksisterende anlegg i Svea Nord Det er etablert et vannreservoar øverst i tunnelen opp til Svea Nord med en lagringskapasitet på ca 2000 m 3. Vann pumpes fra Isdammen inn til reservoaret med en kapasitet på 486 liter/min (700 liter/min ved kjøring av begge pumpene i parallell). Til strossedrift er det en 11 m 3 stor vanntank, og pumpene har en kapasitet på 620 liter/min. Til oppfaring er det en 10 m 3 vanntank, og pumpene har en kapasitet på 350 liter/min. I forbindelse med driving av de indre deler av Svea Nord, vil det bli etablert et nytt vannreservoar med kapasitet på 800 m 3 i krysset H4/H5 i hovedstollsystemet i Svea Nord. 7.9.2. Fremføring av vann til Lunckefjell Totalt vannbehov ved full produksjon i Lunckefjell-gruva vil være i størrelsesorden 2 100 l/minutt. Det er i dag etablert vannforsyning mellom Isdammen og vannsynk i tunnelen til Svea Nord. Denne vannforsyningen vil bli videreført til Lunckefjell, en strekning på totalt ca 9,5 km. Ca 2,4 km av denne strekningen vil være kryssingen over Marthabreen (i veiskulder). Det vil bli etablert et nytt vannreservoar i hovedstollen (krysset H4/H5) i Svea Nord for videreføring av vann til Lunckefjell. Avstanden fra dette vannreservoaret til planlagt vannreservoar ca 500 meter inne i Lunckefjell er ca 4,9 km. Reservoaret i Lunckefjell blir liggende på kote 630; dvs. en løftehøyde på totalt 280 meter. Sluttrykket er foreløpig satt til 7 bar. På ledningen skal det monteres brannuttak for hver 200 meter med kapasitet på 900 liter/min ved et trykk på 7 bar. Erfaringer fra dagens situasjon, hvor vi har en kapasitet på 486 liter/min fra Isdammen til vannreservoar i tunellen, viser at dette er tilfredsstillende. Fra vannreservoar i tunellen til driftene er kapasiteten 1400 liter/min. Kapasiteten fra vannreservoar i krysset H4/H5 til vannreservoar i Lunckefjell er foreløpig satt til 700 liter/minutt for å ha tilstrekkelig reserve. 43

7.9.3. Avløp fra Lunckefjell Gråvann fra verksted, vaskehall og lignende vil renses gjennom en oljeavskiller før det sammen med vannet som renner ut av gruva og annet avfallsvann føres i rør over Marthabreen og inn i Svea Nord, der det kobles vannet sammen med eksisterende avløpssystem. Alt gråvann føres så videre gjennom Svea Nord ut i Van Mijenfjorden på samme måte som i Svea i dag. Mht. kloakk planlegges det installert vannfattige vakuum-toalett i tilknytning til gruva. All kloakk fra systemet vil bli samlet opp i lokal septiktank. Septiktank vil bli tømt med vakuumvogn, transportert og deponert i allerede eksisterende septiktank i Svea. 7.10. Avslutning og nedrigging En svært viktig side ved tiltaket er at landskapet ikke skal bære preg av tiltaket for ettertiden. En betydelig bidragsyter til at Lunckefjell som gruve relativt sett er et mindre inngrep i forhold til en full gruveutbygging, er at Sveasamfunnet og Svea Nord som atkomstvei vil utgjøre størstedelen av infrastrukturen for Lunckefjell-gruva. Det vil imidlertid bli etablert et nødvendig infrastrukturanlegg mellom utslaget fra Svea Nord og innslaget til Lunckefjell. Dette vil være veier og fyllinger for daganlegg, og i tillegg bygg og installasjoner som redegjort for ovenfor. Disse vil være av en slik art at de skal demonteres og kjøres på slede til Svea når driften i Lunckefjellet blir avviklet eller når behov ikke lenger er til stede (for eksempel midlertidige brakker etter anleggsfasen). Alle masser som brukes til bygging av vei og plasser, vil bli ført tilbake til masseuttakene eller lagt i områder langs kanten av breen, der det naturlig ligger slike masser fra før. Etter at driften er opphørt, vil masser brukt til fylling av veier og plasser bli arrondert og planert i samsvar med det omkringliggende landskap og ikke minst slik at den naturlig overflatedrenasjen opprettholdes. Alle rør, kabler, kulverter, geotekstiler etc. vil bli fjernet og håndtert, eventuelt gjenbrukt, i Svea. Når driften avvikles ca ti år etter at veien ble bygd, vil det være en isrygg på tvers av breen dekt av veifyllingen. Denne isryggen vil være inntil 10 m høyere enn breflaten rundt. Denne isryggen vil jevnes utover og knuses maskinelt, noe som vil gjøre at tilbakeføringen av dette området på breen til sin opprinnelige karakter vil gå vesentlig raskere. Arbeidet med opprydding og tilbakeføring beregnes å ta en hel sommersesong (2019) etter at gruva er avsluttet. Ressursbehovet for dette i form av antall maskiner og personell estimeres til det samme som er beskrevet under bygging av veien og daganlegget i etableringsfasen (se pkt. 7.2 over). Fjerningen av anlegget på Marthabreen og tilbakeføring av landskapet til sin opprinnelige karakter vil utgjøre et avbøtende tiltak med hensyn til inngrepets visuelle konsekvens for landskapet. 44

7.11. Infrastrukturens konsekvenser for landskapet 7.11.1. Innledning Infrastrukturen på Marthabreen involverer flere påvirkningsfaktorer på naturmiljøet. Faktorer som forurensing, støy og ferdsel er behandlet senere i denne utredningen. Den mest sentrale konsekvensen av infrastrukturen er virkningen for landskapet. Infrastrukturen vil bli etablert i et område hvor det, bortsett fra kullprospektering, ikke tidligere har vært industriell aktivitet. Sammenhengende villmark og uberørte landskapselementer er nevnt som et hovedformål for svalbardmiljøloven å opprettholde. Tiltaket ligger utenfor Nordenskiöld Land nasjonalpark, men anleggets nærhet til nasjonalparken hvor den sammenhengende og i det vesentligste urørte landskapet er et av verneformålene gjør de landskapsmessige konsekvensene av tiltaket spesielt viktige. Utredningen av Lunckefjell-gruvas konsekvenser for landskapet, herunder spesielt for nasjonalparken, er utredet av Norsk institutt for naturforskning (NINA). 7.11.2. Landskapet rundt infrastrukturen Som NINAs beskriver i sin utredning, 17 er landskapsbildet helt dominert av de geologiske strukturene, isbreene og landformene i området. Vegetasjonen er sparsom og tildels ikke til stede og spor etter menneskelig påvirkning er minimal. En tradisjonell inndeling av landskapet i landskapsrom er vist i figur 7.17. under. Det er en gradvis overgang mellom Reindalens vide landskapsrom til Marthabreens landskapsrom og opp til fjellplatåets landskapsrom. På mange måter representerer denne overgangen trappetrinn i en høydebasert landskapsinndeling. A B C Figur 7.17. Landskapets tredeling og trappetrinnstruktur i området. A: fjellplatåets vide landskapsrom med avrundede og til dels platåformete fjelltopper. B: Breenes avgrensede landskapsrom (sidedaler og botner). C: Reindalens vide landskapsrom med flat dalside og 17 Delutredningen s. 17 45

bratte dalsider som vegger. Overgangen mellom Reindalen og Marthabreens dal er gradvis, uten en skarp grense terrengmessig. Figuren her hentet fra NINAs utredning. 7.11.3. INON villmarksdefinisjon Infrastrukturen til Lunckefjell vil påvirke villmarksdefinisjoner og inngrepsnære områder, jfr. INON-kriteriene, som er Direktoratet for naturforvaltnings kartlegging av inngrepsfri natur i Norge og viser hvilke områder som ligger en kilometer eller mer unna tyngre tekniske inngrep: Figur 7.18. Tiltaksområdet med INON-klasser etter tradisjonell INON-klassifisering fra fastlandet (www.dirnat.no). Viser tiltaket under drift (ikke medregnet nødutganger). Figuren her hentet fra NINAs utredning. Kulldrift i Lunckefjell vil bare pågå en begrenset tidsperiode og hvis infrastrukturen fjernes etter bruk, kan man tenke seg at INON-status på sikt kan gjenopprettes. For en utførlig drøfting av INON-problematikken mht. Lunckefjell, vises det til NINAs delutredning pkt. 5.1. 7.11.4. Landskapsmessige konsekvenser av veien NINA 18 vurderer landskapet i influensområdet som generelt sårbart for tekniske inngrep av den størrelsesorden som planlegges. Grunnen til dette er områdets villmarkskarakter der ethvert teknisk inngrep vil kunne oppfattes som stort og som et element som endrer urørtheten i landskapskarakteren. Det er også spesielt at det planlegges vei over bre. Her vil kontrasten mellom inngrep og breflate kunne oppfattes som stor. Kontrasten vil blant annet være avhengig av i hvilken grad man får mye støvflukt fra kulltransporten over breen. Den visuelle konsekvensen av støvspredningen fra tiltaket er behandlet i punkt 11.3.3 under. NINA har utarbeidet illustrasjoner som antyder hvordan inngrepet vil virke fra konkrete punkter på bakkenivå i Reindalen: 18 Delutredningen s. 47. 46

Figur 7.19. Visualisering av vegen over breen sett fra Reindalen (vinter). Bildet er tatt fra en pingo på andre siden av Reindalen (se punkt i figur 7.21). Avstanden mellom fotopunkt og veien er ca 6,5 km. Visualiseringen forutsetter at veikanten i hovedsak er dekket av snø og at det ikke blir en omfattende støvavleiring langs veien. Illustrasjonen er vurdert mot slutten av driftsperioden med en viss nedsmelting av breen. Figuren her hentet fra NINAs utredning. Figur 7.20. Visualisering av vegen over breen sett fra Reindalen (sommer). Fotopunkt er fra Marthabreens morene med avstand ca 5,2 km fra veien (se punkt i figur 7.21). Visualiseringen er gjort med tanke på slutten av driftsfasen med en viss nedsmelting av breen. Figuren her hentet fra NINAs utredning. 47

Det generelle bildet er at inngrepene blir synlige fra nærområdene på Marthabreen og fra nordsida av Reindalen i en sektor på ca 2-5 km bredde (se figur 7.21 under). De vestlige delene av vegen og anleggene er mer synlige fra nordsida av Reindalen enn de østlige deler. Endring i synlighet gjennom driftsperioden, som skyldes nedsmeltning av breen sees først og fremst i indre deler av moreneområdet til Marthabreen. I Reindalen forøvrig er det små endringer. Figur 7.21. Synligheten av veien over breen (21 punkter lagt ut langs traseen). Beregnet veghøyde er 3 m over breflata. Synligheten delt i tre klasser: 1-6 punkter, 7-12 punkter og 13-21 punkter synlig (mørkere farge viser økende synlighet). Gule prikker er fotopunkter som det er vist til i figur 7.19 og 7.20. For flere synlighetsberegninger vises det til NINAs delutredning. Figuren her hentet fra NINAs delutredning. Marthabreen er i bevegelse med en hastighet på opptil 1 m i året på det aktuelle stedet. Selv om dette betyr lite innen den aktuelle driftsperioden, er det, som NINA påpeker, 19 av stor betydning at veien og anlegg fjernes skikkelig etter at kulldriften er ferdig. Ellers vil materialet etter hvert forme en bue som beveger seg nedover breen og gi grunnlag for store hauger med materiale som vil kunne prege breoverflaten og føre til en endret landskapskarakter lenge etter at gruvedriften er over. Iht. glasiologiutredningen til professor Hagen 20 vil en slik isrygg smelte ned i løpet av 10 til 15 år, og dersom den jevnes ut maskinelt vil denne tilbakeføringen gå vesentlig raskere. SNSGs plan for nedrigging og avslutning fremgår av pkt. 7.10. 7.11.5. Landskapsmessige konsekvenser av daganlegget Daganlegget i tilknytning til innslaget i Lunckefjell-gruva er angitt i figur 7.9 i beskrivelsen av infrastrukturen. Dette tiltaket vil også utgjøre klare visuelle landskapselementer i Marthabreens landskapsrom under driftsperioden: 19 Delutredningen pkt. 5.1 s. 52. 20 Delutredningen pkt. 5 s. 14. 48

Figur 7.22. Synlighet av riggområde og gruveinnslag (4 punkter lagt ut i området for planlagt anlegg ved innslag øst for veien). Punktene er lagt i terrenghøyde + 13 m for å fange opp oppbygning over breflaten samt høyde av hus. Synligheten er delt inn i 1-2 og 3-4 punkter som er synlig, (mørkere farge viser økende synlighet). Gule prikker er fotopunkter som det er vist til i figur 7.19 og 7.20. Figuren her hentet fra NINAs utredning. 7.11.6. Landskapsmessige konsekvenser av masseuttaket I tillegg til selve veien vil det bli aktuelt med masseuttak for å bygge veien (figur 7.10). Disse blir arealkrevende fordi løsmassene i området er ur- og morenemasser med iskjerne. Det vil si at materialdybden er betydelig mindre enn det det ser ut som. NINA påpeker 21 at området ligger høyt til fjells og materialet er relativt nylig dannet som morene og ur. Det er derfor ikke vegetasjonsdekket og det er heller ikke utviklet en erosjonshud på steinene som gir fargeforskjell dersom materialet snus. NINA anser 22 derfor området som mindre sårbart rent visuelt ved grustak av denne typen enn det som er normalt ved uttak av slike masser på fastlandet. Effekten kan illustreres ved de inngrep som allerede er gjort i området (fløtsavdekking) selv om omfanget av inngrepene ikke er sammenlignbare (figur 7.23). Arealene er bratte og naturlige skråningsprosesser vil relativt raskt bidra til å kamuflere inngrepene. 21 Delutredningen pkt. 5.1 s. 52. 22 Ibid. 49

Figur 7.23. Område for fløtsavdekking ved Marthabreen etter gjenfylling. Bildet er fra Sysselmannens notat 2004/00367-92 av 05.10.2009 Rapport fra befaring av kullborehull og fløtsavdekkinger på Lunckefjellet, samt kullborehull i Bødalen og Colesdalen. 7.11.7. Landskapsmessige konsekvenser av nødutganger Nødutganger/rømningsveger (se pkt 7.7.2 over) er nødvendig for gruvedriften, og det er åpnet i vernebestemmelsene for nasjonalparken for dispensasjon for slike sjakter hvis det blir nødvendig innen nasjonalparkens grenser. Etter NINAs vurdering 23 vil slike inngrep ved skånsom bygging utgjøre relativt små landskapsinngrep som ved restaurering knapt vil bli synlige i landskapsrommet etter at driften er opphørt og tilbakeføring gjennomført. Inngrepet bør da være sammenlignbart med fløtsavdekningene (se figur 7.23 over). 23 Delutredningen pkt. 5.1 s. 53. 50

8. Kulltransport Kullet som produseres i gruva, går gjennom mange transportetapper. Inne i Lunckefjell vil det etableres et belteanlegg som frakter kullet ut av gruva. I Svea Nord vil det eksisterende belteanlegget, som tar kullet ned til Svea, fortsatt benyttes, og det vil forlenges ut til utslaget ved Skollfjellet. For transporten over Marthabreen sto imidlertid valget mellom transportbelte og dumpertransport. Et transportbelte på to kilometer ville ha den fordelen at det kunne frakte kullet direkte over breen uten omlasting, som dumpertransport vil innebære. Belteløsningen ville imidlertid kreve en nødtipp for mellomlagring av kull der beltet fra Lunckefjell kommer ut, for de tilfellene når det er stopp i belteanlegget over breen. En annen fordel med en belteløsning ville være at veien kunne bygges noe smalere. Mindre omlasting av kullet ville også medført mindre kullstøvflukt til Marthabreen, og mindre trafikk på breen ville medført mindre veistøv. Økonomisk sett er de to alternativene relativt like. Transportbeltet innebærer en større engangsinvestering, mens lastebilene er billigere i innkjøp, men dyrere å drifte. Miljømessig ville transportbeltet innebære en fordel med hensyn til støvspredning. Visuelt sett er et belteanlegg et større fysisk inngrep i landskapet, mens dumperne på sin side vil være mer synlige pga. hyppig transport på veien. Den store fordelen med dumperløsningen er imidlertid driftssikkerheten. Dette ble det avgjørende argumentet i valg av transportmåte. For det første er det sentralt at veien går på en isbre som er i bevegelse. Det finnes ingen erfaring med bruk av transportbelte på slikt underlag, og en regelmessig justering av beltet på delene av breen som beveger seg med forskjelllig hastighet (opp til ca. en meter i året) kan vise seg å bli vanskelig. Transportbeltesystemer er erfaringsmessig følsomme for vridninger. På grunn av støvproblematikken og for å beskytte is og snø, vil et transportbelte måtte stå inne i et overbygg. Dette vil gjøre justeringsoperasjoner ytterligere komplisert. Transportbeltene i Svea i dag er inne i den forvarmede Svea Nord-gruva og ute på Kapp Amsterdam, der det er i bruk under lasting i skipningssesongen. SNSG har ikke erfaring med beltedrift utendørs i vinterperioden. Det værharde klimaet på Marthabreen ville kunne medføre isingsproblemer i beltesystemet, siden kullet har plussgrader og er fuktig fra vannpåspylingen fra produksjonen. Ytterligere et problem SNSG ser for seg er knyttet til kullstøvdannelsen inne i belteoverbygget. Kullstøvet som bygger seg opp inne i en slik overbygning må regelmessig fjernes for å rengjøre og hindre eksplosjons- og brannfare. Dette vil kunne bli svært vanskelig inne i en overbygning, hvor det ikke vil være mulig å operere med noen maskin. Å gjøre dette manuelt regelmessig i et belteanlegg på to kilometer er ikke realistisk. Kapasiteten på og driftsklarheten/oppetiden til transportbeltet i ei gruve er erfaringsmessig det mest utslagsgivende for produksjonseffektiviteten. På grunn av de vesentlige risikomomentene og utfordringene knyttet til et belteanlegg over Marthabreen, har SNSG valgt å gjennomføre kulltransporten med dumpere. Dumpertransport gir nødvendig fleksibilitet og driftssikkerhet for transportetappen. Dumperne vil være av typen Volvo A40E. Det vil være fire av disse i drift på veien over breen, og de vil til sammen kjøre ca. 100 lass (dvs. 200 kryssinger av breen) i døgnet. Transportløsningen med dumper medfører noe høyere støvspredning i form av kullstøv til området rundt omlastingene (i hver ende av veien) og veistøv langs veien. Norsk institutt for 51

luftforskning (NILU) 24 har vurdert støvspredningen fra hele utbyggingen, driften og avslutningen av Lunckefjell-tiltaket. Delutredningen, som det skal gjøres nærmere rede for i kapittelet om forurensing, konkluderer 25 med at tiltaket ligger innenfor kategorien lavt støvnedfall. Støvspredningen i forbindelse med kulltransport og motorferdsel på Marthabreen omtales i pkt. 11 om forurensing. 24 Støvavsetning ved Lunckefjell. Spredningsberegninger for gruvedrift av Norsk institutt for luftforskning v/dag Tønnesen, 2010. 25 Delutredningen pkt. 4 s. 6. 52

9. Motorferdsel Denne delen av utredningen tar for seg motorisert transport og annen ferdsel i alle fasene i Lunckefjell, samt konsekvensene av dette for det skuterfrie området og nasjonalparken. Kulltransporten er behandlet i en eget punkt i konsekvensutredningen. 9.1. Anleggsfasen Arbeidet med veien over Marthabreen vil starte våren 2012. Innen dette arbeidet starter, skal tunellen fra Svea Nord, gjennom Skollfjellet og ut i dagen ved Marthabreen, være ferdigdrevet. Før personell og utstyr kan fraktes fra Svea gjennom Svea Nord, vil det være behov for en sikring av utslaget, opparbeiding av et plan utenfor m.m. For dette anleggsarbeidet er nødvendig å transportere anleggsmaskiner, utstyr og drivstoff til området med dosere og sleder. Dette vil gjøres på vårparten i 2012, mens snøforholdene fortsatt ligger til rette for det. Denne transporten vil foregå fra Svea/Longyearbyen opp Øvre Reindalen og opp Marthabreen. SNSG beregner ca. 25 turer med transport med dosere eller tråkkemaskiner (avhengig av vekten på lasten). Innen personelltransport og frakt av forbruksutstyr kan skje gjennom Svea Nord, vil det være behov for en periode med helikopter. Helikopteret vil etter planen være av typen AS 350 Ecureuil fra Air Lift, som SNSG har benyttet seg av de senere årene. Omfanget av denne transporten anslås å være to flyvninger per dag i 30 dager. Når anleggsarbeidene på Marthabreen er i gang, vil motorferdselen bestå i anleggsmaskinene som nevnt i punkt 7.2 over. Disse vil bevege seg i området fra masseuttaket nede langs vestsiden av breen, langs aksen for veibyggingen og i området for daganlegg og innslag ved Lunckefjell. Når arbeidene med massene (massetak og bygging av vei og plan) er ferdig høsten 2012, vil anleggsmaskinene fraktes tilbake til Longyearbyen/Svea. Dette vil skje på samme måte som da de kom (dvs. på slede når tele- og snøforholdene tillater det). Det som kan fraktes gjennom gruva til Svea, vil gå den veien. I 2013 og 2014 vil det foregå videre etablering av infrastrukturen i gruva og i daganlegget. Dette vil fordre transport av maskiner, utstyr og materialer. Frakten vil skje gjennom Svea Nord og vil utgjøre anslagsvis 200 turer med Wagner laste- og bæremaskin med maskinhenger. I tillegg vil det være personelltransport som utgjør anslagsvis 25 turer hver dag med Toytota Hi-lux eller Hi-ace. Oppfaringen (driving av gruveganger) i Lunckefjell vil produsere en viss mengde kull (ca. 120-140 000 tonn i 2013 og 230-400 000 tonn i 2014). Dette vil fordre dumpertransport over breen og omlasting til beltesystem i Svea Nord. Trafikken vil være på mellom 5 og 20 turer i døgnet i disse årene. Aktiviteten i denne perioden vil foregå døgnkontinuerlig. I perioden juli til august vil det være to måneders driftsstans for ferieavvikling. I denne perioden vil det foregå vedlikehold av veien over breen, noe som vil generere en viss trafikk med anleggsmaskiner. 9.2. Driftsfasen I driftsfasen i årene 2015-2018 vil transportbehovet i det vesentligste bestå i kulltransport og personelltransport. En produksjon på ca. 2 mill. tonn i året vil generere ca. 100 lass i døgnet, dvs. ca. 200 krysninger av breen med dumper av typen Volvo A 40 E. Se punkt 8 om kulltransporten. Personelltransport vil fordre ca. 25 ganger tur-retur Lunckefjell. Transport av 53

utstyr vil enten skje sammen med personelltransport på Toyota Hi-Lux, eller det vil skje med traktor (John Deere og Wille) med tilhenger. I forbindelse med større operasjoner inne i gruva (strosseflytt en eller to ganger i året), er det behov for noe trafikk med tyngre lastemaskiner. I tillegg vil det være behov for vedlikehold av veien (brøyting med skjær og fres om vinteren, og vanning og høvling om sommeren). Estimert trafikk forbundet med vedlikeholdet er to turer per døgn tur-retur. Transporten vil være relativt jevnt fordelt på døgnet, selv om det nok vil være noe mer trafikk på dagtid mht. vedlikehold og utstyrstransport. I de to sommermånedene (juli og august) det vil være driftsstans pga. ferieavvikling, vil der være vesentlig mindre trafikk over Marthabreen. 9.3. Avslutningsfasen Når Lunckefjell er utdrevet ved enden av 2018, skal området i 2019 ryddes og tilbakeføres til opprinnelig tilstand så langt dette er mulig. Belteanlegg og maskiner fra gruva skal demonteres og fraktes til Svea. Det samme skal daganlegget med brakker og rubbhaller. Denne transporten vil skje gjennom Svea Nord og med doser, avhengig av størrelsen på gjenstandene. SNSG beregner ca. 20 dosertransporter til dette. Deretter skal massene fra planet for daganleggene og fra veien ryddes vekk. Dette vil generere en tilsvarende bruk av anleggsmaskiner som under etableringsfasen. Arbeidet vil anslagsvis ta fire måneder. Anleggsmaskinene vil fraktes til Svea/Longyearbyen med doser etter endt arbeid. Ved slutten av arbeidet, når utslaget i Skollfjellet er fjernet, vil det være behov for en begrenset antall helikopterflyvninger for å fullføre den siste fasen av massearbeidene. 9.4. Snøskutertrafikk Ikke under noen av fasene legges det opp til trafikk med snøskuter mellom Lunckefjell og Svea/Longyearbyen. All trafikk av personell vil foregå gjennom Svea Nord, med unntak av den korte perioden med helikoptertrafikk under etableringsfasen og noe under avslutningsfasen. All klargjøring til arbeid (lomp/garderobe) vil foregå i Svea, og personelltransporten mellom Svea og Longyearbyen skal fortsatt skje med fly. 9.5. Skuterfritt område Selve veien og daganlegget på Marthabreen ligger utenfor det skuterfrie området (se figur 9.1 under). Det skuterfrie området vil ikke bli berørt av snøskutertrafikk i noen av fasene av Lunckefjell-tiltaket. Det vil i etablerings- og avslutningsfasen som nevnt være en del utstyrstransporter med dosere og tråkkemaskiner. Disse vil imidlertid følge rutene for nyttetransport i Reindalen og Lundströmdalen. Kun fra denne ruta og opp Marthabreen vil denne trafikken ha behov for dispensasjon fra motorferdselsforskriften til trafikk i det skuterfrie området. Doser- og tråkkemaskintransporten vil for øvrig kun skje når bakken er frosset og tilstrekkelig snødekt, slik at transporten ikke har noen konsekvenser for grunnen og vegetasjonen. 54

Figur 9.1. Utsnitt av kart over skuterfritt område fra 1. mars. Rød stiplet linje er tillatt ferdselsåre for nødvendig nyttetrafikk. Rød sirkel viser området Marthabreen og Lunckefjell, og blå strek markerer traseen for veien over breen. Kartgrunnlag fra Sysselmannens nettside. 55

9.6. Forholdet til nasjonalparken - støy Transporten og motorferdselen påvirker naturmiljøet på forskjellige måter. En side av det er det visuelle. Dette tas opp i sammenheng med daganlegget og synligheten av det samlede tiltaket fra de omkringliggende områdene. En annen side av ferdselen er støvspredning. Dette er behandlet sammen med kulltransporten. Motorferdsel innebærer støy. I de forskjellige fasene vil motorferdselen som er beskrevet over, generer følgende støy iht. målinger og vurderinger fra vedlagt delutredning fra Norconsult: 26 Figur 9.2. Støy i hhv. etablerings-, drifts- og avslutningsfasen fra venstre til høyre. Den mørkeste fargen er 80 db fire meter over bakken. Den ytterste fargen er 30 db. Støykartene er gjengitt i full størrelse i rapporten fra Norconsult. Som det oppsummeres i utreders rapport, og som kartene viser, vil støyen fra motorferdselen ha lokal utbredelse. Makismalt støynivå vil være i de korte periodene med helikoptertransport ved påbegynnelse/opprydding av utslaget. Helikoptertrafikken vil da være hørbar også innenfor nasjonalparkgrensa, nede i øvre Reindalen. Støynivået vil ellers være størst i forbindelse med etablerings- og oppryddingsfasen, når en rekke anleggsmaskiner vil være i virksomhet med å hhv. bygge og fjerne vei og daganlegg. Gjennomsnittlig støynivå på 50 dba eller mer vil da strekke seg om lag 700 meter ut fra anleggsområdet (masseuttakene/veien). Dosertransporten er vurdert som såpass begrenset at det ikke dreier seg en gjentatt aktivitet og dermed ikke egner seg å vises på et støykart. Under selve driftsfasen vil støyen være konsentrert langs veien og ved omlastingene på hver side av breen. Under denne delen av Lunckefjell vil støyspredningen til omgivelsene være svært begrenset. 500 meter fra veien vil gjennomsnittlige støynivå være under 50 dba. Naturverdien som støyen kan påvirke er dyrelivet. Dette er utredet av Norsk institutt for naturforskning (NINA), som har følgende vurdering: 26 Støyutredning Lunckefjell. Beregning av støy til omgivelsene av Norconsult v/jan Anders Marheim, 2010. 56

Det er gjennomført en egen utredning på temaet støy knyttet til transport i anleggsfasen, driftsfasen og avslutningsfasen (Marheim 2010). Støyutbredelseskart i rapporten viser at støy knyttet til transport vil ha svært begrenset romlig utbredelse og det er grunn til å anta at driften av anlegget ikke vil berøre Reindalen på en måte som vil kunne påvirke dyrelivet. 27 Det eneste som potensielt kan ha en negativ effekt på dyrelivet i området, er dosertransport i Reindalen. Dette vil, ifølge NINA 28, imidlertid ikke ha noen betydning på bestandnivå. Uansett er det ikke dosetransport i den viktigste tida, som er kalvingstida i medio mai til medio juni. Denne perioden bør unngås med mht. helikoptertransport. Helikoptertransporten til Lunckefjell vil i all hovedsak uansett gå mellom Svea og Lunckefjell over Gruvfonna, og vil således ikke skje over Reindalen. En annen side av støyproblematikken er påvirkning på menneskers opplevelse av nasjonalparken som et urørt villmarksområde. Dette kan ha betydning for den rekreasjonsmessige bruken av området (friluftsliv og turisme). Lunckefjell-tiltakets mulige konsekvenser for disse er vurdert av Norsk institutt for by- og regionforskning, og konklusjonen er at støyen fra anlegget trolig ikke vil ha negative konsekvenser for disse verdiene, siden lydnivået nede i dalen, hvor det er aktuelt å ferdes, vil være lavt. 29 27 Pkt. 5.3.1 s. 58 i delutredningen. 28 Pkt. 6.1 s. 67 i delutredningen. 29 Pkt. 5.3 s. 23 i delutredningen. 57

10. Skipning 10.1. Innledning. Kullskipning fra Svea Kullet som produseres i gruva, lagres på Kapp Amsterdam (se bilde). Her lastes det om bord i skip via transportbelter. Fra 2001 har det fortrinnsvis vært tatt i bruk store skip av panamaxklassen (70 80 000 mt), men også handysize (17-30 000 mt) og mindre kystskip (< 22 000 mt). SNSG bestreber seg på å skipe mest mulig av kullet med båter panamaxklassen, både av hensyn til økonomi og miljø. De mindre skipsstørrelsene brukes kun der kunder ønsker mindre kvantum og der de enkelte lossehavnene har begrensninger på skipsstørrelsen de kan ta i mot. Figur 10.1. Kulllageret og lasteanlegget på Kapp Amsterdam Figur 10.2. Lasting at en panamax-skip. Sundet ved passeringen av Akseløya, ytterst i Van Mijenfjorden, er ca. 1 000 meter bredt. Mellom 20-meterskurvene er den minste avstanden 580 meter, og skipene foretar en sving i sundet pga. utstikkende grunner. For å sikre seg mot ulykker under innseilingen, og spesielt ved passeringen av Akselsundet, ble det ved oppstarten av Svea Nord laget en omfattende seilingsinstruks i samarbeid mellom SNSG, rederiet Jebsens og Sysselmannen på Svalbard. Reglene er i dag videreført som eget kapittel i sjøtrafikkforskriften 30. Sikkerhetsforanstaltningene består i hovedsak av følgende: Assistanse fra to taubåter, hvorav den ene er festet til kullskipet under passeringen av sundet. Los/kjentmann om bord på kullskipet hele veien mellom Bellsund og Svea. Dette er pålagt på skip med maksimallengde (LOA) 160 meter. Skip under denne lengden får assistanse dersom kapteinen ønsker det eller ikke er kjent om området. Lysbøyer Passering på slakkvann, dvs. når det ikke er tidevannsstrømmen i sundet ikke overstiger 1,5 knop. Havneanlegget på Kapp Amsterdam er utstyrt med egen oljevernberedskap, og lenser og skimmer er påmontert en av taubåtene gjennom hele skipningssesongen. 30 Forskrift om endring i forskrift om sjøtrafikk i bestemte farvann (sjøtrafikkforskriften) kapittel 8: Bestemmelser som gjelder for bruk av farvannene i Bellsund og Van Mijenfjorden på Svalbard. 58

Figur 10.3. Akselsundet med et passerende panamax-skip. I tidsrommet 2001 til 2009 har det har vært ca. 1100-1200 passeringer av kullskip og fraktebåter gjennom Akselsundet. Det har ikke vært noen ulykker, og det har ikke oppstått farlige situasjoner. Det kan derfor konkluderes med at sikkerhetsforanstaltningene har fungert godt. Disse vil praktiseres på samme måte under driften i Lunckefjell. 10.2. Skipning under Svea Nord Siden oppstarten av Svea Nord i 2001, har produksjonen gradvis blitt trappet opp, med unntak av 2005 og 2006, som var preget av brannen i gruva. Som en følge av det har antall utskipninger økt fram til 2008. Tabell 10.1. Skipningssesongene (kulltransport) fra Svea 1998-2009: År Start Slutt Antall skip Tonn skipet (Registrert B/L-vekt fra Svea) 2009 14. jul. 22. nov. 42 2 435 823 2008 29. jun. 16. des. 65 3 409 117 2007 8. jul. 21. des. 62 3 155 033 2006 9. jul. 22. feb.* 55 2 669 607 2005 21. jun. 16. nov. 33 1 719 196 2004 26. jul. 4. des. 54 2 825 104 2003 12. jul. 29. nov. 52 2 750 063 2002 6. jul. 5. des. 47 2 082 389 2001 11. jul. 6. des. 28 1 531 292 1998 19. jul. 23. okt. 14 247 361 * I 2006-sesongen ble 10 skipninger gjennomført etter årsskiftet og frem til 22 feb. 07. I 2009 var det årlige uttaket av kull fra Svea gruva på om lag 2,4 millioner tonn. Utskipningen av kull var fordelt på 42 skip og foregikk i tidsrommet da Van Mijenfjorden var isfri, dvs. fra midten av juli til slutten av november (Tabell 10.2). Tabell 10.2. Antall kullskip, samt skipet tonnasje i forhold til skipsstørrelse i 2009: 2009 Ant. anløp Tonn Handysize 9 299 879 Mindre bulkskip 4 48 701 Panamax 29 2 087 244 Sum 42 2 435 823 59

Skipningssesongen starter i begynnelsen av juli, etter at isen i fjorden har gått opp. Erfaringsmessig skjer den endelige isgangen sammen med storfloen i slutten av juni begynnelsen av juli. SNSG bestreber seg på å gjennomføre det meste av skipningsprogrammet før 1. november, siden skipningsratene da nesten fordobler seg pga. internasjonale regler om ekstraforsikring og bruk av isforsterkede skip etter denne dato uansett isforhold. Produksjonen i Svea Nord i 2010 og framover vil ligge på ca. 2 mill. tonn i året. I tillegg til transport av kull blir det skipet materiell og forsyninger fra fastlandet til Svea. Det er i hovedsak lasteskipet MV Green Frost (3 500 dwt) som står for dette, og 12 anløp ble gjennomført mellom 1. juli og 2. desember 2009. Sesongen for lasteskip er i hovedsak lik den for kullskipene, med mindre det er strengt nødvendig med forsyninger utenom de isfrie periodene. I 2009 var det ingen slike, men i løpet av vinteren 2008 var lasteskipet nødt til å levere én forsyning til Svea (17. februar), og Kystvakten bistod med isbrytingen i Van Mijenfjorden. Diesel til blant annet kjøretøy, anleggsmaskiner og kraftstasjonen blir fraktet til Svea med tankskip. I 2009 anløp det tre tankskip med diesel. Totalt var det 57 skipsanløp til Kapp Amsterdam/Svea i løpet av sesongen 2009. 10.3. Skipning under Lunckefjell Under Lunckefjell vil produksjonen ligge på ca. 2 millioner tonn i året. Behovet for godsbåter og tankskip vil være det samme som under driften i dag. Samlet sett kan skipningen i Svea framstilles slik for driften under Lunckefjell: Tabell 10.3. Estimerte skipsanløp ved skipning av 2,0 millioner tonn kull: KULLSKIP Betegnelse Ant skip Lastet kull (MT) Total Lastetid (dager) Panamax 23 1 660 000 46 Handysize 9 270 000 9 Mindre skip 7 70 000 5,6 Sum 39 2 000 000 61 ANDRE SKIP Betegnelse Ant skip Laste lossetid (dager) Lasteskip 13 26 Tankskip 4 4 Sum 17 30 SAMLET Ant skip Lastet kull (MT) Samlet tid i Svea (dager) Kullskip 39 2 000 000 61 Andre skip 17 30 Sum 56 2 000 000 91 I tillegg vil to taubåter være stasjonert på Kapp Amsterdam gjennom hele skipningssesongen. Dette skipningsmønsteret betyr en videreføring av situasjonen slik den er i Svea i dag. Produksjonen på ca. to millioner tonn i året innebærer riktignok en viss forskjell fra enkelte av årene i Svea Nord-perioden. Skipning av over tre millioner tonn kull, som i 2007 og 2008 innebærer en hektisk skipningssesong i høsthalvåret. Det vil være mindre press på denne perioden under Lunckefjell, og dette er en fordel både med hensyn til behovet for oppstart og problematikken rundt isgangen i fjorden, og for det andre med hensyn til å kunne avslutte skipningssesongen så tidlig som mulig for å unngå tilleggsforsikringskostnader som påløper automatisk i arktiske farvann etter 1. november. 60

10.4. Skipsfartens konsekvenser for Van Mijenfjorden - innledning Konsekvensene for de marine naturverdiene av skipsfarten til og fra Svea er utredet av Akvaplan-niva. Se vedlagte rapport Gruvedrift i Lunckefjell på Svalbard: vurderinger av potensielle konsekvenser for marint miljø. Utredningen bygger på erfaringene fra skipningen under Svea Nord, utredningene som ble foretatt i forbindelse med åpningen av Svea Nord og oppfølgende undersøkelser. Figur 10.4. Landskapskart over indre del av Van Mijenfjorden og Reindalen. Figuren angir to hovedlandskapstyper skilt med en heltrukket svart strek: Fjord og dallandskap angitt med blått skråraster og Fjelltopplandskap angitt med prikket raster (hovedsakelig gul farge). Over dette er følgende landskapsdeler vist: Fjord (blått), elveløp (blå strek), aktive deltaområder (sterk blå raster), samt følgende natursystemer av spesiell betydning i landskapet: Snø- og isdekt fastmark (grønt) og isbreforland (mørk grønt). Det nye gruveområdet ved Lunckefjell er angitt med rød sirkel. (Norsk institutt for naturforskning (NINA) v/hagen m.fl. 2010). 10.5. Forurensingsstatus for Van Mijenfjorden Forurensingsstatus for Van Mijenfjorden kan gjøres opp på grunnlag av studier av miljøtilstanden i fjorden fra de senere årene og oppsummeres av Akvaplan-niva 31 på følgende måte: Sediment fra de innerste stasjonene nærmest bosettingen har et noe forhøyet innhold av organisk karbon, noe som kan skyldes utslipp av kloakk fra bosettingen, men mest sannsynlig er årsaken at sedimentet i dette området inneholder en del kullbiter som forstyrrer analysene (dvs. at uorganisk karbon fra kull kvantifiseres som organisk karbon). 31 Se pkt. 3.5 s 39 i delutredningen. 61

Når det gjelder forurensning så er nivåene av polyaromatiske hydrokarboner (PAH) relativt høye sammenlignet med andre norske sjøområder, men sammenlignbare med de som er målt i andre områder rundt Svalbard. De høyeste PAH-konsentrasjonene er funnet i området utenfor Kapp Amsterdam. Årsaken til de forhøyde PAH-nivåene i sediment rundt Svalbard er trolig naturlig erosjon av kullholdig berggrunn, ettersom kull inneholder PAH. Utenfor Kapp Amsterdam fører trolig også avblåsing av kullstøv fra mellomlager til en ytterligere økning i PAH-nivå. PAH fra kull er imidlertid lite biotilgjengelig, dvs. at det i liten grad tas opp av organismer, og har derfor et lavt skadepotensiale. Det er ikke funnet polyklorerte bifenyler (PCB) i sediment fra Van Mijenfjorden. Utenfor kaiområdet ved Kapp Amsterdam er det imidlertid påvist forhøyde nivåer av tributyltinn (TBT), som er en forbindelse som tidligere ble benyttet i antigroemaling på skip. Dette er svært vanlig i havneområder, og de fleste norske havneområder har forhøyde nivåer av TBT. Fra 1.1.2004 ble all ny bruk av TBT forbudt, og fra 1.1.2008 var tilstedeværelse av slike stoffer som ytterlag på skip forbudt. TBT i van Mijenfjorden stammer således fra tidligere tiders skipsaktiviteter, og det forventes at nivåene vil gå ned i de kommende år. Når det gjelder metaller så er konsentrasjonene i sediment fra Van Mijenfjorden jevnt over lave og sammenlignbare med det som er målt i andre fjorder på Svalbard Alt i alt fremstår Van Mijenfjorden som et relativt uforurenset område, men aktiviteten i Svea har ført til et noe økt forurensningsnivå i området utenfor Kapp Amsterdam. 10.6. Uhellsbetingede utslipp av olje og diesel 10.6.1. Risiko Skipstrafikken til og fra Svea er regulert i sjøtrafikkforskriften og skal gjøre risikoen for grunnstøting og oljesøl så liten som mulig. I tillegg til sikkerhetsforanstaltningene som følger av denne, skal skip som går til Svea ha maksimalt 350 tonn bunkersolje om bord. Uhellsbetingede utslipp av petroleumsprodukter i Van Mijenfjorden kan oppstå ved grunnstøting med påfølgende lekkasje av bunkersolje og/eller diesel, lekkasje av drivstoff fra kjøretøy på land, uhell ved tankanlegg og trafoer, eller ved lekkasje fra rørledninger mellom tankanlegg og kraftstasjon. Sikkerhetskonsulentselskapet Safetec gjennomførte i 2004 en grundig miljørisikoanalyse av virksomheten i Svea, herunder utslipp av bunkersolje fra transportskip og kullbåter og diesel fra tankskip. Konklusjonen fra risikovurderingen er at risikoen for utslipp fra skip er lav, men at konsekvensene ved et eventuelt utslipp kan bli store. Bunkers er vanligvis fordelt i sidetanker, i maskinrommet og i små dagtanker. Bunkersoljen skal ikke føres i bunntanker, og ved en grunnstøting med skade på dobbeltbunnen (dvs. ikke totalhavari) vil det ikke lekke ut olje. På kullskipene vil bunkersoljen normalt være fordelt i sidetanker i maskinrommet, med makimalt 175 tonn på hver side. Ved kollisjon med annet skip eller ved penetrering av is vil således maksimalt halve bunkersmengden lekke ut. 62

Tabell 10.4. Krav til skip som ankommer Akselsundet: Skipstype Ca. lengde (m) Kommentar Panamax 230 Bunkersmengde begrenset til 350 tonn ved ankomst Akselsundet kullskip Handysize 190 Bunkersmengde begrenset til 350 tonn ved ankomst Akselsundet kullskip Taubåter 34 Normal bunkersmengde ca. 200 tonn Isbryter 130 Bunkersmengde antatt ikke begrenset, dvs. > 350 tonn Som tidligere nevnt, forventes det at skipstrafikken vil bli noe redusert ved drift i Lunckefjell sammenlignet med de senere årene under Svea Nord. Det forventes en årlig reduksjon i skipsanløp under Lunckefjell med 14 kullskip i forhold til 2003, som var beregningsgrunnlaget for Safetec-rapporten. Antall anløp med godsskip og tankskip blir omtrent uendret. Dette tilsier at de regulære utslippene fra skip (først og fremst til luft) vil avta sammenlignet med dagens bilde. Det innebærer videre at risiko for uhellsbetingede utslipp vil bli redusert ved drift i Lunckefjell sammenlignet med den situasjon i Safetecrapporten. Safetec beregnet frekvens for ulike typer skipsulykker med utgangspunkt i driften i Svea Nord (tabell 10.5). Som tabellen viser, er det størst risiko for at utslipp skal skje som en følge av grunnstøting av skip som går med egen maskinkraft. Risiko for uhell er størst i Akselsundet, fulgt av Kapp Amsterdam og Van Mijenfjorden. Det er ikke foretatt nye frekvensberegninger som en del av Lunckefjell-prosjektet, men ettersom frekvensen av de større skipene vil gå ned ved drift i Lunckefjell forventes også en lavere risiko for uhell enn det som var tilfellet ved driften på beregningstidspunktet. Som tabell 10.5 viser, er returperioden for alvorlige skipsuhell i innseilingen til Svea beregnet til 290 år. Ved redusert skipstrafikk vil returperioden bli enda lengre. Risikovurderinger som er gjennomført i forbindelse med utskipning fra Svea Nord vil således representere en worst case for utskipning fra Lunckefjell. Ved å benytte resultater fra denne Safetec-rapporten gjør man en konservativ vurdering av mulige fremtidige konsekvenser. Tabell 10.5. Total ulykkesfrekvens pr. år og frekvens for utslipp for innseilingen til Svea (Safetec 2004): Ulykkestype Alle ulykker Ulykker med utslipp Frekvens per år Returperiode (år)* Frekvens per år Returperiode (år)* Grunnstøting med 2,1 * 10-2 48 3,5 * 10-3 290 maskinkraft Drivende grunnstøting 1,8 * 10-4 5 600 3,8 * 10-6 265 000 Skipskollisjon 2.3 10-5 44 000 3,7 * 10-6 270 000 Strukturfeil 2,6 * 10-4 3 800 8,1 * 10-5 12 000 Brann/Eksplosjon 2,9 * 10-4 3 400 5,2 * 10-5 19 000 Støt mot kai 3,8 * 10-4 2 600 3,8 * 10-5 26 000 *Invers verdi av frekvens per år, dvs. forventet avstand mellom de angitte hendelser Selv om det i spesielle tilfeller kan bli behov for å ta inn lasteskip om våren (råkbryting), regnes risikoen for uhellsbetinget utslipp å være uendret da en råkbryting i seilingsleden gir en lavere risiko for havari. Båtene vil automatisk følge den åpne leden, og risikoen for grunnstøting blir da lav, jfr. risikovurdering av tidlig skipning av kull foretatt av Safetec i 2005. 63

Ved uhellsbetingede utslipp fra skip vil hele Van Mijenfjorden kunne være et potensielt influensområde, i tillegg til Bellsund og områder langs vestkysten av Svalbard. Influensområdet vil avhenge av hvor utslippet skjer, hvilken oljetype som slippes ut og av værforholdene i den aktuelle perioden. Med hensyn til avbøtende tiltak overfor oljeutslipp konkluderer Akvaplan-niva 32 med at førevar-prinsippet synes å være godt innarbeidet i planer og rutiner for skipstrafikken (taubåter, los, begrenset drivstoffmengde, oljevernberedskap osv.) 10.6.2. Konsekvenser Akutte, uhellsbetingede utslipp av bunkersolje kan føre til stor skade på marine ressurser. 33 Hvor stor skaden blir, avhenger av oljetype, oljemengde, spredning og årstid. Tunge oljer er tyktflytende og seige og vil holde seg på vannoverflaten i større grad enn lettere oljetyper, som i større grad vil fordampe eller blandes inn i vannmassene. Lave temperaturer fører imidlertid til en nedsatt fordampning i arktiske strøk sammenlignet med mer tempererte områder. Mye vind og bølger fører til omrøring av vannmassene og nedblanding av oljen. Dette reduserer risikoen for stranding av store mengder olje. Hvis et oljesøl skjer mot slutten av utskipningssesongen, vil noe av oljen kunne fryses inne i isen og frigjøres påfølgende smeltesesong. Frigjøring av olje om våren vil falle sammen med oppblomstringen av planteplankton og ankomsten av flere marine dyregrupper (fisk, sjøfugl, sel, hval) til fjorden, noe som vil kunne gi negative konsekvenser. Hovedsakelig vil utslipp direkte i fjorden være den største trusselen for plante- og dyrelivet i Van Mijenfjorden. Det har tidligere blitt utført en rekke scenarioer med utslipp av bunkersolje og diesel med maksimale mengder av det som er sannsynlig at kan slippe ut i forskjellige deler av fjorden (Safetec 2004). De potensielle miljømessige effektene ved utslipp av petroleumsprodukter ble utredet i forbindelse med konsekvensutredningen til Svea Nord, der SINTEF blant annet så på de biologiske effektene ved utslipp av olje. Med bakgrunn i at utskiping av kull fra Svea ikke starter opp før utpå sommeren, vil oljeutslipp hovedsakelig være en aktuell problemstilling i sommer- og høstsesongen. I de følgende gjengis konklusjonene i Akvaplan-nivas vurdering av effekter av olje på ulike marine organismer i Van Mijenfjorden: Sjøfuglene er den dyregruppen som regnes som mest sensitive overfor oljesøl. Når vannoverflaten er dekket av olje vil fuglenes fjærdrakt bli innsmurt med oljen og miste sin isolasjonsevne. Ofte er det liten sammenheng mellom størrelsen på et oljesøl og antall sjøfugl som rammes. De viktigste faktorene er når på året sølet skjer og hvor det skjer. Sommeren er den perioden sjøfuglbestandene i Van Mijen-området er mest sårbare for uhellsbetinget utslipp av olje. Arter som er spesielt sårbare, er ærfugl under myting, samt alkefugl under hekking. I tillegg er polarlomvi særlig sårbar i perioden slutten av juli til begynnelsen av august. Kortnebbgås og hvitkinngås er også sårbare i myteperioden. De mest sårbare områdene i sommerperioden er de ytre delene av Van Mijenfjorden. I tillegg er området Kaldbukta viktig med hensyn til gåsebestandene. I høstperioden er sårbarheten størst for ærfugl og gås som oppholder seg i området. Om høsten vil det være fugl under trekk og streif i Van Mijenfjorden. Ærfugl kan også være samlet i grunne næringsrike områder før trekket sørover starter. Denne arten kan være sårbar for oljesøl i området. Kortnebbgås og 32 Pkt. 6.1 s. 58 i delutredningen. 33 Denne konsekvensvurderingen bygger på Akvaplan-nivas delutredning pkt. 5 s. 45 flg. 64

hvitkinngås vil også oppholde seg i området før trekket sørover starter. Også i denne perioden vil sannsynligvis en fluktreaksjon være å trekke på sjøen, og disse gåseartene kan være sårbare for oljesøl. Sjøpattedyr: Olje vil kunne ha akutte eller kroniske effekter på sjøpattedyr. Olje er giftig for marine sjøpattedyr om den svelges eller pustes inn og kan ha toksiske effekter på sensitive organer. Undersøkelser har likevel vist at sjøpattedyr har en generell evne til å bryte ned og utskille komponenter i olje. I en undersøkelse angående sjøpattedyrs sårbarhet ovenfor akuttutslipp av råolje i det nordlige Barentshavet har man kommet frem til at isbjørn, hvalross og hvithval vurderes til å ha høy sårbarhet ovenfor oljeforurensning. Storkobbe vurderes til å ha middels sårbarhet i perioden april til juli og liten sårbarhet resten av året. Ringsel vurderes i den samme undersøkelsen til å ha lav sårbarhet ovenfor olje. I Van Mijenfjorden vil både ringsel, storkobbe, hvalross, hvithval og isbjørn kunne påvirkes av et oljesøl i fjorden om sommeren. Enkelte av artene vil trolig unngå oljeforurensede områder, mens for andre arter er dette usikkert. Plante- og dyreplankton har høy individuell sårbarhet overfor olje. Fordelingen av slike organismer følger imidlertid i stor grad havstrømmene, og eventuelle tap vil raskt kunne erstattes av inndrift fra tilgrensende områder. Bunnsamfunn: Akutte effekter av olje ses sjelden på bunnlevende organismer ettersom de mest toksiske forbindelsene i olje som oftest fordamper før oljen når havbunnen. De tyngre oljeforbindelsene kan imidlertid føre til kroniske effekter. På grunn av stor tilførsel av breslam og partikler fra elv og smeltevann er bunnsamfunnene i indre Van Mijenfjorden relativt fattige (lav diversitet og lav biomasse) i utgangspunktet. Fisk vil kunne merke endringer i vannkvaliteten og svømme unna olje i sjøen. De mest sårbare stadiene for pelagiske fisk vil være egg og larver. Disse føres med havstrømmene i de øverste vannmassene og i denne fasen er dødeligheten ekstremt høy. Feltundersøkelser gjennomført etter oljeutslipp i naturen har imidlertid likevel ikke dokumentert signifikante effekter på pelagiske fiskepopulasjoner. I Van Mijenfjorden vil olje kunne skade bunnlevende arter som ulker, uer og flyndre. Arter som gyter i fjæresonen, som for eksempel lodde vil også være spesielt utsatt. Det er imidlertid ikke kjent om lodde gyter i Van Mijenfjorden. 10.7. Utslipp av ballastvann Kullskipene som trafikkerer Van Mijenfjorden, har store ballastvanntanker som skal sikre skipenes stabilitet når de ikke har last. Når skipene tar inn last, slippes ballastvann ut. Ballastvannet tas inn i havneområdet hvor skipet losses, dvs. i områder som kan ha en marin flora og fauna som er meget forskjellig fra området hvor ballastvannet slippes ut. Miljøverndepartementet har nylig vedtatt en ny forskrift om håndtering av ballastvann. 34 De nye kravene til innebærer at skip må skifte ut ballastvannet i bestemte avstander fra kysten eller i angitte soner. Dette har allerede vært gjennomført en tid (siden 2002) av skip som anløper Van Mijenfjorden. I kravene til skipene angis det at ballastvann skal skiftes ut i åpen sjø på 70 N når skipene er på tur nordover. Ettersom skip som anløper Van Mijenfjorden skifter ballastvann i åpent hav før de ankommer fjorden, er sannsynligheten i følge Akvaplan- 34 FOR 2009-07-07 nr 992: Forskrift om hindring av spredning av fremmede organismer via ballastvann og sedimenter fra skip (ballastvannforskriften). 65

niva 35 relativt lav for at ballastvannet som slippes ut i fjorden inneholder fremmede arter som kan etablere seg i fjorden. For å sjekke at rutinene for ballastvannhåndtering følges, tas det rutinemessig prøver av ballastvanntankene når skip ankommer Svea. Vannprøvene analyseres for innhold av salt (NaCl), og resultatene fra analysene indikerer at de innleide skipene følger de påkrevde prosedyrer. Akvaplan-niva gjennomførte i 2007 2008 en undersøkelse av bunnsamfunn i Van Mijenfjorden på oppdrag fra SNSG. Som en del av oppdraget ble det vurdert om noen av artene som ble registrert var nye introduserte arter. Konklusjonen fra undersøkelsen var at sannsynligheten for at noen av artene som ble registret i Van Mijenfjorden var nylig introduserte arter, var meget lav. Akvaplan-niva vurderer 36 derfor forholdsregler som er tatt, som tilstrekkelig så langt til å forhindre innføring av fremmede bunndyrarter. Undersøkelser av miljøstatus i fjorden av Akvaplan-niva 37 gir heller ingen indikasjoner på tilførsel av miljøgifter via ballastvann. 10.8. Støy Støy fra drift i Lunckefjell vil iflg. Akvaplan-niva 38 sannsynligvis ikke påvirke det marine miljøet i Van Mijenfjorden, men støy fra skipstrafikk, samt fly og helikopter kan til en viss grad påvirke sjøfugl. Trafikken går i dag et stykke utenfor de viktigste fuglefjellene, og det er heller ikke tillatt å fly nærmere enn én nautisk mil fra et fuglefjell/koloni. Det vurderes derfor som lite sannsynlig at fuglebestandene i området vil skades av trafikken som følger med drift i Lunckefjell. 10.9. Bryting av råk SNSG planlegger å skipe ut all utvunnet kull i den isfrie perioden av året. I spesielle tilfeller kan det bli behov for å bryte en enkelt råk for å få inn godsskip før isgang. Ved full oppbryting av isen vil lysforholdene i vannsøylen endres, noe som potensielt kan føre til en tidligere oppblomstring av planteplankton. Effekten for rent marine arter vurderes som minimale. 39 Arter som befinner seg på isen, kan til en viss grad bli påvirket. Åpne råker vil kunne tiltrekke seg marine pattedyr som sel og isbjørn. På den annen side vil råkbrytning kunne ødelegge liggeplasser for ringsel i hårfelling, spesielt hvis råkbrytingen fører til en tidligere isgang i hele fjorden. Dette vil også kunne ha negative konsekvenser for isbjørn, som har ringsel som sitt viktigste byttedyr. Det er imidlertid lite sannsynlig at en råk som brytes for å hente inn fraktskip, er bred nok til at den vil påskynde den naturlige isgangen. 35 Pkt. 5.3 s. 53 i delutredningen. 36 Ibid. 37 Ibid. 38 Se pkt. 5.4 s. 54 i delutredningen. 39 Vurderingene følger av pkt. 5.5. s. 56 i Akvaplan-nivas delutredning. 66

Figur 10.5. KV Svalbard bryter råk for lasteskip til Kapp Amsterdam. En annen side ved isbryting er den visuelle effekten av ei råk i landskapet. Dette er utredet av Norsk institutt for naturforskning (NINA). 40 I det følgende gjengis konklusjonene i denne delutredningen: Isen legger seg erfaringsmessig på Van Mijenfjorden i januar/februar og går opp i slutten av juni eller begynnelsen av juli. Isbryting skjer kun unntaksvis og vil omfatte en enkelt råk (ca. 20 meters bredde) inn til Svea for fraktebåt i vinterperioden, samt evt. enkelt råk for kullbåt helt mot slutten av issesongen. Isdekket i fjorden er stabilt, men sen isbryting for eksempel i juli hvis isen ligger lenge, kan gjerne være i en situasjon med oppsprukket drivis. Synligheten av en råk vil være liten fra fjordkanten når betrakter landskapet fra havnivå. Fra et høyere utkikkspunkt vil synligheten bli klarere og råka framtre som et linjament som bryter isflaten. Fra slike utkikkspunkter vil imidlertid avstanden være stor og synligheten totalt sett bli liten. Råka vil bare være synlig fra avstand i rimelig godt vær. Synligheten vil trolig være størst på jevnt snødekket is i skarpt solskinn. Den vil være minst ved isbryting i drivis. Inngrepet vil tross en viss synlighet i et villmarkspreget landskap være temporært og forekomme sjelden, ofte også med kort varighet siden den fryser igjen og vises ut av vær og vind. Verdien på landskapet er stor, men effekten av inngrepet er liten. Konsekvensen vurderes derfor til å være en liten til ingen negativ konsekvens avhengig av reell frekvens og varighet av råka. Ingen konsekvens er knyttet til isbryting helt på slutten av issesongen, kanskje også i perioder hvor isen er i ferd med å gå opp og fjorden er fylt av drivis, eller hvis tidligere brutt råk raskt dekkes av snø slik at synligheten blir kortvarig. Inngrepet vil ikke kvalifisere for å endre en eventuell status som villmarksområde etter INON-kriterier. 40 Se egen, vedlagt rapport fra NINA om dette: Landskapsvirkninger av mulig isbryting i Van Mijenfjorden i forbindelse med kulldrift i Lunckefjell. 67

Råkas synlighet i landskapet kan visualiseres med følgende illustrasjoner: 41 Figur 10.6. Visualisering av enkel råk sett fra fly over Langneset (Laget av Grafonaut på oppdrag fra NINA og på grunnlag av foto av Tommy Markussen). Figur 10.7. Visualisering av enkelt råk sett fra fly over Reindalen (Laget av Grafonaut på oppdrag fra NINA og på grunnlag av foto av Roger Lillemæhlum). 41 Ved utskrift av de digitale bildene vil effekten bli redusert og knapt synlig. Visualiseringen betraktes best digitalt med rimelig stor forstørrelse. 68

11. Forurensing 11.1. Innledning Forurensing deles gjerne opp i utslipp til hhv. vann, luft og jord. Vi har her valgt å dele opp dette noe annerledes pga. særegenhetene ved naturmiljøet rundt tiltaket. Innledningsvis vil faktisk og potensielt utslipp til bre og vann behandles. Under de forskjellige temaene herunder vil det gjøres rede for konsekvensene for vegetasjon og dyreliv. Deretter vil støvspredningen behandles. Dette er i utgangspunktet et utslipp til luft, men i denne sammenhengen er støvet først og fremst relevant for Marthabreen og nedsmeltningsproblematikken. Til slutt gjøres det rede for avfallshåndteringen under tiltaket. Utredningen av det samlede direkte og indirekte utslippet av klimagasser (klimabidragsanalyse eller klimafotavtrykket ) behandles som et eget punkt 12. I denne sammenhengen behandles også det rene utslipp til luft, dvs. NO x - og klimagassutslipp (CH 4 og CO 2 ), sammenlignet med utslippet under Svea Nord. 11.2. Utslipp til bre og vann 11.2.1. Innledning I denne delen redegjøres det for faktiske og potensielle utslipp til Marthabreen og derfra til Reindalselva. I tillegg behandles driftsvann, kloakk og gråvann som føres i rør og går ut i Van Mijenfjorden ved Svea. Redegjørelsen bygger på den vedlagte delutredningen Forurensing fra gruvedrift i Lunckefjell. Vurdering av mulige konsekvenser for naturmiljø av Akvaplanniva. 11.2.2. Diesel og olje fra kjøretøyer Anleggsmaskiner og kjøretøyer for kulltransporten vil innebære en viss risiko for uhellsutslipp av diesel og olje. Oppbevaring og fylling av diesel og olje, og evt. brudd på drivstoff- og oljeslanger på maskinene representerer potensielle forurensingskilder. Safetec AS har gjennomført en risikoanalyse for uhellsbetingede utslipp i forbindelse med driften i Svea. De konkluderer med at det er en relativt høy risiko for små utslipp av diesel og spillolje fra lagringstanker ettersom noen av disse er utsatt for påkjørsler. Akvaplan-niva vurderer 42 denne risikoen som høyest i anleggs- og avslutningsfasen, siden det da vil være flest anleggsmaskiner i virksomhet. I driftsperioden er trafikken lavere og mer regelmessig. For å redusere denne utslippsrisikoen, skal det oppbevares minst mulig av disse produktene i området. Diesel skal oppbevares i tanker som vil ha sikringstiltak mot lekkasje i henhold til gjeldende regelverk. I tilfelle utslipp finner sted, har SNSG innarbeidede rutiner for spredningsminimering og oppsamling, jfr. prospekteringsarbeidene som har pågått i flere år. Olje eller diesel som slippes ut på breen vil bli absorbert i snø og is, og nedbrytningen vil være langsom. I smelteperioder vil dieselen kunne frigjøres og transporteres med smeltevann. Noe av smeltevannet vil renne innover i Nordenskiöld Land nasjonalpark via Reindalselva. Her vil oljen kunne tas opp av vannlevende organismer eller tilgrise fugl og pattedyr. Konsekvenser av avrenning til Reindalen er vurdert av Norsk institutt for naturforskning (NINA) se punkt 11.2.6 under. 42 Se pkt. 5.1.1 s. 19 i delutredningen. 69

Oljeholdig vann som slippes ut, vil i teorien også kunne forurense grunnvannet. Svalbard har imidlertid arktiske miljø med en middeltemperatur på -5 C, og relativt lite nedbør. Området har permafrost. De hydrogeologiske prosesser og mekanismer i området foregår i lag som ligger over og under permafrosten. Permafrosten strekker seg fra tilnærmet 0 meter til 300 meter og begrenser infiltrasjonen mellom lagene. Dette betyr at risiko for forurensning av grunnvann er mye mindre på Svalbard enn i områder hvor det ikke er permafrost. 11.2.3. Kjemikalier og olje i gruva Det benyttes en del kjemikalier og petroleumsprodukter i gruva. Ulike oljetyper (hydraulikkolje, motorolje, gearolje) som benyttes i maskinene inne i gruva, utgjør størsteparten av dette. Kjemikaliene skal i prinsippet ikke komme i kontakt med vann eller lekke ut slik at de kommer ut i miljøet. Det er imidlertid vanskelig å hindre at det vil skje en og annen lekkasje fra en hydraulikkslange eller lignende, slik at begrensede mengder olje og/eller kjemikalier vil kunne lekke ut og forurense driftsvannet/smeltevannet. Mengdene som lekker ut vil være små, siden hver maskin ikke inneholder store mengde olje. En oversikt over kjemikalier følger av utredningen til Akvaplan-niva. 43 For hvert av produktene er økotoksikologiske egenskaper, samt nedbrytbarhet og potensial for bioakkumulering vurdert. Petroleumsproduktene som benyttes, er ikke vannløselige, har relativt lav giftighet overfor vannlevende organismer og regnes som nedbrytbare, selv om nedbrytningstiden i naturen vil være lang. Selv om de fleste av de anvendte produktene har relativt lav toksisitet skal de ikke slippes ut via kloakk eller driftsvann. SNSG vil derfor ha fokus på oppsamling i forbindelse med uhell for å forhindre at kjemikaliene vaskes ut med driftsvann. Videre er det viktig at bruk av kjemikalier vurderes kontinuerlig, slik at unødig bruk unngås og slik at miljøskadelige stoffer kan skiftes ut med mer miljøvennlige når slike finnes (substitusjonsplikten). 11.2.4. Substitusjonsplikten Substitusjonsplikten framgår av Lov om kontroll med produkter og forbrukstjenester. Plikten er også spesielt lovfestet for Svalbard, gjennom svalbardmiljøloven 10. SNSG har en egen instruks for oppfølging av substitusjonsplikten. Instruksen bygger på lovverket og Klima og forurensingsdirektoratets veileder 44 til oppfølging av substitusjonsplikten. Systemet for gjennomføring av plikten i SNSG er det nettbaserte ECOonline. Selskapet har derigjennom et stoffkartotek med HMS-datablad for samtlige stoffer som benyttes/finnes i bedriften. Alle stoffer har sikkerhetsdatablad, dvs. informasjon som beskriver et stoffs egenskaper, farepotensial og hvilke tiltak det bør omgis av. Alle nye kjemikalier eller helseskadelige produkter legges inn i ECOonline når de kjøpes inn til selskapet. Hver rekvirerende avdeling er ansvarlig gjennom avdelingsleder for å legge produktet inn lokalt under sin avdeling ved nyanskaffelse. I tillegg til å vurdere risiko/substitusjon ved anskaffelse av et nytt produkt, foretas en vurdering om substitusjon av eksisterende produkter hvert tredje år av avdelingsleder. Substitusjonsvurderingene dokumenteres i ECOonline. Risikovurdering i ECOonline baseres på skadepotensial og bruksfrekvens i avdelingen. Risikovurderingen består i å vurdere sannsynligheten for at skade kan oppstå og det mulige 43 Se delutredningen s. 26 flg. 44 http://www.klif.no/publikasjoner/kjemikalier/1715/ta1715.pdf 70

omfanget av den. Risikoen avhenger av hvilke helse- og miljøfarlige egenskaper produktet har, hvordan produktet brukes, hvor store mengder som blir brukt og i hvilken grad bruk fører til spreding av stoffer. Vurderingen omfatter hele produktets livsløp ved produksjon, ved bruk og i avfallsfasen. Dersom SNSG kan nå sitt mål like godt og uten urimelig forhøyet kostnad eller ulempe med en mindre farlig kjemikalie, uten bruk av kjemikaliet eller med en annen metode, substitueres produktet. I forbindelse med anskaffelse av nytt materiell til Lunckefjell vil det foretas en grundig substitusjonsvurdering. SNSG vil for eksempel fase ut mineralske hydraulikk- og transformatoroljer til fordel for biologisk nedbrytbare og mer miljøvennlige oljer. 11.2.5. Utslipp av driftsvann til Marthabreen Vann fra gruva kan for det første komme fra nedbør og smeltevann over fjellet, som trenger ned i gruva gjennom sprekker i berget. Smeltevannsinntreningen i Svea Nord er betydelig i sommermånedene (ca. 40 000 m 3 per døgn i sommermånedene juli og august). I Lunckefjell vil dette ikke være tilfellet. Platået på Lunckefjell har kun mindre breer, som alle har kald basis, dvs. de er gjennomfrosset. Overdekningen (dvs. hvor langt under overflaten kullfløtsen som det drives på, ligger) er i tillegg jevnt over stor, slik at det kun i enkelte deler av gruva teoretisk vil være mulig med en viss vanninntrengning. Mengden vil uansett være liten, siden det ikke er vannkilder av betydning der og vil dessuten trolig fryse før det når gruva pga. permafrosten. For det andre innebærer gruvedrift at vann spyles på kullet når det brytes, for å dempe støvspredningen. Vannforbruket til dette er ca. 2 000 liter vann per minutt. Erfaring fra Svea Nord tilsier driftsklarhet på 60 %, dvs. at det i gjennomsnitt vil bli brukt 1 200 liter i minuttet. Det anslås at ca. en fjerdedel av dette vannet, dvs. 300 liter i minuttet, absorberes av kullet/kullstøvet og følger dette ut av gruva på transportbånd. Siden vannet går rett ut med kullet, vil det ikke komme i kontakt med kjemikalier og oljeprodukter fra evt. uhellsutslipp inne i gruva. Noe av vannet som blir med ut på denne måten, vil sige av i kulltippen i påvente av omlastning over på dumper. Det estimeres at ca. 10 % av det vannet som blir med kullet ut av gruva, dvs. ca. 30 liter i minuttet, renner av til Marthabreen. Over hele året tilsvarer det maksimalt 0,02 * 106 m 3. Dette utgjør bare 0,1 % av den antatte smeltevannsmengden fra Marthabreen hvert år, jfr. delutredningen 45 fra glasiolog J. O. Hagen. Store deler av utslippsvannet vil tilføres breen i vinterhalvåret og da vil det gradvis fryse når det renner ut på den kalde breflata eller ned langs breen og ikke føre til avrenning i vinterhalvåret, men smelte av i sommerhalvåret. Med smeltevannet følger mye grus og stein og finere partikler. Partikler i driftsvannet vil blande seg med disse naturlige partiklene, slik at konsentrasjonen av PAH og metaller fortynnes. Noe av det partikulære materialet vil avsettes langs elveløpet, mens noe vil avsettes i elvedeltaet. Analyser av driftsvann fra Svea Nord er brukt som utredningsgrunnlag for driftsvann fra Lunckefjell. Dette er sammenlignet med naturlig smeltevann fra Marthabreen. Sammenligningen viser at konsentrasjonen av metaller og PAH er noe høyere i driftsvannet enn i smeltevannet, selv om de naturlige nivåene i smeltevannet fra breen er mye høyere enn det som vanligvis vurderes som bakgrunnsnivåer i ferskvann. PAH og metaller som forligger i kullstøv er imidlertid lite biotilgjengelig og vil derfor utgjøre liten risiko for vannlevende organismer, jfr. Akvaplan-niva. 46 45 Se pkt. 3.6 s. 11 i delutredningen. 46 Se pkt. 5.1.2 s. 20 i delutredningen. 71

Under drift i Lunckefjell skal det foretas årlige analyser av både driftsvann fra gruva og smeltevann fra Marthabreen for å overvåke nivåene på metaller og PAH. 11.2.6. Konsekvenser for nasjonalparken flora og fauna Norsk institutt for naturforskning (NINA) har vurdert konsekvensene for vegetasjon og dyreliv av forurensingen fra Lunckefjell, 47 basert på Akvaplan-nivas forurensingsrapport. NINA 48 viser til at avrenningen til Marthabreen vil inneholde forhøyede verdier av tungmetaller og PAH. Det finnes ikke noen tilsvarende klassifisering for grenseverdier mht. til vegetasjon og dyreliv på Svalbard som det gjør for vannkvaliteten spesielt. Det finnes også liten kunnskap om tålegrensen til disse naturverdiene. Faktorer som fortynning, partikkelinnhold i vannet og avstand til resipienten må derfor vurderes. Formen stoffene finnes i, er også avgjørende for hvorvidt de går inn i økosystemet. NINA 49 viser her til at utlekkingstester gjennomført med kull fra Svalbard, viser at både metaller og PAH er sterkt bundet i kullet og kullstøvet, og at de dermed ikke lekker ut. Stoffene vil derfor i liten grad være biotilgjengelige. Metaller og PAH vil i tillegg i svært stor grad fortynnes både av den store mengden smeltevann fra breen og i grusen og de finere partiklene i dette. Noe av partiklene vil avsettes lags elveløpet, og resten vil føres ut i havet. For uhellsutslipp av petroleumsprodukter vises det til at omfanget av dette vil være lite, siden hver potensielle utslippsenhet inneholder begrensede mengder med diesel/olje 50. Avstanden til den produktive delen av Reindalen fungerer også som en sikring, ettersom smeltevannet vil gi en stor fortynningseffekt. Det er ca. fem kilometer fra utslaget av gruva til starten av elvesletta, og det er ingen kontakt mellom vann fra breen og den lille vegetasjonen som finnes i moreneområdet. NINA 51 konkluderer med at tiltaket vil ha liten påvirkning på vegetasjon og planteliv. For dyrelivet i influensområdet vurderer NINA 52 at det ikke blir noen effekt verken på individeller populasjonsnivå. Lokalt ved gruveinnslaget og veien kan imidlertid konsentrert forsuring ha effekter på insekter. 11.2.7. Utslipp av driftsvann til Van Mijenfjorden Vannet som ikke kommer ut med kullet, renner ut eller må pumpes ut (ca. 900 l tilført vann per minutt + eventuelt smeltevann). I henhold til dagens planer vil dette vannet bli ført i rør over breen og dreneres ut via Svea-Nord gruva, på samme måte som vannet som i dag transporteres ut av Svea Nord (dog i mye større mengder enn det som vil bli tilfelle fra Lunckefjell). Vannet vil gå i Van Mijenfjorden. I følge Akvaplan-niva 53 vil kullpartikler i vannet kunne irritere gjeller hos fisk. Økt turbiditet (uklar/grumsete vann) kan føre til at fisk unnviker området. For plankton er dette også en problemstilling, men Akvaplan-niva antar at den fysiske tilstedeværelse av partiklene ikke vil påvirke plankton samfunnet i Van Mijenfjorden i målbart omfang. Bunndyrfaunaen kan også påvirkes negativt av større tilførsel av uorganiske partikler. Færre bunndyr betyr mindre mat 47 Se pkt. 5 s 45 flg. i NINAs delutredning. 48 Se pkt. 5.2.1 s 55 i delutredningen. 49 Ibid. 50 Se pkt. 5.2.1 s 56 i delutredningen. 51 Se pkt. 6.1 s 67 i delutredningen. 52 Se pkt. 5.3.1 s 57 i delutredningen. 53 Se pkt. 5.2.1 s. 20 flg. i delutredningen om forurensing for dette temaet. 72

for disse fiskene. Den indre delen av Van Mijenfjorden er imidlertid sterkt påvirket av partikler som vaskes ut fra isbreer, og den naturlige tilførselen av uorganiske partikler er sannsynligvis mye større enn tilførselen som skjer via utslipp fra gruvedriften. Undersøkelser av bunndyrsamfunnet i Van Mijenfjorden viser at artsmangfoldet er redusert i de indre deler av fjorden (Trannum et al. 2003). De siste resultatene fra overvåking i Van Mijenfjorden av Akvaplan-niva viser at diversiteten har økt i hele området siden 2001, dvs. i samme perioden som driftsvann har blitt sluppet ut fra Svea Nord. Bløtbunnsfaunaen i Van Mijenfjorden er i følge Akvaplan-niva lite påvirket av gruvevirksomheten i Svea. Unntaket her er området like ved utskipningskaien, som er påvirket av båttrafikk, mudring, lasting av kull mm. Driftsvannet fra gruvedriften inneholder PAH og en del metaller i betydelig høyere konsentrasjoner enn det som finnes naturlig i Van Mijenfjorden. Disse stoffene er imidlertid meget sterkt bundet til kullpartikler. Utlekkingstester gjennomført med kull fra Svalbard viser at utlekkingspotensialet fra kullet er svært lavt, dvs. at både metaller og PAH er så sterkt bundet i kull at det ikke lekker ut og således ikke er biotilgjengelig, i følge Akvaplan-niva. Driftsvann kan i noen tilfeller også inneholde petroleumsprodukter (hovedsakelig mineraloljer med lav giftighet) og kjemikalier som benyttes i gruva. De fleste stoffene har lav toksisitet overfor vannlevende organismer, og de brytes ned i naturen (regnes ikke som persistente), selv om nedbrytningstiden for enkelte forbindelser er relativt lang. Flere forbindelser (fortrinnsvis hydrokarbonene) er til en viss grad bioakkumulerbare, dvs. at de akkumulerer i organismer som eksponeres for dem. Bioakkumulering kan føre til at organismer oppnår høye konsentrasjoner hvis de eksponeres over tid, noe som kan føre til at negative effekter oppstår. Oljefilm kan forårsake fysisk skade på organismer og vil kunne forstyrre oksygentransporten i grensesjiktet luft/vann, luft/jord. Mineralolje som drenerer ut i Van Mijenfjorden vil sannsynligvis raskt fortynnes, slik at skadepotensialet overfor vannlevende organismer blir begrenset. Hvis mengdene blir store, hvilket er meget usannsynlig ettersom hver potensielle utslippskilde har begrensede mengder, kan det imidlertid dannes en oljefilm ved utslippspunktet. Dette vil kunne føre til tilgrising av fugler som oppholder seg der. Det skal derfor være sterk fokus på å forhindre at oljeprodukter eller andre kjemikalier som benyttes i gruva, skylles ut med driftsvann. Dette skal oppnås ved å ha oppsamlingsmateriale (pumper, absorberende matter, sand, kiselgur, bark og lignende tilgjengelig, både i gruve, omlastingsanlegg, daganlegg og i Svea) tilgjengelig, slik at søl raskt kan fjernes. SNSG skal, som Akvaplan-niva 54 foreslår, fortsette overvåkingen av bunnmiljøet i Van Mijenfjorden (frekvens hvert femte år) for å kontrollere at uønskede endringer ikke skjer. 11.2.8. Kullbehandling Som følge av forringelse av kullkvaliteten i de siste panelene i Svea Nord, vil SNSG etablere et kulloppredningsverk i Svea i 2010/2011. Oppredningsverket vil også være i bruk under driften i Lunckefjell. Tiltaket er omfattet av en egen saksbehandlingsprosess, inkludert konsekvensutredning, overfor Sysselmannen og KLIF. Denne omfatter den samlede driften av oppredningsverket under alle kullforekomstene SNSG planlegger å utvinne i Svea-området. Kullbehandlingen under Lunckefjell skal således ikke utredes i denne konsekvensutredningen av Lunckefjell. I det følgende tas det likevel med en kort beskrivelse av oppredningsprosessen, slik at alle sidene av produksjonsprosessen er beskrevet: 54 Se pkt. 6.2 s. 24 i delutredningen 73

Forringelsen av kullet i Svea Nord består i sedimentære sand- og siltbergarter såkalt mellomstein i kullaget. Bergartsmineralene er ikke-brennbart materiale og bidrar sterkt til å øke det såkalte askeinnholdet i råkullet som produseres i gruva (dvs. den totale bergfangsten som kommer ut). Tilsvarende forhold er vanlig i svært mange kullforekomster verden over. Store Norske har i flere tidligere faser drevet kullrensing av ulike typer (skeiding, tromling, sikting, luftoppredning, våtoppredning og tyngdeseparasjon) både i Longyearbyen og i Svea. Dette har vært og blir nå på nytt nødvendig for å kunne oppnå en akseptabel og salgbar kullkvalitet. Når oppredningsverket nå blir etablert i forbindelse med de siste delene av Svea Nord, vil det også benyttes under Lunckefjell dog i langt mindre grad. Kullfløtsen det vil drives på i Lunckefjell, vil bare i et mindre område ha noe mellomstein. I tillegg har enkelte områder i kullpanelene så lav mektighet at det må drives i stein. Dette må gjennom oppredningsverket for å oppnå tilstrekkelig kvalitet. Det meste av selve forekomsten vil imidlertid ikke ha behov for oppredning. For at stollene som det skal ferdes folk og maskiner i, skal ha tilstrekkelig høyde (to meter), må i tillegg til selve fløtsen, en del av liggen (gulvet i gruva) fjernes under oppfaring av gruva. Siden oppfaring ofte må pågå samtidig med produksjon og kullet da går sammen på beltesystemet ut, vil det gi et forurensende steininnhold i bergfangsten, som dermed må oppredes. Det er anslått at Lunckefjell totalt inneholder 500 000 tonn kull (6 %) som må oppredes separat ved selskapets oppredningsverker for å oppnå tilfredsstillende salgskvalitet. Selve oppredningsprosessen skjer på følgende måte: Råkull fra gruva blir først knust og siktet for å få det ned til ønsket størrelse. Denne prosessen er utstyrt med støvkapsling og avsug for eliminere støvflukt til omgivelsene. Renseprosessen skjer ved bruk av en såkalt dens mediaprosess (DM), bestående av sykloner og spiraler som fungerer ut fra gravimetriske skilleprinsipper. Som tyngdekomponent for DM-pulp benyttes magnetitt i pulverform. Denne sørger for å skille kull og stein, hvorav sistnevnte er det tyngste materialet. I tillegg vil såkalte flokkuleringsmidler brukes for å binde finpartiklene sammen i filterkaker, slik at kull- og steinpartiklene ikke kommer ut i naturen som slam. Prosessvannet går i en lukket, resirkulerende krets. Med andre ord er det ingen avløpsledning for utslipp av prosessvann eller slam fra verket. Oppredningsverket vil ha en kapasitet til å rense 250 til 400 tonn kull pr. time. Ut fra oppredningsverket vil det komme tre produkter: Renset kull i fraksjoner på 1-50 mm vil fraktes med lastebil til kullagrene på Kapp Amsterdam. Alt avvannet finstoff (slam og partikler opp til 1 mm) vil komprimeres til såkalte filterkaker. Disse er såpass kullholdige at de vil selges som et eget produkt eller blandes sammen med salgskull. Avgangsmateriale vil være sand og stein i størrelsen 1 til 50 mm. Dette vil plasseres på deponi i Svea. Plassering (på land eller i sjøen) av dette vil avgjøres i forbindelse med behandlingen av søknad og konsekvensutredningen av oppredningsverkstiltaket. De miljømessige problemstillingene rundt oppredningsverket i Svea består i hovedsak av den visuelle effekten av et skeidesteinsdeponi og eventuelle finpartikler (slam) eller rester av kjemiske produkter som brukes i prosessen. Foreløpige vurderinger er at et deponi i Braganzavågen vil bli synlig i landskapet, men at tiltaket ellers vil ha lite eller ingen konsekvenser for naturmiljøet. Temaene er for tiden gjenstand for en egen konsekvensutredning som utarbeides av Akvaplan-niva. 74

11.2.9. Kloakk og gråvann Som nevnt i pkt. 7.9.3 over vil gråvann fra verksted, vaskehall og lignende renses gjennom en oljeavskiller før det sammen med vannet som renner ut av gruva og annet avfallsvann føres i rør over Marthabreen og inn i Svea Nord, der det kobles vannet sammen med eksisterende avløpssystem. Alt gråvann føres så videre gjennom Svea Nord ut i Van Mijenfjorden på samme måte som i Svea i dag. For kloakk planlegges det installert vannfattige vakuum-toalett i tilknytning til gruva. All kloakk fra systemet vil bli samlet opp i lokal septiktank. Septiktank vil bli tømt med vakuum-vogn, transportert og deponert i allerede eksisterende septiktank i Svea. Utslipp av vann som inneholder organisk karbon til breen og videre til Reindalselva vil neppe utgjøre et problem, jfr. Akvaplan-niva. 55 Næringsstoffene vil raskt fortynnes i det næringsfattige vannet som kommer fra breen og vil i liten grad endre produksjonen i elva. Hvis oljeholdig vann slippes ut, vil tilsvarende problemstillinger som beskrevet ovenfor for driftsvann, være aktuelle. Kloakkvann og gråvann vil imidlertid utgjøre små mengder sammenlignet med driftsvann fra gruve, og den beste løsningen er å føre vannet til sjø sammen med driftsvannet, ifølge Akvaplan-niva. 56 Akvaplan-niva 57 konkluderer med at det er lite sannsynlig at utslipp av kloakk/gråvann som har gått gjennom septiktank/oljeavskiller vil ha merkbare negative effekter på bunnsanfunn eller andre organismer i Van Mijenfjorden. I henhold til EUs avløpsdirektiv (1991/271/EØF og 1998/15/EØF) skal alle kloakkutslipp gjennomgå mekanisk rensing. En septiktank vil være en form for mekanisk rensing, og ved bruk av en slik vil SNSG oppfylle kravene i avløpsforskriften. Avløp til sjø som tilsvarer mer enn 10 000 pe skal i tillegg sekundærrenses, men utslippene fra Lunckjefjell vil ligge langt under denne grensen. 11.3. Støvspredning 58 11.3.1. Støvspredning på Marthabreen Støv kan i utgangspunktet karakteriseres som utslipp til luft. I tiltaket Lunckefjell er imidlertid støvspredningen nærmere knyttet til nedsmeltningsproblematikken og til den visuelle betydningen. Denne forurensingen behandles derfor som et eget punkt. Støvspredningen fra gruvedriften er behandlet i vedlagt delutredning av Norsk institutt for luftforskning (NILU). Utredningen tar for seg aktivitetene i de tre hovedfasene i tiltaket og vurderer støvspredningen under hver av dem. Vurderingen av støvspredningen tar utgangspunkt i følgende vurderingskriterier for vannløselig støvfall: Meget høyt >13 g/m 2 pr. 30 døgn Høyt 8-13 g/m 2 pr. 30 døgn Moderat 3-8 g/m 2 pr. 30 døgn Lavt <3 g/m 2 pr. 30 døgn Figur 11.1. Vurderingskriterier for støvfall iht. utredningen fra NILU. 55 Se pkt. 5.1.2 s. 20 i delutredningen om forurensing. 56 Se pkt. 5.1.3 s. 20 i delutredningen. 57 Se pkt. 5.2.2 s. 22 i delutredningen. 58 Annet utslipp til luft redegjøres for under pkt. 12 om klimafotavtrykk / utslipp av CO 2, CH 4 og NOx. 75

Arbeidene med på den ene siden å hente massene og bygge veien og annen infrastrukturen på Marthabreen og på den andre siden å fjerne dette etter at gruva er utdrevet, vurderes å generere omtrent samme støvspredning. Både oppstarts- og avslutningsfasen vurderes å pågå i fem måneder. Massearbeidene med anleggsmaskiner vil generere støvspredning til nærområdet. NILU 59 anser støvfallet som lavt etter gjeldende vurderingskriterier for vannuløselig støvfall. Dvs. at det er opp til tre gram støv per kvadratmeter i løpet av 30 døgn 100 meter fra støvkilden. I det umiddelbare anleggsområdet er støvfallet tre og på det meste fire gram støv per kvadratmeter over 30 døgn. Dette er i nedre del av kategorien for moderat støvnedfall. Omfanget av dette er illustrert på kartene under (kartene er trykt i A4-størrelse i den vedlagte NILU-utredningen). Det er her vist støvfallet over 30 døgn og i tillegg akkumulert over tid. For anleggs- og avlutningsfasen er dette over fem måneder. Det akkumulerte støvnedfallet tas med til informasjon og er uavhengig av klassifiseringen, som tar utgangspunkt i månedlig støvnedfall. Støvnedfallet i disse sommerhalvårene vil være mineralsk (dvs. veistøv), som flyfotoene kartene under bygger på, viser at breen i naturlig tilstand er preget av om sommeren. Støvavsetning Lunckefjell Under oppstart og avvikling - modellert Avsetning pr. måned 2 g/m2 (lavt) 3 g/m2 4 g/m2 (moderat) Veitrase Verneområde Støvavsetning Lunckefjell Ved oppstart og avvikling - modellert Samlet avsetning (5 mndr.) 5 g/m2 10 g/m2 20 g/m2 Veitrase Verneområde 0 500 1 000 Meter - UTM33 WGS84 12.08.2010 / Ref: Store Norske, bernt.holst@snsk.no 0 500 1 000 Meter - UTM33 WGS84 12.08.2010 / Ref: Store Norske, bernt.holst@snsk.no Figur 11.2. Yttergrensene for støvavsetning i g/m 2 pr. måned under oppstart og avvikling. Blått: 2 g/m 2, gult: 3 g/m 2, oransje: 4 g/m 2. Kartgrunnlag: SNSG, Sysselmannen. Datagrunnlag: NILU. Figur 11.3. Yttergrensene for samlet støvavsetning i g/m 2 over 5 måneder under oppstart/avvikling. Blått: 5 g/m 2, 10 g/m 2, 20 g/m 2. Kartgrunnlag: Store Norske, Sysselmannen. Rådata støv: NILU Driftsfasen vil pågå over fire år, fra 2015 til 2018. Støvspredningen her vil for det første genereres av transporten i hovedsak kulltransporten på veien over Marthabreen. Dette vil gi mineralsk støvflukt fra veien. Støvflukten vil være høyest om sommeren, når veien er bar og tørr. Om sommeren vil det imidlertid være to måneders produksjonsstans pga. 59 Se pkt. 4 s. 6 i delutredningen. 76

ferieavvikling. Dette vil redusere støvspredningen i denne perioden. For det andre vil omlastingene av kullet på hver side av breen fra gruva i Lunckefjell over på dumper og fra dumper over på transportbeltet i Svea Nord føre til spredning av kullstøv. Dette støvfallet vurderes av NILU 60 som lavt, med unntak av området rundt de umiddelbare omlastingspunktene, hvor støvfallet vil være moderat. Også her vises til informasjon det akkumulerte støvnedfallet over 12 måneder. Støvavsetning Lunckefjell Under drift - modellert Avsetning pr. måned 2 g/m2 (lavt) 3 g/m2 4 g/m2 (moderat) Veitrase Verneområde Støvavsetning Lunckefjell Ved drift - modellert Samlet avsetning (12 mndr.) 5 g/m2 10 g/m2 20 g/m2 Veitrase Verneområde 0 500 1 000 12.08.2010 / Ref: Store Norske, bernt.holst@snsk.no 0 500 1 000 12.08.2010 / Ref: Store Norske, bernt.holst@snsk.no Meter - UTM33 WGS84 Meter - UTM33 WGS84 Figur 11.4. Yttergrensene for støvavsetning i g/m 2 pr. måned under drift. Blått: 2 g/m 2, gult: 3 g/m 2, oransje: 4 g/m 2. Kartgrunnlag: Store Norske, Sysselmannen. Datagrunnlag: NILU Figur 11.5. Yttergrensene for samlet støvavsetning i g/m 2 over 12 måneder i driftsfasen. Blått: 5 g/m 2, 10 g/m 2, 20 g/m 2. Kartgrunnlag: Store Norske, Sysselmannen. Rådata støv: NILU 11.3.2. Avbøtende tiltak Iht. gjeldende utslippstillatelse fra SFT (nå KLIF) 9.5.2006 er det ikke satt noen utslippsgrense for kullstøvspredning, annet enn en generell føring om at det skal holdes på lavest mulig nivå. SNSG vil iverksette avbøtende tiltak for å begrense støvspredningen: Lasteplanet på dumperne vil være overbygd, slik at kullstøv ikke fyker av lasten under transport. Dette har SNSG allerede innført i forbindelse med nylig innkjøpt kullbil for transporten fra Gruve 7 til Longyearbyen. Ved beltestollen ved utslaget fra Svea Nord vil det lages et tipphus, som vist i figur 7.6 i pkt. 7.4. I åpningen på tipphuset skal det være en gardin, og i alt medfører denne konstruksjonen vesentlig mindre støvflukt fra omlastingen til transportbeltet. Kulltippen/ stackeren ved Lunckefjell vil ligge på et lavere nivå enn planet med brakkerigger etc. Den vil således ligge i le mht dominerende vindretning og dermed generere mindre støvspredning. Støvdempende tiltak på veien: vanning. 60 Ibid. 77

Utredningen av støvspredningen er gjort med utgangspunkt virksomheten i de forskjellige fasene uten de planlagte avbøtende tiltakene. 11.3.3. Konsekvenser av støvspredningen Konsekvenser for Marthabreen Støvspredningen har i hovedsak virkninger for to verdier. For det første vil det påvirke nedsmeltningen av Marthabreen. Dette er vurdert av glasiolog og professor Jon Ove Hagen ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo, og det følgende er hentet fra hans delutredning: 61 Nysnø har en albedo, det vil si i hvilken grad solstrålingen absorberes eller reflekteres, på 0,7 0,9. Det vil si at 70 90 % av solinnstrålingen blir reflektert. Etter hvert som snøen omdannes, blir krystallene grovere og absorberer mer, slik at albedoen gradvis avtar. Gammel snø eller snø utover sommeren vil kunne få en albedo på 0,4 0,7, mens breis vil ha en albedo på 0,3 0,45. Mørk jord har en albedo på ca. 0,1. Breis med et støvlag vil dermed kunne ha en albedo i området 0,1 til 0,3, altså mellom jord og breis. Dette vil altså si at det kan absorberes 10 20 % mer av solinnstrålingen på en støvdekt breflate enn ved en breflate helt uten støvnedfall. Siden det alltid vil være noe nedfall, vil altså det ekstra støvnedfallet fra aktiviteten ikke kunne gi mer enn maksimalt 10 15 % lavere albedo enn uten. Smeltingen av snø og is avhenger av den samlede energitilførselen. På Svalbard utgjør strålingen 50 60 % av energitilførselen og følbar varme 30 40 %. Endring i albedo på grunn av støvflukten kan bare påvirke strålingsleddet i energibalansen. Dette strålingsleddet kan da øke med 10 20 % på grunn av en lavere albedo. Totalt vil det si at dersom det smelter én meter breis under normale omstendigheter, vil dette kunne øke med i størrelsesorden 10 %, altså 10 cm økt smelting. Det er neppe snakk om særlig større verdier. Kanskje kan det bli noe høyere, fordi en støvavsetning også på snøen gjør at albedoen over snø senkes slik at snøen også smelter raskere bort. Nedstrøms veien vil det kunne smelte ned en til to meter i løpet av sommeren, avhengig av sol og temperatur. Dette vil altså neppe øke mer enn 10-20 cm på grunn av støvnedfallet. Tallet vil variere etter hvor det blir mest støvnedfall, men dette er maksimalverdier. Samlet økt avrenning på grunn av økt smelting blir mindre. For å ta et maksimalt anslag igjen, så kan det dreie seg om godt under 5 % økt avrenning. Endringene i nedsmeltingen av Marthabreen skal overvåkes ved at det foretas målinger ved hjelp av staker boret ned i isen og ved at det monteres et time-lapse kamera for å dokumentere fordelingen støvnedfallet. Dette vil også dokumentere de antatte støvfluktbanene som er beskrevet i rapport fra NILU. Utreder, glasiolog J. O. Hagen, foreslår 62 også at det gjennomføres et forskningsprosjekt der mengden støv på breen og albedoen nedstrøms veitraseen måles før veien bygges sammen med målinger av smelteraten. Dette gjentas så over flere år etter at veien er bygd. Dette er en problemstilling i større skala koblet til globale klimaendringer med et varmere klima. Lufttransportert materiale, støv og sot, avsettes i større grad på snø og isflater og gir en forsterket smelting. Med dette kan en få en bedre forståelse av prosessen og betydningen økt smelting kan ha. Dette er en problemstilling som er spesielt relevant for innlandsisen på Grønland. SNSG vil legge til rette for et slikt forskningsprosjekt. 61 Se pkt. 9 s. 9 flg. i delutredningen. 62 Se pkt. 4.3. s. 13 i delutredningen. 78

Visuelle konsekvenser for nasjonalparken Den andre negative konsekvensen knyttet til støvspredningen er den visuelle betydningen dette kan ha. Dette er av spesiell relevans for nasjonalparken og verneformålet med denne. Det visuelle aspektet av støvfallet er behandlet av Norsk institutt for naturforskning, som har følgende vurdering: 63 Støvnedfallet vil kunne ha to typer virkning på landskapsbildet: Endret farge på snøen og isen langs veien og ved anlegget for øvrig. Endret refleksjonsegenskaper til snø og is som påvirker avsmeltingen på breoverflaten. Beregnet støvnedfall (månedlige verdier) er klassifisert som moderat til lavt. Det er noe uklart i hvilken grad dette vil gi synlige effekter i landskapet. Om vinteren vil støvet fort dekkes av snø, men om sommeren vil snøen smelte og støvet komme fram og akkumuleres. Stedvis vil støvet vaskes bort fra breoverflaten og skylles nedover breen med smeltevannet. Vi har imidlertid ikke funnet et referansemateriale (lokalitet eller foto) som kan konkretisere den direkte visuelle virkningen av en gitt mengde støvnedfall. Beregnet økning av støvnedfall er derfor ikke inkludert i de visualiseringene som er gjennomført. Totalt vurderer vi at den direkte synligheten blir moderat til liten og lokal. Støvnedfallet vil imidlertid akkumuleres over tid og påvirke smelteforholdene på breen. Denne effekten er beskrevet av Hagen (2010) og er beregnet til å føre til en økt smelterate på 5 10 % i året. Den totale endringen vil neppe medføre vesenlig avvik i de generelle landskapsvurderinger som er gjort, inkludert visualiseringene. Det er imidlertid viktig å gjennomføre driften så skånsomt som mulig, slik at støvnedfallet i størst mulig grad begrenses. Det er også viktig å unngå nedfall av kullstøv som både er mer synlig og påvirker smelteforholdene sterkere enn veistøvet. Utover dette vil ikke støvspredningen ha negative konsekvenser for nasjonalparken mht. plante- og dyreliv. For det første vil hoveddelen av støvspredningen bestå av veistøv, som ikke representerer noen miljøfare. Som nevnt tidligere viser utlekkingstester gjennomført med kull fra Svalbard, at både metaller og PAH er sterkt bundet i kullet og kullstøvet, og at de dermed ikke lekker ut. Stoffene vil derfor i liten grad være biotilgjengelige. Den begrensede mengden metaller og PAH som befinner seg i kullstøvspredningen, vil i tillegg i svært stor grad fortynnes både av den store mengden smeltevann fra breen og i grusen og de finere partiklene i dette. 11.4. Avfallshåndtering Både gruvedrift og bosettingen i Svea genererer avfall, som ivaretas på en miljømessig forsvarlig måte. Avfallsproduksjonen ved drift i Lunckefjell vil være omtrent som den er ved dagens drift i Svea Nord. Drift i Lunckefjell vil imidlertid innebære en del mer lastebiltransport og lengre maskintransport. Dette vil generere noe mer bruk av olje. Til gjengjeld vil produksjonen være lavere enn den har i de siste årene i Svea Nord. Dette vil gi seg utslag i redusert avfallsproduksjon og transport i Svea. Lavere mektighet i gruva i Lunckefjell fører til mindre bolting, og dette gir bl.a. mindre farlig avfall (lim). I Tabel gis en oversikt over avfallsproduksjonen i Svea de siste fem år. I oversikten benyttes omregningsfaktor fra volum til vekt oppgitt av Statistisk sentralbyrå. Jern og stål regnes ikke som avfall, siden det samles opp, selges og skipes til oppkjøpere. Farlig avfall (Tabell ) samles opp og leveres til godkjent deponi på fastlandet. 63 Se pkt. 5.1. s. 45 flg. i delutredningen. 79

Tabell 11.1. Statistikk over avfallsproduksjon i Svea. Alle tall oppgitt i tonn. Tallene innrapportert til Sysselmannen hvert år: Husholdningsavfall Næringsavfall Trevirke Farlig Totalt Eksportert Lagt på deponi Lagt på deponi avfall Rapportert 2005 * 172 * 90 262 90 2006 * 208 61 269 61 2007 * 185 10 195 10 2008 11 34 88 133 88 2009 8 41 66 31** 146 39 *Til og med 2008 inngikk husholdningsavfall og trevirke i kategorien næringsavfall ** Se Tabell under for levert mengde farlig avfall + spillolje for 2009 Husholdningsavfall: avfall fra messa, hybelhus, oppholdsrom osv. Næringsavfall: avfall fra gruve, verksteder, infrastruktur. Trevirke: alt rent trevirke Farlig avfall: avfall som er definert som farlig avfall iht. avfallsforskriften Tabell 11.2. Oversikt over farlig avfall, inkl. spillolje, som ble levert til godkjent mottak på fastlandet i 2009: Vare Mengde (kg) Spillolje 67 765 Olje fra utskiller 3 309 Oljeforurenset masse (inkl. sandfang) 7 557 A-B-C-væske 3 221 Oljefilter 3 092 Maling flytende/fast 634 Spraybokser 207 Slagg, støv, flygeaske, katalysatorer, blåsesand 3 082 Uorganiske løsninger og bad 2 418 Stoffer m/isosynater, spraybokser 150 Org. lab. kjemikalier 6 450 Annet uspesifisert avfall 517 Til sammen 98 402 Under drift av Lunckefjell vil SNSG fortsette sitt innarbeidede avfallshåndteringssystem på samme måte som for Svea Nord og Svea samfunn ellers. Containere for kildesortering vil plasseres på strategiske punkter i gruva og i daganlegget. Containerne i Lunckefjell vil tømmes regelmessig, og avfallet transporteres til miljøstasjonen i Svea. Avfallet særlig farlig avfall må transporteres på en sikker måte, slik at det ikke skal oppstå fare for forurensing. Etter at avfallet er samlet inn fra de forskjellige stedene i Svea og Lunckefjell skal det fraktes til behandling på miljøstasjonen i Svea. Farlig avfall og kildesortert avfall (med unntak av trevirke som kan gjenbrukes) skal sendes til mottak på fastlandet. Skrapmetall skal samles opp og sendes til fastlandet i større forsendelser. Matavfallet som kan kvernes på messa skal fortsatt gå i avløpet sammen med kloakk. Restavfall som ikke kan kildesorteres, har til nylig gått på eget deponi i Svea, men fra 2010 vil dette bli kvernet, pakket og sendt til fastlandet. En oppdatert, helhetlig avfallsplan er under utarbeidelse i SNSG og vil være ferdig innen første halvdel av 2010. Avfallsbehandlingen skal gjennomføres på en slik måte at negative effekter på ytre miljø i Svea eller omkringliggende området ikke oppstår. Rutinene som legges opp ved drift i Lunckefjell vurderes av Akvaplan-niva å være gode nok til at målsettingen kan oppnås. 80

12. Klimabidragsanalyse Konsekvensutredningen av Lunckefjell har som første utredning av sitt slag blitt foreskrevet å lage en oversikt over kulldriften i Lunckefjell sitt samlede bidrag til utslipp av klimagasser (klimabidragsanalyse). Denne oversikten er iht. utredningsprogrammet ikke definert som en utredning av konsekvensene av tiltaket, men som en del av beskrivelsen av tiltaket. Det følgende sammendraget er basert på vedlagte rapport fra miljørådgivergruppen Civitas. 64 12.1. Innledning Klimagassutslippene forbundet med drift eller ikke drift i Lunckefjell-forekomsten er vurdert ut fra både et nasjonalt perspektiv og globalt perspektiv. Nasjonalt vil en utvinning medføre økte klimagassutslipp sammenlignet med å ikke utvinne forekomsten, mens det sett i et globalt perspektiv kan medføre reduserte utslipp. Drift i Lunckefjell med utvinning av ca. 1,9 mill. tonn kull per år i fire år samt 0,53 mill tonn fra to års oppfaring (klargjøring av gruveganger til hovedproduksjon), medfører en samlet utvinning på ca 8,2 mill. tonn salgskull. 12.2. Nasjonalt Drift i Lunckefjell innebærer klimagassutslipp på ca 50 000 tonn CO 2 -ekvivalenter per år. Dette er ca 40 % lavere enn 2008 og 2009-nivået i Svea Nord. 50 000 tonn CO 2 -ekv. tilsvarer det årlige utslippet fra 11-13 000 personbiler. Utvinning av hele forekomsten medfører et utslipp på i overkant av 200 000 tonn CO 2 -ekv. Det er forutsatt at alt utvunnet kull eksporteres. I et 0-alternativ vil dette nasjonale utslippet bortfalle. 12.3. Globalt Årlig transport av ca. 1,9 mill tonn kull fra Lunckefjell først på skip til havn i Europa og deretter på lekter til kullkraftverk i Tyskland medfører et klimagassutslipp på ca 60 000 tonn CO 2 -ekv. Forbrenning av 1,9 mill tonn kull i kraftverk i Tyskland gir en i overkant av 7 TWh elektrisitet ut på nettet, og medfører utslipp av ca 5,5 mill tonn CO 2 -ekv.. Det er forutsatt en virkningsgrad på ca 45 % i kullkraftverket. I Europa og spesielt i Tyskland synker kullreservene og innenlands utvinning av kull. Tyskland og andre europeiske land er derfor i økende grad avhengig av import av kull. Samtidig øker energibehovet. Det er global vekst i el-produksjon basert på kullkraftverk. Internasjonale energiscenarioer fram mot 2030 peker på at kull fortsatt vil være en svært viktig energiressurs i europeisk energiforsyning og ikke minst globalt. Kull vil utgjøre 20-30 % av elektrisitetsforsyningen (jfr. International Energy Agency / OECD). Sett i et slikt perspektiv vil et 0-alternativ, dvs. ingen drift av Lunckefjell, medføre at kundene på kontinentet (kullkraftverk for el-produksjon) kjøper og frakter kull fra andre forekomster tilsvarende det energiinnhold som Lunckefjell-forekomsten inneholder. I de fleste tilfeller vil kjøp fra andre forekomster medføre at transportavstandene blir lengre og kullkvalitetene ha lavere energitetthet og høyere fuktighet enn Lunckefjell-kullet. Det medfører at utvinningsvolumet blir større, transportarbeidet (tonnkm) høyere og virkningsgraden i kullkraftverkene blir lavere. Lunckefjell-kullet har også vesentlig lavere enn metaninnhold enn kull fra de fleste andre steder i verden. 64 Klimagassutslipp og utvinning av kull fra ny gruve i Lunckefjell, Svea på Svalbard av Civitas v/eivind Selvig, 2010. 81

Tre varianter av 0-alternativet er vurdert; tre ulike kullkvaliteter kombinert med to ulike lokaliseringer av alternativ forekomst. Beregningene viser at anvendelse av Lunckefjell-kull i et kullkraftverk på kontinentet globalt sett gir lavere utslipp enn bruk av kull fra andre kullforekomster innenfor atlanterhavsmarkedet. Alternativ 1 gir på denne bakgrunn omlag: 50 % lavere klimagassutslipp sammenlignet med brunkull fra en tysk forekomst (0- alternativ, variant 3) 45 % lavere utslipp enn subbituminøst kull fra en forekomst i Colombia, Sør-Afrika eller Russland (0-alternativ, variant 2) 20 % lavere utslipp enn bituminøst kull fra en forekomst i Colombia, Sør-Afrika eller Russland (0-alternativ, variant 1) Se også figur 12.1 nedenfor. Omsatt til absolutte klimagassutslipp tilsvarer dette gevinster på mellom 1,7 og 5,5 mill tonn CO 2 -ekvivalenter per år, eller opp til 24 mill tonn for hele forekomsten. Figur 12.1. (fra CIVITAS rapport). Klimagassutslipp ved 0-alternativet, 3 varianter med utvinning av kull fra andre forekomster, og Alternativ 1, drift i Lunckefjell. 12.4. Andre konsekvenser Et 0-alternativ, dvs. at Lunckefjell ikke skal utvinnes, medfører også at forekomstene Svea Øst (2,7 mill. salgstonn) og Ispallen (11 mill. salgstonn) heller ikke blir utvunnet. Årsaken er at lønnsomheten for disse forekomstene er avhengig av gjenbruk av produksjonsutstyret som man eventuelt investerer i til Lunckefjell. Kulldriften i Svea vil da fases ut etter at Svea Nord kjerneområde og randsone er produsert, i perioden mellom 2016 og 2020. Det betyr at en kullressurs på til sammen 21,9 millioner tonn sveakull (Lunckefjell, Svea Øst og Ispallen) ikke vil bli utnyttet. 82

En erstatning av 21,9 mill tonn sveakull med kull fra andre forekomster kan da, hvis vi følger samme resonnement som i forrige punkt, medføre økte globale utslipp på mellom 20 og 65 mill. tonn CO 2 -ekv. 12.5. NOx-utslipp og endringer i klimagassutslipp 12.5.1. Innledning I utredningsprogrammet for Lunckefjell stilles det krav om redegjørelse for frigjøring av metan og utslipp av utslipp av NOx og CO2 under Lunckefjell i forhold til Svea Nord. Beregningene er foretatt av miljøutredningsselskapet Civitas og finnes i vedlegg 1 til Civitas rapport Klimagassutslipp og utvinning av kull fra ny gruve i Lunckefjell, Svea på Svalbard. Redegjørelsen under er hentet fra denne rapporten. 65 12.5.2. Beregnet NOx-utslipp fra Lunckefjell vs. Svea Nord I 2008 ble det utvunnet 3,4 mill. tonn kull fra Svea Nord. Dette ble redusert til 2,6 mill. tonn i 2009. Lunckefjell er planlagt å gi ca 1,9 mill. tonn per år. Nivået på utslippene fra driften er avhengig av utvinningsvolum og årlige utslipp reduseres i takt med redusert utvinning per år. Innenlands NO x -utslipp for Svea Nord var i 2008 og 2009 hhv. ca 440 tonn og 380 tonn. Lunckefjell gir et utslipp på ca 240 tonn NO x per år. Det er en reduksjon på ca 45 % sammenlignet med 2008-aktiviteten i Svea Nord. Sammenlignet med 2009-driften i Svea Nord gir drift i Lunckefjell ca 35 % lavere utslipp. Trekker vi inn utslipp i internasjonalt farvann, frakt til kullkraftverk på kontinentet, er samlet utslipp ca. fem ganger høyere enn kun utslipp innenlands. 12.5.3. Beregnede klimagassutslipp (CO 2 og CH 4 ), Lunckefjell vs. Svea Nord I 2008 ble det utvunnet 3,4 mill. tonn kull fra Svea Nord. Dette ble redusert til 2,6 mill. tonn i 2009. Lunckefjell er planlagt å gi ca 1,9 mill. tonn per år. Nivået på utslippene fra driften er avhengig av utvinningsvolum og utslippene reduseres i takt med redusert utvinning per år. Innenlands klimagassutslipp for Svea Nord i 2008 og 2009 er beregnet til hhv. 84 og 64 ktonn. Lunckefjell gir med om lag 50 ktonn, ca 40 % lavere klimagassutslipp per år sammenlignet med 2008-aktivitetsnivået i Svea Nord. Sammenlignet med 2009-driften i Svea Nord blir klimagassreduksjonen i overkant av 20 %. Trekker vi inn utslipp i internasjonalt farvann, frakt til kullkraftverk på kontinentet, er samlet utslipp i overkant av to ganger høyere enn kun utslipp innenlands. 65 Se s. 36 flg. i rapporten. 83

13. Helse, arbeidsmiljø og sikkerhet 13.1. Innledning Sikkerhet går foran alle andre hensyn i SNSG og er en sentral faktor i planleggingen av Lunckefjell-prosjektet. I forhold vedrørende arbeidsmiljø og sikkerhet forholder SNSG seg til relevant myndighet, som er Direktoratet for Arbeidstilsynet i Nord-Norge. Temaet i HMS-beskrivelsen i konsekvensutredningen er endrede driftsforhold fra Svea Nord. Produksjonsmetoden i Lunckefjell vil være den samme som i Svea Nord; longwallstrossedrift. Forskjellen fra Svea Nord er kullfløtsens mektighet. Høyden på kullaget er lavere i Lunckefjell. Store Norske har lang erfaring med drift på lave mektigheter fra gruvene i Longyearbyen bl.a. Gruve 7, hvor det fortsatt er produksjon. Lunckefjell representerer derfor ingen tidligere ukjente forhold for selskapet. Drift av denne dimensjonen på lave mektigheter som for øvrig er den vanligste driftsformen i kullgruver i verden er imidlertid en ny situasjon for SNSG. HMS-relaterte sider av dette, spesielt ergonomiske forhold, vil derfor ha stort fokus. Forholdende i infrastrukturen i Svea og i transportsystemet gjennom Svea Nord vil ikke innebære noen endring fra dagens drift og gås derfor ikke nærmere inn på her. 13.2. Ergonomi Ergonomi er tilpasning mellom arbeidsmiljø/teknikk og mennesket. God tilrettelegging av arbeidsplassen i gruve og anlegg er med på å forebygge muskel- og skjelettlidelser. Arbeidsplassene i SNSG skal tilpasses slik at hver enkelt arbeidstaker skal kunne ha naturlige og hensiktsmessige arbeidsstillinger og -bevegelser og anledning til variasjon i arbeidet. Hovedutfordringen i Lunckefjell mht. ergonomi er på den ene siden sammenfallende med Svea Nord: bruk av transport- og gruvemaskiner. Den andre utfordringen er knyttet til mektigheten på fløtsen i driftsområdet i Lunckefjell, som er på mellom 1,30 og 2,15 meter. Et sentralt tiltak er at hovedstoller og sidestoller dvs. hovedferdselsårene i gruva vil oppfares i full høyde, slik at man her kan gå oppreist og unngå belastninger på bl.a. rygg. Det sikrer også beredskapsmessig trygg og effektiv transport. Strossestoll og monteringsstoll blir drevet i fløtsen, dvs. lavere høyder. Dette krever ergonomisk tilrettelegging for dem som skal oppfare og senere ferdes i disse områdene. Utstyret skal derfor være mest mulig automatisert, og maskiner og kjøretøyer skal være tilrettelagt slik at ergonomisk belastning for operatørene unngås (bl.a. sitteplasser og fjernkontroller). Dette gjelder kjøretøyer til transport av hhv. personell, kull og utstyr, og bolterigger og kuttmaskiner. Utbedring av maskiner for å bedre ergonomien er et kontinuerlig pågående arbeid i SNSG. I 2009 ble det for eksempel kjøpt inn en ny gruvemaskin (en såkalt Miner Bolter), hvor hovedmotivasjonen var bedret ergonomi i oppfaringsarbeidet. Dette arbeidet vil med andre ord få enda større fokus under Lunckefjell. Til forskjell fra Svea Nord, vil strossa i Lunckefjell være fullautomatisert og fjernstyrt, slik at ingen operatører er nødvendige inne på selve produksjonsområdet. Dette er et tiltak med vesentlig ergonomisk gevinst. Et annet ergonomitiltak som SNSG benytter, er jobbrotasjon. Gjennom å veksle mellom ulike arbeidsoppgaver i gruva, får arbeiderne en fordelaktig variasjon både med hensyn til ergonomi og det psykososiale ved arbeidsmiljøet. 84

SNSG har lang erfaring med gruvemaskiner. Til Lunckefjell skal det inngås avtaler om kjøp av nytt maskineri. Ergonomi og andre HMS-forhold vil være avgjørende hensyn når det skal investeres i gruveutstyr til Lunckefjell. Bedriftshelsetjenesten i SNSG har grundig overvåkning av arbeidsmiljøet i bedriften. Resultatene fra dette langsiktige arbeidet vil brukes i utformingen av arbeidsplassene i gruva. Dette gjelder spesielt undersøkelsene av arbeiderne i Gruve 7, hvor det er drift på tilsvarende lave mektigheter som i Lunckefjell. Selv om driftsformen i Gruve 7 er en annen, rom- og pilardrift, og dette bl.a. medfører mer gåing i lave områder, vil erfaringer her være nyttige å trekke på i planleggingen av Lunckefjell. Ergonomistudier er utført i Gruve 7 og i Svea Nord, og erfaringer fra disse vil brukes til å forsterke og videreføre beste praksis. SNSG og Arbeidstilsynet i Nord-Norge har en tett og god dialog om HMS i den nåværende og framtidig gruvedrift. Ergonomiske forhold er noe av det Arbeidstilsynet har størst fokus på. Dette vil, etter hva SNSG erfarer, være et av hovedpunktene i Arbeidstilsynets behandling av tillatelse til drift i Lunckefjell. 13.3. Nødutganger I tillegg til hovedinnslaget til gruva, utredes det med opptil fire uavhengige nødutganger til dagen i Lunckefjell. Ved disse utgangene blir det etablert nødopphold, som omtalt i beskrivelsen av infrastrukturen for Lunckefjell. De ekstra nødutgangene representerer en stor sikkerhetsmessig forbedring fra Svea Nord, hvor beliggenheten under bremassivet gjør det fysisk umulig med andre utganger enn innslaget. 13.4. Ventilasjon Ventilasjonssystemet er livsnerven i sikkerhetssystemet i ei kullgruve. Hovedformålene med ventilasjon er å sikre tilstrekkelig oksygen i gruva og å lufte ut metan, som det alltid vil være en viss mengde av i en kullgruve. I Lunckefjell som i både Gruve 7 og i Svea Nord er metannivået i kullet svært lavt sammenlignet med kullgruver ellers i verden. I Lunckefjell vil det benyttes den sikreste formen for ventilasjon, som også er det samme systemet som brukes i Svea Nord; sugende ventilasjon. Som et ytterligere sikkerhetstiltak vil luften som suges inn i gruva, være forvarmet. 13.5. Vibrasjoner Vibrasjoner i forbindelse med maskiner og kjøretøyer er noe SNSG har økt fokus på. Dette er særlig relevant i Lunckefjell av to årsaker: For det første vil drift på lave mektigheter forutsette mye bruk av maskiner, slik at man i størst mulig grad unngår å måtte stå og gå i lave gruveganger. For det andre innebærer oppfaring av hovedstoller og sidestoller at ikke bare kull, men også betydelig del stein må kuttes med oppfaringsmaskin. Dersom dette er en maskin som det oppholder seg folk på (for eksempel bolteoperatør på Miner Bolter oppfaringsmaskin som både kutter og bolter i én operasjon), vil kutting av stein, som er hardere enn kull, gi mer vibrasjoner. Tiltak for å begrense vibrasjoner er bl.a. dempingssystemer på maskinene, god kjørebane og lav fart. SNSG har gått til anskaffelse av vibrasjonsmåler for mer systematisk å kartlegge helog delkroppsvibrasjon. 85

13.6. Støv Støv er en viktig HMS-faktor av to årsaker: For det første må støvnivået i luften holdes så lavt som mulig av hensyn til beskyttelse av åndedrettssystemet. For det andre medfører kullstøv i luften eksplosjonsfare. I Lunckefjell vil det være de samme utfordringene mht. forebygging og demping av støv i gruva som i Svea Nord i dag. Sentrale tiltak på dette området er støvmasker, steinstøvspredning (inert støv som binder kullstøvet), vannpåspyling på kullet som brytes og avsug. Dette gjelder spesielt i forbindelse med sentrale støvkilder som kuttmaskiner, knusere og omlastere. En endring fra Svea Nord mht. eksplosjonssikkerhet vil være sidemontering av eksplosjonsbarrierer (vann- eller støvfylte kar som brister og lager en gardin som stopper en evt. eksplosjon) i stedet for montering i hengen. SNSG vil legge stor vekt på erfaringsoverføring fra egne og andres gruver i planleggingen av gruva i Lunckefjell. 13.7. Beredskap Forskjell i avstand fra Svea og henholdsvis Lunckefjell og Svea Nord er ca. 20 minutter. Dette er av betydning for innsatsmannskaper, som røykdykkere, som er i beredskap i Svea. I tillegg til det som finnes av røykdykkerutstyr og fasiliteter i Svea samfunn, vil det etableres det en base i daganlegget ved Lunckefjell, slik at det kan være mulig med en hurtigere innsats fra personell som er på stedet.. I gruva vil det bygges rom i branntrygg utførelse. Det vil i tillegg lages reservoar med slukkevann inne i gruva. Det skal etableres sykerom og mottaksplass for skadede personer i daganlegget ved Lunckefjell, slik at det kan gis en fremskutt hjelp i tilfelle en skade skulle skje i en situasjon der forbindelsen over breen eller gjennom Svea Nord er utilgjengelig. 13.8. Ytre forhold Av forholdene i infrastrukturen som må sikkerhetsvurderes, er veien over Marthabreen og skredsikring av størst betydning. Dette vil det bli laget egne HMS-vurderinger av. SNSG har lang erfaring med vei i forbindelse med isbre gjennom bygging og vedlikehold av veien opp Höganäsbreen opp til Svea Nord. Mht. nøyaktig plassering av innslag og utslag og infrastrukturen rundt dette i Lunckefjell vil skredfaren fra de overliggende fjellsidene kartlegges. 86

14. Tidsplan for Lunckefjell-prosjektet og gjennomføring av tiltaket Etter innlevering av søknad med konsekvensutredning av Lunckefjell til Sysselmannen på Svalbard, skal saken på høring iht. Forskrift om konsekvensutredninger og avgrensing av planområdene på Svalbard. Dersom konsekvensutredningen godkjennes, saksbehandles søknaden iht. svalbardmiljøloven. Som det fremgår av svalbardmeldingen 66, er Lunckefjellprosjektet i utgangspunktet et investeringsvedtak for selskapets styre. På grunn av tiltakets viktighet og store økonomiske betydning, fremgår det videre at det i tillegg kommer en behandling av selskapets eier, Staten v/nærings- og handelsdepartementet. Saken skal også forelegges selskapets generalforsamling. Som det videre følger av svalbardmeldingen 67, forutsettes det at Lunckefjell-prosjektet også skal legges frem for Stortinget. Tidsplanen for gjennomføringen av selve tiltaket er i korte trekk som følger: Etableringsfasen 2012: Inntransportering av anleggsmaskiner etc. til Marthabreen i mars/april. Gjennomslag fra Svea Nord ut til Marthabreen Etablering av infrastruktur på Marthabreen i perioden mai til og med september. Deretter starter innslag i Lunckefjell og oppfaring av gruva. 2013-2014: Oppfaring av gruva og klargjøring til hovedproduksjon Driftsfasen 2015 2018: Hovedproduksjon Avslutningsfasen 2019: Nedrigging av infrastrukturen, fjerning av veien og opprydding av massene. 66 Stortingsmelding nr. 22 (2008-2009) Svalbard) pkt. 9.1.5 s. 83 67 Pkt. 9.1.5 s 81. 87

15. Samfunnsforhold 15.1. Administrative og demografiske forhold Tiltakshaver, Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS (SNSG), er et datterselskap av Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (SNSK). SNSK er 99,9 % eid av staten og forvaltes av Nærings- og handelsdepartementet. SNSG forestår Store Norske-konsernets kullgruvedrift på Svalbard. Gruvedriften i Svea ble startet av det svenske selskapet AB Spetsbergens Svenska Kolfält i 1917. SNSK kjøpte anlegget og eiendommene i 1933. I 1944 ble anlegget skutt i brann av tyske ubåter. Bosetningen ble gjenoppbygget etter krigen, men driften ble innstilt i 1949 pga. et svekket kullmarked. De neste femti årene var det begrenset aktivitet i Svea, inntil gruva Svea Vest ble åpnet på slutten av 1970-tallet. Driften i Svea Vest pågikk til 2000, med et avbrudd fra 1987-1995. I 1999 ble det gitt tillatelse til å drive en prøvestoll i Svea Nord, og i 2001 fikk gruva tillatelse til permanent drift. Industriområdet i Svea strekker seg fra kullageret og kaianlegget på Kapp Amsterdam opp til innslaget til Svea Nord på Höganäsbreen. I det sentrale Svea-området ligger verksted, kraftstasjon, tankanlegg, flyplass, boligbrakker, kontorrigger, messe, lomp (bad) etc. En del av gruveanlegget fra tida før Svea Nord er fredede kulturminner. Siden driften i Lunckefjell ikke får innvirkning på disse kulturminnene, behandles ikke dette i denne konsekvensutredningen. Figur 15.1. Svea sentrum. Foto: Tommy Markussen 88

Figur 15.2. Innslaget i Svea Nord på Höganäsbreen. Etter at tunellen fra Svea sentrum ble bygd i 2004 er anleggsområdet oppe på breen redusert. Svea administreres og drives av SNSG. Som nevnt i det innledende kapitlet om bakgrunnen for tiltaket, er også andre bedrifter involvert i driften av Svea: ISS AS er ansvarlig for messe og renhold i Svea. Leonhard Nilsen & Sønner Spitsbergen AS utfører transport og lasting av kull, samt andre tjenester i infrastrukturen i Svea. Det er ikke vei mellom Longyearbyen og Svea, og personelltransporten foregår med 16-seters fly av typen Dornier. Det er avganger flere ganger per dag, fem dager i uka. Flytransporttjenesten leveres av Lufttransport AS. Svea er et eget planområde, og planmyndighet er Sysselmannen på Svalbard. Selve drifts- og anleggsområdet ved Lunckefjell ligger imidlertid ikke i planområdet. Dette området reguleres derfor av svalbardmiljøloven. Se punkt om forholdet til statlige og lokale planer og retningslinker for dette. 15.2. Samfunnsmessig betydning av Lunckefjell 15.2.1. Innledning Utgangspunktet for gruvedriften til SNSG er bosetningen i Longyearbyen. Ved årsskiftet til 2010 hadde Longyearbyen om lag 2050 innbyggere. Longyearbyen har gjennom de senere tiårene utviklet seg fra å være en company town drevet av Store Norske til å bli et mer normalt familiesamfunn, vel å merke med relativt store demografiske forskjeller fra for eksempel en kommune med samme folketall på fastlandet. Det skal ikke her gås nærmere inn på demografien i Longyearbyen. For en god fremstilling av dette henvises det til Statistisk sentralbyrås publikasjon om svalbardsamfunnet, med siste versjon av oktober 2009. 68 68 http://www.ssb.no/dette_er_svalbard/ 89

15.2.2. Ansatte i SNSG Per 31.12.2009 var det totalt 368 ansatte i konsernet Store Norske. 305 av disse har arbeidsplassen sin i Svea. SNSGs administrasjon og eiendomsavdeling i Longyearbyen har 31 ansatte. 8 personer er ansatt i prospekteringsavdelingen, og 24 jobber i Gruve 7. De ansatte i administrasjonen i Longyearbyen og Gruve 7 bor fast i Longyearbyen. Det samme gjør deler av prospekteringsavdelingen. De som jobber i administrasjonen i Svea, ca. 20 personer, ukependler fra Longyearbyen. Gruvearbeiderne og ansatte i infrastrukturen i Svea, ca. 285 personer, jobber i stor grad i skiftordninger enten 14 dager på arbeid og 14 dager fri ( 14/14 ) eller 7 dager på arbeid og 7 dager fri ( 7/7 ). Av de ansatte som jobber i 14/14- ordningen utgjør de som tilbringer hoveddelen av friperioden sin på fastlandet, ca. 40 % av selskapets ansatte. Turnover per år i konsernet er 8 %. Dette er vesentlig lavere enn gjennomsnittet i Longyearbyen, som ligger på 25 %. Gjennomsnittsalderen på de ansatte i konsernet er 39 år. 15.2.3. Lunckefjell-tiltakets samfunnsmessige betydning Lunckefjell-tiltakets samfunnsmessige betydning er utredet av Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR). 69 Utredningen tar for seg gruvedriftens bidrag til stabil bosetning på Svalbard, forholdet til reiseliv, forskning, friluftsliv, eiendom og utmål, samt konsekvenser for andre stater. Et sentralt utgangspunkt for utredningen er de overordnede målene med norsk svalbardpolitikk, hvorav opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen er et av dem. Store Norskes hovedformål har vært og er fortsatt ved siden av å drives ut i fra bedriftsøkonomiske forutsetninger å bidra vesentlig til en stabil norsk bosetting på Svalbard. NIBR utreder konsekvensene både av tiltaket og nullalternativet. Tiltaket innebærer en videreføring av gruvedriften og langt på vei status quo for selskapets innflytelse på svalbardsamfunnet. Det er derfor naturlig nok nullalternativet hvilken utvikling som er påregnelig dersom gruvedriften blir lagt ned etter Svea Nord som utgjør endringen og dermed blir det vesentlige vurderingstemaet i denne sammenhengen. I det følgende skal hovedpunktene i NIBRs utredning gjengis. 15.2.4. Longyearbyen som familiesamfunn SNSGs ansatte utgjør alene ca. 25 % av den samlede sysselsetting i de norske bosetningene på Svalbard. 70 NIBR vurderer at sysselsettingsmultiplikatoren for SNSG er 0,4. Dvs. at hvert årsverk i SNSG genererer 0,4 årsverk i samfunnet ellers i Longyearbyen. Dersom gruvedriften legges ned etter Svea Nord, vil dette med andre få store virkninger for innbyggertallet i Longyearbyen. Om lag 40 % av alle barn har fedre i bergverksindustrien. I tillegg til barn av foreldre i næringer avledet av SNSGs virksomhet vil, nullalternativet føre til en vesentlig nedgang i antall barn i skole og barnehage. For Longyearbyen som familiesamfunn vil nullalternativet dermed få en stor negativ konsekvens. Det samme gjelder kulturlivet i byen, sett ut i fra nedgangen i antall ansatte, bortfallet av den kulturelle identiteten som gruvedriften gir og opphør av den vesentlige økonomiske støtten SNSG yter til lag, foreninger, arrangementer og festivaler. 15.2.5. Næringsliv og turisme Den rene kvaliteten på offentlige tjenester vil det kun være en liten negativ konsekvens for. For næringslivet vil det imidlertid bli store negative konsekvenser som følge av tapt 69 Samfunnsmessige konsekvenser av gruvedrift i Lunckefjell på Svalbard av Norsk institutt for by- og regionforskning, 2010. 70 Basert på 2008-tall. 90

omsetning, både for dem som leverer til bergverksnæringen og for handels- og servicenæringen ellers. Herunder vil reiselivet påføres middels negative konsekvenser, som følge av at bergverksnæringen og annen næringsvirksomhet genererer tilreisende som ikke er sesongbetont og dermed bidrar til å opprettholde virksomheten i den betydelige tiden av året med lite turister. Et bortfall av bergverksnæringen vurderes på den andre siden ikke ha noen evt. positiv konsekvens for attraktiviteten til Svalbard som reisemål. 15.2.6. Friluftsliv og jakt For friluftsliv og jakt vurderes både tiltaket og nullalternativet ikke å ha noen konsekvens. Influensområdet er til en viss grad brukt i kommersiell sammenheng og lite brukt ellers. Bryting av råk i Van Mijenfjorden kan imidlertid ha en midlertidig, stor negativ konsekvens for fangsvirksomhet fra Akseløya inntil råka fryser igjen. SNSG har imidlertid tilbudt alternativ transport for å avbøte den ulempen. 15.2.7. Forskning Bortfall av gruvedriften vurderes også å få store negative konsekvenser for forskningen. Bakgrunnen for dette er reduksjonen i attraktiviteten for samfunnet i Longyearbyens for forskere og deres familier og bortfall av samarbeidet med Store Norske både i Longyearbyen og i Svea, hvor det er en liten forskningsbase som bl.a. studerer forskjellige aspekter ved forholdet mellom industri og miljø på Svalbard og i Arktis. 15.2.8. Eiendom og utmål For SNSGs eiendommer og utmål antas konsekvensene av nullalternativet innebære ha en viss negativ konsekvens. Store Norske har til sammen 316 utmål på Svalbard. Utmål vil etter bergverksordningens system etter hvert falle i fri dersom gruvedriften avvikles og arbeidsplikten ikke oppfylles. Utmålene kan da overtas av andre selskaper. Som et statseid selskap med lang erfaring med virksomhet og eiendoms- og utmålsforvaltning på Svalbard, bør Store Norske være en foretrukket utmålshaver i et naturområde som stiller høye krav til miljøforvaltningen. 15.2.9. Internasjonalt perspektiv Svalbard er et internasjonalt samfunn. NIBR vurderer nullalternativet til å ha en liten, negativ konsekvens for land som følge av nasjonal politikk har tilstedeværelse på Svalbard. Det gjelder for forskning med utgangspunkt i Longyearbyen, og spesielt gjelder det overfor Russland, siden et bortfall av gruvedriften på Svalbard kan gi økt miljøpolitisk press på virksomheten deres. For Norges posisjon mht. til Svalbard i internasjonal politikk og rettsorden vurderes også bortfall av gruvedriften å ha en liten, negativ konsekvens, siden norsk industriell virksomhet på Svalbard i praksis gir bedre forutsetning i dragkampen i de internasjonalt omstridte temaene vedrørende Svalbard. 91

16. Forholdet til lokale og statlige planer og retningslinjer 16.1. Lokale planer og retningslinjer 16.1.1. Arealplan for Svea Gjeldende plan for Svea arealplanområde ble vedtatt i 1999. Planen dekker området fra innslaget i Svea Nord på Höganäsbreen til Kapp Amsterdam. Arealplanen omfatter ikke Marthabreen og Lunckefjell. Som redegjort for i tiltaksbeskrivelsen, innebærer drift i Lunckefjell ingen endringer i infrastrukturen i Svea. Siden alt som skal skje i forbindelse med Lunckefjell skjer utenfor arealplanområdet for Svea, reguleres tiltaket av svalbardmiljøloven 57. Det er strengere krav til virksomhet utenfor planområde både med hensyn til terskelen for å utløse konsekvensutredning (svalbardmiljøloven 59) og hva som tillates av miljøkonsekvenser av et tiltak. Liljevalch- fjellet Braganzavågen Sveabukta Vintergata Kapp Amsterdam Liljevalchnesset Figur 16.1. Arealplan for Svea av 1999. Forvaltningsmyndighet for arealplanen for Svea er Sysselmannen på Svalbard. Planområdet er fastsatt i egen forskrift ved kgl. res. av 28. juni 2002. En oppdatert arealplan for Svea er under utarbeidelse av SNSG. Det er ikke planer om å søke Miljøverndepartementet om å endre avgrensningen av planområde slik at det omfatter Lunckefjell. 92

16.1.2. Beredskapsplan mot akutt oljeforurensing Sysselmannen leder oljevernutvalget på Svalbard og står bak beredskapsplanen mot akutt oljeforurensing på Svalbard. 71 Planen ble sist oppdatert i 2009. Planen dekker oljeutslipp til sjøs og sikringstiltak mot lekkasjer og utslipp fra tankanlegg på land. I tillegg til den statlige oljevernberedskapen har virksomhetene som håndterer oljeprodukter og andre kjemikalier på Svalbard og skipene som trafikkerer farvannene et egenansvar for beredskap mot akutt forurensing. SNSG har inngått avtale med Sysselmannen hvoretter selskapet skal ha en vakt- og beredskapsordning med innsatspersonell og oljevernutstyr. For den virksomheten SNSG står for eller genererer, er beredskapsordningen relevant for lekkasjer og utslipp fra skip og fra tankanlegget i Svea. Begge disse forurensingskildene vil være uendret under drift i Lunckefjell. Etter SNSGs vurdering er ikke forurensingspotensialet for olje eller diesel i direkte forbindelse med Lunckefjell, dvs. i gruva eller på Marthabreen, av en slik dimensjon at det avstedkommer en oljevernaksjon etter mønster fra beredskapsplanen til Sysselmannen. Det er ingen store tanker med olje eller drivstoff i daganlegget ved Lunckefjell. I gruva er oljen som brukes, spredd på de forskjellige maskinene (i hovedsak strossestemplene), og tanken for drivstoff som hovedsakelig går til fylling på lastebilene for kulltransporten vil fylles regelmessig med tankbil fra Svea. SNSG vil ha et eget beredskapsopplegg i tilfelle lekkasje fra disse forurensingskildene. 16.1.3. Kulturminneplan for Svalbard En viktig del av miljøforvaltningen på Svalbard dreier seg om kulturminner. Sysselmannen har utarbeidet en plan for forvaltningen av kulturminner på Svalbard 72 som gjelder fra 2001 til 2010. Det vil ventelig utarbeides en ny plan for den neste tiårsperioden. I Svea er det en rekke kulturminner fra kulldriften i tiårene før krigen. Som nevnt, får ikke Lunckefjell noen virkninger for infrastrukturen i Svea herunder kultminnene i bosettingen annet enn en fortsettelse av virksomheten i Svea. Området ved Lunckefjell og Marthabreen har ingen kulturminner, og det er derfor ingen sider ved tiltaket som må ses i forhold til kulturminneplanen for Svalbard. 16.1.4. Planer for viltforvaltning Sysselmannen på Svalbard har de senere årene laget en forvaltningsplan for svalbardrein (2009), og en tilsvarende plan for gjess er under utarbeidelse. 73 Planene presenterer operative miljømål for artene og tiltak og virkemidler for å nå disse. For Lunckefjell konkluderer NINA-rapporten med at både reinsdyr og gjess nede i øvre Reindalen, dvs. 4-6 kilometer unna det umiddelbare tiltaksområdet, ikke vil være skadelidende av gruvedriften i Lunckefjell. Det er svært begrenset med gjess i øvre Reindalen, og evt. reir vil være for langt unna driftsområdet til at det vil være snakk om forstyrrelse. Beite- og kalvingsområdene for rein ligger også for langt unna til at reinen påføres negative konsekvenser av gruvedriften, så fremt man unngår å fly helikopter over dette området i kalvingsperioden (15. mai til 15. juni). Gruvedriften i Lunckefjell vil derfor antakelig ikke innebære noe som har noen nevneverdig innvirkning på disse forvaltningsplanene. Et av formålene med forvaltningsplanene er riktignok å studere hvilke effekter menneskelig ferdsel/forstyrrelse har på dyrene. Her gir 71 www.sysselmannen.no/beredskapsplan_mot_akutt_forurensning_på_svalbard_- _utskriftsversjon_bgsak.pdf.file 72 Tilgjengelig på www.sysselmannen.no 73 Ibid 93

gruvedriften i Lunckefjell en mulighet til å studere om tiltaket likevel kan ha en effekt på reinpopulasjonen i influensområdet. Dette vil bl.a. de årlige reintellingene i hele Reindalen kunne bidra med å gi svar på. 16.1.5. Strategi for turisme og friluftsliv Sysselmannen på Svalbard kom i 2006 med et strategidokument for turisme og friluftsliv på Svalbard. 74 Dokumentet gir en redegjørelse for utviklingen innen temaet, gjeldende politiske føringer og rammebetingelser, den identifiserer utfordringer og kommer med strategier for forvaltningen av saksområdet. For de to siste temaene diskuteres evt. begrensning i volum og ferdselsområder. Det konkluderes med at det ikke trengs tiltak for å begrense volumet, men at ferdselen bør kanaliseres til sentrale deler av Spitsbergen og holdes på lavt nivå i naturreservatene. 16.1.6. Risiko- og sårbarhetsanalyse På oppdrag fra justisdepartementet kom Sysselmannen på Svalbard i begynnelsen av 2010 med en helhetlig analyse av risikomomenter og sårbarhet for svalbardsamfunnet. 75 Sammen med andre sentrale aktører, sitter SNSG i Beredskapsrådet for Svalbard. Det framheves i dokumentet at SNSG vil kunne måtte håndtere en rekke oppgaver i tilknytning til store ulykker. SNSG har en omfattende infrastruktur og HMS-kompetanse som vil være sentral i unntakssituasjoner også i Longyearbyen og andre bosetninger på Svalbard. Ett eksempel på det siste er bistanden til Trust Arktikugol med sikkerhetsutstyr og bulldoser til å slukke brannen i skeidesteinstippen i 2006. Denne brannen kunne fått dramatiske konsekvenser for miljøet og Barentsburg som bosetning dersom den hadde fått utvikle seg. En langvarig fortsettelse av SNSGs virksomhet på Svalbard vil bety viktig infrastruktur, materiell og kompetanse i ulykkessituasjoner og unntakstilstander. 16.2. Statlige planer og retningslinjer 16.2.1. Svalbardmeldingen De fremste statlige retningslinjene for forvaltningen av suvereniteten over Svalbard kommer til uttrykk i de overordnede målene for norsk svalbardpolitikk. Disse er: Konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten. Korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd. Bevaring av ro og stabilitet i området. Bevaring av områdets særegne villmarksnatur. Opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen. Svalbardmeldingen er den fremste statlige planen for forvaltningen av Svalbard, dvs. hvordan disse målene skal målene skal befestes. Som statlig selskap er Store Norske et virkemiddel i norsk svalbardpolitikk. Svalbardmeldingen er derfor sentral for utviklingen av Store Norske generelt og også for Lunckefjell som prosjekt, siden dette innebærer en fortsettelse av kulldriften i Svea etter at Svea Nord er utdrevet. Svalbardmeldingen kommer om lag hver tiende år, og siste melding kom våren 2009 (Stortingsmelding nr. 22 (2008-2009) Svalbard). I den siste svalbardmeldingen sies det følgende om Store Norskes rolle og fremtidig kulldrift: 74 Ibid 75 Ibid 94

Regjeringen legger vekt på at Longyearbyen skal videreføres som et familiesamfunn av høy kvalitet. Kulldriften er fremdeles den viktigste bærebjelken i dette samfunnet. Det er regjeringens vurdering at kulldriften bør videreføres innenfor de rammer som miljøvernlovgivningen, kravene til bedriftsøkonomisk lønnsomhet og sikkerhetsforskriftene setter, og på en måte som understøtter Store Norske Spitsbergen Kulkompanis formål om å bidra til en robust bosetting i Longyearbyen. Eksisterende infrastruktur i kullgruvevirksomheten bør benyttes i den grad det er mulig. 76 Under disse forutsetningene går Regjeringen inn for drift i Lunckefjell som første avtaker av kulldriften med utgangspunkt i den eksisterende infrastrukturen i Svea. Deretter legges det opp til å utnytte de resterende ressursene i området Svea Nord randsone, Svea Øst og Ispallen. Alle forutsetningene Regjeringen oppstiller, er grundig utredet i konsekvensutredningen av Lunckefjell. 16.2.2. Riksrevisjonen Hensynet til sikkerhet i gruvedriften også understreket av Riksrevisjonen i deres revisjon av Nærings- og handelsdepartementets styring av statens interesser i selskaper m.m. I deres Dokument nr. 1 (2008-2009) har Riksrevisjonen merknad til statsrådens forvaltning mht. sikkerheten i Store Norskes gruvedrift i Svea i årene 2000 til 2005. 77 SNSG har skjerpet sikkerhetsfokuset i selskapet de siste årene. Sikkerhet er det førende hensynet ved valg av løsninger i Lunckefjell-prosjektet. HMS i Lunckefjell er redegjort for i pkt. 13 over. 16.2.3. Eierskapsberetningen I eierskapsberetningen (Stortingsmelding nr. 13 (2006-2007)) redegjør Nærings- og handelsdepartementet for målet med statens eierskap i Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS. 78 For det første skal selskapet bidra til at samfunnet i Longyearbyen opprettholdes og videreutvikles på en måte som understøtter de overordnede målene i norsk Svalbardpolitikk. For det andre skal selskapet drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper og med sikte på en markedsmessig avkastning på investert kapital. Regjeringen mener staten fortsatt skal ha eierskapet i selskapet ut i fra nasjonale hensyn til at arbeidsplassene knyttet til gruvedriften bidrar vesentlig til stabil, helårlig norsk aktivitet og bosetting på Svalbard. Disse to hensynene er selve formålet med Store Norskes eksistens og er forutsetninger for videre kulldrift med utgangspunkt i Svea. Bidraget til samfunnet i Longyearbyen er bekreftet i utredningen Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) foretok på oppdrag fra Justisdepartementet som grunnlag for den siste svalbardmeldingen. 79 NIBR har også i denne konsekvensutredningen analysert Lunckefjells samfunnsmessige konsekvenser både dersom prosjektet blir gjennomført og dersom det ikke blir realisert. 76 Stortingsmelding nr. 22. (2008-2009) Svalbard, pkt. 1.3.1, s. 9. 77 Riksrevisjonen, Dokument nr. 1 (2008-2009) s. 203. 78 Stortingsmelding nr. 13 (2006-2007) Et aktivt og langsiktig eierskap, s 104-105. 79 NIBR-rapport 2008:22, Kulldriftens betydning for utviklingen i Longyearbyen 95

17. Sammenstilling av konsekvensene 17.1. Beskrivelse av konsekvensene I det følgende vil det gjøres en oppsummering av tiltakets direkte og indirekte konsekvenser, slik det fremgår av utredernes delutredninger og som gjennomgått i sammenheng med de forskjellige sidene av tiltaket i redegjørelsen over. 17.1.1. Dyreliv Oppsummering fra NINAs delutredning: 80 Etablering av nytt gruveanlegg på Lunckefjell må sies å ha svært begrenset effekt for dyrelivet. Tiltaket ligger i et svært marginalt område, uten funksjonell karakter for dyrelivet, og i god avstand fra de produktive områdene i Reindalen. Transport over land vinterstid kan potensielt ha effekt. Stipulert transportbehov vil imidlertid sannsynligvis ikke få et omfang som gir forstyrrelseseffekter på bestandsnivå, men det er viktig å begrense og konsentrere denne transporten så langt det er mulig. Kalvingstidspunktet (sist i mai - først i juni) gir noe naturlig beskyttelse, da dette er en periode som normalt vil være uegnet for transport over land. Reinen reagerer imidlertid på helikopter og flytrafikk, der flyhøyden er avgjørende for responsen. Slik etablerings- og driftsfasen er beskrevet skal personelltransport med helikopter bare foregå under etableringsfasen og fra Svea Nord, dvs. over områder som er lite attraktive for rein. Denne undersøkelsen viser at indre deler av Reindalen er viktige kalvingsområder, hvor lav overflyging bør unngås under kalvingstidspunktet. Forurensing kan ha noe effekt på invertebratfaunaen lokalt rundt gruveinnslag, drivstoffanlegg, vei og andre inngrep. Inngrepene ligger i områder uten vegetasjon, og dermed også med svært lite forekomst av invertebrater. Eventuelle forekomster av invertbrater nær de planlagte inngrepene forventes å være bare vanlig forekommende arter. Forurensing anses utover dette ikke å ha innvirkning verken på vegetasjon eller annen fauna. 17.1.2. Planteliv Oppsummering fra NINAs delutredning: 81 Inngrepene og store deler av influensområdet er uten vegetasjon eller med svært sparsom vegetasjon. Den vegetasjonen som finnes i influensområde er ikke spesiell og skiller seg ikke fra vegetasjon som finnes mange andre steder på Svalbard. Dersom all motorisert ferdsel i tilknytning til tiltaket gjøres på snødekt og frossen mark, og det ikke skjer uforutsette uhell som fører til forurensing, vil ikke tiltaket ha effekt på vegetasjon eller flora i området. 17.1.3. Geologi, glasiologi Oppsummering fra NINAs delutredning: 82 Tiltaket berører Marthabreen som en glasiologisk forekomst og breens sidemorener i forbindelse med masseuttak og anlegg av riggområder. Hvis anleggene fjernes etter bruk og løsmassene tilbakeføres og plasseres der det ble hentet ut, vil den høye graden av aktive prosesser (ras, massesig, smelting av bre og iskjernemorener) bidra til at inngrepet blir lite synlig etter en tid. Berørte forekomster har sin verdi hovedsakelig lokalt og i en større sammenheng som representative elementer i et større landskap. Konsekvensen vil i denne sammenheng oppfattes som liten. Det er ikke kjent at tiltaket medfører inngrep i geologiske forekomster av særlig høy verdi. 80 Se pkt. 6.1 s. 67 i delutredningen. 81 Se pkt. 6.1 s. 67 i delutredningen. 82 Se pkt. 5.4 s. 65 i delutredningen. 96

17.1.4. Landskap Oppsummering fra NINAs delutredning: 83 Tiltaket vil ha en effekt for landskapet på Marthabreen og denne effekten vil også være synlig fra Reindalen og områder inne i Nordenskiöld Land nasjonalpark. I tillegg vil to luker (rømningsveger) være lokalisert innenfor nasjonalparkgrensene. Nasjonalparken har til formål å bevare et storslått, sammenhengende og i det vesentligste urørt arktisk dal- og kystlandskap med intakte naturtyper, økosystemer, arter, naturlige økologiske prosesser, landskapselementer, kulturminner, som område for forskning og for opplevelse av Svalbards natur- og kulturarv.... Urørthet er et viktig formål med parken og tiltaket vil både reelt (synlighet) og formelt (hvis en ønsker å anvende INON-klassifikasjon på Svalbard) endre landskapskarakteren med hensyn på urørtheten, i alle fall i den øvre del av Reindalen og mens driften pågår. Det er sagt at vegen skal fjernes etter avsluttet anleggsfase og massene tilbakeføres. Selv ved fjerning av alt steinmateriale vi det bli stående igjen en isrygg langs veitraseen som vil være opp til 10 meter høy. Denne vil gradvis smelte ned etter som tiden går, men vil representere et spor etter anlegget i relativt lang tid. Et alternativ er at isryggen fjernes maskinelt og det vil dempe landskapsvirkningen av inngrepet i perioden etter drift. Dersom åpningene til rømningsveiene fjernes skånsomt vil disse inngrepene knapt være synlige etter anleggsslutt. Mht. eventuell bryting av råk i Van Mijenfjorden er konklusjonen fra NINAs delutredning om dette temaet følgende: 84 Inngrepet vil tross en viss synlighet i et villmarkspreget landskap være temporært og forekomme sjelden, ofte også med kort varighet siden den fryser igjen og vises ut av vær og vind. Verdien på landskapet er stor, men effekten av inngrepet er liten. Konsekvensen vurderes derfor til å være en liten til ingen negativ konsekvens avhengig av reell frekvens og varighet av råka. Ingen konsekvens er knyttet til isbryting helt på slutten av issesongen, kanskje også i perioder hvor isen er i ferd med å gå opp og fjorden er fylt av drivis, eller hvis tidligere brutt råk raskt dekkes av snø slik at synligheten blir kortvarig. 17.1.5. Marint miljø Oppsummering fra Akvaplan-nivas delutredning: 85 Van Mijenfjorden fremstår i dag som relativt lite påvirket av menneskelige aktiviteter, med unntak av området ved Svea og Kapp Amsterdam, hvor skipstrafikk, utslipp av kloakk og avblåsning av kullstøv har ført til forhøyde nivåer av enkelte miljøgifter (bl.a. Polyaromatiske hydrokarboner (PAH) og tributyltinn (TBT)) og et forstyrret bunndyrsamfunn. Det er et rikt dyreliv i Van Mijenfjorden, spesielt om sommeren da både sjøfugl og marine pattedyr trekker inn i området. Den største risikofaktoren knyttet til utskipninga av kull fra Svea er uhellsbetingede utslipp av olje ved skipsuhell. De mest sårbare artene overfor oljesøl er ærfugl, alkefugl og to arter av gås i sommerperioden. Dersom et oljesøl skjer om senhøsten kan det være fare for at oljen fryser inn i isen, noen som kan føre til at sjøpattedyr som puster i råker eksponeres (for eksempel ringsel). Isbjørn som jakter på ringsel kan også tilgrises av olje i slike tilfeller. Utslipp av ballastvann kan i enkelte tilfeller føre til at fremmede arter etablerer seg i nye områder. Skip som ankommer Van Mijenfjorden, må skifte ballastvann i åpent hav, og det er derfor mindre risiko for at de bærer med seg arter som kan etablere seg i en fjord. Det vurderes som lite sannsynlig at fuglebestandene i området vil skades av trafikken som følger 83 Se pkt. 6.1 s. 66 i delutredningen. 84 Se pkt. 5 s. 9 i delutredningen. 85 Se pkt. 7 s. 59 i delutredningen. 97

med drift i Lunckefjell. I spesielle tilfeller kan det bli behov for å bryte en råk for å få inn skip før isgang. Det er vanskelig å si hvor mye en isråk vil påvirke økosystemet i Van Mijenfjorden. Ved bryting av råker på en måte som vil fremskynde isgangen i hele fjorden, vil dette kunne ha negative konsekvenser for ringsel, som bruker isen som liggeplass i hårfellingsperioden. Dette vil også kunne ha negative konsekvenser for isbjørn, som har ringsel som sitt viktigste byttedyr. 17.1.6. Samlede konsekvenser for Nordenskiöld Land nasjonalpark Som en del av sammenstillingen av konsekvensene, skal det iht. utredningsprogrammet fremstilles de samlede virkningene og konsekvensene for verneverdiene og verneformålet med Nordenskiöld Land nasjonalpark. Nasjonalparkens verneforskrift har følgende formålsparagraf 86 : Formålet med fredningen er å bevare et storslått, sammenhengende og i det vesentligste urørt arktisk dal- og kystlandskap med intakte naturtyper, økosystemer, arter, naturlige økologiske prosesser, landskapselementer, kulturminner, som område for forskning og for opplevelse av Svalbards natur- og kulturarv, herunder spesielt sikre: store arealer med sammenhengende og frodig vegetasjon og interessant moseflora store våtmarksområder og grunne sjøarealer; biotoper som er viktige hekke-, næringsog myteområder for fugl områder med rikt fugleliv (vadefugl, gjess, dykkender og sjøfugl) velutviklete kvartærgeologiske formasjoner (pingoer og elveavsetninger, herunder et av de største elvedeltaene på Svalbard) Reindalen; det største av de isfrie dalførene på Spitsbergen verdifulle kulturminner. Oppsummeringene fra de forskjellige delutredningene over viser for det første at tiltaket, som fysisk sett ligger utenfor nasjonalparken (med unntak av noe transport og nødutgangen er mot Reindalen) vil ha liten eller ingen negativ effekt på dyrelivet i nasjonalparken. Mht. det rike fuglelivet, som er en av de spesielle verneformålene, vil tiltaket på Marthabreen og i Lunckefjell ikke ha negative konsekvenser. Det er imidlertid viktig å ta hensyn til reinsdyr i kalvingsperioden. Så lenge ferdsel gjennom Reindalen skjer på frossen og snødekt mark, slik som lovverket forutsetter, har tiltaket ikke negativ påvirkning på den frodige vegetasjonen, som er en viktig verneverdi. Det vil heller ikke være negative forurensingsmessige konsekvenser av tiltaket for vegetasjon og dyreliv så fremt det ikke skjer uhellsutslipp av petroleumsprodukter. Mht. marin flora og fauna i nasjonalparken er det fortsettelsen av kullskipningen fra Svea som potensielt kan ha negative konsekvenser. Også her er de lite faktiske konsekvenser, men et større uhellsutslipp av olje fra et kullskip kan få store negative konsekvenser, spesielt for fuglelivet, som er en sentral verneverdi i nasjonalparken. Det er etablert en rekke sikkerhetsforanstaltninger rundt denne skipningen, noe som gjør risikoen for et slik utslipp lav. En sentral verneverdi i nasjonalparken er den i det vesentligste fysisk urørte villmarken. Selve naturinngrepet Lunckefjell-utbyggingen medfører, vil, med unntak av to nødutganger oppe i fjellsiden over Øvre Reindalen, ligge utenfor nasjonalparkgrensene. Anlegget vil imidlertid synes fra den innerste delen av nasjonalparken, og i dette området av nasjonalparken vil 86 FOR 2003-09-26 nr 1186: Forskrift om fredning av Nordenskiöld Land nasjonalpark på Svalbard 3 98

omgivelsene dermed ikke fremstå som urørt, noe som også kan sies også å påvirke verneformålet med verneområdet. Dette er trolig den siden av tiltaket som har størst negativ konsekvens for miljøet. Den negative konsekvensen for nasjonalparken er imidlertid begrenset i tid til årene 2012, når anleggsperioden starter, til 2019, når nedriggings- og oppryddingsfasen er gjennomført. Etter dette skal landskapet være tilbakeført til sin opprinnelige karakter og ikke være synlig fra nasjonalparken. Geologiske og glasiologiske prosesser vil også medvirke til at det stadig vil være mindre synlig at det har vært aktivitet i det umiddelbare tiltaksområdet. Rømningsveier ut mot Reindalen vil graves igjen, og sammen med erosjonen i de bratte fjellsidene gjør dette at disse inngrepene knapt vil være synlige etter anleggsslutt. Det vil ikke være konsekvenser for kulturminner i nasjonalparken. En siden av verneformålet bortsett fra naturens verdi i seg selv er opplevelsen av naturen i nasjonalparken. Dette er utredet av Norsk institutt for by- og regionforskning. Deres utredning 87 konkluderer, basert på kontakt med turoperatører i Longyearbyen, med at tiltaket ikke vil ha negativ konsekvens for denne næringen. Det konkluderes også med at tiltaket ikke vil ha negative konsekvenser for den begrensede rekreasjonsmessige bruken av området Øvre Reindalen. 17.1.7. Samfunnsmessige konsekvenser Oppsummering fra NIBRs delutredning: 88 Det overordnede bildet av de samfunnsmessige konsekvensene av å velge 0-alternativet er at det er snakk om store negative konsekvenser for Longyearbyen som lokalsamfunn. Forskningen på Svalbard rammes både direkte og indirekte og vil også få store negative konsekvenser. For reiseliv har vi konkludert med middels negative konsekvenser. Konsekvensene for andre land og for norsk suverenitetsutøvelse vurderes begge å ha liten negativ konsekvens. De forskjellige driftsalternativene for Lunckefjell, som medfører en videreføring av dagens situasjon, vil ikke ha konsekvenser i den forstand at de medfører endringer som vi her har funnet det meningsfullt å behandle. 87 Se pkt. 5.3 s. 22 i delutredningen. 88 Se pkt. 10 s. 33 i delutredningen. 99

17.2. Skjematisk oversikt over miljøkonsekvenser 17.2.1. Konsekvensene for dyreliv, planteliv, geologi og landskap MILJØ, TEMA KONSEKVENS VERDI, KOMMENTAR 89 Dyreliv Invertebrater - Middels til lavere verdi. Ikke tap av areal. Tiltaket kan ha en viss lokal, negativ effekt mht. til aktivitet og forurensing. Gjess 0 Høy verdi. Ikke tap av areal, tiltaket har ingen effekt mht. aktivitet og forurensing. Vadefugl 0 (Verdi ikke angitt). Ikke tap av areal, tiltaket har ingen effekt mht. aktivitet og forurensing. Bakkehekkende fugl 0 (Verdi ikke angitt). Ikke tap av areal, tiltaket har ingen effekt mht. aktivitet og forurensing. Svalbardrein -- Høy verdi. Ikke tap av areal, tiltaket kan ha lav til middels negativ effekt på aktiviteten, men ikke mht. forurensing. Fjellrev 0 Middels verdi. Ikke tap av areal, tiltaket har ingen effekt mht. aktivitet og forurensing. Planteliv Vegetasjon og planteliv Geologiske forekomster Geologi, berggrunn 0 Middels til lavere verdi. Vurdering som ingen effekt av tiltaket forutsetter at transport skjer på frossen og snødekt mark, og det ikke skjer større uhellsutslipp av skadelige stoffer. 0 Lav verdi av og lav effekt for geologiske forekomster i seg selv. Geomorfologi -- Middels verdi. Marthabreen som glasiologisk forekomst og breens sidemorener i seg selv. Middels negativ effekt, men inngrepet blir lite synlig etter en tid pga. opprydning og geologiske prosesser. Den lave effekten over tid forutsetter grundig opprydding. Landskap Landskapskarakter og INON-status -- Høy verdi. Tiltaket vil i utgangspunktet ha middels til høy negativ konsekvens. Under etablering, drift og opprydding vil tiltaket ha en negativ effekt for urørtheten ved naturen i området tiltaket er synlig fra. Utover tiltaksperioden vil effekten være større eller mindre negativ avhengig av hvor godt landskapets restaureres. 89 For disse naturverdiene tar vi i tillegg med en kommentar om elementets verdi, siden dette følger av den skjematiske fremstillingen i delutredningen til Norsk institutt for naturforskning (se utredningens pkt. 6.1. s. 66). 100

17.2.2. Konsekvensene for marint miljø Konsekvenser av uhellsutslipp av olje 90 Rangering av konsekvenser av et stort uhellsbetinget utslipp av olje i Van Mijenfjorden. Ettersom det kun er skipstrafikk i fjorden i sommer- og høstperioden, er det kun i denne perioden at et stort oljesøl vil kunne inntreffe. Olje vil likevel kunne finnes i området i lang tid etter et uhell. Andre sesonger er derfor inkludert i vurderingene. i.t. = ikke til stede eller bare sporadiske observasjoner av arten. Ressurs Vinter (nov. mai) Vår (mai juli) Sommer (juli sept.) Høst (sept. nov.) Plankton 0 - - - Benthos - - - - Pelagisk fisk - - -- - Bunnlevende fisk - - -- -- Havhest i.t. -- -- i.t. Ærfugl i.t. --- --- i.t. Havelle i.t. --- --- i.t. Polarmåke i.t. -- -- i.t. Krykkje i.t. -- -- i.t. Rødnebbterne i.t. -? -? i.t. Polarlomvi i.t. --- ---- i.t. Teist i.t. -- -- i.t. Alkekonge i.t. - --- i.t. Lunde i.t. -? --? i.t. Kortnebbgås i.t. 0 - i.t. Hvitkinngås i.t. - - i.t. Ringsel - - i.t. - Storkobbe - - - - Hvalross 0 - - 0 Hvithval 0 - - 0 Isbjørn - - - - 0 Minimal eller ingen effekt - Liten negative effekt + Liten positiv effekt - - Moderat negative effekt + + Moderat positiv effekt - - - Stor negative effekt + + + Stor positiv effekt - - - - Veldig negative effekt + + + + Veldig positive effekt 90 Se Akvaplan-nivas delutredning om marint miljø pkt. 5.2.6 s 52. 101

Konsekvenser av støy fra trafikk t/r Svea 91 Rangering av konsekvenser av støy generert av trafikk til og fra Svea. i.t. = ikke til stede eller bare sporadiske observasjoner av arten. Ressurs Vinter (nov. mai) Vår (mai juli) Sommer (juli sept.) Høst (sept. nov.) Fisk 0 0 0 0 Havhest i.t. 0 0 i.t. Ærfugl i.t. 0 0 i.t. Havelle i.t. 0 0 i.t. Polarmåke i.t. 0 0 i.t. Krykkje i.t. 0 0 i.t. Rødnebbterne i.t. 0 0 i.t. Polarlomvi i.t. 0 0 i.t. Teist i.t. 0 0 i.t. Alkekonge i.t. 0 0 i.t. Lunde i.t. 0 0 i.t. Kortnebbgås i.t. - - i.t. Hvitkinngås i.t. - - i.t. Ringsel - - i.t. - Storkobbe 0 - i.t. 0 Hvalross 0 - - 0 Hvithval 0 0 0 0 Isbjørn 0 0 0 0 Konsekvenser av råkbryting 92 Rangering av konsekvenser av råkbryting i Van Mijenfjorden. Råkbryting vil så langt som mulig unngås, men hvis det skjer vil det gjøres i overgangen mellom vinter og vår. Det er derfor kun denne perioden som er vurdert i tabellen. Ressurs Vinter/vår (april - juni) Plankton + Benthos + Pelagisk fisk - Bunnlevende fisk + Sjøfugl + Ringsel - Storkobbe 0 Hvalross 0 Hvithval 0 Isbjørn - 91 Se Akvaplan-nivas delutredning om marint miljø pkt. 5.4 s 55. 92 Se Akvaplan-nivas delutredning om marint miljø pkt. 5.5.1 s 57. 102

Konsekvenser av utslipp i Van Mijenfjorden 93 1. Utslipp av driftsvann Ressurs Konsekvens Plankton - Bunnfauna - 2. Utslipp av kloakk og gråvann Ressurs Konsekvens Bunnsamfunn - og andre organismer Innhold av petroleumsprodukter i driftsvannet er evt. så små at det ikke er utredet. Større oljeutslipp er vurdert mht. uhellsutslipp fra skip. 17.3. Skjematisk oversikt over samfunnsmessige konsekvenser Siden alternativ 1 (drift i Lunckefjell) innebærer en opprettholdelse av status quo, er det nullalternativet som er det relevante å vise konsekvensene av i utredningen. En skjematisk oversikt over de samfunnsmessige konsekvensene av at det ikke blir Lunckefjell-utbygging blir som følger: 94 Samfunn, tema Nullalternativets Kommentar konsekvens Sysselsetting i ---- Longyearbyen Kvaliteten på - offentlige tjenester Longyearbyen som --- familiesamfunn Kulturlivet i --- Longyearbyen Næringslivet i --- Longyearbyen Reiseliv -- Friluftsliv, jakt og 0 fiske Forskning --- SNSKs eiendom 0 SNSKs utmål - Andre lands interesser -/0 Liten negativ konsekvens av 0-alternativet for de landene som, basert på nasjonal politikk, har forskere i Longyearbyen. Ellers ingen konsekvens Konsekvenser for Svalbard internasjonalt - for andre land. 93 Denne skjematiske fremstillingen fremgår ikke i Akvaplan-nivas delutredning om forurensing, men er oppgitt av utreder Anita Evenst per e-post og følger av konklusjonene i delutredningen. 94 Basert på konklusjonene i NIBR-utredningen. 103

18. Nødvendige tillatelser og avtaler Utredningen skal gi en oversikt over nødvendige tillatelser og avtaler som tiltaket krever. Dette punktet inkluderer også punktet utredningsprogrammet Eventuelle offentlige og private tiltak som er nødvendige for gjennomføringen, herunder ulike tillatelser. 18.1. Tillatelser 18.1.1. Svalbardmiljøloven Den sentrale tillatelsen tiltaket krever, er tillatelse etter svalbardmiljøloven 57. De relevante punktene i denne bestemmelsen er at tiltaket volder terrenginngrep (bokstav a) og kan volde forurensing (bokstav b). Konsekvensutredningsplikten følger av lovens 59. To av nødutgangene til Lunckefjell-gruva vil ligge innenfor grensene til Nordenskiöld Land nasjonalpark. Denne etableringen forutsetter derfor dispensasjon iht. 6 i Forskrift om fredning av Nordenskiöld Land nasjonalpark på Svalbard, som er opprettet med hjemmel i svalbardmiljøloven. I denne bestemmelsen er det åpnet for tillatelse til nødvendige luftesjakter og rømmingsveier, samt undersøkelser av kullforekomster i øvre Reindalen. 18.1.2. Nærings- og handelsdepartementet og Stortinget Foruten behandling i selskapets styre og generalforsamling, skal Lunckefjell-prosjektet gjennom en selvstendig vurdering hos Nærings- og handelsdepartementet. Saken vil til slutt legges fram for Stortinget, som beskrevet i svalbardmeldingen (st.mld. nr. 22, 2008-2009) pkt. 9.1.5. 18.1.3. Klima- og forurensingsdirektoratet Oppstart av drift i Lunckefjell forutsetter også tillatelse til virksomhet etter svalbardmiljøloven (utslippstillatelse) fra Direktoratet for klima og forurensing (KLIF). SNSGs nåværende utslippstillatelse omhandler driften i Svea og gjelder fra 1.1.2007. I forbindelse med planene om Lunckefjell har KLIF signalisert at de ønsker en samlet utslippstillatelse for hele Store Norskes virksomhet på Svalbard, inkludert Lunckefjell. Hjemmel for krav om utslippstillatelse er svalbardmiljøloven 66 og Forskrift om miljøgifter, avfall og gebyrer for avløp og avfall på Svalbard 5. SNSG har dialog med KLIF om dette, og søknad om oppdatert utslippstillatelse vil utarbeides på grunnlag av denne konsekvensutredningen av tiltaket. 18.1.4. HMS, Arbeidstilsynet Arbeidstilsynet forvalter et regelverk som stiller en rekke krav til arbeidsmiljøet under anleggs- og driftsperioden. Arbeidsmiljøloven (aml.) 18-9 sier at den som skal utføre arbeid som er meldepliktig etter plan- og bygningsloven, plikter å innhente Arbeidstilsynets tillatelse på forhånd. Plan- og bygningsloven har imidlertid kun begrenset virkeområde på Svalbard, siden den gjelder i kraft av byggesaksforskriften for Longyearbyen, som kun dekker Longyearbyen planområde. Lunckefjell ligger utenfor dette planområdet, og anleggsarbeidene og oppføringen av infrastrukturen i Lunckefjell utløser etter ordlyden i aml. 18-9 dermed ikke krav til samtykke fra Arbeidstilsynet. SNSG vil avklare dette spørsmålet med Arbeidstilsynet. Anleggsarbeidene utløser uansett krav til forhåndsmelding til Arbeidstilsynet etter byggherreforskriften 10. Det skal også sendes varsel om oppstart av gruvedrift jfr. Forskrift om kullgruvene på Svalbard 9. 104

18.1.5. Bergverksordningen Lunckefjell og Marthabreen ligger på SNSGs utmål, men på statens grunn. Bergverksordningen regulerer forholdet til grunneier. Siden SNSK, med SNSG som datterselskap, er et statseid selskap, blir disse betraktningene å regne mer som en formalitet. Det stilles ingen krav til tillatelse fra grunneier for å kunne ta utmål eller starte gruvedrift. Grunneier har imidlertid rett til å delta i driften med inntil en fjerdedel (bergverksordningen 19.1). Staten har ikke erklært å ville benytte seg av denne retten. Utmålshaver har videre rett til å kreve utvist av Bergmesteren nødvendig grunn til infrastruktur i dagen (bergverksordningen 20.1). 18.1.6. Skipningstillatelse Sysselmannen på Svalbard stiller krav til søknad om tillatelse til skipning av kull fra Svea med hjemmel i svalbardmiljøloven 57 første ledd bokstav b, 58 tredje ledd bokstav d og 61 andre ledd. Gjeldende skipningstillatelse gjelder ut 2012. SNSG vil også for de påfølgende årene, herunder under drift av Lunckefjell, søke om tilsvarende tillatelser fra Sysselmannen på Svalbard. 18.2. Avtaler Utbyggingen av Lunckefjell forutsetter en rekke avtaler, bl.a. om utføring av anleggsarbeidene på Marthabreen, bygging av infrastrukturen i gruveanlegget og innkjøp av gruveutstyr. Dette er avtaler av kommersiell art og skal ikke gås nærmere inn på i denne konsekvensutredningen. For alle arbeidene som utføres i forbindelse med både utbygging av drift av Lunckefjell vil SNSG være byggherre og ha det overordnede HMS-ansvaret. 105

19. Tiltakshavers anbefaling 19.1. Valg av alternativ Tiltakshavers valgte alternativ samsvarer med alternativ 1 i pkt. 6.2 over. Dette innebærer gjennomføring av utbygging og drift av kullgruve i Lunckefjell slik det fremgår av beskrivelsen av tiltaket i denne utredningen og etter fremdriftsplanen i pkt. 14 over. 19.2. Prioritering av avbøtende tiltak ved en evt. tillatelse 19.2.1. Dyre- og planteliv Gode HMS-rutiner skal forhindre forurensing og vil ha høyeste prioritering gjennom hele tiltaket. Dette gjelder særlig utslipp av petroleumsprodukter. Det skal for det første oppbevares minst mulig petroleumsprodukter i Lunckefjell-området. Små enheter utelukker større utslipp. Under trafoer og dieseltanker skal det være oppsamlingskar. De skal også være beskyttet og plassert slik at de ikke er utsatt for påkjøring eller andre typer skader, som kanskje utgjør den største risikokilden for utslipp. Oppsamlingsutstyr i form av pumper, absorberende matter, sand, kiselgur, bark og lignende skal være tilgjengelig, både i gruve, omlastingsanlegg, daganlegg og i Svea. Tømming av oljeutskiller skal skje etter gode rutiner og gjøres hyppig, slik at overfylling ikke skjer. Med hensyn til oljeutslipp i Van Mijenfjorden har SNSG et beredskapsapparat som beskrevet i pkt. 10.1. Dette representerer en preventivt avbøtende tiltaksressurs som kan settes inn dersom et oljeutslipp skulle skje. Utreder Akvaplan-niva 95 vurderer SNSGs beredskap på dette området som god. På tilsvarende måte utgjør overholdelse av substitusjonsplikten et preventivt tiltakssystem for å hindre skadevirkninger for naturmiljøet her spesielt med tanke på utlekking av skadelige stoffer til Marthabreen og Reindalen. Nødvendig transport av maskiner og utstyr gjennom Øvre Reindalen i etablerings- og avslutningsfasene skal konsentreres mest mulig i tid for å forstyrre dyrelivet minst mulig. Dette gjelder særlig overfor svalbardrein, slik at de ikke skal trekke bort fra området. Ferdsel over land skal kun skje når bakken er frosset og snødekt, slik at ikke vegetasjonen tar skade. Helikoptertransporten skal også holdes på et minimum. Dette gjelder særlig over Reindalen i perioden 15. mai til 15. juni, da reinen kalver. Helikoptertransport i denne perioden skal da som hovedregel ikke skje. Et lukket system for avfallsbehandling skal sørge for at matavfall ikke skal tiltrekke seg dyreliv, og da spesielt polarrev. Som redegjort for tidligere i konsekvensutredningen skal avrenningsvannet fra gruva samles og pumpes i rør over breen og gjennom Svea Nord til Svea. Dette er et avbøtende tiltak for å hindre at gruvevann med forhøyede verdier av metaller og evt. innhold av petroleumsprodukter pga. uhellsutslipp skal kommer ut i breen og deretter Reindalen. 19.2.2. Landskap, Marthabreen Området for masseuttakene skal planlegges og nyttiggjøres slik at det gir minst mulig landskapsmessige virkninger. Som avbøtende tiltak skal massene under avslutningsfasen legges tilbake på plass i områdene de er hentet fra og i andre områder langs fjellsidene, der de naturlig passer sammen med masser av samme type og beskaffenhet. Massene til veiens toppdekke skal være av samme farge som stedlige masser, slik at de ikke utgjør noe visuelt 95 Se delutredningen om marint miljø pkt. 6.1 s. 58. 106

fremmedelement. Rømningsveier og alle elementer tilknyttet dette skal fjernes, og åpningene i fjellsiden skal graves igjen, slik at inngrepene vil fremstå like lite synlige som fløtsavdekkingene som ble foretatt i fjellsidene på Lunckefjellet. På denne måten vil landskapet tilbakeføres til sin opprinnelige karakter. Dette skal planlegges allerede forutfor uttaket, slik at tilbakeplasseringen skjer etter en enhetlig plan og fordeles best mulig. I tillegg til at massene fra veien skal legges tilbake, skal også isryggen som veien vil produsere over breen, jevnes ut, slik at tilbakeføringen til naturlig tilstand tar kortere tid. For å motvirke nedsmelting av Marthabreen skal det iverksettes støvbegrensende tiltak, som overbygde lasteplan, støvdemping (vanning) på veien og tipphus ved mater til belteanlegget til Svea Nord. 19.3. Nærmere undersøkelser før tiltaket 96 Lunckefjell-forekomsten er grundig kartlagt gjennom kjerneboringer, helikopterskanning av fløtsens utgående på østsiden av Lunckefjellet og fysiske avdekkinger av fløtsen i fjellsiden. Vinteren 2010 planlegges det utført ytterligere kjerneboringer på Lunckefjellet. Denne prosessen kalles prospektering, dvs. leting etter og nærmere kartlegging av forekomster. Dette er uavhengige tiltak fra gruveutbyggingstiltaket og omfattes ikke av konsekvensutredningen av gruveprosjektet Lunckefjell. Det gås derfor ikke nærmere inn på prospekteringen av forekomsten, som uansett i stor grad er et avsluttet arbeid. Geologien i fjellet har også vært forsøkt kartlagt med seismikk gjennom et forskningsprosjekt i regi av UNIS. Vinteren/våren 2011 vil SNSG gjennomføre kjerneboringer i skjæringspunktene mellom kullfløsten og Marthabreen på hver side av breen. Hensikten er å identifisere nøyaktig hvor innslaget i Lunckefjellet og utslaget fra Svea Nord i Skollfjellet skal ligge (se markerte områder i illustrasjon under). Figur 19.1. Områder for nøyaktig fastslåelse av hhv. innslag og utslag. 96 Nærmere undersøkelser før tiltaket kan gjennomføres bes beskrevet både, etter hva tiltakshaver forstår, i utredningsprogrammets pkt. 6 og pkt. 9 c. Dette behandles derfor samlet her. 107

Med hensyn til den nøyaktige plasseringen av hhv. utslaget og innslagene på hver side av Marthabreen vil det også gjennomføres snøskredvurderinger. Dette vil dreie seg om visuelle undersøkelser. Mht. den ingeniørmessige planleggingen av massetak, daganlegg og vei på Marthabreen vil det bli behov for en del befaringer i tiden frem mot tiltaket starter. Dette vil kun dreie seg om visuelle undersøkelser og vil, så langt SNSG kan se, ikke innebære fysiske inngrep. Det anses ikke nødvendig med ytterligere miljøundersøkelser i tiltaksområdet før tiltaket igangsettes våren 2012. Både under og etter tiltaket vil det imidlertid være tett oppfølging i form av overvåkning og klargjøring av virkninger. Dette behandles i neste punkt. 19.4. Forslag til overvåkning og klargjøring av virkninger 97 19.4.1. Innledning Kravet for regelmessig og effektiv overvåkning og klargjøring av et tiltaks virkninger framgår på generelt grunnlag av svalbardmiljøloven 62. Dette viktige momentet er en del av utredningene av tiltaks konsekvenser for de forskjellige naturverdiene. I det følgende skal det gjøres rede for overvåkning og klargjøring av virkninger som anbefalt av utrederne og planlagt av SNSG. Tiltakene vil foregå parallelt og reiser ingen prioriteringsproblematikk. 19.4.2. Dyre- og planteliv Langtidseffekter av gruvedrift på vegetasjon studeres gjennom overvåkningsprogrammet på vegetasjonen i Svea, som SNSG får utført av UNIS. Som NINA 98 påpeker i sin rapport, er dette den eneste systematiske overvåkning av vegetasjon i et område med gruvedrift på Svalbard. Lunckefjell vil gi forlenget drift i Svea, og overvåkningsprogrammet vil derfor fortsette. Selv om det ikke er forventet at avrenningen fra gruva skal føre til forurensing av smeltevannet fra Marthabreen i nivåer som kan være skadelige for dyre- eller planteliv, skal vannkvaliteten følges opp regelmessig under hele tiltaket. Vannprøver er allerede tatt av smeltevannet, slik at upåvirket tilstand er dokumentert. Dette vil følges opp med analyser av avrenningsvannet fra gruva i driftsperioden og av smeltevannet fra breen gjennom de forskjellige fasene i tiltaket og i en periode etter at driften og oppryddingen er avsluttet. 19.4.3. Landskap Marthabreen overvåkes allerede gjennom hastighetsmålinger av SNSG. Disse vil følges opp gjennom hele tiltaksperioden. Støvfallet og den økte nedsmeltningen av Marthabreen skal overvåkes gjennom målinger ved hjelp av staker boret ned i isen og ved at det monteres et time-lapse kamera for å dokumentere fordelingen støvnedfallet. Dette vil også dokumentere de antatte støvfluktbanene som er beskrevet i egen rapport fra NILU. 99 Stakene som er boret i breen for å måle hastigheten, skal også brukes til å måle snøakkumulasjonen og avsmeltingen 97 Iht. utredningsprogrammet pkt. 6, skal utredningen vurdere behovet for og eventuelt foreslå undersøkelser med sikte på å overvåke og klargjøre de faktiske virkningene av tiltaket dersom det blir gitt tillatelse. Dette punktet behandles herunder sammen med Forslag til overvåkning/klargjøring av virkninger som følger av utredningsprogrammet pkt. 9 d. 98 Se pkt. 6.2 s. 68 i delutredningen. 99 Se pkt. 2 s. 5 i delutredningen. 108

om sommeren. I tillegg skal det monteres en automatisk meteorologisk stasjon på breflata like oppstrøms veien. Data fra denne kan brukes til å modellere smeltevannsproduksjonen på breoverflata. Snøakkumulasjonen langs veien skal også kartlegges. SNSG stiller seg positiv til forslag fra glasiologisk utreder 100 om å benytte anledningen til å studere den utvidede problemstillingen koblet til globale klimaendringer med et varmere klima. Lufttransportert støv og sot avsettes i større grad på snø og isflater og gir en forsterket smelting. Et forskningsprosjekt, der mengden støv på breen og albedoen nedstrøms veitraseen måles før veien bygges sammen med målinger av smelteraten, kan gjennomføres på Marthabreen. Dette gjentas så over flere år etter at veien er bygd, og vil gi en bedre forståelse av prosessen og betydningen en slik økt smelting kan ha. Forskningsprosjektet vil være interessant med tanke på klimaeffektstudier andre steder, for eksempel på Grønland, der store områder kan få endret albedo ved et varmere klima og dermed forsterkes smeltehastigheten. En økt smelting der på noen få prosent vil gi svært stor avrenning på grunn av de enorme arealene som påvirkes. Derfor er det viktig å kunne gi tall på effekten av albedoendringen. 19.4.4. Van Mijenfjorden For å hindre innføring av fremmede biologiske elementer i Van Mijenfjorden vil SNSG fortsette etablert praksis med å analysere ballastvannet og dermed kontrollere at skipene overholder plikten til å skifte vann på åpent hav på 70 grader nord. SNSG skal, som Akvaplan-niva 101 foreslår, fortsette overvåkingen av bunnmiljøet i Van Mijenfjorden (frekvens hvert femte år) for å kontrollere at uønskede endringer ikke skjer. 19.4.5. Samfunn Hva gjelder de samfunnsmessige konsekvensene av Lunckefjell-tiltaket, går det fram av Norsk institutt for by- og regionsforsknings (NIBR) 102 utredning at det er nullalternativet som får de største virkningene. Dette er en indirekte virkning av SNSGs virksomhet og ikke noe som i tilfelle påligger SNSG å overvåke eller klargjøre virkningene av. Som NIBR 103 påpeker vil dette behovet uansett oppfylles av den årlige samfunns- og næringsanalysen NIBR lager for Longyearbyen. Statistisk sentralbyrå vil også presentere analyser av svalbardsamfunnet. Bryting av råk vil kunne ha negative konsekvenser for fangstvirksomhet på Akseløya. I tilfelle det blir nødvendig med bryting av råk og dette kan få innvirkning på en etablert eller eventuell fastisforbindelse mellom Akseløya og nordsiden av Van Mijenfjorden, skal SNSG være i hyppig kontakt med fangstmannen på Akseløya for både å bringe virkningene av dette på det rene og avbøte uheldige konsekvenser. Dette er med andre ord en fortsettelse av praksis, der fangstmannen ble tilbudt helikoptertransport ved vinterskipninger som medførte bryting av råk. 100 Se pkt. 4.3 s. 12 i delutredningen. 101 Se pkt. 6.2 s. 24 i delutredningen om forurensing. 102 Se pkt. 2.3 i delutredningen. 103 Se pkt. 2.4.1 i delutredningen. 109

20. Vedlegg delutredninger Vedlegg 1 Landskap, vegetasjon og planteliv, dyreliv og geologi Tittel: Kulldrift i Lunckefjell på Svalbard. Konsekvensutredning for tema landskap, vegetasjon og planteliv, dyreliv og geologiske forekomster/fossiler. Levert av: Norsk institutt for naturforskning, 2010. Forfattere: Dagmar Hagen, Nina E. Eide, Lars Erikstad, Steve Coulson og Roy Andersen. Vedlegg 2 Vedlegg 3 Vedlegg 4 Vedlegg 5 Vedlegg 6 Vedlegg 7 Vedlegg 8 Landskapsvirkninger av isbryting Tittel: Landskapsvirkninger av mulig isbryting i Van Mijenfjorden i forbindelse med kulldrift i Lunckefjell. Levert av: Norsk institutt for naturforskning, 2010. Forfatter: Lars Erikstad. Marint miljø Tittel: Gruvedrift i Lunckefjell på Svalbard: Vurdering av potensielle konsekvenser for marint miljø. Levert av: Akvaplan-niva, 2010. Forfattere: Anita Evenset og Gunhild Garte Nervold. Forurensing Tittel: Forurensing fra gruvedrift i Lunckefjell. Vurdering av mulige konsekvenser for naturmiljø. Levert av: Akvaplan-niva, 2010. Forfattere: Anita Evenset og Guttorm N Christensen. Marthabreen Tittel: Konsekvensutredning av Lunckefjell. Konsekvenser for Marthabreen. Levert av: Professor Jon Ove Hagen, Institutt for geofag, Universitetet i Oslo, 2010. Støv Tittel: Støvavsetning ved Lunckefjell. Spredningsberegninger for gruvedrift. Levert av: Norsk institutt for luftforskning, 2010 Forfatter: Dag Tønnesen. Støy Tittel: Støyutredning Lunckefjell. Beregning av støy til omgivelsene. Levert av: Norconsult, 2010. Forfatter: Jan Anders Marheim Klimabidragsanalyse og NO x -utslipp Tittel: Levert av: Civitas, 2010. Forfatter: Eivind Selvig Klimagassutslipp og utvinning av kull fra ny gruve i Lunckefjell, Svea på Svalbard. Vedlegg 9 Samfunn Tittel: Samfunnsmessige konsekvenser av gruvedrift i Lunckefjell på Svalbard. 110

Levert av: Norsk institutt for by- og regionforskning, 2010. Forfattere: Martin Lund-Iversen og Gro Koppen. Vedlegg 10 Utredningsprogram Tittel: Utredningsprogram for kulldrift i Lunckefjell på Svalbard Laget av: Sysselmannen på Svalbard, 2008. 111

9170 Longyearbyen www.snsk.no