Gjengangere. Av Henrik Ibsen

Gjengangere Av Henrik Ibsen Bearbeidet av Kjersti Haugen og Irina Malochevskaja for Trøndelag Teater 2011. Språklig bearbeidet av Ingrid Weme Nilsen.

FØRSTE AKT. (med dempet stemme). Hva er det du vil? Stå stille. Det drypper jo av deg. Det er Vårherres regn, det, jenta mi. Det er satans regn. Jøss, som du snakker, Regine. (halter et par skritt fram i stuen.) 1. Jeg ville bare si Shh! Osvald ligger oppe og sover Ligger han og sover nå? Midt på lyse dagen? Det har ikke du noe med. Jeg var på fylla i går kveld 2

Det tror jeg så gjerne. Men likevel var jeg på jobb klokken halv seks i dag morges. Ja, ja, kom deg av gårde nå. Jeg vil ikke ha noe rendez-vous med deg. Hva vil du ikke ha for noe? Jeg vil ikke at noen skal treffe deg her. Kom igjen; gå din vei nå. (et par skritt nærmere). Jeg går ikke før jeg har snakket med deg. Vi blir ferdig i dag. Og da har jeg ikke noe mer å gjøre her. Så da drar jeg hjem. (mumler). God tur. Men du det er noe jeg må si deg. Jeg drar altså i natt. Jo før jo bedre. Jeg vil at du skal bli med. 2. 3

Hæ? Jeg vil at du skal bli med. (hånsk). Aldri i verden. Vi får se. Ja, det kan du være sikker på at vi får se. Skulle jeg flytte hjem til deg? Til det huset? Har du glemt at jeg er faren din? Å ja, er du det nå, plutselig. Du har ofte sagt Ja, men det er bare når jeg er full. Og når moren din slo seg vrang. Noe måtte jeg finne på å erte henne med. Hun var så fin på det. (hermer.) Slipp meg, Jacob! La meg være! Jeg har jobbet hos kaptein Alving på Rosenvold, jeg! Stakkars mamma. Du plaget livet av henne. Min skyld, alt sammen! 4

Je te deteste. Var det engelsk, det? Ja. Du har lært mye her. Det kan komme godt med. Hvorfor vil du at jeg skal bli med deg? Skjønner du ikke det? Faren din er ensom og forlatt. Ikke prøv deg. Hvorfor? Jeg har fått en idé. Det er ikke første gang. Nei. Men denne gangen skal du få se. Fy faen (tramper). Ikke bann! 5

Unnskyld! Jenta mi, hør her. Saken er den at jeg har greid å legge meg opp ikke så rent lite penger. Har du? Fint for deg. så jeg tenkte å investere i noe lønnsomt. Et slags serveringssted for sjøfolk. Et virkelig fint sted, ikke noe svineri. Matroser slipper ikke inn. Nei, et sted for kapteiner og styrmenn og og ordentlige folk, skjønner du? Og der hadde du tenkt at jeg kan jobbe, ja. Det ville sett så bra ut. Du kommer til å få det faen så fint, jenta mi. Akkurat sånn som du vil ha det. Jasså. Det må jo være kvinner der. Det er soleklart. Det skal jo være hyggelig om kveldene, med sang og dans og sånn. Ikke ødelegg for deg selv nå, Regine. Hva skal det bli av deg her? Hva er poenget med alt Helene Alving har lært deg, hvis du bare skal passe unger på barnehjemmet! Er det noe for deg? Har du virkelig lyst til å slite deg helseløs for en gjeng drittunger? Hvis jeg kunne velge, så... 6

Ja? Ikke noe. Er det mye penger du har spart? Det er en begynnelse, jenta mi. Du har ikke vurdert å gi meg noe? Nei, det har jeg ikke vurdert. Ikke en ny kjole en gang? Hvis du blir med meg til byen så skal du få så mange kjoler du vil. Men jeg vil ikke! Jeg har ingenting med deg å gjøre! Gå! Du ville sikkert ikke blitt der lenge uansett. En så vakker jente Hva mener du? Det ville nok ikke ta lang tid før det kom en styrmann, eller kanskje til og med en kaptein 7

Jeg vil ikke gifte meg med sånne folk. Sjømenn har ingen savoir vivre. Hva har de ikke? Sjømenn er ikke noe for meg. Men du behøver jo ikke å gifte deg med dem. Det kan lønne seg allikevel. (fortroligere.) Han engelskmannen, han med yachten, han ga 100 000 kroner. Og hun var ikke vakrere hun enn du. Ut med deg! Ikke slå! Jo! Hvis du snakker om mamma, så slår jeg. Ut, sier jeg! (dytter ham opp mod hagedøren.) Og ikke smell med dørene; Osvald sover, ja. Det var da veldig hvor omsorgsfull du er for den unge herr Alving Ut! Du er gal! Nei, ikke den veien. Der kommer Manders. Ned kjøkkentrappen. Du burde fortelle ham om tilbudet mitt. Han vet hva et barn skylder faren sin. (Engstrand ut) 8

(Pastor Manders, i frakk og med paraply, samt med en liten reiseveske i en rem over skulderen, kommer gjennom hagedøren inn i blomsterværelset.) 3. PASTOR Hallo, Regine. (snur seg glad overrasket). Hei! Er båten her allerede? Den kom akkurat nå. Skal jeg hjelpe deg? Og så slår jeg opp paraplyen din så den tørker. Hvordan går det her da? Fint. Men veldig travelt, kan jeg tenke meg? Med den store dagen i morgen? Det er jo en del å gjøre. Jeg håper Helene Alving er hjemme? 9

Hun er bare oppe og lager kakao til Osvald Ja. Jeg hørte at Osvald var kommet. Han kom i forgårs. Han skulle egentlig ikke kommet før i dag Frisk og rask, håper jeg? Jo. Men veldig sliten etter reisen. Han har reist helt fra Paris. Jeg tror han sover. Hysj, da må vi være stille. Vet du hva Regine, jeg tror nesten du må ha vokst siden jeg så deg sist. Synes du? Nå, men si meg, kjære Regine, hvordan går det med faren din? Ganske bra. Han har ingen sterk karakter, Regine. Han trenger å ha noen rundt seg som han er glad i, og bryr seg om. Det sa han faktisk, sist han var innom meg. 10

Ja, han sier så. Men jeg vet ikke om Helene kan klare seg uten meg. I alle fall ikke akkurat nå, rett før barnehjemmet skal åpne. Og jeg har egentlig ikke lyst heller. Helene har alltid vært så snill mot meg. Du har en slags forpliktelse, som datter. (Fru Alving kommer inn gjennom døren på venstre side.) 4. (Regine forlater rommet etter en kort vurdering.) (rekker ham hånden). Velkommen. God dag. Men hvor er bagasjen din? (fort). På kroa. Jeg blir der i natt. Du vil ikke overnatte hos meg denne gangen heller? Nei, ellers takk. Jeg blir der nede, som jeg pleier. Det er så praktisk når jeg skal dra igjen. 11

Du skal få det som du vil. Men jeg synes jo egentlig at vi to gamlingene Gud bevares, som du tuller. Men det er ikke rart at du er i godt humør! Den store dagen i morgen, og så har jo Osvald kommet hjem. Ja, det er fantastisk! Det er over to år siden han var hjemme sist. Og han har lovet å bli hele vinteren. Har han? Det var jo en flott sønnegjerning. Det er vel mer fristende å bo i Roma eller Paris, kan jeg tenke meg. Ja, men der er ikke moren hans. Det skal bli artig å se om du kjenner ham igjen. Han kommer ned etterpå; nå ligger han oppe og hviler seg litt på sofaen. Nå kan vi få gjort unna papirarbeidet før middag. 5. Over til business. (åpner omslaget og tar en del papirer ut.) Ser du disse? Dokumentene? Alle sammen. Klare til å underskrives. Du aner ikke hvor mye jeg har strevd for å få tak i dem til rett tid. Jeg måtte virkelig presse på. Myndighetene tar ingen snarveier, de er pinlig samvittighetsfulle. Men her er de altså. Dette er det tinglyste skjøtet. Og her er godkjenningen av legatet og vedtektene for stiftelsen. Vil du se? (leser:) Vedtekter for barnehjemmet «Kaptein Alvings Minne». 12

(ser på papiret). Der er det altså. Jeg har valgt kaptein og ikke kammerherre. Kaptein er mer bramfritt. Som du vil. Men så er det en ting til jeg flere ganger har tenkt å spørre deg om. Hva da? Skal barnehjemmet forsikres, eller ikke? Selvfølgelig skal det forsikres. Vent litt nå. La oss se litt nærmere på saken. Jeg forsikrer alltid alt. Både bygninger og innbo og avling og besetning. Selvfølgelig forsikrer du dine egne eiendommer. Det gjør jeg også. Men dette er en annen sak. Dette Hjemmet er jo på en måte løftet over de vanlige materielle ting. Det jeg er redd for er at folk skal tro at vi regner med at det skal gå galt, at verken du eller jeg har tillit til høyere makter. Og jeg mener faktisk at vi bør stole på at en sånn anstalt har lykken med seg. At den faktisk står under spesiell beskyttelse. 13

La oss håpe det. Skal vi altså la det stå til? Ja visst skal vi det. Bra. Som du vil. (noterer.) Altså ikke forsikring. Rart at du skulle ta opp dette akkurat i dag Hadde tenkt å spørre deg for lenge siden. 6. for i går begynte det nesten å brenne der nede Hva! Men det var ikke noe alvorlig. Det tok fyr i noe flis som lå nede ved snekkerverkstedet. Der Engstrand jobber? Ja. Han er visst litt uvøren. 14

Han har så mye å tenke på, den mannen, sånt et urolig sinn. Men han prøver visst etter beste evne å føre et skikkelig liv. Og han er god til å jobbe. Ja. Så lenge han er edru. Ja. Triste greier! Forrige gang han var i byen kom han opp til meg og takket meg for at jeg hadde skaffet han jobben her, så han kunne være sammen med Regine. Han føler at han trenger noen som kan stoppe ham når han blir fristet. Du, hvis han ønsker å få med seg Regine hjem Regine! så må du ikke stikke kjepper i hjulene. 7. Jo, det vil jeg. Regine skal jobbe på barnehjemmet. Men han er faren hennes Og jeg vet hva slags far han har vært for henne. Nei, er det opp til meg, så kommer hun aldri til ham. (reiser seg). Kjære deg, ikke ta det så ille opp. Du må ikke dømme Engstrand. 15

Jeg har tatt Regine til meg, og hos meg blir hun. (lytter.) Nå snakker vi ikke mer om dette. (Osvald kommer inn) God dag Manders. 8. Ah! Det var merkelig Ja, hva sier du til han der, Manders? Jeg sier jeg sier Nei, men er det virkelig? Det er den fortapte sønn. Men kjære unge venn Den hjemkomne sønn da. Osvald har ikke glemt hvor negativ du var da han fortalte at han ville bli kunstmaler. 16

Det er mye som kan virke tvilsomt for menneskelige øyne, men som senere (tar ham i hånden) Uansett, velkommen, velkommen! Du må ikke tro at jeg er en sånn type som prinsipielt er skeptisk til kunstnere. Det er helt sikkert mange rene sjeler i den bransjen også. Vi får håpe det. (strålende fornøyd). Jeg vet i alle fall om en som har bevart både kropp og sjel ren og ubedervet. Bare se på ham, Manders. Mamma, hold opp. Sant nok. Og så har du jo allerede skapt deg et navn. Du er jo i avisa hele tida, kjempesuksess, det er jo helt fantastisk. Men i det siste har vært litt stille, eller? Jeg har ikke malt så mye i det siste. En maler må jo også hvile seg innimellom. Det kan jeg tenke meg. Og forberede seg og samle krefter til noe stort. Ja. Mamma, skal vi spise snart? Om en liten halvtime. Matlyst har han, Gud skje lov. 17

Og tobakklyst også. Jeg fant pappas pipe oppe på kontoret, og så Aha, så det er derfor! Hva? Da du kom inn med pipen i munnen, var det som å se faren din lys levende. Er det sant? 9. Hvordan kan du si det! Osvald ligner jo på meg. Legg fra deg pipen. Jeg vil ikke ha røyk her inne. (gjør det). Selvfølgelig. Jeg ville bare prøve den. Jeg husker at jeg prøvde den en gang da jeg var liten. Du? Ja. Jeg var veldig liten. Jeg husker at jeg kom opp på kontoret til pappa en kveld. Han var så glad og lystig. 18

Åh, du husker ingenting fra den tiden. Jo, jeg husker det godt. Han tok meg på fanget og jeg fikk prøve pipen. Røyk, gutt, sa han, ta et skikkelig drag! Og jeg dro inn alt jeg orket, helt til jeg kjente at jeg ble blek og svetten rant. Han holdt på å le seg i hjel. Det er bare noe du har drømt. Nei, det var ingen drøm. Husker du ikke at du kom inn og løftet meg opp og bar meg til rommet mitt? Så ble jeg dårlig, og jeg så at du gråt. Fant pappa ofte på sånt noe? I sin ungdom var han en veldig livsglad mann. Og likevel fikk han utrettet så mye her i verden. Så mye bra og nyttig, enda så tidlig han døde. Ja. Du har arvet en arbeidsom og verdig manns navn, Osvald Alving. Forhåpentligvis vil det inspirere deg. Sånn burde det være, ja. Det var i hvert fall flott gjort av deg at du kom hjem til hans hedersdag. Det skulle bare mangle. 19

Og at jeg får ha ham her så lenge. Det er det aller beste. Ja. Du blir hjemme hele vinteren, hører jeg. Jeg blir hjemme på ubestemt tid. Det er så deilig å være her igjen! (strålende). Ikke sant? (ser deltagende på ham). Du var ikke gamle karen da du ble sendt ut i den store verden, Osvald. Nei, jeg var ikke det. Noen ganger lurer jeg på om det ikke var for tidlig. Slett ikke. Det er akkurat hva en ressurssterk gutt trenger. Og spesielt når man er enebarn. Da skal man ikke gå hjemme hos mor og far og bli bortskjemt. Barndomshjemmet er og blir barnets riktige tilholdssted. Han har aldri lært hva det vil si å ha et ordentlig hjem. Unnskyld Manders, der tar du feil. Å? Jeg trodde du ferdes så godt som utelukkende i kunstnerkretser? 20

Det gjør jeg også. Og mest blant de yngre kunstnerne. Ja. Men unge kunstnere kan jo også skape et hjem. Og det har også noen av dem gjort. Ordentlige og veldig hyggelige hjem. Det er altså uformelle forbindelser du snakker om. Om nokså midlertidige hjem. Jeg har aldri oppfattet slike hjem som spesielt midlertidige. Nei, vet du når og hvor jeg har møtt umoralen i kunstnerkretser? Nei, Gud skje lov ikke. Da skal jeg fortelle deg det. Når gifte menn og familiefedre fra kjernefamiliene herfra er ute og ser seg om i verden på egen hånd, og beærer oss kunstnere med et besøk i en av våre tarvelige kneiper. Disse herrene kan fortelle om steder og ting som vi aldri hadde drømt om. Og de vet virkelig hva de snakker om. (tar seg til hodet.) Ikke bli for ivrig, Osvald. Jeg er så forbanna trøtt for tiden. Jeg går en liten tur før maten. (Osvald ut) 21

Hva sier du til dette? Jeg tenker at Osvald har rett i hvert eneste ord. (stanser). Rett? Rett! 10. Du burde vite bedre, Helene. Men nå skal jeg si deg et alvorsord. Og nå er det presten som står foran deg, akkurat som han stod foran deg den gangen da du kom til ham i ditt livs mest fortvilte øyeblikk. Og hva er det presten vil si meg? Jeg skal bare friske opp hukommelsen din litt først. Tidspunktet er velvalgt. I morgen er det ti år siden mannen din døde, og vi skal reise et hedersminne over ham. I morgen skal jeg snakke til alle. Men i dag snakker jeg bare til deg. Bra. Snakk i vei! Husker du hvordan du stod på randen av sammenbrudd etter bare et års ekteskap? Du flyktet fra mannen din! Forlot hus og hjem, og nektet å dra tilbake. Enda så mye han tryglet deg. Har du glemt hvor ulykkelig jeg var? 22

Din plikt var å bli hos den mannen som du hadde valgt, og som du hadde knyttet deg til gjennom kirkens hellige bånd. Du vet godt hvordan Alving levde på den tiden. Jeg vet godt hvilke rykter som gikk om ham. Og hvis ryktene fra ungdomstiden hans er sanne, så er jeg den første til å fordømme en sånn oppførsel. Men som hustru var det ikke din oppgave å dømme ham. Det var en annen, høyere vilje som bestemte at nettopp du skulle være hans hustru, og det var din plikt å holde det ut. Men i stedet kastet du hele oppgaven fra deg, forlot den du skulle ha støttet, satte ditt gode navn og rykte på spill. Og du holdt nesten på å dra andre med deg i fallet. Andre? En annen, mener du vel? Det var hensynsløst av deg å komme til meg. Til presten? Til vår venn? Du kan takke Gud for at jeg hadde styrke nok, at jeg fikk deg fra dine ville planer og ledet deg tilbake på rett vei, til å følge din plikt og gå hjem til din ekte mann. Ja, kjære prest. Det var sannelig ditt verk. 23

Jeg var bare et redskap for høyere makter. Og er det ikke slik at det at jeg ledet deg tilbake til den rette vei, og fikk deg til å bøye deg for plikten, ble til stor velsignelse for deg? Akkurat som jeg forutså. Alving ga opp det utsvevende livet, og ble en kjærlig ektemann som levde ulastelig sammen med deg i alle sine dager. Han ble en ressurs for dalen, og han tok deg med på laget. Du ble en viktig brikke i alle hans foretak. En dyktig medarbeider. Men nå kommer jeg til det neste store feiltrinnet i ditt liv. Hva mener du med det? Akkurat slik du en gang fornektet dine plikter som hustru, har du også fornektet dine plikter som mor. Da du syntes det ble for tungt å være mor for Osvald sendte du ham ganske enkelt bort. Det er sant. Jeg gjorde det. Og derfor er du nå en fremmed for ham. Nei. Det er jeg ikke. Jo, det er du. Det må du være. Tenk deg om, Helene. Du sviktet din mann. Det innrømmer du ved å reise et minne over ham nå. Da gjenstår det bare å innrømme at du har sviktet din sønn. Men kanskje er det enda tid til å redde ham fra villfarelsen. Du må vende om, snu det som fortsatt kan snus i ham. 24

11. Nå har du snakket. I morgen skal du holde en offentlig minnetale over min mann. I morgen skal jeg ikke si noe som helst. Men nå vil jeg snakke litt til deg, slik du har snakket til meg. Alt du nettopp sa om meg og min mann og vårt samliv etter at du hadde ledet meg tilbake på den rette vei, som du kaller det, er jo bare gjetninger. Fra det øyeblikket av, satte du, vår nære venn, aldri mer din fot i vårt hus. Det var jo fordi dere flyttet. Ja. Og du kom aldri hit mens mannen min levde. Men nå Manders, skal jeg fortelle deg hvordan det virkelig var. Jeg har lovet meg selv, at du skulle få vite det en gang. Bare du. Min mann døde som han hadde levd i alle sine dager uten ryggrad. Han var kategorisk utro, i alle de nitten årene. Mener du å si at hele ditt ekteskap, det mangeårige samlivet med mannen din, ikke var annet enn en tildekket avgrunn? Men hvordan kunne noe sånt holdes skjult? Det har vært en endeløs kamp, dag etter dag etter dag etter dag. Da vi fikk Osvald ble det enda verre. Jeg ville ikke at noen skulle få vite hva for slags menneske mitt barn hadde til far. Men så Manders, dette skal du nemlig også få vite. Jeg kunne ha holdt ut, selv om jeg visste hva han holdt på med når han var ute av huset. Men da han begynte her i vårt felles hjem første gang jeg oppdaget dem var i spisestuen. Døra sto på klem og vaskehjelpen, Johanne, kom inn fra hagen. Litt etter hørte jeg Alving kom. Jeg hørte at han sa noe til henne, og så hørte jeg Johanne hviske: Slipp meg Alving! La meg være! Alving fikk det som han ville med henne. Og det fikk følger, Manders. (som forsteinet). Her! I dette huset! 25

Jeg har måttet tåle mye i dette huset. For å holde ham hjemme om kveldene natt etter natt måtte jeg sitte sammen med ham oppe på kontoret. Måtte skåle og drikke med ham, og høre på det uendelige, sanseløse snakket hans. Måtte slåss med ham for å få ham i seng (rystet). At du kunne bære det? Jeg hadde den lille gutten min, jeg bar det for ham. Men da det med Johanne skjedde, det var så forferdelig ydmykende. Det var dråpen. Jeg tok makten i huset, all makt. For nå hadde jeg fått et våpen mot ham, skjønner du. Han turte ikke å protestere. Det var da jeg sendte bort Osvald. Han var seks år, hadde begynt å legge merke til ting, stilte spørsmål, som barn pleier å gjøre. Jeg klarte det ikke, Manders. Jeg hadde følelsen av at barnet ble forgiftet bare av å puste inn luften her. Det var derfor jeg sendte ham bort. Og nå forstår du sikkert også hvorfor han ikke fikk sette sin fot her, så lenge faren hans levde. Det er ingen som vet hva det har kostet meg. Livet har sannelig fart hardt med deg. Jeg hadde aldri holdt ut hvis det ikke hadde vært for arbeidet. For jeg tør påstå at jeg har arbeidet hardt. Utvidelsene, forvaltningen av eiendommene og jorda, oppgraderingene, og all den praktiske, teknologiske utviklingen som Alving fikk så mye skryt for tror du han hadde noe med det å gjøre? Han, som lå på sofaen hele dagen og leste gamle aviser! Nei, nå får du vite dette også: det var jeg som fikk ham av gårde, når han en sjelden gang hadde en god dag. Det var jeg som dro hele lasset, mens han horet og drakk, eller falt sammen i patetisk selvmedlidenhet. Og over denne mannen reiser du et æresminne? 26

Jeg har alltid vært så redd for at sannheten skal komme frem. Barnehjemmet skulle liksom slå beina under ryktene og rydde all tvil av veien. Jeg forstår, Helene. Dessuten vil jeg ikke at Osvald skal arve noe som helst etter sin far. Mener du at det er for Alvings formue at Ja. Det beløpet jeg donerer til barnehjemmet er nøyaktig det samme beløpet som det som i sin tid gjorde Alving til et godt parti. Jeg er helt sikker. Jeg har regnet det ut. Jeg forstår. Det var kjøpesummen. Jeg vil ikke at Osvald skal ha de pengene. Han skal arve meg. Og så er denne lange, sorte komedien slutt. Fra i over i morgen skal jeg leve som om Alving aldri har levd i dette huset. (fra spisestuen) (kvast men hviskende). Osvald da! Er du gal? Slipp meg! (opprørt). Men hva er dette for noe? 27

(hest). Gjengangere! De går igjen! Hva er det du sier? Regine? Er hun? Ikke et ord! (Hun griper pastor Manders om armen og går vaklende mot spisestuen. ANNEN AKT. (Samme stue. Regntåken ligger fremdeles tungt over landskapet.) Jeg er fortsatt helt fortumlet. Jeg fatter ikke hvordan jeg greide å spise noe som helst. (i behersket uro, går opp og ned). Hva skal vi gjøre? Hun må jo ut av huset. Og det straks. Men hvor? Hjem til faren, selvfølgelig. 12. Til hvem, sa du? Herregud. Er du sikker på at du ikke tar feil? Dessverre. Johanne innrømmet alt for meg, - og Alving kunne ikke nekte. Johanne måtte straks slutte å jobbe for oss, og hun fikk en ganske stor sum for å la være å snakke. Resten ordnet hun selv. Hun frisket opp sitt gamle bekjentskap med Engstrand, la på ingen måte skjul 28

på at hun hadde en del penger, hun diktet opp en eller annen historie om en rik utlending i en yacht, som hadde gjort henne gravid og stukket av. Så ble hun og Engstrand gift i hui og hast. Det var jo du som viet dem! Engstrand var pinlig berørt da han bestilte vielsen. Han sa at de hadde vært litt uforsiktige, at det ikke var planlagt. Han var skamfull. Han måtte ta på seg ansvaret. For pengenes skyld! Hvor mye fikk hun? Hundre tusen. Tenke seg til. Gifte seg med en fallen kvinne for hundre tusen kroner Hva sier du om meg da, som giftet meg med en fallen mann? 13. Det kan ikke sammenlignes. Jo, det kan det. Riktignok var det stor forskjell i prisen, skarve hundre tusen mot en hel formue. Men du hadde jo rådført deg både med hjertet ditt og familien din. 29

Jeg trodde du hadde skjønt hvor hjertet mitt hadde forvillet seg den gangen. Ekteskapet ditt ble i alle fall inngått i overensstemmelse med gjeldende retningslinjer. Ja, gjeldende retningslinjer. Ofte tenker jeg at det er gjeldende retningslinjer som har skyld i alle ulykkene her i verden. Hvis jeg hadde vært slik jeg burde være, så hadde jeg satt med ned med Osvald og sagt: Hør her, gutten min. Faren din var et forferdelig menneske. Kjære deg Jeg burde ha fortalt ham det samme som jeg har fortalt deg. Rubbel og bit. Har du glemt at et barn skal akte og elske sin far og sin mor? Skal Osvald akte og elske kammerherre Alving? Finnes det ikke en stemme i ditt morshjerte som forbyr deg å bryte ned din sønns idealer? Jo. Men hva med sannheten? Jo. Men hva med idealene? Ikke forkast idealene, for straffen kan bli hard. Særlig for Osvald. Han har jo ikke særlig mange idealer. Men så vidt jeg forstår så er faren er et av dem. 30

Det har du rett i. Og du har selv vært med på å bygge det idealet for ham, gjennom alle brevene dine. Jeg løy for ham i årevis. Du har gitt ham en lykkelig illusjon. Jeg vet bare at han og Regine ikke kan være sammen. Nei, gode Gud, det ville jo vært forferdelig! 14. Gjengangeraktig. Da jeg hørte Regine og Osvald der inne, var det som å se gjengangere. Jeg tror nesten vi er gjengangere alle sammen. Det er ikke bare foreldrene våre som går igjen i oss. Det er alle slags gamle, avdøde meninger og alle mulige gamle fordommer. Bare jeg leser en avis er det som om jeg ser gjengangere mellom linjene. Hele landet er fullt av gjengangere. Det kryr av dem. Og alle er vi livredde for å bli avslørt. Da du tvang meg til å oppfylle det du kalte min plikt, ta mitt ansvar, da du lovpriste det som bød meg mest imot, da begynte jeg å undersøke den lærdommen din litt grundigere. Og det tok ikke lang tid før jeg skjønte at den ikke henger sammen. Alt smuldret opp til ingenting. Er dette resultatet av mitt livs tyngste kamp? Kall det heller ditt ynkeligste nederlag. 31

Det var mitt livs største seier, Helene. Seieren over meg selv. Det var en forbrytelse mot oss begge. Du kom til meg og kastet deg for mine føtter. Jeg løftet deg opp, og ba deg dra hjem til mannen din. Var det en forbrytelse? Ja, jeg synes det. Vi forstår ikke hverandre. Ikke nå lenger i alle fall. Aldri, ikke engang i mine hemmeligste drømmer, har jeg sett på deg som annet enn en annen manns ektefelle. Nei vel. Helene! Det er lett å glemme den man en gang var. Ikke for meg. Jeg er den samme som jeg alltid har vært. 32

(Engstrand inn). (søndagskledd, i døren). Unnskyld, men jeg tror ringeklokken er ødelagt. Kom inn. Var det noe spesielt? (kommer inn). Til Manders Egentlig så var det presten jeg ville snakke litt med. Hva er det? 15. Nå er vi helt ferdig. Og så tenkte jeg at det kanskje kunne være hyggelig hvis vi kunne vi som har samarbeidet så godt og så lenge, om vi kanskje kunne ha en liten andakt i kveld? En andakt? Nede i Hjemmet? Men hvis du ikke synes at det passer, så Jo da, det er ikke det. Men jeg må bare spørre deg om noe først. Føler du deg føler du at det er riktig? Jeg mener rent samvittighetsmessig? Samvittigheten kan jo være fæl, noen ganger. 33

Så det innrømmer du i alle fall. Men kan du også fortelle meg, helt ærlig, hvordan det henger sammen med Regine? (hurtigt). Manders. (beroligende). Vent litt Med Regine! Jøss, du skremmer meg! (ser på fru Alving.) Er det noe i veien med Regine? Det jeg mener er: hvordan er din forbindelse til Regine? Du skal jo liksom være faren hennes, ikke sant? Johanne, din avdøde hustru, fortalte alt til Helene før hun sluttet her. Og i alle disse årene har du skjult sannheten for meg, jeg, som alltid har vist deg uforbeholden tillitt. Ja, dessverre, jeg har nok det. Har jeg ikke stått på pletten for deg, med råd og hjelp, så vidt det stod i min makt? Det hadde sett mørkt ut for meg mange ganger hvis jeg ikke hadde hatt deg, Manders. Og dette er måten du takker meg på. Får meg til å føre inn feil i kirkeboken. Fra nå av vil jeg ikke ha noe mer med deg å gjøre. 34

16. Kan jeg få stille deg et lite spørsmål? Er det ikke riktig av en mann, når noen har falt, å hjelpe vedkommende opp igjen? Og er det ikke riktig å holde et løfte? Selvfølgelig er det det, men Den gangen da Johanne hadde havnet i ulykka med denne engelskmannen, - eller kanskje det var en amerikaner, eller ja tja så flyttet hun til byen. Stakkars, hun hadde jo avvist meg både en og to ganger før, hun likte bare det vakre, og jeg ja Hun betrodde seg til meg, og gråt forferdelig. Det var vondt å høre på. Så jeg giftet meg med henne for at folk ikke skulle få vite at hun hadde lagt seg etter utlendinger. Alt det der var pent gjort av deg. Det som skuffer meg er at du tok imot penger. Penger? Johanne hadde kanskje litt penger, men det betydde ingenting for meg. Kapitalen står i syndens tjeneste, sa jeg. Skittent gull, eller papir eller hva det nå var. Johanne og jeg ble enige om å bruke alt på barnet. Jeg kan gjøre rede for hver eneste krone, hvis du ikke tror meg. Dette forandrer jo alt. Jeg ville jo aldri i verden drømme om å komme til deg og skryte av at jeg har gjort en god gjerning en gang i livet. Når jeg kommer til deg har jeg mer enn nok med å snakke om det som er galt. For det er som jeg sier; samvittigheten kan være fæl, av og til. Tilgi meg, Manders. 35

Det er jeg som skal be om tilgivelse. Å nei, herregud. Jo, faktisk. Og jeg gjør det av hele mitt hjerte. Tilgi meg. Jeg har gjort deg urett. Jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å bevise min oppriktige anger, og min sympati for deg. Mener du det? 17. I så fall så finnes det faktisk en anledning til det nå. Jeg har tenkt litt på å bruke det jeg har tjent her ute på å starte et lite pensjonat for sjøfolk inne i byen. Det vil nesten bli et slags Hjem. Det er jo så mange fristelser for en sjømann på land. Jeg ser for meg at hos meg skulle han få være, ja som under en fars beskyttende vinger. Hva sier du til det, Helene? Det er jo ikke så mye jeg har å fare med, gud bedre, så all hjelp kommer godt med Prosjektet ditt tiltaler meg, det må jeg si! Kan ikke du gå ned i forveien, tenn lys, få opp stemningen, gjør det festlig. Og så skal vi ha en åndelig stund sammen, kjære Jakob. Nå vet jeg at du har den rette innstillingen. Jeg føler det også sånn. Ha det, ha det da. Hils Regine, og pass ordentlig godt på henne for meg. (Han hilser og går ut.) 36

Hva sier du til det, Helene? Av og til er det en lettelse å oppdage at man har tatt feil. Ikke sant? Du er og blir et stort barn, Manders. 18. Jeg? (legger begge hender på hans skuldre). Og jeg har lyst til å gi deg en god klem! (trekker seg fort vekk). Nei, nei. Gud bevares, det er nok ikke så lurt. (med et smil) Du behøver ikke være redd for meg. Du har en så dramatisk måte å uttrykke deg på, av og til. Jeg er nødt til å pakke sammen dokumentene og legge dem i vesken. Sånn. Jeg kommer tilbake etterpå. (Han tar hatten sin og går ut.) Manders ut. (der inne). Var det Manders, som gikk? 37

Ja. Han skulle ned til Hjemmet. 19. (Glas og karaffel klirrer igjen.) Kjære Osvald, du burde være litt forsiktig med den likøren. Den er sterk. Osvald inn. Den hjelper mot tåka. Jeg må fortelle deg noe, mor. Både i går og i dag har jeg prøvd å skyve det fra meg. Men det går ikke. Jeg har klaget over at jeg har vært så sliten etter reisen Ja, ja. Hva så? Men det er ikke det som feiler meg. (vil fare opp). Du er vel ikke syk, Osvald? Jeg er ikke akkurat syk. I alle fall ikke sånn som du tenker. Jeg kommer aldri til å klare å arbeide igjen! Aldri klare å arbeide igjen Aldri aldri! Være som en levende død! Å, det kommer til å gå over, kjære gutten min. Du er sikkert bare overanstrengt. Jeg er helt sikker. 38

(tungt). Det var det jeg også trodde i begynnelsen, men det er ikke sånn. Hvor lenge har du hatt det sånn? Siden sist jeg var hjemme. Med en gang jeg kom tilbake til Paris kjente jeg noen helt vanvittig smerter i bakhodet. Det kjentes ut som om noen strammet en trang jernring rundt nakken min. I begynnelsen trodde jeg bare det var den vanlige hodepinen. Men det var det ikke, det merket jeg fort. Jeg klarte ikke å jobbe. Jeg ville begynne på et nytt, stort bilde, men det var som om evnene sviktet meg. Kreftene mine var lammet, jeg klarte ikke en gang å gjøre helt hverdagslige ting. Det svimlet for meg, og alt snurret rundt. Det var helt jævlig. Til slutt ringte jeg til legen, og det var da jeg fikk vite det. Hva da? Han sa at jeg er vermoulu. Markspist. Og at jeg alltid har vært det. Hva mente han med det? Det skjønte ikke jeg heller. Så jeg ba ham forklare nærmere. Og da sa han, den gamle kynikeren, Han sa: Fedrenes synder hjemsøker barna. Fedrenes synder! Det var like før jeg dro til ham. 39

Fedrenes synder (smiler tungt). Men tror du han ga seg? Nei da, han holdt på sitt. Det var først da jeg viste ham brevene dine, alt du skrev om far, sånn at han skulle se at han tok feil, at han innrømmet at han var på villspor. Og så fikk jeg endelig vite sannheten. Det er helt ubegripelig. Det er min egen skyld, alt sammen. Jeg skulle ha holdt meg unna all festingen. Det har vært for mye for meg. Osvald, du må ikke tro det! (etter en stund, ser opp og blir halvt liggende på albuen). Det er så skammelig, så tankeløst, så unødvendig. Jeg har kastet bort min egen lykke, min egen helse, alt, min fremtid, mitt liv! Nei, nei, kjære gutten min. Dette er umulig. Det er ikke så ille som du tror. Og så all den sorgen jeg påfører deg, mamma! Noen ganger skulle jeg nesten ønske at du ikke brydde deg så mye om meg. Osvald; min eneste gutt! Det eneste, jeg eier og har i verden; det eneste, jeg bryr meg om. Ja, ja. Jeg vet det. Når jeg er hjemme så ser jeg det jo. Og nå skal vi ikke snakke mer om det i dag. Jeg orker ikke tenke så lenge på det av gangen. Kan jeg få noe å drikke, tror du? Ikke nekt meg det. Og så så mørkt det er her! 40

roper Regine! Skal det aldri slutte å regne? Uke etter uke, måned etter måned. Jeg kan ikke huske å ha sett solen her noen gang. Osvald! Du tenker på å reise fra meg! Jeg tenker ikke på noen ting. Jeg klarer ikke tenke på noen ting! Ropte du? Ja. Kan vi ikke få litt mer lys. Og kan du hente en halv flaske Champagne til oss? Ja. (går ut igjen.) (tar fru Alving om hodet). Sånn skal det være. Jeg visste at mamsen ikke ville la gutten sin tørste. Hvordan skulle jeg kunne nekte deg noe nå? (livfullt). Er det sant, mamma? Mener du det? 41

Hva da? At du ikke ville ha nektet meg noe? Men kjære Osvald Hysj! (med en brikke med en halv flaske champagne og to glass, som hun setter på bordet). Skal jeg åpne? Nei takk. Jeg gjør det. (Regine går ut igjen.) (setter seg ved bordet). Hva var det du mente at jeg ikke måtte nekte deg? (åpner flasken). Først et glass, - eller to. (Korken popper; han skjenker i den ene glasset og skal til å skjenke det andre.) (holder hånden over). Nei takk, ikke til meg. 42

Ok, til meg da! (han tømmer glasset, fyller det på ny og tømmer det igjen; deretter setter han seg ved bordet.) (ventende). Nå da? Si meg, - hva synes du om Regine? 20. Hva jeg synes? Ja, er hun ikke flott? Kjære Osvald, du kjenner henne ikke så godt som meg. Å? Men jeg er glad i henne. Jeg har ansvaret for henne. Jeg vil gjøre alt jeg kan for å passe på at det går bra med henne. Mamma, Regine er min eneste redning. Hva mener du med det? 43

Jeg klarer ikke å bære dette alene. Jeg skal hjelpe deg. Jeg vet at du vil det, det var derfor jeg kom hjem til deg. Men det går ikke. Jeg ser det nå. Det går ikke. Jeg holder ikke ut å være her. Osvald! Jeg må leve på en annen måte, mamma. Derfor må jeg bort fra deg. Jeg vil ikke at du skal gå her og se på det. roper Regine! Hva er det du vil? Jeg vil at gutten min skal være glad. Du får ikke lov til å gå her og gruble. (til Regine, som kommer i døren.) Mer champagne, Regine! En hel flaske. (Regine går.) Mamma! Tror du ikke vi kan slå ut håret litt her på gården også? 44

Er hun ikke flott? Hun er så høyreist, og hun ser så sunn ut. (setter seg ved bordet). Sett deg, Osvald. La oss snakke rolig sammen. (setter seg). Jeg har gjort meg skyldig i en urett mot Regine. Det er noe jeg må gjøre godt igjen. Du? En liten ubetenksomhet, kall det hva du vil. Sist jeg var hjemme så var hun så nysgjerrig på Paris, så jeg fortalte henne om byen. Og så kom jeg til å spørre henne om ikke hun også hadde lyst til å ta seg en tur. Jasså? Jeg så at hun rødmet og så sa hun at ja, det hadde hun veldig lyst til. Og jeg sa ett eller annet om at det måtte vi prøve å få til, eller noe sånt. Men hun har gått og tenkt på meg helt siden da. Hun har til og med begynt å lære seg fransk! Det er derfor Mamma, da jeg så den flotte, vakre, sunne jenta stå der foran meg jeg har ikke lagt så mye merke til henne før, men nå da hun stod der med åpne armer, klar for å ta i mot meg - så gikk det plutselig opp for meg at hun er redningen, for hun er så livsglad. 45

(stusser). Livsglad? Ligger redningen i det? (fra spisestuen med en champagneflaske). Unnskyld at det tok så lang tid. Jeg måtte ned i kjelleren... (setter flasken på bordet.) Ta med et glass til. Hent et til deg selv også, Regine. 21. Hent glasset du, Regine. (Regine går ut i spisestuen.) (ser etter henne). Har du lagt merke til hvordan hun beveger seg? Så freidig. Dette skjer ikke, Osvald! Saken er avgjort. Det ser du vel. Det nytter ikke å protestere. (kommer med et tomt glass, som hun beholder i hånden). Sett deg du, Regine. 46

(ser spørrende på fru Alving), Sett deg ned. (setter seg på en stol ved spisestuedøren og holder fremdeles det tomme glass i hånden). Osvald, hva var det du sa om livsglede? Jo, livsgleden, den vet dere ikke mye om her hjemme. Det er akkurat som den ikke finnes her. Mamma, har du lagt merke til at alt jeg har malt handler om livsglede? Alltid og bestandig om livsglede. Lys, sol, søndagsluft - strålende fornøyde menneskeansikter. Det er derfor jeg er så redd for å bli her, hjemme hos deg. Kanskje jeg skal gå? Nei, bli her. Gutten min, nå skal jeg snakke. Jeg skal fortelle deg alt. Og så kan du velge. Osvald! Regine (kommer plutselig inn). Sånn! Nå har vi hatt en veldig hyggelig stund der nede. Vi også. 47

22. Engstrand trenger virkelig all hjelp han kan få med dette sjømannshjemmet sitt. Regine er helt nødt til å flytte dit og hjelpe ham Nei takk. Regine skal flytte med meg. Flytte! Med deg! Ja. Som min hustru. Hvis det er viktig for henne. Eller kanskje hun blir her. Hvis jeg blir her. Ingen av delene kommer til å skje. For nå skal jeg snakke ut. Nei, det kan du da ikke! Jo. Jeg både kan og vil. Og likevel skal ingen idealer falle. (roper). Barnehjemmet brenner! (mot vinduet). Brenner! 48

Brenner? Umulig. Jeg var jo nettopp der. Fars barnehjem! (han løper ut gjennom hagedøren.) Det står i lys lue. Forferdelig! Det er straffen som lyser mot oss! Ja, ja visst. PAUSE 49

TREDJE AKT. (Stuen som før. Alle dørene står åpne. Lampen brenner fremdeles på bordet. Mørkt utenfor; kun et svakt ildskimmer til venstre i bakgrunnen.) Dette er den verste natten jeg har opplevd. Ja. Er det ikke en grusom ulykke? Men hvordan kan det ha skjedd? (kommer gjennom forstuen). (vender seg forskrekket). Følger du etter meg? 23. Å, det er så fælt, Manders! Det er på grunn av andakten, skjønner du vel. Også at jeg skal være skyld i at presten Manders ble skyldig i noe sånt! Men Engstrand, jeg er helt sikker på Det var bare du som ordnet med lysene. Ja, du påstår det. Men jeg kan faktisk ikke huske at jeg var i nærheten av lysene i det hele tatt. Men jeg stod jo og så på at du knep av gnisten med fingrene og slengte resten bort i høvelflisene. 50

Og det så du på? Ja. Det gjorde jeg, det. Det er helt ubegripelig. Jeg pleier aldri å slukke lys med fingrene. Ja. Det så ganske uvørent ut. Men tror du virkelig det kan ha forårsaket hele brannen? Du har jo ikke forsikret det heller? Nei, nei, nei; det hører du jo. Ikke forsikret. Og så gå rett bort og tenne på alt sammen. (kommer fra haven). Det nytter ikke å rive ham vekk fra slukkingen. Så slapp du å holde festtalen din, Manders. Kanskje det var til det beste. Det hadde ikke kommet noe godt ut av barnehjemmet uansett. Tror du ikke? Tror du? (til Engstrand) Venter du på Manders, Engstrand? (ved forstuedøren). Ja, jeg gjør det. 24. 51

Sett deg så lenge, du. Takk, jeg står fint. (til pastor Manders). Du blir med båten hjem, regner jeg med? Ja. Den går om en times tid. Du kan ta med deg alle papirene. Jeg vil ikke høre et ord mer om denne saken. Jeg har fått andre ting å tenke på Jeg sender deg en fullmakt etter hvert, så kan du ordne alt sånn som du synes er best. Den oppgaven tar jeg gjerne på meg. Legatets opprinnelige formål må jo dessverre skrives helt om, nå. Selvfølgelig. Foreløpig så tror jeg at lar rentene av det som fortsatt står i banken bli donert til en eller annen lokal, veldedig organisasjon. Det er helt opp til deg. Jeg bryr meg ikke lenger. Hva med sjømannshjemmet mitt? 25. 52

Ja, faktisk. Du sier noe. Det må vi vurdere. Det skal du faen ikke vurdere! Jakob Engstrand er ikke en mann som svikter en verdig velgjører i nødens stund. Dette kan jeg faktisk ikke ta i mot. Jakob! Du er en sjelden personlighet. Far vel, Helene! Farvel, Manders! Manders ut. 26. Farvel, jenta mi. Og skulle du trenge meg så vet du hvor du finner meg. (til fru Alving og Osvald.) Mitt hus for sjømenn skal hete «Kammerherre Alvings Hjem», det. Og hvis jeg får styre etablissementet som jeg vil, så tror jeg kammerherren ville ha likt seg godt der. (Engstrand ut.) (går mot bordet). Hva er det for et etablissement han snakket om? Det er visst et slags pensjonat som han vil opprette. Det kommer til å brenne opp det også. Hva får deg til å si noe sånt? 53

Alt brenner. Der blir ingenting igjen av fars minne. Til og med jeg brenner opp. (ser stussende på ham). Osvald! Du skulle ikke blitt der nede så lenge. Min stakkars gutt. Jeg tror nesten du har rett. La meg tørke ansiktet ditt, Osvald. Du er helt våt. (hun tørrer ham med sitt lommetørkle.) Takk, mamma. Er du trøtt? Vil du sove litt, kanskje? Nei, nei, ikke sove! Jeg sover aldri; jeg bare later som. (tungt.) Søvnen kommer tidsnok. Jo, du er faktisk syk, min velsignede gutt. (spendt). Er han syk? (utålmodig). Lukk alle dørene! Denne drepende angsten 54

Lukk, Regine. (Regine lukker.) (tar en stol bort til Osvald og setter seg hos ham). Sånn, jeg skal sitte hos deg. Ja, gjør det. Og Regine også. Regine skal alltid være hos meg. Du vil gjøre meg en tjeneste, ikke sant Regine? Jeg forstår ikke En tjeneste? Ja, når det blir behov for det. Osvald, kan ikke moren din gjøre deg en tjeneste? Du? (smiler.) Nei, mamma, denne tjenesten gjør du meg ikke. Du! Ha ha! Selv om du forresten er den nærmeste til å gjøre det. Hvorfor sier du ingenting til meg, Regine? Hold meg, Regine. (lavt). Jeg tror ikke Helene liker det. 55

Vent litt bare. Sett deg her sammen med oss. (setter seg stillferdig og nølende på den andre side av bordet). Og nå, min stakkars forpinte gutt, nå skal jeg fjerne alle sorgene dine. 27. Du, mamma? alt det som du kaller for nag og anger og bebreidelser Og det tror du at du kan? Ja. Nå kan jeg det, Osvald. Du snakket om livsgleden før i dag. Du skulle ha kjent faren din da han var ung løytnant. Han måtte gå rundt her i en provinsby full av fornøyelser, men tom for gleder, måtte gå rundt, uten noe mål i livet. Han hadde en stilling, men ikke noe arbeid som han kunne kaste seg over med hele sitt hjerte. Ikke en eneste kamerat som forstod hva livsglede var, bare dagdrivere og fyllesvin. Mamma! Det gikk som det måtte gå. Mener du at pappa 56

Din far var en nedbrutt mann før du ble født. Ah! Og en ting til: Regine har alltid hørt til her i huset. På lik linje med min egen gutt. Regine! Jeg! Ja. Nå vet dere det begge to. Regine! Så mamma var altså ei sånn ei Din mor hadde mange gode sider, Regine. Ja. Men hun var altså sånn likevel. Ja, jeg har ofte lurt på det, men ja, Helene, kan jeg dra? Med en gang? Vil du virkelig det, Regine? 57

Ja, det vil jeg virkelig. Du bestemmer selvfølgelig selv, men (går bort til Regine). Dra nå? Du hører jo til her. Merci, Osvald. Men det var ikke sånn jeg hadde sett det for meg. Regine, jeg har ikke vært ærlig mot deg. Nei, det kan du trygt si! Hadde jeg visst at Osvald var syk, så Og nå kan det jo ikke bli noe mellom oss. Og jeg kan ikke bli her ute på landet og slite meg ut for syke folk. Ikke engang for en som står deg så nær? Nei, aldri i verden. Tror du jeg har tenkt å kaste bort ungdommen min på dette? Jeg er nødt til å tenke fremover. Og jeg har også livsglede i meg, Helene Alving. Bare du ikke mister deg selv på veien, Regine. Hvis det skjer så er det vel en grunn til det også. Hvis Osvald ligner på faren sin så ligner vel jeg på mora mi, kan jeg tenke meg. Vet Manders noe, forresten? 58

Ja. Han vet alt. Ja. Da blir jeg med båten så fort jeg kan. Jeg synes faktisk at jeg har minst like mye rett til de pengene som han. Den alkoholiserte snekkeren. Det skal være deg vel unt, Regine. (ser stivt på henne). Du kunne godt ha oppdratt meg som barn av en rik mann. Det hadde kledd meg bedre. Men faen heller, nå kan det være det samme. Det kan fort skje at jeg drikker champagne med finere folk enn dere. Hvis du trenger et hjem, så kom til meg, Regine. Nei, mange takk. Manders tar seg nok av meg. Og hvis det går helt skeis så vet jeg om et sted jeg kan dra. Hvor da? Til Kammerherre Alvings Hjem. Adieu. (hun hilser og går ut gjennom forstuen.) Gikk hun? 59

Ja. (mumler for seg.) Dette ble helt feil. Osvald, min kjære gutt, har det gått sterkt inn på deg? (vender ansiktet mot henne). Det med pappa, mener du? Jeg er selvfølgelig overrasket, men det betyr jo egentlig ingenting. Jeg kjente ham jo aldri. Det eneste minnet jeg har av ham, er at han fikk meg til å kaste opp. Osvald, er du ikke glad i meg heller? Deg kjenner jeg i hvert fall. Og jeg vet jo at du bryr deg om meg, og det er jeg takknemlig for. Jeg trenger deg, nå som jeg er syk. Åh, jeg er nesten glad for at du er syk, så kom du i alle fall hjem til meg. For jeg vet godt at jeg ikke har deg, jeg må vinne deg. (utålmodig). Ja, ja. Det er sånt man sier. Du må huske på at jeg er et sykt menneske, mamma. Jeg klarer ikke å være opptatt av andre; jeg har nok med å tenke på meg selv. Er det veldig sent, mamma? 60

Det er tidlig. (ser ut i blomsterværelset.) Dagen begynner alt å gry oppe i fjellene. I dag blir det klarvær, Osvald! 28. Vi må snakke sammen. Mamma, er det sant det som du sa, at det ikke finnes den ting i verden du ikke ville gjøre for meg, hvis jeg ba deg om det? Det var akkurat det jeg sa. Mener du det, mamma? Det kan du stole på, min eneste, kjære gutt. Jeg lever ikke for noe annet enn deg. Mamma, du har et sterkt og kraftfullt sinn, det vet jeg. Nå skal vi sitte og snakke helt rolig om det. Lover du meg det, mamma? Ja, ja, jeg lover deg det. Den sykdommen jeg har fått som arvelodd (peker på pannen) den sitter her inne. Ikke skrik. Jeg tåler det ikke. Den sitter her inne, og den kan bryte løs når som helst. Jeg har allerede hatt et anfall. Det gikk fort over. Men da jeg fikk vite hvordan jeg hadde sett ut, hva jeg hadde gjort, da kom angsten rasende, den jaget meg sånn at jeg måtte dra. Hjem til deg så fort jeg kunne. Det er angsten 61

Ja, det er så ubeskrivelig motbydelig, skjønner du. Åh, hadde det bare vært en vanlig dødelig sykdom For jeg er ikke så redd for å dø, selv om jeg gjerne vil leve så lenge som mulig. Ja, det skal du! Men det er så utrolig motbydelig. Det er som å bli forvandlet til et lite spedbarn igjen, å bli matet, å måtte åh, det er ubeskrivelig. Barnet har jo mammaen sin til å pleie seg. Det er nettopp det jeg ikke vil! Jeg tåler ikke å tenke på at jeg kan bli liggende sånn i årevis. Tenk om du dør fra meg i mens! For det behøver ikke å ende med døden med en gang, sa legen. Han kalte det en slags bløthet i hjernen eller noe sånt. Jeg synes det høres så vakkert ut Det får meg til å tenke på kirsebærrød silke, fløyel, noe som er godt å ta på. Osvald! Og nå har du tatt Regine fra meg! Hadde jeg enda hatt henne! Hun hadde nok gjort meg den tjenesten, hun. Det finnes ingenting i verden som jeg ikke vil gjøre for deg. Da jeg var kommet meg etter anfallet, så sa legen til meg, at når det kommer igjen, og det kommer igjen, så finnes det ikke noe håp lenger. (trekker en liten eske opp fra den indre brystlomme.) Mamma, ser du denne? 62

Hva er det? Morfin. (griper). Gi meg den. Ikke ennå. (han gjemmer esken i lommen.) Hadde jeg enda hatt Regine her, så ville jeg ha fortalt henne hvordan det står til med meg, og bedt henne om en siste tjeneste. Hun ville ha hjulpet meg, det vet jeg. Aldri! Når det forferdelige hadde kommet og hun hadde sett meg der ligge hjelpeløs, som en nyfødt baby, ubehjelpelig, fortapt, håpløs, uten redning Regine ville aldri ha gjort det! Regine hadde gjort det. Hun er så herlig lett til sinns. Og hun ville fort ha blitt lei av å pleie en grønnsak. Gudskjelov at hun ikke er her lenger! Ja. Så nå blir du nødt til å gjøre meg den tjenesten, mamma. 63

Jeg! Hvem er bedre egnet enn deg? Jeg! Moren din! Nettopp derfor. Jeg, som har gitt deg livet! Jeg har ikke bedt deg om livet. Og hva er det for et liv du har gitt meg? Jeg vil ikke ha det! Du skal ta det tilbake! Her er min hånd på det. Vil du? Hvis det blir nødvendig. Men det blir ikke nødvendig. 29. La oss håpe det. Og la oss så leve sammen så lenge vi kan. Takk, mamma. 64

Føler du deg rolig nå? Ja. (bøyet over ham). Du har innbilt deg mye forferdelig. Bare innbilninger, alt sammen. Du har ikke tålt alt dette opprivende. Men nå kan du hvile ut. Du er hjemme. Hjemme hos din egen mamma, du min velsignede gutt. Du skal få alt du peker på, akkurat som da du var liten. Anfallet er over nå. Ser du hvor bra det gikk? Jeg visste det nok. Osvald, ser du for en vakker dag det blir? Strålende sol. (sitter i lenestolen med ryggen mot bakgrunnen, uten å røre seg; plutselig sier han): Mamma, gi meg solen. (ved bordet, ser stussende på ham). Hva sa du? (gjentar dumpt og toneløst). Solen. Solen. Osvald, går det bra med deg? (Skrumper sammen i stolen, alle musklene blir slappe; Ansiktet er uttrykksløst, øynene stirrer sløvt frem) 65

(dirrende av skrekk). Hva er det! (skriker høyt.) Osvald! Hva er det med deg? (kaster seg på kne ned ved ham og rusker i ham.) Osvald! Osvald! Se på meg! Kjenner du meg ikke igjen? (toneløst som før). Solen. Solen. 30. Nei; nei; nei! (sidder ubevegelig som før og sier): Solen. Solen. 66