Rune Fardal, studerer psykologi Personlighetsforstyrrelser med hovedvekt på narsissistisk problematikk i relasjon til barn http://www.sakkyndig.com mail: rune@fardal.no Rune Øygard - Narsissisten 20 Oktober, 2013, Oppdatert 06.11.2013 Jon Gangdal har skrevt boken Ikke si det til noen om sexovergriperen Rune Øygard og kulturen i Vågå.
Det er svært interessant lesning, for han beskriver mye rundt politisk fungering i Vågå kommune. Boken gir grunnlag for å forstå hvordan en selverklært småkonge som Øygard kunne drive et slikt spill så lenge som han gjorde med sitt hoff av ukjritiske og naive ja-mennesker. Hadde det ikke vært for jenta hadde han fortsatt hatt status som den fantastiske ordføreren! I dag fremstår han som den fallerte klovnen han er. Min kunskap om personlighet og særlig narsissistisk problematikk gjør et jeg forstår mange av de mekanismer som preget Øygards adferd, og hvorfor han kunne holde på så lenge som han gjorde, hvorfor han kunne manipulere alle rundt seg. Utad fremstilte han seg som guds gave til Vågå, med god hjelp av de naive mindguards i hans umiddelbare nærhet. Han skapte et inntrykk av at Vågå ikke ville gå så bra uten ham. Med en slik selvkonstruert status lurte han de fleste, ja endog jenta ble blendet av hans falske grandiositet. Hun følte hun kunne ta del i det eventyret han lokket henne med. Middag med statsministeren måtte føltes stort for en ungdom. Det var ikke bare ordførerkjedet (som preger boken), men like mye de naive (som Jens Stoltenberg, Morten Krogvold, Elizabeth Hartmann) og andre kjendiser som preget Øygards fasade. Disse skulle nok ønsket de ikke hadde kjent han i dag. Fotograf Morten Krogvold og PR-rådgiver Elizabeth Hartmann er typiske representanter for disse naive ukritiske mindguards. En fasade bygget på løgn, svindel og misbruk lurte de som hadde noe å tjene eller som tjente Øygards sak. De solte seg like my i glansen av "Ordføreren" som han solte seg i glansen av deres kjendisstatus.
Øygard brukte denne falske fasade til å fremstå som ordføreren over alle ordførere. Men som alltid, det som ser for godt ut til å være sant, er som oftest ikke sant. I følge boken skrøt han på seg titalls, om ikke hundretalls prosjekter nettopp HAN hadde skaffet Vågå kommune. Med unntak av et par prosjekter misslykket han i alle som en. Men han oppnådde en slags "gudestatus" for innbyggere og det politiske apparat, helt opp på statsministernivå. Jens Stoltenberg brukte ham som selve symbolet på en vellykket ordfører! Det gjorde også fallet så mye større, ikke bare for sexovergriper Øygard, men også for de som ble manipulert til å tro på hans fantasislott. mange fikk det travelt med å ta avstand fra den de tidligere hadde genierklært. Jeg vil kalle denne typen tenkning for magisk tenkning så typisk for narsissistisk problematikk. Øygards benektels av fiasko i Vågå, ser vi igjen som en total benektelse av de overgrep han begikk mot jenta. Ja han begikk og begår i dag det samme svik mot sin egen kone. Hun fremstår imidlertid like avhengig av ham som han er av henne. Slik han har løyet til henne har han fått henne til å lyve for seg. Den som fulgte saken så det tydelig. Mens han hadde 2 andre kvinner på si "i tilfelle hans kone skulle forlate ham", forgriper han seg på et barn, mens kona er i butikken. Øygard er kynisk, ekstremt manipulativ og mangler åpenbart empati samtidig som han typisk oppfatter seg selv som et offer. Noe galt har han uansett ikke gjort. dette sier mye om manglende selvinnsikt. Boken beskriver flere steder der han i diskujsoner og avgjørelser av saker sitter og venter på å se hvilken veg vinden blåser før han tar side. Og når han går inn for en sak, så er det skjelden i åpent tereng. Det meste avgjøres ved å sette enkeltpersoner under press og opp mot hverandre. Dette er ikke den visjonære ordfører han fremstiller seg som, dette er en sosialt usikker snylter som bygger på andrs verk. Han foretrekker å drive sitt spill mot enkeltindivider, overtalelser, utpressing på kammerset. Han er i det hele mer redd for å tape ansikt enn for å fronte saker han brenner for, så typisk for narsissistisk dynamikk. Hans raseri når hans narsissitiske supply truer med å trekke seg fra forholdet er svært karakteristisk for narsissistisk problematikk. Når de 2 kvinnene han bedro sin kone med, ville bryte ut, så de raseriet og anklagene. Når jenta ville avslutte så hun det samme raseriet. Ja han
forfølger henne i bussen for å "sette henne på plass"! For øygard er det frykten for tapet av det narsissistiske supply som styrer hans adferd. I hans eget hode er det en forvirret antagelse av at han hjelper jenta! Samtidig ser vi projeksjonen av egen adferd når han kaller jentas kjæreste for psykopat! Det er den samme dynamikk vi ser i f.eks. barnefordelingssaker når den forstyrrede forelder søker fjerne den normale forelder for å vinne omsorgen gjennom falske påstander om overgrep og vold eller psykiske forstyrrelser. Et annet typisk trekk for Øygard er kombinasjonen av raseri og det å spille offerrollen, denne emosjonelle ustabilitet. Man en ektefelle har opplevd dette, vold i det ene øyebliket, gråt og tilgivelse i neste. Når han ikke får viljen sin, begynner han gråte for å få sympati og medlidenhet. Han spiller på omgivelsenes emosjoner, empati og sympati. Selv han han klare mangler på empati. Privat som offentlig. Han soler seg i glansen av andres innsats, men har selv ikke fått til stort. SLik er det ofte med narsissistisk problematikk, de tror de mestrer, men får til lite selv. Æren for å få til noe, tar de imidlertid selv. Både sin kone og jenta lar han forstå/gir inntrykk av, at uten dem ville han ikke leve lenger. Dette er typisk for denne typen personligheter å fremsette slike emosjonelle trusler for å knytte disse personer til seg. "Kan jeg ikke få deg, tar jeg livet mitt". Slike trusler og forventninger låser ofrene til overgriperen. Han truer med selvmord for å binde dem mer til seg, han fremsetter forventninger det er vanskelig å avvise om man ikke gjennomskuer spillet hans. Går de, frykter de han begår selvmord, for slik fremstiller han seg. For et barn er det vanskelig avsløre slikt. Mange saker viser dette. Ofre for slike personligheter som Øygard bindes opp i subtile og usynlige forventninger han fremsetter. Hans - en til en - diskusjoner, der han sa "Dette sier jeg bare til deg" danner forventninger om at den enkelte får spesialbehandling og er betydningsfull. Ofrene må være lydige, samtidig som han selv svikter dem på det groveste. Egosentrisiteten ligger tykt utenpå Øygard. Noen mistolker denne som stolthet. Det er tydelig at Øygards støttespillere er mer bekymret for selve fortellingene barnet gir enn hendelsene hun forteller om. De er mer bekymret for sin egen og bygdas omdømme, enn for barnets beste. De sviktet alle barnet.
Øygards arroganse ser vi tydelig komme til syne i hans uttalelser om at "Fengsel... den tanken har ikke slått meg i det hele tatt". Slik arroganse er et psykologisk forsvar og oppstår når opplevelsen av virkeligheten fordreies og fortrenges. Det begynte tidlig, for de som så Øygard som ung beskrev den samme manipulasjon mot venner som han i dag bruker mot naive i bygda. Triksing og miksing. Det at han som liten ofte ble overlatt til seg selv er trekk vi ser rundt denne typen problematikk. Som andre i samme problematikk påstår han at han hadde en god barndom, men hvordan ble han da slik? De idealiserer sin oppvekst og omsorgspersoner slik de i dag idealiserer seg selv. Vi ser det samme i boken "Moren" der M. Christenden beskriver Wenche B. Brevik som utad påsto at Anders B. Breiviks barndom var helt normal! For Øygards del var det en styrende mor i bakgrunnen, ikke ulikt det vi så rundt Breiviks mor og før henne Breiviks mormors adferd ovenfor Wenche.! Forhold elementer i omgivelsene søker skjule. Hans grandiose bedrevitende fremferd er ofte et utrykk for reaksjonsdannelse, utrykk for det motsatte som sjenanse og sosial angst. Militæret snek han seg unna, som så mye annet som innebar oppoffrelse og reell ansvarsfølelse. Han er ikke til for andre, de er til for han. Sosiale parasitter som lite mestrer, men er raske til å ta æren for andres mestring, samtidig som de dolker sine nærmeste i ryggen om prosjekter han først solte seg i senere går dårlig. Han skyver andre foran seg og gir de ansvar når ting går galt slik barnet hadde skyld i hans overgrep. Allerede da Øygard var redaktør i lokalradien, Vågå radion, var det hovedsakelig unge jenter som fikk prøve seg og de fikk alltid tilbud om skyss hjem. Også i Norsk Kulturarv så man at Øygard nok hadde flere ideer enn hva som ble gjennomført. Jeg vil jeg vil men jeg får det ikke til, er typisk for Øygards fungering. Slikt bekrefter den underliggende udugelighet. Utad ble dette misforstått som evne til handling. Ingen summerte opp alt skrytet, ingen kvalitetsikret hans arbeide. Slik sett passet han godt inn i det Høyskolen i Lillehammer fant da de skulle kartlegge den typiske Ottadøl: "misunnelig, mistenksom og skeptisk til alt nytt". Slik Øygard nøytralisrte barnet og de kvinnene han hadde på si, slik nøytraliserte han kritikere ved "pesonlige samtaler". En av grunnene til at Rimi-Hagen la regnskapskontoret til Vågå var nettopp at han var
imponert over hva Øygard hadde tenkt å skape! Igjen, magisk tenkning og fantasi er mer representativt for Øygard enn even til gjenomføring. Prosjekter er luftslott. Høyt ambisjonsnivå, omvendt proporsjonalt med gjennomføringsnivå. På godt norsk, han var stor i kjeften og folk trodde på det. men verst av alt er mange folks naive og ukritiske holdning til disse eventyrene. På mange måter kan man si at Øygards popularitet var lånefinansiert, for Vågå fikk under han den høyeste gjeldsbyrde pr. innbygger. Hans luftslott var løgner til Vågås innbyggere, de samme løgner han bedro sin kone med, de samme løgner han bedro barnet og alle andre med. Det alvorlige er jo at han synes tro på dette selv, så typisk for slik fantasitenkning. Øygard fremstår som en kronisk løgner, ikke direkte men på den typisk subtilt underliggende måte som preger narsissistiske halvsannheter. Det fremstår tilsynelatende med noe substans, men sjekker man nærmere er det ikke noen relatert substans. Hans over 100 foredrag land og strand rundt var bygget på hans grandiose luftslott. Alle trodde det, for andre trodde det, men ingen sjekket noe som helst. Øygards grandiositet var et luftslott det også. Men som alltid når man har denne typen dynamikk, så trenger slike støttespillere. En av dem som bidrao aktivt for å hause opp Øygard for omgivelsene var PRrådgiver Elizabeth Hartmann og hennes byrå Siste Skrik as. Uten slike naive støttespillere ville ikke en person som Øygard kunne drive på så lenge med sin skadelige adferd. De var der for pengene, øygarden for sine luftslott. Øygard sa det selv i en bordtale "Hva skulle jeg gjort uten deg?" da han refererte til Elizabeth Hartmann. Det oppstår en gjensidig symbiose mellom narsissister og deres naive støttespillere. De har nytte av hverandre, Hartmann i kraft av oppdrag for Vågå, Øygard i kraft av naive medspillere som kunne bekrefte hans grandiositet. En annen støttespiller var fotograf Morten Krogvold. Hans studioplaner i Vågå over flere år gjorde at han støttet Øygard. Begge hadde økonomisk gevinst i arbeid for Øygard. Media og særlig VG lot seg bruke som Øygards nyttige idioter. I VG beskrev han at disse støttespillere utgjorde ca. 60 samfunnstopper og kjendiser.vg skrev det han ville de skulle skrive, antagelig lurt av den samme "dette er bare for deg"-manipulasjon. Selv journalister liker å bli "beæret" slik. Han brukte
alle til å skape et falskt intrykk av Vågåsamfunet og seg selv som bygdas redningsmann. Slik gjorde han Vågå avhengig av seg selv, slik han gjorde barnet, kona og elskerne avhengige. Slik ble alle avhengige av alle og Øygard følte seg betydningsfull, mens bygda følte "stolthet" over bygdas store sønn. Det blir ikke mer kynisk enn dette. Alle hadde nytte av alle, ingen brydde seg om jenta da balongen sprakk, til det var for mye investert i omdømme og relasjoner. Som så mange andre av denne typen personligheter er kritikk forbudt og utløser aggresjon. Øygard fikk like godt vedtatt i et kommunestyrevedtak at "Sutring var forbudt"! På mange måter minner Øygard om boken Fyrsten av Machiavelli, som beskriver hvordan man går frem uten skrupler for å bevare sin makt i oppbygningen av en stat! Øygard var ingen visjonær, han var en narsissistisk værhane som vendte seg dit meninger blåste. Han meninger var alltid sjekket for miner på forhånd. Hans tilnærming til jenta var klassisk. Sakte men sikert kom han kroppslig nærmere. Det som begynte med et stryk på kinnet, endte med en rekke samleier og overgrep. I praksis må dette sidestilles med voldtekt. Han brukte smiger, andre bruker vold. Typisk på en slik måte at jenta selv følte at hun hadde skyld og dermed skam rundt dette. Han påla jenta forventningen om at bare hun kunne tilfredstille hans behov. Det var aldri snakk om jentas behov. Det er skjelden det, i møte med narsissistiske personer. Jenta pålegges ansvaret for overgripers vold. Jenta beskriver selv dette underlige emosjonelle tak han fikk over henne, så typisk slike får over sine ofre. Jens Stoltenbergs skamrosning av Øygard følger de samme naive strukturer av manipulasjon. De bedømmer han på face value uten noen form for kritiske blikk. Hvorfor skulle de det? Det er jo så mange andre som skamroser ham. Konformiteten slår inn. Alle kan da ikke ta feil? Dette er majoritetens naivitet. Mange tror, derfor må det være riktig! Akkurat som vi så det i Bjugnsaken. Alle kunne da ikke ta feil? Jo, i slike saker kan majoriteten ta feil. Et annet interesant tema er når Øygard skal oversette sin "Vågådialekt":
Det er da man ser at man må være rimelig naiv for ikke å forstå at Øygard har alvorlige problemer. Han innser ganske enkelt ikke at hans syn er spinnvilt. Øygard fremstår som en grandios narsissist som bruker alt og alle for egen tilfredstillelse. Vågå har latt ha få utvikle seg slik, de hadde selv nytte av dette og derfor var skepsisen til jenta så stor som den var. Han bruker andre, ja hele kommunen for egen tilfredstillelse. Han lyver, manipulerer og bedrar, han får andre til å lyve og bedra, han mangler empati, er ekstremt egosentrisk. Han fremviser benektelse på et sykelig nivå, han lever i en fantasiverden bare han forstår. Han forvrenger virkeligheten til å tilpasse seg hans egen fantasi. Han er en mester i manipualsjon, hans sosiale antenner begrenser seg til egen egosentrisitet, og det som måtte se ut som hjelp til andre har alltid egosentriske undertoner. Han fremstår hyklerisk uten grenser for evne til å se hva han påfører andre. Han klarer projisere sin egen skam på andre, han får andre til å føle den skyld han selv burde bære og være ansvarlig for. Han utnytter barn for egen selvtilfredstillelse bedrar sin kone med flere andre kvinner, men han en unnskyldning for det også : "I tilfelle Reidun forlot meg"! Hans grandiose behov er tydelige og sykelige i sin karakter, hans evne til realitetsforståelse er svekket av hans egen grandiose fantasi. Han gir utrykk for å ville gjøre andre til lags, men dette er bare et skalkeskjul for å tilfredstille egne behov. Han bruker alt og alle for å tilfredstille egne udekte behov, mens han bruker hele bygda som sitt eget narsissistiske supply, så soler han seg typisk i glansen fra sitt bekjentskap med Jens Stoltenberg og andre kjendiser. makten går han til hodet. Alle er til for Rune Øygard... det blir ikke mer narsissistisk enn dette! Han lyver så han tror det selv, han får andre til å lyve for seg. han krenkes åpenbart når
boblen sprekker, for han er offeret for barnet må vite! Hans perverse skypemeldinger viser at han sitter og onanerer på ordførerkontoret. Jeg lurer på om den nye ordfører har samme kontor i dag? Det interessante med slike er jo at de i ord kan utrykke at "dette er det mest skambelagte og nedverdigende et menneske kan bli beskylt for" når han blir tiltalt. Men det er bare ord, for de følges ikke av de normales evne til emosjonell reaksjon på disse ord. Hans kognisjon blir ikke silt av det emosjonelle apparat, det er bare intelektuellt. Det som skiller han fra normale er at skammen ikke synes ha feste i hans beviste personlighet. Den er fortrengt. Dette er narsissistiske personers akilleshel. Han tar ikke skammen inn over seg, han gjør seg typisk til et offer. Alle andre har skyld ikke jeg! Ordene er i behold, ikke emosjonene. Så typisk for narsissister blir han krenket når han anmeldes! Ja, hvordan kan noen gjøre noe slikt mot MEG? Han som bare ville hjelpe en stakkars jente? Til VG uttalte han da han ble arrestert "Jeg viste ingen ting om dette før politiet sto inne på kontoret mitt". Nei tenk det gitt! Til dagbladet uttaler han at han vil holde en lav profil, i praksis gjør han det motsatte. Den som ikke ser hvordan hans utsagn strider mot hans adferd har mye å lære. Han innklaller til pressekonferanse og gir intervjuer fra hjem og hytte. Selvmotsigelsene i adferd og tale er typisk for den narsissistiske problematikk. Hos Øygard sto de I kø! Og intill noen legger sammen det slike sier de gjør, med hva de faktisk gjør kan de fortsette sitt kyniske spill. Hva han påsto han hadde fått til og hva han faktisk fikk til skiles av en stor avgrunn. Narsissistens største frykt er ensomheten, den blir nok tøff for Øygard for fremtiden. Kanskje Reidun endelig kommer løs av hans grep. Et slikt syn ligger også bak hans offensive strategi i media. Han tror virkelig ikke han har gjort dette, han tror virkelig han er et offer. Fortrengningen og benektelsen er total. Men igjen, uten kyniske advokater som Mette Yvonne Larsen, ville han aldri klart dette spillet. Hun er beryktet i flere tiår tilbake for å si det som trengs uavheng av sannhetsgehalt i domstoler. I barnevernsaker er hun beryktet fra tiår tilbake.
Øygard fremstår like patetisk som alle andre overt narsissister av denne typen. Desverre mangler folk genrellt kunnskap til å avsløre slike emosjonelle predatorer. Tvertimot som vi så i Vågå, støtter folk opp om Øygard mot jenta. De tror det de ser og blir fortalt på face value, og gjør ingen kritiske undersøkelser av faktum. Derfor kan slike overgripere fortsette lenge og skade mange før de avsløres. Og jeg som trodde folk hadde lært av Breiviksaken... Maktbalansen er alltid i narsissistens favør, inntil boblen sprekker... om den sprekker! Det er merkelig å se hvordan narsissitens støttespillere jakter på bekreftelse av sin egne forståelse, som om all evne til kritisk tenkning forsvinner. De burde lært om falsifikasjon. Selv i dag er det folk i Vågå som tror på narsissisten Øygard. For å sitere Gangdal (s.318) : "Tragedien er at man ofte finner mer av det en leter etter enn det en ikke visste fantes", et utsagn som passer meget godt i narsisistisk dynamikk der normalt kritiske mennesker mister all evne til kritikk.