1 Skal man danne seg et utfyllende bilde av det som skjedde i 1814, må man se på resultatet i lys av den politiske utviklingen i Europa fra 1815 og utover. Som nevnt var vår grunnlov bare en av de siste i en rekke av ca. 170 grunnlover som ble vedtatt fra 1770-årene av og til 1814. Og den norske skilte seg ikke på noen måte radikalt ut fra de andre, men inneholdt de samme bestemmelser som vi finner igjen i de fleste liberale grunnlover som er bygd på prinsippet om folkesuverenitet: en folkevalgt nasjonalforsamling som gir lover og bevilger penger; stemmerett for bredere grupper av folket enn dem som tilhører adelen og den økonomiske overklassen; regler som sikrer rettssikkerheten og den enkeltes integritet; likhet for loven; bestemmelser som gir kongen innskrenket makt blant annet utsettende veto i lovsaker; en paragraf som sikrer ytringsfriheten, og etter november 1814: en endring som begrenser kongens makt over landets væpnede styrker og hans rett til å råde over krig og fred. I november-grunnloven oppstår også for første gang en selvstendig norsk regjeringsmakt. Dersom vi skal trekke frem noen spesielle trekk som skiller den norske grunnloven fra andre, må det være at stemmeretten ble gitt til større grupper enn det som var vanlig, at adelen blir avskaffet, at bøndene fikk en gjenkjøpsrett til jorda gjennom bestemmelsen om odel, og at jødene ble utelukket fra riket. Som mange av de andre grunnlovene bygger den norske på tanken om folkesuverenitet, at makten alltid har sitt grunnlag i, og springer ut av folket. Det er med andre ord en folkesuverenitets-lov. Da Christian Frederik innkalte til en grunnlovgivende forsamling var imidlertid utgangspunktet og begrunnelsen ikke hentet fra Rousseaus tanker om folkesuvereniteten, men fra Kongeloven fra 1665 og Enevoldsarv-akten fra 1661, som bygger på naturretten og tanken om at konge og folk har inngått en kontrakt. Nå er kontrakten brutt, det norske folk er løst fra
2 den eden det ga den danske kongen i 1661, og derfor er det nå opp til folket selv å bestemme sin fremtid, mente Christian Frederik og hadde bred juridisk støtte blant nordmennene for det. Det er Ola Mestad som påpeker dette i en artikkel i Historisk Tidsskrift i 2014. Først på Eidsvoll under det praktiske grunnlovsarbeidet fikk Rousseaus kongstanke kjøtt og blod. Spesielt for den norske Grunnloven i 1814 er også dens første paragraf som er en uavhengighetserklæring, vedtatt den 16. april 1814, som slår fast at Norge er et fritt, uavhengig og uavvendelig rike. 29 eidsvollsmenn stemte imot denne formuleringen fordi de mente den ville forhindre en union med Sverige. Det gjorde den ikke. Unionen ble vedtatt 20. oktober 1814, og bestemmelsen overlevde, og er også tatt inn i november-grunnloven. Ikke nok med det. Erklæringen ble gjentatt ordrett i Riksakten, den egentlige unionstraktaten mellom Sverige og Norge, som ble vedtatt enstemmig av det norske Stortinget og den svenske Riksdagen i 1815. Den svenske Riksdagen sluttet seg med andre ord unisont til tanken om at Norge skulle være et fritt, uavhengig og uavvendelig rike. Så langt 1814 og Grunnloven. Tiden etter 1814 og frem til 1830 ble imidlertid skjebnesvanger for synet på vår egen konstitusjon. Den historiske utvikling i Europa var avgjørende. Som en følge av den forsvant nemlig de tidligere grunnlovene som var bygd på folkesuvereniteten, som dugg for solen. Etter Wienerkongressen i 1814 krøp den mørke reaksjonen over Europa, de gamle fyrstehusene inntok sine troner overalt, de liberale folkeforsamlingene ble oppløst, og representantene fengslet eller jagd på skogen. Nye konservative grunnlover, bygd på prinsippet om fyrstens suvereniteten og styringsrett, erstattet de gamle, og flere steder ble ytringsfriheten innskrenket. De som nå kom til makten, var personer og grupper som tilhørte den herskende førrevolusjonære eliten, det vil si adelen, de store godseierne og de rikeste
3 kjøpmannsfamiliene. I Frankrike kom det den gamle kongefamilien bourbonene tilbake på tronen, i England hersket toryene og de store godseierne. I mange av de tyske statene inntok opplyste despoter fyrstetronene, mens en angstridd førsteminister holdt tømmene for den habsburgske keiserfamilien i Østerrike i en jerngrep. I Spania kvalte de reaksjonære den liberale grunnloven av 1812, i Portugals satte en absolutistisk konge det liberale charteret fra 1822 til side. Det betydde ikke at eneveldet ble gjeninnført, det innskrenkede monarkiet levde videre, men makten sprang nå ut fra fyrsten ikke fra folket. Alle land fikk grunnlover som regulerte forholdene mellom den lovgivende, den dømmende og den utøvende makt, men i motsetning til den norske grunnloven ble makten konsentrert og lagt i hendene på fyrsten, på de militære og på adelen, bare med en svak og delt nasjonalforsamling som en regulerende faktor. Fyrsten skaffet seg nå et absolutt vetorett i forhold til nasjonalforsamlingen når det gjaldt lovsaker, han kunne oppløse den når han ville og skrive ut valg på nytt, han fikk full myndighet over krigsmakten, og rett til å utnevne adelsmenn som fra sin posisjon i nasjonalforsamlingens overhus kunne sette en stopper for liberale lovforslag. Kongen fikk også full myndighet til å tilsette og avsette embetsmenn. Samtidig ble stemmeretten innskrenket i forhold til for eksempel bestemmelsene i de franske grunnlovene av 1791 og 1793, og den spanske av 1812. Den tiden de folkevalgte fikk sitte sammen og vedta lover, skrumpet også inn. Likevel er det viktig å understreke at revolusjonstiden også hadde etterlatt seg spor. Den franske grunnloven av 1814 inneholder for eksempel en kort katalog som proklamerte frihet og likhet, om enn i en langt mer avdempet enn tidligere. Selv om det politiske mønsteret varierte fra land til land, var det likevel nå en mektig, men fåtallig militær og økonomisk overklasse som ledet utviklingen.
4 En mørk reaksjon bredde seg over Europa. I flere land der revolusjonære og/eller nasjonale grupper gikk til opprør etter 1815, grep stormakter som Frankrike og Østerrike inn med militære styrker, slo ned oppstandene, og gjeninnsatte de gamle legitime regimer. Det skjedde for eksempel i Napoli, i Spania og i Polen. Den norske Grunnloven levde imidlertid videre i god helse, og kom etter hvert til å bli betraktet som en enslig svale i verdensdelen: en radikal og liberal grunnlov som ble et ideal for demokratiske bevegelser i mange land. Dette er også årsaken til at Carl Johans stadig forsøkte å forandre både Grunnloven og lovverket fra 1815 til 1840. Hans holdninger til den norske Grunnloven avspeiler ideologien til ledende politikere ute i Europa. De forslagene han ville gjennomføre, var kopier av de bestemmelser som var felles for de fleste andre grunnlover på det tidspunkt. I likhet med bestemmelsene i den svenske og franske grunnloven ønsket han absolutt veto for kongen i lovsaker. Videre ville han at kongen skulle ha rett til å opprette en ny adel, til å avsette og tilsette embetsmenn, og rett til å oppløse nasjonalforsamlingen. Han foreslo også at kongen skulle ha rett til å utnevne presidenter og visepresidenter i Stortinget, og at Stortinget nesten utelukkende skulle behandle saker som var fremmet av kongen selv. Han ønsket også å innskrenke trykkefriheten, ikke minst fordi han mislikte kritikk mot regjeringen og styresmaktene. Dette forslaget fremmet han på nytt i 1821. Han kom også med trusler. Da Stortinget vedtok å oppheve den eksisterende adel i lovs form for tredje gang, og motsatte seg videre grunnlovsendringer, forkynte han at dette ville krenke stormaktene i Europa og øke risikoen for en lignende invasjon som den som hadde funnet sted i Napoli og Spania. Carl Johan fryktet da også virkelig en aksjon fra stormaktenes side.
5 De regulerende forslagene, som ville etablere Grunnloven på et normalt europeisk nivå, kom samtidig med at han ville presse nordmennene til på betale en større del av den felles statsgjelden som hopehavet med Danmark hadde ført med seg, enn det Stortinget fra først av var gått med på. Han sendte også en svensk flåteavdeling til Christiania i slutten av juli 1824 og samlet tropper på Etterstad utenfor Christiania for å sette militær makt bak kravene. Men alle forslagene hans falt enstemmig, og den norske Grunnloven besto uforandret, og kom nå etter hvert i et helt annet internasjonalt lys enn i 1814. Norge var med ett blitt et fyrtårn for de liberale vinder i Europa, og Eidsvoll var blitt et symbol på folkenes drøm om frihet. Og slik lever den også for oss i dag.