Først vil jeg holde et foredrag som tar ca. 25 minutter, og etterpå kan vi diskutere og samtale om disse tingene.

Transkript

1 Tanker rundt Grunnlovsjubileet Bærum Vest Rotary Klubb, 5. mai Øystein Rian Først vil jeg holde et foredrag som tar ca. 25 minutter, og etterpå kan vi diskutere og samtale om disse tingene. I foredraget vil jeg belyse 1814 på to måter: 1. Hvordan plasserer 1814 seg i lys av tiden før og etter? 2. Hva skjedde i 1814, og hvorfor skjedde det? 1814 var et eksepsjonelt år, uten like i norgeshistorien. Bare ett annet år likner litt, og det er Begge år førte med seg store framskritt for norsk selvstyre og folkestyre. Andre år er også store merkeår, men med motsatt fortegn: 1380: Det året fikk Danmark og Norge felles konge. Det førte til at kongedømmet forsvant ut av landet og ble fusjonert inn i det danske kongedømmet : I løpet av disse to årene sørget unionskongen for å avskaffe den norske staten. Og den norske katolske kirkeorganisasjonen gikk samme veien. Fra da av ble Norge fullt og helt styrt fra Danmark, uten egne norske statsinstitusjoner. Men all makt var ennå ikke samlet hos den danske kongen. Han hadde ved siden av seg et adelig dansk riksråd. Det var det slutt på i 1660, da kongen gjorde seg fullstendig eneveldig. Ordet diktator finnes ikke i den norske selvforståelsen av vårt lands historie, dvs. at vi i flere hundre år ble styrt av en diktator. Navnet diktator ble her smykket med kongenavn, men posisjonen var den samme, og den var arvelig. Også i våre dager har diktatorer en tendens til å la posisjonen gå i arv. Og da blir det et kongelig system. Men kongedømmer behøver ikke være diktatoriske, og de fleste kongedømmer har ikke vært det. I mange land fantes det nedarvete institusjoner som var uavhengige av kongen. Men ikke i Norge etter 1537 og ikke verken i Danmark eller Norge etter Det siste utslaget av dette var at kongen, Fredrik 6., førte en utenrikspolitikk fullstendig etter eget hode. Han tviholdt på en allianse med Napoleon som var aldeles katastrofal for Norge det må ha kostet minst femti tusen menneskeliv i en befolkning på 900 tusen som følge av dyp nød. Følgen av krigen mot Storbritannia var at utenrikshandelen ble lammet, skipsfarten ble ødelagt og det oppstod 1

2 en sterk svikt i tilførslene av korn. Den dansk-norske staten var bankerott og trykte opp mengder av snart verdiløse pengesedler. Alt dette førte til hyperinflasjon og hungersnød. De verste krisesymptomene var uvanlig mange dødsfall og uvanlig få fødsler. Det var en katastrofe forårsaket av en feilslått politikk. Så også noen ord om utviklingen fra Det året skaffet nordmennene seg en betydelig innflytelse på egen skjebne. Det ble slutt på å bli fjernstyrt som en koloni. Landet fikk en nasjonalforsamling og en egen stat, rett nok med ufullstendig kontroll over forsvaret og minimal innflytelse på utenrikspolitikken. Etter 1814 fant det sted en videre demokratisering. Kommunalt selvstyre ble innført i 1837, i 1884 ble det slutt på at kongen uten hensyn til stortinget kunne sette sammen regjeringen det førte til et parlamentarisk styre. I 1898 fikk alle menn stemmeret, og i 1905 fikk vi en egen norsk konge uten politisk makt og en norsk regjering som ledet alle sider av forvaltningen, nå også forsvaret og utenrikstjenesten. Etter 1905 har utviklingen vært ujevn. Den største demokratiske nyvinningen var at alle kvinner fikk stemmerett i Men så ble forholdet til omverdenen igjen mer og mer krevende, og etter 9. april 1940 har uskylden aldri vendt tilbake til våre strender. I de siste 20 årene har stortinget gitt fra seg mye av den suvereniteten det skaffet seg i perioden , den har tatt veien til overnasjonale institusjoner, og dette blir lite nevnt i dette jubileumsåret. Styrkingen av menneskerettighetene har så langt vært en stor vinning. Men nå ser vi en lavineartet teknologisk utvikling, og det er ikke mulig å spå hvordan menneskerettighetene vil bli påvirket av dette. Mulighetene til å ha et skjermet privatliv blir i hvert fall mindre for hver dag som går. En historiker er på like gyngende grunn når han uttaler om samtid og framtid som enhver annen. Så la meg karre meg tilbake til 1800-tallet har blitt kalt annus mirabilis, det vidunderlige året. Jeg synes det er med rette. Året gikk inn med eneveldets diktatur og gikk ut med et konstitusjonelt monarki, med en nasjonalforsamling og andre norske statsinstitusjoner, kort sagt en gjenreist norsk stat i union med en gammel svensk stat under en felles konge som hadde langt mindre myndighet enn enevoldskongen hadde hatt. Rett nok var han sjef for det militære i begge land og han tok hånd om utenrikspolitikken. Men heldigvis hadde svensker og nordmenn fått en statsleder, som ville gjøre Skandinavia til en fredens halvøy i en ellers urolig verden. Det var den opprinnelige franske marskalken Karl Johan som Riksdagen hadde valgt til svensk kronprins. Han styrte for den senile Karl 13. og 2

3 var konge fra 1818 til Den politiske tradisjonen som han grunnla på disse feltene kom i høy grad til å tjene svensker og nordmenn. Etter hans tid var det politikerne som førte denne tradisjonen videre, og de klarte å holde Sverige-Norge utenfor alle kriger etter Selv om storting og regjering i Norge ikke hadde direkte hånd på rattet i utenrikspolitikken, øvde de en klar innflytelse på det som var viktigst, nemlig krig og fred. Og de bidrog blant annet til å holde Sverige-Norge utenfor Krimkrigen i 1850-årene og de to tysk-danske krigene i årene. Fruktene av 1814 var altså gode, og heretter vil jeg knytte mine merknader til det året startet med at Karl Johan presset Fredrik 6. til å gi fra seg Norge til kongen av Sverige. Det skjedde i Kieltraktaten 14. januar. Bakgrunnen var at Sverige hadde alliert seg med den tidligere arvefienden Russland. Og sammen med Storbritannia, Østerrike og Preussen nedkjempet de Napoleon. Betalingen til Sverige var Norge som erstatning for Finland. Dette landet hadde vært en del av Sverige siden det svenske riket oppstod i tidlig middelalder. Men i 1809 tapte Sverige en krig mot Russland og måtte da avstå Finland til tsar Alexander 1. I stedet ble den russiske tsaren gudfar for nyordningen på den skandinaviske halvøy i Uten Russland intet norsk Selv la Alexander grunnlaget for en liknende utvikling i Finland. En egen finsk stat vokste fram under tsarens overhøyhet, og den finske nasjonen foldet seg ut. Etter 14. januar 1814 startet et kappløp om Norge. I første omgang var det Fredrik 6.s stattholder i Norge, prins Kristian Fredrik, som vant dette kappløpet. Karl Johan fulgte opp Kieltraktaten med en proklamasjon til nordmennene i begynnelsen av februar. Her tilbød han dem en egen konstitusjon og et selvstyre med en nasjonalforsamling som vedtok skattepolitikken. Kristian Fredrik tenkte først å utrope seg til norsk konge med fortsatt enevelde, men seinere i februar overbød han Karl Johan ved å tilby nordmennene full selvstendighet. Han fikk dem til å avlegge en ed i kirkene på å forsvare denne selvstendigheten med liv og blod, og han innkalte til en grunnlovsgivende forsamling på Eidsvoll. Denne forsamlingen ble satt sammen etter valg blant flere titusen primærvelgere. Det var noe helt nytt i dansk-norsk historie, men noe som svensker og andre folk hadde drevet på med i hundrevis av år. Karl Johan deltok i det siste felttoget mot Napoleon, slik at den svenske hæren var opptatt med dette på kontinenter. Imens utarbeidet riksforsamlingen på Eidsvoll en norsk grunnlov, og den valgte Kristian Fredrik til norsk konge. Dette gjorde den fra 10. april til 17. mai. Det 3

4 hadde ikke vært mulig å gjøre dette uten å ha konstitusjonelle mønstre fra andre land. Men ved å gjøre alle bønder til velgere lot de seg også påvirke av norske samfunnsforhold. Og de var sterkt inspirert av norsk historie, særlig når det gjaldt selvstendigheten, men også slik at de trodde det hadde vært et folkestyre i sagatiden. Bruddet med de forutgående århundrene innebar ellers flere ting. De ville at Norge skulle være et selvstendig land. Det hadde ikke landet vært på 434 år. Mindretallet var også primært tilhengere av selstendighet, men trodde ikke dette var realistisk. De ønsket en union med Sverige der Norge måtte få en så god avtale som overhodet mulig. Eidsvollsmennene var skjønt enige om at kongens makt skulle deles mellom flere organ: stortinget som den lovgivende makten, kongen som den utøvende og høyesterett som den dømmende makten. De ville altså ha slutt på makthamstringen. De ville ha en maktfordeling og en maktbalanse. Kristian Fredrik sørget for at kongens stilling ble meget sterk ifølge eidsvollgrunnloven. Han skulle dominere helt i forhold til sitt statsråd og ha vidtgående myndighet over utenrikspolitikk og militærvesen. Kongen ble mindre dominerende ifølge novembergrunnloven, den som gjaldt under den svensk-norske unionen. Flere prinsipp gav et forvarsel om at likhet mellom borgerne kom til å erstatte mange privilegier som preget eneveldet. Men det tok tid å sette dette ut i praksis utover på 1800-tallet. Det gjaldt blant annet næringsfriheten. Ett viktig brudd med fortiden var at sensuren i betydelig grad ble avskaffet. Men rester av sensuren var i behold. Likevel ble det alt i 1814 en mye friere offentlighet, og denne ytringsfriheten ble stadig større i årene som fulgte, særlig da det kom flere uavhengige aviser. På ett punkt ble det ikke gjort et brudd med fortiden. Det ble ikke innført religionsfrihet. Den lutherske statskirken beholdt det livssynsmonopolet den hadde hatt siden Dissentere var ikke tillatt. Jøder, jesuitter og andre katolske munker var uttrykkelig utestengt fra landet. Bruddet med denne politikken kom år seinere, men jesuittforbudet ble først opphevet så seint som i Jesuittene var lutheranernes hatobjekt nr. én, særlig fordi de var så flinke. Kristian Fredrik hevdet stadig i sine proklamasjoner at Norge kunne motstå presset fra alle andre land. Men sommeren 1814 kom diplomater fra Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen og fikk ham til å forstå at han måtte trekke seg. Unionen med Sverige måtte 4

5 gjennomføres. Kristian Fredrik gikk med på det, men han og Karl Johan ble ikke enige om hvilke militære garantier Sverige skulle ha for at dette kunne gjennomføres. Det kom til krig den 28. juli, og den varte til 14. august. KF hadde vært tøff i proklamasjonene, men han rygget tilbake for krigen. Han lammet det norske forsvaret med sine motstridende ordrer, og svenskene rykket fram i Østfold. Krigen ble avsluttet med Mossekonvensjonen 14. august. Den var en våpenhvileavtale og et politisk kompromiss, der partene samlet seg om det de allerede før krigen hadde nærmet seg enighet om: Kristian Fredrik godtok i prinsippet en svensk-norsk union. Dessuten trakk han seg umiddelbart fra statsledelsen, og den ble overtatt av hans statsråder. Karl Johan godtok eidsvollgrunnloven som norsk utgangspunkt for unionen. Det første stortinget skulle velges, og tinget skulle vedta justeringer av grunnloven. Nordmennene solgte seg dyrt både på Moss og videre utover høsten. En svensk hær stod halveis inne i Østfold, og en svensk flåte var også i norske farvann. Før stortinget kom sammen avviste likevel statsrådet alle svenske forsøk på å influere på styret i de ikkeokkuperte områdene, dvs. 97 prosent av landet. Og stortinget ville ikke velge Karl 13 til konge før grunnlovsendringene var vedtatt og godtatt av svenskene. Stortinget brukte dette taktikken til å få gjennomslag for endringer som styrket tinget i forhold til kongen. Dessuten vedtok stortinget bestemmelser for det norske statsrådet som gjorde det mer selvstendig i forhold til kongen. Den norske regjeringen fikk to avdelinger: En hovedavdeling skulle ha sete i Kristiania. Og her lå alle de norske departementene, slik at statsrådene i Kristiania ble departementssjefer. Et mindre antall statsråder skulle ha sete i Stockholm, der kongen var. De skulle ledes av en norsk statsminister som fikk medbestemmelse i norske utenrikssaker. Alle intiativ i innenriksstyret ble tatt i Kristiania. Stortinget skaffet seg også kontroll med bruken av den norske hæren utenfor landets grenser. Hensikten var at den bare skulle brukes til forsvar, ikke til angrep på andre land. Endelig sikret stortinget seg at embetsverket i Norge ble fullstendig norsk ved at bare norske statsborgere kunne få embete og de fikk et sterkt stillingsvern de kunne ikke avsettes uten 5

6 lov og dom. Dermed risikerte ikke den norske embetseliten det den norske adelen hadde blitt utsatt for i dansketiden: De var blitt skjøvet til side av danske kongetjenere i norske embeter. Den reviderte grunnloven ble vedtatt 4. november, og da valgte tinget den svenske kongen til norsk konge. Året etter ble unionen avtalt i en traktat mellom den svenske og den norske stat, den såkalte riksakten. Mens Norge i flere hundre år ikke hadde hatt en egen stat, var den nå gjenreist det ble en union mellom to stater, ikke en danskdominert helstat som det hadde vært tidligere. Det var et oppsiktsvekkende godt resultat, vurdert ut fra betingelsene for noe slikt et år tidligere. Tre faktorer var viktige for å oppnå dette. Den ene faktoren var knyttet til Karl Johan. Det var han som jagde det danske eneveldet ut av Norge. Dette gjorde han med sterk støtte fra Russland, og Karl Johan gav gjennom hele 1814 uttrykk for sterk takknemlighet til tsaren. Karl Johans hensikt var å skape en svensk-norsk union som gjorde Sverige-Norge til en usårbar blokk, en fredens øy i et urolig Europa. For å oppnå dette var han villig til å godta et norsk selvstyre, og det var også noe hans store allierte, Russland og Storbritannia, likte, fordi det nøytraliserte faren for en ny svensk militarisme. Den andre faktoren for at 1814 skulle bli et mirakelår var Kristian Fredrik. Han ledet motstanden mot Kielfreden, brukte embetsverket til dette formålet og la grunnlaget for et nytt konstitusjonelt monarki i Norge. Eidsvollverket ble dermed en fullbyrdet kjensgjerning som Karl Johan forholdt seg til høsten Den tredje faktoren var den norske patriotismen som blusset kraftig opp i Den utløste stor begeistring for selvstendigheten. De lot seg inspirere av norsk historie og norsk natur, og deres deklarasjoner var fulle av kjærlighetserklæringer til Gamle Norge. Denne gløden gav dem mot og vilje til å berge mye av den nasjonale selvstendigheten gjennom det farlige farvannet, og særlig fra august da KF trakk seg tilbake. De svenske kommissærene som forhandlet med stortinget høsten 1814 forstod ikke helt hva de opplevde i disse forhandlingene. Her fremmet nordmennene krav som om det var de som hadde vunnet krigen. I en rapport til Karl Johan 28. oktober skrev de svenske kommissærene at stortinget hadde en stolthet som var like stor som dets beskjedenhet burde ha vært. Resultatet av 1814 var forbløffende godt. Henrik Wergeland var den første som skrev grundig om grunnlovsverket. Wergeland var sterkt religiøs og så på 1814 som et påskeunder da gjenoppstod den norske staten fra de døde. Men han mente at egeninnsatsen var viktig, og 6

7 folkelæreren myntet dette ut i en optimistisk formaning til sine landsmenn: «Hjælp dig selv, saa hjælper dig Gud.» 7