3JO208 Praktisk hovedprosjekt 07.06.2018 El-overfølsomhet Jeg erklærer herved at denne innlevering ikke tidligere har vært brukt til eksamen ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen eller annet lærested. Jeg erklærer at jeg alltid oppgir kilde når andres arbeid blir gjengitt. Jeg erklærer at jeg alltid oppgir kilde når eget tidligere arbeid blir gjengitt. Jeg erklærer at jeg oppgir alle referanser/kilder i litteraturlisten. Jeg er kjent med at brudd på disse bestemmelsene er fusk, jamfør Forskrift om studier og eksamen ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen 30. Innleveringsarbeid kan benyttes som eksempeloppgave for andre studenter Innleveringsarbeid kan lagres og gjøres tilgjengelig på biblioteket Det er kun gode besvarelser som vil bli brukt som eksempler i undervisningen. Kandidatnummer: 23 NLA Mediehøgskolen Gimlekollen Studieår (2017 2018) Antall ord i selve teksten (2651).
Sørnett Den usynlige tilstanden Inger Alice Nilsen (67) fra Lillesand har mistet venner og har måttet flytte flere ganger på grunn av sin tilstand. Hun har vært el-overfølsom i 30 år. Nå er hennes største ønske at eloverfølsomhet skal bli anerkjent som en ekte sykdom. Skrevet av: Erlend Iversen Skarsholt LILLESAND: Stråling fra mobiler, nettbrett og trådløst internett har blitt en del av de aller fleste sin hverdag uten at vi tenker stort over det, eller merker det. For Inger Alice Nilsen er historien svært så annerledes. For fem år siden måtte hun slutte jobben som universitetslektor på Universitetet I Agder. - Universitet ble fylt opp med tekniske ting som trådløst internett. Min avdeling var den siste som ble spart. Men det ble for vanskelig etter hvert. Jeg merket det på kollegaene. Det ble ikke greit, og jeg lukket meg mer og mer igjen, forteller Inger, som i over 20 år var lektor innen sykepleiefaget. - Jeg fant ut at jeg ville ha det litt ålreit også, uten å få en pekefinger i panna. Slippe å få spørsmål som «skal du ikke skjønne det snart?», og «hvorfor gjør hun ikke noe med den angsten?», sier hun. Måtte flytte Vi møter Inger og hennes mann Georg Nilsen i deres leilighet i Lillesand. Det første som møter oss når vi går inn døra er en boks hvor alle mobiler blir lagt ned. Strålingen fra mobilen er nemlig noe av det 2 Inger reagerer på. -Vi flyttet inn hit i desember i fjor etter en veldig vanskelig periode i vårt forrige hjem, forklarer Georg. Inger Alice Nilsen (67) har vært el-overfølsom i nærmere 30 år. Hun har vært gift med Georg Nilsen (70) i 48 år. Nå er dem begge aktive med å tale de eloverfølsommes kamp. Foto: Erlend Iversen Skarsholt Årsaken var at det ble satt opp basestasjoner tett opp til huset deres. Strålingen fra stasjonene reagerte Inger så dårlig på, og hun måtte flytte ned i kjelleren. - Vi innså til slutt at vi ikke kunne fortsette å bo der. Vi fant dette stedet, og da var det ikke noe å lure på. Vi flyttet, sier Inger, som har vært el-overfølsom i nærmere 30 år. I følge Store medisinske leksikon er eloverfølsomhet en betegnelse på symptomer som tilskrives overfølsomhet for elektriske og magnetiske felt. Men er ikke en anerkjent diagnose. -Kroppen klappet sammen Forskningen på feltet har i all hovedsak to sider: den som viser til at det ikke er noen sammenheng mellom stråling og symptomene, og den som viser at det er en klar sammenheng. Men foreløpig er ikke el-overfølsomhet anerkjent som en reell diagnose. For Inger startet det hele ifølge henne da hun ble amalganforgitet i ung alder etter å ha vært hos skoletannlegen. -Da jeg var ferdig med 3. klasse hadde jeg tretti fyllinger. Dette var amalgan-tiden, forteller Inger. Etter dette hadde hun klippekort på sykehuset med migrene, astma, nyresteiner og mandler som måtte fjernes. En dag sa det stopp. - Plutselig fungerte ikke kroppen min. Den kollapset på et eller annet vis. I ettertid så skjønner jeg hvorfor. Jeg hadde mistet en fylling, som tannlegen min hadde borret ut resten av. Jeg fikk en dose med amalgan. Kroppen bare klappet sammen. Hun ble konsultert av en lege som selv var amalganforgiftet. - Han sier med en gang at jeg har blitt amalganforgiftet, sier Inger. En etter en ble fyllingene fjernet, da kom el-overfølsomheten for fullt, kan hun fortelle.
3 - Det første jeg merket var da jeg holdt på med en doktorgrad, og skulle møte en informant. Så hadde jeg mobilen i bilen, og den sto på. Hjernen koblet helt ut. Akkurat som jeg var i en blikkboks. Dette må være mobilen, tenkte jeg. Jeg slo den av, og da gikk det vekk. Dette var i 1998 og var den første gangen hun skjønte hva det dreide seg om. Verre og verre Etter den første opplevelsen i bilen skulle det bare bli verre. - Til tider kunne jeg ha 40 anfall i løpet av døgnet, uten å skjønne hva det kom av. Det tok flere år før jeg fant ut akkurat hva det var som trigget meg, sier Inger. Lav- og høyfrekvent stråling er det Inger er overfølsom mot. Det vil si alt fra trådløst internett, mobiler, basestasjoner og strøm som varmekabler for eksempel. - På meg så går det på smerter, epilepsianfall, og på den mentale forvirringen i hodet. Det første som hender er at det begynner å verke i den ene halve siden av kroppen. Merker jeg det så må jeg forsvinne. Kommer jeg ikke unna kommer epilepsianfalla med noen minutters mellomrom, og det svartner, forteller hun åpenhjertig. I dag finnes det flere hjelpemidler som en strålemåler som viser hvor mye stråler det er i rommet. Det finnes også egne dresser som er laget av sølvstoff, noe som hjelper mot stråling. Trodde det hadde klikket Selv med gode hjelpemidler er tilstanden til Inger slik at det å bevege seg rundt i Lillesand og Kristiansand er umulig. - Vi lever et spesielt liv. Jeg har ikke vært på kino på 25 år. Eller på teateret. Ikke får jeg vært på foredrag, eller ting jeg har interesse for. Alle har minimum en mobil med seg, og det er mye teknisk i nærheten. Jeg lever et veldig isolert liv. I dag vet jeg ikke annet, og velger å ikke bruke mye tid på det jeg ikke kan gjøre. Man kan gi opp, eller så kan man tenke at det finnes andre muligheter, sier Inger. Tilstanden har også i stor grad betydning for mannen hun har vært gift med i 48 år. - Jeg er veldig glad i å gå ut å spise på restaurant, og gå på kino eller teater. Det er klart jeg mister mye av den sosiale biten. Men vi har mange flotte venner som tar hensyn. Men ellers så kan vi ikke reise så mye, og vi har flyttet to ganger og solgt leiligheten i Spania. Men vi har hverandre, og det er veldig viktig, sier Georg. Som så mange andre slet også han med å tro på el-overfølsomheten til Inger til å begynne med. - Fra starten av trodde jeg at nå er det noe som har klikket her. Men jeg har testet og testet, og skjønt at dette er sant. Jeg velger å tro på dem som føler dette på kroppen selv. Han har vært til stede for henne hele veien, men også tatt seg tid til andre som har ønsket hjelp med problemer angående el-overfølsomhet. Han er blant annet kontaktperson for Foreningen for el-overfølsomme og styremedlem i Folkets Strålevern. - Jeg får mange henvendelser, og kan bidra med de erfaringene vi har gjort. Jeg reiser mye rundt for å hjelpe, og tar ikke betaling for det, sier Georg, som har drevet frisørsalong i både Lillesand og Vennesla. Forståelsesfull familie Da Encom satte opp basestasjonene ved det forrige huset til Inger og Georg, i Lillesand, flyttet Inger ned i kjelleren for å prøve å unngå anfallene. - Det var som å holde hodet over vann kun for å overleve, sier hun. Basestasjonene fungerer som bindeledd mellom mobiltelefoner og stasjonene. Dermed blir strålingen liggende som en paraply over byen, eller stedet det gjelder. I denne perioden, før de fant den nåværende leiligheten ved Luntevikveien, bodde Inger over to måneder i en campingbil ved deres sønn og hans familie ved Justneshalvøya. For sønnen Rikard Amodei har tilstanden til mora Inger aldri vært noe problem. - Det har blitt tatt på en veldig grei måte, og de har vært åpne om alt. Det dem har sagt har vært helt naturlig for meg, forteller Rikard. Han forteller at det triste er å se hvordan tilstanden har påvirket mora. - Det verste er å se hvordan hun har blitt behandlet av mange av dem rundt henne. Hvordan de viser at de ikke tror på henne. Kona Anneli hadde mange spørsmål da hun for første gang ble konfrontert med overfølsomheten. - Når jeg skulle møte svigerforeldrene for først gang hadde ikke Rikard fortalt det til meg. Jeg hadde da hundre spørsmål i hodet rundt middagsbordet. Etter hvert ble jeg klar over hvor mye det hemmet hun, sier Anneli. Når Inger kommer på besøk er det barnebarna Lukas (14) og Linus (10) som går i bresjen for at bestemor skal ha det best mulig. - Barna går rundt og samler alt av mobiler, nettbrett og napper ut det trådløse nettet. De er så vant med det. Men dem blir også veldig triste når de ser at bestemor har det vondt, sier de to, som mener familien har på grunn av dette fått en mer åpen innstilling om ting generelt. For sønnen Rikard har det også vært viktig at faren har vært en skeptiker. - Han setter seg veldig inn i ting, og må vite hvorfor ting er slikt. Han tror på henne, men vil også finne ut hvorfor. Man har på mange måter fått svar på de spørsmål som en lurer på. Begge er veldig oppegående, så en tviler ikke på det de sier, mener han. Mistet venner For ikke alle har like stor forståelse til el-overfølsomheten som familien på Justneshalvøya. - Vi har mistet venner. De nærmeste har vi mistet, og andre har vi og mistet. Men vi har også fått nye. Etter alle disse årene så tar de meg jevnt over, sier Inger. I ny leilighet og med behandlinger som virker å fungere er hun sterkere nå enn på lenge. - Kanskje kunne sykdommen min vært unngått med en annen skoletannlege. Men det kan man ikke gjøre noe med i dag. I starten sa flere av mine venner at dette dreier seg om psykiatri. Dette har jeg tatt opp med dem i dag, og da mister man venner, sier hun, og fortsetter: - Jeg kan stå for meg selv, og har en lang universitetsutdanning. Jeg er ikke redd for å stå opp. Ta diskusjonen, å argumentere for. Jeg hadde ikke giddet brukt så
mange år av mitt liv på å ha vondt om jeg ikke hadde trodd på det. Ønsker å bli trodd Inger og Georg konfronterer mennesker som ikke har noe forhold til tilstanden nærmest daglig. Selv føler dem at flere og flere får forståelse for eloverfølsomhet. - Flere skjønner hva el-overfølsomhet er for noe. 10 år tilbake ble de ikke trodd og ble ledd av. Det gjør du ikke i dag, sier Georg. Omgivelsene blir ikke noe bedre for de el-overfølsomme. For mange føles det som de er flyktninger i eget land. -Nå kommer snart 5g. Allerede er det å bevege seg i Kristiansand håpløst for eksempel. Det er trådløst nett over hele byen. Alle offentlige bygg i dag er det wi-fi i. Så sånn sett har det blitt verre, sier Georg. - Få anerkjennelse er det viktigste. Få noen til å si at dette forstår vi. Vi trenger ikke noe mer. Da har jeg ikke levd disse 30 årene forgjeves, avslutter Inger. Slik ser dressen Inger må bruke når hun skal ut. Overtrekksdressen er laget av sølvstoff, og holder mye av strålingen ute. Foto: Erlend Iversen Skarsholt Alle mobiler blir plassert i en boks med en gang man kommer inn ytterdøra. Og for å være helt sikker så blir man bedt om å sette den i flymodus. Foto: Erlend Iversen Skarsholt Oppfordringen er klar i leiligheten til Inger og Georg Nilsen i Lillesand. Det første Rikard (40) og Anneli Amodei (36) gjør når Inger kommer på besøk er å dra ut det trådløse internettet og samle alle mobiler og nettbrett, og slår de av eller på flymodus. 4
Påvirker stråling oss mennesker? Norsk forening for allmennmedisin mener man ikke kan utelukke at folk blir syke av elektromagnetisk stråling. Skrevet av: Erlend Iversen Skarsholt I rapporten til Verdens helseorganisasjon i 2011 kom det fram at bruk av mobil muligens kan være kreftfremkallende for mennesker. I årene etter strides fortsatt de lærdes om hvorvidt stråling påvirker oss. Fortsatt er ikke el-overfølsomhet godt nok vitenskapelig dokumentert, og er med det ikke en betinget medisinsk sykdom. Vil ikke utelukke Men Norsk forening for allmennmedisin utelukker ikke at folk blir syke av stråling. - Vi kan aldri utelukke noe. Men det er mange ting som tyder på at stråling ikke skaper sykdom også. Men det er ikke noe jeg eller andre leger kan uttale oss veldig sterkt om. Det sier leder i foreningen for allmennmedisin, Petter Brelin. Han kan fortelle at el-overfølsomhet er noe av det han har snakket mest om det siste året. Men på spørsmål om hvorfor det ikke er anerkjent som en ekte sykdom svarer han at det er et komplekst svar: - Hvordan man stiller diagnose, og hvem som bestemmer hva som skal være en diagnose er en utrolig lang prosess. Diagnoser stiller vi på bakgrunn av internasjonale kodeverk. Kodeverk for allmennleger og kodeverk for medisinfaget. Når du spør hvorfor det ikke er anerkjent som en ekte sykdom, og hvorfor er det ikke er en diagnose. Da spør du om disse kodeverka. Det tar utgangspunktet i disse, svarer Brelin. Han forteller at det er vanskelig å 5 stille denne type diagnose, hvor man tar utgangspunkt i samtaler med El-overfølsomhet, eller el-allergi, er ikke vitenskapelig dokumentert. Dermed aksepteres tilstanden ikke medisinsk og trygdemessig som en organisk betinget medisinsk sykdom. Foto: Illustrasjonsfoto. pasienten og undersøkelser. «Det er ingen måte å stille diagnosen på, og det er ingen påvisbare utfall på noen prøver» -Petter Brelin, leder i Norsk forening for allmennmedisin. -Ingen målbare utslag I Sverige har det blitt gjort undersøkelser. Men ifølge Brelin finnes det ingen målbare utslag på prøver som tilsier at man skal kunne finne en slik diagnose med sikkerhet. - Man sitter igjen med pasienten. Det er ingen måte å stille diagnosen på, og det er ingen påvisbare utfall på noen prøver, sier Brelin. - Hva tenker du om eloverfølsomhet. Er det en reell tilstand? - Ja. I den forstand at pasienten opplever det som vanskelig. Men ikke nødvendigvis at det er en sammenheng med elektromagnetiske felt og plagene mennesket føler, sier Brelin. Fakta om el-overfølsomhet El-overfølsomhet synes i særlig grad å ramme personer med tendens til somatisering, hvilket også kan være tilfelle ved andre nye, miljørelaterte tretthetstilstander. Kilde: Store medisinske leksikon. Leder for Norsk forening for allmennmedisin Petter Brelin. Foto: Sykehuset i Østfold.
Styreleder i Folkets Strålevern er svært uenig i Brelin sitt svar. - Det viser en veldig nedlatende holdning og respekt for pasienten. Hans manglende kunnskap brukes som et argument på at pasienten tar feil. Det mener jeg er alvorlig, og trist at han i sin stilling kan si, mener Thomas Middelthon. - Men hvorfor er ikke eloverfølsomhet anerkjent som en ekte sykdom? - Det vil jeg karakterisere som en systemsvikt. Den burde vært anerkjent. Det er allikevel ikke så enkelt. El-overfølsomhet kan gi mange forskjellige utslag. Medisinsk og biologisk så er det veldig faglig og komplisert tema, sier Middelthon. Om det i fremtiden kommer til å bli anerkjent er han ikke i tvil: - Sannheten tvinges alltid fram. Men det er alltid vanskelig å vite hvor lang tid det tar. Man kan jo bare se tilbake på andre historier som tobakk og asbest, og alt fra nøtteallergi til amalganforgiftning, avslutter Middelthon. Styreleder i Folkets Strålevern Thomas Middelthon. Foto: Privat. 6