Sjøfuglregistreringer langs kysten av Buskerud 217 Norsk Ornitologisk Forening Avdeling Buskerud Fra fiskemåkekolonien på Mølen. Foto: Tonny Andersen Tonny Andersen, Morten Bergan og Geir S. Andersen
Sammendrag Denne rapporten oppsummerer resultatene av tellingene av hekkende sjøfugl på seks lokaliteter i Buskeruds del av Breiangen i Oslofjorden og Drammensfjorden inn til Svelviksundet. Tellingene ble gjennomført av Morten Bergan, Geir S. Andersen og Tonny Andersen 3. juni 217. Ansvarlig for gjennomføringen av tellingene er NOF avd. Buskerud. Tellingene viser at det ble registrert 88 hekkinger totalt i 217. Dette er en nedgang i forhold til forrige telling, og føyer seg i rekken av nedgang fra helt tilbake til 25. Gråmåke og sildemåke er de to mest tallrike artene, og sammen med fiskemåke har disse artene hatt en nedgang over en periode på 8-15 år. Ærfugl, som de siste årene har vist en økning, ble i år registrert med en halvering av antall hekkinger. Makrellterne er registrert med en femdobling i antall hekkinger fra forrige telling. Selv om arten ikke er tallrik, kan det sees en økende bestand av hvitkinngås. Mølen er uten tvil den største og viktigste lokaliteten for hekkende sjøfugl i Breiangen for øyeblikket med 457 hekkende par, og bestanden her er også den som har vært mest stabil siste 2 år. Registrering av hekkende sjøfugl på Saltskjær ble innlemmet i tellingene i 211. Her er det storskarv, gråmåke og sildemåke som er de dominerende hekkende artene. Storskarven etablerte seg her på øya med første hekkefunn for Buskerud i 28, og bestanden har økt gradvis til 38 par i år. For første gang er storskarv også registrert hekkende med 3 par ute i Breiangen med Vealøs som lokalitet. Lokalitetene Ertsvikskjær, Tofteholmen, Ramvikholmen og Vealøs hadde alle en betydelig nedgang i antall registrerte hekkinger, og føyer seg inn i den negative trenden som har vært registrert over en lengre periode. Tonny Andersen 2
Innhold SAMMENDRAG... 1 1 INNLEDNING... 4 1.1 OMRÅDEBESKRIVELSE... 4 1.2 METODIKK... 4 2 RESULTATER... 5 2 ARTSUTVIKLING HVER LOKALITET... 5 2.1.1 Ertsvikskjær... 5 2.1.2 Mølen... 6 2.1.3 Ramvikholmen... 7 2.1.4 Tofteholmen... 7 2.1.5 Vealøs... 8 2.1.6 Saltskjær... 9 2.2 ARTSUTVIKLING HELE OMRÅDET... 1 2.2.1 Storskarv... 11 2.2.2 Knoppsvane... 11 2.2.3 Kanadagås... 11 2.2.4 Grågås... 11 2.2.5 Hvitkinngås... 11 2.2.6 Gravand... 11 2.2.7 Ærfugl... 12 2.2.8 Siland... 12 2.2.9 Stokkand... 13 2.2.1 Strandsnipe... 13 2.2.11 Sandlo... 13 2.2.12 Tjeld... 13 2.2.13 Hettemåke... 14 2.2.14 Fiskemåke... 14 2.2.15 Gråmåke... 14 2.2.16 Sildemåke... 15 2.2.17 Svartbak... 15 2.2.18 Makrellterne... 16 3
1 Innledning 1.1 Områdebeskrivelse Siden 1974 har det foregått regelmessige tellinger av hekkende sjøfugl i indre og midtre deler av Oslofjorden. Disse tellingene har inkludert samtlige sjøfuglkolonier i Buskerud. Frem til 1999 hadde Geir Andersen og Morten Bergan ansvaret for disse tellingene. I løpet av dette året overtok Norsk Ornitologisk Forening (NOF) avd. Buskerud ansvaret for tellingene i koloniene som ligger ved Breiangen utenfor Hurumlandet. Denne rapporten omfatter tellinger som er gjennomført i kystområdene i Buskeruds del av Breiangen i Oslofjorden og Drammensfjorden inn til Svelviksundet. I tillegg er lokaliteten Saltskjær utenfor Svelviksundet i Drammensfjorden innlemmet i tellingene fra 211. Totalt er seks lokaliteter undersøkt. Tellingene ble utført 3. juni 217, av Morten Bergan, Geir S. Andersen og Tonny Andersen. Ansvarlig for gjennomføringen av tellingene er NOF avd. Buskerud. 1.2 Metodikk I store kolonier går minst to tellere i land og teller antall reir med egg og/eller unger. I store stormåkekolonier teller tellerne hver sine avgrensede områder av kolonien. I små eller oversiktlige kolonier (f.eks. i bergvegger og skråninger) teller vi rugende fugler fra båt. I stormåkekolonier lar reirene seg gjerne ikke artsbestemme. Der blir alle stormåkenes reir talt opp under ett og fordelt på de tre stormåkeartene etter den relative forekomsten av voksne fugler av disse artene. Dette kan forskyve det relative forholdet i bestandsestimatet mellom spesielt gråmåke og sildemåke noe, i mindre grad svartbak (fordi vi normalt klarer å skille svartbakens rede fra de to andre artene). Det er imidlertid samme usikkerhet ved hver telling, og så lenge samme metodikk brukes, vil man kunne se en trend ut fra resultatene fra år til år. De heldekkende tellingene er lagt til omkring 2. mai, i tida rett før klekkingen starter for fullt i hettemåke- og gråmåkekoloniene. På den måten gjør vi svært liten skade når vi beveger oss i koloniområdet. En ulempe ved den valgte telledatoen er at vi ikke får med oss alle par som har mislyktes med hekkingen, eller som allerede har klekket og forlatt området (ender og gjess). En annen ulempe er at vi ikke får med oss par som ennå ikke har lagt egg, dvs. storparten av makrellternebestanden, en vesentlig del av fiskemåkebestanden og en mindre del av sildemåkebestanden. Metoden som er brukt er et kompromiss mellom kravet til nøyaktighet, budsjetter og ønsket om å forstyrre sjøfuglene minst mulig. Foruten å gjøre rene reirtellinger, telles også alle klekte kull på sjøen. Klekte kull er i tabellene henført til nærmeste navnsatte lokalitet. Eksakt hekkeplass er som regel ikke kjent. Hos enkelte arter, spesielt blant vadere, er det svært vanskelig og tidkrevende å lokalisere reiret. Her blir hekkeatferd som varsling, engstelig oppførsel og avledende manøvrer brukt som kriterier. 4
Storskarv Knoppsvane Kanadagås Grågås Hvitkinngås Gravand Ærfugl Siland Stokkand Strandsnipe Sandlo Tjeld Hettemåke Fiskemåke Gråmåke Sildemåke Svartbak Makrellterne 2 Resultater 2 Artsutvikling hver lokalitet Årets tellinger ble gjennomført etter de samme metoder og prinsipper som tidligere. Tellingene viser at det totalt ble registrert 88 hekkende par sjøfugl i Breiangen i 211 (679 hvis Saltskjær trekkes ut). Dette er en nedgang i forhold til foregående telling i 215 hvor det ble registret 927 par (8 uten Saltskjær). Videre vises utvikling av de ulike artene på hver lokalitet. 2.1.1 Ertsvikskjær Ærfugl er den totalt dominerende arten for lokaliteten med 4 par av totalt 47 hekkende par. Totalt antall hekkinger og hekkende fuglearter har sunket fra forrige telling. Fra å være en av hovedartene fram til 27, er nå gråmåke nesten fraværende. Ærfuglbestanden her har vært områdets største over mange år, men viser også her en nedgang, i samsvar med den generelle trenden for ærfugl i området år. Totalt ble det registrert 4 hekkende sjøfuglarter. Tabell 1 Artsutvikling Ertsvikskjær År Sum 21 129 1 2 54 1 2 1 4 51 1 1 2 23 19 1 49 7 33 16 2 1 25 13 1 47 1 2 69 5 5 27 79 1 41 1 1 24 8 3 29 57 1 2 43 2 1 4 1 3 211 72 1 2 65 1 3 213 63 57 1 1 4 215 76 66 2 2 3 3 217 47 4 1 1 5 15 Ertsvikskjær 1 5 21 23 25 27 29 211 213 215 217 Figur 1 Samlet bestandsutvikling Ertsvikskjær 5
Storskarv Knoppsvane Kanadagås Grågås Hvitkinngås Gravand Ærfugl Siland Stokkand Strandsnipe Sandlo Tjeld Hettemåke Fiskemåke Gråmåke Sildemåke Svartbak Makrellterne 2.1.2 Mølen Sjøfuglkolonien på Mølen var i 217 den største i Breiangen, med totalt 457 hekkende par. Mølen er uten tvil den viktigste lokaliteten for hekkende sjøfugl i Breiangen, og bestanden her er den som har vist minst variasjon siste 2 år. Dette understreker betydningen av å sørge for en god forvaltning av denne hekkeplassen. Det er sildemåke som har størst andel med 149 hekkende par i år, men denne viser også her en negativ trend. De viktigste hekkende artene på Mølen er fiskemåke, gråmåke, sildemåke og i år også et betydelig innslag av hettemåke og makrellterne. På øyas sydspiss ligger områdets eneste fiskemåkekoloni, hvor også hettemåkene var etablert. Hele makrellternebestanden hekker på øyas nordspiss. Totalt ble det registrert 13 hekkende sjøfuglarter. Tabell 2 Artsutvikling Mølen År Sum 21 32 1 1 23 1 6 14 121 36 2 7 23 598 1 1 29 3 1 6 284 152 78 1 42 25 73 19 3 1 9 76 333 227 22 2 11 27 466 15 1 5 3 22 144 6 3 15 29 576 1 27 7 226 156 143 7 9 211 46 1 37 4 3 1 7 141 55 121 7 29 213 421 3 1 37 1 9 18 81 152 1 28 215 436 2 54 6 1 1 1 5 63 116 163 2 22 217 457 5 1 16 3 1 1 7 24 6 77 149 3 11 8 6 4 2 Mølen 21 23 25 27 29 211 213 215 217 Figur 2 Samlet bestandsutvikling Mølen 6
Storskarv Knoppsvane Kanadagås Grågås Hvitkinngås Gravand Ærfugl Siland Stokkand Strandsnipe Sandlo Tjeld Hettemåke Fiskemåke Gråmåke Sildemåke Svartbak Makrellterne Storskarv Knoppsvane Kanadagås Grågås Hvitkinngås Gravand Ærfugl Siland Stokkand Strandsnipe Sandlo Tjeld Hettemåke Fiskemåke Gråmåke Sildemåke Svartbak Makrellterne 2.1.3 Ramvikholmen Bestanden av hekkende sjøfugl på Ramvikholmen har over tellingenes periode gått gradvis nedover, og det ble i år bare registrert 2 hekkende sjøfuglarter. Ærfugl var den dominerende arten, med 9 hekkinger. Tabell 3 Artsutvikling Ramvikholmen År Sum 21 128 1 4 2 19 58 5 3 23 39 21 1 1 15 1 25 39 2 9 2 3 6 17 27 27 13 1 2 1 9 1 29 29 26 1 2 211 25 21 1 2 1 213 26 1 1 18 2 2 1 1 215 22 17 2 1 1 1 217 11 9 2 15 Ramvikholmen 1 5 21 23 25 27 29 211 213 215 217 Figur 3 Samlet bestandsutvikling Ramvikholmen 2.1.4 Tofteholmen Antall hekkinger har også sunket her de siste åra, og det ble i år totalt registrert kun 38 hekkinger. Øya har tidligere huset en stor bestand av stormåker, mens den mest fremtredende arten i år var ærfugl. Totalt ble det funnet 5 hekkende sjøfuglarter. Tabell 4 Artsutvikling Tofteholmen År Sum 21 242 1 43 3 14 119 5 3 9 23 265 1 43 5 37 168 9 2 25 21 2 9 6 5 21 132 2 3 3 27 232 53 1 2 4 128 44 29 193 1 4 3 2 13 4 3 1 211 159 4 2 64 1 2 2 65 16 3 213 72 1 32 2 3 2 26 3 3 215 68 41 1 2 2 2 2 217 38 1 26 2 8 1 7
Storskarv Knoppsvane Kanadagås Grågås Hvitkinngås Gravand Ærfugl Siland Stokkand Strandsnipe Sandlo Tjeld Hettemåke Fiskemåke Gråmåke Sildemåke Svartbak Makrellterne Tofteholmen 3 2 1 21 23 25 27 29 211 213 215 217 Figur 4 Samlet bestandsutvikling Tofteholmen 2.1.5 Vealøs Hekkebestanden på Vealøs har sunket over flere år, og det ble i 217 registrert 126 hekkende par. Som tidligere utgjør gråmåke den største andelen, mens sildemåke viser en betydelig nedgang i forhold til tidligere. For første gang er storskarv registrert hekkende her ute i Breiangen med Vealøs som lokalitet. Fem reir var bygd, direkte på bakken, men kun tre av disse hadde egg. Reirene var plassert på øyas høyeste punkt, over bergveggen som vender mot Ramvikholmen. Totalt åtte sjøfuglarter ble funnet hekkende her. Tabell 5 Artsutvikling Vealøs År Sum 21 45 1 4 1 26 1 287 11 2 23 268 1 1 15 1 7 113 128 2 25 377 1 2 26 2 8 18 222 8 27 324 1 2 2 24 1 4 98 188 4 29 287 1 3 3 31 1 3 8 16 5 211 39 3 33 2 81 18 1 213 27 2 4 31 1 3 2 13 88 9 215 198 3 33 1 95 63 3 217 126 3 1 1 2 3 88 12 7 Vealøs 5 4 3 2 1 21 23 25 27 29 211 213 215 217 Figur 5 Samlet bestandsutvikling Vealøs 8
Storskarv Knoppsvane Kanadagås Grågås Hvitkinngås Gravand Ærfugl Siland Stokkand Strandsnipe Sandlo Tjeld Hettemåke Fiskemåke Gråmåke Sildemåke Svartbak Makrellterne 2.1.6 Saltskjær Registrering av hekkende sjøfugl på Saltskjær ble innlemmet i tellingene fra 213. Registreringene i 211 i tabellen under er utført senere i sesongen, under ringmerking, slik at tallene ikke er helt sammenlignbare. 211-tallene er likevel inkludert i oversikten over Saltskjær men ikke i totaltallene for hele området. Her er det storskarv, gråmåke og sildemåke som er de dominerende hekkende artene. Storskarven etablerte seg her på øya med første hekkefunn for Buskerud i 28, og bestanden har økt gradvis til 38 par i år. Det ble i 217 registrert 9 ulike hekkende arter. Tabell 6 Artsutvikling Saltskjær År Sum Først telling på Saltskjær var i 211 211 56 16 1 6 23 1 213 121 26 1 1 1 1 7 29 49 6 215 127 28 2 1 1 1 34 57 3 217 129 38 1 3 1 3 2 25 49 7 15 Saltskjær 1 5 211 213 215 217 Figur 6 Samlet bestandsutvikling Saltskjær Fra storskarvkolonien på Saltskjær. Foto: Morten Bergan 9
Storskarv Knoppsvane Kanadagås Grågås Hvitkinngås Gravand Ærfugl Siland Stokkand Strandsnipe Sandlo Tjeld Hettemåke Fiskemåke Gråmåke Sildemåke Svartbak Makrellterne 2.2 Artsutvikling hele området Saltskjær ble inkludert i tellingene fra og med 213, og tallene herfra er inkludert i beskrivelsene i dette kapittelet. Tabell 2 gir en samlet artsvis oversikt over samtlige år med registreringer i området. I de tre årene Saltskjær har vært telt, har bestanden ligget mellom 12 og 13 hekkinger med hovedtyngde av storskarv, gråmåke og sildemåke (til sammen ca. 9% i de tre tellingene som har vært), men også med noe svartbak, fiskemåke, kanadagås, hvitkinngås, gravand, tjeld og siland. Den samlede bestanden av hekkende par sjøfugl i området har vist en økende tendens fra tellingene startet i 198 frem til 25. Deretter har det vært en negativ trend. Ved å trekke ut registreringene på Saltskjær i 213-217, ser en at den antall hekkinger totalt har sunket over en periode på ca. 12 år. Tellingene i 217 viste fortsatt nedgang i totalbestanden, og er nå på samme nivå som på slutten av 8-tallet. Tabell 7 Samlede resultater av sjøfugltellingene i Breiangen i Oslofjorden 1974-217. År Sum m/ Saltskjær Sum u/ Saltskjær 1974 132 132 1 83 4 39 5 Kun Ertsvikskjær 198 529 529 2 1 16 237 17 113 1 43 1981 516 516 3 7 6 275 6 81 3 1982 47 47 1 1 15 223 112 84 1 24 1987 712 712 14 1 12 96 213 228 119 4 25 1988 859 859 64 12 43 226 313 176 6 19 1989 755 755 78 16 24 189 277 158 6 7 1995 838 838 1 4 1 83 1 12 99 395 231 1 1 1997 88 88 1 2 2 83 15 12 113 519 115 15 3 1999 165 165 3 116 23 124 456 338 5 21 1251 1251 2 3 6 1 1 186 2 14 1 141 636 211 29 18 23 1279 1279 2 2 1 1 157 3 1 13 336 481 231 8 43 25 1437 1437 1 4 2 11 2 76 37 553 269 18 14 27 1128 1128 2 2 2 146 1 2 1 11 3 229 43 3 11 15 29 1142 1142 2 2 5 3 167 14 232 345 344 18 1 211 971 971 1 7 3 2 22 5 3 2 14 143 22 317 23 29 213 973 852 26 1 8 6 1 175 1 5 19 12 267 292 24 28 Saltskjær 215 927 8 28 2 6 1 211 7 1 3 1 9 66 268 288 14 22 inkludert i tellinga 217 88 679 41 1 1 9 2 11 6 1 1 12 24 67 199 21 23 11 fom 213 Figur 7 Utviklingen av den samlede bestanden av hekkende sjøfugl i Breiangen i perioden 1974-217 (I 1974 ble kun Ertsvikskjær telt) 1
198 1981 1982 1987 1988 1989 1995 1997 1999 21 23 25 27 29 211 213 215 217 2.2.1 Storskarv Det ble registrert 41 hekkinger av storskarv, med hoveddelen på Saltskjær (38 hekkinger) og 3 på Vealøs. Storskarven etablerte seg på Saltskjær, med første hekkefunn for Buskerud i 28, og bestanden har økt gradvis til 38 par der i år. 2.2.2 Knoppsvane Det ble ikke registrert hekking av knoppsvane i 217. 2.2.3 Kanadagås Kun en hekking ble registrert, på Saltskjær. 2.2.4 Grågås Kun en hekking ble registrert, på Tofteholmen. 2.2.5 Hvitkinngås Totalt 9 hekkinger ble registrert, med 5 på Mølen, 3 på Saltskjær og 1 på Vealøs. Det ser nå ut til at arten er blitt et fast innslag som hekkefugl i Breiangen, og bestanden har økt gradvis siden første par ble registrert i 21. Hvitkinngås 1 8 6 4 2 Figur 8 Utviklingen i hvitkinngås i Breiangen 198-217. 2.2.6 Gravand Det ble observert 2 par på sjøen under tellingene, et par ved Mølen og et par ved Saltskjær. 11
198 1981 1982 1987 1988 1989 1995 1997 1999 21 23 25 27 29 211 213 215 217 2.2.7 Ærfugl Bestanden av ærfugl har økt fra tellingene startet, med en topp på 22 registrerte par i 211. Arten viste en generell nedgang på alle lokalitetene og det ble registrert totalt 11 par i år. Grafen i figur 9 viser utviklingen i ærfuglbestanden. Arten er registrert med hovedtyngden på Ertsvikskjær (4 hekkinger) og Tofteholmen (26 hekkinger). 25 2 15 1 5 Ærfugl Figur 9 Utviklingen i ærfuglbestanden i Breiangen 198-217. Rugende ærfugl på Ramvikholmen. Foto: Tonny Andersen 2.2.8 Siland Arten er vanlig å se i området som par og i større ansamlinger. Arten starter hekkingen seint og lar seg derfor ofte ikke registrere som hekkende art under denne tellingen. I 217 ble det registrert til sammen 6 siland-par på sjøen, hvorav 3 på Mølen og 3 på Saltskjær. 12
198 1981 1982 1987 1988 1989 1995 1997 1999 21 23 25 27 29 211 213 215 217 2.2.9 Stokkand Arten ble ikke observert i området under årets tellinger, men det er sannsynlig at arten hekker fåtallig i området. 2.2.1 Strandsnipe Arten har normalt noen par innenfor området og kan være underrapportert da det er svært vanskelig og tidkrevende å lete opp reiret. Det ble ikke registrert hekking av strandsnipe. 2.2.11 Sandlo Et par med 1 unge ble observert på Mølens nordspiss. 2.2.12 Tjeld 12 hekkende tjeldpar ble funnet i 217, og dette er på noenlunde samme nivå som tidligere år. Tjeldens reir kan være svært vanskelig å oppdage, men den har ofte en svært høylytt og intens atferd ved opphold i nærheten av reiret. Atferden gir derfor en god indikasjon på hekking. Arten ser ut til å ha en stabil hekkebestand innenfor området. 25 2 15 1 5 Tjeld Figur 1 Utviklingen i tjeldbestanden i Breiangen 198-217. Tjeldens reir er ofte svært vanskelig å få øye på. Det er som oftest bare en liten fordypning i det eksisterende underlaget i strandkanten. Foto: Tonny Andersen. 13
198 1981 1982 1987 1988 1989 1995 1997 1999 21 23 25 27 29 211 213 215 217 198 1981 1982 1987 1988 1989 1995 1997 1999 21 23 25 27 29 211 213 215 217 198 1981 1982 1987 1988 1989 1995 1997 1999 21 23 25 27 29 211 213 215 217 2.2.13 Hettemåke Utviklingen over tid har vært svært dårlig for hettemåke med ingen registrerte par siden 27, men i år ble det registrert 24 hekkende par, alle på Mølen. Figur 11 viser utviklingen. 15 1 5 Hettemåke Figur 11 Utviklingen i hettemåkebestanden i Breiangen 198-217. 2.2.14 Fiskemåke Fiskemåkebestanden har sunket over de siste 12 årene, og tellingen i år viste det laveste antallet som har blitt registrert siden tellingen startet. Hoveddelen av hekkingene er registrert på Mølen. Fiskemåke 4 3 2 1 Figur 12 Utviklingen i fiskemåkebestanden i Breiangen 198-217. 2.2.15 Gråmåke Gråmåkebestanden viser også en nedgang, og det ble registrert 199 hekkinger i år. Gråmåke har i en årrekke vært områdets mest tallrike sjøfuglart, og den er også i år den nest mest tallrike. Hoveddelen av hekkingene er registrert på Mølen og Vealøs, men det er også en stor bestand på Saltskjær (25 hekkinger). Gråmåke 8 6 4 2 Figur 13 Utviklingen i gråmåkebestanden i Breiangen 198-217. 14
198 1981 1982 1987 1988 1989 1995 1997 1999 21 23 25 27 29 211 213 215 217 2.2.16 Sildemåke Sildemåkebestanden er den mest tallrike arten, med til sammen 21 hekkinger. 149 av disse er på Mølen, og 49 på Saltskjær. Sildemåke 4 3 2 1 Figur 14 Utviklingen i sildemåkebestanden i Breiangen 198-217. 2.2.17 Svartbak Det ble registrert 23 hekkende par under tellingene i 217. Dette ligger omtrent på samme nivå som tidligere registreringer. Arten opptrer ikke i samme antall som sine slektninger gråmåke og sildemåke, men hekker gjerne fåtallig og spredt innenfor de samme stormåkekoloniene. Svartbak dununge fra reir på Tofteholmen. Foto: Tonny Andersen. 15
198 1981 1982 1987 1988 1989 1995 1997 1999 21 23 25 27 29 211 213 215 217 2.2.18 Makrellterne Det ble funnet 11 par hekkende makrellterne under årets tellinger, noe som er en femdobling fra forrige telling. Det skal nevnes at tellingene i år foregikk ei drøy uke senere enn vanlig, noe som kan ha medført at flere makrellterninger hadde startet hekking. Alle hekkingene ble funnet på Mølens nordspiss. 15 1 5 Makrellterne Figur 15 Utviklingen i makrellternebestanden i Breiangen 198-217. Makrellternereirene ligger åpent til i strandkanten på Mølens nordspiss. Foto: Tonny Andersen. 16