106 Tone (t.v.) og Gøril tilbringer ofte kveldene sammen i sofaen hjemme hos Tone.
VENNINNE og veileder «Vi pusher og utfordrer hverandre» JGøril Fuhr (35) levde livet i Oslo-gryta. Så overtalte bestevenninnen Tone Kroken (47) henne til å flytte til en bilfri øy. Tekst: Kari Gjæver Pedersen Foto: Ragnar Hartvig eg har fått øynene opp for de små tingene. Nå går jeg og lukter på blomstene, jeg blitt 35 og søker etter andre ting. I tillegg rundt meg og alt som skjedde i byen, men nå er hører på insektene og kjenner den har jeg sett hvor flotte Tones barn er, hvilken ro friske luften. Det er annerledes å gå i de har og hvordan denne øya har skapt dem. naturen enn i en park omgitt av biler, Det er noe jeg har lyst til å gi videre til Maja, sier sier Gøril Fuhr. Gøril. For et år siden flyttet hun fra Majorstuen til Brønnøya i Asker etter at og løper til og fra selv. Bygger sitt eget nettverk. Maja spiller piano hos øyas pianolærerinne bestevenninnen Tone Kroken hadde Mestrer sin egen tilværelse. jobbet i fem år med å overtale henne. Dette er jo et livsvalg. I begynnelsen var det Det var bruddet med kjæresten som ble veldig fremmed og annerledes. Men den følelsen utslagsgivende. Tone sa at nå kunne jeg komme. At nå passet det. Jeg på min side kjente på følelsen av at datteren min Maja ikke måtte bli noe asfaltbarn. Og så ble huset ledig. Det var fantastisk alt klaffet, forteller Gøril. Hun sier at hun aldri kunne ha flyttet tidligere. For fem år siden var jeg nyskilt, hadde en ettåring og var ikke klar for å flytte. Jeg var mye mer rastløs før. Det handlet om alt som foregikk har endret seg. Jeg kjenner ikke på aleneheten. Slett ikke. Jeg har faktisk ikke festet så mye noen gang som den tiden jeg har bodd her. Disse øyboerne kan kunsten. Unger og voksne og gamle er med. Ikke skal man kjøre noe sted etterpå, heller. Tone er enig. Jeg drømte om store, italienske familiemiddager med mine, dine og våre barn, deilige rødvinskvelder, late dager i sofaen og et nært og godt fellesskap for store og små og der er vi 107
BATES Foto: Isidor 6-9 ÅR Børste med spesialbust gjør det lekende lett å komme til mellom melketenner og permanente tenner. Gøyal børsteholder følger med. 3-5 ÅR Med skånsom spesialbust og kult timeglass går to minutter tannpuss unna på null komma niks. 0-2 ÅR Myk bust, godt grep og bitering gir god pusserutine fra første tann. NYHET! Jordan Step by Step. Følger barnets utvikling. De prisbelønnede tannbørstene kommer i fl ere ulike farger og design. Finnes i både dagligvare og apotek.
VENNINNE og veileder «Jeg må nok pushes litt. Og Tone har jo ingen begrensninger. Dama er helt sinnssyk.» Gøril nå! Jeg maste og maste på Gøril fordi jeg ville ha henne nærmere fordi jeg ville se mer til henne og fordi jeg syntes hun ville ha godt av frisk sjøluft og god boltreplass for Maja. Å bo så nær hverandre gir et mye tettere og sterkere vennskap. Måtte pushes De to venninnene møttes på folkehøyskole i Vestby. «Det står en barne vogn ute i auditoriet, kan du si fra hvis babyen skriker?» sa Tone. Så forsvant hun inn i kantinen til lunsj. Igjen utenfor satt Gøril med en unge hun ikke kjente, tilhørende en kvinne hun heller ikke kjente, og var usikker på om hun likte seg helt. Hun hadde nylig fylt 18 og nyss ankommet folkehøyskolen for å gå på kunstlinjen der. Babyer var ikke det hun interesserte seg mest for. Laaangt ifra. Vi sitter hjemme hos Tone på Brønnøya. Emil som var to uker og heldigvis ikke gråt i auditoriet, er blitt 16 og har fått en søster som heter Emma. Alle går litt rundt og snakker i munnen på hverandre. Fyller ut. Eller pulveriserer. Alt ettersom. Tone har vært litt slitsom til tider. Hun har hele tiden kommet med små drypp: «Tenk på Maja, tenk på at du vil få større ro.» Og så har hun fått meg med ut hit med jevne mellomrom, fortalt hvor fint det er og vist frem folk, griser, puber og andre lokalinnslag. Jeg var litt engstelig i forhold til hvor mye flått og orm det var her ute. «Men,» sa Tone og det er jo løgn «at det, nei, det hadde de slett ikke.» Tone og Gøril hang mye sammen det året på folkehøyskolen. Agronomkona og kunstnerspiren ble venninner. De er ikke et så umake par som det kan høres som. I dag jobber Tone som interiørstylist og Gøril er kunstmaler. De har bodd på mange ulike steder i disse årene. Men etter at Tone gjorde øyboer av seg, har hun brukt mye tid på å lokke Gøril til å gjøre det samme. Jeg kan ikke vurdere avgjørelsen på en skala på en til fem. Jeg er kjempeglad! Jeg hadde ikke kommet til denne beslutningen selv. Den var for fjern fra meg. Jeg måtte ha påvirkningen fra Tone, sier Gøril. Er det vanlig at dere pusher hverandre? Vi snakker mye sammen om saker, vi rådfører oss og lufter problemstillinger med hverandre. Men jeg ville aldri pushet Tone. Men det gjorde altså Tone med deg? Ha, ha! Jeg må nok pushes litt. Og hun har jo ingen begrensninger. Dama er helt sinnssyk, sier Gøril med et flir. Hun har en utrolig sjarm og entusiasme. En gang reiste hun til Kina som reiseleder uten noensinne å ha vært der før. Tone tenker at alt vil løse seg underveis, men jeg har ofte motforestillinger. Kan du få Tone til å skifte mening, da? Jeg liker vel å tenke det. Vi er så tette, samtalene går over i hverandre, vi er konstant til stede, selv om hun lever sitt liv i sitt hus og jeg i mitt. Flytter aldri Tone mener de to er gode sparringpartnere. Til vanlig er vi veldig selvstendige personer som vet hva vi vil, så det er ingen av oss som er mer dominerende enn den andre, men vi er flink til å utfordre hverandre, sier hun. Gøril er utrolig viktig for meg ved store livsvalg. Jeg stoler på hennes vurderinger, og meningene hennes betyr alltid mye for meg. For eksempel når jeg krangler med mannen min. Da blir Henrik analysert. Og så setter Gøril meg på plass og realitetsorienterer meg i forhold til selvbildet mitt du vet når jeg tror at jeg er helt perfekt og at han er helt håpløs. Hun er utrolig klok og reflektert. Det siste året har vært veldig sosialt. Jeg har truffet utrolig mange hyggelige folk gjennom Tone. Her bor veldig mange med kreative yrker interessante mennesker som skaper et spennende miljø. Brønnøya er i det hele tatt en rolig oase med en langsomhet over seg, ikke minst fordi den er bilfri. Jeg frakter mat på spark og i trillevogn, forteller Gøril. Tone var selvfølgelig med da flyttelasset gikk fra Majorstuen i fjor høst. Det var den siste helgen i september, det høljet ned. Vi var våte som katter. Vi bar møbler fra tredje etasje i bygården og ned i flyttebilen. Etterpå måtte alt fraktes på ferga over til Brønnøya og med 109
VENNINNE og veileder «Gøril setter meg på plass og realitetsorienterer meg i forhold til selvbildet mitt.» Tone traktor opp til huset. Presenningene blåste av og regnet rant på de antikke møblene mine som ikke tåler vann Gøril gliser. Hvis jeg noensinne flytter herfra, blir det etter et stort bål. Jeg kommer aldri til å gjøre det en gang til. Nei, når man først er kommet hit, får man bare bli. Har du noen gang angret på valget du tok? Ja! Da jeg hadde fått omgangssyke og satt i bilen på vei til øya og kjente at «nå kommer jeg til å kaste opp». Og det gjorde jeg. I en grøft. Da tenkte jeg at det kanskje ikke var det mest geniale å være alenemamma og øyboer. Men nå har vennene mine problemer med å få meg vekk herfra. Jeg bruker ikke byen i det hele tatt. Jeg har ikke behov for det. Her er så fint. Tone ler. Hun gliser like mye over prosessen som over forandringen. Da vi var ferdig på folke høyskolen, flyttet Hen rik og jeg til en villa på Høvik, mens Gøril flyttet til Skip per gata til en leilighet nesten uten vinduer. Dess uten lå den midt i hore strøket. Den hadde to vinduer, sier Gøril. Ikke i det rommet vi sov i da vi hadde vært på byen! Og så var det do i trappa. Venninnene sitter ofte på Tones terrasse og drikker te. I forgrunnen Gørils datter Maja og hunden Cora. Jeg var kjempestolt av den leiligheten! Jeg hadde funnet den selv. Jeg ante jo ikke at strøket ikke var så bra, jeg kom jo fra Stavanger. På mannejakt Noe av det siste Gøril gjorde før hun flyttet fra Oslo, var å arrangere kostymeball. Folk skulle kle seg etter sin favorittidsalder. Det kom både 1600-talls-geishaer og pene herrer fra 1800-tallet. Selv var Gøril Marie Antoinette med både krinoline og parykk. Og så laget jeg et digert bord med svære tårn av mat. Kaker. Sjokolade. Det skulle være mye av alt. Barokt og overdådig på alle måter. Hun ler. Henrik går gjennom rommet. Han og Tone skal ut og spise middag. De har bryllupsdag. Vil Gøril være med? Nei takk, jeg må hjem til Maja og huset. Hun er såre fornøyd over å kunne sitte i sin egen stue og se ut på et postkort. Selv om hun er ganske husredd. Jaha? Og her er jo mørkt også, ikke så mye gatebelysning. Jeg har vært veldig engstelig et par ganger. Jeg vet nå at jeg ikke må se ubehagelige filmer, men en gang hadde jeg uflaks og havnet midt i en skrekkhistorie på NRK3. Da ble jeg pissredd og beleiret meg på mitt eget soverom. Men nå har jeg fått hodelykt av faren min! Gøril maler på heltid. Samler opp til utstillinger. Selger. Starter på nytt igjen. På veggen bak der de to venninnene sitter i sofaen, henger et av bildene hennes. En kinesisk jente. Den piken er ut gangspunkt for en hel serie malerier. Barn interesserer meg, ikke minst etter at jeg fikk barn selv. Gøril går ut av rommet. Tone hvisker at hun Gøril på kostymeballet hun arrangerte før hun flyttet fra Oslo. er fornøyd. Det er så deilig å ha henne her, sier hun. Da hun bodde i byen, var det ikke så lett å stikke innom. Nå kan vi sitte i timevis og snakke og drikke chaite. Tenk, jeg tror vi har vært sammen hver eneste helg siden hun kom hit. Vi har gått fra fest til fest. I går, også. Der var det en kjekk kar, forresten. Jeg tror kanskje han kan være noe for Gøril. Jasså, sier fotografen. Så du skal finne en mann til henne også, nå? Tone drar på det. Njaaa, sier hun. Gøril er veldig sjef. Jeg skjønner med én gang når jeg kommer til kort. Ja, sier Gøril, som akkurat får med seg slutten på den siste setningen. Jeg er nok litt sta. 111