Ragni Hege Kitterød og Marit Rønsen Hvorfor er mødre mer fornøyde med full jobb i noen undersøkelser enn i andre? Både i Norge og internasjonalt finnes det nå en rekke studier av folks arbeidstidspreferanser, men bildet av disse preferansene varierer mye. I denne artikkelen drøfter vi hvorfor det er slik, og særlig hvorfor mødre med full jobb fremstår som mer fornøyde i noen undersøkelser enn i andre. Vi argumenterer for at spørsmål om arbeidstidsønsker er følsomt for kontekst, og at resultatene må ses i lys av undersøkelsens tema og spørsmålets utforming og plassering. Trolig rapporterer folk sjeldnere ønsker om å jobbe mindre i undersøkelser som kun dreier seg om jobben, enn i studier som også dekker familie og fritid. 1 Mange forskere argumenterer for at studier av folks faktiske arbeidstid bør suppleres med studier av arbeidstidspreferanser. Spørsmål om ønsket arbeidstid inngår etter hvert i mange undersøkelser i Norge som i mange andre land. Disse undersøkelsene viser gjerne et klart misforhold mellom faktisk og ønsket arbeidstid i mange vestlige land, og at langt flere ønsker å jobbe mindre heller enn mer. Såkalt «oversysselsetting» blir dermed ansett som et betydelig problem for mange grupper. Det er gjort en rekke analyser av hvilke faktorer som har betydning for om folk ønsker å jobbe mer eller mindre enn de gjør, og for hvorvidt de får oppfylt sine preferanser etter en viss tid (f.eks. Clarkenberg og Moen 2001, Merz 2002, Gornick og Meyers 2003, Reynolds 2003, Böheim og Taylor 2004, Stier og Lewin- Epstein 2003, McDonald et al. 2006, van Echelt et al. 2006, Reynolds og Aletraris 2006). Slike studier brukes blant annet til å beskrive folks tidsvelferd, til å foreslå endringer i arbeidsmarkeds- og familiepolitikken og til å anslå arbeidstilbudet i ulike grupper. De ulike studiene gir imidlertid ganske forskjellige bilder av hvor mange som er fornøyde med arbeidstiden sin, og hvor mange som ønsker å jobbe mer eller mindre enn de gjør, men det diskuteres sjelden hvorfor det er slik. Vi mener en bedre forståelse av disse forskjellene er viktig for å kunne vurdere hvordan ulike funn skal tolkes og hva slike studier kan brukes til. Med denne artikkelen ønsker vi å bidra til dette ved å drøfte om spørsmålsformuleringene og undersøkelsens temaer kan ha betydning. Vi henter eksempler fra en del norske studier. Ettersom mødres arbeidstid varierer mer enn fedres, og mødre ofte har større valgfrihet i forhold til jobb og familie enn fedre, ser vi særlig på mødres arbeidstidsønsker. Mer konkret spør vi hvorfor fulltidsarbeidende mødre oftere er fornøyde med arbeidstiden sin i noen undersøkelser enn i andre. Også i Norge viser de fleste studier på feltet at det er flere som ønsker kortere enn som ønsker lengre arbeidstid, selv om mønsteret varierer en del mellom Søkelys på arbeidslivet 1/2009 årgang 26, 195 206. ISSN 0800-6199 2009 Institutt for samfunnsforskning
196 Søkelys på arbeidslivet undersøkelsene (f.eks. Ellingsæter 1987, Skjåk 1998, Torp og Barth 2001, Kitterød 2007). I 2006 ble ønsker om kortere arbeidstid for første gang målt i Arbeidskraftundersøkelsen, som er hovedkilden til informasjon om ulike befolkningsgruppers tilknytning til arbeidsmarkedet i Norge. 2 Denne gir et ganske annet bilde enn tidligere undersøkelser. Lang færre uttrykker ønsker om å jobbe mindre. Eksempelvis oppgir bare om lag en av ti fulltidsarbeidende mødre at de gjerne skulle ha kortere arbeidstid, mot mellom en tredel og halvparten i tidligere studier (f.eks. Ellingsæter 1987, Kitterød 2007). Måling og tolkning av preferanser er komplisert, og dette gjelder også for måling av arbeidstidsønsker. Det understrekes ofte at folks og særlig mødres holdninger til familie og arbeid må ses i lys av den nasjonale konteksten og av mer lokale forhold. Både økonomiske konjunkturer, trekk ved arbeidsmarkedet, kulturelle tradisjoner, utformingen av familiepolitikken samt det rådende synet på mødres yrkesaktivitet og familierolle kan spille inn (se f.eks. Stier og Lewin-Epstein 2003, Wharton og Blair-Loy 2006, Lewis et al. 2008). Ellingsæter (2003) har dessuten pekt på at folks holdninger må ses i lys av den politiske debatten, og at preferanser kan endres når den politiske agendaen ser annerledes ut. I denne artikkelen er vi særlig opptatt av om selve spørsmålsformuleringene, den sammenhengen spørsmålene stilles i og undersøkelsenes temaer kan ha betydning for hvordan spørsmål om arbeidstidsønsker besvares. Flere forskere har pekt på at utformingen av spørsmålene er viktig for det bildet vi får av folks arbeidstidsønsker (f.eks. Jacobs og Gerson 2004, Reynolds og Aletraris 2006). I denne artikkelen tar vi opp andre forskjeller i spørsmålsformuleringen enn dem som vanligvis drøftes i litteraturen på området. Betydningen av undersøkelsenes temaer har vært lite diskutert tidligere og bør, etter vår mening, få større oppmerksomhet. Foreldre kan ha ambivalente holdninger til familie og jobb. Yrkesarbeid kan oppleves både som et gode og et onde, avhengig av kontekst. Kanskje fremtrer de positive sidene klarere når man intervjues i en undersøkelse som i hovedsak dreier seg om jobben, enn når man deltar i undersøkelser om generelle levekår eller forholdet mellom arbeid, familie og fritid? Og kanskje tenker man mindre på konkurrerende tidskrav fra jobb og familie i den første enn i den andre typen undersøkelser? Her peker vi først på en del sider ved selve spørsmålsformuleringene som kan tenkes å påvirke måten folk besvarer spørsmål om arbeidstidspreferanser på. Deretter drøfter vi nærmere om og hvordan undersøkelsenes temaer og kontekst kan ha betydning, særlig for mødrenes svar. Hvordan spør man om arbeidstidspreferanser? Selv om arbeidstidpreferanser er kartlagt i mange undersøkelser både i Norge og andre land de siste tiårene, skiller spørsmålene seg fra hverandre på flere måter. Her peker vi på fem dimensjoner ved spørsmålsvariasjonene. For det første varierer det hvorvidt man spør om ønsket tidsbruk kun til yrkesarbeid eller også til andre aktiviteter som husarbeid, fritidsaktiviteter, samvær med familie og venner. Det siste er
Hvorfor er mødre mer fornøyde med full jobb i noen undersøkelser enn i andre? 197 for eksempel gjort flere ganger i International Social Survey Programme (ISSP), der man har stilt følgende spørsmål: «Tenk deg at du kunne forandre måten du bruker tiden din på. Ville du da gjerne bruke mer tid, mindre tid eller like mye tid som nå på følgende aktiviteter: lønnet arbeid, husarbeid, samvær med familie og venner, fritidsaktiviteter?» I innledningsintervjuet til Tidsnyttingsundersøkelsen 1990 91 hadde man et liknende spørsmål. Denne typen spørsmål viser gjerne at mange vil bruke mer tid med familie og venner, mens få vil jobbe mer, og mange vil jobbe mindre (Kitterød 1999, Mykkeltvedt 2008). Det vanligste er imidlertid at man kun spør om preferanser for arbeidstid. For Norges del ble dette blant annet gjort i Arbeidstidsundersøkelsen 1985 (Ellingsæter 1987), i noen av Statistisk sentralbyrås (SSBs) levekårsundersøkelser (Kitterød og Roalsø 1996), i en europeisk undersøkelse om arbeid og arbeidstidsønsker fra 1998, der også Norge deltok (Torp og Barth 2001), i tre undersøkelser om småbarnsforeldres dagliglivsorganisering fra 1998, 1999 og 2002 (f.eks. Pettersen 2003) og i innledningsintervjuet til Tidsbruksundersøkelsen 2000 (Rønning 2002). Også i Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) kartlegges tidspreferanser kun for yrkesarbeid. Mens spørsmålene om ønsket arbeidstid tidligere ble stilt bare til deltidssyssel satte, begynte man i 2006 også å stille det til heltidssysselsatte. Denne typen spørsmål stilles gjerne etter at man har kartlagt folks arbeidstid, og er for eksempel i SSBs levekårsundersøkelser utformet som følger: «Er den samlede arbeidstid du nå har i ditt hovedyrke, den arbeidstid som passer deg best, eller skulle kortere eller lengre arbeidstid passe deg bedre? Vi tenker oss da at lønnen minker eller øker i tilsvarende grad.» En annen viktig forskjell i måten arbeidstidsønsker kartlegges på, består i hvorvidt det presiseres at en økning eller en reduksjon i arbeidstiden følges av en økning eller reduksjon i lønnen (ev. inntekten). Stier og Lewin-Epstein (2003) og Jacobs og Gerson (2004) viser at en slik forutsetning gir færre som sier at de gjerne skulle jobbe mindre, enn hva man finner når folk ikke blir bedt om å veie tid og penger mot hverandre. Både i Arbeidstidsundersøkelsen 1985, i SSBs levekårsundersøkelser (se eksempel i avsnittet over) og i undersøkelsene om småbarnsfamiliers dagliglivsorganisering fra 1998, 1999 og 2002 presiseres det at en eventuell endring i arbeidstiden skal følges av en lønnsendring. Det samme er tilfellet i AKU, men der snakker man om inntekt, ikke om lønn. Spørsmålene i ISSP (se eksempel i avsnittet over) om ønsket tidsbruk til flere aktiviteter hadde derimot ikke noen slik presisering. Hvilken formulering som er best, avhenger av hva man vil belyse. Jacobs og Gerson (2004:73) argumenterer for at spørsmål uten kopling mellom arbeidstid og lønn er å foretrekke ettersom vi da får vite hvor mye folk helst vil jobbe, mer uavhengig av husholdningens økonomiske situasjon på intervjutidspunktet. Stier og Lewin-Epstein (2003) illustrerer at det kan være en fordel å ha med begge typer spørsmål fordi de fanger opp litt ulike forhold. Mens det altså er vanlig å kople arbeidstidspreferanser og økonomi, ser vi sjelden at en eventuell arbeidstidsendring koples direkte til endring i andre aktiviteter. Dette ble
198 Søkelys på arbeidslivet imidlertid gjort i en undersøkelse om likestilling og livskvalitet gjennomført ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) i 2007. I et av spørsmålene ble redusert arbeidstid koplet til mer samvær med barn ved at man ba folk ta stilling til følgende utsagn: «Hvis det var mulig, ville jeg jobbet mindre dersom jeg slik kunne få være mer sammen med barna mine» (Holter et al. 2008, spm. 89). Ikke uventet svarte mange bekreftende på dette (St.meld. nr. 8, 2008 2009:55). Et tredje forhold som kan ha betydning for hvordan folk svarer, er hvilken arbeidstid preferansene ses i forhold til. Dette har vært lite drøftet tidligere. Vanligvis kartlegges folks ukentlige arbeidstid, deretter om de ønsker å jobbe mer eller mindre. Hvilken arbeidstid man spør om, varierer imidlertid. Oftest spør man hvor mange timer folk vanligvis (ev. i gjennomsnitt) arbeider per uke. Noen steder spørres det bare om hovedyrket, andre steder også om eventuelt biyrke. Noen steder presiseres det at overtid og ekstraarbeid skal regnes med, andre steder ikke. I AKU spør man om avtalt og faktisk arbeidstid i en gitt referanseuke. Ønsket arbeidstid kartlegges så i forhold til avtalt arbeidstid. I undersøkelser der spørsmål om arbeidstidsønsker inngår i en kartlegging av ønsket tidsbruk til mange ulike aktiviteter, spørres det ikke alltid på forhånd om folks arbeidstid. Det er derfor uklart hva deltakerne egentlig blir bedt om å tenke i forhold til når de blir spurt om de gjerne skulle bruke mer, mindre eller like mye tid på lønnet arbeid som nå. Slike generelle spørsmål stilles dessuten ofte både til yrkesaktive og ikke-yrkesaktive personer (f.eks. ISSP 2005). Vi kjenner ikke til systematiske analyser av om ulike spørre måter når det gjelder arbeidstid, påvirker folks rapportering av ønsket arbeidstid, men mener det er viktig å være oppmerksom på at det kan være tilfelle. Eksempelvis kan det tenkes at folk er tilfredse med sin avtalte arbeidstid, men ønsker mindre overtid og ekstraarbeid. Dermed vil de kanskje rapportere at de ønsker å jobbe mindre enn de vanligvis gjør, men ikke at de ønsker kortere avtalt arbeidstid. En fjerde forskjell i måten slike spørsmål stilles på, er om man spør eksplisitt hvorvidt folk helst vil jobbe mer eller mindre enn de gjør, eller bare om de helst ville ha en annen arbeidstid enn de har, og så kartlegger ønsket timetall. I Norge har den første fremgangsmåten vært den vanligste hittil. Den ble blant annet benyttet i Arbeidstidsundersøkelsen 1985, i SSBs levekårsundersøkelser, i undersøkelsene om barnefamiliers dagliglivsorganisering fra 1998, 1999 og 2002 samt i ISSP. Her brukte man enten termene kortere eller lengre arbeidstid, øke eller redusere arbeidstiden, mer eller mindre tid til jobb. I enkelte andre undersøkelser, blant annet i AKU, måler man derimot arbeidstidspreferanser ved å spørre hvor mange timer deltakerne helst ville jobbe per uke, og så sammenliknes dette med den vanlige eller avtalte ukentlige arbeidstiden. I AKU spør man for eksempel som følger, etter å ha kartlagt den ukentlige avtalte arbeidstiden: «Ønsker du en annen avtalt 3 arbeidstid enn XX timer per uke under forutsetning av at inntekten endres tilsvarende?» Deretter til dem som svarer ja: «Hvor mange timer per uke ønsker du i alt som avtalt arbeidstid?» Dette er en mer indirekte fremgangsmåte for å finne ut om folk helst vil jobbe mer eller mindre enn de gjør. Vi kjenner ikke til studier som undersøker om dette har betydning for folks svar, men mener det ikke kan utelukkes at den første
Hvorfor er mødre mer fornøyde med full jobb i noen undersøkelser enn i andre? 199 typen formuleringer trekker i retning av at flere rapporterer ønsker om en annen arbeidstid enn de har. Når ordene kortere/lengre, øke/redusere eller mer/mindre inngår i spørsmålet, kan tankene lettere ledes i retning av mulige endringer enn ved den mer nøytrale formuleringen om man ønsker «en annen» arbeidstid. En femte forskjell i spørsmålsformuleringen går på hvorvidt man spør hvor mange timer folk helst ville jobbe, slik man gjør for eksempel i AKU, eller kun om de gjerne skulle jobbe mer eller mindre enn de gjør. Det første spørsmålet gir informasjon om størrelsen på avviket mellom faktisk og ønsket arbeidstid. I SSBs levekårsundersøkelser og i undersøkelsene om småbarnsfamiliers dagliglivsorganisering fra 1998, 1999 og 2002 spurte man bare om folk gjerne ville jobbe mer eller mindre, ikke om ønsket timetall. Denne forskjellen har imidlertid neppe særlig betydning for hvor mange som sier at de ville jobbe mer eller mindre, ettersom spørsmål om ønsket timetall stilles etter en kartlegging av om folk er fornøyde med arbeidstiden sin eller ikke. Kan undersøkelsens tema ha betydning? Som allerede nevnt, har flere pekt på at folks arbeidstidspreferanser må ses i lys av den nasjonale og lokale konteksten og av pågående politiske debatter om familie og arbeidsliv. Her spør vi om også den konteksten som undersøkelsenes temaer utgjør, kan ha betydning for hvordan folk besvarer spørsmål om arbeidstidsønsker. Dette kan tenkes å gjelde for de fleste grupper og kanskje særlig for mødre. Mødre møter ofte motstridende forventninger til hvordan de skal kombinere jobb og familie. I internasjonal sammenheng har mødre i Norge høy yrkesdeltakelse, men deltidsandelen er høy. Omtrent halvparten av de sysselsatte arbeider deltid. Ifølge arbeidsmiljøloven har foreldre med barn under 12 år rett til redusert arbeidstid så sant det ikke medfører særlige ulemper for virksomheten. Det er et politisk mål at mødre skal kunne delta i yrkeslivet på linje med fedre, men samtidig fremstilles full jobb for mor ofte som problematisk i den offentlige debatten det kan gi stress og mas for familien og lite tid til barna (Ellingsæter 2005). Full jobb ses sjelden som et hinder for menns familierolle så lenge de ikke jobber veldig mye. Mødre kan altså møte forventninger om fulltids yrkesaktivitet, samtidig som de forventes å bruke mye tid på barna. Også familiepolitikken gir doble og til dels motstridende signaler om hvordan morsrollen bør utformes. Norge har det som gjerne kalles en tvetydig familiepolitisk modell (Skrede 2004). Vi har både ordninger som støtter opp om mødres yrkesarbeid, som for eksempel barnehager og en romslig foreldrepermisjon, og ordninger som trekker i retning av en mer tradisjonell arbeidsdeling mellom foreldrene, for eksempel kontantstøtten. Mødre kan dessuten ha uklare og ambivalente ønsker for tidsbruk hjemme og ute. De kan godt ønske å legge mye tid i jobben samtidig som de vil være mye sammen med barna. Videre kan både jobb og familie ha positive så vel som negative sider. Hvilke aspekter som veier tyngst, vil variere over tid og mellom situasjoner. Både mødre og fedre vil gjerne se på seg selv og fremstille seg selv som gode
200 Søkelys på arbeidslivet foreldre og gode arbeidstakere, men hvilken rolle som får forrang, kan avhenge av situasjonen. I metodelitteraturen er såkalt «social desirability bias» et velkjent fenomen, det vil si at folk ofte gir sosialt ønskelige svar i intervjuundersøkelser. Hva som oppfattes som ønskelig, kan imidlertid være situasjonsavhengig. Dermed er det grunn til å spørre om temaet for en gitt undersøkelse kan ha betydning for hvordan mødre besvarer spørsmål om arbeidstidsønsker. Kan det være slik at de er mer opptatt av å fremstå som gode arbeidstakere i undersøkelser om yrkesaktivitet og arbeidstid enn i undersøkelser av forholdet mellom familie og jobb og om levekår generelt? Og kan det tenkes at foreldrerollen og tid med familien betones sterkere i den siste enn i den første typen studier? I tillegg til at svarene kan være farget av «sosial ønskelighet», er det rimelig å anta at de positive sidene ved yrkesarbeidet fremtrer tydeligere, og at de negative sidene kommer mer i bakgrunnen når undersøkelsen kun dreier seg om jobben enn når den dekker flere temaer. I undersøkelser som også handler om barn, familie og fritid, kan yrkesarbeidet lett fremstå som en motsetning til andre aktiviteter. Mulige konflikter mellom jobb, familie og fritid kan fort tillegges større vekt. Dette kan innebære at mange sier de gjerne skulle jobbe mindre. Ellingsæter (2004) fremholder også at folk ofte har uklare preferanser og kan ønske seg flere ting samtidig. Mange kan kanskje tenke seg å bruke mer tid både hjemme og på jobben, men dette fanges sjelden opp i spørreundersøkelser. Spørsmål om arbeidstidspreferanser har ofte gjensidig utelukkende svaralternativer. Preferansene kan dermed fremstå som mer entydige enn de er. Smelser (1998) diskuterer forholdet mellom rasjonalitet og ambivalens som forklaringsmodeller i samfunnsvitenskapen og advarer mot å tillegge holdningsundersøkelser for stor vekt. Slike kan, sier han, tilsløre at folk kan ha uklare preferanser, og ønsker seg flere ting på en gang, eller har motstridende holdninger til ett og samme fenomen. Også dette skulle tilsi at rapportering av arbeidstidsønsker er følsomt for kontekst. Dersom man ikke har klare preferanser, eller gjerne vil bruke mer tid både hjemme og ute, kan undersøkelsens tema, og den sammenhengen spørsmålet inngår i, være utslagsgivende for hvilket svar man velger. Fremstår jobben mer positiv når undersøkelsen kun handler om yrkesarbeid? Det er altså mye som taler for at temaet for en undersøkelse kan ha betydning for hvilke preferanser folk rapporterer. Når det gjelder arbeidstidsønsker, går hovedskillet trolig mellom undersøkelser som primært dreier seg om yrkestilknytning og jobb på den ene siden, og undersøkelser av flere temaer på den andre. Vi kjenner ikke til systematiske studier av hvordan undersøkelsenes temaer påvirker folks rapportering, men vil forsøke å belyse dette ved noen eksempler fra norske undersøkelser gjennomført i tiden 1985 2007. Den politiske og kulturelle konteksten vil altså variere. Det har også vært skiftende konjunkturer på arbeidsmarkedet og en klar økning i mødres yrkesarbeid. Den offentlige tilretteleggingen for å kombinere barn og jobb er blitt langt bedre, blant annet ved utvidet foreldrepermisjon, bedre
Hvorfor er mødre mer fornøyde med full jobb i noen undersøkelser enn i andre? 201 barnehagedekning og maksimumspriser i barnehagene. Slike forhold får vi ikke kontrollert for her. Vi forsøker imidlertid å holde spørsmålsformuleringen mest mulig konstant ved at vi kun trekker fram studier der spørsmålet om arbeidstidsønsker inneholder forutsetninger om endringer i lønn eller inntekt. Vi har foretatt noen egne datakjøringer, men benytter også tidligere publiserte resultater. Det er derfor litt ulik avgrensning av hvem som er fulltidsarbeidende mødre. Det vanligste, både internasjonalt og i Norge, er at spørsmål om arbeidstidsønsker inngår i undersøkelser som dekker mange temaer. Det varierer litt hvilke temaer som dekkes, men felles er at spørsmål om arbeidstid og arbeidstidsønsker utgjør en svært begrenset del av undersøkelsen og heller ikke nevnes i tittelen eller når intervjueren tar kontakt for å få folk til å delta. I Norge har vi flere eksempler på dette. Som nevnt, ble spørsmål om arbeidstidsønsker tidligere stilt jevnlig i SSBs generelle levekårsundersøkelser. Deltakerne var da innstilt på å snakke om levekår i vid forstand, og før de ble spurt om arbeidstid og arbeidstidsønsker, hadde de svart på spørsmål om boforhold, kvaliteten på nærmiljøet, eiendeler i husholdningen, husholdningens sammensetning, tid brukt til husarbeid, hjelp til hjelpetrengende i husholdningen samt bruk av barnetilsyn (NOS C301). Mange mødre rapporterte her at de gjerne skulle jobbe mindre. I 1995 oppgav hele 54 prosent av de fulltidsarbeidende mødrene 4 med barn under sju år at de ville foretrekke kortere arbeidstid (Kitterød og Roalsø 1996). Også i innledningsintervjuet til Tidsbruksundersøkelsen 2000 var arbeidstidsønsker kun ett av mange temaer (Rønning 2002). Undersøkelsen ble presentert som en bred kartlegging av tidsbruk til alle typer gjøremål, slik som husarbeid, inntektsgivende arbeid, utdanning, fritidssysler og søvn. Hovedinstrumentet var en dagbok der deltakerne skulle notere sine gjøremål i to døgn, men innledningsvis hentet man inn en del informasjon gjennom et vanlig intervju. Her spurte man om boligstrøk, fritidsaktiviteter, organisasjonsmedlemskap og husholdningens sammensetning før man kom inn på arbeidstid og arbeidstidsønsker. Spørsmålet om arbeidstidsønsker var ganske likt det som ble stilt i levekårsundersøkelsene, og lød som følger: «Er det denne arbeidstiden som passer deg best, eller skulle kortere eller lengre arbeidstid passe deg bedre? Vi tenker oss da at lønnen minker eller øker i tilsvarende grad.» Omtrent en av tre heltidsarbeidende mødre med barn under sju år rapporterte at de ville foretrekke kortere arbeidstid (egne analyser). Som nevnt, spurte man også om arbeidstidsønsker i tre undersøkelser av småbarnsforeldres dagliglivsorganisering i 1998, 1999 og 2002. Også her var dette kun ett av mange temaer (se f.eks. Pettersen 2003). Formålet var blant annet å evaluere kontantstøttereformen fra slutten av 1990-tallet og få en bred oversikt over foreldres bruk av, og ønsker om, barnetilsyn). Spørsmålene om arbeidstid og arbeidstidsønsker ble stilt ganske tidlig, men det var helt klart for deltakerne at undersøkelsene handlet om å kombinere barn og jobb. De ble blant annet presentert som undersøkelser om barnefamiliers tilsynsordninger, yrkesdeltakelse og økonomi. Blant ansatte mødre med full jobb 5 oppgav her 41 prosent at kortere
202 Søkelys på arbeidslivet arbeidstid ville passe dem bedre (Kitterød 2007). Spørsmålet om arbeidstidsønsker var nesten identisk med det som ble stilt i levekårs- og tidsbruksundersøkelsene. Selv om resultatene varierer noe, gir alle de nevnte undersøkelsene inntrykk av at en betydelig andel fulltidsarbeidende mødre helst vil jobbe mindre. Dette kan utvilsomt være uttrykk for at mange har et stramt tidsbudsjett og må jobbe mer enn de ønsker av økonomiske eller andre årsaker. Mange synes sikkert også at jobben er slitsom, vil gjerne ha mer luft og rom i hverdagen og være mer sammen med barna sine. Vi mener imidlertid at den høye andelen «oversysselsatte» mødre må ses i lys av at undersøkelsens tema og at de øvrige spørsmålene i undersøkelsene lett kunne lede tankene hen på problemer ved å kombinere jobb og familie eller fritidsaktiviteter. Jobben kan dermed fremstå som en konkurrent til andre gjøremål, og ønsker om at jobben skal ta mindre plass, kan bli brakt til overflaten. Mange vil nok også fremstille seg som gode foreldre ved å si at de gjerne skulle jobbe mindre. Dette gjelder trolig særlig i de tre undersøkelsene om småbarnsforeldres dagliglivsorganisering som ble gjennomført i en tid med et ganske opphetet debattklima i forbindelse med innføringen av kontantstøtte på slutten av 1990-tallet. I den offentlige debatten ble mødres yrkesarbeid ofte fremstilt som en kilde til stress og mas i dagliglivet, og som et hinder for tilstrekkelig tid med barna (Ellingsæter 2005). Tidligere analyser av 2002-undersøkelsen har vist at over halvparten av de «oversysselsatte» mødrene mente de hadde mulighet til å få redusert jobb hos sin nåværende arbeidsgiver. Mange bodde også i husholdninger med høy inntekt (Kitterød 2007). Dette tyder på at mange kunne ha jobbet mindre hvis de virkelig prioriterte det. Arbeidstidundersøkelsen 1985 er også et eksempel på en undersøkelse der arbeidstidsønsker kun var ett av mange temaer. Her inngikk imidlertid ordet «arbeidstid» i tittelen, og innholdet var mer tematisk avgrenset enn i undersøkelsene som er omtalt over. Undersøkelsen ble gjennomført i forbindelse med Arbeidstidsutvalgets utredning på 1980-tallet, og hovedtemaet var holdninger til arbeidstidsreformer. Spørsmålet om arbeidstidspreferanser lød som følger: «Dersom du kunne bestemme selv, ville du ønske å øke eller redusere din nåværende ukentlige arbeidstid? Din lønn ville da øke eller bli redusert i tilsvarende grad.» Både blant menn og kvinner var det mange som ønsket en annen arbeidstid, men andelen var høyest blant kvinner med barn under sju år, der halvparten av de heltidsansatte ville foretrekke kortere arbeidstid (Ellingsæter 1987). Dette kan reflektere mangelen på barnehageplasser på denne tiden, en travel hverdag og at mange måtte ha full jobb av økonomiske grunner, men etter vår mening må mødrenes svar også ses i lys av at undersøkelsen fokuserte sterkt på mulige problemer ved å kombinere jobb og hjem. Før spørsmålet om arbeidstidspreferanser ble man nemlig spurt om man gjerne skulle hatt en annen eller mer fleksibel arbeidstidsordning, om arbeidstiden skapte problemer i forhold til åpningstider i barnehage, skole og butikker, for samvær med familie og venner eller deltakelse i fritidsaktiviteter, samt om holdninger til ulike arbeidstidsreformer, blant annet kortere daglig eller ukentlig arbeidstid, lengre ferier, lengre svangerskapspermisjon og nedsatt pensjonsalder.
Hvorfor er mødre mer fornøyde med full jobb i noen undersøkelser enn i andre? 203 Mens undersøkelsene over dekker mange områder, dreier AKU seg i hovedsak om forhold ved yrkesarbeidet. Deltakerne intervjues om sin tilknytning til arbeidsmarkedet i en bestemt referanseuke og får spørsmål om sine arbeidsoppgaver, sin arbeidstidsordning og bedriften de jobber i. De oppgir både den avtalte arbeidstiden i referanseuka og hvor mange timer de faktisk jobber. 6 Spørsmålet om arbeidstidspreferanser kommer et godt stykke ute i intervjuet. Som nevnt tidligere, spør man her om folk ønsker en annen avtalt ukentlig arbeidstid enn den de har, og hvor mange timer de eventuelt ønsker seg. Fra 2006 blir spørsmålet stilt både til heltids- og deltidssysselsatte, noe som gjør det mulig å studere ønsker om kortere arbeidstid. Dette er i liten grad blitt analysert tidligere. Våre analyser av undersøkelsene fra 2006 og 2007 viser at resultatene skiller seg klart fra dem man finner i andre undersøkelser. Ser vi alle mødre under ett, er det litt flere som ønsker lengre enn som ønsker kortere arbeidstid. Dette er naturlig nok ikke tilfellet blant dem med full jobb, men også her er det få som ønsker å jobbe mindre. Kun 12 prosent av heltidsansatte mødre med barn under sju år 7 ønsker kortere arbeidstid enn de har. Andelen «oversysselsatte» er dermed atskillig lavere enn i andre studier. Vi kan ikke gi noe klart svar på hvorfor det er slik. Muligens har det betydning at det er blitt lettere å få barnehageplass, og at foreldrebetalingen er gått ned, men vi mener det også er viktig å se resultatet i lys av undersøkelsens tema. Når hovedfokuset er arbeidsforhold og arbeidstid, mens barn, familie og fritid ikke berøres overhodet, vil trolig de positive sidene ved yrkesarbeidet komme mer i forgrunnen, mens mulige konflikter i forhold til hjem og fritid trer mer i bakgrunnen. Videre kan vi anta at den sterke fokuseringen på yrkesarbeidet gjør at deltakerne gjerne vil fremstå som gode arbeidstakere og sjelden rapporterer ønsker om å jobbe mindre. Diskusjon Folks arbeidstidspreferanser er et viktig forskningstema i mange land. Analyser på feltet brukes som grunnlag for å beskrive tidsvelferd, til å foreslå endringer i arbeidsmarkeds- eller familiepolitikken og til å anslå arbeidstilbudet i ulike grupper. Ulike undersøkelser gir imidlertid ulike bilder av folks arbeidstidsønsker, men det diskuteres sjelden hvorfor det er slik. Med denne artikkelen ønsker vi å bidra til en bedre forståelse av dette, med utgangspunkt i en drøfting av hvorfor heltidsarbeidende mødre fremstår som mer fornøyde med arbeidstiden sin i noen undersøkelser enn i andre. Eksempelvis viser flere norske studier at mellom en tredel og halvparten av de heltidsarbeidende småbarnsmødrene gjerne skulle jobbe mindre, mens AKU viser at dette bare gjelder om lag én av ti. Vi argumenterer for at folks svar på spørsmål om arbeidstidspreferanser er følsomme for ordlyden i spørsmålet, for undersøkelsens tema og for den konteksten spørsmålet stilles i. Vi kjenner ikke til systematiske studier av dette, men fremmer en del antakelser og gir noen eksempler fra norske undersøkelser. Kanskje kan dette være et utgangspunkt for mer systematiske metodestudier senere. Når det gjelder undersøkelsens tema, mener vi det er mye som taler for at folk
204 Søkelys på arbeidslivet sjeldnere vil rapportere ønsker om kortere arbeidstid i undersøkelser som kun dreier seg om jobben, enn i undersøkelser som dekker flere temaer. De sistnevnte bringer lett til overflaten konkurrerende tidskrav fra jobb, familie og fritid. Mange vil ha ambivalente og uklare ønsker i forhold til tidsbruk hjemme og ute. Svarene kan derfor være situasjonsbetingede. Når det gjelder selve spørsmålsutformingen, argumenterer vi for at flere vil rapportere ønsker om å jobbe mindre når man spør om ønsket tidsbruk til mange ulike aktiviteter, enn når man kun spør om arbeidstidspreferanser. I tråd med tidligere studier antar vi dessuten at færre rapporterer ønsker om å jobbe mindre når de blir bedt om å veie tid og penger mot hverandre, enn når spørsmålet ikke inneholder en forutsetning om endret lønn eller inntekt. Vi mener det også kan være grunn til å anta at færre sier de gjerne vil jobbe mindre når endringene ses i forhold til den avtalte arbeidstiden, enn når referansen er vanlig eller gjennomsnittlig arbeidstid. Videre mener vi mye taler for at flere rapporterer ønsker om kortere arbeidstid når spørsmålet inneholder ordene kortere/lengre, øke/redusere eller mer/mindre, enn når man spør om folk ønsker en annen arbeidstid enn de har. De første formuleringene vil trolig lettere enn den siste aktualisere mulige endringer. Vi har ikke grunnlag for å avgjøre hvilke undersøkelser som gir det mest korrekte bildet av foreldres arbeidstidsønsker, eller hvilken spørsmålsformulering som er best. Det er kanskje heller ikke mulig eller ønskelig å gjøre dette. Vi håper imidlertid å bidra til større bevissthet blant forskere og andre om at opplysninger om arbeidstidsønsker må tolkes med en viss varsomhet og ses i lys av spørsmålenes utforming og den sammenheng de stilles i. Det kan også være grunn til å mane til en viss forsiktighet med å bruke spørsmål om arbeidstidsønsker som grunnlag for politikkutforming. Det at folk sier de gjerne skulle jobbe mindre, innebærer ikke nødvendigvis at de har lav tidsvelferd eller kommer til å forandre arbeidstiden sin hvis de får mulighet til det. Det kan være uttrykk for en generell opplevelse av en travel hverdag, uten at dette vil nedfelle seg i endret praksis hvis muligheten byr seg. Vi vil også understreke at vi ikke mener at noen av spørsmålsformuleringene er dårlige eller ubrukelige. Poenget er snarere å oppfordre til større bevissthet om hva man egentlig måler. Eksempelvis vil vi hevde at generelle spørsmål om ønsket tidsbruk til mange ulike aktiviteter, som i ISSP, er bedre egnet til å si noe om verdivurderinger og holdninger i vid forstand, enn om hvor mye folk egentlig vil jobbe. Når spørsmålene stilles flere ganger og i mange land, kan man fange opp endringer i holdninger og verdier over tid i enkeltland og studere forskjeller mellom landene. Spørsmål som ber folk veie tid og penger mot hverandre, gir gjerne lavere andeler som rapporterer ønsker om å jobbe mindre enn andre typer spørsmål, men forutsetningen om endret inntekt kan føre til at mange som gjerne kunne tenke seg å jobbe mindre, ikke rapporterer dette fordi de ikke har mulighet til å gå ned i inntekt. Flere analyser viser at arbeidstakere med høy inntekt oftere enn andre sier at de gjerne skulle jobbe mindre ved slike spørsmål (Stier og Lewin-Epstein 2003, Kitterød 2007). Spørsmålsformuleringen påvirker dermed ikke bare andelen som
Hvorfor er mødre mer fornøyde med full jobb i noen undersøkelser enn i andre? 205 rapporterer ønsker om kortere arbeidstid, men også hvilke grupper dette gjelder. Opplysninger om arbeidstidspreferanser kan utvilsomt gi mye viktig og interessant kunnskap, men det bildet vi får, er følsomt for kontekst og spørsmålsutforming. Det er derfor viktig å tenke igjennom hva slike spørsmål egentlig måler og hvorvidt de er et godt grunnlag for utforming av politikk. Noter 1. Artikkelen inngår som en del av prosjektet Mobilizing unutilized labour reserves: The role of part-time work and extended employment interruptions, finansiert over Arbeidslivsprogrammet i Norges forskningsråd. En tidligere versjon ble presentert på konferansen Nya perspektiv på kön och arbete på Stockholms universitet 20. mars 2009. Vi takker deltakerne på konferansen samt Helge Næsheim og Tonje Köber ved Seksjon for arbeidsmarked i Statistisk sentralbyrå for nyttige kommentarer. 2. Spørsmål om man ønsker en annen avtalt arbeidstid er tidligere stilt kun til dem som er sysselsatte på deltid. Hensikten har vært å kartlegge undersysselsetting. 3. For ansatte som ikke har arbeidstidsavtale, og for ansatte med arbeidstidsavtale som varierer fra uke til uke, kartla man den gjennomsnittlige arbeidstiden per uke. Spørsmålene om ønsket arbeidstid stilles da i forhold til dette gjennomsnittet. 4. Som fulltidsarbeidende regnes her ansatte med en vanlig ukentlig arbeidstid på minst 35 timer. 5. Analysen gjelder for mødre med barn i alderen ett til seks år. Som fulltidsansatte regnes de med en vanlig ukentlig arbeidstid på minst 37 timer. 6. Opplegg og gjennomføring av Arbeidskraftundersøkelsen er nærmere omtalt på SSBs internettsider, i serien NOS Arbeidsmarkedsstatistikk/NOS Arbeidskraftundersøkelsen og i Bø og Håland (2002). 7. Sysselsatte med en avtalt (vanlig) arbeidstid på minst 37 timer per uke regnes som heltidsarbeidende. Det samme gjelder sysselsatte med en avtalt (vanlig) arbeidstid på 32 36 timer per uke, som oppgir at dette er heltid i deres yrke. Analysen gjelder for mødre med barn i alderen ett til seks år. Referanser Bø, T.P. og I. Håland (2002), Dokumentasjon av arbeidskraftundersøkelsen (AKU). Notater 2002/24. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Böheim, R. og M.P. Taylor (2004), «Actual and Preferred Working Hours». British Journal of Industrial Relations, 42:149 166. Clarkenberg, M. og P. Moen (2001), «Understanding the Time Squeeze. Married Couples Preferred and Actual Work-Hour Strategies». American Behavioral Scientist, 44:1115 1135. Ellingsæter, A.L. (1987), «Ulikhet i arbeidstidsmønstre». I: NOU, Norges offentlige utredninger (1987:9B), Vedlegg til Arbeidstidsutvalgets utredning, s. 54 96. Oslo: Kommunal- og arbeidsdepartementet. Ellingsæter, A.L. (2003), «Når familiepolitikk ikke virker Om kontantstøttereformen og mødres lønnsarbeid». Tidsskrift for samfunnsforskning, 44:499 527. Ellingsæter, A.L. (2004), «Tidskrise i familien?». I: A.L. Ellingsæter og A. Leira (red.), Velferdsstaten og familien. Utfordringer og dilemmaer, s. 128 159. Oslo: Gyldendal Akademisk. Ellingsæter, A.L. (2005), «Tidsklemme» metafor for vår tid». Tidsskrift for samfunnsforskning, 46: 297 326. Gornick, J.C. og M.K. Meyers (2003), Families That Work. Policies for Reconciling Parenthood and Employment. New York: Russell Sage Foundation. Holter, Ø.G., H. Svare og C. Egeland (2008), Likestilling og livskvalitet 2007. Rapport 1/2008, Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet. Jacobs, J.A. og K. Gerson (2004), The Time Divide. Work, Family and Gender Inequality. Harvard: Harvard University.
206 Søkelys på arbeidslivet Kitterød, R.H. (1999), «Tidsbruk, tidspress og tidsprioriteringer: Hvor travelt har vi det egentlig?». Samfunnsspeilet, 13:41 52. Kitterød, R.H. (2007), «Arbeidstidsønsker i småbarnsfasen. Hvordan tolke ønsker om kortere arbeidstid?». Sosiologisk tidsskrift, 15:29 53. Kitterød, R.H. og K.-M. Roalsø (1996), «Arbeidstid og arbeidstidsønsker blant foreldre». Samfunnsspeilet, 10:12 23. Lewis, J., M. Campbell og C. Huerta (2008), «Patterns of paid and unpaid work in Western Europe: gender, commodification, preferences and their implications for policy». Journal of European Social Policy, 18:21 37. McDonald, P.K., L.M. Bradley og D. Guthrie (2006), «Challenging the Rhetoric of Choice in Maternal Labour-Force Participation: Preferred Versus Contracted Work Hours». Gender, Work and Organisation, 13:471 491. Merz, J. (2002), «Time and economic well-being a panel analysis of desired versus actual working hours». Review of Income and Wealth, 48:317 346. Mykkeltvedt, A.G. (2008), «Mer tid til familie mindre til jobb». NSDnytt 4/08. Norges Offisielle Statistikk (NOS) C301: Levekårsundersøkelsen 1995. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Pettersen, S.V. (2003), Barnefamiliers tilsynsordninger, yrkesdeltakelse og bruk av kontantstøtte våren 2002. Rapporter 2003/9. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Reynolds, J. (2003), «You Can t Always Get the Hours You Want: Mismatches between Actual and Preferred Work Hours in the U.S.». Social Forces, 81:1171 1199. Reynolds, J. og L. Aletraris (2006), «Pursuing Preferences: The Creation and Resolution of Work Hour Mismatches». American Sociological Review, 21:618 638. Rønning, E. (2002), Statistisk sentralbyrås tidsbruksundersøkelse 2000/01. Dokumentasjon og resultater fra intervjuet. Notater 2002/26, Oslo: Statistisk sentralbyrå. Skjåk, K.K. (1998), Intervjuundersøking om arbeidsforhold og arbeidserfaringar. Brukermelding. Bergen: Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Skrede, K. (2004), «Familiepolitikkens grense ved «likestilling light»?». I: A.L. Ellingsæter og A. Leira (red.), Velferdsstaten og familien. Utfordringer og dilemmaer, s. 160 200. Oslo: Gyldendal akademisk. Smelser, N.J. (1998), «The rational and the ambivalent in the social sciences». American Sociological Review, 63:1 16. Stier, H. og N. Lewin-Epstein (2003), «Time to Work: A Comparative Analysis of Preferences for Working Hours». Work and Occupation, 30:302 326. Stortingsmelding nr. 8 (2008 2009), Om menn, mannsroller og likestilling. Oslo: Barne- og likestillingsdepartementet. Torp, H. og E. Barth (2001), Actual and Preferred Working Time. Regulations, incentives and the present debate on working time in Norway. Rapport 2001:3. Oslo: Institutt for samfunnsforskning. Van Echelt, P.E., A.C. Glebbeek, S.M. Lindenberg (2006), «The new lumpiness of work: explaining the mismatch between actual and preferred working hours». Work, employment and society, 20:493 512. Wharton, A.S. og M. Blair-Loy (2006), «Long Work Hours and Family Life. A Cross-National Study of Employees Concerns». Journal of Family Issues, 27:415 436.