5Gallo Usher Magnepan Elac AudioPro

3/2011 9. årgang Mai-Juni 51 Skandinavisk High-End magasin Form følger funksjon: 5Gallo Usher Magnepan Elac AudioPro Rør eller transistor? Rouge vs Classé Nettverksdac er: Electrocompaniet, Olive og M2Tech Hjemme hos JackX Hi-fi messer: Stockholm, Lørenskog og Oslo NOK 98,-/DK 89,-/SEK 89,- INTERPRESS NORGE returuke: 26 Glimmer og gråstein Skeive skiver Blått & Rått Blanda akustiske drops Kurt Lassen favoritter Musikk:

En messe verd? Det er liten tvil om at hi-fi bransjen har vært gjennom tøffe tak, og det er ikke uvanlig at hesten biter når krybben er tom. Også vi i Fidelity opplever en noe tøffere tone enn ønsket, og blir en smule oppgitt over all skittkastingen. Gjensidig respekt og bedre samarbeide ville skape et mye triveligere miljø for alle oss som er levende opptatt av god lyd. Men noen ser litt lysere på det enn andre! Jørgen fra Moss, forøvrig en av initiativtakerne til Hi-Fi messen i Horten, er innom redaksjonen for å hente et par høyttalere som har vært til test. Han nevner så i forbifarten at han har fått Skandinavias største hi-fi kjede som nærmeste nabo. Av ren refleks prøver jeg å trøste litt og antyder vel at salget vel vil ta seg opp igjen når nyhetens interesse rundt den andre butikken har fortatt seg en smule Da gliser Jørgen bredt og antyder at jeg har misforstått. Faktum er at han har økt omsetningen betydelig etter at konkurrenten har etablert seg rett over gata! Og også denne gjør det bra. Et større tilbud har skapt fornyet interesse for god lyd i hele byen. Dette har skapt et liv og en hi-fi entusiasme som alle er tjent med; begge butikkene pluss fornøyde kunder som opplever de større gleder og økt engasjement bedre lyd tilfører favorittmusikken. På bladmarkedet har lille Norge hele 3 hi-fi blader. Samtidig har Norge en av verdens beste hi-fi miljøer med betydelig entusiasme på begge sider av disken. Arv eller miljø? Årsak eller virkning? Uttallige ganger har jeg fått høre fra en av våre mest omtalte forsterkerprodusenter at hans popularitet utelukkende skyldes glimrende produkter. En enstemmig positiv norsk presse har knapt nok hatt noen betydning for populariteten her hjemme. Nei vel, ja I Danmark har man ingen fagblader igjen etter at bransjen hadde gått på markedsføringskurs og lært seg at kontaktpris er selve grunnlaget for valg av annonseorgan. Og siden de store aviser og ukeblader trykkes i store opplag, vil prisen pr. leser litt overfladisk oppleves som gunstig selv om annonsene egentlig er grisedyre. Men da annonsekronene forsvant fra fagpressen med sine mer beskjedne opplag, måtte altså de gode danske hi-fi bladene gi opp, senest High Fidelity for knapt et år siden. Dermed stupte også hi-fi interessen i hele landet. Markedssjefene hadde glemt at entusiastene ikke bare handlet utstyr til seg selv. De er også viktige trendsettere i lokalmiljøet. Og kunnskapene om utstyret kommer i betydelig grad fra fagbladene Vel, nok om min syke mor. I dette bladet bringer vi både en stor reportasje fra high-end messen i Stockholm, og en liten reportasje fra en velmenende, men altfor beskjeden messe på Lørenskog utenfor Oslo. Og allerede på de neste sidene finner du en aldeles fersk reportasje fra en butikkmesse i Skandinavias største hi-fi butikk, Oslo Hi-Fi Center. Sammen med sine leverandører var butikken med på å skape betydelig interesse for vår lidenskap sammen med de første krokusene en weekend i April. Men tenk om alle gode krefter kunne gå sammen om en skikkelig publikumsmesse i Oslo? Jeg avslutter derfor med et ønske om at både importører, produsenter, butikker, publikum og ikke minst vi norske hi-fi blader, må strekke ut hånden til hverandre og snarest få til en skikkelig norsk hi-fi messe i et av verdens beste hi-fi land. Slik som svenskene og danskene tydeligvis klarer det. Ansvarlig redaktør Knut Vadseth knuvadse@online.no Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24 Skribenter i dette nummer Arne Christian Damhaug Kurt Lassen Jan Myrvold Tore Dag Nilsen Stein Arne Nistad Håkon Rognlien Anders Rosness Trond Torgnesskar Knut Vadseth Foto Knut Vadseth Grafisk design Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80 www.ideverkstedet.no Trykk Printall Annonseavdeling Tlf: 32 76 88 39 (22 44 38 12) Annonsemateriell annonse@ideverkstedet.no Kontakt redaksjon post@audiofidelity.no Diskusjonsforum www.audiofidelity.no Abonnement service: MediaConnect AS Postboks 265 Økern, 0510 Oslo Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01 fidelity@kundetjeneste.no Etterbestilling av tidligere utgivelser: www.audiofidelity.no post@audiofidelity.no Tlf: 22 55 25 75 Etterbestilling av artikler som PDF: Pris: Kr. 50 pr side sendt på e-post Oppstart kr. 100 pr. blad. kristin@ideverkstedet.no Utgiver Forlaget Fidelity AS Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo ISSN 1503 4291 www.audiofidelity.no Ha en deilig vår! Mvh Knut V Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne bestemmelse gjelder også enhver form for elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav. 3

Innhold 51 nr 3/2011 14 Rør eller transistor? 6 Brev 18 Rør eller transistor: Classé Audio CA-M600 mono effektforsterker 34 Hjemme hos JackX 22 Rør eller transistor: Rogue Apollo mono rørforsterker 40 Gruppetest: Magnepan 1.7 8 Gruppetest 5 høyttalere 26 Rør eller transistor: Sec. op. 44 Butikkmesse i Oslo 10 Gruppetest: Anthony Gallo Acoustics Ref 3,5 28 Gruppetest: Usher Dancer Mini- Two Diamond DMD gulvstående 46 Olive 06HD CD-spiller, ripper, Dac, server og pre 4

50 Musikkomtaler: Glimmer og gråstein 62 Budsjettreferansen: Rotel RCX-1500 Stereo CD Receiver 86 Bilde- og lydmesse Triaden 52 Musikkomtaler: Skeive skiver 66 Gruppetest: Elac 310 Crystal Edition stativhøyttaler 88 M2Tech: USB-Dac 56 Musikkomtaler: Blanda akustiske drops 70 Burson Audio HA-160 Headphone Amplifier 90 Electrocompaniet Prelude PD 1 USB-DAC 58 Musikkomtaler: Blått & rått 72 Gruppetest: Audio Pro Image Blue Diamond V3 94 Audio Desk platevasker 60 Musikkomtaler: Kurt Lassen favoritter 76 Stockholm High End messe 2011 96 Neste nummer 5

Brev til 6 Hjemme hos Jeg invitere der på hjemmebesøk hvis det passer:-) Jeg sitter med Audio Research Ref 5 og Ref 110, Dac 8 og riaa Ph5, Så har jeg Tannoy Glenair 15 som ht, Platespiller er en Jr Transrotor med en zyx pu rb 100. Strømforskyning er en konstant jr. Og kabling er Black Magic, Cd spiller er Electrocompaniet Emc1. jeg har stående et Stello drivverk og Stello cdt 100. Annlegget står i en helt vanligt møblert leilighet. Jeg lurer på om jeg skulle ha oppgradert platespiller eller høyttalere, men synes jeg har brukt langt over det jeg har tenkt på hifi. Lommeboka sier jo stopp før eller siden men man lever jo en gang. Så hvorfor ikke gjøre noe man har lyst til og ikke bare sitte der og drømme seg vekk? Jeg gjorde drømmen virkelig! Men har litt lyst å teste ut noen andre ht også. Bjørn Endrestad Hei! Du bor såpass langt unna at det ikke blir helt enkelt å besøke deg, men kan ikke du eller noen venner prøve å tegne og fortelle litt mer om anlegget, tankene bak og drømmer om oppgraderinger? Anlegget virker på meg ganske så fornuftig balansert, men det er selvsagt mulig å få enda mer oppløsning med enkelte andre høyttalere, men kanskje på bekostning av morofaktor og trøkk. Vi får holde kontakten og se hva vi kan finne på. Og takk for inspirasjon til å gjøre drømmen til virkelighet! Knut V Gratulerer med 50xFdelity! Gratulerer med de 50 første! Fint å ha vært med så langt! Ser det ønskes flere artikler, og siden jeg har 3 publiseringer så langt lurer jeg på hvorvidt det ønskes mer fra min hånd i 2011..Har nemlig løst problemet med levelig filmlyd for knøttsmå 2000 kroner, med et høyst overraskende sett, som attpåtil er noen år gammelt. Likevel holder det fint følge med dagens nyere systemer, Faktisk såpass spennende at jeg velger å skrive om det! Har også testen av den fortsatt kurante nettkabelen QED Qonduit MC her, og sender med den oppdaterte artikkelen når testen av det lille Aego M fra Acoustic Energy er ferdig! Bjørn Tore Arstein Hei Bjørn Tore Vi vil gjerne benytte deg som Gjesteskribent med visse mellomrom i Fidelity, og vi hadde klar din morsomme artikkel om PM-musa til dette bladet, men måtte av ulike grunner legge denne over til neste blad,. Vi håper og tror at også noen av dine andre artikler vil komme på trykk etterhvert, men det er en kompleks greie å fylle de 100 sidene I Fidelity med det vi mener er en optimal miks av godt stoff. Jeg må tilstå at jeg blir hyppigere refusert eller flyttet til neste blad enn deg!. Mvh Knut Ayon Triton Er ivrig leser av Fidelity og har komplett samling! Leser med stor interesse deres lytteinntrykk av integrerte forsterkere om dagen. Håper dere får mulighet for en test av Ayon Triton sin glimrende forsterker som jeg nyter hjemme i eget anlegg. Dere hadde jo et par fine anmeldelser av Ayon sine mindre modeller tidligere. Ellers helt i orden med færre blader. Kvalitet først! Mvh Kristian Mikalsen Er ikke dette en klasse A sak? Vi planlegger I tilfelle en gruppetest på nettopp klasse A forsterkere da vi er mange i redaksjonen som har fått øynene opp for generelt glimrende lyd på disse. Så takk for tipset, også om jeg husker feil med hensyn til klasse Knut CD-spiller Hvilken CD-spiller ville du anbefale av følgende: Esoteric X-03SE og Eximus CD10 (brukt)? Er i stor tvil og ville være kjempe takknemmelig for et godt råd. Mvh Bjørge Takk for tilliten, men jeg har faktisk ikke hørt siste Eximus, men de rimeligere modellene er utrolig mye for engene. Jeg husker heller ikke helt hvilke av Esoteric ene jeg har hørt bortsette fra 0-modellen som er det beste jeg noensinne har opplevd. Men de kan bli en anelse sterile, men fantastisk konstruksjon. Men Esoteric en er vel enda mye dyrere? Flott at du velger CD. mvh Knut V Hvor bliver Adyton? Ett kjapt spørmål - har dere testet Adyton Cordis 1.8 i noen av bladene deres? Mvh Vegard Novak Vi har aldri testet noen Adyton i Fidelity da produsent/hovedforhandler ikke har ønsket en test i bladet av for oss uforståelige grunner. Men vi har akkurat hørt de siste modellene ved en presentasjon i OHC, og det må sies å låte særdeles lovende med akkurat den nesten umulige miksen av samtidig myk og krisp lyd i lydbildet. Det virker som vi endelig skal kunne slå kloa i en eller flere modeller i nærmeste framtid. Mvh Knut V

Nærmere konserthuset kommer du ikke! Flac-pioneer Hei Knut, jeg heter Rune og kommer fra ei øy 2 mil utenfor Molde som heter Gossen. Jeg har drevet med hifi og multikanal siden 1993. Kjøpte da min første integrerte Denon surround forsterker. Kjøpte så en separat Denon surround preamp i 1996 (Avp-A1). Måtte vente i 12 år før neste fra Denon kom ut (Avp-a1 hd). Jeg brukte tidligere en løs harddisk som jeg koblet via usb inngangen bak for å få spilt av musikk i flac. Kjøpte så en D-link 323 NAS som jeg putta 2 harddisker inni. Adyton AUDIOVECTOR Jeg putter inn en cdplate, kjører freerip og legger wav filene inn på Nas en fra datamaskina. Kjører TP kabel fra soverommet (hvor nas en er) inn i stua for å slippe støy fra Nas en. Så bruker jeg Denon s rc-7000ci 2 veis fjernkontroll som styrer Pre-ampen når jeg velger hvilket album som jeg vil høre på. Albumene kommer frem i displayet, så er det bare å velge sang. Slipper dermed unna cd spilleren, så jeg synes at brukervennligheten er mye bedre enn før. Lyden har jeg ikke testet så mye att og fram kontra cd spilleren, den er iallefall bra nok for meg :-) Så ungdommen som vokser opp, slipper i allefall å springe att og fram for å skifte cd plate! Elsker Fidelity:-)) Keep up the good work!!! Vennliguten hilsen opptegnet det helt store inntrykket av individuelle instrumenter. Rune Solem Sett på mer løssluppen elektronisk musikk derimot, og denne receiveren kan svinge som få vi har hørt i denne prisklassen. Ps: her er link til anlegget hvis du/dere vil se litt, beklager Prisleiet rundt 5.000 kroner domineres ellers av integrerte forsteruskarpe bilder... kere fra Rotel, Marantz og NAD, og det er mulig å oppnå litt mer finslepen lyd med en av disse. Men de har ikke helt det samme «bunnhttp://avforum.no/minhjemmekino/show.php/gt3000 draget» og kraftressursene til å drive større høyttalere. De som setter trøkk og moro høyere enn absolutt presisjon vil i mange tilfeller kunne foretrekke H/K receiveren. Konklusjon Med Harman/Kardon 3490 slipper du å velge mellom funksjonaroysen og HK Fidelity liteten til surroundreceiverne til stereoforsterkerne. En er bemelder meg med detteogpåytelsen i Hjemme hos. Anlegget surroundreceiver medpå likehfs godunder stereolyd koster fort mer penger, og hørig beskrevet Roysens Rede under Mitt anlegg og billedtråder forumet i tillegg til underå OMF en stereoforsterker med tilsvarende utstyrsliste er vanskelig finne i på reisefot tråden underblir På besøk hos forumet og under denne prisklassen. HK3490 derfor er fornuftig kompromiss for klubber forumet, underforumet Skedsdeg Hifi som foreninger vet hva du vil/ ha, og vet hva du klarer deg uten. BelønninAudio tråden hos liv Roysen. genmo er en kraftig og receiver som Møte kan sparke i selv de største og mest tungdrevne høyttalerne der ute. Audun Hage Jeg kan videre rede gjøre for mine erfaringer med hva man kan få ut av små eller utfordrende utformede rom med dyre komponenter og videre planer for egen del med eget lyttestudio i hagen. Mvh Roy Ove Roysen Hagen Lydkvalitet Hallo Roysen! Fyldig og kraftfull lydgjengivelse Det er fint at du vil stille dinfleksible lange erfaring og ekspertise for Brukervennlighet tilkoå hjelpe oss i Fidelity og våre lesere med erfaringer fra ditt blingsmuligheter eget anlegg. Vi vil også være glade for å kunne benytte deg Funksjonalitet og andre like erfarne hi-fi entusiaster Ikke superraffinert som gjesteskribent i lyden I Fidelity. I første omgang vil vi gjerne ha en artikkel om ditt Kvalitetsinntrykk eget oppsett, og vi bidrar gjerne med å ta bilder, om det skulle være nødvendig. Mvh Samlet Knut Vvurdering Pris: 4995 kr Velkommen til demo Importør: Harman-Neby (Etter denne første kontakten endte det med at Roysen i www: harman-neby.no første omgang skulle skrive for Fidelity som Gjesteskribent om en annen kjent hi-fi entusiast, JackX, som vi omtaler lenger bak bladet. Fint med respons fra lesere. KV) LYD & BILDE AUGUST 2008 Oslo Hi-Fi Center Dronning Mauds gt. 1-3 33 0250 Oslo

333 Gruppetest 5 høyttalere: 8

følger funksjon! I dette bladet tester vi IKKE den tradisjonelle hundretusenkroners drømmehøyttaleren som gjerne er en treveis gulvstående dynamisk konstruksjon med stort bassrefleks kabinett. Derimot lytter vi på 5 utradisjonelle konstruksjoner som er rimeligere og som vi alle mener er grenseprengende i forholdet pris/kvalitet. Tekst og foto: Knut Vadseth Prisforskjellen fra den rimeligste til den dyreste høyttaleren i dette bladet er betydelig med den futuristiske Gallo Ref 3.5 som den dyreste (kr.59.900) og den nesten like spesielle Elac Crystal 310 og den aktive AudioPro Diamond som de rimeligste (kr.7990). I motsetning til mange high-end høyttalere i hundretusen kroners som gjerne har mindre kompromisser i forhold til romstørrelse, lyttenivå og musikksmak, blir kompromissene større desto rimeligere høyttaleren er. Så disponerer du ikke hundretusen kroner eller mer, er det viktig å vite nøyaktig hvilke kompromisser du er villig til å inngå; kvantitet eller kvalitet? For de fleste er det rett og slett mulighetene for å spille på et realistisk høyt lydnivå i en stor stue, som de fleste velger bort. Og dette ikke bare på grunn av høyere pris, kanskje, men også av hensyn til familie og gode naboer. Metallkabinetter: Elac og Gallo Vår minste og rimeligste høyttaler denne gangen klarer da heller ikke å gjengi de aller dypeste tonene, men dette kan til en viss grad avhjelpes av en liten dypbasshøyttaler med egen forsterker, om man vil. Men i et forholdvis lite rom med tilstrekkelig god signalkilde og elektronikk, er denne høyttaleren forbløffende tett på det aller beste, om vi skal tro den begeistrede budsjettspesialisten Anders Rosness. Han undres på om Elac 301 må bli den nye prisreferansen. Dette er da også et lite teknisk under med en noe uvant design, solid metallkabinett, oppbrytningsreduserende bass/mnellomtone diamantmembran og ekte Heil-type bånddiskant som alene burde være verd totalprisen for hele systemet. Enda et eksempel på at den såkalte finanskrisen har gitt oss en rekke fantastiske hi-fi produkter til eventyrlig gunstige priser! Det mange ganger så dyre designikonet Gallo Ref 3.5, oppleves fremdeles som en litt rar høyttaler. Dette skyldes «Gallo er bedre enn de fleste når det gjelder mikrodynamikk og holografisk presisjon.» masser av nytenkninger for å oppnå best mulig lyd, form følger funksjon. Den er også størrelsemessig beskjeden og uvanlig plasseringsvennlig. Lydkvaliteten på moderate nivåer er ikke dramatisk bedre enn på Elac, men kan likevel sammenliknes med å gå opp et par klasser på rødvinen. Resultatet er en litt fyldigere og rundere kvalitet. Det er først på høyt volum at lyden på en helt annen måte suger deg inn i en ganske så virkeligshetstro konsertsal, enten du foretrekker klassisk orkestermusikk eller rock. Gallo er tett på det aller beste på flere områder, og enda bedre enn de fleste når det gjelder mikrodynamikk og holografisk presisjon. Og selv om bassen ikke er på nivå med en B&W 800 eller Wilson Sasha, er det lite å trekke også her. Men dette kan du lese mer om på neste side Usher og AudioPro Disse to høyttalerne er de mer tradisjonelle i denne gruppetesten, begge med vanlig trekabinett og dynamiske elementer. Og begge med en såkalt d Appolito fasekorrekt montering av domediskanten mellom 2 mellomtone/ basselementer. Når kreves det litt mer, også av delefilteret, om det skal være en ekte d Appolito konstruksjon med sin sedvanlig gode tredimensjonalitet og nøyaktig fokus på artistene. Men vi forutsetter faktisk at den kostbare Usher høyttaleren er korrekt konstruert da nettop mr. d Appolito er teknisk konsulent for firmaet. Men enda viktigere; lydbildet er spesielt bredt, dypt og godt fokusert på denne ganske kostbare pålehøyttaleren. Og etter vår mening gir den deg mye godlyd for pengene. Her er bare en anelse svekket dypbass i dette to-veis systemet med stort kabinett og doble 7 tommere, i forhold til større og dyrere treveis-systemer. Og toppen er akkurat så tilbakelent og lite skingrende som vi forventer av de beste diskantene, også denne med kunstig diamant slik som de dyreste B&W, Avalon og Mårten. Noen diamant er det dessverre bare i navnet på Audio Pro Diamond 3! Så koster den også brøkdelen. Her er en ganske rimelig softdome som likevel gjør en mer enn grei jobb sammen med 2 x5 tommers mellomtonelementer. Det mer spesielle med denne gulvståenede 3-veiseren, er at basselementet drives av en innebygget forsterker med elektronisk delefilter og korreksjonskrets. Bassen på Audio Pro går derfor faktisk dypere enn på den mange ganger så dyre Usher, og krever heller ikke like kraftig forsterker for å spille optimalt. Men trærne vokser ikke inn i himlen, så her mangler nok endel x er og b er i forhold til oppløsningen på Usher Dancer. Men i forhold til pris er Audio Pro et fantastisk tilbud til lite penger. Magnepan Men om Audio Pro Diamond er et veldig godt tilbud i luksus budsjettklasse, så er neste flatpakke fra amerikanske Magnepan et virkelig røverkjøp med pris litt over budsjettnivå, men med kvaliteter langt der oppe i high-end klassen. Dette om du er litt tolerant med en stram og presis, men litt slank bass som ikke går veldig dypt. Men like tynn som utseendet, er lyden så langt fra. Her er både dybde, bredde og høyde i lydbildet som er særdeles homogent og med en krisphet og mikrodetaljering i store deler av mellomtonen som er absolutt i superklassen Men mer om disse aparte konstruksjonen lenger bak i bladet. Den første allerede på neste side 9

333 Gruppetest: Anthony Gallo Acoustics Ref 3,5: Audiofil designhøyttaler Gallos s siste er en forventet forbedring av de mange epokegjørenede designdetaljer som tilsammen skaper en av verdens mest særpregede audiofile høyttaler. Den er langt mindre enn hva man skulle tro fra bildene, men låter likevel minst så stort som forventet. Og enda mye bedre! Tekst og foto: Knut Vadseth Etter nærmere et halvt hundreårs ganske intens erfaring med hi-fi, mener jeg å ane hvordan de fleste høyttalere låter bare ved å kaste et blikk på kabinett og elementer. Og det er vel størrelsen som antyder noen av de viktigste egenskapene, på godt og vondt. Og testbjektet Gallo Ref 3,5 er betydelig mindre enn hva man kunne tro fra bildene. Men låter likevel akkurat så stort som forventet av en stor høyttaler! Og det skulle også vise seg at lyden heller ikke på andre måter låt slik som jeg trodde etter utseendet å dømme Gallo Ref 3.5 Anthony Gallo med sine etterhvert så velkjente høyttalere med kulekabinetter, en glimrende løsning som både hindrer innvendige resonnanser og utvendige tidligrefleksjoner, har vært på markedet siden en strålende debut med en kostbar high-end høyttaler i 1994 (Nucleus Reference) Men det er vel som produsent av små kulehøyttalere, mer kjent som Bose-killers, at folk flest kjenner merkenavnet. Fidelity har i lang tid ønsket den gamle high-end høyttaleren Ref 3.1 til test. Det har dessverre aldri passet slik, men vi ble lovet å få den første av den betydelig oppgraderte- og betydelig dyrere- modell 3.5 da denne kom. Dette bare for å oppleve at Lyd&Bilde hadde en omtale av denne høyttaleren uten av vi hadde hørt et pip fra importøren. Shit! Så viste det seg at en av journalistene der simpelthen hadde forhåndsbetalt og kjøpt høyttaleren til eget bruk basert på erfaringer med den gamle! Grei nok test det der, når også private kronasjer står på spill! Og når Fidelity endelig får et testeksemplar til dette vårnummeret, skjønner vi også ganske fort hvorfor Lyd&Bilde var så begeistret for disse høyttalerne, selv om vi ofte har litt ulik oppfatning av både god lyd og god musikk. Form og funksjon Og vi må altså innrømme at vi selv tippet fullstendig galt om den generelle lyden på denne særegne høyttaleren. For Gallo Ref 3.5 er som sagt liten, mye mindre enn hva de fleste forestiller seg ved å se på bildet; snaue 90 cm høy og med en vekt på omtrent 20 kilo. Dette er lettere enn både CD-spiller og forsterker i eget oppsett. Den mildt sagt futuristiske form-følger-funksjon prinsippet med helt annerledes ideer rundt problemstilling med å konvertere strøm til gjenkjennbare akustiske pulser, gav meg rett med bare ett vesentlig parameter; evnen til å gjengi lyden faseriktig og løpetidskorrekt. Og med minmalt med baffelrefleksjoner og tilsvarende lite kabinettressonnanser. Dette simpelthen MÅTTE være en av de aller beste dynamiske høyttalere på markedet som kunne gi deg et tilnærmet optimalt lydbilde. Her er en fantastisk god, men kontrollert spredning som gir et presist fokusert lydbilde med storslagen bredde, glimrende dybdeperspektiv. Og med mer enn en anelse opplevelse av takhøyde fra konsertsalen Jeg var likevel forberedt på at lyden var OK i mellomtonen; to 4 tommere med karbonfiber membraner i et solid metallisk sfærisk kabinett, burde være grei skuring. Også den særpregede diskanten med sin usedvanlige spredning av et membran som er spent opp på en halvsylinder, det hele basert på et slags piezoelektrisk prinsipp som vi også kjenner fra gammelt av, kan sikkert låte greit. Og plasseringen av diskanten godt bak membranene på mellomtonen, kunne man lett tenke seg var veldig smart og riktig i forhold til fase og løpetidsnøyaktighet. Ikke sant? Men hvordan kunne alt dette fungere uten noe egentlig delefilter? Konstruktøren skryter av at her kun finnes avskjæringer i frekvensgangen fra de enkelte elementer som er rent mekaniske. OK, ingen delefilter er mindre guffe å pløye seg igjennom for musikken. Men hva med frekvensgang og homogenitet? Og ærlig talt; hva kan man forvente seg av dypbass med en 10 tommer montert i et knøttlite trykkammer på bare 5-10 liter og likevel med en oppgitt driftseffekt på hele 88 db? Likevel påstår brosjyren kjekt at Gallo Ref 3.5 har sitt sedvanlige minus 3db punkt ved solide 34 hz. Heller frekt, spør du meg. Dette betyr i tilfelle at alle andre konsruktører har hodet under armen og armen i fatle. Eller at man har funnet en måte å omgå fysikkens lover Og så kan denne dypbassen tilsynelatende strekkes helt ned til 22Hz ved hjelp av egen bassforsterker, forøvrig en supertung og solid greie som er inkludert i prisen! Men det hele minner meg ærlig talt litt for mye om surroundreceivere med en tynn lampettledning bak til ikkeno penger, men som ifølge spesifikasjonen kan levere 7 kanaler, hver på et par hundre watt. Ved realistiske målinger viser det seg at vi snakker om 20-30 av de samme wattene En tryllekunst? Jeg tror aldri det lydmessige førsteinntrykket av et testobjekt har skilt seg så dramatisk fra det forventede som denne teknisk utseende, men størrelsemessig ganske beskjedne gulvstående treveiseren. Jo takk, jeg forventet utmerket retningsbestemmelse til artistene; til og med god dybde og tredimenjonalitet. Men også med en kraftig uthevet mellomtone med tydelig farving fra resonnansen i elementmaterialet. Overgangene til bass og diskant måtte nødvendigvis bli temmelig røff, og temmelig sikkert med en skrikete topp slik vi før har hørt med Piezoelektriske diskanter. Og bassen må da bli 10

Ikke så stor som du tror... 11

333 Gruppetest: Anthony Gallo Acoustics Ref 3,5: altfor slank, i hvert fall uten aktiv drift? Resultatet; hard, tynn lyd som låter akkurat like teknisk som utseendet? Dette var altså min antagelse basert på rimelig lang erfaring. Jeg husker bare en eneste opplevd unntagelse av noe som kan likne ; den dynamiske elektrostatkloningen Dahlquist DQ10. Også den med Piezoelektrisk og elementer uten den sedvanlige kassa som kunne minne meg om en slags primitiv Gallo Ref 3.5. Og nettopp Dahlquist regnes som en av verdens mest epokegjørende high-end høyttalere på 80-tallet. Akkurat som Gallo pr 2011! Og DQ 10 låt både homogent og musikalsk. Akkurat som Gallo Ref 3.5! Lyden av Ref 3.5 Det første som slår en med lyden fra disse småtassene, er størrelsen av lydbildet. Gallo Ref 3.5 låter simpelthen minst så stort som den kan virke på bilder! Likevel er de lite dominerende i rommet der de er plassert kraftig vinklet mot lytteren fra posisjon tett på sidevegg, men 1/3 romlengde fra bakveggen. Høyttalerene er lette å plassere uten risiko for ødelagt gulv da konstruktøren har valgt å benytte en spesiell myk gummiliknende såle under høyttalerne. Det er flere en Gallo som mener at akustisk isolasjon fra gulv er minst like effektivt for å hindre resonnanser som kobling med pigger. Også retningsbestemelse og holografi er absolutt i toppskiktet i forhold til alt vi har hørt i samme rom, også det greit i forhold til forventningene. Men en bonus av dette er at lydbildet oppleves tredimensjonalt og fokusert selv langt Bassforsterker fra Gallo. «Forbløffende nok opplever vi en helt utmerket klangbalanse og homogenitet over et bredt frekvensområde» utenfor sweet-spot midt i sofaen. Dette er faktisk en usedvanlig tilgivende høyttaler i så måte, absolutt på høyde med mange dipoler og rundstrålende utenom godstolen, men med et enda bedre fokusert lydbilde i sweet-spot. Men alt dette er forgjeves om ikke klangbalanse og frekvensgang er i tilnærmet high-end klasse, om ikke dette bare skal bli en festlig designhøyttaler i livsstilskategorien. Og forbløffenede nok opplever vi en helt utmerket klangbalanse og homogenitet over et bredt frekvensområde, bare ørlite slank i forhold til mye større systemer. Samtidig er den forbløffenede raus og frodig i forhold til de mest optimistiske forventninger i forhold til størrelse, ikke minst i forhold til det ytterst beskjedne trykkammeret til 10-tommeren nederst. Ikke minst er vi imponert over hvor bra bassen låter UTEN aktiv drift fra egen forsterker i bassen, selv om det lille ekstra man opplevde med den medfølgende bassforsterkeren er med på å gjøre dette til en seriøs konkurrent i high-end klassen. Riktignok ikke PÅ GRUNN av bassen, men absolutt ikke PÅ TROSS av Diskant Om man fryktet en skrikende og pistrete diskant i forhold til tidlige erfaringer med Piezoelektriske diskanter (men disse kostet da også bare en tier eller to), så er nærmest det motsatte tilfelle med denne unike konstruksjonen med 180 graders spredning. For frekvensområdet oppleves å være særdeles jevnt uten hørbare topper, men også en smule tilbakelent i forhold til det meste av det vi har hørt. Så lite dominerenede er denne diskanten, at vi lurer på om det mangler litt i nederste del av frekvensomårdet ved drøye 3 hz. Eller er det simpelthen bare mindre klirr og annen forvrengning enn vanlig? Her er uansett en meget god diskant som er tett på det aller beste, og med en utvilsomt bedre spredningskarakteristikk enn vanlige domer, enten disse er laget av diamant elle berryllium. At det også mangler en anelse luft helt i toppen i forhold til dyrere konstruksjoner, kan derfor også skyldes den karakteristiske spredningen. Vårt lytterom spiser erfaringsmessig høye frekvenser til frokost. Men om vi har knøttsmå motforestillinger til bass og diskant i forhold til store og stort sett dyrere high-endere, er vi heller forbløffet over både oppløsning, frekvensgang og mangel på hørbar fovrengning fra de to 4 tommers karbonfiber elementer i sine solide og akustisk optimale aluminiumskabinetter. Og heldigvis kan vi heller ikke detektere noen tydelige resonnanser. Og alt dette uten innblanding av spoler, kondiser og annet for å trikse til lineær frekvensgang og avrunding oppe og nede. Virkelig imponerende. Og ikke lite overraskende. Konklusjon Jeg er ofte redd for at man gjerne hører det man forventer å høre, og jeg antar at min opplevelse av at lyden renner lettere gjennom disse elementene grunnet mangel på delefilter, kan være psykologi. Men at denne mellomtonen er av generelt høy klasse, er neppe overdrevet. Og at denne mellomtonen sydd sammen med bass og diskant gir en generell lydkvalitet som minst er på høyde med prisforlangende- og samtidig betydelig over hva den beskjedne størrelsen kunne indikere- er heller ingen overdrivelse. Det tøffe designet får du på kjøpet! For lydbildet er både blant de mest storslagne og samtidig kanskje det mest presise vi har hørt av romgjengivelse. Og det absolutt uten sløring av transienter med samtidig glimrende homogenitet fra bunn til topp. Og med tilstrekkelig dypbass for de fleste av oss tross mangelen av et stort rumlende kabinett med baffelrefleksjoner som ødelegger holografien. Og bassport som ødelegger fasen Kombinasjonen liten størrelse og frekk design hvor form følger funksjon gir simpelthen fenomenal tredimensjonalitet, glitrende transienter og utmerket homogenitet i et storslagent og fullfrekvens lydbilde med imponerenede bass i forhold til størrelse og pris. Et råspennede høyttalervalg i prisklassen! 3 Pris: kr.59.800,- Importør: Norsk Audio Teknikk 12

333 Rør eller transistor: Drama eller presisjon? 14

Amerikanske Rogue og kanadiske Classé lager to av de beste forsterkere vi vet om i prisklassen rundt kr. 100.000. I begge tilfeller er det snakk om monoblokker med noenlunde lik størrelse, tyngde og opplevde krefter, selv om rørforsterkeren bare opgis til 250 watt mens transistorforsterkeren oppgir hele 600 watt i 8 ohm. Tekst og foto: Knut Vadseth 15

333 Rør eller transistor: Rørwatt og transistorwatt har vært et kontroversielt tema også blant oss skribenter i Fidelity, selv om de fleste av oss er enige om at rørwatt oppleves å gi litt mer krefter enn tilsvarende transistorkonstruksjoner. Vi mener også at såkalte D-klasse forsterkere er en egen gruppe som ofte låter mer fislete enn dataarkene indikerer. Så selv om målingene er gjennomført etter samme standard ved 8 ohm i det hørbare frekvensområdet og innenfor spesifiserte forvrengningstoleranser, så mener de fleste av oss i Fidelity at de ulike konstruksjonsprinsipper tenderer mot at opplevd effekt er sånn cirka dobbelt av oppgitte med bruk av vakuumrør, mens mange klasse D forsterkere, tross imponerende tekniske data, ofte låter noe mer puslete enn tilsvarende tyngre transistorkonstruksjoner. I tilfelle Rogue i såkalt triodekobling, den langt foretrukne avspillingsmåte for denne, er faktisk effekten normalt mindre enn halvdelen av de oppgitte 250 watt. Men det er langt fra slik det høres og oppleves! Blodige øreganger? Mye av årsaken til til dette fenomenet om man er enig om at det stemmer med virkeligheten er rørenes forvrengningskarakteristikk som riktignok er høyere ved moderat drift, men som også øker langsommere enn transistorer når man nærmer seg såkalt klipping. Da også forvrengningen er mer annenharmonisk og dermed mindre aggressiv med rør, tåles langt høyere forvrengning før ørene blør. En helt annen ting er at solid strømforsyning er avgjørenede viktig for hvordan forsterkeren responderer med høyttaleren. Det første jeg lærte om forsterkere på 70-80 tallet, var å velge den tyngste man hadde råd til uten å bry meg et døyt om tekniske data som også dengang hadde en masse nuller etter kommaet og med snorrette frekvenskurver fra DC til lys. Men forskjellig låt de like forbasket. Og dette med faktiske og spesifiserte krefter stemte også dengang ganske godt; en liten og lett solid state lekkerbisken låt akkurat så liten og lett som den faktisk var, uansett hva de tekniske spesifikasjoner prøvde å innbille deg. Det må likevel innrømmes at de nye ICE-power og liknende konstruksjoner med switch-mode strømforsyninger tross alt låter både bedre og kraftigere enn vekten og størrelsen indikerer med denne tommelfingerregelen fra det forrige århundre. Det er likevel artig å registrere at det nettopp er større og tyngre strømforsyninger som nå gjør at også denne typen D-klasse forsterkere begynner å låte større og fyldigere enn de første modellene i forhold til oppgitte spesifikasjoner. Og den beste vi hittil har hørt (Rowland) er minst like stor og tung- og dyr(!)- som en tilsvarende transistor- eller rørkonstruksjon i superklassen. Skal man ha det beste, finnes det knapt noen snarveier! Rør eller transistor? De to eksponentene for hver sin teknologi i dette bladet gjør valget mellom rør og transistor enda vanskeligere ved å være omtrent like store, like tunge, like dyre og altså med like stor lyd, selv om den ene oppgis til optimistiske 250 watt mens transistorvarianten kan skilte med mer enn det dobbelte. Men man opplever lydbildet i begge tilfeller like stort, stramt og med omtrent samme følelse av å kunne spille høyt. Og begge er absolutt blant det aller beste vi har hørt når det gjelder å få våre relativt små Coltrane referansehøyttalere til å bli høye og mørke, altså mer som forventet av storhet fra enda betydelig større høyttalere. Noen har muligens registrert at vi overveier å selge disse ekstremt gode høyttalere som bare har den absolutte dypbassen som et ørlite kompromiss i større rom. Men med begge disse forsterkerne var dette problemet betydelig redusert. Også klangbalansen er ganske sammenfallende mellom disse monoblokkene; i det minste mer like enn vanlig om man tenker på typisk rør- og transistorlyd. Også holografien er ganske likeverdig selv om de gjenskaper rommet på noe ulike måter. Og begge oppleves som uvanlig mye godlyd for pengene, ikke minst med tanke på at her er to svære bokser som er langt dyrere å produsere enn en stereovariant i et kabinett, om det hadde vært mulig. (Rogue Apollo selges også som Zeus i stereoversjon med bare mindre forskjeller, mens Classé har nedskalert vårt testobjekt til en 2x300 watts stereoversjon til nøyaktig halve prisen i den ene boksen.) Men så det avgjørende spørsmålet; hva er best av rør eller transistor? Trafo eller switch-mode? Begge forsterkerne er glimrende representanter for sin teknologi, Rogue med håndviklede utgangstrafoer og sine KT90 rør som er en videreutviklet variant av den mer kjente KT88, mens Classé leverer det aller siste av switch mode strømforsyning pluss særdeles avansert viftekjøling som skal holde optimal temperatur på elektronikken, både for lydens skyld og for økt livslengde. Jeg har i hele mitt liv vært veldig begeistret for rørforsterkere, men har veket litt tilbake for å eie dem på grunn av større vedlikhold og sårbarhet. Vår gamle DP A-1 har vært i systemet i 10 år uten så mye som skifte av sikring, på tross av uttallige forglemmelser med å slå av strømmen ved kabel og/eller høyttalerskifte ved hektisk testing. Av pragmatiske grunner har jeg derfor valgt transistor, men valgte nå igjen rør forforsterker til referanseanlegget selv om også Mark Levinson No. 326S fristet enormt med sin beskjedne størrelse, enda lavere støynivå enn på ARC Ref 5 og et minst like bra holografisk gjengivelse av stereo opptaket. Likevel ble jeg så overveldet av den massive kraften fra rør generelt og Rogue Apollo spesielt, at jeg trodde slaget antagelig var tapt for Classé. Men som vanlig skulle det vise seg at her knapt nok fantes noe egentlig fasitsvar. Du kan uansett ikke ta feil; begge er noe av det beste vi har hørt og begge kan drive hva det skal være av høyttalere, store som små. Begge vi utvilsomt få det aller meste ut av favorittmusikken din 16

333 Rør eller transistor: Classé Audio CA-M600 mono effektforsterker: Raffinert kraftbombe Denne forsterkeren kan tvinge de mest gjenstridige høyttalere til å gjengi musikken over evne, ikke minst i dypbassen. Skarpslepne transienter i full plutselighet sammen med en glatthet, finkornethet og presis holografi -inkludert formidabel oppløsning- er også på menyen. Jeg må med det samme innrømme at jeg har vært skeptisk til Classé-forsterkere i flere år, selv om jeg husker dem som veldig gode på slutten av forrige århundre. Men tross utsøkt eleganse både i utseende og lydkvalitet, har det etter min mening i senere tid manglet mye krutt for å tilføre musikken det livet og den dynamiske kontrasten som kreves for å gjøre boksmusikk sånn noenlunde livaktig, selv om den knapt kan bli helt levende. Dette har vært et desto større egentlig er dårlige. Men matchen er dårlig! Eller var, for nå er det kommet helt nye konstruksjoner fra den kanadiske elektronikkprodusenten. Samtidig virker også den nye Diamond-serien å være litt tøffere i trynet. Vi hørte uansett i forrige Fidelity at matchen med B&W800D nå var helt utmerket. Nei, bedre enn det; glimrende var den! Ny designer Vi kjenner den nyansatte designeren hos Classé, Alan Clark, fra flere tiår hos «Vi hørte uansett i forrige Fidelity at matchen med B&W800D nå var helt utmerket.» problem i forhold til high-end høyttalere fra B&W som har kjøpt opp denne kanadiske elektronikkprodusenten og derfor benytter Classé produktene i alle sine demoer. Gjett om vi i Fidelity har fått høre det når vi har jublet over B&W D-serie i bladet. For så hører våre lesere de samme høyttalerne med Classé forsterker hos Hi-Fi Klubben eller på messer og mener at B&W låter helt pudding! Men det er bare kombinasjonen med Classé som har vært litt uheldig, for denne har i de siste år vært særdeles oppløst og raffinert, men også en smule udynamisk. Eller om man vil; litt grå uten skikkelig sort og hvitt. Da heller ikke B&W er særlig rocka, blir det hele altså lett en noe ufordøyelig graut, for å sette det på spissen. Dette selv om ingen av produktene Linn, blant annet som konstruktør av digitalspilleren Linn CD-12. Håpet var betydelig fra vår side for at her nå ble laget en mindre tilbakelent sound på de nye forsterkerne. Som vanlig fikk Fidelity de største monoblokkene, selve flaggskipet i den nye serien, selv om vi mener at samme konstruksjonprinsipp i mindre og rimelige monoblokker eller en enkelt stereoforsterker på 300 watt, kunne være minst like interessant for våre lesere. Men er man high-end spesialist, så må man også venne seg til å bære tung elektronikk med skyhøye priser. Men uansett er drøye 100-tusen kroner for begge monoblokkene på 600 watt hver, overraskende rimelig i forhold til mange andre high-end merker da også Classé er et internasjonalt varemerke med høy troverdighet og snob appeal, utsøkt byggkvalitet og flott design=solid bruktpris. I B&W gruppen har man et stort, internasjonalt forhandlernett og et potensiale som er formidabelt om tilgjengelig kapital utnyttes fornuftig. Men er Alan Clark og hans oppdragsgivere enig i at mer bang for the bucks kan være veien å gå? Vil de prøve å lage et gourmetmåltid for de mest kresne? Eller er de fornøyd med å lage restaurantmat beregnet på et stort, men noe mer ukritisk lifestyle publikum som velger Classé for utseendets skyld? Mørkere klang Førsteinntrykk av lyden er en noe mørk klangbalanse, ikke helt ulik Electrocompaniets NEMO-blokker som den også fysisk likner både i vekt, størrelse og oppgitte watt. I begge tilfeller snakker vi om en helt usedvanlig potent, men 18

også stram og dynamisk bass med en fyldig og organisk mellomtone og en litt mer forsiktig topp, helt uten den transistor klangen som heldigvis er på vei ut på bedre utstyr. Men her er også forskjeller da Classé virker enda litt strammere og mer finkornet og oppløst, og på tross av den litt mørke klangen også ganske hardtslående med saftige transienter både på makro- og mikronivå som er ekstremt skarpslipte uten noen halo av støy. Lydbildet av Classé er også helt usedvanlig kontrastrikt mellom instrumentklang og romrefleksjoner, noe som skaper et helt ekstremt presist rom, noe forøvrig også NEMO makter i store deler av bassområdet og nedre mellomtone. Likevel oppleves øvre mellomtone litt forskjellig da NEMO ut fra et enda litt mørkere lydbilde kompenserer med en sprudlende øvre mellomtone med eksepsjonell utklinging. Classé har altså en mer tilbakelent øvre mellomtone som gir et sug inn i det fenomenalt store lydbildet, men som også mangler en anelse frivolitet og moro i det viktige presensområdet. Selvfølgelig snakker vi om nyanser da disse tingene neppe er målbare med noe kjente metoder, men de er med på å karakterisere to veldig bra forsterkere som låter mindre transistor enn de fleste, men med litt ulike triks for å gi et helt usedvanlig storslagent lydbilde. Mer frivolitet? Ingen av disse har likevel den vanvittige oppløsningen og fokuset på overtonestrukturer slik som vi opplevde med den noe lettere og lysere Mark Levinson som vi testet i julenummeret, selv om Classé oppleves noe luftigere enn NEMO. Hva som er riktigst er stort sett et matche problem, vil jeg tro, men Classé låter uansett veldig realistisk i vårt referanseanlegg. Det er bare en viss usikkerhet med tolkingen av fordeler/ ulemper i forhold til den litt forsiktige øvre mellomtonen som gjør at vi ikke allerede nå erklærer dette som den beste forsterkeren i referanseanlegget så langt, i hvert fall om vi også vurderer pris, effekt og enkel betjening/forventet levetid i samme åndedrag. Den rimeligere rørforsterkeren Rogue M180 hadde vel knapt et fundemant som var like solid og stram som Classé, men øvre mellomtone var uansett langt mer viril uten at dette hadde noe negative bivirkninger som vanskelige sibilanter og metallåt av grisetarmene? 19

Men klarte denne 180watteren med rør på samme måte å gjøre våre referansehøyttalere Coltrane enda noen nummer større med dypere, fastere og kjappere bass på grunn av ufattelig kontroll slik som Classé M 600 makter det? Større lydbilde For det er et faktum at etter å ha eid Marten Coltrane i 2 år nå, så ønsker vi oss en større versjon med litt dypere og fastere bass. Mye vil ha mer! Med slammet fra en imaginær Wilson Sasha helt nederst parret med nedre bass, mellomtone og diskantene fra Coltrane, nærmer vi oss virkelig gullkrukka i enden av regnbuen. Da Marten faktisk har laget en større versjon av Coltrane med doble 10 tommere nederst, averterte vi våre små referansehøyttalere for eventuelt å kjøpe de større. Men dyr ville den operasjonen uansett bli. Så viser det seg altså at de store Classe 600 watts monoblokker langt på vei drar våre gamle Coltrane til tett på det vi har hørt fra den større og enda mye dyrere versjonen. Høyttaleren høres ut som den er blitt dobbelt så høy og med både strammere, dypere og en betydelig mer dynamisk bass. Selvfølgelig er det ingen bombe at effektforsterkeren har betydelig innvirkning på høyttaleren. Og at mange mener at store forsterkere og små høyttalere er en langt mer attraktiv kombinasjon enn store høyttalere og små forsterkere. Likevel er vi forbløffet over effekten av strømforsyningen i disse kanadiske monoblokkene. Og hva dette gjør med fokus, kontroll, stramhet, holografi og simpelthen generell størrelse av hele lydbildet i bredde, dybde og høyde. Kaster du deg på telefonen for å slå kloa i våre Coltrane, er det slett ikke sikkert at vi nå vil selge dem da det så opplagt finnes en rimeligere vei til det musikalske Nirvana. Classé CA-M600 kan så opplagt være en slik vei Konklusjon For å makte avkjølingen av transistorene ved full blås med 1,2 Kw i 4 ohm, har sjefskonstruktør Alan Clark valgt viftekjøling, men med en usedvanlig avansert konstruksjon som skaper minimalt med støy samtidig som den holder elektronikken på en jevn temperatur som både skal sikre bedre lyd og lengere levetid. Viftekjøling regnes vanligvis som en billig løsning, men godkjennes i dette tilfelle. Også i øvre mellomtone har konstruktøren tatt et grep som kan tolkes begge veier; et litt tilbakelent presensnivå som skaper et ekstra stort rom og roer ned den sedvanlige støyen fra opptak og annen teknikk i øvre mellomtone. Men som samtidig tar bort en anelse av den forventede livsgnisten med eksploderende transienter som ikke minst rørforsterkere kan være særlig gode på i dette området. Her mangler også en viss frodighet i forhold til en 600-wattere vi kjenner veldig godt, de vifteløse NEMO fra Electrocompaniet. Til gjengjeld er bassen like potent som den norske, men enda litt fastere og mer dyptpløyende. Mellomtone og diskant er subjektivt enda en anelse krispere og mer oppløst, mens EC altså funkler og glitrer litt mer i presensområdet. Jeg er derfor høyst usikker på om denne en smule triksingen med klangbalansen totalt sett er positiv eller negativ; men på alle andre områder er denne forsterkeren simpelthen noe av det beste og mest presise jeg har hørt av solid state med et superfinkornet transparent og holografisk lydbilde på et grunnfjell av stram, kontrollert dypbass. Classé CE M600 er glimrende i forhold til pris og effekt med et storslagent lydbilde med fenomenal romopplevelse. Og med en diskret, men raffinert overtonestruktur sammen med superpotent bass som knapt er opplevd bedre. Pris: kr.109.800 Importør/forh.:Hi-Fi Klubben 20

333 Rør eller transistor: Rogue Apollo mono rørforsterker: Den magiske tidsreisen Rør er vel teknologisk som damptog å regne, men det er mer enn navnet som minner om et romskips reise til vår naboplanet. Transistorforsterkere kan være bedre på enkeltparametre, men det er Rogue Apollo som gir deg den musikalske magien i tid og rom 22

Den vedvarende interessen for rørforsterkere blant de mest ekstreme lydentusiaster, er spesielt interessant også fordi de målemessige resultater er langt dårligere enn for noenlunde tilsvarende transistor konstruksjoner. Dette gjelder viktige ting som frekvensgang, støy og forvrengning, men også spørsmål om effekt i forhold til pris. For ikke bare indikerer målingene at rørforsterkeren må ha betydelig større feil i lydgjengivelsen enn de aller fleste alternative teknologier, men spikeren i kista må også være at målt effekt er betydelig dårligere enn på en liktpriset transistorforsterker. Eller om man vil: For samme målbare effekt sparer man masse penger ved å velge transistorforsterker! Mer for mindre? Så hvorfor i all verden er det noen som gidder å kjøpe en rådyr energisløser et halvt århundre etter at solid state transistorforsterkere og ende nyere teknologier har tatt store deler av markedet og BEVISELIG er et langt bedre kjøp? Og som også er langt mer driftssikre og tilnærmet uten behov for service og stell. Dette så absolutt i motsetning til rørforsterkeren med sine behov for jevnlig rørbytte, stadige biasjusteringer pluss altså de høye temperaturene i elektronikken som også fører til langt større vedlikeholdsproblemer. Men så var det lyden da, ikke bare ifølge målingene, men det man faktisk opplever mellom ørene Så dermed fyrer vi opp de kjempsvære Rogue Apollo, hver med sin vekt på nærmere 50 kilo (!) med sine 6 ildsprutende KT 90 rør pluss 3 smårør i triode modus. Og får en aldeles uventet nedtur etter å ha hørt på de fenomenalt rene og lydmessige så aldeles presise transistorforsterkere fra Classé. For ikke bare MÅLER disse moderne konstruksjonene så uendelig mye bedre. Men man kan også veldig tydelig HØRE at rørforsterkeren Rogue Apollo er noe mindre presis og nøyaktige, inkludert hørbart mer støy og grums mellom transienter som slett ikke virker like kjappe og sylskarpe. Og med en overtonestruktur og ikke minst en basskontroll som er både strammere og mer presis på transistorforsterkeren. Etter å ha vent meg til såpass gode transistorforsterkere som Classé, helt uten antydning til gnell i toppen og annen typisk transistor lyd, så oppleves i første omgang lyden fra Apollo som litt sløret, nesten grumsete, men heldigvis uten harde forvrengningsformer som sliter på ørene, mer som en slags plysj koselyd som bare låter deilig. Men altså langt fra like presis og ufarvet, slik hjernen nå forventer å bli servert favorittmusikken via en førsteklasses transistor forsterker med nærmest ubegrenset av krefter og kontroll av de mest gjenstridige høyttalere. Mer malurt? Men begeret er enda ikke tømt; også når det gjelder den (for meg) viktige romgjengivelsen er Classé mer presis enn på rørforsterkeren, med mer nøyaktig plassering av artister i forhold til opptaksrommet og rommets avslutninger. Også instrumenter og artister virker litt bedre definert og opplyst enn med den litt mer dempede og varmere lyssettingen på Rogue. MEN; vi begynner nå å nærme oss smak og behag: for holografien med Rogue er muligens litt vagere, men samtidig storslagen her oppleves ofte enda større romfølelse enn med transistor- men først og fremst med større forskjeller i forhold til ulike opptak. Og med større forskjeller når det gjelder lydbildets generelle plassering i dybden. På Rogue varierer dybdeperspektivet mye mer og ligger ikke som på Classé nesten konsekvent et par meter bak høyttalerne. Og selv om optaksrommets avgrensning er mindre presist definert, opplever man rommet minst like tydelig og minst like naturlig som man gjør det i virkeligheten. På Classé blir det litt som å oppleve perspektivet som på en ViewMaster, om noen husker disse 3D-lekekikkertene med betydelig overdrevet perspektiv. Flott og imponerende, men ikke nødvendigvs helt realistisk. Og når det gjelder den bedre opplyste scenen med musikere og artister; er du sikker på at du virkelig foretrekker fullt neonlyd når du lytter til musikk, eller gir den varmere og en smule dunklere belysningen deg en minst like realistisk opplevelse av en live konsert? Vil du høre alle detaljer fra hvert eneste instrument som om ørene dine var tett på, eller vil du ha mer opplevelse av rommet og med en smule distanse til det som fremføres på podiet? «Hvorfor kjøpe en rådyr energisløser et halvt århundre etter at solid state har tatt store deler av markedet og beviselig er et langt bedre kjøp?» Stemmeprakt Selv om Classé klangmessig låter mer rør enn mange andre transistorforsterkere og balansen mellom rommet og artistene oppleves ganske realistisk, så senkes skuldrene ytterligere når Rogue forsterker musikksignalene. Samtdig er her betydelig mer drama når musikken tråkker til. Rogue simpelthen gir deg et langt større følelsemsessig rom for engasjement med sin røraktige spillestil som går fra det salongaktig koscjelige, med plysj og stearinlys, til det intenst dramatiske med tenners gnissel, kritt mot tavle og Mahlerske stålstrenger i stryken. Og når det gjelder stemmeprakt fra Ole Paus via Anne-Lise Berntsen til Leontyne Price, så gir rørforsterkere generelt, og Rogue spesielt, en opplevelse av naturlighet og nærvær som er gåsehudfremkallende. Men hvorfor låter stemmer- og mangefoldet av stemmer i kor- hvorfor låter dette så overlegent mye bedre på Rogue og rør fremfor selv de beste transistorkonstruksjoner som Classé? Svaret er selvsagt kropp. De fleste rørforsterkere, inkludert Apollo, har en fyldigere klangbalanse med mer trøkk og spenst i nedre mellomtone der de fleste transistorforsterkere er strammere og låter slankere. Også snill annenharmonisk forvrengning i forhold til den mer aggressive tredjeharmonisk som typisk transistor har mye mer av, lurer oss til å oppleve rør som mer naturlig ; en av mange feil som måler dårlig, men låter riktig. Denne annenharmoniske kan riktignok låte litt pudding, og ikke minst gi en antydning av halo rundt transientene (som et såkalt Doris Day softfilter), men kompenseres-som i dette tilfelle- med en typisk røraktig utklinging litt lenger opp i frekvensområdet. Også dette karakteristisk for rør, også dette delvis en forvrengningsform som likner MC-pickup en som låter så mye bedre enn MM på grunn av en målbar overshoot forvrengning. 23

333 Rør eller transistor: Rogue Apollo mono rørforsterker: (i forhold til Classé) reduseres litt helt der oppe fordi det er litt mer grums mellom ikke fullt så slepne transienter. Noe av dette kan kompenseres med bedre enn standard smårør, blir det hevdet av flere enn importøren, men det kommer vi tilbake til i neste blad med en second opinion. Bassen på Rogue tenderer å være i feteste laget, men kan selvsagt kompenseres med kabler og høyttalerplassering om det oppleves en smule voldsomt. Men det er neimen ikke ofte at problemet med et godt stereoanlegg er at klangbalansen blir for fyldig! Og et par Nordost Valhalla eller liknende er vel de eneste som skal til for å nøytralisere denne tendensen til litt mye bass sammen med mine sedvanlige Jorma kabler. Jeg har ikke snakket mye om toppen på Apollo da jeg i begynnelsen syntes den var noe tilbaketrukket og mindre luftig enn på lillebroren Rogue M-180 som vi testet for et par utgaver siden. Og med så glimrenede resultat at vi bestemte oss for også å sjekke ut storebroren så raskt som mulig. Men jeg ble stadig mer fortrolig med den diskrete toppen på Apollo og opplever klangbalansen som både mørk og storslagen, samt krisp og detaljert på samme tid. Og Apollo har en kamelons evne til å forandre klangkarakter i forhold til musikken hvorav store symfoniske verk, opera og Pink Floyd er den absolutte livretten. Og med en utblåsing som er rene tsunamien når et par hundre musikere og sangere strømmer imot deg med en villskap du ikke ante bodde i dine høyttalere. På veldig mye av mine favorittplater opplever jeg simpelthen gjengivelsen via Apollo som det overlegent mest imponerende sammenfallende med at det også er det mest troverdige jeg har hørt! Om jeg hadde skrevet poeng for hvert enkelt relevant parameter, selv med en vektlegging av det jeg selv mener er det viktigste, så vil nok Classé vinne duellen. Men kobler jeg ut all fornuftig saklighet og bare lar meg lede av gode følelser for musikken Konklusjon Setter du opp en liste over de viktigste parametre for god lyd, gjerne med vektlegging av de lydkvaliteter som betyr mest for deg, ser jeg ikke bort fra at du velger en bra transistorforsterker når du legger sammen poengene for hvert enkelt parameter, Og Classé er blant de aller beste vi har hørt Men lukker du øyene og konsentrerer deg om hva du opplever som mest troverdig- og også mest engasjerendeså ser jeg ikke bort fra at du gir blaffen i din egen poengsum og simpelthen velger en rørforsterker. Fordi du totalt sett opplever den som best. Og igjen; Rogue Apollo er blant de mest overbevisende rørforsterkere vi har hørt. Selv i triode konfigurasjon hvor de oppførte 250 watt er ren bløff (men det er i triode modus at Rogue låter aller best), er her massevis av krefter som gjør at vår egen Marten Coltrane synes å vokse en meter i høyden og dermed gir oss et enda større lydbilde enn vi tidligere har opplevd med denne høyttaleren. Rogue Apollo låter minst like stort og oppleves å ha minst like god kontroll over våre Coltrane høyttalere som de målte 600 watt fra Classé. Klangbalansen på Apollo er, som forventet med 6x KT90 rør, ganske mørk, nesten pompøs vil mange mene, men det hele balanseres perfekt med en viril og utagerende øvre mellomtone som gir et musikalsk krydderi som er helt fantastisk. De fleste lydbilder med Rogue Apollo har simpelthen mer farger og en mye frodigere instrumentklang med mer av det karakteristiske rasp fra en frodig overtonestruktur (bisvermen), mens lydbildet fra Classé er enda litt skarpere og mer finkornet, men farvemessig noe gråere; simpelthen litt nærmere monokrom sort/hvitt som når vi reduserer farvemetningen i enkle fotoprogrammer på PC en. Til gjengjeld opplever jeg at dynamikken på Rogue Pris. Kr.110.000 Importør: Planet Snapa 24