Samnorsk (og dens påvirkning på norsk språkutvikling og debatt på 1900tallet) Samnorsk var en idé tanken om at de to skriftspråkene våre (landsmål og riksmål senere nynorsk og bokmål) skulle samles til ett språk. Samlingen skulle ikke skje hvor som helst. Man skulle ende opp med et skriftspråk som lignet på det språket/ den dialekten som arbeiderklassen (særlig på Østlandet) snakket [dette kalles ofte for FOLKEMÅLET]. (Når man snakker om folkemålet rundt 1917, snakker man om dialekter på Østlandet. Når vi kommer til 1930tallet tenker vi ofte på arbeiderklassens dialekt når vi snakker om folkemålet). Samnorsk er dermed tanken om å samle de to skriftspråkene på norsk folkemåls grunn. Hvem stod bak tanken om samnorsk? Først og fremt Arbeiderpartiet, særlig etter 1930. Men allerede tidlig lå tanken om samnorsk i luften. Knut Knudsen hadde alt på 1800tallet beskrevet landsmål og riksmål som «to tuneller som gravde seg mot hverandre», og som én dag ville møtes og bli ett. Professoren Molkte Moe (sønnen til han i «Asbjørnsen og Moe) mente at vi hadde fått to språk på grunn av HISTORIEN. Denne todelingen måtte vi vokse av oss gradvis, sa han. Dette skulle vi gjøre ved å nærme oss midten fra begge sider. Dette tenkte man altså alt på begynnelsen av 1900 tallet. En som het Hans Eitrem gav også ut en bok som het Samarbeide mellom landsmål og riksmål i 1908. Nynorsken hadde blitt modernisert i 1901, og dansk hadde blitt til riksmål i 1907. Allerede før 1910 hadde altså de to norske skriftspråkene nærmet seg hverandre (uten at man aktivt hadde prøvd å skape samnorsk på denne tiden). Det er jo mye større forskjell på Aasenlandsmål og norskdansk i 1900 enn det er forskjell på landsmål og riksmål i 1910. Men først fra ca. 1917 blir samnorsk en viktig tanke i norsk språkhistorie. I 1917 og 1938 får vi to samnorskreformer reformer der tanken om å få ett språk er det som ligger bak. DISSE TO REFORMENE MÅ DU KUNNE! 1917reformen (første store skritt mot samnorsk) Denne var det venstre som stod bak (i 1917 deltok ikke arbeiderpartiet aktivt i språkdebatten enda. De sa at det var det samme om man sa «gryta» eller «gryten» det viktigste er å ha noe i den). Reformen gjaldt for BÅDE riksmål og landsmål. Det kom en del obligatoriske endringer (baal ble til bål, for eksempel), men det er ikke så viktig her. De valgfrie endringene er de viktigste: Riksmål Før hadde man i riksmål skrevet for eksempel bro, tro, gulv. Nå ble også bru, tru og golv lov å skrive [dette er jo slik folk med dialekter på østlandet/ arbeiderklassen snakker]
Før hadde man skrevet husene. Nå ble det lov å skrive husa. Man hadde skrevet «solen», men nå ble det også lov å skrive «sola» [igjen slik østlendinger/arbeiderne snakker] Landsmål Noen hunkjønnsord hadde hatt iendelser «soli», «geiti». Nå ble også «sola», «geita» lov på nynorsk. [Som vi ser blir landsmålet nå mer likt slik man snakker i dialekter på Østlandet] Hva har skjedd? Det har nå blitt lov til å skrive «sola» både på landsmål og riksmål mens det før het «soli» og «solen». Det er fortsatt lov å skrive «soli» og «solen» etter 1917, mens «sola» er en ny mulighet. «Sola» ligner på det språket arbeiderne snakker. Vi har på en måte fått et «samnorskord» som alle i Norge kan bruke. PLANEN var at vi gradvis skulle gjøre slik med alle norske ord, slik at vi til slutt fikk ETT felles språk. Hvordan reagerte folk på dette? Det ble masse bråk etter 1917 mest fordi man ikke hadde fått med seg at endringene var valgfrie. Man er veldig redd for kommunismen i 1917 (at arbeiderne skal ta over makten i landet). Mange mente at endelser som «Sola» var arbeiderspråk, og at staten prøvde å snike inn kommunismen gjennom språkendringer. Det roet seg da man fant ut at man kunne fortsette å skrive slik man alltid hadde skrevet. I praksis var det få som brukte de nye formene etter 1917 i alle fall i riksmålet. 1929: Landsmål og riksmål bytter navn til nynorsk og bokmål 1938reformen (den store samnorskreforen). Fra og med 1927 var Arbeiderpartiet det største partiet på stortinget. Arbeiderpartiets politikk på denne tiden prøvde generelt å samordne interesser, og få grupper og klasser til å samarbeide og stå sammen. Samnorsk som arbeiderpartiet ville ha virket som en slik politisk samlende tanke. Slagordet til Arbeiderpartiet «By og land hand i hand» passet også med samnorsken. Høyre var på 30tallet det eneste partiet som var imot samnorsk. 1938reformen var den STORE samnorskreformen. Den gjaldt som 1917reformen BÅDE nynorsk og bokmål. Det aller viktigste historisk sett var at MANGE FOLKEMÅLSFORMER (det vil si slik som arbeiderklassen snakket) nå ble OBLIGATORISKE man MÅTTE bruke dem når man skrev: Bokmål: Man måtte nå skrive «stein». «sten» var strengt forbudt
Bokmål: Mange flere ord på a ble obligatoriske enn i 1917 da mange var valgfrie. («brua» istedenfor «broen» «trolla» istedenfor «trollene», «dyra» istedenfor «dyrene», og så videre. Bokmål: I en del ord kunne man velge mellom RADIKALE former «kasta», «mjølka», «vatna» eller KONSERVATIVE former «kastet, melket, vannet». I 1939 bestemte Oslo skolestyre seg for å alltid bruke de mest RADIKALE formene i sine lærebøker. Dette er en viktig grunn til at det ble så mye bråk på 1950tallet. I nynorsk ble mange «unynorske» ord hovedform «Drøm» ble hovedform, mens «Draum» bare kunne brukes av elever. [Dermed har nynorsken tatt et stort steg mot bokmål]. Ord som for eksempel «sola» ble også hovedform mens «soli» (som var det Aasen hadde brukt) bare kunne brukes av elever. Ord som bare kunne brukes av elever kalte man KLAMMEFORMER. Dette var nytt i 1938reformen, og disse har vi fortsatt i dag. Reaksjoner: Det aller viktigste med 1938reformen er at mange av de formene som var valgfrie i 1917 nå blir påbudt både på nynorsk og bokmål. På bokmålssiden var dette ekstra viktig, for og legg merke til dette for første gang var det ikke lenger «DEN DANNEDE DAGLIGTALE» som bestemte hvordan bokmål (det som før var riksmål) skulle være. Nå var FOLKEMÅLET arbeiderspråket for en stor del det som bokmål var bygget på. Dette er selvsagt ikke så kult hvis du er en høyremann på Frogner med utdannelse fra universitetet. Arbeiderpartiet hadde tatt over makten i samfunnet vårt (de var det største partiet), og nå hadde de også gjort arbeidernes SPRÅK til det ekte norske. En kan tenke seg at en høyremann følte seg «frosset ut» av sitt eget land. Nå var arbeiderne de kule, mens de konservative de som før hadde styrt landet var kjipe outsidere på en måte. Derfor var rike og utdannede høyrefolk sterkt imot samnorsk. RIKSMÅLSFORBUNDET besto for en stor del av høyrefolk, og disse blir nå samnorskens bitreste fiende. De hadde varslet storprotester i 1939, men 2. verdenskrig kom, og språkstriden ble utsatt til 1950tallet. Etter krigen var folk optimistiske. Veldig mange ville ha ETT felles norsk skriftspråk, og veldig mange ville at bokmål skulle danne utgangspunktet for dette språket. I tillegg hadde Arbeiderpartiet (de som mest av alle ville ha samnorsk) så godt som all makt på stortinget, så man regnet med at dette ville gå greit. Men det gikk ikke greit tvert imot. På 1950tallet får vi det lærebøkene kaller språkstridens tiår.
1950tallet: Språkstrid (på grunn av samnorskideen). Sverige og Danmark hadde fått hver sin SPRÅKNEMD, og i 1952 fikk vi en i Norge også. Denne språknemda skulle jobbe lojalt for samnorsken. De skulle: JOBBE FOR TILNÆRMING PÅ NORSK FOLKEMÅLS GRUNN: Dette betyr at de skulle jobbe for samnorsk, og at samnorsken skulle ligne på slik arbeiderne snakket. Riksmålsforbundet med Arnulf Øverland i spissen var den krasseste motstanderen mot samnorsk. Disse kom til å kjempe en hard protestkamp mot samnorsken. Fram til 1940 hadde riksmålsforbundet kjempet mot nynorsk. Nå begynte den å kjempe mot Statens (arbeiderpartiets) samnorskpolitikk. De radikale formene i lærebøkene var det de hatet aller mest. - Øverland mente at med 1938-reformen, var riksmålet avskaffet som skriftspråk. Han ville altså bruke den gamle betegnelsen riksmål for det språket han ville ha i stedet for bokmålet. I 1949 hadde Øverland kommet med en appell: Jeg vil si til dem som har barn på skolen: Se engang på skolebøkene deres, og gni dere i øinene! Det er ingen drøm. Det er det åndelige lavmål som er autorisert. Få en ende på det! Slutt dere sammen i foreldreforeninger, og gå til myndighetene, og si til dem at vi vil ikke finne oss i at de øver åndelig vold mot våre barn! - Denne appellen var på ingen måte forgjeves. Allerede den samme høsten organiserte en gruppe foreldre fra Oslo og Bærum en aksjon mot at Oslo-skolen brukte radikale former. - - Denne Foreldreaksjonen mot samnorsk spredte seg snart også til andre byer, og i 1952 samlet denne bevegelsen inn nærmere 100 000 protestunderskrifter mot den offisielle tilnærmingspolitikken. - 1950: Riksmålsforbundet kom med første nummer av sitt eget tidsskrift. Her oppfordret Arnulf Øverland til et korstog mot sprogmakerne som vil kjøre nynorsk og riksmål gjennom kjøttkvernen i dag, for de vil ha sproglapskaus til middag. - 1952: Riksmålsforbundet gav ut sin egen ordliste, som viste hva forbundet la i riksmål. Dette var en slags krigserklæring mot 1938-reformen. Her fantes det ingen a-former som boka og kasta, og heller ikke bein, fram og språk, som det skulle være etter 1938. De eneste endringene som var med fra 1938-reformen, var de rent ortografiske (rettskrivingsmessige), som øy og meg, deg seg i stedet for øi og mig, dig, sig. -og foreldreaksjonen gikk lenger enn som så. Året etter satte foreldrene i gang med å rette i lærebøkene til elevene. Fra hytta til hytten, fra stein til sten. De brant også bøker på bålet. Denne sivile ulydigheten fra foreldrene første til at Oslo skolestyre raskt (1954) gjorde om vedtaket fra 1939 om å favorisere tilnærmingsformene i lærebøker.
Derfor: Den nye språknemnda som ble opprettet av staten, og som skulle jobbe for samnorsk, hadde riksmålsfolket imot seg helt fra starten av. 1959: Språknemnda fremsatte forslag om Ny læreboknormal 1959. Motstanden fra riksmålsfolket hadde her hatt sin virkning. Tallet på obligatoriske samnorskord gikk ned. Men det var mer enn nok samnorsk igjen til at tiksmålsfolkene var irriterte. Det var for eksempel fremdeles påbudt å skrive hytta og stein, og dette ville ikke riksmålsfolk være med på. Derfor sluttet ikke riksmålsforbundet sluttet fred med Språknemda. Også de konservative avisene fortsatte å sabotere det offisielle bokmålet, ved å skrive «riksmål» i stedet. 1960-tallet: Samnorsken dabber av Vogt-komiteen På begynnelsen av 60-tallet var språkstriden fortsatt fastlåst. For Arbeiderpartiet ble det viktig å få ro i språkspørsmålet. Vogtkomiteen ble utnevnt i 1964 (har fått navn etter lederen Hans Vogt). Denne komiteen kom etter hvert frem til at tanken om samnorsk ikke funket. Man foreslo å legge ned språknemda (som jo jobbet for samnorsk), og heller opprette et språkråd, som skulle arbeide for nynorsk og bokmål, men som IKKE jobbet aktivt for samnorsk. REGJERINGEN SLUTTET Å PRØVE PÅ SAMNORSK I 1966. Norsk språkråd ble stiftet i 1971. Vogt-komiteen kalles også SPRÅKFREDKOMITEEN 1970 til i dag - konklusjon Vi prøver ikke lenger å få til samnorsk i dag. Det er andre spørsmål som er viktigere (for eksempel kampen mot innflytelse fra engelsk, og kampen for å bevare nynorsk). I 1981 fikk vi en ny bokmålsreform, som igjen gjorde det lov å bruke en masse gamle riksmålsvarianter. Derfor har man på bokmål STOR VALGFRIHET. Man kan skrive konservativt bokmål (bruke ord som «frem», «hytten», «broen», «trollene» eller radikalt bokmål («fram», «hytta», «brua», «trolla»). Tanken om samnorsk er det som har gjort at bokmålet har utviklet seg slik historisk sett, altså. Også i nynorsk har vi mange valgfrie former. Samnorsken har også spilt en stor rolle her. I praksis bruker de fleste mest konservative former. Derfor kan man kanskje si at det er større forskjeller på nynorsk og bokmål i dag enn det var rett etter 1938-reformen.