2014 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Harvey Macaulay Imperiet.dk Layout: Dag Brekke akzidenz as ISBN: 978-82-489-1472-3 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no Forfatteren har mottatt støtte fra stiftelsen Fritt Ord
Prolog D a jeg sa opp jobben i Antidoping Norge den 20. april 2013, hadde jeg vært involvert i antidopingarbeidet i nesten ti år. Jeg hadde jobbet meg opp fra å være deltidsansatt dopingkontrollør ved siden av studiene til fast ansatt forskningsrådgiver. De siste to årene var jeg leder for kontrollavdelingen, med ansvar for fem ansatte og for testprogrammet i norsk idrett. Jeg hadde fått et navn innen bransjen og et stort internasjonalt nettverk, og alt tydet på at jeg hadde en lysende fremtid innen internasjonalt antidopingarbeid. Problemet var bare at jeg hadde mistet troen. Etter seks år som dopingjeger på fulltid satt jeg med en snikende følelse av at jeg hadde kastet bort flere år på å være en nyttig idiot for idrettens egen omdømmebygging. Med noen hederlige unntak drives testarbeidet verden rundt stort sett av organisasjoner uten kunnskap og kompetanse til å avsløre dem som jukser. Ressursene som settes av til å drive dopingtesting og forebyggende arbeid utgjør bare en promille av det idretten omsetter for, og muligheten til å bekjempe dopingen blir tilsvarende lav. Mange av de mest sentrale aktørene i idretten har ikke viljen som skal til for å rydde opp. Likevel går dette stort sett under radaren hos de fleste. I 2014 er det fremdeles ikke noe problem å dope seg og slippe unna med det. Alle som er involvert i
antidopingarbeidet vet, eller bør vite, at de stort sett er ute av stand til å avsløre dem som virkelig ønsker å jukse. Du skal være enten dum, ha dårlige rådgivere eller være svært uheldig for å teste positivt. Jeg er overbevist om at uten en slik erkjennelse hos idretten, i antidopingorganisasjonene og blant folk flest, er det lite som vil endre seg. Jeg skriver denne boken ut fra lojalitet til idretten og fordi jeg kjenner på et sterkt behov for å gi beskjed når jeg ser at en av de største truslene mot dens integritet ikke tas på alvor. Etter at jeg nå har brukt flere år av livet mitt på å prøve å bidra til å endre systemet fra innsiden uten å lykkes, ønsker jeg å gi offentligheten et innblikk i et ellers lukket system. Mangel på åpenhet og offentlig innsyn er utvilsomt en av de viktigste årsakene til at arbeidet ikke har kommet lenger. Dette gjelder hvordan ressurser brukes, hvordan forsknings- og utviklingsarbeid foregår og hvilke metoder man benytter i kampen mot doping eller velger å ikke benytte. Idretten er global av natur, og det som skjer i internasjonal idrett påvirker det som skjer i norsk idrett. Dette gjelder også antidopingarbeidet. En stor del av denne boken omhandler derfor internasjonale forhold, da det som skjer i verden påvirker hverdagen til norske idrettsutøvere. Når størsteparten av verdens idrettsutøvere ikke er underlagt testsystemer som er i stand til å avsløre juks, påvirker det våre idrettsutøveres sjanse til å hevde seg i internasjonal toppidrett. Når treghet og motvilje i det internasjonale antidopingarbeidet fører til at metodene for å avsløre doping ikke utvikles raskt nok, innebærer det at også norske utøvere lett kan dope seg og slippe unna med det, uansett hvor hardt man prøver å avsløre det på hjemmebane. Denne boken er derfor ikke på noen måte et
bittert oppgjør med Antidoping Norge, men en kritikk av et internasjonalt system som ikke fungerer. Antidoping er et komplisert fagområde, og det er et stort problem at få andre enn de som faktisk er involvert vet nok om arbeidet til å stille kritiske spørsmål. Det er viktig for meg å sette pressen og offentligheten i bedre stand til å komme med relevant kritikk til antidopingbyråene og idretten. Jeg håper boken blir sett på som et konstruktivt innspill og at den kan være starten på en debatt som kan føre til et bedre og mer helhjertet antidopingarbeid. Den idretten jeg kjenner og er glad i fortjener nettopp dette. Vinteren 2013 fikk jeg fra to uavhengige kilder kjennskap til en forskningsrapport som for første gang skulle ha klart å måle det reelle omfanget av dopingbruk i friidrett. Rapporten hadde et innhold som hadde krutt nok til å ryste både idretten og antidopingorganisasjonene i grunnvollene fordi tallene som ble rapportert spriket så mye fra det antallet positive prøver som rapporteres hvert år. Problemet var bare at rapporten hadde vært holdt tilbake av WADA siden sommeren 2012, og forskerne ble tvunget til å holde tett om resultatene. Det var da jeg skjønte at dopingtesting ikke først og fremst handler om å ta dem som jukser, men å bevise idrettens renhet. Dette ble det endelige punktumet for meg. Dette arbeidet kunne jeg ikke stå inne for lenger.
1 Illusjonen som brast D a jeg for siste gang spaserte ut av Antidoping Norges kontorer i juli 2013, hadde jeg vært involvert i antidopingarbeidet i ti år. Å være en del av det nasjonale og internasjonale antidopingarbeidet hadde både vært spennende og preget av tro, tvil, skuffelse og overraskelser. På mange måter skulle jeg ønske ting hadde endt annerledes. Jeg har lært utrolig mye i Antidoping Norge. Jeg har også møtt mange hyggelige og engasjerte mennesker som jeg har lagt ned ufattelig mange arbeidstimer sammen med. Likevel kom det til et punkt der jeg følte at hvis jeg fortsatte å være en del av et system jeg så ikke fungerte, og som ikke kom til å fungere med mindre noen helt grunnleggende forutsetninger ble endret på, var jeg også med på å legitimere det. Det var en erkjennelse som bare hadde én konsekvens: å si takk for meg.
Årene som dopingkontrollør Mitt første møte med antidopingarbeidet var under NM i temporitt i Sandnes i juni 2003. En rekke tilfeldigheter hadde noen uker tidligere ført til at jeg ble spurt om være assistent på dopingkontroller i Stavanger-området. Jobben innebar å bistå kontrollørene i arbeidet med å finne, innkalle og teste utøverne. Jeg skulle da akkurat starte på mitt første år som idrettsstudent og syntes det hørtes spennende ut. Tenk å få reise rundt på idrettsarrangementer, treffe toppidrettsutøvere, bidra i verdiarbeidet og få betalt for det i tillegg! Idrett har alltid vært en viktig del av livet mitt. Jeg vokste på mange måter opp i et idrettslag, slik mange norske barn og ungdommer gjør på norske bygder. I Sand idrettslag i Suldal kommune spilte jeg fotball og volleyball, gikk skikarusell på vinteren og løp orientering. Da jeg begynte på videregående, valgte jeg idrettslinjen i nabobygda Sauda. Samtidig satset jeg ganske tungt på volleyball og trente to økter om dagen flere dager i uka. Dette betalte seg etter hvert i form av en plass på juniorlandslaget, og jeg fikk også en sesong i eliteserien for Randaberg før jeg la opp i 2002. Kunnskapene om antidopingarbeidet var i utgangspunktet ikke større enn den jevne nordmanns, og min oppfatning var at antidopingarbeidet ble drevet av dedikerte dopingjegere med inngående kunnskaper om dopingmidler og idrett. Selv om mange av jukserne ofte lå litt i forkant på grunn av uærlige leger og vitenskapsmenn som til stadighet kokte sammen nye dopingmidler, var det min oppfatning at utøverne tok en betydelig risiko om de valgte å bruke prestasjonsfremmende midler. Jeg hadde i hvert fall ingen tro på at doping var et problem i norsk
idrett det var jo tross alt bare noen kulestøtere som hadde blitt tatt for doping de siste årene og det kunne neppe være lett å dope seg i et land som var verdensledende innen antidopingarbeid. Jeg hadde også fått med meg at bare noen uker tidligere hadde Norges idrettsforbund og Kulturdepartementet opprettet en ny, uavhengig stiftelse. Tidligere hadde dopingtesting og forebyggende arbeid ligget til en underavdeling i Idrettsforbundet, men for å sikre større grad av uavhengighet fikk Antidoping Norge ansvaret for antidopingarbeidet i norsk idrett. Organisasjonen ble høytidelig innviet av kulturminister Valgerd Svarstad Haugland den 10. oktober 2003 og skulle ledes av Anders Solheim, som hadde flere år bak seg som rådgiver i Kulturdepartementet. På det tidspunktet var han en relativt ung leder, men han hadde mye erfaring fra idretten. Han var gammel fotballspiller fra blant annet Vålerenga, og hadde i tillegg til jobben i Kulturdepartementet vært sentral i opprettelsen av NISO, fagorganisasjonen for idrettsutøvere, noen år tidligere. Sommeren 2003 flyttet jeg til Oslo for å studere ved Norges idrettshøgskole. Kombinasjonen av studier og at jeg hadde fått en fot på innsiden av antidopingarbeidet, et arbeid som alltid hadde fascinert og interessert meg, gjorde at jeg gledet meg stort til å dra østover. Jeg kunne ikke tenke meg en bedre jobb ved siden av studiene enn å være dopingkontrollør, og der jeg sto i målområdet i Sandnes og ventet på at syklistene skulle komme inn, fløy tankene til hva de neste månedene skulle komme til å bringe med seg. Nå er det ikke slik at man blir dopingkontrollør på en formiddag. Man må gå gjennom en opplæringsperiode der prosedyrer, regler og strategier skal tilegnes, og det første