SLUTTRAPPORT \/ FYLKESKOMMUNE

SLUTTRAPPORT Kommunal oppreisning i Nordland [Dette er en sluttrapport for kommunal oppreisning Nordland. Rapporten beskriver kort prosessen i forkant av ordningen, gjennomføringen og de viktigste resultater av den. Den inneholder også noen tanker om de funn som ble gjort uten at disse kan behandles som annet enn betraktninger bygget på innkommet materiale] Norcflmcl \/ FYLKESKOMMUNE m, :J3g':< l5a'::""9" i

Innholdsfortegnelse 1 Innledning.....l 2 Bakgrunn for ordningen..... l 2.1 Et historisk tilbakeblikk..... 1 3 Organisering..... 3 3.] Oppreisningsutvalg..... 3 3.2 Sekretariat..... 3 3.3 Klageorgan..... 4 3.4 Erfaringsutveksling..... 4 4 Bekjentgjøring av ordningen..... 5 Driftsutgifter..... 5 6 Vilkår for oppreisning..... 5 6.1 Plasseringsvilkåret..... 5 6.2 Overgrep og omsorgssvikt..... 6 7 Saksbehandlingen..... 8 7.1 Prosedyrer..... 8 7.2 Innhenting av dokumentasjon..... 8 7.3 Advokatbistand..... 9 7.4 Uttalelsesmulighet for påståtte gjerningspersoner..... 9 7.5 Saksbehandlingstid..... 9 7.6 Saksframlegg..... 10 8 Resultatene..... 10 8.1 Avviste saker..... 10 8.2 Utmåling av oppreisning..... ll 8.3 Utmåling fordelt på kommuner..... 12 9 Sekretariatets betraktninger..... 14 10 Oppsummering..... 16

l Innledning Etter initiativ fra Fylkesmannen i Nordland og i samarbeid med Nordland fylkeskommune kom Kommunal oppreisning Nordland i gang høsten 2012. Formålet med ordningen var å gi en uforbeholden unnskyldning og økonomisk oppreisning til de personene som har vært utsatt for omsorgssvikt og overgrep under barnevernets omsorg fram til 1.1.1993. Ordningen omfattet alle kommune i Nordland og søknadsperioden ble satt till år. Nordland fylkeskommune påtok seg ansvaret for opprettelse og drift av et sekretariat for ordningen. Fylkeskommunen mottok tilskudd til dette gjennom skjønnsmidler fra Fylkesmannen i Nordland som ble bevilget til Rana kommune. Kunngjøring av frist for å fremsette krav ble første gang foretatt 1.10.2012. Frist for å fremsette søknad om oppreisning var satt til 1.10.2013. Det kom inn 122 saker til behandling i tidsrommet 1.10.2012-1.10.2013. Av disse ble 90 innvilget. Denne rapporten er en oppsummering av arbeidet sekretariatet og utvalget har gjort mens ordningen har pågått. Den beskriver i korte trekk hvordan ordningen ble organisert og gjennomført og hvilke resultater den ga. Avslutningsvis gjøres noen betraktninger rundt det materialet som kom inn. 2 Bakgrunn for ordningen 2.1 Et historisk tilbakeblikk En del barn plassert i ulike barnevernstiltak og spesialskoler har i etterkrigstiden vært utsatt for omsorgssvikt og ulike former for overgrep i Norge. Det foreligger dokumentasjoner på omsorgssvikten og overgrepene i 7 regionale og lokale granskninger (2001-2009) av forholdene ved barnehjem, spesialskoler og andre institusjonerí. Omfanget av omsorgssvikten og overgrepene er grundig behandlet i en offentlig utredning, NOU 2004:23 (heretter omtalt som «BefringrapportenYi Dette arbeidet ble senere fulgt opp i St.meld.nr. 24 (2004-2005) «Erstarningsordningar for barn i barnelzeimar og spesialskular for barn med åífezrdsvanskarffb» Stortinget vedtok å 1

utarbeide nye regler i Stortingets billighetserstatningsordning for de grupper som meldingen omfattet. Barne - og likestillingsdepartementet utarbeidet i 2006 «Veileder om kommunale granskninger av barnehjem og spesialskoler for barn med adferdsvansker». l Nordland startet prosessen med at Rana kommune på vegne av Indre Helgeland regionråd i slutten av mars 2009 henvendte seg til Fylkesmannen i Nordland. Rådet ønsket at fylkesmannen tok et initiativ for å utrede en felles erstatningsordning i Nordland for tidligere barnevernsbarn som hadde vært utsatt for omsorgssvikt eller overgrep. Fylkesmannen i Nordland la til grunn at også barn og unge i Nordland fylke hadde opplevd uverdige forhold i institusjoner. I juli 2009 ba fylkesmannen kommunene om å komme med innspill til spørsmålet. Kun 15 av de 44 forespurte nordlandskommunene besvarte henvendelsen. Fylkesmannen kom til at en så liten oppslutning ikke tilsa at det forelå tilstrekkelig grunnlag for å gå videre med en felles oppreisningsordning. Kommunene ble samtidig orientert om at fylkesmannen ønsket å gjennomføre en nærmere utredning av spørsmålet. Formålet med utredningen var å gi en oversikt over etablerte erstatningsordninger, skissere mulige løsninger, samt å gi råd til kommunene ved behandling av krav om oppreisning. I løpet av prosessen ble det klargjort at kommunene likevel skulle tilbys en felles oppreisningsordning og et profesjonelt sekretariat for behandling av søknader om erstatning. Hovedargumentene for en felles ordning var hensynet til likebehandling, profesjonell håndtering av søknadene og andre rettssikkerhetshensyn. Fylkesmannen fant det ikke nødvendig å nedsette en egen granskningskommisjon for Nordland fylke da det allerede forelå en granskningsrapport fra et granskningsutvalg oppnevnt av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag som også omhandlet sentrale institusjoner i Nordland. I tillegg var flere av de institusjonene som barn og unge ble sendt til beskrevet i de øvrige rapportene som forelå. Samtlige kommuner i Nordland sluttet seg etter hvert til ordningen. Det ble opprettet et sekretariat og et utvalg for å håndtere ordningen. 2

Nordland fylkeskommune påtok seg som tidligere nevnt, ansvaret for driften og arbeidsgiveransvaret for de ansatte i sekretariatet. Utgifter til drift ble dekket gjennom skjønnsmidler fra fylkesmannen mens de enkelte plasseringskommune var ansvarlig for utbetaling av oppreisningsbeløpene. 3 Organisering 3.1 Oppreisningsutvalg Med hjemmel i vedtekten for Oppreisningsordningen for tidligere barnevernsbarn og spesialskoleelever i Nordland 2 (vedtekten) skulle KS Nordland sammen med Fylkesmannen i Nordland oppnevne et oppreisningsutvalg (utvalget). Leder for utvalget skulle være jurist med dommerkvalifikasjoner. Det er utvalget som har fattet vedtak i sakene om kommunal oppreisning. Utvalget avholdt totalt 12 møter i perioden desember 2012 til februar 2014.Utvalgets sammensetning har vært som følger; Leder Gunnar Lind, ekstraordinær lagdommer og tidligere sorenskriver Utvalgsmedlem Torny Pedersen, tidligere stortingsrepresentant Utvalgsmedlem Helge Njøs, psykolog Vararepresentanter; Jenny Sellæg, fylkesnemndsleder Liv Hauknes, rådgiver, tidligere politiker Tor Ivar B. Olsen, psykolog 3.2 Sekretariat I følge vedtekten 3 skulle det opprettes et sekretariat for utvalget. Sekretariatet skulle besitte nødvendig faglig kompetanse, herunder juridisk. Sekretariatets oppgave har vært å motta søknader, forberede sakene og avgi begrunnet innstilling til utvalget. I tillegg har flere merkantile funksjoner tilknyttet ordningen vært lagt til sekretariatet. Sekretariatets sammensetning har vaert som følger; Sekretariatsleder Øystein Hansen, jurist Rådgiver Gunn-Beate Lorentzen, barnevernspedagog 3

Arkivar Kari Aspelund Kleve, historiker Rådgiver Elke-Maria Bunk, jurist Sekretariatet har vært lokalisert i Nordland fylkeskommunes sine kontorer i Sjøgata 3 i Bodø. 3.3 Klageorgan Vedtekten bygger på at det er fylkeskommunens klageorgan som er oppreisningsordningens klageorgan, jf. vedtekten 7. Klagenemnda har behandlet 6 saker, hvorav ingen har fått medhold. l tillegg kommer pr dato 6 nye klager oversendt nemnda som ikke er avgjort. Det har vært klaget på avvisning og for lave oppreisningsbeløp. 3.4 Etfaringsutveksling l ztrbeidet med Litlioriiieoppreisningsordningen for nordlandskommunene var fylkesmannen i kontakt med mange: av de etablerte tvrdningene i éfflorge.leder 'for (fippreisningsiitvalget sainmeri med de :utsatte i sekretariatet på besøk hos en tilsvarende oppreisningsivrdnirig i Qlstlitvldfor innhenting av' råd og erfaringer: var Underveis i prosessen kom det i gang en erfaringsutveksling med de :utsatte i sekretariatet for twppeisnirigsordiiingeii i "lroins soin haclde kiare likhetstrekk med oppreisningsorclningeii i Nordland. 4 Bekj entgjøring av ordningen Det er axfgioreiide at en titlsliegifeiiset ordning når ut til så mange potensielle søkere som inulig. Vcd oppstart av ordiiiiigeii ble det i samarbeid med koinmunikasjtvnsat/delirigen hos Nordland fylkeskommune laget en enkel korniiiunikzrsionsinlaii sanit Litarbeitlet aresseineldiiieer trade liøsten 2012 oe våren 20l3. l e e lf)et ble lagt opp til en bred kl11111gjmi11g. 'totalt ble det kjørt tre annonsekanipaiijei* lciikalt, regionalt og i enkelte riksdekkende aviser. Det ble også arinonsert Tcksmv i hele søknadsperitvcleii. Alle konmmnenc og NAVlkoiitoreiie i Nordland samt advokater rned lrielpevergetvppdrag i forbindelse med innføring av ny vergemälsltiv' l.720 l 3, fikk tilsendt iiiformasitniiom ordningen. Den norske sjømannskirke var behjelpelig med spre iiilimriasitiiieii til potensielle srikere iitvzindret fra Norge. (Drdningen fkk ogsifiredaksjtinell omtaie både i 4

lokalaviser og NRK i Norcilaiid sum 'følge av at fiere enkeltpersoner sto 'train offentlig iited sine liistorier etter at de var tildelt ojopreisiiiiig. Ordningen har dessuten vasrtjcviilig omtalt båitle i NRK og i tiagspresseii. 5 Driftsutgifter For hele perioden 2012-2013 har det gått med kr. 6.772.582; i utgifter til drift av ordningen. 6 Vilkår for oppreisning 6.1 Plasseringsvilkåret I vedtektenes formålsparagraf heter det at ordningen gjelder personer som har vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt i institusjon under plassering av deltakerkommunens barnevern eller forløperne til dette, jf. l. I 4 er det fastsatt at kommunal oppreisning kan gis til personer som ble plassert av deltakerkommunen i institusjon, fosterhjem eller spesialskole i perioden fram til 31.12.1992. Vilkåret for oppreisning er at søker ble utsatt for overgrep, omsorgssvikt eller opplevde uverdige omsorgsforhold. Flere av de innkomne sakene omhandlet plasseringer av søkere i spesialskole som lokale skolemyndigheter hadde fattet vedtak om. Vedtekten 4 jf. 1 framsto som noe uklar med hensyn til om det var et absolutt vilkår at barnevernet hadde stått for plasseringen. Forarbeidene hadde lagt til grunn at det var barnevernet som måtte ha stått for plasseringen. En slik tolkning var også i samsvar med praksis for tilsvarende ordninger basert på «Stavangermodellen» Spørsmålet ble drøftet i møte mellom representanter fra sekretariatet, utvalget og fylkesmannen. Fylkesmannen påpekte at en utvidelse av ordningen - midt i søknadsperioden - ville kreve ny politisk behandling av vedtekten i samtlige kommuner. En slik fornyet behandling ville være nærmest praktisk umulig å gjennomføre. Det ble også vist til at vedtekten hadde vært behandlet i samtlige 44 kommuner som tiltrådte ordningen. Ingen av kommunene hadde framsatt forslag om utvidelse av ordningen til også å gjelde personer plassert av skolemyndighetene. Etter dette ble det lagt til grunn som et vilkår for å få tilkjent oppreisning, at plasseringen var foretatt av barnevernet. Sekretariatet har mottatt flere reaksjoner fra søkere som finner det vanskelig å forstå at de faller utenfor ordningen fordi skoleverket hadde ansvaret for plasseringen. 5

I sakene fra tidsrommet før barnevernloven av 1953 trådte i kraft viste det seg vanskelig i flere saker bevismessig å fastslå om det var skolemyndighetene eller barnevernet som hadde stått for plasseringen. Dette hadde sammenheng med at det i noen saker manglet vergerådsprotokoller og protokoller fra skolestyrene. Mottatt dokumentasjon var i enkelte andre saker svært ufiallstendig. Det oppstod derfor behov for innhenting av supplerende informasjon som kunne være egnet til å belyse omstendighetene i tilknytning til den enkelte plassering, jf. pkt. 7.2. Forsorgsstyrene hadde i denne perioden hjemmel for plassering på institusjon etter forsorgsloven. I noen få saker der forsorgsstyret hadde iverksatt tiltak som gjaldt søkerens omsorg - sammenholdt med andre opplysninger om at forsorgsstyret hadde påvirket plasseringen - kom sekretariatet og utvalget til at dette måtte likestilles med vergerådenes plasseringsvedtak i samme periode. 6.2 Overgrep og omsorgssvikt Det var videre et vilkår at søker hadde vært utsatt for overgrep, omsorgssvikt eller opplevd uverdige omsorgsforhold. Ved vurderingen av om oppreisning skulle gis og størrelsen på beløpene, ble det skilt mellom aktive overgrepshandlinger som ville være konkrete ulovlige og straffbare handlinger, og passive handlinger (omsorgssvikt), jf. vedtekten 6. Et av de typiske eksemplene på omsorgssvikt i fosterhjemmet/institusjon var manglende god voksenkontakt. Barna følte seg hverken sett eller inkludert. Følelsen ble forsterket gjennom fraværende eller sterkt begrenset kontakt med familie og venner. Bama hadde lite nettverk, og det ble i mindre grad tatt hensyn til individuelle behov. For noen føltes det å bli plassert utenfor hjemmet, spesielt på spesialskole/ institusjon, som et overgrep i seg selv. Omsorgssvikt ble også anerkjent i mange av de eldre sakene der barna hadde vært utsatt for særlig tyngende arbeid både i fosterhjem og institusjon. Bama hadde i disse tilfellene blitt brukt som arbeidskraft og pålagt arbeidsbelastninger som syntes å være urimelig byrdefulle. Andre eksempler var dårlig hygiene og strenge matregimer, spesielt i institusjonene. Oppreisning for overgrep ble ofte gitt for fysisk vold mot barn utført av en voksenperson. Slag ble tildelt både med flat hånd og med diverse gjenstander som teppebanker, bjørkeris, trefjøler etc. l tillegg var lugging, ørefiker og innesperring - i mange av sakene - ofte forekommende eksempler på overgrep. Gjennomgående ble bruk av husarrest på institusjon benyttet ut over det som var hjemlet i barnevernsforskriften. 6

Det har heller ikke vært mulig å finne dokumentasjon - i form av tvangsprotokoller ol - som kunne ha gitt opplysninger om varigheten av frihetsberøvelsen. Seksuelle overgrep omfattet alt fra enkelthandlinger som tukling i form av kontakt med kjønnsorgan, til gjentatte gjennomførte samleier med en eller flere personer. I forhold til den konkrete bevisvurderingen oppsto det i enkelttilfeller tvil med hensyn til om skaden hadde skjedd før eller etter barnet kom under barnevernets omsorg. Dette hadde sammenheng med at mange søkere hadde vært utsatt for overgrep også før og etter plasseringen. Inntrykket av vold og overgrep ble i mange saker styrket ved at detaljene i søkernes forklaringer om overgrepshendelser - avgitt uavhengig av hverandre - ofte hadde klare likhetstrekk. I rapporter fra institusjonene har det vært nevnt problemer med enkelte barn. Det foreligger både granskingsrapporter fra b1.a. fra Narvik og Finnsnes barnehjem som påpeker brudd på regelverk i denne perioden som gikk ut på innesperring og forskjellige former for fysiske avstraffelser. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag har omtalt både Ulvsnesøy, Røvika og Buskerud offentlige skole i sin granskningsrapport som eksempler på institusjoner der voldsbruk forekom. I avgjørelsene er det også lagt til grunn at langvarig husarrest og fysiske refselser av barn på institusjon var i strid med barnehjemsforskriften og følgelig rettsstridig. Vurderingsgrunnlaget for størrelsen på oppreisningsbeløpene er gitt i vedtekten 4. Det heter at det særlig skal legges vekt på - Omfanget av overgrepet - Om søker har vært utsatt for omsorgssvikt eller levd under uverdige omsorgsforhold. For at sekretariatet og utvalget skulle legge til grunn at søker hadde vært utsatt for omsorgssvikt eller overgrep, måtte det foreligge klar sannsynlighetsovervekt basert på prinsippet om fri bevisbedømmelse i norsk rett. Dette likevel slik at det i vurderingen skulle legges vesentlig vekt på søkerens egenerklæringjf. 6 første ledd. Egenerklæringen ble et viktig hjelpemiddel for sekretariatet da sakene ofte inneholdt få andre klare opplysninger om at overgrep hadde funnet sted. Egenerklæringen og de inntrykk 7

sekretariatet i tillegg fikk gjennom den og samtalen med søkerne, ble holdt opp mot annen innhentet informasjon. I vurderingen av hvorvidt det forelå overgrep og/eller omsorgssvikt, ble det hensyntatt hva som måtte anses som normal omsorg og var politisk akseptert for den tid søknaden gjaldt. Retten til kroppslig refselse av bam under omsorg hadde for eksempel gradvis blitt innskrenket fram til 1972 da det ble avskaffet. Barnet hadde gjennom barnehjemsforskriftenlv hjemlet i barnevernloven av 1953 i større grad krav på omsorg ut fra sine individuelle behov. 7 Saksbehandlingen I følge vedtekten 6 skulle søknad om oppreisning fremsettes skriftlig for sekretariatet. Søknaden måtte beskrive de forhold som lå til grunn for kravet om oppreisning. Videre het det at sekretariatet på forespørsel skulle bistå søkere ved utforming av søknaden. Noen få benyttet seg av dette tilbudet. 7.I Prosedyrer Sekretariatet utarbeidet en enkel kontorinstruks som omhandlet alt fra rutiner for postmottak til ivaretagelse av personvernet gjennom alle ledd i saksbehandlingen. All saksbehandling ble gjennomført i Websak, fylkeskommunens elektroniske arkiv på et skjermet område. 7.2 Innhenting av dokumentasjon I tillegg til dokumentasjon vedlagt søknaden ble det innhentet dokumentasjon fra Riksarkivet, statsarkiv, interkommunale arkiv og kommunale arkiv. Sekretariatet opplevde god service fra arkivene, ikke minst fra Arkiv i Nordland. Hovedvekten av søknadene var udokumentert eller manglet avgjørende vedtak fra barnevernsnemnda om plassering. Foreningen «Rettferd for taperne» har bistått flere av søkerne med å søke oppreisning gjennom Statens rettferdsvederlagsordning (tidl. Billighetserstatning). Disse søknadene var gjennomgående godt dokumentert og vedtak fra Statens rettferdsvederlagsordning var vedlagt. Oppreisningsordningen hadde i startfasen tilknyttet en fast arkivar fra Nordland fylkeskommune. Dette bidro til effektivisering av arbeidet med innhenting av nødvendige arkivopplysninger. Arkivarens arbeid og erfaring tilrettela for at sekretariatet tidlig på høsten 8

2012 kunne utarbeide de første innstillingene til utvalget og derved holde Saksbehandlingstiden så kort som mulig. Befringrapporten, tilsynsrapporter og årsmeldinger fra institusjonene, bl.a. fra Røvika skole, samt granskningsrapportene var viktige offentlige kilder. Eldre avisreferat og internettbasert informasjon har hatt nytteverdi blant annet med henblikk på tidfesting av enkelthendelser søkerne har vist til. Dommer, straffesaksdokumenter, epikriser samt søknader til andre offentlige støtteordninger, underbygde i en god del tilfeller søkernes forklaringer. Sekretariatet valgte i de fleste tilfellene å invitere søkerne til samtale, men respekterte de som fant dette for belastende å delta uten at det svekket opplysningen av saken. Samtalene forløp på en god måte og bidro til at sekretariatet ofte fikk relevante tilleggsopplysninger som ikke fremkom i det skriftlige materiale. To av sekretariatets ansatte har i de aller fleste tilfellene deltatt samtidig i møte med søkerne. Søkerne fikk referatet fra samtalene til gjennomlesning med mulighet for â korrigere disse eller komme med tilleggsinformasjon. Referat med eventuelle merknader ble vedlagt saksframlegget til utvalget. 7.3 Advokatbistand I særlige tilfeller åpnet vedtekten for at sekretariatet kunne dekke utgifter til bistand, herunder advokatbistand, for søker. Terskelen for å få innvilget advokatbistand skulle etter forskriftens ordlyd vært høy. Søknad om bistand ble avslått i to saker og innvilget i seks saker. 7.4 Uttalelsesmulighet for påståtte gjerningspersoner Der søker utpekte en eller flere navngitte personer som skyldig i overgrep eller omsorgssvikt mot søker, ble disse i hovedsak tilskrevet og gitt mulighet til å uttale seg. Der svar ble mottatt ble disse lagt ved saksfremlegget til utvalget. 7.5 Saksbehandlingstid I følge 6 i vedtekten skulle Saksbehandlingstiden være så kort som mulig og ikke overstige ett år. Saksbehandlingstiden ved en eventuell klage kom i tillegg. 9

Gjennomsnittlig saksbehandlingstid regnet fra registrering av søknad hos sekretariatet frem til vedtak i utvalget, har vaert 91 dager. Sakene har vært behandlet fortløpende. Kapasitetsmessig kunne sekretariatet behandlet en del saker hurtigere, men ved enkelte offentlige kontorer tok det lang tid før relevant dokumentasjon ble fremskaffet. Forsinkelsene har følgelig skyldtes forhold sekretariatet ikke har hatt mulighet til åpåvirke. 7.6 Saksframlegg På bakgrunn av søkers egenerklæring, innhentet dokumentasjon og samtale med søker, utarbeidet sekretariatet en saksfremstilling med forslag til vedtak. Det fulgte en dokumentliste med saksframstillingen med oversikt over de dokumenter forslaget bygget på. Samme prosedyre ble fulgt i klagesakene. Kopi av saksframlegg ble sendt søker i forkant av at saken skulle behandles med mulighet til å komme med merknader til saksframlegget. Selve innstillingen på konkret oppreisningsbeløp ble utelatt, fordi det i henhold til vedtekten bare var utvalget som hadde myndighet til å fastsette oppreisningserstatning. Saksframlegg med dokumentliste og eventuelle merknader ble oversendt utvalget i god tid før saken skulle opp. 8 Resultatene Totalt kom det inn 122 søknader. I de tilfeller der søker klart falt utenfor ordningen, for eksempel der det dreide seg om en privat plassering som ikke var omstridt, ble søker gitt anledning til å trekke søknaden. Seks saker ble trukket. 8.1 Avviste saker l henhold til vedtekten skulle søknader som falt utenfor ordningen avvises. Totalt ble det avvist 26 saker. Årsaken til avvisningen var i de fleste tilfeller at det ikke var barnevernet som hadde medvirket til plasseringen. 10

8.2 Utmåling av oppreisning Følgende oversikt kan gis i forhold til utmåling av oppreisningsbeløp: Utbetaling etter sum: Menn Kvinner 725000 25 12 600000 10 2 500000 6 4 400000 7 4 300000f 4 8 200000 2 5 100000 1 Totalt 54 36 Totalt utbetalinger 90 Gjennomsnittlig utbetaling 529722,222 Utbetalingen på kr 100.000 - i kolonnen utbetaling etter sum foran - kom som følge av et <<tilleggsvedtak>>basert på nye opplysninger om grovere overgrep enn et som lå til grunn for tilkjenning av oppreisning med kr 500000,- ved første gangs behandling av søknaden. Samlet utbetaling for 23 kommuner beløp seg til kr 47 675 000. l henhold til vedtekten kunne oppreisning ytes fra kr 200 000,- inntil kr 725 000,- utmålt individuelt etter utvalgets skjønn. For søkere som kunne dokumentere at de hadde vært utsatt for seksuelle overgrep og/eller grov vold skulle oppreisning tilkjennes fra kr 300 000,- inntil kr 725 000,-. De samme beløpsgrenser var satt for de som hadde vært utsatt for gjentatte overgrep. For de som kunne sannsynliggjøre at de hadde vært utsatt for andre overgrep ble det ytt oppreisning inntil kr 500 000,-. Til søkere utsatt for omsorgssvikt eller andre uverdige omsorgsforhold ble det ytt en oppreisning inntil kr. 300 000,-. De fleste søknadene gjaldt overgrep. Av 90 utbetalinger lå 70 på de høyeste beløpene. Hvorfor relativt få søknader påberopte omsorgssvikt er det vanskelig å ha en klar formening om. Det kan ha fremstått som uklart for søkerne hva som ligger i begrepet. En annen mulig 11

forklaring kan være at potensielle søkere kom fra såuverdige omsorgsforhold får plasseringen at de hadde manglende sammenligningsgrunnlag. 8.3 Utmåling fordelt på kommuner Kommune Beløp Antall Mann Kvinne Avvist søker ALSTAHAUG 1850000 ANDØY 725000 BALLANGEN BEIARN BINDAL 300000 BODØ 5300000 BRØNNØYSUND 925000 2 3 1 BØ DØNNA EVENES O O O h.) 4:- O300000 O k) FAUSKE 2650000 FIAKSTAD 362500 GlLDESKÅL GRANE 400000 HADSEL HAMARØY 300000 HATTFJELLDAL HEMNES 725000 HERØY 725000 LEIRFJORD nsoog LURØY J LØDNINGEN ÆLØY MOSKENES 362500 NARVIK 13675000 NESNA RANA 9375000 RØDØY RØST SALTDAL SORTLAND 400000 STEIGEN 1225000 SØMNA sørfolo TJELDSUND l-'* 2 0,5 1 l 0,5 18 7 O 1 1 10 8 I-l l-\ 1 1 1 3 I-\ k) I-4 1 28 18 O N) O M0121 U1 l l O O N U) I- O O l l A 12

TRÆNA 0 TYSFJORD 200000 1 1 VEFSN 3700000 2 6 3 11 VEGA 0 vestvågøy 1400000 1 2 1 4 VEVELSTAD 0 værøv 0 vågan 1450000 3 ØKSNES 600000 3 TOTALT j 47675000 I 54! sel 26l 116] Samtlige 44 Nordlandskommuner deltok i ordningen. Det ble utbetalt oppreisning fra 23 forskjellige kommuner. Narvik kommune sto for den høyeste utbetalingen på til sammen kr.l3.675.000,-.

Utbetalt i kroner 16000000 14000000 10000000 f Alstad haug Andøy Bindal år Bodø Brønnøysund Evenes Fauske Flakstad Grane H Utbetalt í kroner 6000000 4000000 ~~ 2000000 0. ma.. å... é 335* é-, a.52 I' l- = E "~E~E 9 % «3 =~$:2 EQI--äz t<~> >>~S EDI _lo CU g) OW l'- vi I CU 2 > >~ Ln 9 Sekretariatets betraktninger Et spørsmål som sekretariatet har forsøkt åbelyse er om det gjennomgående kan påvises sammenheng mellom feil og forsømmelser i arbeidet med enkeltsakeri de kommunale bameverntjenestene i Nordland og de hendelsene som har gitt søkerne rett til oppreisningserstatning. Dokumentasjonen som sekretariatet har behandlet indikerer at det er sammenhenger mellom saksbehandlingsfeil i barneverntjenesten og belastninger i form av omsorgssvikt og overgrep som det enkelte barn har blitt utsatt for. 14

Selv om denne problemstillingen er vanskelig og sammensatt, har sekretariatet foretatt en kort oppsummering av hovedinntrykket og tendensene etter å ha behandlet søknadene. Konklusjoner og tendens til mønstre må ses i sammenheng med at det endelige antall søknader har vært begrenset. Sekretariatet har følgelig ikke fått et fullstendig overblikk over kritiske faktorer av betydning for barneverntjenesten i den aktuelle perioden før 01.01.1993. Etter Barnevernloven av 1953 skulle fylkesmannen føre tilsyn (overoppsyn) med de kommunale barneverntjenestene, jf. bvl. 15. Hvor omfattende dette tilsynet har vaerti praksis, har sekretariatet ikke kunnskap om. l saker som har dreid seg om plassering i fosterhjem fremgår av dokumentasjonen at fylkesmannen konkret har påpekt behov for oppnevning av tilsynsfører. Slike pålegg har hatt utspring i den enkelte sak og har vært gitt uavhengig av tilsynsrollen som var pålagt etter 15. l de aller fleste saker barnevernsnemndene besluttet omsorgsovertagelse i medhold av bvl. 19 og fattet vedtak om fosterhjemsplassering, ble saken fulgt opp med vedtak om oppnevning av tilsynsfører slik bvl. 32 fig. krevde. Detkan påvises enkeltsaker der barneverntjenesten kan kritiseres for dårlig skjønn ved bruk av unntaksbestemmelsen om ikke å oppnevne tilsynsfører i «særskilte tilfelle» slik 32, 3. Iedd åpnet for. Inntrykket er imidlertid at unntaket kun har vært anvendt i et lite antall tilfeller. Når det gjelder plasseringer i spesialskoler og institusjon, er hovedinntrykket at bruken av tilsynsfører kun har vært benyttet i et mindre antall saker. I sakene fra begynnelsen av 1950 - tallet og frem til medio 1960 -tallet er det sjelden at tilsynfører har vært oppnevnt eller hatt direkte kontakt med eleven. Gjennomgående er inntrykket fra intervjuene at elevene svært sjelden var i kontakt med sine tilsynsfører direkte. Mange av søkerne gir også uttrykk for at de opplevde seg svært isolert, ensom og forlatt på institusjonen. Kontakten med hjemmemiljøet var ofte dårlig. For hele perioden går det igjen i de fleste sakene at tilsynsførerrapportene mangler. Årsakene til dette er det vanskelig å si noe sikkert om. Fraværet av rapportene må vel likevel kunne sees i sammenheng med dårlig oppfølging i forhold til den enkelte tilsynsfører samt mulig svikt i arkiveringsrutinene. 15

I et mindre antall rapporter fremgår at kritikkverdige forhold er beskrevet. Tilnaermingen i rapportene er imdlertid ofte slik at problemene i fosterhjemmet har oppstått pga negativ adferd hos barnet. Det er få funn i sakene som trekker i retning av at barnevernet har iverksatt tiltak for å styrke fosterhjemmene etter at problemet med fosterbarnet har oppstått. Inntrykket fra de intervjuene som har vært gjennomført, er at det ofte var en nokså betydelig avstand mellom tilsynsfører og det enkelte barn slik at tilfredsstillende fortrolighet ikke ble oppnådd. Kommunikasjon om bamets situasjon kunne like gjerne være rettet mot fosterforeldre eller andre voksenpersoner uten at barnet direkte ble spurt om sin egen situasjon. Dette vil også kunne forklare hvorfor overgrep og omsorgssvikt skjedde, uten at opplysningene nådde frem til barnevernet. I forholdsvis mange saker foreligger korrespondanse mellom kommunen som har hatt ansvaret for omsorgsovertagelsen og enkeltkommuner som har hatt ansvaret for å følge opp plasseringene. Det fremgår av korrespondansen at temaet ofte har dreid seg om økonomi og refusjon. Sekretariatet mener det ikke er urimelig å anta at uklarheten om hvilken enkeltkommune som hadde det endelige økonomiske ansvaret for det enkelte barnevernstiltak har vært en begrensende faktor når det har vaert på tale å vurdere iverksettelse av hjelpetiltak til beste for bamet. Flere av søkerne har i intervju med sekretariatet kritisert barneverntjenesten for at de for tidlig ble overlatt til seg selv uten at etterverntiltak ble vurdert iverksatt. Behovet for ettervern synes klart dokumentert i flere enkeltsaker, men barnevernet har ikke fulgt opp med nødvendige tiltak slik det var hjemmel for i bvl 51. 10 Oppsummering Oppreisningsutvalget for Nordland har fattet vedtak om utbetaling av til sammen kr. 47 675 000i oppreisning til 90enkeltpersoner. Oppreisningsbeløpet er fordelt på 18 av de til sammen 44 kommunene i Nordland. Antall søkere inordland pr 1000innbygger ligger godt under 0,5 %. Dette er under landsgjennomsnittet sammenlignet med andre oppreisningsordninger basert på den såkalte «Stavangermodellen» Søknadene knytter seg til perioden i årene fra slutten av 1930 -tallet og frem til 01.01.1993. Ut fra samtaler med søkeren må det kunne legges til grunn at det er sammensatte og individuelle forhold som har medført overgrep og omsorgssvikt. Inntrykket er at konkret svikt 16

i tilsyn, svak kultur blant voksne for å ta barnas perspektiv inn i faglige vurderinger, samt svikt i samarbeid mellom barneverntjenestene og andre faginstanser, kan forklare noe av bakgrunnen for at overgrepene har funnet sted. Søkerne som har vært rammet av svikt og overgrep beskriver en vanskelig livssituasjon preget av isolasjon og ensomhet. Opplevelsene fra barne- og ungdomstiden har også preget de aller fleste søkerne i voksen alder. Utvalget og sekretariatets inntrykk er at Oppreisningsordningen i Nordland har bidratt til å kompensere økonomisk og moralsk for urett barn og ungdom har blitt utsatt for under barnevernets omsorg. Bodø, den 25. mars 2014 Gunnar Lind utvalgsleder Øystein Hansen sekretariatsleder 17

Vedlegg: Vedtekter kommunal oppreisning Nordland Oversikt over lovbestemmelser: Abnorrnskoleloven Lov om spesialskole Lov om behandling av forsømte barn (vergerâdsloven) Lov om Tilsyn med Pleiebørn Lov om tillegg til og endringer i lov om tilsyn med pleiebam m.v. av 26. april 1905 og lov om forsorg for barn av l0 april 1915 Lov om forsorgsvesen Lov om forsorg for barn Lov om barnevern Lov om indskrænkning i Anvendelse af legemlig refselse Lov om hjem forå ndssvake til pleie vern og opplæring av 28. juli 1949 nr. 5, ' http'.//www.0ppreisning.com/404278/ Barnehjem og spesialskoler under lupen, Nasjonal kartlegging av omsorgssvikt og overgrep i barneverninstitusjoner 1945-1980, rapport fra et utvalg oppnevnt av Barne-og familiedepartementet. Avgitt Lnovember 2004. "Behand]et i Stortingetijuni 2005. 'VSe liste lovhenvisninger over. Étlazsílans! ief f.: :