GJØVIK BIBLIOTEK OG DE NÆRE OMGIVELSER. Strekningen fra buss-stopp i Strandgata til inngangsparti.

Transkript

1 GJØVIK BIBLIOTEK OG DE NÆRE OMGIVELSER. Strekningen fra buss-stopp i Strandgata til inngangsparti. Buss-stoppet i Strandgata. Skiltet med buss-stopp blir borte under skyggen av trekronene. Rutetabellen henger høyt og informasjonen er gjengitt med liten skrift. Merk også at det mangler ledelinjer og oppmerksomhetsfelt. Plasseringen av flaggstenger (uten markering verken i bakke eller på stengene selv) gjør at de kan være potensielle faremomenter. 1

2 Vi har passert trerekka på forrige bilde og har rådhuset på venstre hånd. Brostein er hovedmaterialet på plassen. Det er lagt med to ulike farger og er dermed stripete, men dette utgjør ingen ledelinje. Slik det nye asfaltdekket er lagt, bidrar det ytterligere til å svekke muligheten for orientering. Søyler, granittplater og vindusbånd i fasaden beskriver byrommets retning og kan indirekte sies å fungere som ledende for svaksynte brukere av dette rommet. Denne effekten vil være klarere når sollyset er svakere enn da dette bildet ble tatt. 2

3 Strekningen fra Hunnsvegen til inngangsparti. Busslomme i Hunnsvegen. Merk ujevnheten i skillet mellom betongsteindekket og asfalt. 3

4 Denne stien er en mye brukt snarveg fra Hunnsvegen mot Rådhus og bibliotek. 4

5 Det oppstår en uklar situasjon der snarvegen munner ut i snuplassen i enden av Glassverkgata. Her er brostein (sammen med bøyler) brukt som trafikkregulerende materiale selv om det er samme anlegg som på de foregående bilder. 5

6 Glassverkgata med snuplass i enden. Rekkverk (bøyler) sammen med brosteindekke skal hindre biltrafikk inn på plassen. Imidlertid er det ikke noe fotgjengerfelt, annet enn at brosteindekket virker som fartshump og dermed som en form for opphøyd gangfelt, også det et trafikkregulerende virkemiddel. Svaksynte vil vanskelig kunne oppfatte dette som et fotgjengerfelt. (For øvrig i motsetning til fotgjengeren i rødt midt på bildet, som selvsagt oppfatter dette som den naturlige ganglinja). En god løsning for svaksynte er den lave muren helt til høyre på bildet, som er ei god ledelinje. 6

7 Inngangspartiet. Inngangspartiet er preget av at både dør og vinduer har samme materiale, og når baldakinen også har dette materialet, flyter dette noe sammen. Baldakinen gir dessuten en hard slagskygge i det solfylte været. Inngangen må markeres med ekstra skilting og pil, i tillegg til teksten på døras glassfelt. Asfalten stopper før man når selve inngangen, og man mister skillet mellom asfalt og brostein som ledelinje. Heller ikke forannevnte mur er ført fram til inngangen. 7

8 Inngangsdøra. Lysforholdene blir straks annerledes under baldakinen og fasaden vil være langt lettere å lese. Bokstavene over døra danner en fin og tilstrekkelig kontrast til metallflatene som ellers er brukt i dørfeltet. Glassfeltet er brutt opp av ribber. Automatisk døråpner er et gode for alles tilgang til bygget. Det er visse setninger i bakken, men kanten på risten er likevel så lav at inngangen kan sies å være uten terskel. Feltet med rister fungerer som et oppmerksomhetsfelt, og er en god løsning for svaksynte. 8

9 Skranken ses ikke fra inngangsdøra, den er nemlig lokalisert til venstre og litt bak alarmporten, og er litt bortgjømt. (Fotografen har snudd seg 90 grader i forhold til forrige bilde). Skranken er lav og bør være godt egna for betjening av både rullestolbrukere og småvokste. Merk at søylen som er gitt en form for kontrastfarge. Brun og rød er imidlertid ikke et typisk kontrastfargepar. 9

10 Bredden på ganglinjer er god. Trappa varsles med et kontrastfelt i gulvet i hele trappas bredde (det er ikke tilfellet i 1. etasje). Glassfeltet til høyre er forsynt med ribber og veggfeltet framstår med klar kontrast til det lyse gulvet. Bak til venstre ses heisdøra, som har kontrastfarge i forhold til det lyse veggpartiet, og det 10

11 samme har den betjente skranken i bakgrunnen. Rommet framstår med konsekvent farge- og kontrastbruk. Alt dette gir grunnlag for gode løsninger for svaksynte. Det er under 30 cm mellom gulv og laveste hylle. Ikke alle vil da like enkelt kunne, som personen på bildet, nå den. Øverste hylle er gunstig plassert om lag 1,5 m over gulvet. Det er imidlertid ikke tilfellet overalt i biblioteket. Det er selvsagt et dilemma å skulle få presentert flest mulig titler med et gitt areal til disposisjon. Gjennomgående er belysningen god i lokalet. Det er gode muligheter for å ta inn dagslys, samtidig som dette kan reguleres ved bruk av persienner (se bak hylla). Alt i alt et godt utgangspunkt for å oppnå et brukbart miljø for svaksynte. I 11