Saksbehandler: Øystein Dahle Kraft Arkivnummer: 600 Dato: 11. januar Presteboliger

Transkript

1 Saksbehandler: Øystein Dahle Kraft Arkivnummer: 600 Dato: 11. januar 2000 Presteboliger På bakgrunn av henvendelser fra våre medlemmer har vi funnet det hensiktsmessig å informere generelt om en del forhold vedrørende presteboliger mv som angår menighetsråd eller fellesråd. 1. Presteboliger eid av Opplysningsvesenets fond Det er til sammen omlag 450 presteboligene eid av Opplysningsvesenets fond. De fleste av disse ligger på landet og er ofte eldre boliger beliggende i tilknytning til en landbrukseiendom. Opplysningsvesenets fond historie går tilbake til middelalderen. I tillegg til presteboliger består Opplysningsvesenets fond eiendommer bl.a. av prestegårder (forpaktningsbruk og utleiebruk), skogeiendommer og festetomter. Fondet er en av landets største grunneiere og eier til sammen omlag 1 million dekar areal. Salg av eiendommer og inntekter fra eiendommene blir lagt til fondets finanskapital. Den bokførte verdien av finanskapitalen er nå omlag 1 milliard kroner. Eiendommene forvaltes av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, og presteboligene benevnes derfor ofte som «statlige» boliger. Men Opplysningsvesenets fond er et selvstendig rettssubjekt som selv eier eiendommene og kapitalen det består av. Den norske kirke er derfor ikke eier av disse eiendommene, men lovgivningen sier at fondet skal komme Den norske kirke til gode. Dette skjer gjennom at det stilles tjenesteboliger til disposisjon for prestene og at det ytes tilskudd til kirkelige formål. I tillegg brukes avkastningen fra finanskapitalen bl.a. til å dekke fondets utgifter. Som en konsekvens av Opplysningsvesenets fonds eierforhold og de prinsipper som er lagt for forvaltningen av fondet har ikke menighetsråd eller fellesråd noen spesielle plikter eller rettigheter i forhold til fondets eiendommer. Denne innebærer bl.a. at fellesråd må regne med ordinære forretningsmessige vilkår hvis de ønsker å kjøpe, feste eller leie fondseiendom. Men dette innebærer også at fellesråd eller menighetsråd ikke har noen plikter i forhold vedlikehold, tilsyn eller andre ytelser i forhold til en fondseid prestebolig eller annen eiendom eid av Opplysningsvesenets fond. Hvis fellesrådet yter slike tjenester for departementet (f.eks. mindre vedlikehold av en prestebolig, tilsyn, plenklipping, snøbrøyting e.l.) skal dette skje på ordinære forretningsmessige vilkår. Lokal kontaktperson for presteboligen I forbindelse med forvaltningen av prestegårdene var kommunene tidligere pålagt å oppnevne et tilsyn for hver prestegård. Tilsynet besto av 3 personer, og de disponerte bl.a. noe midler til løpende vedlikehold/reparasjoner av prestegården. Denne ordningen er nå opphørt, bl.a. fordi departementet prøver ut nye ordninger med regionale prestegårdsinspektører. KA har mottatt flere henvendelser fra våre medlemmer på bakgrunn av brev til mange fellesråd fra Kirke-, utdanningsog forskningsdepartementet (KUF)

2 SIDE 2 datert 28. mai 1999 med forespørsel om fellesrådet vil skaffe en lokal kontaktperson for presteboligen på stedet. Vi finner grunn til å understreke at brevet fra KUF ikke er å forstå som et pålegg fra departementet i medhold av siste ledd i 14 i Kirkeloven. På bakgrunn av tilbakemelding fra mange av våre medlemmer har KA formidlet innvendinger overfor KUF i forhold til den nye ordningen med lokal prestegårdskontakt. Vi har bl.a. pekt på at nåværende ordning innebærer manglende honorering for utførte oppgaver. Vi har overfor KUF bedt om at kontaktpersonen honoreres særskilt av KUF for faktisk medgått tid ved gjennomføring av oppdrag som følger av vervet som kontaktperson. I tillegg har vi pekt på at fellesrådets rolle og ansvar er uklar, og at ansvarsforholdet mellom beboer, prestegårdsinspektør og lokal kontaktperson ikke er tilstrekkelig avklart. Vi finner ikke at KUFs brev av 2. november 1999 på noen vesentlig måte bidrar til å avklare disse spørsmålene. KUF har imidlertid sagt at de vil utarbeide en mer detaljert beskrivelse av ordningen som klargjør flere av de forhold KA har påpekt. Inntil en slik klargjøring foreligger, vil vi anbefale at fellesrådene avventer KUFs forespørsel om å oppnevne en lokal kontaktperson for presteboligen. Hvis begge parter finner det hensiktsmessig, kan fellesrådet på avgrensede områder inngå avtale med KUF om utføring av tjenester e.l. i forhold til fondets eiendommer. Vi er imidlertid skeptiske til at kirkevergen eller en annen person tilsatt av fellesrådet oppnevnes som kontaktperson for prestegården, da dette kan bidra til å skape usikkerhet om fellesrådets ansvar for prestegården. Det er imidlertid ikke noe til hinder for at det gjennom avtale etableres en ordning der fellesrådet v/kirkevergen påtar seg et ansvar som "kontaktperson" for prestegården(e). En slik ordning innebærer at KUF kjøper en tjeneste fra fellesrådet, og det forutsetter derfor en avtale som bl.a. bør inneholde ordninger for godtgjøring til fellesrådet for alt arbeid som utføres. 2. Kommunale presteboliger Staten har hatt anledning til å pålegge kommunene å stille bolig til disposisjon for prester i stilling. Departementets myndighet i forhold til kommunale presteboliger er delegert til bispedømmerådene, og det er derfor bispedømmerådet som kan pålegge en kommune å stille en prestebolig til disposisjon. Kommunen kan sørge for bolig enten ved å kjøpe/bygge en bolig, eller de kan leie på langsiktige vilkår. Det er viktig å være klar over at ordningen med kommunale presteboliger ikke ble berørt av ny kirkelov fra Det er fortsatt kommunen som har forvaltningsansvaret og som regel også eier disse presteboligene. 3. Fellesråd/menighetsråd med ansvar for kommunale presteboliger Selv om kommunale presteboliger i utgangspunktet ikke er et ansvar for fellesråd eller menighetsråd, er det noen fellesråd/menighetsråd som i avtale med kommunen har påtatt seg et ansvar for forvaltningen av disse boligene. Dette kan være en hensiktsmessig ordning for de berørte parter, men en slik ordning kan skape uklare eller uryddige forhold. KA finner derfor grunn til å understreke følgende: Ordninger som innebærer at fellesrådet tar på seg ansvaret for de kommunale presteboliger er å forstå som en tjenesteyting fra fellesrådet overfor kommunen.

3 SIDE 3 Dette forutsetter derfor at det er inngått en avtale mellom fellesråd og kommune som regulerer dette forholdet. En slik ordning er frivillig og kommunen kan ikke pålegge fellesrådet disse oppgavene. Fellesrådet bør ikke inngå en slik avtale hvis de selv ikke finner det hensiktsmessig. Siden kommunale presteboliger ikke er en oppgave for menighetsrådene etter 9 i Kirkeloven eller et fellesrådsansvar etter 14 i Kirkeloven, skal utgifter for denne virksomheten ikke inngå i den ordinære rammebevilgningen fra kommunen til kirkelig virksomhet etter 15 i Kirkeloven. Fellesråd med ansvar for kommunale presteboliger må fremme et eget budsjett overfor kommunen for denne virksomheten, og kommunen skal vedta en egen bevilgning til dette formålet. Alle utgifter til kommunale presteboliger (renter, avdrag, vedlikehold og kommunale avgifter) skal dekkes av kommunen. Siden kommunale presteboliger ikke er oppgave for fellesrådet, skal det ikke anvendes fellesrådsmidler til dette formålet. Det vil være i strid med forutsetningene om fellesrådet anvender midler bevilget til kirkelige formål eller innsamlede midler på vedlikehold av kommunal eiendom. I tillegg til de direkte utgiftene brukt på presteboligene er det rimelig at fellesrådet får vederlag for medgått arbeid mv for arbeidet med kommunale presteboliger. Dette kan f.eks. beregnes ut fra medgått årsverk + overhead. Statens refusjonssatser til kommunene for at de stiller presteboliger til disposisjon er de samme for alle kommuner. Refusjonssatsene er en gjennomsnittsberegning for hele landet. Kommunenes utgifter til presteboligene vil imidlertid variere fra år til år avhengig av f.eks. vedlikeholdsbehovet. Utgiftsbehovet vil også være ulikt i ulike deler av landet avhengig av klima, boligstørrelse, bygningstype, markedspris mv. Ordningen med kommunale presteboliger innebærer derfor at det ikke er noe nødvendig samsvar mellom størrelsen på statlig refusjon til kommune for de kommunale presteboligene og den faktiske utgift som er nødvendig for at presten(e) skal bo i en tilfredsstillende bolig. Noen kommuner mottar mer i refusjon enn de faktiske utgiftene, andre har større utgifter. Fellesrådene bør derfor ikke akseptere at kommunen anser sine økonomiske forpliktelser for kommunale presteboliger oppfylt ved å bevilge det beløpet de mottar i statlig refusjon til formålet. Dette strider mot departementets forutsetninger for ordningen. Selv om fellesrådet gjennom avtale påtar seg den løpende forvaltningen av de kommunale presteboligene, er det fortsatt kommunen som er den ansvarlige part på dette området. Det vil derfor være kommunen som skal inngå forpliktende avtaler, slik som husleieavtaler, kjøp eller avhendelse av eiendom, låneopptak e.l. 4. Menighetsråd som leier ut prestebolig til kommunen I saker hvor kommunen har fått pålegg om å stille en prestebolig til disposisjon har enkelte menighetsråd tilbudt kommunen å leie en bolig eid av menigheten eller stiftelser med tilknytning til menigheten. Dette kan være en god ordning for begge parter, bl.a. fordi leieforholdet normalt vil være langsiktig. KA kjenner likevel til at flere

4 SIDE 4 menighetsråd har leiekontrakter som innebærer at de mottar en husleie som ligger betydelig under markedsnivå på stedet. Det er grunn til å understreke at det ikke er noen oppgave for menighetsråd eller fellesråd å bruke egne midler til tjenestebolig for prester med boplikt. Dette er et forhold mellom staten og kommunen, og vi vil anbefale at menighetsrådet i utgangspunktet leier ut en prestebolig på ordinære vilkår uten å subsidiere husleien. Husleien for prester som bor i prestebolig med boplikt er fastsatt sentralt. Hvis menighetsrådet velger å tilby boligen til en husleie som ligger godt under markedsnivå vil dette innebære at menigheten yter et tilskudd overfor stat/kommune. Hvis et menighetsråd mener at de mottar en urimelig lav husleie for en slik bolig, bør de undersøke muligheten for husleieregulering i henhold til leiekontrakten. Hvis husleiekontrakten ikke gir grunnlag for at menighetsrådet kan regulere husleien opp til markedsnivå, kan det eventuelt vurderes å si opp leiekontrakten. For å unngå en eventuell utrygghet når det gjelder prestens boligsituasjon vil vi anbefale at spørsmålet om oppsigelse av leiekontrakten vurderes i forbindelse med presteskifte. 5. Fellesråd/menighetsråd som leier ut prestebolig til lokal finansiert prest eller en annen kirkelig tilsatt. Skattelovgivningen forutsetter at arbeidstakere som har et boligforhold som følger av stillingen skal fordelsbeskattes av differansen mellom faktisk husleie og markedsleie. Bakgrunnen for dette er at ligningsmyndighetene vil unngå at lav husleie skal være en form for godtgjøring som unntas beskatning. Dette innebærer at menighetsråd eller fellesråd ikke har anledning til å bruke lav husleie for å rekruttere arbeidstakere uten at fordelen beskattes. Dette innebærer også at det er problematisk å tilby f.eks. ungdommer fri leilighet mot at de arbeider uten vederlag i menigheten, særlig hvis dette er å forstå som et forpliktende arbeidsforhold. Det er i denne sammenhengen ikke avgjørende at arbeidsgiver selv eier boligen som leies ut, det avgjørende er at leieforholdet har en klar sammenheng med tilsettingsforholdet. Det er også grunn til å understreke at de forhold som her er omtalt også gjelder presteboliger. Skattemyndighetene har imidlertid akseptert at prester i statlig stilling som har boplikt tjenestebolig normalt ikke skal fordelsbeskattes for differansen mellom fastsatt husleie og markedsleie. Begrunnelsen for dette er de spesielle forhold som knytter seg til bopliktsordningen for prester. Dette unntaket vil derfor ikke gjelde prester som er tilsatt av fellesrådet eller menighetsråd, da disse ikke har plikt til å bo i en bestemt bolig. Hvis fellesrådet eller menighetsrådet som har tilsatt egen prest velger å tilby en bolig med samme husleie som i ordinære prestebolig, plikter derfor arbeidsgiver å oppgi differansen mellom husleien og antatt markedsverdi til ligningsmyndighetene som skattbar inntekt. I mange tilfeller vil det være ryddigere i slike tilfeller å heve husleien til et nivå som ligningsmyndighetene mener er innenfor antatt markedspris.

5 SIDE 5 Frank Grimstad direktør