INNHOLD NORSK FYSIOTERAPEUTFORBUND OM MUSKEL- OG SKJELETTLIDELSER KOMMUNEHELSETJENESTEN OG FYSIOTERAPI SPESIALISTHELSETJENESTEN OG FYSIOTERAPI

Transkript

1 INNHOLD INFOARK 1 INFOARK 2 INFOARK 3 INFOARK 4 INFOARK 5 INFOARK 6 INFOARK 7 INFOARK 8 INFOARK 9 NORSK FYSIOTERAPEUTFORBUND OM MUSKEL- OG SKJELETTLIDELSER KOMMUNEHELSETJENESTEN OG FYSIOTERAPI SPESIALISTHELSETJENESTEN OG FYSIOTERAPI FOREBYGGENDE HELSETJENESTER OG FYSIOTERAPI PSYKISK HELSE OG FYSIOTERAPII UTDANNING OG FORSKNING I FYSIOTERAPI OFFENTLIG SPESIALISTORDNING FOR FYSIOTERAPEUTER FINANSIERING AV FYSIOTERAPITJENESTER

2 INFOARK 1 NORSK FYSIOTERAPEUTFORBUND (NFF) Fysioterapi Fysioterapeuter har tre års bachelorutdanning, samt ett år turnustjeneste. Fysioterapeuter er autorisert helsepersonell med et selvstendig vurderings- og behandlingsansvar. Fysioterapeuters kunnskapsfelt er kropp, bevegelse og funksjon. Muskel- og skjelettlidelser er fysioterapeuters største arbeidsfelt. Fysioterapeuter har bred kunnskap om bevegelsesapparatets oppbygning hos frisk og syk og hvordan fysiske, psykiske og sosiale faktorer bidrar til helse og sykdom. Fysioterapeuter kan legge til rette for og yte tjenester som bidrar til at individer og befolkningsgrupper utvikler, opprettholder og gjenvinner optimal bevegelses- og funksjonsevne gjennom livsløpet. Hensikten med fysioterapi er å optimalisere livskvalitet og bevegelsespotensial innenfor helsefremmende, forebyggende, behandlende og rehabiliterende/habiliterende virksomhet. Valg av fysioterapitiltak er basert på en grundig funksjonsvurdering, en kritisk gjennomgang av forskningskunnskap og systematisert erfaringskunnskap om tiltakets virkninger, samt brukerens egne preferanser. Fysioterapeuter anvender kroppslige innfallsvinkler og en rekke metoder og tilnærminger for å stimulere til lærings- og endringsprosesser som kan bidra til best mulig funksjon. Det teoretiske grunnlaget for fagutøvelsen er forankret i naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humanistisk vitenskap. Organisasjonen NFF organiserer autoriserte fysioterapeuter og fysioterapistudenter og passerte medlemmer i september De fleste av NFFs medlemmer er enten offentlig ansatte, ansatte i helseforetak og private bedrifter, eller er privatpraktiserende med eller uten offentlig driftstilskudd. NFF ledes av forbundsleder Eilin Ekeland. NFFs forhandlingsvirksomhet NFF forhandler om lønns- og arbeidsvilkår for ansatte fysioterapeuter. I tillegg forhandler NFF med staten/ks om driftstilskudd og takster. 1 De to andre forbundene som organiserer fysioterapeuter i Norge, har henholdsvis 600 medlemmer (Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund) og 408 medlemmer (Norsk Manuellterapeutforening). 1

3 NFFs faglige virksomhet Fysioterapeuter er faglig oppdatert NFF tilbyr om lag 50 kurs pr år. Alle NFFs kurs kan benyttes i en systematisk kompetanseoppbygging mot spesialkode eller spesialist. Kursdeltagelsen er høy hvert år deltar 15% av NFFs medlemmer på disse kursene. Spesialistordning på høyt nivå Norsk Fysioterapeutforbund har en forbundsintern spesialistordning med 13 spesialiteter. Spesialistordningen i NFF henger høyt og ingen kan bli spesialist før det har gått fem år etter bachelorutdanningen. En mastergrad i spesialistområdet med klinisk kompetanseoppbygging i fysioterapi oppfyller kravet om utdanning i spesialistordningen. To og et halvt års etter- og videreutdanning godkjennes også, herav minst ett år fysioterapispesifikk utdanning innenfor spesialistområdet. Det kreves i tillegg tre årsverk med praksis innen spesialistområdet i 100 % stilling. Minimum ett år må tas etter endt spesialistutdanning. Ved oppfylling av kravene i ordningen gis det rett til tittelen spesialist MNFF. Spesialistordningen skal være med å sikre teoretisk og praktisk kompetanse innen et avgrenset fagområde. Spesialisttittelen tildeles etter individuell søknad, og gis kun til medlemmer av NFF. Resertifisering kreves hvert 7. år. Faggruppene viser bredden i fysioterapi Norsk Fysioterapeutforbund har 12 faggrupper. I NFF har vi disse faggruppene: Barne- og ungdomsfysioterapi, Ergonomi, Fysioterapi for eldre, Hjerte- og lungefysioterapi, Idrettsfysioterapi, Kvinnehelse, Manuellterapi, Mensendieck, Nevrologi, ortopedi og revmatologi, Onkologi og lymfologi, Psykomotorisk fysioterapi og Terapiridning. Tidsskriftet Fysioterapeuten Norsk Fysioterapeutforbund utgir tidsskriftet Fysioterapeuten. Tidsskriftets formål er å fremme faglig utvikling, ta opp både faglige og fagpolitiske spørsmål og å skape debatt. Bladet kommer ut med 12 nummer i året og sendes til alle medlemmer i NFF. Tidsskriftet er redaksjonelt uavhengig og styres etter Redaktørplakaten. Unio NFF ble opptatt som medlem i UHO (senere Unio) i desember Unio er en viktig samfunnspolitisk aktør og har stor betydning for medlemsorganisasjonene i arbeidet med lønns- og arbeidsforhold. Internasjonalt samarbeid WCPT: NFF er medlem av World Confederation for Physical Therapy (WCPT), som er en sammenslutning av 106 nasjonale fysioterapeutorganisasjoner med til sammen mer enn medlemmer. WCPT samarbeider med flere av FNs underorganisasjoner og andre internasjonale organisasjoner om bl.a. forebyggende helsearbeid og rehabilitering, WCPT har syv interessegrupper som stimulerer til samarbeid innen ulike fagområder. WCPT er delt inn i fem regioner, og NFF deltar aktivt i WCPTs europeiske regionavdeling. Nordisk samarbeid: Ledelsen i de nordiske fysioterapeutforbundene møtes hvert år for å drøfte aktuelle fagpolitiske, faglige og utdanningspolitiske spørsmål. De samarbeider også nært med hverandre om fellesnordiske fagkongresser hvert fjerde år. 2

4 INFOARK 2 OM MUSKEL- OG SKJELETTLIDELSER Muskel- og skjelettlidelser «plager flest» og «koster mest»! 1 Dette er lidelser som i stor grad belaster samfunnet, bedriftene og den enkelte. Men fordi dette ikke er alvorlige lidelser i form av liv-eller-død-problematikk blir de ikke prioritert så høyt som de bør. Vel 75 prosent av alle voksne i Norge opplever smerter eller plager fra muskel- og skjelettsystemet i en eller annen form i løpet av en måned. Vanligst er plager fra korsryggen, nakken og skuldrene. Det er også mange som har smerter i hofter, bekken og knær. Foruten belastningslidelsene, som skyldes inaktivitet, feilbelastning eller overbelastning, har vi reumatiske lidelser og skader som også rammer muskel- og skjelettapparatet. Det er i tillegg verdt å merke seg at psykososiale årsaker bidrar til utvikling og opprettholdelse av kroniske smerter og uførhet. Muskel- og skjelettlidelsene koster samfunnet store summer hvert år i form av behandlingsutgifter, sykepenger, uføretrygd og andre trygdeytelser. De totale samfunnsøkonomiske kostnadene og trygdeutgifter lå i 2009 på et sted mellom milliarder kroner. Muskel- og skjelettlidelser og lettere psykiske lidelser utgjør fortsatt hovedandelen av sykefraværet og størsteparten av dem som faller utenfor arbeidslivet. Det utføres årlige beregninger for kostnadene på samfunnsnivå. De utføres sjeldnere på individnivå da dette krever langt mer omfattende undersøkelser. De såkalt sammensatte lidelser øker. Et utviklingstrekk i dagens helsetjeneste er at biomedisinske forklaringer ikke er tilstrekkelig for å forstå alle lidelser og sykdommer. Det spesialiserte helsevesen kan fungere godt for de med veldefinerte plager, mens andre ofte ikke blir trodd fordi objektive funn mangler eller de ikke får hjelp da medisinens anliggende i større grad innebærer å helbrede enn å lindre 2. Eldre med kroniske sykdommer synes ikke på sykefraværsstatistikken. Eldre vil ha flere lidelser/sykdommer som påvirker hverandre og får negativ innvirkning på livskvalitet. Når det gjelder forekomst av muskel- og skjelettlidelser er det særlig hofteleddsartrose som øker sterkt med økende alder, og som vil føre til redusert livskvalitet for den enkelte 3. I mange tilfeller kan operative inngrep 1 MST-rapport 1/2013. Et muskel- og skjelettregnskap. 2 Lian, O (2012): Etter Gullalderen: Nye utfordringer for helsetjenesten i Melberg, HO & Kjekshus, LE: Fremtidens Helse-Norge, Fagbokforlaget 3 Næss, Ø (2012): Sykdomsmønsteret i Utviklingen av kroniske sykdommer i Melberg, HO & Kjekshus, LE: Fremtidens Helse-Norge, Fagbokforlaget, s72 Postboks 2704 St. Hanshaugen 0131 Oslo Besøksadresse: Stensberggaten 27 Tel.: Fax: E-post: nff@fysio.no Org. nr.: BNK.:

5 med behov for langvarig rehabilitering unngås, dersom de eldre får tilpasset behandling og opptrening med god oppfølging. Fysioterapeuters orientering mot funksjonsvurderinger, uavhengig av diagnose, bidrar til at pasienter med sammensatte lidelser kan få hjelp. Fysioterapeuter har betydelig kompetanse på å behandle og forebygge muskel- og skjelettlidelser og det er derfor viktig at fysioterapitjenestene dimensjoneres riktig både i spesialisthelsetjenesten og i den kommunale helsetjenesten. Fakta sykefravær og kostnader I 2010 kostet sykefravær bedriftene i gjennomsnitt kr pr uke i tillegg til lønnsutgiftene for hver sykemeldte arbeidstaker (Sintef: I 2010 var det over 10 mill. sykefraværsdager knyttet til muskel- og skjelettlidelser Kostnadene i forbindelse med slikt sykefravær var i 2012 på mellom 30 og 34 milliarder kroner 4. Refusjon til fysioterapibehandling (ikke inkludert egenbetaling) utgjorde 1658 millioner kroner i NFF mener: Muskel- og skjelettplagenes samfunnsøkonomiske, bedriftsøkonomiske og personlige betydning må tas på alvor i denne stortingsperioden og oppfordrer Helse- og omsorgskomitéen til å ha fokus på dette feltet og bidra til at fysioterapitjenestene dimensjoneres riktig både i spesialisthelsetjenesten og i kommunalhelsetjenesten. 4 Lærum et. al (2013): Et muskel- og skjelettregnskap, april 2013 s MST- rapport 1/1013 2

6 INFOARK 3 KOMMUNEHELSETJENESTEN OG FYSIOTERAPI Muskel- og skjelettlidelser inkludert revmatiske lidelser, lettere psykiske lidelser og hjerte- og lungeproblemer er store sykdomsgrupper i Norge. Tidlig behandling av muskel- og skjelettlidelser er viktig for å hindre at lidelser blir kroniske og for å forbedre og opprettholde funksjon for akutte og kroniske lidelser. Tidlig behandling gir kortere sykefravær, reduserte kostander og innebærer at behovet for behandling i spesialisthelsetjenesten reduseres. Rehabilitering med riktig kompetanse og intensitet gir mer selvhjulpenhet, reduserte helse- og pleiekostnader og økt livskvalitet. Tilstrekkelig behandlingskapasitet i kommunehelsetjenesten er nøkkelen for å få dette til. Et økt kommunalt ansvar for helsetjenester innebærer behov for å sikre riktig kompetanse og tilstrekkelig antall årsverk i tjenestene for å gi best mulig behandling i kommunene. En styrket kommunehelsetjeneste med bedre forebygging, tidlig intervensjon og rehabilitering er viktige elementer som må på plass i en fremtidig helsetjeneste. For å hindre at muskel- og skjelettlidelser blir kroniske, må de behandles raskt og pasienter med kroniske lidelser må sikres behandling for å opprettholde sitt funksjonsnivå og livskvalitet. Vi ser at utbyggingen av fysioterapitjenester i kommunene ikke øker i tråd med befolkningsutviklingen, på tross av at etterspørselen etter slike tjenester har økt etter samhandlingsreformen. Det er lavere dekning i 2012 enn i Behovsfremskrivninger utarbeidet av Statistisk sentralbyrå (HELSEMOD) viser at dersom man legger noen av hovedstrategiene i Samhandlingsreformen til grunn, med sterkere satsing på forebyggende arbeid, folkehelsearbeid og rehabilitering, vil dagens utdanningskapasitet kunne gi en underdekning av fysioterapeuter fram mot Endringer i bruken av fysioterapeuter i helsetjenesten vil med andre ord kunne øke behovet for fysioterapeuter ytterligere. Ventetiden for vurdering er allerede svært lang i mange kommuner og øker for alle grupper pasienter. Det oppgis ventetid hos psykomotorisk fysioterapeut på opptil ett år. Riksrevisjonenes rapport fra mars 2012 slår fast at det ikke er noen målbar styrking av rehabiliteringsfeltet i kommunehelsetjenesten. Det er flere forhold som må virke sammen for å sikre at behandling gis på lavest mulig og riktig nivå i helsetjenesten. Det er viktig at vi har et helsevesen som bidrar til at pasienter står kort tid i (riktig) kø. Tilstrekkelig kapasitet i kommunehelsetjenesten innebærer tidligere vurdering og iverksetting av relevante tiltak. Det innebærer også at pasientene henvist fra spesialisthelsetjenesten får den behandlingen de trenger for å forhindre at de på unødvendig grunnlag reinnlegges i spesialisthelsetjenesten. Postboks 2704 St. Hanshaugen 0131 Oslo Besøksadresse: Stensberggaten 27 Tel.: Fax: E-post: nff@fysio.no Org. nr.: BNK.:

7 Behandling av personell med riktig kompetanse gir behov for færre henvisninger til spesialisthelsetjenesten. Undersøkelser viser at kun 30 % av artrosepasientene i Ullensaker kommune hadde fått fysioterapibehandling selv om internasjonale retningslinjer anbefaler dette som foretrukken behandlingsform. Pasientene henvises til ortopediske operasjoner fremfor fysioterapi. Fra 1999 til 2007 økte antallet ortopediske inngrep ved norske sykehus med 57 %. Eksempelvis økte antallet prosedyrer på skulder og overarm med hele 177 % og på kne og legg med 64% personer får «skiftet ledd» hvert år. Dette koster ca kr pr. operasjon. I tillegg kommer utgifter til sykepenger og opptrening hos fysioterapeut i etterkant. Mange av disse operasjonene og kostnadene kunne vært unngått med riktig behandling av fysioterapeut. Finansieringsordninger som stimulerer til riktig behandling på riktig nivå av riktig helsepersonellgrupper. En forutsetning for at kommunal medfinansiering skal fungere godt er at ordningen inkluderer diagnoser som kan forebygges, behandles og/eller rehabiliteres. Kirurgi er ikke inkludert i ordningen, til tross for at svært mange ortopediske pasienter ikke bør behandles kirurgisk. Planlagte kirurgiske inngrep bør omfattes av kommunal medfinansiering for de diagnoser hvor kirurgi ikke er første behandlingsvalg. Direkte tilgang og utvidet ansvar. Det må sikres best mulig oppgavedeling mellom helsepersonell i kommunehelsetjenesten slik at helsepersonellets kompetanse benyttes på best mulig måte. I dagens system er legene ofte portåpnere til andre deler av helsetjenenesten. Dels gir det økt press på legene som ikke benyttes til det som utelukkende de kan gjøre, og dels fører det til lengre køer for pasientene. Direkte tilgang til fysioterapi uten henvisning fra lege er ett tiltak. Ordningen er etablert bl.a. i England, Irland, Skottland, Finland og Sverige med gode resultater. Pasientene er mer fornøyde, kommer raskere i gang med riktig behandling, det gir færre legebesøk, det reduserer antall henvisninger til bildediagnostikk og henvisninger til spesialisthelsetjenesten. Det innebærer med andre ord sterkt reduserte kostnader for helsevesenet. Fysioterapeuter med formalisert kompetanse utover grunnutdanning kan påta seg et utvidet ansvar og ivareta andre oppgaver enn de gjør i dag. I dag har fysioterapeuter med videreutdanning i manuellterapi mulighet til å sykemelde og henvise videre. Det er åpenbart at en slik utvidet rolle er ressursbesparende; et gode for pasientene og en avlastning for fastlegene. Ved å stille tydelige kompetansekrav, bør også andre spesialister i fysioterapi kunne ha et utvidet ansvar innenfor sitt fagområde. NFF mener: Befolkningen må sikres et likeverdig helsetjenestetilbud. Befolkningens behov for helsetjenester er et offentlig ansvar og bør i all hovedsak finansieres via fellesskapets midler. Det er nødvendig med en forskyvning fra behandling og reparasjon til forebygging og helsefremming. Mer behandling og rehabilitering bør flyttes fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten og finansieringsordninger og faglige retningslinjer må bygge opp under dette. Behandlingstilbudet til muskel- og skjelettlidelser må styrkes. 2

8 Det må stilles kompetansekrav til kommunehelsetjenesten for å hindre at tjenester blir av ulik kvalitet. Dette i form av regulering, f.eks. gjennom forskrift om regulering av kompetansekrav, hjemlet i Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Finansieringsordningene må bidra til effektiv bruk av helsepersonellets kompetanse og til at behandlingen tilbys på riktig nivå i helsetjenesten. Kommunal medfinansiering må omfatte de diagnoser som kan ha et behandlingstilbud i kommunene. Dette må forsterkes ved at det etableres faglige retningslinjer for behandling av blant annet artrose. Finansieringsordningene må innrettes slik at sammensatte og kompliserte lidelser også behandles, ikke bare de «lett omsettelige». 3

9 INFOARK 4 SPESIALISTHELSETJENESTEN OG FYSIOTERAPI Fysioterapeutenes rolle i spesialisthelsetjenesten er i endring, men finansieringen bygger ikke opp om en effektiv bruk av denne helsepersonellgruppen. Spesialisthelsetjenesten endres raskere enn kommunehelsetjenesten og tilbud som nå oppfattes som kommunale legges ned uten oppbygning av tilsvarende tilbud i kommunene. Spesialisthelsetjenesten omfatter både offentlige og offentlig finansierte private sykehus innen somatikk og psykiatri. Videre omfatter spesialisthelsetjenesten private rehabiliteringsinstitusjoner, inklusive institusjoner for arbeidsrettet rehabilitering. I 2011 var det 1460 årsverk fysioterapi i somatiske sykehus. Dette er en nedgang på 37,3 årsverk (2,5 %) fra Satsningen som kom for noen år tilbake på det psykiatriske feltet, har stagnert og var for 2011 på 140 årsverk 1. Fysioterapeuter har aldri vært sterkt representert på psykiatriske sykehus, men vil kunne være en ressurs i den tverrfaglige behandlingen av psykiatriske pasienter. Fysioterapeutene har kroppslige innfallsvinkler til å forstå og behandle pasienter med psykiske lidelser, og kan bidra til at det skapes mening og sammenheng mellom følelser og erfaringer og nye muligheter og bedret livskvalitet for den enkelte. Samhandlingsreformen I tråd med intensjonene i samhandlingsreformen bygges spesialisthelsetjenesten ned, spesielt med hensyn til etterbehandling, oppfølging og rehabilitering. Fysioterapeuters oppgaver blir dermed endret, og de får et utvidet ansvar når det gjelder informasjon og veiledning i forbindelse med pasienters overføring til primærhelsetjenesten. Det er en utfordring at sykehusene omstiller - og tilpasser sin virksomhet til Samhandlingsreformens intensjoner raskere enn kommunene. Dette innebærer at pasienter opplever at de ikke får et tilbud verken i spesialisthelsetjenesten eller i kommunehelsetjenesten. NFF erfarer at kommunene vegrer seg for å overta oppgaver fra spesialisthelsetjenesten og at de ikke bygger opp tilstrekkelig tilbud. Dette gjelder blant annet bassengbehandling og rehabilitering. Det må være et krav at spesialisthelsetjenesten ikke legger ned tilbud før pasientene er sikret tilsvarende behandling i kommunehelsetjenesten. 1 SSB, tall for 2011 (tall for 2012 er ikke mottatt fra SSB)

10 Oppgavedeling Det må sikres best mulig oppgavedeling mellom helsepersonell i spesialisthelsetjenesten slik at helsepersonellets kompetanse benyttes på best mulig måte. Forrige regjering lanserte Bedre og smartere oppgavedeling mellom ansatte i sykehusene som ett av grepene for å løse utfordringene i sykehusene 2. En slik oppgavedeling begrunnes gjerne med effektivitet og fornuftig ressursbruk. Fysioterapeuter har kompetanse på en rekke områder som gjør det naturlig at fysioterapeuter får økt ansvar og fullmakt. Dette vil bidra til bedre utnyttelse av tid og kompetanse, men dessverre erfarer vi at finansieringsordningen er til hinder for dette mange steder. Oppgavedeling bør gjøres på bakgrunn av helsepersonellets kompetanse, erfaringskunnskap og forskning. I Helsedirektoratets arbeid med å vurdere annen og mer hensiktsmessig oppgavedeling, etterlyses forskningsbasert kunnskap om effekt mht. bl.a. kvalitet, redusert ventetid osv. Dels er ikke oppgavedeling godt nok utforsket foreløpig, og dels innebærer det å skulle vente på forskningsresultater at det vil skapes lite innovasjon i helsetjenesten. Det finnes mange eksempler på at fysioterapeutenes kompetanse kan utnyttes bedre. Til forskjell fra en del andre helsepersonellgrupper som vil måtte trenge ekstra opplæring for å påta seg nye oppgaver, er fysioterapeuter allerede eksperter på funksjonsvurderinger som f.eks. er sentralt i forbindelse med ortopediske operasjoner. Dersom fysioterapeutene, og ikke legene, foretar undersøkelser før man vurderer operasjon, vil mange pasienter slippe å stå i feil kø. I et eksempel fra Lovisenberg sykehus i Oslo viser det seg at 90 % av pasientene som er henvist pga. skulderplager skal ha annen behandling enn kirurgi. Vurderingene gjennomføres i økende grad av fysioterapeut. Dette innebærer at ventetiden går ned, både når det gjelder vurdering og operasjon for dem som trenger det. Pasientene kommer raskere i gang med behandling som igjen betyr redusert sykefravær. I Sverige har de startet forsøksprosjekt på ortopediske sykehus i Karlskrona og Karlshamn. Fysioterapeutene står for 60 % av første-vurderingen av pasientene som er henvist med tanke på operasjon. Mens legenes vurdering består i operasjon versus ikke-operasjon, bidrar fysioterapeutenes vurdering til at pasienter enten sluses videre til ortoped eller at de får et reelt behandlings-/treningstilbud slik at de kan få hjelp uten kirurgi. Fysioterapeuter kan også med fordel gjennomføre kontroller etter ortopediske inngrep 3. Fysioterapeuter og ergoterapeuter bør videre inngå i grunnbemanningen på større legevakter og i akuttmottak. I Danmark jobber fysioterapeutene på skadestuen. Pasientene med skader i bevegelsesapparatet møter fysioterapeut først eller pasienten blir vist videre til fysioterapeut av lege slik at legen raskt kan jobbe videre med mer alvorlige skader. Finansiering Finansieringsordningene må legge til rette for effektiv oppgavedeling. Innsatsstyrt finansiering for poliklinisk aktivitet er dessverre ikke profesjonsnøytral. Når stadig flere pasienter behandles poliklinisk vil finansieringsordningen bli viktig for utviklingen av tilbudet. ISF- ordningen bør stimulere til at rett kompetanse brukes på rett sted til rett tid for å sikre kvalitet og effektiv bruk av helsepersonellets kompetanse. Poliklinisk fysioterapi, ergoterapi og ernæringsfysiologi er ikke inkludert i ordningen og dette hemmer en hensiktsmessig oppgavedeling mellom helsepersonell og står i veien for best mulig behandling av pasientene. At slike administrative og økonomiske føringer skal være til hinder for faglig fornuftige løsninger, er uholdbart, og er noe NFF ønsker å synliggjøre og bidra til å endre. Vi trenger

11 organisering og finansiering av tjenester som fremmer en god helsetjeneste og hensiktsmessig bruk av kompetanse og ressurser. Faglige retningslinjer NFF mener det er behov for faglige retningslinjer for behandling av pasienter med artrose i Norge. Disse bør samsvare med gjeldene europeiske retningslinjer. NFF mener: Det må være et krav at spesialisthelsetjenesten ikke legger ned tilbud før pasientene er sikret tilsvarende behandling i kommunehelsetjenesten. Det må etableres ISF- refusjon for poliklinisk fysioterapi. Kommunal medfinansiering må omfatte de diagnoser som kan ha et behandlingstilbud i kommunene. Dette må forsterkes ved at det etableres faglige retningslinjer for behandling av blant annet artrose. 3

12 INFOARK 5 FOREBYGGENDE HELSETJENESTER OG FYSIOTERAPI I Lov om kommunale helse- og omsorgstjenenester heter det at kommunen skal tilby helsefremmende og forebyggende tjenester, bl.a. helsestasjons- og skolehelsetjeneste, frisklivstilbud, helsestasjon for eldre mv. Det må legges vekt på at forebyggende tiltak må bygge på forsknings- og erfaringsbasert kunnskap som f. eks. frisklivssentraler, fallforebyggende trening, hverdagsrehabilitering og trening og tilrettelegging for kronisk syke og eldre 1. Helsestasjons- og skolehelsetjeneste Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er landets eldste arena for forebygging og helsefremmende arbeid. I Helsedirektoratets strategi for Helsestasjon- og skolehelsetjenesten er det beskrevet et behov for 1550 ekstra årsverk for å møte en nasjonal minstenorm for bemanning, herav 860 helsesøsterårsverk, 440 fysioterapeutårsverk og 250 legeårsverk 2. Helsedirektoratet har beregnet kostnaden for en slik minstenorm til om lag 880 mill. kroner i 2010-kroner. Jordmødre, helsesøstre og andre sykepleiere har hatt en vekst på 3 %, fra 2011 til For fysioterapeuter og leger ser vi en nedgang. Det var 197 fysioterapi årsverk i tjenesten i 2012 og utviklingen viser en jevn reduksjon fra 2002 (reduksjon på 57 årsverk). Tjenesten har et stort potensiale for å sikre systematisk oppfølging av overvektige barn, stimulere til mer og varierte former for fysisk aktivitet som gir bevegelsesglede for alle barn- også de motorisk usikre. Fysioterapeuter bidrar til å redusere muskel- og skjelettplager hos barn og de bidrar til en optimal bevegelsesutvikling for barn i alle aldre. Tjenesten bør ha en helt sentral rolle i det forebyggende arbeidet overfor barn og unge. Fysioterapeuter har kompetanse som innebærer at de kan vurdere barnets bevegelsesutvikling og iverksette relevante tiltak. Fysioterapi er aktuelt ved kjente risikofaktorer, diagnoser som tilsier behov, sen eller avvikende bevegelsesutvikling, påfallende slapphet eller stivhet mm. Kvinner før og etter fødsel kan oppleve forskjellige plager, herunder bekkenløsningsproblemer, ryggplager, ammeproblemer og inaktivitet. Fysioterapeuters kompetanse er viktig i denne perioden. Fysioterapeutenes kunnskap om hvordan stimulere til mer - og mer varierte former for fysisk aktivitet, må benyttes i skolehelsetjenesten. Fysioterapeutene har kompetanse til å vurdere det enkelte barn og veilede skolen til å iverksette relevante tiltak. 1 Se fire korte historier: 2 Helsedirektoratet: Utviklingsstrategi for helsestasjons- og skolehelsetjenesten 2010 IS

13 NFF mener: Overvektige barn må sikres systematisk oppfølging/tiltak fra helsesøster, lege og fysioterapeut. Tidlig og tverrfaglig innsats er nødvendig for å sikre at alle barn blir fysisk aktive og systematiske tiltak som «God skolestart» må inngå i tjenestens tilbud. Med økning av barns smerter i muskel- og skjelettsystemet må tiltak for vurdering av barnas arbeidsmiljø og minst en time fysisk aktivitet per dag inngå i skolen. For at tjenesten skal ha den ønskede effekten må det tverrfaglige samarbeidet styrkes. Frisklivssentraler Frisklivssentraler er en relativt ny helsetjeneste i Norge. Det er etablert over 150 slike tilbud, i tillegg er flere under planlegging. Når trening er resepten for å forebygge forverring eller forhindre sykdomsutvikling må det eksistere et tilbud som er tilpasset disse pasientene. Forsking viser at profesjonell, strukturert og individuell tilpasset trening gir god effekt. Tiltakene må være individuelt tilpasset pasientens helsetilstand. Pasientene må i tilstrekkelig grad utfordres, det må vurderes hva den enkelte tåler og trenger, og det må gis støtte/veiledning. Erfaringer fra de første frikslivssentralene viste at 86 % av deltakerne mosjonerte mer enn tidligere etter tre måneder og opprettholdt aktivitetsnivået etter seks måneder. Deltakerne hadde fått økt kondisjon, noe som i seg selv er en god indikasjon på at tiltakene virker forebyggende på en rekke livsstilsykdommer. Tiltakene når personer med lav sosioøkonomisk status, en gruppe som er underrepresentert i organisert idrett/friluftsliv. Brukeren har behov for tett oppfølging den første tiden, og man har erfart at å lose disse ut i organisert idrett for tidlig, ikke gir like gode resultater. Ordningen bør videreføres og styrkes for å gi behandling på lavest mulig nivå til pasienter med KOLS, lettere psykiske lidelser, diabetes mm. NFF erfarer at kommuner har iverksatt tiltak som ikke er individuelt tilpasset, hvor deltakerne ikke mestrer treningen og dermed ikke ønsker å delta videre. Fysioterapeuter har kompetanse i å tilpasse tilbud for å nå risikogrupper i befolkningen og er vant til å vurdere hva den enkelte tåler og trenger, utfordre i tråd med dette samt støtte, veilede og gjennomføre aktivitetstilbud for denne målgruppen. NFF mener: Det bør være frisklivstilbud i alle kommuner. Når fysisk aktivitet benyttes som behandlingstiltak, må det stilles krav om relevant helsepersonellkompetanse. Aktiv eldreomsorg Eldreomsorgen må endres for å sikre en verdig og bærekraftig eldreomsorg i fremtiden. Det handler ikke bare om bruk av ny teknologi, men om bruk av kompetanse og vilje til å tenke nytt og prioritere annerledes. Sykehjemsopphold kan bety aktivitet, trening til selvhjulpenhet og livskvalitet. Eldreomsorg kan bety mer aktiv omsorg og rehabilitering for å sikre at flest mulig klarer seg selv lengst mulig. Denne type eldreomsorg fordrer nytenking, det krever annen type kompetanse enn den det har vært satset på gjennom Kompetanseløftet. Undersøkelser viser at kommunene vil tjene på å ansette 2

14 flere fysioterapeuter og ergoterapeuter med oppgaver innen pleie- og omsorgssektoren 3. Dette ser ut til å ha en gunstig effekt på kostnader, produksjon og kvalitet. I Arendal kommune hadde eksempelvis en bruker på 87 år hatt hjemmesykepleie fire ganger om dagen over lang tid, mens hun etter aktiv rehabilitering klarte det meste selv. Fysioterapeuter og ergoterapeuter bidrar til en viktig holdningsendring til mer aktiv omsorg. Kommunene må utfordres til å iverksette tiltak som hverdagsrehabilitering og sikre vurdering og behandling av eldre etter utskriving fra sykehus. Det er helt nødvendig med tydelige føringer når det gjelder innholdet i helsetjenesten for eldre for å sikre aktiv omsorg og likeverdige tilbud. Når fysioterapeutårsverk fordeles på sykehjemsbeboere får man et gjennomsnitt på 22 minutter per beboer per uke 4, men variasjonene mellom kommunene er store, og noen får så lite som 6 minutter 5. Denne tiden innbefatter møter, tverrfaglig samarbeid, veiledning av annet personale, journalføring mm. Det må være slik at eldre med rehabiliteringsbehov får dette enten de bor hjemme eller er på sykehjem. Undersøkelser viser at det er de skrøpeligste eldre som har best utbytte av systematiske rehabiliteringstiltak. Det bidrar til økt selvhjulpenhet, letter hverdagen for de som jobber der og det gir bedret livskvalitet for den enkelte. NFF mener: For å sikre aktiv omsorg og likeverdige tilbud er det nødvendig med tydelige føringer og NFF mener kommunene må: Ha tilbud om tidlig intervensjon for eldre for å hindre funksjonsfall eller gjenvinne funksjon. Hverdagsrehabilitering er et tverrfaglig tilbud til eldre som er i ferd med å få eller allerede har redusert funksjon. Sikre aktivt rehabiliteringstilbud til eldre på sykehjem. En pasient med lårhalsbrudd blir ofte pleiepasienter resten av livet, men svært mange kunne klart å gå igjen dersom de hadde fått rehabilitering. Dette er verken verdig eller bærekraftig eldreomsorg. Det må stilles krav til innholdet og kvaliteten i tilbudene på sykehjem. Det må sikres at alle eldre som får tildelt eller vurderes for sykehjemsplass får en vurdering av fysisk funksjon og tilrettelagt treningsprogram. 3 Rapport Telemarksforskning Bø (2012) I en Akershuskommune er tallet nede i 6 min. pr. pasient. 3

15 PSYKISK HELSE OG FYSIOTERAPI INFOARK 6 Helsevesenet er organisert og innrettet mot at somatisk og psykisk helse har lite eller ingenting med hverandre å gjøre. Som menneske opplever vi oss som én og somatisk og psykisk helse er ofte vevet inn i hverandre. Dette må man ta høyde for både i behandlingen av mennesker med (primært) psykiske lidelser og i behandlingen av mennesker med (primært) somatiske lidelser, samt i forebygging av helseplager. Helsetilbudet til denne gruppen er ofte mangelfullt og psykiatri og somatikk er dårlig koordinert. Angst og depresjon er eksempler på psykiske lidelser som kommer til uttrykk også kroppslig. Magen kan «snøre seg sammen», man har «klump i brystet», man har en «sammensunket» og «oppgitt» kroppsholdning, det er «diffuse» smerter, pusten kan «låse seg», kroppen føles fjern og fremmed osv. Forskning av legekonsultasjoner viser at det kan være tilfeldig om en pasient får en «psykisk diagnose» som depresjon eller en «somatisk diagnose» som korsryggsmerter. Fysioterapeuter har kompetanse til å forstå plager og lidelser i sammenheng, til å vurdere hva som er hva og til å gi adekvat og tilpasset behandling. Fysioterapeuter har en kroppslig innfallsvinkel til å vurdere pasientens kroppslige være- og reaksjonsmåter, omfanget av pasientens belastninger og hvilke endringsmuligheter som synes å være til stede. Den kroppslige innfallsvinkelen kan også brukes i behandling av psykiske lidelser, bl.a. til å nærme seg det vanskelige, til å skape forbindelser og forståelse for - symptomene og nåværende og tidligere belastninger, og til å påvirke den psykiske helsen i gunstig retning. Gjennom passive og aktive behandlingsteknikker, øvelser og samtaler knyttet til det som skjer i behandlingssituasjonen, kan fysioterapeuten bidra til at pasienten gjenoppretter forbindelsen mellom kropp og sjel og skaper mening mellom levd liv, belastninger, og psykiske og fysiske symptomer. På den annen side har pasienter med psykiske lidelser dårligere fysisk helse enn «normalbefolkningen» 1. Bl.a. har ¾ av psykisk syke en eller flere fysiske sykdommer og alvorlig psykisk syke har 20 år forkortet forventet levetid. Pasienter med depresjon har dobbelt så stor risiko for hjertesykdom og 65 prosent økt risiko for å utvikle diabetes. Det er flere årsaker til dette, men en av årsakene er livsstilsrelaterte i form av røyking, fysisk inaktivitet og kosthold. Fysioterapeuter har kunnskap om hvordan en ond sirkel av inaktivitet dårlig fysisk helse dårlig psykisk helse kan brytes, og kan bidra til at brukerne oppnår en bevisstgjøring av kroppen som bærer 1 Ass. helsedirektør Øystein Mæland, foredrag «Verdien av tilrettelagt fysisk aktivitet i psykisk helsearbeid». OUS, Gaustad, 4. september 2013.

16 av psykisk belastning, og kommer i gang med tilpasset fysisk aktivitet som bidrar til mestring og glede. Kroppen er noe langt mer enn «noe som kan trenes», og fysioterapi er noe langt mer enn å tilby tilpasset fysisk aktivitet som også kan være virksomt for mange, men absolutt ikke alle. I dag er det en utfordring å få til helhetlige og gode pasientforløp som inkluderer fysioterapi for mennesker med psykiske lidelser. HELFO dekker f.eks. ikke behandling hos psykomotorisk fysioterapeut for pasienter som er innlagt ved et distriktpsykiatrisk senter (DPS), selv om de ikke har tilbud om fysioterapi på senteret. Mange av dem som blir innlagt har allerede god kontakt med fysioterapeut på hjemstedet og/eller de har behov for oppfølging etter et opphold. Manglende dekning hos HELFO har resultert i at DPS-ene glemmer å henvise pasienter til psykomotorisk fysioterapi ved utskrivelse. Det er derfor behov for bedre koordinering av regelverk, både når det gjelder finansiering og samhandling på dette området. Det er grunn til en viss bekymring at det fortsatt er uklart hvordan samhandlingsreformen skal gjennomføres på det psykiske helsefeltet med hensyn til samhandling mellom tjenestenivåer, ressurser og kommunale prioriteringer. Når det gjelder psykiske lidelser, leverer fysioterapeuter tjenester fra flere kompetanseområder, herunder blant annet barn, eldre og arbeidsmiljø. NFF mener: Behandlingstilbudet for mennesker med psykiske lidelser må styrkes og fysioterapeuter med psykomotorisk kompetanse må bli en naturlig del av et tverrfaglig utrednings- og behandlingstilbud De økonomiske incentivene for å bygge opp tjenestetilbudet til utskrivningsklare pasienter i kommunene må innføres også for pasienter med psykiske lidelser Regelverk og finansiering må legge til rette for at pasienter ved DPS samtidig kan få behandlingstilbud i kommunehelsetjenesten og tilbudene må koordineres Det er viktig at samhandlingsreformen må gjennomføres i hele sin bredde, også på det psykiske helsefeltet.

17 INFOARK 7 UTDANNING OG FORSKNING I FYSIOTERAPI Utdanning Fysioterapeututdanningen i Norge er en 3-årig bachelorutdanning, etterfulgt av 1 års turnustjeneste. Det er fire studiesteder: Universitetet i Tromsø, Høgskolen i Sør-Trøndelag, Høgskolen i Bergen og Høgskolen i Oslo og Akershus. Universitet og høgskole får finansiering dels gjennom basisbevilgninger og dels gjennom produksjon av ferdige kandidater og produksjon av vitenskap. Det er en økende tendens til «akademisering» av utdanningene, bl.a. gjennom at det settes stadig større krav til vitenskapelig produksjon hos de ansatte og til at utdanningsinstitusjonene må sørge for å ha ansatte med doktorgradskompetanse/1.stillingskompetanse. Rammevilkårene for å drive en god profesjonsutdanning av høy kvalitet der studenter både får høy kompetanse innen kliniske ferdigheter og innen vitenskapelig tenkning og praksis, er utfordrende. Produksjonskrav og frafallsproblematikk, også blant fysioterapistudenter, bidrar til at utdanningsinstitusjonene tvinges til å ta opp langt flere studenter enn de tar sikte på å uteksaminere, for å nå produksjonskravet. Det kan føre til en negativ spiral som bidrar til enda mindre muligheter for å arbeide for en høy studiekvalitet. Dessuten er det fristende for institusjonene å øke studentopptaket da fysioterapeututdanningene tiltrekker seg mange, høyt kvalifiserte studenter, og sånn sett kan være «lønnsomme» studieprogram for institusjonen å ha. De baserer også planer om økt opptak på behovsframskrivninger som peker på at behovet for flere fysioterapeuter er stort. I en virkelighet der kommunenes selvråderett er stor, vet vi at fysioterapi hittil ikke er blitt prioritert, og man står i fare for å utdanne til arbeidsløshet. Studiestedene blir presset til å drive en utdanning der høy studiekvalitet vanskelig kan prioriteres. Studiekvalitet bør innebære å ha fokus på studenters læringsutbytte. I en hverdag der lærerne i økende grad må prioritere forskning, blir en gjennomgripende pedagogisk innfallsvinkel og samarbeid lærerne i mellom, vanskeliggjort. Eksempelvis blir mulighetene for smågruppe-undervisning færre, oppfølging av studentene blir mangelfull, møtepunkter og samarbeidsfora for lærere nedprioriteres, lærerne fjernes fra den kliniske virkeligheten osv. I denne situasjonen er det desto viktigere at praksisstudiene i utdanningen fungerer godt og at det er en god sammenheng mellom læringsaktivitetene på utdanningen og det studentene lærer i praksis. Postboks 2704 St. Hanshaugen 0131 Oslo Besøksadresse: Stensberggaten 27 Tel.: Fax: E-post: nff@fysio.no Org. nr.: BNK.:

18 Studentene må utvikle yrkesspesifikke ferdigheter og utvikle den kompetansen som er nødvendig og relevant for dagens og morgendagens helsetjeneste. Det er en utfordring at utdanningsinstitusjonene og helsetjenestene er underlagt hver sine departement når presset på helsetjenesten er så stort og de økonomiske incitamentene til å ta studenter i praksis er så magre. Gode praksisplasser med motiverte veiledere i det omfang som er nødvendig, er en mangelvare. Selv om både helseforetak og etter hvert i noen grad kommuner inngår «forpliktende» avtaler når det gjelder omfang av praksisplasser i spesialist og kommunehelsetjenesten, vil praksisstedene kunne reservere seg grunnet stort arbeidspress, sykefravær og lignende. Fysioterapeutenes bachelorutdanning etterfølges av ett års turnustjeneste i spesialist og kommunehelsetjenesten, med krav om 6 mnd. hvert sted. Antall tilgjengelige turnusplasser står ikke i forhold til antall uteksaminerte studenter, særlig er presset stort på turnusplasser i spesialisthelsetjenesten. Mange må vente i 6-12 mnd. for å ta fatt på sin yrkeskarriere,. I ventetiden er risikoen stor for at de driver bort fra yrket de er utdannet til. Igjen er det mangel på ansvar og koordinering fra og mellom utdanningsinstitusjon og helsetjeneste. NFF mener: Høy studiekvalitet og fokus på studenters læring må verdsettes i langt større grad og avspeiles i bevilgningene som gis til fysioterapeututdanningene Helsetjenesten må sikres gode betingelser og økonomiske incitament for å ta i mot studenter i praksis, og det må gjøres forpliktende og langsiktige avtaler mellom helsetjenesten og utdanningsinstitusjonene om omfanget av praksisplasser Omfanget av turnustjeneste i kommunehelsetjeneste versus spesialisthelsetjeneste må tilpasses samhandlingsreformens intensjoner, dvs. at forholdet mellom 6 måneder i kommunehelsetjenesten og 6 mnd. i spesialisthelsetjenesten må endres i favør av kommunehelsetjenesten. Forskning Antall fysioterapeuter med forskningskompetanse og omfanget av fysioterapirelatert forskning har hatt stor vekst de siste 10 år. Det er flere hundre fysioterapeuter med mastergrad og langt over hundre fysioterapeuter med doktorgradkompetanse. Forskning og kunnskapsutvikling i fysioterapi foregår på flere nivå med forankring på universitet, høgskoler, andre forskningsinstitusjoner og i praksisfeltet. Fysioterapiforskning i Norge spenner over mange tematiske områder innen helsetjenesten og med ulike forskningsmetodiske tilnærminger. Norske fysioterapeuter har høy internasjonal anerkjennelse innen flere forskningsfelt. Kunnskapsutvikling og kompetanseheving i fysioterapi er i stor grad i tråd med de helsepolitiske prioriteringene i samfunnet. Finansiering av forskning i fysioterapi har flere kilder. Forskningen er forankret i forskningsmiljø på universitet og høgskoler og i spesialisthelsetjenesten. Forskere i fysioterapi er konkurransedyktige med hensyn til de søkbare midlene i helseforetakene, Forskningsrådet og andre kilder. Fond til etter- og 2

19 videreutdanning av fysioterapeuter (Fondet), som er knyttet til NFF, har investert mer enn 60 millioner i oppbygging av forskningsmiljøer i fysioterapi ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø de siste 13 år. Fondet har de senere år satset sterkt på forskning i primærhelsetjenesten, og lagt inn millioner kroner i en 5-årig satsning gjennom forskningsprogrammet FYSIOPRIM. Satsningen har vært evaluert som vellykket, men for å få til en robust forskning i primærhelsetjenesten på lang sikt, er det nødvendig å følge satsningen opp med organisatoriske og økonomiske virkemidler. FYSIOPRIM har vektlagt praksis- og pasientnær forskning. Forskningen skjer i systematiserte samarbeid mellom forskningsinstitusjoner og praksisfeltet. Modellene bygger blant annet på kombinerte stillinger/brostillinger, hospitantordning og veiledningsstillinger. Modellene kan brukes både i fagspesifikk og tverrfaglig forskning og dette er viktige bidrag for å stimulere til flerfaglig og tverrfaglig kunnskaps- og kompetanseutvikling i kommunehelsetjenesten. NFF opplever det som en svakhet i mye av dagens forskning at man i så stor grad skiller somatikk og psykiatri, og at forskning som utforsker pasienters erfaringer har lav status. Menneskets plager og lidelser kan være vanskelig å kategorisere i veldefinerte bokser, og det som lett kan måles er ikke alltid det som er viktigst for pasientene. Det forskes mer på det som er «lett» å utforske enn på det «sammensatte og komplekse» som muskel- og skjelettlidelser og fysioterapibehandling er eksempler på. NFF mener: Forskning innenfor helsetjenesteområdet må styrkes når det gjelder hensiktsmessig organisering av tjenestene og samhandling mellom profesjoner når det gjelder å få til gode pasientforløp og helhetlige tjenestetilbud Forskning innenfor helsetjenesteområdet må styrkes når det gjelder pasient- og praksisnær forskning og som vektlegger brukererfaringer, og det må skapes arenaer som knytter klinikere og forskere nærmere sammen Kommunenes tilretteleggeransvar for forskning innen primærhelsetjenesten må tydeliggjøres, og det må tilføres ressurser i form av penger og mennesker som styrker forskning innenfor dette området. 3

20 INFOARK 8 OFFENTLIG SPESIALISTORDNING FOR FYSIOTERAPEUTER Nylig sendte regjeringen ut på høring et forslag til forskrift om autorisasjon av manuellterapeuter. I høringsnotatet gis det inntrykk av at et tungt fagmiljø ønsker dette, men faktum er at dette gjelder en liten gruppe på 400 manuellterapeuter. I tillegg er forslaget i direkte strid med råd fra Helsedirektoratet, NFF, utdanningsinstitusjonen (UiB), internasjonal praksis, det internasjonale fysioterapiorganisasjonens synspunkt og andre helsefagmiljøer i Norge. Offentlig spesialistordning I Norsk Fysioterapeutforbund har vi flere grupper av fysioterapeuter med videreutdanning på mastergradsnivå. De fleste av disse tilhører en av NFFs 13 spesialistgrupper, hvorav manuellterapeuter er en av dem. NFF ønsker en offentlig spesialistordning for disse gruppene. En offentlig spesialistordning vil bidra til et offentlig godkjenningsstempel på den utvidede kompetansen som manuellterapeuter, psykomotoriske fysioterapeuter og alle andre NFF spesialister har. Det vil også bidra til en entydig kommunikasjon til befolkningen og samarbeidspartnere. Offentlig spesialistordning er for lengst etablert for andre helsepersonellgrupper, som f.eks. legene. Det er en ordning befolkningen forstår og gjenkjenner. Dette er en sak NFF har kjempet for i mange år nå. Manuellterapi En manuellterapeut er en fysioterapeut med videreutdanning i manuellterapi. I Norge kan man bli utdannet som manuellterapeut ved Det medisinsk-odontologiske fakultet ved Universitetet i Bergen (UiB). Opptakskravene er bachelorgrad i fysioterapi eller tilsvarende, autorisasjon som fysioterapeut og ett år fysioterapipraksis etter autorisasjon. UiB beskriver manuellterapi som en offentlig videreutdanning for fysioterapeuter. Studiet er tilrettelagt for fysioterapeuter som allerede har klinisk erfaring bak seg og som vil videreutvikle sin formelle og reelle kompetanse gjennom å heve sine teoretiske kunnskaper, utvide sine praktiske ferdigheter, og lære seg å anvende vitenskapelig basert kunnskap som grunnlag for sin fagutøvelse. Utdanningen skal dyktiggjøre fysioterapeuten i analyse, vurdering og behandling av den nevromuskulære og biomekaniske funksjon i bevegelsesapparatet. Klinisk mastergradsstudium i manuellterapi for fysioterapeuter kombinerer teori og veiledet praksis gjennom to studieår. Utdanningen kvalifiserer autorisert fysioterapeut til bruk av takst A8, sykmelding for sykdom eller skade som har direkte sammenheng med muskel- og skjelettsystemet og henvisning til røntgenundersøkelse eller spesialist.

21 Manuellterapeutene i Norge er organisert i to foreninger: Norsk Manuellterapiforening (NMF) og NFF. De to foreningene er splittet i spørsmålet omkring offentlig spesialistordning/autorisasjon, hvorav NFF ønsker offentlig spesialistordning og NMF ønsker autorisasjon. Helsedirektoratet har vurdert spørsmål omkring spesialistordning og autorisasjon i hele fem utredninger de siste årene, se referanseliste under. Helsedirektoratets klare konklusjon er at manuellterapeutene ikke oppfyller hovedkriteriene for autorisasjon som er pasientsikkerhet, utdanning, yrkesrollens innhold, internasjonale forhold mv. Dobbeltautorisasjon er uønsket og direktoratet finner ikke grunnlag for å anbefale Helse- og omsorgsdepartementet å gi manuellterapeutene autorisasjon Autorisasjon av manuellterapeuter vil være et særnorsk avvik Det er etter hvert mange fysioterapispesifikke mastergradsutdanninger som for eksempel idrett, nevrologi, hjerte- og lunge, revmatologi og rehabilitering. En naturlig følge av Helse- og omsorgsdepartementets forslag kan nå bli at alle de 13 spesialistgruppene i NFF, samt spesialistene i andre helsepersonellforbund vil søke om autorisasjon. Det er lett å forestille seg hvilket virvar av helsepersonellgrupper og byråkrati dette vil kunne medføre. Et annet poeng er at manuellterapeuter ikke er omfattet av egen autorisasjon i noen av de nordiske landene, men er autorisert som fysioterapeut. Alle de nordiske landene definerer manuellterapi som en videreutdanning innen et avgrenset område av fysioterapi. Det samme gjelder Storbritannia og de 22 landene i den internasjonale organisasjonen for manuellterapeuter. Alle definerer ortopedisk manuell terapi som et spesialisert område av fysioterapi. Ingen av landene har en egen autorisasjon for manuellterapeuter. Bygger kun på utvidet rolle Hovedargumentene for autorisasjon av manuellterapeuter bygger ikke på de kravene som helseforvaltningen ellers stiller når nye grupper skal vurderes for autorisasjon. Autorisasjonsforslaget bygger utelukkende på manuellterapeutenes utvidede rolle som sykemelder med henvisningsrett, samt behovet for å gjøre manuellterapi mer kjent for befolkingen. De strenge kravene som normalt gjelder for autorisasjonsordningen må her vike, noe som setter ordningen under press siden forslaget vil måtte oppfattes som førende for fremtidige vurderinger av autorisasjon av nye helsepersonellgrupper. Et forutsigbart helsevesen NFF er opptatt av at det skal være enkelt for pasientene å orientere seg i norsk helsevesen. Det skal være enkelt for pasienten og helsepersonell å finne fram til riktig kompetanse i helsetjenesten når de trenger det. Begrepsbruk og titler må være konsekvent for alle helseprofesjoner. De fleste, både pasienter og helsepersonell, har en formening om fysioterapeuters kompetanse. Folk flest er kjent med at en spesialisering innebærer at man har spiss- eller dybdekompetanse innen et fagfelt. Begrepet manuellterapeut gir ikke tydelig informasjon om hvilken kompetanse og hvilket nivå kompetansen er på. Det er ikke mulig å bli manuellterapeut uten først å være fysioterapeut og dette endres ikke i forslaget- dette er med andre ord en videreutdanning. For pasienten betyr det ikke noe hva som regulerer tilknytningen til det offentlige helsevesenet, men hvilken helsetjeneste de får og at