FYLKESTINGSSAK Saksnummer Utvalg/komite Møtedato 077/12 Fylkestinget

Transkript

1 Journalpost.: 12/10468 Fylkesrådet Saksnummer Utvalg/komite Møtedato Fylkestinget FYLKESTINGSSAK Saksnummer Utvalg/komite Møtedato 077/12 Fylkestinget Havbrukspolitikk for Nordland - rammebetingelser for norsk havbruksnæring Sammendrag Fylkesrådet foreslår å endre rammebetingelsene for norsk havbruksnæring. Fylkestinget inviteres til å støtte forslagene og oversende disse til Fiskeri- og kystdepartementet i forbindelse med at departementet forbereder ny Stortingsmelding om norsk sjømatnæring. Produksjon av laks i Norge har i hele næringens historie vært regulert gjennom ulike produksjonsbegrensede tiltak. Disse reguleringene har begrenset hvor mye laks som kan produseres på den enkelte tillatelse og den enkelte lokalitet. Dagens system ble innført i 2005 og er basert på en Maksimal Tillatt Biomasse 1 (MTB) på hver enkelt tillatelse. MTB- ordningen er omdiskutert og gir ulike utslag mellom aktører og landsdeler. For at Norge skal kunne ta ut det verdiskapningspotensialet som laksenæringen gir langs kysten, må produksjonskapasiteten økes. Det vil være viktig at gode lokaliteter med høy produksjonsevne blir utnyttet fullt ut. Dette gjør at en tar naturlige konkurransefortrinn fullt ut i bruk, samtidig som en ikke bruker flere lokaliteter enn nødvendig. Det overordnede målet må være at produksjonen skjer innenfor trygge miljømessig bærekraftige rammer. Dette kan på kort sikt gjennomføres ved å heve MTB for tillatelsene i Nordland til samme nivå som for Troms og Finnmark. På mellomlang sikt må MTB økes generelt, gjerne i kombinasjon med tildelinger av nye tillatelser. Videre tilrås at oppdrett av regnbueørret forvaltes særskilt og uavhengig av laks. Ørretproduksjonen i Norge må kunne økes uten at dette skal gå på bekostning av biomasse og areal tilegnet lakseproduksjon. Det må også gjennom MTB-regimet legges bedre til rette for at bedrifter som faktisk driver videreforedling av eget råstoff gis muligheter for økt råstoffproduksjon. På lengre sikt bør det offentlige konsentrere seg om å regulere produksjonen innenfor kun to parametere miljø og fiskehelse/fiskevelferd. Det vil da være opp til næringen selv å tilpasse produksjonen til markedene. Av dette følger at en tillatelse i seg selv ikke lenger vil være et egnet produksjonsregulerende virkemiddel. Produksjonen vil da mer naturlig bestemmes av produksjonsområdenes/lokalitetenes faktiske bæreevne. Det forventes at en slik omlegging av havbruksforvaltningen vil gi rammebetingelser som bl.a. sikrer lokale aktørers fotfeste gjennom egen utvikling, vekst og lønnsomhet. 1 MTB = Maksimal Tillatt Biomasse, tilsvarende 780 tonn (Troms og Finnmark har etter søknad inntil 945 tonn) 1

2 Fortsatt vekst i havbruksnæringen vil langt på vei avhenge av kommunenes tilrettelegging for slik aktivitet i kystsonen. Økt kunnskap om kystsoneforvaltning og stimulering til en helhetlig kystsoneplanlegging, gjerne på tvers av kommunegrenser i form av interkommunale planer, blir derfor viktig. Næringen må sikres areal når nye kystsoneplaner utarbeides, og det vil også være viktig med regelmessig rullering av planene. Det forventes at en eventuell arealavgift til kommunene vil kunne stimulere til økt innsats på dette felt. Det må stimuleres til vekst også ved å legge til rette for utvikling av andre arter i oppdrett med et kommersielt potensial. Videre må det arbeides for å minske næringens utfordringer tilknyttet transport av varer ut til markedene. Næringen må også bistås med utvikling av ny teknologi eller metoder som bl.a. reduserer tap i produksjonen og fremmer miljø og fiskehelse. Det vil være behov for bedre kunnskap om bærekraftsparametere og om hvordan oppdrett påvirker marine organismer. Dette fordrer økt forskningsinnsats. Bakgrunn I samsvar med fylkesrådets tiltredelseserklæring og beslutningen om å igangsette arbeidet med Regional plan for Nordland , legger fylkesrådet fram sak for fylkestinget om havbrukspolitikk for Nordland. Saken vil avløse tidligere sak om havbrukspolitikk, vedtatt av fylkestinget i Havbrukspolitikk for Nordland dreier seg i vid forstand om hvordan regionale og sentrale myndigheter kan legge til rette for at gründere, entreprenører og industrialiserte selskaper kan utnytte naturgitte fortrinn for akvakultur i kystsonen. Med denne saken ønsker fylkesrådet å gi anvisning på hvordan havbruksnæringen i fylket kan utvikle seg videre og bli ledende i Norge de neste tiårene. For å oppnå dette må søkelyset rettes mot tiltak som kan skape en målrettet, helhetlig og koordinert satsing innen havbruk og hvor produksjonen foregår innenfor rammen av miljømessig, økonomisk og samfunnsmessig bærekraft. Saken vil være retningsgivende for fylkeskommunens prioriteringer for utvikling av havbruksnæringen i Nordland. Dette inkluderer både satsningsområder, virkemiddelbruk og politisk påvirkning overfor sentrale myndigheter. I så måte vil Fylkestingets vedtak representere fylkeskommunens innspill til Fiskeri- og kystdepartementet, i arbeidet med en ny Stortingsmelding om å videreutvikle sjømatnæringens rolle som verdiskaper langs kysten. Denne meldingen forventes ferdigskrevet i løpet av året. Saken tar opp problemstillinger og strategiske utfordringer for havbruksnæringen, spesielt laks og ørret. Fylkesrådet reiser en del problemstillinger som har som formål å gjøre den etablerte oppdrettsnæringen enda mer konkurransedyktig slik at den kan evne å vokse videre i framtiden. Den tradisjonelle fiskerinæringen og de utfordrninger som denne næringen står overfor, er ikke tatt opp. Dette vil fylkesrådet måtte komme tilbake til seinere. Det vil blant annet til fylkestingets møte i desember bli lagt fram sak om marin verdiskaping. Her vil det bli tatt opp en del generelle problemstillinger som omfatter sjømatnæringen samlet. Arbeidsprosess og forankring Saken er politisk forankret gjennom fylkesrådets tiltredelseserklæring fra oktober Arbeidet med utforming av havbrukspolitikk for Nordland ble innledet med samrådsmøte mellom politisk ledelse i Nordland fylkeskommune og havbruksnæringen i Bodø 21. november Det er etablert en referansegruppe bestående av næringsaktører som dekker verdikjeden, og som er geografisk fordelt over hele Nordland fylke og ulike bedriftsstørrelser. Det er avholdt to møter i referansegruppen, henholdsvis i mars og april. 2

3 Visjon og strategiske perspektiver Innen 2030 vil verdens befolkning ha behov for 50 % mer mat og 35 % mer energi. Havbruk vil måtte bidra vesentlig til økningen av matproduksjonen og Norge har en unik rolle å spille i en global kontekst med hensyn til å forsyne verden med både energi og mat fra havet. FAO, FNs organisasjon for mat og landbruk, vurderer at det vil være behov for minst 40 millioner tonn mer sjømat globalt innen Sett over tid har etterspørselsveksten etter laks og ørret globalt økt med 5-7 prosent årlig. I følge estimater fra Norsk Sjømatråd (tidligere Eksportutvalget for fisk) vil det med samme etterspørselsvekst de neste ti årene være en global underdekning på laks i størrelsesorden tusen tonn årlig. Dette vil nesten være en fordobling av dagens lakseproduksjon på om lag 1 million tonn i Norge. Det er da tatt hensyn til økningen som andre land forventes å få. Norge vil derfor være det eneste landet som på noen måte kan bidra til å fylle gapet mellom etterspørsel og tilbud. For at Norge skal kunne ta ut det verdiskapningspotensialet som laksenæringen representerer, må produksjonskapasiteten økes på kort og lang sikt. En eventuell beslutning i dag om å øke produksjonskapasiteten på for eksempel laks, vil få full virkning først om 3-5 år. Da disse implikasjonene i hovedsak er langsiktige, betyr det også at en bør ha svært gode grunner for at eksisterende politikk skal endres. Siden fremtidige markedssituasjoner er vanskelig å forutsi og responstiden er lang, er det svært vanskelig å drive kortsiktig tilpasning. All erfaring fra norsk havbruksforvaltning viser relativt entydig at det er svært vanskelig å styre laksemarkedet gjennom å detaljregulere produksjonen. Det er så mange faktorer som influerer laksemarkedet at de fleste tiltak derfor har begrensede virkninger. Over tid vil det være enkeltbedriftenes konkurranseevne i interaksjon med markedets etterspørsel som bestemmer hvor stor lakseproduksjonen blir og hvor den geografisk finner sted. I et dynamisk laksemarked er det viktig at en tilrettelegger i så stor grad som mulig for bruk og utvikling av ny teknologi og nye produksjonsmetoder, samtidig som offentlige reguleringer og tilsyn sikrer at produksjonen er bærekraftig. Norge er i dag verdens ledende produsent og eksportør av laks og ørret og har også en viktig posisjon som global leverandør av kunnskap, teknologi og utstyr til havbruk. Det er regjeringens visjon at Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon, og havbruk utgjør en sentral del av norsk sjømatpolitikk. Nord-Norge, og i særdeleshet Nordland, vil som følge av potensielt tilgjengelig areal kunne bli et økonomisikk tyngdepunkt i årene framover dersom myndighetene ønsker det. Nordland har den lengste kyststripen i landet, med en andel på 26 prosent av de samlede sjøarealene innenfor grunnlinjen. De tre nordligste fylkene har til sammen en andel på 60 prosent av sjøarealene. Temperatur, strømforhold og topografi langs Nordlands-kysten egner seg spesielt godt for havbruk. En barriere av øyer, holmer og skjær beskytter store deler av kysten for bølger og vind fra det åpne havet. Fylket har lav produksjon beregnet i tonn oppdrettsfisk per km 2 tilgjengelig sjøareal (8,2 tonn/km 2 ). Det er bare Finnmark som har lavere produksjon per arealenhet. Lav produksjon per enhet sjøareal betyr at fylket har stor kapasitetsreserve i form av ubenyttede og attraktive lokaliseringsmuligheter for havbruk. I tillegg til å optimalisere bruken av eksisterende oppdrettslokaliteter vil dette representere et betydelig potensial. Havbruksnæringen i Nordland har ikke de samme store utfordringene med hensyn til sykdom og parasitter som en del andre regioner. Noen av årsakene til dette er at næringen i Nordland har god tilgang til gunstige lokaliteter, og dessuten har den greid å utvikle en hensiktsmessig lokalitetsstruktur som bidrar til god fiskevelferd/helse og lav miljøbelastning. Næringen i fylket har gode tradisjoner for bærekreftig vekst- og miljøtenkning. 3

4 Nordland har internasjonalt ledende næringsaktører med lange tradisjoner i fangst, produksjon, foredling og handel av sjømat. Fylket har nasjonalt tunge aktører med velutviklet kompetanse i alle deler av verdiskjeden innen havbruk og har dessuten flere sterke selskaper med lokalt eierskap. I fylket finnes dessuten flere vare- og tjenesteleverandører innen teknologi, helse og fôr. Nordland er landets største oppdrettsfylke hva angår antall tillatelser for laks og ørret og produksjonsvolum, og bedriftene fremstår som produktive og lønnsomme. Havbruksnæringen i Nordland har en variert struktur med både store børsnoterte selskaper, mellomstore og små selskaper. Det er fortsatt stor grad av lokalt eierskap. Selskapene framstår som robuste og kunnskapsbaserte. Næringen samlet sett har således stor betydning for verdiskapningen og sysselsettingen langs hele Nordlands kysten. Havbruksnæringen i Nordland har alle forutsetninger til å befeste Norges posisjon som verdens største produsent av laks og ørret, og til å innfri regjeringens visjon som verdens fremste sjømatnasjon. En vesentlig forutsetning for å lykkes vil være å skape en politikk som bidrar til å utnytte produksjonspotensialet i områder hvor akvakultur kan drives innenfor bærekraftige rammer. Dette uavhengig av om det er andre områder som ikke har de samme gode vekstbetingelsene for havbruksproduksjon. Det er også utfordringer forbundet med å beholde lokalt eierskap i oppdrettsbedriftene, og det vil være viktig å legge til rette for gode rammebetingelser som sikrer utviklingsmuligheter, vekst og lønnsomhet i egen virksomhet (organisk vekst). Havbruksnæringen i Nordland Norge er verdens største produsent av laks og regnbueørret, og Nordland er den største lakseprodusenten i landet. Havbruksnæringen er Nordlands eksportlokomotiv. Eksporten består overveiende av fersk sløyd laks og i mindre grad av filet og bearbeidede produkter. Havbruksnæringen er viktig for utviklingen i kystdistriktene. Historisk sett har næringen bestått av små familie- eide selskaper med lokal forankring. Laksenæringen fremstår i dag som en moden næring som har gjennomgått en konsolidering. Likevel har næringen fortsatt en variert struktur med flere små og mellomstore bedrifter, men også noen store oppdrettskonsern. Næringen er kapitalkrevende og kjennetegnes av et høyt teknologisk nivå i produksjonen. Den konkurranseutsatte posisjonen krever maksimal forretningsmessig fleksibilitet og omstillingsevne. Laksenæringen foretar betydelige investeringer i nytt produksjonsutstyr i sjøanleggene, settefisk og slakterileddet for å øke produktiviteten. Generelt er lokalitetstilgangen bedre i nord enn i sør, og det gir et vesentlig fortrinn og større vekstpotensial for landsdelens oppdrettere. Også luse- og sykdomssituasjonen i sør taler for at tildeling av produksjonsvolum kan forventes prioritert i nord. Det er også forhold som tilsier at oppdrettere, i mer problematiske produksjonsområder i sør, vil presse på for å flytte sine produksjonsrettigheter nordover. Samlet må man dermed forvente en relativt større produksjonsøkning i nord på sikt. Laks og regnbueørret Det er i 2011 totalt 990 tillatelser for matfisk av laks og ørret i Norge. Av disse har Nordland 161 tillatelser og disse utgjør en andel på 16 prosent. Nordland er det største oppdrettsfylke, både målt i antall tillatelser og produksjonsvolum av laks. Det ble i Nordland produsert 191 tusen tonn laks og tonn regnbueørret i 2010, til en samlet verdi på 5,8 milliarder kroner til oppdrettere. Dette utgjør en andel på 19 prosent, både i produksjonsvolum og verdi i Norge. 4

5 Kilde: Fiskeridirektoratet Produksjonsvolumet av laks i Nordland er over femdoblet siden Det produseres stadig større volum på færre lokaliteter i Nordland, og produksjonen av laks foregår i dag på om lag 200 godkjente oppdrettslokaliteter. Mens det i 2006 ble produsert gjennomsnittlig 710 tonn fisk per tillatelse, ble det i 2010 produsert nærmere tonn fisk. Sysselsettingen innen matfiskproduksjon av laks og ørret har økt noe. I 2000 var det sysselsatt 450 personer, mens det i dag er over 600 sysselsatte i Nordland. Det er totalt sysselsatte (årsverk) i selve havbruksnæringen i 2009 i Nordland. I tillegg er det 940 sysselsatte i næringer som er tilknyttet havbruksnæringen (avledet virksomhet). Det er 32 settefiskanlegg for laks og ørret i Nordland, og det ble solgt 61 millioner smolt i Det har nesten vært en tredobling av produksjonen siden Det ble satt ut 50 millioner smolt i Nordland i Dette viser at fylket er selvforsynt med smolt og unngår dermed flytting av fisk over lengre strekninger. Det har vært en fordobling av antall sysselsatte i denne delen av næringen, og sysselsetter i dag nærmere 220 personer. Det er ventet at settefiskproduksjonen vil øke i Nordland i årene som kommer, blant annet ved økt bruk av resirkulering av vann i anleggene. Når det gjelder verdiskaping, bidrar oppdrettsnæringen i Nordland med over 5 milliarder kroner i oppdrett og foredling. I tillegg bidrar næringen til 2,3 milliarder kroner i ringvirkninger fra andre næringer i tilknytning til havbruk (avledet virksomhet). Figuren nedenfor sammenligner beregnet driftsmargin mellom små, mellomstore og store oppdrettselskaper som innehar matfisktillatelser for laks og ørret i perioden 2003 til Beregningene er gjennomsnittstall basert på et utvalg av bedrifter foretatt av Fiskeridirektoratet. Driftsmargin beregnes i prosent, basert på formelen: Fiskeridirektoratets årlige lønnsomhetsundersøkelser viser at små selskaper (1-9 tillatelser) ikke er mindre lønnsomme eller solide enn mellomstore (10-19 tillatelser) og store selskaper (20 eller flere tillatelser). Forklaringen kan være at de små ofte er lokalt forankrede familiebedrifter med ekstra motivasjon og arbeidsinnsats, at de ikke har foretatt dyre investeringer i nye tillatelser, og at overskudd i gode år i større grad beholdes i bedriftene. Oppdrettsbedriftene i Nordland har stort sett hatt bedre lønnsomhet sammenlignet med bedriftene i resten av landet, slik figuren nedenfor viser beregnet driftsmargin. 5

6 Kilde: Fiskeridirektoratet Norsk matfiskoppdrett av laks har i perioden vært preget av store svingninger i det økonomiske resultatet. Av figuren ovenfor fremgår det at gjennomsnittlig driftsmargin etter 1991 har gjennomgått tre perioder eller sykler, hver av fem til seks års varighet. I var samlet sett preget av svært dårlige resultater. Etter 2003 var det vekst i lønnsomheten frem til 2006 hvor det var et av de beste økonomiske årene for næringen. I 2007 og 2008 var det forholdsvis kraftig nedgang i det økonomiske resultatet. Lønnsomheten bedret seg i 2009 og 2010 med en sterk forbedring i høye laksepriser. Marine arter i oppdrett Torsk Satsingen på å utvikle en kommersiell torskeoppdrettsnæring har de siste 20 årene vært gjennomført i to omganger. På slutten av 80-tallet forsøkte man å etablere en næring basert på oppdrett av villfanget yngel. På 2000-tallet ble det satset på å bygge opp en integrert og og kapitalintensiv produksjonskjede fra yngelproduksjon til matfiskproduksjon og videreforedling. Torskeoppdrettsnæringen har i lengre tid slitt med lav lønnsomhet og er på ingen måte konsolidert. Problemet i matfiskfasen har vært tidlig kjønnsmodning, noe som har gitt lav tilvekst og høyt svinn. Produksjonsomkostningene har ikke stått i forhold til salgspris. I 2010 ble det totalt oppdrettet tonn torsk. Nordland er det største torskeoppdrettsfylket, og det ble produsert nesten tonn torsk til en verdi av 200 millioner kroner i Næringen har vært gjennom en smertefull struktureringsprosess. De fleste mindre selskaper som satset på 2000 tallet har avviklet eller gått konkurs. Det er i dag i praksis en aktør igjen som forsøker å industrialisere torskeoppdrett. Dette er Codfarmers ASA som etter fusjonen med Atlantic Cod AS, har produksjon i Nordland og på Møre. Kombinasjon av private investeringer og statlig finansiering har gitt kunnskapsmessige fremskritt, men det er fortsatt mange utfordringer for som må løses. Avlsmessig framgang kan løse noe av problemet med tidlig kjønnsmodning og dermed tilvekstproblemet, men det er fortsatt problemstillinger knyttet til rømming og sykdom. Kveite Det var store forventninger til at kveite skulle bli en betydelig oppdrettsart på 1980-tallet, men i dag produserer kun tre selskaper denne arten. Ett av disse selskapene er lokalisert med produksjon til Dønna. Siden midten av 2000-tallet har det vært en gjennomsnittlig årlig produksjon på om lag tonn kveite. Høyest kvantum var i 2007 på tonn og til en verdi på 114 millioner kroner. Den gjennomsnittlige årlige produksjonen av kveite i Nordland er om lag 200 tonn, og tilsvarer verdier på om lag 11 millioner kroner. 6

7 På begynnelsen av 2000 tallet, fikk Høgskolen i Bodø et ansvar for å bygge opp et avlsarbeid på kveite, blant annet gjennom investering og driftsfinansiering fra Fiskeri- og kystdepartementet. Det ble opprettet en rekke familiegrupper og det ble skaffet til veie et større antall stamfisk. Bevilgningen fra FKD tørket inn og arbeidet ble etter hvert terminert. Fortsatt finnes et antall stamfisk i Mørkvedbukta og disse kan gi grunnlag for et fornyet avslarbeid. Næringsavdelingen har iverksatt et forprosjekt med sikte på å vurdere om det er ønskelig og grunnlag for å investere i fornyet avslarbeid i Mørkvedbukta i samarbeid med de kommersielle selskapene. Røye Produksjonsvolumet av røye har vært nærmest stabilt på omlag 500 tonn årlig i Norge. Nærmere 90 prosent av dette volumet er produsert i Nordland, og til gjennomsnittlig årlige verdier på om lag 14 millioner kroner. Flekksteinbit Det eneste anlegget som har en marginal produksjon av flekksteinbit er lokalisert til Tomma i Nordland. På begynnelsen av 2000 tallet, ble stamfisk fra Troms kjøpt og flyttet til Tomma. Det ble investert i bygg og anlegg, med sikte på å bygge opp en årlig produksjon av flekksteinbit. Markedet ble vurdert som lite, men interessant. Teknisk uhell i 2007 medførte at nesten all stamfisk døde, og produksjonen i dag er ytterst marginal. I de tre siste driftsårene ble det produsert tonn flekksteinbit til gourmetrestauranter i Sverige og Norge. Dersom flekksteinbit skal utvikles som kommersiell oppdrettsart, noe det er en viss interesse for, er det nødvendig å bygge opp kompetanse og drift av stamfisk som kan forsyne matfiskanlegg med yngel. Næringsavdelingen vurderer hvordan man kan organisere et arbeid på flekksteinbit, som gir grunnlag for etablering av ny stamfiskbestand, avlsmessig framgang, samt produksjon av egg/yngel på kommersielle vilkår. Skalldyr Det var stor entusiasme knyttet til produksjon av blåskjell på 2000 tallet. Imidlertid var det ikke mulig å industrialisere næringen og bygge opp pakke- og salgsselskaper som kunne ta produktet ut på eksportmarkedet. I dag er det ett produksjonsselskap i Nordland som har kommersiell drift av betydning. Dette selskapet leverer til norske pakkerier. I 2010 ble det produsert nærmere 600 tonn blåskjell i Nordland, til en verdi på litt over to millioner kroner. Andre akvatiske organismer Kystsonen kan med sin variasjon av grunne, dype, skjermede og mer eksponerte områder være gjenstand for interesse og muligheter for kultivering og former for akvakultur vi i dag ikke kjenner. Blant annet forskes det på tareplanter (makroalger) og de muligheter disse representerer, både som råvare for medisin, konsum, fôr og bioenergi. Kultivering av tare vil kreve areal og dette vil trolig være areal som ikke nødvendigvis vil komme i konflikt med annen akvakultur. Men som følge av det relativt store arealbehov som vil oppstå, er det mer sannsynlig at det må foretas avveininger i forhold til annen bruk av kystsonen, så som fiske, ferdsel og friluftsliv. Problemstilling Fylkesrådet konstaterer at det vil være nødvendig å ta noen viktige grep dersom havbruksnæringen i Nordland skal sikres videre vekst. Det forventes økt internasjonal etterspørsel etter laks og øvrig marin fisk, og trolig vil det kun bare være Norge som kan respondere på denne etterspørselen på kort og mellomlang sikt. Det blir derfor viktig at myndighetene utformer en havbrukspolitikk som kan bidra til økt omfang av akvakultur i den norske kystsonen og volumvekst innen lakse- og ørretoppdrett. De nærmeste årene vil laks- og ørretproduksjonen fortsatt dominere akvakulturnæringen og de videre drøftinger er i all hovedsak knyttet til behovet for ytterligere vekst innen laks- og ørretproduksjonen. 7

8 I det følgende vil en del forutsetninger bli drøftet for at slik volumvekst skal kunne skje og på hvilke premisser dette bør kunne gjennomføres. Fylkesrådet er opptatt av at det blir gjennomført tiltak både på kort og lengre sikt og vil begrunne de vurderinger som gjøres. Arealutfordringen Laksenæringens suksesshistorie i Nordland har klar sammenheng med god tilgang på kystareal egnet til oppdrett og en hensiktsmessig lokalitetsstruktur. Havbruksnæringens struktur, lokalitetskrav og behov for planlegging og disponering av areal er betydelige endret i løpet av de siste 20 årene. Næringen er mer industrialisert, selskapene har blitt større og man forsøker å konsentrere produksjonen på færre og større lokaliteter. Den direkte koblingen fra tidligere tider mellom lokalt eierskap, lokal drift og økonomiske ringvirkninger er erstattet med en driftsform som er mer geografisk omfattende hvor man fordeler personell, utstyr og fisk på flere kommuner og til dels over fylkesgrensene. Noen kommuner får økende aktivitet og ringvirkninger, mens andre kommuner er kun vertskommuner for selve matfiskproduksjonen. Sistnevnte ser lite til de positive ringvirkningene og vil være mindre motivert for å sette av areal til havbruksformål. Ved fortsatt vekst vil næringen stå overfor utfordringer knyttet til å utvikle en god lokalitetsstruktur som tar hensyn til produksjonsmessige, miljømessige og smitteforebyggende forhold. Framtidens kunnskapsbehov og tilrettelegging for en god arealforvaltning må derfor sees i sammenheng med hvordan næringen kan drive i samsvar med bærekraftsparametrene. Økt kunnskap om strømforhold, spredning av sykdom og parasitter (lus), vil være viktig for god lokalisering av oppdrettsproduksjonen. Det forventes at næringen må gjennomgå sin arealstruktur og driftsopplegg og synkronisere drift innenfor geografiske områder, såkalt sonebasert drift i en eller annen form, jf. arealutvalgets forslag fra Soneforskriften som Mattilsynet forvalter vil trolig forsterke dette. Det vil føre til at selskapene i Nordland vil søke å tilegne seg oppdrettslokaliteter som vil tilfredsstille kravene til mer synkroniserte smoltutsett, produksjon og felles brakklegging. Dette vil utløse behov for nye lokaliteter samtidig som gamle lokaliteter frigjøres. Det er i dag flere eldre og utdaterte kystsoneplaner, og kvalitet og detaljeringsnivå er varierende. Manglende konfliktavklaringer i kystsoneplanene fører lett til arealkonflikter knyttet til konkrete søknader (tiltaksbehandling). Det er viktig at kystsoneplanene tar hensyn til at akvakulturnæringen er dynamisk og at inngrepene og arealbeslaget er reversible. Teknisk utvikling på den ene siden og offentlige pålegg på den andre siden legger også premisser for selskapenes arealbehov og at dette over tid reflekteres når kommunene gjennomfører arealplanlegging. Det er også viktig at kommunene stimuleres til å gjennomføre interkommunale kystsoneplaner når forholdene ligger til rette for dette. Miljømessig bærekraft Det er et mål at norsk havbruksnæring ikke skal ha uakseptabel innvirkning på det omkringliggende miljø hvor slik virksomhet drives. Det må kunne hevdes at havbruksnæringen ikke har full kontroll over alle miljøparametrene. Årsakene til dette kan dels lastes næringen, men her har også forvaltningen et stort ansvar som har tillatt næringen å utvikle seg på en måte som har uheldige miljøkonsekvenser. Dette fører til at næringen har et omdømmeproblem. Resistent lakselus, for høye lusetall, sporadiske rømminger av fisk fra anlegg, sykdom og høyt svinn i produksjonen, påvirker havbruksnæringens omdømme og gjør det vanskelig for myndigheten å samtidig planlegge for økt vekst. At produksjonen i Nordland foregår på en bærekraftig måte og at miljøstatus generelt er god, hjelper ikke aktørene i Nordland i nevneverdig grad. 8

9 Lakselus Siden starten av lakseoppdrett har lakselus jevnlig vært en utfordring. Det lille krepsdyret er fra naturens side en vanlig forekommende parasitt på vill laks. Dersom lakselusen opptrer i større konsentrasjoner og/eller utvikler resistens mot medikamentell behandling, kan det oppstå en ubalanse mellom parasitt og vert (oppdrettsfisk). Med et stort antall vertsindivider i et relativt lite volum, er det utfordrende for oppdretter å holde full kontroll over lusemengden. Forvaltningen og oppdrettsnæringen bruker i dag store ressurser på å få kontroll med lakselus. Hovedargumentet har vær hensynet til viltlevende laksefisk, og dermed er lakselus nivået på vill laksefisk det dominerende kriteriet for å måle om denne innsatsen har vært vellykket. Oppdrettsnæringen er pålagt å registrere lakselus, og iverksette tiltak dersom antallet overstiger gitte grenseverdier. Pr dato synes det som om næringen har kontroll over lusesituasjonen i Nordland. Rømming Rømt oppdrettlaks kan være en trussel mot villaksen da rømt fisk vil kunne gå opp i elvene og gyte sammen med villfisken. Dette vil kunne svekke den stedegne populasjonen i elva. Det er vanskelig å påvise at dette skjer, men det kan ikke utelukkes. Statistikk viser en nedadgående utvikling i antall rømt oppdrettslaks og ørret i perioden I samme periode øker antall utsatt smolt i sjø. Dette gjelder både for Nordland og landet for øvrig. Antall rømt fisk varierer en del i perioden, med en topp i 2005 på over rømt fisk landet sett under ett. For Nordlands vedkommende var det så godt som ingen rømming dette året, mens de høyeste rømningstallene her ble registrert året etter, i 2006, med fisk. Siste året i perioden, 2010, rømte det fisk fra anlegg i Nordland. Det kan for øvrig opplyses at årene med høyeste rømningstall i perioden utgjorde ca. 0,7% av antall utsatt fisk disse årene. Miljømyndighetene gjennomfører omfattende tiltak for å styrke villaksen i norske elver. Blant annet er det for 2012 foreslått stengt 124 elver for laksefiske, og av disse er det 56 elver i Nordland. Selv om rømt oppdrettslaks får mye av skylda for at det står dårlig til med villaksen, er det ikke dokumentert klare sammenhenger mellom rømming av oppdrettslaks og svake bestander av vill laks. Kilde: Fiskeridirektoratet Nedgangen i rømmingsomfang skyldes i all hovedsak en kraftig reduksjon i rømmingshendelser fra store oppdrettsenheter. Det siste tiåret er det innført en rekke tiltak for å få bukt med rømming av fisk fra oppdrettsmerder. Den obligatoriske rapporteringen av rømmingstilfeller har vært viktig for å få kartlagt årsakene til rømming. Fra 2004 ble det innført et krav om sertifisering og kontroll av flytende oppdrettsanlegg gjennom forskrift (NYTEK) og norsk standard (NS 9415 Teknisk krav til flytende oppdrettsanlegg). Sertifisering og kontroll av flytende oppdrettsanlegg har bidratt til en kraftig reduksjon i antall rømt fisk. 9

10 I 2006 ble Rømmingskommisjonen for akvakultur opprettet for å kunne gå systematisk gjennom alle rømmingstilfellene, samle kunnskapen og spre informasjon til alle oppdrettere, tjenesteleverandører og utstyrprodusenter. Oppdrettsnæringen og myndighetene har blitt enige om en såkalt nullvisjon i forhold til rømningsmål, og har sammen utviklet en handlingsplan for å nå dette målet. Handlingsplanen inkluderer blant annet opplæring og kursing i rømmingshindring. Tap i matfiskproduksjon av laks og regnbueørret I en biologisk produksjon som matfiskproduksjon av laks og regnbueørret må det påregnes et visst tap av fisk. Utviklingen i produksjonstap i perioden 1994 til 2010 viser at Nordland har en betydelig lavere tapsrate sammenliknet med de øvrige fylkene slik det går frem av figuren nedenfor, venstre del. Kilde: Fiskeridirektoratet Figuren ovenfor i høyre del viser gjennomsnittlig fordeling av tap av laks og regnbueørret i Nordland i perioden Figuren viser at den største årsak til tap av fisk er kategorien dødfisk. Dødelighet skyldes sykdom, sår og skader, normal dødelighet, alger, maneter og andre årsaker. I Nordland har flere settefiskanlegg vært plaget med sykdommen IPN 2 de siste årene. Denne sykdommen har resultert i til dels høy dødelighet ved utsett av smolt i sjø. Det er nå utviklet settefisk som er svært resistent overfor denne virussykdommen, og tapene ventes å bli betydelig redusert. Kategori utkast av fisk kan skyldes sortering av fisk på slakteri som ikke er egnet for menneskemat, slik som kjønnsmodning, syk fisk og andre miljørelaterte faktorer. Samlet utgjør dødfisk og utkast på slakteri 79 prosent av det samlede tap av fisk. Dette utgjør for ,9 millioner fisk, og tilsvarer 12 prosent av det samlede utsett av smolt i fylket. Miljømessig effekt Det er viktig at fôrspill, ekskrementer og næringssalter tilpasses de enkelte lokalitetenes og områdets bæreevne. Selv om produksjonen har økt har utslippene av oppløste næringssalter fra hver enkelt oppdrettsfisk til miljøet blitt mye lavere enn før. Dette skyldes endret sammensetning av fiskefôr og jevnlige miljøkontroller. 2 IPN = Infeksiøs Pankreas Nekrose 10

11 Vurderinger Produksjonsregulering Lov om akvakultur forutsetter tillatelse fra fiskerimyndighetene til å drive oppdrett av laks og ørret. Tillatelsen gis til en bestemt person eller firma. Det er antallsbegrensede tillatelser og det har vært praksis med egne tildelingsrunder basert på politisk valgte kriterier. Når tillatelse er gitt har selskapet anledning til å søke på lokaliteter. Hovedformålet med produksjonsreguleringene har hele tiden vært å tilstrebe en kontrollert og markedstilpasset vekst. Overproduksjon i 1990 og den påfølgende konkursen i Fiskeoppdretternes Salgslag (FOS) i 1991 har hatt en forsterkende effekt på myndighetenes ønske om å fungere som markedsregulator. De første virkemidlene som ble benyttet for å begrense produksjonen var tillatelsesvolum og fisketetthet. Tillatelsesvolumet har vært justert opp flere ganger. Resultatet var økt produksjon per tillatelse. Høsten 1995 ble det vedtatt en midlertidig fôrstopp på grunn av markedsutfordringer. Ingen oppdrettere fikk lov til å fôre fisken i en gitt periode. Fôrstoppen ble i januar 1996 avløst av en fôrkvoteordning. Denne ordningen begrenset hvor mye fôr en oppdretter kunne benytte per år for hver tillatelse. Selv om tillatelsesvolum og tetthetsbestemmelser fremdeles var en begrensning, gjorde fôrkvotene i de fleste tilfeller disse begrensningene irrelevant, da det var kvantumet fôr en kunne benytte som var den bindende begrensningen. Ved inngangen til 2005 ble forkvotene og ordningen med tillatelsesvolum erstattet med dagens ordning som bygger på norm om maksimal tillatt biomasse (MTB) per tillatelse. MTB 3 setter et tak for hvor mye fisk (biomasse) oppdretter maksimalt kan ha stående i sjøen til enhver tid. Dette tallet må ikke forveksles med selskapets reelle produksjonskapasitet målt i tonn produsert fisk per år. Faktisk produksjon per tillatelse varierer mellom år, og mellom lokaliteter og landsdeler og det avhenger av det enkelte selskaps driftsopplegg, blant annet hvor mange smoltutsett som gjennomføres i året. I Nordland kan den årlige produksjonen ligge mellom 1000 og 1400 tonn per år. I sør er produksjonspotensial gjennomgående større på grunn av gunstigere sjøtemperaturer deler av året. Dagens MTB-systemet er imidlertid omdiskutert og gir ulike utslag mellom aktører og landsdeler. Drøfting av ulike virkninger av MTB Korrekt estimering av biomasse under matfiskproduksjonen kan være en utfordring. Det er alltid en risiko for feilestimering og bedriftene kan dermed ufrivillig enten overstige MTB-grensen eller underutnytte MTB (utnytter ikke produksjonspotensial optimalt). Det er utfordrende og svært ressurskrevende både for næringen og forvaltningen å kontrollere eksakt biomassestørrelse til enhver tid i anleggene. Flere av tilsyns sakene som er anmeldt av Fiskeridirektoratet og som har havnet i rettsapparatet har resultert i at oppdretter har fått medhold. En utfordring med MTB som reguleringsmekanisme vil være at ordningen påvirker markedet for fisk negativt ved såkalt MTB slakting. Når beholdningen av laks i sjøen nærmer seg MTB grensen, må produsentene slakte laks uten hensyn til pris- og omsetningsforhold i markedet. Dette forklarer noe av variasjonene i pris på laksen. Innkjøperne i Europa vet å utnytte situasjonen og forhandler prisen ned. MTB regimet gjør også at oppdrettere er sårbare ovenfor store positive endringer i vekstvilkår. Dersom en får en spesiell varm vinter og relativt kald vår, kan mange oppdrettere nå MTB grensen samtidig og derfor bli nødt til å slakte ut laks av lik størrelse på samme tid. 3 MTB = Maksimal Tillatt Biomasse, tilsvarende 780 tonn (Troms og Finnmark har etter søknad inntil 945 tonn) 11

12 Oppdrettsselskapene har høyest produksjon på sensommeren og høsten på grunn av gunstige sjøtemperaturer. MTB regimet gjør at det må slaktes mye fisk i denne perioden. Om lag 2/3 av produksjonen slaktes i siste halvår, mens 1/3 slaktes i første halvår. I forhold til etterspørsel slaktes det ut for lite fisk i første halvår, spesielt i Nord-Norge. Konsekvensene av dette er at slakterier og foredlingsanlegg må stoppe produksjonen og permittere ansatte fordi de ikke har tilgjengelig råstoff til produksjonen. Dette har også uheldige virkninger for rekruttering av arbeidskraft fordi bedriftene ikke kan tilby helårige arbeidsplasser. MTB reguleringen som vist ovenfor fører til at havbruksnæringen havner i en produksjonsmessig ulikevekt, hvor man har problemer med å tilby fisk jevnt over hele året. Svingninger i produksjonen fører til ubalanse mellom tilbud og etterspørsel, uforutsigbarhet og uheldige prisvariasjoner. Systemet svekker dessuten lønnsomheten da permitteringer og stillstand i slakteriene og foredlingsanleggene påfører bedriftene de samme faste kostnadene. Et annet forhold som er lite belyst, men som like fullt er viktig i denne sammenheng, er at MTB systemet trolig også stimulerer til oppkjøp og ytterligere strukturering i næringen i stedet for organisk vekst gjennom sunn drift. Ved å opprettholde MTB regimet velger de største selskapene en markedstilpasning som forutsetter kjøp av oppkjøpskandidater. Dette er gjerne mindre selskaper som enten selger som følge av generasjonsskifte eller som velger å selge fordi driftskravene etter hvert blir svært kompliserte. De fleste mindre selskaper har liten administrativ kapasitet til å kunne respondere på alle offentlige krav og pålegg som innføres. MTB viser også at de mindre oppdrettsselskapene med færrest antall tillatelser har en stor utfordring i å utnytte sine MTB er like godt som større selskaper med mange tillatelser. Med få utsett vil biomassen i perioder være meget lav i forhold til full utnyttelse. De større selskapene har derimot større og hyppigere utsett av fisk i sjøen, og vil kunne produsere i større grad nærmest opp mot MTB-grensen over lengre tid. Disse selskapene vil derfor kunne utnytte bedre produksjonspotensial per tillatelse og oppnår større årlig produksjonsvolum. Nordland er et av de fylkene som har størst innslag av antall mindre oppdrettsselskaper, og vil derfor være ekstra berørt av disse uheldige effektene av MTB ordningen. Fiskens tilvekst bestemmes av biologi, sjøtemperatur og lokalitetsspesifikke faktorer. Forutnyttelsen er størst på sommer og høst og det er også da selskapene står i fare for å overstige MTB. Om vinteren er tilveksten vesentlig lavere. Fisken vokser saktere i Nord-Norge på grunn av lavere sjøtemperaturer enn lenger sør i landet. Figuren under illustrerer forskjellen mellom tilvekst på individnivå mellom Hordaland/Rogaland/Agder og Nordland/Troms. Fiskens vekt (gram) Sør-Norge Nord-Norge Kilde: Skretting 12

13 Med MTB som produksjonsstyring blir daglig tilvekst å regne som rente på biomassen jo tidligere utslaktingen kan starte, jo mer ny fisk kan settes ut i sjøen (rotasjon), noe som øker den totale produksjonen per tillatelse. Oppdretterne i sør oppnår derfor bedre MTB utnyttelse enn lengre nord i landet. Noen hundre gram ekstra slaktevekt per fisk årlig får betydelig positive økonomiske utslag på bunnlinjen. MTB er satt til 780 tonn stående biomasse per tillatelse til enhver tid fra Nordland og sørover, mens MTB er satt til 945 tonn per tillatelse i Troms og Finnmark. Havbruksnæringen i Nordland har i stor grad de samme miljø- og vekstbetingelsene for fisk som for Troms og Finnmark. Nordland har også god kontroll på lusesituasjonen. Det er derfor ingen faglig begrunnelse for at MTB skal reguleres ulikt mellom oppdrettsaktørene i Nordland og Troms/Finnmark. Måten MTB fungerer på medfører at havbruksnæringen i Nordland kommer dårligere ut sammenlignet med andre regioner. En mulig løsning som har vært drøftet i næringen, kan være å innføre gjennomsnittlig MTB. Dette forutsetter at bedriftene kan produsere over MTB grensen i en periode (eksempel på sensommeren og tidlig høst når det er best tilvekst), men må redusere produksjonen (slakte fisk) tilsvarende i neste periode (eksempel når biomassen er på det høyeste og gode priser i markedet). Den totale produksjonen skal i gjennomsnitt ikke overstige MTB grensen i en bestemt periode. En slik regulering vil være et viktig bidrag til å utjevne forskjellene i produksjonsmuligheter mellom små og store aktører. MTB regimet innfrir dermed ikke fullt ut regjeringens mål om ei bærekraftig og konkurransedyktig norsk havbruksnæring, som kan bidra til arbeidsplasser og verdiskapning langs hele kysten. Etter fylkesrådets oppfatning bidrar MTB systemet heller ikke fullt ut til ambisjon om å øke videreforedlingen av sjømat i Norge. Etter flere års erfaringer med dagens ordning er det på tide med en revisjon av systemet for å harmonisere dette mer med dagens og fremtidens produksjonsbehov og for å kunne tilfredsstille markedets behov for forutsigbar og kontinuerlig råstofftilførsel. Alternative reguleringsmodeller til MTB regulering i forhold til lokalitetens bæreevne Ifølge estimater fra Norges Sjømatråd vil man om ti år ha en global underdekning på laks i størrelsesorden tusen tonn årlig. Det er mange gode grunner til at nettopp Norge nå bør ta en posisjon til å utvide produksjonen og bli en global internasjonal aktør med en enda sterkere markedsposisjon. Om dette skal skje er imidlertid et politisk spørsmål. Det vil i så fall være tale om en fordobling av dagens lakseproduksjon på om lag 1 million tonn. Det er lite trolig at andre land enn Norge har kapasitet til å dekke den forventede etterspørselen. Norge har tilgjengelige arealer og en infrastruktur som muliggjør en fordobling av laksevolumet i løpet av neste 10-år. Som redegjort for under avsnittet om havbruksnæringen i Nordland, er utnyttelsesgraden målt i produsert mengde per arealenhet lav i Nordland sammenlignet med resten av landet. Selv om utnyttelsesgraden i Hordaland ikke skal være noen målestokk (42 tonn/km 2 ), bør det være fult mulig å doble eller sågar tredoble utnyttelsesgraden i Nordland uten at bærekraftsparametrene settes på prøve. Dette betyr en produksjon i Nordland på om lag tonn årlig. Hvordan produksjonskapasiteten skal økes på lang sikt er derfor viktig fordi det har implikasjoner for den videre utvikling i norsk laksenæring. Siden markedsutviklingen er vanskelig å forutsi og responstiden fra beslutning om å øke produksjonskapasiteten blir tatt til fisken er på markedet er lang, er det vanskelig å drive kortsiktig tilpasning. All erfaring fra norsk forvaltning av havbruksproduksjon viser relativt entydig at det er svært vanskelig å styre laksemarkedet gjennom å detaljregulere produksjonen. Det er så mange faktorer som influerer laksemarkedet at de fleste tiltak derfor har begrensede virkninger. 13

14 Over tid vil det være enkeltbedriftenes konkurranseevne i interaksjon med kundenes etterspørsel som bestemmer hvor stor lakseproduksjonen blir og hvor den geografisk bør finne sted. I et dynamisk laksemarked er det viktig at det enkelte selskap gis ansvar for å styre produksjonen og tilpasse denne til kort og langsiktig etterspørsel. Det er dette som gjelder i øvrig matproduksjon og i all industriell bearbeiding av varer. Myndighetenes oppgave bør være å skape forutsigbare rammebetingelser, godt klima for innovasjon og utvikling og kontrollere at næringen driver i samsvar med kravene til bærekraftig drift. Produksjonsbegrensningen av laks og ørret bygger på to selvstendige kriterier. Det ene er tillatelsen med den begrensning som er gitt (MTB). Summen av alle selskapets tillatelser gir maksimal tillatt konsernbiomasse. Det andre er den enkelte lokalitets bæreevne. På intet tidspunkt kan lokaliteten ha mer biomasse enn det den er godkjent for. Man kan spørre; hva skjer dersom man opphever MTB. Selskapet vil da disponere et sett tillatelser som gir rett til å søke disponibelt areal. Det vil fortsatt være slik at lokalitetens størrelse (biomasse), må prøves ut fra hva den faktisk kan produsere bærekraftig (lokalitetsforvaltning) og uten at den svekker andre lokaliteters evne i nærheten til å produsere bærekraftig (soneforvaltning). Det er i dag ingen direkte sammenheng mellom den biomasse lokaliteten er godkjent for og dens faktiske bæreevne. Når selskapene opplever MTB som en begrensning, indikerer dette at de kunne produsert mer fisk på de samme lokalitetene uten å øke investeringen i anlegg nevneverdig dersom MTB ble hevet eller til og med fjernet. Mengden som kan produseres på den enkelte tillatelse har vært endret flere ganger. Dette påvirker produksjonsmønsteret. Gitt den kritikken som MTB-regimet har fått, er det rimelig å diskutere hvilket reguleringsregime som er best bærekraftig miljømessig, økonomisk og samfunnsmessig i fremtiden. En forutsetning for å endre vilkårene må være å oppnå en langsiktig og god produksjonstilpasning og sikre næringen stabile rammebetingelser. Et nytt forvaltningssystem i norsk havbruksnæring kan på sikt bygge på en regulering av produksjonen innenfor to parametere: den enkelte lokalitets bæreevne målt i utslipp og spredediagram 4 hva som anses som forsvarlig i forhold til fiskehelse og fiskevelferd. Kravet til drift og produksjonsvolum reguleres ut fra hva som er optimalt i forhold til et driftsområde og den enkelte lokalitet som selskapet har fått godkjenning på. Arealutvalget (Gullestad-utvalget) foreslår en form for soneforvaltning og videreføring av prinsippet med MTB. Produksjonen tenkes da organisert i større produksjonsområder, med restriksjoner på transport og utveksling av fisk mellom sonene. Produksjonsområdene tenkes delt inn i mindre utsettssoner, med koordinert smoltutsett, drift, slakting og brakklegging (soneforvaltning). Dersom man innfører et system med forvaltning på sone og lokalitetsnivå, vil systemet med MTB i prinsippet kunne avvikles. Lokalitetens bæreevne vil derimot sette begrensninger for hvor høy produksjon kan være. Den antatte bæreevnen definerer den største produksjonen av oppdrettsfisk i et gitt område uten å overskride de fastsatte grenser for akseptabel miljøpåvirkning (miljøstandarder). Dette vil gjelde både lokalt ved anleggene og over større områder/soner. Bæreevnen bestemmes av de naturgitte forholdene i en resipient som kjennetegnes av strøm, dyp og topografi og av gitte miljøstandarder. Spørsmålet om hvor mye oppdrettsnæringen kan produsere i fremtiden avhenger således av hvilke miljøstandarder myndighetene fastsetter. Det må stilles strenge krav til bedriftenes miljøundersøkelser og økte ressurser til offentlig tilsyns- og kontrollorganer. En overgang til et slikt regime forutsetter at selskapene må dokumentere lokalitetens bæreevne. 4 Med spredediagram forstås lokalitetens eksponering og evne til å påvirke omgivelsene. 14

15 I dag er det fylkeskommunene som sammen med sektoretatene tildeler lokaliteter. Ved vurdering legges det vekt på en rekke forhold, herunder hva lokaliteten anses å tåle av utslipp (miljøbelastning) til omgivelsene, smittepress i forhold til villfisk og andre lokaliteter i området, andre naturtyper, ferdsel, fiske og friluftsliv. Fylkeskommunen vurderer også behovet sett i relasjon til selskapets totale produksjonskapasitet gitt ved antall tillatelser (konsernbiomasse). Etablering av et nytt regime som hovedsakelig tar utgangspunkt i en vurdering av lokalitetens evne til å produsere fisk uten å hensynta selskapets tildelte biomasse, vil måtte utredes nærmere. Blant annet må det fastsettes hvilke initialvilkår som skal settes ved overgang fra ett system til annet. Dessuten må det vurderes om forvaltningen har den nødvendige kunnskap som skal til for å fastsette riktig størrelse på omsøkte lokaliteter. Regelverket legger klare føringer på hvilke prosedyrer som skal følges. Blant annet skal lokaliteter over tonn biomasse vurderes konsekvensutredet. Det må antas at en omlegging av forvaltningsregime fra MTB på den enkelte tillatelse til MTB på lokalitet, vil føre til optimal utnyttelse på eksisterende oppdrettslokaliteter og økt etterspørsel etter nye og gode oppdrettslokaliteter. Dette gir insitament for å ta ut produksjonsmarginer gjennom utnyttelse av lokale fortrinn og økt fleksibilitet i produksjonen. Trolig vil de endringer i lokalitetsstruktur som allerede foregår, forsterkes ved at selskaper søker å få hånd om større lokaliteter som kan tillate høy biomasse (produksjon). Det er viktig å finne fram til en forvaltningsmodell som kan bidra til at næringen driver i samsvar med bærekraftsparametrene. Dette er i og for seg det viktigste og eneste hensyn myndighetene behøver å ta over tid. Myndighetenes oppgave er ikke å være markedsregulator. Næringen må selv ta ansvar for utviklingen, hvilken veksttakt man bør tilstrebe og selv dekke kostnadene dersom investeringsvolum og tilbud blir i utakt med etterspørselen. Det har helt siden begynnelsen av 1990 tallet og frem til nylig eksistert dumpings- og subsidietoll (tilsvarende ca 26%) på fersk rund norsk atlantisk laks på USA, noe som har resultert i så godt som opphør i lakseeksporten på dette markedet. Omentrent like lenge har det eksistert trusler om antidumpingstiltak og tidvis minstepriser i forhold til norsk laks, på Norges viktigste sjømatmarked, EU. Antidumpingsregimet på EU opphørte i praksis i 2008, noe som formelt ble stadfestet i EUdomstolen i mars Norsk laks har nå fri adgang til EU. På samme måte opphørte det enda strengere regimet på USA i april 2011, noe som betyr full frihandel på dette markedet. Disse viktige hendelsene for norsk sjømateksport aktualiserer ytterligere opphør av myndighetenes rolle som markedsregulator og omlegging til ny forvaltningsmodell som beskrevet over. Det vil være i norsk interesse å etterstrebe en produksjon som står i forhold til etterspørselen, for derved å opprettholde og helst styrke vår posisjon i verdensmarkedene. Dersom det blir et økende gap mellom produksjon og etterspørsel vil prisene ventelig stige. Uforholdsmessig høye priser vil kunne favorisere bruk oppdrettsteknologi som gjør at laks kan produseres nærmest hvor som helst i verden. Norge vil da kunne miste de kanskje viktigste konkurransefortrinnene, nemlig kystens gunstige vekst- og miljøparametere kombinert med et uttall områder med naturlig skjerming som tillater bruk av rimelig og enkel produksjonsteknologi. Forvaltning av regnbueørret som egen art Oppdrett av laks og regnbueørret inngår i samme tillatelses- og reguleringssystem, og er antallsbegrenset. Produksjonsvolumet av regnbueørret har ligget i området 50 til 70 tusen tonn årlig i Norge i perioden 2000 til I de senere årene er produksjonen redusert noe, og det ble produsert 54 tusen tonn i Dette utgjør om lag 6 prosent av lakseproduksjonen. I Nordland ble det produsert tonn i 2010, men tidligere år lå produksjonen på omkring 10 tusen tonn årlig. Selskaper fra Møre og Romsdal til Hordaland har en produksjonsandel på prosent av den totale produksjonen av regnbueørret i Norge. 15

16 Det er ingen markedsbegrunnende argumenter som tilsier at regnbueørret bør reguleres gjennom eksisterende tillatelsessystem og MTB. Markedets etterspørsel av ørret er stor, spesielt i Russland. Den største flaskehalsen for innpass i eksisterende og nye markeder er trolig at det produseres for lite ørret, og produksjonsvolumet varierer over år. Næringen klarer heller ikke å forsyne markedet jevnt over hele året. Dagens tillatelsessystem for laks og regnbueørret bør splittes på spesifikke arter slik som for marin fisk. Dette betyr at regnbueørret forvaltes på lik linje som for eksempel torskeoppdrett. Det vil gi større mulighet for en dynamisk styring av produksjonen, styrke konkurranseevnen og legge til rette for å kunne unytte markedene bedre. Samtidig vil dette være et godt rekrutteringstiltak for nye aktører langs kysten å komme inn i ei lønnsom næring. Å kunne tilby både ørret og laks vil være et konkurransefortrinn siden eksportørene kan tilby bredere spekter av sjømatprodukter, og vil gjør det enklere for kunden å forholde seg til færrest mulig leverandører. Det oppnås til tider eksportpriser på regnbueørret nært opp til laksepriser. Regnbueørret hører til slekten stillehavslaks, og har naturlig utbredelse i elver i det nordlige Stillehavet. Arten ble introdusert til Norge tidlig på 1900-tallet ved import av rogn. Rømt regnbueørret gjennomfører svært sjelden noen vellykket gyting i naturen, og den er ikke så utsatt for parasitter som laks. Videreforedling Norsk havbruksnæring har hatt en eventyrlig produksjonsvekst og verdiskapning i løpet av de siste 40 årene. Næringen bidrar vesentlig til den samlede verdiskaping og har forbigått den tradisjonelle fiskerinæringen hva gjelder omsetning og sysselsetting. Det er fortsatt slik at laksen overveiende selges sløyd og iset. Fileandelen er lav, men økende. Det er også et fåtall bedrifter som driver videreforedling med porsjoner og konsumentforpakninger. Det høye lønns- og kostnadsnivået i Norge, vil alltid bremse for en utvikling i retning av mer foredling. Myndighetenes oppgave blir å tilrettelegge for at dette kan skje, men det vil alltid være selskapene som ut fra lønnsomhetsbetraktninger må få avgjøre hvilken produksjon som er mest formålstjenlig. Fiskeri- og kystdepartementet fikk våren 2011 gjennomført en analyse av verdiskapningspotensialet i lakse- og ørretproduksjon. Analysen viser at det eksisterer et potensial for økt verdiskapning, blant annet gjennom videreforedling, bedre anvendelse av restråstoff og gjennom effektiviserende driftstiltak. I dag er det bare rundt 20 prosent av laksen som bearbeides i Norge før den eksporteres. Nord-Norge har lavest bearbeidingsgrad av oppdrettsfisk i landet. Trolig vil de fleste større slakteriene produsere % filet, ut fra at dette anses som hensiktsmessig i forhold til optimal utnyttelse av ulike kvaliteter. Det vil være urealistisk å ha et høyt ambisjonsnivå hva gjelder videreforedling. Imidlertid vil det kunne skapes merverdi ved bedre utnyttelse av restråstoff fra produksjonen, så som blod, olje og proteinfraksjon. Under dagens reguleringsregime vil et aktuelt virkemiddel kunne være å gi selskaper som faktisk driver filetproduksjon og videreforedling, utvidelse av biomassen til fordel for andre som ikke driver slik produksjon. Arealavgift Det kan reises spørsmål om at kommuner som stiller areal til disposisjon for oppdrett, bør kompenseres. Kommunene har i dag anledning til å skrive ut eiendomsskatt for fysiske investeringer i bygg og anlegg (driftsløsøre). Dette benyttes i varierende grad og inntektsprovenyet er begrenset. Fylkestinget har i likhet med mange andre fylker og kommuner tidligere gått inn for et system med arealavgift, men regjeringen har så langt ikke imøtekommet dette kravet. Et system med arealavgift basert på produsert mengde, vil trolig være det beste systemet for en kompensasjon for leie av areal og som samtidig kan være et incitament for kommunal tilrettelegging av oppdrett i kystsonen. Fylkesrådet viser til tidligere vedtak hva gjelder arealavgift. 16

17 Nye arter i oppdrett Mye av forventningen til fremtidig verdiskapning i marin sektor ligger i utvidet og mangfoldig havbruk. Norge ligger langt fremme forskningsmessig for marine kaldtvannsarter, og Nordland har bedrifter med internasjonalt markedsnettverk. De mest aktuelle oppdrettsartene i Nordland vil være torsk, kveite, røye, rognkjeks og flekksteinbit. De naturgitte forutsetningene for å drive med oppdrett av torsk i Nordland er svært gode, og man forventer at det ligger muligheter i å kunne levere fersk torsk til markedene gjennom hele året. De biologiske utfordringene for torskeoppdrett er i ferd med å løses, og dermed kan også dette bli en viktig næring langs kysten i fremtiden. Mens torskeoppdrett har potensial til volumproduksjon, er kveite, røye og flekksteinbit mer nisjepregede arter. Rognkjeks har stort potensial som lusespiser på oppdrettslaks, og som kan bidra til en mer miljømessig bærekraftig laksenæring. Særskilte naturgitte fortrinn gir gode vekstvilkår for samtlige av artene i Nord-Norge. Transport og logistikk Effektiv transport og logistikk er en forutsetning for å bygge en sterk sjømatnæring. Transportnæringens kapasitet og kvalitet henger nøye sammen med kvaliteten på offentlig infrastruktur, som vei, jernbane og havner og hvordan ulike modaliteter evner å jobbe sammen. Tjenestetilbudet er utbygd stort sett i takt med sjømatnæringens etterspørsel, men det vil alltid være mulig å forbedre dette tilbudet. Mens kapasiteten til å ta sjømat på tog har vokst de siste 10 årene, ser man nå en negativ tendens. Det går i dag færre fiskecontainere med ARE og Nordlandsbanen nå enn for 2-3 år siden. En større andel av sjømaten transporteres på bil. Når m/s Tege går ut av trafikk i 2013, vil denne neppe bli erstattet med ny båt, og mye av den containeriserte sjømaten vil måtte flyttes over på bil. Sverige er i ferd med å bli den viktigste korridoren for sjømat ut i internasjonale markeder. Dette er et stort tankekors, når man også vurderer kvaliteten på veinettet og at det svært ofte oppstår problemer i forhold til grensepasseringene og fortolling. Kompetanse, FoU og marin innovasjon FoU og marin innovasjon skal bidra til at bedriftene gjør ting smartere, at kostnader blir redusert og at bedriftene kan konkurrere om kompetent arbeidskraft. Universitetet i Nordland har med sitt havbruksfakultet en viktig rolle å spille i å gjøre næringen mer robust og attraktiv. Fiskeoppdrett er kunnskapsbasert industriell produksjon. Forvaltningen skal bygge beslutninger på kunnskap. Dette krever økt kunnskap over et bredt felt, blant annet om marin økologi, fiskevelferd, sykdom, avl, fôr og ernæring, marked og merkevarebygging, teknologi mv. Det utredes ny marin innovasjonsstruktur for Nordland. Resultatene av arbeidet blir viktig også for oppdrettsnæringa, da det i første rekke er bedriftene som skal være målgruppe for nye tjenester, løsninger og arbeidsmåter. Når det gjelder kompetanse, utdanning og marin innovasjon, vil fylkesrådet behandle disse tema i forbindelse med sak om marin verdiskaping til høsten. Akvakulturforvaltning Forvaltningsreformen overførte fra og med 2010 forvaltningsansvar fra Fiskeridirektoratet til fylkeskommunen. I tiden som har gått har fylkeskommunen fått god innsikt i forvaltningsspørsmål og saksbehandling knyttet til godkjenning av lokaliteter for laks og ørret, og tillatelser og lokaliteter hva gjelder marin fisk og andre akvatiske organismer. Denne innsikten er nyttig å ha med når fylkeskommunen skal drive utviklingsarbeid. Men det er fortsatt slik at det tilligger Fiskeridirektoratet kompetanse å tildele tillatelse til for eksempel stamfisk, ventemerd, undervisning, visning og FoU. Dette er oppgaver som det kan være vanskelig å forstå skal tilligge Fiskeridirektoratet. Fiskeri- og kystdepartementet bør derfor ta initiativ til å evaluere reformen og se om omleggingen har oppfylt forventningene og om flere oppgaver bør tilføres fylkeskommunene. 17

18 Konsekvenser Saken har ingen umiddelbare økonomiske eller administrative konsekvenser for Nordland fylkeskommune. På noe sikt vil tiltak som eventuelt vil bli iverksatt kunne ha administrative konsekvenser for fylkeskommunen som forvaltningsorgan. Fylkesrådets innstilling til vedtak 1. Fylkestinget ønsker å tilrettelegge for vekst i havbruksnæringen. Veksten må baseres på en balansert utvikling innenfor rammen av miljømessig, økonomisk og samfunnsmessig bærekraft. 2. Fylkestinget mener at oppdrett av laks og regnbueørret i Nordland har tilsvarende miljø- og vekstbetingelser som Troms og Finnmark. Det finnes derfor ingen grunner til at Maksimal Tillatt Biomasse (MTB) skal reguleres ulikt mellom tillatelser i Nordland (780 tonn) og Troms/Finnmark (945 tonn). Fylkestinget ber Fiskeri- og kystdepartementet om snarlig å øke MTB til 945 tonn for tillatelser for laks, ørret og regnbueørret i Nordland. 3. Fylkestinget tilrår at oppdrett av regnbueørret forvaltes særskilt og uavhengig av laks. Departementet bes om å ta initiativ til endringer i loven, med sikte på at ørret behandles på linje med torsk og andre marine arter hva gjelder tillatelse. Det er viktig at ørretproduksjonen i Norge kan øke uten at selskapene må avstå biomasse og areal som er tilegnet lakseproduksjon. 4. Fylkestinget konstater at filetproduksjon og videreforedling genererer mange arbeidsplasser i distriktene. Fylkestinget anbefaler at selskap som faktisk driver slik virksomhet basert helt eller delvis på egen matfiskproduksjon under dagens regime, gis økt MTB for egne lakse- og ørrettillatelser. 5. Fylkestinget viser til vurderinger i saksforelegget og ber Fiskeri- og kystdepartementet om å utrede alternative og mer langsiktige forvaltningssystemer som kan avløse dagens MTB system. Et framtidig forvaltningssystem må legge bedre til rette for å utløse havbruksnæringens verdiskapningspotensial langs kysten. Fylkestinget anbefaler et forvaltningssystem som regulerer produksjonen ut fra lokalitetens faktiske bæreevne. Fylkestinget ber fylkesrådet følge opp saken og om nødvendig iverksette en egen utredning som kan anvise løsningsforslag. 6. Fylkestinget anmoder Fiskeri- og kystdepartementet om å evaluere forvaltningsreformen med hensyn til akvakulturforvaltningen. Etter fylkestingets oppfatning gjenstår det fortsatt oppgaver som kan delegeres til fylkeskommunen. Dette gjelder enkelte former for tillatelser, samt godkjenning av samdrift. 7. Fylkestinget understreker behovet for økt kunnskap om kystsonen og kystsoneforvaltning, samt nødvendigheten av å stimulere til helhetlig kystsoneplanlegging. Det er viktig at kommunene gjennomfører regelmessig rullering av kystsoneplanene og at havbruksnæringa sikres tilgang på areal når nye planer utarbeides. Fylkestinget understreker også viktigheten av å kunne gjennomføre interkommunale planer når forholdene ligger til rette for det. 8. Fylkestinget ønsker langsiktig satsing på marine arter som har kommersielt potensial. Det er viktig å opprettholde forskningsinnsats på disse artene og sikre at tilegnet kunnskap systematiseres og gjøres offentlig tilgjengelig. 9. Fylkestinget påpeker at det er behov for å styrke forskningen innen marin økologi. Dette er viktig for å kunne øke kunnskapen om bærekraftsparameterne som oppdrettsnæringen må 18

19 forholde seg til. Det er også viktig å kartlegge forholdet mellom oppdrett og villfisk og hvordan oppdrett påvirker marine organismer generelt. 10. Fylkestinget mener det er viktig å finne fram til teknologiske og biologiske metoder for avlusing/kontroll med lusesituasjonen. Satsing på oppdrett av rensefisk i alle livsstadier anses i den forbindelse å være viktig. 11. Fylkestinget viser til tidligere vedtak om arealavgift og ber departementet skaffe hjemmel til å kunne innføre slik avgift i stedet for dagens ordning med eiendomsskatt. 12. Fylkestinget viser til at havbruk og fiskeri hovedsakelig er lokalisert til utkantene og øyene i Nordland. Dette understreker viktigheten av gode og effektive transportløsninger for sjømatnæringen. Det er viktig at transportkapasitet og rutetider er tilpasset oppdrettsselskapenes krav til logistikk. Dette gjelder også med hensyn til grensepasseringer og fortolling over de viktigste grenseovergangene. Bodø den Odd Eriksen fylkesrådsleder sign Arve Knutsen fylkesråd for næring sign 19