Tørrfisk som opplevingsressurs

Transkript

1 -8049 BODØ Tlf / Fax Publikasjoner kan også bestilles via [email protected] Arbeidsnotat nr. 1003/2009. ISS -nr.: Antall sider: 14 Prosjekt nr: 1085 Prosjekt tittel: Organisering av tørrfiskfestivaler i Norge Oppdragsgiver: Nordland fylkeskommune Pris: kr. 50,- Foto: Hanne Jakkhelln Av Dag Jørund Lønning Nordlandsforskning utgir tre skriftserier, rapporter, arbeidsnotat og artikler/foredrag. Rapporter er hovedrapport for et avsluttet prosjekt, eller et avgrenset tema. Arbeidsnotat kan være foreløpige resultater fra prosjekter, statusrapporter og mindre utredninger og notat. Artikkel/foredragsserien kan inneholde foredrag, seminarpaper, artikler og innlegg som ikke er underlagt copyrightrettigheter.

2

3 FØREORD Tørrfisk er noko av det mest særeigne Noreg kan by på, eit produkt som kan nyttast på ei rad ulike måtar: Oppfatta som historie, representerer tørrfisken det eldgamle handels- og kultursambandet mellom Lofoten og dei store kulturmetropolane i sør; byar som Genova, Firenze og Venezia. Som kulinarisk ingrediens representerer den noko av det mest eksklusive det italienske kjøken kan by på. Som unik foredlingsmetode byggjer den på Lofoten sine komparative klimatiske føretrinn og er eit framifrå døme på lokal tilpassing. Som estetisk-kulturelt uttrykk har den vore avgjerande i etableringa av Lofoten som eit av dei mest attraktive reisemål i Noreg. Dette arbeidsnotatet dreier seg om ulike måtar å fortelja historia om tørrfisken på. Historia er opplevingssamfunnet sin viktigaste byggjestein. Men historieforteljing er også ei kunstart. Berre nokre få vil lukkast i ei samtid der ei rad ulike uttrykk tevlar om merksemda vår. I denne konkurransen er det viktig å hugsa på at ulike historier har ulike publikum. Det å fortelja inneber seleksjon. Elementa over kan setjast saman på varierande måtar. Skal historieforteljing nyttast som verdiskapingsverktøy, er det viktig å vera medviten rundt denne seleksjonen. Vert historiene for kompliserte og omfattande, kan viktig meining forsvinna og potensielle kundegrupper falla bort. Publikasjonen gjev difor nokre innspel til korleis historia om tørrfisken kan forteljast meir effektivt, og om korleis ressursen tørrfisk eventuelt kan nyttast på nye måtar og danna basis for innovasjonsallmenningar og fellesskaping. Notatet er produsert som del av ei større prosjektsatsing rundt etablering av ei stifting for organisering av norske tørrfiskfestivalar. Notatforfattar har vore hyra inn som fagleg rådgjevar for dette prosjektet. Oppdragsgjevar har vore Nordland Fylkeskommune. Bodø/Skaun,

4 INNHOLDSFORTEGNELSE FØREORD SKIL ADER LØ ER SEG På opplevingsjakt i ein glokal røyndom BEHOVET FOR Å VERA TYDELEG POTE ISALA I ETTVERKSAMFU ET TØRRFISK SOM FELLESGODE EI HEILSKAPLEG UTVIKLI GSSTRATEGI Om sal av historier VEGE VIDARE VIDARE LESI G

5 1 SKILNADER LØNER SEG Me lever i ei tid der folk i aukande grad etterspør opplevingar, spesialitetar og dei gode historiene. Det ligg eit stort potensial i å løfta fram dei unike ressursane, foredla dei og omsetja dei. På den eine sida er dette viktig som grunnlag for økonomisk utvikling i eksterne marknader, på den andre sida som identitetsbyggande kraft internt. Lokal utvikling må skje nedanfrå og opp, men for å lukkast må ein treffe trendar og straumdrag i samfunnet og kommunisere eit bilete som er attraktivt for omverda. I dette notatet ser eg på tørrfisken i dette opplevingsperspektivet. Nyare forsking syner at regionar som evner å ta i bruk eigen natur- og kulturarv som utviklingsressursar også gjer det bra økonomisk. Skal ein lukkast krevst det likevel eit tungt fokus på kvalitet i heile verdikjeda. Det handlar om å dyrka og utvikla det unike, med utgangspunkt i den levande kulturhistorie tørrfiskproduksjon og handel representerer. 1.1 PÅ OPPLEVI GSJAKT I EI GLOKAL RØY DOM Seinare tids forsking på økonomisk utvikling i bygderegionar i Europa, syner at skilnader løner seg. Regionar med sterkast kulturell identitet, er også dei som gjer det best økonomisk. Me lever i ei tid prega av kulturell og økonomisk standardisering på tvers av tidlegare sterke grenser. På den andre sida aukar då etterspurnaden etter det som ikkje er likt; det staden har og kan av særeigne uttrykk og kvalitetar. Denne tosidige prosessen har gjerne vorte glokalisering; den auka verdien av og interessa for det lokale i det globale. Sterkt lokalt medvit om eigen bakgrunn og kultur, kan gjera oss til betre innovatørar, entreprenørar, ambassadørar. Tilsvarande vert me òg langt meir spanande som reisemål. Ein raskt veksande trend i reiselivet handlar om møtet med andre kulturar; gjennom mytologi, historieforteljing, mat og daglegliv. Når ein kjem til ein ny stad, leitar ein etter det spesielle ved denne staden. Kva gjer den annleis? Kva særmerkjer den? Kvar kan ein kome i kontakt med lokal kultur? Det kulturelt spesielle vert eit aktivum i ei verd prega av standardisering. Standardisering gjer at me vert utsette for meir og meir av dei same kulturelle impulsane. Men del av dei same prosessane er ei verdsetjing av den kulturelle skilnaden. Slik er det i dag fleire og fleire menneske som leitar etter det særeigne, unike og spesielle. Me leitar i dagleglivet, på ferieturen, gjennom virtualitet, mytologi, mystikk. Det ulike det som særmerkjer meg og oss - vert ekstra vektlagt, og får aukande verdi. Som globale menneske vert me, med andre ord, både meir like og ulike på same tid. Opplevingsøkonomi blir gjerne nytta som nemning på desse kulturelle og økonomiske endringane. I teorien om opplevingsøkonomien heiter det at dess meir personleg minneverdig ei oppleving kjennest, dess meir er ein også villig til å betala. Ein får med andre ord eit radikalt brot med det standardiserte og masseproduserte. Ei vidareutvikla utgåve av desse økonomiske teoriane, har blitt kalla den lange halen. Namnet peikar til ein tett og direkte relasjon mellom den einskilde produsent og den einskilde konsument. Dess meir unikt og skreddarsydd dette møtet blir, dess større vert også den potensielle verdiskapinga. På den 3

6 andre sida ser me også at motivasjonen for å produsera aukar. Gjennom denne typen transaksjonar møter produsenten genuint interesserte forbrukarar, menneske som deler mange av dei same verdiane og interessene. Marknadsplassen ofte festivalen kan her gje grunnlag for rike og engasjerande mellommenneskelege møte. Konseptet geoturisme byggjer ein heil reiselivsstrategi rundt denne typen arenaer. I geoturismen er attraksjonen det levande lokalsamfunnet med fokus på eigne unike verdiar og ressursar. Poenget er å byggja ned den tradisjonelle avstanden mellom turist og fastbuande. Me er alle på eit vis på reis i vår tid. Me søkjer det spanande og unike både heime og ute. Gjennom å bli langt klarare på dei unike verdiar og kunnskaper me sjølve sit på som lokalsamfunn, og gjennom å gjera desse tilgjengelege gjennom konkret stad- og produktutvikling, legg me grunnlaget for det nyare forsking viser vil vera dei aller mest attraktive reisemåla for framtida; staden der den lokale og turisten kan møtast som likeverdige. Eit vesentleg poeng er vidare at dei kulturelle uttrykka som særpregar staden, og som blir formidla gjennom myter, segn og historier ikkje kan flaggast ut til eller konkurranseutsetjast frå stader med billegare arbeidskraft eller andre ressursar. Historia høyrer til staden, dei lokale ressursane og landskapet. Det er desse som dannar rammene for mellommenneskeleg møte. Dess meir enn tilfører slike genuint lokale verdiar til produktet gjennom aktive foredlingsstrategiar, dess høgare vil den potensielle marknadsverdien vera. 4

7 2 BEHOVET FOR Å VERA TYDELEG Tørrfisk er noko av det mest særprega Noreg har å by på, og ein framveksande opplevingsøkonomi burde gje gode vekst- og utviklingsrom for tørrfiskrelatert verksemd. Opplevingsmarknaden har likevel synt seg som utfordrande og sterkt kunnskapskrevjande. Det er svært mange aktørar på banen, og i ein marknad der det å vera synleg og tydeleg synest avgjerande, er det særs viktig med presise og definerte mål og strategiar. Det er her det er lett å gjera feil. Nettopp fordi tørrfisken har så mange og ulike potensial knytt til seg, kan ein falla for freistinga å villa inkludera for mykje i eitt produktuttrykk. Resultatet kan verta ein utydeleg produkt- og marknadsprofil. Historia ein fortel vert for komplisert, og utan ein tydeleg bodskap. Det finst ei rekkje ulike forteljingar om tørrfisken. Poenget er at desse vil ha til dels svært så ulikt innhald. La oss freista å konstruera tre døme: A: Me kan laga eit sett av forteljingar om spesielle tradisjonsmatrettar der tørrfisk inngår som sentral ingrediens. Tradisjonsmatforteljingar er populære i vår tid både som reiselivs- og livsstilshistorier. Utfordringa for Noreg er likevel at tørrfisk i forholdsvis liten grad har vore del av det norske kjøken. Brorparten av dei gastronomiske forteljingane om tørrfisk vil slik sett truleg henta sine tyngdepunkt utanfor Noreg sine grenser, og såleis til sjuande og sist vera betre reklame for det italienske enn det norske kjøken. På den andre sida vil sterke gastronomiske forteljingar om tørrfisk vera med og sikra marknaden for dette produktet i framtida. Men då vil det, frå norsk side, i all hovudsak vera råvara me talar om. B: Alternativt kan me satsa på å byggja vidare på historiene om ein høgst unik og framleis pågåande internasjonal handel, der Lofoten på det næraste Europa si yttergrense i nord knyttest tett saman med nokre av dei mest sentrale byar i europeisk kulturhistorie (som Venezia, Genova og Firenze). I denne forteljinga vil det norske truleg få ei større rolle, ettersom det her er opphavet som står i fokus. Den såkalla opphavsforteljing dyrkar byrjinga, arnestaden, staden der uttrykket kjem frå. I oppbygginga av det attraktive reisemålet, er dette uhyre effektive verktøy. Eg har arbeidd mykje med denne typen forteljingar både i Noreg og andre stader (spesielt Island, Skottland og New Zealand) dei siste ti åra, og eg er rimeleg viss på at forteljinga om tørrfiskhandelen burde ha svært gode sjansar til å kunna bli ei spanande og attraktiv opphavsforteljing. Både Lofoten, som produksjonsarena, og Bergen, som norsk utskipingshavn, vil kunna danna heilt sentrale nodar i denne nettverkshistoria om eldgammal europeisk nord-sør integrasjon. C: I den tredje forteljinga ein kan sjå føre seg, er det nettopp salet og marknadsføringa av Noreg og det norske som står i fokus. Undersøkingar viser klart og tydeleg at den desiderte viktigaste årsaka til at turistar kjem hit til landet er naturen vår. Forteljinga om og smaken av tørrfisk kan presenterast som eit produktuttrykk for den ville norske naturen, og ikkje minst den kultur som har vakse fram i tilpassinga til denne naturen. Som visuelt uttrykk representerer tørrfiskhjellen eit uttrykk for Noreg, og Nordland og Lofoten som område noko av det mest unike norsk natur kan by på. Konserveringsmåten tørrfisk, og dei mange utfordringar som har vore knytt både til fiske, produksjon og transport av tørrfisk, er alle forteljingar om nærleik til natur, og slik sett forteljingar som har potensiale som konkretiseringar og spissingar av det norske. Desse tre forteljingane treng ikkje vera gjensidig utelukkande, men dei er likevel grunnleggjande forskjellige. Dei krev ulike forteljarteknikkar, og dei vil til dels også ha ulikt publikum. Dei bør difor reindyrkast, og gjerne forteljast kvar for seg. For å sikra kvalitet, er det heller ikkje sikkert at ein aktør bør få ansvaret for meir enn ei forteljing. Poenget er at dei alle må takast i bruk gjennom utbreitt aktørsamarbeid, om me betre skal kunna utnytta det potensial tørrfisk-produksjon og handel utgjer i opplevingsøkonomien. 5

8 Og for all del; det finst heilt sikkert langt fleire potensielt produktive historier om tørrfisken. Mange av desse er heller ikkje fortalde enno. Nyskaping i dag er i stor grad eit produkt av kulturell kreativitet. Dette tyder rett og slett at me treng å sleppa det leikande mennesket (homo ludens) til; det mennesket som ikkje let seg hemma av etablerte sanningar, men som ser med nye auge på dei lokale ressursane og ikkje kvir seg for å setja desse saman på heilt nye måtar. 6

9 3 POTENISALA I NETTVERKSAMFUNNET Potensialet i både samanheng og ikkje minst trongen for samarbeid for å oppnå samanheng kjem tydeleg fram i nyare forsking rundt fenomenet «nettverkssamfunnet». Nettverkssamfunnet har sitt opphav i eit tilsynelatande paradoks ved samtida: Aldri har me vore så opptekne av personleg fridom og autonomi som i dag. Samstundes er det og tvilsamt om me nokon gong har vore knytt, direkte eller indirekte, til så mange Andre som i dag. Me held fram som sosiale vesen, alt medan me dyrkar og søkjer den personlege fridomen. Nettverkssamfunnet kan gje oss rommet for å oppnå båe mål; i alle høve i den grad denne nye fellesskapen erstattar den tette og lokale fellesskapen som ein gong var. Nettverket er eit sosialt, kulturelt og teknologisk mønster for spreiing av informasjon. Sosialt fordi det kan knytta tilnærma uendeleg mange menneske saman på svært så effektivt vis, kulturelt fordi det byggjer på eit sett av kodeksar og rammer, der interesse for og nytte av dialog med andre menneske er dei fremste. Samstundes vil og mykje av den informasjon som spreiast i eit nettverk ha kulturelt innhald. For det tredje er nettverket avhengig av effektiv teknologi for å spreia denne informasjonen. Dess betre og meir effektiv denne teknologien vert, dess fleire menneske kan difor delta i nettverket som aktørar og informasjonsleverandørar. Den grunnleggjande byggjesteinen i nettverkssamfunnet, er likevel den einskilde node; einskildmennesket eller eventuelt den einskilde verksemda. Samstundes vil alle nettverk ha målsetjingar, og den einskilde node sin innverknad må vurderast etter i kor stor grad den medverkar til dette målet. Det ligg stor påverknadskraft i aktiv deltaking, men det vil uansett vera nettverket som er det viktige, ikkje noden. Noden står fritt til å delta, fritt til å trekkja seg ut. Nettverkssamfunnet er bygd opp rundt massiv spreiing av informasjon, verdiar, symbol og meining på tvers av tid og rom. Denne massive veksten i meining og rom for påverknad, opplevest og utøvest frå individnivå. Det heilt spesielle ved denne typen kommunikasjonssystem og sosioøkonomisk organisering, er såleis rommet som oppstår for oppretthalding av personleg fridom og autonomi, samstundes som ein tek aktivt del i fellesskap; nokre av enorm skala. Der den tradisjonelle og synkrone fellesskapen stilte krav til oppgjeving av autonomi og underordning i vertikale maktstrukturar, opnar nettverkssamfunnet opp for kombinasjonen av individuell fridom/- produktutvikling og deltaking i store fellesskap rundt felles målsetjingar. Eit særs interessant aspekt ved nettverket er dei føremoner det gjev både tilbydar/produsent og konsument. Eit effektivt og godt oppbygd nettverk gjev tilgjenge til store mengder informasjon, til nye idear, til kontakt med andre interesserte og dedikerte på tvers av tid og rom, det er opphavet til effektiv merkevarebygging og felles produktutvikling som også gagnar det enkelte produkt. Kort sagt; nettverket gjev rom for å produsera samanheng gjennom effektiv kopling av einskildprodusentar og - historier. Samstundes gjev det konsumenten tilgjenge til den same samanhengen; i nettverket kan historier koplast, og informasjon om korleis tid, stad og ulike typar produkt heng saman. I mine eigne samanliknande studiar av det skotske Høglandet, Island, New Zealand og Noreg, har eg peika på at det er i høve produksjonen av denne samanhengen me her i landet ligg lengst etter dei andre. Det er også her potensialet for regional nyskaping innanfor reiseliv og reiselivsrelatert verksemd er størst. 7

10 Danninga av eit synleg og effektivt nettverk rundt tørrfiskproduksjon og -oppleving i Noreg vil både gagna alle involverte aktørar og dei som menneske som kjem hit til landet for å oppleva dette unike produktet som historie og smak. For Nordland sin del har tørrfisk potensial til å verta eit regionalt kjernesymbol; ein unik kulturell markør som kan definera regionen som unik og annleis. For å kunna nå dit, er både effektiv nettverkorganisering og kreativitet/nyskaping essensielle stikkord. Framfor å henga fast i tradisjonelle tilnærmingar, kan det løna seg å sleppa til røyster som ikkje før har vore kopla til utnytting av tørrfisken. Den beste måten å oppnå dette på, kan vera å gje symbolsk slepp på eigarskapen til denne ressursen. Der me til no har sett på ei definert næring, bør me kanskje i større grad tenkja eit fellesgode: ein ressurs som høyrer alle til som lokale, regionale og eventuelt nasjonale innbyggjarar. Me må rett og slett opna opp for at fleire kan kjenna eigarskap til tørrfisken, og difor nytta denne ressursen som utgangspunkt for nyskaping. Dette er nettverkskreativitet med basis i fellesgode. 8

11 4 TØRRFISK SOM FELLESGODE Historiene utgjer ein vesentleg ressurs i folk sine opplevingar av det landskapet dei høyrer heime i, og er viktige for å utvikla identitet og tilknyting til ein stad. Myter, segn og historier blir også viktige ressursar i opplevingssamfunnet. I jakta på det spesielle og unike vil desse verdiane spele ei sentral rolle for å skilje ulike stader og ulike opplevingar frå kvarandre. Ei forteljing er meir enn historia. For at historiene skal ha verdi for folk må dei bli fortalte. Forteljinga blir skapt av ein forteljar og eit publikum. Ulikt forteljarmateriale kan gjere historiene rikare. Segn, myter og historier knytt til det lokale landskapet representerer ein felles kulturskatt og kulturarv, på mange vis eit lim som festar folk til eigen stad og den kulturelle praksisen knytt til landskapet. For å kunne realisere verdiskapingspotensialet i desse lokale forteljingane, har eg prøvd å utvikla ei ny tilnærming til landskap; det kulturelle landskapet: Det kulturelle landskapet er eit landskap som engasjerer, inkluderer, identifiserer og gir rom for deltaking. Verdiskapinga er knytt både til kollektive gode, som identitet og tilgjenge til rekreasjon og oppleving, og til produksjon av varer og tenester til marknaden. Eit landskap kan berre framstå som kollektivt gode dersom arbeid for å ta ut potensiala for identifisering, involvering og deltaking blir lagt til grunn for politikkutforming og forvalting. Dette er landskap som blir opna for stadig fleire, og som inkluderer framfor å ekskludere. Dei lokale forteljingane er gode døme på det me gjerne kallar kollektive gode. Eit kollektivt gode (eller fellesgode) er kjenneteikna av at det er eit gode mange menneske kan nyte samstundes utan å kome i konflikt med kvarandre eller bruke opp andre sine høve til å nyte godet. Eit slikt gode er svært vanskeleg å produsere for privat profitt. Men ulike produkt laga av tørrfisk har likevel ein spesiell verdi, nettopp fordi dei hentar sin verdi frå denne felles basen av kulturelle forteljingar om noko unikt og særeige. Greier me å fortelje historia bak produkta og utvikle nye produkt basert på gode tradisjonar, vil marknadsverdien og etterspurnaden auke endå meir. «Det kulturelle tørrfisklandskapet som kollektivt gode» vil såleis innebera ei kulturell opning av ressursane for nyskaping. Det vil vera å trekkja fleire menneske og yrkesgrupper med i både arealmessig, gastronomisk og virtuell utnytting av ressursen. Dei beste ideane er nok enno ikkje uttenkte. Å byggja kulturelle landskap rundt tørrfisken er å gje desse ideane optimale rom for å veksa fram. Dette dreier seg om å få snøballen til å rulla. Nyare forsking fortel oss at gode og populære lokale produkt og tenester skapar sterkare lokal identitet og difor på sikt enno sterkare nyskapingsvilje. Fellesgoda og dei private goda heng altså saman og forsterkar kvarandre gjensidig. Målsetjingane med strategien er å skapa det me kan kalla «kreative allmenningar»; arenaer for nyskaping der den einskilde aktør både driv produktutvikling, men også medverkar til styrking av det felles nettverket. Desse samanhengane mellom fellesgode og privat nyskaping kan eventuelt illustrerast på følgjande måte: 1 1 Modellen er utvikla av Dag Jørund Lønning. 9

12 ordlandsforskning F-arbeidsnotat nr. 1003/2009 g fellesansvar å sjå til at soger, segn og myter vert samla, sikra og dokumenterte. Det er såleis eit viktig Dei er viktige for å bygge identitet både direkte og gjennom nye produkt og opplevingar som får ein ekstra verdi gjennom dei rammene dei er tilvirka i, og den måten dei bli blirr formidla og omsett på. 10

13 5 EIN HEILSKAPLEG UTVIKLINGSSTRATEGI Ein heilskapleg lokal/regional kulturbasert utviklingsstrategi bør vere fundamentert på at dei tre dimensjonane produkt, historieforteljing og aktivitetar heng nøye saman og forsterkar kvarandre gjensidig i ei heilskapleg oppleving, eller innleving, av dei ulike produkta eller tenestene. Verdiane ein kan ta ut av eit produkt, er summen av den faktiske verdien produktet aleine har, og dei tilleggsverdiar ein tilfører produktet gjennom historieforteljing, innpakking, kjøpsoppleving og likande aktivitetar. Historier kan formidlast passivt gjennom bilete, tekst og utstillingsmodellar i eit tradisjonelt Produkt Historieforteljing museum, men også underbyggjast og vidareforedlast ved å la gjestene oppleve dei og ta del i aktivitetar. Aukande grad av deltaking vil gje aukande verdi, både for gjesten/deltakaren, og for tilbydaren. Aktivitetar Med ei rik kulturell historie knytt til bruk av landskapet og naturen, er alternativa mange for å utvikle gode aktivitetstilbod. Ei levandegjering og fornying av denne tradisjonskunnskapen vil kunne styrkje det heilskaplege tilbodet endå meir. 5.1 OM SAL AV HISTORIER Tilgang til marknader er identifisert som ein av dei viktigaste flaskehalsane for vidare utvikling av nye produkt og produksjonsbedrifter for dei fleste som driv næring innan småskala matproduksjon, opplevingsturisme og andre natur- og kulturbaserte næringar. Mange av dei nye produkta passar ikkje inn i dei eksisterande distribusjons- og salskanalane, som er tilpassa bulkproduksjon og større volum. For nye opplevingsbaserte produkt tufta på tørrfisk og tørrfiskhistorie, vil det difor vera behov for alternative og nye salskanalar. Felles for dei alternative og opplevingsøkonomiske marknadskanalane er at dei tar utgangspunkt i kortast mogleg avstand frå produsent til forbrukar. Dette gir forbrukarane innsyn og betre tilgang til produktet si historie. Slik får produkta også ein meirverdi, som bør komme produsenten til gode og gi auka verdiskaping på primærleddet. Kort avstand mellom produsent og konsument vil dessutan vere eit viktig bidrag for å styrke alliansar mellom bygd og by. Historia kan ikkje seljast lausriven frå produkta og aktivitetane. Produkta er avhengige av den ekte historia og truverdige aktivitetar for å ta ut heile verdipotensialet, på same måte som aktivitetane må vere tufta på lokale produkt med ekte historie. For at vi samla sett skal kunna ta ut størst mogleg verdiskaping, trengs samarbeids- og samhandlingsmodellar som ikkje minst tar opp dei utfordrande spørsmåla om korleis inntekter knytt til typiske fellesgode skal fordelast på ulike aktørar. 11

14 6 VEGEN VIDARE For å kunne utnytta det økonomiske og kulturelle potensialet som ligg i den mangfelte kulturhistorie tørrfisken representerer, er det viktig både å samla inn historier og forteljarmateriale og å bruka desse ressursane i utviklingsarbeid knytt til nye produkt og tenester tilpassa opplevingssamfunnet sin etterspurnadsstruktur. For på best mogleg måte å kunna skriva inn tørrfiskrelatert næringsverksemd i opplevingssamfunnet, trengst det difor ny kunnskap og metodologi på ei rekkje felt. Følgjande tema bør utviklast/studerast nærmare: Skaffa til veie eit totaloversyn over noverande aktørar som på eit eller anna vis driv tørrfiskrelatert verksemd og korleis desse er lenka mot kvarandre (førebuande nettverksstudiar) Definera tørrfisk som kjelde til kreativ fellesskaping Modellera eit framtidig «kulturelt tørrfisklandskap» Registrera gamle og nye teknikkar for å formidla og gjera tilgjengeleg historiemateriellet Nytta segn, myter og historier som ressurs for identitetsbygging i skular og barnehagar Nytta segn, myter og historier som ressurs for identitetsbygging i lokale mobiliseringsprosessar Undersøkja korleis ulike marknadskanalar fungerer i forhold til å ta ut meirverdiar knytt til nye produkt / tenester og kollektive gode Undersøkja kor stor meirverdi ulike verdiar som blir lagt inn i produktet gjennom ulike delar av verdikjeda frå råvare til ferdig oppleving representerer Undersøkja korleis ulike distribusjons- og salskanalar fungerer i forhold til å ta ut desse meirverdiane Utvikla samarbeids- og samhandlingsmodellar for å fremje utnytting av fellesgode som ressurs i utvikling av produkt og tenester til privatmarknaden Inngå i internasjonal erfaringsoverføring med regionar med tilsvarande utfordringar som dei ein finn i Lofoten (dette tyder at ein bør søkja samarbeid også i nordområda i Europa, til dømes innanfor Northern Periphery Programme eller forskingssamarbeid). 12

15 7 VIDARE LESING Utfyllande informasjon om dei nyskapingsstrategiar som er skildra i dette notatet finst i: Lønning, Dag Jørund (red), 2003: Den norske Bygda og Den Store Verda. Om lokal utvikling i ei global tid. Bø: Telemarksforsking. (lærebok i bygdeutvikling pensumlitteratur på fleire universitet og høgskular) Lønning, Dag Jørund, 2007: Fridomen til å skapa. Alternative historier om nyskaping og bygdeutvikling. Universitetet for miljø- og biovitskap, Dr. Philos. Thesis 2007:1. Med unnatak av illustrasjonen i modellen og forsidebildet, er alle foto i notatet frå ordland og tekne av Dag Jørund Lønning. 13

16 14