KLAGE TIL KONGEN - MOT RIKSADVOKATEN, JF. STRPL. 56. Innledning - generelt. Justisdepartementet Postboks 8005 Dep 0030 Oslo NORWAY

Transkript

1 Justisdepartementet Postboks 8005 Dep 0030 Oslo NORWAY Eastbourne, KLAGE TIL KONGEN - MOT RIKSADVOKATEN, JF. STRPL. 56 Klagen gjelder grov tjenesteforsømmelse, overtredelse av strl eventuelt grov uforstand i tjenesten, samt mulig Innledning - generelt Den Europeiske Menneskerettskonvensjon gjelder rettsikkerhet. Art 6-3-a, fastsetter art. 6 fastsetter de helt grunnleggende rettigheter når det 3. Enhver som blir siktet for en strafibar handling, skal ha følgende minsterettigheter: a. å bli underrettet straks, i et språk han forstår og i enkeltheter, om innholdet i og grunnen til siktelsen mot ham; EMD har avsagt en rekke dommer som ikke etterlater noen forstandig tvil om hva som kreves av siktelser og tiltaler, og dette må være avgjørende for Riksadvokatens virksomhet, jf Menneskerettslovens 3, Strpl. 4 og Grl. 110 c). EMD har flere ganger utpenslet grunnvilkåret. Her fra MATTOCCIA v. ITALY (Application no /94) 25 juli 2000: The Court's assessment 58. The Court reiterates that the requirements of paragraph 3 of Article 6 represent particular aspects of the right to a fair trial guaranteed in paragraph 1. The Court will therefore examine the present case from the point of view of these two provisions taken together (see, among other authorities, the T v. ltaly judgment of 12 October 1992, Series A no. 245-C, p. 41, 25). 59. Paragraph 3 (a) of Article 6 points to the needfor special attention to be paid to the notijication of the (t accusation" to the defendant; particulars of the offence play a crucial role in the criminal pro cess, in that it is from the moment of their service that the suspect is formally put on notice of the factual and legal basis of the charges against him (see, mutatis mutandis, the Kamasinski v. Austriajudgment of 19 December 1989, Series A no. 168, pp , 79). The accused must be made aware "promptly" and "in detail" of the cause of the accusation, that is, the material facts alleged against him which are at the basis of the accusation, and of the nature of the accusation, namely, the legal qualification ofthese material facts. The Court considers that in criminal matters the provision of fuu, de/ai/ed information concerning the charges against a defendant is an essential prerequisite for ensuring that the proceedings are fair (see, mutatis mutandis, Pelissier and Sassi v. France [GC), no /94, 51-52, ECHR ). 60. While the extent of the "detailed" information referred to in this provision varies depending on the particular circumstances of each case, the accused must at any rate be provided with sufficient information as is necessary to understand fully the extent of the charges against him with a view to

2 preparing an adequate defence. In this respect, the adequacy of the information must be assessed in relation to sub-paragraph (b) of paragraph 3 of Article 6, which confers on everyone the right to have adequate time and facilities for the preparation of their defence, and in the light of the more general right to afair hearing embodied in paragraph 1 of Article 6 (see Pelissier and Sassi cited above, 54). 61. As concerns the changes in the accusation, including the changes in Us "cause", the accused must be duly and ful/y irformed thereof and must be provided with adequate time and facilities to react to them and organise his defence on the basis of any new information or allegation. Det innebærer helt enkelt, at når noen blir siktet eller tiltalt for noe så er det en menneskerett å få vite hvilken konkret handling han beskyldes for. I detalj. Og helst med angivelse av tid, sted og på hvilken måte. Dette følger også av norsk intern lovs krav til strafferettslig tiltale, jf strpl. 252 nr 4): en kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelse av det forhold tiltalen gjelder, med opplysning om tid og sted En siktelse eller tiltale som ikke beskriver konkret og detaljert hvilke faktiske handlinger en person beskyldes for, bryter rett og slett EMK art 6. Det er ikke mulig å tenke seg «rettferdig rettergang» eller «fair trial» i overensstemmelse med EMK art 6, uten at siktede/tiltalte har fått slik underretning, i så god tid før rettssaken at han har hatt tilstrekkelig god mulighet til å forsvare seg mot beslutningen, jf para 61 i den siterte avgjørelsen ovenfor. Hvis han ikke tar slik underretning i tide, så er det ikke lenger jevnbyrdighet, (equality in arms) under rettergangen, og saken bryter også av denne grunn med menneskerettighetene. Faktisk bakgrunn for klagen Den 9. mars 2010 ble jeg siktet for medvirkning til to påståtte «grove bedragerier». Vedlegg 1: Siktelse for «lånebedrageri» av Vedlegg 2: Siktelse for «kunstbedrageri» av Til vedlegg 2, «Kunstbedrageri» bemerkes det at post 1, etter lang tid er frafalt. Faktabeskrivelsens sentrale del i post 1 var delvis oppdiktet av statsadvokaten. Dette kommenteres ikke utover det som følger av bilag 4. Til vedlegg 1, «lånebedrageri», bemerkes det at senere er tatt ut tiltale mot meg. Siktelsen inneholder også en beskyldning om medvirkning til dokumentfalsk. Den siktelsen er opprettholdt, til tross for at Christer Tromsdal er gitt påtaleunnlatelse for å ha utført dokumentforfalskningen, og til tross for at jeg nylig mottok skriftlig underretning om at Økokrim ikke vil hevde at jeg har forfalsket min egen underskrift på de aktuelle dokumentene. (Jf. Bilag 4). Vedlegg 3: Kopi av tiltalebeslutning av Det er plent umulig å forstå hva jeg konkret beskyldes for å ha gjort, som angivelig er straffbart etter de strafibud som er angitt. I den ene siktelsen er det kun angitt at jeg skal ha hatt «møter» og hatt «klientkonto», men ikke et ord om hva som skal ha skjedd eller hva som eventuelt er istrid med bedrageribestemmelsen. I den andre er det angitt at jeg har «underskrevet dokumentene», men ikke noe om hvilke dokumenter eller hvorfor dette angivelig er straffbart, f.eks. at jeg skulle ha visst om at disse inneholdt feil, at jeg visste om de falske dokumentene, eller visste at det ledet til fare for J,_

3 tap. Jeg har i snart tre år gjentatte ganger skriftlig bedt om en forklaring fra statsadvokatene, men de unnlater og endog nekter å svare i åpen rett, hvilket er protokollert. Dette er åpenbart i strid med EMK. I siktelsen for «kunstbedrageri», (post 2), angis det straffbare å være at jeg skal ha hatt «møter» på mitt kontor og stilt min klientkonto «til disposisjon». Som advokat plikter jeg å ha klientkonto, slik at klientmidler er atskilt fra egne penger. Nødvendigvis er det klientenes penger som betales inn og ut av denne. Er det «til disposisjon», og hvordan adskiller dette seg fra i så fall enhver annen inn- og utbetaling? Når det gjelder møter på kontoret, så aner jeg ikke hva som er feil med dette. Er det «møter», er det «kontor» eller er det kombinasjonen? Ville det strafferettslig vært bedre eller dårligere om det ikke var men telefonsamtaler, eller om det ikke fant sted på mitt kontor, men på en kafe? Eller er det eventuelt kombinasjonen «møter», «kontor» og «klientkonto til disposisjon»? Uansett kombinasjoner, så er det noe absolutt alle advokater gjør, og trolig de fleste hadde «møter på sitt kontor» i 2005, så man kan trygt gå ut fra at møter i seg selv ikke er straflbart. Dette er det eneste konkrete, og det er innlysende at dette ikke oppfyller kravene etter EMK og straffeprosessloven. Påstanden i siktelsens post 2 om «møter» på mitt kontor (om dette) har i likhet med den frafalte post l, vist seg å være oppdiktet av statsadvokaten selv. Når den oppdiktede usannheten opprettholdes i nesten tre år, så er det grunnlag for å kalle det ren løgn. Kun ett eneste menneske hevder at det skal ha vært «møter» og det er statsadvokat Jens Bachke hos Økokrim. Ikke kan han si på hvilket tidspunkt det skal ha vært «møter», ikke hvem som skal ha vært til stede, ikke hva som kan/skal ha blitt sagt og langt mindre hvorfor han påstår dette. Tross det at man ikke engang evner å beskrive hva jeg faktisk skal ha gjort som er straffbart, gikk Økokrim ut i media og uttalte at man var «overbevist» om min straffeskyld. Han og hans kollega Arnt Angell er derfor personlig saksøkt for injurier, sammen med Staten ved justisdepartementet. Etter over to år som siktet, og tiltalt for lånebedrageri fra 10. januar 2012, tenkte jeg at i det minste Riksadvokaten måtte se det absurde i siktelsene/tiltalen. Min advokat klaget til Riksadvokaten og informerte samtidig om at Jens Bache ikke bare diktet opp fakta isiktelsen mot meg, men nektet å rette og endog svare på hva han siktet til. Vedlegg 4: Kopi av adv. Hermann Skards brev av Bilag 5: Kopi av Riksadvokatens brev av Det fremgår at riksadvokaten ble deretter. ikke ber om svar på ett eneste spørsmål, og svarbrevet fra Økokrim Bilag 6: Kopi av Økokrims svar til Riksadvokaten, av Undertegnede reagerte på Økokrims svar, og kommenterte brevet. Bilag 7: Kopi av adv. Hermann Skards brev av Bilag 8: Kopi av Riksadvokatens brev av Det fremgår at Riksadvokaten gjorde absolutt ingen undersøkelser. Han stilte ikke ett eneste spørsmål til økokrim om det som helt klart var en påstand fra min advokats side, om et alvorlig og 3

4 mulig strafibart forhold. Egne usanne beskyldninger fra en statsadvokat om angivelig strafibare forhold, rammes klart av beskrivelsen i en rekke bestemmelser i straffeloven, bl.a. reglene om falsk anklage, injurier og tjenesteforsømmelse. Det eneste Riksadvokaten trengte å gjøre var be vedkommende statsadvokat opplyse om hvor han hadde dette med «møter» fra, dvs. om det fremkom i noen vitneforklaring, dokument eller lignende? Riksadvokaten valgte å ikke spørre om det. Det kan uttrykke at han synes ikke det å dikte opp faktiske beskyldninger i siktelser ikke er så farlig, men hans egen påstand i brevet om at det «ikke er holdepunkter» for at «møter» er oppdiktet, tyder derimot på at han syntes det er av så stor betydning, at han valgte å imøtegå det, heller enn å undersøke det. Begge deler er fullstendig uakseptabelt, fordi siktelsen om «kunstbedrageri» er helt uforenlig med kravene etter EMK art 6-3- a. Jeg antar at departement, regjering og Storting som et minimum forventer at Riksadvokaten kjenner grunnstandarden etter EMK og straffeprosessloven, med hensyn til utforming av siktelser/tiltaler. Det fremgår av Riksadvokatens brev, bilag 8, side 2 nest siste avsnitt, at han som eneste begrunnelse for å avvise klagen anfører at han «ikke er enig i» at tiltalen er utilstrekkelig. Det dokumenterer at han selv angir ikke å kjenne grunnvilkårene etter EMK art 6-3-a. Med innføringen av Menneskerettsloven og det arbeid som Norge driver for å styrke menneskerettighetene, også internasjonalt, antar jeg at de samme forventer at den øverste påtalemakt i det minste prøver å etterleve minimumsstandarden for rettssikkerhet. Likeledes antar jeg at man forventer at når Riksadvokaten blir informert i detalj om at en av hans underordnede statsadvokater selv dikter opp faktum i en siktelse, så skal han i det minste undersøke om det er hold i påstanden? Brevet fra Riksadvokaten indikerte meget sterkt at Riksadvokaten ikke har tilsvarende forventninger til kvaliteten på eget arbeid. For å være 100% sikker på at Tor Axel Busch aldri senere skulle kunne si at han ikke hadde fatt helt med seg at hans underordnede var beskyldt for vedvarende løgn, eller at han på en elle annen måte skulle kunne si at han «ikke visste», eller ikke skjønte at det gjaldt brudd på EMK art 6, skrev jeg et brev direkte til ham. Bilag 9: Steingrim Wollands brev av Etter dette kan det uten videre legges til grunn at Riksadvokaten var og er vel kjent med at statsadvokatene i Økokrim har begått handlinger som vanligvis antas å være strafibare, uten at han foretok seg noe adekvat. Jeg antar at ingen mener at Riksadvokaten generelt står over loven, men at de samme regler gjelder også for ham, f.eks. plikt til å forfølge straffbare forhold som han blir kjent med, jf strl Det nevnes at jeg naturligvis har vurdert å anmelde de to statsadvokatene Bachke og Angell til Spesialenheten, men siden Spesialenheten påtalemessig er underlagt Riksadvokaten, og de to også beskyttes av ledelsen i økokrim, så fant jeg det lite sannsynlig at Spesialenheten er rette instans til å behandle en sak som egentlig omhandler vedvarende brudd på EMK, helt til topps i påtalemyndigheten. «Something Rotten in the State of Denmark» Det forhold jeg nå bringer til departementets og regjeringens oppmerksomhet er alvorlig. Svært alvorlig. Det er selvsagt ille nok at en statsadvokat lyver, at man fusker og straffeforfølger i årevis ~

5 uten å overholde det aller mest elementære krav til rettssikkerhet, jf EMK art 6-3-a. Det er ille for den siktede/tiltalte, men det er også ille for virksomheten til dem som egentlig manipuleres; domstolene. Det er ille om det kun er en enkelt sak. Men det faktum at resten av systemet ikke griper inn, og endog støtter opp under løgnen, underbygger min mistanke om at dette ikke er noe enkeltstående tilfelle. Det er gjennomgående svikt til topps i påtalemyndigheten. Siden reglene i EMK er lett tilgjengelige, lettfattelige og endog overordnet rettskilde, tyder mye på at det ikke er kunnskapene som har sviktet, men moralen. Den lettvinte bemerkningen at Riksadvokaten «ikke er enig i» viser dette tilstrekkelig. Man kan se helt bort fra at de aktuelle siktelser/tiltale tilfredsstiller kravene etter EMK. (Se gjeme også Penev v. Bulgaria 2010 og Kyprianou v Kypros ) Man kan formodentlig også se bort fra at Riksadvokaten overhodet ikke kjenner til kravene i EMK art 6-3-a. mht til hvordan en siktelse/tiltale må utformes. Jeg ser et par mulige forklaringer, herunder at han ikke tok seg bryet med å sjekke EMD-praksis, men disse tingen burde han kunne utenat etter 15 år i sjefsstolen. Jeg kommer uansett til at Riksadvokaten og alle nedover i systemet mener seg så trygge at de nærmest kan gjøre hva de vil, uavhengig av menneskerettighetene og domstolene. Brudd på EMK har uansett ingen konsekvenser for dem selv. I praksis utøves det ingen domstolskontroll med påtalemyndigheten i Norge, på dette punkt. Dette er helt åpenbart i strid med EMK art 6 og art. 13. Selv etter snart tre år har jeg i Norge ingen rett til å ra vite a) hva jeg beskyldes for helt konkret, eller b) ra prøvd beskyldningen,jor domstolene. Slik sett har nok Riksadvokaten grunn til å føle seg trygg på at han kan gjøre som han vil. Det finnes ingen grunn til å tro at dette ikke er i direkte strid med EMK. Jeg har naturligvis brakt saken, og nettopp disse spørsmål, inn for EMK. Det ble gjort før Riksadvokaten skriftlig viste hva han står for. Dette er en rettsskandale og en massiv skamplett for Norges strafferettspleie. Hvor mange andre er for tiden siktet, tiltalt eller domfelt i strid med EMK? Lederen for Økokrim griper ikke inn overfor statsadvokatene. Riksadvokaten griper ikke inn overfor Økokrim, og domstolene helt til Høyesterett utøver ikke den lovpålagte plikt til kontroll med påtalemyndighetens siktelser og tiltaler. Det gir sterk indikasjon på at det kan være et betydelig antall straff dommer som er klare brudd på menneskerettighetene. Det er i så fall Riksadvokatens hovedansvar. Skandalen vil bare vokse i omfang, om det ikke gripes inn straks. Om ikke annet så av hensyn til Norges generelle anseelse Det som må gjøres er å straks sette noen til å undersøke om det er l) korrekt at statsadvokaten lyver, 2) korrekt at siktelsene/tiltalen bryter eklatant med menneskerettighetene 3) at Riksadvokaten valgte ikke å gripe inn, 4) om det er en utbredt praksis at slikt foregår, og 5) om det er riktig at det de facto ikke skjer domstolsprøving i tråd med EMK art 6 og 13? Punktene 1,2,3 og 5, kan man finne svar på i løpet aven dag. Nr. 3 tar litt lengre tid, men jeg bistår gjeme. Til slutt skal jeg forsøke besvare et spørsmål som jeg antar at man stiller seg på dette punkt. Hvorfor skulle Økokrim og statsadvokater dikte opp faktum som grunnlag for diffuse siktelser mot en tidligere advokat, når de ikke engang tre år senere evner å beskrive et straffbart faktum? Siden jeg ikke vet hva galt jeg skal ha gjort, er jeg kommet til den konklusjon at de ble skrevet i den hensikt å forlede tingretten til å avsi kjennelse for ransaking og beslag på mitt kontor. Ved dette håpet man å kunne etterforske mine klienter i strid med det bevisforbudet Stortinget har bestemt skal gjelde, og slik få innsyn i det man forestilte seg var omfattende handel med internasjonalt kjent kunst, så som Munch, Renoir og Kandinsky. Noe slikt ville de ikke funnet hos meg, så for å ra saken raskt ut av verden, tilbød jeg allerede for to år siden å gi frivillig innsyn i alt Økokrim måtte ønske, og som var av relevans for siktelsene. (Jeg kunne raskt ordnet fritak fra 'S'

6 taushetsplikt, fra aktuelle klienter.) Men det ønsket ikke Økokrim. Da Økokrim ikke ville det, men heller ville kjøre spørsmålet om dokumentinnsyn for domstolene, hvilket fortsatt ikke er endelig avgjort, forsto jeg at det man egentlig var ute etter var overskuddsinformasjon. Det trodde Økokrim ville være lettere å få hos domstolene, som altså ikke på noe vis kontrollerer om siktelser er lovlige.. Det følger av dette at jeg kun var tenkt som et redskap til å forlede domstolene til å krenke lovbestemt taushetsplikt. Nå har dette kommet så langt, at påtalemyndighetens halmstrå for å redde ansikt er å likevel prøve å ta meg dømt for «noe». Dette «noe» klarer man altså ikke å beskrive på forhånd, så rettssak kjøres likevel, i håp om at det skal dukke opp ett eller annet under rettssaken. At det er en ytterligere krenkelse av mine rettigheter, jf para 61 i EMD-dommen gjengitt foran, blir for Riksadvokaten, Økokrim og statsadvokatene av liten betydning. Så langt som denne saken har kommet, er det forsåvidt også av liten betydning for meg. Riksadvokaten er øverste ansvarlig for dette illojale og egemådige system, og det er åpenbart ikke tilstrekkelig å gi lover for at Riksadvokaten skal utføre sine plikter på vegne av staten. Om pålegg og instruks. etter strpl. 56 er mer hensiktsmessige virkemidler, er naturligvis opp til Regjeringen å avgjøre. i:::~1,i(1 6 Mill Ro\" BN212Lytastbourne, U.K East Sussex ~