OSLO TINGRETT TVI-OTIR/04. Dommer: Tingrettsdommer Torbjørn Breistrand. Steingrim Wolland. mot

Transkript

1 OSLO TINGRETT Avsagt: Saksnr.: Oslo tingrett, TVI-OTIR/04 Dommer: Tingrettsdommer Torbjørn Breistrand Saken gjelder: Erstatningskrav Steingrim Wolland mot Arnt Lauritz Angell Staten v/justisdepartementet Jens Halvard Bachke Advokat Karl Otto Thorheim Advokat Karl Otto Thorheim Advokat Karl Otto Thorheim

2 DOM Saken gjelder krav om erstatning i form av oppreisning og erstatning for lidt økonomisk tap i forbindelse med påståtte ærekrenkelser ved utferdigelse av siktelser og tiltalebeslutning. Stevning ble tatt ut Etter avholdt planmøte 28. mars ble saken stanset ved rettens kjennelse i medhold av tvl annet ledd ".. til det foreligger rettskraftig dom og/eller endelig påtalemessig avgjørelse i straffesaken." Etter begjæring fra Steingrim Wolland i prosesskrift ble saken satt i gang igjen ved rettens brev 17. desember. Ved rettens kjennelse ble Wolland pålagt å stille sikkerhet for et beløp kr Borgarting lagmannsrett forkastet en anke fra Wolland i kjennelse 18. juni. Wolland hadde før dette stilt sikkerhet. Videre anke fra Wolland ble avvist ved Høyesteretts kjennelse 11. september da Wolland ikke innbetalte ankegebyret. Etter ytterligere skriftlig saksforberedelse ble hovedforhandling avholdt i tiden november. Wolland møtte og avga partsforklaring. De saksøkte Jens Bachke og Arnt Lauritz Angell møtte og avga forklaring. Det ble i tillegg ført ett vitne og foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboka. Saksforholdet i hovedtrekk "Lånebedragerisaken" Ved DnB`s brev til Økokrim ble det foretatt anmeldelse av et påstått straffbart forhold i forbindelse med at Wolland og en annen person (A) hadde søkt om og fått utbetalt et lån på 8,3 millioner til kjøp av en eiendom i Hurum kommune (lånebedragerisaken). En del dokumenter ble lagt ved. Politiadvokat Bachke i Økokrim utferdiget siktelse mot Wolland, A og en tredje person (B) for grovt bedrageri eller medvirkning til grovt bedrageri. Grunnlaget i forhold til Wolland og A er utformet slik: I august 2007 i Oslo, forledet de DnB NOR Bank ASA til vå yte dem et lån på kroner til kjøp av eiendommen i Hurum kommune, ved å gi uriktige opplysninger om inntekt, gjeld, antall kreditorer og størrelsen på kreditorenes krav. De oppga videre uriktig at eiendommen som skulle belånes skulle brukes til felles bolig for de to låntakerne. Opplysningene utgjorde bankens grunnlag for vurderingen av lånesøknaden. Lånet er misligholdt og DnB NOR Bank ASA har begjært tvangssalg av pantobjektet. B ble siktet å ha vært med på å forlede banken til å innvilge lånet nevnt over TVI-OTIR/04

3 I siktelsens post II ble Wolland og A siktet for overtredelse av strl. 183 om dokumentfalsk av enkelte dokumenter banken mottok som ledd i lånebehandlingen. Det er framlagt et brev datert fra Økokrim til advokat Skard, som var Wollands advokat på den tiden, om henleggelse av post II i siktelsen. Brevet ble ikke sendt. Bachke forklarte at dette skyldtes at man ville vente til Økokrim fikk innsyn i materiale fra Wollands kontor og datamaskiner, som var besluttet beslaglagt ved Oslo tingretts beslutning Den tok Økokrim ved førstestatsadvokat Arnt Angell ut tiltale mot Wolland, A og B for grovt bedrageri eller medvirkning til dette. Da ordlyden i grunnlaget har betydning for saken skal dette hitsettes: Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette I august/september 2007 i Oslo ble DnB NOR Bank ASA forledet til å yte A og Wolland et lån på kroner til kjøp av eiendommen i Hurum kommune. B var den reelle kjøper av eiendommen. I forbindelse med lånesøknaden ble det gitt uriktige opplysninger om inntekt, gjeld, antall kreditorer og størrelsen på kreditorenes krav, samt uriktig opplyst at eiendommen skulle brukes til felles bolig for A og Wolland. Det ble opplyst en uriktig høy kjøpesum for eiendommen. Den uriktige kjøpesummen ble underbygget av en fiktiv kjøpekontrakt, en uriktig verdi- og lånetakst og ved at skjøtet viste uriktig kjøpesum. B fremla eller besørget fremlagt opplysningene som nevnt over blant annet ved å engasjere C til å bistå ham. Wolland og A undertegnet på dokumentene som ble sendt banken til tross for at opplysningene som ble gitt i lånesøknaden ikke samsvarte med de reelle forholdene. Dette førte til tap eller fare for tap for DnB NOR ASA. Post II i siktelsen av var ikke med i tiltalen. Angel utferdiget den en rettet tiltale der femte avsnitt i tiltalen over utformet slik: Wolland og A undertegnet på dokumentene som ble sendt til banken ved etableringen av lånet og en fiktiv kjøpekontrakt. Dette til tross for at opplysningene som der fremgikk, samt TVI-OTIR/04

4 opplysningene som tidligere var gitt i lånesøknaden, ikke samsvarte med de reelle forholdene. For øvrig var tiltalen identisk med den tidligere. I SortlandsAvisa var saken omtalt, og Wolland intervjuet. Angell ble bedt om kommentarer. Han er gjengitt slik i avisa: Vi er overbevist om straffskyld her Økokrims første statsadvokat Arnt Angell er sparsom med kommentarer i saken. Jeg kan ikke si noe mer enn det som står i tiltalen. Vi tar bare ut tiltale når vi er overbevist om at det er begått straffbare handlinger, og at vi kan bevise straffskyld, sier Arnt Angell, førstestatsadvokat i Økokrim. Tiltalte Steingrim Wolland mener en rekke andre personer må ha kjent til eller bidratt til bedrageriet. Er det flere enn Wolland, Hagen og Hagens kone som er tiltalt her? I denne tiltalen er det disse tre. Men det kan være at personer i andre saker etterforskes også for forhold som vedrører dette forholdet. Det er ikke saker jeg har ansvaret for, og som jeg ikke ønsker å kommentere, sier Angell. Angell henviser til førstestatsadvokat Geir Kavlie, som bekrefter at en oppgjørsadvokat og en takstmann er henholdsvis siktet og tiltalt for forhold som også er relatert til dette huskjøpet. Men de er også etterforsket for andre forhold, i et stort sakskompleks. Det er også årsaken til at disse sakene er fordelt over flere team her hos Økokrim, sier Kavlie, Ingen kampanje Wolland hevder at Hagen har forklart seg overfor politiet til fordel for eks-advokaten. Det ønsker ikke Angell å kommentere. Vi kan ikke kommentere noe utover tiltalen. Dette kommer vi tilbake til i retten, trolig desember, sier han. Wolland hevder at Økokrim nærmest har en kampanje mot advokater, Hvordan kan man kommentere det? Vi har ikke noen kampanje mot noen spesielle. Men vi har hatt noen saker blant annet mot advokater, og det er viktig å kontrollere også denne bransjen og rådene som gis, i likhet med for eksempel revisorer og meglere. På vegne av Wolland fremmet advokat Skard den klage til Riksadvokaten med krav om tilbakekall av tiltalen og frafall av siktelsen. Dette siste gjaldt en siktelse av mot Wolland og B i den såkalte "kunstbedragerisaken". Wolland ble siktet for medvirkning til tre tilfeller av grovt bedrageri i 2004 og Retten gjør nærmere rede for den saken nedenfor. Økokrim fikk oversendt klagen for kommentarer. I påtegning 28. juni fant Angell ikke å kunne tilrå tilbakekall av de to påtaledokumentene TVI-OTIR/04

5 I svarbrev fra riksadvokaten 28. august sa han seg ikke enig i klagers vurderinger og karakteristikk av tiltalen, herunder grunnlagsbeskrivelsen, og fant ikke grunnlag for å ta klagen over tiltalen til behandling utenfor klageretten. Når det gjelder lånebedragerisaken heter det avslutningsvis i brevet: Sistnevnte gjerningsbeskrivelse kunne vært mer utfyllende, men det fremgår at Økokrim mener at Wolland har medvirket til straffbart forhold ved å stille klientkontoen til disposisjon og gjennomføre møter (om dette) på sitt kontor. Det er ikke grunn til å tro at angitte faktum er "diktet opp" slik som anført. Nærmere vurdering av dette vil eventuelt kreve en fullstendig saksgjennomgang. Det er ikke holdepunkter for at Økokrim forsøker å "hale ut tiden" ut fra "personlige interesser" som anført i klagen. Siktelsen kan ikke sees å være "åpenbart uskjønnsom". På et tidspunkt i 2012 overtok førstestatsadvokat Trude Stanghelle saken. Den utferdiget hun en endret tiltale for grovt bedrageri eller medvirkning til dette. Endringen bestod i at avsnittet som er sitert over ble lydende: Wolland og A undertegnet på dokumentene som ble sendt til banken ved etableringen av lånet. B, A og Wolland gjorde ikke noe for å forhindre at lånepapirene ble sendt til banken og at lånet ble utbetalt, selv om de var kjent med at lånet blant annet bygget på uriktige opplysninger om kjøpesum. Endringen er framhevet med fet skrift. Oslo tingrett avsa dom i lånebedragerisaken Wolland ble frifunnet, men dømt til å betale erstatning til DnB i solidaransvar med B for et beløp på ca 1,7 millioner. B ble dømt til betinget fengsel i 120 dager for grovt uaktsomt bedrageri. A ble frifunnet, men dømt til å erstatte DnB ca kroner. Den sendte advokat Skard på vegne av Wolland brev til Oslo tingrett og ba om rettergangsskritt etter strpl. 241 for avkreftelse av mistanke i begge sakskomplekser. Økokrim fikk saken til uttalelse og ba om at begjæringen ikke ble tatt tilfølge. Under henvisning til at tiltalen om dokumentfalsk var henlagt som intet straffbart forhold, skrev advokat Skard tilbake og trakk begjæringen. Økokrim anket Oslo tingretts dom. Anken gjaldt blant annet bevisvurderingen under skyldspørsmålet i forhold til Wolland. Borgarting lagmannsrett avsa dom Under ankeforhandlingene begrenset påtalemyndigheten påstanden mot Wolland til å gjelde medvirkning til grovt uaktsomt bedrageri, men tiltalen ble ikke endret. Flertallet i lagmannsretten en ekstraordinær lagdommer og tre meddommere, dømte Wolland for medvirkning til grovt uaktsomt TVI-OTIR/04

6 bedrageri til betinget fengsel i 90 dager, mens mindretallet stemte for å dømme ham for forsettlig bedrageri. Wolland og B ble idømt solidaransvar for et beløp på 3,5 millioner i forhold til banken. Wolland anket til Høyesterett over blant annet saksbehandlingen og lovanvendelsen. Anken førte ikke fram. Det skal endelig nevnes at en tredje person ( C ) var sentral i forbindelse med bankens behandling av lånesaken. Straffesaken mot ham ble avgjort ved påtaleunnlatelse av prosessøkonomiske grunner. Det er opplyst at han var siktet eller tiltalt for så mange andre bedragerier at denne saken ikke ville få betydning, eller svært liten betydning, for straffeutmålingen. "Kunstbedragerisaken" Den anmeldte en Magne Thorset B for grovt bedrageri i forbindelse med kjøp av noen malerier. Wolland er også nevnt i anmeldelsen. Thorset ble avhørt 1. desember samme år. Bachke tok ut siktelse mot Wolland den for medvirkning til grovt bedrageri og B for grovt bedrageri ved tre forskjellige anledninger i 2004 og For Wollands vedkommende lyder siktelsen slik: For siktede nr. 2 Steingrim Wolland På tidspunktene som er nevnt i a, b og c medvirket han til forholdene som der er nevnt ved å stille sin klientkonto til disposisjon for oppgjørene for bildene. Videre fant det sted møter på hans kontor i Arbins gate 1 i Oslo. Som nevnt avsa Oslo tingrett beslutning om ransaking og utlevering av materiale på Wollands kontor og bolig. Ransakingen ble gjennomført 23. mars. Tingrettens beslutning ble ikke anket, men den innga advokat Skard på vegne av Wolland anke til lagmannsretten over tingrettens forutgående beslutning om ikke å realitetsbehandle en begjæring om opphevelse og tilbakelevering av beslaget. Anken ble forkastet ved lagmannsrettens kjennelse Etter en gjennomgåelse av beslaglagt materiale, avsa Oslo tingrett den kjennelse der en del av materialet ble utlevert og andre deler ikke ble tillatt utlevert. Wolland anket kjennelsen for samtlige av beslagspostene som tingretten besluttet å utlevere, med ett unntak. Økokrim anket for en av de beslagspostene som ikke ble utlevert. Ved lagmannsrettens kjennelse ble Økokrims anke avvist. Wolland fikk medhold i at utskrift av hans driftskonto ikke skulle utleveres Økokrim, for øvrig ble hans anke forkastet. Wolland anket videre til høyesterett, som i kjennelse 26. oktober opphevet lagmannsrettens kjennelse for så vidt som den forkastet Wollands anke. Ved ny behandling TVI-OTIR/04

7 avsa lagmannsretten kjennelse der to beslag ble utlevert Økokrim mens øvrige beslag tingretten besluttet utlevert av tingretten ble nektet utlevert. Wolland anket, men anken ble forkastet ved Høyesteretts kjennelse 22. mai. Den henla Økokrim post a for Wollands vedkommende i siktelsen av som "intet straffbart forhold". Resten av siktelsen ble henlagt ved brev fra Økokrim av "etter bevisets stilling". Anke over henleggelsesgrunnen til Riksadvokaten førte ikke fram. Det skal endelig nevnes at advokat Skard på vegne av Wolland anmeldte Økokrim og Bachke til Spesialenheten for politisaker den I påtalevedtak ble saken henlagt med den begrunnelse at det ikke forelå rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbare forhold. Det ble under hovedforhandlingen ikke opplyst at henleggelsen er anket. Saksøkerens påstandsgrunnlag i hovedtrekk Siktelsen av er utelukkende basert på Thorsets anmeldelse og senere avhør. Det meste er galt i post a. Noen avtale om maleriene ble ikke inngått på Wollands kontor. Thorset og Dahl hadde inngått avtale om maleriene før møtet på Wollands kontor. Wollands oppgave var bare å sørge for å motta og viderebetale penger i henhold til det partene hadde avtalt. Det foregikk ingen "forledelse" på hans kontor. Hagen kan heller ikke ha forledet Thorset. Det er heller ikke riktig at Thorset ikke mottok bilder. Han forlot kontoret med bildene, men overlot dem etterpå til Dahl. Under post b og c står det ingenting om hva "forledelsen" skal ha bestått i. Postene beskriver i det hele tatt intet straffbart forhold. Det er ikke straffbart for en advokat å benytte sin klientkonto for mottak og utbetaling av penger i henhold til en avtale partene har inngått på forhånd. Det er ikke noe i gjerningsbeskrivelsen som indikerer noe bedrageri. I gjerningsbeskrivelsen vedrørende Wolland står at det fant sted møter på Wollands kontor i Arbiensgate. Dette er ikke riktig, og det framgår heller ikke av anmeldelsen eller det senere avhøret at det fant sted møter om forholdene i post b og c. Dette har Bachke funnet på. Likevel ble siktelsen under post a opprettholdt i om lag 1 år, selv om Bachke ble gjort oppmerksom på at det ikke hadde funnet sted noen møter. Postene b og c ble opprettholdt i ytterligere tid. Opprettholdelse av uriktige siktelser over så lang tid innebærer i seg selv en vedvarende krenkelse av Wollands æresfølelse og omdømme. Heller ikke riksadvokaten eller Spesialenheten for politisaker spurte Bachke hvilke holdepunkter han hadde for å skrive at det fant sted "møter" på hans kontor. Begge instanser forsømte seg grovt. Bachke ville heller ikke i rettsmøte svare på hvilken kunnskap han hadde om "møter", noe som ble protokollert TVI-OTIR/04

8 Thorset forklarte at han bare fikk oppgitt et bankkontonummer. Det var overhodet ingen kontakt mellom Wolland og Thorset. Det foreligger ingen beviser for at Wolland underskrev dokumenter sendt banken i saken om lånebedrageri. Det foreligger heller ingen bevis for at Wolland var kjent med at banken fikk uriktige opplysninger. Angell var tvert imot kjent med at det var C som foretok forfalskningene. Dette framgår av påtaleunnlatelsen mot ham Når det i tiltalen av er benyttet uttrykket "til tross for" er dette egnet til å gi lesere inntrykk av at Wolland både underskrev lånesøknad og var kjent med at banken fikk uriktige opplysninger. Intet av dette er riktig, noe Angell var klar over. Lånesøknaden ble innsendt i august, men var ikke underskrevet av ham. Også dette visste Angell. Det er også tvilsomt om tiltalen i seg selv beskriver et straffbart forhold, da det ikke står noe om at Wolland var klar over at banken mottok uriktige opplysninger. Det heter i samme tiltale at B var den reelle kjøper av eiendommen. Heller ikke dette er riktig. En reell kjøper av en eiendom er den som figurerer som kjøper på skjøtet. Slike transaksjoner er helt vanlige, og har ingenting med proformaverk å gjøre. Det viktige med lagmannsrettens dom er at flertallet la til grunn at Wolland ikke visste at gale opplysninger ble sendt banken. Han ble ikke dømt for bedragerske handlinger, men bare for mangel på aktsomhet. Dette er noe helt annet. De insinuasjoner som lå i tiltalen av og den rettede av 2. februar samme år ble forsterket ved uttalelser til SortlandAvisa Avgjørelsen i EMD den i saken Allenet de Ribemont vs Frankrike er et eksempel på at påtalemyndigheten er avskåret fra å gå ut med skyldkonstatering selv om en tiltale er offentlig. Det vises til avsnitt 41. Etterforskningen i sakene er i strid med strpl. 226 tredje og fjerde ledd, og innebærer også plikt til å rette siktelser når det oppdages feil i slike. Krav til innhold i tiltalebeslutninger reguleres i strpl. 252, som må gis tilsvarende anvendelse for siktelser. Siktelsene og tiltalene i de to sakene er på flere punkter i strid med første ledd 4) i bestemmelsen. Tiltalebeslutninger skal ikke tas ut med mindre vedkommende tjenestemann finner at bevisene angir sannsynlighetsovervekt for straffeskyld utover rimelig tvil. Riksadvokaten har dessuten stilt et tilleggskrav om at vedkommende tjenestemann må være personlig overbevist om skyld og at det beskrevne kan bevises i retten. Verken Angell eller Bachke kan ha vært overbevist om dette. Rett til vern for omdømmet er vernet etter EMK art. 6, 8 og 10. Straffelovens 246 og 247 må tolkes i overenstemmelse med dette. De saksøkte har erkjent at siktelsene og tiltalen isolert inneholder ærekrenkende utsagn, som også er egnet til å skade Wollands gode navn TVI-OTIR/04

9 og rykte, og har avstått fra å føre sannhetsbevis for påstandene. Det bestrides ikke at Bachke og Angell har vært "pliktig til å uttale seg" som ansatte i påtalemyndighetene, men de har ikke godtgjort at de i enhver henseende har vist tilbørlig aktsomhet, slik kravet til straffrihet er i strl. 249 nr. 3. Dette er en streng aktsomhetsnorm, og det er de saksøkte som har bevisbyrden for at aktsomhetskravet er oppfylt. Det vises til EMD-praksis, som etablerer objektive normer for hva som kan godtas som straffrihetsgrunn. I forhold til dette har det ingen betydning om norske profesjonsnormer skulle stille mindre strenge krav. Vurdert på bakgrunn av avgjørelser i EMD har påtalemyndighetens rutiner og arbeidsmåter ingen betydning. Det kreves erstatning for lidt tap og ikke-økonomisk skade fra Bachke, Angell og Staten v/justisdepartementet. For Bachke og Angell er hjemmelen skl Kravet mot staten er hjemlet i skl. 2-1, arbeidsgiveransvaret og det ulovfestede organansvar. Fra Wolland ble kjent med siktelsene i mars 2010 har han vært avskåret fra å søke noen kvalifisert stilling. Han har gjort hva han har kunnet for å få domstolene til å ta stilling til om det overhodet var skjellig grunn til mistanke, men uten å ha kommet noen vei med dette. Heller ikke påtalemyndigheten har, tross flere forsøk fra hans side, villet innrømme feil. Han har derfor gjort hva han har kunnet for å begrense skaden. Beskyldningene i siktelsene er spredt til et meget stort antall personer som har betydning for hans yrke, samt andre. Siden 2010 har han lidt et stort økonomisk tap, og vil for all framtid fortsette å lide tap. Dette utgjør tapte lønns- og pensjonsinntekter. Ved beregningen av tapet har han lagt til grunn at han, uten de rettsstridige siktelser og tiltale, ville hatt en gjennomsnittlig årslønn på kroner, men det er egentlig umulig å tallfeste tapet. Ved fastsettelsen av oppreisningserstatningen må det legges vekt på at krenkelsene har vedvart over lang tid, spredningen er stadig økt, og det dreier seg om gjentatte og vedvarende krenkelser. Det legges ned slik påstand: 1. Jens Chr. Bachke dømmes til å betale Steingrim Wolland erstatning for lidt tap og ikke-økonomisk skade, fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr Arnt Angell dømmes til å betale Steingrim Wolland erstatning for lidt tap og ikkeøkonomisk skade, fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr Staten v/justisdepartementet dømmes til å betale Steingrim Wolland erstatning for lidt tap og ikke-økonomisk skade, fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr Jens Chr. Bachke, Arnt Angell og Staten v/justisdepartementet dømmes til å erstatte Steingrim Wollands omkostninger med saken, med 1/3 hver TVI-OTIR/04

10 De saksøktes påstandsgrunnlag i hovedtrekk Spørsmål om det foreligger rettslig interesse Den delen av søksmålet som gjelder krav om erstatning for påståtte ærekrenkelser gjennom siktelser og tiltalebeslutninger må avvises, jf tvl Det er en absolutt prosessforutsetning at det gjelder et rettskrav. Generelt er det klart at erstatningskrav basert på pretensjoner om ærekrenkende beskyldninger er rettskrav, og det må antagelig kreves klare holdepunkter for å fravike dette utgangspunktet. Mortifikasjonskrav skal avvises, jf strl. 253 tredje ledd b). Bestemmelsen, samt unntaksbestemmelsen i annet punktum, er omtalt i Innstilling fra Straffelovrådet om begrensninger i adgangen til mortifikasjon av ærekrenkelser side 30 samt i tilhørende proposisjon. Den bærende begrunnelse er at påtalemyndighetens tjenestemenn utfører en viktig samfunnsfunksjon. De bør som et utgangspunkt kunne få uttale seg fritt uten å risikere et personlig mortifikasjonsansvar i ettertid. Det samme hensyn gjør seg gjeldende i forhold til erstatningskrav. Det vises videre til at påtalemyndighetens tjenestemenn ikke kan idømmes rettergangsstraff for åpenbart grunnløs tiltale mv, jf dstl. 202 fjerde ledd. Det prinsipp denne bestemmelsen bygger på tilsier at nærværende søksmål bør avvises. Det foreligger dessuten en rekke kontrollmekanismer i straffesakssporet som klart reduserer behovet for å tillate søksmål som i denne saken. Dessuten har en siktet krav på erstatning etter strpl. kap 31 ved frifinnelse eller innstilling av forfølgningen, hvilket er et argument for å avvise ordinære erstatningskrav som i denne saken. Motargumentet mot avvisning er selvsagt at lovgiver har gitt en særregel om avvisning ved krav om mortifikasjon uten en tilsvarende bestemmelse knyttet til erstatningskrav, hvilket taler for at kravet i denne saken ikke kan avvises. Forarbeidene omtaler ikke problemstillingen. Retten har et selvstendig ansvar for å vurdere om det foreligger rettslig interesse, og de saksøkte finner da ikke grunn til å nedlegge påstand. De materielle spørsmål Wolland,har fremmet erstatningskrav mot de saksøkte etter skl Etter gjennomgåelse av mulige rettskilder er det de saksøktes oppfatning at rettskildene ikke gir vesentlige bidrag for å fastsette det nærmere innhold i aktsomhetsnormen opp mot krav i en sak som denne. Etter de saksøktes syn kan rettstilstanden sammenfattes slik: TVI-OTIR/04

11 Det må gjelde en høy terskel for å statuere personlig erstatningsansvar knyttet til beskyldninger i siktelser og tiltalebeslutninger. Dette har blant annet sammenheng med muligheten for å fremme krav etter strpl. kap. 31 i saker om urettmessig strafforfølgning. Det kan ikke være slik at enhver feil som påvises i ettertid knyttet til en formulering i slike påtaledokumenter, skal være personlig erstatningsbetingende. Rettstridsvilkåret og uaktsomhetsterskelen er da ikke oppfylt. Antagelig kan strl. 325 om grov uforstand i tjenesten være et naturlig sammenligningsgrunnlag. Kjernen i vurderingen må antagelig bli om det er utvist et politifaglig og påtalefaglig arbeid som ikke rokker vesentlig ved den profesjonsnorm som gjelder for de aktuelle forhold. Det aktuelle aktsomhetskrav må nå anses modifisert gjennom EMD-praksis og Høyesterettspraksis, men de saksøkte kjenner ikke eksempler på tilsvarende saker i rettspraksis. Det gjelder et lempeligere aktsomhetskrav knyttet til fundamentet i det faktiske grunnlag. Andenæs har uttalt at det skal ".. mye til for at straffansvar blir gjort gjeldende.. " ved pliktmessige uttalelser fra offentlige tjenestemenn. Kravet mot Bachke Verken straffeprosessloven eller påtaleinstruksen gir nærmere regler om utformingen av siktelser. Det vil nok ses hen til strpl. 252 om tiltaler, selv om siktelser nødvendigvis ikke vil være like presist angitt, noe som har sammenheng med at man er på etterforskningsstadiet. Det vises til teori om dette. Det norske systemet med siktelser og tiltaler er ikke i strid med EMK. Det foreligger intet erstatningsbetingende personlig ansvarsgrunnlag verken ved siktelsen i lånebedragerisaken eller den i kunstbedragerisaken. Fundamentet i lånebedragerisaken var anmeldelsen fra DnB samt to egenrapporter. Blant annet på dette grunnlag utformet Bachke en begjæring om ransaking av Oslo tingrett fant at det på grunnlag av dokumentene forelå skjellig grunn til mistanke. Det framgår av begjæringen at det var Thorsets anmeldelse som var grunnlaget for siktelsen mot Wolland i kunstbedragerisaken. I anmeldelsen omtalte Thorset et møte på Wollands kontor i desember 2004, og i avhøret noen måneder senere brukte han uttrykket ".. det første møtet.. " om dette. Han omtalte også et møte på saksøkers kontor i Dette indikerer at det fant sted flere møter, som angitt i siktelsen. Spesialenheten fant at gjerningsbeskrivelsen i det vesentlige var i samsvar med anmeldelsen og Økokrims avhør av ham. I siktelsen post a heter det at ".. Thorset mottok ikke bildene". Bachke sa i sin partsforklaring om dette at siktelsen her ikke var helt treffende. Men her er det viktig å huske på hva som videre skjedde med bildene TVI-OTIR/04

12 En senere begjæring om gjennomgang og utlevering av beslag ble ikke tatt til følge, og heller ikke en klage til riksadvokaten om frafall av siktelsen i kunstbedragerisaken førte fram. Spesialenheten avviste også Wollands argumentasjon her. Etter de saksøktes syn foreligger ingen løpende endringspliktregel for siktelser. Siktelsen for dokumentfalsk i lånebedragersaken ble opprettholdt til man hadde fått innsyn i beslaglagte dokumenter, og siktelsen i kunstbedragerisaken ble stående til saken ble henlagt i Dette var ikke brudd på god påtaleskikk Kravet mot Angell Det foreligger intet erstatningsbetingende forhold knyttet til tiltalen av Uttrykket "til tross for" i femte avsnitt omfatter både handlinger og unnlatelser. Når uttrykket "ved etableringen av lånet" er benyttet i den rettede tiltalen av var det med dette ment tiden fram til utbetaling av lånet. Grunnlaget for tiltalen var anmeldelsen fra DnB. Blant deler av det foretatte beslag hos Wolland han friga ble det funnet en stoppordre han sendte Smestad Finans i september 2007 etter at lånet var innvilget. I seg selv var dette en underlig ting å gjør; har man først fått innvilget et lån, vil man gjerne ha det utbetalt. Det fastholdes at lånesøknaden ikke samsvarte med de reelle forhold. Wolland visste at han ikke selv skulle benytte boligen, og det forelå uriktige opplysninger også om kjøpesum og inntektsforhold. Wolland forsøkte å få tiltalen tilbakekalt, noe Riksadvokaten avviste Wolland har beklaget seg over at subsumsjonen ble endret under ankeforhandlingene, men i Høyesteretts beslutning ble dette godtatt. Uttalelsen i SortlandsAvisa er heller ikke erstatningsbetingende. Angell viste til tiltalen og bekreftet bare at når det tas ut tiltale er påtalemyndigheten overbevist om at det er begått straffbare handlinger, og at dette kan bevises. Dette er en standardformulering i tråd med praksis og i overenstemmelse med Riksadvokatens rundskriv nr. 2291/80. Kravet mot staten Det foreligger intet ansvarsgrunnlag etter skl. 2-1 da de personlig saksøkte ikke har utvist erstatningsbetingende handlinger. Subsidiært anføres at vilkårene for at staten skal påføres et organansvar ikke er tilstede i saken. Det vises til rettspraksis og teori. Subsidiært i forhold til alle de tre saksøkte anføres at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom ærekrenkelsene og det økonomiske tapet. Det er domfellelsen for grovt uaktsomt bedrageri som er den framtredende årsak til et eventuelt tap. Det anføres også under henvisning til denne dommen at det må foretas avkorting etter skl De saksøkte kan for øvrig ikke se at noe økonomisk tap er påvist, og oppreisningsbeløpet er vesentlig for høyt TVI-OTIR/04

13 Det legges ned slik påstand: 1. Jens Bachke, Arnt Angell og staten v/justis- og beredskapsdepartementet frifinnes. 2. Jens Bachke, Arnt Angell og staten v/justis- og beredskapsdepartementet tilkjennes sakskostnader. Rettens vurdering Begge parter er enige om at påstander i siktelser og tiltaler om straffbare forhold isolert sett er ærekrenkelser, som rammes av strl. 246 og 247. Partene er videre enige om at Bachke og Angell var "..pliktig eller nødsaget til å uttale seg.. " jf 249nr. 3. Spørsmålet vil da være om de ".. i enhver henseende har vist tilbørlig aktsomhet.. " slik 249 tredje ledd setter som krav for straffrihet. Dette innebærer at det også må foretas en rettsstridsvurdering. Dette følger direkte av strl. 246, men skal også innfortolkes i 247. Forholdet til EMK vurderes som ledd i rettstridsvurderingen. Spørsmålet vil nærmere bestemt være hvilken terskel eller norm som gjelder for når det foreligger erstatningsbetingende, rettsstridige beskyldninger i siktelser og tiltaler. Partene er ikke enige om hvor denne grensen går. I endringslov til den nye straffeloven av 2005, som ennå ikke er satt i kraft, er det i forarbeidene (Ot.prp.nr.22 ( ) punkt 5.14 gitt en oversikt over gjeldende rett. Av punkt framgår at rettstridsvurderingen er den samme som etter skl. 3-6 første ledd som den for straff. De saksøkte har nevnt enkelte dommer, men retten kan ikke se at gir veiledning i vårt spørsmål. De saksøktes prosessfullmektig har vært i kontakt med riksadvokaten, som ikke er kjent med at tilsvarende problemstilling har vært oppe i andre saker. Heller ikke EMK gir etter rettens oppfatning føringer som har betydning i denne saken. Mæland behandler aktsomhetskravet i strl. 249 tredje ledd i Ærekrenkelser, 3. utg. side 213. Det han skriver har ikke særlig adresse til vår problemstilling. Han skriver f.eks. under b) at "..Vi må for det første kreve at injurianten har vært aktsom når det gjelder hans tro på beskyldningens sannhet." Dette kan kanskje passe på tiltaler, men ikke på siktelser. Der kan det ikke kreves annet enn at tjenestemannen har tro på at det foreligger sannsynlighetsovervekt for beskyldningens sannhet. Retten er etter dette enig med de saksøkte som hevder at det må gjelde en høy terskel for å statuere personlig erstatningsansvar knyttet til beskyldninger i siktelser og tiltaler. Ikke enhver feil i det faktiske grunnlaget i siktelser eller tiltaler medfører erstatningsplikt. Retten er enig med de saksøkte i at terskelen i strl. 325 om grov uforstand i tjenesten er et naturlig sammenligningsgrunnlag. At siktelser og tiltaler henlegges, eller det straffbare TVI-OTIR/04

14 forhold nedsubsumeres, kan selvsagt ikke være avgjørende i seg selv. Andenæs/Bratholm skriver i Spesiell strafferett, 3. utg. på side 221 at "..Hvis siktelsen frafalles eller tiltalte frifinnes, kan selvsagt ikke den aktsomme politimann eller aktor straffes for ærekrenkelser." Spørsmål om det foreligger rettslig interesse De saksøkte har som det framgår over tatt opp spørsmålet om ikke den del av søksmålet som gjelder erstatning for påståtte ærekrenkelser knyttet til utarbeidelse av siktelser og tiltaler må avvises etter tvl De saksøktes argumenter for dette er kort referert foran. Retten er enig i at dette er argumenter som, sammen med systembetraktninger, trekker i retning av at erstatningskrav mot tjenestemenn i påtalemyndigheten, iallfall når det gjelder deres arbeid med utarbeidelse av slike dokumenter, må avvises. Retten har imidlertid blitt stående ved at det må kreves lovhjemmel for å avskjære privatpersoner fra den rett de i utgangspunktet har til å prøve slike erstatningskrav for domstolene. Det vises blant annet til at lovgiver fant det nødvendig å regulere søksmålsretten særskilt når det gjelder mortifikasjonskrav. Forholdet til erstatningsspørsmål ble ikke berørt i forarbeidene. Da det ikke er nedlagt formell påstand fra de saksøkte behøver retten ikke avgjøre spørsmålet i kjennelses form. De personlig saksøkte har krav på at kravene mot dem vurderes individuelt. Retten finner det naturlig først å se nærmere på spørsmålet om det hefter feil ved påtaledokumentene som ble utarbeidet. Det må være kunnskapen de saksøkte hadde på tidspunktet for utarbeidelsen av dokumentene som er avgjørende, og ikke kunnskap i ettertid. Om de saksøkte pliktet å rette eller trekke tilbake siktelser og tiltale på basis av senere ervervet kunnskap er en annen problemstilling, som retten kommer tilbake til. Kravet mot Bachke Saken mot ham gjelder siktelsen av post I og II i lånebedragerisaken og siktelse samme dag i kunstbedragerisaken. Lånebedragerisaken Siktelsens post I er gjengitt over. Saken startet som nevnt med en anmeldelse fra DnB NOR mot Wolland og A Personer med dette navn hadde søkt banken om lån. Søknaden ble godtatt og pengene utbetalt 20. september. Det viste seg at lånesøknaden og flere bilag til denne var forfalsket eller inneholdt uriktige opplysninger. Dette ble bekreftet i 2 interne rapporter. Begjæringen om ransaking og begjæringen om utleveringspålegg av går detaljert inn på mistankegrunnlaget. For Bachke måtte det framstå som rimelig å tro at det var låntakerne som enten selv hadde foretatt forfalskningene, eller fått andre til å gjøre det TVI-OTIR/04

15 I begjæringen nederst side 5 heter det: Det vises videre til at (D) har formidlet lån for C, og lånesøknaden er dok. VI/2-1. Også i denne lånesøknaden er den vedlagte selvangivelsen forfalsket, ved at det er ført opp en uriktig og høyere inntekt i post enn hva som er tilfelle. ØKOKRIM mener det er en sammenheng mellom C og B og at B kan ha betalt C for å bistå med lånebedrageriet. Dette skjedde for over 4 år siden, og Bachke husket i sin partsforklaring ikke mer enn at C var nevnt i begjæringen. Men når C var nevnt i begjæringen slik som vist over, viser jo dette at Bachke har vært oppmerksom på muligheten for at det var C som foretok forfalskningen, men slik at Wolland på en eller annen måte medvirket til dette. Det var jo blant annet Wollands navn som var ført opp i lånesøknaden. Post II i siktelsen, som gjaldt dokumentfalsk, tok også med medvirkningsalternativet. Det gjøres vanligvis ikke når det er på det rene at den straffbare handling bare kan ha blitt begått av én person. Etter rettens oppfatning handlet ikke Bachke kritikkverdig ved å utforme siktelsen 9. mars. C`s rolle i dette ble først avdekket senere, men det gjenstår jo som et faktum at Wolland i 2013 ble dømt av lagmannsretten for grovt uaktsomt bedrageri. Kunstbedragerisaken Som nevnt over anmeldte en Magne Thorset B for grovt bedrageri i forbindelse med kjøp av malerier. Den siktet ØKOKRIM v/bachke B for tre tilfeller av grovt bedrageri i tiden fra til Wolland ble siktet for medvirkning til alle 3 bedragerier. Siktelsen hitsettes i sin helhet: For siktede nr 1 Svein Arne Hagen: a Den 29. november 2004 på advokat Steingrim Wollands kontor Oslo forledet han Magne Thorset til å betale kroner til sammen for bildene "Provence" og "Kvinneakt" av Edvard Munch. Betalingen ble gjort til advokat Steingrim Wollands klientkonto. Magne Thorset mottok ikke bildene. Bildet "Kvinneakt" ble oppgitt til Magne Thorset å være solgt videre til en annen, og Magne Thorset mottok kroner etter salget. Bildet "Provence" har ikke Magne Thorset mottatt, og han har fått opplyst at bildet er stjålet. b I februar 2005 formentlig i Østlandsområdet forledet han Magne Thorset til å betale kroner for et bilde av kunstneren Renoir. Han fortalte Magne Thorset at bildet skulle kjøpes i Sverige av en svensk kunstsamler. Betalingen ble gjort til advokat Steingrim Wollands klientkonto. Han fortalte Magne Thorset at bildet var kjøpt. Magne Thorset mottok ikke bildet. Han oppga flere grunner til at Magne Thorset for at han ikke kunne TVI-OTIR/04

16 motta bildet, blant annet at det var stjålet og at det måtte være tilgjengelig for visning. Senere oppga han til Magne Thorset at bildet var falskt. c I april 2005 formentlig i Østlandsområdet forledet han Magne Thorset til å betale kroner for et bilde av kunstneren Kandinski. Han fortalte Magne Thorset at bildet skulle kjøpes i Sverige fra en svensk kunstsamler. Betalingen ble gjort til advokat Steingrim Wollands klientkonto. Han fortalte Magne Thorset at bildet var kjøpt. Magne Thorset mottok ikke bildet. Han oppga flere grunner til at Magne Thorset for at han ikke kunne motta bildet, blant annet at det var stjålet og at den måtte være tilgjengelige for visning. Senere oppga han til Magne Thorset at bildet var falskt. For siktede nr. 2 Steingrim Wolland På tidspunktene som er nevnt i a, b og c medvirket han til forholdene som der er nevnt ved å stille sin klientkonto til disposisjon for oppgjørene for bildene. Videre fant det sted møter på hans kontor i Arbins gate 1 i Oslo. Grunnlaget for siktelsen var anmeldelsen og avhøret av Thorset den Retten vil i det følgende vurdere og ta stilling til Wollands ulike argumenter for at utformingen av denne siktelse gir ham rett til erstatning. Wolland hevder at det å stille sin klientkonto til disposisjon er en nødvendig forutsetning for å drive advokatvirksomhet. Dette vil derfor aldri være en straffbar handling. Dette er åpenbart ikke riktig. En advokat som stiller sin klientkonto til disposisjon for et bedrageri begår straffbar medvirkning, dersom også de subjektive straffbarhetsvilkår er oppfylt. Å avholde møter er ikke straffbart i seg selv, men det hører naturlig med i gjerningsbeskrivelsen om hensikten er å beskrive et bedrageri. Det er intet påfallende eller klanderverdig ved å nevne dette i gjerningsbeskrivelsen. Wolland hevder at det ikke fant sted møter på hans kontor. Dersom anmeldelsen og avhøret legges til grunn fant det iallfall sted ett møte. Det heter i anmeldelsen side 2 tredje avsnitt at det fant sted et møte i desember 2004 på Wollands kontor med ham, Thorset og 2 andre personer. At det i siktelsen er benyttet flertallsformen møter legger retten liten vekt på. I avhøret forklarte Thorset på side 4 at "Vitnet mente at Wolland er sentral i denne saken. Dette var antagelig det første møtet med Hagen og Wolland." Igjen basert på avhøret var det derfor naturlig å forstå dette slik at det fant sted flere møter. Bruk av en klientkonto som ledd i et bedrageri vil dessuten uansett være en straffbar medvirkningshandling, selv om dette ikke er kombinert med møtevirksomhet. Siktelsen kunne vært mer presis ved at dette med møter ble relatert direkte til post a), men dette var ingen stor eller viktig feil TVI-OTIR/04

17 I siktelsens poster a), b) bog c) er følgende uttrykk benyttet: " forledet han Magne Thorset til å betale " Wolland hevder at kjøpesummen var avtalt mellom Thorset og Dahl forut for møtet. Han kan derfor ikke selv ha forledet Thorset på møtet. Retten vil her påpeke at det også vil foreligge straffbar medvirkning til bedrageri selv om dette var påbegynt før et møte der Wolland mottok en bankremisse på 2,5 millioner. Hans medvirkningshandling var å bidra til å gjennomføre bedrageriet. Det samme gjelder i forhold til post b) og c), der Wollands medvirkningshandling bestod i å stille sin klientkonto til disposisjon for mottak av Thorsets penger for kjøp av bilder av kunstnerne Renoir og Kandinski, selv om betalingen skjedde direkte til Wollands bankkonto og ikke via en bankremisse overlevert på et møte. Bruk av uttrykket forledelse var etter rettens oppfatning en hensiktsmessig måte å beskrive medvirkningsansvaret på, og Wolland kan ikke ha vært i tvil om hva han ble siktet for. I siktelsens post a) heter det at ".. Magne Thorset mottok ikke bildene". Dette er feil. I anmeldelsen forklarte Thorset om post a) at han mottok men overlot begge bildene til Dahl for videresalg, og at han mottok kroner etter videresalg av "Kvinneakt". Bortsett fra denne unøyaktigheten synes denne posten i siktelsen å gi en dekkende beskrivelse av Thorsets forklaring i avhøret. Etter at Thorset overlot bildet "Provence" til Dahl, har han verken fått bildet eller penger tilbake. Legges avhøret til grunn, betalte Thorset 2,5 millioner for de to bildene, men mottok bare kroner som betaling etter videresalg av det ene bildet. Når dette ses i sammenheng med postene b) og c) er det etter rettens oppfatning ikke noe å bebreide Bachke at han mente at det også forelå skjellig grunn til mistanke under post a). En feil eller unøyaktighet knyttet til uttrykket mottok ikke bildene kan ikke være så graverende at det kan påføre ham et personlig erstatningsansvar. Siktelsen post a) ble henlagt De øvrige poster ble henlagt etter bevisets stilling den ØKOKRIM opprettholdt siktelsen fordi man ennå ikke hadde fått tilgang til beslaglagte dokumenter. Det fikk man først ved Høyesteretts kjennelse Da fikk man innsyn i en begrenset del av beslaget, men ikke bevegelser på Wollands klientkonto. Man fant at påtalemyndigheten hadde kommet så langt i etterforskningen som det var mulig å komme, og valgte da å frafalle også postene b) og c). Wolland mener det er erstatningsbetingende i seg selv at disse postene ble opprettholdt to og et halvt år etter henleggelse av post a). Etter EMK artikkel 6 har en siktet rett til rettergang innen rimelig tid. Siktelsen, og særlig postene b) og c), ble stående lenge. Grunnen til dette var imidlertid at Wolland brukte rettsmidler for å forhindre at ØKOKRIM fikk innsyn i de dokumentene som ble beslaglagt hos ham Det var han i sin fulle rett til å gjøre, men han måtte da også regne med å vente på et påtalevedtak til ØKOKRIM fikk tilgang til dokumentene. Bachke er da intet å bebreide for at postene b) og c) ikke ble henlagt i tiden fra februar 2011, da han kom tilbake etter en sykmeldingsperiode, til august Dokumenter ble frigitt noen måneder TVI-OTIR/04

18 tidligere. Saken er ikke slik lagt opp at retten kan vurdere om postene, uansett manglende tilgang til det beslaglagte materialet, burde ha vært henlagt tidligere. Wolland hevder uansett dette at postene b) og c) burde vært rettet. Han hevder at det etter anmeldelsen og avhøret ikke var tvil om at uttrykket "møter" i siktelsen utelukkende knyttet seg til post a). Da denne posten ble henlagt burde man ha rettet øvrig siktelse. Som nevnt over var spørsmålet om det hadde foregått møter ikke noen viktig del av begrunnelsen for siktelsene på medvirkning til bedrageri. Avgjørende var at Thorsets betaling for bildene, direkte eller indirekte, hadde gått gjennom Wollands klientkonto før de ble overført videre til andre. Straffeprosessloven og påtaleinstruksen inneholder ingen regulering av plikten til å endre siktelser. Et utgangspunkt er at etterforskning skal gjennomføres så raskt som mulig, og at påtalemessig avgjørelse skal treffes så snart en sak er tilstrekkelig forberedt. Dette følge av EMK art. 6 (1) og også av intern norsk rett. Det er over redegjort for hvorfor Wolland måtte vente så lenge på endelig påtalevedtak for postene b) og c). Spørsmålet han tar opp her er om det foreligger en særskilt plikt for påtalemyndighetene til å korrigere eller rette siktelser fortløpende etter hvert som etterforskningen skrider fram. Retten kjenner ingen norske rettsavgjørelser som omhandler problematikken. Retten kan heller ikke se at noen slik plikt følger av EMK eller av rettsavgjørelser fra EMD. Wolland har trukket fram EMD`s dom : Mattoccia mot Italia, der EMD fant at det forelå krenkelse. Problemstillingen var imidlertid særegen. En sjåfør ble tiltalt for å ha voldtatt et av barna han kjørte. Tid og sted for handlingen var omtrentlig angitt, og tiltalebeslutningen ble forandret flere ganger. Dette førte til at tiltalte i praksis ikke ble istand til å føre vitner under hovedforhandlingen som kunne gitt ham alibi. I nærværende sak dreier det seg om en lite vesentlig endring av siktelsens gjerningsbeskrivelse, og da bare på etterforskningsstadiet. Endringen ville heller ikke medføre noen subsumsjonsendring, noe det legges vekt på i praksis fra EMD. Det foreligger enkelte avgjørelser fra EMD som kritiserer at det ikke er gitt underretning om endringer i faktiske beskriver i siktelser. Disse har begrenset betydning, da siktelsen i nærværende sak ikke ble endret. Retten kan heller ikke se at manglende endring svekket Wollands mulighet til å forsvare seg. De saksøkte har påpekt at det etter norsk påtalepraksis ikke er vanlig å endre siktelser i tiden fram til påtalevedtaket. Unntak gjøres når det blir på det rene at feil person er siktet, eller det blir aktuelt å sikte vedkommende for noe mer alvorlig enn han opprinnelig er siktet for. Retten legger etter dette til grunn at det var i samsvar med vanlig påtalepraksis at henvisningen til møter ble stående under postene b) og c). Retten kan da ikke se at Bachke var noe å bebreide TVI-OTIR/04

19 Wolland har endelig anført at siktelsen ikke sier noe om de subjektive vilkår for straff er oppfylt. Retten er ikke enig i dette. I siktelsen ble B siktet for å ha forledet Thorset til å betale penger uten at han verken fikk bildene eller pengene tilbake. Når det for Wolland sies at han medvirket ved blant annet å stille sin klientkonto til disposisjon, sies det nokså klart at påtalemyndigheten mente det forelå sannsynlighetsovervekt for at Wolland handlet forsettlig. Det er heller ikke noe krav etter strpl. 252 at subjektive vilkår for straff skal framgå uttrykkelig av tiltaler. Det vises til Bjerkes kommentarutgave (4. utg.) side 946 der det heter: "Det er ikke noe krav at beskrivelsen av faktum skal gi grunnlag for å bedømme om de subjektive vilkår for straff er tilstede." Det kan da heller ikke oppstilles noe slikt krav for siktelser. Retten kan ikke se at noe annet følger av EMK. Kravet mot Angell Kravet knytter seg til en tiltale han underskrev og en rettelse av 2. februar samme år. Tiltalene er gjengitt over. De første 5 leddene i tiltalen av er korrekte. Wolland har riktignok innvendt at det ikke er riktig å skrive at "..B var den reelle eier.", og hevder at den reelle eier av en eiendom er den som figurerer på skjøtet. Angell forklarte under hovedforhandlingen at han mente det forelå et proformalån. Banken hadde fått opplyst at Wolland og A var samboere og skulle bo sammen på eiendommen. Dette var ikke riktig. Videre hadde man undersøkt Wollands økonomi og funnet at han ikke hadde noen mulighet for å betjene lånet. Han hadde en skattbar inntekt på noe over kroner og en gjeld på 7 millioner. Han hadde også store lån i gråmarkedet. At Angell formulerte dette slik at B var den reelle eier er ikke påfallende eller gir grunnlag for erstatningsplikt. Angell opplyste videre at tiltalen som nevnt ble rettet 2. februar på grunnlag av nye opplysninger fra Wolland om hvilke opplysninger som var sendt inn tidligere. Femte avsnitt i tiltalen ble endret av førstestatsadvokat Stanghelle slik: A og Wolland undertegnet på dokumentene som ble sendt til banken ved etableringen av lånet. A, B og Wolland gjorde ikke noe for å forhindre at lånepapirene ble sendt til banken og at lånet ble utbetalt, selv om de var kjent med at lånet blant annet bygget på uriktige opplysninger om kjøpesum. Utover å tydeliggjøre at det ikke var Wolland selv som sendte dokumentene til banken, er det ikke egentlig noen realitetsforskjell på denne og de tidligere tiltalene. Under ankeforhandlingene nedsubsumerte påtalemyndighetene forholdet fra forsettlig til grovt uaktsomt bedrageri. Lagmannsretten gjorde det kjent at den ikke ville føle seg bundet av dette. Flertallet en fagdommer og 3 meddommere dømte Wolland for medvirkning TVI-OTIR/04

20 til grovt uaktsomt bedrageri. Mindretallet to fagdommere og en meddommer stemte for fellelse for medvirkning til forsettlig grovt bedrageri. Wolland har sterkt framhevet at han ikke ble dømt for bedragerske handlinger, bare for ikke å ha oppfylt sin aktsomhetsplikt overfor banken. Retten peker på at også medvirkning til et grovt uaktsomt bedrageri er straffbart, og en sterkt infamerende og klanderverdig handling. Straffen ble satt til fengsel i 90 dager, som ble gjort betinget på grunn av tidsforløpet. Erstatningskravet må også vurderes på denne bakgrunn. Etter rettens mening er det klart at Angells utforming av tiltalebeslutningen ikke var erstatningsbetingende. Påtaleunnlatelsen mot C var utelukkende begrunnet i prosessøkonomiske hensyn. Det er derfor ingen konflikt mellom tiltalen og påtaleunnlatelsen, selv om det var C som utførte forfalskningene. Wolland var også siktet for dokumentfalsk under post II til siktelsen av Denne ble først henlagt Heller ikke her kan det rettes noen bebreidelse mot Angell for at han ikke henla posten tidligere i den perioden han hadde ansvar for saken. Man ville også avvente påtalemessig avgjørelse for denne posten til man hadde en rettskraftig avgjørelse om utlevering av dokumenter. Det framgår av ØKOKRIMS påtegning at i innlevert materiale fra Wolland fantes 47 dokumenter med ordet "Strandveien" ( den aktuelle eiendommens adresse) og 285 dokumenter med navnet "Hurum". ØKOKRIM og Angell hadde derfor god grunn til å avvente endelig vurdering av denne posten til man fikk større innsyn i hva dette dreide seg om. Angell hadde lenge vært klar over at det var C som utførte forfalskningen, men Wolland kunne ha medvirket. Uttalelser i SortlandsAvisa er gjengitt over. Angell ble bedt om å kommentere tiltalen, og svarte slik: Jeg kan ikke si noe mer enn det som står i tiltalen. Vi tar bare ut tiltale når vi er overbevist om at det er begått straffbare handlinger, og at vi kan bevise straffskyld, sier Arnt Angell, førstestatsadvokat i Økokrim. For øvrig ville han ikke kommentere andre spørsmål, men viste bare til tiltalen. Etter rettens oppfatning svarte Angell bare det selvsagte. Hans uttalelse er i samsvar med vanlig påtalepraksis. Uttalelsen er en generell uttalelse om mistankenivået for tiltaler, og forsterker ikke den ærekrenkende påstand som allerede ligger i selve tiltalen. Uttalelsen er da ikke i strid med uskyldspresumsjonen i EMK art. 6 (2). Uttalelsen er ikke erstatningsbetingende. Begge de personlig saksøkte skal etter dette frifinnes TVI-OTIR/04