Boets inntredelsesrett

Transkript

1 Boets inntredelsesrett -En juridisk analyse av konkursboets rett til inntreden i skyldnerens kontrakter Kandidatnummer: 564 og 628 (gruppeoppgave) Leveringsfrist: 25.november 2016 Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Fremstilling av emne Problemstilling og avgrensning Metode og rettskildebildet Videre fremstilling KORT OM HOVEDREGELEN I DEKNL. 7-3 FØRSTE LEDD Partene VIRKEOMRÅDE Andre lovbestemmelser Spesialreglene i deknl flg Vedkommende rettsforholds egenart VILKÅR Det må foreligger en avtale Avtalen må være uoppfylt og gjensidig tyngende Avtalen må være gyldig Enighet Avtalekompetanse Inngåelsesmåte Avtalens innhold Avtalen må være reell Må avtalen ha en økonomisk verdi? Det må ikke foreligge mislighold fra skyldnerens side som er uten direkte sammenheng med insolvensen Hensyn bak deknl. 7-7 første ledd siste punktum Mislighold Forholdet til ugyldighet Den annen part må få avklaring i tide Uten ugrunnet opphold Tar stilling til Avtalens art må ikke hindre boets inntreden Personlig oppfyllelse Personlig karakter Solvens er en relevant forutsetning i

3 Kredittavtaler Garantiavtaler Avtaler om stiftelse av ansvarlig selskap Store utbetalinger fra boets side Langsiktige kontrakter Hvordan dette bidrar til å definere innholdet av avtalens art VIRKNINGEN AV BOETS INNTREDEN Hovedregelen Unntak fra hovedregelen i deknl. 7-4 første ledd Rett til delvis inntreden En enhet Løpende ytelser Boet må stille sikkerhet for oppfyllelse Sikkerhetens form og størrelse Utvidet oppsigelsesadgang Oppsigelsesfristen Tap medkontrahenten lider Rett som er beskyttet ved tinglysning eller annen måte VIRKNINGEN AV AT BOET IKKE TRER INN Medkontrahentens hevingsrett Krav på erstatning Medkontrahenten vil fastholde avtalen LITTERATURLISTE ii

4 1 INNLEDNING 1.1 Fremstilling av emne Enhver person, både juridisk og fysisk, kan gå konkurs. Konkurs kan begjæres dersom en person er insolvent, jf. konkursloven 1 (heretter kkl.) 60. Det er to vilkår som må være oppfylt for at et person skal anses insolvent. For det første må han være betalingsudyktig og for det andre må han være i økonomisk underbalanse, jf. kkl. 61. Den insolvente personen omtales i konkurssammenheng som enten skyldner eller debitor. Ved konkurs mister skyldneren rådigheten over sin formue, jf. kkl. 100 første ledd. Når konkurs er åpnet, oppnevnes det en bostyrer, jf. kkl. 77 første ledd. Bostyrer overtar rådigheten over skyldnerens formue, og boet opprettes som et nytt midlertidig rettssubjekt. Konkursboets oppgave er å foreta en sanering av skyldnerens formue, og herunder skaffe dekning til skyldnerens kreditorer. Selv om boet opprettes som et nytt rettssubjekt fortsetter skyldneren å eksistere som eget rettssubjekt også under konkursen. For at boet skal kunne oppfylle sin oppgave om å skaffe dekning til skyldnerens kreditorer, må de ha adgang til å ta beslag i skyldnerens formuesgoder. En slik rett fremgår av dekningsloven (heretter deknl.) 2 2-2, som er hovedregelen om beslagsretten. Skal boet innhente mest mulig midler, må bobehandlingen være rasjonell. I dette hensynet ligger at boet må opptre forsvarlig, og at valgene de tar er begrunnet i at dette er det beste for bobehandlingen. Herunder ligger at valgene boet tar, er de som i størst grad gagner kreditorfellesskapet. De skal søke å hente ut mest mulig av skyldnerens aktiva for å oppnå størst mulig dekning av kreditorenes fordringer. Det er imidlertid også andre hensyn som kan spille inn i boets vurderinger. Det er ikke alltid at de valgene som anses å være rasjonell for bobehandlingen generelt, også er det mest lønnsomme for kreditorene. Et interessant spørsmål her kan være om hensynet til en rasjonell bobehandling egentlig kan anses å være en plikt. Bakgrunnen for at vi reiser dette spørsmålet er at boet kan bli saksøkt av kreditorene etter alminnelige erstatningsrettslige regler dersom de mener at boet ikke har opp- 1 Lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs (konkursloven) 2 Lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) 1

5 trådt forsvarlig. At boet kan bli saksøkt, kan tyde på at boet plikter å foreta en rasjonell bobehandling. På den annen side omtales rasjonell bobehandling som et hensyn i dekningslovens forarbeider. 3 Det blir også omtalt som et hensyn i litteraturen, se eksempelvis Nazarian 4 og Andenæs 5. På bakgrunn av dette mener vi at det er mest korrekt å omtale rasjonell bobehandling som et hensyn snarere enn en plikt. I det følgene tar vi derfor utgangspunkt i dette. Skyldneren kan i tiden før konkurs ha inngått gjensidig tyngende kontrakter med en annen part, også kalt medkontrahent. Disse avtalene kan representere en betydelig verdi og en vesentlig del av skyldnernes aktiva. Konkursboet kan ha behov for å nyttiggjøre seg av disse verdiene for å ivareta kreditorenes interesse i å få dekt sine fordringer. Denne kreditorinteressen har lovgiver tatt hensyn til ved å gi boet en særskilt beslagsrett i skyldnerens kontrakter gjennom regelen om boets inntredelsesrett i deknl. 7-3 første ledd. 1.2 Problemstilling og avgrensning Oppgavens problemstilling lyder: Boets inntredelsesrett -En juridisk analyse av konkursboets rett til å tre inn i skyldnerens kontrakter. I denne oppgaven skal vi foreta en juridisk analyse av konkursboets rett til inntreden i skyldnerens kontrakter. Utgangspunktet tas i deknl. 7-3 første ledd, som er hovedregelen for boets inntredelsesrett. Andre regler i deknl. kapittel 7 vil også analyseres for å belyse rekkevidden av boets inntredelsesrett. Temaet om boets inntredelsesrett er omfattende, og det har derfor vært nødvendig å foreta noen avgrensninger. Oppgaven avgrenses til å omhandle gjeldende norsk konkursrett. Vi kommer dermed ikke til gå inn på internasjonal insolvensrett. I tillegg vil oppgaven avgrenses til å kun omhandle konkurs. Dette innebærer at vi ikke vil behandle gjeldsforhandling og insolvent dødsbo. Videre er det i hovedsak de generelle reglene knyttet til boet inntredelsesrett som vil bli behandlet. Spesialreglene i deknl flg. vil det ikke gås særlig inn på. 3 NOU 1972:20 s. 68 og Nazarian (2012) s Andenæs (2009) s

6 1.3 Metode og rettskildebildet Oppgavens metodiske tilnærming baserer seg på alminnelig rettskildelære. Vi vil i vår analyse derfor ta utgangspunkt i lovtekst. Den sentrale loven for boets inntredelsesrett er dekningsloven av Denne inneholder de materielle reglene knyttet til blant annet beslagsretten, omstøtelse, boets inntredelsesrett og prioritetsreglene. Konkursloven fra samme år regulerer på sin side de prosessuelle reglene på konkursrettens område, og vil bli benyttet der det er nødvendig for å analysere reglene om boets inntredelsesrett. Et særtrekk ved konkurslovgivningen er at reglene i hovedsak er preseptoriske. 6 Dette innebærer at reglene ikke kan fravikes ved avtale. NOU 1972:20 Gjeldsforhandling og konkurs er forarbeidene til både dekningsloven og konkursloven, og belyser både de prosessuelle og materielle reglene i konkursretten. Forarbeidene er sentrale for å avklare hva som er bakgrunnen for, og hva som ligger i, de ulike bestemmelsene i dekningsloven og konkursloven. For å analysere boets inntredelsesrett er det, i tråd med alminnelig metodelære, derfor nødvendig å se hen til disse forarbeidene. På bakgrunn av dette vil forarbeidene i det videre bli benyttet i stor grad. Det er lite rettspraksis knyttet til konkursboets inntredelsesrett. Andenæs skriver at dette kan tyde på at det er lite konfliktstoff på området. 7 Vi tenker at det kan være ulike årsaker som ligger bak dette. Blant annet kan det tyde på at reglene om boets inntredelsesrett fungerer, men det også tyde på at reglene er upraktiske. Som vi kan se er det ikke gjort noen undersøkelser for å avklare hva årsaken til dette er. Ettersom det foreligger lite rettspraksis, vil vi i liten grad benytte oss av dette. Stort sett vil rettspraksis kun bli brukt for å illustrere og supplere drøftelsene. Juridisk litteratur har relativt liten vekt som rettskildefaktor, men likevel ganske stor faktisk innflytelse. 8 Skoghøy hevdet i sin artikkel fra 1996 at Høyesterett i de senere årene har vist seg mer tilbøyelig med å henvise til og sitere fra juridisk teori. 9 Dette viser at juridisk litteratur er relevant når en skal vurdere rettslige spørsmål, og at litteraturen gis en veiledende funksjon. Slik sett kan litteraturen gi uttrykk for festnet praksis. Vi har i denne oppgaven i stor grad benyttet oss av litteraturen som rettskilde. Dette har vi gjort for å innhente ytterligere informasjon 6 Nazarian (2012) s Andenæs (2009) s Eckhoff (2001) s Skoghøy (1996) s

7 knyttet til boets inntredelsesrett, og belyse hvordan gjeldende rett er i dag. Litteraturen gir også grunnlag for ulike vinklinger og tolkinger knyttet til boets inntredelsesrett. Det er lite rom for reelle hensyn og skjønnsmessige vurderinger på konkursrettens område. Reglene skal være rettsteknisk enkle og ikke virke prosessfremmende, dette tilsier at en burde vise forsiktighet med å bruke rimelighetshensyn. 10 Det er likevel noen hensyn som må tas i betraktning, for eksempel hensynet til en rasjonell bobehandling. Andre hensyn kan også få betydning i enkelte tilfeller, men ikke alle har like stor rettskildemessig vekt. Konkursrådet har en rådgivende og veiledende funksjon. De utgir egne publikasjoner som inneholder utredninger, anbefalinger og stoff om de praktiske sidene ved konkursbehandling. 11 Konkursrådets målsetning er blant annet å fremme harmonisering av praksis i de forskjellige landsdelene. 12 Slik sett kan konkursrådets uttalelser anses å være relevant for å belyse hvordan retten i praksis fungerer. Noen stor rettskildemessig vekt har uttalelsene imidlertid ikke. I denne oppgaven har vi i liten grad benyttet oss av konkursrådets uttalelser, da de ikke har gitt ytterligere bidrag til vår analyse. Dekningsloven har blitt til i nordisk samarbeid, og reglene i de nordiske landene sammenfaller i stor grad. 13 Nordisk konkurskonvensjon 14 er sentral for det nordiske samarbeidet når det kommer til grenseoverskridende konkurser. Nordisk konkurskonvensjon gjelder imidlertid ikke for boets inntredelsesrett, jf. konvensjonens art. 9 som også henviser til dekningslovens kapitel 7. Vi kommer derfor ikke til å gå nærmere inn på dette, og oppgaven er i tillegg avgrenset til å ikke omfatte grenseoverskridende konkurs. Boets inntreden i skyldnerens kontrakter knytter seg til konkursretten, men også til kontraktsretten. Dette innebærer at også de alminnelige kontraktsrettslige regler gjelder for avtaleforhold i konkurs, for eksempel reglene om ugyldighet og mislighold. Dekningsloven kapittel 7 om skyldnerens kontraktsmessige forpliktelser omhandler avtaler i en konkurssituasjon. De er spesialregler sammenlignet med den alminnelige kontraktsretten, som gjelder kontrakter generelt. 10 Nazarian (2012) s Andenæs (2009) s Konkurådet (2000) s. 3 (forord) 13 Andenæs (2009) s Lov 11. Juli 1933 Konvensjon mellem Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige om konkurs 4

8 Vi kan dermed si at dekningslovens regler om boets inntredelsesrett er lex specialis, og de ved motstrid vil gå foran kontraktsrettslige regler. Kontraktsrettens regler vil bli behandlet der det er nødvendig for å analysere reglene om boets inntredelsesrett. 1.4 Videre fremstilling I det videre skal vi foreta en juridisk analyse av konkursboets rett til inntreden i skyldnerens kontrakter. Først kommer en kort og generell innledning knyttet til hovedregelen om boets inntredelsesrett i deknl. 7-3 første ledd, under punkt 2. I punkt 3 vil vi se på deknl. kapittel 7 sitt virkeområde, dette for å avklare i hvilke tilfeller dekningslovens generelle regler om boets inntredelsesrett får anvendelse. Deretter vil vi i punkt 4 analysere vilkårene for boets inntredelsesrett. I punkt 5 tar vi for oss virkningen av at boet velger å tre inn i skyldnerens avtaler, og ser på hva konsekvensene er for boet og medkontrahenten. Avslutningsvis i punkt 6 tar vi for oss virkningen av at boet velger å ikke tre inn, her vil vi også se på hva som skjer med tanke på boet og medkontrahenten. Helt til slutt i oppgaven følger litteraturlisten. 5

9 2 Kort om hovedregelen i deknl. 7-3 første ledd Hovedregelen om boets inntredelsesrett følger av dekningsloven 7-3 første ledd første punktum, og lyder: Kommer skyldnerens bo under konkursbehandling, har konkursboet rett til å tre inn i de gjensidig tyngende avaler skyldneren har sluttet. Konkursboet er gjennom hovedregelen i deknl. 7-3 første ledd gitt en rett til å velge om de vil tre inn i skyldnerens gjensidig tyngende kontrakter. Denne adgangen bidrar til at boet kan nyttiggjøre seg av de verdier som måtte ligge i skyldnerens avtaler, og på denne måten oppfylle formålet om å skaffe dekning til kreditorene. Formuesgoder som tilhører skyldneren på beslagstiden kan boet som hovedregel beslaglegge, jf. deknl Dersom den annen parts ytelser ikke er overgitt til skyldneren før boåpningen eller hvis den annen part har tatt gyldig forbehold om tilbakeføring, inngår ikke ytelsen i bomassen. Boet har da behov for inntreden for å kunne skaffe seg den annen parts ytelse, eller verdien av denne. 15 Inntredelsesretten kan dermed anses som en spesiell form for beslagsrett sammenlignet med hovedregelen i deknl Formålet med inntredelsesretten er i følge dekningslovens forarbeider å ivareta hensynet til en rasjonell bobehandling. 16 Dette hensynet ble også nevnt innledningsvis i oppgavens punkt 1.1, og er viktig når boet skal vurdere om de ønsker å tre inn i skyldnerens avtaler. Hensynet innebærer blant annet at inntreden må være hensiktsmessig for boet. I det videre vil vi gå nærmere inn på reglene knyttet til boets inntredelsesrett. 15 Andenæs (2009) s Andenæs (2009) s

10 2.1 Partene Før vi går inn på en nærmere analyse av boets inntredelsesrett, vil vi kort se på forholdet mellom de ulike partene i forbindelse med boets inntreden. Konkursboet har en valgrett for om de ønsker å tre inn i skyldnerens kontrakter. Forholdet mellom partene vil dermed bero på om boet velger å benytte sin rett til inntreden etter deknl. 7-3 første ledd. Trer boet inn i skyldnerens kontrakter, blir boet part i avtaleforholdet, jf. deknl. 7-4 første ledd. Skyldnerens medkontrahent blir da også boets medkontrahent. Det kan i denne forbindelse stilles spørsmål om skyldneren fortsatt forblir part i avtalen, eller om boet tar over skyldnerens plass som avtalepart. Bakgrunnen for dette spørsmålet er at konkursrådets har uttalt at boet blir som hovedregel part i avtalen i tillegg til skyldneren, se dekningsloven 7-4 første ledd. 17 Leser man ordlyden i deknl. 7-4 første ledd, taler denne om at konkursboet trer inn i skyldnerens avtale. Bestemmelsen sier ingenting om at skyldneren trer ut av avtaleforholdet. Dersom dette skulle vært tilfellet, tenker vi at det ville være naturlig om dette kom til uttrykk i bestemmelsen. Dette kan tale for at skyldneren ikke trer ut av avtaleforholdet, og at boet blir part i tillegg til skyldneren. Videre omtaler også dekningslovens forarbeider konkursboet som uvedkommende tredjemenn som ingen av partene ønsker å beskytte.18 Ved konkurs mister skyldneren, som nevnt, rådigheten over sin formue, jf. kkl. 100 første ledd. Skyldneren kan dermed ikke opptre aktivt som avtalepart. At konkursboet ved inntreden også kan bringe avtalen til opphør, synes vi taler for at konkursboet tar skyldnerens plass som avtalepart. Det ville være noe merkelig om skyldneren fortsatt skulle anses som part i avtaleforholdet, men uten å kunne hindre at konkursboet avslutter avtaleforholdet som sådan. Likevel tyder kildene som er nevnt overfor på at skyldneren formelt sett fortsatt er part, men at han blir passiv grunnet sin manglende rådighet. Drøftelsen overfor søker ikke å besvare spørsmålet klart. Ettersom skyldneren uansett om han trer ut eller forblir i part i avtalen, stilles noe på sidelinjen, har vi i det følgende valgt å stort sett fokusere våre drøftelser rundt boet og medkontrahenten som avtaleparter. 17 Konkursrådet (2000) s NOU 1972:20 s

11 3 Virkeområde Dekningsloven kapittel 7 omhandler skyldnerens kontraktsmessige forpliktelser, og gjelder både for gjeldsforhandling, konkurs og insolvent dødsbo, med mindre noe annet er bestemt, jf. deknl. 1-6 annet ledd. Vi skal, som nevnt i punkt 1.2, kun ta for oss konkurs. Dekningsloven 7-1 regulerer kapittelets virkeområde. Her fremgår det at reglene i deknl. kapittel 7 bare kommer til anvendelse når ikke annet følger av andre lovbestemmelser eller vedkommende rettsforholds egenart. Reglene i 7-2 til 7-9 kommer heller ikke til anvendelse når annet følger av 7-10 flg.. Spørsmålet blir i det følgende hva det innebærer at reglene i deknl. kapittel 7 må vike for andre lovbestemmelser, herunder deknl flg., og hvordan dette påvirker konkursboets inntredelsesrett. Særlige spørsmål som knytter seg til forbeholdet om vedkommende rettsforholds egenart behandles nærmere under punkt Andre lovbestemmelser Av deknl. 7-1 første punktum går det frem at bestemmelsene i deknl. kapittel 7 bare kommer til anvendelse dersom ikke annet følger av andre lovbestemmelser. En naturlig tolking av ordlyden tilsier at det må dreie seg om andre bestemmelser som er gitt i lovs form. Dette innebærer at bestemmelsen må være gitt som en formell lovregel i samsvar med reglene i Grunnloven Dekningslovens forarbeider uttaler i denne sammenheng at deknl. 7-1 innebærer at reglene i lovens kapittel 7 om gjensidig bebyrdende kontrakter, først og fremst er av subsidiær karakter. 20 Det vil si at dersom det er spesielle regler for de enkelte kontraktstyper, skal disse benyttes, selv om regelen måtte avvike fra de generelle reglene i deknl. 7-2 til 7-9. En tilsvarende regel vil imidlertid allerede følge av det alminnelige tolkningsprinsippet lex specialis, hvor spesielle regler ved motstrid går foran generelle. 19 Lov 17. mai 1814 Kongeriket Norges Grunnlov (Grunnloven) 20 NOU 1972:20 s

12 Hensynet bak en slik bestemmelse kan først og fremst begrunnes i at forskjellige typer kontrakter vil ha ulike interesser og behov som må ivaretas. Det er dermed ikke alltid slik at de generelle reglene i dekningsloven vil kunne anvendes for den aktuelle kontraktstype, da dette kan medføre uheldige resultater. En naturlig følge av dette vil være å anvende spesialregler for den aktuelle kontraktstype, dersom slike skulle eksistere. Dette var også et av problemområdene da dekningslovens regler skulle utformes. Det ble til slutt valgt en generell utforming av reglene om boets inntredelsesrett, med noen spesialregler for enkelte kontraktstyper. I forarbeidene gis det imidlertid uttrykk for at løsningen ikke var helt ideell, nettopp fordi ulike kontraktstyper krever forskjellige regler. Bakgrunnen for at en slik løsning likevel ble valgt, var at utformingen av spesialregler for alle kontraktstyper ville ta lang tid. Det var allerede et relativt stort behov for en regulering på området. 21 De generelle reglene i deknl. kapittel 7 er i utgangspunktet preseptoriske, noe som innebærer at boets rett ikke kan begrenses i avtalen mellom partene, jf. deknl. 7-1 motsetningsvis. 22 Det er på den annen side ikke noe i veien for at boet gis en bedre stiling enn etter lovens regler, eller at boet selv inngår en avtale med den annen part. Bestemmelsen i deknl. 7-1 åpner imidlertid opp for at andre lovbestemmelser kan ha andre regler, som igjen kan gi partene adgang til å avtale noe annet enn det som fremgår av reglene i deknl. kapittel 7. Dette er, som nevnt, fordi reglene i deknl. kapittel 7 må vike for eventuelle spesialregler. Et eksempel på dette finner vi i lov om finansiell sikkerhetsstillelse 23 (heretter fstl.) 6. Bestemmelsen omhandler partenes adgang til å avtale såkalt sluttavregning dersom bestemte begivenheter skulle inntre. Med sluttavregning siktes det til at partenes forpliktelser omgjøres til pengekrav og gjøres opp ved motregning, jf. fstl. 6 annet ledd første punktum. Som det fremgår av bestemmelsens første ledd annet punktum, kan dette skje uten hinder av den generelle reglen i deknl Partene kan dermed på grunnlag av dette avtale en ordning som avviker fra dekningslovens regler. 21 NOU 1972:20 s Andenæs (2009) s Lov 26. mars 2004 nr. 17 om finansiell sikkerhetsstillelse (lov om finansiell sikkerhetsstillelse) 9

13 Partenes adgang til å avtale at avtalen skal holdes utenfor bobehandlingen må, som nevnt, bero på lovbestemmelsene på vedkommende område. Det er bare gjennom slike spesialregler partene har adgang til å fravike dekningslovens kapittel 7 til ugunst for boet. Dette kan også støttes opp av formålet med bobehandlingen. Boets oppgave er først og fremst å sørge for dekning til kreditorene. Dersom partene skulle hatt adgang til å unnta en avtale fra bobehandling, uten særskilt hjemmel, ville dette lett kunne medføre store ulemper for boet i form av unndragelse av verdier. En mulig konsekvens av dette ville være at det ble mindre midler til kreditorfellesskapet. Vi ser dermed at dersom andre lovbestemmelser går foran dekningslovens regler, kan dette innebære at boets inntredelsesrett og valgrett svekkes, sett i forhold til om de alminnelige reglene i dekningsloven skulle fått anvendelse. Det er imidlertid ikke gitt at boet kommer dårligere ut selv om boets inntredelsesrett blir snevrere. Boets stilling kommer an på flere ulike forhold, blant annet hvilke rettigheter partene er gitt gjennom den andre lovbestemmelsen og hvor god avtalen er for boet. På den annen side vil trolig boet ikke velge å tre inn i en ugunstig avtale, slik at boets snevrere valgrett nesten uansett vil virke negativt. Boet er best egnet til å vurdere selv om inntreden i den aktuelle avtalen vil være hensiktsmessig. Dersom de ikke gis en valgmulighet, kan dette medføre at boet går glipp av eventuelle verdier i skyldnerens avtaler. Om boet faktisk kommer dårligere ut dersom andre lovbestemmelser gir partene adgang til å avtale fravikende løsninger, vil imidlertid kunne variere. Det er heller ikke gitt at alle spesialbestemmelsene gir boet en snevrere inntredelsesrett Spesialreglene i deknl flg. Av deknl. 7-1 annet punktum følger det at de generelle reglene i deknl. 7-2 til 7-9 heller ikke får anvendelse når annet følger av 7-10 flg.. Bestemmelsen henviser til spesialreglene om leie av fast eiendom, arbeidsavtaler, avtaler om produksjonsavgift, gaver og for langsiktige kraftavtaler m.m. Dette forbeholdet innebærer at de generelle reglene i deknl. 7-2 til 7-9 ikke alltid får anvendelse dersom kontraktstypen omfattes av spesialreglene i deknl flg. Det blir her nødvendig med en tolking av bestemmelsene. Spesialreglene er imidlertid ikke uttømmende, og de generelle reglene vil få anvendelse såfremt tilfellet ikke reguleres av spesialbestemmelsen. Det bestemmelsen i deknl. 7-1 annet punktum sier, er at dersom spesialregelen og en av de gene- 10

14 relle reglene i deknl. 7-2 til 7-9 skulle inneha en regulering av det samme tilfellet, skal spesialregelen benyttes. Vi ser dermed at regelen i deknl. 7-1 annet punktum trolig kan ses på som en særvariant at forbeholdet om andre lovbestemmelser i deknl. 7-1 første punktum. I tillegg kan regelen ses på som en parallell til rettsforholdets egenart, da kontraktstypene som deknl. 7-1 annet punktum henviser til, trolig uansett vil være av slik egenart at de må unntas fra de generelle reglenes virkeområde. Regelen følger allerede av det alminnelige tolkningsprinsippet lex specialis, se oppgavens punkt 3.1. Bestemmelsen ble imidlertid inntatt som en påminnelse om at reglene i deknl til 7-14 er spesialregler. 24 Hvordan anvendelsen av spesialreglene i deknl flg. vil påvirke boets inntredelsesrett, vil variere alt ettersom hvilke regler som får anvendelse. Det er ikke gitt at boets inntredelsesrett blir svekket. Boet gis etter disse reglene stort sett inntredelsesrett, men med noen særreguleringer som er tilpasset den aktuelle kontraktstypen. 3.2 Vedkommende rettsforholds egenart Reglene i deknl. kapittel 7 kommer heller ikke til anvendelse dersom annet følger av vedkommende rettsforholds egenart, jf. deknl. 7-1 første punktum annet alternativ. Spørsmålet i det følgende blir hva som ligger i dette, og hvor terskelen ligger for å anvende dette forbeholdet. En naturlig språklig forståelse av vedkommende rettsforholds egenart vil kunne tilsi at det må være noe særegent eller spesielt med den rettslige relasjonen mellom partene. Når en snakker om egenart, peker dette mot det som kjennetegner det spesielle rettsforholdet. I forbindelse med skyldnerens kontrakter kan en mulig forståelse dermed være at det siktes til særegenheter ved den aktuelle kontraktstype. Dekningslovens forarbeider uttaler at i forbeholdet om vedkommende rettsforholds egenart ligger at reglene i deknl. kapittel 7 i prinsippet er preseptoriske. Det er dermed ikke nok at en avvikende løsning følger av vedkommende kontrakt, den må følge av kontraktstypens egenart Ot.prp.nr.50 ( ) s NOU 1972:20 s

15 Det må dermed være noe ved selve kontraktstypen som tilsier at boet ikke kan gis inntreden etter lovens generelle regler. Bakgrunnen for et slikt forbehold for de alminnelige reglenes anvendelse kan begrunnes i at disse reglene ikke alltid lar seg anvende på sterkt avvikende kontraktstyper, eller at reglenes anvendelse på slike kontrakter kan føre til klart uheldige resultater. 26 Begrunnelsen vil dermed i stor grad vær den samme som for reglene nevnt i oppgavens punkt 3.1 og om andre lovbestemmelser og spesialreglene i deknl flg. Videre uttrykker forarbeidene at forbeholdet om rettsforholdets egenart først og fremst er ment som en fullmakt for domstolene til å fravike normalmønsteret, og til å utforme regler som passer bedre for vedkommende kontraktstype. 27 Med uheldige resultater siktes det trolig til de problemer som kan oppstå dersom en benytter regler som ikke er egnet til å regulere den aktuelle kontraktstypen. Dette kan eksempelvis være dersom en bruker hovedregelen i deknl. 7-3 første ledd på entreprisekontrakter. Entreprisekontrakter er ofte kompliserte og består av en rekke ulike elementer. Benyttes de generelle reglene på denne kontraktstypen vil det lett kunne oppstå en rekke avgrensningsspørsmål, særlig for de tilfeller som deknl. 7-3 første ledd ikke regulerer. Det kan dermed trolig sies at de uheldige resultatene må knytte seg til de praktiske sidene ved gjennomføringen av avtalen som sådan, snarere enn hvordan avtalepartene kommer ut av avtalen. Vi ser at forbeholdet om vedkommende rettsforholds egenart bidrar til å hindre de uheldige resultatene som kunne oppstå dersom en benyttet lovens alminnelige regler om boets inntredelsesrett. I stedet er det gitt adgang til å fravike de alminnelige reglene, selv om det ikke skulle eksistere andre lovbestemmelser for vedkommende kontraktstype. Domstolene er dermed gitt mulighet til enten å gi boet inntredelsesrett på andre vilkår, gjennom å utforme regler som passer bedre, eller ved å nekte boet inntreden. Et eksempel på en avtale hvor det kunne være aktuelt å fravike deknl. 7-3 første ledd på grunn av rettsforholdets egenart, er hvor skyldneren har bestilt et portrett av sine døtre fra medkontrahenten. Medkontrahenten er her en kjent kunstner. Avtalen vil kunne være så personlig for 26 NOU 1972:20 s NOU 1972:20 s

16 skyldneren at å gi boet mulighet til å realisere portrettet gjennom inntreden, trolig føre til uheldige konsekvenser. Dersom boet kunne selge et personlig portrett av skyldnerens familie ville dette fremstå som urimelig for skyldneren, som heller ikke har samtykket til dette. Løsningen ville være å nekte boet inntreden begrunnet i rettsforholdets egenart, jf. deknl. 7-1 første punktum annet alternativ. Trolig ville boet i dette tilfellet også bli nektet inntreden etter vilkåret om avtalens art i deknl. 7-3 annet ledd. Mer om avtalens art følger i punkt 4.4. Svært personlige gjenstander kan også unntas fra kreditorbeslag etter deknl Et spørsmål kan være om forbeholdet om rettsforholdets egenart innebærer at hele deknl. kapittel 7 ikke får anvendelse, eller om en må vurdere anvendelsen i forhold til hver enkelt bestemmelsen i kapittelet. Vi tenker at det naturlige vil være å vurdere reglenes anvendelse for hver enkelt bestemmelse. På denne måten vil en kunne benytte de generelle reglene i deknl. kapittel 7 så langt de passer, selv om rettsforholdets egenart skulle tilsi at noen av bestemmelsene må unntas for den konkrete kontrakt. På den annen side knytter de fleste av dekningslovens generelle regler seg til boets inntredelsesrett, og det må derfor stilles spørsmål om reglene får noen selvstendig anvendelse dersom hovedregelen i deknl. 7-3 første ledd ikke kan benyttes. Et interessant spørsmål vil også være hvor terskelen går for at boet skal kunne hindres inntreden med begrunnelse i rettsforholdets egenart. Mye kan tale for at terskelen må være høy. Boets oppgave er å skaffe dekning til kreditorene, og de har dermed behov for å innbringe de midler som eksisterer. Dette omfatter også de verdiene som ligger i skyldneren gjensidig bebyrdende kontrakter. Dette tilsier at det burde kreves en del før medkontrahenten kan kreve avtalen unntatt fra boets inntredelse etter deknl. 7-1 første punktum annet alternativ. Slik også Sandvik skriver, vil det at den generelle regelen i deknl. 7-3 første ledd er formulert i loven få betydning. Det skapes her en presumsjon om at regelen i deknl. 7-3 første ledd skal anvendes, og at den som vil hevde en annen løsning må godgjøre at denne følger av rettsforholdets egenart. 28 Den som da normalt har bevisbyrden er medkontrahenten, det er han som gjerne ønsker å hindre boets inntredelsesrett. Når en taler om å godtgjøre, vil dette innebære at vedkommende må overbevise eller sannsynliggjøre noe. I forbindelse med rettsforholdets egenart må det sannsynliggjøres at avtalen er av slik egenart at boet ikke bør tillates å tre inn etter regelen i deknl. 7-3 første ledd. 28 Sandvik (1985) s

17 Trolig må vurderingen av om avtalen skal holdes utenfor boets inntredelsesrett knyttes opp mot om inntreden vil skape klart uheldige resultater. Vurderingstemaet klart uheldige resultater fremgår av dekningslovens forarbeider som noe deknl. 7-1 søker å unngå. 29 Dette virker dermed som et naturlig utgangspunkt for vurderingen av hvor terskelen ligger for forbeholdet om vedkommende rettsforholds egenart. Tjaum skriver at det er problemer knyttet til det å operere med regler som i utgangspunktet skal gjelde for alle type kontrakter, og at det blir derfor behov for unntak som i prinsippet er nokså vide. 30 Forfatteren skriver om dette i sammenheng med at hovedregel deknl. 7-3 første ledd trolig er mer formell enn reell, grunnet alle unntakene som finnes. Vi tenker likevel at dette kan tale for at terskelen for å unnta en kontrakt fra boets inntredelsesrett etter rettsforholdets egenart, ikke kan være så høy at boet gis inntreden i sterkt avvikende kontraktstyper. Terskelen for når en kontrakt kan unntas fra boets inntredelsesrett etter deknl. 7-1 første punktum annet alternativ om rettsforholdets egenart er altså noe vanskelig å fastsette klart. Vi kan heller ikke se at det foreligger noen kommentarer på dette i rettspraksis, og det er ellers lite vurdert. Som nevnt må en vurdering dermed knyttes opp mot om inntreden vil skape klart uheldige resultater. Terskelen vil trolig også variere mellom de ulike kontraktsforhold. Etter vår mening kan imidlertid ikke terskelen være så lav at boet risikerer å miste muligheten til å utnytte de verdier som ligger i skyldnerens kontrakter. Hensynet til en rasjonell bobehandling tilsier derfor at boet i størst mulig grad burde gis adgang til å utnytte verdiene, og dermed skaffe dekning til kreditorene. På den annen side må imidlertid terskelen ikke være så høy at medkontrahenten mister den sikkerheten han har gjennom forbeholdet om rettsforholdets egenart. Terskelen for når en kontrakt kan unntas må i alle tilfeller bero på en konkret helhetsvurdering. Tar man dette med i vurdering av hva som ligger i forbeholdet om rettsforholdets egenart, kan en trolig se på bestemmelsen som en type sikkerhetsventil. Uheldige resultater kan avverges ved å nekte boet å tre inn i avtalen, selv om dekningslovens regler skulle tilsi noe annet. Hensynet til en rasjonell bobehandling tilsier imidlertid at terskelen for å benytte regelen i deknl. 7-1 første punktum annet alternativ må overstige et visst nivå, slik at boet ikke risikerer å gå glipp av viktige aktiva som kan tjene til dekning av kreditorenes fordringer. Det kan sies at 29 NOU 1972:20 s Tjaum (1996) s

18 lovgiver til en viss grad har imøtegått behovet for særregler for de ulike kontraktstypene, ved å gi en bestemmelse som unntar enkelte kontraktstyper fra de generelle reglenes virkeområde. Dette innebærer også at boets inntredelsesrett begrenses, enten ved at de nektes inntreden eller ved at inntreden gis etter andre regler eller på andre vilkår enn de som følger av dekningslovens generelle regler. 15

19 4 Vilkår Konkursboet har som hovedregel en rett til å tre inn i skyldnerens gjensidige tyngende avtaler, jf. deknl. 7-3 første ledd. Denne rettigheten er imidlertid underlagt flere og vesentlige unntak, noe som kan tyde på at hovedregelen kanskje er mer formell enn reell. 31 Utgangspunktet er at boet har en valgrett for om de vil tre inn i skyldnerens avtaler. En slik valgrett innebærer at boet ikke har en plikt til å tre inn, og at medkontrahenten på sin side ikke kan kreve at boet trer inn. For leieavtalers og arbeidsavtalers del trer boet automatisk inn, jf. henholdsvis deknl og At boet automatisk trer inn i disse avtalene vil si at boet ikke må foreta seg noe for å tre inn, boet trer inn uten særskilt vedtagelse, jf. deknl første ledd første punktum og 7-11 første ledd første punktum. Dette står i motsetning til andre avtaler som boet må ta stilling til for å tre inn i, jf. deknl. 7-3 første ledd siste punktum og oppgavens punkt for hva dette innebærer. Konkursboet trer likevel ikke automatisk inn i leieavtaler dersom de erklærer at de ikke vil tre inn senest fire uker etter konkursåpningen, og de stiller det leide til utleiers rådighet innen fristen, jf. deknl første ledd andre punktum. For arbeidsavtaler sin del trer heller ikke konkursboet automatisk inn dersom de erklærer at de ikke vil tre inn i arbeidsavtalen seneste tre uker etter konkursåpningen, jf. deknl første ledd andre punktum. Det er fire vilkår for boets inntredelsesrett. For det første må det foreligge en avtale å tre inn i. For det andre må det ikke foreligge mislighold fra skyldnerens side som er uten direkte sammenheng med insolvensen. For det tredje må den annen part få avklaring i tide. For det fjerde må avtalens art ikke hindre boets inntreden. Vilkåret om avtalens art er en spesialutforming av rettsforholdets egenart i deknl. 7-1 første punktum, se oppgavens punkt 3.2. Avtalens art favner noe videre enn rettsforholdets egenart, og dette vil vi gå nærmere inn på under oppgavens punkt 4.4. Vurderingene blir derfor ikke helt sammenfallende. På bakgrunn av dette har vi valgt å foreta to separate drøftelser, se oppgavens punkt 3.2 og 4.4. I det følgende vil vi analysere de fire vilkårene for boets inntredelsesrett i den overnevnte rekkefølge, i punktene 4.1 til NOU 1972:20 s

20 4.1 Det må foreligger en avtale Det første vilkåret for konkursboets inntredelsesrett er at det må foreligge en avtale som boet kan tre inn i. Dette vilkåret kommer til uttrykk i deknl. 7-3 første ledd første punktum. Det første spørsmålet som reiser seg her, er hva som ligger i begrepet avtale. Etter ordlyden kan man muligens si at avtaler kan kjennetegnes ved at partene rettslig har forpliktet seg til noe. Avtaleloven 32 (heretter avtl.) inneholder ingen definisjon av avtale. Vi har ingen allmenn definisjon av en avtale i norsk rett, heller ikke en konkursrettslig definisjon. Giertsen skriver at avtaler kan kjennetegnes ved at de er rettslig bindene, og ved at de kan håndheves av rettsapparatet, dersom det er nødvendig. 33 Det er flere forutsetninger som må være oppfylt for at en avtale skal anses å foreligge, og for at konkursboet skal kunne tre inn i en avtale etter deknl. 7-3 første ledd. Disse forutsetningene kommer til uttrykk både i avtaleretten og i konkursretten. Deknl. 7-3 er en spesialregel for avtalers stilling i konkurs, og er dermed lex specialis i forhold til avtaleretten. Da forutsetningene, som nevnt, kommer til uttrykk både i konkursretten og avtaleretten, vil både de konkursrettslige og de avtalerettslige forutsetningene bli behandlet i det følgende. Vi vil videre først ta for oss forutsetningene om at avtalen ikke kan være oppfylt og at avtalen må være gjensidig tyngende. Deretter vil vi ta for oss forutsetningen om at avtalen må være gyldig. Til slutt stiller vi spørsmål om avtalen må ha en økonomisk verdi for at konkursboet skal kunne tre inn i avtalen etter deknl. 7-3 første ledd Avtalen må være uoppfylt og gjensidig tyngende Den første forutsetningen for konkursboets inntredelsesrett i deknl. 7-3 første ledd er at avtalen må være helt eller delvis uoppfylt. Er avtalen ferdig oppfylt er det ikke noe igjen som boet kan tre inn i. Er avtalen delvis oppfylt kan boet tre inn i den resterende del av avtalen, jf. deknl. 7-4 annet ledd første punktum. Avtalen kan ikke ha bortfalt før boåpningen, da foreligger det heller ingen avtale å tre inn i for konkursboet etter deknl. 7-3 første ledd. 32 Lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer (avtaleloven) 33 Giertsen (2012) s. 1 17

21 Det fremgår av deknl. 7-3 første ledd første punktum at avtaler konkursboet har rett til å tre inn i, er de gjensidig tyngende avtaler skyldneren har sluttet. En avtale er gjensidig bebyrdende når alle parter har avgitt bindende løfter. 34 Det motsatte av en gjensidig avtale, er en ensidig avtale. En ensidig avtale eller disposisjon er typisk et gaveløfte. Et gaveløfte står seg heller ikke ellers i konkurs, jf. deknl første ledd. Begrensningen om at avtalen må være gjensidig tyngende gjelder ikke forøvrig i avtaleretten Avtalen må være gyldig Den andre forutsetningen for at en avtale skal anses å foreligge og for at konkursboet kan tre inn i den etter deknl. 7-3 første ledd, er at avtalen må være gyldig. Er en avtale helt ugyldig, vil det si at partene ikke er rettslig bundet av den. Avtalen har da i sin helhet ingen rettsvirkning. Det medfører at konkursboet ikke kan tre inn i avtalen etter deknl. 7-3 første ledd. Er en avtale delvis ugyldig, kan konkursboet tre inn i den resterende del av avtalen. Virkningen av ugyldighet er i avtaleretten at partene skal stilles som om avtalen ikke hadde blitt inngått. 35 Har avtalen enda ikke blitt oppfylt innebærer dette at avtalen faller bort. Er avtalen helt eller delvis blitt oppfylt, skal det skje en tilbakeføring av ytelsene An allowance has to be made in money whenever reasonable, dersom tilbakeføring av ytelsene ikke er mulig jf. UNIDROIT Principles art (2). Det skjer da likevel en restitusjon. Virkningene av ugyldighet i en konkurssituasjon er også at avtalen faller bort dersom avtalen ikke har blitt oppfylt. Har derimot avtalen blitt oppfylt skal det også her skje en tilbakeføring. Konkursboet kan kun ta beslag i det som tilhører skyldneren på beslagstiden, jf. deknl Blir en avtale kjent ugyldig innebærer dette at det som er overgitt til skyldneren, ikke reelt sett har tilhørt skyldneren. Det som er overgitt må da tilbakeføres. Er tilbakeføring ikke mulig skal det også i en konkurssituasjon skje en betaling for det som er mottatt. Medkontrahenten har 34 Giertsen (2012) s Giertsen (2012) s Giertsen (2012) s UNIDROIT Principles of International Commercial Contracts (2010) 18

22 som hovedregel separatistrett til sin ytelse. 38 Når det gjelder penger må skyldner ha hatt en plikt til å holde midlene adskilt fra sin formue, og slik adskillelse må faktisk ha skjedd for at separatistretten skal være i behold. 39 Dersom separatistretten ikke er i behold, må medkontrahenten nøye seg med dividende av sitt krav, jf. deknl. 6-1 og 9-6. Det kan stilles spørsmål om hovedregelen om separatistrett gjelder for alle former for ugyldighet. Vår umiddelbare tanke er at dette spørsmålet må besvares bekreftende, da ugyldighet innebærer at det må skje et restitusjonsoppgjør mellom partene. Vi tenker at det naturlige er at hver av partene får tilbake det de selv har ytet. Det fremstår også som naturlig å behandle ugyldighetstilfellene likt. Vi vil imidlertid ikke gå nærmere inn på en drøftelse om dette. Mener konkursboet at avtalen er ugyldig, kan boet la være å tre inn i den. 40 Mener medkontrahenten at avtalen er ugyldig, må han på sin side påberope ugyldigheten overfor boet for å kunne hindre boets inntreden. 41 Konkursboet skal ved vurderingen av om de ønsker å tre inn i avtalen ta hensyn til målet om en rasjonell bobehandling. Konkursboet skal i denne vurderingen foreta en forsvarlig risikovurdering av avtalen. Mener boet at avtalen kan være ugyldig vil det være et stort risikomoment ved avtalen, boet kan risikere å bruke tid og ressurser på en avtale som senere viser seg å være ugyldig. En ugyldig avtale vil ikke bringe midler til boet. Her kan man da stille spørsmål om boet kan ha plikt til å la være å tre inn i avtalen, av hensynet til rasjonell bobehandling. Etter kkl. 117 første ledd første punktum skal boets eiendeler realiseres på den måte som etter forholdene antas å ville gi størst utbytte. Denne regelen kan ses på som et utslag av hensynet til rasjonell bobehandling, ved at boet må vurdere hva som er mest lønnsomt for bobehandlingen. Brækhus skriver at skyldnerens gode kontrakter kan representere en viktig del av hans aktiva. 42 En avtale kan til en viss grad sees på som en eiendel. Tror konkursboet at en avtale kan være ugyldig, vil det ikke antas å gi størst utbytte at de trer inn i den. Vi tenker derfor at boet kan ha en plikt til å la være å tre inn i en avtale de mener er ugyldig, men at de bør søke å avklare gyldigheten dersom det dreier seg om en avtale med beslagbare verdier. 38 Haukås (2009) s Haukås (2009) s Nazarian (2012) s Nazarian (2012) s Brækhus (1970) s

23 I avtaleretten har Giertsen lagt til grunn at det er fire forutsetninger som må være oppfylt for at en avtale skal anses for å ha blitt inngått. Det må foreligge enighet, avtalepartene må ha kompetanse til å binde seg, avtalen må ha blitt inngått på en måte som rettsordenen anerkjenner og avtalen må ha et innhold som rettsorden anerkjenner. 43 Disse forutsetningene er lagt til grunn i avtaleretten, men dette er også forutsetninger som må være oppfylt for at en avtale skal anses å foreligge i henhold til deknl. 7-3 første ledd. Er forutsetningene ikke oppfylt, kan en konsekvens være at avtalen blir kjent ugyldig. Boet kan, som nevnt, ikke tre inn i en ugyldig avtale. Vi vil derfor i det følgende ta for oss disse fire forutsetningene i den overnevnte rekkefølge. I tillegg vil vi ta for oss vilkåret om at avtalen må være reell. Er ikke avtalen reell vil avtalen kunne kjennes ugyldig Enighet For det første må det som nevnt foreligge, eller ha forelagt, enighet for at en avtale skal anses for å ha oppstått. En konsekvens av manglende enighet er at boet ikke vil ha en avtale å tre inn i etter deknl. 7-3 første ledd, og at avtalen bortfaller. Vi tenker at dette reelt sett innebærer at avtalen må anses å være ugyldig. Oppgaven blir her å finne ut hva som ligger i forutsetningen om enighet. Begrepet enighet brukes i dagligtalen som et ord på når flere enn én person har kommet frem til noe sammen, og hvor personene har samtykket i at det de har kommet frem til gjelder. Begrepet omfatter ikke bare fysiske personer, men også juridiske personer. To bedrifter kan for eksempel komme til enighet om noe. Enighet er ikke et eget rettslig begrep. Personer kan bli enige om noe, uten å ha forpliktet seg rettslig til det de har blitt enige om. Det er trolig dette som kan være forskjellen fra begrepet i sammenheng med deknl. 7-3 første ledd. Enighet sikter her til at man har blitt enige om å rettslig forplikte seg til det man på forhånd har blitt enige om. At enighet er en forutsetning for å anse en avtale som oppstått fremstår som rimelig. Det hadde stridd mot rettsfølelsen hvis man hadde blitt rettslig forpliktet til noe man ikke ville. Alle er 43 Giertsen (2012) s

24 forpliktet av norske lover og regler, men det er gjennom avtale man kan velge å forplikte eller binde seg selv. I avtalelovens første kapittel finner vi reglene om slutning av avtaler, altså avtaleinngåelse. Et tilbud og en aksept av tilbudet kan vise at enighet er oppnådd. Et tilbud er bindende når det kommer til adressatens kunnskap, jf. avtl. 7. Det samme gjelder for en aksept av et tilbud, jf. avtl. 7. Aksepterer man et tilbud tyder det på at man har sagt seg enig i tilbudet. En skriftlig avtale eksisterer for eksempel først når man har kommet frem til en tekst der partene på et tidspunkt er enige i avtaleteksten. Reglene om tilbud og aksept er kun en av flere måter som kan vise at enighet er oppnådd, og om en avtale har kommet i stand. Som regel forekommer det i praksis ikke noe uttrykkelig tilbud eller aksept. Betaler du for eksempel for en ungdomsbillett på en buss, er det kommet i stand en avtale hvor bussjåføren samtidig som han tar i mot betalingen, forplikter seg til å frakte deg. Du er da også forpliktet til å oppfylle vilkårene for den billetten du har kjøpt. Det fremstår som hensiktsmessig at det er flere måter som kan vise at enighet er oppnådd. Det er så mange ulike områder i dagliglivet der det er nødvendig å inngå avtale, at det hadde vært upraktisk med firkantete regler. Likevel er disse måtene å vise at enighet er oppnådd upraktiske i sammenheng med inntredelsesretten i konkurs, jf. deknl. 7-3 første ledd. Avtalene i et konkursbo er gjerne av større omfang enn for eksempel å kjøpe en bussbillett. En skriftlig avtale er på grunn av bevishensyn derfor klart det mest praktiske og hensiktsmessige i forbindelse med inntreden etter deknl. 7-3 første ledd. Enighet er altså en forutsetning for at en avtale skal anses for å ha oppstått. At en avtale har oppstått er et vilkår for at boet skal kunne tre inn i den etter deknl. 7-3 første ledd. I enighet ligger at flere personer har kommet frem til noe sammen, og rettslig har forpliktet seg til dette innholdet. Det er mange forskjellige måter som kan vise at partene har blitt enige om en avtale, og det er ingen regler for hvordan enigheten skal komme til uttrykk. 21

25 Avtalekompetanse Den andre forutsetningen for at en avtale skal anses for å ha oppstått er at partene må ha kompetanse til å binde seg ved avtale. Avtalekompetansen må foreligge på avtaletidspunktet. Mangler denne forutsetningen kan en konsekvens være at avtalen blir kjent ugyldig, og det er da, som sagt, ingen avtale for boet å tre inn i etter deknl. 7-3 første ledd. Skyldneren og medkontrahenten må altså ha hatt avtalekompetanse på avtaletidspunktet for at avtalen skal anses for å ha oppstått. At skyldneren og medkontrahenten har kompetanse til å binde seg er da også en forutsetning for at boet skal ha en avtale tre inn i etter deknl. 7-3 første ledd. Konkursboet må også ha avtalekompetanse for å kunne tre inn i avtalen etter deknl. 7-3 første ledd. Spørsmålet er her hva avtalekompetanse innebærer. Både fysiske og juridiske personer kan ha kompetanse til å binde seg ved avtale. Grunnlaget for kompetansen til å inngå avtaler er den private autonomi, denne gir frihet til å binde seg ved avtale. 44 Ikke alle har denne rettslige handleevnen. For at fysiske personer skal ha rettslig handleevne er det satt som et krav at de må ha en viss forståelse for sine handlinger. Dette fremstår som fornuftig, da det hadde vært lett for andre å utnytte svakere personer dersom vi ikke hadde hatt noen grenser. Grensene for fysiske personers handleevne er i stor grad fastsatt i vergemålsloven 45 (heretter vgml.). For eksempel er en person yngre enn 18 år under vergemål, se vgml. 2 bokstav a, og av vgml. 9 går det frem at en mindreårig som hovedregel ikke selv kan foreta rettslige handlinger. Er skyldneren og medkontrahenten fysiske personer, må begge være innenfor disse grensene for å ha rettslig handleevne. Juridiske personer har kompetanse til å binde seg. En juridisk person er ikke-fysiske personer med rettslig handleevne, eksempelvis et selskap eller et forvaltningsorgan. Konkursboet er en juridisk person og har dermed rettslig handleevne. Skyldneren og medkontrahenten kan også være juridiske personer, og på denne måten inneha rettslig handleevne. 44 Giertsen (2006) s Lov 26. mars 2010 nr. 9 lov om vergemål (vergemålsloven) 22

26 Alle personer med rettslig handleevne, både fysiske og juridiske, har avtalefrihet. Mangler en av partene kompetanse til å binde seg, kan avtalen bli kjent ugyldig, se eksempelvis vgml. 14 første ledd som gjelder for mindreårige. Umyndighet er en sterk ugyldighetsgrunn. 46 Forutsetningen om at partene må ha hatt kompetanse for å kunne binde seg ved avtale, innebærer oppsummert at partene må ha innehatt rettslig handleevne på avtaletidspunktet. Medkontrahenten og skyldneren må dermed ha hatt rettslig handleevne på avtaletidspunktet for at konkursboet skal kunne tre inn i avtalen etter deknl. 7-3 første ledd. Konkursboet er en juridisk person med rettslig handleevne, og konkursboet har derfor kompetanse til å binde seg ved å tre inn i en avtale etter deknl. 7-3 første ledd Inngåelsesmåte Den tredje forutsetningen for at en avtale skal anses for å ha oppstått, er at avtalen må ha blitt inngått på en måte som rettsorden anerkjenner. For at det skal foreligge en avtale som konkursboet kan tre inn i etter deknl. 7-3 første ledd, må derfor avtalen ha blitt inngått på en måte som rettsorden anerkjenner. Spørsmålet er her hva som ligger i denne forutsetningen. Med inngått siktes det her til hvilken måte avtalen har kommet i stand på. Vi har formfrihet ved avtaleinngåelse i norsk rett. En avtale kan bli inngått både skriftlig, muntlig, ved konkludent adferd eller på en hvilken som helst annen måte som viser at partene har kommet til enighet. Prinsippet om formfrihet ved avtaleinngåelse er stadfestet i NL som lyder: En hver er pligtig at efterkomme hvis hand med Mund, Haand og Segel lovet og indgaaet haver. Det er, som nevnt ovenfor i punkt , så mange ulike avtaler som er nødvendige å inngå i dagliglivet at det hadde vært upraktisk med strikte regler på området. Derimot er det også som nevnt i punkt , klart mest praktisk med skriftlig avtale i inntredelsessituasjoner på grunn av bevishensyn. Avtalelovens kapittel 3 inneholder bestemmelser som kan føre til at avtaler er rettsstridige på grunn av avtalens inngåelsesmåte. Dette kan for eksempel være aktuelt dersom skyldneren har 46 Giertsen (2012) s Lov 15. april 1687 Kong Christian Den Femtis Norske Lov, Femte Bog. Om Adkomst, gods og gjeld. 23