Boets inntredelsesrett

Transkript

1 Boets inntredelsesrett -En juridisk analyse av konkursboets rett til inntreden i skyldnerens kontrakter Kandidatnummer: 564 og 628 (gruppeoppgave) Leveringsfrist: 25.november 2016 Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Fremstilling av emne Problemstilling og avgrensning Metode og rettskildebildet Videre fremstilling KORT OM HOVEDREGELEN I DEKNL. 7-3 FØRSTE LEDD Partene VIRKEOMRÅDE Andre lovbestemmelser Spesialreglene i deknl flg Vedkommende rettsforholds egenart VILKÅR Det må foreligger en avtale Avtalen må være uoppfylt og gjensidig tyngende Avtalen må være gyldig Enighet Avtalekompetanse Inngåelsesmåte Avtalens innhold Avtalen må være reell Må avtalen ha en økonomisk verdi? Det må ikke foreligge mislighold fra skyldnerens side som er uten direkte sammenheng med insolvensen Hensyn bak deknl. 7-7 første ledd siste punktum Mislighold Forholdet til ugyldighet Den annen part må få avklaring i tide Uten ugrunnet opphold Tar stilling til Avtalens art må ikke hindre boets inntreden Personlig oppfyllelse Personlig karakter Solvens er en relevant forutsetning i

3 Kredittavtaler Garantiavtaler Avtaler om stiftelse av ansvarlig selskap Store utbetalinger fra boets side Langsiktige kontrakter Hvordan dette bidrar til å definere innholdet av avtalens art VIRKNINGEN AV BOETS INNTREDEN Hovedregelen Unntak fra hovedregelen i deknl. 7-4 første ledd Rett til delvis inntreden En enhet Løpende ytelser Boet må stille sikkerhet for oppfyllelse Sikkerhetens form og størrelse Utvidet oppsigelsesadgang Oppsigelsesfristen Tap medkontrahenten lider Rett som er beskyttet ved tinglysning eller annen måte VIRKNINGEN AV AT BOET IKKE TRER INN Medkontrahentens hevingsrett Krav på erstatning Medkontrahenten vil fastholde avtalen LITTERATURLISTE ii

4 1 INNLEDNING 1.1 Fremstilling av emne Enhver person, både juridisk og fysisk, kan gå konkurs. Konkurs kan begjæres dersom en person er insolvent, jf. konkursloven 1 (heretter kkl.) 60. Det er to vilkår som må være oppfylt for at et person skal anses insolvent. For det første må han være betalingsudyktig og for det andre må han være i økonomisk underbalanse, jf. kkl. 61. Den insolvente personen omtales i konkurssammenheng som enten skyldner eller debitor. Ved konkurs mister skyldneren rådigheten over sin formue, jf. kkl. 100 første ledd. Når konkurs er åpnet, oppnevnes det en bostyrer, jf. kkl. 77 første ledd. Bostyrer overtar rådigheten over skyldnerens formue, og boet opprettes som et nytt midlertidig rettssubjekt. Konkursboets oppgave er å foreta en sanering av skyldnerens formue, og herunder skaffe dekning til skyldnerens kreditorer. Selv om boet opprettes som et nytt rettssubjekt fortsetter skyldneren å eksistere som eget rettssubjekt også under konkursen. For at boet skal kunne oppfylle sin oppgave om å skaffe dekning til skyldnerens kreditorer, må de ha adgang til å ta beslag i skyldnerens formuesgoder. En slik rett fremgår av dekningsloven (heretter deknl.) 2 2-2, som er hovedregelen om beslagsretten. Skal boet innhente mest mulig midler, må bobehandlingen være rasjonell. I dette hensynet ligger at boet må opptre forsvarlig, og at valgene de tar er begrunnet i at dette er det beste for bobehandlingen. Herunder ligger at valgene boet tar, er de som i størst grad gagner kreditorfellesskapet. De skal søke å hente ut mest mulig av skyldnerens aktiva for å oppnå størst mulig dekning av kreditorenes fordringer. Det er imidlertid også andre hensyn som kan spille inn i boets vurderinger. Det er ikke alltid at de valgene som anses å være rasjonell for bobehandlingen generelt, også er det mest lønnsomme for kreditorene. Et interessant spørsmål her kan være om hensynet til en rasjonell bobehandling egentlig kan anses å være en plikt. Bakgrunnen for at vi reiser dette spørsmålet er at boet kan bli saksøkt av kreditorene etter alminnelige erstatningsrettslige regler dersom de mener at boet ikke har opp- 1 Lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs (konkursloven) 2 Lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) 1

5 trådt forsvarlig. At boet kan bli saksøkt, kan tyde på at boet plikter å foreta en rasjonell bobehandling. På den annen side omtales rasjonell bobehandling som et hensyn i dekningslovens forarbeider. 3 Det blir også omtalt som et hensyn i litteraturen, se eksempelvis Nazarian 4 og Andenæs 5. På bakgrunn av dette mener vi at det er mest korrekt å omtale rasjonell bobehandling som et hensyn snarere enn en plikt. I det følgene tar vi derfor utgangspunkt i dette. Skyldneren kan i tiden før konkurs ha inngått gjensidig tyngende kontrakter med en annen part, også kalt medkontrahent. Disse avtalene kan representere en betydelig verdi og en vesentlig del av skyldnernes aktiva. Konkursboet kan ha behov for å nyttiggjøre seg av disse verdiene for å ivareta kreditorenes interesse i å få dekt sine fordringer. Denne kreditorinteressen har lovgiver tatt hensyn til ved å gi boet en særskilt beslagsrett i skyldnerens kontrakter gjennom regelen om boets inntredelsesrett i deknl. 7-3 første ledd. 1.2 Problemstilling og avgrensning Oppgavens problemstilling lyder: Boets inntredelsesrett -En juridisk analyse av konkursboets rett til å tre inn i skyldnerens kontrakter. I denne oppgaven skal vi foreta en juridisk analyse av konkursboets rett til inntreden i skyldnerens kontrakter. Utgangspunktet tas i deknl. 7-3 første ledd, som er hovedregelen for boets inntredelsesrett. Andre regler i deknl. kapittel 7 vil også analyseres for å belyse rekkevidden av boets inntredelsesrett. Temaet om boets inntredelsesrett er omfattende, og det har derfor vært nødvendig å foreta noen avgrensninger. Oppgaven avgrenses til å omhandle gjeldende norsk konkursrett. Vi kommer dermed ikke til gå inn på internasjonal insolvensrett. I tillegg vil oppgaven avgrenses til å kun omhandle konkurs. Dette innebærer at vi ikke vil behandle gjeldsforhandling og insolvent dødsbo. Videre er det i hovedsak de generelle reglene knyttet til boet inntredelsesrett som vil bli behandlet. Spesialreglene i deknl flg. vil det ikke gås særlig inn på. 3 NOU 1972:20 s. 68 og Nazarian (2012) s Andenæs (2009) s

6 1.3 Metode og rettskildebildet Oppgavens metodiske tilnærming baserer seg på alminnelig rettskildelære. Vi vil i vår analyse derfor ta utgangspunkt i lovtekst. Den sentrale loven for boets inntredelsesrett er dekningsloven av Denne inneholder de materielle reglene knyttet til blant annet beslagsretten, omstøtelse, boets inntredelsesrett og prioritetsreglene. Konkursloven fra samme år regulerer på sin side de prosessuelle reglene på konkursrettens område, og vil bli benyttet der det er nødvendig for å analysere reglene om boets inntredelsesrett. Et særtrekk ved konkurslovgivningen er at reglene i hovedsak er preseptoriske. 6 Dette innebærer at reglene ikke kan fravikes ved avtale. NOU 1972:20 Gjeldsforhandling og konkurs er forarbeidene til både dekningsloven og konkursloven, og belyser både de prosessuelle og materielle reglene i konkursretten. Forarbeidene er sentrale for å avklare hva som er bakgrunnen for, og hva som ligger i, de ulike bestemmelsene i dekningsloven og konkursloven. For å analysere boets inntredelsesrett er det, i tråd med alminnelig metodelære, derfor nødvendig å se hen til disse forarbeidene. På bakgrunn av dette vil forarbeidene i det videre bli benyttet i stor grad. Det er lite rettspraksis knyttet til konkursboets inntredelsesrett. Andenæs skriver at dette kan tyde på at det er lite konfliktstoff på området. 7 Vi tenker at det kan være ulike årsaker som ligger bak dette. Blant annet kan det tyde på at reglene om boets inntredelsesrett fungerer, men det også tyde på at reglene er upraktiske. Som vi kan se er det ikke gjort noen undersøkelser for å avklare hva årsaken til dette er. Ettersom det foreligger lite rettspraksis, vil vi i liten grad benytte oss av dette. Stort sett vil rettspraksis kun bli brukt for å illustrere og supplere drøftelsene. Juridisk litteratur har relativt liten vekt som rettskildefaktor, men likevel ganske stor faktisk innflytelse. 8 Skoghøy hevdet i sin artikkel fra 1996 at Høyesterett i de senere årene har vist seg mer tilbøyelig med å henvise til og sitere fra juridisk teori. 9 Dette viser at juridisk litteratur er relevant når en skal vurdere rettslige spørsmål, og at litteraturen gis en veiledende funksjon. Slik sett kan litteraturen gi uttrykk for festnet praksis. Vi har i denne oppgaven i stor grad benyttet oss av litteraturen som rettskilde. Dette har vi gjort for å innhente ytterligere informasjon 6 Nazarian (2012) s Andenæs (2009) s Eckhoff (2001) s Skoghøy (1996) s

7 knyttet til boets inntredelsesrett, og belyse hvordan gjeldende rett er i dag. Litteraturen gir også grunnlag for ulike vinklinger og tolkinger knyttet til boets inntredelsesrett. Det er lite rom for reelle hensyn og skjønnsmessige vurderinger på konkursrettens område. Reglene skal være rettsteknisk enkle og ikke virke prosessfremmende, dette tilsier at en burde vise forsiktighet med å bruke rimelighetshensyn. 10 Det er likevel noen hensyn som må tas i betraktning, for eksempel hensynet til en rasjonell bobehandling. Andre hensyn kan også få betydning i enkelte tilfeller, men ikke alle har like stor rettskildemessig vekt. Konkursrådet har en rådgivende og veiledende funksjon. De utgir egne publikasjoner som inneholder utredninger, anbefalinger og stoff om de praktiske sidene ved konkursbehandling. 11 Konkursrådets målsetning er blant annet å fremme harmonisering av praksis i de forskjellige landsdelene. 12 Slik sett kan konkursrådets uttalelser anses å være relevant for å belyse hvordan retten i praksis fungerer. Noen stor rettskildemessig vekt har uttalelsene imidlertid ikke. I denne oppgaven har vi i liten grad benyttet oss av konkursrådets uttalelser, da de ikke har gitt ytterligere bidrag til vår analyse. Dekningsloven har blitt til i nordisk samarbeid, og reglene i de nordiske landene sammenfaller i stor grad. 13 Nordisk konkurskonvensjon 14 er sentral for det nordiske samarbeidet når det kommer til grenseoverskridende konkurser. Nordisk konkurskonvensjon gjelder imidlertid ikke for boets inntredelsesrett, jf. konvensjonens art. 9 som også henviser til dekningslovens kapitel 7. Vi kommer derfor ikke til å gå nærmere inn på dette, og oppgaven er i tillegg avgrenset til å ikke omfatte grenseoverskridende konkurs. Boets inntreden i skyldnerens kontrakter knytter seg til konkursretten, men også til kontraktsretten. Dette innebærer at også de alminnelige kontraktsrettslige regler gjelder for avtaleforhold i konkurs, for eksempel reglene om ugyldighet og mislighold. Dekningsloven kapittel 7 om skyldnerens kontraktsmessige forpliktelser omhandler avtaler i en konkurssituasjon. De er spesialregler sammenlignet med den alminnelige kontraktsretten, som gjelder kontrakter generelt. 10 Nazarian (2012) s Andenæs (2009) s Konkurådet (2000) s. 3 (forord) 13 Andenæs (2009) s Lov 11. Juli 1933 Konvensjon mellem Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige om konkurs 4

8 Vi kan dermed si at dekningslovens regler om boets inntredelsesrett er lex specialis, og de ved motstrid vil gå foran kontraktsrettslige regler. Kontraktsrettens regler vil bli behandlet der det er nødvendig for å analysere reglene om boets inntredelsesrett. 1.4 Videre fremstilling I det videre skal vi foreta en juridisk analyse av konkursboets rett til inntreden i skyldnerens kontrakter. Først kommer en kort og generell innledning knyttet til hovedregelen om boets inntredelsesrett i deknl. 7-3 første ledd, under punkt 2. I punkt 3 vil vi se på deknl. kapittel 7 sitt virkeområde, dette for å avklare i hvilke tilfeller dekningslovens generelle regler om boets inntredelsesrett får anvendelse. Deretter vil vi i punkt 4 analysere vilkårene for boets inntredelsesrett. I punkt 5 tar vi for oss virkningen av at boet velger å tre inn i skyldnerens avtaler, og ser på hva konsekvensene er for boet og medkontrahenten. Avslutningsvis i punkt 6 tar vi for oss virkningen av at boet velger å ikke tre inn, her vil vi også se på hva som skjer med tanke på boet og medkontrahenten. Helt til slutt i oppgaven følger litteraturlisten. 5

9 2 Kort om hovedregelen i deknl. 7-3 første ledd Hovedregelen om boets inntredelsesrett følger av dekningsloven 7-3 første ledd første punktum, og lyder: Kommer skyldnerens bo under konkursbehandling, har konkursboet rett til å tre inn i de gjensidig tyngende avaler skyldneren har sluttet. Konkursboet er gjennom hovedregelen i deknl. 7-3 første ledd gitt en rett til å velge om de vil tre inn i skyldnerens gjensidig tyngende kontrakter. Denne adgangen bidrar til at boet kan nyttiggjøre seg av de verdier som måtte ligge i skyldnerens avtaler, og på denne måten oppfylle formålet om å skaffe dekning til kreditorene. Formuesgoder som tilhører skyldneren på beslagstiden kan boet som hovedregel beslaglegge, jf. deknl Dersom den annen parts ytelser ikke er overgitt til skyldneren før boåpningen eller hvis den annen part har tatt gyldig forbehold om tilbakeføring, inngår ikke ytelsen i bomassen. Boet har da behov for inntreden for å kunne skaffe seg den annen parts ytelse, eller verdien av denne. 15 Inntredelsesretten kan dermed anses som en spesiell form for beslagsrett sammenlignet med hovedregelen i deknl Formålet med inntredelsesretten er i følge dekningslovens forarbeider å ivareta hensynet til en rasjonell bobehandling. 16 Dette hensynet ble også nevnt innledningsvis i oppgavens punkt 1.1, og er viktig når boet skal vurdere om de ønsker å tre inn i skyldnerens avtaler. Hensynet innebærer blant annet at inntreden må være hensiktsmessig for boet. I det videre vil vi gå nærmere inn på reglene knyttet til boets inntredelsesrett. 15 Andenæs (2009) s Andenæs (2009) s

10 2.1 Partene Før vi går inn på en nærmere analyse av boets inntredelsesrett, vil vi kort se på forholdet mellom de ulike partene i forbindelse med boets inntreden. Konkursboet har en valgrett for om de ønsker å tre inn i skyldnerens kontrakter. Forholdet mellom partene vil dermed bero på om boet velger å benytte sin rett til inntreden etter deknl. 7-3 første ledd. Trer boet inn i skyldnerens kontrakter, blir boet part i avtaleforholdet, jf. deknl. 7-4 første ledd. Skyldnerens medkontrahent blir da også boets medkontrahent. Det kan i denne forbindelse stilles spørsmål om skyldneren fortsatt forblir part i avtalen, eller om boet tar over skyldnerens plass som avtalepart. Bakgrunnen for dette spørsmålet er at konkursrådets har uttalt at boet blir som hovedregel part i avtalen i tillegg til skyldneren, se dekningsloven 7-4 første ledd. 17 Leser man ordlyden i deknl. 7-4 første ledd, taler denne om at konkursboet trer inn i skyldnerens avtale. Bestemmelsen sier ingenting om at skyldneren trer ut av avtaleforholdet. Dersom dette skulle vært tilfellet, tenker vi at det ville være naturlig om dette kom til uttrykk i bestemmelsen. Dette kan tale for at skyldneren ikke trer ut av avtaleforholdet, og at boet blir part i tillegg til skyldneren. Videre omtaler også dekningslovens forarbeider konkursboet som uvedkommende tredjemenn som ingen av partene ønsker å beskytte.18 Ved konkurs mister skyldneren, som nevnt, rådigheten over sin formue, jf. kkl. 100 første ledd. Skyldneren kan dermed ikke opptre aktivt som avtalepart. At konkursboet ved inntreden også kan bringe avtalen til opphør, synes vi taler for at konkursboet tar skyldnerens plass som avtalepart. Det ville være noe merkelig om skyldneren fortsatt skulle anses som part i avtaleforholdet, men uten å kunne hindre at konkursboet avslutter avtaleforholdet som sådan. Likevel tyder kildene som er nevnt overfor på at skyldneren formelt sett fortsatt er part, men at han blir passiv grunnet sin manglende rådighet. Drøftelsen overfor søker ikke å besvare spørsmålet klart. Ettersom skyldneren uansett om han trer ut eller forblir i part i avtalen, stilles noe på sidelinjen, har vi i det følgende valgt å stort sett fokusere våre drøftelser rundt boet og medkontrahenten som avtaleparter. 17 Konkursrådet (2000) s NOU 1972:20 s

11 3 Virkeområde Dekningsloven kapittel 7 omhandler skyldnerens kontraktsmessige forpliktelser, og gjelder både for gjeldsforhandling, konkurs og insolvent dødsbo, med mindre noe annet er bestemt, jf. deknl. 1-6 annet ledd. Vi skal, som nevnt i punkt 1.2, kun ta for oss konkurs. Dekningsloven 7-1 regulerer kapittelets virkeområde. Her fremgår det at reglene i deknl. kapittel 7 bare kommer til anvendelse når ikke annet følger av andre lovbestemmelser eller vedkommende rettsforholds egenart. Reglene i 7-2 til 7-9 kommer heller ikke til anvendelse når annet følger av 7-10 flg.. Spørsmålet blir i det følgende hva det innebærer at reglene i deknl. kapittel 7 må vike for andre lovbestemmelser, herunder deknl flg., og hvordan dette påvirker konkursboets inntredelsesrett. Særlige spørsmål som knytter seg til forbeholdet om vedkommende rettsforholds egenart behandles nærmere under punkt Andre lovbestemmelser Av deknl. 7-1 første punktum går det frem at bestemmelsene i deknl. kapittel 7 bare kommer til anvendelse dersom ikke annet følger av andre lovbestemmelser. En naturlig tolking av ordlyden tilsier at det må dreie seg om andre bestemmelser som er gitt i lovs form. Dette innebærer at bestemmelsen må være gitt som en formell lovregel i samsvar med reglene i Grunnloven Dekningslovens forarbeider uttaler i denne sammenheng at deknl. 7-1 innebærer at reglene i lovens kapittel 7 om gjensidig bebyrdende kontrakter, først og fremst er av subsidiær karakter. 20 Det vil si at dersom det er spesielle regler for de enkelte kontraktstyper, skal disse benyttes, selv om regelen måtte avvike fra de generelle reglene i deknl. 7-2 til 7-9. En tilsvarende regel vil imidlertid allerede følge av det alminnelige tolkningsprinsippet lex specialis, hvor spesielle regler ved motstrid går foran generelle. 19 Lov 17. mai 1814 Kongeriket Norges Grunnlov (Grunnloven) 20 NOU 1972:20 s

12 Hensynet bak en slik bestemmelse kan først og fremst begrunnes i at forskjellige typer kontrakter vil ha ulike interesser og behov som må ivaretas. Det er dermed ikke alltid slik at de generelle reglene i dekningsloven vil kunne anvendes for den aktuelle kontraktstype, da dette kan medføre uheldige resultater. En naturlig følge av dette vil være å anvende spesialregler for den aktuelle kontraktstype, dersom slike skulle eksistere. Dette var også et av problemområdene da dekningslovens regler skulle utformes. Det ble til slutt valgt en generell utforming av reglene om boets inntredelsesrett, med noen spesialregler for enkelte kontraktstyper. I forarbeidene gis det imidlertid uttrykk for at løsningen ikke var helt ideell, nettopp fordi ulike kontraktstyper krever forskjellige regler. Bakgrunnen for at en slik løsning likevel ble valgt, var at utformingen av spesialregler for alle kontraktstyper ville ta lang tid. Det var allerede et relativt stort behov for en regulering på området. 21 De generelle reglene i deknl. kapittel 7 er i utgangspunktet preseptoriske, noe som innebærer at boets rett ikke kan begrenses i avtalen mellom partene, jf. deknl. 7-1 motsetningsvis. 22 Det er på den annen side ikke noe i veien for at boet gis en bedre stiling enn etter lovens regler, eller at boet selv inngår en avtale med den annen part. Bestemmelsen i deknl. 7-1 åpner imidlertid opp for at andre lovbestemmelser kan ha andre regler, som igjen kan gi partene adgang til å avtale noe annet enn det som fremgår av reglene i deknl. kapittel 7. Dette er, som nevnt, fordi reglene i deknl. kapittel 7 må vike for eventuelle spesialregler. Et eksempel på dette finner vi i lov om finansiell sikkerhetsstillelse 23 (heretter fstl.) 6. Bestemmelsen omhandler partenes adgang til å avtale såkalt sluttavregning dersom bestemte begivenheter skulle inntre. Med sluttavregning siktes det til at partenes forpliktelser omgjøres til pengekrav og gjøres opp ved motregning, jf. fstl. 6 annet ledd første punktum. Som det fremgår av bestemmelsens første ledd annet punktum, kan dette skje uten hinder av den generelle reglen i deknl Partene kan dermed på grunnlag av dette avtale en ordning som avviker fra dekningslovens regler. 21 NOU 1972:20 s Andenæs (2009) s Lov 26. mars 2004 nr. 17 om finansiell sikkerhetsstillelse (lov om finansiell sikkerhetsstillelse) 9

13 Partenes adgang til å avtale at avtalen skal holdes utenfor bobehandlingen må, som nevnt, bero på lovbestemmelsene på vedkommende område. Det er bare gjennom slike spesialregler partene har adgang til å fravike dekningslovens kapittel 7 til ugunst for boet. Dette kan også støttes opp av formålet med bobehandlingen. Boets oppgave er først og fremst å sørge for dekning til kreditorene. Dersom partene skulle hatt adgang til å unnta en avtale fra bobehandling, uten særskilt hjemmel, ville dette lett kunne medføre store ulemper for boet i form av unndragelse av verdier. En mulig konsekvens av dette ville være at det ble mindre midler til kreditorfellesskapet. Vi ser dermed at dersom andre lovbestemmelser går foran dekningslovens regler, kan dette innebære at boets inntredelsesrett og valgrett svekkes, sett i forhold til om de alminnelige reglene i dekningsloven skulle fått anvendelse. Det er imidlertid ikke gitt at boet kommer dårligere ut selv om boets inntredelsesrett blir snevrere. Boets stilling kommer an på flere ulike forhold, blant annet hvilke rettigheter partene er gitt gjennom den andre lovbestemmelsen og hvor god avtalen er for boet. På den annen side vil trolig boet ikke velge å tre inn i en ugunstig avtale, slik at boets snevrere valgrett nesten uansett vil virke negativt. Boet er best egnet til å vurdere selv om inntreden i den aktuelle avtalen vil være hensiktsmessig. Dersom de ikke gis en valgmulighet, kan dette medføre at boet går glipp av eventuelle verdier i skyldnerens avtaler. Om boet faktisk kommer dårligere ut dersom andre lovbestemmelser gir partene adgang til å avtale fravikende løsninger, vil imidlertid kunne variere. Det er heller ikke gitt at alle spesialbestemmelsene gir boet en snevrere inntredelsesrett Spesialreglene i deknl flg. Av deknl. 7-1 annet punktum følger det at de generelle reglene i deknl. 7-2 til 7-9 heller ikke får anvendelse når annet følger av 7-10 flg.. Bestemmelsen henviser til spesialreglene om leie av fast eiendom, arbeidsavtaler, avtaler om produksjonsavgift, gaver og for langsiktige kraftavtaler m.m. Dette forbeholdet innebærer at de generelle reglene i deknl. 7-2 til 7-9 ikke alltid får anvendelse dersom kontraktstypen omfattes av spesialreglene i deknl flg. Det blir her nødvendig med en tolking av bestemmelsene. Spesialreglene er imidlertid ikke uttømmende, og de generelle reglene vil få anvendelse såfremt tilfellet ikke reguleres av spesialbestemmelsen. Det bestemmelsen i deknl. 7-1 annet punktum sier, er at dersom spesialregelen og en av de gene- 10

14 relle reglene i deknl. 7-2 til 7-9 skulle inneha en regulering av det samme tilfellet, skal spesialregelen benyttes. Vi ser dermed at regelen i deknl. 7-1 annet punktum trolig kan ses på som en særvariant at forbeholdet om andre lovbestemmelser i deknl. 7-1 første punktum. I tillegg kan regelen ses på som en parallell til rettsforholdets egenart, da kontraktstypene som deknl. 7-1 annet punktum henviser til, trolig uansett vil være av slik egenart at de må unntas fra de generelle reglenes virkeområde. Regelen følger allerede av det alminnelige tolkningsprinsippet lex specialis, se oppgavens punkt 3.1. Bestemmelsen ble imidlertid inntatt som en påminnelse om at reglene i deknl til 7-14 er spesialregler. 24 Hvordan anvendelsen av spesialreglene i deknl flg. vil påvirke boets inntredelsesrett, vil variere alt ettersom hvilke regler som får anvendelse. Det er ikke gitt at boets inntredelsesrett blir svekket. Boet gis etter disse reglene stort sett inntredelsesrett, men med noen særreguleringer som er tilpasset den aktuelle kontraktstypen. 3.2 Vedkommende rettsforholds egenart Reglene i deknl. kapittel 7 kommer heller ikke til anvendelse dersom annet følger av vedkommende rettsforholds egenart, jf. deknl. 7-1 første punktum annet alternativ. Spørsmålet i det følgende blir hva som ligger i dette, og hvor terskelen ligger for å anvende dette forbeholdet. En naturlig språklig forståelse av vedkommende rettsforholds egenart vil kunne tilsi at det må være noe særegent eller spesielt med den rettslige relasjonen mellom partene. Når en snakker om egenart, peker dette mot det som kjennetegner det spesielle rettsforholdet. I forbindelse med skyldnerens kontrakter kan en mulig forståelse dermed være at det siktes til særegenheter ved den aktuelle kontraktstype. Dekningslovens forarbeider uttaler at i forbeholdet om vedkommende rettsforholds egenart ligger at reglene i deknl. kapittel 7 i prinsippet er preseptoriske. Det er dermed ikke nok at en avvikende løsning følger av vedkommende kontrakt, den må følge av kontraktstypens egenart Ot.prp.nr.50 ( ) s NOU 1972:20 s

15 Det må dermed være noe ved selve kontraktstypen som tilsier at boet ikke kan gis inntreden etter lovens generelle regler. Bakgrunnen for et slikt forbehold for de alminnelige reglenes anvendelse kan begrunnes i at disse reglene ikke alltid lar seg anvende på sterkt avvikende kontraktstyper, eller at reglenes anvendelse på slike kontrakter kan føre til klart uheldige resultater. 26 Begrunnelsen vil dermed i stor grad vær den samme som for reglene nevnt i oppgavens punkt 3.1 og om andre lovbestemmelser og spesialreglene i deknl flg. Videre uttrykker forarbeidene at forbeholdet om rettsforholdets egenart først og fremst er ment som en fullmakt for domstolene til å fravike normalmønsteret, og til å utforme regler som passer bedre for vedkommende kontraktstype. 27 Med uheldige resultater siktes det trolig til de problemer som kan oppstå dersom en benytter regler som ikke er egnet til å regulere den aktuelle kontraktstypen. Dette kan eksempelvis være dersom en bruker hovedregelen i deknl. 7-3 første ledd på entreprisekontrakter. Entreprisekontrakter er ofte kompliserte og består av en rekke ulike elementer. Benyttes de generelle reglene på denne kontraktstypen vil det lett kunne oppstå en rekke avgrensningsspørsmål, særlig for de tilfeller som deknl. 7-3 første ledd ikke regulerer. Det kan dermed trolig sies at de uheldige resultatene må knytte seg til de praktiske sidene ved gjennomføringen av avtalen som sådan, snarere enn hvordan avtalepartene kommer ut av avtalen. Vi ser at forbeholdet om vedkommende rettsforholds egenart bidrar til å hindre de uheldige resultatene som kunne oppstå dersom en benyttet lovens alminnelige regler om boets inntredelsesrett. I stedet er det gitt adgang til å fravike de alminnelige reglene, selv om det ikke skulle eksistere andre lovbestemmelser for vedkommende kontraktstype. Domstolene er dermed gitt mulighet til enten å gi boet inntredelsesrett på andre vilkår, gjennom å utforme regler som passer bedre, eller ved å nekte boet inntreden. Et eksempel på en avtale hvor det kunne være aktuelt å fravike deknl. 7-3 første ledd på grunn av rettsforholdets egenart, er hvor skyldneren har bestilt et portrett av sine døtre fra medkontrahenten. Medkontrahenten er her en kjent kunstner. Avtalen vil kunne være så personlig for 26 NOU 1972:20 s NOU 1972:20 s

16 skyldneren at å gi boet mulighet til å realisere portrettet gjennom inntreden, trolig føre til uheldige konsekvenser. Dersom boet kunne selge et personlig portrett av skyldnerens familie ville dette fremstå som urimelig for skyldneren, som heller ikke har samtykket til dette. Løsningen ville være å nekte boet inntreden begrunnet i rettsforholdets egenart, jf. deknl. 7-1 første punktum annet alternativ. Trolig ville boet i dette tilfellet også bli nektet inntreden etter vilkåret om avtalens art i deknl. 7-3 annet ledd. Mer om avtalens art følger i punkt 4.4. Svært personlige gjenstander kan også unntas fra kreditorbeslag etter deknl Et spørsmål kan være om forbeholdet om rettsforholdets egenart innebærer at hele deknl. kapittel 7 ikke får anvendelse, eller om en må vurdere anvendelsen i forhold til hver enkelt bestemmelsen i kapittelet. Vi tenker at det naturlige vil være å vurdere reglenes anvendelse for hver enkelt bestemmelse. På denne måten vil en kunne benytte de generelle reglene i deknl. kapittel 7 så langt de passer, selv om rettsforholdets egenart skulle tilsi at noen av bestemmelsene må unntas for den konkrete kontrakt. På den annen side knytter de fleste av dekningslovens generelle regler seg til boets inntredelsesrett, og det må derfor stilles spørsmål om reglene får noen selvstendig anvendelse dersom hovedregelen i deknl. 7-3 første ledd ikke kan benyttes. Et interessant spørsmål vil også være hvor terskelen går for at boet skal kunne hindres inntreden med begrunnelse i rettsforholdets egenart. Mye kan tale for at terskelen må være høy. Boets oppgave er å skaffe dekning til kreditorene, og de har dermed behov for å innbringe de midler som eksisterer. Dette omfatter også de verdiene som ligger i skyldneren gjensidig bebyrdende kontrakter. Dette tilsier at det burde kreves en del før medkontrahenten kan kreve avtalen unntatt fra boets inntredelse etter deknl. 7-1 første punktum annet alternativ. Slik også Sandvik skriver, vil det at den generelle regelen i deknl. 7-3 første ledd er formulert i loven få betydning. Det skapes her en presumsjon om at regelen i deknl. 7-3 første ledd skal anvendes, og at den som vil hevde en annen løsning må godgjøre at denne følger av rettsforholdets egenart. 28 Den som da normalt har bevisbyrden er medkontrahenten, det er han som gjerne ønsker å hindre boets inntredelsesrett. Når en taler om å godtgjøre, vil dette innebære at vedkommende må overbevise eller sannsynliggjøre noe. I forbindelse med rettsforholdets egenart må det sannsynliggjøres at avtalen er av slik egenart at boet ikke bør tillates å tre inn etter regelen i deknl. 7-3 første ledd. 28 Sandvik (1985) s

17 Trolig må vurderingen av om avtalen skal holdes utenfor boets inntredelsesrett knyttes opp mot om inntreden vil skape klart uheldige resultater. Vurderingstemaet klart uheldige resultater fremgår av dekningslovens forarbeider som noe deknl. 7-1 søker å unngå. 29 Dette virker dermed som et naturlig utgangspunkt for vurderingen av hvor terskelen ligger for forbeholdet om vedkommende rettsforholds egenart. Tjaum skriver at det er problemer knyttet til det å operere med regler som i utgangspunktet skal gjelde for alle type kontrakter, og at det blir derfor behov for unntak som i prinsippet er nokså vide. 30 Forfatteren skriver om dette i sammenheng med at hovedregel deknl. 7-3 første ledd trolig er mer formell enn reell, grunnet alle unntakene som finnes. Vi tenker likevel at dette kan tale for at terskelen for å unnta en kontrakt fra boets inntredelsesrett etter rettsforholdets egenart, ikke kan være så høy at boet gis inntreden i sterkt avvikende kontraktstyper. Terskelen for når en kontrakt kan unntas fra boets inntredelsesrett etter deknl. 7-1 første punktum annet alternativ om rettsforholdets egenart er altså noe vanskelig å fastsette klart. Vi kan heller ikke se at det foreligger noen kommentarer på dette i rettspraksis, og det er ellers lite vurdert. Som nevnt må en vurdering dermed knyttes opp mot om inntreden vil skape klart uheldige resultater. Terskelen vil trolig også variere mellom de ulike kontraktsforhold. Etter vår mening kan imidlertid ikke terskelen være så lav at boet risikerer å miste muligheten til å utnytte de verdier som ligger i skyldnerens kontrakter. Hensynet til en rasjonell bobehandling tilsier derfor at boet i størst mulig grad burde gis adgang til å utnytte verdiene, og dermed skaffe dekning til kreditorene. På den annen side må imidlertid terskelen ikke være så høy at medkontrahenten mister den sikkerheten han har gjennom forbeholdet om rettsforholdets egenart. Terskelen for når en kontrakt kan unntas må i alle tilfeller bero på en konkret helhetsvurdering. Tar man dette med i vurdering av hva som ligger i forbeholdet om rettsforholdets egenart, kan en trolig se på bestemmelsen som en type sikkerhetsventil. Uheldige resultater kan avverges ved å nekte boet å tre inn i avtalen, selv om dekningslovens regler skulle tilsi noe annet. Hensynet til en rasjonell bobehandling tilsier imidlertid at terskelen for å benytte regelen i deknl. 7-1 første punktum annet alternativ må overstige et visst nivå, slik at boet ikke risikerer å gå glipp av viktige aktiva som kan tjene til dekning av kreditorenes fordringer. Det kan sies at 29 NOU 1972:20 s Tjaum (1996) s

18 lovgiver til en viss grad har imøtegått behovet for særregler for de ulike kontraktstypene, ved å gi en bestemmelse som unntar enkelte kontraktstyper fra de generelle reglenes virkeområde. Dette innebærer også at boets inntredelsesrett begrenses, enten ved at de nektes inntreden eller ved at inntreden gis etter andre regler eller på andre vilkår enn de som følger av dekningslovens generelle regler. 15

19 4 Vilkår Konkursboet har som hovedregel en rett til å tre inn i skyldnerens gjensidige tyngende avtaler, jf. deknl. 7-3 første ledd. Denne rettigheten er imidlertid underlagt flere og vesentlige unntak, noe som kan tyde på at hovedregelen kanskje er mer formell enn reell. 31 Utgangspunktet er at boet har en valgrett for om de vil tre inn i skyldnerens avtaler. En slik valgrett innebærer at boet ikke har en plikt til å tre inn, og at medkontrahenten på sin side ikke kan kreve at boet trer inn. For leieavtalers og arbeidsavtalers del trer boet automatisk inn, jf. henholdsvis deknl og At boet automatisk trer inn i disse avtalene vil si at boet ikke må foreta seg noe for å tre inn, boet trer inn uten særskilt vedtagelse, jf. deknl første ledd første punktum og 7-11 første ledd første punktum. Dette står i motsetning til andre avtaler som boet må ta stilling til for å tre inn i, jf. deknl. 7-3 første ledd siste punktum og oppgavens punkt for hva dette innebærer. Konkursboet trer likevel ikke automatisk inn i leieavtaler dersom de erklærer at de ikke vil tre inn senest fire uker etter konkursåpningen, og de stiller det leide til utleiers rådighet innen fristen, jf. deknl første ledd andre punktum. For arbeidsavtaler sin del trer heller ikke konkursboet automatisk inn dersom de erklærer at de ikke vil tre inn i arbeidsavtalen seneste tre uker etter konkursåpningen, jf. deknl første ledd andre punktum. Det er fire vilkår for boets inntredelsesrett. For det første må det foreligge en avtale å tre inn i. For det andre må det ikke foreligge mislighold fra skyldnerens side som er uten direkte sammenheng med insolvensen. For det tredje må den annen part få avklaring i tide. For det fjerde må avtalens art ikke hindre boets inntreden. Vilkåret om avtalens art er en spesialutforming av rettsforholdets egenart i deknl. 7-1 første punktum, se oppgavens punkt 3.2. Avtalens art favner noe videre enn rettsforholdets egenart, og dette vil vi gå nærmere inn på under oppgavens punkt 4.4. Vurderingene blir derfor ikke helt sammenfallende. På bakgrunn av dette har vi valgt å foreta to separate drøftelser, se oppgavens punkt 3.2 og 4.4. I det følgende vil vi analysere de fire vilkårene for boets inntredelsesrett i den overnevnte rekkefølge, i punktene 4.1 til NOU 1972:20 s

20 4.1 Det må foreligger en avtale Det første vilkåret for konkursboets inntredelsesrett er at det må foreligge en avtale som boet kan tre inn i. Dette vilkåret kommer til uttrykk i deknl. 7-3 første ledd første punktum. Det første spørsmålet som reiser seg her, er hva som ligger i begrepet avtale. Etter ordlyden kan man muligens si at avtaler kan kjennetegnes ved at partene rettslig har forpliktet seg til noe. Avtaleloven 32 (heretter avtl.) inneholder ingen definisjon av avtale. Vi har ingen allmenn definisjon av en avtale i norsk rett, heller ikke en konkursrettslig definisjon. Giertsen skriver at avtaler kan kjennetegnes ved at de er rettslig bindene, og ved at de kan håndheves av rettsapparatet, dersom det er nødvendig. 33 Det er flere forutsetninger som må være oppfylt for at en avtale skal anses å foreligge, og for at konkursboet skal kunne tre inn i en avtale etter deknl. 7-3 første ledd. Disse forutsetningene kommer til uttrykk både i avtaleretten og i konkursretten. Deknl. 7-3 er en spesialregel for avtalers stilling i konkurs, og er dermed lex specialis i forhold til avtaleretten. Da forutsetningene, som nevnt, kommer til uttrykk både i konkursretten og avtaleretten, vil både de konkursrettslige og de avtalerettslige forutsetningene bli behandlet i det følgende. Vi vil videre først ta for oss forutsetningene om at avtalen ikke kan være oppfylt og at avtalen må være gjensidig tyngende. Deretter vil vi ta for oss forutsetningen om at avtalen må være gyldig. Til slutt stiller vi spørsmål om avtalen må ha en økonomisk verdi for at konkursboet skal kunne tre inn i avtalen etter deknl. 7-3 første ledd Avtalen må være uoppfylt og gjensidig tyngende Den første forutsetningen for konkursboets inntredelsesrett i deknl. 7-3 første ledd er at avtalen må være helt eller delvis uoppfylt. Er avtalen ferdig oppfylt er det ikke noe igjen som boet kan tre inn i. Er avtalen delvis oppfylt kan boet tre inn i den resterende del av avtalen, jf. deknl. 7-4 annet ledd første punktum. Avtalen kan ikke ha bortfalt før boåpningen, da foreligger det heller ingen avtale å tre inn i for konkursboet etter deknl. 7-3 første ledd. 32 Lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer (avtaleloven) 33 Giertsen (2012) s. 1 17

21 Det fremgår av deknl. 7-3 første ledd første punktum at avtaler konkursboet har rett til å tre inn i, er de gjensidig tyngende avtaler skyldneren har sluttet. En avtale er gjensidig bebyrdende når alle parter har avgitt bindende løfter. 34 Det motsatte av en gjensidig avtale, er en ensidig avtale. En ensidig avtale eller disposisjon er typisk et gaveløfte. Et gaveløfte står seg heller ikke ellers i konkurs, jf. deknl første ledd. Begrensningen om at avtalen må være gjensidig tyngende gjelder ikke forøvrig i avtaleretten Avtalen må være gyldig Den andre forutsetningen for at en avtale skal anses å foreligge og for at konkursboet kan tre inn i den etter deknl. 7-3 første ledd, er at avtalen må være gyldig. Er en avtale helt ugyldig, vil det si at partene ikke er rettslig bundet av den. Avtalen har da i sin helhet ingen rettsvirkning. Det medfører at konkursboet ikke kan tre inn i avtalen etter deknl. 7-3 første ledd. Er en avtale delvis ugyldig, kan konkursboet tre inn i den resterende del av avtalen. Virkningen av ugyldighet er i avtaleretten at partene skal stilles som om avtalen ikke hadde blitt inngått. 35 Har avtalen enda ikke blitt oppfylt innebærer dette at avtalen faller bort. Er avtalen helt eller delvis blitt oppfylt, skal det skje en tilbakeføring av ytelsene An allowance has to be made in money whenever reasonable, dersom tilbakeføring av ytelsene ikke er mulig jf. UNIDROIT Principles art (2). Det skjer da likevel en restitusjon. Virkningene av ugyldighet i en konkurssituasjon er også at avtalen faller bort dersom avtalen ikke har blitt oppfylt. Har derimot avtalen blitt oppfylt skal det også her skje en tilbakeføring. Konkursboet kan kun ta beslag i det som tilhører skyldneren på beslagstiden, jf. deknl Blir en avtale kjent ugyldig innebærer dette at det som er overgitt til skyldneren, ikke reelt sett har tilhørt skyldneren. Det som er overgitt må da tilbakeføres. Er tilbakeføring ikke mulig skal det også i en konkurssituasjon skje en betaling for det som er mottatt. Medkontrahenten har 34 Giertsen (2012) s Giertsen (2012) s Giertsen (2012) s UNIDROIT Principles of International Commercial Contracts (2010) 18

22 som hovedregel separatistrett til sin ytelse. 38 Når det gjelder penger må skyldner ha hatt en plikt til å holde midlene adskilt fra sin formue, og slik adskillelse må faktisk ha skjedd for at separatistretten skal være i behold. 39 Dersom separatistretten ikke er i behold, må medkontrahenten nøye seg med dividende av sitt krav, jf. deknl. 6-1 og 9-6. Det kan stilles spørsmål om hovedregelen om separatistrett gjelder for alle former for ugyldighet. Vår umiddelbare tanke er at dette spørsmålet må besvares bekreftende, da ugyldighet innebærer at det må skje et restitusjonsoppgjør mellom partene. Vi tenker at det naturlige er at hver av partene får tilbake det de selv har ytet. Det fremstår også som naturlig å behandle ugyldighetstilfellene likt. Vi vil imidlertid ikke gå nærmere inn på en drøftelse om dette. Mener konkursboet at avtalen er ugyldig, kan boet la være å tre inn i den. 40 Mener medkontrahenten at avtalen er ugyldig, må han på sin side påberope ugyldigheten overfor boet for å kunne hindre boets inntreden. 41 Konkursboet skal ved vurderingen av om de ønsker å tre inn i avtalen ta hensyn til målet om en rasjonell bobehandling. Konkursboet skal i denne vurderingen foreta en forsvarlig risikovurdering av avtalen. Mener boet at avtalen kan være ugyldig vil det være et stort risikomoment ved avtalen, boet kan risikere å bruke tid og ressurser på en avtale som senere viser seg å være ugyldig. En ugyldig avtale vil ikke bringe midler til boet. Her kan man da stille spørsmål om boet kan ha plikt til å la være å tre inn i avtalen, av hensynet til rasjonell bobehandling. Etter kkl. 117 første ledd første punktum skal boets eiendeler realiseres på den måte som etter forholdene antas å ville gi størst utbytte. Denne regelen kan ses på som et utslag av hensynet til rasjonell bobehandling, ved at boet må vurdere hva som er mest lønnsomt for bobehandlingen. Brækhus skriver at skyldnerens gode kontrakter kan representere en viktig del av hans aktiva. 42 En avtale kan til en viss grad sees på som en eiendel. Tror konkursboet at en avtale kan være ugyldig, vil det ikke antas å gi størst utbytte at de trer inn i den. Vi tenker derfor at boet kan ha en plikt til å la være å tre inn i en avtale de mener er ugyldig, men at de bør søke å avklare gyldigheten dersom det dreier seg om en avtale med beslagbare verdier. 38 Haukås (2009) s Haukås (2009) s Nazarian (2012) s Nazarian (2012) s Brækhus (1970) s

23 I avtaleretten har Giertsen lagt til grunn at det er fire forutsetninger som må være oppfylt for at en avtale skal anses for å ha blitt inngått. Det må foreligge enighet, avtalepartene må ha kompetanse til å binde seg, avtalen må ha blitt inngått på en måte som rettsordenen anerkjenner og avtalen må ha et innhold som rettsorden anerkjenner. 43 Disse forutsetningene er lagt til grunn i avtaleretten, men dette er også forutsetninger som må være oppfylt for at en avtale skal anses å foreligge i henhold til deknl. 7-3 første ledd. Er forutsetningene ikke oppfylt, kan en konsekvens være at avtalen blir kjent ugyldig. Boet kan, som nevnt, ikke tre inn i en ugyldig avtale. Vi vil derfor i det følgende ta for oss disse fire forutsetningene i den overnevnte rekkefølge. I tillegg vil vi ta for oss vilkåret om at avtalen må være reell. Er ikke avtalen reell vil avtalen kunne kjennes ugyldig Enighet For det første må det som nevnt foreligge, eller ha forelagt, enighet for at en avtale skal anses for å ha oppstått. En konsekvens av manglende enighet er at boet ikke vil ha en avtale å tre inn i etter deknl. 7-3 første ledd, og at avtalen bortfaller. Vi tenker at dette reelt sett innebærer at avtalen må anses å være ugyldig. Oppgaven blir her å finne ut hva som ligger i forutsetningen om enighet. Begrepet enighet brukes i dagligtalen som et ord på når flere enn én person har kommet frem til noe sammen, og hvor personene har samtykket i at det de har kommet frem til gjelder. Begrepet omfatter ikke bare fysiske personer, men også juridiske personer. To bedrifter kan for eksempel komme til enighet om noe. Enighet er ikke et eget rettslig begrep. Personer kan bli enige om noe, uten å ha forpliktet seg rettslig til det de har blitt enige om. Det er trolig dette som kan være forskjellen fra begrepet i sammenheng med deknl. 7-3 første ledd. Enighet sikter her til at man har blitt enige om å rettslig forplikte seg til det man på forhånd har blitt enige om. At enighet er en forutsetning for å anse en avtale som oppstått fremstår som rimelig. Det hadde stridd mot rettsfølelsen hvis man hadde blitt rettslig forpliktet til noe man ikke ville. Alle er 43 Giertsen (2012) s

24 forpliktet av norske lover og regler, men det er gjennom avtale man kan velge å forplikte eller binde seg selv. I avtalelovens første kapittel finner vi reglene om slutning av avtaler, altså avtaleinngåelse. Et tilbud og en aksept av tilbudet kan vise at enighet er oppnådd. Et tilbud er bindende når det kommer til adressatens kunnskap, jf. avtl. 7. Det samme gjelder for en aksept av et tilbud, jf. avtl. 7. Aksepterer man et tilbud tyder det på at man har sagt seg enig i tilbudet. En skriftlig avtale eksisterer for eksempel først når man har kommet frem til en tekst der partene på et tidspunkt er enige i avtaleteksten. Reglene om tilbud og aksept er kun en av flere måter som kan vise at enighet er oppnådd, og om en avtale har kommet i stand. Som regel forekommer det i praksis ikke noe uttrykkelig tilbud eller aksept. Betaler du for eksempel for en ungdomsbillett på en buss, er det kommet i stand en avtale hvor bussjåføren samtidig som han tar i mot betalingen, forplikter seg til å frakte deg. Du er da også forpliktet til å oppfylle vilkårene for den billetten du har kjøpt. Det fremstår som hensiktsmessig at det er flere måter som kan vise at enighet er oppnådd. Det er så mange ulike områder i dagliglivet der det er nødvendig å inngå avtale, at det hadde vært upraktisk med firkantete regler. Likevel er disse måtene å vise at enighet er oppnådd upraktiske i sammenheng med inntredelsesretten i konkurs, jf. deknl. 7-3 første ledd. Avtalene i et konkursbo er gjerne av større omfang enn for eksempel å kjøpe en bussbillett. En skriftlig avtale er på grunn av bevishensyn derfor klart det mest praktiske og hensiktsmessige i forbindelse med inntreden etter deknl. 7-3 første ledd. Enighet er altså en forutsetning for at en avtale skal anses for å ha oppstått. At en avtale har oppstått er et vilkår for at boet skal kunne tre inn i den etter deknl. 7-3 første ledd. I enighet ligger at flere personer har kommet frem til noe sammen, og rettslig har forpliktet seg til dette innholdet. Det er mange forskjellige måter som kan vise at partene har blitt enige om en avtale, og det er ingen regler for hvordan enigheten skal komme til uttrykk. 21

25 Avtalekompetanse Den andre forutsetningen for at en avtale skal anses for å ha oppstått er at partene må ha kompetanse til å binde seg ved avtale. Avtalekompetansen må foreligge på avtaletidspunktet. Mangler denne forutsetningen kan en konsekvens være at avtalen blir kjent ugyldig, og det er da, som sagt, ingen avtale for boet å tre inn i etter deknl. 7-3 første ledd. Skyldneren og medkontrahenten må altså ha hatt avtalekompetanse på avtaletidspunktet for at avtalen skal anses for å ha oppstått. At skyldneren og medkontrahenten har kompetanse til å binde seg er da også en forutsetning for at boet skal ha en avtale tre inn i etter deknl. 7-3 første ledd. Konkursboet må også ha avtalekompetanse for å kunne tre inn i avtalen etter deknl. 7-3 første ledd. Spørsmålet er her hva avtalekompetanse innebærer. Både fysiske og juridiske personer kan ha kompetanse til å binde seg ved avtale. Grunnlaget for kompetansen til å inngå avtaler er den private autonomi, denne gir frihet til å binde seg ved avtale. 44 Ikke alle har denne rettslige handleevnen. For at fysiske personer skal ha rettslig handleevne er det satt som et krav at de må ha en viss forståelse for sine handlinger. Dette fremstår som fornuftig, da det hadde vært lett for andre å utnytte svakere personer dersom vi ikke hadde hatt noen grenser. Grensene for fysiske personers handleevne er i stor grad fastsatt i vergemålsloven 45 (heretter vgml.). For eksempel er en person yngre enn 18 år under vergemål, se vgml. 2 bokstav a, og av vgml. 9 går det frem at en mindreårig som hovedregel ikke selv kan foreta rettslige handlinger. Er skyldneren og medkontrahenten fysiske personer, må begge være innenfor disse grensene for å ha rettslig handleevne. Juridiske personer har kompetanse til å binde seg. En juridisk person er ikke-fysiske personer med rettslig handleevne, eksempelvis et selskap eller et forvaltningsorgan. Konkursboet er en juridisk person og har dermed rettslig handleevne. Skyldneren og medkontrahenten kan også være juridiske personer, og på denne måten inneha rettslig handleevne. 44 Giertsen (2006) s Lov 26. mars 2010 nr. 9 lov om vergemål (vergemålsloven) 22

26 Alle personer med rettslig handleevne, både fysiske og juridiske, har avtalefrihet. Mangler en av partene kompetanse til å binde seg, kan avtalen bli kjent ugyldig, se eksempelvis vgml. 14 første ledd som gjelder for mindreårige. Umyndighet er en sterk ugyldighetsgrunn. 46 Forutsetningen om at partene må ha hatt kompetanse for å kunne binde seg ved avtale, innebærer oppsummert at partene må ha innehatt rettslig handleevne på avtaletidspunktet. Medkontrahenten og skyldneren må dermed ha hatt rettslig handleevne på avtaletidspunktet for at konkursboet skal kunne tre inn i avtalen etter deknl. 7-3 første ledd. Konkursboet er en juridisk person med rettslig handleevne, og konkursboet har derfor kompetanse til å binde seg ved å tre inn i en avtale etter deknl. 7-3 første ledd Inngåelsesmåte Den tredje forutsetningen for at en avtale skal anses for å ha oppstått, er at avtalen må ha blitt inngått på en måte som rettsorden anerkjenner. For at det skal foreligge en avtale som konkursboet kan tre inn i etter deknl. 7-3 første ledd, må derfor avtalen ha blitt inngått på en måte som rettsorden anerkjenner. Spørsmålet er her hva som ligger i denne forutsetningen. Med inngått siktes det her til hvilken måte avtalen har kommet i stand på. Vi har formfrihet ved avtaleinngåelse i norsk rett. En avtale kan bli inngått både skriftlig, muntlig, ved konkludent adferd eller på en hvilken som helst annen måte som viser at partene har kommet til enighet. Prinsippet om formfrihet ved avtaleinngåelse er stadfestet i NL som lyder: En hver er pligtig at efterkomme hvis hand med Mund, Haand og Segel lovet og indgaaet haver. Det er, som nevnt ovenfor i punkt , så mange ulike avtaler som er nødvendige å inngå i dagliglivet at det hadde vært upraktisk med strikte regler på området. Derimot er det også som nevnt i punkt , klart mest praktisk med skriftlig avtale i inntredelsessituasjoner på grunn av bevishensyn. Avtalelovens kapittel 3 inneholder bestemmelser som kan føre til at avtaler er rettsstridige på grunn av avtalens inngåelsesmåte. Dette kan for eksempel være aktuelt dersom skyldneren har 46 Giertsen (2012) s Lov 15. april 1687 Kong Christian Den Femtis Norske Lov, Femte Bog. Om Adkomst, gods og gjeld. 23

27 opptrådt rettstridig for skaffe seg en god avtale. Eksempelvis bestemmer avtl. 28 første ledd at en viljeserklæring som er fremtvunget ved vold ikke er bindende. En avtale som ikke er bindende er en ugyldig avtale, og har ingen rettsvirkning. Er en avtale rettstridig på grunn av avtalens inngåelsesmåte, kan dermed ikke konkursboet tre inn i avtalen etter deknl. 7-3 første ledd. Er en avtale ugyldig på grunn av at medkontrahenten for eksempel har tvunget skyldneren til å inngå en ufordelaktig avtale, vil avtalen som sådan ha et innhold som kan være rettsstridig, jf. avtl. 28 første ledd. Det hadde ikke vært rimelig om noen kunne ha tvunget andre ved vold til å binde seg, og det hadde heller ikke vært rimelig om konkursboet kunne ha tvunget gjennom en slik avtale etter deknl. 7-3 første ledd. Avtalefriheten kunne da blitt misbrukt, og den andre part har ikke avtalefrihet i egentlig forstand. Vi ser med dette at vi har et prinsipp om formfrihet ved avtaleinngåelse, men vi har også regler som setter grenser for hvordan vi kan inngå avtaler. Er avtalen rettstridig på grunn av avtalens inngåelsesmåte, kan avtalen bli kjent ugyldig. Det er dette som ligger i forutsetningen om at avtaler må ha blitt inngått på en måte som rettsordenen anerkjenner Avtalens innhold Den siste alminnelige forutsetningen er at avtalen må ha et innhold som rettsorden anerkjenner. Er denne forutsetningen ikke oppfylt kan avtalen bli kjent ugyldig, og det er ingen avtale for konkursboet å tre inn i etter deknl. 7-3 første ledd. Oppgaven blir her å finne ut hva denne forutsetningen innebærer. I at avtalen må ha et innhold som rettsordenen anerkjenner ligger at avtalen må være i samsvar med norsk rett. Vi skiller her mellom preseptorisk og deklaratorisk rett. Preseptorisk rett er ufravikelige bestemmelser som nettopp ikke kan fravikes ved avtale, mens deklaratorisk rett kan fravikes ved avtale. Ettersom deklaratorisk rett kan fravikes ved avtale, skaper ikke denne problemer her. Fokuset vil dermed i det videre være på preseptorisk rett. En avtale kan bli kjent helt eller delvis ugyldig hvis innholdet strider mot preseptoriske bestemmelser. Blir avtalen kjent helt ugyldig skal partene stilles som om avtalen ikke ble inngått Giertsen (2012) s

28 Det er da ingen avtale for konkursboet å tre inn i etter deknl. 7-3 første ledd. Blir avtalen kjent delvis ugyldig vil fortsatt avtalen som sådan bestå, men de deler av avtalen som blir kjent ugyldig vil bli erstattet av preseptorisk rett. 49 Utfylles avtalen av preseptorisk rett kan konkursboet tre inn i hele den reviderte avtale. Faller deler av en avtale helt bort, er det som nevnt i punkt 4.1.2, fremdeles en avtale som består og boet kan tre inn i den resterende del av avtalen. Et eksempel på en preseptorisk regel finner vi i forbrukerkjøpsloven 50 (heretter fkjl.) 3 første ledd. Her går det frem at det ikke kan avtales vilkår som er mer ugunstige for forbrukeren enn det som følger av forbrukerkjøpsloven. Det er ulike hensyn som kan begrunne at en regel er preseptorisk. Blant annet søker reglene i forbrukerkjøpsloven å beskytte forbrukere mot næringslivet som anses som den sterkere part. Vi ser dermed at de preseptoriske reglene kan ha vektige grunner som taler mot at de fravikes ved avtale. Det ville også ha fremstått som urimelig dersom konkursboet, til tross for at avtalen er i strid mot preseptorisk rett, kunne ha gjennomført avtalen. Forutsetningen om at avtalen må ha et innhold som rettsorden anerkjenner vil dermed si at avtalen ikke kan stride mot preseptorisk rett. Dette er også en forutsetning for at konkursboet kan tre inn i en avtale etter deknl. 7-3 første ledd Avtalen må være reell En avtale som ikke er reell, kan bli kjent ugyldig. En proformaavtale er som hovedregel ikke bindende. Dette følger forutsetningsvis av avtl. 34 om avtaler på skrømt. Proforma har blitt definert av Høyesterett som når det er på det rene mellom avtalepartene at bestemmelsen ikke skal ha virkning etter sitt innhold mellom dem. 51 I Bygland-dommen 52 la Høyesterett til grunn at det er det reelle eierforholdet som er avgjørende for boets beslagsrett, jf. deknl Da boets inntredelsesrett er en spesiell form for beslagsrett, er det derfor naturlig at dette også gjelder for boets rett etter deknl. 7-3 første ledd. 49 Giertsen (2012) s Lov 21. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven) 51 Rt s. 235 (s. 239) 52 Rt s. 981 (Bygland-dommen) 25

29 Videre kan et spørsmål være hva som ligger bak vilkåret om at avtalen må være reell. Av UNI- DROIT Principles (2010) 53 art. 4.1 (1) går det frem at A contract shall be interpreted according to the common intentions of the parties. En kontrakt skal altså tolkes ut fra avtalepartenes intensjoner, det er de underliggende eller virkelige forhold som er bindende for avtalepartene. Det er derfor ikke nødvendigvis avtaleteksten som er avgjørende. Proformaavtaler kan likevel i visse andre tilfeller bli bindende. Dette kan skje der en tredjemann har gått ut fra at avtalen eller kontrakten stemmer og er reell. Avtaleloven 34 bestemmer at dersom en avtale på skrømt er overdratt til en godtroende tredjemann, kan det ikke overfor han gjøres gjeldende at den er på skrømt. Det er flere ulike hensyn som ligger bak bestemmelsen, blant annet står hensynet til omsetningslivet sentralt. For at konkursboet kan tre inn i en avtale etter deknl. 7-3 første ledd må avtalen som sagt være reell. Spørsmålet blir her hvorfor konkursboet ikke kan tre inn i en proformaavtale, og dermed ikke kan være en godtroende tredjemann etter avtl. 34. Kanskje kan svaret være at det er fordi et konkursbo ikke er en egentlig utenforstående tredjepart. Konkursboet trer inn i skyldnerens avtale som om konkursboet var skyldneren, og konkursboet blir berettiget og forpliktet på avtalens vilkår, jf. deknl. 7-4 første ledd. Dette kan muligens være årsaken til at boet ikke kan tre inn i skyldnerens proformaavtaler etter deknl. 7-3 første ledd. Skyldneren kan ikke tvinge gjennom sine proformaavtaler og da kan heller ikke konkursboet gjøre det. Konkursboet skal ikke få større rett enn det skyldner hadde. I tillegg gjør ikke hensynet til omsetningslivet seg gjeldende i en slik inntredelsessituasjon Må avtalen ha en økonomisk verdi? Til slutt kan det stilles spørsmål om det er en forutsetning at avtalen må ha en økonomisk verdi for at boet kan tre inn i avtalen etter deknl. 7-3 første ledd. Boet skal realisere eiendelene på en måte som antas å ville gi størst utbytte etter kkl. 117 første ledd første punktum, og en avtale kan til en viss grad sees på som en eiendel, se punkt I beslagsretten er hovedregelen at formuesgodet må kunne omgjøres i penger for at fordringshaverne skal kunne ta dekning, jf. deknl Bakgrunnen for denne regelen er at 53 UNIDROIT Principles of International Commercial Contracts (2010) 26

30 boet skal sikre en rasjonell bobehandling. Det er dekning av gjeld som er beslagsrettens hovedformål. 54 Bakgrunnen for inntredelsesretten og formålet er i hovedsak den samme, boet skal ivareta kreditorene og dekke deres fordringer. Inntredelsesretten kan også sees på som en spesiell del av beslagsretten, konkursboet kan ta beslag i skyldnerens kontrakter ved å tre inn i dem, se oppgavens punkt 2. Hensynet til at bobehandlingen skal dekke kreditorenes fordringer peker derfor mot at avtalen må ha en økonomisk verdi for at konkursboet skal kunne tre inn i skyldnerens avtaler etter deknl. 7-3 første ledd. Inntreden i en avtale uten økonomisk verdi tjener ikke til å dekke skyldnerens gjeld. På den annen side er det ikke bare dekningsformålet som ligger i hensynet til rasjonellbobehandling. Det kan tenkes at det er rasjonelt for boet å tre inn i en avtale på grunn av praktiske hensyn. For eksempel kan det tenkes at det er nødvendig å tre inn i en avtale uten økonomisk verdi, for å få en rasjonell avvikling av boet. På bakgrunn av dette vil vi si at det ikke kan oppstilles et vilkår om at avtalen må ha en økonomisk verdi for at konkursboet skal kunne tre inn i den etter deknl. 7-3 første ledd. Dette synet støttes også opp av Nazarian. 55 Med dette ser vi at for at det skal foreligge en avtale som boet kan tre inn i etter deknl. 7-3 første ledd, må avtalen være uoppfylt eller delvis oppfylt, og avtalen kan ikke ha bortfalt før boåpningen. Avtalen må være reell og gjensidig tyngende. I tillegg må partene ha forpliktet seg rettslig til et felles avtaleinnhold, de må ha rettslig handleevne og avtalen må ikke stride mot preseptorisk rett. Partene kan, som nevnt i punkt , fritt velge hvordan de vil binde seg, men her setter rettsordenen noen begrensninger for inngåelsesmåten. Det kan ikke kreves at en avtale har økonomisk verdi for at konkursboet kan tre inn i den etter deknl. 7-3 første ledd. 54 Andenæs (2009) s Nazarian (2012) s

31 4.2 Det må ikke foreligge mislighold fra skyldnerens side som er uten direkte sammenheng med insolvensen Dekningsloven 7-7 første ledd siste punktum lyder: Mislighold fra skyldnerens side som ikke står i direkte sammenheng med insolvensen, kan den annen part gjøre gjeldende som hevingsgrunn etter de regler som gjelder for vedkommende avtale. Tolker vi denne bestemmelsen antitetisk vil det si at dersom misligholdet har direkte sammenheng med skyldnerens insolvens, blir hevingsretten til medkontrahenten avskåret. Av dekningslovens forarbeider går det frem at bestemmelsen klart skal tolkes antitetisk. 56 Heving vil si at man slår en strek over avtalen, 57 se oppgavens punkt 6.1 for hvordan det endelige hevingsoppgjøret gjennomføres. Hever medkontrahenten sin avtale med skyldneren er det altså ingen avtale for konkursboet å tre inn i etter deknl. 7-3 første ledd. Et vilkår for boets inntredelsesrett er dermed at medkontrahenten ikke kan heve avtalen etter deknl. 7-7 første ledd siste punktum. Det kan argumenteres for at denne bestemmelsen ikke er et egentlig vilkår. Den annen part kan velge å ikke heve en avtale selv om det foreligger mislighold som er i direkte sammenheng med insolvensen. Likevel er det en forutsetning for at konkursboet skal kunne tre inn i avtalen etter deknl. 7-3 første ledd, at avtalen ikke er hevet. Det fremstår derfor for oss som naturlig å omtale bestemmelsen som et vilkår. I litteraturen blir bestemmelsen omtalt som et vilkår, eksempelvis av Nazarian 58 og Andenæs 59. Det kan også hevdes å være metodisk enklere å omtale forutsetningen som et vilkår, da det gir klarere regler for boets inntredelsesrett. På bakgrunn av dette har vi valgt å omtale bestemmelsen som et vilkår for boets inntredelsesrett. Heving er en av misligholdsbeføyelsene som en avtalepart kan gjøre gjeldende ved sin medkontrahents manglende eller mangelfulle oppfyllelse, dersom vilkårene for dette er oppfylt etter vedkommende avtale eller etter de regler som gjelder for vedkommende avtale. Stansingsretten er en midlertidig og foreløpig løsning som kan gjøres gjeldende mot en medkontrahents mislighold. Se for eksempel deknl. 7-2 som gir medkontrahenten rett til, på visse vilkår, å holde 56 NOU 1970:20 s Giertsen (2012) s Nazarian (2012) s. 100 (bestemmelsen er under kapittelet: Vilkår for inntreden/ unntak fra inntredelsesretten ) 59 Andenæs (2009) s

32 sin ytelse tilbake ved mislighold fra skyldnerens side. Heving er i motsetning til stansingsretten et endeling rettsmiddel. Stansingsretten i deknl. 7-2 transformeres til en hevingsrett hvis konkursboet ikke trer inn i avtalen, jf. deknl. 7-7 første ledd første punktum. 60 Ønsker boet å tre inn i skyldnerens avtale, vil medkontrahentens hevingsrett være avgrenset til de tilfeller som er nevnt i deknl. 7-7 første ledd siste punktum. For de tilfeller hvor boet ikke ønsker å tre inn, vil medkontrahenten kunne heve avtalen etter deknl. 7-7 første ledd første punktum. For at bestemmelsens siste punktum skal komme til anvendelse er det dermed en forutsetning at konkursboet ønsker å tre inn i avtalen, da medkontrahenten uansett kan heve dersom konkursboet ikke ønsker å tre inn i avtalen etter deknl. 7-7 første ledd første punktum. Hevingsretten i bestemmelsens første ledd første punktum gjelder for alle avtaletyper. 61 Har medkontrahenten helt eller delvis levert sin ytelse før konkurs, kan han for den leverte del bare heve dersom det er tatt gyldig forbehold om tilbakeføring av ytelsen eller dersom ytelsen var en pengeytelse, jf. deknl. 7-7 annet ledd første punktum. En forutsetning for medkontrahentens hevingsrett er dermed at medkontrahenten ikke har levert sin ytelse, og bestemmelsen innebærer derfor en begrensning i medkontrahents mulighet til å heve med tilbakevirkning. Har han levert sin ytelse gjelder hevingsretten bare for de tilfeller det er snakk om pengeytelse, eller om han har tatt forbehold om tilbakeføring. Medkontrahenten kan altså alltid heve dersom hans ytelse var en pengeytelse. 62 Medkontrahenten har imidlertid bare krav på dividende, forholdsmessig dekning, av pengeytelse som skal tilbakeføres på grunn av heving, jf. deknl. 7-7 annet ledd siste punktum. Av forarbeidene går det frem at det med gyldig forbehold om tilbakeføring først og fremst siktes til løsøresalg hvor selgeren har tatt såkalt eiendomsforbehold i sikringsøyemed. 63 Begrepet eiendomsforbehold i sikringsøyemed har senere blitt endret til å bli kalt salgspant i panteloven 64 (forkortet pantel.), se pantel til Andenæs (2009) s NOU 1972:20 s NOU 1972:20 s NOU 1972:20 s Lov 8. februar 1980 nr. 2 lov om pant (panteloven) 65 Skoghøy (2014) s

33 Av forarbeidene går det frem at heving kan skje ved en uttrykkelig erklæring fra medkontrahenten til konkursboets vedkommende. 66 Dersom heving er det eneste fornuftige alternativet for medkontrahenten skal man anse avtalen for hevet, med mindre medkontrahenten innen rimelig tid gir beskjed om at han vil fastholde avtalen. 67 Spørsmålet blir videre hva som ligger i vilkåret om at det ikke må foreligge mislighold fra skyldnerens side som er uten direkte sammenheng med insolvensen. Vi skal først se på hensynene bak bestemmelsen. Deretter skal vi se på begrepet mislighold, hva som kan være de ulike misligholdsgrunnene og hva som ligger i direkte sammenheng med i deknl. 7-7 første ledd siste punktum. Til slutt skal vi se på bestemmelsens forhold til ugyldighet Hensyn bak deknl. 7-7 første ledd siste punktum Først skal vi ta for oss hensynene som ligger bak vilkåret i deknl. 7-7 første ledd siste punktum. Reglene om heving generelt har tradisjonelt vært oppfattet slik at de skulle ivareta hensynet til likevekt i kontraktsforhold. 68 Prinsippet ytelse mot ytelse står sentralt i avtaleretten. Ytelse fra en av partene er betinget av at den andre part også yter. 69 Har en avtale blitt misligholdt, kan det ha skapt ubalanse mellom partenes ytelser. Heving er ment å motvirke denne ubalansen. Medkontrahenten skal gjennom heving kunne komme seg ut av et avtaleforhold som motparten har misligholdt, og eventuelt kunne inngå en ny avtale med en som presumtivt kan oppfylle den. 70 Dette virker også fornuftig. De aller fleste kontrakter er inngått fordi man skal få noe tilbake for sin ytelse, i noenlunde samme størrelsesorden. Å sette strek over en avtale gjennom heving kan virke som et drastisk tiltak. På den annen side vil avtalen som regel være vesentlig misligholdt, og prinsippet ytelse mot ytelse er som oftest ikke oppfylt. Heving er altså et av virkemidlene for å skape likevekt i avtaleforhold. Av forarbeidene fremgår det at når heving er utelukket utenfor konkurs, er det som utgangspunkt heller ikke grunn til å 66 NOU 1972:20 s NOU 1972:20 s Hov (2002) s Giertsen (2012) s Hov (2002) s

34 gi hevingsrett i konkurs. 71 Det går også frem at medkontrahenten bør kunne påberope faktiske eller rettslige mangler ved debitors ytelse som hevingsgrunn i samme utstrekning som han kunne ha gjort overfor debitor selv, med unntak fra insolvensbehandlingen. 72 Dekningsloven 7-7 første ledd tredje punktum gir også tilsvarende hevingsrett i konkurs som utenfor konkurs, med unntak for når misligholdet står i direkte sammenheng med insolvensen. Spørsmålet blir her hva som begrunner dette unntaket. Skyldnerens mislighold som er i direkte sammenheng med insolvensen, har skjedd i tiden før konkursåpningen, se punkt Her har ikke medkontrahenten valgt å heve i tiden før konkursåpningen. Det kan være flere årsaker til at medkontrahenten venter med å rette en hevingsinnsigelse. To av eksemplene som dekningslovens forarbeider nevner, er at medkontrahenten kan være engstelig for å støte en god kunde med en unødvendig hevingserklæring eller at medkontrahenten håper at krisen vil gå over. 73 Forarbeidene uttaler videre at medkontrahenten ikke har samme hensyn å ta overfor konkursboet. 74 Konkursboet kan aldri være en god kunde av medkontrahenten og konkursen viser at krisen ikke kommer til å gå over. Medkontrahenten har heller ikke valgt å rette en hevingsinnsigelse overfor skyldner, dette viser at medkontrahenten ikke har lagt avgjørende vekt på skyldnerens mislighold i tiden før konkurs. 75 Boet skal ikke stilles dårligere enn skyldner der hvor misligholdet er i direkte sammenheng med insolvensen. Et av formålene med bobehandling er å sikre en rasjonell avvikling av boet, og dette er også et av formålene som ligger bak boets inntredelsesrett i deknl. 7-3 første ledd. Skyldner har ofte misligholdt flere av sine avtaler før konkursåpningen, og insolvens rammer alle kreditorene til skyldneren. 76 Hadde ikke medkontrahentens hevingsrett etter deknl. 7-7 første ledd siste punktum blitt avskåret, kunne det ha hindret at boet fikk nyttiggjøre seg av skyldnerens avtaler og dermed også hindret en rasjonell avvikling av boet. Av dekningslovens forarbeider går det også frem at boets adgang til å nyttiggjøre seg av skyldnerens avtaler kunne blitt sterkt redusert hvis medkontrahenten hadde kunnet heve avtalen på grunn av mislighold som står i direkte 71 NOU 1970:20 s NOU 1970:20 s NOU 1970:20 s NOU 1970:20 s NOU 1970:20 s Andenæs (2009) s

35 sammenheng med skyldnerens insolvens. 77 Dette er grunnen til at konkursboet er gitt en beskyttelse og en sterkere rett enn det skyldneren hadde i deknl. 7-7 første ledd siste punktum. Oppsummert kan man si at begrunnelsen for innskrenkingen i medkontrahentens hevingsrett etter deknl. 7-7 første ledd siste punktum, er at boet skal kunne tre inn i skyldnerens avtaler etter deknl. 7-3 første ledd for å sikre en rasjonell avvikling av boet. Hadde vi ikke hatt denne regelen kunne det ha forhindret en rasjonell avvikling av boet. Skyldnerens insolvens rammer alle hans kreditorer, det hadde derfor trolig virket som en slags forfordeling av kreditorene dersom medkontrahentene kunne ha hevet avtalen på grunn av mislighold som står i direkte sammenheng med insolvensen Mislighold Den annen part kan, som sagt, gjøre mislighold fra skyldnerens side som ikke står i direkte sammenheng med insolvensen, gjeldende som hevingsgrunn etter de regler som gjelder for vedkommende avtale, jf. deknl. 7-7 første ledd siste punktum. Mislighold er et kontraktsrettslig begrep, og vi må derfor også se hen til kontraktsretten for å avklare hva som ligger i begrepet og hva som kan være de ulike misligholdsgrunnene. Det første spørsmålet er her hva som ligger i misligholdsbegrepet. Bestemmelsen gjelder mislighold fra skyldnerens side. Misligholdet må derfor ha skjedd i tiden før konkursåpningen, da skyldneren under konkurs er uberettiget til å forføye over boets eiendeler, jf. kkl. 100 første ledd. Har en medkontrahents hevingserklæring kommet frem til skyldner før konkursåpning, er boet bundet av den. 78 Mislighold vil etter en naturlig språkforståelse kunne bety avtalebrudd. Etter en naturlig tolkning av ordlyden vil det bety at man misligholder eller avviker fra det man har forpliktet seg til etter en avtale. Et utgangspunkt og prinsipp i norsk rett er at avtaler skal holdes, pacta sunt servanda. Holder man ikke en avtale, eller deler av en avtale, er det et mislighold. Hov skriver 77 NOU 1970:20 s NOU 1970:20 s

36 at det kalles mislighold når kontraktsmessige plikter ikke blir oppfylt i samsvar med kontrakten. 79 Dette fremstår for oss som en fornuftig tolkning av begrepet mislighold. Videre blir spørsmålet hva de ulike misligholdsgrunnene kan være. Misligholdsgrunnene vil vanligvis være mangler eller forsinkelser ved en parts ytelse. Misligholdsgrunnene vil variere med hvilke regler som gjelder for den spesifikke avtale, jf. deknl. 7-7 første ledd siste punktum, og avtalen forøvrig. Misligholdet må i de fleste tilfeller være vesentlig for å gi hevingsrett. Grensene for hevingsretten ved mislighold vil også variere ut fra hvilke regler som gjelder på området og hva som er avtalt. Et eksempel på at misligholdet må være vesentlig for å gi hevingsrett finner vi i kjøpsloven 80 (heretter kjl.) 54 første ledd. Her fremgår det at en kjøper kan heve kjøpet på grunn av forsinket betaling dersom kjøperens kontraktsbrudd er vesentlig. Det er kun mislighold som ikke står i direkte sammenheng med insolvensen, som medkontrahenten kan gjøre gjeldende som hevingsgrunn etter de regler som gjelder for vedkommende avtale, jf. deknl. 7-7 første ledd siste punktum. Det er derfor misligholdets nærhet til skyldnerens insolvens som vil være avgjørende for om medkontrahenten har sin hevingsrett i behold. Videre vil spørsmålet være hva som ligger i direkte sammenheng. Av dekningslovens forarbeider går det frem at det først og fremst er hvor den akutte likviditetskrise før åpning av bobehandling har ført til misligholdet, at misligholdet står i direkte sammenheng med insolvensen. 81 Det tyder på at sammenhengen må være svært nær mellom illikviditeten og misligholdet for at medkontrahenten skal miste sin hevingsrett. Misligholdet må kunne utledes fra illikviditeten, og være en konsekvens av illikviditeten. Bestemmelsen i deknl. 7-7 første ledd siste punktum rammer i praksis vanligvis betalingsmislighold. Skyldnerens betalingsmislighold vil i konkurs som oftest ha direkte sammenheng med skyldnerens insolvens. Et av de kumulative vilkårene for insolvens er at man ikke kan oppfylle sine forpliktelser etterhvert som de forfaller, man er da illikvid, jf. kkl. 61 første punktum. 79 Hov (2002) s Lov 13. mai 1988 nr. 27 om kjøp (kjøpsloven) 81 NOU 1970:20 s

37 Skyldner går altså konkurs blant annet på grunn av manglende betalingsevne, se kkl. 60, sammenholdt med 61. En konsekvens av dette vil være at skyldneren som regel har misligholdt sine betalinger. Det er derfor naturlig at det som oftest er betalingsmislighold som avskjærer medkontrahentens hevingsrett etter bestemmelsen i praksis. Det kan likevel hende at betalingsmislighold er uten direkte sammenheng med insolvens, skyldner kan eksempelvis ha misligholdt en betaling av ren forglemmelse. På samme måte kan de andre misligholdsgrunnene være i direkte sammenheng med skyldnerens insolvens. Skyldneren kan for eksempel bli forsinket med leveringen av en vare på grunn av at han ikke har midler til å betale frakten til avtalt tidspunkt. Da er forsinkelsen i direkte sammenheng med insolvensen og medkontrahenten mister sin hevingsrett, jf. deknl. 7-7 første ledd siste punktum. Andenæs skriver at utgangspunktet for vurderingen må være om misligholdet etter sin art typisk har sammenheng med insolvens hos den forpliktede. 82 En slik begrensning følger ikke av begrepet mislighold eller av ordlyden i direkte sammenheng, jf. deknl. 7-7 første ledd siste punktum, men som Andenæs skriver er dette kun et utgangspunkt. Etter vårt syn må vurderingen skje konkret. Det er de samme hensynene som gjør seg gjeldende enten det er snakk om betalingsmislighold eller mangler. At vurderingen skal være konkret sammenfaller også bedre med ordlyden. Selv om for eksempel kvalitetsmangler ved skyldnerens ytelse ikke typisk har sammenheng med insolvens, kan det likevel være direkte knyttet til insolvensen. For eksempel kan skyldner som følge av sin illikviditet ha manglet midler til å betale for de avtalte materialer. Det ser også ut til at Nazarian har lagt til grunn at det skal skje en konkret vurdering. Hun skriver først at mangler ofte vil skyldes andre forhold enn insolvensen. Hun kommer deretter med et eksempel på at en mangel utelukkende skyldes en akutt likviditetskrise. Hun sier så at det etter hennes mening, vil være en mangel i direkte sammenheng med insolvensen og at medkontrahenten dermed mister sin hevingsrett. 83 På den annen side kan det hende at bevisbyrden endrer seg etter de ulike misligholdsgrunnene. Ved for eksempel betalingsmislighold tror Na- 82 Andenæs (2009) s Nazarian (2012) s

38 zarian at retten vil kunne legge til grunn at misligholdet mest sannsynlig er i direkte sammenheng med insolvensen 84, med mindre annet kan sannsynliggjøres. Hun presiserer i sin henvisning at det er vanskelig å vite med sikkerhet. I direkte sammenheng med insolvensen etter deknl. 7-7 første ledd siste punktum ligger altså at sammenhengen mellom misligholdet og insolvensen må være svært nær. Vurderingen av om et mislighold er i direkte sammenheng med insolvensen må skje konkret. Et spørsmål er hvem som har bevisbyrden for at misligholdet er i direkte sammenheng med insolvensen. Som nevnt ovenfor kan det være at bevisbyrden endrer seg etter misligholdets art. Andenæs skriver at bevisbyrden for at misligholdet har sammenheng med insolvensen trolig må påhvile boet. 85 Dette vil trolig være hovedregelen, da det ofte er konkursboet som sitter på de opplysningene som er relevante. Konkursboet har som regel bedre oversikt over skyldnerens solvens enn det medkontrahenten har. Det fremstår derfor som fornuftig at bevisbyrden som hovedregel påhviler boet. Bestemmelsen gir konkursboet en sterkere stilling enn den skyldneren hadde. Boet gis her en videre adgang til å avskjære medkontrahentens hevingsrett. Konkursboet får dermed en beskyttelse i deknl. 7-7 første ledd siste punktum, ved at de i større grad kan kreve avtalen gjennomført etter regelen om inntreden i deknl. 7-3 første ledd. Medkontrahenten er på sin side gitt en svakere stilling enn det han hadde før konkurs, ettersom hans hevingsadgang bli snevrere. I begrepet mislighold ligger altså at man bryter en avtale. Hva som kan være de ulike misligholdsgrunnene vil variere med hvilke regelverk som gjelder for vedkommende avtale, jf. deknl. 7-7 første ledd siste punktum. De typiske misligholdsgrunnene er mangler eller forsinkelse ved en parts ytelse. I praksis er det betalingsmislighold som hindrer medkontrahenten fra å kunne heve avtalen etter deknl. 7-7 første ledd siste punktum, da betalingsmislighold fra skyldneren ofte er i direkte sammenheng med skyldnerens insolvens. Sammenhengen mellom misligholdet og insolvensen må være svært nær for at medkontrahentens hevingsrett skal kunne avskjæres etter deknl. 7-7 første ledd siste punktum. Det må foretas en konkret vurdering. 84 Nazarian (2012) s Andenæs (2009) s

39 Bevisbyrden for at misligholdet er i direkte sammenheng med insolvensen påligger som hovedregel konkursboet Forholdet til ugyldighet Spørsmålet er her om medkontrahenten i stedet for å ta i bruk sin hevingsrett, kan rette en ugyldighetsinnsigelse for å komme unna den begrensningen deknl. 7-7 første ledd siste punktum setter for medkontrahentens hevingsrett. Ut fra bestemmelsens ordlyd rammer ikke mislighold med direkte sammenheng med skyldnerens insolvens medkontrahentens rettigheter etter avtalerettens bestemmelser om ugyldighet. Andenæs skriver at utgangspunktet må være at den annen part ikke kan komme rundt deknl. 7-7 første ledd siste punktum ved å omformulere en hevingsinnsigelse til en ugyldighetsinnsigelse. 86 Han skriver videre at det avgjørende for om den annen part kan nå frem med en ugyldighetsinnsigelse bør være om ugyldighetsgrunnen typisk har sammenheng med insolvensen eller ikke. 87 Det fremstår heller ikke som rimelig at medkontrahenten kan komme unna bestemmelsen ved å rette en ugyldighetsinnsigelse, da kan bestemmelsen miste noe av sin virkning. Slik vi ser det, vil dette kunne ha blitt sett på som en form for omgåelse av deknl. 7-7 første ledd siste punktum. Svaret må derfor her være at medkontrahenten ikke kan komme rundt begrensningen i deknl. 7-7 første ledd siste punkt ved å omformulere en hevingsinnsigelse til en ugyldighetsinnsigelse. 86 Andenæs (2009) s Andenæs (2009) s

40 4.3 Den annen part må få avklaring i tide Den annen part kan kreve at konkursboet uten ugrunnet opphold tar stilling til om det vil benytte sin rett, slik lyder deknl. 7-3 første ledd siste punktum. Dette er det tredje vilkåret for boets inntredelsesrett. Spørsmålet i dette punktet er hva som ligger i dette vilkåret. Med sin rett siktes det her til konkursboets inntredelsesrett i skyldnerens gjensidig tyngende avtaler, jf. deknl. 7-3 første ledd. Bakgrunnen for denne interpellasjonsretten er at medkontrahenten har behov for å få en avklaring på om boet akter å tre inn i avtalen. Retter ikke medkontrahenten en forespørsel til boet om de vil tre inn i avtalen, kan boet forholde seg passiv til sin inntredelsesrett så lenge de måtte ønske. Boet taper ikke sin rett av den grunn. Dette følger forutsetningsvis av deknl. 7-3 første ledd siste punktum. Det går ikke frem av loven hva som skjer dersom boet ikke besvarer en medkontrahents forespørsel uten ugrunnet opphold. Nazarian har konkludert med at virkningen må være at boet taper sin rett til inntreden, for at bestemmelsen skal virke effektivt. 88 Dersom boet ikke hadde tapt sin rett til å tre inn, kan det tenkes at sanksjonsfraværet kunne ført til at boet ikke fulgte bestemmelsen. Det kan også tenkes at de ville bruke unødvendig lang tid på å ta stilling til om de vil benytte sin inntredelsesrett. Vi kommer i det følgende først til å analysere hva som ligger i begrepet uten ugrunnet opphold. Deretter skal vi se på hva som ligger i tar stilling til Uten ugrunnet opphold Etter forespørsel fra den annen part er regelen at boet må bestemme seg uten ugrunnet opphold for om de vil tre inn i avtalen, jf. deknl. 7-3 første ledd siste punktum. Spørsmålet blir videre hva som ligger i begrepet uten ugrunnet opphold. En naturlig tolkning av uten ugrunnet opphold, vil kunne bety straks eller så raskt som mulig. Det er kun nødvendig og begrunnet opphold som kan unnskylde at boet bruker tid. 88 Nazarian (2012) s

41 Brækhus skriver at det i uten ugrunnet opphold ligger at konkursboet har krav til en viss betekningstid. 89 Dekningslovens forarbeider viser også indirekte til hvilken betenkingstid boet kan kreve. 90 Kravet til en viss betekningstid strider her til en viss grad mot at det kun er helt nødvendig opphold som kan forsvare tidsbruken til konkursboet. Likevel er betekningstid ofte nødvendig for at boet skal sikre en rasjonell bobehandling. Det er derfor naturlig å legge til grunn at det i uten ugrunnet opphold ligger at boet har krav til en viss betekningstid. Av forarbeidene går det også frem at den betekningstid boet kan kreve, må variere noe etter kontraktsforholdets art og boets stilling. 91 Konkursboet må få tid til å skaffe seg en oversikt over boets egen generelle stilling og få tid til å sette seg inn i problemene og risikoene med den enkelte avtale. 92 Betekningstiden innebærer at boet skal ha tid til å foreta en risikovurdering, der de blant annet vurderer hva avtalen er verdt og hvilke mulige problemer som kan oppstå i forbindelse med den. Er det særlig kompliserte kontrakter kan det være naturlig med lengre betekningstid for boet, og er det svært enkle kontrakter kan det motsetningsvis kreves en raskere reaksjon fra boet. Dette samsvarer også med bestemmelsens ordlyd. Hva som er nødvendig og begrunnet opphold som et konkursbo trenger for å foreta en risikovurdering og avgjøre om de vil tre inn i en avtale, vil naturlig variere med kontraktsforholdets art og stillingen til boet. For at boet skal nå sitt mål om rasjonell bobehandling, må boet få nok tid til å foreta denne risikovurderingen. Hvis ikke kunne det skade boets mulighet til utnytte seg best mulig av skyldnerens midler. Har skyldnerens plikt overfor medkontrahenten forfalt før boåpningen, kan det kreves en raskere beslutning fra boet, men også her må boet kunne kreve noe tid til overveielser. Dette fremgår av forarbeidene. 93 Her er det hensynet til medkontrahenten som spiller inn. Det er rimelig at medkontrahenten får en raskere beslutning og avklaring dersom skyldnerens plikt forfalt allerede før boåpningen. 89 Brækhus (1970) s NOU 1972:20 s NOU 1972:20 s Brækhus (1970) s NOU 1972:20 s

42 Det er usikkert hvor lang tid som faktisk ligger i uten ugrunnet opphold. Det er lite rettspraksis på området. I en avgjørelse fra Hålogaland lagmannsrett meddelte konkursboet at de ville tre inn i avtalen dagen etter at medkontrahenten krevde svar uten ugrunnet opphold. Lagmannsretten fant at boet klart hadde holdt seg innenfor fristen som ligger i bestemmelsen. 94 Nazarian antyder at en frist på to uker muligens er passende i normale tilfeller, men sier også at denne løsningen er usikker. 95 I deknl og 7-11 er det gitt spesialregler for inntredelse i avtaler om leie av fast eiendom og arbeidsavtaler. Bestemmelsenes første ledd angir en frist på henholdsvis fire og tre uker for konkursboet til å erklære at de ikke vil tre inn i disse avtalene. Det kan være naturlig å se hen til disse bestemmelsene, da lovgiver her har satt en frist for hvor lang betekningstiden boet kan kreve før de tar stilling til inntreden. Her vil de samme hensynene gjøre seg gjeldende som i andre avtaler. Risikovurderingen vil også sammenfalle med risikovurderingen for andre avtaler. Av forarbeidene går det frem at kontraktsklausuler som setter en frist for boets inntredelsesrett kan være veiledende og av interesse. De er likevel ikke bindende hvis de gir kortere betekningstid enn det som følger av uten ugrunnet opphold i deknl. 7-3 første ledd siste punktum. 96 Både konkursboet, medkontrahenten og skyldneren kan ha interesse av at det skjer en avklaring på om konkursboet skal tre inn i avtalen etter deknl. 7-3 første ledd første punktum. Konkursboet kan for sin del ha interesse av en rask avgjørelse dersom det er snakk om en ukomplisert kontrakt eller en kontrakt av liten verdi. Da kan konkursboet bedre nyttiggjøre sin tid ved å bruke den på andre oppgaver av større viktighet, for å ivareta hensynet til rasjonell bobehandling. Trer konkursboet inn i avtalen etter deknl. 7-3 første ledd første punktum, kan boet ha interesse i å nyttiggjøre seg av verdiene i kontrakten så fort som mulig. Konkursboet vil i tillegg gjerne ha et ønske om rask avklaring for å finne ut av hvilke fordringer de må dekke, og hvilken prioritet disse fordringene skal ha, se deknl. kapittel 9. Medkontrahenten vil på sin side gjerne også ha et ønske om å få avklart inntreden så raskt som mulig. Medkontrahenten vil ikke ha noe å forholde seg til med tanke på avtalens fremtid før inntreden er avgjort. Trer konkursboet ikke inn i avtalen har medkontrahenten hevingsrett etter deknl. 7-7 første ledd første punktum, se 94 LH Hålogaland lagmannsrett (se avsnitt 36) 95 Nazarian (2012) s NOU 1972:20 s

43 oppgavens punkt 4.2 om medkontrahentens hevingsrett. Skyldneren kan på sin side være interessert i å få avklaring på om konkursboet trer inn i avtalen, da en personlig skyldner bærer risikoen for avtaler som løper videre etter bobehandling. Han kan derfor ha behov for en rask avklaring for å vite hvilke fremtidige forpliktelser han har. Fremgang og avklaring er generelt sett en fordel for alle partene. Det er altså usikkert hvor mye tid som ligger i uten ugrunnet opphold. Løsningen vil være en konkret vurdering, hvor betekningstiden boet kan kreve vil variere etter kontraktsforholdets art og boets stilling Tar stilling til Dekningsloven 7-7 første ledd siste punktum viser at boet selv skal ta stilling til hver avtale og avgjøre om de ønsker å tre inn i den. Bestemmelsen viser derfor motsetningsvis at boet ikke automatisk trer inn i avtaler. Spørsmålet er her hva det innebærer at boet må ta stilling til om de vil tre inn i skyldnerens avtaler. Tar stilling til vil som begrep ofte brukes som synonym til å bestemme seg for et av flere alternativer. Etter ordlyden er det ikke stilt noe formkrav til hvordan man gir utrykk for hva man har bestemt seg for. Det fremgår heller ikke at man i det hele tatt må gi uttrykk for dette. Av forarbeidene går det frem at det å ta stilling til inntreden for boet normalt innebærer å avgi en uttrykkelig erklæring om de ønsker å tre inn i avtalen. 97 Spørsmålet blir så hva en uttrykkelig erklæring innebærer. En uttrykkelig erklæring fra boet kan være både skriftlig og muntlig, men på grunn av det avtalerettslige prinsippet om formfrihet kan konkludent adferd også i visse særlige tilfeller være tilstrekkelig. 98 Prinsippet om formfrihet er, som nevnt i punkt , stadfestet i NL Det mest praktiske er likevel å avgi en skriftlig erklæring ettersom denne, ved behov, enklere kan bevises enn for eksempel en muntlig erklæring. 97 NOU 1972:20 s NOU 1972:20 s

44 I Rt s. 850 finner vi et eksempel på at konkludent adferd kan være nok for å tre inn i en avtale. I denne saken hadde konkursboet adgang til å tre inn i skyldnerens stilling som aktiv deltaker i det bestående partsrederiet, se daværende sjøloven Her går det frem at boet kunne stille seg som deltaker ved å i gjerning at delta i rederibeslutninger 100. I denne saken hadde bobestyreren deltatt og befattet seg med rederianliggende på en slik måte at boet ikke kunne komme seg unna det pådratte ansvaret ved å tre inn som deltaker. 101 Boet ble her bundet som følge av konkludent adferd. En uttrykkelig erklæring innebærer altså at konkursboet har formfrihet i måten de vil ta stilling til inntredelsen, se Rt s. 850 og NL Det mest praktiske er likevel at konkursboet avgir en skriftlig erklæring, da en skriftlig erklæring er etterprøvbar. I ordene tar stilling til i deknl. 7-3 første ledd siste punktum ligger dermed at konkursboet må avgi en uttrykkelig erklæring til medkontrahenten for om de ønsker å tre inn i avtalen, og at boet ikke automatisk trer inn i de avtaler skyldner har sluttet. Skulle boet automatisk ha trådt inn i skyldnerens avtaler kunne det ha forhindret en rasjonell bobehandling. Skyldner kan ha gått konkurs nettopp på grunn av sine uheldige avtaler, det hadde da ikke vært fornuftig om boet måtte tre inn i disse. 99 Lov 20. juli 1893 nr. 1 om Sjøfarten (loven er senere opphevet og 20 er endret i etterkant av Rt.1915 s. 850) 100 Rt s. 850 (s. 850) 101 Rt s. 850 (s. 852) 41

45 4.4 Avtalens art må ikke hindre boets inntreden Det siste vilkåret som må være oppfylt for at konkursboet skal ha rett til å tre inn i skyldnerens gjensidig tyngende kontrakter, fremgår av deknl. 7-3 annet ledd første punktum. Det følger her at boets inntredelsesrett i deknl. 7-3 første ledd ikke griper inn i den annen parts rett til å påberop seg insolvensen som opphørsgrunn etter avtalens art. Det avgjørende vil dermed være om avtalens art tilsier at den annen part kan si seg fra avtalen. Spørsmålet i det følgende blir på bakgrunn av dette, hva som ligger i vilkår om at avtalens art ikke må hindre boets inntreden. En naturlig språklig forståelse av ordet avtalens art kan tyde på at det siktes til selve avtalen mellom partene, og dens nærmere innhold. Allerede her ser vi noen likheter og ulikheter sammenlignet med forbeholdet om vedkommende rettsforholds egenart i deknl. 7-1 første punktum (se oppgavens punkt 3.2), som bestemmelsen er en spesialutforming av. Felles for begge bestemmelsene er at de henviser til forholdet mellom partene. Dersom partene inngår en avtale vil de også stå i et rettsforhold til hverandre, ved at begge i utgangspunktet kan kreve oppfyllelse. Forskjellen mellom bestemmelsene ligger først og fremst i at den ene snakker om egenart, mens den andre bare om art. En art kan beskrives som en spesiell gruppe som har visse felles kjennetegn. Når vi snakker om skyldnerens kontrakter, kan dette tyde på at det er snakk om ulike kontraktstyper. På bakgrunn av dette vil en naturlig forståelse av egenart trolig være noe som er snevrere og i større grad peker mot sine særtrekk, enn det som ligger i art. Dekningslovens forarbeider uttaler i forbindelse med avtalens art at bestemmelsen omfatter både de deklaratoriske og preseptoriske rettsregler som gjelder for kontrakten, i tillegg til kontraktens individuelle regler. 102 Dette innebærer at ikke bare lovens egne regler omfattes i vurderingen av om boet burde nektes inntreden, men også hva partene selv har fastsatt i avtalen. Det presiseres imidlertid at boet bare kan nektes inntreden der dette kan begrunnes i avtalens art. Det er dermed ikke tilstrekkelig at partene mellom seg inngår avtaler som begrenser boets inntredelsesrett, slike klausuler vil ikke være bindende for boet, jf. deknl. 7-3 annet ledd annet punktum og 7-1 motsetningsvis. Skal boet nektes inntreden må dette være fordi det partene har avtalt mellom seg, er av en slik art at boet burde nektes inntreden. 102 NOU 1972:20 s

46 Et eksempel som er hentet fra dekningslovens forarbeider 103 er hvor partene avtaler at rettighetene etter avtalen ikke skal kunne overdras. En slik avtale vil i seg selv ikke være tilstrekkelig for å hindre boets inntreden. Det må være noe ved arten av avtalen. For eksempel dersom det er snakk om rettigheter som følger en person, såkalte personlige rettigheter. Så langt kan det tyde på at innholdet i avtalens art er videre enn forbeholdet om vedkommende rettsforholds egenart i deknl. 7-1 første punktum. Slik forarbeidene skriver vil også avtalens art omfatte både avtalens egne bestemmelser, i tillegg til særtrekk ved selve kontraktstypen. 104 Den kan dermed benyttes i langt videre omfang for å hindre boets inntredelsesrett. På den annen side har forbeholdet i deknl. 7-1 første punktum et videre anvendelsesområde, da den gjelder for hele deknl. kapittel 7. Dette står i motsetning til vilkåret om avtalens art, som kun gjelder for deknl Ser vi videre på hvilke hensyn som ligger bak vilkåret om at den annen part ikke må kunne påberope seg insolvensen som opphørsgrunn etter avtalens art, ser vi raskt at regelen trolig først og fremst er ment å ivareta hensynet til medkontrahenten og skyldneren. Boet kan i utgangspunktet velge selv om de ønsker å tre inn i en avtale, og vil dermed ikke ha et like stort behov for beskyttende regler på dette punkt. Problemet når det gjelder medkontrahenten er at boet ikke vil ha samme kvalifikasjoner som skyldneren, noe som kan komme svært uheldig ut for visse kontraktstyper. Medkontrahenten vil dermed ha behov for en regel som kan hindre boet å tre inn i avtaler hvor det ikke passer seg. Det skilles gjerne mellom faglige-, personlige- og økonomiske kvalifikasjoner, men inndelingen er ikke absolutt. 105 Forbeholdet om vedkommende rettsforholds egenart er som nevnt i oppgavens punkt 3.2, ment som en fullmakt for domstolene til å avskjære boets inntredelsesrett hvis særlige grunner taler for det. Da vilkåret om avtalens art i deknl. 7-3 annet ledd første punktum anses som 103 NOU 1972:20 s NOU 1972:20 s Nazarian (2012) s

47 en spesialutforming av forbeholdet i deknl. 7-1 første punktum, kan en trolig også se på avtalens art som en type sikkerhetsventil. Boets inntredelsesrett kan avskjæres for de kontrakter hvor boets inntreden kan skape problemer. Ulike forfattere har også forsøkt å nærmere angi hva som ligger i avtalens art. Her skriver blant annet Brækhus at vurderingen av om avtalen er av slik art at boet må nektes inntreden, må bero på en helhetsvurdering. 106 I denne vurderingen vil en rekke ulike momenter være relevante. I litteraturen er det noen momenter som er særlig omtalt. Herunder om kontrakten forutsetter personlig oppfyllelse, om den er av personlig karakter, om solvens er en relevant forutsetning, om den forutsetter store utbetalinger fra boets side og om det dreier seg om en langsiktig kontrakt. 107 Flere momenter kan også tenkes å være relevante. I det følgende skal det gås nærmere inn på momentene som er nevnt ovenfor, før det vil bli foretatt en samlet vurdering av hvordan de ulike momentene bidrar til å definere begrepet avtalens art, under punkt Personlig oppfyllelse Et relevant moment i vurderingen av om boet burde nektes inntreden, er om avtalen forutsetter personlig oppfyllelse fra skyldnerens side. Et slikt moment knytter seg først og fremst til avtalens innhold. Det avgjørende vil være hva partene har avtalt mellom seg. Eksempler på tilfeller hvor avtalen omfatter skyldnerens personlige oppfyllelse, er hvor skyldneren er fotograf, arkitekt eller kunstner. Brækhus skriver at det må være klart at en kunstners bo ikke kan tre inn i oppdrag som debitor har påtatt seg, og at tilsvarende trolig også må gjelde for en arkitekt. Videre skriver Brækhus at tvil melder seg hvor skyldneren ikke jobber alene og klienten ikke uten videre kunne forvente skyldnerens personlige oppfyllelse. 108 Eksempelvis hvor skyldneren jobber for et arkitektfirma. At medkontrahenten i disse tilfellene ikke kan forvente at det er skyldneren som personlig oppfyller, må få betydning for boets inntredelsesrett. Avtalens innehold vil ikke lengre være knyttet til en eksakt person, men snarere firmaet hvor skyldneren jobber. Vi tenker at boets inntredelsesrett i disse situasjonene trolig må vurderes ut 106 Brækhus II (1970) s Brækhus II (1970) s Brækhus II (1970) s

48 fra en konkret helhetsvurdering, hvor firmaets kompetanse og om boet har mulighet til å oppfylle avtalen på riktig måte er relevante momenter. Det er dermed ikke gitt at boet er avskåret fra inntreden i slike situasjoner. Med dette kan en se at det avgjørende for om en personlig oppfyllelse anses relevant i forhold til avtalens art, antakeligvis må være hva den annen part kan forvente på bakgrunn av avtalen mellom partene. Hensynet til den annen part tilsier også at boet ikke burde gis adgang til å tre inn i slike avtaler. Skyldnerens egenskaper vil ofte ha vært en viktig forutsetning for avtaleinngåelsen, og boet vil normalt ikke ha tilstrekkelig kompetanse til å oppfylle avtalen kontraktsmessig. Det vil derfor lett kunne oppstå kontraktsbrudd dersom boet skulle ha en adgang til å tre inn i disse tilfellene. Et åpent spørsmål i denne sammenheng er om boet også er avskåret fra å tre inn i avtalen hvis skyldneren vil oppfylle på vegne av boet. 109 Tanken er her at den annen part vil få en personlig oppfyllelse fra skyldneren, selv om boet trer inn i avtalen. Nazarian skriver blant annet at skyldneren ikke kan anses å ha en plikt til dette etter loven, men at det er uavklart om boet kan tre inn hvor skyldneren likevel ønsker å oppfylle. 110 Selv tenker vi at det ikke burde være noe i veien for å la boet tre inn i disse tilfellene. Boets oppgave er først og fremst å skaffe dekning til kreditorene. Nektes boet inntreden i disse tilfellene går de glipp av de verdier som ligger i skyldnerens avtale, og det blir mindre midler til kreditorene. Medkontrahenten vil på sin side fortsatt få oppfylt kontrakten kontraktsmessig. Det kan imidlertid stilles spørsmål om medkontrahenten kan ha grunnlag for å tvile på skyldnerens motivasjon til å oppfylle kontraktsmessig. 111 Konkursen kan i seg selv innebære at skyldnerens motivasjon er svekket. På den annen side vil trolig det faktum at skyldneren selv har meldt seg frivillig til å oppfylle, kunne tilsi at motivasjonen er tilstrekkelig. Videre vil også skyldneren selv, til en viss grad, nyte godt av at konkursboet får gjennomført en sanering av hans formue. Han vil fortsatt være ansvarlig for eventuell restgjeld etter konkursbehandling, jf. deknl Det er dermed også i skyldnerens interesse at mest mulig av gjelden dekkes under konkursbehandlingen. 109 Andenæs (2009) s Nazarian (2012) s Nazarian (2012) s

49 4.4.2 Personlig karakter Dersom avtalen er av personlig karakter kan dette, som nevnt, også være et moment for å nekte boet rett til inntreden i skyldnerens avtaler. En avtale er av personlig karakter når den er nært knyttet til bestemte personer, i dette tilfellet skyldneren. Dekningslovens forarbeider uttaler at i enkelte tilfeller vil debitors rett etter en kontrakt være av en så personlig karakter, at selve kontrakten må sies å være et aktivum som er unntatt fra kreditorbeslag. Debitors bo kan da heller ikke kreve å tre inn i kontrakten. 112 Begrunnelsen for å unnta slike kontrakter fra kreditorbeslag ligger først og fremst i hensynet til skyldneren. 113 Avtaler av personlig karakter vil ofte være så sterkt tilknyttet den aktuelle person at boets inntreden vil kunne få uheldige resultater. Se eksempelet om skyldnerens portrett av sine døtre i punkt 3.2. Et eksempel fra praksis, hvor skyldnerens familiemessige bakgrunn var avgjørende, finner vi i Rt s Saken dreide seg om en kontrakt som ga sønnen rett til å overta farens gullsmedforretning etter en viss tid, for et nærmere bestemt vederlag. Sønnen gikk konkurs før overdragelsen. Boet erklærte selv i dette tilfellet at de anså skyldnerens rettigheter for å være av en så personlig karakter at de ikke kunne trekkes inn i massen. 114 Dette ble godtatt og ikke kommentert ytterligere av Høyesterett. Et annet eksempel er leiekontrakter for skyldnerens privatbolig. Denne kan boet normalt ikke tre inn i, da skyldner må ha en plass å bo. Han har dermed rett til å fortsette leieforholdet, såfremt han kan betale leien. Forarbeidene skriver imidlertid at den nødvendige hjemmel for å unnta slike kontrakter må søkes i vedkommende rettsforholds egenart, jf. deknl. 7-1 første punktum. 115 Se oppgavens punkt 3.2 for mer om rettsforholdets egenart. Vi ser altså at dersom avtalen er så sterkt knyttet til skyldneren at det vil virke urimelig at boet trer inn, taler dette for å nekte boet sin inntredelsesrett etter deknl. 7-3 første ledd. 112 NOU 1972:20 s Brækhus II (1970) s Rt s. 149 (s. 150) 115 NOU 1972:20 s

50 4.4.3 Solvens er en relevant forutsetning Dersom partenes kontrakt er av en slik art at partenes solvens må anses å være en relevant forutsetning, vil dette også være et moment i vurderingen av om boet kan tre inn i avtalen. Som forarbeidene uttaler, kan insolvensen i noen tilfeller være en relevant bristende forutsetning. 116 Dekningslovens forarbeider nevner i denne sammenheng kredittavtaler, garantiavtaler og avtaler om stiftelse av ansvarlig selskap som typiske eksempler på avtaler hvor partenes solvens er en relevant forutsetning. 117 Disse eksemplene er også omtalt i litteraturen, og vi skal videre se nærmere på disse Kredittavtaler Kredittavtaler er avtaler om økonomiske ytelser med en forutsetning om senere oppgjør. Slike avtaler kan være alt fra pengelån til kjøp på avbetaling. Løsningen for kredittavtaler i konkurs fremgår av finansavtaleloven 118 (heretter finansavtl.). Kredittyteren kan kreve at kreditten blir innfridd før forfallstiden dersom det blir åpnet konkurs eller gjeldsforhandling etter konkurslovens regler hos kredittkunden, jf. finansavtl. 52 første ledd bokstav b. Det vil si at den som yter kreditt kan kreve tilbakebetaling uavhengig av ordinær forfallstid, dersom debitor går konkurs. Et eksempel fra eldre rett finner vi i Rt s. 428, som gjaldt en kredittavtale. Saken dreide seg om et verksted som hadde forpliktet seg til å gi grunneier et lån på kroner med første prioritets pant i fast eiendom. Grunneieren gikk konkurs. Høyesterett uttalte at lånetilsagnet måtte anses å være bortfalt etter at grunneieren var gått konkurs. 119 Vi ser med dette at allerede før finansavtalelovens vedtakelse i 1999 kunne konkurs anses som en bristende forutsetning for kredittavtaler, og boet hadde ikke rett til å tre inn i avtalen. Regelen kan trolig begrunnes i hensynet til långiver. Som nevnt vil en kredittavtale normalt være inngått under en forutsetning om at debitor kan betale tilbake lånebeløpet. En forutsetning 116 NOU 1972:20 s NOU 1972:20 s Lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) 119 Rt s. 428 (s. 432) 47

51 vil da være at partene er solvent. Går debitor konkurs, vil ikke långiver ha samme forutsetning for å få tilbakebetaling. Det vil dermed kunne være en viktig forsikring for långiver å vite at han ikke trenger å yte ytterligere lån i tilfelle debitor går konkurs. Nazarian skriver at det trolig må anses å foreligge en alminnelig solvensforutsetning ved kredittavtaler. Dette gjør at boet normalt ikke kan tre inn i slike avtaler. Unntak i konkrete tilfeller kan likevel tenkes der hvor kredittgiverens interesser ivaretas. 120 Et eksempel på dette finner vi i en avgjørelse fra Hålogaland lagmannsrett. Retten forutsatte her at det kunne gjøres unntak ettersom den aktuelle låneavtalen ikke hadde et slikt risikopreg at den alminnelige solvensforutsetningen ved kredittavtaler var satt til side. 121 For kredittavtalers del er det, som nevnt, en forutsetning at partene er solvent. Solvens er en forutsetning for å kunne yte kreditt, men også for at debitor skal kunne tilbakebetale kreditten. Det fremstår dermed som rimelig at kredittavtaler opphører ved konkurs hos debitor Garantiavtaler En garantiavtale er en avtale hvor en kausjonist stiller sikkerhet for debitors oppfyllelse og blir ansvarlig overfor kreditor, dersom debitor ikke oppfyller. Her er det ulike typer kausjonsansvar, men dette går vi ikke nærmere inn på. Formålet er å belyse hvordan garantiavtaler stiller seg i konkurs, og hvordan partenes solvens er en forutsetning for avtalen. Finansavtaleloven inneholder reguleringer om kausjonistens ansvar, og hva som skjer ved konkurs hos debitor. Finansavtl. 69 har regler om frigjøringstid. Bestemmelsens annet ledd sier at varsel om at kausjonisten velger å innfri kausjonsansvaret, helt eller delvis, kan unnlates dersom det er åpnet konkurs i kredittkundens bo. Finansavtl. 71 femte ledd har også en regulering for konkurstilfellene, hvor kausjonen forfaller dersom kredittkundens bo blir tatt under konkursbehandling. Institusjonen (kreditor) kan da straks rette krav mot kausjonisten om betaling. Poenget med reguleringen i finansavtl. 69 og 71 er nettopp at skyldnerens konkurs bidrar til garantiavtalens opphør. Kreditor kan kreve kausjonisten for betaling, og kausjonisten på sin 120 Nazarian (2012) s LH Hålogaland lagmannsrett (avsnitt 39) 48

52 side vil ha rett til å innfri kausjonsansvaret. En konsekvens av kausjonistens betaling vil være at kausjonisten kan rette et krav mot debitor om tilbakebetaling. Kausjonistens krav vil dermed kunne meldes som en fordring i skyldnerens konkursbo. Denne dekkes som en dividendefordring, jf. deknl. 6-2 første ledd. Et eksempel fra Brækhus 122 er hvor banken stiller garanti for entreprenørens kontraktsmessige oppfyllelse overfor byggherren. Se NS punkt 9 og bustadoppføringslova 124 (heretter buofl.) 12, om partenes plikt til å stille sikkerhet. Går entreprenøren konkurs, plikter banken å forholde seg til garantiavtalens vilkår, og utbetale garantien til byggherren. Det er dermed lite konkursboet kan gjøre med garantiavtalen. Vi ser her et klart eksempel på at partenes solvens er en forutsetning for avtalen, og at garantiavtalen må oppfylles fra garantistens side ved konkurs. Med dette ser vi at reglene vedrørende garantiavtalers stilling i konkurs, legger opp til at solvens er en forutsetning for avtalens fortsatte eksistens. Dersom debitor går konkurs vil garantiavtalen i utgangspunktet opphøre, og boet vil ikke kunne tre inn Avtaler om stiftelse av ansvarlig selskap Et ansvarlig selskap er hvor flere deltakere (eiere) samlet eller hver for seg har et ubegrenset personlig ansvar for virksomhetens gjeld. Det skilles i praksis mellom to hovedgrupper av ansvarlig selskap, selskap med delt ansvar (DA) og ansvarlig selskap (ANS). Førstnevnte forutsetter at deltakerne kun hefter for en del av selskapsgjelden, mens sistnevnte innebærer at alle deltakerne hefter ubegrenset og solidarisk for all gjeld. Det vil ikke gås nærmere inn på dette her. Vi skal her belyse hvordan partenes solvens er en forutsetning for selskapsavtalen. Selskapsloven 125 (heretter sel.) har en bestemmelse om utelukking av en deltaker ved såkalt utløsing. I sel første ledd bokstav a fremgår det at slik utelukking blant annet kan skje når det er åpnet konkurs i deltakers bo. Dette innebærer at dersom en av deltakerne går konkurs, kan de andre deltakerne si opp skyldnerens deltakerforhold og kreve at han utløser seg 122 Brækhus II (1970) s NS 8405: 2008 Norsk bygge- og anleggskontrakt 124 Lov 13. juni 1997 nr. 43 om avtalar med forbrukar om oppføring av ny bustad m.m. (bustadoppføringslova) 125 Lov 21. juni 1985 nr. 83 om ansvarlige selskaper og kommandittselskaper (selskapsloven) 49

53 fra selskapet. Det utbetales da en sum som skal svare til det skyldnerens andel er verdt ved oppsigelsesfristens utløp, jf. sel første ledd. Av selskapslovens forarbeider uttales det at regelen i sel første ledd bokstav a, bygger på den alminnelige formuerettslige læren om bristende forutsetninger. Videre uttales det at en deltakers solvens normalt vil være av vesentlig betydning for de øvrige deltakere i selskap som reguleres av selskapsloven. Eksempelvis vil selskapets kredittverdighet kunne bli skadelidende. 126 En kan dermed se at hensynet til de andre selskapsdeltakerne er sentralt i forbindelse med reglene om utløsning. De ønsker normalt fortsatt å drive selskapet, og de ønsker ikke at en deltakers konkurs skal medføre negative konsekvenser for selskapet. Boets inntreden vil også kunne medføre uheldige resultater, særlig da boet bare er av midlertidig karakter og har som formål å inndrive mest mulig midler for å dekke kreditorenes fordringer. Det beste for de øvrige selskapsdeltakerne vil dermed være å nekte boet inntreden i selskapsavtalen Store utbetalinger fra boets side Et annet moment i vurdering av om avtalens art hindrer boet i å tre inn, er om avtalen forutsetter store utbetalinger fra boets side. Dekningslovens forarbeider skriver i denne forbindelse at det etter gjeldende rett blant annet volder særlige problemer når det gjelder kontrakter som forutsetter meget store fremtidige utbetalinger fra boets side. Reglene om boets plikt til å stille sikkerhet og boets oppsigelsesadgang i deknl. 7-5 og 7-6, gjør det imidlertid trolig mulig at boet kan ha en rasjonelt begrenset inntredelsesrett også i slike kontrakter. 127 Boet vil dermed ikke være prinsipielt avskåret fra å tre inn i slike avtaler. Slik Andenæs skriver, må man imidlertid stille spørsmål ved om problemstillingen er særlig praktisk. Boet vil normalt ikke ønske å tre inn i avtaler som forutsetter store fremtidige utbetalinger eller omfattende tilvirkningsprosesser. 128 Konkursboet vil ikke risikere massekonkurs. Skulle boet likevel ønske å 126 NOU 1980:19 s NOU 1972:20 s Andenæs (2009) s

54 tre inn, må den annen part i utgangspunktet finne seg i dette. 129 Dette med en forutsetning om at sikkerhet stilles etter deknl Hensynet til medkontrahenten står sentralt i disse tilfellene. Boet står i en annen økonomisk stilling enn det debitor gjorde, og det vil kunne herske mye usikkerhet rundt massens evne til å oppfylle avtalen kontraktsmessig. Medkontrahenten har derfor behov for sikkerhet for oppfyllelse. Uten slik sikkerhet vil medkontrahenten risikere å måtte yte sin ytelse uten å få betaling, og dermed gå i tap. Som et eksempel kan en her bruke entreprenøren, dersom det er byggherren som har gått konkurs. En entrepriseavtale løper gjerne over lengre tid, og innebærer ofte store utbetalinger fra byggherrens side. Entreprenøren vil ha behov for betaling underveis, både for å få tak i materiale og for å dekke andre nødvendige utgifter. Gis boet en rett til å tre inn i slike avtaler, uten at det blir stilt sikkerhet, risikerer entreprenøren raskt å gå i tap. Boets plikt til å stille sikkerhet etter deknl. 7-5 sikrer dermed entreprenøren tilstrekkelig betaling for sitt arbeid. Innebærer avtalen store utbetalinger fra boets side, vil altså boet fortsatt ha rett til å tre inn. Dekningslovens regler om boets plikt til å stille sikkerhet i deknl. 7-5 medfører at momentet om store utbetalinger eventuelt må kumuleres med andre momenter, som taler mot å gi boet inntredelsesrett. Ønsker boet å benytte sin inntredelsesrett, må det derfor mer til for å kunne nekte boet inntreden Langsiktige kontrakter Et siste moment som ifølge litteraturen anses som relevant, er om kontrakten anses å være langsiktig. Med en langsiktig kontrakt siktes det gjerne til kontrakter som løper i så lang tid at det går utover normal avviklingstid for boet. 130 Forarbeidene til dekningsloven behandler langsiktige kontrakter og kontrakter som innebærer store utbetalinger fra boets side samlet. Her er også reglene om boets plikt til å stille sikkerhet 129 Andenæs (2009) s Brækhus II (1970) s

55 og boets oppsigelsesadgang i deknl. 7-5 og 7-6 sentral. Reglene bidrar til å gi boet en rasjonelt begrenset rett til å tre inn i også slike kontrakter. 131 Dette innebærer at også for langsiktige kontrakter har boet en rett til å tre inn. De må imidlertid stille sikkerhet overfor medkontrahenten, jf. deknl Boet kan dermed selv velge å tre inn i avtaler som de mener er nødvendig for en økonomisk og rasjonell bobehandling. Når de ikke lenger har behov for å være avtalepart, kan boet velge å si opp avtalen etter deknl. 7-6 første ledd annet punktum. Dette gjelder selv om det skulle stride mot avtalens egne oppsigelsesregler. En generell oppfatning i litteraturen synes å være at boet normalt er tilbakeholdne ved å tre inn i kontrakter som strekker seg over lang tid. 132 Antakelig kan det være fordi kontrakter som strekker seg over lengre tid vanligvis innebærer større risiko for boet, særlig med tanke på eventuell massekonkurs. I tillegg er langsiktige kontrakter mindre oversiktlige. I praksis vil løsningen for slike kontrakter ofte være at kontrakten, med medkontrahentenes samtykke eller på avtalens vilkår, overføres til tredjemann. Tredjemann betaler på sin side boet for den verdi kontraktene måtte ha, og boet vil da ikke ha behov for å tre inn i avtalen. De unngår på denne måte å bli masseforpliktet Hvordan dette bidrar til å definere innholdet av avtalens art Ovenfor har vi foretatt en gjennomgang av gjeldende rett. Vi har i tillegg foretatt en gjennomgang av eksempler på noen momenter som kan være relevante i vurderingen av om boets burde nektes inntreden etter avtalens art, jf. deknl. 7-3 annet ledd første punktum. Spørsmålet oppgavens punkt 4.4 søker å besvare, er som nevnt, hva som ligger i vilkåret om avtalens art. På bakgrunn av det som er behandlet ovenfor, skal vi nå se nærmere på dette. Avtalens art må anses som et relativt vidt begrepet, og omfatter de fleste sider ved partenes avtale. Boet kan imidlertid ikke nektes inntreden på grunn av avtalen alene. Inntreden nektes fordi avtalen som sådan, inkludert det partene har avtalt, er av slik art at boet ikke burde gis rett til inntreden. 131 NOU 1972:20 s Andenæs (2009) s Brækhus II (1970) s

56 Momentene som fremgår av litteraturen viser at en må vurdere alle sider ved avtalen. Dette gjelder alt fra hvem som skal oppfylle, til hva som skal ytes og hvilke forventninger partene har til avtalen. Trolig må vurderingen bygge på en helthetlig vurdering av hvilke konsekvenser boets inntreden vil få for det aktuelle avtaleforholdet. Slik sett synes også vilkåret om avtalens art å bygge på det samme formålet som deknl. 7-1 første punktum om rettsforholdets egenart. En ønsker å forhindre uheldige resultater i forbindelse med boets inntredelsesrett. 53

57 5 Virkningen av boets inntreden Dekningsloven 7-4 omhandler virkningen av konkursboets inntreden i skyldnerens avtaler. En forutsetning for inntreden er, som nevnt, at det foreligger en avtale som boet kan tre inn i. Avtalen må også være helt eller delvis uoppfylt fra partenes side. I det videre skal vi se nærmere på innholdet i deknl. 7-4, og hvilke følger inntreden får for boet og medkontrahenten. Først vil vi se på hovedregelen i deknl. 7-4 første ledd, før vi deretter ser nærmere på unntak fra hovedregelen. 5.1 Hovedregelen Dersom konkursboet velger å tre inn i skyldnerens avtaler, blir de som hovedregel berettiget og forpliktet på avtalens vilkår, jf. deknl. 7-4 første ledd første punktum. Spørsmålet i det følgende blir hva dette innebærer for konkursboet og medkontrahenten. At konkursboet blir berettiget og forpliktet på avtalens vilkår, kan forstås slik at boet blir bundet av avtalens innhold. Berettiget betyr at boet får en rettighet, mens forpliktet vil si at de får en plikt. En naturlig forståelse vil dermed være at boet oppnår de rettigheter som fremgår av avtalen, men også at de blir bundet av dens plikter. Forarbeidene uttaler i denne sammenheng at boet blir berettiget og forpliktet etter avtalen som om den hadde vært inngått av boet selv. Boet hefter som kontraktspart. 134 Ved konkurs mister skyldneren rådigheten over sine midler, og blir uberettiget til å forføye over sine eiendeler, jf. kkl. 100 første ledd. Boet er gjennom deknl. 7-3 første ledd gitt en rett til å tre inn i skyldnerens avtaler, og gis stilling som kontraktspart. Avtalen vil fortsatt være den samme selv om boet trer inn. Dette innebærer at boet må forholde seg til avtalen som sådan. Boet må som utgangspunkt tre inn i hele avtalen, og inntreden innebærer at de alminnelige kontraktsrettslige reglene gjelder for avtaleforholdet. 135 Dette betyr at medkontrahenten kan 134 NOU 1972:20 s Nazarian (2012) s

58 kreve oppfyllelse fra boets side, og eventuelt gjøre gjeldende ulike misligholdsbeføyelser dersom boet skulle misligholde sine plikter. Eksempelvis vil medkontrahenten ha rett til å heve avtalen dersom boet ikke oppfyller, jf. deknl. 7-7 første ledd første punktum annet alternativ. Et eksempel fra praksis som illustrer at forholdet mellom boet og medkontrahenten reguleres av alminnelig kontraktsrett, er en avgjørelse fra Gulating lagmannsrett. 136 Saken gjaldt blant annet om konkursboet var erstatningsansvarlig overfor kjøper som følge av brudd på en forliksavtale. Retten fastslo her at boet var erstatningsansvarlig overfor medkontrahenten. Velger boet å tre inn, må medkontrahentens fordring dekkes som en massefordring, jf. deknl. 7-4 første ledd annet punktum. En massefordring er fordringer som skal dekkes i sin helhet og før all annen gjeld, jf. deknl. 9-2 første ledd nummer 3. Medkontrahenten vil dermed oppnå en bedre prioritet enn de kreditorene som må nøye seg med forholdsmessig dekning av sine krav, jf. deknl. kapittel 6 og 9-6. Medkontrahentens fordring vil i denne sammenheng være hans krav mot konkursboet. Det vil først og fremst si konkursboets ytelse. Dersom boet misligholder sine plikter etter avtalen vil som nevnt medkontrahenten kunne gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende overfor boet, eksempelvis et erstatningskrav. Dette vil også bli dekt som et massekrav. 137 Dersom medkontrahenten fortsatt ikke får betaling for sin ytelse, kan han ta utlegg i boets midler, jf. pantel. kapittel 5, jf. tvangsfullbyrdelsesloven 138 (tvangsl.) kapittel 7. En siste utvei vil være å begjære boet som sådan konkurs, såkalt massekonkurs. Dette har medkontrahenten adgang til, da boet er et rettssubjekt som pådrar seg forpliktelser under bobehandlingen. Dersom masseforpliktelsene ikke dekkes, kan boet være insolvent og dermed begjæres konkurs etter konkurslovens regler, jf. kkl. 60. Dette vil imidlertid sjeldent bli gjort, da omkostningene og bryderiet ved en formell konkursbehandling av massen normalt ikke vil lønne seg. 139 Hensyn som kan begrunne hovedregelen i deknl. 7-4 første ledd, er at medkontrahenten allerede har inngått en avtale med skyldneren. Det vil være lite rimelig overfor medkontrahenten om boet både skal kunne tre inn i avtalen og endre dens innhold i deres favør, og da gjerne mot 136 LG (Gulating lagmannsrett) 137 NOU 1972:20 s Lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse (tvangsfullbyrdelsesloven) 139 NOU 1972:20 s

59 medkontrahentens vilje. Trer boet inn i avtalen vil det dermed være rimelig om boet blir bundet på avtalens vilkår. At fordringen dekkes som en massefordring synes også rimelig, da medkontrahenten ikke burde bli tvunget til å yte sin ytelse, uten å få motytelsen i sin helhet. Dette kan trolig begrunnes i det kontraktsrettslige prinsippet om ytelse mot ytelse, se oppgavens punkt Med dette ser vi at konsekvensene av boets inntreden er at boet blir bundet som avtalepart. Det er dermed avtalens bestemmelser som blir avgjørende for boet og medkontrahenten. Medkontrahenten har rett til full oppfyllelse etter avtalens regler, og kan gjøre gjeldende eventuelle krav han måtte ha etter alminnelig kontraktsrettslige regler. 5.2 Unntak fra hovedregelen i deknl. 7-4 første ledd Hovedregelen i deknl. 7-4 første ledd gjelder ikke unntaksfritt. Her er det flere regler som avviker fra utgangspunktet om at avtalens bestemmelser er avgjørende for partenes plikter og rettigheter. Blant annet har vi unntak hvor boet gis rett til delvis inntreden, hvor de plikter å stille sikkerhet overfor medkontrahenten og der de gis en ekstraordinær oppsigelsesadgang. I de følgende skal vi se nærmere på disse unntakene i den overnevnte rekkefølge Rett til delvis inntreden Utgangspunktet om at boet må tre inn i hele avtalen gjelder ikke uten unntak. Dekningsloven 7-4 annet og tredje ledd åpner for at boet kan velge å tre inn bare for en del av avtalen. En forutsetning er at avtalen er delvis oppfylt. Boet kan da tre inn i den uoppfylte delen. For at boet skal ha rett til delvis inntreden er det et vilkår at avtalen ved konkursåpningen er delvis oppfylt, og at den annen parts ytelse etter avtalen ikke er udelelig eller på grunn av sammenhengen mellom de enkelte deler må betraktes som en enhet, jf. deknl. 7-4 annet ledd. At en avtale må være delelig byr ikke på noen særlige problemer. Bare en avtale som er delelig kan være delvis oppfylt. Mer uklart blir det imidlertid i forbindelse med forbeholdet om at avtalen ikke må anses som en enhet. Spørsmålet i det følgende blir hva som ligger i dette begrepet. 56

60 En enhet Avtalen må som nevnt ikke betraktes som en enhet, jf. deknl. 7-4 annet ledd. En naturlig språklig forståelse av enhet er at flere ting anses å høre sammen. Samlet sett vil disse tingene utgjøre en helhet. Forarbeidene skriver at delvis inntreden bare kan tillates hvor kontraktsbestemte ytelser kan deles opp uten skade. Videre uttales at det bare er hvor avtalen gjelder flere enkelt-ytelser som er innbyrdes uavhengige, at boet kan gis rett til delvis inntreden. Trolig må det avgjørende for om en kontraktsytelse betraktes som en enhet være om en på grunn av sammenhengen mellom ytelsene, ikke burde dele de opp. 140 Som eksempel bruker forarbeidene entreprenørkontrakter vedrørende bygg eller anlegg på fast eiendom. I slike tilfeller vil det å gi boet rett til delvis inntreden, kunne skape problemer ved oppgjøret mellom boet og entreprenøren. Det vil lett kunne oppstå en rekke ulike avgrensningsspørsmål i forbindelse med hva som skal dekkes som masse- og dividendekrav. 141 Dersom boet ønsker å tre inn i avtaler som må betraktes som en enhet, vil forbeholdet ikke være tilstrekkelig for å nekte boet deres rett. Forbeholdet hindrer likevel at boet gis rett til delvis inntreden. Boet må dermed påta seg masseansvar også for den delen som allerede er oppfylt, med mindre det inngås særskilt avtale med medkontrahenten. 142 Hensynet bak et slikt forbehold om at ytelsen ikke kan betraktes som en enhet, begrunnes først og fremst i oppgjørstekniske hensyn. 143 Det vil lett kunne oppstå problemer dersom en ytelse skulle deles opp, særlig i forbindelse med eventuelle mangler. Det vil her kunne blir avgjørende når mangelen anses å ha oppstått, for å vite om den skal dekkes som et massekrav eller dividendekrav i boet. Dette kan for enkelte ytelser bli en svært komplisert vurdering. Ved å holde enhetlige ytelser samlet, vil en unngå slike vurderinger. Regelen kan trolig tenkes å være en fordel både for medkontrahenten og boet. Selv om boets rett til delvis inntreden er til fordel for boet, vil heller ikke de nyte godt av de problemer som 140 NOU 1972:20 s NOU 1972:20 s Brækhus II (1970) s NOU 1972:20 s

61 kan oppstå i forbindelse med å dele en enhetlig ytelse. Medkontrahenten vil på sin side normalt ønske å sikre seg full kompensasjon gjennom å holde ytelsene samlet, og dermed tvinge boet til å tre inn i hele avtalen dersom boet ønsker inntreden. På den annen side er det en fordel for medkontrahenten at boet i det hele tatt trer inn, da medkontrahenten kun har rett til dividende av sin ytelse dersom boet ikke trer inn, jf. deknl Han risikerer dermed å gå glipp av muligheten til å få dekt deler av sin ytelse som massekrav, jf. deknl. 9-2 første ledd nummer 3. Det må med dette kunne konkluderes med at det avgjørende for om ytelsene kan betraktes som en enhet vil være om de har en slik sammenheng med hverandre at det vil være uheldig å dele de opp. Enhetlige ytelser vil gjerne ha en så nær sammenheng at det endelige oppgjøret vil bli vanskelig å avgrense til bare en del av ytelsen. Det kan derfor sies at dersom flere ytelser samlet utgjør et endelig resultatet, må ytelsene anses som en enhet, til tross for at de i realiteten er delelig. Boet er da avskåret fra delvis inntreden Løpende ytelser Dekningsloven 7-4 tredje ledd gjelder boets rett til inntreden i løpende ytelser. Her vil boet bare bli forpliktet til å betale vederlaget for tiden fra konkursåpning som en massefordring. Vederlaget for tiden før dekkes som en dividendefordring i boet, jf. deknl Spørsmålet blir videre hvordan regelen påvirker boets inntredelsesrett. Løpende ytelser kan forstås som avtaler som strekker seg over tid, og hvor partene skal prestere sine ytelser over et lengre tidsrom. Slike avtaler vil normalt forutsette en oppsigelse for at de skal bortfalle. Forarbeidene definerer løpende ytelser som avtaler som pålegger den solvente part en kontinuerlig ytelsesplikt. Bestemmelsen i deknl. 7-4 tredje ledd beskrives videre som en spesialanvendelse av prinsippet om delvis inntreden i deknl. 7-4 annet ledd. 144 Som eksempel kan en bruke leieavtaler, strømavtaler eller forsikringsavtaler. Dette er avtaler som løper videre inntil en av partene sier opp avtalen. 144 NOU 1972:20 s

62 Andenæs skriver i denne sammenheng at løpende ytelser alltid anses å være delelig. En erklæring om at boet ønsker å tre inn i slike avtaler, må normalt tolkes som en erklæring om delvis inntreden. 145 Inntreden i løpende ytelser innebærer at boet bare må dekke vederlaget for medkontrahentens ytelser for tiden fra konkursåpningen som en massefordring, jf. deknl. 7-4 tredje ledd. Dette innebærer at medkontrahenten må fortsette å yte, selv om skyldneren har gjeld knyttet til tidligere ytelser fra tiden før konkurs. 146 Yter ikke medkontrahenten i slike situasjoner, vil dette være et kontraktsbrudd. Boet kan da gjøre gjeldende ulike misligholdsbeføyelser etter alminnelige kontraktsrettslige regler. Retten til å gjøre gjeldende misligholdsbeføyelser er ikke spesiell for inntredelsestilfellene, og kan gjøres gjeldende uavhengig av om boet trer inn. Denne retten kan være nyttig for bobehandlingen. Et eksempel fra rettspraksis der medkontrahenten måtte fortsette å yte er Rt s Saken gjaldt om et kommunalt elektrisitetsverk kunne benytte sin rett etter vedtektene til å stenge strømmen, som middel til å fremtvinge full betaling av tilgodehavende fra tiden før akkordforhandling i skyldnerens bo. Høyesterett kom frem til at verket ikke hadde en slik rett, og da fordringen heller ikke hadde fortrinnsrett eller panterett, måtte vedtektene stå tilbake for loven. 147 Da løpende ytelser er delelige, vil ikke de samme oppgjørstekniske problemene melde seg, som for enhetlige ytelser. Boet kan ha et behov for å tre inn i en avtale om løpende ytelser kun for en begrenset tid. Gjennom bestemmelsen i deknl. 7-4 tredje ledd, sammenholdt med oppsigelsesregelen i deknl. 7-6 første ledd annet punktum, er boet gitt en mulighet til å tre inn i avtalen bare for den tidsperioden de har behov for å nyttiggjøre seg av avtalen. Dette kan trolig begrunnes i hensynet til en rasjonell bobehandling, som er sentral i konkursretten. Dekningsloven 7-4 tredje ledd gir boet rett til delvis inntreden i avtaler om løpende ytelser. Bestemmelsen gir i seg selv ikke boet en større rett enn hva som fremgår av deknl. 7-4 annet ledd, da løpende ytelser alltid er delelige og sjeldent kan anses som en enhet. At boet bare 145 Andenæs (2009) s Nazarian (2012) s Rt s. 882 (s. 883) 59

63 trenger å dekke vederlaget fra tiden etter konkursåpningen som massekrav, innebærer også at boets ansvar blir mindre Boet må stille sikkerhet for oppfyllelse Hovedregelen er, som nevnt, at boet blir forpliktet og berettiget på avtalens vilkår, jf. deknl. 7-4 første ledd. Et viktig unntak fra hovedregelen er deknl. 7-5 om boets plikt til å stille sikkerhet. Denne gir boet en tilleggsplikt i forbindelse med at boet trer inn i skyldnerens avtaler. Spørsmålet blir her hva det innebærer at boet må stille sikkerhet. Det kan diskuteres om boets plikt til å stille sikkerhet etter deknl. 7-5 er et vilkår for boets inntredelsesrett, eller om plikten kan anses som en virkning av boets inntreden. På den ene side vil ikke boet kunne fastholde avtalen med medkontrahenten dersom de ikke oppfyller sin plikt til å stille sikkerhet. Uten sikkerhet vil medkontrahenten ha en hevingsrett, som igjen innebærer at avtalen bortfaller, jf. deknl. 7-7 første ledd første punktum. Dette taler for at plikten etter deknl. 7-5 kan anses som et vilkår for inntreden. På den annen side kan det også argumenteres for at plikten til å stille sikkerhet ikke er et vilkår for inntreden, men snarere en virkning av at boet trer inn. Det som taler for dette er ordlyden i deknl. 7-5 første ledd første punktum, som lyder trer konkursboet inn i skyldnernes avtale. Dette viser at konkursboet allerede har trådt inn i avtalen på tidspunktet for sikkerhetsstillelse. Begrepet vilkår kan brukes som et synonym for en forutsetning. Da bestemmelsen ikke er en forutsetning for inntreden, kan dette tale for at boets plikt til å stille sikkerhet er en virkning av boets inntreden snarere enn et vilkår. Dette legger vi til grunn i det videre. Trer konkursboet inn i skyldnerens avtale, og tiden for hel eller delvis oppfyllelse fra den annen parts side er kommet, kan den annen part kreve at en tilsvarende del av avtalen oppfylles eller dersom henstand er gitt, at det stilles sikkerhet for slik oppfyllelse, jf. deknl. 7-5 første ledd første punktum. Bestemmelsen kan forstås slik at boet plikter å oppfyller når tiden for den annen parts oppfyllelse er kommet. Dersom boet har fått henstand eller utsettelse for å prestere sin ytelse, har boet plikt til å stille sikkerhet for at oppfyllelse vil skje. Forarbeidene uttaler at deknl. 7-5 første ledd, først og fremst gir uttrykk for prinsippet om ytelse mot ytelse. Boet plikter å erlegge motytelsen når tiden for hel eller delvis oppfyllelse fra 60

64 medkontrahenten er kommet. For de tilfeller hvor henstand er gitt, har boet en plikt til å stille sikkerhet for betaling. En slik sikkerhet skal stilles uten hensyn til boets økonomiske stilling. 148 Bestemmelsen innebærer en styrking av den annen parts rett, sammenlignet med utgangspunktet i deknl. 7-4 første ledd. 149 Den generelt vide adgangen boet har til å tre inn i skyldnerens kontrakter vil lett kunne skape usikkerhet for medkontrahenten. Dekningsloven 7-5 bidrar til å gi medkontrahenten tilstrekkelig sikkerhet for oppfyllelse, og på denne måten skape balanse i avtaleforholdet. Samme rett har den annen part som har levert en ytelse, dersom ytelsen kunne vært krevd tilbake om konkursboet ikke trådte inn i avtalen..., jf. deknl. 7-5 første ledd annet punktum. Med samme rett siktes det her til medkontrahentens rett til å kreve sikkerhet etter deknl. 7-5 første ledd første punktum. Bestemmelsen gir medkontrahenten en rett til å kreve sikkerhet også for de tilfeller der boet ønsker å tre inn i avtalen og ytelsen har blitt levert til boet etter konkursåpningen. I disse tilfellene vil ytelsen ikke være et beslagbart formuesgode etter deknl. 2-2, og skal i utgangspunktet tilbakeleveres, jf. deknl. 7-9 første ledd. Skal boet kunne nyttiggjøre seg av ytelsens verdi, må de tre inn i avtalen. Bestemmelsen i deknl. 7-5 første ledd annet punktum gir dermed medkontrahenten rett til å kreve sikkerhet for oppfyllelse i disse tilfellene, selv om ytelsen allerede er levert til boet. Sikkerhet kan ikke kreves stilt for den del av motytelsen som den annen part allerede har oppnådd rettsvern for, jf. deknl. 7-5 første ledd siste punktum. Dekningslovens forarbeider uttaler at dersom medkontrahenten allerede før boåpningen har fått sikkerhet for betaling av vederlag, må det tas hensyn til dette når en vurderer boets plikt etter deknl. 7-5 første ledd første punktum. Er den opprinnelige sikkerhet tilstrekkelig, plikter ikke boet å stille ytterligere sikkerhet. Medkontrahenten har da allerede en separatistrett som gir han betryggende sikkerhet for betaling. 150 Separatistrett kan brukes som et begrep på tredjepartsrettigheter som går foran kreditorbeslaget. 151 Disse rettighetene omfattes ikke av kreditorbeslaget. 148 NOU 1972:20 s Andenæs (2009) s NOU 1972:20 s Andenæs (2009) s

65 Vi ser at det avgjørende synes å være om medkontrahenten i det hele tatt får sikkerhet for oppfyllelse. Om slik sikkerhet kommer fra boet selv er ikke av stor betydning, så lenge sikkerhet har blitt stilt. Boet taper sin inntredelsesrett dersom de ikke stiller sikkerhet. Dette fremgår av deknl. 7-7 første ledd første punktum, hvor den annen part kan heve avtalen dersom boet ikke stiller sikkerhet. For mer om medkontrahentens hevingsrett se punkt 4.2 og 6.1. Regelen om boets plikt til å stille sikkerhet for oppfyllelse, kan begrunnes i hensynet til medkontrahenten. Ved konkurs vil det herske mye usikkerhet. Medkontrahenten har et behov for avklaring på om boet vil tre inn, og et behov for sikkerhet for at boets løfte om inntreden faktisk overholdes. Regelen skal hindre at medkontrahenten går i tap, dersom boet likevel ikke har midler til å oppfylle. Det kan med dette sies at boets plikt til å stille sikkerhet innebærer en plikt til å garantere medkontrahenten at motytelsen vil bli levert. Har medkontrahenten allerede oppnådd slik sikkerhet, vil han trolig ikke ha behov for ytterligere sikkerhet. Boet skal ikke sikre mer enn det som er nødvendig. På den annen side kan medkontrahenten heve avtalen dersom kravet om sikkerhetsstillelse ikke innfris. Reglen om sikkerhetsstillelse vil dermed kunne bety en reell begrensning i boets inntredelsesrett, ved at inntreden ikke kan skje hvor boet ikke har mulighet til å stille sikkerhet. Dette virker rimelig da boet stiller sterkt sammenlignet med medkontrahenten, særlig ved at boet kan kreve inntreden mot medkontrahentens vilje. Klarer ikke boet å stille sikkerhet for oppfyllelse, kan medkontrahenten ha grunn til å tvile på at boet makter å oppfylle avtalen på riktig måte. Medkontrahenten hadde uten denne regelen risikert å måtte oppfylle sin del av avtalen, uten å få motytelsen tilbake. Regelen i deknl. 7-5 bidrar dermed til å skape balanse i forholdet mellom boet og medkontrahenten, og kan ses på som en sikkerhet for at prinsippet om ytelse mot ytelse blir overholdt. I det følgende skal vi gå nærmere inn på sikkerhetens form og størrelse, med sikte på å klargjøre i hvilket omfang sikkerheten må stilles. 62

66 Sikkerhetens form og størrelse En form for sikkerhet kan ifølge forarbeidene være for eksempel bankgaranti, betryggende pant eller sikker kausjon. 152 Det avgjørende synes å være at formen for sikkerhet er av slik art at den gir medkontrahenten betryggende sikkerhet for boets ytelse. Spørsmålet i det følgende er i hvilket omfang boet må stille sikkerhet overfor medkontrahenten. Sikkerheten må være av et slikt omfang at den stiller sikkerhet for en tilsvarende del av ytelsen, jf. deknl. 7-5 første ledd første punktum. En naturlig tolking av dette kan være at sikkerheten skal tilsvare den delen medkontrahenten yter. En slik tolking kan også finne støtte i hensynet til medkontrahenten, da han ikke skal bli tvunget til å yte en større del enn det boet yter. Slik sett kan det tyde på at bestemmelsen søker å ivareta en viss forholdsmessighet mellom ytelsene. Reglene om sikkerhetsstillelse i deknl. 7-5 avviker noe på dette punkt fra det alminnelige kontraktsrettslige prinsippet om ytelse mot ytelse. Medkontrahenten kan i stedet kreve ytelse mot sikkerhetsstillelse. Dette uttales også i forarbeidene, men da i sammenheng med deknl. 7-5 tredje ledd om utvidet sikkerhet. 153 Sikkerhetens form og størrelse vil variere for ulike avtaler. En må dermed se på hver enkelt avtale for å vurdere hvor mye som er en tilsvarende del. Sikkerhetens form vil variere alt ettersom hva partene blir enige om, og hva som er best egnet for den aktuelle avtalen. Slik sett kan vi si at reglene om fastsettelse av sikkerheten i deknl. 7-5 er relativt skjønnsmessige, og at det kan være vanskelig å fastsette dens form og omfang på generell basis. Dekningsloven 7-5 fjerde ledd bestemmer at avtaler som skyldneren og den annen part har truffet om plikt til å stille sikkerhet, kan settes til side av retten dersom de er urimelig tyngende for konkursboet. Tolkes denne antitetisk ser man at loven fraviker prinsippet om at avtalebestemmelser som begrenser boets rett, uten videre settes ut av betraktning. Begrunnelsen er trolig 152 NOU 1972:20 s NOU 1972:20 s

67 at reglene om sikkerhetsstillelse er så skjønnsmessige at det kan være behov for å søke veiledning i partenes avtale. 154 Det er imidlertid viktig å påpeke at slike avtaleklausuler ikke er ubetinget bindende, jf. deknl. 7-1 motsetningsvis. Normalt burde de likevel ikke settes til side med mindre dette begrunnes i at de er urimelig tyngende, jf. deknl. 7-5 fjerde ledd. 155 For løpende ytelser er sikkerhetsstillelsens størrelse mer konkret regulert i deknl. 7-5 annet ledd. Dersom vederlaget skal leveres etterskuddsvis for en periode om gangen, skal sikkerheten være slik at den til enhver tid dekker den første forfalte termin, så vidt denne gjelder tiden etter åpning av konkurs eller gjeldsforhandling. Bestemmelsen byr ikke på særlige problemer, da det meste fremgår klart av ordlyden. Vi vil derfor ikke gå nærmere inn på denne. Gis ikke den annen part tilstrekkelig beskyttelse etter deknl. 7-5 første ledd kan retten bestemme at det skal stilles sikkerhet før tiden for oppfyllelse er kommet, eller i videre omfang enn det som følger av første ledd, jf. deknl. 7-5 tredje ledd. Bestemmelsen gir retten mulighet til å bestemme om, og i hvilket omfang, sikkerhet skal stilles. Slik det også går frem av forarbeidene medfører regelen trolig at medkontrahenten og boet i større grad søker å bli enige seg imellom. 156 Nazarian skriver i denne forbindelse at retten stiller formodentlig sjelden tilleggskrav til sikkerhet i praksis. 157 Når hun også skriver at hun ikke kan se å finne noe praksis om dette spørsmålet, kan dette tyde på at reglen faktisk bidrar til at boet og medkontrahenten i større grad blir enige seg imellom. Vi kan heller ikke se å finne noe praksis hvor retten behandler spørsmålet om tilleggskrav knyttet til deknl. 7-5 tredje ledd. På bakgrunn av dette må det kunne konkluderes med at sikkerhetens form og omfang er svært skjønnsmessig, og vil bero på flere forhold rundt avtalen. Det kan blant annet tenkes å være ytelsenes verdi og om medkontrahenten har fått annen sikkerhet. Poenget med bestemmelsen synes å være å kompensere for eventuelle tap medkontrahenten måtte få om boet ikke klarer å oppfylle avtalen. Noen tap må medkontrahenten trolig likevel regne med, sikkerheten er kun ment for å sørge for at medkontrahenten får motytelsen fra boet. 154 Andenæs (2009) s NOU 1972:20 s NOU 1972:20 s Nazarian (2012) s

68 5.2.3 Utvidet oppsigelsesadgang Et annet unntak fra hovedregelen i deknl. 7-4 første ledd, om at boet blir forpliktet og berettiget på avtalens vilkår, fremgår av deknl. 7-6 første ledd annet punktum om boets ekstraordinære oppsigelsesadgang. Spørsmålet blir her hva bestemmelsen innebærer for boet og medkontrahenten. Trer konkursboet inn i skyldnerens avtale, kan det, uansett avtalens bestemmelser om oppsigelse, si opp avtalen med sedvanemessig varsel, eller dersom slik sedvane ikke foreligger, med tre måneders varsel, jf. deknl. 7-6 første ledd annet punktum. En naturlig forståelse av denne bestemmelsen er at konkursboet ikke blir bundet av avtalens regler om oppsigelsesadgang og oppsigelsesfrister. Boet kan i stedet si opp avtalen etter sedvanemessig varsel eller subsidiært etter tre måneder. Det kan her stilles spørsmål om boet vil være bundet av andre bestemmelser i avtalen knyttet til oppsigelse, utover oppsigelsesadgang og oppsigelsesfrist. Trolig må svaret søkes gjennom en antitetisk tolking av deknl Bestemmelsen gir boet særskilt adgang til å fravike avtalens regler, ved at de uansett kan si opp avtalen med sedvanemessig varsel, jf. deknl. 7-6 første ledd annet punktum. Andre oppsigelsesregler i avtalen nevnes ikke, og en naturlig slutning vil dermed være at boet ikke er unntatt fra disse avtalebestemmelsene. En må da se tilbake på hovedregelen i deknl. 7-4 første ledd første punktum, hvor boet ved inntreden blir forpliktet og berettiget på avtalens vilkår. Et eksempel kan her være hvor avtalen sier at skyldneren ved oppsigelse må betale 1000 kroner til medkontrahenten. Boet vil ved oppsigelse være bundet av avtalens bestemmelse, og må dermed betale medkontrahenten. Dekningsloven 7-6 sier ikke noe om medkontrahentens oppsigelsesadgang. En naturlig tolking av dette vil være at det bare er boet bestemmelsen gjelder for, og at medkontrahenten er bundet av avtalens oppsigelsesregler. Dette støttes opp av Andenæs, som skriver at medkontrahentens oppsigelsesrett beror på avtalen Andenæs (2009) s

69 Forarbeidene gir uttrykk for at oppsigelsesadgangen i deknl. 7-6 første ledd, først og fremst vil være aktuell hvor det er snakk om debitors løpende langsiktige kontrakter. 159 Dette er kontrakter som etter sin art er oppsigelige, og som gjerne løper videre inntil en av partene sier opp avtalen. To eksempler er leieavtaler og arbeidsavtaler. Boet kan si opp avtalen uansett avtalens bestemmelser om oppsigelse, jf. deknl. 7-6 første ledd annet punktum. For de tilfeller hvor avtalen er inngått for en bestemt tid, og derfor ikke inneholder noen bestemmelser om oppsigelse, vil et spørsmål være om boet også her kan si opp avtalen etter deknl. 7-6 første ledd annet punktum. Andenæs skriver at det naturlige vil være at oppsigelsesadgangen får anvendelse for alle avtaler som er oppsigelige etter sin art. 160 Bestemmelsen må da gjelde selv om den konkrete avtalen ikke inneholder regler om oppsigelse. En slik forståelse vil også være rimelig sett i lys av boets behov for inntreden for en begrenset periode. Begrunnelsen bak å gi boet en slik oppsigelsesadgang kan søkes i hensynet til en rasjonell bobehandling. Ofte vil boet ha behov for å tre inn i en avtale bare for et begrenset tidsrom. Skulle de bli bundet av avtalens regler om oppsigelse, ville dette ofte innebære en lengre oppsigelsesfrist enn den som fremgår av deknl. 7-6 første ledd annet punktum. Boet måtte da velge mellom å tre inn i avtalen for hele den fastsatte perioden, og dermed bli masseansvarlig for denne, eller å la være å tre inn i avtalen. Dette ville vanskeliggjøre en hensiktsmessig og rasjonell bobehandling, og ofte medføre at boet ikke trådte inn i avtalen for å unngå store massekrav. Boets ekstraordinære oppsigelsesadgang vil gjerne medføre ulemper for medkontrahenten. Noen ulemper vil imidlertid være unngåelig for den kontraherende part som har vært så uheldig, eller uforsiktig, å inngå avtale med en part som senere går konkurs. 161 Dette kan muligens bidra til å rettferdiggjøre regelen i deknl. 7-6 første ledd annet punktum også overfor medkontrahenten. 159 NOU 1972:20 s Andenæs (2009) s NOU 1972:20 s

70 Vi skal videre se nærmere på oppsigelsesfristen, deretter medkontrahentens mulighet til å få dekt sitt tap ved boets førtidige oppsigelse. Til slutt ser vi på boets oppsigelsesadgang når medkontrahenten har en beskyttet rett Oppsigelsesfristen Dersom boet ønsker å si opp avtalen må de meddele dette til medkontrahenten. Dette skjer gjennom en oppsigelseserklæring, som enten kan være skriftlig og muntlig. I denne sammenheng melder det seg spørsmål knyttet til oppsigelsesfristens utgangspunkt og lengde. Dette skal vi ta for oss i det følgende. Oppsigelsesfristens utgangspunkt kan illustreres gjennom en avgjørelse fra Agder lagmannsrett. Saken omhandlet oppsigelse av en tidsbestemt husleiekontrakt, og spørsmålet var hva som er utgangspunktet for oppsigelse av husleiekontrakter. Retten uttalte her at en oppsigelse anses som et påbud, noe som innebærer at den har rettsvirkning fra det tidspunktet den er kommet til adressaten. Selv om kommet frem ikke er entydig, er det dette tidspunktet som gjelder ved oppsigelse. 162 Oppsigelsen vil altså få virkning fra det tidspunktet den er kommet frem til medkontrahenten. Giertsen skriver at det avgjørende for om påbudet har kommet frem, er at mottaker har mulighet til å lese påbudet. Om han faktisk har lest det er ikke avgjørende. 163 Dette må også gjelder for boets oppsigelse. Oppsigelsesfristen begynner dermed å løpe fra det tidspunktet erklæringen er kommet frem. Det vil si når den er tilgjengelig for medkontrahenten. Når det gjelder oppsigelsesfristens lengde er hovedregelen at boet kan si opp avtalen med sedvanemessig varsel, jf. deknl. 7-6 første ledd annet punktum. Dersom slik sedvane ikke finnes, gjelder en oppsigelsesfrist på tre måneder. Sistnevnte frist er subsidiær i forhold til hovedregelen. Spørsmålet i det følgende blir hva som ligger i sedvanemessig varsel, og på bakgrunn av dette hva boets oppsigelsesfrist er. 162 LA Agder lagmannsrett (avsnitt 22) 163 Giertsen (2012) s

71 Sedvane omtales i teorien som rettsregler som er blitt fulgt konsekvent over lang tid og blitt oppfattet som rettslig forpliktende. Et sedvanemessig varsel vil dermed være en oppsigelsesfrist som normalt blir benyttet for vedkommende kontraktstype. Dekningslovens forarbeider uttaler at inn under uttrykket sedvanemessig varsel går også lovbestemt varsel. 164 Dette innebærer at for lovregulerte områder, gjelder lovens normalfrister som sedvanerett. Finnes det ikke sedvane, gjelder oppsigelsesfristen på tre måneder, jf. deknl. 7-6 første ledd annet punktum. Som eksempel kan vi bruke leieavtaler og reglene i husleieloven 165 (heretter husll.) 9-6 første ledd. Ved oppsigelse av leiekontrakter vil den lovbestemte oppsigelsesfristen på tre måneder gjelde som sedvanemessig varsel. Selv om partene har adgang til å avtale en annen oppsigelsesfrist etter husll. 9-6 fjerde ledd, vil den lovbestemte fristen gjelde for boet. Dersom partenes avtalte frist er kortere enn den sedvanemessige fristen, blir det et spørsmål om boet likevel kan velge å benytte den avtalte fristen. Svaret må trolig være at boet kan benytte seg av den korteste fristen. Det ville virke lite rimelig om boet skulle bli tvunget til å benytte den sedvanemessige fristen, når avtalen inneholder en kortere frist. Regelen i deknl. 7-6 første ledd annet punktumville da trolig virke mot sin hensikt, som er å gi boet en fordel i forbindelse med oppsigelse av avtaler. Som vi nevner tidligere i oppgaven, er ikke boet bundet av avtaler mellom partene som gir boet en dårligere stilling, jf. deknl. 7-1 motsetningsvis. Det er imidlertid ikke noe i veien for at boet gjennom partenes avtale gis en bedre stilling, se punkt 3.1. Boet vil dermed kunne benytte den korteste oppsigelsesfristen, enten den er gitt i form av sedvane eller i avtale mellom partene. Dersom det ikke foreligger noen sedvane, vil oppsigelsesfristen subsidiært være på tre måneder, jf. deknl. 7-6 første ledd annet punktum. For leieavtaler og arbeidsavtaler er det særbestemmelser i deknl og Disse gir boet en oppsigelsesfrist på henholdsvis 4 og 3 uker, noe som er vesentlig kortere enn etter deknl. 7-6 første ledd annet punktum. Bestemmelsene gir dermed boet en fordel sammenlignet med kontrakter hvor boet må forholde seg til deknl På den annen side vil boet for leieavtaler og arbeidsavtaler ha en ulempe ved at de automatisk trer inn, dersom avtalen ikke blir sagt opp innen fristen, jf. deknl første ledd annet punktum og 7-11 første ledd annet punktum. 164 NOU 1972:20 s Lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler (husleieloven) 68

72 Et forbehold må tas for de tilfeller hvor boet og medkontrahenten har avtalt en annen frist seg imellom. Her kan oppsigelsesfristen både blir kortere og lengre, men som regel vil trolig en slik avtale medføre at boet oppnår en kortere frist. Dette illustreres i en avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett. Avgjørelsen omhandlet spørsmålet om konkursboet hadde trådt inn i skyldnerens avtale. Retten uttalte her at deknl. 7-6 innebar at boet forholdsvis hurtig kunne bringe forholdet til avslutning, men pekte også på partenes mulighet for å komme til en avvikende løsning gjennom forhandlinger. 166 Sedvanemessig varsel må altså trolig forstås som en normalfrist for oppsigelse. Hva som er normalt vil variere alt ettersom hvilken type kontrakt det dreier seg om. Momenter som kan bidra i vurderingen av om en oppsigelsesfrist kan anses som en normalfrist, vil trolig være tidligere frister på samme område og hvilken frist som vanligvis benyttes på lignende kontraktsforhold. Eventuelle lovbestemte oppsigelsesfrister kan også gi veiledning for hva som er normalt. Det vil med dette være vanskelig å fastsette en normalfrist for konkursboets oppsigelsesadgang. Dersom det ikke finnes sedvanerett vil imidlertid oppsigelsesfristens lengde være tre måneder fra erklæringen er kommet frem til medkontrahenten, med mindre boet og medkontrahenten avtaler noe annet Tap medkontrahenten lider Dekningsloven 7-6 annet ledd gir medkontrahenten rett til å få dekt det tap han lider ved at avtalen blir sagt opp før tiden. Tapet blir dekt som en dividendefordring. Spørsmålet blir her hva bestemmelsen innebærer for medkontrahenten. En naturlig forståelse av bestemmelsen er at medkontrahenten ikke skal gå i tap ved at boet benytter seg av den ekstraordinære oppsigelsesadgangen i deknl. 7-6 første ledd. Eventuelle tap skal da dekkes av konkursboet som en dividendefordring. Sier boet opp avtalen før tiden, skal medkontrahenten få dekt det tap han lider som følge av at boet sier opp avtalen før tiden. Dette kan være både tapte inntekter som medkontrahenten lider ved boets oppsigelse, men også eventuelle utgifter han måtte ha. Bruker vi eksempelet om husleiekontrakter kan vi se at boets førtidige oppsigelse innebærer at huseier mister leieinntektene tidligere en avtalt. Finner han ikke nye leietakere med en gang, vil han måtte klare seg uten 166 LB Borgarting lagmannsrett (avsnitt 42) 69

73 leieinntekter i en periode. Det er trolig nettopp disse tapene bestemmelsen i deknl. 7-6 annet ledd kompensere. At medkontrahenten får dekt det tap han lider grunnet boets oppsigelse, kan antageligvis begrunnes i at medkontrahentens fordring uansett kan meldes i boet. Dette gjelder uavhengig av om boet trer inn. Formålet med deknl. 7-6 er å begrense medkontrahentens massefordring, ikke dividenderetten. 167 Sier boet opp avtalen før tiden, vil det være en del av avtalen som ikke blir oppfylt. Denne delen ville uansett dekkes som en dividendefordring da medkontrahenten, selv om boet ikke trer inn, kan melde hele sitt krav som en fordring i boet, jf. deknl Oppsummert kan en trolig se på bestemmelsen i deknl. 7-6 annet ledd som en godtgjørelse for medkontrahenten, ved at han ikke skal lide tap på grunn av boets oppsigelse. Boet skal ikke gis adgang til førtidig oppsigelse og i tillegg slippe unna eventuelt ansvar Rett som er beskyttet ved tinglysning eller annen måte Dekningsloven 7-6 tredje ledd uttaler at den ekstraordinære oppsigelsesadgangen i første ledd, ikke griper inn i den annen parts rett i den utstrekning den er beskyttet ved tinglysning eller på annen tilsvarende måte. Spørsmålet blir her hva denne bestemmelsen egentlig innebærer. En tolking av bestemmelsen tilsier at dersom den annen part har en beskyttet rett, kan ikke boet ved å si opp avtalen hindre den annen part i å benytte sin rett. Dekningslovens forarbeider uttaler at boets ekstraordinære oppsigelsesadgang ikke bør gjelde dersom medkontrahentens rett er beskyttet ved tinglysning eller på annen tilsvarende måte. Dersom medkontrahenten har oppnådd rettsvern for sin rett er det klart at retten bør kunne gjøres gjeldende fult ut, uten hensyn til om boet trer inn eller ikke. Unntaket gjelder imidlertid ikke for eventuelle birettigheter. Har eksempelvis en leietaker en beskyttet leierett, vil ikke biforpliktelser som oppvarming, vedlikehold og så videre omfattes. 168 Dette innebærer at dersom medkontrahenten har en beskyttet rett til skyldnerens ytelse, kan vedkommende kreve å benytte retten uten at boet kan si opp avtalen før tiden. Boet blir dermed 167 Andenæs (2009) s NOU 1972:20 s

74 bundet av kontrakten når det gjelder oppsigelsesreglene. Poenget er at boet ikke har ekstraordinær oppsigelsesadgang etter deknl. 7-6 første ledd for medkontrahentens beskyttede rettigheter. Avslutningsvis kan det konkluderes med at boets oppsigelsesadgang innebærer at boet kan tre inn i skyldnerens avtaler kun for en begrenset periode. Regelen kan dermed bidra til å begrense boets masseansvar til denne perioden. Som nevnt under oppgavens punkt 4.4.5, bidrar bestemmelsen i deknl. 7-6 også til å gi boet en begrenset inntredelsesrett i tilfeller hvor boet normalt ikke ville trådt inn. Medkontrahenten må på sin side forholde seg til avtalens oppsigelsesregler. Bestemmelsen kan dermed innebære en stor fordel for boet. 71

75 6 Virkningen av at boet ikke trer inn Konkursboet har en valgrett for om de vil tre inn i skyldnerens avtaler, jf. deknl. 7-3 første ledd. Retter medkontrahenten forespørsel til boet, skal boet gi svar uten ugrunnet opphold, jf. deknl. 7-3 første ledd siste punktum. Boet må da erklære at de ikke trer inn, dersom det er dette de ønsker, se punkt 4.3. Spørsmålet blir her hvilke konsekvenser det får at boet velger å ikke tre inn i avtalen. Dersom boet velger å ikke tre inn i skyldnerens avtale, blir de ikke bundet av avtalens bestemmelser, jf. deknl. 7-4 første ledd motsetningsvis. Boet behøver heller ikke dekke den annen parts fordring som en massefordring etter deknl. 9-2 første ledd nummer 3. I stedet dekkes den annen parts fordring som en dividendefordring i boet, jf. deknl Boets ansvar vil dermed samlet sett bli mindre. En slik regel kan anses som rimelig sett fra boets side. Trer ikke boet inn i avtalen, burde de heller ikke bli forpliktet til å yte som om de trådte inn. Medkontrahenten vil her bli behandlet på lik linje med andre kreditorer, ved å få en forholdsmessig dekning i boet. For medkontrahenten vil en konsekvens av at boet ikke trer inn i avtalen være at han får en rett til å heve etter deknl. 7-7 første ledd første punktum. Heving bringer kontrakten til opphør, og medkontrahenten blir fritatt fra å oppfylle. Heving generelt er nærmere omtalt under punkt 4.2. Medkontrahenten kan også kreve å fastholde avtalen. I det følgende skal vi gå nærmere inn på medkontrahentens hevingsrett og hans rett til å fastholde avtalen. 6.1 Medkontrahentens hevingsrett Medkontrahenten kan heve avtalen etter reglene i deknl. 7-7 første ledd første punktum, dersom boet ikke trer inn. Dette innebærer at avtalen faller bort og at det må skje et endelig oppgjør mellom medkontrahenten og skyldneren, noe som også får følger for boet. Boet må på vegne av skyldneren stå for det endelige oppgjøret. Spørsmålet i det følgende blir hvordan et slikt oppgjør skal gjennomføres. Et utgangspunkt ved heving er at hver av partene skal levere tilbake det de har fått. 169 I kontraktsretten skilles det mellom de tilfeller hvor heving har tilbakevirkning, heving ex nunc, og 169 Hov (2002) s

76 hvor heving bare kan skje for den resterende del av ytelsen, heving ex tunc. 170 Kun hvor det heves med tilbakevirkning skal partene levere tilbake det de har fått. Om heving skal virke fremover eller bakover, vil variere alt ettersom hvilke regler som gjelder for vedkommende kontraktstype og hvilken misligholdsgrunn som gjøres gjeldende. Et slikt utgangspunkt vil også gjelde ved konkurs. Hovedregelen er som nevnt i punkt 4.2, at medkontrahenten bare kan heve en avtale som er helt eller delvis oppfylt ved konkursåpningen, dersom det er tatt gyldig forbehold om tilbakeføring eller dersom ytelsen er en pengeytelse, jf. deknl. 7-7 annet ledd. Medkontrahenten har bare krav på dividende av pengeytelse som skal tilbakeføres på grunn av heving, jf. deknl. 7-7 annet ledd. Dividende gir kun krav på forholdsmessig dekning, etter at massefordringer og fortrinnsberettigede fordringer av første og annet klasse er dekt, jf. deknl Disse står dermed i en dårligere stilling enn fordringer med en høyere prioritet. Tanken bak en slik regel er trolig at ikke alle ytelser lar seg returnere og at det er enklere oppgjørsteknisk dersom hevingsretten blir avskåret i slike tilfeller. Slik dekningslovens forarbeider skriver, vil regelen være selvsagt hvor restitusjon ikke lar seg gjennomføre. Regelen om at hevingsretten er avskåret gjelder imidlertid også for de tilfeller ytelsen er overgitt til skyldneren, og restitusjon i utgangspunktet er mulig. 171 For den ikke oppfylte dels vedkommende kan den annen part fortsatt heve. Dette gjelder selv om den oppfylte og den uoppfylte del skulle utgjøre en enhet, jf. deknl. 7-4 annet ledd. 172 Heving innebærer at medkontrahenten enten får returnert sin ytelse, eller at det skal skje en økonomisk restitusjon av denne ytelsen, jf. UNIDROIT Principles 2010 art (2). Denne blir dekt som dividende, jf. deknl. 9-2 til 9-5 motsetningsvis. For de tilfeller hvor hevingsretten er avskåret etter deknl. 7-7 annet ledd, kan medkontrahenten normalt kreve dividende av det avtalte vederlaget, det vil si skyldnerens ytelse Hov (2002) s NOU 1972:20 s Andenæs (2009) s NOU 1972:20 s

77 Medkontrahentens hevingsrett kan kombineres med et krav på erstatning. Dette fremgår av deknl. 7-8 og vil bli behandlet under neste punkt Krav på erstatning Medkontrahenten kan kreve erstatning for det tap han lider ved at avtalen ikke blir riktig oppfylt, jf. deknl Spørsmålet blir her hva som ligger i dette. Medkontrahenten kan kreve erstatning for tap han lider ved at avtalen ikke blir riktig oppfylt. Dette er erstatning for den positive kontraktsinteressen. 174 Denne innebærer at den annen part skal stilles i den samme økonomiske situasjon som om avtalen var blitt riktig oppfylt. Erstatningen vil dermed i teorien tilsvare differansen mellom den økonomiske situasjonen medkontrahenten befinner seg i, og den økonomiske situasjonen han ville hatt om avtalen hadde blitt gjennomført. 175 I konkurs får medkontrahenten imidlertid bare en forholdsmessig del av dette beløpet, såkalt dividende, jf. deknl. 7-8 og 9-6. Forarbeidene uttaler at bestemmelsen i deknl. 7-8 bare regulerer medkontrahentens erstatningskrav i de tilfeller hvor det er skyldnerens insolvens som er grunnen til hevingen. Har medkontrahenten erstatningskrav på andre grunnlag, gjelder de vanlige regler om erstatning i kontraktsforhold. 176 Erstatningen dekkes også her som dividende i boet, jf. deknl. kapittel 6. Det kan være rimelig å gi medkontrahenten et krav på erstatning for den positive kontraktsinteressen dersom boet velger å ikke tre inn i avtalen. Medkontrahenten har vært uheldig i sitt valgt av avtalepart, og lider trolig tap som følge av konkursen. Han ville risikere svært store tap dersom han ikke skulle ha rett til erstatning, og i stedet bare kunne kreve dividende av sin egen ytelse. At erstatningen dekkes som dividende gjør også at beløpet blir noe mindre. Vi ser med dette at oppgjøret fra hevingen og erstatningen samlet skal bidra til at medkontrahenten stilles i tilsvarende stilling som om avtalen hadde blitt gjennomført. Tanken er at skyldneren ikke skal gå i tap. Grunnet skyldnerens konkurs får medkontrahenten kun en forholdsmessig dekning av erstatningskravet, og noe tap må medkontrahenten derfor regne med. 174 Nazarian (2012) s Hov (2002) s NOU 1972:20 s

78 6.2 Medkontrahenten vil fastholde avtalen Medkontrahenten har ingen plikt til å heve avtalen dersom boet ikke trer inn. Ser han seg tjent med å fastholde avtalen, kan han velge dette. Fastholdelse av avtalen innebærer imidlertid ikke at medkontrahenten kan tvinge boet til å oppfylle avtalen. Boets valgrett etter deknl. 7-3 første ledd gjelder fortsatt. 177 Dersom medkontrahenten har separatistrett for sitt krav på skyldnerens ytelse, kan han kreve å få overlevert ytelsen fra boet. Mangler medkontrahenten separatistrett må han nøye seg med dividende av skyldnerens ytelse, jf. deknl. 6-1 og 9-6. Avtaler om løpende ytelser vil fortsette å løpe etter endt konkursbehandling, og skyldneren vil etter dette tidspunkt bære risikoen for avtalen. For avtaler som ikke er løpende, vil konkursbehandling innebære et endelig oppgjør og avtalen vil avsluttes. 177 Nazarian (2012) s

79 Litteraturliste Litteratur Andenæs (2009) Andenæs, Mads Henry, Konkurs, 3.utg. Oslo, 2009 Brækhus (1970) Brækhus, Sjur, Konkursrett: utvalgte emner, Oslo universitetsforlag Eckhoff (2001) Eckhoff, Torstein ved Jan E. Helgesen, Rettskildelære, 5. utg. Oslo, 2001 Giertsen (2006) Giertsen, Johan, Avtaler, Bergen universitetsforlag, 1. utg., 2006 Giertsen (2012) Giertsen, Johan, Avtaler, Universitetsforlaget, 2.utg., 2012 Haukås (2009) Haukås, Hans Erik, Separatistrett til penger i konkurs, Jussens Venner (2009), s Hov (2002) Hov, Jo, Avtalebrudd og partsskrifte: Kontraktsrett II, 2. utg Konkursrådet (2000) Konkursrådet, Konkurs i praksis, 2000 Nazarian (2012) Nazarian, Henriette, Konkursrett, 1. utg Skoghøy (1996) Skoghøy, Jens Edvin A., Utviklingstrekk i Høyesteretts rettskildebruk, Lov og Rett (1996) nr. 4, s Skoghøy (2014) Skoghøy, Jens Edvin A., Panterett, 3. utg Sandvik (1985) Sandvik, Tore, Lærebok i materiell konkursrett: utdrag, Bergen universitetsforlag, 1985 Tjaum (1996) Tjaum, Arne, Valuta- og renteswaper: en rettslig studie, Oslo universitetsforlag,

80 Lovregister 1687 Lov 15. april 1687 Kong Christian Den Femtis Norsk Lov (NL) 1814 Lov 17. mai 1814 Kongeriket Norges Grunnlov (Grunnloven) 1893 Lov 20. juli 1893 nr. 1 om sjøfarten (opphevet) 1918 Lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer (avtaleloven) 1933 Lov 11. juli 1933 Konvensjon mellem Norge, Danmark, Finnland, Island og Sverige om konkurs 1980 Lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant (panteloven) 1984 Lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs (konkursloven) 1984 Lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) 1985 Lov 21. Juni 1985 nr. 83 om ansvarlige selskaper og kommandittselskaper (selskapsloven) 1988 Lov 13. mai 1988 nr. 27 om kjøp (kjøpsloven) 1992 Lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse (tvangsfullbyrdelsesloven) 1997 Lov 13. juni 1997 nr. 43 om avtalar med forbrukar om oppføring av ny bustad m.m (bustadoppføringslova) 1999 Lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler (husleieloven) 1999 Lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) 2002 Lov 21. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven) 2004 Lov 26. mars 2004 nr. 17 om finansiell sikkerhetsstillelse (lov om finansiell sikkerhetsstillelse) 77

81 2010 Lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål (vergemålsloven) Forarbeider NOU 1972:20 Om gjeldsforhandling og konkurs NOU 1980:19 Lov om selskaper m.v. Ot.prp.nr. 50 ( ) Om A) lov om gjeldsforhandling og konkurs, B) lov om fordringshavernes dekningsrett, C) lov om ikrafttredelse av gjeldsforhandlings- og konkurslovgivningen m.m. Domsregister Rt s. 850 Rt s. 882 Rt s. 981 (Bygland-dommen) Rt s. 428 Rt s. 149 Rt s. 235 LG (Gulating lagmannsrett) LB (Borgarting lagmannsrett) LH (Hålogaland lagmannsrett) LA (Agder lagmannsrett) LH (Hålogaland lagmannsrett) Annet Norsk Standard, NS 8405: 2008, Norsk bygge- og anleggskontrakt UNIDROIT Principles of International Commercial Contracts