HVORDAN BØR NORSK RETTSPSYKIATRI UTVIKLES?

Transkript

1 Februar 2014 HVORDAN BØR NORSK RETTSPSYKIATRI UTVIKLES? Innspill fra arbeidsgruppe nedsatt av styret i Norsk psykiatrisk forening med støtte fra Den norske legeforening.

2 1

3 Arbeidsgruppens forord Bakgrunn og prosess Denne rapporten er resultatet av litt over ett års arbeid i en arbeidsgruppe som ble nedsatt av Norsk psykiatrisk forening. Gruppen ble satt sammen av medlemmer av styret og Utvalg for rettspsykiatri i Npf og daværende leder av NBUPF. (Norsk Barne- og Ungdomspsykiatrisk forening). I tiden før oppnevnelsen pågikk det en offentlig debatt om rettspsykiatri, utløst av 22. juli rettsaken. I denne sammenhengen er det verdt å trekke frem at Norsk psykiatrisk forening i en årrekke har foreslått endringer i rettspsykiatrisk sakkyndigarbeid. Dette er nedfelt bl.a. i foreningens Utviklingsplan : Npf vil støtte innføring av «det psykologiske prinsipp» i strafferetten der også personer med stabil psykoselidelse kan holdes ansvarlig for sine handlinger dersom handlingen ikke har direkte sammenheng med innholdet i psykosen. Arbeidet kan således betraktes som en utvikling og konkretisering av Norsk psykiatrisk forenings langvarige engasjement innen dette feltet. Arbeidsgruppens mandat ble utformet slik: Arbeidsgruppen skal gjøre en gjennomgang av fagfeltet rettspsykiatri og utarbeide forslag til videreutvikling. Rettspsykiatri forstås i samsvar med mandatet som ble vedtatt som gjeldende for Utvalg for rettspsykiatri under årsmøte i Norsk psykiatrisk forening i Stavanger i mars 2011: "Rettspsykiatri er et medisinsk fagområde som særlig omfatter kunnskap om hvordan psykiske lidelser og forstyrrelser skal forstås i et strafferettslig og sivilrettslig perspektiv. Rettspsykiatri omfatter diagnostikk og behandling av personer med psykiske lidelser og lovbrytere som har behov for særlige tiltak, som fengsels- og sikkerhetspsykiatri, for å fremme helse og redusere risiko for individer og samfunn." Viktige områder som skal gjennomgås og vurderes er sikkerhetspsykiatri, fengselspsykiatri, rettspsykiatrisk sakkyndighetsarbeid, soningsudyktighet grunnet psykiatrisk lidelse og strafferettslig tilregnelighet/utilregnelighet. Rettspsykiatriske problemstillinger angående ungdom skal inkluderes. I tillegg skal forskningsbehov, utdanningsbehov, kompetansekrav og kvalitetssikring innen rettspsykiatri vurderes. Arbeidsgruppen skal beskrive og vurdere konsekvenser av uendret situasjon i rettspsykiatri samt av eventuelle endringsforslag. Arbeidsgruppens arbeid skal sammenfattes i en rapport som sendes styret til i Norsk psykiatrisk forening til behandling innen 1. november Rapporten er ca 3 måneder forsinket fra opprinnelig plan. Hovedgrunnen til dette er at arbeidet har vist seg større enn vi trodde i begynnelsen. Temaet har imidlertid ikke mistet aktualitet. Regjeringen oppnevnte i januar 2013 et bredt sammensatt lovutvalg som skal gjennomgå straffelovens regler om utilregnelighet og bruken av rettspsykiatrisk sakkyndige i straffesaker (Tilregnelighetsutvalget). Utvalget skal avgi sin innstilling i september Stadig omtales og debatteres rettspsykiatriske emner i mediene. Arbeidsgruppen har ikke hatt spesielt fokus på de problemstillinger som gjelder utilregnelige psykisk utviklingshemmede. Vi har i begrenset grad forholdt oss til den alderspsykiatriske gruppen. Arbeidsgruppen forventer at på grunn av den store økningen i antall personer med demens vil denne gruppen i økende grad gjøre seg gjeldende når det gjelder lovbrudd og derved kunne bli gjenstand for sakkyndige vurderinger. Dette bør det arbeides videre med. Når det gjelder ungdom, har arbeidsgruppen hatt deltakelse av barne- og ungdomspsykiater, og ungdomsperspektivet er trukket inn i denne rapporten. 2

4 Meningene som kommer til uttrykk i denne rapporten, er våre oppfatninger. Vi er klar over at disse ikke representerer alle medlemmenes (Npf) synspunkter. Vi presenterer dem her for å stimulere til debatt i Norsk psykiatrisk forening om disse viktige emnene. Under arbeid med rapporten har arbeidsgruppen ønsket innspill medlemmer av Norsk psykiatrisk forening. I samarbeid med Utvalg for rettspsykiatri, Npf, er flere arrangementer gjennomført: Det ble holdt parallellsymposium under Veka 2013 hvor arbeidsgruppens oppdrag ble presentert, og deretter fulgte diskusjon om rettspsykiatriske emner. Et nordisk arbeidsseminar med sentrale fagfolk fra Danmark, Finland, Island, Sverige og Norge med innlegg og diskusjon om rettspsykiatri i de respektive land ble arrangert 6. mai mai 2013 avviklet arbeidsgruppen og utvalget i samarbeid med Kompetansesenteret i Oslo, et åpent møte på Gaustad, hvor sentrale fagfolk fra de nordiske land holdt innlegg om rettspsykiatri i sine respektive land, og med påfølgende diskusjon. Dette møtet ble også videooverført til en rekke steder rundt i landet. Følgende forelesere kom fra de nordiske land: Sverige: Peter Andiné fra Rättsmedicinalvärket i Göteborg Danmark: Trina Gram Larsen fra Ålborg og Dorthe Sestoft fra København Finland: Irja Rantanen-Lakka fra Gamla Vasa Sjukhus Island: Sigurður Páll Pálsson, Reykjavík i samarbeid med María Sigurjónsdóttir fra vår arbeidsgruppe Forelesningene dannet stammen i det som i denne rapporten har fått overskriften Status i naboland. Vi vil rette en spesiell takk til disse foreleserne for deres viktige bidrag både ved forelesninger og diskusjoner. Arbeidsgruppen har hatt møter om aktuelle emner med Helse- og omsorgsdepartementets arbeidsgruppe om rettspsykiatri, hvor også representanter for Justisdepartementet deltok, og med medlemmer fra Den rettsmedisinske kommisjon, psykiatrisk gruppe. Representanter fra arbeidsgruppen har (i samarbeid med Utvalg for rettspsykiatri) blant annet deltatt i en rekke arrangementer og møter med mulighet for innhenting av informasjon relevant for arbeidsgruppens oppgave: 31/ 2013 på Nasjonale koordineringsenhet for dom på tvungent psykisk helsevern, møte på Gardermoen; 6-7/ i Annual Conference, Faculty of Forensic Psychiatry, Royal College of Psychiatrists, samt hadde personlig konferanse med fremtredende engelske rettspsykiatere; 13/ på Rettspsykiatrisk temamøte i Trondheim; 19/ møte med Riksadvokaten; 27/ invitert til møte i Norsk Psykologforenings arbeidsgruppe om rettspsykologi; 30/ i Dansk Psykiatrisk Selskabs Retspsykiatrisk Interessegruppes seminar i København (om 22. juli-saken); 29/ seminar om rettspsykiatriske emner arrangert av Kompetansesenteret i Bergen; 21-23/ i 10th Nordic Symposium on Forensic Psychiatry i Kuopio, Finland; 22-24/ i Nordisk Kriminalist møte i Oslo. Generelle referanser listes opp bakerst i rapporten, mens andre referanser kommer frem i teksten. Rapporten er et internt dokument i Norsk psykiatrisk forening til bruk i foreningens videre arbeid. Arbeidsgruppens medlemmer: Ásgeir Bragason, styremedlem i Npf, leder av arbeidsgruppen 3

5 Terje Vestheim, styremedlem i Npf Odd Erik Skinnemoen, styremedlem i Npf Bjørn Østberg, leder i Utvalg for rettspsykiatri, Npf Agnar Aspaas, Utvalg for rettspsykiatri, Npf María Sigurjónsdóttir, Utvalg for rettspsykiatri, Npf Pia Jorde Løvgren, Utvalg for rettspsykiatri, Npf Ida Garløv, leder av Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening til 2013 Terje Vestheim gikk ut av styret i Npf på årsmøte våren 2013 og gikk da samtidig ut av arbeidsgruppen. Sekretariat støtte ble ledet fra Medisinsk fagavdeling, med støtte fra Avdeling for jus og arbeidsliv. Nina Finstad fra Npf ble utpekt som sekretariat støtte for arbeidsgruppen. Hun var til stede i mange av gruppens møter, skrev referater og samlet inn viktige grunnlagsdokumenter Arbeidsgruppen har hatt 16 arbeidsmøter. Legeforeningens sentralstyre innvilget økonomisk støtte til gjennomføring av gruppens arbeid. Ásgeir Bragason, leder (sign.) Odd Skinnemoen (sign.) Bjørn Østberg (sign.) Agnar Aspaas (sign.) María Sigurjónsdóttir (sign.) Pia Jorde Løvgren (sign.) Ida Garløv (sign.) 4

6 Innholdsfortegnelse FORORD - HVORDAN BØR NORSK RETTSPSYKIATRI UTVIKLES?... 1 ARBEIDSGRUPPENS FORORD BAKGRUNN OG PROSESS... 2 KORT HISTORISK GJENNOMGANG... 8 HISTORIKK INTERNASJONALT... 8 HISTORIKK NORGE... 9 AVSLUTNING AV HISTORISK GJENNOMGANG: STATUS I NABOLAND SVERIGE Lov: Organisering Antall undersøkelser og dømte DANMARK Befolkning, psykiatriske tjenester, kriminalomsorg Lovgivning Særreaksjoner ( psykiatrisk særforanstaltninger ) Rettspsykiatrisk observasjon ( mentalobservation/-undersøgelse, retspsykiatrisk udredning/- erklæring ) Fengselspsykiatri FINLAND Befolkning Lov Når gjøres rettspsykiatriske undersøkelser: Tilregnelighetsreglene: Hvem har ansvaret for vurderingsprosessen? Undersøkelsen består av: Antallet undersøkelser: Behandling: Utfordring i lovverket: ISLAND Befolkning, psykiatriske tjenester og kriminalomsorgen Sikkerhetspsykiatri og fengselspsykiatri Strafferettslig tilregnelighet Rettspsykiatriske undersøkelser NORGE PSYKIATRISKE TJENESTER STRAFFELOVENS KRITERIER FOR BEDØMMELSE AV TILREGNELIGHET/UTILREGNELIGHET ANDRE AKTUELLE LOVER PSYKIATRISK SPESIALISTHELSETJENESTE Tabell 1. Antall døgnplasser og polikliniske konsultasjoner i voksenpsykiatrien fra Tabell 2. Resultatmål for psykiatriske døgnplasser i perioden ENDRINGER I SYKDOMSMØNSTER OG KONSEKVENSER FOR RETTSPSYKIATRI

7 6 SIKKERHETSPSYKIATRI Tabell 3. Døgnplasser i psykiatrien. Antall sikkerhetspsykiatriske døgnplasser Tabell 4. Døgnplasser i sikkerhetspsykiatrien. Sammenligning mellom høyeste kjente antall året 2005 og situasjonen høsten Tabell 5. Døgnplasser i voksenpsykiatrien og sikkerhetspsykiatrien per innbyggere BARNE- OG UNGDOMSPSYKIATRI Tabell 6. Døgnplasser og polikliniske konsultasjoner i barne- og ungdomspsykiatrien FENGSELSPSYKIATRI RETTSPSYKIATRISKE UNDERSØKELSER SÆRREAKSJONENE. DOM PÅ OVERFØRING TIL TVUNGENT PSYKISK HELSEVERN Tabell 7. Tall fra Nasjonal koordineringsenhet over personer med dom på overføring til tvungent psykisk helsevern pr KRIMINALITET Oversikt over utvikling av voldskriminalitet De plagsomme, fribillettgruppen OM ORGANISERING AV RETTSPSYKIATRISKE INSTITUSJONER FOR UNGDOM I NORDEN SITUASJONEN I NORGE Rettspsykiatriske sakkyndighetsvurderinger av ungdom Sikkerhetsavdelinger for ungdom Behov for rettspsykiatriske tjenester for unge lovbrytere Spesielle utfordringer ARBEIDSGRUPPENS DRØFTINGER SKYLDEVNE OM ANSVAR FOR EGNE HANDLINGER FORSLAG OM INNFØRING AV ET BLANDET BIOLOGISK OG PSYKOLOGISK PRINSIPP I LOVGIVNINGEN HJERNEORGANISKE TILSTANDER OG TILREGNELIGHET RUSUTLØSTE PSYKOSER KONSEKVENSER AV INNFØRING AV ET BLANDET BIOLOGISK/PSYKOLOGISK PRINSIPP ENDRING AV TERSKEL FOR DOM PÅ OVERFØRING TIL TVUNGENT PSYKISK HELSEVERN DOM PÅ OVERFØRING TIL TVUNGENT PSYKISK HELSEVERN SAMARBEID MELLOM HELSEVESEN OG JUSTISMYNDIGHETER/POLITI/KRIMINALOMSORGEN VED OPPFØLGING AV BEHANDLINGSDØMTE MER OM FORHOLDET MELLOM RETTSPSYKIATRI OG DEN SIVILE PSYKIATRIEN HENLEGGELSER PSYKOSE DIAGNOSE Cautionary Statement for Forensic Use: STANDARDISERTE UTREDNINGS- OG TESTMETODER ORGANISERING AV RETTSPSYKIATRISK ARBEID OM DET RETTSPSYKIATRISKE ARBEIDET JUDISIELL DØGNOBSERVASJON ETTER STRAFFEPROSESSLOVEN TIDSFAKTOREN VED RETTSPSYKIATRISK OBSERVASJON PREJUDISIELL OBSERVASJON (FORELØPIG RETTSPSYKIATRISK OBSERVASJON)... 51

8 INNHENTING AV HELSEDOKUMENTASJON DEN RETTSMEDISINSKE KOMMISJON, PSYKIATRISK GRUPPE (DRK) UTVIKLING AV FAGET RETTSPSYKIATRI/RETTSPSYKOLOGI OPPSUMMERING OPPSUMMERING - FAKTAGRUNNLAG OPPSUMMERING DRØFTINGER OG ANBEFALINGER REFERANSER VEDLEGG

9 Kort historisk gjennomgang Historikk Internasjonalt Det finnes skriftlige kilder fra de tidligste historiske tider om personer som av samfunnet ikke holdes ansvarlig for egne handlinger, og som således heller ikke skal straffes. I Talmud finner man begrepet Shoteh, som sier at mindreårige, imbesile og døvstumme skal straffes mildere enn andre. I romerske juridiske skrifter finner man uttrykket «Furiosus satis ipso furore punitur», som betyr at den gale er tilstrekkelig straffet ved sin galskap. I romersk lov ble mentalt syke sammenstilt med barn, og på den måte innrømmet nedsatt straffeansvar, ved at de ikke hadde forståelse for konsekvensene av sine handlinger. Romerske skrifter fikk stor betydning for utvikling av senere lovtekster. Bartolus av Saxoferrato, germansk kommentator fra 1300-tallet, skrev, at som Justinian hadde sagt, skulle de gale ikke straffes, fordi de ble straffet nok av sin galskap. Han skrev videre at det var viktig at de gale ikke fikk gå fritt omkring, og dersom familien ikke klarte å ta seg av dem, burde de fengsles (furiose in carcere detineatur, si alias commode retinere non possunt). Hans elev, de Ubaldis, var uenig med sin læremester, og mente at ingen menn skulle antas å være gale uten at det fantes bevis for deres galskap. Gandinus, som levde litt tidligere, reflekterte omkring den kriminelle handlingen, som han delte inn i tre komponenter, intensjon, handling og fullføring, og hevdet at det som gjorde at både barn og gale menn ikke skulle straffes, var deres manglende intensjon. Henry de Bracton som levde i England på 1200-tallet, var den første engelske juristen som forsøkte å klassifisere og operasjonalisere det mentale elementet for kriminalitet. Han skrev: «An insane person is one who does not know what he is doing, is lacking in mind and reason, and is not far from the brutes». Han sidestilte også barn og gale menn, og mente som romerne, at begge var unnskyldt fordi de ikke forsto sine handlinger; barn er beskyttet av sin uskyld, den gale av sin uheldige skjebne. På 1800-tallet utviklet den moderne medisinen seg og man begynte å se på mentale avvik som sykdommer. Denne utviklingen påvirket også de juridiske betraktningene om tilregnelighet. I England år 1800 pågikk rettssaken mot James Hadfield (Hadfield trial), som forsøkte å ta livet av kong George III. Hadfield var en dragon som hadde fått alvorlige hodeskader under krigshandlinger i Flandern og led av vrangforestillinger om at han måtte dø for å redde verden, men kunne ikke dø for egen hånd. Derfor forsøkte han å ta livet av kongen, fordi han forventet at dette ville føre til dødsstraff. Dommen lød: «Not Guilty: he being under the influence of Insanity at the time the act was committed». Imidlertid var Hadfield åpenbart farlig for andre grunnet sine vrangforestillinger, og det var nødvendig å holde ham borte fra samfunnet. Det ble derfor i all hast gjort en lovendring som ble gitt tilbakevirkende kraft, og som lød slik: «If any Person, charged with Treason, Murder, Felony was found to have been insane at the Time of the Commission of such Offence and hence acquitted, the Court shall order such Persons to be kept in strict custody, in such Place and in such Manner as to the Court shall seem fit, until His Majesty s Pleasure shall be known.» Hadfield ble overført til Bethlem hospital (Bedlam) hvor han ble holdt internert til han døde. Den kjente M Naghten-saken i England, som pågikk i 1843, har fått stor innflytelse på fremtidig rettspsykiatri i vestlige samfunn. M Naghten var mannen som drepte statsministerens sekretær, Mr Drummond, i den tro at dette var statsminister Robert Peel selv. M Naghten ble vurdert av medisinske eksperter til å være psykotisk og ble dømt Not guilty by reason of insanity ikke skyldig pga sinnslidelse. Dette skapte stor frustrasjon i befolkningen, og House of Lords kommanderte Lords Of 8

10 Justice til å utarbeide en svært streng definisjon for utilregnelighetsvurderinger. Dette resulterte i den kjente «M Naughten Rule» (i det følgende M Naughten), som sier: «In all cases of this kind the jurors ought to be told that every man is presumed to be sane, and to possess a sufficient degree of reason to be responsible for his crimes, until the contrary be proved to their satisfaction: and that to establish a defence on the ground of insanity, it must be clearly proved that at the time of committing the act the party accused was labouring under such a defect of reason, from disease of the mind, as not to know the nature and quality of the act he was doing, or as not to know that what he was doing was wrong.» For at tiltalte skal anses utilregnelig stiller M Naughten altså to krav. Det ene kravet gjelder selve sinnstilstanden; it must be clearly proved that, at the time of the committing of the act, the party accused was laboured under such a defect of reason, from disease of the mind. Dette kalles det medisinske eller det biologiske prinsipp. I norsk rett (straffeloven 44) er dette tilstrekkelig for å fastslå utilregnelighet. Etter M Naughten stilles imidlertid et tilleggskriterium. Dette relaterer seg til tiltaltes evne til å forstå hva han gjorde og til å forstå om handlingen var rettstridig eller ikke. Det kreves videre årsakssammenheng ved at sinnstilstanden skal ha innvirket på den lovstridige handlingen; [so] as not to know the nature and quality of the act he was doing; or, if he did know it, that he did not know he was doing what was wrong. Hvis evnen til å forstå handlingens karakter, og det rettstridige i denne, er opphevet som følge av en sinnslidelse, skal vedkommende etter M Naughten bedømmes som strafferettslig utilregnelig. Noe senere på 1800-tallet, etter at dronning Victoria ble utsatt for et attentat av MacLean, og juryen kom til at gjerningsmannen ikke var skyldig grunnet sinnssykdom, uttalte dronning Victoria: «Insane he might or might not be, not guilty he is certainly not». Etter dette kom det en endring i loven, i The Criminal Lunatic Act, fra 1883, hvor uttrykket skyldig, men utilregnelig, kom inn i lovteksten (8). I 1964, i The Criminal Procedures (Insane) Act, ble begrepet «Not guilty by Reason of Insanity» gjeninnført i straffeloven M Naughten er blitt kritisert for å operere med en for snever forståelse av de tilstander som utløser straffrihet. Av standarder som opererer med en noe bredere forståelse er det grunn til å nevne Durham Rule, basert på en dom i District of Columbia i Her fastslås at an accused is not criminal responsible if his unlawful act was the product of mental disease or mental defect, altså at en tiltalt ikke er strafferettslig tilregnelig hvis lovbruddet var et produkt av en psykisk lidelse eller defekt. Historikk Norge Helt siden Frostatings- og Gulatingsloven, altså fra tiden omkring 1200, har man i Norge hatt bestemmelser om at personer ikke kan straffes for sine handlinger dersom de har klare psykiske avvik. I Frostatingsloven står det at om «ein far vert så galen at han drep son sin, eller son far sin» så skulle dette ikke straffes som drap. Allikevel var gjerningsmannen erstatningspliktig. Det ble forventet at familien tok vare på vedkommende. Vurderingen av om det forelå galskap, ble gjort av tingsmennene. Den første saken man kjenner fra Norge, og hvor det foreligger skriftlig dokumentasjon fra rettsprosessen, er saken om Ragnhild Tregagås. Hun ble anklaget for å ha brukt trolldom for å ødelegge ekteskapet til sin tremenning Bård og hans kone, samt å ha hatt samleie med Bård mens hun var gift, noe som ble ansett som blodskam siden de var tremenninger. Hun ble også anklaget for kjetteri, fordi hun hadde forsverget seg til Djevelen. Ryktene om Ragnhilds handlinger gikk rundt i landet, og biskop Audfinn i Bergen engasjerte seg i saken. 9

11 Ragnhild ble dømt på en mild måte, til faste visse dager i uken for resten av livet, og til å reise på pilegrimsferd til ulike hellige steder. Biskop Audfinn skriver i sin redegjørelse at Ragnhild av pålitelige vitner ble vurdert å ikke ha vært helt tilregnelig på tiden for handlingene, og at hun gjennom fengslingen som fulgte fastet og ba, og således kom til seg selv igjen. I denne saken stolte altså biskopen på vitner som hadde sett Ragnhild på tiden hvor hun utøvet den angivelige «trolldommen», og de vurderte at hun ikke var tilregnelig. Ytterligere detaljer om grunnlaget for at hun ble ansett som utilregnelig foreligger ikke, men saken viser altså at tilregnelighetsvurderinger ble gjort allerede på trettenhundretallet. Fra 1700-tallet har man hatt psykiatriske vurderinger av lovbrytere. Etter at Universitetet i Oslo ble etablert i 1811, fikk de medisinske professorene ansvar for å utføre slike vurderinger. Kriminalloven i 1842 innførte en passus om straffrihetsregler i 2: «De Handlinger ere straffrie, som forøves af Galne eller Afsindige, eller af dem, som Forstandens Brug ved Sygdom eller Alderdomssvaghet er berøvet». Og i 3 fantes en fakultativ straffrihetsregel: «Er nogen uten egen Skyld kommen i bevidstløs Tilstand, straffes han ei for de Gjerninger, som han i saadan Tilstand forøver». Selv om loven på denne måte stadfestet at det var nok å være «Galen eller Afsindig», viser skriftlige kilder at retten før domsavsigelse, i de enkelte tilfeller gjorde en skjønnsmessig vurdering av hvorvidt en «galen eller afsindig» lovbryter hadde hatt innsikt i sin handlemåte. Flere lovbrytere med påvist sinnssykdom fikk derfor likevel fengselsstraffer. I Straffeloven fra 1902 ble ordlyden endret, og 44 lød: «En handling er ikke strafbar, naar den handlende ved dens foretagelse var sindssyg, bevidstløs eller iøvrigt utilregnelig paa grund af mangelfuld udvikling af sjælsevnerne eller svækkelse eller sygelig forstyrrelse af disse eller formedelst tvang eller overhængende fare». I 45 kom den fakultative straffrihet frem på denne måten: «Har nogen i hensigt at forøve en strafbar handling hensat sig i en forbigaaende tilsand af nogen i 44 omhandlet art, blir denne tilstand uden indflytelse på strafbarheden. Er han ellers ved egen skyld kommet i en saadan tilstand, og foretager han paa grund af denne nogen handling, der er strafbar, ogsaa naar den forøves af uagtsomhed, anvendes den for uagtsomhed bestemte straf». I endringsloven fra 1929 ble ordlyden i 44 slik: «En handling er ikke straffbar, når gjerningsmannen ved dens foretagelse var sinnssyk eller bevisstløs.» Dette innebar i realiteten en overgang fra et blandet medisinsk og psykologisk prinsipp, til en rendyrkning av det medisinske prinsipp. I endringslov av 1997 kom ny ordlyd: «Den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs straffes ikke. Det samme gjelder den som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i høy grad.» Derved ble altså begrepet «psykotisk» innført i straffeloven, selv om begrepet i denne juridiske sammenheng, forstås snevrere enn når begrepet psykotisk benyttes i klinisk psykiatrisk sammenheng. Avslutning av historisk gjennomgang: Disse korte, historiske utdragene viser at diskusjonene omkring straffeansvar og utilregnelighetsvurderinger har pågått i mer enn 2000 år. I sin grunnleggende essens dreier diskusjonene seg om nøyaktig de samme temaer, selv om debatten endres av språklig, kulturell og vitenskapelig utvikling. Når det gjelder personer som tradisjonelt har vært oppfattet som «gale», altså de psykotiske lovbryterne, har det skjedd én stor endring gjennom det siste hundreåret. Medikamenter kan nå endre forløpet og symptompresentasjonen radikalt for personer med psykoselidelser. Det vil altså si at mange har nå en mulighet for å bli, om ikke friske, så i hvert fall langt på vei symptomfrie på rett medikasjon. Selv om diskusjonen om selve tilregnelighetsvurderingene har vært nokså uendret i svært mange år, bør de nye mulighetene for behandling tas hensyn til i framtidige diskusjoner. 10

12 Status i naboland Sverige I Sverige bor det ca 9,1 mill innbyggere. Lov: Sverige skiller seg fra andre land ved at loven ikke inneholder et tilregnelighetsbegrep. Ny lov ble vedtatt i 1965 (Brottsbalken) og da ble begrepet tilregnelighet fjernet, slik at også lovbrytere med alvorlig psykisk lidelse er å anse som juridisk ansvarlige for sine handlinger. I Sverige blir skyldspørsmålet avklart først, og alle regnes som skyldige før den rettspsykiatriske utredningen tar til. Imidlertid blir reaksjonene annerledes dersom lovbryteren antas å ha hatt en psykisk lidelse av en viss karakter. I 1992 kom begrepet "allvarlig psykisk störning" inn i kriminallovgivningen. En innførte da også en egen rettspsykiatrisk behandlingskjede. En fikk da forbud mot fengselsstraff for personer med "allvarlig psykisk störning". En opprettet Rätsmedicinalverket, som har ansvar for all rettsmedisin. Organisering De rettspsykiatriske observasjonene i Sverige gjøres ved to hovedklinikker, en i Stockholm og en i Göteborg. Disse har til sammen 32 senger, og gjør alle rettspsykiatriske vurderinger i Sverige. Det er totalt 170 ansatte på disse to klinikkene, derav 20 rettspsykiatere, 20 psykologer og 20 sosialarbeidere. Fordelene med å ha en slik sentralisering er både økonomiske og faglige. En har fått til en redusert tidsbruk på undersøkelsene, en har fått en felles kvalitetskontroll, metode- og prosessutvikling. I begrepet "allvarlig psykisk störning" inngår psykosesykdommer, visse ikke-psykotiske sykdommer i sin alvorligste form (depresjon, borderline, autismespekterforstyrrelser), visse tvangstilstander og andre tilstander med svært lav psykososial funksjonsevne. Fra har man absolutt fengselsforbud for personer med alvorlig psykisk forstyrrelse. I 2008 ble loven endret noe, slik at det ble innført et putativt fengselsforbud, hvor den psykiske forstyrrelsen må kombineres med manglende evne til å forstå hva gjerningen innebærer, eller manglende evne til å kontrollere sine handlinger til tross for en slik forståelse, for at fengselsforbudet skal inntre. 70 % av de som er innlagt ved de rettspsykiatriske klinikkene, er varetektsfengslet. Når vedkommende pågripes for den kriminelle handling, blir vedkommende først satt i varetektsfengsel. I denne tiden kan det gjøres en foreløpig vurdering, en 7- undersøkelse. Deretter behandles saken i retten, hvor skyldspørsmålet avklares. Først når skyldspørsmålet er behandlet gjøres det eventuelt rettspsykiatrisk undersøkelse, og deretter følger ny rettslig behandling med reaksjonsfastsettelse (påföljd). Antall undersøkelser og dømte Det gjøres ca 600 rettspsykiatriske undersøkelser hvert år, og to tredjedeler av de undersøkte er i varetekt. Ved undersøkelse overføres varetektsinnsatte til en av de rettspsykiatriske klinikkene, for fire uker. Observander som er på frifot på tiden for undersøkelsen blir undersøkt poliklinisk, over 6 uker. De som er dømt til rettspsykiatrisk "vård", kan ha særskilt utskrivningsprøvning eller ikke. Det er ingen tidsbegrensning av "vården", men fortsatt vård prøves for forvaltningsretten hver sjette måned. Dømte pasienter tas hånd om av seks større rettspsykiatriske regionklinikker, bestående av ca 25 enheter. Det er ca 1300 pasienter i systemet, dømmes hvert år, noen færre skrives ut. Det er altså en stadig økning i antall pasienter i de rettspsykiatriske klinikkene. 11

13 Danmark Befolkning, psykiatriske tjenester, kriminalomsorg Danmark har vel 5,6 millioner innbyggere (2013). Lovgivning Tilregnelighetsreglene finnes i straffeloven 16 (men kun en del av 16 handler om tilregnelighet): Personer, der på gerningstiden var utilregnelige på grund af sindssygdom eller tilstande, der må ligestilles hermed, straffes ikke. Tilsvarende gælder personer, der var mentalt retarderede i højere grad. Befandt gerningsmanden sig som følge af indtagelse af alkohol eller andre rusmidler forbigående i en tilstand af sindssygdom eller i en tilstand, der må ligestilles hermed, kan straf dog pålægges, når særlige omstændigheder taler derfor. Personer, der på gerningstiden var mentalt retarderede i lettere grad, straffes ikke, medmindre særlige omstændigheder taler for at pålægge straf. Tilsvarende gælder personer, der befandt sig i en tilstand, som ganske må ligestilles med mental retardering. Selve regelen ligner på de norske utilregnelighetsreglene i straffeloven 44, med den forskjell at også lettere psykisk utviklingshemmede normalt ikke vil bli pålagt straff. I denne gruppe er det vektlagt at særforanstaltning er mer formålstjenlig enn vanlig straff med henblikk på å forebygge ny kriminalitet. Man må imidlertid være klar over at begrepet sindssygdom ikke nødvendigvis korrespondere med psykosebegrepet. Det er retten som i hvert enkelt tilfelle tar stilling til om en tiltalt er å anse som strafferettslig utilregnelig, og det legges da vekt på hvorvidt dømmekraft og kontrollevne er svekket. På denne måte kan man si at dansk rett har et slags psykologisk prinsipp, som ikke uten videre kan leses ut av lovteksten. Videre inneholder dansk straffelov 69 en mulighet for strafferettslige særreaksjoner også ved forbrytelser foretatt av personer som faller utenfor reglene i 16: Befandt gerningsmanden sig ved den strafbare handlings foretagelse i en tilstand, der var betinget af mangelfuld udvikling, svækkelse eller forstyrrelse af de psykiske funktioner, og som ikke er af den i 16 nævnte beskaffenhed, kan retten, såfremt det findes formålstjenligt, i stedet for at idømme straf træffe bestemmelse om foranstaltninger som nævnt i 68, 2. pkt. Særreaksjoner ( psykiatrisk særforanstaltninger ) Psykiatriske særforanstaltninger er gradert i anbringelsesdom, behandlingsdom og dom til ambulant behandling og idømmes når retten finner at det ved sinnssykdom og utilregnelighet er nødvendig for å redusere risiko for ny kriminalitet. Særforanstaltninger gir kun adgang til frihetsberøvelse. Øvrige tvangstiltak må skje etter psykiatrilovgivningen, og behandlingen gjennomføres i helsevesenet. For psykisk utviklingshemmede ligger behandlingsansvaret i kommunen. 12

14 Anbringelsesdom (behandling ved innleggelse på psykiatrisk avdeling) kan idømmes når vedkommende representerer en alvorlig fare. Dommen kan være tidsubegrenset eller tidsbegrenset, vanligvis med en lengstetid på fem år og man er da innlagt på en psykiatrisk avdeling. Ved særlig høy risiko skjer anbringelse i sikringsavdelingen på Psykiatrihospitalet i Nykøbing Sjælland. Utskrivning fra anbringelsesdom kan bare skje etter rettens kjennelse. Behandlingsdom starter normalt som innlagt i psykiatrisk avdeling og kan videreføres i åpen omsorg. Det er mulighet for gjeninnleggelse hvis det blir behov for det. Dette beslutter overlegen. Behandlingsdom kan også innebære tilsyn av kriminalomsorgen, og det kan treffes bestemmelser om tilsyn og opphold på institusjoner. Alle psykiatriske avdelinger i Danmark kan motta behandlingsdømte. Dessuten har høysikkerhetsavdelingen ved Psykiatrihospitalet i Nykøbing Sjælland en lovgivningsmessig særstatus og mottar personer hvor det foreligger en særlig høy risiko. Dom til ambulant behandling innebærer at pasienten møter til behandling slik det bestemmes av den aktuelle avdelings overlege. Vanligvis foreligger det også tilsyn fra kriminalomsorgen. Dommen kan også innebære at overlegen sammen med kriminalomsorgen kan bestemme innleggelse i psykiatrisk avdeling dersom det er behov for dette. Antall dommer til særforanstaltninger var i 2008 ca 650, derav ca 450 vedrørende psykisk syke. Rettspsykiatrisk observasjon ( mentalobservation/-undersøgelse, retspsykiatrisk udredning/- erklæring ) Spørsmål om observasjon kan reises av påtalemyndighet, forsvarer eller den siktede selv. Hvis den siktede er fengslet, kan observasjon bare skje etter rettens kjennelse. Retten kan også beslutte innleggelse til observasjon i institusjon etter retsplejeloven 809. I Danmark er Sundhedsvesenet inndelt i fem regioner med ansvar for observasjoner under innleggelser innen sitt opptaksområde. For de ambulante mentalobservationer har Justitsministeriet laget avtaler med lokale psykiatriske avdelinger i tre regioner om å utføre mentalundersøgelser mot betaling. Ambulante mentalundersøgelser gjøres i hovedstadsregionen ved Retspsykiatrisk Klinik, som ligger under Justitsministeriet. Erklæringen skal avklare om den siktede har en tilstand som kan henføres til straffeloven 16 eller 69, evt. også 73 (bestemmelser for de tilfeller der sinnssykdom har oppstått etter gjerningstiden, men før dom) og 70 (regler om tidsubestemt forvaring). Det er imidlertid retten som på selvstendig grunnlag vurderer tilregnelighetsspørsmålet. Det er således ingen automatikk i at de sakkyndiges vurderinger og forslag følges av retten. Videre skal de sakkyndige foreslå eller anbefale eventuell foranstaltningstype og utarbeide risikovurdering (i sjeldne tilfeller). Påtalemyndigheten kan beslutte at sakkyndige erklæringer legges fram til vurdering for Retslægerådet. Rådet innehar sakkyndighet også på andre medisinske områder, og somatiske saker og sivile saker kan også legges fram for Retslægerådet som har til oppgave at afgive lægevidenskabelige og farmaceutiske skøn til offentlige myndigheder i sager om enkeltpersoners retsforhold. Rådet avgir en uttalelse som er mer omfattende enn det som har vært vanlige fra Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) i Norge. Når det gjelder psykiatrifeltet, utgjøres hoveddelen av arbeidet avgivelse av uttalelser i 13

15 saker som berører sanksjonsspørsmål i straffesaker, men rådet har også andre oppgaver, bl.a. å avgi uttalelser ved tilbakeholdelse etter tvangsinnleggelser og endringer av strafferettslige foranstaltninger. Antall erklæringer har ligget på /år de siste årene. Fengselspsykiatri Frivillig behandling skjer i hovedsak utenfor fengsel, men det finnes også en fengselspsykiatrisk avdeling i Anstalten ved Herstedvester (Kriminalforsorgen). Fengslene betjenes ellers av psykiatriske konsulenter, med eller uten rettspsykiatrisk kompetanse. Finland Befolkning I Finland bor det cirka 5,4 mill innbyggere. Lov Den rettspsykiatriske prosessen reguleres av flere deler av lovverket: - rettergangsbalken - straffeloven - mentalhelseloven - loven ang spesialomsorg for utviklingshemmede - loven om institutt for helse og velferd - loven om statens sinnssykehus Når gjøres rettspsykiatriske undersøkelser: Domstolen kan beslutte at det skal foretas en rettspsykiatrisk undersøkelse når domstolen i en mellomdom har konstatert at vedkommende har utført den straffbare handling, og domstolen mener det er viktig å gjøre en slik undersøkelse. Den anklagede må i utgangspunktet samtykke i rettspsykiatrisk undersøkelse, men samtykke er ikke påkrevet når vedkommende er varetektsfengslet eller det foreligger siktelse/tiltale for forhold som kan føre til straff i mer enn ett år. Dersom den mistenkte har erkjent de straffbare handlinger, eller om det er helt klart at en undersøkelse må gjøres, kan domstolen beslutte at det skal foretas en rettspsykiatrisk undersøkelse også før hovedforhandlingene og forundersøkelseskjeden. For at en siktet skal kunne stilles straffansvarlig, må vedkommende være fylt 15 år, og være tilregnelig. I utgangspunktet regnes alle over 15 år som tilregnelige. Tilregnelighetsreglene: 14

16 Når en skal gjøre en bedømming av utilregneligheten, må en både gjøre en vurdering både av den psykiske helsetilstand og av årsakssammenhengen mellom gjerningen og den psykiske forstyrrelsen. Dette er altså en bedømming både etter det medisinske og det psykologisk/normative prinsipp. Det finnes tre tilregnelighetskategorier i straffeloven; utilregnelighet, tilregnelighet og nedsatt tilregnelighet. I Straffeloven kap. 3 4 står følgende: Gjerningsmannen er utilregnelig om han på tidspunktet for gjerningen har en mentalsykdom, en alvorlig psykisk utviklingshemning, en alvorlig mental forstyrrelse, eller bevissthetsforstyrrelse (medisinsk prinsipp), og om han ikke kan forstå gjerningens faktiske natur eller rettsstridighet (psykologisk/normativt prinsipp), og at hans evne til å kontrollere sine handlinger er nedsatt på en avgjørende måte (psykologisk/normativt prinsipp). Gjerningsmannen har nedsatt tilregnelighet om han ikke er utilregnelig, men på gjerningstidspunktet har en mentalsykdom, psykisk utviklingshemning, mental forstyrrelse eller bevissthetsforstyrrelse som reduserer vedkommendes evne til å forstå gjerningens natur eller å kontrollere sine handlinger på en avgjørende måte. Selvforskyldt bevissthetsforstyrrelse skal ikke regnes med i tilregnelighetsbedømming dersom det ikke finnes svært gode grunner til det. Hvem har ansvaret for vurderingsprosessen? Hvis domstolen på grunn av den domfeltes sinnstilstand ikke dømmer vedkommende til straff, kan domstolen, dersom det ikke er åpenbart unødvendig, utrede spørsmålet om hva slags behandling vedkommende skal få i henhold til mentalhelseloven kap 21. Domstolen kan overlate denne vurderingen til Instituttet for helse og velferd. Instituttet for helse og velferd kan bestemme at en person skal tas inn til sykehuset for en vurdering i maksimum 30 dager. Instituttet for helse og velferd, THL, samordner rettspsykiatriske undersøkelser og farlighetsvurderinger. De tar i mot begjæring om rettspsykiatrisk undersøkelse fra domstolen, bestemmer hvor undersøkelsen skal gjøres og sender dokumentene til undersøkende institusjon. Instituttet for helse og velferd tar i mot uttalelsen fra den rettspsykiatriske undersøkelsen, og forbereder saken til Nämden för rättspsykiatriske ärenden som er organisert under THL. Nämden för rättspsykiatriske ärenden behandler uttalelsen som kommer fra enheten som har gjort undersøkelsen. Nämden lager også en egen uttalelse til retten. De tar en beslutning om hvordan behandlingen skal være, og beslutter også når behandling skal avsluttes. Selve den rettspsykiatriske undersøkelsen skjer alltid på et sykehus i høyst to måneder. I noen få tilfeller kan tiden utvides til maksimalt fire måneder. Undersøkelsene kan utføres ved åtte ulike institusjoner; ved et av de tre rettspsykiatriske sykehus, et av de tre universitetssykehusene eller et av de to psykiatriske fengselssykehus. En spesialist i rettspsykiatri er alltid leder for undersøkelsen, og både lege, psykolog, sosialarbeider og avdelingspersonal deltar i undersøkelsen. I Finland er det en egen spesialitet i rettspsykiatri for leger. Finland har også egne rettspsykiatriske enheter for ungdom. Undersøkelsen består av: En psykiatrisk undersøkelse En psykologisk undersøkelse (nevropsykologisk) 15

17 Intervjuer utført av en sosialarbeider og en sykepleier Somatisk undersøkelse Laboratorie- og bildediagnostiske undersøkelser Opplysninger fra andre myndigheter (nedfelt i lov) Opplysninger fra pårørende, venner, arbeidsgiver og lignende (med skriftlig samtykke fra observanden) Institutet för hälsa och välfärd har utgitt et direktiv om innholdet og formuleringer av den skriftlige uttalelsen. Den skal inneholde en konklusjon om helsetilstanden på gjerningstiden samt på tiden for undersøkelsen. Det skal også tas stilling til tilregnelighetsspørsmålet og til behovet for behandling uten samtykke. Når uttalelsen er behandlet i Nämden för rättspsykiatriske ärenden, blir den behandlet av domstolen, som alltid gjør en selvstendig beslutning om tilregneligheten og straffebedømmelsen. Antallet undersøkelser: I 2010 var det 103 rettspsykiatriske undersøkelser, i og i Av disse ble hhv 29, 33 og 34 bedømt som utilregnelige. Behandling: Innholdet i behandlingen, for de behandlingsdømte er lovfestet i Mentalvårdslagen. Regelverket er det samme som i sivil psykiatri. Nämden för rättspsykiatriske ärenden tar beslutninger om behandlingen og hvor den skal starte opp. Oftest starter behandlingen på Niuvanniemi eller Gamla Vasa mentalsykehus. Behandling mot pasientens vilje kan kun iverksettes om pasienten blir erklært mentalsyk, om hans sykdom vesentlig forverres, eller om pasientens egen eller andres liv eller sikkerhet er i fare dersom pasienten ikke får slik behandling. Behandling uten eget samtykke kan likevel bare iverksettes dersom andre behandlingsformer er utilstrekkelige. En ny vurdering av behandlingsbehovet gjøres alltid etter 6 måneder. Ansvarlig lege på sykehuset tar beslutning om den videre behandlingen, og denne beslutningen prøves i Förvaltningsdomstolen. Før utskrivning kan pasienten være i åpen avdeling i 6 måneder under overvåkning fra sykehuset. Nämden för rättspsykiatriske ärenden tar beslutning om utskrivning av rettspsykiatriske pasienter. Helsetjenestene i fengslene ligger under Justis-ministeriet. Rettspsykiatrisk behandling, derimot, ligger under sosial- og helseministeriet. Det finnes egne fengselssykehus, to avdelinger i Åbo og en i Vanda, samt psykiatriske poliklinikker de samme steder. Utfordring i lovverket: Tilstander som faller inn under det rettslige begrepet «allvarlig mental störning» kan føre til utilregnelighet i straffeloven, mens forutsetningen for å idømmes psykiatrisk behandling er at det foreligger en mentalsykdom. For unge mindreårige holder det å ha en «allvarlig mental störning» for også å dømmes til behandling. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen slo fast i en dom fra 2012 at Finland bryter med sentrale menneskerettigheter ved at beslutning om behandling gjøres av en lege, uten at den blir 16

18 etterprøvet av en uavhengig instans. Dette gjelder både for sivil psykiatri og for rettspsykiatri, som begge styres av Mentalvårdslagen. Dette har ført til at Finland har satt i gang et arbeid for å endre Mentalvårdslagen. Island Befolkning, psykiatriske tjenester og kriminalomsorgen I 2013 var befolkningen i Island rundt innbyggere. Cirka % av befolkningen får sine psykiatriske helsetjenester ved psykiatrisk klinikk ved Landspítalinn Háskólasjúkrahús. Cirka % får sine psykiatriske helsetjenester ved psykiatrisk klinikk på Fjórðungssjúkrahúsið á Akureyri. Disse sykehusene har sengeavdelinger og driver også psykiatriske poliklinikker. Antall psykiatriske døgnplasser i Island er totalt cirka 110. I Island har det vært tradisjon for å drive en del rusbehandling innen for det psykiske helsevernet. I tillegg finnes det private institusjoner som gir rusbehandling med offentlig tilskudd. Det finnes ingen egen psykiatrilov på Island. Det er myndighetsloven som styrer saksbehandlingen hvor det viser seg å være behov for tvangsinnleggelse. Sykehuslegene kan holde pasienter tilbake på avdeling i inntil 48 timer uten overprøving eller klagemulighet. Sykehuslegene må innen denne tiden sette i gang tvangsinnleggelse eller umyndiggjøring. Justisdepartementet kan bestemme 21 dags tvangsinnleggelse. Hvis dette ikke er tilstrekkelig behandlingstid kan det iverksettes umyndiggjøring som kan være tidsbegrenset (ofte 6 eller 12 måneder) eller uten tidsbegrensning. Beslutning om umyndiggjøring kan ankes til domstolene. Umyndiggjøring besluttes av retten som også bestemmer tidsbegrensning og omfang. Det har vært lave tall for tvangsinnleggelser og tvangstilbakeholdelser i psykiatrien i Island. Rundt 5 % av innleggelsene foregår under tvangshjemler, enten ved innleggelse eller konvertering av status underveis under innleggelsen. Det er cirka psykiatere i Island og 9 barne- og ungdomspsykiatere. Det er ikke krav om utdannelse i rettspsykiatri for å gjennomføre rettspsykiatriske undersøkelser. Rettspsykiatri er ikke en spesialitet eller grenspesialitet i Island. Kriminalomsorgen er organisert med ett stort fengsel (Litla-Hraun) med 87 plasser og 5 mindre fengsler med i alt 80 plasser. Sikkerhetspsykiatri og fengselspsykiatri Rettspsykiatrisk avdeling er etablert ved psykiatrisk klinikk på Landspítalinn, (på Kleppur i Reykjavík) fra 2012, men før det var den lokalisert på Sogn cirka 50 km utenfor Reykjavík. Denne har 8 sengeplasser (og én reserveseng). I tilknytning til denne avdelingen er det også en sikkerhetsavdeling med 8 senger (og én reserveseng) som tar til behandling umyndiggjorte personer med psykoser, rusproblemer, personlighetsforstyrrelser og voldsproblematikk. Knyttet til disse avdelingene er det også poliklinisk virksomhet. Alle utilregnelige som dømmes til plassering i institusjon er innlagt på den førstnevnte avdelingen. Det finnes tilbud om psykiatriske tjenester ved Litla-Hraun fengsel. Dette tilbudet har begrenset stillingsantall og begrensede resurser. Det gis et tilbud om rusbehandling ved noen av fengslene, inkludert Litla-Hraun fengsel. 17

19 Strafferettslig tilregnelighet Strafferettslig lavalder er 15 år. Strafferettslig tilregnelighet defineres i Allmenn straffelov. De lovparagrafene som brukes for å regulere strafferettslig tilregnelighet er 15, 16 og 17. I tillegg regulerer 62 hvilken plassering kan være aktuell for de som ikke straffes. Det er et vilkår i loven at de som anses som utilregnelige skal få den minst restriktive plasseringen som mulig, tilstanden og behandlingsbehovet tatt i betraktning. Allmenn straffelov 15: De mennesker skal ikke straffes, som på grunn av sinnssykdom, psykisk utviklingshemming eller demens, bevisstløshet eller lignende tilstander, på handlingstiden ikke var i stand til å styre sine handlinger. Allmenn straffelov 16: Hvis gjerningspersonen hadde nedsatt funksjon grunnet noe av det som nevnes i 15, men ikke så alvorlig som forutsettes i den paragrafen, kan vedkommende straffes hvis..... det antas at straffen er formålstjenlig. I 17 i Allmenn straffelov fremkommer at rusutløste tilstander og alkoholpåvirkede tilstander ikke fritar for straff. 62 i Allmenn straffelov regulerer plassering av de som dømmes for utilregnelige. En person som fritas for straff på grunn av tilstander som beskrives i 15 eller straff ikke anses som formålstjenlig ( 16) kan man for å beskytte allmennheten treffe tiltak for å hindre at personen kan skade andre. Dette kan gjøres med mindre inngripende tiltak som begrensinger angående de steder personen kan oppholde seg på, umyndiggjøring, eller sikringstiltak, eller hvis ikke dette anses som tilstrekkelig kan personen plasseres i en egnet institusjon.... Høyesterett oppnevner tilsynsmann... Tiltak og plassering i institusjon skal ikke foregå over lengre tid enn er nødvendig Ut i fra en nylig høyesterettsdom kan det se ut til at høyesterett mener at en gjerningsperson kun kan fritas for straff hvis vedkommende ikke forstår at det han gjorde var galt. I denne dommen ble M Naughtens reglens strengeste tolkning lagt til grunn. Rettspsykiatriske undersøkelser Det gjøres meget få rettspsykiatriske undersøkelser i straffesaker i Island grunnet få alvorlige hendelser, vanligvis under 10 per år. Det er knapt 10 psykiatere og barne- og ungdomspsykiatere som gjør rettspsykiatriske undersøkelser i Island hvert år og det er ofte de samme personene som av retten blir bedt om å gjennomføre slike undersøkelser. Arbeidet gjennomføres som et, privat engasjement betalt av retten. Retten beslutter rettspsykiatrisk undersøkelse, hvis ikke observanden samtykker i dette. Oppnevnelse av rettspsykiatriske sakkyndige foregår før rettsforhandlinger på første rettstrinn hvor det også skal avklares om personen er skyldig eller ikke. Det oppnevnes én eller to rettspsykiatriske sakkyndige, som oftest psykiatere, særlig når det gjelder alvorlige saker (alvorlig vold og drap), men psykologer kan også oppnevnes. Eneste krav som stilles er å være spesialist i psykiatri eller barne- og ungdomspsykiatri (alternativt psykologi). Mandatet fra retten handler om å utrede observandens sinnstilstand på handlingstiden og uttale seg om det 18

20 foreligger psykisk lidelse. Undersøkelsene foregår der man får mulighet til å treffe observanden, slik som det også er i Norge. Observanden kan selv bestemme om han/hun frigir helseinformasjon til de rettspsykiatriske sakkyndige. Hvis observanden ikke ønsker å frigi helseinformasjon og de sakkyndige mener denne kan være viktig for vurderingen for den rettspsykiatriske undersøkelsen kan de sakkyndige be retten om å beslutte hvorvidt helseinformasjon skal utleveres mot observandens vilje. De sakkyndige leverer sin skriftlige rettspsykiatriske erklæring til retten. De møter som vitner i retten og redegjør for sin vurdering, men har ikke plikt til å være til stede under rettsforhandlingene ut over dette. De rettsoppnevnte blir i retten stilt medisinske/psykiatriske spørsmål. I de rettspsykiatriske erklæringene skal det redegjøres for tvil og dette skal også fremkomme under rettsforhandlinger. Det er retten/dommeren som tar beslutning om strafferettslig tilregnelighet/utilregnelighet da dette betraktes som et juridisk begrep og avgjørelse. Det finnes ikke formelle regler om hvordan rettspsykiatriske undersøkelser skal gjennomføres. Det er ikke noe organ som kvalitetskontrollerer rettspsykiatriske erklæringer. 19

21 Norge Befolkningen i Norge var pr i alt personer (Statistisk sentralbyrå). Psykiatriske tjenester Helsevesenet er organisert under Helse og omsorgsdepartementet. Spesialisthelsetjenesten er delt opp i 4 helseregioner, Helse Sør-Øst, Helse Vest, Helse Midt-Norge og Helse Nord-Norge. Helse Nord- Norge har ansvar for spesialisthelsetjenester til befolkningen i fylkene Finnmark, Troms og Nordland (cirka ). Helse Midt-Norge har ansvar for spesialisthelsetjenester for befolkningen i Sør- og Nord-Trøndelag og Møre og Romsdal (cirka ). Helse Vest har ansvar for å gi spesialisthelsetjenester til befolkningen i Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland (cirka 1 million). Helse Sør-Øst har ansvar for spesialisthelsetjenester til befolkningen i fylkene Hedmark, Oppland, Buskerud, Akershus, Oslo, Vestfold, Østfold, Telemark, og Aust og Vest Agder (cirka 2,8 millioner). De enkelte helseregionene er inndelt i såkalte helseforetak som har ansvar for å levere spesialhelsetjenestene til befolkningen i regionen. Det finnes i alt 24 helseforetak som er direkte underlagt det regionale helseforetaket, samt enkelte få sykehus som leverer helsetjenester til befolkning i visse områder ifølge en kontrakt mellom sykehuset og helseregionen (for eksempel Lovisenberg Diakonale sykehus AS). Psykiatrisk spesialisthelsetjeneste er i hovedsak organisert under helseforetakene i landet. Tjenesten kan grovt sett deles opp i døgnplasser og polikliniske tjenester. Det har foregått en betydelig nedbygging av døgnplasser de siste 23 årene og økning i poliklinisk virksomhet i samme periode (se tabell 1). Det finnes også privatpraktiserende psykiatere, psykologspesialister og noen få barne- og ungdomspsykiatere som har driftsavtale med helseforetakene. Det finnes tre regionale sikkerhetsavdelinger, organisert under hhv Helse Bergen (Sandviken), i Trondheim (Brøset ved St Olavs Hospital) og ved Oslo universitetssykehus (Dikemark). I tillegg finnes 17 lokale sikkerhetsavdelinger Sengeantallet har variert de siste 20 år (se tabell 3 og tabell 8 i vedlegg 1). Avdelingene har i oppgave å utrede og behandle personer med alvorlige sinnslidelser og voldsproblematikk. Personer med dom på overføring til tvungent psykisk helsevern får som regel behandling ved sikkerhetsavdelingene over lengre eller kortere tid. Det er cirka 1000 psykiatere i Norge og ca 250 barne- og ungdomspsykiatere. De aller fleste er ansatt i den offentlige spesialisthelsetjenesten, og et mindretall er privat praktiserende og har driftsavtale med helseforetakene. Straffelovens kriterier for bedømmelse av tilregnelighet/utilregnelighet Vurdering av tilregnelighet/utilregnelighet reguleres av straffeloven 39, 44, 45 og 56c. Straffeloven 44: Den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs straffes ikke. Det samme gjelder den som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i høy grad. Straffeloven 39 lyder slik: 20