STEN INGE JØRGENSEN TYSKLAND STIGER FREM

Transkript

1

2 STEN INGE JØRGENSEN TYSKLAND STIGER FREM

3 Om forfatteren: STEN INGE JØRGENSEN (født 1970) er utenriksjournalist i Morgenbladet. Han har blant annet tidligere gitt ut bøkene Vesten mister grepet (2007) og Globale utfordringer (2010).

4 Om boken: TYSKLAND fremstår igjen som Europas mektigste og viktigste land, 75 år etter andre verdenskrig. Økonomien er bunnsolid, det yrende kulturlivet trekker til seg kunstnere fra hele verden, og Berlin er blitt Europas politiske kraftsentrum. En lang og vanskelig epoke der tyskere har holdt seg i skyggen, er over. Men hva slags Tyskland er det som nå stiger frem? Representerer Tyskland et nytt forbilde for Europa? Kan landet fylle maktvakuumet etter USA? I TYSKLAND STIGER FREM presenterer Sten Inge Jørgensen et nytt og oppdatert tysklandsbilde. Det spenner tematisk bredt, fra identitet og kultur til politikk, økonomi og utenrikspolitikk og gir deg en solid innføring i nåtidens Tyskland.

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2014 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde, 2014 ISBN

6 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene «En usedvanlig velskrevet nøkkel til det nye Tyskland, Europas viktigste nasjon i dag.» PETER WIVEL, POLITIKEN

7 FORORD Spør du en nordmann om kulturelle referanser, er sjansen stor for at samtalen ledes inn i den angloamerikanske sfæren. Men vår oppfatning av at vi har en spesiell nærhet til Storbritannia og USA, bygger mer på at disse landene vant andre verdenskrig enn at vi deler et spesielt sterkt kulturfellesskap. Fra de fleste synsvinkler likner vi mer på tyskere, og i et større historisk perspektiv var det i stor grad det tyske vi orienterte oss mot før den angloamerikanske vendingen skjøt fart etter krigen. 1 Språkopplæringen på skolen er en talende indikator, og engelsk har i tiår etter tiår forskjøvet tysk som fremmedspråk. 2 De antatt erkenorske nasjonalromantiske maleriene i vårt nasjonalgalleri hadde neppe eksistert uten tysk innflytelse. De fleste av Norges mest kjente kunstnere, fra J. C. Dahl til Edvard Munch, studerte i sin tid i Tyskland og oppholdt seg der i lange perioder. 3 Etter den tyske gjenforeningen, og spesielt på 2000-tallet, ble landet gjenoppdaget av norske kunstnere, som i all hovedsak fant seg til rette i Berlin. Norske utenrikspolitikere erkjente samtidig at Tyskland var den stormakten i verden vi i størst grad delte interessefellesskap med. I dag er landet Norges viktigste handelspartner, og Berlin det naturlige valget for ferske norske statsministre på sitt første

8 utenlandsbesøk. 4 Nordmenn flest reiser til Tyskland på ferie oftere enn før, men kontaktflaten med tysk kultur av i dag er like fullt beskjeden. Medier og forlag må nok ta sin del av skylden for at Tyskland fortsatt i så stor grad knyttes til krigen. En tysk journalist som besøkte Norge for første gang, spurte meg forbløffet om nynazismen var på fremmarsj i landet vårt. Han hadde vært innom en bokhandel og lagt merke til alle bokomslagene med nazisymboler og Hitler-portretter. Kontrasten til USAs posisjon i mediebildet er påfallende. Den massive dekningen av amerikanske valgkamper viser et portrett av et land hvor det er som gjelder, mens tysklanddekningen dveler ved fortiden. Dette kan karakteriseres som et demokratisk problem for Norge, siden det som skjer i dagens politiske Tyskland, har langt større betydning for vår hverdag enn det som skjer i USA, gjennom det nære europeiske politiske fellesskapet vi er en del av. Min motivasjon for å skrive denne boken har sammenheng med dette misforholdet, men det er langt fra eneste grunn. Etter å ha forfattet flere bøker om globalisering og internasjonale maktforskyvninger (for eksempel, 2007), ble det stadig mer åpenbart for meg at USA har mistet sin supermaktstatus. Verdens maktstrukturer har dreid fra bipolaritet (den kalde krigens to blokker) til et multipolart system, der langt flere aktører er kommet på banen. Regionale stormakter får en mer fremtredende rolle, og i Europa ser vi at blikket rettes mot Tyskland. Det er i økende grad blitt slik at den som vil

9 forstå hva som foregår i vår verdensdel, må forstå hvordan tyskere tenker. Det som interesserer meg mest, er Tysklands betydning for fremtiden til det vi kan kalle «den vestlige sivilisasjon». Bakteppet er de vestlige landenes svekkelse i det globale hierarkiet, godt hjulpet av den destruktive finanskrisen. Europas andel av verdensøkonomien krymper år for år, og velferdsstatene er satt under hardt press. Tyskland er blant de få vestlige landene som har beholdt sin industribase, og den klarer seg faktisk i konkurransen med Kina, uten å gi slipp på en sterk velferdsstat. Tyskland har ikke vunnet sin fremskutte posisjon uten omkostninger. Men hvis man sammenlikner med situasjonen i de andre potensielle lokomotivene i det vestlige kulturfellesskapet USA, Storbritannia og Frankrike fremstår «den tyske modellen» langt mer bærekraftig og attråverdig. I USA og Storbritannia er demokratiet i ferd med å desintegrere, skrev den anerkjente samfunnsforskeren, professor emeritus Stein Ringen ved Universitetet i Oxford, i Washington Post våren Han argumenterte for at de stadig økende økonomiske forskjellene mellom folk har nådd et punkt hvor mektige næringsinteresser og en superrik elite i praksis har overtatt den politiske styringen av landene. Beviset er at regjeringsskifter ikke lenger medfører kursendringer; de økonomiske ulikhetene bare fortsetter å vokse. Ringen viser til USA og Storbritannia når han skriver: «Hvis lysene slukkes i modelldemokratiene, vil de ikke fortsette å lyse andre steder heller». Her tror jeg han undervurderer Tysklands posisjon og nyvunne

10 lederrolle. Det høres litt gammeldags ut å snakke om et land som potensiell leder for en sivilisasjon. Brukt om Tyskland gir det i tillegg uheldige historiske assosiasjoner. Kanskje er det mer relevant å snakke om tyskere som representanter for en kontinentaleuropeisk motstrømsånd innenfor det angloamerikanske, nyliberale hegemoniet. At tyskere er bærere av den stemmen som tar til motmæle mot amerikaniseringen av verden, mot markedstenkningen og en angivelig kulturell forflatning. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har støtt på denne motkulturelle holdningen i tyske medier under arbeidet med denne boken fra TV-reklame for sms-tjenester som leverer to hundre år gamle kjærlighetsdikt til forelskede tenåringer, til akademikere som mener at vi må begrense bruken av søkemotoren Google fordi den ødelegger hukommelsen vår. Alt dette er uttrykk for en sterk kulturell ballast, som gjør at tyskere ikke vil legge seg flate for utviklingen. En slik motstrømsholdning har for så vidt også franskmenn i rikt monn. Forskjellen er at tyskere har lyktes bedre i å omsette sine verdier i praksis ved at de i tillegg til en ruvende kultursektor og en sterk velferdsstat har utviklet en økonomisk modell som er mer konkurransedyktig enn den britiske og den amerikanske. Det er denne dobbeltheten, at de lykkes både på den myke og den harde arenaen, som gjør Tyskland verdt en studie. Boken tar derfor sikte på en bred presentasjon av landet, hvor både identitet, kultur, politikk, næringsliv og utenrikspolitikk er viet oppmerksomhet. Det innebærer at