Ordstilling i leddsetninger i norrønt

Transkript

1 Bacheloroppgave skandinaviske språk og kultur Ordstilling i leddsetninger i norrønt En sammenligning mellom leddsetninger i Ravnkels saga Freysgoða og i de germanske språkene gotisk og gammelengelsk S.P. Moes 1. Juli 2011 Lektor: Prof. dr. M. Norde

2 Innholdsfortegnelse 1. Introduksjon s Leddsetninger i norrønt s Finitte leddsetninger s Substantiviske leddsetninger s Adjektiviske leddsetninger s a Komparative setninger s Adverbiale leddsetninger s a Tidssetninger s b Betingelsessetninger s Infinitte leddsetninger s Slektskapet mellom norrønt, gotisk og gammelengelsk s Den historisk-komparative metoden s Ordstilling i leddsetninger i de tre språkene s Ordstilling i norrønt: en undersøkelse s Konklusjon s Bibliografi s. 25 A. Appendiks s. 27 A.1 Finitte leddsetninger s. 27 A.1.1 Substantiviske leddsetninger s. 27 A.1.2 Adjektiviske leddsetninger s. 29 A.1.2.a Komparative setninger s. 31 A.1.3 Adverbiale leddsetninger s. 31 A.1.3.a Tidssetninger s. 32 A.1.3.b Betingelsesetninger s. 33 A.2 Infinitte leddsetninger s. 33 B. Sammendrag på nederlandsk s. 35 2

3 1. Introduksjon Når vi sammenligner setningen Jeg skrev at han gikk til skole og dens nederlandske oversettelse Ik schreef dat hij naar school ging, legger vi merke til forskjellen i ordstillingen i det underordnede leddet. Mens verbet kommer akkurat etter subjekt i den norske setningen, har vi objekt mellom subjekt og verb i den nederlandske oversettelsen. I denne bacheloroppgaven skal vi undersøke ordstillingen i leddsetninger i Norrønt og sammenligne den med ordstillingen i de språkene gotisk og gammelengelsk. Hovedspørsmålet vi prøver å svare er om det finnes forskjell i ordstilling i leddsetninger mellom norrønt, gotisk og gammelengelsk, og hvordan det kan forklares. Om vi vil få svar på hovedspørsmålet er det først og fremst nødvendig at vi kan skille mellom forskjellige typer av leddsetninger. Derfor er vårt første delspørsmålet: Hvilke typer av leddsetninger finnes det i norrønt? Sammenligningen med gotisk og gammelengelsk er ikke overraskende, når man vet at de tre språkene er beslektet med hverandre; de er alle germanske språk. For å få et bedre bilde av slektskapet skal vi prøve å gi svar på delspørsmålet: Hvordan er norrønt, gotisk og gammelengelsk beslektet? Første delspørsmålet behandler vi i kapittel 2. Slektskapet mellom norrønt, gotisk og gammelengelsk er emnet av Kapittel 3. Kapittel 4. handler om ordstillingen i leddsetninger i norrønt og etterpå skal vi gi svar på hovedspørsmålet. Til slutt finnes det en konklusjon, hvor vi presenterer våre resultater. 3

4 2. Leddsetninger i norrønt Før vi kan gi et svar på vårt hovedspørsmål, gir vi et oversikt om de forskjellige typer av leddsetninger i norrønt. Vi gir eksempler på de forskjellige leddsetninger og i tillegg angir vi hvilke subjunksjoner brukes for å introdusere de forskjellige leddsetninger. Først og fremst kan vi indele leddsetninger i to grupper: finitte og infinitte leddsetninger (Faarlund 2004:244). 2.1 Finitte leddsetninger Finitte leddsetninger har er finitt hovedverb. Man kan oppdele finitte leddsetninger i flere typer: substantiviske, adjektiviske og adverbiale leddsetninger (Davis 2004:253, 259, 269 og Lie 2002:316). Vi begynner med å granske de substantiviske leddsetningene i norrønt Substantiviske leddsetninger Substantiviske leddsetninger er leddsetninger som begynner med at eller indirekte spørsmål som begynner med ef eller et spørreord eller frase (Faarlund 2004:253). Eksempler i norrønt er 2.a Hon sagði Hrafnkeli, at Freyfaxi var fyrir durum úti, mjǫk óþokkuligr. (Hfr. 150) Hun sa Hrafnkel, at Freyfaxi står utenfor døren, veldig skitten (å se). 2.b Hann spurði alla sauðarmenn at seljum, ef nǫkkurr hefði sét þetta fé, ok kvaðst engi sét hafa. (Hfr.126) Han spurde alle menn på seteren, om noen hadde sett de sauerne, og de sa at ingen hadde sett noe. Konjunkjsonen ef har i eksemplet betydningen om, men kan også bety når. Ef kan sammenlignes med gammelengelsk gif og gotisk i-bai, i-ba og jabai (Jóhannesson 1956:41, De Vries 1977:94). Etymologien av subjunksjonen at er ikke så klar. Det sies at at kan sammenlignes med Engelsk that, og at þ- fallt bort på grunn av ubetonthet. Et eksempel på en sådann forandring er gotisk þana maiz og norrønt enn meir (Jóhannesson 1956:447, Falk og Torp I:36 og De Vries 1977:16-17). Man kan også bruke subjunksjonen er for å introdusere en substantivisk leddsetning (Faarlund 2004:256): 4

5 3. Kári hljóp til þess er at hann kom at lœk einum. (Faarlund 2005:256; Nj ) Kaare løpte, til han kom til en bekk. (Aasmundstad 1896: 129.) Ifølge Jóhannesson (1956:41) og De Vries (1977:105) kan sammenligne Er eller es med gotisk is. Ved siden av at, ef og er kan også hvárt brukes for å begynne en substantivisk leddsetning (Faarlund 2004:256): 4. Njáll spurði Gunnar hvárt hann myndi til þings. (Faarlund 2005:256; Nj 71-26) Njål spurde Gunnar, om han ville kjøre til tings. Hvárt stammer fra hvaþarr, og betyr om. Det viser stor overenkomst med gotisk hwaþar og gammelengelsk hwæþer (Jóhannesson 1956:284, Falk og Torp I:438 og De Vries 1977:268) Adjektiviske leddsetninger Adjektiviske leddsetninger har funksjonen av adjektivet i hovedsetningen, dvs. de beskriver nærmere et substantivisk ledd (Golden 2006:141). Subjunksjone er og sem brukes å introdusere adjektiviske leddsetninger i norrønt, begge har betydningen som (Faarlund 2004:259). Sem stammer fra protogermansk *sam. På grunn av ubetonthet ble *sam svekket til sem (Jóhannesson 1956:783). Også gotisk sama stammer fra *sam (Falk og Torp II:1107). Ifølge Faarlund (2004:259) er subjunksjonen er vanliger enn sem. Eksempler på adjektiviske leddsetninger er 5.a En í borginni var hǫfðingi sá, er Óðinn var kallaðr; þar var blótstaðr mikill. (Faarlund 2005:259; Hkr I:2) Og i slottet var en hovedmann, som (man) kallte Odin, og det var et stort ofringssted. 5.b Hrafnkell átti þann grip í eigu sinni, er honum þótti betri en annarr. (Hfr. 57) Hrafnkell hadde noe i sitt eie, som syntes ham bedre enn alt annet. 5.c Á þessum hesti hafði hann svá mikla elsku, at hann strengði þess heit, at hann skyldi þeim manni at bana verða, sem honum riði án hans vilja. (Hfr. 61.) 5

6 Denne hesten elskede han så mye, at han gjorde løften, at han skulle drepe mannen, som kjørte på hesten uten hans vilje. Adjektiviske leddsetninger kan også ha funksjonen av en tidssetning, når ordet subjunksjonen peker på er et substantiv som har en tidsreferanse. Da kan også subjunksjonen nær brukes å introdusere leddsetningen, nå i betydningen når (Faarlund 2004:261). 6. Svá gæta þau þess tíma nær þau þurfu at flýja kulda. (Faarlund 2005:261; Kgs 9.18) Så de venter på tiden når de må flykte for kulden. Nær synes å være beslekted med *hvenærr. Ifølge Birger Bjerre er det sammensatt av hvé, hvordan, og nær, når omkring 1200 (Jóhannesson 1956:284,285, Falk og Torp I:778 og De Vries 1977:271). Men i tillegg til Bjerres etymologi, finnes det en annen av Lindquist, som hever at hvénær stammer fra *hwenn og ár. Hvor ár stammer fra protogermansk *air, tidlig (De Vries 1977:271). Gordon (1981:373) angir til slutt har samme synspunkten som Bjerre og skriver at nær stammer fra hvé og nær og gir oversettelsene når og hvor tidlig. Ved siden av de nevnte subjunksjone er det heller ikke uvanlig at dativen eller genitiven av nøytrum singular av demonstrativum sá brukes (Faarlund 2004:261). 7. Þín pinsl ok hefnd er æ því meiri er þú drepr fleiri kristna menn. (Faarlund 2005:262; Barl 5.6) Din lidelse og straff vil være des to verre des to flere kristne menn du dreper. Sá kan sammenlignes med gotisk sa, sô og med gammelengelsk se, som står nærmere til gotisk sai (Jóhannesson 1956:791 og De Vries 1977:459). Bøyningsformen þvi synes a stamme fra *þí under inflyttelse fra hví og er lik gotisk þei og gammelengelsk ðy og ði (De Vries 1977:629 og Falk og Torp II:1256). Formen þess kan sammenlignes med gotisk þis og gammelengelsk þæs (De Vries 1977:609). En annen mulighet er å bruke þess eller þvi og en adjektiv i komparativ (Faarlund 2004:262): 8. Þess meir er hann drekkr er þá sótt hefir, þess meir þyrstir hann. (Faarlund 2005:262; Hóm ) 6

7 Des to flere han drikker fra slurken, des to mer han tørster. I stedet for er finnes det også eksempler på bruk av en (Faarlund 2004:264): 9. Þau helgu orð en í bókinni váru (Faarlund 2005:264; DN II.99) De hellige ord som var i boka a Komparative setninger Komparative setninger regnes som adjektiviske leddsetninger. De utrykker virkelige og hypotetiske sammenlikninger (Golden 2006:141). Komparative setninger begynner med sem eller en i norrønt. I tillegg er det vanlig å finne adverbialet svá i setningen (Faarlund 2004:266). Et eksempel på en komparativ leddsetning er: 10. Hann var svá kyrr sem hann væri grafinn niðr. (Hfr.119) Han var så rolig som om han var plantet i marken. Som de fleste subjunksjoner vi allerede nevnte, kan også svá sammenlignes med gotiske og gammelengelske ord. I dette fall er det gotisk swa og gammelengelsk swá. Ordene stammer sannsynligvis fra protogermansk *swa (Jóhannesson 1956:768, Falk og Torp II:939 og De Vries 1977:102). Det er også mulig at slikr, slik, þvílíkr, hvilken, sami, samme eller jafn, selvom, brukes i stedet for svá (Faarlund 2004:267): 11.a Ok veittr beini slíkr sem þau þurftu. (Faarlund 2005:267; Korm 272) Og gitt hjelpen som likevel de trengte. Og med hjelpen de likevel trengte. 11.b Sætt ok yfirbœtr þvílíkar sem þér vilið sjalfir gort hafa. (Faarlund 2005:267; Hkr II ) En avtale og en vederlag som du ville ha tilbud selv. 11.c Allt er mér slíkt it sama nú í hug, sem þá rœddum vit. (Faarlund 2005:267; Laxd ) Mine tanker er fortsatt de samme som da vi snakket om det. 7

8 11.d Jafnt er sem þér sýnisk. (Faarlund 2005:267; Nj 142.6) Det er nettop som du synes. Slíkr kan sammenlignes med gotisk swa-leiks og gammelengelsk swylc, swelc. (De Vries 1977: , Falk og Torp II:1063). Þvílíkr er lik gotisk hvi-leiks og gammelengelsk hwilc og hwelc (Jóhannesson 1956:734, De Vries 1977:272 og Falk og Torp I:440). Når det gjelder sami kan vi sammenligne det med gotisk sama og gammelengelsk same (Jóhannesson 1956:783, De Vries 1977:462 og Falk og Torp II:949). Til slutt har vi adjektivet jafn. Det kan sammenlignes med gotisk ibns og gammelengelsk efn og emn og stammer muligvis alle fra den protogermanske grunnformen *ibnaz. Det er tvilsom at *ibna, tidligere *imna, stammer fra det indoeuropeiske adverbialet *i-m, hvor senere latin aem-ulor, im-itor og im-ago skulle ha stammet fra (Jóhannesson 1956:43, De Vries 1977:289 og Falk og Torp I:479). Det er også mulig at komparative setninger inneholder bare sem, uten svá, jafn osv. Vanligvis skjer det når verbet þykkja å mene, står i setningen (Faarlund 2004:267). Et eksempel er: 12. Honum þótti sem þeir hefði þá engi fong til at berjask við Óláf konung. (Faarlund 2005:267; Hkr II.75.9) Det synes ham som om de ikke hadde grunn til å kjempe mot konge Olaf. Kombinasjonen fyrr en er vanlig når man vil utrykke at en handling ikke skjer før en betingelse oppfylles (Faarlund 268): 13. Hestrinn hleypr ofan eptir dalnum ok nemr eigi stað, fyrr en hann kemr á Aðalból. (Hfr. 143) Hesten løper ned til dalen og stanser ikke, før han kom til Aðalból. Fyrr er beslektet med fyr, før, som kan sammenlignes med gotisk faúr (Jóhannesson 1956:546) og ifølge De Vries (1977:149) og (Falk og Torp I:291) stammer det fra protogermansk *furiz eller *foriz Adverbiale leddsetninger Leddsetninger som har en adverbial funksjon kalles adverbiale leddsetninger. De fleste adverbiale leddsetninger i norrønt kan man oppdele i gruppene tiddsetninger og 8

9 betingelsessetninger (Faarlund 2004:270). Lie (2002:317) skiller mellom flere typer av adverbiale setninger når han diskuterer adverbiale setninger i bokmål og nynorsk. I tillegg til tidssetninger nevner han stedssetninger, årsakssetninger, følgesetninger, hensiktssetninger, vilkårssetninger, inrømmelsessetninger og sammenligningsetninger. Fordi vi diskuterer norrønt, hanterer vi oppdelingen av Faarlund a Tidssetninger Tidssetninger er setninger som sier noe om tidspunktet handlingen foregår, hvor lenge den varer, eller hvor ofte den skjer (Golden 2006:139). I norrønt er det i de fleste falle subjunksjone meðan mens og unz til som introduserer tidssetninger. 15.a Vill þú nokkut taka við fjárfari minu, meðan ek em í brautu? (Faarlund 2005:270; Nj 63.23) Vil du ta hensyn til mine eiendommene, mens jeg er borte? 15.b Fara unz þeir koma í Saurbœ (Faarlund 2005:270; Korm 225) Reiser til de kommer i Saurbœ. Meðan kan sammenlignes med gotisk miþþanei (Jóhannesson 1956:654) eller ifølge De Vries (1977:381) med gotisk og gammelengelsk miþþan, mens unz kan sammenlignes med gotisk und og engelsk unto, som stammer fra proto-germansk *und-es (De Vries 1977:635) b Betingelsessetninger Betingelsessetninger er setninger som inneholder en betingelse som må oppfylles for at resten av setningsinnholdet skal være aktuelt (Golden 2006:140). Med subjunksjone ef, nema, eller utan kan man introdusere betingelsessetninger i norrønt (Faarlund 2004:270): 16.a Hann sér nú stóðhrossin fram á eyrunum ok hugsar at hǫndla sér hross nǫkkurt til reiðar ok þóttist vita, at hann myndi fljótara yfir bera, ef hann riði heldr en gengi. (Hfr 116) Han ser nå hesteflokken framme på haugen, og tenker å ta seg en hest å ri på og vet at han kan komme fortere omkring når han kjører enn når han går. 16.b Hann sagði, at hann myndi eigi þiggja, nema annat fé kvæmi í mót. (Faarlund 2005:270; Nj ) 9

10 Han sa at han ikke ville ta det, med mindre andre verdisaker kom ham imot. 16.c Þat má fyrirarask ok spillask utan þat verðr skjótliga tínt ok reykt. (Faarlund 2005:270; DN II.48) Det vil bli sløst bort og ødelegget når det ikke raskt blir rengjort og røykt. Nema, som betyr når ikke er muligvis beslektet med nefa som kan sammenlignes med gotisk nibai, niba og gammelengelsk nefne, nemne, nybþe, nymþe (Jóhannesson 1956:41 og De Vries 1977:406). Likevel er etymologien uklar, Holthausen hever at nema stammer fra protogermansk *ni-mâ(vesa) når det ikke kan (De Vries 1977:407). Mens nema forsvant i bokmål og nynorsk, finnes det fortsatt i islandsk (Christoffersen 2003:13). I tillegg gir hun en tredje etymologi av nema. Det skulle være en sammensetning av partikkelen eller adverbet *né/ne og substantivet eller grammatikalisert sunjunksjon *efa: *né efa (Christoffersen 2003:19). Utan uten eller når ikke kan sammenlignes med gotisk ûtana og gammelengelsk útan(e) (Jóhannesson 1956:92, De Vries 1977:636, Falk og Torp II:1326 og Bjorvand og Lindeman:1246) I tillegg til de nevnte subjunksjonene er det vanlig at subjunksjonen at blir kombinert med því - því at - eller med þó; þótt (Faarlund 2004: ): 17.a Ger nú sem ek mæli, því at þat er forn orðskviðr, at eigi veldr sá, er varar annan. (Hfr. 99) Gjør nå som jeg sier, fordi det er et gammel sagn, å ikke skade den, som varer. 17.b Einari kom þat í hug, at honum myndi mál heim ok reka þat fyrst heim, sem heima var, þótt hann fyndi hitt eigi. (Hfr. 131) Einar kom da ihu, at det var tid for ham å drive hjem de sauene som var til stede, selvom han ikke fant de andre. Ordet þótt betyr når også eller selvom. Þó kan sammenlignes med gotisk þauh og gammelengelsk þéah (Jóhannesson 1956:448) og stammer fra protogermansk *þauh (De Vries 1977:615 og Falk og Torp :I-145). 10

11 2.2 Infinitte leddsetninger Infinitte ledsetininger er leddsetninger med verbet i infinitiv og begynner ofte med subjunksjonen at fulgt av verbet (Faarlund 2004:271): 17.a Hrafnkell lagði þat í vanða sinn at ríða V yfir á heiðar á sumarit Adv. (Hfr. 19) Hrafnkell hadde som vane å ride over høydene om sommeren. 17.b Hann hafði þeim því heitit, at fylgja þeim á fund Svía-konungs (Faarlund 2005:271; Hkr II ) Han hadde lovet dem å følge med dem for å møte kongen til svenskerne. Når verbet vilja star som hovedverb i leddsetningen forsvinner at (Faarlund 2004:272): 18. Sigurðr konungr vildi ríða af bœ. (Faarlund 2005:272; Hkr. II.3.12) Konge Sigurd ville ride av gards. Ved siden av at, er det også mulig å bruke en eller nema for å begynne en infinitt ledsetning (Faarlund 2004:273): 19.a Sá þeir Markús þá engi annan sinn kost, en róa suðr undan. (Faarlund 2005:273; Hkr II.81.21) Da Markus og mennene hans ikke så en annen løsning enn å ro av sted til sør. 19.b engi maðr á onnur mál at deila í kirkju nema biðja fyrir sér ok ǫllu kristnu fólki (Faarlund 2005:273; Hóm 36.16) Ingen har noe annet mål å nå i kirka enn å ta bønn for seg selv og for alle kristne folk. 11

12 3. Slektskapet mellom norrønt, gotisk og gammelengelsk Når vi snakker om slektskapet mellom norrønt, gotisk og gammelengelsk, bør vi fastslå hva vi mener med norrønt, gotisk og gammelengelsk. Det vil si, når i tiden ble de tre språk brukt og hvilke konkrete vitnesbyrd har vi av de tre språkene? Med norrønt antyder vi språket som ble snakket i Norge, på Island og de norske steder på Færøyerne, Stor Britannia og Grønland fra 900-tallet og framover til halvveis 1300-tallet (Torp 2004: 32, Faarlund 2004:1). Det finnes mange norrøne kildetekster, for eksempel Eddadiktene og de Kongesagaer av Snorri Sturluson. De fleste av tekstene som er bevart i handskrifter stammer fra 1200-tallet, selvom historiene er eldre (Torp 2004:32, Robinson 2004:73-77). Det er vanskeliger å fastslå en periode for gammelengelsk. Ifølge Fischer et al. (2000:37) er det språket som ble brukt i perioden fra 800-tallet til 1100-tallet, mens Lass (1994:15) nevner periode fra 700-tallet til 1000-tallet og Davis (2006:38) har 449 som startpunkt. Det skulle ha vært året da det første engelske bostedet ble stiftet i Stor-Britannia. Tallet på tekster på gammelengelsk er ifølge Robinson (2004:143) mindre enn på norrøne tekster, men er fortsatt omfattende. Den største delen av lyrikken på gammelengelsk går tilbake til ca. 1000, og den mest kjente teksten på gammelengelsk er heldendikten Beowulf (Robinson 2004:143). Den eldste av de tre språkene er gotisk, vi har kildetekster som går tilbake til 400-tallet (Ferraresi 2005:1). Ved siden av å være den eldste, er gotisk den eneste av de tre språkene som ikke har utviklet seg til et språk som fortsatt blir snakket i dag, det vil si, språket døde ut på 700-tallet i største delen av Europa. I området av Krim-halvøya sør for Ukraina møtte Oghier Ghislain de Busbecq i 1562 to mennesker som snakket et språk som viste store overenkomster med gotisk. Med hjelp av de to mennesker De Busbecq skrev ned ei liste av ord, små setninger og tall og begynnelsen av ei sange på det ukjente språket. Selvom språket av de to menneskene var sterkt inflyttet av gresk, de fleste vitenskapere er enig om at språket er gotisk, og kalles krimgotisk. Ifølge Robinson (2004:51) er det mest sannsynlig at språket var et sent dialekt av østgotisk. Nå for tida har også dette språket dødt ut. I motsetning til norrønt og gammelengelsk, finnes det få konkrete vitnesbyrd av gotisk; tallet på gotiske handskrifter er små. Blant dem er en kommentar på åtte sider på evangeliet av Markus: Skeireins. Den mest kjente av de gotiske tekster, Codex Argenteus, er en del av en bibeloversettelse av den gotiske biskoppen Wulfila (ca ). Når det gjelder 12

13 krimgotisk finnes det en fransk kopi av en eldre kopi av manuskriptet av De Busbesq (Robinson 2004:47-48). Vi ser at de tre språkene tre språkene tilhører ulike perioder i tiden. Mens det kan sies at det fant en periode da både gammelengelsk og norrønt ble brukt, var Gotisk allerede dødt ut da den norrøne perioden begynnte. Dette bør vi bære i minne når vi sammenligner ordstillingen i leddsetninger på de tre språkene. For å tydeliggjøre slektskapet mellom norrønt, gotisk og gammelengelsk introduserer vi den såkallte historisk-komparative metoden. 3.1 Den historisk-komparative metoden Vi kan ikke si noe om slektskapet mellom norrønt, gotisk og gammelengelsk uten å beskrive metoden i språkvitenskapen som er kjent som den historisk-komparative metoden. Denne metoden, som har sin oprinnelse i begynnelsen av 1800-tallet, er et redskap til å fastslå hva likheter mellom språk kommer av. Viktig i utviklingen av den historisk-komparative metoden var et foredrag om sanskrit Sir William Jones holdt for The Royal Asiatic Society i Calcutta i India i Han sa at han syntes strukturen av sanskrit var mer perfekt enn Gresk, mer omfattende enn latin og mer forfina enn begge deler. Men, ifølge Jones var overenkomsten mellom de tre språk for sterk til å være tilfeldig, og han tilføyde at språkforskere ikke kunne undersøke gresk, latin og sanskrit uten å tro at de har et felles opphav, som kanskje ikke eksisterte lengre (Torp 2004:20-21). Det er nettop denne tanken om et felles opphav som Robinson (2004:2-5) nevner som grunn på likheter mellom språk. Ifølge henne skyldes likheter mellom to språk enten intensivt lån eller et at de to språkene utviklet seg fra et felles opphav. Bare når to språk har et felles opphav, som kalles et protospråk, snakker vi om genetisk slektskap. Språk som har samme protospråk er medlem av en språkfamilie. En undersøkelse på slektskap mellom to språk begynner med å finne kognater, ord som i både språk er like i ton og betydning. Her gjelder det, dess to eldre formen av språkene, dess to flere kognater det finnes, det vil si, når språkene virklig er beslektet. Tallet på kognater er små når språkene ikke er nær beslektet. Et eksempel på kognater i norrønt, gammelengelsk og gotisk er faðir, fæder og fadar, som betyr far, fótr, fôt og fôtus, met betydningen fot og verbet kunna, cûðe og kunþa, som betyr å kunne (Robinson 2004:6). Med hjelp av disse kognatene, og flere kognatene i andre språk, kan man prøve å rekonstruere ordet i protospråket som la til grunn for kognatene. I eksemplet av kognatene faðir, fæder og fadar er det lett å tro at den såkallte protformen av kognatene begynner med en f. Vanskeligere blir det når man prøver å fastslå hvilken vokal følger. Viktig i rekonstruksjonen av protoformen er at 13

14 forandringene som førte til den senere formen i for eksempel norrønt er konsekvente. Det vil si, at i liknende situasjonene, lydforandringen er den samme. Konsekvente forandringen blir kallt lover. Innom de germanske språkene er Grimms lov og Verners lov de mest kjente. Grimms lov (Jacob Grimm) sier blant annet at lydene /p/, /t/ og /k/ i indoeuropeisk, ble /f/, /þ/ og /x/ i de germanske språk, et eksempel på forandringen av indoeuropeisk /p/ er latin pater og norrønt faðir. Loven er også kjent som den germanske lydforskyvingen. Met det finnes unntak på denne loven, for eksempel i forandringen av indoeuropeisk /p/. Sammenlign latin septem og gotisk sibun, hvor /p/ ikke ble /f/. Karl Verner forklarte disse unntak med reglen vi kjenner som Verners lov. Han fant ut at ikke bare lydene i nærheten av /p/, /t/ og /k/ bestemmer forandringen, men også tonen. I ordet pater ligger tonen på første stavelsen, mens den ligger på den andere stavelsen i ordet septem, etter lyden /p/. Nettop denne forskjellen leder til at det ble fadar og sibun på gotisk. Ved siden av Grimm og Verner er Franz Bopp og Rasmus Rask sentrale navn i forskningen av genetisk slektskap mellom språk (Torp 2004:20 og Robinson 2004:5). Den historisk-komparative metoden gjør det ikke bare mulig å vise om språk er beslektet, men også hvor nær språkene er beslektet. Dess to flere kognater og likhetene i grammatikk, dess to nærmere språkene er beslektet. Samtidig med utviklingene i språkvitenskapen, skjedde det store utviklinger i naturvitenskapene. Den såkallte stamtremodellen ble brukt for å vise hvordan f.eks. forskjellige dyrarter var beslektet med hverandre. Modellen viste seg å være et utmerket redskap for å tydeliggjøre resultatene av den historisk-komparative metoden. I 1860 presenterte tyskeren August Schleicher en stamtremodell på de germanske språk, figur 1 vises en sammenlignbar modell. Allerede i 1850 brukte han ord som mor og datter for å tydeliggjøre slektskapet mellom språkene og han hevde at en sammenligning av de eldste formene av språk tydet på ett protospråk som la til grunn til alle språk i den indoeuropeiske språkfamilien (Schleicher 1983:xlviii). En stammtremodell er en lett måte å vise slektskapet mellom forskjellige språk, men det finnes det motstandere av modellen. De viktigste argumenter mot stamtremodellen er at det er vanskelig å vise at det finnes likheter mellom språk i forskjellige grener og at det ikke er noen muligheter å vise likheter mellom språk i geografi og tid. 14

15 Protogermansk Vestgermansk Nordgermansk (norrønt) Østgermansk (gotisk osv.) Anglofrisisk Prototysk Islandsk, færoeisk, bokmål, nynorsk, dansk, svensk Gammelengelsk Gammelfrisisk Gammelhøytysk Gammellavtysk Engelsk Frisisk Tysk, jiddisch Lavtysk Nederlandsk, afrikaans Figur 1:Traditionell stamtremodell for de germanske språk (Robinson 2004:248). Modellen tydeliggjør at språkforskere antar at gammelengelsk, norrønt og gotisk har et felles opphav, nemlig protogermansk, mens hvert språk tilhører en annen gren innenfor stamtreen. Når vi snakker om protogermansk, bør vi si at det ikke finnes konkrete vitnesbyrd om dette språket; det er en rekonstruksjon av et ukjent urspråk. Rekonstruksjonen begynner med å sammenligne både nålevende språk og særlig de eldste formene som vi har på skrift. Liknende ord, kognater, blir etterpå brukt å fastslå formen av ordet i protospråket. Viktig er å ta gjensyn til hypotesen at lydforandringene er konsekvente, hypotesen som førte til Grimms lov og Verners lov (Robinson 2004:5-12). At norrønt, gammelengelsk og gotisk ikke tilhører samme grenen, er ifølge Torp (2004:27) på grunn av tidligere dialektforskjeller. Dialektforskjeller oppstår som følge av fysiske hindringer, for eksempel stor geografisk avstand eller naturformasjoner som fjell eller et hav (Torp 2004:28). Så, mennesker som snakket urspråket flyttet til andre steder, de mistet kontakten med de andre urspråktalere og det oppstod et nytt dialekt, og derfor en ny gren i vår stamtremodellen. 3.2 Ordstilling i leddsetninger i de tre språkene Stamtremodell i figur 1 vises at de tre språk vi undersøker tilhører de germanske språk. Det som skilles germanske språk fra andre indoeuropeiske språk er et følge av den såkallte germanske lydforskyvingen. Det er denne forskyvingen som er ansvarlig for at engelsk father, bokmål far og gotisk fadar begynner med f, mens for eksempel det tilsvarende ordet på latin begynner på p: pater (Torp 2004:32, Robinson 2004:11). Norrønt, gotisk og gammelengelsk tilhører alle en annen gren i treet. Norrønt er et nordgermansk språk, gotisk et østgermansk språk og gammelengelsk et vestgermansk språk. Disse navner sier noe om området de eldste formene av språkene i grenene ble talt. Men det er 15

16 ikke bare området språkene ble talt som ligger til grunn til at vi har forskjellige grener i stammtremodellen. Gotisk, og dermed alle østgermanske språk vi har på skrift, skiller seg på flere måter fra de andre germanske språkene. En av de flere fonetiske forskjell er at bare gotisk har ord som begynner med kombinasjonen þl-, for eksempel i þliuhan, som betyr å flykte. Alle andre germanske språk behold den protogermanske begynnelse fl-, som vi ser blant annet på norrønt, hvor vi har flýja (Robinson 2004:88). En morfologisk forskjell er dannelsen av preteritummet av noen gotiske verb. Preteritummet av disse verb består av stammet med prefikset dannet av første konsonanten av stammet og vokalen aí. Et eksempel er verbet haítan, å hete. Overskrivelsen av (han) hette er på gotisk (han) haíhaít. Et annet eksempel er fâhan, å fange, med preteritummet faífâh (Robinson 2004:61). Når det gjelder norrønt, er mediopassiven en særtrekk som fortsatt finnes i bokmål. Mediopassiven er dannet gjennom å kombinere et verb med en form av et refleksive pronomen. Et eksempel er klæðask, kles eller leggjask, legges (Robinson 2004:91). Det finnes også noen egenskaper norrønt har til felles med gotisk, og noen til felles med de vestgermanske språkene. Eksempler på fonetikk er forandringen av protogermansk -ngw til - ng og at bare på gotisk kan begynne med þl- som vi så nettopp. Forandringen av -ngw til -ng skjer i alle vestgermanske språk, mens det skjedde ikke i norrønt og gotisk, som vi ser på norrønt syngva, å singe, gotisk siggwan og gammelengelsk singan (Robinson 2004: 59, 87 og 159). En morfologisk egenskap norrønt har til felles med gotisk er at både i norrønt og i gotisk finnes det verb som slutter på -na eller -nan og antyder overgangen til en annen situasjon. Dette er best illustrert med et eksempel: på norrønt finnes verbet vakna, å våkne ved siden av verbet vaka, å være våken. Dette verbet antyder overgangen fra å sove til å være våken. I tillegg finnes det sofna, å sovne ved siden av verbet sofa, å sove. I gotisk har vi ordet wakans, som betyr våken og verbet gawaknan, som betyr å våkne. Disse -na eller nan verbs finnes ikke i de andre vestgermanske språk (Robinson 2004:63 og 90). Ifølge Davis (2006:11) har alle gamle germanske språk, som norrønt, gotisk og gammelengelsk, en bestemt ordstilling. Unntak på denne ordstillingen finnes, men de er få og brukes særlig for å gi mer trykk å en bestemt setningsledd. Davis hever at ordstillingen i de forskjellige germanske språk er sammenlignbar og kan sies å være lik. At gotisk synes å ha andre regler for ordstilling enn norrønt og gammelengelsk er ifølge Davis (2006:54) på grunn av at gotisk er en av de tidligere former av nordgermansk i motsetning til å være østgermansk. For å styrke denne tanken viser han blant annet på gotiske elementer i svenske stedsnavn, uten å nevne noen. Det er mulig at han, liksom Fortson (2010:350), har stedsnavner i tanken met 16

17 elementen got(h), som Gotland. Robinson (2004: ) diskuterer de overenkomstene mellom norrønt og gotisk og nevner navnene til språkforskere Schwarz, Lehmann og Schirmunski som også påstår at norrønt og gotisk var tidligere nærere beslektet enn stamtremodellen i figur 1 vises. Den viktigste motstander av denne teorien er språkforskeren Kuhn. Han avviser muligheten av nær slektskap av forgjengeren av norrønt og gotisk, blant annet fordi runeinnskriftene synes å vise på et nært forhold mellom forgjengeren av norrønt og vestgermansk til ca I tillegg til at vi ikke har en presis posisjon av gotisk i den germanske språkfamilien, kan vi ikke si mye om ordstilling i leddsetninger på grunn av litteratur. Først og fremst bør vi ta hensyn til fakta at de fleste tekstene, om ikke alle, på gotisk er oversettelser fra gresk (Robinson 2004:47-48 og Davis 2006: ). Davis hever at det vil si at gotisk fra tekstene ikke er ren gotisk, men især syntaksen, og derfor ordstillingen, undergikk stor inflyttelse fra gresk. Når vi tar ordstillingen på protogermansk som indikator for ordstillingen på gotisk kan vi bruke resultatene av? (Ramat 1981:199). Det betyr at gotisk hadde ordstillingen SOV. Heldigvis kan vi si mer om ordstillingen i gammelengelsk. Ifølge Fischer et al. (2000:55-64) har de fleste leddsetningene SOV ordstilling. Davis (2006: ) og især Bean (1983:109) gir flere eksempler på leddsetningene som har SVO ordstilling og hever at denne ordstillingen er den mest frekvente i leddsetninger på gammelengelsk. Et eksempel på SVO ordstilling fra Fischer et al. (2000:57) er leddsetninger som begynner med subjunksjonen gif. 20. Gif hit is hefigtyme on ðyssere worulde. (Fischer et al. 2005:57; ÆCHom I ) Om det er vanskelig i denne verden. Ordstillingen i norrønt er subjektet av vår undersøkelse i neste kapittelet, hvor vi vil analysere ordstillingen i Hrafnkels saga Freysgoða. Davis (2006:152) peker på at ordstillingen i leddsetninger veksler mellom SOV og SVO, sammenlignbar med gammelengelsk. Faarlund (2004:229) derimot hever at norrønt har fri ordstilling. 17

18 4. Ordstilling i norrønt: en undersøkelse For å undersøke ordstillingen i leddsetninger i norrønt analyserer vi et avsnitt av Hrafnkels saga Freysgoða. Vi samler alle leddsetninger, dvs. de substantiviske, adjektiviske, adverbiale og infinnite leddsetningene i de første 180 linjene av sagaen. Etterpå sorterer vi leddsetningene etter subjunksjonen og ordstillingsformen. De leddsetningene vi fant finnes i appendiksen, sortert etter type og ordstilling på alfabetisk rekkefølge. I tabell 1 finnes resultatene av undersøkelsen av leddsetninger i Hrafnkels saga Freysgoða. Tallet på leddsetninger i de første 180 linjene av sagaen er 101, for et oversikt av typene, se Tabell 1. Vi ser, at de fleste leddsetninger regnes til adjektiviske leddsetninger. Leddsetningstype Tall Prosent Substantiviske leddsetninger Adjektiviske leddsetninger Adverbiale leddsetninger Infinitte leddsetninger Tabell 1: Typer av leddsetninger Hrafnkels saga Freysgoða. Siden vi er interessert i ordstilling, lager vi et oversikt på hver setningstype. For hver setningstype skriver vi ned hvilke subjunksjonene ble brukt og hvilke ordstillingene tilhører dem. Både direkte og indirekte objekt i leddsetningene antyder vi med O. Når begge deler finnes i en leddsetning antyder vi bare én med O i oversiktene. V brukes for det første verbet i leddsetningen. Når det finnes forskjell hvis vi antyder verbet, finitt eller infinitt, som uttrykker setningens viktigste relasjon, tilstand eller aktivitet med V is stedet skal vi berette på slutt. Oversiktet på substantiviske leddsetninger finnes i tabell 2. Det som er påfallende, er at de fleste substantiviske leddsetningene har at som konjunkson, og SVO-ordstilling etterpå. Når ledsetningen inneholder et adverbial, tar den vanligvis plassen foran verbet. Subjunksjon Ordstilling Tall Prosent Substantiviske leddsetninger at OVS SV(Adv)(O) V(Adv) (Adv)V(S) (2) (16) (3) (3) (8.3) (66.7) (12.5) (12.5) - hver SV hvat OSV

19 - ef SVO Tabell 2: Subjunksjoner og ordstilling i substantiviske leddsetninger. Tabell 3 inneholder resultatene på adjektiviske leddsetninger i Hrafnkels saga Freysgoða. Bare en leddsetning har fyrr en som subjunksjon, de andre har enten sem eller i de fleste fall er som konjunkson. Når det gjelder ordstilling er SV mest frekvent, men det er påfallende at posisjonen av adverbialet kan være både foran eller etter verbet når subjekt og objekt ikke står i leddsetningen. I adjektiviske leddsetninger som inneholder et objekt, er SOV ordstillingen mest frekvent. Subjunksjon Ordstilling Tall Prosent Adjektiviske leddsetninger er OSV(Adv) SOV SV(Adv) S(Adv)V SVO (2) (5) (11) (3) (1) (9.1) (22.7) (50) (13.6) (4.5) - sem OSV(Adv) (S)OV SV(Adv) SAdvV AdvS V (3) (3) (8) (2) (1) (1) (16.7) (16.7) (44.4) (11.1) (5.6) (5.6) - fyrr en SVAdv Tabell 3: Subjunksjoner og ordstilling i adjektiviske leddsetninger. Når det gjelder adverbiale leddsetninger, er de fleste i Hrafnkels saga Freysgoða betingelsesetninger. De tidssetningene har enten er eller sem som konjunkson, mens betingelsesetningene i Hrafnkels saga Freysgoða har því at, þótt, ef eller nema som subjunksjon. Et oversikt om subjonksjonene og ordstillingene i adverbiale leddsetningene presenteres i Tabell 4. Subjunksjon Ordstilling Tall Prosent 19

20 Adverbiale setninger - því at SV(Adv) SV(Adv)O VSAdv AdvVSO (6) (3) (1) (1) (54.6) (27.3) (9.1) (9.1) - þótt SVAdv(O) (2) (100) - ef SV(Adv) VS (2) (1) (66.7) (33.3) - er - sem SVAdv SVAdv Tabell 4: Subjunksjoner og ordstilling i adverbiale leddsetninger. Ordstillingen som forekommer oftest i adverbiale leddsetninger er SV. Når leddsetningen inneholder et objekt, er objekts posisjon etter verbet i alle fall, det vil si, vi har SVO ordstillingen. Når vi sammenligner resultatene av Tabell 2 til 4, kan vi konkludere at ordstillingen SV er mest vanlig i finitte leddsetninger. Når objekten er present i setningen finnes det forskjell mellom på den ene siden substantiviske og adverbiale leddsetninger og på den andre siden adjektiviske leddsetninger. I substantiviske og adverbiale leddsetninger er SVO ordstillingen mest frekvent, mens SOV ordstillingen er mest frekvent i adjektiviske leddsetninger. Ved siden av denne forskjellen, kan vi legge merke til posisjonen av adverbialet. Både i de fleste adjektiviske og de andre leddsetningene står adverbialet etter det finitte verbet. Det i motsetning til reglen i bokmål, hvor adverbialet i en leddsetning står foran verbet (Lie 2002:315) Til slutt har vi de infinitte leddsetningene i Hrafnkels saga Freysgoða. Et oversikt om subjunksjonene og ordstillingene finnes i Tabell 5. Etter subjunksjonen at er posisjonen av objektet etter verbet. Uten subjunksjon er tallet på eksempler hvor objektet står etter verbet det samme som tallet på setninger hvor objektet står foran verbet. Om vi kan si noe om en vanlig ordstilling i infinitte leddsetninger i norrønt bør det være (S)VO ordstillinge, lik som substantiviske og adverbiale leddsetninger. Subjunksjon Ordstilling Tall Prosent 20

21 Infinitte leddsetninger [ingen] 7 50 (S)OV (Adv)SV AdvVS AdvVO (2) (2) (1) (2) (28.6) (28.6) (14.3) (28.6) - at 7 50 V(Adv) VO (2) (5) (38.6) (71.4) Tabell 5: Subjunksjoner og ordstilling i infinitte leddsetninger. Mens det finnes både SOV og SVO ordstillingen i leddsetninger i norrønt, har vi nå for tida i bokmål bare én type ordstilling. Etter subjunksjonen kommer subjektet og etterpå eventuell et adverbial og da verbalet (Lie 2002:315); det vil si, SVO ordstillingen. Som sagt har vi antydet det første verbet i leddsetningen med V, uansett det var et hjelpeverb eller ikke. Når vi antyder det viktigste verbet i setningen med V, det vil si, verbet som uttrykker relasjonen, tilstanden eller aktiviteten finnes det noen forskjell i resultatene. Et eksempel er avsnittet av en adverbial leddsetning nedenfor: 21. [...], ef ek S hefða Vfin eigi Adv svá mikit um mælt Vinf [...]. (Hfr. 174) om jeg hadde ikke så mye om mælt. Om jeg ikke hadde så mye mælt om det. Når vi antyder første verbet, hefða, i leddsetningen med V har setningen SVAdv ordstillingen. Men når vi antyder der viktigste verbet, mælt, med V, så blir det et eksempel på en SAdvV ordstilling. Når det gjelder de substantiviske leddsetninge i undersøkelsen, er det tre som kan antydes å ha to forskjellige ordstillinger, mens det finnes to adjektiviske leddsetninger, fire adverbiale leddsetninger og ikke noen infinitte leddsetninger med forskjell i ordstilling. Det som er mest påfallende av forskjellene er at posisjonen av adverbialet veksler fra foran etter verbet til foran verbet i fem setninger. I alle substantiviske leddsetningene vi undersøkte vises det seg at når vi antyder det viktigste verbet med V, negasjonene eigi, ikke og aldri, aldri står foran verbet. Selvom tallet på leddsetningene med adverbialet foran verbet er litt større i de undersøkte setningene, er posisjonen av leddsetningene i de fleste leddsetningene fortsatt etter verbet. I to substantiviske og to adverbiale leddsetninger forandrer rekkefølgen av S, V 21

22 og O når vi antyder viktigste verbet med V. Likevel er ordstillingen SOV fortsatt mest frekvent for adverbiale leddsetninger og SVO den mest frekvente ordstillingen for de andre leddsettningstyper. 22

23 5. Konklusjon I denne bacheloroppgaven undersøkte vi ordstillingen i leddsetninger i norrønt og sammenlignet vi den med ordstillingen i de språkene gotisk og gammelengelsk. Hovedspørsmålet vi prøvde å svare er om det finnes forskjell i ordstilling i leddsetninger mellom norrønt, gotisk og gammelengelsk, og hvordan det kan forklares. Før vi kunne gi svar på hovedspørsmålet gransket vi de forskjellige typer leddsetninger i norrønt og slektskapet mellom de tre språkene. I norrønt kan man oppdele leddsetningene i finitte leddsetninger og infinitte leddsetninger. Mens finitte leddsetninger inneholder et finitt verb, finnes det ikke et finitt verb, men bare infinitte verb i infinitte leddsetninger. Dessuten kan vi oppdele finitte leddsetninger i tre grupper; substantiviske leddsetninger, adjektiviske leddsetninger og adverbiale leddsetninger. Til slutt har vi de komparative setningene innenfor de adjektiviske setninger og de tidssetningene og betingelsesetningene innenfor de adverbiale leddsetninger. Når det gjelder slektskapet mellom norrønt, gotisk og gammelengelsk, bør vi først og fremst legge merke til faktum at de hører til de germanske språkene. Ifølge stammtremodellen av August Schleicher, og den blir betraktet som den tradisjonelle modellen for de germanske språk, er norrønt et nordgermansk språk, mens gotisk er et østgermansk språk og gammel engelsk et vestgermansk språk. Metoden som førte Schleicher til å inndele de germanske språkene på en sådann måte er kjent som den historisk-komparative metoden. Resultatet av vårt literaturundersøkelse på ordstillingen i de tre språkene var ikke så overbevisende som vi skulle ha håpet. Det finnes både om ordstillingen i gammelengelsk og norrønt forskjellige tanker. Ifølge Fischer et al. (2000:55-64) har de fleste leddsetningene på gammelengelsk SOV ordstilling. Men Davis (2006: ) og især Bean (1983:109) gir flere eksempler på leddsetningene som har SVO ordstilling og hever at denne ordstillingen er den mest frekvente i leddsetninger i gammelengelsk. Davis (2006:152) peker på at ordstillingen i leddsetninger i norrønt veksler mellom SOV og SVO, sammenlignbar med gammelengelsk. Faarlund (2004:229) derimot hever at Norrønt har fri ordstilling. Når det gjelder ordstillingen på gotisk bør man legge merke til at de fleste Gotiske tekstene er oversatt fra gresk, og kan derfor ikke gi et godt bilde av den virklige ordstillingen i leddsetninger på gotisk. På grunn av Ramat (1981:199) betraktet vi ordstillingen i leddsetninger i gotisk som SOV. I tillegg til literaturundersøkelsen, gransket vi ordstillingen i leddsetninger i norrønt gjennom en analyse av leddsetningene i de første 180 linjene av Hrafnkels saga Freysgoða. 23

24 Etter at vi sorterte leddsetninge etter leddsetningstype, analyserte vi ordstillingen. Det vil si rekkefølgen av subjektet (S), det direkte eller indirekte objektet (O), verbet (V) og adverbialet. Resultaten var at de fleste substantiviske, adverbiale og infinitte leddsetninger har ordstillingen SVO, mens de fleste adjektiviske leddsetninger har ordstillingen SOV. Posisjonen av adverbialet er i de fleste setningene etter verbet, it motsetning til posisjonen i leddsetningene i bokmål. Om vi antydet første verbet i leddsetningen med V eller verbet som uttrykkte setningens viktigste relasjon, tilstand eller aktivitet ikke hadde stor inflyttelse på resultatene. Vi kan konkludere at to ordstillingstyper fantes både i norrønt og gammelengelsk, mens gotisk har bare SOV ordstilling i leddsetninger. En mulig forklaring på denne observasjonen er at protogermansk hadde bare SOV ordstilling i leddsetninger, og at SVO ordstillingen utviklet seg senere. Det kan forklares at gotisk, som er eldre enn norrønt og gammelengelsk, bare har SOV ordstilling. Når det gjelder utviklingen av SVO ordstilling i norrønt og gammelengelsk finnes det to muligheter. Enten utviklet det seg uavhengig i både språkene eller fantes det en form av kontakt mellom de to språkene som førte til at SVO ordstillingen i leddsetninger kunne ha spredt seg fra det ene til det andre språket. SOV ordstillingen har imidlertid forsvant; i leddsetninger i bokmål står subjektet alltid etter subjunksjonen, og det ble følgt etter verbet. Bare et adverbial kan stå mellom subjektet og verbet. I nederlanske leddsetninger derimot er SOV ordstillingen fortsatt mulig. En undersøkelse på ordstilling i leddsetninger på andre eldre vestgermanske språk kan muligvis gi mer tydelighet om hvordan SVO ordstillingen utviklet seg og hvordan SOV ordstillingen forsvant i visse språk. 24

25 6. Bibliografi Bean, M The Development of Word Order Patterns in Old English. London: Croom Helm. Christoffersen, M Noe om bindeord i eldre norsk, særlig om ok, en og nema i Språk i endring: Indre norsk språkhistorie. Oslo: Novus Forlag. Davis, G Comparative Syntax of Old English and Old Icelandic: Linguistic, Literary and Historical Implications. Bern: Peter Lang AG. Faarlund, J.T The syntax of Old Norse. Oxford: Oxford University Press. Falk, H.S. og Torp, A Norwegisch-dänisches etymologisches Wörterbuch: auf Grund der Übersetzung von H. Davidsen neu bearbeitete deutsche Ausgabe mit Literaturnachweisen strittiger Etymologien sowie deutschen und altnordischem Wörterverzeichnis von H.S. Falk und Alf Torp. Heidelberg: Winter. Ferraresi, G Word order and phrase structure in Gothic. Leuven: Peeters. Fischer, O., A. van Kemenade, W. Koopman og W. van der Wurff The Syntax of Early English. Cambridge: Cambridge University Press. Fortson, B.W [2004]. Indo-European Language and Culture: An Introduction. Andre utgave. Chichester: John Wiley and Sons. Golden, A., K. MacDonald og E. Ryen [1998]. Norsk som fremmedspråk: Grammatikk. Andre utgave. Oslo: Universitetsforlaget. Gordon, E.V [1956]. An Introduction to Old Norse. Andre utgave. A.R. Taylor, red. Oxford: Oxford University Press. Jóhannesson, A Isländisches Etymologisches Wǫrterbuch. Bern: A. Francke AG Verlag. Klein, M. og M.C. van den Toorn Praktische cursus zinsontleding. Femte utgave. Groningen: Wolters Noordhoff. Lass, R Old English: A historical linguistic companion. Cambridge: Cambridge University Press. Lie, S Norsk Grammatikk i Vårt eget språk. Oslo: H. Aschehoug & Co. Ramat, P Einführung in das Germanische i Linguistische Arbeiten; Nr. 95. Tübingen: Niemeyer. Robinson, O.W [1992]. Old English and its closest relatives: a survey of the earliest Germanic languages. London: Routledge. 25

26 Schleicher, A [1850]. Die Sprachen Europas in systematischer Übersicht: Linguistische Untersuchungen i Amsterdam studies in the theory and history of linguistic science I: Amsterdam classics in linguistics; Volume 4. Amsterdam: John Benjamins. Torp, A Nordiske språk i fortid og nåtid i Nordens språk med røtter og føtter. Århus: Akaprint A/S. De Vries, J [ ]. Altnordisches etymologisches wǫrterbuch. Leiden: E.J.Brill. Øverland, O.A. (overs.) Fortællingen om Ravnkel Freysgode i Norske Historiske Fortællinger; Nr. 6. Kristiania og Kjøbenhavn: Cammermeyer. 26

27 A. Appendiks Nedenfor finnes et oversikt av leddsetningene, ordene i kursiv er subjunksjonene. A.1 Finitte leddsetninger A.1.1 Substantiviske leddsetninger OVS 1. Ek vil, at þú komir aldri á bak honum, hversu mikil nauðsyn sem þér er á, því ek hefi hér allmikit um mælt, at þeim manni IO skylda Vfin ek S at bana Vinf verða, sem honum riði. (Hfr. 96.) 2. Einari kom þat í hug, at honum IO myndi Vfin mál S heim ok reka þat fyrst heim, sem heima var, þótt hann fyndi hitt eigi. (Hfr. 129) OSV 1. Nú veiztu, hvat DO ek S hefi Vfin um mælt Vinf ". (Hfr. 100.) SV(O) 1. Þat var á dǫgum Haralds konungs ins hárfagra [...] at sá maðr S kom Vfin skipi sínu til Íslands í Breiðdal, er Hallfreðr hét. (Hfr. 1.) 2. Ok eina nátt dreymði hann, at maðr S kom Vfin at honum ok mælti: "Þar liggr þú, Hallfreðr, ok heldr óvarliga. (Hfr. 11.) 3. Á þessum hesti hafði hann svá mikla elsku, at hann S strengði Vfin þess heit DO, at hann skyldi þeim manni at bana verða, sem honum riði án hans vilja. (Hfr. 60.) 4. Á þessum hesti hafði hann svá mikla elsku, at hann strengði þess heit at hann S skyldi Vfin þeim manni IO at bana verða, sem honum riði án hans vilja. (Hfr. 61.) 5. Þat var á einu vári, at Þorbjǫrn S mælti Vfin til Einars, at hann myndi leita sér vistar nǫkkurrar DO, -- "því at ek þarf eigi meira forvirki en þetta lið orkar, er hér er, en þér mun verða gott til vista, því at þú ert mannaðr vel. (Hfr. 66.) 6. Þat var á einu vári, at Þorbjǫrn mælti til Einars, at hann S myndi Vfin leita Vinf sér VP vistar nǫkkurrar DO, -- "því at ek þarf eigi meira forvirki en þetta lið orkar, er hér er, en þér mun verða gott til vista, því at þú ert mannaðr vel. (Hfr. 67.) 7. Einarr spurði, hver S sú væri Vfin. (Hfr. 84.) 8. Hann spurði alla sauðarmenn at seljum, ef nǫkkurr S hefði Vfin sét Vinf þetta fé DO, ok kvaðst engi sét hafa. (Hfr.126) 9. Hrafnkell mælti við eina konu, þá sem þjónaði fyrir borðinu, at hon S skyldi Vfin fara Vinf til duranna, því at hross hneggjaði, -- ok þótti mér líkt vera hnegg Freyfaxa". (Hfr. 147) 27

28 10. Illa þykkir mér, at þú S ert Vfin þann veg til gerr, fóstri minn, en heima hafðir þú vit þitt, er þú sagðir mér til, ok skal þessa hefnt verða. (Hfr. 154) 11. Hann kvaðst ekki at slíku S telja Vfin -- "eða hefir ekki verr at farit? (Hfr. 168) 12. Er þér þat eigi ókunnigt, at ek S vil Vfin engan mann DO fé DO bœta Vinf, ok verða menn þat þó svá gert at hafa. (Hfr. 188) SVAdv(O) 1. Ek vil, at þú S komir Vfin aldri Adv á bak honum, hversu mikil nauðsyn sem þér er á, því ek hefi hér allmikit um mælt, at þeim manni skylda ek at bana verða, sem honum riði. (Hfr. 94.) 2. Þat var einn morgin, at Einarr S gekk Vfin út VP snemma Adv, ok er þá létt af allri sunnanþokunni ok úrinu. (Hfr. 109) 3. Hann sér nú stóðhrossin fram á eyrunum ok hugsar at hǫndla sér hross nǫkkurt til reiðar ok þóttist vita, at hann S myndi Vfin fljótara Adv yfir bera, ef hann riði heldr en gengi. (Hfr. 116) 4. Einarr veit, at líðr morgunninn, ok hyggr, at Hrafnkell S myndi Vfin eigi Adv vita Vinf, þótt hann riði hestinum DO. (Hfr. 121) 5. Einarr snýr eftir honum ok vill komast fyrir hestinn ok vildi hǫndla hann ok færa hann aftr til hrossa, en hann var svá styggr, at Einarr S komst Vfin hvergi Adv í nándir honum. (Hfr. 142) 6. Hon sagði Hrafnkeli, at Freyfaxi S var Vfin fyrir durum úti Adv, mjǫk óþokkuligr. (Hfr. 150) V(Adv) 1. Hefir þat ok ekki svá oft til borit sem ván hefir at verit, at fjárins hafi vant verit Vfin. (Hfr.169) 2. En við þann átrúnað, at ekki Adv verði Vfin at þeim mǫnnum, er heitstrengingar fella á sik, þá hljóp hann af baki til hans ok hjó hann banahǫgg. (Hfr. 177) 3. Hestrinn var vátr allr af sveita, svá at draup Vfin ór hverju hári hans Adv, var mjǫk leirstokkinn ok móðr mjǫk ákafliga. (Hfr. 137) VS 1. Einarr veit, at líðr Vfin morgunninn S, ok hyggr, at Hrafnkell myndi eigi vita, þótt hann riði hestinum. (Hfr. 121) AdvV(S) 28