Fangvekster i. helling. raskt slik. ikke tillot det.

Transkript

1 Fosforprosjektet vestre Vansjø Delprosjekt Fangvekster i potet/grønnsakskulturerr Formål: Vurdere muligheten til å redusere fosfortapet ved bruk av fangvekster. f En del grønnsakskulturer og poteter etterlater jorda åpen etter høsting. Det er stor risiko for overflateavrenning og erosjon på disse arealene. På tross av at det er e mye arealer med liten helling og liten erosjonsrisiko i vestre Vansjøs nedbørfelt, tyder målingene i bekkene påå at det er erosjonstap også her. I kulturer som høstes tidlig kan fangvekster sås etter høsting og beskytte jorda mot erosjon og avrenning i påfølgende høst/ /vinter. Kravet til en fangvekst er at t den etablerer seg raskt slik at den dekker og binder jorda raskest mulig etter såing. Videre bør veksten ha evne til å beskyttee jorda gjennom en stor del av vinteren. Flere ulike vekster kan være aktuelle å bruke som fangvekst, og i 8 ble en rekkee vekster testet i feltforsøk for deres etableringsevne ved tre ulike såtidspunkter. Både plantenes evne til å dekke jorda og mengde trevlerøtter somm utvikles i det øvre laget av jorda har betydning for deres evne til å beskytte mot erosjon. Fangvekster kan imidlertid bidra med fosfor ved utfrysing av fosfor fra plantematerialet og påfølgende utvasking. I hvilken grad de ulike vekstene er utsatt for slik utfrysing er undersøkt i et fryse/ tine forsøk i laboratoriet. Resultatene er bare basert på ett år. Feltet som var planlagt etablert høsten 9 ble ikke sådd s fordi værforholdene ikke tillot det. Følgendee vekster og kombinasjoner av vekster ble prøvd ut etter en tidligkultur: : Italiensk raigras, Engelsk raigras, Engelsk raigras + Hvitkløver,, Rug + Lodnevikke, Oljereddik, Høstraps, Sikori og Legesteinkløver. Belgvekstene ble smittet med deres respektive Rhizobiumtyper. Det ble anlagt to felt ved vestre Vansjø; ett som ble sådd 12. augustt og ett som ble sådd 29. august.

2 Første såtid ble senere enn planlagt på grunn av forsinket høsting på kålarealet hvor feltforsøkene skulle legges ut. Et identisk forsøksopplegg anlagt i Grimstad 31. juli ble derfor inkludert i registreringene høsten 8. Følgende registreringer ble utført: - Etableringsevne ved ulike såtider (Dekningsgrad + biomasse pr 27. oktober 8 i Rygge og pr 28. oktober i Grimstad) - Overvintringsevne (Dekningsgrad + biomasse pr 23. april 9) - Mengde trevlerøtter i øvre 1 cm av jorda pr 27. oktober - Fosfortap ved fryse/tine forsøk Resultater Dekningsgrad og biomasse Dekningsgrad pr 27. oktober 8 og 23. april 9 for fangvekstene som ble sådd 12. og 29. august ved vestre Vansjø er vist i Figur 1. Blandingen med rug + lodnevikke utmerket seg med bedre dekningsgrad enn de andre artene ved begge såtider og hadde dessuten best dekking også om våren. Alle ledd med raigras, oljereddik og høstraps oppnådde ganske lik dekning av jorda om høsten. I dette forsøket tålte italiensk raigras sen såing bedre enn engelsk raigras. Sådato er avgjørende for dekkingsevnen. Senere såtid reduserte dekningsgrad betydelig for flere av artene. Legesteinkløver etablerte seg svært dårlig om høsten. Andre forsøk fra Norge har vist at legesteinkløver (som er en toårig art) må såes før juli for å etablere seg godt. Alle vekstene hadde lavere dekningsgrad om våren enn om høsten. Dekningsgrad (%) Dekningsgrad 27. oktober 8 Dekningsgrad (%) Dekningsgrad 23. april 9 Figur 1. Dekningsgrad 27. oktober 9 og 23. april 9 for ulike fangvekster sådd ved to ulike tidspunkt i Rygge. Ved 1.såtid i Rygge og i Grimstad så det ut til at rug ble utkonkurrert slik at lodnevikke dominerte (venstre bilde i Figur 2), mens ved 2.såtid i Rygge var det mest rug og lite lodnevikke (høyre bilde i Figur 2). Horisontal vekst for lodnevikke bidro til den gode dekningsgraden ved tidligste såtid.

3 Figur 2. Lodnevikke + rug 27. oktober ved vestre Vansjø. Venstre bilde: sådd 12. august. Høyre bilde: sådd 29. august. Biomasse pr 27. oktober 8 og 23. april 9 er vist i Figur 3. Oljereddik hadde biomasse på høyde med rug + lodnevikke om høsten, men opprett vekst bidro til at dekningsgraden likevel var betydelig lavere for oljereddik. Alle ledd med raigras sådd ved første såtid økte biomassenn fra høst till vår, mens for de øvrige artene ble biomassen redusert i løpet av vinteren. Engelsk raigras og hvitkløver i blanding hadde nesten like høy biomasse omm våren som rug + lodnevikke. Oljereddiken var helt død på våren, høstrapsen veldig redusert. Feltet i Grimstad med såtid 31. juli j ga betydelig bedre etablering for rug + lodnevikke (2 % dekningsgrad og 72 g biomasse/mm 2 pr 28. oktober) sammenlignet med feltene i Rygge. For de andre vekstenee var forskjellene små, og med en tendens til dårligere etablering i Grimstad for flere av vekstene. Tørrstoff (kg/daa) Biomasse 27. oktoberr 8 Tørrstoff (kg/daa) Biomasse B 23. april 9 Figur 3. Biomasse 27. oktober 9 og 23. april 9 for ulike fangvekster sådd ved to ulike tidspunkt i Rygge.

4 Rotutvikling Volumbaserte jordprøver til måling av mengde trevlerøtter i de øvre 1 cm av jorda ble tatt fra feltet med 1. såtid, med ett unntak. I blandingen rug + lodenvikke var det som nevnt lodnevikke som dominerte ved 1. såtid, mens rug dominerte ved 2. såtid. Disse vekstene ble derfor prøvetatt hver for seg i Rygge, hvor jordprøver fra lodnevikke ble tatt fra feltet med 1. såtid, mens rug ble prøvetatt på feltet med 2. såtid. Ved vurdering av resultatene må en derfor være oppmerksom på at rug har hatt kortere veksttid enn de øvrige vekstene. I Rygge ga rug, lodnevikke og engelsk raigras + hvitkløver størst mengde trevlerøtter i de øvre 1 cm pr 27. oktober, og hadde dermed størst potensial til å binde jorda (Figur 4). Rug oppnådde høyest verdi for mengde trevlerøtter, selv om den var sådd 17 dager senere enn de øvrige vekstene. I Grimstad ga også lodnevikke og engelsk raigras + hvitkløver størst mengde trevlerøtter. 1,4 Rygge 1,4 Grimstad Trevlerøtter (g/dm3 jord) 1,2 1,,8,6,4,2 Trevlerøtter (g/dm3 jord) 1,2 1,,8,6,4,2,, Figur 4. Mengde trevlerøtter for ulike fangvekster i de øvre 1 cm av jorda ved vestre Vansjø pr 27. oktober. Rug sådd 29. august, øvrige vekster sådd 12. august. Utfrysing av fosfor Fryse/tine forsøket ble gjennomført for italiensk raigras, rug, lodnevikke, oljereddik og høstraps. I tillegg ble timotei og rødkløver inkludert for å ha en referanse til vanlige grasarealer. Vekstene ble utsatt for sju fryse/tinesykluser med 12 timer ved -1 C og 12 timer ved + C. Etter frysing/tining ble løselig fosfor vasket ut fra plantene. Vekstene hadde i utgangspunktet ulik fosforkonsentrasjon, varierende fra 3 til 6 g fosfor per kg tørrstoff (Tabell 1), og dermed ulikt potensial for å frigi fosfor. Tabell 1. Fosforkonsentrasjon i vekstene som ble inkludert i fryse/tine forsøket. Vekst Fosfor (g/kg tørrstoff) Italiensk raigras 3, Rug 6,18 Lodnevikke,37 Oljereddik 4,71 Høstraps 4,3 Timotei 3,91 Rødkløver 3,19

5 Sju fryse/tinesykluser ga utfrysing av mindre enn 1% av totalfosfor for alle fangvekstartene unntatt oljereddik hvor cirka 33 % av totalfosfor ble frigitt etter frysing (Figur ). Timotei ga svært liten utfrysing av fosfor, mens for rødkløver ble % av fosforet frigitt etter frysing. Sammenlignet med tidligere forsøk hvor 1 % av fosforet i ettårig raigras og cirka % i flerårig raigras ble frigitt med frysetemperatur på -18 C, er dette lave verdier. Den lave andelen av fosfor som ble frigitt etter frysing ved -1 C antyder at ved de vintertemperaturer som er vanlig ved vestre Vansjø er risikoen for tap av fosfor ved utfrysing ikke så stor. Det må imidlertid tas forbehold om at effekten kan være annerledes gjennom en lang vinter sammenlignet med et fryse/tine forsøk gjennomført i løpet av en uke. Oljereddik som ga størst utfrysing av fosfor er en ettårig vekst og ikke tilpasset overvintring. Uten tilpassing til lave temperaturer fryser cellene lettere i stykker, og fosfor kan frigis ved påfølgende utvasking. 3 3 Andel utfryst P (%) 2 1 Figur. Andel fosfor (P) frigitt fra ulike vekster ved fryse/tinesykluser ved -1 C /+ C. Oppsummering Blandingen rug + lodnevikke hadde best evne til å dekke jorda om høsten og hadde dessuten best dekking også om våren. Sådato er avgjørende for dekningsevne, senere såtid reduserte dekningsgraden betydelig. Horisontal vekst for lodnevikke bidro til den gode dekningsgraden ved 1. såtid. Rug og lodenvikke var også blant de artene som hadde størst mengde trevlerøtter i de øvre 1 cm. Ved andre såtid var italiensk raigras nesten på høyde med rug/lodnevikke når det gjelder dekningsevne både på høsten og våren. Sikori og spesielt legesteinskløver var de artene som kom dårligst ut. Konklusjon Resultatene er bare basert på ett års forsøk, og en kan derfor ikke trekke sikre konklusjoner. Ut i fra resultatene i 8/9 ser det imidlertid ut til at en blanding av rug og lodnevikke kan egne seg godt som fangvekst sådd etter tidligkulturer. Såmengdene var 12 kg rug + 4 kg lodnevikke per daa. Det kan vurderes å gå ned på såmengden for lodnevikke, fordi det så ut til at den utkonkurrerte rugen. Ved såing mot slutten av august og senere kan rug såes alene fordi lodnevikke da ikke rekker å etablere seg.

6 Juni 11 Kontaktpersoner: Lars Olav Brandsæter Anne Falk Øgaard Bioforsk Plantehelse Bioforsk Jord og miljø Tlf: Tlf: lars.olav.brandsaeter@bioforsk.no anne.falk.ogaard@bioforsk.no