Klimarealistene

Transkript

1 Klimarealistene NATUREN ikke menneskene styrer jordens klima Et svar på kommentar til heftet fra direktørene Eystein Jansen ved Bjerknessenteret og Cecilie Mauritzen, CICERO. v/ Jan- Erik Solheim, Ole Humlum, Ole Henrik Ellestad og Kjell Stordahl. 1.Innledning Et av de viktigste politiske spørsmål i vår tid er hva vi skal gjøre for å korrigere en påstått uheldig menneskelige påvirkning av jordas klima. At klimaet endrer seg, og at mennesker bidrar til lokale og regionale klimaendringer ved forandring av landskap, utnyttelse av innsjøer og elver, bebyggelse og utslipp etc., er det ingen uenighet om. Noen faktorer bidrar til oppvarming, andre til avkjøling. Størrelsen på det samlede bidrag er usikkert. Men når det gjelder endringer i det globale klimaet, hersker det stor uenighet mellom forskere om det er menneskelig aktivitet som er den dominerende faktor. Det finnes flere tusen publikasjoner som viser at lokal- og global temperaturutvikling er dominert av naturlige prosesser. Siden disse forsknings- resultatene ikke er særlig kjente i Norge, har vi gjengitt noen av disse i vårt hefte om naturlige klimavariasjoner. Da påstanden om menneskestyrt klimautvikling kun bygger på mangelfulle beregningsmodeller, har vi også undersøkt hvor godt disse faktisk er i stand til å produsere troverdige scenarier for framtidig temperaturutvikling. I vårt hefte har vi kun basert oss på fagfellevurderte vitenskapelige artikler, og har gjengitt originale illustrasjoner i tillegg til noen egenproduserte figurer. De originale publikasjonene vi referer til, er alle tilgjengelige på nettstedet Vårt svar til Bjerknes/CICERO (BC) er organisert slik at vi nedenfor gjentar noen hovedpunkter med henvisning til vårt hefte, samt nyere publikasjoner, og at vi har en detaljert gjennomgåelse av BC- kritikken som kan lastes ned fra nettstedet Det er i forskningens natur at nye resultater kan vise at tidligere forskning tar feil. Vårt hefte er basert på publikasjoner frem til Nyere arbeider har ført til at vår oppfatning er endret på enkelte punkter, men det rokker ikke ved vår hovedkonklusjon. Til BC s kritikk vil vi generelt bemerke at den er vanskelig å forholde seg til. Den er uten figurer, og noen av de publikasjonene det refereres til er vanskelig tilgjengelige. Dessuten henvises det til blogger og avisartikler. Tidligere direktør av CICERO, Pål Prestrud hevdet at kun fagfellevurderte vitenskapelige artikler kan aksepteres i en viteskapelig debatt. Dette har vi prøvd å oppfylle i vårt hefte. 1

2 Vi vil også understreke at vårt mål er å vise at de påstander som fremføres om menneskelig klimapåvirkning er basert på en hypotese som ikke er bevist. Vi foreslår i stedet at klimaet er dominert av naturlige svingninger, og vil i det følgende sannsynliggjøre dette. Mer forskning om naturlige klimavariasjoner er nødvendig, som nylig påpekt i en internasjonal evaluering av norsk klimaforskning (Forskningsrådet, juni 2012). Tilsvarende er allerede realisert i USA gjennom et nyopprettet forskningsprogram. 2. Problemstillingen: Klimamodeller og/eller -observasjoner. 2.1 Menneskelige CO2 utslipp gir det høyere global temperatur? Påstanden om menneskeskapt oppvarming slik den er beskrevet i IPCC rapport nr 4 (AR4), som ble publisert i 2007, er formulert på denne måten: Most of the observed increase in global average temperatures since the mid-20th century is very likely due to the observed increase in anthropogenic GHG concentrations. It is likely that there has been significant anthropogenic warming over the past 50 years averaged over each continent (except Antarctica) (Figure SPM.4). Med uttrykket very likely mener IPCC at det er mer enn 90% sannsynlig, og med likely mer enn 66% sannsynlig. Det kan derfor være opptil 10% eller 34% sannsylighet for at temperaturstigningen ikke skyldes antropogene klimagasser (GHG). Med en så stor sannsynlighet for at en alternativ forklaring kan være riktig, bør det opplyses langt bedre om mulige alternative forklaringer. De viktigste klimagassene er H2O og CO2. I et nylig utkommet fagfellevurdert arbeide har forfatterne Humlum, Stordahl og Solheim (2012) vist at det ikke kan påvises sammenheng mellom endring av menneskelige utslipp av CO2 og endring av mengden av CO2 i atmosfæren. Menneskelige CO2 utslipp styrer derfor ikke den globale CO2- økning. Det er imidlertid god korrelasjon mellom CO2 endringer og endringer i temperatur, men da slik at temperaturen øker ca. 11 måneder før endring skjer i atmosfærisk CO2 mengde. Dette er demonstrert i figuren nedenfor hvor grønt viser endringer i atmosfærisk CO2, mens blått viser endring i havoverflatetemperatur og rødt endring i landtemperatur. For havets del er dette rimelig åpenbart iht. den allment aksepterte Henrys lov. Samme rekkefølge observeres også ved opptining etter istidene. Ved mer varme 2

3 avgir havet CO2 til atmosfæren, motsatt ved avkjøling. Den øvrige CO2 som genereres fra naturen og menneskelig aktivitet inngår i dette. Arbeidet nevnt ovenfor, supplerer studier over sammenheng mellom temperaturøkninger og CO2 i iskjerner, hvor det generelle resultat er at CO2 endringer følger etter temperaturendringer med tidsforskjell på år. 2.2 Gir IPCC en riktig fremstilling av observerte og naturlige klimaendringer? Hovedkonklusjonen i AR4 er at naturlige klimavariasjoner (blå kurver i figuren til venstre) ikke kan forklare observerte temperatur- anomali (sort kurve) 1. De blå kurvene består av modeller, som ifølge IPCCs eget utsagn, er basert på store usikker- heter. Disse er vist i figur 16 i vårt hefte hentet fra AR4. I siste kolonne i figur 16 står det LOSU, som betyr Level of Scientific Understanding. Vi ser at for de fleste parametre er det en lav eller middels vitenskapelig forståelse. For å understreke usikkerheten i modellberegningene gjengis fra IPCC Technical Summary of the Fourth Assessment Report, TS.1 Introduction, side 21: There is still an incomplete physical understanding of many components of the climate system and their role in climate change. Key uncertainties include aspects of the roles played by clouds, the cryosphere, the oceans, land use and couplings between climate and biogeochemical cycles 2.3 Hvor gode er klimamodellene? Hvorvidt en modell er god kan kun bekreftes ved observasjoner. Siden IPCCs klimamodeller er basert på utslippscenarier, som avhenger av økonomisk utvikling og bruk av fossilt brensel, kan vi teste modeller som er publisert for en tid siden, mot kjent utvikling av utslipp og observert endring av global temperatur. Dette har vi gjort i heftet på side 13 (figur 12-14), hvor modeller publisert av J. Hansen m.fl. (1988) er sammenlignet med observert temperaturutvikling og utslipp. I figuren ovenfor 1 Temperaturanomali betyr temperaturavvik fra en middelverdi eller en referanseperiode. Den kan være forskjellig i ulike temperaturserier. 3

4 gjengir vi en forenklet versjon av figur 12 i heftet. Den blå kurven viser en modell hvor CO2- utslipp øker mer enn 1.5% per år. Ifølge J. Hansen (se figur 13 i heftet) har utslippene av CO2 økt med mer enn 2.5% per år siden år Temperaturen i 2011 skulle derfor ligge over den blå kurven. Dette er antydet med en pil på figuren. I sin kritikk av heftet hevder BC at observert temperatur ligger innenfor grenseverdiene for modellene. Vi er ikke enig i dette. Observert temperatur ligger under den røde kurven som viser temperaturforløpet dersom det ble strenge utslippsregler for CO2, slik at de årlige utslippene etter år 2000 ikke økte. Vi skulle gjerne sett at det beregnes utsikkerhetsoverslag i IPCCs prognoser. Slik det er nå brukes spredningen i modellene som et mål for usikkerheten. Når en modell feiler mer enn 200% slik som vist i figuren over, så er den lite egnet til prognoser. Underkommunikasjon av usikkerhet i modeller er diskutert nærmere av Stordahl (2010). 2.4 En alternativ modell basert på naturlige svingninger. Vi har basert vår forklaring på klimavariasjonene på en enkel modell vist som figur 1 i heftet. Modellen viser en lineær temperaturstigning siden ca med periodiske svingninger i tillegg. Den lineære stigningen kan skyldes temperatur- topper som gjentas med ca 1000 års mellomrom (figur 2 i heftet). Av de raskere svingninger har den sterkeste en periode på ca. 60 år. Denne ser vi tydelig i figur 3 i heftet med temperaturtopper omkring årene 1880, 1940 og Nedenfor gjengir vi en figur fra Scafetta (2011) som viser spredningen i AR4- modellene (grønt bånd) sammenlignet med en enkel modell som kun har 4 harmoniske svingeperioder (9,10,20 og 60 år) med et tillegg (til svart kurve) som kan skyldes en beskjeden virkning av CO2 eller en lengre naturlig periode. 4

5 Det cyanfargete båndet er et mål for prognoseusikkerheten i den harmoniske modellen. Den røde kurven viser observasjoner fram til slutten av Dette viser at selv de nyere klimamodellene (AR4 - publisert i 2007) ikke kan forklare observasjonene 5 år senere. For å følge med i den globale temperaturutviklingen anbefales nettstedet Den siste observasjonen gjengitt der (for oktober 2012) viser en temperaturanomali på ,5 o C, dvs. svært nær den svarte kurven i figuren over. I media hevdes det stadig (med god hjelp fra klimaforskere) at siden CO2- utslippene er høyere enn antatt i IPCCs modeller, så blir også temperaturstigningen større enn deres modeller viser. Vi skulle derfor i 2012 vente en temperaturanomali på mer enn 0.9 o C, dvs. dobbelt så mye som det som observeres. I Scafetta s arbeide (2011) er samtlige 26 IPCC- modeller sammenlignet med observasjoner. Ingen av modellene simulerer det observerte temperaturforløp særlig bra. En modell fra Bjerknes- senteret viser for eksempel ingen temperaturstigning mellom 1850 og 1980, og heller ikke temperaturtoppene som er observert med 60 års mellomrom. 2.5 Kan vi stole på observasjonene? Temperaturmålingene på et bestemt sted er i mange tilfelle påvirket av hvordan dette stedet utvikler seg over tid. Lages en middelverdi for temperatur- utviklingen for større områder, kan den bli påvirket av byoppvarming. Den kraftige temperaturøkningen vist i figuren øverst på side 3 kan derfor delvis skyldes målestasjoner påvirket av bebyggelse. Vi har i vårt hefte (figur 6) sammenlignet en egenprodusert temperaturkurve for Europa med en tilsvarende fra AR4 (Figur SPM.4). Vår kurve, basert på 60 målestasjoner, stort sett utenfor byer, identifisert på et kart, har omtrent samme temperaturmaksima omkring 1930 og 2000, mens AR4- kurven viser ca. 0,7 o C høyere temperatur i år 2000 enn i årene. Vi merker oss at BC ikke kommenterer dette og heller ikke er i stand til å fortelle oss hvordan AR4- kurven er laget. Et eksempel på mulig byoppvarming ser vi ved å sammenligne temperatur- observasjoner i Stavanger og Mandal for perioden , vist i figuren over. Mellom 1935 og 1955 ligger årsmiddeltemperaturen i Stavanger innenfor verdiene for Mandal. Etter 1955 er verdiene i Stavanger alltid høyere enn i Mandal. Målestasjonen for Stavanger står på Sola (flyplass). Etter 1955 stiger temperaturen i Stavanger med 0.3 o C/10år, mens den i Mandal stiger med kun 0.07 o C/10år. Det er to timers kjøretur mellom de to byene. Kan det tenkes at en 5

6 tredobling av temperaturstigningen i Stavanger skyldes utbygging av flyplassen? Vi antar at det er små forskjeller i CO2 mengde over Stavanger og Mandal. I 2010 foreslo Verdens Meteorologiske Organisasjon (WMO) en ISO standard for klassifisering av målestasjoner. Watts et al. (2012) fant at temperaturstigningen for 779 målestasjoner i USA var på 0.25 o C/10år, mens de som fulgte ISO- standarden kun viste 0.16 o C/10år. Videre at NOAA 2 justerte temperatur- målingene ved å fjerne de laveste slik at den offisielle trenden ble C/10år. Dvs. en stigning som er dobbelt så stor som de ISO- klassifiserte stasjonene viste. Det er grunn til å anta at også målestasjoner i Norge er påvirket av byutvikling, slik som vist for Stavanger (ovenfor) og i Oslo (figur 5 i heftet). 3. Konklusjon Siden CO2 endrer seg i takt med temperaturen, men med en tidsforsinkelse, og at det ikke er noen korrelasjon mellom CO2 endringer og endringer i utslipp av CO2, kan ikke CO2 utslippene være årsak til globale temperaturøkninger. Derimot kan den globale temperaturen øke noe på grunn av naturlige endringer samt temperaturmålinger påvirket av bebyggelse og landskapsendringer. Klimamodeller brukt av IPCC til å lage prognoser for fremtidig temperatur- utvikling, viser langt høyere temperaturstigning enn det som observeres. En modell basert på periodiske svingninger, slik som vist i vårt hefte Naturen ikke menneskene styrer jordens klima og i avsnitt 2.5 ovenfor, gir en vesentlig bedre prognose for temperaturutviklingen enn IPCC- modellene. Referanser Norges Forskningsråd 2012, Evaluering av norsk klimaforskning ( Humlum, O., Stordahl, K. og Solheim, J.- E. 2012, The phase relation between atmospheric carbon dioxide and global temperature, Global and Planetary Change 100 (2013), Scafetta, N. 2011, Testing an astronomically based decadal-scale empirical harmonic climate model versus the IPCC (2007) general circulation climate models. Journal of Atmospheric and Solar-Terrestrial Physics (2011), doi: /j.jastp Stordahl, K. 2010, IPCC-gransking og håndtering av usikkerhet. Watts, A. et al 2012, An area and distance weighted analysis of the impacts of station exposure on the U.S. Historical Climatology Network temperature and temperature trends, Pre-print draft discussion paper ( 2 NOAA: National Oceanic and Atmospheric Administration, en statlig organisasjon i USA som beregner temperaturserier globalt og for landområder. 6

7 Vedlegg del I Kommentarer til det som Bjerknes/CICERO (BC) hevder er feil/misforståelser i vårt hefte Naturen ikke menneskene styrer jordens klima Utarbeidet av Jan- Erik Solheim, Ole Humlum, Kjell Stordahl og Ole Henrik Ellestad. Dette er et vedlegg til sammendragsdokumentet (SDok) som er sendt rektorene og gjengitt ovenfor (side 1-6) Om heftets innledning (side 2-3): BC skriver: Naturlige klimavariasjoner er et omfattende tema i klimaforskningen og derfor også for Klimapanelet, som omtaler disse vel så mye som menneskeskapte endringer. Når Klimapanelets hovedkonklusjon er at det er svært sannsynlig at det meste (mer enn halvparten) av oppvarmingen er menneskeskapt, åpner det for at naturlige klimavariasjoner kan forklare en del av oppvarmingen, men ikke at naturlige klimavariasjoner er en dominerende faktor (se noen av mange vitenskapelige publikasjoner om dette temaet fra de senere år, for eksempel Gilett et al. 2012; Gleckler et al 2012; DelSole et al. 2011; Huber and Nutti 2011; Jones and Stott 2011; Wu et al 2011; Swanson et al. 2009). Vårt svar: Endring av atmosfærisk CO2 skjer i etterkant av temperaturendringer både i havet og atmosfæren. Samtidig er det påvist at det er liten korrelasjon mellom CO2 utslipp og atmosfærisk CO2. Derfor kan ikke våre CO2 utslipp være den styrende faktor for temperaturendringer. Sammenhengen mellom temperaturendringer og CO2 endringer kan ses på figuren i SDok (side 2). (Humlum et al. 2012, Goldberg 2008) Vi kan vise til publikasjoner som konkluderer med at solen og naturlige svingninger dominerer også de siste 50 år, som for eksempel Soon et al. 1996, Solheim et al og Loehle & Scafetta Sistnevnte konkluderer med at omkring 60% av oppvarmingen fra 1970 til 2000 skyldes en 60- års klimasyklus som da var på topp. Soon et al finner at 71% av temperaturvariasjonene i China skyldes variasjoner i solinnstråling. Mellom 1950 og 1980 og etter 2000 har det ikke vært temperaturstigning, så da må andre årsaker enn CO2 utslipp ha dominert. Det har heller ikke vært signifikant temperaturstigning de siste 15 år ( Om kapittel 1 (side 4-5) Temperaturvariasjoner siden siste istid BC skriver: Heftets kapittel 1 søker å så tvil om disse resultatene, blant annet ved å bruke irrelevante utsagn. For eksempel hevdes det at: CO2 har ikke hatt en dominerende rolle for klodens temperaturutvikling de siste år. Ingen av de synlige temperaturtoppene motsvarer tilsvarende topper i CO2 kurven (side 4-5). 7

8 Dette sier vitenskapen: Det er ikke vitenskapelig belegg for at CO2 har spilt en dominerende rolle for klodens temperaturutvikling etter siste istid (de siste år), med unntak av årene etter industrialiseringen, dvs. etter ca De siste år før industrialiseringen økte CO2- nivået i atmosfæren med bare ppm (parts per million), mens det etter industrialiseringen har økt med mer enn 100 ppm Vårt svar: CO2- stigningen på bare ppm de siste 7000 år (frem til 1855) er ikke betydningsløs. Den teoretiske temperaturbetydning av CO2 minsker eksponensielt med stigende konsentrasjon. Derfor burde den globale temperatur over det viste tidsrom teoretisk være steget med 0,3-0,4 grader iht. IPCCs metodikk, hvis CO2 bestemte temperaturutviklingen. I virkeligheten sank temperaturen, hvilket viser at naturlige klimavariasjoner var viktigere enn CO2. At CO2 ikke har dominert utviklingen etter 1980 har vi begrunnet i SDok (avsnitt 2.1 side 2 ovenfor). Mellom 1950 og 1980 sank den globale temperaturen, selv om CO2 innholdet økte. CO2 kan derfor heller ikke ha dominert i dette tidsrom. Vi merker oss at BC hevder at CO2 har spilt en dominerende rolle siden industrialiseringen omkring Dette er en periode som er hundre år lengre enn det IPCC konkluderer med (se sitat i SDok side 2) BC skriver: Et annet irrelevant utsagn i heftet er: Det er bemerkelsesverdig at den sydlige halvkule har hatt liten oppvarming ettersom mengden CO2 i atmosfæren kun varierer med 4% over kloden (side 5). Dette sier vitenskapen: Det er faglig feil å tro at alle regioner skal varmes opp likt bare fordi CO2- nivåene er like over hele kloden. Den lokale bakketemperaturen er avhengig av en mengde faktorer som for eksempel varmekapasiteten til underlaget. Derfor beregner alle klimamodeller at kontinentene vil varmes opp mer enn havene (der varmemengden kan blandes nedover i dypet, og temperaturen i overflaten derfor ikke blir like høy som på land). Regionale forskjeller i oppvarmingen er helt i samsvar med gjeldende kunnskap og forutsigelsene i klimamodellene. Det er kjente fysiske årsaker til at Arktis forventes å ha høyere temperaturstigning enn andre regioner på kloden, og at den sørlige halvkule forventes å varmes opp saktere enn den nordlige. Sørlige halvkule består for en stor del av hav (ca. 80 % av totalt areal sør for ekvator), mens nordlige halvkule har mye landareal. Havet absorberer mye varme og en del av denne varmen blandes ned i havet (se ScienceShot 2012 eller Levitus et al ). Følgelig er det som forventet at temperaturøkningen er større på den nordlige enn den sørlige halvkule (IPCC 2007). Vårt svar: Også havene på den sørlige halvkule viser mindre oppvarming enn havene på den nordlige, derfor er denne innvendingen meningsløs. Det er ikke vitenskapelig belegg fra BC å påstå at varme fra IR stråling fra CO2 blandes ned til store havdyp. Derimot kan synlig stråling fra sola nå ned til dyp over 150m. 8

9 Vår påstand er at tilbakestråling fra økt CO2 ikke fører til havoppvarming. Dette er ikke spesielt merkverdig da tilbakestråling fra CO2 i langbølget infrarødt spektralområde kun når en dybde mindre enn 100μm i vann. Et påtrykk på 1.6 W/m 2, som er beregnet for CO2 økning fra 1850 beregnes å kunne gi økt fordampning fra havoverflaten på 2.1 cm/år. Dette er langt mindre enn måleusikkerheten i økningen i fordampning målt fra 1977 til 2002 på grunn av økt vindhastighet med 0.1 m/s. Fordampningen fra havet har i dette tidsrom økt fra 103 til 114 cm/år med en måleusikkerhet på 2.7 cm/år (Yu 2007). Måleusikkerheten er dermed større enn beregnet fordampning pga. CO2 påtrykk. Vi er klart enige med BC om at det å beregne globale middeltemperaturer er en krevende oppgave. Hvordan det gjøres er beskrevet i en artikkel av Kanestrøm (2012). BC skriver: Det er direkte meningsløst å hevde, som heftet gjør, at: De globale temperaturmålingene kan være feil fordi det er langt færre målestasjoner nå enn for noen år siden. Det ser ut til at de stasjonene som er nedlagt, målte lavere temperaturer enn de som er beholdt (side 5), og at en derfor ikke kan se bort fra at temperaturhoppet omkring 1990 i de globale bakkedataserier er påvirket av reduksjonen av antall stasjoner. Vårt svar: Siden BC mener at det er meningsløst å hevde at temperaturen går opp når antall stasjoner går ned, gjengis en figur fra det arbeidet det er referert til i vårt hefte (Drake 2010). Leseren kan selv se at da antall stasjoner ble redusert fra til 7000 omkring 1990, så gikk middeltemperaturen for de gjenværende stasjoner opp med minst en grad. Da det er utkantstasjoner som ble 9

10 borte,er det ikke vanskelig å tenke seg at temperaturendringer målt på gjenværende stasjoner i byer og ved kystene kan ha blitt for store. Vi er enige med BC at de publiserte temperaturkurver siden 1979 stemmer godt overens i store trekk (se climate4you.com). Det vi synes er merkelig er at historiske verdier av globale temperaturer stadig endres, og da slik at forskjellen mellom eldre temperaturmålinger (før 1979) og nyere stadig blir større. Vi kan kalle dette for en (administrativ) menneskeskapt oppvarming. Eksempler er vist på nettstedet BC henviser til BEST, som bruker måleserier som ikke inngår i andre serier. Det interessante ved BEST er at de viser at den globale oppvarmingen ser ut til å ha startet omkring 1810, lenge før det ble vesentlige CO2 utslipp, og at den også viser at den ser ut til å ha stoppet opp de siste år. For øvrig er ingen av de 5 BEST artiklene, gjengitt på nett, hittil publisert. Den nevnte artikkel i New York Times er sterkt kritisert. Mange mener som Muller at oppvarmingen siden 1810 er reell, men er uenige i konklusjonen om det de forrige 10- års oppvarming skyldes utslipp av CO2. I en artikkel av Soon & Brigges i The Washington Times 6. september 2012 vises det at det er meget god sammenheng mellom den daglige målte maksimumstemperaturen for USA slik den er fremstilt i BEST serien og solar innstråling som vist i figuren ovenfor. Det kan ikke være tvil om at temperaturen går opp og ned i takt med solinnstrålingen! Om kapittel 2 (side 6-7): Urbaniseringseffekt BC skriver: Derfor er det misvisende når det i heftet hevdes: De sammensatte globale temperaturserier som for eksempel vist i figur 3 kan være delvis misvisende fordi mange målestasjoner har blitt stående i urbane områder der det er varmere (side 5). Det måles en raskere temperaturstigning i urbane strøk i forhold til i grisgrendte (side 3). Figur 5 (tekst og figur side 5) illustrerer en urbaniseringseffekt i Oslo på 7-8 C. Dette sier vitenskapen: Det foreligger omfattende forskning på en potensiell urbaniseringseffekt. Testing av måledata fra stasjoner utenfor og innenfor byområder har vist at urbaniseringseffekten er liten. Vårt svar: Den reiste tvil om effekten av urbanisering er meningsløs. Effekten av byer på de lokale temperaturforhold er veldokumentert og anerkjent, og har bl.a. 10

11 en omfattende behandling på Wikipedia. I BDoc (side 5 ovenfor) gjengir vi en sammenligning mellom temperaturmålinger i Stavanger og Mandal, samt resultat fra bruk av ISO- klassifisering for stasjoner i USA som kun viser halvvert oppvarming i forhold til NOAA serien i perioden (Watts et al. 2012). Et annet eksempel er modellering av klimaeffekt for urbaniserig av Beijing- Tianjin- Heebei området, som viser 2 o C høyere årsmiddeltemperatur samt mindre og kraftigere nedbør som følge av urbaniseringen (Wang et al. 2012). Vedrørende Humlums temperaturmålinger, gjengitt i figur 5 i heftet, kommenterer BD at Temperaturen på Tryvannshøgda i ca 400 meters høyde utenfor Oslo sentrum (i skogen) var 6-7 grader høyere enn på Skansebakken denne formiddagen, det vil si omtrent den samme som i sentrum. Dette tolker vi som at de mener at det har foregått en lokal oppvarming i sentrum som neppe kan skyldes annet enn bebyggelse. Det fremheves i vår tekst tydelig at den viste figur er et eksempel på vinterforhold, og at effekten er mindre om sommeren. En mer detaljert redegjørelse for den viste dag kan leses på På climate4you.com viser Ole Humlum resultat fra flere kjøreturer gjennom Oslo, hvor Meteorologisk Institutt ser ut til å ligge på en temperaturtopp. Dette viser hvor vanskelig det er å bestemme temperaturutviklingen slik den hadde vært hvis ikke byen var tilstede. Vi merker oss for øvrig at BC ikke kan forklare forskjellen mellom IPCCs Europa- temperatur og den vi finner ved å midle 60 stasjoner, angitt på kart. (figur 6 i heftet) Om kapittel 3 (side 8-10) El Niño Southern Oscillation (ENSO) og andre periodiske svingninger BC skriver: Derfor er det misvisende når det i heftet hevdes: Men likevel er ENSOvariasjonene ikke tatt med i IPCCs teorier eller i deres klimaberegninger, hvilket er en veldokumentert mangel» (side 8). Men rekordtemperaturer og ekstremeffekter forårsaket av ENSO rapporteres til stadighet fordekt som effekt fra økning av drivhusgasser (side 8). Vårt svar: Det er gledelig at BC aksepterer nesten hele vår beskrivelse av jordas kraftigste klimafenomen (ENSO). Denne informasjonen ble i bokform (se referanse side 9 i heftet) publisert av UNESCO i år 2000 basert på mer enn 100 års forskning uten at dette er formidlet av IPCCs tilhengere og media før på et vesentlig senere tidspunkt, og da ofte mangelfullt og tendensiøst. Mange av de regionale effektene rundt på kloden har gjennom media behendig vært knyttet til global oppvarming og utnyttet som skremselspropaganda uten at IPCC- tilhengere i ansvarlige posisjoner har kommet med nødvendige korrektiv Men den dypere forståelse av ENSO- fenomenet har ikke vært tilstede i noen av skoleretningene for klimaforskning, og det arbeides fremdeles med å finne en god beskrivelse der beregninger kan forutse den noe uregelmessige periodisiteten og selvfølgelig inkorporere denne i de globale klimamodeller. Dette er viktig nettopp fordi de nevnte, omfattende effekter har betydelig samfunnsmessig og økonomisk virkning på sine omgivelser, såvel positive som negative. 11

12 I de senere år har ENSO- variasjoner blitt spådd kun ca 6 mnd i forveien basert på et omfattende målesystem som nå er etablert. I den grad BCs nevnte publikasjoner fra 2011 kan bidra til et gjennombrudd for adekvate beregninger vil jo det være utmerket, men det vil ventelig ta tid før det får allmenn vitenskapelig aksept med mindre IPCC kan interferere i prosessen. Vi vil bare få nevne at disse arbeidene er publisert etter at heftet ble laget ved årsskiftet 2010/2011 og det er åpenbart lenge etter at IPCC- tilhengerne gikk ut med kampanjen "science is settled". Vi har merket oss konklusjonen i den siste IPCC- SREX rapporten om ekstreme hendelser (oversatt av Klif): (rapporten finnes på wg2.gov/srex/images/uploads/srex- SPMbrochure_FINAL.pdf - med dette sitatet på side 10) Framskrevne endringer i klimaekstremer under forskjellige utslippsscenarioer avviker generelt ikke mye i løpet av de neste to eller tre tiårene, i tillegg er signalene relativt små sammenliknet med den naturlige klimavariabiliteten over den samme tidsperioden. Selv fortegnet på framskrevne endringer for enkelte klimaekstremer i løpet av denne tidsperioden er forbundet med usikkerhet. IPCC rapporten synes derved å reflektere de observasjoner skoleretningen om naturlige variasjoner har forfektet i alle år: Bidrag til klimaekstremer som kan knyttes til menneskelige utslipp vil være relativt små de neste år sammenlignet med naturlige ekstreme hendelser. Fra kapittel 4 (side 11-12) En naturlig forklaring på nåtidens klimaendringer BC skriver: Klimasystemet er uhyre komplekst, og beskrives ved hjelp av bevegelsesligninger og bevaringsligninger for luft og vann på en roterende klode (også kalt geofysisk væskedynamikk), og alt fra kjemiske reaksjonsligninger for stråling til empiriske ligninger for økonomi. Mange av disse ligningene er ikke- lineære, dvs. at det som skjer i klimasystemet påvirker klimasystemet (tilbakekoblinger). Å hevde, slik det gjøres i heftet, at man skulle kunne forenkle dette systemet til to enkle additive svingninger (én på flere hundre år, der vi er på vei oppover fra den lille istiden, og én på seksti år) har ingen ting med moderne vitenskap å gjøre. Vårt svar: Det enkle er ofte det beste (Occams razor). Vi er enige med BC om at klimamodellene er interessante og nyttige konstruksjoner. Det gjøres mange eksperimenter med modeller, hvor en undersøker hva som skjer hvis en skrur av eller på forskjellige effekter. Av denne kan en lære hvordan modellene virker. Men det er kun naturen som kan vise oss om modellene er i stand til å gi prognose for kommende klimavariasjoner. I SDok (side 4 ovenfor) viser vi hvor dårlige selv de nyeste klimamodellene fra AR4, er i stand til å forutsi temperaturendringer etter år En enkel modell basert på fire harmoniske svingninger er langt bedre. 12

13 Klimasystemet er som BC skriver uhyre komplekst og beskrives av et stort antall ikke lineære likninger, bruk av midlede verdier som ikke har noen direkte fysikalsk sammenheng og empiriske relasjoner. Dette medfører en rekke krevende tilnærminger som fjerner modellene langt bort fra å gi entydige matematiske løsninger. En faktor er at ligningssystemet per i dag ikke er matematisk løsbart og heller ikke vil bli det i nær fremtid. Forsøkene på forenklinger har så langt ikke lykkes. Et hovedproblem er behandlingen av fluider som havstrømmer. Men fysikalsk sett og i relasjon til atmosfærens og CO2s betydning er det minst like store mangler og svakheter med den turbulente atmosfæren. For eksempel er skydannelse og dennes effekter på varmetransport, solinnstråling, temperaturprofiler, vanndampkonsentrasjoner og utstråling av infrarød stråling til verdensrommet, ikke basert på ligningssystemer som beskriver den reelle verden. Også dypt inne i IPCC- rapportene omtales disse manglende forståelsene som "very low level of understanding". (se høyre kolonne i figur 16 i heftet). Det er påvist at modellene gir feil resultat, og at konklusjonene om at økte vanndampmengde er hovedbidragsyter til oppvarmingen gjennom en positiv forsterkningseffekt er basert på mangelfulle teorier som ikke stemmer med observasjonene. Ut over feilaktige delbeskrivelser, vet man ikke hva som gjør at det blir feil i de store klimamodellene. Man antar at det ligger i samspillet mellom delene dvs. de ikke lineære koblinger som gir uoversiktlige resultat. På den annen side vet vi at klimasystemet er utsatt for periodiske påvirkninger. Det er dag/natt, årstider, planetbaner, solperioder og mye annet som påvirker klimaet. Klimamodeller er bygget opp under forutsetning av at det finnes et stabilt klima. Dette blir forstyrret av den menneskelige aktivitet, og modellene innstiller seg på en ny likevekt. I virkeligheten er det aldri likevekt. Klimaet er fra naturens side dynamisk. I naturlige dynamiske systemer dempes raske endringer fort, mens lange perioder vil eksistere i lengre tidsrom. Særlig hvis det oppstår harmonisk resonans med ytre påvirkende krefter. Derfor er de lange solperiodene på 2400, 1000, 550 år funnet igjen i klima proxydata, som treringer og sedimenter, fra mange steder i verden. Tidevann beregnes i følge Kartverket fra en modell med harmoniske komponenter. Disse skyldes påvirkning fra måne, sol og planeter. De harmoniske komponenter er bestemt ut fra lange datasett. Vi mener at en tilsvarende harmonisk modell kan brukes til å beskrive klimavariasjoner. I vårt hefte har vi vist at den dominerende klimaperiode i nyere tid er ca. 60 år (figurene 3 og 19). Vi anser det for god vitenskap å starte med å beskrive klimaet med de mest dominerende perioder, som 60- års perioden i PDO og AMO (figurene 9 og 10) og så utvikle modellen med ytterligere harmoniske komponenter slik som beskrevet av Scafetta (2011) og gjengitt på side 4 i SDok (ovenfor). Fordelen ved å bruke få parametre er at vi kan bestemme usikkerhet i modellen, mens ved de kompliserte klimamodeller kan dette ikke gjøres. 13

14 Om kapittel 5 (side 13) Klimamodeller fra 1988 har bommet totalt. BC skriver: Heftet er direkte misvisende når det hevder at Klimamodeller fra 1988 har bommet totalt. Noe vesentlig må være galt i klimamodellene og/eller i forståelse av karbonkretsløpet (side 13).. Likevel gav modellen fra 1988 veldig gode estimater av fremtidens klima: den observerte oppvarmingen siden den gang ligger innenfor det som var ytterpunktene i modellestimatene fra Vårt svar: Figur 12 sammenligner modellestimatene fra 1988 med observerte temperaturer. En forenklet fremstilling av disse modellestimatene er gitt i figuren i SDoc på side 3 (ovenfor). Det er ikke riktig som BC hevder at observasjonene ligger innenfor estimatene. Den observerte temperatur ligger under en tenkt utvikling med sterke utslippsrestriksjoner som skulle føre til at CO2 utslipp ikke økte etter år Imidlertid har de årlige utslippene økt med ca 30% siden Ifølge modellene skulle temperaturen ligge over kurve A, dvs. en temperaturøkning på ca. 1.5 o C, istedenfor den observerte på ca 0.45 o C. Det er en feil på over 200%. Vi kan trygt fastholde at modellene fra 1988 har bommet totalt. Vi tar til etterretning det BC skriver om klimamodellene fra 1990, men vil gjøre oppmerksom på at det er spesielt store avvik mellom nyere klimamodeller(ar4) og observasjoner etter 2004 (Scaffetta 2011) som vist i figur på side 4 i SDok. En komplisert klimamodell er ikke nødvendigvis bedre enn en enkel. For hver prosess som forsøkes bygget inn introduseres nye usikkerheter, og modellens samlede usikkerhet er som kjent summen av alle enkeltusikkerheter. En komplisert modell kan derfor ha så stor samlet usikkerhet, at den i praksis er ubrukelig. Å hevde at en modell er uvitenskapelig fordi den er enkel, har intet med klassisk vitenskap å gjøre. Det er for øvrig en god vitenskapelig tradisjon at det finnes mer enn en forklaring på et fenomen. Kun fremtiden vil kunne vise hvilken av disse som er mest korrekt. Om kapittel 6 (side 14) Fingeravtrykket som mangler. BC skriver: Det er derfor direkte galt når heftet hevder at: Klimagassenes fingeravtrykk er ikke påvist. Det må derfor være noen annet som er ansvarlig for oppvarmingen etter Det er ikke observert en oppvarming i ca. 10 km høyde fra Ekvator til 30 grader nord og sør. Vårt svar: Vi tar til etterretning at det er flere forskjellige fingeravtrykk (av drivhusgass oppvarming?) som er påvist. For å falsifisere en hypotese, er det imidlertid nok å vise at ett av fingeravtrykkene ikke eksisterer. Ifølge Thorn et al. (2007) er det i klimamodellene liten spredning i verdien av forholdet mellom troposfæretemperatur og bakketemperatur i tropene. De finner verdien 1.44±0.06 for dette forholdet. Reviderte beregninger av Christy et al. (2010) viser et forhold på 0.8±0.3. Det er derfor ikke overensstemmelse mellom modellberegninger og observasjoner. Modellene kan derfor ikke være korrekte i sin nåværende form 14

15 En grunn til at modellene feiler er at de opererer med konstant relativ fuktighet. Dette er basert på Clausius- Clapeyron likning som definerer økningen i vanndamp som følge av økt bakketemperatur. Likningen brukes i alle globale klimamodeller (GCM) i dag. De forskjellige modeller opererer med 3-7% økning i fordampning per grad C økning i bakketemperatur. Imidlertid viser observasjonene at selv om den spesifikke fuktighet øker ved bakken, så minker den i midlere eller øvre troposfære over tropene. Figuren viser trend i spesifikk fuktighet som middelverdi beregnet av National Centers for Environmental Prediction (NCEP) eller observert ved radiosonder. (Partridge et al. 2009). Den negative trenden i NCEP dataene fører til en negativ tilbakekopling fra vanndamp som reduserer virkningen på klimasystemet av økt mengde CO2. Gilbert (2010) viser at dette er en naturlig følge av klassisk termodynamikk ved at latent varme frigjøres ved kondensering under påvirkning av gravitasjon. Han demonstrer dette ved observerte radiosonde fuktighetsprofiler. Denne termodynamiske prosessen vil dominere enten bakketemperaturen øker på grunn av CO2, økt solinnstråling, PDO, AMO, kosmisk stråling etc. Den reduserte vanndampmengde i høyere lag fører til at stråling slipper ut lavere, dvs. ved høyere temperaturer som gir kraftigere avkjøling. Med andre ord har vi her en termostat som reduserer global oppvarming. Vi legger også merke til at det kun er nederst i troposfæren (nær bakken) at vanndampinnholdet har økt. 15

16 Om kapittel 7 (side 15-17) Hvorfor feiler IPCCs langtidsprognoser? BC skriver: Derfor er det en misforståelse på minst to fronter når heftet hevder at: Det er ikke bare usikkerheter i klimamodelleringen, men det er også forutsetninger og vektlegging av ulike sentrale variabler i modellene som er feil. Som vi påpeker er det også naturlige periodiske variasjoner som IPCC ikke tar hensyn til. Dette fører til feilaktig modellering. (side 15) BC kommentar: For det første: figuren heftet viser til dreier seg om observasjoner (målinger), ikke om hva som brukes i modeller. For det andre: figuren dreier seg kun om eksterne (dvs. enten fra verdensrommet eller fra menneskene) bidrag til klima, ikke de interne tilbakekoblingsmekanismene (for eksempel vanndamp, det naturlige CO2- kretsløpet, is osv.). Alle klimamodellene har med naturlige periodiske variasjoner. Uten dem ville det være umulig å modellere klima, ja selv sesongvariasjoner, her på jorden. Vårt svar: Analyse av temperaturestimater fra 26 modellserier (Scafetta 2011) viser at de stemmer svært dårlig med observert temperatur. Vi har undersøkt dette ved waveletanalyse av modellestimater sammenlignet med observerte temperaturtrender. Den statistiske signatur som vises av naturlige variasjoner i målte temperaturserier mangler helt i temperaturserier produsert av klimamodeller. Det kan derfor konkluderes, at klimamodellene så langt ikke ettergjør observerte temperaturvariasjoner. Figuren over viser til venstre resultatet av en waveletanalyse av den globale temperaturserie (HadCRUT3), sammenlignet med en tilsvarende analyse av beregnede data fra en av klimamodellene (CIMP5 RCP85) til høyre. I denne type analyse vil periodiske variasjoner viser som fjellrygger i et landskap. Langs venstre akse løper tiden, og vi kan der se om visse perioder oppstår, forsvinner eller er stabile. Langs aksen som går mot høyre finner vi frekvens, som i dette tilfeller er 1/år. Man skal spesielt legge merke til området innenfor det stiplede området, hvor waveletanalysen er mest presis. Den store forskjell viser at modellen ikke klarer å gjennskape de naturlige temperatur- variasjoner, som gir et landskap med mange topper innenfor den stiplede linje i diagrammet til venstre, mens det i diagrammet til høyre (klimamodellen) ser helt flatt ut. 16

17 Om kapittel 8 (side 18-19) Hvordan virker CO2 i atmosfæren? BC skriver: Heftets kapittel 8 inneholder mange faglige feil og bygger på misforståelser av hvordan drivhuseffekten fungerer. For eksempel står det feilaktig i heftet at: Dersom CO2 ikke har noen målbar virkning, og de periodiske variasjonene fortsetter, hvilket er meget sannsynlig, vil den globale temperaturen i 2100 være omtrent som i 2010 (side 19). Dette sier vitenskapen: CO2 har en klart målbar virkning på klimaet. Det er ingen vitenskapelig dokumentasjon på sidene i heftet som tilsier at økt CO2- innhold i atmosfæren ikke skal ha en virkning på global temperatur. Vårt svar: BC kan tydeligvis ikke lese det som står i heftet. Der står det at vår enkle modell bygger på to forutsetninger: 1. CO2 har ingen virkning. 2. Svingninger fortsetter ut dette hundreåret. Vi mener at selv om det kan beregnes en beskjeden virkning av CO2 oppvarming, så har den hittil ikke vært merkbar i forhold til naturlige temperaturvariasjoner (sol, vulkaner, naturlige svingninger). Grunnen til dette er at vanndamp- innholdet i øvre troposfære minker ved økt bakketemperatur, som beskrevet i kommentarene til kapittel 7 ovenfor. Dette kan også være en forklaring på Miskolczis beregninger av tilnærmet konstant drivhuseffekt, både teoretisk og fra radiosondeobservasjoner, som BC hevder er ubestridelig feil. 1.0 HadCRU3 temperaturanomali Temperaturanomali (C) År Som en første tilnærmelse kan vi, basert på de gitte forutsetninger og vår enkle, harmoniske modell, bestemme hvilke svingninger som er tilstede i temperaturserien de siste 160 år, og lage en fremskrivning basert på disse pluss den lineære trenden på 0.45 o C/100 år. Resultatet er vist i figuren ovenfor. Denne fremskrivningen, basert på 3 perioder (66, 21 og 9.2 år) viser at vi kan vente en sakte nedadgående temperatur de kommende 30 år, og deretter en ny topp omkring Dette forutsetter at vi fremdeles har en sterk (aktiv) sol. Med svakere sol vil vi få kraftigere avkjøling i tiden som kommer. Dersom CO2 har en virkning vil den komme i tillegg. Det burde være BCs oppgave å frembringe vitenskapelige bevis for at CO2 har en virkning på det globale klima. At modellene er laget/opereres slik at de styres av CO2 kan ikke aksepteres som bevis

18 Vår forklaring på drivhuseffekten kan sammenfattes slik (Clark 2011): Det er tyngdekraften som kontrollerer utstrålingen til verdensrommet i det langbølgete infrarøde frekvensområdet (LWIR) gjennom konveksjon og trykkforbredning av spektrallinjer. Temperaturen på bakken bestemmes av dynamisk energibalanse av overflatefluks som kan variere fra W/m 2 til W/m 2. Den lille økningen av fluks nedover i LWIR- området på 1.7 W/m 2 på grunn av økt CO2 de siste 200 år, forsvinner helt i de store variasjonene i de daglige/årlige fluks variasjonene. Virkningen tilsvarer 2.5 minutter med sol en klar sommerdag med 1000W/m 2 innstråling, eller en fordampning av en vannflate på en m 2 areal med en tykkelse 65 μm. Det er ikke mulig at dette kan påvirke temperaturen i et meteorologisk målebur 1.5-2m over bakken. Drivhuseffekten må beskrives som en daglig puls av konvektiv energi som løftes opp gjennom atmosfæren på grunn av oppvarming av bakken. LWIR fluks ned mot bakken bestemmes av den effektive temperaturen nær bakken. Denne bestemmes av de daglige værforhold ikke av drivhusgasser. I den lavere del av troposfæren er utstråling av LWIR fluks fra atmosfæriske spektralbånd så brede på grunn av trykket slik at de stråler som sort stråling. Lufttemperatur og fuktighet bestemmer bredden av LWIR vinduer som slipper gjennom stråling. Konveksjon løfter luftmasser opp gjennom atmosfæren. For å motvirke tyngdekraften vokser konveksjonsboblene, dette fører til at varme utfører mekanisk arbeide, og boblene avkjøles. Den termiske energien som ikke er brukt i den konvektive oppstigningen stråles ut i verdensrommet. LWIR fluks konverteres til fri foton fluks når linjebredden i molekylbåndene minker med høyden på grunn av lavere trykk og temperatur, og stråling slipper ut mellom linjene. Denne prosessen er dominert av H2O, siden vanndamp bestemmer atmosfærens temperaturprofil. Om kapittel 9 (side 20-21) Den variable sol BC skriver: 1) Vår orientering:.. Men gjennomsnittstemperaturen på jorden ville vært nitten minusgrader hvis det ikke var for den «perfekte» konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren. I stedet er gjennomsnittstemperaturen pluss femten grader. Vårt svar: Påstanden i første linje er feil. Her påstås det at gjennnomsnitts- temperaturen på jorda ville være minus 19, hvis det ikke var for drivhusgassene. Denne påstanden skyldes en enkel, feil, modell for strålingslikevekt samt bruk av Stefan- Boltzmann likning for overflate lysstyrke som gir en sammenheng mellom flux S og temperatur T: S=σΤ 4 W/m 2 Jordas eneste varmekilde er sola. Solstrålingen som treffer jordas atmosfære, kaller vi total solar innstråling (TSI). Den er for tiden ca W/m 2. En viss del blir fanget opp av atmosfæren (α). Resten (1- α) treffer jordoverflaten. Dersom sola står i zenit gir dette en temperatur på bakken: Tz=360K=87 o C (hvis det er strålingslikevekt). Men siden overflaten av en kule er 4 ganger tverrsnittet, regner en med at i gjennomsnitt treffer kun en fjerdedel av strålingen en kvadratmeter av jorda. Dvs. jorda gjøres flat, og den flaten tilføres ¼ av 18

19 solstrålingen. Dette gir en temperatur Tj=255K =- 18C. Ifølge flatjordmodellen er dette jordas gjennomsnittstemperatur, slik som BC skriver. Men så observerer vi en middeltemperatur på Ts=+15 o C. Jorda har blitt varmet opp 33 grader og det skyldes ifølge BC en perfekt konsentrasjon av drivhusgasser. Skissen ovenfor viser hvordan denne flatjordsmodellen virker. Klimagassene befinner seg i atmosfæren. En del av strålingen fra bakken (f) blir stoppet i atmosfæren, og det gir atmosfæren en temperatur TA. Ved å kreve at det er energibalanse (stråling inn = stråling ut) finner vi en temperatur TA = - 46 o C, og f = Dvs. 77% av strålingen fra bakken blir absorbert i atmosfæren. Regner vi total energi som planeten jorda mottar fra sola per sekund er dette 1366 W/m 2 x π R 2 = 1.73x10 17 W. Av dette når 70% bakken, dvs 1.2x10 17 W Men med en bakketemperatur på 15 o C stråler bakken ut 2.0 x W Dette er 2.0/1.2 = % mer energi ut enn vi mottar fra Sola!! Konklusjon: BCs drivhuseffekt skaper energi som varmer opp jorda hvor kommer denne energien fra? Svar: Feil fysikk!! En annen forklaring er at vår atmosfære består av en gass som er trykket sammen på grunn av tyngdekraften. Den indre energi i en gassboble skriver vi som en sum av termisk og potensiell energi som U=CpT+gh, hvor Cp er termisk varmekapasitet for gassen, h høyden over bakken og g gravitasjonskonstanten. Dersom den indre energi er konstant, får vi: Cp dt = -g dh eller: dt/dh = - g/cp. Dette er en fundamental ligning som viser hvordan temperaturen synker med høyden. Som vi ser har vi ikke spesifisert noen drivhusgasser for å finne denne ligningen. Setter vi inn verdier for Cp og g får vi at temperaturen faller med 10 o C per km. Observerte verdier er ca 6.5 o C per km. Med tilbakestråling som vist i drivhusmodellen over, skulle vi ha en høyere temperatur ved bakken, og lavere i høyden, dvs. en brattere kurve. Men vi observerer det motsatte. Det kan derfor ikke være noe tilbakestråling fra klimagasser. 19

20 Etter hvert som vi beveger oss oppover i atmosfæren vil alle IR- aktive gasskomponenter stråle ut basert på temperaturen i høyden. Starter vi med en bakketemperatur på 15 o C finner vi en gass temperatur på - 18 o C i en høyde ca. 5 km. Det er derfor i ca 5 km høyde vi finner strålingslikevekttemperaturen. Det er gassen i atmosfæren som fører til en bakketemperatur på 15 o C. BC tar derfor feil når de skriver at klimagassene fører til en oppvarming på 33 grader C. Alle gassene i atmosfæren (76% Nitrogen og 23% Oksygen i vekt + klimagassene H2O og CO2) bidrar til temperatur og trykk ved bakken. Men jorda er ikke flat og inn og utstråling skjer ikke samtidig. Stefan- Bolzmanns likning gjelder for strålings- likevekt, dvs. stråling inn og ut balanserer hverandre. Det skjer på dagsiden av jorda. Men på nattsiden er det kun stråling ut. Bruk av denne ligningen på både dag- og nattside samtidig, ved å fordele en fjerdedel av solinnstrålingen over hele jordoverflaten, gir derfor et galt resultat: en ikke eksisterende drivhusefekt som varmer opp jorda. En mer realistisk modell er en jordkule som blir belyst fra den ene siden: Der sola står i zenit vil solinnstrålingen gi en strålingslikevekttemperatur på +87 o C. Hvis vi regner ut strålingstemperaturen for hele flaten som blir belyst av sola, så er den +30 o C. Dette er en systemtemperatur, ikke den virkelige kinetiske temperaturen vi måler på bakken. Vi vet at selv om sola står i zenit midt på dagen, så er det varmest 2-3 timer senere. Det oransje båndet viser fordeling av varme rundt jorda. Når sola går ned starter avkjølingen, og det er kaldest ved soloppgang. På grunn av at jorda roterer fort og har termisk treghet vil den ikke kjøles ned slik at systemtemperaturen blir - 18 o C. Dette forteller oss at likevektstemperaturen (- 18 o C) må være i atmosfæren et sted. (Beskrivelse og figurerer hentet fra Postma 2011) BC skriver: Variasjoner i solinnstrålingen er målbar på jorden; istidene er et veldig godt eksempel på det. Men selv nå i moderne tid kan endringer observeres: for eksempel 11- års- syklusen til solflekkene. Det er mye som tyder på at temperaturen regionalt (f. eks. vintertemperaturen i Nord- Europa), påvirkes av dette gjennom endringer i atmosfæresirkulasjonen. Men disse observerte endringene i solinnstråling har gitt mye mindre temperaturendringer (ca en tiendedel) på kloden enn det som har vært forårsaket av de menneskeskapte utslippene de siste hundre år (Jones et al. 2012; Lockwood 2010; IPCC 2007). Det er misvisende å foreslå at en nedgang i solaktiviteten skulle være så stor at den vil kunne kansellere oppvarmingen fra drivhusgasser. Og det er uten vitenskapelig grunnlag når heftet hevder at: Vi bør derfor slutte å engste oss for 20

21 global oppvarming, men heller forberede oss på å takle en naturlig avkjøling de kommende ti-år (side 21). Selv om solaktiviteten skulle reduseres til det lave nivået den var på under det såkalte Maunder minimum på tallet (se fig. 21 i heftet), viser vitenskapelige beregninger at det kun vil redusere temperaturen med 0,1-0,3 C (Feulner og Ramsthorf, 2010; Jones et al. 2012), og godt under det som er forventet temperaturøkning fra økning i drivhusgasser (2-4 grader i dette hundreåret). Vårt svar: Forskerne er uenige om dette. For eksempel har Soon (2003) funnet at temperaturen i Arktis glattet over 10 år, er mer enn 75% styrt av solinnstrålingen (TSI), som vist i figuren til høyre. Spesielt bør vi legge merke til at temperaturnedgangen fra 1945 følger nedgang i solinnstråling, mens CO2 innholdet i atmosfæren øker i samme tidsrom. På side 10 (ovenfor) har vi vist hvordan temperaturmaksima over land i USA følger solinnstrålingen. Når det gjelder bestemmelse av solinnstråling tilbake i tid vil vi henvise til et arbeide av Shapiro et al. (2011) som viser langt større historisk solar innstråling enn i de arbeidene som BC referer til. Et arbeide av van Hateren (2012) viser at de sterke solvariasjoner beregnet av Shapiro et al., forklarer langt bedre temperaturvariasjoner de siste 3000 år. Shapiro et al. beregnet en TSI økning på 6±3 W/m 2 siden Maunder minimum, og har estimert virkningen av en mulig sterk reduksjon av solaktivitet i den nærmeste fremtid. Når det gjelder vår påstand om lavere temperatur i Norge de nærmeste ti- årene er det dokumentert i en publikasjon av Solheim, Stordahl og Humlum (2012). Her er det vist at det er en signifikant lineær sammenheng mellom lengden på en solflekkperiode og temperaturen i den neste perioden. Solvariasjonene forklarer mellom 25 og 56% av temperaturvariasjonene i Norge de siste 150 år, og 21