Det relevante museum Trondheim 26. oktober 2015 Tema: Samfunnsrelevans

Transkript

1 2015TrondheimD Det relevante museum Trondheim 26. oktober 2015 Tema: Samfunnsrelevans Bedt om å si noe om samfunnsrelevans - siden jeg pleier å snakke om museenes samfunnsrolle, kommer jeg til å bruke dette begrepet, - men synes på mange måter «samfunnsrelevans» er bedre, fordi det går rett til kjernen av museenes samfunnsrolle - men det handler egentlig om det samme Hva betyr «samfunnsrelevans»? - noe som er viktig og har betydning for mennesker Og hva betyr det i museumssammenheng? - prøve å si litt om dette, og sier seg selv at det må bli kort og overflatisk «Museene skal være profesjonelle og aktuelle og ha en aktiv samfunnsrolle» sånn lyder årets versjon av den første av de 4 F-ene, nemlig Fornying (Prop. 1 S ( ) - på mange måter er Fornying en overbygning over de 3 andre F-ene: Fornying Formidling Forvaltning - samfunnsrollen gjelder dermed alle deler av museenes virksomhet Museenes samfunnsrolle er et museumspolitisk begrep har stått sentralt i alle politiske dokumenter de siste 20 årene Selve begrepet kan variere - samfunnsinstitusjoner, dialoginstitusjoner, samfunnsoppdrag osv. - men tankegangen er hele tiden den samme I de politiske dokumentene brukes samfunnsrolle både om retning og mål for en ønsket endring og fornyelse av museene og dreier seg kort og godt om demokratisering - at museene selv må bli åpnere og mer demokratiske, og - at de må delta mer aktivt i demokratiseringsprosessene i samfunnet Museene tolker samfunnsrollen på mange ulike måter - men selv om de politiske signalene er relativt generelle og åpne, er retning og mål tydelig Museumsmeldingene beskriver hva museene bør endre seg FRA og hva de bør endre seg TIL - og hvorfor Beskrivelsene av hva museene bør endre seg FRA, er interessant lesing, ofte skarpt formulerte analyser av den tradisjonelle museumsgenren Kort fortalt tar beskrivelsene utgangspunkt i museene som seleksjonsregimer og hegemoniske institusjoner - dvs. institusjoner som definerer og velger ut hvem og hva som skal inkluderes og hvem og hva som skal ekskluderes Hegemoni handler om å ha makt til å kanonisere bestemte kulturelle verdier 1

2 og uttrykksformer på bekostning av andre - dette skaper hierarkier og motsetninger som direkte eller indirekte fører til kulturell ensretting og konformitet innad og diskriminering utad Hva skal museene endre seg TIL? Som nevnt er målet at museene må fornye seg - bli mer demokratiske og spille en annen samfunnsrolle enn det de tradisjonelt har gjort og langt på vei fortsatt gjør På en konferanse for en del år siden snakket Magne Velure bl.a. om hvilke utfordringer museene står overfor når de skal fornye seg og her berører han sentrale sider med samfunnsrollen (Den usagde bodskapen: museum som symbol på konferansen Når tradisjonene står i veien i 1999): Det blir «spennande å sjå korleis museum maktar å omstilla seg frå ei litt eindimensjonal tilnærming til Historia med stor H, til eit mangfald av historier som stundom er innbyrdes motstridande. Det er tale om å ta ein museumsfagleg konsekvens av det fleirkulturelle samfunnet. Det krevst evne og vilje til å snu og venda på problemstillingar, til å arbeida med alternative tilnærmings- og tolkingsperspektiv. Det handler også om å kunna gå inn i ei tid der det tolkande mangfaldet blir ein realitet. ( ) Det er snakk om å erstatta den leksikalske monologen med den forståande dialogen.» Hva sier de politiske dokumentene om den nye samfunnsrollen? Formuleringene er mange - og de mest sentrale poengene gjentas gang på gang, noen av de mest brukte er: - det er et overordnet mål at museene gjenspeiler det samfunnet de er en del av - musene skal reflektere et mangfold av perspektiver og virkeligheter - museene skal gi kunnskap og opplevelse - de skal være tilgjengelige for alle - formidlingen må være kritisk og nyskapende både når det gjelder tematikk og virkemidler og som nevnt Fornyings-F-en: - museene skal være profesjonelle og aktuelle og ha en aktiv samfunnsrolle En nøkkeltekst eller nøkkelteksten om man vil brukes også ofte (bl.a. i Framtidas museum og i tilskuddsbrevene til museene): "Selve samfunnsrollen eller samfunnsoppdraget for museene ligger i å utvikle og formidle kunnskap om menneskers forståelse av og samhandling med sine omgivelser». Med "menneskers forståelse og samhandling med sine omgivelser" settes mennesket i sentrum - ikke det materielle - dette er på mange måter en radikal endring av fokus som gjennomsyrer hele tankegangen om samfunnsrollen - det er en naturlig konsekvens av en demokratisk tankegang der to av de viktigste pilarene er menneskerettigheter og ytringsfrihet Å sette mennesket i sentrum handler om å involvere og inkludere over hele fjæla: - som publikum, målgrupper, samarbeidsparter - minoriteter og majoriteter av alle slag - individer og grupper og ikke minst - som kilder, fortellinger, erfaringer, kunnskaper og meninger osv. osv. 2

3 Det er uendelig mange måter og nivåer å inkludere mennesker på Konsekvensen av å inkludere og synliggjøre mennesker, deres historier og erfaringer, tanker og meninger som kilder og stemmer, er at fortellingene, historiene eller tematikken museet ønsker å formidle, blir rikere, mer nyanserte og komplekse og dermed også blir mer interessante, lærerike og relevante - for mange flere Gjennom å slippe til ulike stemmer, er det også lettere å formidle f.eks. dilemmaer og motsetninger, meninger og erfaringer, årsaker og konsekvenser osv. osv., slik det bør være i en demokratisk formidling, noe museene sjelden gjør men bør En viktig del av menneskerettighetsperspektivet er å inkludere historier museene og andre vanligvis har ekskludert - historier som er viktige i seg selv, men også for den konteksten de er en del av og for innsikt i andre virkeligheter og perspektiver - historier som ikke minst er viktige for dem det gjelder, slik at også deres liv, kultur, historie og kunnskaper inkluderes og anerkjennes og dermed kan museene også bli relevante for dem En viktig bit her er selvfølgelig også å si noe om hvorfor noen historier eller deler av historier blir marginalisert og usynliggjort - de må settes inn i en kontekst og gjøres relevante og ikke formidles som isolerte fenomener - hva er f.eks. begrunnelsene og konsekvensene for dem som marginaliserer? - og hva er konsekvensene for dem som blir ekskludert? De siste årene har heldigvis en del museer tatt tak i og dokumentert og formidlet ufortalte og ofte vanskelige/glemte historier det er udelt positivt Det er ikke bare ufortalte og vanskelige historier som isoleres Museene omtales ofte som institusjoner som formidler de lange linjene og de historiske sammenhengene - dette framheves også som viktig for den aktuelle, relevante og aktive samfunnsrollen I Kulturpolitikk fram mot 2014 står det: «Som folkeopplysningsinstitusjoner må museene i formidlingen kunne kombinere den historiske dimensjonen med aktuelle spørsmål og omvurderinger som resultat av ny kunnskap eller vektlegging av andre verdier» Men fungerer museenes formidling sånn? - klarer de å koble historiske dimensjoner med aktuelle spørsmål og omvurderinger? - kan vi lære noe av historien/historiene, om den/de ikke settes inn i en kontekst som gjør den/dem relevant her og nå? Immateriell kulturarv og minoriteter framheves i alle museumspolitiske dokumenter som spesielt viktige for museenes faglige fornyelse og en mer demokratisk samfunnsrolle - begge forankret i internasjonale konvensjoner Den immaterielle kulturen bidrar til en mer kompleks og mangfoldig kulturforståelse - og gir rom for flere stemmer og historier, variasjoner og virkeligheter enn den materielle kan alene - selv en beskjeden liten museumsgjenstand, kan fort bli interessant om den settes inn i en immateriell kontekst 3

4 Museenes seleksjon knyttes spesielt til samene som urfolk og de nasjonale minoritetene - de passet ikke inn nasjonsbyggingen og den "norsk-norske" kulturen og historien, og ble derfor forfulgt, marginalisert og gjort usynlige også i museene - gjennom den harde og langvarige fornorskningen mistet de alle store deler av sin kultur og historie noe som fikk katastrofale konsekvenser Å inkludere og synliggjøre minoritetene er selvfølgelig viktig for minoritetene selv, men det er også viktig i forhold til menneskerettighetene og for den generelle kulturelle demokratiseringen Norge har ratifisert flere konvensjoner som gir minoritetene rett til selv å ta vare på, styrke og videreutvikle språk, kulturuttrykk og kulturarv - spesielt har museene fått en sentral rolle i å følge opp og realisere minoritetenes kulturelle rettigheter Ett av de mest sentrale poengene som brukes om samfunnsrollen er som nevnt at «formidlingen skal være kritisk og nyskapende både når det gjelder tematikk og virkemidler» - og henger sammen med det jeg har sagt hittil Kritisk refleksjon og ytringsfrihet er grunnleggende i demokratiet I museumspolitikken er kritisk refleksjon - og ikke minst kritisk selvrefleksjon framhevet som en viktig motvekt til hegemoniet og konformiteten Kritisk refleksjon kan bl.a. koples til ønsket om at museene skal «speile samfunnet» og «reflektere et mangfold av perspektiver og virkeligheter» Om museene skal lykkes med dette, må innholdet formidles på andre og nye måter enn hva de tradisjonelt har gjort og fortsatt gjør Uansett tema, stort eller lite, er formidlingsgrepene, virkemidlene og innfallsvinklene stort sett de samme og veldig like - selv vanskelige, kontroversielle eller ukjente historier formidles oftest trygt innenfor den velkjente og velbrukte museumssjangeren, type: new shit old wrapping Hva er egentlig kritisk formidling? I samfunnsrolleprogrammet Kulturrådet utlyste i vår, har vi formulert dette slik: «Ytringsfrihet og kritisk refleksjon er grunnleggende i demokratiet og bør finne sin plass i museenes formidling. Refleksjon og diskuterende formidling er en åpen formidling som stiller spørsmål uten å gi svar, som presenterer et tema fra ulike og nye vinkler, som viser prosesser og komplekse sammenhenger og inviterer til refleksjon. En annen måte å si det på er at formidlingen må settes i dialog med seg selv - noe som kan føre til dialog med publikum - og som i beste fall også kan sette i gang noen nye tanker og nye dialoger Kritisk formidling eller refleksjon kan selvfølgelig brukes på alt! Men hva skaper refleksjon og diskuterende formidling? Hva skal til for å få formidlingen åpnere og mer demokratisk? Avhenger av en rekke faktorer som - Hvorfor skal denne historien fortelles? - Hvorfor skal den fortelles nå? 4

5 - Hva ønsker museet å si og til hvem? Det finnes ingen fasit eller oppskrift på hvordan dette kan gjøres - mulighetene er legio, det er bare fantasien som setter grenser Det er her museene må bruke sin profesjonalitet, kompetanse og kreativitet på kryss og tvers I årenes løp har jeg diskutert kritisk formidling med mange museumsfolk, Og overraskende mange mener at museene ikke skal være kritiske og heller ikke ta stilling til det de formidler Etter deres mening skal museene være objektive og nøytrale institusjoner som forteller historien «sånn som den er eller sånn den var», og at dette er viktig for museenes omdømme, faglighet og troverdighet - men ikke alle deler denne oppfatningen Troen på museenes nøytralitet ble skarpt kommentert av det svenske Kulturdepartementet i 1996 i Kunskap som kraft - Handlingsprogram för hur Museerna med sitt arbete kan motverka främlingsfientlighet och rasism: «Den förenkling som som utmärker museernas utställningar innebär inte bara likgiltighet i samhällsfrågor utan också en ogenerös hållning, när det gäller museernas kunskapsförmedling. När värdenormer och samhällsuppfatningar inte definieras explicit uan ligger undangömda i framställningen som premisser och självklarheter, är det i själva verket fråga om indoktrinering. När etiska värderingar inte träder fram tydeligt utan ligger inbyggda i former och texter, är det också fråga om indoktrinering.» Jeg tror at troen på at objektivitet og nøytralitet er uløselig knyttet til faglighet og troverdighet, er museenes største utfordring om de skal klare å fornye seg til mer demokratiske, relevante og aktive institusjoner. Senest denne uka skrev en museumsdirektør i Aftenposten: «Skal museene delta aktivt i samfunnsdebatten, må de også ta stilling.» Hilde Holmsland Kulturrådet