Nasjonale retningslinjer for ingeniørutdanning

Transkript

1 2010 Nasjonale retningslinjer for ingeniørutdanning Dokumentet skal være til hjelp og støtte, et oppslagsverk som gir tips og ideer og viser muligheter ved implementering av ny rammeplan. Der retningslinjene går inn på emner og emnegrupper er disse presentert i en mal slik at det blir lett å finne frem. Innhold i dokumentet er resultat av prosessen. En vellykket implementering forutsetter en intern prosess med en bred medvirkning fra interne og eksterne parter. De enkelte emnebeskrivelsene inneholder absolutte rammer som er hentet fra forskriften og utdyper disse. Beskrivelsene definerer imidlertid ikke innholdet i emnene detaljert men gir forslag til dette. Dokumentet er følgelig ikke velegnet til ukritisk avskrift. Dokumentet inneholder også kjennetegn og indikatorer som skal sikre kvaliteten på implementeringen. På vei mot fremtiden! Rammeplanarbeidet for revidert ingeniørutdanning, Rammeplanutvalget, Arbeidsgrupper, Sekretariatet for rammeplanarbeidet, Høgskolen i Oslo 10/15/2010

2 Forord På grunnlag av NOKUTs evaluering av ingeniørutdanning i 2008 og implementering av nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk i høyere utdanning har Kunnskapsdepartementet igangsatt et arbeid for å revidere rammeplan for ingeniørutdanning. Et utvalg med representasjon fra institusjonene, organisasjoner og studenter har hatt ansvar for arbeidet, inkludert å organisere og styre en nasjonal prosess ved hjelp av bredt sammensatte arbeidsgrupper. Utvalgets sammensetning høsten 2010 er som følger: Studieleder Mette Mo Jakobsen, Utvalgsleder, HiO Høgskolelektor Frode Næsje, HiN Instituttleder Terje Tvedt, HiÅ Prodekan Inger Johanne Lurås, UiT Førsteamanuensis Marianne Eikeland, HiT Høgskolelektor Jørn Kragh, HiVe Professor Anne Borg, NTNU/Fakultet for naturvitenskap og teknologi Seniorrådgiver Helge Halvorsen, NHO Direktør Per Arne Syrrist, Norsk Industri Visepresident Trond Markussen, NITO Rådgiver Bjørg Å. Wølneberg, KS Student Pål Espen Bondestad, StL Utvalgs- og Sekretariatsleder: Dr. ing. Mette Mo Jakobsen Faglige og studieadministrative sekretariatsoppgaver: Seniorrådgiver Ole Bernt Thorvaldsen Seniorrådgiver Nina Faye Fjeldberg 8 arbeidsgrupper har bidratt i rammeplanarbeidet Gruppene har vært likt sammensatt av kvinner og menn og fordelingen har vært som følger: 2 institusjonsrepresentanter 1 representant fra samfunns- /næringsliv 1 studentrepresentant Arbeidsgruppene har vært tilordnet ulike tema og har hatt ansvar for å gi tilrådning til ulike punkter i utvalgets mandat. Samfunnsansvar, etikk og ingeniørens rolle i samfunnet Systemtenkning Integrering av teori og praksis Samarbeid og studentmobilitet, nasjonalt og internasjonalt, internasjonalt semester Inntak, utgang, overgang til masternivå Tverrfaglighet, innovasjon og entreprenørskap Forskningsforankring Miljø og etikk Forskrift om rammeplan for ingeniørutdanning skal bidra til en nødvendig enhetlig nasjonal oppbygging av ingeniørutdanningene, uten at alle detaljene er nedfelt i denne. De nasjonale retningslinjer for utdanningene utdyper forskriften, men varierer med hensyn til omfang og konkretisering av utdanningens kjennetegn og faglige krav for de ulike emnegruppene og emnene, 2

3 samt for andre av forskriftens temaområder. Rammeplanutvalgets og arbeidsgruppenes tidsramme for arbeidet med nasjonale retningslinjer har vært knapp. Rammeplanutvalget legger derfor til grunn at retningslinjene må kunne revideres når institusjonene har opparbeidet seg erfaring med dem gjennom implementering av ny rammeplan i utdanningene. Vi vil rette en stor takk til alle som på ulike måter har bidratt i arbeidet. Kunnskapsdepartementet som oppdragsgiver har vært engasjert og har bidratt til god dialog med utvalget og arbeidsgruppene. Utvalget og medlemmene av arbeidsgruppene har deltatt aktivt i prosessen. I tillegg ønsker vi å takke for innspill fra deltagere på møter og konferanser, innspill fra enkeltpersoner og miljøer ved ulike institusjoner, organisasjoner og bedrifter. Til slutt en stor takk til alle ressurspersoner som med korte frister har gitt gode og konstruktive tilbakemeldinger på hele og deler av dokumentet. Oslo, For Rammeplanutvalget Mette Mo Jakobsen utvalgs- og sekretariatsleder 3

4 FORORD BAKGRUNN INNLEDNING KRAV TIL LÆRINGSUTBYTTE ( 3) KUNNSKAP FERDIGHETER GENERELL KOMPETANSE STUDIEPROGRAM STRUKTUR OG INNHOLD FOR ORDINÆRT STUDIELØP, 5A KJENNETEGN VED NY INGENIØRUTDANNING INTEGRERT OG HELHETLIG UTDANNING OPPDATERTE LÆRINGS- OG VURDERINGSFORMER (HØY PEDAGOGISK KVALITET) FORSKNINGS- OG UTVIKLINGSORIENTERING PROFESJONSKOMPETANSE OG PRAKTISKE FERDIGHETER INTERNASJONAL KOMPETANSE TVERRFAGLIGHET, INNOVASJON OG ENTREPRENØRSKAP STUDENTINNSATS OG STUDIEMESTRING INGENIØRDANNELSE INDIKATORER FOR NY INGENIØRUTDANNING DE ULIKE OPPTAKSORDNINGENE ( 5A, 5B OG 5C) IMPLEMENTERING AV KVALIFIKASJONSBASERT UTDANNING NASJONALE RETNINGSLINJER FOR EMNEGRUPPER I INGENIØRUTDANNINGEN EMNEGRUPPER I UTDANNINGEN Fellesemner Programemner Tekniske spesialiseringsemner Valgfrie emner NASJONALE RETNINGSLINJER FOR EMNER I INGENIØRUTDANNINGEN EMNER I UTDANNINGEN EMNER I EMNEGRUPPEN FELLESEMNER Ingeniørfaglig innføringsemne Ingeniørfaglig systememne Matematikk I EMNER I EMNEGRUPPEN PROGRAMEMNER Fysikk og kjemi Matematikk II Statistikk og økonomi Tekniske emner EMNER I EMNEGRUPPEN TEKNISKE SPESIALISERINGSEMNER Tekniske spesialiseringsemner Bacheloroppgave EMNER I EMNEGRUPPEN VALGFRIE EMNER Studiepoenggivende praksis

5 REFERANSER OG LITTERATUR VEDLEGG KRAV TIL LÆRINGSUTBYTTE STUDIEPROGRAM BYGG KRAV TIL LÆRINGSUTBYTTE STUDIEPROGRAM DATA KRAV TIL LÆRINGSUTBYTTE STUDIEPROGRAM ELEKTRO KRAV TIL LÆRINGSUTBYTTE STUDIEPROGRAM KJEMI KRAV TIL LÆRINGSUTBYTTE STUDIEPROGRAM MASKIN KRAV TIL LÆRINGSUTBYTTE STUDIEPROGRAM MARITIM FAGSPESIFIKK BESKRIVELSE AV VURDERINGSKRITERIER FOR INGENIØRUTDANNINGEN, BACHELOROPPGAVEN

6 1 Bakgrunn Forskrift om rammeplan for ingeniørutdanning ligger til grunn for og hjemler de nasjonale retningslinjene. Forskriften gir de overordnede føringene for ingeniørutdanningen og retningslinjene er et verktøy for institusjonenes egen kvalitetssikring og kvalitetsutvikling I arbeidet med forskriften og retningslinjene etablerte utvalget tidlig en visjon for arbeidet: Ingeniøren Samfunnsengasjert, kreativ og handlekraftig, med evne til aktivt å bidra i fremtidens utfordringer! Visjonen skulle være et utgangspunkt for nytenkning og kreativitet både i forhold til innhold og vinkling i ingeniørutdanningen og rekruttering av nye studentgrupper. De overordnede føringene for arbeidet har vært gitt av mandatet for arbeidet. Ny rammeplan skal være basert på nasjonalt fastsatt kvalifikasjonsrammeverk, og bidra til å møte de forbedringsområdene som er påpekt av NOKUTs evaluering av ingeniørutdanningen. Nasjonale føringer for samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon, SAK, i utdanningssektoren skal også ivaretas. Et viktig mål er en integrert utdanning som skal bidra til å skape motivasjon og nysgjerrighet. Enkeltelementer i utdanningen skal sees i sammenheng og utgjøre en helhet. Studentene skal se nytten av de enkelte elementene i utdanningen, helheten i denne og mulighetene for å påvirke fremtidens utfordringer gjennom sin utdanning. Ved siden av analytisk legning, å kunne bruke matematikk som analyseverktøy og se sammenhenger matematisk, er systemanalyse og syntese grunnleggende krav fra næringslivet til dagens og fremtidens ingeniører. Forskningsprosjektet Vilje-con-valg angående ungdommers valg og bortvalg av realfag og teknologi gjennomført ved Universitetet i Oslo ( ) har noen funn som har vært ansett som viktige i dette arbeidet: Selvrealisering og selvutvikling er nær toppen av agendaen når det gjelder utdanningsvalg hos ALLE unge. Det er ting som tyder på at miljøengasjement har erstattet "noe med film" som det som "alle" vil drive med i utdanning og yrkesliv. Utfordringen for fremtidens ingeniørutdanninger blir å vise de unge hvordan de kan realisere seg selv gjennom nettopp ingeniørutdanning og tydeliggjøre at miljøengasjement er sentralt og skal være en integrert del av all ingeniørutdanning. 6

7 Utvalget satt i sitt arbeid opp følgende utdyping av visjonen som et grunnlag for arbeidet med revidert ingeniørutdanning: Som ingeniør får du benyttet både dine analytiske og kreative evner til å løse samfunnsnyttige teknologiske problemstillinger. Du må arbeide innovativt, strukturert og målrettet. Du må ha gode evner både til nytenkning og til å analysere, generere løsninger, vurdere, beslutte, gjennomføre og rapportere altså være en god entreprenør. Ved siden av realfag og teknologiske fag er dine språklige ferdigheter viktige, både skriftlig og muntlig, norsk så vel som fremmedspråk. Systemer som samhandler er et viktig trekk i et moderne samfunn. Du må derfor være god til å arbeide selvstendig og til å arbeide i team både med ingeniører fra egen og andre fagretninger, fagpersoner fra andre profesjoner og i tverrfaglige team. Som ingeniør jobber du med mennesker, er etisk ansvarlig og miljøbevisst og har stor påvirkning på samfunnet! 7

8 2 Innledning Den første rammeplanen for treårig ingeniørutdanning innen høyere utdanning ble fastsatt Det var da vedtatt at høgskolene kunne starte opp med prøvedrift av treårig ingeniørutdanningen. Bak dette lå det fra myndighetenes siden et ønske om å styrke norsk ingeniørutdanning. Det var klare, men ikke klart spesifiserte uttalelser om hva som burde styrkes når ingeniørutdanningen ble utvidet. For høgskolene var utarbeiding av planer etter denne rammeplanen relativt lett når utdanningen var utvidet med 50 %. Å få økonomi til en slik utvidelse var noe annet. Senere har det vært tre revisjoner av rammeplanen. Tilpassingen av utdanninger etter rammeplanen av til rammeplanen av har vært relativt enkel. I NOKUT-evalueringens rapporter leses det flere steder at utdanningen ligger innefor rammeplanen, men lenger nede fremgår det at den faglig er bygget på rammeplanen av Til den nye rammeplanen er det meget klare forventninger og krav fra departementet om hva den reviderte rammeplanen skal bidra til: Anbefalingene i NOKUT-evalueringen blir fulgt opp. Rammeplanen skal være i samsvar med kvalifikasjonsrammeverket. Hovedrapporten (del 1) fra NOKUT-evalueringen inneholder totalt 69 anbefalinger i tillegg til noen anbefalinger utenfor evalueringens mandat. I tillegg kommer de mange anbefalingene i Institusjonsrapporten (del 2) og Faglig rapport (del 3) og oppsummeringene i Avtagerrapport (del 4). Oppfølgingene av alle disse anbefalinger kan ikke skje bare ved å revidere rammeplanen. Noen må følges opp gjennom NOKUTs revisjon av sin egen forskrift og noen kan kun departementet følge opp. Institusjonene selv og Nasjonalt råd for teknologisk utdanning har tatt tak i noen anbefalinger som de er de rette til å følge opp. Uansett er det mange og til dels meget spesifiserte anbefalinger som det forutsettes at den kommende versjon av rammeplanen følger opp. NOKUT- evalueringen dokumenterer at noen av utfordringene som var ønsket løst med rammeplanen av 1984 fremdeles eksister. Nedenfor er nivåene i innføringen av kvalifikasjonsbasert utdanning listet opp. Listen viser implementeringsnivåene på kvalifikasjonene. Nivåene bygger på hverandre og må sees i sammenheng. Internasjonalt nivå The European Qualification Framework for Higher Education (Dublin Descriptores) vedtatt i Bergen 2005 The European Qualification Framework (EQF, for all utdanning). Nasjonalt nivå Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for høyere utdanning, fastsatt 2009 Utdanningsnivå Forskrift om rammeplan for ingeniørudanningene, 2010 Studieprogramnivå Fagplaner. Samarbeid igangsatt i regi av Nasjonalt Råd for Teknologiutdanning, NRT 8

9 Studieretningsnivå Fagplaner Emnenivå Emnebeskrivelser Hensikten med dette arbeidet på internasjonalt nivå har blant annet vært å: Legge til rette/motivere for livslang læring Legge til rette for nye (typer) kvalifikasjoner Øke mobiliteten av studenter og arbeidskraft innenfor og mellom land Lette godkjenningen av kvalifikasjoner over landegrensene Gjøre kvalifikasjoner mer relevante Gjøre kvalifikasjonene mer forståelige for yrkeslivet, andre utdanningsinstitusjoner og samfunnet generelt Det at rammeplan skal være i samsvar med de fastsatte nasjonale læreutbyttebeskrivelsene for en bachelorgradsutdanning er et helt nytt krav til en rammeplan for ingeniørutdanning. De tidligere versjoner av rammeplanen har kun hatt ingeniørutdanningen i fokus. Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for høyere utdanning ble fastsatt og sendt alle høyere utdanningsinstitusjoner i brev av 20. mars 2009 (se også Lov om universiteter og høyskoler 3-2 (1)). Kvalifikasjonsrammeverket beskriver det læringsutbyttet det forventes at alle kandidater som har fullført utdanning på det aktuelle nivå skal ha ved endt utdanning. Av det fastsatte nasjonale kvalifikasjonsrammeverk følger at en kandidat som har bestått bachelorgraden i materialteknologi på overordnent nivå skal ha oppnådd det samme læringsutbyttet (kvalifikasjoner) som en kandidat som har bestått bachelorgraden i klassisk ballett. Det norske kvalifikasjonsrammeverket relateres til The European Qualifications Framework (EQF). Kunnskapsdepartementet bruker i sitt brev av kvalifikasjon synonymt med termen grad. I dette dokumentet er kvalifikasjon også brukt som summen av kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse for å beskrive studenters læringsutbytte underveis i studiet. Begrepet totalt læringsutbytte brukes synonymt med kvalifikasjon. I tillegg har departementet gitt klare signaler om samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon (SAK) innen høyere utdanning og om entreprenørskap i all utdanning. Disse føringene skal rammeplanen også tilfredsstille. Samlet betyr dette at institusjonene denne gangen får den største og mest utfordrende oppgave de noen gang har hatt med å implementere en rammeplan for ingeniørutdanningen (ny eller revidert). Tiden er meget knapp. Å implementere rammeplanen innen våren 2011 betyr reelt at kvalifikasjonsrammeverket skal være tidligere på plass for ingeniørutdanningen enn for mange andre utdanninger. Rammeplanutvalget har organisert og styrt en nasjonal prosess som har ledet frem til et forslag til forskrift om rammeplan for ingeniørutdanning som de mener har et potensial til å ivareta 9

10 utfordringene beskrevet ovenfor. Forskriften gir de overordnede føringene for ingeniørutdanningen. Denne forskriften ligger til grunn for de nasjonale retningslinjene. De nasjonale retningslinjene er hjemlet i forskriften. Retningslinjene skal være utfyllende i forhold til forskriften, og skal være retningsgivende for institusjonenes fagplaner. Retningslinjene skal sikre en nasjonalt koordinert ingeniørutdanning som er helhetlig, profesjonsrettet og forskningsbasert, attraktiv, innovativ og krevende og som har høy faglig kvalitet. Utdanningen skal være internasjonalt orientert. Andre dokumenter som gir føringer for ingeniørutdanningene er: Lov nr 15:Lov om universiteter og høyskoler med tilhørende sentrale forskrifter NOKUT sin forskrift om standarder og kriterier for akkreditering av studier og Kriterier for akkreditering av institusjoner i norsk høyere utdanning Departementets brev av 20. mars 2009 om fastsettelse av nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for høyere utdanning Institusjonens har også egne forskrifter, retningslinjer og andre styringsdokumenter. Rammeplanutvalget utarbeidet dokumentet Bakgrunn for revidert forskrift til rammeplan for ingeniørutdanning. Dokument gir bakgrunnen for det forslaget utvalget fremmet. Referanseliste i dokumentet oppgir andre aktuelle bakgrunnsdokumenter. Utdanningens krav til læringsutbytte er sentralt i retningslinjene. I tillegg inneholder dokumentet egne kapittel med kjennetegn ved ny ingeniørutdanning og indikatorer som utdanningen skal måles etter. Kjennetegnene er knyttet til hovedtrekkene i utdanningen med utgangspunkt i mandatet samt til resultatet av utvalg og arbeidsgruppers arbeid i prosessen. Indikatorene er knyttet til kjennetegn ved ny ingeniørutdanning og krav til læringsutbytte for utdanningene. Gjennom utvikling av utdanningenes nye og eksisterende emnegrupper og emner skal ny ingeniørutdanning implementeres. Beskrivelse av disse har derfor en sentral plass i retningslinjene. 10

11 3 Krav til læringsutbytte ( 3) Læringsutbyttebeskrivelsene for ingeniørutdanning er fastsatt i ny forskrift til rammeplan 3 og er utgangspunktet for institusjonenes egne læringsutbyttebeskrivelser. Krav til læringsutbytte på utdanningsnivå som er definert i forskriften er ambisiøst og gir utdanningene klare mål å strekke seg mot. Norge, en kunnskapsnasjon, må ha mål om ingeniørutdanninger som tilfredsstiller et høyt internasjonalt nivå. Krav til læringsutbytte på utdanningsnivå er av den grunn definert som noe alle utdanningene skal strekke seg etter. På bakgrunn av dette skal det utarbeides konkrete og realistiske læringsutbyttebeskrivelser på studieprogram og studieretningsnivå for alle program. For disse kvalifikasjonene er studentene målgruppe, og institusjonen bekrefter ved vitnemålsutstedelse at kvalifikasjonene er nådd. I utdanningene skal emnene synliggjøre at de enkelte kvalifikasjoner nås, og graderingen av prestasjonen i emnene gjøres ved hjelp av karakterskalaen. Læringsutbytte (kvalifikasjon) slik det er definert i rammeverket er: Kunnskaper Ferdigheter Generell kompetanse Med utgangspunkt i rammeplanens krav til læringsutbytte skal institusjonene beskrive kvalifikasjoner for studieprogram og studieretninger på en slik måte at utdanningens krav til læringsutbytte ivaretas. Disse er igjen styrende for læringsutbytte for de enkelte emnene i programmet. De nasjonale retningslinjene skal gi støtte til: Hvordan institusjonene alene og i samarbeid med andre, kan benytte overordnet beskrivelse av læringsutbytte for å o beskrive kvalifikasjoner på studieprogramnivå o beskrive kvalifikasjoner på emnenivå Hvordan institusjonen kan bidra til at læringsutbytte oppnås av den enkelte student o ulike læringsformer for å oppnå læringsutbytte o vurdering av læringsutbyttet Målrettet utvikling, gjennomføring og kvalitetsoppfølging av studiene o kjennetegn for ny utdanning o dokumenterbare indikatorer En kandidat med fullført og bestått kvalifikasjon 3-årig bachelorgrad i ingeniørfag skal ha et totalt læringsutbytte definert i kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse slik det fremgår av oversikten som følger. Kravene på utdanningsnivå er skrevet med institusjonene som målgruppe, ikke studentene. Studentene er målgruppe for beskrivelse på studieprogram/ studieretningsnivå og emnenivå. 11

12 Forkortelsene i rammen brukes for å henvise til de enkelte elementene innenfor krav til kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse. En kort beskrivelse av de enkelte elementene er gitt for å peke på betydningen av de ulike kravene i relasjon til ingeniørutdanning. 12

13 Forskriftens læringsutbyttebeskrivelse, 3 Kunnskap LU-K-1: Kandidaten har inngående kunnskaper innen eget ingeniørfag, og kunnskap som gir et helhetlig systemperspektiv på ingeniørfaget. LU-K-2: Kandidaten har grunnleggende kunnskaper innen matematikk, naturvitenskap og relevante samfunns- og forretningsfag og om hvordan disse integreres i ingeniørfaglig problemløsning. LU-K-3: Kandidaten kjenner til teknologiens historie, ingeniørens rolle i samfunnet og teknologiutvikling og har kunnskap om samfunnsmessige, miljømessige, etiske og økonomiske konsekvenser av teknologi. LU-K-4: Kandidaten kjenner til forskningsutfordringer innen eget fagområde, samt vitenskapelig metodikk og arbeidsmåte innen ingeniørfaget. LU-K-5: Kandidaten kan selvstendig oppdatere sin kunnskap, både gjennom litteratursøking og kontakt med fagmiljøer, behovsgrupper og praksis. Ferdigheter LU-F-1: Kandidaten evner å anvende og bearbeide kunnskap for å løse teoretiske, tekniske og praktiske problemstillinger både i nytenkning, problemformulering, analyse, spesifikasjon, løsningsgenerering, evaluering, valg og rapportering. LU-F-2: Kandidaten har ingeniørfaglig digital kompetanse, kan arbeide i relevante laboratorier, og behersker metoder og verktøy som bidrar til både analytisk, strukturert, målrettet og innovativt arbeid. LU-F-3: Kandidaten kan identifisere, planlegge og gjennomføre ingeniørfaglige prosjekter, arbeidsoppgaver, forsøk og eksperimenter både selvstendig og i team. LU-F-4: Kandidaten kan finne, forholde seg kritisk til, bruke og henvise til relevant informasjon, litteratur og fagstoff og framstille og drøfte dette slik at det belyser en problemstilling, både skriftlig og muntlig. LU-F-5: Kandidaten kan bidra med nytenkning, innovasjon og entreprenørskap ved utvikling og realisering av bærekraftige og samfunnsnyttige produkter, systemer og løsninger. Generell kompetanse LU-G-1: Kandidaten er bevisst miljømessige, etiske og økonomiske konsekvenser av teknologiske produkter og løsninger og evner å se disse både i et lokalt og globalt livsløpsperspektiv. LU-G-2: Kandidaten kan formidle ingeniørfaglig kunnskap til ulike målgrupper både skriftlig og muntlig, på norsk og engelsk og evner å bidra i samfunnsdebatt for å synliggjøre teknologiens betydning og konsekvenser i samfunnet. LU-G-3: Kandidaten har et bevisst forhold til egne kunnskaper og ferdigheter, har respekt for andre fagområder og fagpersoner, kan bidra i tverrfaglig arbeid og kan tilpasse egen faglig utøvelse og teamegenskaper til den aktuelle arbeidssituasjon og -forhold. LU-G-4: Kandidaten kan delta aktivt i faglige diskusjoner og evner å dele sine kunnskaper og erfaringer med andre og bidra til utvikling av god praksis. 13

14 Kunnskap LU-K-1: Kandidaten har inngående kunnskaper innen eget ingeniørfag, og kunnskap som gir et helhetlig systemperspektiv på ingeniørfaget. Kvalifikasjonen er den røde tråden i utdanningen, og skal, sammen med kvalifikasjon LU-K- 2, utgjøre hovedtyngden av profesjonsrettingen i utdanningen og gi nødvendig profesjonskunnskap for å utvikle ferdigheter og generell kompetanse. Systemanalyse og syntese er grunnleggende krav fra næringslivet til dagens og fremtidens ingeniører. Bacheloroppgaven er et viktig bidrag til å oppfylle dette læringsmålet. LU-K-2: Kandidaten har grunnleggende kunnskaper innen matematikk, naturvitenskap og relevante samfunns- og forretningsfag og om hvordan disse integreres i ingeniørfaglig problemløsning. Matematikk, fysikk, kjemi, statistikk og økonomi er sentrale, grunnleggende redskapsfag som danner basisen for forståelsen av og anvendelsen i tekniske emner. Kunnskap i disse klassiske fagene, supplert med et beregningsperspektiv ved hjelp av datamaskin, er et viktig fundament i utdanningen, og for å kunne praktisere som ingeniør og for å tilegne seg nødvendig ny kunnskap etter endt ingeniørstudium. Analytisk legning og det å kunne bruke matematikk som analyseverktøy og se sammenhenger matematisk, er sentrale krav til fremtidens ingeniører. LU-K-3: Kandidaten kjenner til teknologiens historie, ingeniørens rolle i samfunnet og teknologiutvikling og har kunnskap om samfunnsmessige, miljømessige, etiske og økonomiske konsekvenser av teknologi. Det er i dag knapt noen områder av samfunnet som ikke preges av teknologi. Menneskers hverdag er formet av, og formes kontinuerlig av ny teknolog. Vi påvirkes av teknologien både i arbeid og fritid, som barn, ungdom, voksen og eldre. Alle yrker og profesjoner er avhengig av teknologi i sitt arbeid. Universell utforming tar hensyn til bredden av brukere, og er i likhet med helse, miljø og sikkerhet, HMS, nødvendig i ingeniørprofesjonen. Teknologien kan brukes både på gode og mindre gode måter. Dette krever bevisste ingeniører. Ingeniøren har en viktig rolle i samfunnet, et etisk ansvar og et stort samfunnsansvar. De ingeniørene som utdannes skal ha en forståelse for rollen de har i samfunnet. LU-K-4: Kandidaten kjenner til forskningsutfordringer innen eget fagområde, samt vitenskapelig metodikk og arbeidsmåte innen ingeniørfaget. Samfunnet er i kontinuerlig utvikling og forskning er av betydning for denne prosessen. Studietiden er en sentral del av et menneskes liv der verdier formes og utvikles. Å søke etter kunnskap - livslang læring - er en viktig kvalifikasjon etter endt studietid. Kritisk, reflektert og bevisst tenkning er andre kvalifikasjoner. Disse evnene stimuleres gjennom forskningsforankring i studiene samt kunnskap om vitenskapelig metodikk og arbeidsmåte innen ingeniørfaget, hvor spesielt bruk av algoritmer og matematiske beregninger med datamaskiner er sentralt. Det ligger mye motivasjon i å se hvordan kunnskap gjennom 14

15 forskning utvikles og påvirker samfunnet, og å se at det er mulig å bidra til en forskjell når du tar aktiv del i denne utviklingen. LU-K-5: Kandidaten kan selvstendig oppdatere sin kunnskap, både gjennom litteratursøking og kontakt med fagmiljøer, behovsgrupper og praksis. Kontinuerlig søken etter oppdatert kunnskap gjennom aktivt og selvstendig å oppsøke ulike kilder, både teori og praksis, er essensielt for å utøve ingeniørprofesjonen. Ferdigheter LU-F-1: Kandidaten evner å anvende og bearbeide kunnskap for å løse teoretiske, tekniske og praktiske problemstillinger både i nytenkning, problemformulering, analyse, spesifikasjon, løsningsgenerering, evaluering, valg og rapportering. Ingeniørprofesjonen består av et mangfold av ulike arbeidsoppgaver. Ferdigheter til å utføre disse oppgavene må utvikles gjennom anvendelse av tilegnet kunnskap i aktive læringsprosesser og problembasert læring gjennom studietiden. LU-F-2: Kandidaten har ingeniørfaglig digital kompetanse, kan arbeide i relevante laboratorier, og behersker metoder og verktøy som bidrar til både analytisk, strukturert, målrettet og innovativt arbeid. Ingeniørfag er anvendelse av realfag, teknologifag og samfunnsfag. Dette er ofte anvendelser på konkrete - og praktiske problemstillinger. Det har betydning både for motivasjon og læring at studentene møter både teori og praksis, og ser disse i sammenheng. Studentene må tilegne seg ferdigheter i bruk av relevante faglige metoder, verktøy og teknologiske hjelpemidler for å utøve ingeniørprofesjonen. LU-F-3: Kandidaten kan identifisere, planlegge og gjennomføre ingeniørfaglige prosjekter, arbeidsoppgaver, forsøk og eksperimenter både selvstendig og i team. For å oppnå gode løsninger krever mange ingeniørfaglige arbeidsoppgaver samarbeid både på tvers av ingeniørdisipliner og samarbeid i et bredere perspektiv. Enten oppgavene utføres i store prosjekter eller i mindre prosjekter kreves det at ingeniøren jobber selvstendig og i team. LU-F-4: Kandidaten kan finne, forholde seg kritisk til, bruke og henvise til relevant informasjon, litteratur og fagstoff og framstille og drøfte dette slik at det belyser en problemstilling, både skriftlig og muntlig. Krav til aktiv og kritisk bruk av ulike kilder er en forutsetning for forskningsbasert utdanning, og en nødvendighet for å utdanne ansvarlige og etisk bevisste ingeniører. Kvalitetsstyring, sikkerhet og risikoanalyse er sentralt for ingeniøren i utøvelsen av profesjonen og fordrer oppøving av analytiske, kritiske og bevisste vurderinger. 15

16 LU-F-5: Kandidaten kan bidra med nytenkning, innovasjon og entreprenørskap ved utvikling og realisering av bærekraftige og samfunnsnyttige produkter, systemer og løsninger. Ingeniørkunnskap blir synlig når nye løsninger innovasjoner utvikles og realiseres, og nye forretningsmuligheter skapes og etableres entreprenørskap. Et krav til fokus på miljø kan også utfordre studentenes evne til nytenkning og innovasjon, og deres ferdigheter i å utvikle, vurdere og realisere produkter, systemer og løsninger i et helhetlig og samfunnsmessig perspektiv. 16

17 Generell kompetanse LU-G-1: Kandidaten er bevisst miljømessige, etiske og økonomiske konsekvenser av teknologiske produkter og løsninger og evner å se disse både i et lokalt og globalt livsløpsperspektiv. Ingeniørens arbeidsoppgaver inngår som regel som deler av en større helhet et system. Hvordan grensene for dette systemet settes er av betydning for hvordan oppgaven løses på en best mulig måte. Med snevre systemgrenser er ofte funksjonen det eneste viktige. Med videre systemgrenser må ingeniøren også se sin løsning i relasjon til mennesker (brukere, operatører..), samfunn og miljø. Arbeid i et systemperspektiv krever at flere profesjoner må arbeide sammen i team. Fremtidens ingeniører må ha innsikt i denne helheten samtidig som de kjenner enkeltelementene i en teknologisk løsning. Systemtenkning betyr at delene og helheten ses i sammenheng. Dagens hurtige endringer i omgivelsene, teknologiutviklingen, raskere informasjonsflyt og mer kontakt mellom flere systemer, gjør at systemtenkning og helhetsforståelse vil være en sentral del av ingeniørens arbeid fremover. Studentene skal lære dette som en integrert del av studiet. LU-G-2: Kandidaten kan formidle ingeniørfaglig kunnskap til ulike målgrupper både skriftlig og muntlig, på norsk og engelsk og evner å bidra i samfunnsdebatt for å synliggjøre teknologiens betydning og konsekvenser i samfunnet. En forutsetning for utvikling er at kunnskap deles. Å kunne formidle kunnskap er viktig for at den skal kunne deles med andre, enten det er personer med samme fagbakgrunn, eller personer med en helt annen bakgrunn. Dagens globaliserte verden krever at formidlingen i mye større grad skjer på et annet språk, gjennom ulike kanaler og med forståelse for ulike kulturer. Formidlingsverktøy kan være både muntlige, skriftlige, digitale og visuelle (rapporter, forskningsartikler, populærvitenskaplig artikler, poster, kronikker, sosiale medier, dataverktøy og andre teknologiske løsninger/verktøy). LU-G-3: Kandidaten har et bevisst forhold til egne kunnskaper og ferdigheter, har respekt for andre fagområder og fagpersoner, kan bidra i tverrfaglig arbeid og kan tilpasse egen faglig utøvelse og teamegenskaper til den aktuelle arbeidssituasjon og -forhold. Mange ingeniørfaglige arbeidsoppgaver krever samarbeid både på tvers av ingeniørdisipliner og tverrfaglighet i et bredere perspektiv. Dersom dette samarbeidet skal fungere godt er det nødvendig å utvikle en bevissthet om egne kunnskaper og ferdigheter, men også respekt for andre fagområder og fagpersoner. LU-G-4: Kandidaten kan delta aktivt i faglige diskusjoner og evner å dele sine kunnskaper og erfaringer med andre og bidra til utvikling av god praksis. Gode faglige kvalifikasjoner er en forutsetning for å delta i faglige diskusjoner, og for å bidra til at praksis utvikles. Dette krever trening. Å dele kunnskap og erfaringer er sentralt for utvikling av bedre faglige kvalifikasjoner. 17

18 4 Studieprogram - 4 Innenfor de gitte rammene fastsetter universiteter og høyskoler selv sine studieprogrammer og studieretninger i ingeniørfag, men slik at kandidater som gjennomfører og består et bachelorgradsstudium i ingeniørfag, oppnår læringsutbytte for studieprogrammet utformet i henhold til forskriften. Et studieprogram er et helhetlig sammenhengende studieløp bygget opp av emner og emnegrupper. Et studieprogram kan ha flere studieretninger. Der et studieprogram inneholder flere studieretninger bør kravet til læringsutbytte i fordypningen i graden være ulike med minimum 40 studiepoeng. Fordypningen i graden består av emnegruppene fellesemner, programemner og tekniske spesialiseringsemner. Fagplan for det enkelte studie skal vise hvordan læringsutbyttet for bachelorgrad i ingeniørfag oppnås helt ned på emnenivå. Fagplan og emnebeskrivelser skal dokumentere dette i form av kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse, arbeidsformer og vurderingsformer. Krav til læringsutbytte slik det er beskrevet i foregående kapittel er på utdanningsnivå. Det favner en lang rekke til dels svært ulike studieprogrammer. Dette er skrevet for fagmiljøene som grunnlag for å utvikle sine studieprogrammer i en bevisst prosess der eksisterende studieprogrammer blir gått kritisk igjennom, og som grunnlag for å beskrive utdanningene slik de skal gis i tråd med nasjonalt fastsatt kvalifikasjonsrammeverk. Krav til læringsutbytte på studieprogramnivå og studieretningsnivå må skrives med studentene som målgruppe. Det enkelte læringsutbytte må beskrives konkret, og forankret i det enkelte studie, på en slik måte at læringsutbytte i henhold til forskriften ivaretas. Nasjonalt råd for teknologiutdanning, NRT har satt i gang en prosess der fagmiljøene i fellesskap utvikler læringsutbyttebeskrivelser på studieprogramnivå. Dette er viktig med tanke på å utvikle en nasjonal profil som bidrar til et felles grunnlag, men med mulighet for og forventninger til at det enkelte studiested utvikler en tydelig profil og at studentene har mulighet for valg av ulike spesialiseringer i form av nasjonal mobilitet. Dette er i tråd med krav om samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon (SAK) i sektoren. Institusjonene må være konkrete når de utformer læringsutbyttebeskrivelser for program/fagplan slik at de kan dokumentere de kvalifikasjoner studentene oppnår. Studentene skal kunne vise til hvilke konkrete kvalifikasjoner de har opparbeidet seg i studietiden. Dette krever at institusjonene operasjonaliserer de nasjonale kvalifikasjonene på en slik måte at de er dokumenterbare og konkrete for det enkelte studieprogram. Oppmerksomheten dreises fra undervisning til læring og læringsutbyttet gjøres forstålig for studenter og yrkesliv. Emnebeskrivelsene i hvert enkelt program vil sammen dokumentere at alle kvalifikasjoner på programnivå og på nasjonalt nivå er oppfylt. Hvert enkelt læringsutbytte må operasjonaliseres på en slik måte at de er faglig tydelige/konkrete og samtidig innenfor de nasjonale kravene til en ingeniør. For å få til gode planer er en åpen prosess og bred dialog avgjørende for endelig resultat. Det er uhensiktsmessig å bruke kvalifikasjonene fra forskriftens 3 ubearbeidet og ikke tilpasset de enkelte programbeskrivelser. Kapittel 11 presenterer nasjonale retningslinjer for emner i ingeniørutdanningen. Hvilke emner som inngår, antall studiepoeng og emnets plassering i studieprammet er hentet fra forskriften og er absolutte krav til utforming av emner. Punktet kort om emnegruppen er hentet fra forskriften og supplert med 18

19 utfyllende informasjon. De enkelte emnebeskrivelsene inneholder derfor absolutte rammer som er hentet fra forskriften og utdyper disse. Beskrivelsene definerer imidlertid ikke innholdet i emnene detaljert, men gir føringer for og forslag til dette. Beskrivelsene er følgelig ikke velegnet til ukritisk avskrift og detaljeringsgraden varierer. Det kan være hensiktsmessig at samarbeide med andre institusjoner i utarbeidelsen av disse. Eksempel på hvordan læringsutbytte kan konkretiseres i en fagplan for et studieprogram: Nasjonale krav til læringsutbytte. Jfr: 3 LU-K-1: Kandidaten har inngående kunnskaper innen eget ingeniørfag, og kunnskap som gir et helhetlig systemperspektiv på ingeniørfaget. LU-F-2: Kandidaten har ingeniørfaglig digital kompetanse, kan arbeide i relevante laboratorier, og behersker metoder og verktøy som bidrar til både analytisk, strukturert, målrettet og innovativt arbeid. Eksempel: Studieprogram X LU-K-1: Kandidaten har inngående kunnskap om konstruksjon, produksjon og materialer og kunnskap i helhetlig produktutvikling. LU-F-2: Kandidaten behersker konstruksjonsmetodikk og kan anvende programmer for databasert konstruksjon og produksjon DAK/DAP og realisere løsningene i prototypeverksted. Læringsutbyttebeskrivelser på studieprogramnivå utvikles av fagmiljøene i fellesskap og vil bli lagt inn i retningslinjene som vedlegg når de er ferdigstilt. Ansvarlige institusjoner fremgår av vedleggsoversikten. Utdanningene skal organiseres slik at faglig samarbeid og mobilitet er mulig både nasjonalt og internasjonalt. Informasjons- og kommunikasjonsteknologi skal integreres og brukes som et verktøy i utdanningene, både faglig og pedagogisk. Hvordan IKT integreres, og hvilke relevante og moderne verktøy som brukes i den enkelte utdanning må fremkomme av kvalifikasjonsbeskrivelse og de enkelte emner. Institusjonene skal ha tett kontakt med relevant arbeidsliv både under utarbeidelsen og gjennomføringen av studieprogrammene. Oppbygging av studiet i emnegrupper åpner for en fleksibilitet, gir autonomi og rammer som legger til rette for utveksling og mobilitet. Emnegruppene sikrer en felles ramme og en felles kunnskapsplattform og gir samtidig frihet til faglig fordypning. Emnegruppen valgfrie emner gir mulighet til faglig profilering både for den enkelte student og den enkelte institusjon. Institusjonene kan slå sammen emner innen en emnegruppe, og fra forskjellige emnegrupper til større enheter (emner). Institusjonene kan kombinere elementer fra forskjellige emnegrupper til større emner, men da på en slik måte at det samlede omfanget av hvert emne og hver emnegruppe ikke blir endret i forhold til de fastsatte rammene i forskriften. Dette betyr at dersom institusjonene velger å slå sammen emner som er fastsatt i forskriften, må dette gjøres på en slik måte at kravet til læringsutbytte for emnene opprettholdes. Dersom elementer i et emne fordeles på en annen måte enn beskrevet i forskriften må institusjonen sørge for at kravet om faglig integrasjon og sammenheng ivaretas. For eksempel skal statistikk og økonomi sammen gi innsikt i sikkerhet og risikoanalyse. Dette må også sees i sammenheng med kravet om at utdanningene organiseres slik at faglig samarbeid og mobilitet er mulig både nasjonalt og internasjonalt. 19

20 5 Struktur og innhold for ordinært studieløp, 5a For å bidra til å lette innføringen av kvalifikasjonsrammeverket er det i forskriften valgt å bruke standardisert nasjonal terminologi som skal gjøre dette enklere. Studiet er bygd opp av emner og emnegrupper. Bachelorgrad i ingeniørfag for studenter opptatt med spesiell studiekompetanse har fire emnegrupper. Noen emner er obligatoriske, andre emner står kandidaten friere til å velge. Et emne er en selvstendig studieenhet og har et omfang målt i studiepoeng. Et emne skal ha et omfang på minimum 10 studiepoeng. En emnegruppe er en kombinasjon av emner fra ett eller flere fagområder, og som er definert til å utgjøre en samlet enhet. En emnegruppe kan bestå av både obligatoriske emner og emner som kan velges. Forskriftens minimums krav på 10 studiepoengsemner innebærer at ingeniørutdanningene selv ikke kan tilby emner under 10 studiepoeng. Ved innpasning kan emner av alle størrelser godkjennes. For 10 studiepoengsemner kreves en total arbeidsinnsats for studenten på arbeidstimer inkludert selvstudium, egen arbeidsinnsats og eksamen. Minimums størrelse på 10 studiepoeng kan demme opp for at viktig kunnskap og erfaring forsvinner med enkeltpersoner da emner av en viss størrelse krever samarbeid mellom flere lærere. Emner av en viss størrelse kan motvirke privatisering av undervisning og bidra til større transparenthet og vil på denne måten være med å sikre studentenes rettigheter og medvirke til likebehandling. Et studieprogram er et sammenhengende studieløp bygget opp av emner og emnegrupper. Et studieprogram kan ha flere studieretninger. Et studieprogram, programmets emnegrupper og de enkelte emnene skal samlet oppfylle alle kravene til læringsutbytte gitt i 3. Programmets navn og beskrivelse må være i samsvar med innholdet (jfr: 2-1 (1) NOKUT 2006) Programmet skal sørge for at studentene fyller alle krav til læringsutbytte. Dette krever at institusjonene tenker helhet i utforming av programmene, og studenters individuelle utdanningsplaner. De ulike emner og emnegrupper kan ikke utvikles separat, men må sees i sammenheng. Dette innebærer at institusjonene må legge opp til en tverrfaglig prosess der alle parter er inkludert i utforming av programmet. I en slik prosess bør vitenskapelig tilsatte, laboratoriepersonell, student representanter og administrativt ansatte være involvert i hele prosessen. Det kan også være hensiktsmessig å involvere representanter fra aktuell næring. Graden bachelor i ingeniørfag oppnås etter fullført studium. Kandidaten må ha bestått minst 180 studiepoeng bestående av følgende emnegrupper: 30 studiepoeng fellesemner 50 studiepoeng programemner 70 studiepoeng tekniske spesialiseringsemner 30 studiepoeng valgfrie emner 20

21 Fordypningen i graden består av emnegruppene fellesemner, programemner og tekniske spesialiseringsemner. De valgfrie emnene skal bidra til spesialisering, bredde eller dybde. De valgfrie emnene er lagt til femte semester i studiet og nivået på emner som godkjennes bør gjenspeile dette. De valgfrie emnene bør hovedsakelig være på et viderekommende bachelornivå. Dersom det er gode faglige grunner for annet, kan emner på innføringsnivå inngå i denne gruppen. 6 Kjennetegn ved ny ingeniørutdanning På grunnlag av den nasjonale prosessen ligger det i utvalgets mandat å foreslå for Kunnskapsdepartementet et sett med kjennetegn på ny ingeniørutdanning og eventuelle indikatorer som resultater i utdanningen kan måles etter. Formålet er å definere noen sentrale kjennetegn/indikatorer som kan legges til grunn for oppfølging av institusjonenes gjennomføring av endringene og av etterprøving av kvaliteten i programmene samt sammenligning på tvers av institusjoner. En vellykket implementering av ny ingeniørutdanning skal gi en ingeniørutdanning med følgende kjennetegn: I. Integrert og helhetlig utdanning II. III. IV. Oppdaterte lærings- og vurderingsformer (Høy pedagogisk kvalitet) Forsknings- og utviklingsorientering Profesjonskompetanse og praktiske ferdigheter V. Internasjonal kompetanse VI. VII. VIII. Tverrfaglighet, innovasjon og entreprenørskap Studentinnsats og studiemestring Ingeniørdannelse Disse kjennetegnene er valgt basert på Innspill til kjennetegn fra prosessens arbeidsgrupper Kartlegging av hva som preger kvalitativ god utdanning Observasjoner av utvikling i europeisk ingeniørutdanning Forventninger til kvalifikasjoner for fremtidige ingeniører fra samfunns- og næringsliv De åtte valgte kjennetegnene er fremkommet i en prosess der de ulike identifiserte kjennetegnene ble vurdert, strukturert og sett i forhold til kvalifikasjonene samt anbefalingene i NOKUTs evaluering. Både arbeidsgruppedeltagere, utvalgsmedlemmer og sekretariatet deltok aktivt i etableringen av et endelig sett kjennetegn. I det følgende er de enkelte kjennetegn beskrevet og begrunnet. 21

22 Integrert og helhetlig utdanning Internt så vel som eksternt faglig samarbeid om utforming og gjennomføring av program, emnegrupper og emner er viktig for at programmene skal utvikle en integrert og helhetlig profil. Med integrert menes at ulike elementene i utdanningen (emner, læringsformer, pedagogiske verktøy, pensum, vurderingsformer etc.) sees i en sammenheng slik at det sammen utgjør en helhet. Prosessen frem til en helhetlig utdanning krever bred involvering i arbeidet. Med andre ord, det skal være samspill og det må samarbeides, mellom institusjonene og mellom kollegaer ved det enkelte lærersted. Det er et problem at studentene i ingeniørfag ikke ser den direkte verdien av matematikkfaget i sammenheng med ingeniørfaget. Det er derfor av avgjørende betydning at matematikklærere og lærere i tekniske fag er i stand til å koble disse områdene sammen. For å få til dette, må de som har den teoretiske matematikkunnskapen og de som har profesjonskunnskapen samarbeide. De som underviser i matematikk på ingeniørfag må ha tilstrekkelig kompetanse og kunnskaper om ingeniørfagene til at de kan motivere studentene og vise at det er sammenhenger som er relevante og viktige. Samtidig må de som underviser tekniske fag ha tilstrekkelig kompetanse og kunnskaper om matematikk til at de kan motivere studentene for matematikken og vise at det er sammenhenger som er relevante og viktige. Her er det viktig punkt å fokusere på de grunnleggende ferdigheter og generell kompetanse Læringsutbyttebeskrivelsene er ikke løse elementer, de skal styre valget av undervisningsmetoder og vurderingsformer. Institusjonens interne retningslinjer må sikre at studenter, vitenskapelig personell, administrativt personell og eksterne samarbeidsparter sammen og i felleskap bidrar til at målet om en integrert og helhetlig utdanning oppnås. Emnestørrelser på 10 studiepoeng sikrer oppfyllelse av flere av kvalifikasjonene i 3 og er særlig et tiltak for å få til en integrert utdanning med et større innslag av systemtenkning og integrasjon. Det kan være vanskelig å oppnå en integrert utdanning dersom denne består av mange små frittstående emner. For å sikre at utdanningene oppfyller kvalifikasjonene er det forskriftsfestet et minimumskrav til emner på 10 studiepoeng. Emner på 10 studiepoeng innebærer at enkelte emner vil inneholde flere fag. Emner på minimum 10 studiepoeng legger til rette for integrasjon, tverrfaglighet og samarbeid i praksis. Oppdaterte lærings- og vurderingsformer (Høy pedagogisk kvalitet) Med innføring av kvalifikasjonsrammeverket skal ikke lenger kunnskap alene utvikles og vurderes men også ferdigheter og generell kompetanse. Dette setter andre krav til utforming og bruk av ulike undervisnings- arbeidsformer og vurderingsformer. Når undervisningstilbudet planlegges skal en legge vekt på å tenke helhetlig på studentenes læringsutbytte. Programmene må tilby varierte læringssformer og legge opp til varierte arbeidskrav og arbeidsformer for studentene. Det skal være best mulig sammenheng mellom undervisningen og studentenes pågående læringsarbeid. Læringsarbeidet bør legges opp på en slik måte at studentene ikke isoleres for mye i arbeidet med faget. Studiet Matematikk i motvind. TIMSS Advanced 2008 støtter dette. 22

23 I Norge legges hovedvekten på individuelle arbeidsmåter som at elevene arbeider med å løse oppgaver mer ensidig enn i andre land. Dette kan være en mulig årsak til de generelt svake norske resultatene i matematikk på alle nivåer i skolen, og til den allmenne nedgangen i prestasjoner man har sett fra 1995 til 2008 (Grønmo 2010 s. 11). Det er grunn til å tro at dette er tilfelle også i høyere utdanning og derfor viktig og ta hensyn til i læringsarbeidet. Undervisningen skal være variert og kan blant annet bestå av: Forelesninger, seminarer, ekskursjoner, laboratoriearbeid, praksis, veiledning, prosjektarbeid, skriftlige oppgaver, muntlige framlegginger av prosjekter og fagstoff, nettforum, selvstudium, og kollokvier. Det kan også legges inn aktiviteter i undervisning der studentene gir hverandre veiledning og tilbakemelding muntlig eller skriftlig. Obligatorisk undervisning og arbeidskrav skal fremgå av den enkelte emnebeskrivelse. Man kan selvsagt spørre om hvor ønskelig det er å legge vekt på for eksempel utenatlæring av prosedyrer og framgangsmåter. Målet med å automatisere visse ferdigheter er blant annet å frigjøre kognitiv kapasitet som kan brukes til å løse mer avanserte matematiske problemer. Grunnleggende ferdigheter er noe man trenger på alle nivåer, fra de førsteårene i skolen til avanserte universitetsstudier. Hva som skal defineres som grunnleggende ferdigheter og som det dermed er nyttig å automatisere vil selvfølgelig endre seg med nivå (Grønmo 2010 s. 21). For at institusjonene skal kunne dokumentere at studentene har oppnådd krav til læringsutbytte må institusjonene utforme programmer som benytter et bredt spekter av ulike vurderingsformer. Eks: hjemmeeksamen, mappeeksamen, individuell muntlig presentasjon, muntlig presentasjon i gruppe, individuell muntlig prøve, muntlig prøve i gruppe, praktisk prøve, rapport, skriftlig oppgave - individuell, skriftlig oppgave i gruppe, skriftlig prøve - individuell, obligatorisk deltagelse obligatoriske øvinger og arbeider. Å dokumentere at studentene har oppnådd læringsutbytte er en utfordring. Det er viktig at det i fagmiljøene foregår systematisk refleksjon knyttet til ingeniørdidaktikk. I dette arbeidet kan ulike typer datamateriale brukes; eksamensarbeider, logger fra studenter, spørreskjema, intervjue med studenter, intervju med arbeidsgivere etc. Gjennom slikt utviklingsarbeid kan fagmiljøene får erfaring med hvilke arbeids-, undervisnings-, og vurderingsformer som egner seg best for ulike typer læringsmål. Forsknings- og utviklingsorientering For å bygge opp en forskningsvirksomhet trengs ressurser, gjennomarbeidete, godt forankrede strategier og langsiktige satsinger. I henhold til NOKUT-evaluering (NOKUT 2008) er det få av ingeniørstudiene som er forskningsbaserte dersom dette betyr krav om at forskerutdannede lærere skal undervise i de sentrale tekniske emnene, og at det finnes et forskningsmiljø på relevant område. Imidlertid er det fullt mulig å bidra til forsknings- og utviklingsorientering i studiene på tross av dette, men dette krever et aktivt og bevist samarbeid med FoU miljøer nasjonalt og internasjonalt. 23

24 Fokus på kontinuerlig søking etter ny kunnskap i dialog med fagmiljøer, studenter, samfunns- og næringsliv og undervisnings- arbeids- og vurderingsformer som aktiviserer til kritisk, reflektert og bevisst tenkning gir et godt fundament for forsknings- og utviklingsorientering. Profesjonskompetanse og praktiske ferdigheter Ingeniørfag er anvendelse av realfag, teknologifag og samfunnsfag. Dette er ofte anvendelser på konkrete - og praktiske problemstillinger. Det er derfor nødvendig både for motivasjon og læring at studentene møter både teori og praksis, og ser disse i sammenheng. Praksis kan inngå i studiet på mange ulike måter. Praktisk problemløsning og praktiske ferdigheter ble påpekt allerede i St. meld nr. 89 ( ) som noe departementet mente burde få større plass i ingeniørudanningen. Denne utfordringen har NOKUT evalueringene vist ikke er løst på en tilfredsstillende måte 30 år senere. Den nye rammeplanens krav til læringsutbyttebeskrivelser fordrer at teori og praksis integreres i studiene på en mer helhetlig og gjennomgående måte enn tidligere. Ny rammeplan legger til rette for praktisk erfaring både gjennom undervisning og ute i arbeidslivet. Utdanningene skal ha tett kontakt med relevant nærings- og arbeidsliv. Undervisningen skal være laboratorienær og praksisnær og sette den teoretiske undervisningen i et anvendt perspektiv. For å oppnå målet om laboratorienær og praksisnær undervisning må institusjonene legge vekt på profesjonskompetanse og praktiske ferdigheter som en del av undervisningen, som en arbeidsform og en vurderingsform. Det er også mulig å tilby relevant ingeniørfaglig studiepoenggivende praksis som et eget emne. Profesjonskompetanse og praktiske ferdigheter skal være en integrert del av alle emnegrupper i ingeniørutdanningen. Ulike former for å integrere teori og praksis skal benyttes. Hvordan dette inngår skal fremgå av beskrivelsene av emnegrupper og emner. Internasjonal kompetanse Institusjonene bør styrke den internasjonale virksomheten. Målsetningen må være at internasjonalisering skal være et ledd i kvalitetssikringen av utdanningen og også at den skal gi utdanningen internasjonal relevans med henblikk både på videre studier og jobbmuligheter (NOKUT 2008.). Den nye rammeplanens krav til læringsutbytte sikrer at internasjonal kompetanse og språklige ferdigheter vektlegges i studiene. For at dette skal bli en integrert del av studiet fordrer dette at institusjonene utvikler interesse for og innsikt i viktigheten av internasjonale orientering. Dette vil medvirke til kontinuerlig utvikling av studienes kvalitet. Institusjonene skal tilrettelegge for at minimum det femte semesteret kan gi internasjonal kompetanse, både gjennom at studenter reiser til utenlandske institusjoner, og gjennom at utenlandske studenter kommer til institusjonen og samarbeider med egne studenter. Aktiv bruk av internasjonale samarbeidsavtaler i relasjon til forskning, tilsatte, studenter og utvikling av 24