Jigg til det meste Jigg og jiggtyper

Transkript

1 Jigg til det meste Mange forbinder fiske med jigger kun med blyhoder med haler som fiskes etter abbor og torsk. Hensikten med denne artikkelen er ikke å gi en fullstendig oversikt over jigger, teknikker med jigg eller arter du kan fiske med jigger. Målet mitt med artikkelen er kun å komme med noen tips til bruk av jigger, jiggtyper og situasjoner som er til dels utradisjonelle. Jigg og jiggtyper Vanligvis forbinder man begrepet jigg med et mykt kunstagn som skiller seg fra harde sluker av metaller, fluer av fjær og hår og wobblere av plast- eller trematerialer. Jigger er slett ikke kun myke gummikropper, jigghoder med bucktailhår eller maraboufjær kan være vel så gode kunstagn, men i denne artikkelen holder vi oss kun til gummidyr. I mangel av gode og innarbeidede norske ord på ulike jiggtyper brukes her de engelske: Grub den vanlige jigghalen, en tykk forkropp med en U-formet hale Shad oppkalt etter den amerikanske byttefisken shad, fiskeimitasjoner med logrende hale Worm mer langstrakt enn gruben, med eller uten en stor eller liten U-formet hale Texas rig et glidende søkke på sena rett foran en worm Carolina rig et glidende søkke over en virvel, cm fra en worm Weedless Texas eller Carolina rig krokspissen skjules inni jiggkroppen for å unngå at man setter seg fast ved fiske i tett vegetasjon. Grubs Dette er de vanligste jiggene (kalles gjerne jigghaler på norsk) som kjennetegnes av en tykk forkropp og en (eller to eller fire) U-formet hale som svømmer i vannet. Grubs med 2 eller 4 haler kan imitere krabbe eller kreps, mens de med en hale i fiskefarger faktisk kan imitere småfisk bra i vannet, til tross for at de ikke likner særlig på land. Shads De tre øverste på bildet er shad-jigger, som etterlikner småfisk. De har en roligere svømmebevegelse der halen slår fra side til side, som hos en svømmende småfisk. Det vanligste er å feste shadjigger på en enkeltkrok slik at denne stikker opp av ryggen ca midt på småfisken. Det finnes også shadjigger som leveres ferdig med to treblekroker, en i hodet og en like foran den smaleste delen av halen, slik engelske gjeddemeitere fester agnfisk til metoden wobbled dead bait. Til de fleste former for bruk passer det med en enkeltkrok opp av ryggen, som vist øverst til venstre på bildet (en Storm Wildeye Swim Shad som leveres

2 ferdig med innlagt vekt og krok). Både norske og særlig svenske havfiskere har de siste årene hatt stor suksess med store (23-31 cm lange) shadjigger på store jigghoder etter torsk, sei og kveite i Nord-Norge. Fangster av kveite på dorgede magnumwobblere og store shadjigger kan tyde på at agnet pilk ikke nødvendigvis er det ideelle agn til låvedører. Worms Worms er som navnet tilsier markliknende lange og tynne jigger. De finnes både med og uten hale, og som imitasjoner av blant annet børstemark, sandmark, duggmark, ål, sil og andre småfisk. Ulike måter å feste en liten worm til kroken på er vist på bildet til høyre. Hvis kroken sitter for langt unna halen kan man oppleve at fisken bare smånapper i halen og ikke blir kroket. Denne oppførselen er typisk for småabbor og småtorsk, større abbor og torsk suger gjerne i seg en cm lang worm før du rekker å gjøre tilslag. Gjedde og lyr kommer gjerne bakfra og angriper jiggen fra siden i det de snur og kroker seg selv. Hvis kroken sitter helt bakerst i wormen og fisken hugger mot fremste del av wormen kan man sveive opp en jigg med knute på seg der kroken er skjult i midten. For små wormjigger som de to øverste ville jeg normalt festet kroken i en posisjon midt mellom de to som er vist. For større worms med større haler ville jeg latt en enkeltkrok stikke ut av bakerste del av forkroppen. Det er ingen grunn til å ikke forsøke med to kroker, en bakerst og en nesten helt fremme, da skulle man være ganske trygg på å kroke fisken uansett hvordan den hugger. Aberdeenkroker er ideelle til worms siden de er tynne i godset, skarpe og har lange skaft som gjør det enklere å træ på wormen. Hvis du synes det er vanskelig å få trædd wormen på kroken når hele kroken er inne i den er det bare å presse spissen ut, dra hele kroken ut av kroppen, og begynne på nytt å træ kroppen på fra der du dro ut kroken først. Andre Storm har de siste få årene kommet med mange svært naturtro jigger som imiterer bestemte fiskearter og andre byttedyr som reke og krabbe. Amerikanske bassfiskere (lakseabbor) har vært svært oppfinnsomme i bruk og utvikling av fantasifulle jigger, både rene fantasifostre og imitasjoner av kreps, salamander, igler, frosk, mus, ulker/kutlinger og blekksprut. Mye av dette vil nok fungere her hjemme til abbor, gjedde, gjørs og ørret, men jeg har foreløpig klart meg utmerket med de tre typene jigger, grubs, shads og worms. Men om man har lyst til å eksperimentere er det bare å shoppe i vei på nett fra USA! Riggtyper Med jigghode Når ordet jigg nevnes tenker nok de fleste først på et jigghode med en grub på, som fiskes rykkvis langs bunnen etter torsk eller abbor. Tradisjonelt fiske etter torsk og abbor med jigg kan man lese om andre steder på fiskersiden.no, men det er ingen grunn til å kun bruke jiggen nær bunnen! Å fiske en jigg pelagisk eller i overflaten kan være minst like effektivt som sildesluk eller skjesluk til fisk som sei, lyr og makrell. Selv om det finnes jigghoder som gir jiggen en sideveis bevegelse, gir de tradisjonelle kulehodene ingen sideveis gange, og man

3 bør gjerne bruke stang og snelle mer aktivt når man fisker en jigg enn en sluk eller wobbler, som gjerne fisker mer av seg selv. Hvor raskt jiggen synker bestemmes selvsagt av forholdet mellom tyngden på jigghodet og størrelsen på gruben, til kaldt vann kan det for en del arter være en fordel med et litt lettere jigghode siden jiggen da synker saktere under stopp i innsveiving. På treblekroken På bildet til venstre er treblekroken først fjernet fra splittringen, så er øyet på treblekroken dyttet inn i kroppen på gruben like over der halen starter, og så ført gjennom kroppen og ut øverst der man vanligvis ellers stikker kroken på et jigghode inn. Treblekroken med grub på er så festet til splittringen igjen. På bildet til høyre er tre grubs trædd på treblekroken på samme måte som når man trær de på et jigghode, dette gir enormt mye liv i vannet, en idè til krabbefargede pilker eller store sluker som fiskes langs bunnen etter torsk? Jeg har hatt god erfaring med varianten til venstre, en sildesluk eller pilk får en utrolig levende gange i vannet, og nærmest lyser av liv sammenliknet med en pilk uten. Med en grub på treblekroken vil en pilk eller sluk synke litt saktere enn ellers på grunn av økt vannmotstand. Dette er sjelden noen fordel når man pilker fra båt, men en mer levende pilk kan gi flere hugg på nedslippet. Man kan ha fordel av at sluken synker saktere ved fiske fra land på relativt grunne områder, for eksempel etter gjedde og torsk om våren. Skjesluker med svært vinglete gange, som for eksempel Møresilda, får en mye roligere gange med en grub på slep, noe som kan være en fordel til treg ørret eller sjøørret i kaldt vann. I lakseelver vil en skjesluk med en grub synke saktere og ikke så lett sette seg i bunnen om det er grunt, dessuten vil sluken din sannsynligvis skille seg kraftig ut fra de noen titalls andre variantene laksen kanskje har sett! Egen erfaring tilsier at særlig lyr og torsk er glade i en flagrende grub og hugger hissigere og villigere på pilker med en grub på treblekroken. Opphenger Ikke noe hokus-pokus her, enkeltkrok er i de fleste tilfeller mer enn godt nok, ikke noe behov for treblekrok på opphengere. En metode tidligere omtalt av flere kjente fiskeskribenter er å bruke to jigghoder med grubs med 0,5 til 1 meter mellom. Til fisk som ofte opptrer i stim eller små grupper, som særlig abbor, kan man ofte få to og to fisk. Ofte får man enten ikke napp på kastet, eller to om gangen. Det kan virke som om fisken blir misunnelig, og hvis først en abbor napper, gjør en annen det også. Ulempen er at fisken gjerne kjemper mer mot hverandre enn mot stanga, og at man ofte må gå litt opp i fortomstykkelse hvis det er snakk om større fisk.

4 Det er særlig ved sjø- og havfiske fra båt jeg synes jigger tidvis har vært suverent overlegne alle andre kunstagn. Jeg bruker vanligvis to opphengere, og den øverste er nær nesten alltid forbeholdt en 3 eller 4 Berkley Power Grub i fargene enten hvit eller sølv/hvit. Min erfaring er at sei, lyr, torsk og makrell nesten alltid foretrekker disse jiggene fremfor pilken eller den andre opphengeren hvor jeg gjerne har en mørkere worm-jigg, en gummimakk eller en saltvannsflue. Andre arter jeg har fått i sjøen på disse jiggene er hvitting, hyse, uer, lusuer, berggylte, blåstål, kolmule, lange, brosme, horngjel og knurr. Hvite eller sølvfargede jigger synes enormt godt i vannet, og kan derfor være fornuftig som attraktorer ved dorging etter de fleste aktuelle saltvannsfisk, og hvorfor ikke sjøøret også? Den eneste ulempen med Berkleys luktjigger er at de er så myke at de tidvis ikke holder mer enn 1-5 fisk avhengig av artens tannsett, mens en gjedde kan lage totalvrak av jiggen, kan den holde drøssevis av abbor eller makrell. Napper småseien som besatt på hva som helst er det selvsagt bortkastet å bruke myke, relativt dyre jigger. En annen type opphenger jeg har hatt stor suksess med til nettopp lyr er 6-8 lange wormjigger i mørke eller dempede farger, særlig motor oil har en helt spesiell glød i vannet, som også abbor ser ut til å være spesielt glade i. Lyr er ofte mer lunefull enn torsk, og hvis de ikke vil ha store pilker i sølv eller skrikende fluorescerende farger, kan en lang, slank og mørk wormjigg som opphenger være det som skal til for å få fisk. Har flere ganger opplevd å se fisk på ekkoloddet i det jeg driver over skrenter, men ikke fått napp på pilk, gummimakk eller andre opphengere i skrikende farger. Bytte til mørke wormjigger har ofte gitt napp på neste driv! Texas rig Den mest brukte måten å fiske jigg på blant amerikanske bassfiskere, og det egner seg bedre med et løst glidende søkke like foran en wormjigg enn et jigghode med en krok som du kanskje bare klarer å træ en liten del av jiggkroppen på. Fordelen med Texas rig er at du kan fiske jiggen veldig livlig opp og ned i vannlaget, eller la den hoppe langs bunnen, uten å trenge et stort jigghode. En mulig ulempe er at et tungt søkke og myk jiggkropp kan gi krøll på jiggkroppen hvis man ikke bruker en myk kastebevegelse. Carolina rig Min absolutte favoritt til å fiske wormjigger. De to eneste ulempen er at du ikke har like god direkte kontakt med kroken som ved bruk av Texas rig eller jigghode, og du kan ikke fiske den like hissig opp og ned i vannlaget. At du ikke har like god direkte kontakt kompenseres av at jigger er myke og fisken gjerne tygger på den eller forsøker å svelge den fordi den kjennes som noe levende og spiselig i motsetning til en sluk av metall. Den største fordelen er etter min mening at jiggen beveger seg mye mer som et byttedyr, tenk på hvordan en liten ål,

5 en børstemark eller liten fisk egentlig beveger seg i vannet. Ved spinnstopp vil også jiggen sveve eller synke svært sakte ved bruk at Carolina rig, mens den vil stupdykke hvis den fiskes på Texas rig eller jigghode. Det ser nok mer naturlig ut at jiggen svever i vannet ved spinnstopp enn at den stupdykker, men det finnes selvsagt ingen fasit på hva som er mest effektivt til forskjellige arter i ulike situasjoner. Jo lenger fortom mellom søkke og jigg, jo mer rett frem i vannet vil jiggen bevege seg. Et godt tips til vanskelig bunn kan være å træ litt rig foam (flytende skumplast), en stor nappindikator til fluefiske med nymfer eller en bitteliten dupp rett foran jiggen. Mens søkket danser på bunnen og sørger for bunnkontakt, vil den flytende jiggen bevege seg cm over bunnen avhengig av hvor lang fortom du har fra søkket til jiggen, og hvor raskt du sveiver inn. Dette kan også være verdt et forsøk i kaldt vann når fisk som ørret og gjedde nærmest står og sturer nær bunnen, og ikke vil svømme langt etter et raskt bytte. Siden du uansett bruker en virvel i Carolina rigen faller det helt naturlig å knyte fortommen av tykkere sene hvis det er gjedde man fisker etter. Husk også gummistopper mellom virvel og søkke for å beskytte knuten! Rema-rig Det enkleste er ofte det beste heter det i reklamen, og Remariggen min er egentlig bare en forenklet Carolina rig der man ikke har noen virvel, gummistopper eller glidende søkke, bare jiggkropp, Aberdeenkrok og 1-4 SSG-hagl. Selv har jeg brukt denne til å utforske de nedre delene av Drammenselva på jakt etter abbor. Her er det mye vanskelig bunn, man mister mye utstyr, og det er ergerligere å knyte tre knuter enn en når man får bunnapp på første kastet. Du lærer dessuten mye om dybde- og bunnforholdene med denne metoden, samtidig som du fisker effektivt med billig redskap. Det er selvsagt en ulempe om man setter fast mange blyholdige splitthagl i vanskelig bunn. Weedless Amerikanske bassfiskere fester ofte kroken litt annerledes når de bruker Texas eller Carolina rig enn hva jeg har vist på bildene, grunnen til dette er at bass kan stå i svært tett vegetasjon hvor en fri krokspiss lett ville hekte seg fast i planter. Løsningen på dette er å bøye til en Aberdeenkrok som vist på bildet, og feste den som vist. Du kan selvsagt også feste kroken på samme måte lenger bak på jiggkroppen. Det sier seg selv at dette egner seg best for svært myke jiggkropper som Berkley Power Worm siden det blir enda vanskeligere å kroke fisken om krokspissen er gjemt inne i en relativt hard jiggkropp. Du får også kjøpt egne kroker spesielt for å fiske weedless, men hittil har ikke jeg følt behov for dette. Det kan jo selvsagt være fornuftig ved fiske etter torsk eller lyr i tett tangskog, eller etter abbor og gjedde i tett sommervegetasjon. Imidlertid starter problemene med vegetasjonen gjerne etter at fisken er kroket, ikke før! En siste kommentar er at dette kanskje kan være en løsning for å komme seg gjennom lag med småsei som ikke napper like hardt og brutalt som stortorsk og storsei som eventuelt befinner seg under småseistimen. Med bom og slep på havet

6 Som nevnt i Cato Bekkevolds artikkel om sei og lyr kan en gummimakk, apex eller jigghale fiskes etter en bom med godt resultat til sei. Det er ingen grunn til ikke å forsøke for eksempel en mørk wormjigg på en fortom etter bommen etter lyr. Storm Wildeye Swim Shad har vært suveren til torsk og lyr de få gangene jeg har forsøkt den, og den lurte også en abbor på 950 gram i Steinsfjorden sist sommer under gjeddefiske, rett og slett en suveren fiskefanger! Den egner seg imidlertid ikke i enden av snøret på havfiske fordi den er for lett og ikke synker raskt nok, ei heller egner den seg særlig godt som opphenger på grunn av den innlagde vekten som lett vil gjøre at opphengerne hekter seg fast i hverandre eller pilken. Derimot vil Storms Wildeye Swim Shad på en fortom etter en bom kunne være en kombinasjon som lett kan brukes på større dyp og i sterk strøm. Også til ørret! En hånd i været de som har gjort seriøs satsing etter ørret med jigg! Ikke mange som har gjort det nei, og ei heller undertegnede. Som sportsfiskere er vi ofte konservative og bundet av inngrodde oppfatninger om hva slags kunstagn som skal brukes til ulike arter i den og den situasjonen. Hvorfor i all verden brukes ikke jigg mer til ørret? Større ørret i skogstjern har gjerne salamander, igler, kreps, småfisk, øyenstikkernymfer, mus og frosk på menyen og jigger i ulike former kan imitere alle disse byttedyrene. Grubs fisket hoppende langs bunnen burde kunne provosere en opportunistisk ørret, eller minne den om kreps eller store øyensikkernymfer. Worms på Texas rig kan etterlikne igler og det finnes egne salamanderliknende jigger med stor hale og fire små bein som kan fiskes på Carolina rig. Om ørret spiser salamander? Hvis de får sjansen, ja! Jeg har fått ørret på 750 g med 10 små salamandere i en sprekkfull magesekk. Til treg ørret tidlig vår eller sen høst kan en forsøke fargesterke grubs eller worms fisket sakte med Carolina rig og skumplast, liten dupp eller stor nappindikator foran jiggen for å løfte den opp fra bunnen. Prøvd jigg etter sjøørret? Hvorfor ikke? Særlig i perioden rundt børstemarksvermingen kan vanlige mørke wormjigger og de ennå mer naturtro børstemarkimitasjonene på Carolina rig være overlegent alle andre kunstagn. I kaldt vann kan samme metode som foreslått til ørret forsøkes. De fleste av oss har nok opplevd at sjøørret bare følger rolig etter det vi har i boksen av sluker, flue og wobblere. Hvorfor ikke prøve en svømmende jigg en meter under overflaten? Eller sette en liten grubhale på treblekroken for å gi skjesluken en roligere gange, men med enda mer inntrykk av liv. Jeg har nevnt det før, men gjentar det: det er ingen grunn til at jigger bare skal fiskes langs bunnen, prøv de også midt i vannet eller tett oppunder overflaten. Virker luktstoffer? Har møtt mange som er skeptiske til luktstoffene, men egen erfaring med luktstoffer har vært svært positiv. Eneste problem er at fisken tror det er mat slik at den sluker jiggen så raskt at det kan være vanskelig å sette den ut igjen! Har faktisk kroket flere abbor i magesekken når jeg har fisket med Berkleys 4 Power Worm på Carolina rig, til tross for at jeg har sveivet rolig og jevnt inn. At fisken rekker å sluke så raskt at den har deler av jiggen i magesekken før

7 jeg kjenner den i stanga sier enten noe om hvor sløv jeg er som fisker, eller hvor sikker fisken er på at dette er noe spiselig! Jeg har også gjort noen litt uvanlige fangster på luktimpregnerte jigger som Berkleys, som jeg aldri har vært i nærheten av med vanlige jigger uten lukt. Her følger en liste over artene jeg har fått på jigg med tross alt ikke all verdens fiskeerfaring: abbor 1380 g, brasme 2250 g, gjedde 5000 g, mort ca 250 g, sik ca 300 g, stam 900 g, vederbuk 1100 g, berggylte ca 950 g, blåstål 400 g, brosme ca 1000 g, horngjel 250 g, hvitting ca 800 g, hyse 2300 g, knurr ca 200 g, kolmule 155 g, lange 1600 g, lusuer 200 g, lyr 2500 g, makrell 900 g, sei 4700 g, skrubbe 300 g, sypike ca 100 g, torsk 3800 g og uer 650 g. Men som ved alt annet fiske: det viktigste er at du selv har tro på agnet ditt!