Møteinnkalling Trondheim seniorråd. Sakliste

Transkript

1 Trondheim kommune Møteinnkalling Trondheim seniorråd Møtested: Møterom A, 1.etasje Møtedato: Tid: 10:00-00:00 Eventuelt forfall meldes til tlf eller Varamedlemmer møter etter nærmere avtale. Sakliste Pkt. 1 Godkjenning av innkalling og sakliste Pkt. 2 Godkjenning av protokoll fra møte Pkt. 3 Melding av spørsmål/saker til eventuelt Pkt. 4 Livsynsnøytrale seremonirom i Trondheim v/rune Kjenstad og Trygve Jensen (ca. kl ) Pkt. 5 Forebyggende treningsgrupper for seniorer v/sylvi Sand (ca. kl ) Pkt. 6 Merforbruk i Trondheim kommune; følger for eldreomsorgen? (ca. kl ) Pkt. 7 Seniorrådets eventuelle deltakelse i brukerråd for hjemmetjenestene Pkt. 8 Eldres dag 1.oktober: Aldersvennlig by. Oppnevne person til arbeidsgruppe Saksnr. PS 11/15 PS 10/15 Tittel Arkiv:15/5232 Strategisk plan for utviklingshemmede Arkiv:15/10942 Årsrapport Ombudet Møteinnkalling, Trondheim seniorråd,

2 Trondheim kommune Saksframlegg Til uttalelse i rådene: Strategisk plan for utviklingshemmede Arkivsak.: 15/5232 Forslag til vedtak: Bystyret vedtar den strategiske planen for utviklingshemmede med følgende punkter: 1. Mål og strategier slik de fremstår i den strategiske planen. 2. Rådmannen vurderer behov for nye boliger i forbindelse med budsjett- og økonomiplanarbeidet. 3. Rådmannen vurderer behov for nye plasser i aktivitetstilbud i forbindelse med budsjett- og økonomiplanarbeidet. 4. Rådmannen evaluerer retningslinjene for søknadsbehandling av bolig. 1. Innledning Det er i løpet av de siste årene avdekket flere utfordringer innenfor de tjenesteområder som yter tjenester til utviklingshemmede. Som et svar på disse utfordringene, har rådmannen innhentet innspill fra tillitsvalgte, interesseorganisasjoner, brukerråd og eksterne samarbeidsparter for å utarbeide strategisk plan for voksne utviklingshemmede for Planen har vært på høring, og rådmannen har mottatt høringssvar og innspill som er innarbeidet i vedlagte plan. Planen foreslår mål og strategier som kan forsøke å løse nåværende og fremtidige utfordringer. I løpet av de siste årene har Stortinget gjennom vedtak rettet søkelys mot utviklingshemmedes situasjon i kommunene ved å stille følgende spørsmål: Har personer med utviklingshemming likeverdige levekår? Behandles personer med utviklingshemming som likestilte samfunnsborgere? Er det lagt til rette for deltakelse i samfunnet, kulturliv? Hvordan ivareta retten til selvbestemmelse? Tilbyr samfunnet nødvendig beskyttelse? Får personer med utviklingshemming den bistand og helsetjenester de trenger? Får de utvikle og videreføre sin egen evne til kommunikasjon og samspill med andre? Får de vedlikeholdt innlærte ferdigheter fra videregående skole? I juni 2013 sluttet Norge seg til FN konvensjonen: Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen har et ti -talls artikler som har direkte konsekvenser for offentliges behandling av utviklingshemmede. Strategiplanen for voksne utviklingshemmede legger til grunn statlige føringer, artiklene i FN-konvensjonen og St. meld. Frihet og Likeverd om mennesker med utviklingshemming, samt politiske vedtak fra formannskapet og bystyret i Trondheim. Planen Saksfremlegg - arkivsak 15/ / 15

3 Trondheim kommune definerer mål og strategier innenfor områdene; Livsfaser med bakgrunn i kjente utfordringer; overgang fra ungdom til voksen, utflytting fra familiehjemmet, verdig voksenliv og verdig alderdom. Habilitering og mestring; fra videregående skole til arbeid og meningsfylte aktiviteter tilpasset individuelle behov, alminnelige kultur- og fritidsaktiviteter og ferie. Implementere utviklingsfremmende helse- og omsorgstjenester i organisasjonen og legge til rette for fagutvikling. Rådmannen foreslår at bystyret vedtar planens mål og strategier og at rådmannen bes om å vurdere behovet for boliger og aktivitetstilbud i forbindelse med budsjett- og økonomiplanarbeidet. Rådmannen foreslår at retningslinjene for søknadsbehandling av bolig evalueres. 2. Fakta Tidligere politiske relevante vedtak for saksfremlegget: I forbindelse med behandling av Trondheim kommunes handlings- og økonomiplan for i sak 13/43571 ble bl.a. følgende vedtatt: Sentrum - Venstrepartiene har som målsetting å avvikle boligkøen for mennesker med psykisk utviklingshemming i løpet av perioden. Formannskapet, arkivsak: 14/29027 Avvikling av boligkø for personer med psykisk utviklingshemming ble følgende vedtatt: Formannskapet tar sak om avvikling av boligkø for personer med psykisk utviklingshemming til orientering. Den lovede saken må drøfte og tydeliggjøre tidsfrister for tilbakemelding på søknad og saksbehandlingstid, slik at prosessen blir så enkel som mulig for både søker og saksbehandler. Den bør også gjennomgå kriterier for tildeling av bolig, rutiner for hvor lang tid i forvegen det kan søkes på bolig og eventuelt vilkår for å kunne takke nei til tildelt bolig. Kommunen bør ha rutiner for å informere søkere om muligheten for å søke flytting til annen bolig, dersom det bygges nye bofellesskap eller på andre måter blir ledige boliger. Saken må sendes til politisk behandling før budsjettet for 2015 legges frem. Formannskapet viser til at behovet for boliger for personer med psykisk utviklingshemming ikke ser ut til å være dekket i inneværende økonomiplanperiode. Formannskapet ber rådmannen sørge for at det settes av tilstrekkelig ressurser til nytt bofellesskap i handlings- og økonomiplan Formannskapet arkivsak: 14/48501; Retningslinjer og søknadsbehandling for bolig i bofellesskap for personer med psykisk utviklingshemming ble følgende vedtatt: 1. Det skal søkes om bolig når boligbehovet er reelt, og det skal i utgangspunktet gis ett boligtilbud. 2. Boligtilbudet skal gis så snart som mulig etter vedtak om bolig, og målsettingen må være at alle skal ha fått et boligtilbud innen seks måneder. 3. Det skal gis større muligheter for bytte av bolig i bofellesskap. 4. Veilederen i retningslinjene får følgende tillegg: Helse- og velferdskontoret har ansvar for at det blir en tett dialog med personer med psykisk utviklingshemming i forkant av søknad om bolig i bofellesskap, og helse- og velferdskontoret skal også sørge for en god prosess for flytting til egen bolig. Koordinator i ansvarsgruppen skal ha en sentral rolle i denne prosessen. 5. I forkant av boligvedtak skal det tas en kartlegging av søker som skal danne grunnlag for vedtak om bolig, og ved tildeling av bolig skal det foretas en ny kartlegging som skal danne grunnlag for det tjenestebeskrivende vedtaket. Saksfremlegg - arkivsak 15/ / 15

4 Trondheim kommune 6. Tillegg til retningslinjenes pkt 8: Der hvor personer med psykisk utviklingshemming som har bolig i bofellesskap får behov for bytte av bolig med bakgrunn i brukersammensetning, type bolig, bomiljø og bydel, skal det likevel legges vekt på å imøtekomme ønske om bytte av bolig. 3. Arbeidsprosess - høringssvar I arbeidet med planen har rådmannen arrangert work-shop to ganger for å få innspill til mål og strategier fra representanter fra brukerorganisasjoner, bruker, pårørende, ansatte, tillitsvalgte, NTNU, HiST, Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) og Habiliteringstjenesten for voksne. Det ble orientert om utkast til plan i KFU i februar Rådmannen har mottatt høringssvar fra; NFU, NTNU, Habiliteringstjenesten for voksne, NAKU, Autismeforeningen og Brukerråd for enhetene i Bo- og aktivitetstilbud. Alle høringssvarene berømmer den gode prosessen med involvering av aktører som planen skal omhandle, og de fleste er fornøyd med planens mål og strategier. Flere har påpekt noen områder som bør utdypes, mens enkelte har savnet noen områder. Rådmannen har vurdert alle høringssvarene, og de aller fleste er nå innarbeidet i planen. Flere høringsinstanser uttrykker misnøye med vedtatte retningslinjer om søknadsbehandling for bolig og mener at retningslinjene handler blant annet om at en kun får ett tilbud, og at en mister plassen i køen om en takker nei. Dersom det er slik, mener de at det vil være i strid med de grunnleggende prinsippene som planen løfter fram. Det er en betydelig risiko for at en slik retningslinje blir praktisert i strid med prinsipper om medvirkning, selvbestemmelse og en bolig som er egnet for personen. For å unngå uklarheter i nevnte retningslinjer, vil rådmannen evaluere retningslinjene slik at det er samsvar mellom planens verdi om brukermedvirkning og prinsipper for søknadsbehandling av bolig. Rådmannen har i møte med NFU gått igjennom høringssvarene og vist til endringer i foreliggende plan. 4. Målgruppen utviklingshemmede Utviklingshemning er en betegnelse på medfødt eller tidlig ervervet kognitiv svikt for en rekke ulike tilstander eller diagnoser. Felles kjennetegn er at evnen til å lære og til å klare seg i samfunnet, er redusert. Dette krever tilrettelegging og bistand. Denne svikten fører til at funksjoner som tenking, oppmerksomhet, hukommelse, læring og språkforståelse er redusert. Det er tre diagnostiske kriterier for å kunne gi den medisinske diagnosen psykisk utviklingshemmet: redusert mental funksjon, mangelfull tilpasning og at tilstanden har vist seg før personen har fylt 18 år. Det medisinske fagfeltet klassifiserer psykisk utviklingshemming i fire kategorier; lett psykisk utviklingshemming(iq=50-69), moderat psykisk utviklingshemming(iq=35-49), alvorlig psykisk utviklingshemming(iq=20-34) og dyp psykisk utviklingshemming(iq= under 20). 2.1 Antall utviklingshemmede Trondheim kommune mottok i 2014 rammetilskudd for 485 utviklingshemmede. Av disse gir helse og velferd tjenester til 310 personer med diagnosen psykisk utviklingshemming over 18 år i botiltak og tilstøtende leiligheter(nærhet til base), mens 238 har aktivitetstilbud på dagtid. Erfaringer fra de siste fem årene viser at det i gjennomsnitt overføres årlig nye brukere fra barne- og familietjenesten til helse- og velferd. 5. Utfordringer 4.1 Boligkø I februar 2013 var det registrert 50 brukere på venteliste for bolig og tjenester. Bystyret har bedt Saksfremlegg - arkivsak 15/ / 15

5 Trondheim kommune rådmannen om å sørge for at alle de 50 får bolig innen utgangen av I tillegg har formannskapet vedtatt målsetning om at ingen skal vente mer enn 6 måneder på bolig. En ny gjennomgang av ventelisten av februar 2013 viste at denne var redusert til 12 personer pr november Fra februar 2013 til har det kommet til 14 nye personer på ventelisten. Per mars 2015 venter til sammen 26 personer på bolig med tjenester. I tillegg er det 13 personer som venter på å få bytte til annen bolig/bofellesskap. Innenfor dagens planer for boliger kan 12 personer fra ventelisten fra forvente å få bolig innen utgangen av Personene som har kommet på venteliste etter (14 personer) må sannsynligvis vente til 2018 før alle har fått bolig. I økonomiplanperioden er det lagt inn fire nye bofellesskap for utviklingshemmede. Det legges opp til ni leiligheter per bofellesskap og i alt 37 nye leiligheter. Samtidig avvikles uhensiktsmessige bofellesskap på i alt ti leiligheter, slik at det blir en netto økning på 27 nye leiligheter. Vi har budsjett for 5,1 millioner kroner i 2015 økende til 21,3 millioner kroner i handlingsplanen frem mot Det satses fortsatt på andre typer boliger enn bofellesskap, dvs. boliger i nærhet til personalbase som bruker kan eie eller leie. Budsjettet er styrket med ressurser til brukere som kan ha bolig i nærheten av personalbase. Det er også lagt inn finansiering til å gi tjenester til brukere som kjøper private boliger eller bygger private bofellesskap uten personalbase. Det er budsjettert med 5,1 millioner kroner i 2015 økende til 11,6 millioner kroner i Erfaringstall viser at i gjennomsnitt trenger 6, av 14/15 årlige nye brukere fra barne- og familietjenesten, leilighet i bofellesskap med tilgang på hjelp hele døgnet hvert år, mens ca 4 trenger bolig med base med eventuelt punktvise tjenester. Ca 4 brukere kan bo i ordinære leiligheter med hjelp fra Hjemmetjenesten. Erfaringer fra de siste fem årene viser at det årlig frigjøres i gjennomsnitt 10 leiligheter i botiltak. 4.2 Avvikling av boligkø Dersom vi skal redusere antall personer som står i ventekø til bolig og følge opp målet om inntil 6 måneders ventetid på bolig og tjenester, må det etableres nye leiligheter i I Ingeborg Ofstads vei er 3 boliger à 5 leiligheter under oppføring og ferdigstilles høsten Boligene er planlagt for ordinær utleie. Ved å benytte disse leilighetene til utviklingshemmede som står på venteliste til bolig med tjenester (26 personer) kan det være en mulighet til å nå målet om inntil 6 måneders ventetid på bolig samt redusere ventekø på bolig. Det er lagt til rette for å etablere tjenesteareal og fellesareal i to av leilighetene. Alle leilighetene er i risikoklasse 6. Det er ikke budsjettert driftsmidler til å starte et slikt prosjekt i Dersom tiltaket skal realiseres, vil det koste ca 5 mill for å yte hjelp til 13 brukere fra høsten I 2016 vil kostnaden utgjøre ca 17 mill. Det er ikke økonomi til å gjennomføre dette i 2015, og det vises til FO 0023/15, hvor formannskapet ble informert om at helse- og velferd fikk et betydelig merforbruk i For å redusere merforbruket innenfor området til utviklingshemmede vil rådmannen vurdere å tilby boligene til brukere med utviklingshemming som i dag bor i bofellesskap, og som ønsker å flytte til annen bolig, alternativt også vurdere om noen boliger bør benyttes til brukere som i dag mottar tjenester i egne boliger (ene-tiltak). Rådmannen vil utrede og vurdere hvem som skal tilbys bolig i Ingeborg Ofstads vei og legge frem sak om dette til formannskapet før sommeren Aktivitetstilbud Aktivitetstilbudene har de siste årene i større grad blitt tilrettelagt som gruppeaktivitet. De fleste utviklingshemmede profiterer på å få være sammen med andre når de er på aktivitets-tilbud. Når Saksfremlegg - arkivsak 15/ / 15

6 Trondheim kommune utviklingshemmede er i en fungerende gruppe, er de fleste utviklingshemmede avhengig av individuell hjelp deler eller hele tiden når de er i gruppen. Erfaringer viser at noen personer med store funksjonsnedsettelser ikke nyttiggjør seg gruppetilbudet når den individuelle hjelpen tas bort. Flere utviklingshemmede har en individuell plan som krever individuelle tilbud i tillegg til gruppetilbudet. Det er fortsatt mangel på varig tilrettelagte arbeidsplasser (VTA plasser), da det er 19 personer som står på venteliste per desember Fordi NAV heller ikke vil opprette nye VTO plasser i 2015, vil vi forsøke å legge til rette for flere alternative arbeidsplasser/- opplæring i aktivitetstilbudene, slik at den utviklingshemmede kan vedlikeholde og utvikle sine evner og ferdigheter etter videregående skole. For disse brukerne kan aktivitetstilbudet inngå som en del av habiliteringen. Felles for alle som mottar habiliteringstilbud er at de trenger planlagte, sammensatte og samordnede tjenester for å nå sine egne mål. Erfaringer viser at det også frigjøres ca 8-10 aktivitetstilbudsplasser per år. Når vi korrigerer for nye brukere fra barne- og familietjenesten, vil det være behov for 5-7 nye aktivitetsplasser per år. 4.4 Fagdekning Enhetene innenfor Bo - og aktivitetstilbud har god fagsammensetning, hvor 33,6 % har høgskoleutdanning. 50 % har fagutdanning, mens det er 16 % som mangler formell utdanning. Rådmannen foreslår at andelen med høgskoleutdanning bør økes til 40 %. 6. Mål og strategier Det er utarbeidet mål ved ulike livsfaser for utviklingshemmede og mål for implementering av utviklingsfremmende (faglig forsvarlige) helse og omsorgstjenester, samt tilpasset innhold i aktivitet - og fritidstilbudet. OVERGANG FRA UNGDOM TIL VOKSEN Resultatmål 1: Bruker har individuell plan for koordinering av sammensatte og kritiske overgangsfaser i livsløpet. Resultatmål 2: Den individuelle planen er revidert når bruker fyller 18 år. Strategier Helse og velferdskontor(hvk) mottar to ganger per år oversikt fra Barne- og familietjenesten(bft) over antall brukere med utviklingshemming som fyller 16 år. Oversikten skal vise diagnose med tilleggsproblematikk, type tjenestebehov, omfang av tjenester og en karriereplan. Ved 16 år legges det en karriereplan som inneholder utviklingsmål, utflytting fra foreldrehjemmet, arbeid eller eventuelt aktivitetstilbud, basert på brukers selvbestemmelse. Det oppnevnes koordinator som er ansvarlig for å koordinere tjenester og ressursbehov. o Barne- og familietjenesten sørger for informasjon til HVK om brukers(15 år) behov for antatte tjenester som voksen for å ivareta kontinuiteten i tjenestene og hjelpemidlene. o Ansvarsgruppens medlemmer skal representere både barne- og familietjenesten og helse- og velferd. Disse har oppdatert kunnskap om tilleggssykdommer til brukeren og har kontakt med habiliteringstjenesten for barn og voksne, samt samarbeid med nasjonale kompetansesenter og kunnskapsmiljøer. Saksfremlegg - arkivsak 15/ / 15

7 Trondheim kommune o BFT sammen med HVK gjennomfører samtale med bruker(16 år)/pårørende som en forberedelse til utflytting fra foreldrehjemmet eller eventuelt hvordan man kan legge til rette for å bo i foreldrehjemmet lengre. o Brukermedvirkning sikres i alle prosesser ved vurdering av tjenestebehov. Familien og/eller omsorgspersonen(e) sikres tilpassede avlastningstiltak i eget hjem og/eller avlastningsbolig gjennom enkeltvedtak. Ansatte har god kompetanse i kommunikasjon med bruker/pårørende. Rollen og ansvaret til koordinator er tydelig definert og har en felles benevnelse. Ansvarsgruppen videreføres /etableres. I rimelig tid før avslutning av videregående skole skal det fattes vedtak om dagaktiviteter og tjenestebehov etter endt skolegang og i samarbeid med NAV. FLYTTING TIL EGEN BOLIG Resultatmål 3: Utviklingshemmede brukere som har fått vedtak om bolig og tilrettelagte tjenester skal ikke vente mer enn seks måneder. Strategi Bruker/pårørende gis informasjon om aktuelle boligformer, finansieringsmåter og type tjenester det året bruker fyller 18 år eller tidligere dersom det er behov for dette. Nytt tjenestebehov skal fastsettes ved endt skolegang og tjenestebehovet etter utflytting fra foreldrehjemmet skal utredes. Tjenestemottaker og pårørende medvirker i hele prosessen før det fattes vedtak om type bolig og tjenester. Ved valg av bolig skal det legges vekt på brukers ønsker. Retningslinjer fra 14/ om søknadsbehandling for bolig i bofellesskap for personer med psykisk utviklingshemming følges. Det legges til rette for boligkarrierer ut fra brukers funksjonsevner. Nye bofellesskap skal bygges slik at de faller naturlig inn i nabolaget og fremstår som en bolig. UTVIKLINGSFREMMENDE TJENESTER Resultatmål 4: Personer med utviklingshemming har et tjenestetilbud som er tilpasset deres behov. Hver utviklingshemmede bruker har en koordinator som sørger for nødvendig oppfølging og sikrer samordning av tjenestetilbudet. Strategi Alle ansatte har ansvar for å melde fra om den utviklingshemmedes behov for individuell plan (IP) og koordinator. Alle brukere har primærkontakt. Alle brukere har koordinator for individuell plan (IP). Minimum 40 prosent av ansatte i hver BOA enhet har høgskoleutdanning innenfor helseog sosialutdanning. Saksfremlegg - arkivsak 15/ / 15

8 Trondheim kommune Individuell plan og/eller tilsvarende plan evalueres av ansvarsgruppen minimum en gang per år. Metodene som anvendes i tjenesten er basert på erfaring og anerkjent forskningskunnskap. Utvikle samarbeid med høgskole/universitet om evaluering og utvikling av metoder for å implementere beste praksis. Helse og velferd oppretter egen BOA skole (bo- og aktivitetstilbud) for ansatte, tjenestemottakere og pårørende med regelmessig undervisning. Alle ansatte skal ha basiskompetanse, samtidig som den enkelte ansatte også har spesifikk kunnskap i forhold til utfordringer den ansatte vil møte. Ansatte har god kunnskap som bidrar til gode helse- og omsorgstjenester. Heltidskultur som bærer preg av utviklingsfremmende relasjoner. Det opprettes ett byomfattende fagnettverk innenfor generelle samspillferdigheter, kommunikative metoder (alternativ supplerende kommunikasjon (ASK) og sansestimulering for utviklingshemmede. Velferdsteknologi som er utprøvd tas i bruk som supplement til helse og omsorgstjenestene. ARBEID /AKTIVITETSTILBUD PÅ DAGTID Resultatmål 5: Flest mulige utviklingshemmede får tilrettelagt arbeid i det ordinære arbeidslivet i samarbeid med NAV. Alle utviklingshemmede brukere som ikke er i arbeid, har andre utviklingsfremmende aktiviteter. Strategi Kommunen skal være en pådriver for at NAV legger til rette for at utviklingshemmede sikres tilgang til arbeidsmarkedet. Aktivitetstilbudene skal tilpasses brukernes ulike ferdigheter og organiseres i gruppe og/ eller individuelt. Det skal være et tydelig skille mellom hjemmet og aktivitetstilbudet / arbeidet det skal vurderes individuelt da det finnes vektige grunner i noen tifeller for det motsatte. Ansatte har kompetanse om tiltak som stimulerer til egenmestring og fysisk aktivitet for alle deltakere i aktivitetstilbud. Ivareta og videreutvikle innlærte ferdigheter fra skolen. Ansatte skal fortløpende vurdere om bruker har opparbeidet ferdigheter som kan kvalifisere for arbeidsrettede tiltak i samarbeid med NAV og som inngår i en karriereplan (IP). Brukere som er i arbeidsrettede tiltak mottar oppmuntringspenger. Tjenesteyter har kunnskap om hva som motiverer brukeren. FRITIDSAKTIVITET OG FERIE Resultatmål 6: Brukerne opplever å ha meningsfulle og utviklingsfremmende fritidsaktiviteter på kveld og helg. Strategi Saksfremlegg - arkivsak 15/ / 15

9 Trondheim kommune Det er tilgjengelig tilpasset informasjon om byens ordinære kultur-/friluftstilbud og tilrettelagte fritidsaktiviteter for brukerne. Det foreligger en individuell ukeplan for gjennomføring av aktivitet. Det er tilstrekkelig antall tilgjengelige ledsagere. Videreføre samarbeidet med enhet for kultur- og fritid for å utvikle tilbud i tråd med brukernes interesser. Utvikle samarbeidet med frivillighetssentraler og frivillige organisasjoner. Resultatmål 7: Brukerne opplever å ha en innholdsrik ferie. Strategi Ferie planlegges minimum 6 måneder før feriestart med henhold til ledsagere og dekning av utgifter. 7. Sentrale verdier Planen bygger på sentrale verdier i arbeidet med utviklingshemmede som; likestilling, selvbestemmelse, brukermedvirkning, rettssikkerhet og tiltak for å unngå bruk av makt og tvang. 8. Beskrivelse av satsningsområdene Planen beskriver følgende satsningsområder; overgangen fra ungdom til voksen, dvs. fra ungdomsskole til videregående skole, samarbeid med pårørende, ivaretakelse av helse og omsorgstjenester, utflytting fra foreldrehjemmet, verdig voksenliv og en verdig alderdom. For å sikre og ivareta at brukere og pårørende skal oppleve å motta tjenester av god kvalitet, beskriver planen grunnleggende verdier for helse- og omsorgstjenester. Disse verdiene konkretiseres videre i det som planen omtales som utviklingsfremmende helse- og omsorgstjenester. Rollen og oppgaven som primærkontakt til bruker oppleves av mange pårørende som uklar. Planen forsøker derfor å tydeliggjøre denne rollen ved at denne skal ha god faglig kompetanse og god relasjon til den som mottar tjenestene og deres pårørende, samt erfaring med bruk av IP. Dersom primærkontakten vurderer at bruker ikke har faglig forsvarlige tjenester, skal denne varsle enhetens fagleder. Fagleder har ansvar for å melde endrede behov til forvaltning og varsle når tjenestene står i fare for ikke å ivareta brukerens behov for habilitering eller andre helse- og omsorgstjenester. Planen beskriver videre flere tiltak som skal utvikles. Det gjelder bl.a.: deltakelse og opplevelse ved forberedelse og tilrettelegging rundt kosthold, fysisk aktivitet, opplæring og bruken av alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK), sansestimulering, bruk av velferdsteknologi, samt årlig helsesjekk hos fastlege. I tillegg skal det gjennomføres systematisk opplæring av ansatte i regi av enhetene i Bo - og aktivitetstilbud (BOA -skolen). BOA skolen skal samtidig tilby kurs både for brukere og pårørende. Budsjettet er styrket med én million kroner til kompetansetiltak i 2015 til I tillegg legges det inn en ekstra million i Planen gir en utdypende beskrivelse av betydningen av Aktivitetstilbud og hva innholdet skal være. I tillegg beskrives andre tjenester som; Avlastning, Brukerstyrt personlig assistanse (BPA), kultur- og fritidsaktiviteter, ferie, støttekontakt og ledsagerbevis. Til sist gis en kort beskrivelse av samarbeidet med videregående skole og habiliteringstjenesten for voksne. Saksfremlegg - arkivsak 15/ / 15

10 Trondheim kommune Planen har en Handlingsdel som viser 5 områder med tilhørende konkrete tiltak fra 1 til Oppsummering /konklusjon Rådmannen berømmer det gode samarbeidet med ansatte, brukerorganisasjoner og samarbeidsparter om utarbeidelsen av planen. Uten en tydelig brukermedvirkning fra start til ferdigstillelse kunne planen ha manglet vesentlige områder som har stor betydning for brukere og pårørende. På bakgrunn av høringssvar vil rådmannen evaluere retningslinjene slik at det er samsvar mellom planens verdi om brukermedvirkning og prinsipper for søknadsbehandling av bolig. Rådmannen har de siste årene arbeidet for å avvikle ventelisten for bofellesskap fra den opprinnelige listen fra februar 2013 (50 brukere). Pr november 2014 var det 12 personer igjen fra denne listen. Rådmannen antar at alle disse gis tilbud i løpet av I tillegg har 14 nye søkere kommet på venteliste etter februar Formannskapet har vedtatt målsetning om at ingen skal vente mer enn 6 måneder på bolig. For å oppnå målet kan ett alternativ være å ta i bruk 15 leiligheter i Ingeborg Ofstads vei høsten Da det ikke er avsatt midler til tiltaket, kan ikke rådmannen anbefale tiltaket. Dersom tiltaket skal etableres vil det koste 5 mill kroner i 2015 og ca 17 mill i Det vil være svært krevende å prioritere tiltaket innenfor vedtatt budsjett og økonomiplan. Det vises til FO 0023/15, hvor formannskapet ble informert om at helse- og velferd fikk et betydelig merforbruk i Rådmannen foreslår at bystyret vedtar den strategiske planen for utviklingshemmede med følgende punkter: Mål og strategier slik de fremstår i den strategiske planen. Behov for nye boliger vurderes i forbindelse med budsjett- og økonomiplanarbeidet. Behov for nye plasser i aktivitetstilbudene vurderes i forbindelse med budsjett- og økonomiplanarbeidet. Evaluere retningslinjene for søknadsbehandling av bolig. Rådmannen i Trondheim, Helge Garåsen kommunaldirektør Eirik Roos rådgiver Elektronisk dokumentert godkjenning uten underskrift Vedlegg: Strategisk plan for utviklingshemmede Høringsbrev til høringsinstanser Høringssvar Saksfremlegg - arkivsak 15/ / 15

11 Strategisk plan for utviklingshemmede EN BEDRE HVERDAG FOR ALLE UTVIKLINGSFREMMENDE HELSE OG OMSORGSTJENESTER MÅL STRATEGIER HANDLINGSDEL

12 2 Innhold 1. Bakgrunn Mål og strategier Innledning Definisjon utviklingshemning Varierende utvikling Dagens organisering og antall brukere Status - utfordringsbildet for utviklingshemmede Statlige rammetilskudd til psykisk utviklingshemmede Styringsdokumenter Statlige styringsdokumenter Kommunale styringsdokumenter Sentrale verdier Likestilling av personer med utviklingshemming Selvbestemmelse Brukermedvirkning Rettssikkerhet Bruk av tvang og makt BESKRIVELSE AV SATSNINGSOMRÅDENE Overgangen fra ungdom til voksen Samarbeid med pårørende Hvordan greie en vellykket overgang Flytting til egen bolig Verdig voksenliv... 27

13 3 Samliv og relasjoner Verdig alderdom Utviklingsfremmende helse- og omsorgstjenester Verdier og faglig god kvalitet Utviklingsfremmende versus utviklingshemmende Roller og oppgaver Habilitering /rehabilitering / individuell plan Kosthold Fysisk aktivitet Kommunikasjon og samhandling Sansestimulering Velferdsteknologi Årlig helsesjekk Internkontroll Lovgrunnlaget BOA skolen Aktivitetstilbud på dagtid Andre aktuelle tjenester Avlastning Brukerstyrt personlig assistanse(bpa) Kultur- og fritidsaktiviteter Ferie Støttekontakt Ledsagerbevis Eksterne samarbeidsparter... 44

14 Videregående skole - opplæringstilbud Habiliteringstjenesten for voksne HANDLINGSDEL STRATEGIPLAN EN BEDRE HVERDAG FOR ALLE TJENESTER TIL MENNESKER MED UTVIKLINGSHEMMING Bakgrunn Personer med utviklingshemming skal, så langt som mulig, ha de samme valgmuligheter som andre. Retten til selvbestemmelse er viktig for menneskeverdet, selvutvikling og egenidentitet. Det skal legges til rette for at mennesker med utviklingshemming kan bruke selvbestemmelsesretten sin og leve sine egne liv etter egne valg. Dette krever mulighet til ikke bare å gjøre valg i dagliglivet, men også til å få mulighet til å medvirke i større avgjørelser om sin livssituasjon. Grunnleggende verdier for helse- og omsorgstjenestene er trygghet, respekt, individuelle hensyn og valgfrihet, medvirkning, selvbestemmelse og faglig god kvalitet. Disse og andre verdier er nedfelt i regelverket for helse- og omsorgstjenestene. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne fastslår i artikkel 25 at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ha en likestilt tilgang til helsetjenester. Behandlingen som gis personer med nedsatt funksjonsevne skal være av like god kvalitet som den som gis til andre, og behandling skal gis på grunnlag av fritt og informert samtykke. Etter artikkel 26 skal statene sikre habilitering og rehabilitering med sikte på at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan oppnå størst mulig selvstendighet og utnytte sitt fysiske, mentale, sosiale og yrkesmessige potensial fullt. Det er i løpet av de siste årene avdekket flere utfordringer innenfor de tjenesteområder som yter tjenester til «utviklingshemmede»: 1) Budsjettutfordringer tilbudet er i større grad styrt av økonomi enn av brukerbehov. 2) Flere personer med omfattende behov 3) Lang ventetid på bolig 4) Klager på tjenestetilbudet 5) Ulik funksjonell sammensetting av brukergruppen både i bolig og i aktivitetstilbud. 6) Mangelfullt tilbud om aktivitets-, ferie- og fritidsaktiviteter. På denne bakgrunn har rådmannen utarbeidet strategiplan for voksne utviklingshemmede for å iverksette nye strategier som kan forsøke å løse nåværende og fremtidige utfordringer.

15 5 I løpet av de siste årene har Stortinget gjennom vedtak rettet søkelys mot utviklingshemmedes situasjon i kommunene. I juni 2013 sluttet Norge seg til FN konvensjonen: Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen har et ti -talls artikler som har direkte konsekvenser for offentliges behandling av utviklingshemmede. I juni 2014 behandlet Stortinget St.meld. Frihet og Likeverd om mennesker med utviklingshemming. Denne bygger på et omfattende utredningsarbeid gjennomført av Barne -, ungdoms- og familiedirektoratet. Utredningen fikk navnet «Slik har jeg det i dag». Meldingen sa at tiden er moden for en ny gjennomgang av levekårene for mennesker med utviklingshemming, samt å vurdere hvor langt vi har kommet i å gjennomføre ansvarsreformens mål. Stortingsmeldingen satte bl.a. fokus på følgende spørsmål: Har personer med utviklingshemming likeverdige levekår? Behandles personer med utviklingshemming som likestilte samfunnsborgere? Er det lagt til rette for deltakelse i samfunnet, kulturliv? Hvordan ivareta retten til selvbestemmelse? Tilbyr samfunnet nødvendig beskyttelse? Får personer med utviklingshemming den bistand og helsetjenester de trenger? Får de utvikle og videreføre sin egen evne til kommunikasjon og samspill med andre? Får de vedlikeholdt innlærte ferdigheter fra videregående skole? Stortinget fattet følgende vedtak: «Stortinget ber regjeringen sette ned et bredt sammensatt utvalg som skal foreslå egnede og konkrete tiltak som styrker grunnleggende rettigheter til personer med utviklingshemning, sin autonomi, privatliv, familieliv og samfunnsdeltakelse Mandatet til utvalget må inkludere mål, tiltak, kompetanse, rettsikkerhet, økonomi og styringssystemer som sikrer at nasjonale politiske mål innfris.» Utvalget er oppnevnt og skal legge frem sin innstilling Stortingsmeldingen er det første offentlige dokument som tar konsekvensen av at Norge ratifiserte FN-konvensjonen. Konvensjonen hovedformål er å sikre personer med nedsatt funksjonsevne like muligheter til å realisere sine menneskerettigheter, samt å bygge ned hinder som vanskeliggjør dette. Konvensjonen skal bidra til å motvirke diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Denne strategiplanen legger statlige føringer til grunn i artiklene i FN-konvensjonen og St. meld. Frihet og Likeverd om mennesker med utviklingshemming. Planen definerer mål og strategier innenfor følgende områder; Livsfaser med bakgrunn i kjente utfordringer; overgang fra ungdom til voksen, utflytting fra familiehjemmet, verdig voksenliv, verdig alderdom.

16 6 Habilitering og mestring; fra videregående skole til arbeid og meningsfylte aktiviteter tilpasset individuelle behov, alminnelige kultur og fritidsaktiviteter og ferie. Implementere utviklingsfremmende helse- og omsorgstjenester i organisasjonen og legge til rette for fagutvikling. Planen viser til en Handlingsdel for perioden Mål og strategier For å ivareta valgmuligheter, selvbestemmelse, rettigheter og likeverdige tjenester for utviklingshemmede skal vi endre perspektivet mot utviklingsfremmende tjenester. Med utviklingsfremmende tjenester menes tjenester som setter brukeren i stand til å utvikle egne ferdigheter innenfor; dagliglivets gjøremål, dagliglivets opplevelse, innenfor arbeid, aktiviteter og fritid. Samtidig skal tjenestene ha et helse- og omsorgsperspektiv. Utviklingshemmede personer har ulike behov for type og omfang av hjelp som andre personer med funksjonsnedsettelser. Personer med lett og moderat utviklingshemming klarer mange av dagliglivets gjøremål med tilrettelegging, veiledning og punktvis hjelp, mens personer med alvorlig psykisk utviklingshemming og dyp psykisk utviklingshemming er avhengig av livslang, og i mange tilfeller kontinuerlig hjelp fra offentlige tjenesteytere. Graden av funksjonshemming blir ofte avgjørende for hvor stor påvirkning nærpersonene ønsker å ha til tjenestene. Tjenestene som gis må derfor samtidig være tilpasset familiens behov for trygge tjenester, basert på enkeltvedtak som jevnlig evalueres. Nærpersoner må oppleve trygghet. Ansatte som arbeider med målgruppen må derfor inneha god kunnskap både om særskilte sykdommer knyttet til utviklingshemming og om familiesituasjonen. Brukermedvirkning skal ivaretas under hele prosessen ved kartlegging av funksjonsnivå vurdering av tjenestenivå - utføring av tjenester og evaluering av tiltak og endrede behov. MÅL Det er utarbeidet mål ved ulike livsfaser for utviklingshemmede og mål for implementering av utviklingsfremmende (faglig forsvarlige) helse og omsorgstjenester, samt tilpasset innhold i aktivitet - og fritidstilbudet. OVERGANG FRA UNGDOM TIL VOKSEN Resultatmål 1: Bruker har individuell plan for koordinering av sammensatte og kritiske overgangsfaser i livsløpet. Resultatmål 2: Den individuelle planen er revidert når bruker fyller 18 år.

17 7 Strategier Helse og velferdskontor(hvk) mottar to ganger per år oversikt fra Barne- og familietjenesten(bft) over antall brukere med utviklingshemming som fyller 16 år. Oversikten skal vise diagnose med tilleggsproblematikk, type tjenestebehov, omfang av tjenester og en karriereplan. Ved 16 år legges det en karriereplan som inneholder utviklingsmål, utflytting fra foreldrehjemmet, arbeid eller eventuelt aktivitetstilbud, basert på brukers selvbestemmelse. Det oppnevnes koordinator som er ansvarlig for å koordinere tjenester og ressursbehov. o Barne- og familietjenesten sørger for informasjon til HVK om brukers(15 år) behov for antatte tjenester som voksen for å ivareta kontinuiteten i tjenestene og hjelpemidlene. o Ansvarsgruppens medlemmer skal representere både barne- og familietjenesten og helse- og velferd. Disse har oppdatert kunnskap om tilleggssykdommer til brukeren og har kontakt med habiliteringstjenesten for barn og voksne, samt samarbeid med nasjonale kompetansesenter og kunnskapsmiljøer. o BFT sammen med HVK gjennomfører samtale med bruker(16 år)/pårørende som en forberedelse til utflytting fra foreldrehjemmet eller eventuelt hvordan man kan legge til rette for å bo i foreldrehjemmet lengre. o Brukermedvirkning sikres i alle prosesser ved vurdering av tjenestebehov. Familien og/eller omsorgspersonen(e) sikres tilpassede avlastningstiltak i eget hjem og/eller avlastningsbolig gjennom enkeltvedtak. Ansatte har god kompetanse i kommunikasjon med bruker/pårørende. Rollen og ansvaret til koordinator er tydelig definert og har en felles benevnelse. Ansvarsgruppen videreføres / etableres. I rimelig tid før avslutning av videregående skole skal det fattes vedtak om dagaktiviteter og tjenestebehov etter endt skolegang og i samarbeid med NAV. FLYTTING TIL EGEN BOLIG Resultatmål 3: Utviklingshemmede brukere som har fått vedtak om bolig og tilrettelagte tjenester skal ikke vente mer enn seks måneder. Strategi Bruker/pårørende gis informasjon om aktuelle boligformer, finansieringsmåter og type tjenester det året bruker fyller 18 år eller tidligere dersom det er behov for dette. Nytt tjenestebehov skal fastsettes ved endt skolegang og tjenestebehovet etter utflytting fra foreldrehjemmet skal utredes.

18 8 Tjenestemottaker og pårørende medvirker i hele prosessen før det fattes vedtak om type bolig og tjenester. Ved valg av bolig skal det legges vekt på brukers ønsker. Retningslinjer fra 14/ om søknadsbehandling for bolig i bofellesskap for personer med psykisk utviklingshemming følges. Det legges til rette for boligkarrierer ut fra brukers funksjonsevner. Nye bofellesskap skal bygges slik at de faller naturlig inn i nabolaget og fremstår som en bolig. UTVIKLINGSFREMMENDE TJENESTER Resultatmål 4: Personer med utviklingshemming har et tjenestetilbud som er tilpasset deres behov. Hver utviklingshemmede bruker har en koordinator som sørger for nødvendig oppfølging og sikrer samordning av tjenestetilbudet. Strategi Alle ansatte har ansvar for å melde fra om den utviklingshemmedes behov for individuell plan (IP) og koordinator. Alle brukere har primærkontakt. Alle brukere har koordinator for individuell plan (IP). Minimum 40 prosent av ansatte i hver BOA enhet har høgskoleutdanning innenfor helseog sosialutdanning. Individuell plan og/eller tilsvarende plan evalueres av ansvarsgruppen minimum en gang per år. Metodene som anvendes i tjenesten er basert på erfaring og anerkjent forskningskunnskap. Utvikle samarbeid med høgskole/universitet om evaluering og utvikling av metoder for å implementere beste praksis. Helse og velferd oppretter egen BOA skole (bo- og aktivitetstilbud) for ansatte, tjenestemottakere og pårørende med regelmessig undervisning. Alle ansatte skal ha basiskompetanse, samtidig som den enkelte ansatte også har spesifikk kunnskap i forhold til utfordringer den ansatte vil møte. Ansatte har god kunnskap som bidrar til gode helse- og omsorgstjenester. Heltidskultur som bærer preg av utviklingsfremmende relasjoner. Det opprettes ett byomfattende fagnettverk innenfor generelle samspillferdigheter, kommunikative metoder (alternativ supplerende kommunikasjon (ASK) og sansestimulering for utviklingshemmede. Velferdsteknologi som er utprøvd tas i bruk som supplement til helse og omsorgstjenestene.

19 9 ARBEID /AKTIVITETSTILBUD PÅ DAGTID Resultatmål 5: Flest mulige utviklingshemmede får tilrettelagt arbeid i det ordinære arbeidslivet i samarbeid med NAV. Alle utviklingshemmede brukere som ikke er i arbeid, har andre utviklingsfremmende aktiviteter. Strategi Kommunen skal være en pådriver for at NAV legger til rette for at utviklingshemmede sikres tilgang til arbeidsmarkedet. Aktivitetstilbudene skal tilpasses brukernes ulike ferdigheter og organiseres i gruppe og/ eller individuelt. Det skal være et tydelig skille mellom hjemmet og aktivitetstilbudet / arbeidet det skal vurderes individuelt da det finnes vektige grunner i noen tifeller for det motsatte. Ansatte har kompetanse om tiltak som stimulerer til egenmestring og fysisk aktivitet for alle deltakere i aktivitetstilbud. Ivareta og videreutvikle innlærte ferdigheter fra skolen. Ansatte skal fortløpende vurdere om bruker har opparbeidet ferdigheter som kan kvalifisere for arbeidsrettede tiltak i samarbeid med NAV og som inngår i en karriereplan (IP). Brukere som er i arbeidsrettede tiltak mottar oppmuntringspenger. Tjenesteyter har kunnskap om hva som motiverer brukeren. FRITIDSAKTIVITET OG FERIE Resultatmål 6: Brukerne opplever å ha meningsfulle og utviklingsfremmende fritidsaktiviteter på kveld og helg. Strategi Det er tilgjengelig tilpasset informasjon om byens ordinære kultur-/friluftstilbud og tilrettelagte fritidsaktiviteter for brukerne. Det foreligger en individuell ukeplan for gjennomføring av aktivitet. Det er tilstrekkelig antall tilgjengelige ledsagere. Videreføre samarbeidet med enhet for kultur- og fritid for å utvikle tilbud i tråd med brukernes interesser. Utvikle samarbeidet med frivillighetssentraler og frivillige organisasjoner.

20 10 Resultatmål 7: Brukerne opplever å ha en innholdsrik ferie. Strategi Ferie planlegges minimum 6 måneder før feriestart med henhold til ledsagere og dekning av utgifter. 3. Innledning Planen gir først en definisjon av målgruppen og utfordringer som tjenesten står ovenfor. Deretter beskrives sentrale verdier i arbeidet med utviklingshemmede; likestilling av personer med utviklingshemming selvbestemmelse rettssikkerhet og Bruken av makt og tvang. Deretter gis en fyldigere beskrivelse av noen tiltak innenfor livsfaser med bakgrunn i kjente utfordringer; overgang fra ungdom til voksen, utflytting fra familiehjemmet, fra videregående skole til arbeid og aktivitetstilbud, verdig voksenliv, alderdom og død, samt beskrivelse av utviklingsfremmende helse og omsorgstjenester og innholdet i aktivitetstilbud på dagtid. Helt til slutt foreslås en handlingsdel med tiltak for de fem satsningsområdene. 3.1 Definisjon utviklingshemning Utviklingshemning er en samlebetegnelse for en rekke ulike tilstander eller diagnoser. Felles kjennetegn er at evnen til å lære og til å klare seg i samfunnet, er redusert. Dette krever tilrettelegging og bistand. Utviklingshemning eller psykisk utviklingshemning er en betegnelse på medfødt eller tidlig ervervet kognitiv svikt. Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) bruker konsekvent betegnelsen utviklingshemmet for å unngå misforståelser og sammenblanding med psykiske sykdommer. Fra skal alle offentlige dokumenter bruke betegnelsen utviklingshemmede. Kognitiv svikt fører til at funksjoner som tenking, oppmerksomhet, hukommelse, læring og språkforståelse er redusert. Det er tre diagnostiske kriterier for å kunne gi den medisinske diagnosen psykisk utviklingshemmet: redusert mental funksjon, mangelfull tilpasning og at tilstanden har vist seg før personen har fylt 18 år. Det medisinske fagfeltet klassifiserer psykisk utviklingshemming i følgende fire kategorier; lett psykisk utviklingshemming(iq=50-69), moderat psykisk utviklingshemming(iq=35-49), alvorlig psykisk utviklingshemming(iq=20-34) og dyp psykisk utviklingshemming(iq= under 20).

21 11 Utviklingshemning kan ha mange årsaker og blant annet; kromosomfeil, stoffskiftesykdommer, infeksjoner og sykdommer som røde hunder under svangerskapet, for tidlig fødsel og lav fødselsvekt og skader / komplikasjoner under fødselen, skader i forbindelse med sykdommer som hjernehinnebetennelse, hjernebetennelse eller skader ved ulykker. 3.2 Varierende utvikling Hvor mye hjelp og støtte den enkelte vil trenge gjennom livet varierer fra person til person. Hvor omfattende utviklingshemmingen er, hvilke muligheter en har for å utvikle sine evner og anlegg, og hvordan omgivelsene legges til rette for den enkelte, er viktige faktorer som vil påvirke livskvalitet og hjelpebehov. Personer med en lettere psykisk utviklingshemming vil trenge lengre tid til å lære og å utvikle kompensatoriske funksjoner. De vil ha problemer med abstrakte begreper og å sette seg inn i hvordan andre tenker. De vil kunne lære å lese, skrive og enkel regning, men oppgaver der mange faktorer spiller sammen vil være vanskelig å takle. De skiller seg ikke mye fra andre barn forutsatt at de må møtes med forståelse. Generelt for utviklingshemmede er at de lærer best gjennom opplevelse. Personer med en moderat utviklingshemming vil ha vanskeligheter med å generalisere. De er avhengig av det konkrete. De kan teknisk lære å lese, men tolkningen av det som leses kan være vanskelig. De forstår sitt nærmiljø ut fra egne erfaringer og konkret opplevelse og samspill. Tid kan være vanskelig å forstå. 3.3 Dagens organisering og antall brukere Tjenesten er organisert i åtte enheter, to i hver bydel. Hver enhet har ansvar for både botilbud og aktivitetstilbud for aldersgruppen år. 341 personer bor i leilighet i bofellesskap og har tilgang på hjelp gjennom hele døgnet, mens det er 363 brukere som har aktivitetstilbud. Aktivitetstilbudet gis både til personer som bor i og utenfor bofellesskap og de som fortsatt bor i foreldrehjemmet. Trondheim kommune mottok i 2014 rammetilskudd for 485 utviklingshemmede. Offisielle statistikker viser til at ca 0,5 % av befolkningen har en slik grad av utviklingshemming at de har behov for bistand. Dette viser at tallene for Trondheim kommune sannsynligvis er for lave. Det er gjort undersøkelser i befolkningen ut fra kriterier Verdens helseorganisasjon definerer som viser at ca 1,5 % av befolkningen faller innenfor gruppen utviklingshemmede, men ikke alle har behov for bistand (kilde BUF- dir rapport ). Antall utviklingshemmede brukere med tjenester Tabell 1 viser antall brukere med diagnosen utviklingshemming i botilbud, bolig i nærhet til base og aktivitetstilbud de siste fem årene.

22 12 Tabell Antall utviklingshemmede i botilbud Antall utviklingshemmede i aktivitetstilbud Antall utviklingshemmede NTB Tabellen viser at 41 flere brukere har fått bolig i botiltak de siste fem årene, og 10 nye har fått bolig i nærhet til base. 30 flere brukere får nå aktivitetstilbud enn for fem år siden. I tillegg ytes tjenester fra Bo- og aktivitetstilbud til ca 157 brukere som ikke har diagnosen psykisk utviklingshemming; Aspergers syndrom, autisme, personer med ervervet kognitiv svikt, yngre fysisk funksjonshemmet. 57 av disse bor i bofellesskap, mens 61 personer bor i nærhet til base(ntb) og mottar tjenester fra BOA, og 39 personer har kun aktivitetstilbud. (okt. 2014) Antall årlige nye brukere fra barne- og familietjenesten Tabell 2 viser antall årlige nye brukere fra barne- og familietjenesten Nye brukere fra barne- og familietjenesten Fødselsår f 1995 f 1994 f 1993 f 1992 Antall Tabellen viser at det i gjennomsnitt overføres årlig nye brukere fra barne- og familietjenesten til helse- og velferd. Erfaringstall viser at i gjennomsnitt er det 6 av 14 brukere som trenger leilighet i bofellesskap med tilgang på hjelp hele døgnet, mens ca 4 trenger bolig med base eventuelt punktvise tjenester. Ca 4 brukere kan bo i ordinære leiligheter med hjelp fra Hjemmetjenesten. Erfaringstall viser at det årlig frigjøres i gjennomsnitt 10 leiligheter i botiltak og ca 8 aktivitetstilbudsplasser. Siden rammetilskuddet for utviklingshemmede under 16 år falt bort fra 2011, må den nye registreringen bygge på tall fra oppvekstsektoren. Her kan det være nyttig hjelp at alle utviklingshemmede sannsynligvis har vedtak om ekstra ressurser i skolen. Bak et slikt vedtak er det en begrunnelse. Tidligere undersøkelser gjennomført i Norge viser at Trondheim med årskull tall på 2500 barn må regne med mellom 12 og 15 utviklingshemmede 16-åringer med stort bistandsbehov. Døgnavlastning i avlastningsbolig Tabell 3 viser antall avlastningsdøgn i 2014: døgnavlastningsplasser (kapasitet) Avlastningsdøgn (benyttede) 4.200

23 13 Utnyttelsesgrad (%) 77 prosent Antall brukere 50 Gjennomsnittlig døgn per bruker 84 Tabell 3 viser at det er tilstrekkelig kapasitet innenfor døgnavlastningstilbudet. 3.4 Status - utfordringsbildet for utviklingshemmede Boliger Trondheim kommune har de senere årene bygd flere bofellesskap og tilrettelagt for at flere kan eie eller leie ordinære boliger med ambulante tjenester. Til tross for flere nye boliger opplever enkelte fortsatt lang ventetid på leilighet i bofellesskap. I februar 2013 var det registrert 50 brukere på venteliste. Bystyret har bedt rådmannen om å sørge for at alle de 50 får bolig innen utgangen av I tillegg har formannskapet vedtatt mål om at ingen skal vente mer enn 6 måneder på bolig. En ny gjennomgang av ventelisten i november 2014 viser at antallet som ventet er redusert til 12 personer. I tillegg er det 13 personer som venter på å få bytte til annen bolig/bofellesskap. Tabell 4 viser personer på venteliste for bolig i bofellesskap med vedtak før : Dato Februar 2013 Mars 2014 November 2014 Aktiv på venteliste 50 personer 22 personer 12 personer I tillegg er det 14 nye personer på venteliste etter Per november 2014 venter totalt 26 personer Tabell 4 viser at det er 26 personer som venter på leilighet i bofellesskap per nov Tabell 5 viser dagens plan for avvikling av boligkø per november 2014 (26 personer)

24 14 Turn-over Nye leiligheter (bofellesskap) Nye brukere Redusert venteliste -10 (22) -10(18) 19(5) 0 ( ) viser status på venteliste. Innenfor dagens planer for boliger kan 12 personer fra ventelisten før forvente å få bolig innen utgangen av Personene som har kommet på venteliste etter (14 personer) må vente frem til 2018 før nåværende venteliste er avviklet (erfaringstall fra de siste 5 årene er lagt til grunn; ledige leiligheter i bofellesskap og nye brukere til bofellesskap). Dersom vi skal redusere antall personer som står i ventekø til bolig og følge opp målet om inntil 6 måneders ventetid på bolig og tjenester, må det etableres inntil 15 nye leiligheter i Tabell 6 viser antall leiligheter per bofellesskap i Trondheim sammenlignet med andre storbyer i Norge. Tabell 6 viser antall leiligheter per bofellesskap i perioden Tabell 6 viser at TK har en økning i antall leiligheter per bofellesskap fra 5,3 til 5,8 på 3 år. Det er bare Drammen kommune som har færre leiligheter per bofellesskap(4,9). I løpet av de siste årene har Trondheim kommune bygd bofellesskap på inntil 9 leiligheter per bofellesskap.

25 15 Som alternativ til bofellesskap kan personer tilbys bolig i nærhet til personalbase, men et slikt botilbud vil ikke dekke behovet for de med mest omfattende tjenestebehov. For noen kan det være at behovet for bofellesskap som boform endres. Det er derfor viktig å identifisere når bofellesskap ikke lengre er nødvendig fordi en mer selvstendig livsform er å foretrekke. Tabell 7 sammenligner ulike indikatorer for tjenester til utviklingshemmede med de største byene i Norge. Tabellen viser at TK bruker mer ressurser per plass i dagtilbud og bedre dekningsgrad enn snittet for ASSS kommunene. TK bruker mindre ressurser per PU diagnose, driftsutgifter per plass i bofellesskap og har lavere dekningsgrad i bofellesskap enn snittet for ASSS kommunene. TK har samtidig færre på venteliste enn snittet for ASSS. TK ligger omtrentlig på snittet for ASSS når det gjelder fagdekning og har betydelig færre assistenter enn snittet for ASSS Aktivitetstilbud Aktivitetstilbudene har de siste årene i større grad blitt tilrettelagt som gruppeaktivitet. Alle utviklingshemmede profiterer på å få være sammen med andre når de er på aktivitetstilbudet. Når utviklingshemmede er på en fungerende gruppe, er de fleste utviklingshemmede avhengig av individuell hjelp deler eller hele tiden når de er i gruppen. Erfaringer viser at noen personer med store funksjonsnedsettelser ikke nyttiggjør seg gruppetilbudet når den individuelle hjelpen tas bort. Flere utviklingshemmede har en individuell plan som krever individuelle tilbud i tillegg til gruppetilbudet.

26 16 I løpet av de siste årene er det lagt til rette for at brukere skal få aktivitetstilbudet i bydelen de bor i for å redusere transporttiden prosent av brukere har nå et slikt tilbud. Det er behov for nye og bedre lokaler bl.a. i Lerkendal bydel. Gjennom samarbeidet med NAV har det blitt flere varige tilrettelagte arbeidsplasser i ordinære bedrifter, og tilgangen på skjermede plasser har økt. Det er fortsatt mangel på VTA plasser, da det er 19 personer som står på venteliste per desember NAV oppretter ikke nye VTO plasser i Levekårene til mennesker med utviklingshemming berører et mangfold av samfunnsområder. Det er store variasjoner mellom sektorene og på tvers av sektorene når det gjelder hvilken kunnskap en har om situasjonen for mennesker med utviklingshemming og hvilke regler, ordninger og tiltak som er etablert Fagdekning Tabell 8 viser fagdekning per januar 2014 for enhetene i BOA. Årsverk tot Høgskole Fagutd Assistenter Byåsen 78,8 25,8 39,3 13,7 Hallset 72,6 22,6 39,5 10,5 Lade 95, ,7 Strindheim 80, ,2 Kattem 93,4 32,1 49,7 11,6 Heimdal 131,9 38,4 65,7 27,8 Nardo 64,4 21,2 35,6 7,8 Moholt 54, ,2 5,6 Totalt , ,9 Andel av totale årsverk 33, 6 % 50,30 % 16 % Tabellen viser at BOA har god fagsammensetning, hvor 33,6 % har høgskoleutdanning. 50 % har fagutdanning, mens det er 16 % som mangler formell utdanning. Tabellen viser også store variasjoner mellom enhetene. 3.5 Statlige rammetilskudd til psykisk utviklingshemmede Alle kommuner som yter særlig ressurskrevende helse- og omsorgstjenester til enkeltbrukere kan søke delvis refusjon av direkte lønnsutgifter knyttet til disse tjenestene. Kriteriene for 2015 vil være:

27 17 Refusjonskrav gjelder påløpte, direkte lønnsutgifter for 2014 Innslagspunktet økes fra kroner til kroner. Kompensasjonsgraden beholdes uendret på 80 prosent. Fratrekket for rammetilskuddets andel for kriteriet psykisk utviklingshemmede 16 år og over økes fra kroner til kroner. For 2014 mottok Trondheim kommune 285 mill i rammetilskudd for kriteriet psykisk utviklingshemmede. Det tilsvarer 494 personer med diagnosen psykisk utviklingshemming mellom 16 og 67 år. Videre fikk kommunen utbetalt 173 mill kroner i refusjon for utgifter til særlig ressurskrevende brukere som fikk tjenester av kommunen i 2013 ( = 458 mill). En betydelig andel av dette tilskuddet er relatert til psykisk utviklingshemmede brukere. Revidert budsjettet for utviklingshemmede i 2014 var på 513 mill kroner. 4. Styringsdokumenter 4.1 Statlige styringsdokumenter Trondheim kommunes helse- og omsorgstjenester reguleres bl.a. av Helse- og omsorgstjenesteloven, Helsepersonelloven, Pasient- og brukerrettighetsloven og en rekke forskrifter om for eksempel Kvalitetsforskrift for pleie- og omsorgstjenestene, Internkontrollforskrift i helsetjenesten, forskrift om habilitering og rehabilitering. Aktuelle dokumenter: Meld. St. 45 ( ) Frihet og likeverd Om mennesker med utviklingshemming Meld. St. 29 ( ) Morgendagens omsorg Rapport nr 1/2013: Slik har jeg det i dag. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Mennesker med utviklingshemming skal heller ikke diskrimineres! Informasjons- og utviklingsprogram Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet. Meld. St. 18 ( ) Læring og fellesskap (Tidlig innsats og gode læringsmiljøer for barn, unge og voksne med særlige behov) Meld. St. 47 ( ) Samhandlingsreformen NOU 2011: 9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet De statlige dokumentene som knyttes til psykisk utviklingshemmede fokuserer særskilt på: Likestilling av personer med utviklingshemming Selvbestemmelse Rettssikkerhet Menneskerettighetsloven FN-konvensjonen om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne

28 18 Sosial- og helsedirektoratet 06/2004 (IS-1160) Fysisk aktivitet for mennesker med funksjonsnedsettelser. 4.2 Kommunale styringsdokumenter Helse og velferd utarbeidet plan for helse- og velferdstjenester for befolkningen mellom år ( ) Yngreplan i Planen definerer mål, strategier og tiltak for personer med funksjonsnedsettelser, uavhengig av diagnoser. Planen inkluderer bl.a. personer som er utviklingshemmede. Det er i tillegg flere aktuelle temaplaner for målgruppen som; Plan for helhetlige habiliterings- og rehabiliteringstjenester for voksne, Plan for fysioterapitjenester, Plan for legetjenester og Trondheim kommunes boligprogram. Kommuneplanens samfunnsdel ( ) viser til seks strategier for å oppnå målene: Mestring Samhandling, Samarbeid og samordning Medvirkning - Kommunikasjon Ressursstyring Kompetanseutvikling. 5. Sentrale verdier Planen bygger på følgende sentrale verdier i arbeidet med psykisk utviklingshemmede; likestilling av personer med utviklingshemming, selvbestemmelse, brukermedvirkning, rettssikkerhet og tiltak for å unngå bruk av makt og tvang. 5.1 Likestilling av personer med utviklingshemming Å sikre likestilling og hindre diskriminering innebærer både en plikt til: Å behandle like tilfeller likt Å tilrettelegge for forskjellighet Forskjellsbehandling er tillatt i den utstrekning forskjellsbehandling er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og ikke uforholdsmessig inngripende for den som forskjellsbehandles. Diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne skjer også ofte ved at ulike tilfeller behandles likt. Personer med utviklingshemming vil ofte være i en livssituasjon som skiller seg fra befolkningen for øvrig. I en del situasjoner kan det være nødvendig å tilrettelegge for personer med utviklingshemming på grunn av individuelle egenskaper og forutsetninger. Når det gjelder fysiske forhold og informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) er plikten til å tilrettelegge for forskjellighet tydeliggjort gjennom reglene i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven om universell utforming og individuell tilrettelegging. Med universell utforming menes utforming av produkter, omgivelser, programmer og tjenester på en slik måte at de kan brukes av flest mulig uten behov for tilpassing eller en spesiell utforming. Universell utforming innebærer ikke bare å tilrettelegge for fysiske funksjonsnedsettelser, men også for intellektuelle og kognitive funksjonsnedsettelser. Dette kan skje ved å utforme produkter, omgivelser, programmer og tjenester slik at de er enkle og intuitive i bruk, for eksempel ved bruk av symboler istedenfor tekst og tydelig skilting og informasjon. Det har blitt reist spørsmål ved om den økende bruken av digitale og automatiserte løsninger kan

29 19 vanskeliggjøre deltakelse for personer med utviklingshemming. Etter likestillings og diskrimineringslovens 9 og 11 har virksomheter rettet mot allmennheten en plikt til universell utforming av IKT. 5.2 Selvbestemmelse Retten til å bestemme over eget liv er et grunnleggende menneskerettslig prinsipp. Personer med nedsatt funksjonsevne har gjennom historien blitt diskriminert ved at deres menneskerettigheter har blitt tilsidesatt. I 2013 ble FN-konvensjonen ratifisert om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Retten til selvbestemmelse for mennesker med nedsatt funksjonsevne ligger som en grunnleggende premiss for utformingen av konvensjonen, og er tatt inn i konvensjonens fortale. Artikkel 12 i konvensjonen understreker retten til rettslig handleevne for personer med nedsatt funksjonsevne. Det er imidlertid knyttet flere dilemmaer til selvbestemmelse for mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser. Erfaringer fra pårørende og tjenestene viser at det er store utfordringer knyttet til grensen mellom selvbestemmelse og ivaretakelse. Flere kjenner til at en del personer med lett utviklingshemming har en livsførsel som er meget uheldig for dem selv og som de ikke har forutsetninger for å forstå konsekvensene av. For noen kan autonomi føre til avvisning av nødvendig bistand fra kommunens personell, økt sårbarhet for overgrep og utnytting, samt stigmatisering og diskriminering på grunn av hygieniske og adferdsmessige forhold. Økt passivitet og derav følgende nedsatt helse og funksjonsevne, mer ensomhet og mindre deltakelse i samfunnet er også kjente utfordringer. I forbindelse med utforming av og mottak av offentlige tjenester må den enkeltes rett til å medvirke ved utformingen av tjenestene ses i sammenheng med at det offentlige har en plikt til å anvende offentlige ressurser på en forsvarlig og hensiktsmessig måte i tråd med politiske føringer og norsk lov. Det må tilstrebes at tjenestemottaker i så stor grad som mulig får anledning til å være med å bestemme hvordan tjenestene skal utformes innenfor gitte økonomiske, administrative og juridiske rammer. Mulighetene til selvbestemmelse for personer med utviklingshemming begrenses av formelle regler om fratakelse av myndighet og selvråderett. Samtidig er mange personer med utviklingshemming avhengig av bistand og hjelp fra andre, og står derfor ikke fritt til å disponere over egen hverdag. I de senere årene er det satt fokus på økt rettssikkerhet ved bruk av integritetskrenkende tiltak overfor personer med utviklingshemming. Mulighetene for bruk av tvang har blitt regulert i lov og forskrift og er undergitt streng kontroll og oppfølging. Fra 1. juli 2013 fikk vi ny vergemålslov. Dette vil skape økt vern for den enkeltes selvbestemmelsesrett, integritet og rettssikkerhet. Det er også vedtatt en rekke lover, regler og rutiner om rett til medvirkning og samtykke. Selv om det har skjedd en bedre regulering av mulighetene for å overstyre den enkeltes rett til selvbestemmelse og en styrking av retten til medbestemmelse, er ikke dette uten videre noen garanti for at den enkeltes integritet blir ivaretatt i praksis.

30 20 Personer med utviklingshemming skal, så langt som mulig, ha de samme valgmuligheter som andre. Retten til selvbestemmelse er viktig for menneskeverdet, selvutvikling og egenidentitet. Det skal legges til rette for at mennesker med utviklingshemming kan bruke selvbestemmelsesretten sin og leve sine egne liv etter egne valg. Dette krever mulighet til ikke bare å gjøre valg i dagliglivet, men også til å få mulighet til å medvirke i større avgjørelser om sin livssituasjon. Normalt blir en person myndig, har ansvar for og bestemmer over seg selv, sine interesser og gjøremål fra vedkommende fyller 18 år (i helsespørsmål normalt 16 år). En del personer med utviklingshemming er imidlertid avhengig av hjelp og bistand enten i dagligdagse gjøremål, i arbeidslivet, ved utdanning, helsespørsmål eller andre forhold gjennom livet. At noen er nødt til å benytte offentlige tjenester ved større eller mindre gjøremål kan innskrenke den enkeltes frihet til å styre eget liv. Noen mennesker har ikke forutsetninger for og kompetanse til å fatte beslutninger om eget liv, selv om de er voksne. Personer med utviklingshemming kan ha behov for hjelp til å analysere handlingsalternativer og foreta valg. I enkelte situasjoner eller forhold kan det være nødvendig å overstyre den enkeltes rett til selvbestemmelse for å forhindre skade på personen selv eller andre, eller for å ivareta den enkeltes grunnleggende behov. Det offentlige har derfor visse muligheter for å frata den enkelte rettslig handleevne, iverksette tvangstiltak eller ta beslutninger om behandling og omsorg på vedkommendes vegne. For å sikre den enkeltes rett til selvbestemmelse i så stor grad som mulig er det vedtatt en rekke regler og prosedyrer for medbestemmelse og krav om samtykke. De som har behov for bistand i hverdagen eller ved større beslutninger og disposisjoner har krav på slik bistand og hjelp fra det offentlige, innenfor de ulike sektorene. 5.3 Brukermedvirkning Brukermedvirkning er en grunnleggende del av verdigrunnlaget. Det individuelle møtet mellom bruker og hjelper står sentralt. Kvaliteten på møtet mellom bruker og hjelper kan måles opp mot i hvilken grad brukeren opplever å ha medvirkning i eget tilbud Brukere har rett til å medvirke, samtidig som brukermedvirkning har en egenverdi, en terapeutisk verdi og er et virkemiddel for å forbedre og kvalitetssikre tjenestene. Målet er god brukermedvirkning på individnivå, systemnivå og politisk nivå. En bruker er en person som benytter seg av relevante tjenester i en eller annen form. Med pårørende menes familiemedlem eller annen nærstående person til en som er i behov av eller nyttiggjør seg tjenester. Brukermedvirkning omfatter både brukere og pårørende. Brukermedvirkning er en lovfestet rettighet, og er dermed ikke noe tjenesteapparatet kan velge å forholde seg til eller ikke. Det er også et virkemiddel på flere nivå. Blant annet kan brukermedvirkning bidra til økt treffsikkerhet i forhold til utformingen og gjennomføringen av både generelle og individuelle tilbud.

31 21 Brukermedvirkning har en åpenbar egenverdi i at mennesker som søker hjelp, på linje med andre, gjerne vil styre over viktige deler av eget liv, motta hjelp på egne premisser og bli sett og respektert i kraft av sin grunnleggende verdighet. Dersom brukeren i større grad kan påvirke omgivelsene gjennom egne valg og ressurser, vil det kunne påvirke selvbildet på en positiv måte og dermed styrke brukerens motivasjon. Dette vil kunne bidra positivt til brukerens bedringsprosess, og således ha en terapeutisk effekt. I motsatt fall kan den hjelpeløsheten mange brukere opplever bli forsterket. Kommunikasjon Det viktigste i møtet mellom bruker og hjelper er god kommunikasjon. Dette fordrer at begge er åpne og lydhøre for hverandre. Om en av oss er usikker på noe, er det bedre å spørre enn å anta at den andre har oppfattet eller forstått det vi snakker om. Der er bedre å stille et spørsmål for mye enn et for lite. Man må sette av nok tid til å ta opp det som er viktig for at hjelpen skal bli best mulig. Hjelper har fagkunnskap - bruker kjenner problemene på kroppen, og vet mest om sine egne vansker. Kanskje må vi begge tenke nytt for å få til et likeverdig samarbeid? Brukererfaring og fagkunnskap må være likeverdige grunnpilarer både i kommunene og i spesialisthelsetjenestene. Når brukere trenger hjelp til å mestre hverdagen er det noen få, men viktige momenter å huske på for at hjelper og bruker sammen skal kunne finne fram til den beste hjelp og støtte brukeren trenger; bli tatt på alvor bli behandlet med respekt føle tillit og trygghet få hjelp når behovet er der Det er også viktig at behandler har "store ører", og evne til å lytte, samt være et medmenneske i sin behandlerrolle. Lovhjemler for brukermedvirkning: Helsepersonelloven 10 a og 33 Helse- og omsorgstjenesteloven 2-1, 3-1 første og andre ledd og 4-2. Lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) 3-7a Rett til medvirkning og informasjon er lovfestet i 3-1 og kapittel 3. Lov om sosiale tjenester i NAV 42 og lov om arbeids- og velferdsforvaltningen 15 (NAV- loven). 5.4 Rettssikkerhet Prinsippet om rettssikkerhet er gjennomgående forankret i menneskerettighetene. FNkonvensjonen har uttrykkelige bestemmelser om rettssikkerhet for mennesker med nedsatt funksjonsevne i artikkel 12 og 13. Rettssikkerhet er samtidig en forutsetning for demokratiet. Det er avgjørende for et godt fungerende demokrati at lover og regler som vedtas blir gjennomført i praksis og kommer rettighetssubjektene til gode.

32 Rettssikkerhet i forvaltningen Det er etablert en rekke ordninger, regler og tiltak for å sikre gode levekår for personer med utviklingshemming. Men det er ikke alltid samsvar mellom de rettighetene man har og hvordan rettighetene innfris. Det er ofte manglende informasjon om de rettigheter og ordninger som er etablert, lang saksbehandlingstid, urettmessige avslag på ytelser, mangler ved vedtakets innhold, manglende eller mangelfull iverksetting av vedtak og lang klagesaksbehandling. Mange har begrensede muligheter til å vurdere sin egen rettsstilling, og få muligheter til å kreve sine rettigheter oppfylt gjennom en rettsprosess. Det er derfor avgjørende at rettssikkerheten er ivaretatt på en god måte i forvaltningen. Rettssikkerhet og likeverdige tjenester gir et mer solidarisk samfunn. Flere offentlige tilsynsorganer og ombud skal påse at den enkelte får oppfylt sine rettigheter i møtet med forvaltningen. 5.5 Bruk av tvang og makt Formålet med lovgivningen som regulerer bruken av tvang og makt ovenfor utviklingshemmede skal så langt som mulig søke å unngå eller begrense bruk av makt og tvang. Rundskriv om tvang og makt knyttet til kapittel 9 i helse- og omsorgstjenesteloven har vært sentral for å bevisstgjøre tjenesteytere for alternative valg. I tilfeller der det ikke er alternativ til tvang og makt skal det foretas en omfattende saksbehandling som gir tjenestemottaker et godt rettsvern. I helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9 er det gitt særskilte rettsikkerhetsforanstaltninger ved bruk av tvang og makt som ledd i helse- og omsorgstjenester til psykisk utviklingshemmede. Etter nærmere bestemmelser åpner loven for anvendelse av tvang og makt i: a. skadeavvergende tiltak i nødssituasjoner b. planlagte skadeavvergende tiltak i gjentatte nødssituasjoner c. tiltak for å dekke brukerens eller pasients grunnleggende behov for mat og drikke, påkledning, hvile, søvn, hygiene og personlig trygghet, herunder opplærings- og treningstiltak Beslutningen om bruk av tvang eller makt skal nedtegnes skriftlig i samsvar med de regler som er fastsatt i lovens 9-7. Beslutningen skal straks sendes Fylkesmannen, som av eget tiltak skal overprøve vedtaket med unntak av vedtak om skadeavvergende tiltak i nødssituasjoner. Fylkesmannen kan prøve alle sider av saken. Saker som på denne måten er overprøvd av Fylkesmannen, kan av pasient eller bruker påklages videre til Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker Ombud I medhold av pasient- og brukerrettighetsloven er det i alle fylker opprettet et eget pasientog brukerombud som skal arbeide for å ivareta pasientens og brukerens behov, interesser og rettssikkerhet overfor helse- og omsorgstjenesten. Pasient- og brukerombudet skal gi den

33 23 enkelte pasient og bruker informasjon, råd og veiledning, og har rett til å uttale seg generelt eller konkret i den enkelte sak til helse- og omsorgstjenesten. Trondheim kommune har eget ombud for brukere av helse, omsorg, sosial og oppveksttjenester. Ombudet kan blant annet hjelpe til med å finne fram i det offentlige byråkratiet og veilede i forhold til regler og kommunal saksbehandling. I tillegg gir ombudet råd og veiledning til å utforme en eventuell klage. Ombudet er et uavhengig kontrollorgan som jobber med å bedre kvaliteten i tjenestene. Som bruker eller pårørende kan du kontakte ombudet, også anonymt. Tjenesten er gratis og ombudet har taushetsplikt. Ombudets uttalelser er rådgivende, altså ombudet har ikke vedtaksmyndighet. Ombudet rapporterer til politikerne og rådmannen om praksis som er uheldig for brukere av kommunens tjenestetilbud. 6. BESKRIVELSE AV SATSNINGSOMRÅDENE Planen beskriver følgende satsningsområder; overgangen fra ungdom til voksen, dvs. fra ungdomsskole til videregående skole og ivaretakelse av helse og omsorgstjenester, utflytting fra foreldrehjemmet, verdig voksenliv og alderdom. 6.1 Overgangen fra ungdom til voksen Overgangsperioder bringer alltid med seg ulike muligheter, inkludert sjansen til å reflektere over og føle stolthet over sine prestasjoner, være håpefull for fremtiden og kanskje også å gi avkall på karaktertrekk vi ikke lenger ønsker å være bekjent av. For unge mennesker med funksjonshemminger og deres familier innebærer overgangen fra barndom til voksenliv ofte flere utfordringer i forhold til andre. For utviklingshemmede er mentale og fysiske helseproblemer mer vanlige. De sosiale problemer oppstår ofte i barndommen, men forsterker seg ved overgangen til et mer komplekst liv. Overgangen fra barn til voksen er karakterisert ved at de med lettere funksjonshemming får større valgmuligheter og økt selvbestemmelse som følge av økt uavhengighet av foreldre og foresatte. For foreldre og omsorgspersoner til denne gruppen utviklingshemmede er denne perioden gjerne preget av bekymring. Forståelsen av risiko kan variere stort mellom foreldrene og den unge. Man må derfor forsøke på best mulig vis å redusere risikoen for den psykisk utviklingshemmede og samtidig unngå å legge for store restriksjoner på vedkommendes selvstendighet og tilgang til de samme mulighetene som deres jevnaldrende har. En viktig del av denne prosessen blir å vektlegge øvelse i ferdigheter som i større grad kreves i voksenlivet. Man bør også være bevisst på at det helsemessige tilbudet ikke må svekkes fordi man går over fra faste rutinemessige sjekker til avtaler etter behov. Graden av funksjonshemming vil imidlertid variere. For mange begynner nå en planlegging av et livslangt behov for bistand og tilrettelegging fra statlige og kommunale enheter. Her er

34 24 det viktig i en habiliteringssammenheng at det bygges på den innsatsen som er gjort tidligere. Det er særskilt viktig å ivareta kontinuiteten i habiliteringsarbeidet i overgangen mellom forvaltningsnivåene Samarbeid med pårørende Det kreves samarbeid med foresatte/verge for utviklingshemmede som ikke har samtykkekompetanse. Dette er spesielt viktig ved utflytting fra foreldrehjemmet til egen bolig. Det kan i mange tilfeller oppleves problematisk for pårørende og «gi slipp på» barna sine for at de skal bli selvstendig voksne. I denne prosessen er det vesentlig at ansatte lytter og tar innspillene til pårørende på alvor og samtidig trygger deres situasjon med forsikringer om at den utviklingshemmede ivaretas med gode og tilstrekkelige tjenester. På denne måten skapes tillit. Det er viktig å unngå at mange småsaker vokser unødig og blir til konflikter. Denne typen konflikter tar vanligvis mye oppmerksomhet og ressurser. Den enkeltes behov og ønsker skal selvsagt stå i fokus, og de må selv involveres i beslutninger ut fra sine forutsetninger. For mange utviklingshemmede er det likevel helt nødvendig at pårørende/verger involveres i beslutninger, noe som krever god dialog. Støtte og involvering av pårørende og nettverk er av stor betydning for å oppnå samarbeid med pårørende. De er en ressurs og bør møtes som en samarbeidspartner ut fra den rollen de innehar, samtidig som de trenger oppmerksomhet og omtanke fra tjenesteapparatet. Noen pårørende har også behov for konkret oppfølging eller egne tjenester Hvordan greie en vellykket overgang For at overgangen til voksenlivet skal bli vellykket er det flere punkter som kan trekkes frem: Tidsperspektiv for overgangen. Her kan det være viktig å bli enig om en målsetning i forhold til når man ønsker at overgangen skal skje. Dette kan gjøre det lettere i forhold til omsorgstjenestene, men for den psykisk utviklingshemmede er det også en fordel å ha fornuftige forventninger til når denne fasen skal inntreffe. En periode med forberedelser og kartlegging av ferdigheter. Det vil være krevende å overføre en person til voksenlivets utdannings- og helsetjenester hvis vedkommende ikke har forutsetninger for å fungere i en slik sammenheng. Derfor er det viktig at det gjøres et forarbeid. For mennesker med store helseproblemer kan dette for eksempel innebære kontroll om vedkommende er i stand til å håndtere sin egen medisinering. Koordinert overgang. Dette innebærer at alle relevante fagpersoner dras inn i en kartlegging av det unge menneskets behov og at denne innsatsen koordineres. De nye voksentjenestene bør spille en mest mulig aktiv rolle i denne overgangsfasen. Evaluering av overgangsordningene.

35 25 Tjenesteyterne bør jevnlig evaluere sin praksis så de hele tiden holder tritt med endringene i unge menneskers behov. For ungdom med omfattende funksjonsnedsettelser er det viktig å sikre kontinuitet i de utviklingsfremmende tiltakene som er satt i verk allerede fra grunnskolealder. Denne sikringen skjer best ved overlapping mellom forvaltningsnivåene. Ansvarlige for oppfølging gjennom grunnskolen bør følge den utviklingshemmede inn i voksenlivet. Målrettede habiliteringstiltak i tidlig ungdomsalder må ikke avbrytes på grunn av at andre forvaltningsnivå i det offentlige overtar. Det må sikres kontinuitet i disse overgangene. Ved overgang fra grunnskole til videregående skole må den videre arbeidslivs- og boligkarriere starte opp. Det videre systematiske habiliteringsarbeidet mot arbeidslivet og utflytting fra foreldrehjemmet til egen bolig må planlegges og være klart i god tid før avsluttet videregående skole. For noen vil aldri et ordinært arbeidsliv være aktuelt Utfordringer fremover samhandling Samspillet mellom de ulike tjenesteytende tilbudene er helt avgjørende hvis støtteapparatet skal fungere i overgangsfasen til voksenlivet. Dette gjelder spesielt samarbeidet mellom tjenester for utviklingshemmede, de generelle helsetjenestene og utdanningssystemet. En måte å koordinere disse tjenestene bedre på er å organisere felles møter der helseproblemer og livs karriere drøftes. For at den beste støtten skal være tilgjengelig i overgangen til voksenlivet er det også viktig at tjenesteyterne besitter den nødvendige profesjonaliteten og fagkompetansen. Spesifikk opplæring i de fysiologiske og juridiske sidene ved overgangen til voksenliv bør belyses og tjenesteyterne bør samtidig få en innføring i hvilke andre institusjoner som er involvert i omsorgen av unge mennesker med utviklingshemming. Når det gjelder det siste bør det rettes oppmerksomhet mot forskjellene i struktur og tilnærming ved de ulike institusjonene. Enkelte av dem kan for eksempel benytte seg av individbaserte tilnærminger, mens andre vektlegger mer nettverket rundt individet. Disse tilnærmingene kan i beste fall supplere hverandre og bane vei for en mest mulig omfattende forståelse av den utviklingshemmedes behov. 6.2 Flytting til egen bolig Kommunen har ansvar for å legge forholdene til rette for en god og forsvarlig boligpolitikk som omfatter alle kommunens innbyggere. Kommunenes plikt til å medvirke til å skaffe boliger for vanskeligstilte er nedfelt i helse- og omsorgstjenesteloven og lov om sosiale tjenester i NAV. For å støtte kommunene i sitt arbeid med å fremskaffe egnede boliger til blant annet personer med utviklingshemming og andre som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, er det utviklet flere tilskudds- og låneordninger. Ordningene retter seg både mot kommuner og enkeltpersoner.

36 26 HVPU- reformen innebar at utviklingshemmede skulle flytte ut av institusjonene og inn i ordinære boliger og at voksne utviklingshemmede, som hadde behov for det, skulle få bistand til å flytte ut av foreldrenes hjem. I 1987 bodde det ca mennesker med utviklingshemming på institusjon. Fram til midten av 1990-årene hadde alle fra institusjonene fått en bolig i den kommunen de valgte å flytte til. Om boligens utforming het det at den skulle være en vanlig bolig i et vanlig bomiljø og at hvert hushold skal ha selvstendige leiligheter. Tjenesteytingen skulle ikke knyttes til en spesiell bolig. Tjenestene skulle knyttes til den enkelte person ut ifra forutsetninger og behov (St. meld. nr. 67 ( )). I St. meld. nr. 47 ( ) Om gjennomføring av reformen for mennesker med psykisk utviklingshemning, blir det understreket at det, under omleggingen av tiltakene, ikke må bygges opp en ny kommunal særomsorg. Det skal satses på fleksible ordninger tilpasset den enkelte innenfor det vanlige hjelpeapparatet i kommunen. Det er viktig å gi den enkelte en bolig som ikke har en institusjonskarakter og at bofellesskap blir organisert slik at disse fungerer som et hjem. Det fastsettes ikke noe tall på hvor mange beboere som kan inngå i et bofellesskap, men det understrekes at dette må vurderes nøye ut fra beboernes ønsker og behov Medvirkning ved valg av bolig Forskning viser at selvbestemmelse for personer med utviklingshemming ofte er begrenset når det gjelder de store beslutningene i livet som for eksempel hvor en skal bo og hvem en skal bo sammen med. Personer med utviklingshemming hadde begrenset innflytelse over eget liv og egen hverdag på HVPU-institusjonene. I dag er mange unge med utviklingshemming godt integrert i skole og fritid i sitt nærmiljø. Unge mennesker med utviklingshemming som i dag skal flytte fra foreldrehjem til eget hjem er mer trygge i egne valg enn tidligere, og er i større grad vant til å ha innflytelse i eget liv. De kan sies å tilhøre det Gustavsson kaller integreringsgenerasjonen. Likevel bor ofte personer med utviklingshemming tett sammen med mennesker de ikke selv har valgt å bo sammen med eller er i familie med. De har det en kan kalle medboere. Medboere er naboer, men bor tettere innpå enn det som er vanlig blant naboer. Medboere kan også kalles administrativt regulerte relasjoner, fordi personene er plassert sammen ut fra måten tjenestene rundt dem er organisert på. Bare 18 prosent av de spurte i Tøssebro og Lundebys undersøkelse i 2001 sa at de hadde valgt å bo sammen med de personene de bodde sammen med. Tøssebro påviser ingen sammenheng mellom store bofellesskap og mulighetene for selvbestemmelse. Det viktige for ivaretakelsen av mulighetene for selvbestemmelse er sannsynligvis at den enkelte beboer har sin egen separate leilighet, uavhengig av størrelse på bofellesskapet. Det er helt sentralt at tjenesteutøverne har en bevissthet om brukernes rett til selvbestemmelse, respekt for privatlivet og den enkeltes verdighet, for å unngå institusjonspreget omsorg. Noen forskere har påpekt at boformen gir noen organisatoriske og fysiske betingelser for det liv som leves i boligene. Dyrendahls utgangspunkt er at boform langt på vei bestemmer livsform. Ulike boformer gir ulike føringer for hvordan tjenestene blir

37 27 organisert og utøvd, og er dermed bestemmende for brukerens dagligliv. Ved utformingen av tjenestetilbudet til mennesker med utviklingshemming er det viktig å ta utgangspunkt i individuelle behov, og ikke i boform. Boligutvalget (NOU 2011: 15 Rom for alle en sosial boligpolitikk for framtiden) trekker frem at kollektive boformer ikke er problematisk i seg selv, men det er problematisk hvis den enkelte mangler valgmuligheter og blir plassert i en bolig som skaper hindre for å leve et godt liv. Utvalget legger vekt på at det bør være en god dialog mellom kommunen og beboeren for å finne en løsning tilpasset den enkeltes ønsker og behov Husbankens virkemidler Husbanken har følgende virkemidler som kan benyttes til boliger for personer med utviklingshemming: Tilskudd til etablering Tilskudd kan eventuelt gis i kombinasjon med grunnlån eller startlån. Førstnevnte vil ofte bli brukt der det er aktuelt å etablere et borettslag. Ved kjøp av bolig i den ordinære boligmassen kan tilskudd til etablering kombinert med startlån benyttes. Boligtilskudd til etablering og startlån forvaltes av kommunene. Grunnlån er det Husbanken som tildeler. Tilskudd til utleieboliger gis til kommuner, stiftelser og andre aktører som etablerer og/eller utbedrer utleieboliger for vanskeligstilte. Maksimalt tilskudd skal normalt ikke overstige 20 prosent av godkjente prosjektkostnader, men prosentsatsen kan likevel være inntil 40 prosent når boligene skal brukes for å forebygge og bekjempe bostedsløshet, og da særlig boligprosjekter for personer med utfordringer som krever et helhetlig hjelpeapparat. I Meld. St. 17 ( ) sier regjeringen at den vil gi inntil 40 prosent tilskudd til boliger for flyktninger og andre prioriterte grupper. Når andre aktører enn kommunen etablerer utleieboliger skal kommunen ha tildelingsrett. Se nærmere om tilskudd på Husbankens hjemmeside: Verdig voksenliv Samliv og relasjoner Personer med funksjonsnedsettelse vil bo som andre. Hvordan du bor, har mye å si for hvordan livet er. Alle har vi ulike meninger om hvordan vi ønsker å leve våre liv, hvem vi vil

38 28 leve med og hvor vi vil bo. Det finnes ingen fasitsvar på hvordan mennesker skal bo. Ikke alle ønsker å bo alene eller med samboer. Det viktige er at funksjonshemmede sees på som enkeltmennesker og ikke som en gruppe. Det skal legges til rette for å kunne delta i samfunnet på lik linje med alle andre, og det å bo i et vanlig bomiljø er en del av det. Likeledes er det viktig å ha et bomiljø der en selv kan bestemme når en skal stå opp og når en ønsker å legge seg. Å kunne bestemme over egen hverdag gir et verdig liv. Flere brukere kan nå få mulighet til å være arbeidsgiver for personlige assistenter(bpa). Da kan brukeren selv bestemme hvem som blir ansatt som assistenter, samt hvor, når og hvordan assistansen skal gis Seksualitet Seksualitet kan bli en del av livet som skaper vansker for barn, unge og voksne med utviklingshemning. Det er vanskelig for mange å skaffe seg kunnskap og erfaringer, fordi mange ikke har det samme nettverk av venner rundt seg som andre har. Seksualitet er ikke alltid så konkret. Det kan være mange usagte regler som er vanskelige å forstå. For å forebygge seksuelle overgrep og uønskede svangerskap, og for å gi personer med utviklingshemning et godt forhold til egen kropp og egen seksualitet, er det svært viktig å formidle god kunnskap og god veiledning til dem. Habiliteringstjenesten for både barn og voksne utviklingshemmede har god kunnskap om tema og kan gi veiledning både til ansatte og brukere. Saker som det vil være naturlig å henvise henvises til habiliteringstjenesten for voksne kan være: onaniproblematikk, uakseptabel seksuell atferd som blotting og beføling, mangel på kunnskap på området, seksualtekniske hjelpemidler, selvskading på kjønnsorgan, seksuell utnyttelse, voldtekt og andre alvorlige seksuelle overgrep, utviklingshemmede som begår seksuelle overgrep, homoseksualitet, spesielle tenningsmønstre/fetisjer, ønske om barn, prevensjonsveiledning/sterilisering og samboerproblematikk. Det er flere utfordringer knyttet til utviklingshemmede og seksualitet. Vi vet at den beste måten å hjelpe personer med utviklingshemning til å få et godt forhold til egen kropp og egen seksualitet, er å starte prosessen tidlig. Seksualiteten starter ikke i puberteten, men lenge før. Samarbeidet mellom Habiliteringstjenesten for barn og voksne er derfor svært viktig. De som arbeider med barn og unge kan lære av de erfaringer som Habiliteringstjenesten for voksne har skaffet seg, og de kan starte tidlig med å samarbeide med pårørende og skoleverket. Mange problemer kan forebygges ved tidlig innsats. Det er også viktig å gi veiledning til voksne som ikke har uakseptabel seksuell atferd, da mange utviklingshemmede ikke har fått tilstrekkelig seksualundervisning i skolen. 6.4 Verdig alderdom De aller fleste av oss ønsker å avslutte livet i egen bolig, dersom vi kan motta nødvendig hjelp for eventuelle plager som oppstår. Eldre personer med utviklingshemming har de samme rettigheter og skal få samme forsvarlige helsehjelp som andre i en tilsvarende

39 29 situasjon. Hovedprinsippet er et de skal bo i sine hjem så lenge som mulig. Kompetanse om aldring hos personer med utviklingshemming må bli tilført ut fra brukernes behov, enten det handler om et bofellesskap eller et sykehjem. Eldre beboere som allerede bor i bofellesskap bør så langt som mulig få dekket sitt tjenestebehov i bofellesskapet hvor de bor. For bofellesskap med en aldrende gruppe beboere vil det oppstå behov for utvikling av generell kompetanse om aldring og utviklingshemming, både somatiske problemstillinger og demens. Personer med utviklingshemming bør så langt som mulig få bo i sin opprinnelige bolig. Etter hvert kan det bli behov for å flytte til bofellesskap hvor personalet har erfaring og kompetanse i aldring, somatiske problemstillinger og demens. For bofellesskap med en aldrende gruppe beboere vil det oppstå behov for utvikling av generell kompetanse om aldring og utviklingshemming, både somatiske problemstillinger og demens. Behov for plass på sykehjem vil være aktuelt ut fra en samlet vurdering av helsetilstand, funksjonsnivå og hva den enkelte bruker er best tjent med. Enkelte somatiske problemstillinger vil være så alvorlige at helse og velferdssenter er den rette tjenesten. Helse- og velferdssenteret må da tilføres kompetanse om de særlige behovene som en person med utviklingshemming vil ha i en slik situasjon. For brukere som ikke kan gis særskilt kompetanse i egen bolig ved livets slutt, skal få tilrettelagt tilbud ved ett av byens helse- og velferdssenter. 7. Utviklingsfremmende helse- og omsorgstjenester 7.1 Verdier og faglig god kvalitet Grunnleggende verdier for helse- og omsorgstjenestene er trygghet, respekt, individuelle hensyn og valgfrihet, medvirkning, selvbestemmelse og faglig god kvalitet. Disse og andre verdier er nedfelt i regelverket for helse- og omsorgstjenestene. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne fastslår i artikkel 25 at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ha en likestilt tilgang til helsetjenester. Behandlingen som gis personer med nedsatt funksjonsevne skal være av like god kvalitet som den som gis til andre, og behandling skal gis på grunnlag av fritt og informert samtykke. Etter artikkel 26 skal statene sikre habilitering og rehabilitering med sikte på at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan oppnå størst mulig selvstendighet og utnytte sitt fysiske, mentale, sosiale og yrkesmessige potensial fullt. Regelverket er presiseringer av samfunnets krav til tjenestene på vegne av den enkelte borger, og dreier seg i bunn og grunn om krav om at tjenestene skal være forsvarlige. Kjernen i forsvarlighetsbegrepet er god praksis det vil si hva som til enhver tid anses som det den gode helsearbeider vil gjøre i ulike situasjoner. Man kan hevde at i forsvarlighetsbegrepet møter den normrasjonelle tilnærmingen (juridisk tilnærming) den formålsrasjonelle tilnærmingen (helsefaglig/medisinsk tilnærming), og en moderne helsearbeider må være bekvem med begge de to noe ulike verdimessige utgangspunkt. I

40 30 dette ligger at helsefagtilsatte er rettsanvendere innen sitt virke, og må balansere både kunnskap om hva lovgiver har ment og formålet med bestemmelsene, i tillegg til å se eget fag i lys av faglig og etisk tilnærming i det konkrete tilfellet. Forsvarlighetsbegrepet er i sin natur dynamisk og skal fange opp kunnskapsutviklingen slik at tjenestene utvikles til brukerens beste. Med dynamisk menes her å gjøre tilpasninger basert blant annet på den konkrete situasjonen. Helsepersonelloven stiller krav om at helsepersonell skal utføre sitt arbeid på en forsvarlig og omsorgsfull måte blant annet ved å holde seg faglig oppdatert, ikke gå ut over sine kvalifikasjoner, innhente bistand ved behov og samarbeide og samhandle med andre der det er nødvendig for å ivareta pasientene eller brukernes behov. Samhandling på tvers av tjenestetilbudene er også en forutsetning for at den enkelte får oppfylt det behov vedkommende har for helse- og omsorgstjenester og til et aktivt liv. Koordinatoren som er beskrevet i lov og forskrift er her en viktig ombudsperson som skal sikre at brukeren gis nødvendige tjenester. Kunnskapsbasert helsetjeneste faglig god kvalitet Kunnskapsbasert praksis og kunnskapsbasert helsetjeneste innebærer å bruke systematisk innhentet forskningsbasert kunnskap i beslutninger. I kliniske beslutninger og i helseforvaltningen kombineres forskning med kunnskap fra erfaring og praksis, brukerkunnskap og brukerpreferanser samt andre kunnskapskilder. Dette kjennetegner en kunnskapsbasert helsetjeneste som vi skal tilstrebe. 7.2 Utviklingsfremmende versus utviklingshemmende Vi velger å fremsette en påstand om at det oftest er vi som er bistandsytere eller omsorgspersoner som er den største utviklingshemmeren for den utviklingshemmede fordi: Vi overtar oppgavene personen kan klare selv. Vi fratar personen muligheten til å oppleve naturlige konsekvenser. Vi har hørt historien før. Vi har prøvd dette tidligere. Vår holdninger og forventninger som vi har til den enkelte. Vår oppmerksomhet mot negativ utvikling. For å bli den største utviklingsfremmeren for den utviklingshemmede skal vi etterleve følgende postulater: I. Vi skal vise interesse og engasjement. II. Vi må alltid avklare hvem endringer er viktig for, personen selv eller andre? Til slutt må VI ta en fagetisk vurdering av situasjonen. Har vi alle disse tre elementene klare kan vi beslutte tiltak. Men hovedmålet er alltid at dette skal gjøres i samarbeid med personen.

41 31 III. Det personer elsker å gjøre vil vi gjerne gjøre mer av, forutsatt at dette ikke skader personen eller andre. Begrepet skader dekker fysiske personlige og materielle skader. IV. Is i magen innebærer å tåle å se at noe kan gå galt, men likevel gi personen mulighet til å løse det selv så langt som mulig uten at det går riktig galt. Med begrepet riktig galt mener vi alvorlige konsekvenser. Det vil være feil å definere alvorlige konsekvenser nærmere da dette er kontekstavhengig. V. Alt en person mestrer skal han få mestre alene. Det er kun når det er en trussel for mestringsfølelsen at vi så usynlig som mulig forsøker å legge til rette for mestring. VI. Når personer framviser merkelig atferd skal det mye til før vi griper inn. Vi har ikke behov for å moralisere vi skjønner at vi vil bli vitne til merkelig atferd all den tid vi som bistandsytere blir tett på en person. VII. Hvis en person framviser aggressiv atferd mot oss er første bud å trekke seg bort. Hvis det ikke medfører fare for andre kan vi gjerne løpe langt med personen i hælene. Våre erfaringer er at en løpetur for mange løser aggresjonsproblemet i den forstand at de må finne andre måter å få fram sine meninger på. VIII. Hvis en person har en atferd som hemmer hans utvikling må vi først se om vi kan observere hvorfor og om vi kan hjelpe vedkommende til å finne annen atferd. 7.3 Roller og oppgaver Enhetene innenfor Bo- og aktivitetstilbud har både fagleder, bokoordinator og primærkontakt. Det kan derfor være komplisert både for brukere og pårørende å forstå hvem som er faglig ansvarlig for den enkelte bruker. For å tydeliggjøre rollen og oppgaven til personen som skal koordinere og følge opp brukeren, benyttes rollen som primærkontakt i alle enheter for Bo- og aktivitetstilbud. Primærkontakten har følgende rolle og oppgave: Sikre tjenesteyting i samsvar med gjeldende vedtak, lover og forskrifter og evaluere tiltakene årlig gjennom god dokumentasjon, inklusive individuell plan. Funksjonsendringer som medfører behov for økt mengde tjeneste eller ny type tjenester skal meldes til fagleder. God kommunikasjon med bruker, pårørende, kollegaer og andre samarbeidspartnere Koordinatorfunksjon Individuell plan (IP) Forskriften for Individuell plan gir nærmere regler om formålet med individuell plan, ansvaret for å utarbeide planen, hva den skal inneholde m.m. Planen skal blant annet sikre at det til enhver tid er «en tjenesteyter» som har hovedansvaret for oppfølgingen av «tjenestemottakeren». I veileder til forskriften (Veileder IS-1253, utgitt av Helsedirektoratet i 2007) fremgår det at denne tjenesteyteren i praksis ofte kalles koordinator. Det anses som en svært viktig del av ordningen med individuell plan at tjenestemottakeren og eventuelt de pårørende får en bestemt person i tjenesteapparatet å forholde seg til. I Trondheim kommune vil saksbehandler ved helse- og velferdskontoret være første koordinator for IP. Når tjenestene er etablert er det naturlig at det blir den tjenesten som

42 32 yter mest tjenester som ansvarliggjør en koordinator, dvs. primærkontakten for den utviklingshemmede. Det er viktig at denne har god faglig kompetanse og god relasjon til den som mottar tjenestene og deres pårørende, samt erfaring med bruk av IP. Fagleder har ansvar for å melde endrede behov til forvaltning og varsle når tjenestene står i fare for ikke å ivareta brukernes behov for habilitering. 7.4 Habilitering /rehabilitering / individuell plan Forskrift om habilitering, rehabilitering og individuell plan skal sikre at personer som har behov for sosial, psykososial eller medisinsk habilitering og rehabilitering, får tjenester som kan bidra til stimulering av egen læring, motivasjon, økt funksjons- og mestringsevne, likeverdighet og deltakelse i samfunnet. Formålet er også å styrke samhandlingen mellom kommunens ansatte, bruker og pårørende, mellom ulike kommunale tjenester og på tvers av forvaltningsnivåene. Habilitering er en planlagt prosess som skal følge den enkelte fra en funksjonsnedsettelse er identifisert i tidlige barneår til personen er etablert som voksen i egen bolig, og skal være en integrert del av tjenestetilbudet. Habilitering har tradisjonelt vært en spesialisttjeneste, men med ny lov om helse- og omsorgstjenester har kommunene fått ansvar for habiliteringstjenester som ikke er spesialiserte. Habilitering vil dreie seg om flere tiltak som inngår i en planlagt og avgrenset prosess med en klar målsetting. Noen habiliteringsprosesser vil kunne strekke seg over lang tid for at de skal bidra til å oppnå den eller de målsettinger som er/var utgangspunkt for prosessen. Habiliteringsprosesser forutsetter at alle involverte bistandspersoner/ aktører, uavhengig av instans de representerer, samarbeider for å formidle sine tjenester på en samordnet måte. Habiliteringstiltak skal være tilpasset brukerens behov og tilrettelagt for hans eller hennes forutsetninger og muligheter. Habiliteringsprosesser forutsetter at bruker selv er aktivt involvert gjennom å ha innflytelse på og medvirkning i hele prosessen. Om personen det gjelder, av utviklingsmessige årsaker, ikke kan delta helt og fullt selv, skal hans eller hennes pårørende eller verge tas med i planlegging og oppfølging av prosessen. Alle kommuner skal ha en koordinerende enhet for habilitering - og rehabilitering. I Trondheim kommune er det helse- og velferdskontoret som er tildelt rollen som koordinerende enhet. Denne har et overordnet ansvar for at bruker og pårørende opplever tjenestene som helhetlige. Koordinerende enhet skal være kontaktleddet mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Enheten skal bidra til at de forskjellige tjenesteyterne samarbeider ved planlegging og organisering av habiliterings- og rehabiliteringstilbudene, og tilrettelegge for brukermedvirkning på individ og systemnivå.

43 33 I Trondheim kommune er det helse- og velferdskontorene (HVK) og barne- og familietjenestene i bydelene som er koordinerende enhet. HVK tildeler (bestiller) helse- og omsorgstjenester, koordinerer tjenestetilbudet og har ansvar for at det blir utarbeidet individuell plan. Helse- og velferdskontorene har en tydelig koordinatorfunksjon knyttet til habilitering og rehabilitering. 7.5 Kosthold Deltakelse og opplevelse ved forberedelse og tilrettelegging. Vi vet at sunn mat og fysisk aktivitet er viktig for at vi skal holde oss friske. Men dessverre hender det ofte at personer med utviklingshemming faller utenfor generelle planer og tiltak som har dette som mål. Riktig ernæring er et viktig aspekt ved brukernes helse og vi vet at et stort vektproblem kan føre til livsstils sykdommer. Problemet er at mange brukere mangler egen motivasjon som kreves for å holde god helse ved like. De mest funksjonshemmede er helt avhengig av bistandsyter både når det gjelder planlegging, innkjøp og tilberedelse av måltidet. Samtidig som alle disse tre fasene er verdifulle i en sosial sammenheng. Bistandsyter må derfor ha god kunnskap om kosthold. Kunnskap om hva det er som gjør at man får livsstil sykdommer anses som viktig i et folkehelseperspektiv. I Norge har vi erfaring med at skole, helsestasjoner, foreldre og myndigheter mfl. informerer om hva som er tilrådelig. Dette gjelder både i forhold til mosjon og kostholdsråd. Eldre (Ellingsen 2007) og nyere studier (Bodde og Seo 2009)peker på at det i liten grad finnes materiale som forklarer sammenhenger mellom kosthold og mosjon knyttet opp i mot livsstil sykdommer når det gjelder personer med utviklingshemming. Materiale er ikke laget og informert på en slik måte at personer med utviklingshemming kan gjøre seg nytte av det. Internasjonal forskning(naku) viser en positiv dokumentasjon når det gjelder trenings- og kostholdsprogram, der hver enkelt person får personlig oppfølging. For eksempel er det ingen effekt av å holde kostholds- og livsstilskurs / veiledning for personer med utviklingshemming uten noen form for videre oppfølging. Helsedirektoratet gir ernæringsråd til befolkningen og anbefaler et kosthold som hovedsakelig er plantebasert og som inneholder mye grønnsaker, frukt, bær, fullkorn og fisk, begrensede mengder rødt kjøtt, salt, tilsatt sukker og energirike matvarer. «Fem om dagen» er fremdeles mantraet og det anbefales at man velger grønnsaker, frukt og bær med forskjellige farger. I tillegg til sunt kosthold er det viktig å legge til rette for fysisk aktivitet. Anne Gro Innstrand og Sølvi Linde har skrevet en Lettlest kokebok, trinn for trinn, Fagbokforlaget 2011 som gir nyttige kostholdstips og menyer. Boka ble kåret til årets best tilrettelagte bok i 2011.

44 Fysisk aktivitet Vi lever i et samfunn som i stadig større grad inviterer til fysisk passivitet. Samtidig er dokumentasjonen av de helsemessige positive virkningene av fysisk aktivitet overbevisende. For mennesker med en funksjonsnedsettelse blir gjerne det treningsmessige aspektet ved fysisk aktivitet svært viktig for å behandle eller kompensere for funksjonsnedsettelsen. Samtidig handler det å være fysisk aktiv om verdier, livsstil og ønske om sosial tilhørighet. Dette gjelder for alle, men vil være enda viktigere for grupper i befolkningen som i større grad kan oppleve å føle seg isolert. God helse er en viktig del av god livskvalitet. Mennesker med utviklingshemming er ofte inaktive på grunn av nedsatt fysisk funksjonsevne. Studier viser at utviklingshemmede i gjennomsnitt har lavere fysisk kapasitet, lavere utholdenhet, dårligere muskulær utholdenhet og høyere KMI (kroppsmasse indeks) sammenlignet med normalbefolkningen. Fysisk aktivitet påvirker stoffskiftet, og vektstabilitet vil være en gevinst av et fysisk aktivt liv. Det er funnet at en aktiv livsstil og økt fysisk aktivitet vil være med på å forbygge osteoporose også hos mennesker med utviklingshemning. Gjennom fysisk aktivitet og bedre fysisk form vil personer med en utviklingshemning kunne få mer krefter til å klare dagens gjøremål og i tillegg få en aktiv fritid. Å drive fysisk aktivitet for denne gruppen gir mange utfordringer fordi det ofte dreier seg om en gruppe med svært forskjellige utgangspunkt, utviklingsmuligheter og funksjonsnivå. Hos mange er bevegelsen nedsatt eller skadet, mens andre har alle bevegelsesmønstre intakt, men mangler evne til aktiv, planlagt og målrettet bevegelse. Det er nødvendig med systematisk og langsiktig stimulering, trening og støtte for at personer med en utviklingshemning skal kunne utvikle og utnytte sine ressurser. God tid, positive tilbakemeldinger og det å skape trygghet i situasjonen er viktig. Øvelser bør tilrettelegges med utgangspunkt i den enkeltes forutsetninger. Gode øvingsbilder og mye visuell demonstrasjon kan være hensiktsmessig. Veileder eller kontaktperson bør legge vekt på lystbetont aktivitet og læring gjennom lek. Aktivitetens mål må være å ha det gøy, mestre aktivitetene og ha gode opplevelser. Kommunens aktivitetstilbud er bl.a. en arena eller en base for fysisk aktivitet. Vi anbefaler følgende praktiske råd for tilrettelegging: (IS-1160, fysisk aktivitet for mennesker med funksjonsnedsetteleser) Det mangfoldet av tilbud og aktiviteter som allerede finns gir alltid gode muligheter. Vi trenger ikke finne opp nye aktiviteter for utviklingshemmede. Det er en fordel om dere blir enige om forventninger og forutsetninger og blir godt kjent med hverandre. Det kan være en fordel om dere utvikler enkle retningslinjer for samspillet og aktivitetene. Det er som oftest ikke utviklingshemningen som hemmer deltakelsen i aktiviteten - men ofte instruktørens handlinger og holdninger. Potensialet i den enkeltes ferdigheter utvikles gjennom å stimulere de individuelle forskjellene i interesser og anlegg. Vær kreative sammen. Finn løsninger!

45 35 Kommuniser på hva som fungerer/ikke fungerer. Vær åpen og gi hverandre tilbakemeldinger. Prøv å utvikle kommunikasjonsformene. Aktivitetens mål må være å ha det gøy, mestre aktivitetene og ha gode opplevelser. 7.7 Kommunikasjon og samhandling ASK er en forkortelse for Alternativ og Supplerende Kommunikasjon. ASK- tilbudet i bo og aktivitetstilbudene skal følge opp behov i forhold til kommunikasjon hos brukere på enheten som helt eller delvis mangler (funksjonell) tale, og som har behov for alternative kommunikasjonsformer til tale. Å utvikle og vedlikeholde kommunikasjon krever kontinuerlig oppmerksomhet og planlegging. Det gjelder alle med utviklingshemming, ikke bare de som har ASK hjelpemidler. Vedlikehold av tegn, bildesymboler, lesing, skriving og taletrening(uttale) må arbeides inn i dagliglivets aktiviteter. Alle bør få mulighet til å kommunisere og utvikle egen kommunikasjon. Mange utviklingshemmede er avhengig av omgivelsene og hjelpere for å klare å utvikle egen kommunikasjon. Det er dessverre ikke en selvfølge at alle som trenger hjelp til å utvikle kommunikasjonen får den hjelpen de trenger. Alt for ofte blir hjelpen styrt av hvor engasjert og interessert bistandsyterne er i kommunikasjon. Skifte av ansatte i personalgruppen kan føre til kompetansetap i arbeidet med kommunikasjon og fører til at brukeren risikerer og miste store deler av sin kommunikasjon. Andre ganger kan personalet bevisst velge bort kommunikasjonshjelpemiddelet som bruker har. Det kan være ulike grunner til at dette skjer som for eksempel mangelfull opplæring, redd for å ødelegge utstyr eller at det blir for brysomt når bruker kan si ifra. Her har både ansatt og arbeidsgiver et stort ansvar. Arbeidsgiver må sørge for at det blir gitt opplæring i hjelpemiddelet og legge til rette for at det kan settes av tid til utvikling og oppdatering av hjelpemiddelet. Ansatte må selv etterspørre opplæring og ta utfordringen med å hjelpe brukeren i opplæring av kommunikasjonshjelpemiddelet. Ansatte har plikt til å bruke kommunikasjonshjelpemidler som er tildelt brukeren. Heimdal bo og aktivitetstilbud har opparbeidet kompetanse for å ta i bruk ASK for en gruppe brukere med god kognitiv funksjon. Noen brukere har fått slik opplæring i voksen alder, mens mange har prøvd ulike løsninger fra de var unge uten at det har fungert. Det er store utfordringer for personer som tar i bruk metoden ASK. Det må derfor oppnevnes en nærperson som har hovedansvar for oppfølging av ASK og som får avsatt tilstrekkelig tid til kursing og oppdatering av ASK- hjelpemidler som er i bruk. Det må også være en klar målsetting at kommunikasjonshjelpemidlet skal tas i bruk på alle arenaer. Dagens lovgivning gir barn rettigheter i opplæringsloven når det gjelder å få hjelp til å utvikle sin kommunikasjon. De fleste som har behov for ASK hjelpemiddel i dag starter allerede med opplæring i bruken av dette i barnehagen. Det er da viktig at det i overganger mellom

46 36 barnehage, skole og voksenliv sikres at informasjon og kunnskap om brukers kommunikasjon blir videreført. Det må etableres felles nettverk som inkludere alle aktørene for å sikre denne kunnskapen om bl.a. hjelpemidler. Det anbefales at både Høgskoler og fagutdanninger tar inn tema kommunikasjon inn i læreplaner. Trondheim kommune vil derfor prioritere kommunikative metoder som satsingsområde og vil sørge for at metodene inngår i basiskunnskapen til alle ansatte som arbeider direkte med utviklingshemmede. Kommunikative metoder er i første rekke ASK og sansestimulering. Kommunikasjon kan være både verbal og nonverbal. Den innbefatter samspillkompetanse, språklig kompetanse og evne til å kommunisere med verbalspråk eller symboler og tegn. Ansatte må bli mer bevisst det ansvaret de har, og det må legges til rette for at den utviklingshemmede får mulighet til å utvikle sine kommunikasjonsferdigheter. Bruk av kommunikasjonsbøker- og tavler er eksempler på hjelpemidler som kan lette kommunikasjonen både med ansatte og pårørende. Slike kommunikasjonsmidler må fortløpende oppdateres. 7.8 Sansestimulering Brukere skal få tilbud om sanseopplevelse både ute og inne. Bruk av sansene har fokus i de fleste aktiviteter. Heimdal BOA har bl.a. utviklet tiltaket Sans med et snoezelentilbud med ulike sanserom. Her er det også innredet eget rom for berøringsterapi, hvite-rom, eventyr-rom, aktivitetsareal, musikkrom, sommer-rom og kosmos. Sans arrangerer ulike temaperioder gjennom året, utflukter, svømmetilbud, matlaging og fysikalsk behandling. Sans har spesiell kompetanse og erfaring i forhold til tilrettelegging av aktiviteter for brukere med omfattende helsemessige bistandsbehov og videreutvikler arbeidet som ble startet ved Avanti (sansestimulerende tilbud tilpasset personer med utviklingshemming eller kognitiv svikt). 7.9 Velferdsteknologi Med velferdsteknologi menes først og fremst teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sosial deltakelse og styrker den enkeltes evne til å klare seg i hverdagen. Trondheim kommune har utarbeidet en handlingsplan med målsetting om å være blant de fremste kommunene i landet til å ta i bruk velferdsteknologi som et supplement til ordinære helse- og omsorgstjenester. Bystyret har i tillegg vedtatt strategier for implementering av velferdsteknologi innenfor fire perspektiv; Brukerperspektiv Ansatteperspektiv Økonomiperspektiv og Samfunnsperspektiv. Strategiene for brukerperspektivet skal sikre at innbyggerne gis tilgang til relevant informasjon og rådgivning om bruk av både privat og offentlig velferdsteknologi og at etiske betraktninger sett i sammenheng med brukerbehov, samtykkekompetanse og nytte alltid skal ligge til grunn for valg av velferdsteknologi. Brukermedvirkning skal sikres i alle prosesser rundt valg og utvikling av velferdsteknologi.

47 37 For personer med psykisk utviklingshemming kan bruk av velferdsteknologi være nyttig for å ivareta trygghet, selvstendighet og aktivitet. Et eksempel på bruk av velferdsteknologi kan være videotelefon for kommunikasjon med tjenesteytere, pårørende og venner, teknologi for påminnelser til aktiviteter og gjøremål, og teknologi som kan bidra til å mestre daglige gjøremål Årlig helsesjekk Personer med utviklingshemning har økt forekomst av en rekke somatiske og psykiatriske sykdommer. Forskning viser at personer med utviklingshemming oftere har helsesvikt enn resten av befolkningen, samtidig som de sjeldnere får hjelp til sin helsesvikt (Ellingsen 2007, Kittelsaa 2008). Psykiske lidelser hos utviklingshemmede er underrapportert, og manglende kunnskap og kompetanse innen behandling og utredning kan føre til at psykiske symptomer tilskrives personens utviklingshemming. Utviklingshemmende har også større vansker med å etterspørre og skaffe seg nødvendige helsetjenester. Studier viser at regelmessige helsekontroller avdekker symptomer og funn som kan behandles før de gir helseskader og økende funksjonstap. En grundig førstegangsundersøkelse vil gi et godt grunnlag for å registrere endringer og sette i gang behandlingstiltak. Aldring og helse, Nasjonalt kompetansesenter har utarbeidet momentliste for årlig helsesjekk for fastleger. I tillegg er det viktig å tilegne kunnskap om aldring hos personer med utviklingshemming og da knyttet til utredning om demens. Vi vet at levealderen til personer med utviklingshemming i dag er betydelig høyere enn tidligere, samtidig med at mange som har en utviklingshemming får et aldringsforløp som starter år tidligere enn den øvrige befolkningen. Det anbefales derfor at alle utviklingshemmede sikres årlig helsesjekk Internkontroll Samfunnet har valgt prinsippet om internkontroll som et sikkerhetsnett med tanke på trygge og gode tjenester. Internkontroll handler om å vise sine brukere og oppdragsgivere hvorledes tjenestene er forsvarlige. Noen sentrale elementer i internkontrollen er kjennskap og tilgang til sentrale lover og forskrifter innen virksomhetsområdet, ansvars- og oppgavefordeling, og prosedyrer og avviksregistrering. I tillegg er det vesentlig at det finnes god kartlegging av ansattes kunnskaper og ferdigheter, slik at ressursene nyttes til beste for virksomhetens oppgaver, nemlig å sikre faglig forsvarlig kvalitet i tjenestene. Kort fortalt kan en si at det dreier seg om å vise hvordan vi holder orden i eget hus. Statlige tilsynsrapporter viser bl.a. at tjenestene har utfordringer knyttet til følgende tematiske hovedområder: god ledelse, åpenhet om uønskede hendelser for å sikre læring i

48 38 organisasjonen, kommunikasjon mellom personell og mellom enheter og rett kompetanse til rett tid. På denne bakgrunn foreslås kontinuerlige forbedringsprosesser gjennom målinger og registreringer av aktiviteter som for eksempel; brukers individuelle plan, oppfølging av vedtak, brukernes funksjonsnivå og helsetilstand, koordinator, verge etc. Rapporter skal legges frem for politisk nivå, fylkesmannen og Brukerråd. For å kvalitetssikre at det er utviklingsfremmende helsetjenester i aktivitetstilbudene skal alle ansvarsgrupper vurdere behovet for ROS -analyse i forhold til den enkelte bruker. Alle enhetene i BOA skal sikre at alle brukere har en helhetlig aktivitetsplan og eventuelt en individuell plan som jevnlig evalueres. Rådmannens fagstab skal i samarbeid med helse- og velferdskontor og BOA- enheter vurdere muligheter for å tydeliggjøre forvaltningsvedtaket til den enkelte bruker i forhold til mål og innhold i aktivitetstilbudet Lovgrunnlaget Utviklingsfremmede tjenester er forankret i faglige forsvarlige tjenester, hvor forsvarlighetskravet er hjemlet i helsepersonelloven 4. Det er et juridisk prinsipp som bygger på og opp under faglige vurderinger og hensyn, og som forsvarer noe av det viktigste i rettssikkerhetsprinsippet, at alle norske borgere sikres et likeverdig og forsvarlig helse- og omsorgstjenestetilbud. Gjennom å sikre individuelt tilpassede tjenester og tilbud ivaretas disse hensynene, og det igjen bidrar til å øke muligheten for deltakelse og inkludering. Hva som er faglig forsvarlig er i høyeste grad et faglig spørsmål, mens kravet om at tjenestene skal være faglig forsvarlig altså er rettslig. Loven er en norm som har faglige standarder som formål. Retten til helse- og omsorgstjenester følger av flere lover, og den som har slik rett og behov, tildeles tjenester etter en helse- og omsorgsfaglig og forvaltningsmessig vurdering. Et forvaltningsmessig vedtak skal fylle forsvarlighetskravet, og når dette iverksettes skal også gjennomføringen av tjenesten oppfylle forsvarlighetskravet. Det betyr at alle deler av tjenestene har et ansvar for å sikre forsvarlighetskravet. Om forvaltningskontoret hevder at tjenesten er forsvarlig, siktes det til vedtaket med mindre forvaltningen også har løpende innsyn og kontroll med at gjennomføringen av tjenesten fyller kravet. Det er det helse- og omsorgspersonell som utfører tjenesten, som må, skal og kan bedømme om tjenesten som gis er forsvarlig på det aktuelle tidspunkt BOA skolen Det er en forutsetning for likeverdige og gode helse- og omsorgstjenester at de som utfører tjenestene har nødvendig og oppdatert kunnskap om tjenestenes innhold, tjenestemottakers individuelle forutsetninger og behov samt de grunnleggende verdier og hensyn som skal styre utformingen av tjenestene. Å ivareta faglig forsvarlighet krever at ansatte har oppdatert viten om hva som fordrer helsefremmende og forebyggende arbeid innenfor rammene om forsvarlighet. I tillegg er det særdeles viktig at hver enkelt enhet evaluerer sitt arbeid med tanke på å bidra til utvikling og

49 39 forbedring av tjenestene vi yter. På denne bakgrunn skal alle ansatte i BOA gis basisopplæring i utviklingsfremmende tema som; selvbestemmelse tiltak for å utvikle individuelle uttrykks- og kommunikasjonsmuligheter deltakelse og brukerinvolvering kommunikasjon og samhandling med bruker og pårørende Kommunikasjon ved bruk av ASK rettssikkerhet tiltak for å unngå bruk av makt og tvang verdig voksenliv - seksualitet helse og kost fysisk aktivitet 8.0 Aktivitetstilbud på dagtid Sosial- og Helsedepartementets opptrappingsplan fra 2005 viser til at "dagsentervirksomhet er viktig for å bringe mennesker ut av sosial isolasjon og bygge sosiale nettverk, og for at den enkelte skal kunne få en tilværelse preget av meningsfylt aktivitet" (St.prp. 63, , s.13). Levekårsundersøkelsene viser at de kommunale dagtilbudene er av spesielt stor betydning for utviklingshemmede (Söderström og Tøssebro, 2011). Undersøkelsen viser også at et økende antall personer er uten tilbud om aktivitet på dagtid. Dessuten viser utviklingen at kommunal dagvirksomhet i mindre grad enn tidligere har preg av produksjon og mer av aktivitet som turer, hobbyvirksomhet og lignende. Trondheim kommune har også hatt en slik utvikling, og de tidligere dagsentrene er flyttet og / eller omgjort slik at de i dag framstår med et overveiende aktivitetspreg. Fra tidligere levekårsundersøkelser vet vi at personer med utviklingshemming setter stor pris på å være sysselsatt, og at trivselen er størst der hvor sysselsettingen har preg av produksjon. Personer med utviklingshemming som selv har vært intervjuet om arbeidets betydning, gir uttrykk for at det er viktig å gjøre noe produktivt og ikke minst å få til noe som er viktig for andre. Det å være i arbeid er sentralt i livet til voksne mennesker selv om arbeidet kan oppleves både som et gode og en belastning. Et virkemiddel for å bringe personer med utviklingshemming ut av passivitet og isolasjon har derfor vært å få flest mulig ut i arbeid og annen produktiv virksomhet. Fordi personer med utviklingshemming er svært forskjellige, ikke minst når det gjelder funksjonsnivå, er det behov for et vidt spekter av muligheter til å kunne gjøre noe meningsfylt. For det første er det viktig å ha kommunal aktivitetstilbud og for det andre er det av stor betydning at en arbeider målrettet med å utvikle et innhold i aktivitetstilbudene som fører til en opplevelse av å gjøre noe meningsfylt i hverdagen. Det er

50 40 ikke tilstrekkelig bare å ha noe å gå til. Innholdet i aktivitetstilbudene må ta høyde for de store forskjellene i funksjonsnivå, evner, ønsker og interesser hos personer med utviklingshemming. Innholdet i tilbudene kan bestå av alt fra sansestimulering og fysisk trening til kreative aktiviteter og produksjonsarbeid. En sentral kommunal strategi må i tillegg være å søke et nærmere samarbeid med NAV slik at hele denne etatens virkemiddelapparat blir gjort tilgjengelig for personer med utviklingshemming. På samme måte må kommunen innlede samarbeid med aktuelle vekstbedrifter for å få til flere VTA -plasser for personer med utviklingshemming. Pr desember 2014 var det 19 personer som stod på venteliste til NAV for VTA plass. Da NAV heller ikke vil opprette nye VTO plasser i 2015, vil vi forsøke å legge til rette for flere alternative arbeidsplasser/- opplæring i aktivitetstilbudene, slik at den utviklingshemmede kan vedlikeholde og utvikle sine evner og ferdigheter etter videregående skole. For disse brukerne kan aktivitetstilbudet inngå som en del av habiliteringen. Felles for alle som mottar habiliteringstilbud er at de trenger planlagte, sammensatte og samordnede tjenester for å nå sine egne mål (Normann, Sandvin og Thommesen, 2006). Aktivitetstilbudene i Trondheim skal legge til rette for følgende innhold: Dyr Friluft Sport og idrett Kultur og musikk Arbeidsrealterte tilbud Treffsted Eksempler på arbeidsrelaterte oppgaver: Kantine og bydelskafe Pakkeoppdrag Egenproduksjon av tennbrikker Håndarbeider Produkter fra snekkerverksted Kjøre internpost Makulering av papir fra skoler/barnehager/offentlige kontorer Oppgaver for sykehjemmet (kiosktralle) og hente søppel og skittentøy, vanne planter, sortere post, intern postlevering Vedproduksjon Byomfattende tilbud for brukere med spesielle behov: Gårdsbruk Sansestimulering 9. Andre aktuelle tjenester

51 Avlastning Avlastning kan omfatte varierte hjelpeformer, og retter seg både mot tjenestemottakeren og vedkommendes nærmiljø. Avlastningstjenester ytes som regel i en forebyggingshensikt. Avlastning kan gjøre det mulig for personer uten lovbestemt omsorgsplikt (ektefeller, samboere, andre nære personer) eller med omsorgsplikt (foreldre med funksjonshemmede barn) å utføre slike oppgaver over tid, samtidig som omsorgsgiverne kan opprettholde gode familierelasjoner og sitt eget sosiale nettverk. Avlastningstjenester skiller seg noe ut fra de øvrige tjenestene nevnt i 4-2 bokstav a-d (de tjenestene en person kan ha rettskrav på). Avlastningstiltakene vil ikke bare være målrettet mot den hjelpetrengende som fyller vilkårene i sosialtjenesteloven 4-3, men også mot de(n) private omsorgsgiveren(e). Avlastning kan derfor ikke sees som en forebyggende tjeneste iverksatt utelukkende ut fra den funksjonshemmedes egne behov. Ut i fra at vedtak om avlastning er rettet mot omsorgsyterne, er det stilt spørsmål om hvorvidt omsorgsmottakeren også burde ha vedtak på de tjenestene som han/hun skal få når han/hun er på avlastning. Trondheim kommune, helse og velferd har etablert rutine som også sikrer at omsorgsmottakeren får vedtak om helse og velferdstjenester under avlastningsoppholdet for å ta del i aktiviteter som han eller hun ville ha deltatt i om vedkommende var i foreldrehjemmet. Helse og velferd har lagt til rette for tre former for avlastningstiltak: 1) Privat avlastning Privat avlastning er å forstå som en ordning hvor kommunen inngår avtale med privat avlaster. Den omsorgstrengende kan få avlastningsopphold hjemme hos avlaster eller at avlaster kan være i brukers hjem. Avlaster må godkjennes av kommunen som privat avlaster. Godkjent avlaster betyr at de er kvalifisert og skikket til å utføre oppdrag om avlastning. Denne type avlastning er hyppigst benyttet på ettermiddagstid og i helger, men er i hovedsak døgnavlastning. Brukeren skal få ivaretatt personlige og praktiske hjelpebehov på samme måte som ved avlastning i en avlastningsbolig. 2) Døgnavlastning i utvalgte tiltak Det er opprettet 15 døgnplasser lokalisert ved Østbyen helsehus, avdeling Leistad. 3) Leie av avlastningsplasser Helse og velferd har per avtale ved Moa besøksgård i Snillfjord. Pr i dag er det 5 personer med lett kognitiv svikt som har tilbud, gjennomsnittlig en helg pr måned.

52 Brukerstyrt personlig assistanse(bpa) BPA er en alternativ måte å organisere tjenesten praktisk bistand og opplæring på. Ordningen setter brukeren i bedre stand til å greie seg selv, sparer samfunnet for arbeidsinnsats og gir mulighet for et mer aktivt liv knyttet til bl.a. utdanning, arbeid og familie. BPA innebærer at tjenestemottakeren har egne, faste assistenter som vedkommende har arbeidslederansvaret for. Dette gir brukeren mulighet til å styre hvem som skal være assistent, hva assistenten kan gjøre og hvor og til hvilke tider hjelpen skal gis. Dette bidrar til bedre ressursutnyttelse, fleksibilitet og kvalitetssikring. Målet er at brukeren får et aktivt og mest mulig selvstendig og uavhengig liv. Det er vedtatt endringer i pasient- og brukerrettighetsloven som innebærer en rett til å få enkelte tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse. Rettigheten skal gjelde for personer under 67 år med langvarig og stort behov for personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven. Tjenester som omfattes av rettigheten er praktisk bistand og opplæring, støttekontakt og avlastning for foreldre med hjemmeboende barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne. Rettigheten omfatter i utgangspunktet ikke tjenester som krever mer enn én tjenesteyter til stede eller nattjenester. Fra denne avgrensningen er det foreslått et unntak (altså at rettigheten skal gjelde) ved at brukere med kontinuerlig behov for nattjenester eller flere tjenesteytere til stede omfattes av rettigheten. Av hensyn til kostnadskontroll er stort behov definert som et tjenestebehov på minst 25 til 32 timer per uke. Det er stilt krav til en viss stabilitet i behovet for tjenester for å ha rett til brukerstyrt personlig assistanse, ved at langvarig behov er definert som behov ut over 2 år. Også personer som trenger bistand til å utøve brukerstyringen, som personer med nedsatt kognitiv funksjonsevne og (foreldre til) barn, er omfattet av rettigheten. Det er ikke foreslått endringer i kommunenes plikt til å ha tilbud om brukerstyrt personlig assistanse i helse- og omsorgstjenesteloven 3-8. Kommunene vil derfor fortsatt ha plikt til vurdere om det er hensiktsmessig å tilby BPA også til brukere som ikke fyller vilkårene i den foreslåtte rettighetsbestemmelsen. De samlede merkostnadene på landsbasis av forslaget anslås til 300 mill. kroner i 2015, økende til 500 mill. kroner i Kultur- og fritidsaktiviteter Kulturloven fremhever offentlige myndigheters ansvar for å legge til rette for og fremme et bredt spekter av kulturell virksomhet, slik at alle har anledning til å delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk. Det at alle skal ha anledning til å delta, innebærer også at kulturvirksomheter skal ta hensyn til personer med ulike funksjonsevner.

53 43 Staten skal fremme og legge til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet over hele landet gjennom rettslige, økonomiske, organisatoriske, informerende og andre relevante virkemidler og tiltak. Staten, hovedsakelig ved Kulturdepartementet (KUD), har ansvaret for å finansiere nasjonale institusjoner og samfinansiere region-/landsdelsinstitusjoner, knutepunktinstitusjoner og andre tiltak. KUD forvalter ulike kunstnerpolitiske stipend- og vederlagsordninger og administrerer formidlingsordninger for kultur. Kommunene har i all hovedsak ansvar for å drive og finansiere kommunale kulturhus, kulturskoler, arkiv, kinoer, folke- og skolebibliotek, samfinansiere regionale kulturinstitusjoner og stimulere lokalt kulturliv. Kommunene er pålagt å ha et kulturskoletilbud etter opplæringsloven, og folkebibliotek etter folkebibliotekloven. Trondheim kommune ved Kulturenheten har et allsidig tilbud for tilrettelagt kultur- og fritidsaktiviteter som vises på Det skal så langt som mulig legges til rette for at utviklingshemmede skal kunne delta i det ordinære kulturlivet. 9.4 Ferie Å kunne dra på ferie på linje med andre, er viktig for utviklingshemmede. For mange utviklingshemmede kan hverdagen ofte bli fylt av faste rutiner. I ferien står en friere til å gjøre det en har lyst til. En undersøkelse fra 2005 viste at gruppen med store bistandsbehov reiser sjeldnere enn andre. En trendanalyse basert på flere utvalgsundersøkelser etter reformen viser at andelen utviklingshemmede som har foretatt en feriereise på minst en uke i året har ligget i underkant av 60 prosent. Til sammenligning reiser om lag 80 prosent av befolkningen på en lengre feriereise i året. I 2001 og 2010 ble det spurt om hvor mange dager personen hadde vært på ferie siste år. Mens snittet blant dem som hadde foretatt minst en reise på en uke var 22 dager i 2001, var dette snittet falt til 17 dager i 2010 (N=243). Tilsvarende tall for andre som reiser er 20,7 dager. Undersøkelsen i 2010 omfattet ikke utviklingshemmede som bodde sammen med pårørende. I noen kommuner er det lagt til rette for å gjøre det mulig å reise på ferie for eksempel gjennom tilskudd og fleksibel turnus, mens i andre kommuner blir det kostbart og komplisert. Det foreligger ikke en plikt for kommunen til å dekke utgifter til reise og opphold for personalet i forbindelse med feieturer. Det er derfor opp til hver enkelt kommune i hvilken grad og eventuelt hvordan utgiftene skal dekkes. Ofte må personer med bistandsbehov selv dekke reise og opphold for kommunalt ansatte på ferie. Har vedkommende behov for tre personer på lovbestemt turnus, må vedkommende betale ferie for totalt fire personer. Dette begrenser mulighetene mange utviklingshemmede har til å reise på ferie. Brukerne bør derfor motta tjenester de har til daglig på ferie uten at det koster brukerne noe ekstra. Trondheim kommune har utarbeidet rutiner ved ferie og feriereiser for personer med bistandsbehov og/eller svak økonomi. Formålet med rutinen er at kommunen ikke skal ha

54 44 merutgifter ved slike turer og at ferieturens kostnader for brukeren skal være kjent i god tid før ferien avvikles. Det skal derfor inngås en skriftlig avtale på forhånd med bruker/verge om hvilke ekstrakostnader turen vil innebære utenom det ordinære tjenestetilbudet. Samtidig skal utgiftene til bruker være forutsigbart. 9.5 Støttekontakt Ordningen med støttekontakt er viktig for utviklingshemmedes mulighet til å delta i ulike aktiviteter. Antallet som får innvilget støttekontakt øker. I 2002 var det omlag personer i landet som fikk innvilget støttekontakt fra kommunen, og omlag i Det finnes ikke tall på hvor mange av mottakerne som er utviklingshemmede, eller om økningen refererer seg til spesielle diagnoser eller tilstander. En gjennomgang foretatt av Helsetilsynet i 2009 viser at det er utfordringer knyttet til å sikre tilstrekkelig kompetanse hos støttekontakter. Videre rapporterer kommunene at det er vanskelig å rekruttere støttekontakter. Helsedirektoratet har skissert tre hovedløsninger for organisering av støttekontakttjenester: individuell støttekontakt deltagelse i aktivitetsgruppe individuelt tilbud i samarbeid med en frivillig organisasjon 9.6 Ledsagerbevis Ledsagerbevis er et virkemiddel for å forebygge isolasjon og dermed bidra til økt livskvalitet for den enkelte. Ledsagerbevis er et dokument i form av et kort som utstedes til personer som på grunn av funksjonsnedsettelser trenger ledsager for å delta i samfunnet. Målgruppen er personer som uten funksjonsnedsettelsene hadde kunnet delta på egenhånd. Ledsagerbevis er ikke lovpålagt, men er en frivillig ordning som kommunene kan innføre. Ordningen skal gi ledsager fri adgang til offentlige kultur- og fritidsarrangement og offentlige transportmidler der ordningen aksepteres. Brukere som har behov for ledsagerbevis sender søknad til Trondheim kommune, helse og velferd. 10. Eksterne samarbeidsparter 10.1 Videregående skole - opplæringstilbud Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) for Sør-Trøndelag fylkeskommune har ansvar for å yte tjenester til alle fylkets videregående skoler og deres elever. I tillegg har tjenesten ansvar for å betjene grunnskoleelever som er bosatt i institusjoner. I følge Opplæringsloven skal hver kommune ha en pedagogisk-psykologisk tjeneste som skal hjelpe skolene i arbeidet med kompetanseutvikling og organisasjonsutvikling for å legge opplæringen bedre til rette for elever med særlige behov. Tjenesten skal også sørge for at det blir utarbeidet sakkyndig vurdering der loven krever det. Lærlinger og lærekandidater

55 45 har samme tilgang på pedagogisk-psykologisk tjeneste som elever i de videregående skolene. Fra fikk den fylkeskommunale PPT ansvar for oppfølging av grunnskoleelever bosatt på institusjon, som har behov for kontakt med pedagogisk psykologisk tjeneste. Det vil si at alle elever som bor i barnevernsinstitusjon i Sør-Trøndelag fylke, har tilgang til tjenester fra PPT STFK. Organisatorisk er denne tjenesten underlagt Trondheimsregionen. Elever med hjemkommune Trondheim som er bosatt på institusjon i Trondheim kommune, har rett på oppfølging av PPT Barne- og familietjenesten Trondheim kommune. Individrettet arbeid Elever kan kontakte PPT gjennom skolens ansatte eller oppsøke tjenesten selv. Henvisninger kan også komme fra foresatte og ulike hjelpeinstanser som barnevern, helsestasjon og psykiatritjenester. Systemrettet arbeid Ved systemrettet arbeid ser en ikke bare på elevens forutsetninger og behov, men også på elevenes samspill med læringsmiljøet. Denne måten å jobbe på krever et nært samarbeid mellom skole og PPT. Sakkyndighetsarbeid Opplæringsloven sier at PPT skal utarbeide sakkyndig vurdering der loven krever det og at sakkyndighetsarbeid innbefatter følgende områder: Rettigheter i forhold til spesialundervisning Inntak til videregående opplæring på individuell vurdering Elevens rett til hjelpemidler og utvidet tid ved prøver og eksamener Rett til opplæring i inntil to år ekstra Rett til bruk av tegnspråk Rett til bruk av punktskrift Fritak fra krav om bestått i allmenne fag fagbrev kan utstedes Habiliteringstjenesten for voksne Habilitering er en planlagt og tidsavgrenset prosess hvor målet er å øke pasientens evne til å fungere mest mulig selvstendig i hverdagslivet. Habiliteringstjenesten for voksne bistår mennesker med medfødte eller ervervede hjerneskader og/eller sammensatte funksjonshemminger. Avdelingen er organisert som en psykiatrisk poliklinikk og gir ambulante og polikliniske tjenester. Det tilbys utredning og behandling til pasienter samt rådgivning og veiledning til hjelpeapparat og pårørende. Habiliteringstjenesten for voksne er et lærings- og mestringssenter med tilbud om opplæring

56 46 og kurs til pasienter og pårørende. Hovedsamarbeidspartner er, ved siden av pasienten selv og dennes pårørende og hjelpeverge, oftest den kommunale helse- og sosialtjenesten. Habiliteringstjenesten for voksne i Sør-Trøndelag har 28,5 årsverk og favner en bred flerfaglig stab. Avdelingen er organisert i fire team som betjener hvert sitt geografiske ansvarsområde. Habiliteringstjenesten for voksne er organisert under divisjon Psykisk helsevern, avdeling Brøset. Helse- og omsorgstjenesteloven 9-5 tredje ledd bokstav b og c gir helsepersonell anledning til å fatte vedtak om tiltak som innebærer bruk av tvang og makt overfor personer med utviklingshemming. Spesialisthelsetjenesten skal bistå ved utformingen av tiltak. Kommunens myndighet til å fatte vedtak om bruk av tvang og makt overfor personer med utviklingshemming etter Helse- og omsorgstjenestelovens kap. 9, er delegert til kommuneoverlegen. 11 HANDLINGSDEL Områder Nr. Tiltak Overgang fra ungdom til voksen 1 Brukers primærkontakt i barne- og familietjenesten skal organisere møter med helse- og velferd når bruker er 15 år og reviderer IP. 2 Rollen og ansvaret til koordinator/primærkontakt skal være tydelig definert. 3 Ansvarsgruppen skal ha oppdatert kunnskap om tilleggssykdommer til bruker og kontakt både med Habiliteringstjenesten for voksne og nasjonale kompetansesenter. 4 Ansatte skal ha gjennomført kurs i kommunikasjon med bruker/pårørende. 5 IP skal revideres minimum hvert år og skal inneholde; brukers ressurser og karriere, type tjenester inklusive hjelpemidler.

57 47 Flytting til egen bolig Ventetid er maksimalt 6 måneder 6 Strakstiltak; etablere 15 boliger for utviklingshemmede høsten Helse og velferd skal sørge for tilstrekkelig antall nye boliger i bofellesskap, dvs. inntil ett bofellesskap à 8 leiligheter alternativt boliger med nærhet til base hvert andre år, samt andre typer boliger til målgruppen. Behovet vurderes årlig i forbindelse med budsjett- og økonomiplanarbeidet. 8 Bygging av nye bofellesskap skal falle naturlig inn i nabolaget og fremstå som en bolig. 9 Bruker/pårørende skal gis informasjon om aktuelle boligformer etter at bruker er fylt 16 år. 10 Brukermedvirkning skal ivaretas i hele prosessen og brukersammensetning ved valg av bolig skal vektlegges. 11 Alle brukere skal ha primærkontakt som også er koordinator for IP. Utviklingsfremmede helse og omsorgstjenester 12 Brukerens IP og tjenestevedtak skal årlig evalueres for å dokumentere forsvarlige og utviklingsfremmende tjenester. 13 Minimum 40 prosent av ansatte skal ha høgskoleutdanning innenfor helse- og sosialutdanning. 14 Ansatte skal som hovedregel tilbys 100 prosent stilling. 15 Alle ansatte skal få basisopplæring gjennom BOA skolen, inklusive postulater for en god utviklingsfremmer. 16 Alle ansatte skal bruke sjekklister i henhold til rutiner for helhetlig pasientforløp (HPH). 17 Det skal være løpende brukermedvirkning i alle prosesser. 18 Brukerne skal få god bistand til kosthold og fysisk aktivitet. 19 Brukerne skal få tilbud om årlig helsesjekk til fastlegen. 20 Metodene som anvendes i tjenesten skal bygge på erfarings- og forskningsbasert kunnskap.

58 48 21 Det skal utvikle samarbeid med høgskole/universitet om evaluering og utvikling av metoder for å implementere beste praksis. 22 Det skal opprettes ett byomfattende fagnettverk innenfor samspillferdigheter, kommunikative metoder (ASK; alternativ supplerende kommunikasjon) og sansestimulering. 23 Det skal prøves ut trygghetspakke med utgangspunkt i trygghetsalarm og utvidelse av tjenestetilbudet knyttet til denne, jamfør strategi for implementering av velferdsteknologi. 24 Det skal foretas utprøving av ulike teknologiske kommunikasjonsmidler for å øke muligheten til å påvirke omgivelsene og oppleve å kunne utøve selvbestemmelse. Aktivitetstilbud 25 Det skal opprettes ca 7 nye plasser i aktivitetstilbud per år. Behovet vurderes årlig i forbindelse med budsjett- og økonomiplanarbeidet. 26 Aktivitetstilbudene skal i tillegg til aktiviteter gi tilbud om ASK, sansestimulering og fysisk aktivitet. 27 Det skal være tydelig skille mellom hjemmet og aktivitetstilbudet/arbeidet. 28 Brukerne skal vurderes for arbeidsrettede tiltak i samarbeid med NAV. 29 Brukere som er i arbeidsrettede tiltak skal motta oppmuntringspenger. Kultur- og fritidsaktiviteter 30 Det skal være tilgjengelig informasjon om byens ordinære tilbud og tilrettelagte fritidsaktiviteter på kommunens nettside: 31 Brukerne skal ha en individuell ukeplan for gjennomføring av aktiviteter og tilstrekkelig bistand til aktiv deltakelse i disse.

59 49 32 Helse og velferd skal videreføre samarbeidet med enhet for kultur- og fritid for å utvikle tilbud i tråd med brukernes interesser. 33 Helse og velferd skal utvikle samarbeidet med frivillighetssentraler og frivillige organisasjoner. Kostnadskrevende tiltak som ikke er lagt inn i økonomiplanen for Områder Tiltak nr. Kostnad Flytting til egen bolig Ventetid er maksimalt 6 måneder 6 Etablere 15 leiligheter i bofellesskap fra høsten 2015: Driftskostnader i 2015: 5 mill Driftskostnader i 2016: 17 mill

60 Rådmannen, kommunaldirektør for helse og velferd Til Høringsinstanser; Høgskolen i Sør- Trøndelag Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming(naku) Habiliteringstjenesten for voksne Fylkeskommunen v/videregående skole Autismeforeningen i Sør- Trøndelag Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon(FFO) Norsk Forbund for utviklingshemmede (NFU) NTNU Samfunnsforskning v/jan Tøssebro Brukerråd for Bo- og aktivitetstilbud (BOA) Kommunalt råd for funksjonshemmede Vår saksbehandler Eirik Roos Vår ref. 15/5232/ oppgis ved alle henv. Deres ref. Dato Strategisk plan for utviklingshemmede ; Høringsforslag Rådmannen har utarbeidet forslag til strategisk plan for utviklingshemmede for perioden Denne legger statlige føringer til grunn i artiklene i FN-konvensjonen og St. meld. Frihet og Likeverd om mennesker med utviklingshemming. Planen definerer mål og strategier innenfor følgende områder; Livsfaser med bakgrunn i kjente utfordringer; overgang fra ungdom til voksen, utflytting fra familiehjemmet, verdig voksenliv, alderdom og død. Habilitering og mestring; fra videregående skole til arbeid og meningsfylte aktiviteter tilpasset individuelle behov, alminnelige kultur og fritidsaktiviteter og ferie. Implementere utviklingsfremmende helse- og omsorgstjenester i organisasjonen og legge til rette for fagutvikling. For å nå målene er det utarbeidet en Handlingsdel med tiltak. Postadresse: TRONDHEIM KOMMUNE Rådmannen Postboks 2300 Sluppen 7004 Trondheim 26779/15 Besøksadresse: Munkegata 1 Telefon: E-postadresse: [email protected] Telefaks: +47 Organisasjonsnummer: NO

61 TRONDHEIM KOMMUNE Kommunaldirektør helse og velferd Vår referanse 15/5232 Vår dato Side 2 Særskilte tema for høringsuttalelse Rådmannen ber om høringsuttalelse særskilt knyttet til følgende tema: 1. Har planen fokusert på de viktigste utfordringene for utviklingshemmede? Er det områder som ikke er dekket? 2. Er målene i tråd med utfordringsbildet? 3. Er strategiene som er foreslått gode valg for å nå målene? Er det andre strategier som mangler? 4. Er tiltakene i Handlingsdelen tilstrekkelig for å nå målene i planen i Høringsfristen er Høringsuttalelser sendes på e-post til: [email protected] Med hilsen TRONDHEIM KOMMUNE Helge Garåsen kommunaldirektør for helse og velferd Eirik Roos rådgiver Elektronisk dokumentert godkjenning uten underskrift Vedlegg: Høringsforslag Strategisk plan for utviklingshemmede , datert /15

62 Trondheim kommune Trondheim Høringsuttalelse om strategisk plan for utviklingshemmede NTNU Samfunnsforskning takker for anledningen til å uttale seg om Trondheim kommune sitt utkast til Strategisk plan for utviklingshemmete. Vi vil innledningsvis berømme Trondheim kommune for at man har tatt initiativ til å lage en plan for utviklingen av tjenestene for utviklingshemmete. Vi synes også at planen i store trekk gjør rimelige drøftinger og avveininger. Å bruke utviklingsfremmende tjenester som overordnet og styrende begrep virker både fornuftig og retningsgivende. Vi har også forstått at det har vært relativt bred medvirkning i arbeidet, og vil berømme det. Vi noterer at noen felt er litt stemoderlig behandlet, som for eksempel avlastning, kultur/fritid og ferie. Vi ser ikke nødvendigvis det som en svakhet, men som at en må foreta noen valg om hva som er viktigst nå. Det virker imidlertid noe mer overraskende eller underlig at en strategisk plan for utviklingshemmede i så liten grad berører skole, og at den også er ganske kortfattet på dagaktiviteter. Slik sett er tittelen på dokumentet mer dekkende, med avgrensning til helse og omsorgstjenester. Vi håper en kommer tilbake til en tilsvarende plan for skolen, og gjerne også mer om dagaktiviteter. Det overordnete bildet er at planen har svært mange gode sider, med drøftinger av sentrale spørsmål rundt selvbestemmelse og valgmuligheter, prioritering av kommunikasjonsferdigheter, vedlikehold eller utvikling av andre ferdigheter, samt arbeid med ansatte for å utvikle utviklingsfremmende tjenester. Selv om vi i all hovedsak synes planen har mange gode sider, ønsker vi i denne sammenhengen å peke på noen utfordringer som vi mener kunne vært behandlet bedre, som en burde diskutert konsekvensene av, eller som mangler. Dette vil også indirekte være svar på høringsspørsmålene. Vi forsøker å gruppere merknadene i sentrale punkt og detaljer. Noen hovedpunkt: 1. Planen legger stor vekt på medvirkning og selvbestemmelse, men drøfter dette primært på et individuelt nivå den enkeltes medvirkning og selvbestemmelse. Dette er viktig, men samtidig er det mange beslutninger som foregår på et mer kollektivt nivå og som legger sterke føringer på individuelle valgmuligheter. Det mest åpenbare er hva slags boliger eller bofellesskap en faktisk bygger. Det bestemmer hva brukere kan velge. Samtidig er det vanskelig å forestille seg at enkeltbrukere vil være sentrale i medvirkningen på et slikt nivå. En risikerer snarere en situasjon der valgene og individtilpasningen ved tildeling av bolig blir et slags take it or leave it. Vi savner derfor en diskusjon av medvirkning på et slikt mer premissleverende nivå, og den 1

63 opplagte kandidaten for medvirkning er interesseorganisasjonene og det kommunale rådet for funksjonshemmete. 2. Det vises på side sju til at retningslinjer fra 14 oktober 2014 om søknadsbehandling for bolig skal følges. Det er ikke sagt mer om hva det betyr. For at planen skal kunne leses av for eksempel foreldre, må det stå eksplisitt i planen. Om vi er rett informert handler disse retningslinjene blant annet om at en kun får ett tilbud og at en mister plassen i køen om en takker nei. Vi håper vi har misoppfattet, fordi en slik retningslinje vil være i strid med de grunnleggende prinsippene som planen løfter fram. Det er en betydelig risiko for at en slik retningslinje blir praktisert i strid med prinsipper om medvirkning, selvbestemmelse og en bolig som er egnet for personen. Her blir det nærmest et eksplisitt «take it or leave it». Dersom vi ikke har misforstått bør planen i redelighetens navn løfte fram misforholdet mellom tildelingsprinsipper og planens verdier, og fortrinnsvis konkludere med at en må ta opp disse retningslinjene på nytt i lys av planen. 3. På side vises det til retningslinjene om bolig fra Stortingsmeldingen fra 1990 som la de sentrale føringene for Reformen for utviklingshemmete. Det sies også ganske riktig at meldingen ikke fastsetter noe tall for hvor mange som bør bo i samme bofellesskap. Det hører imidlertid definitivt til historien at det ble tallfestet i et brev fra Kommunaldepartementet, og at Husbanken ut fra det i Rundskriv (HB 1212 fra 1990) knesatte et tak på 4-5. Mange politikere har ikke fulgt utviklingen lenge nok til å huske det, og de bør navn informeres om at det lå slike føringer. Så får en heller være eksplisitt på at de ikke gjelder i dag og hvorfor en eventuelt ønsker å bryte med dem. Vi noterer samtidig at gjennomsnittsstørrelsen i Trondheim ligger nært de gamle føringene, men at nye bofellesskap er betydelig større. 4. På side er en liste over postulater for en utviklingsfremmende omsorg. Vi støtter denne listen og det at en har det med. Vi vil imidlertid løfte fram ett punkt særskilt. Siste punkt heter «Vi skal vise interesse og engasjement». Vi foreslår at det løftes først, og kanskje også at det sies noe mer om det. La oss ta et apropos. I fjor gjorde NIFU en gjennomgang av studier av forsøk med opplæringsmetoder overfor utviklingshemmete i skolen. Det viste seg at nær sagt alt var vellykket. Det kan skje fordi det mindre vellykkete aldri blir publisert, men en vel så nærliggende tolkning er at det ikke er metoden som er viktig men nettopp «interesse og engasjement». I en sektor der en risikerer at ansatte mister engasjementet, blir det helt sentralt å vurdere hva en kan gjøre av grep for å sikre engasjement i jobben. Da trengs trolig mer enn et postulat, selv om postulatet også er viktig. Ledelse er selvsagt et nøkkelord, og også kompetanse, samt en struktur og kultur som gir inspirasjon. Kanskje skal en se spesielt på rollen til fagledere? Hva som skaper engasjement kan være en stor diskusjon, men vi vil foreslå at en i planen enten drøfter hvordan en kan stimulere engasjement eller understreker hvor viktig det er og at en vil komme tilbake til spørsmålet. 5. På side 35 drøftes lovgrunnlaget, og der legger en vekt på at det er utførende personell som på ethvert tidspunkt må vurdere om tjenesten holder de lovbestemte faglige standardene, selv om vedtakene fattes av forvaltningen. Vi er enig i det, men er usikker på om ikke utviklingen har gått i retning av en kultur der utførende 2

64 personell i mindre grad ser det som sin rolle å si fra. I så fall bør det føyes til et avsnitt her som gir ansatte støtte i at forutsetningen for at viktige spørsmål kommer opp i dagen, nettopp er at de har en rolle i å bedømme kvalitet og i forlengelsen av det, å si fra. Noen detaljer: a. Et par steder drøftes avlastning. På side 12 slår en fast at der er tilstrekkelig kapasitet. Vi har ikke grunn til å tvile på det, men vil peke på at en del foreldre til mindre barn lar være å ta imot avlastning fordi de frykter standarden og stabiliteten i tilbudet. På et eller annet tidspunkt bør en derfor vurdere om strukturen i og kvaliteten på avlastningstilbudet er slik en ønsker at det skal være. b. På side 27 foreslås det å øremerke ett til to bofelleskap for eldre utviklingshemmete. Vi er nokså usikre på om det er lurt. Det kan fort innebære flytting på et tidspunkt der det lett kan medføre både forvirring, utrygghet og tap av funksjoner. Vi ser at et bofellesskap ikke kan ivareta alle funksjoner som et sykehjem har, slik at det at et sykehjem har spesiell kompetanse på gruppa støtter vi. Men vi er skeptisk til mer ordinære flyttinger i høy alder og der alderdomsproblemer melder seg. Vi ville tenkt gjennom det en gang til. c. Vi noterer at en både i handlingsdelen og i overskrift 7.9 bruker uttrykket årlig helsesjekk. Vi støtter det, og det er i pakt med forskning på feltet. Det er kanskje unødvendig å påpeke at selve teksten på side 33 ikke trekker konklusjonen eksplisitt: det bør stå eksplisitt at det skal gjennomføres årlig helsesjekk. d. På side 35 foreslås kontinuerlige forbedringsprosesser gjennom målinger. Vi støtter det. Samtidig vil vi understreke at en må vurdere nøye hva en skal måle. I dag synes det å være en økende tendens til at en er svært nøye i forhold til punkt der det er tydelige regler, som ved tvang og makt, og ved helsespørsmål. Det er mye mindre tradisjon for målinger rettet mot utviklingsfremmende arbeid eller faktorer som er sentralt for et aktivt voksenliv med utviklingshemming og med støtte. Vi er ikke mot målinger av helsetjenester eller makt, men vil understreke farene dersom en glemmer å måle ting som kan være vel så sentralt for et godt og aktivt voksenliv. e. En siste detalj er at vi synes det som står om ferie er i overkant passivt. Det er ok at en skal planlegge i god tid, men vi synes en også bør uttrykke ambisjoner om et visst minstemål av ferie og at kostnadene knyttet til personale ikke skal bli uforholdsmessige. Selv om mesteparten av dette høringssvaret knytter seg til det vi savner eller synes skulle vært diskutert bedre, vil vi gjenta det vi startet med. Vi vil gi honnør til kommunen for initiativet og til hovedtrekkene i arbeidet som er gjort. Med vennlig hilsen Jan Tøssebro Direktør 3

65 St. Olavs Hospital Universitetssykehuset i Trondheim Psykisk Helsevern Avdeling Brøset Habiliteringstjenesten for voksne i Sør-Trøndelag Besøksadresse: Brøsetveien 100 Telefon: Telefaks: Høringssvar for Strategiplan «En bedre hverdag for alle» Gratulerer med en omfattende og ambisiøs plan med klar oppbygging, imponerende faktagrunnlag, konkrete mål, klare prioriteringer og ikke minst sentrale og «modige» verdier. Vi gjenkjenner utfordringsbildet som er beskrevet på side 4 som presist og ærlig, og ser at det er en rød tråd mellom stortingsmelding «Frihet og likeverd..» og strategiplanen. Vi mener planen har fokus på de viktigste utfordringene for utviklingshemmede med unntak at vi savner at mennesker med lett utviklingshemmede omtales særskilt. Dette er en gruppe som har andre utfordringer enn utviklingshemmede for øvrig, ikke sjelden rus, kriminalitet og seksuell og økonomisk utnyttelse. Det er ikke uvanlig at de bor i samme boligkompleks som mennesker med psykisk lidelse og / eller rusproblemer, noe som øker faren for overfornevnte problem. Vi har erfaring for at det kan være vanskelig å nå fram til disse personene med hjelp. De mottar gjerne punkttjenester fra kommunen, og det kan være vanskelig å skape bærende relasjoner. Dette er en økende gruppe i den forstand at helsetjenesten har fått større gjenkjennelseskompetanse og flere blir diagnostisert. Vi mener målene er konkrete og i tråd med utfordringsbilde, og ikke minst ambisiøse! Alle målene er gode og viktige, og det er fristende å si «ingen nevnt, ingen glemt». Vi vil likevel trekke fram - Det er flott at IP, koordinator og primærkontakt gjennomgående løftes fram som viktige for å ivareta kontinuitet og forutsigbarhet. - Vi er svært glade for å se vektlegging av aktivitetstilbud på dagtid og fokuset på ferie og fritid. - Ideen om BOA-skole er spennende og nyskapende! - Applaus for byovergripende nettverk for sansestimulering, samspill og ASK. Vi vil samtidig minne om at dere har et flott tiltak i Avanti som ikke er nevnt i planen. Strategiene og tiltakene i handlingsplanen vitner om et helhetlig blikk og har mange poengterte og godt beskrevne tiltak. Det er vanskelig å peke på mangler uten å virke pirkete. Vi drister oss likevel til å si at vi savner et avsnitt om samarbeid med pårørende. Det er flott at kosthold og årlig helsesjekk er nevnt, og vil påpeke viktigheten av at utviklingshemmede blir fulgt til legen av en person som kjenner de godt, fortrinnsvis primærkontakt. Vi vil videre tipse om «Tidlige tegn» et kartleggingsskjema i forhold til demens. Vi savner kanskje noe mer utdypende om psykisk helse og forebygging, men ser også at om planen blir retningsgivende for tilbudet til mennesker med utviklingshemning, vil dette være forebygging i seg selv. Selvbestemmelse er med rette trukket fram som en viktig verdi. Det kan være en utfordring å trekke dette fra ideologi til praktisk hverdag. Det varierer hva den enkelte ønsker å bestemme over, og hva det er mulig å bestemme over. Kunne dette være et tema i individuell plan for å gi en retning for den enkelte? Trondheim På vegne av Habiliteringsttjenesten for voksne, St Olavs Hospital Sidsel Jullumstrø Bankkonto: Foretaksnr.: Postadresse: St. Olavs Hospital HF NO Postboks 1803,Lade [email protected] Trondheim 1

66 2

67 Høringsuttalelse: Strategisk plan for utviklingshemmede NFU vil innledningsvis berømme Trondheim kommune for å ha tatt initiativet til utviklingen av en strategisk plan for utviklingsfremmende tjenester for utviklingshemmede. NFU vil samtidig takke for at organisasjonen har fått delta i planprosessen. Det har vært en positiv erfaring å få være med i en prosess, hvor vi som organisasjon er tatt på alvor. Organiseringen av arbeidet med arbeidsgruppe-møter og fagseminar med bred representasjon fra brukerog arbeidstakerorganisasjoner, ansatte, habiliteringstjenesten og høgskole- og universitetsmiljøet, som daglig arbeider med problemstillinger rundt utviklingshemmede og deres situasjon, kan stå som et forbilde på hvordan brukermedvirkning skal være i praksis. Som representanter i arbeidsgruppen, mener vi at vi forlot et dokumentet som fremdeles har viktige forbedringsområder. Arbeidet burde derfor ikke vært avsluttet i januar. Vi mener at det fremdeles er uavklarte problemstillinger som det ville vært mulig å belyse bedre. NFU stiller seg undrende til at strategiplanen skal vedtas av det sittende bystyret. NFU mener at det riktige vil være at det nye bystyret vedtar planen. Planen skal gjelde for det nye bystyret sin periode. Strategiplanen vil etter vår oppfatning være et utmerket utgangspunkt for det nye bystyret å sette seg inn i problemstillinger og utfordringer som angår utviklingshemmede. NFU viser til tidligere diskusjoner i arbeidsgruppen om forsidebildet. Det er et nydelig bilde, men det gir oss i alt for stor grad en assosiasjon om vaffelsteking som en såkalt målrettet aktivitet. Mål og strategier NFU er spesielt fornøyd med at Mål og Strategier setter fokus på overgangene i de forskjellige livsfasene, og at disse skal planlegges i god tid. Det er viktig både for de utviklingshemmede og deres familier å vite hva de går til enten det er overgangen fra videregående skole til en yrkesmessig karriere eller utflytting fra familiehjemmet for å etablere sitt eget hjem. Slike overganger blir preget av utrygghet og unødvendig uvisshet om de ikke planlegges.

68 Innledningskapitlet som har fått navnet «Bakgrunn» peker på utfordringene innenfor tjenesteområdet. Her pekes det både på Stortingsmeldingen om situasjonen for utviklingshemmede og «Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne». Hvem som skal være «varsleren» når rettigheter gjennom lovgivning og konvensjoner ikke følges opp, mangler. Lovgivningen er klar i forhold til koordinatorfunksjonen, men Trondheim kommune har alltid vrid seg unna dette tema med den begrunnelse at funksjonen er uhensiktsmessig. I planen finner vi koordinatorer for forskjellige oppgaver og tiltak, men ikke den frittstående koordinatoren som varsler at her er ikke tjenesten til den enkelte bra nok. NFU ønsker en person som er nær tjenestytingen og som har en så fri stilling at det kan varsles når tjenestene og sammenhengen mellom tjenestene, kort sagt livskvaliteten, ikke er gode nok, uten at det har konsekvenser for den som er ansatt i Trondheim kommune. Under arbeid/aktivitetstilbud på dagtid er NFUs ønske, om en strategi for de som NAV svikter, utelatt. Vi ønsker at kommunen tar over den forpliktelse det er å vedlikeholde den utviklingshemmedes ferdigheter ved å skaffe alternative arbeidsplasser/-opplæring. Uansett hvor mye hjelp og støtte den enkelte trenger, må den utviklingshemmede få mulighet til å utvikle sine evner og anlegg fra dag en etter videregående skole. På både kort og lang sikt vil dette påvirke livskvaliteten og hjelpebehovet. Manglende ressurser til personale i boliger og bofellesskap er det største hindret for meningsfylte fritidsaktiviteter på kveld og helg. Utviklingshemmede er helt avhengig av bistandsytere i sitt møte med byens kulturtilbud. Ledsagere til byens kulturtilbud på kveld og i helg er helt nødvendig. Vi ønsket et strategipunkt under resultatmål 6 som lyder: «Tilstrekkelig antall tilgjengelige ledsagere». Dette vil sidestille de utviklingshemmede med de funksjonshemmede som har BPA-ordninger. Punktet sto i arbeidsgruppens forslag etter siste møtet. Det er derfor underlig at det er sløyfet i det endelige høringsutkastet. Flytting til egen bolig er beskrevet både som et resultatmål (3) og satsningsområde (6.2). Avsnittet gir en god delbeskrivelse. Under resultatmål 3 ligger strategipunktet «retningslinjer fra 14/ om søknadsbehandling for bolig i bofellesskap for personer med psykisk utviklingshemming følges». Flere av punktene i retningslinjene oppfatter vi som et brudd på FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Under den politiske behandling prøvde politikerne å tone ned og endre de mest brutale punktene i forslaget. Hvordan disse retningslinjene vil fungere fremover, er helt avhengig av hvordan de politiske signalene kommuniseres til de ansatte. Innledningskapitlet, kapitel 3, gir en administrativ oversikt. Det er viktig å fastslå at antallet utviklingshemmede, som får vedtak om tjenester, utgjør en liten prosentandel av årskullene, 0,4%. Tallet har holdt seg konstant gjennom flere tiår. Av disse igjen er det en femdel eller 2-3 personer pr årskull som rent administrativt kalles tunge brukere. Selv med et stadig forbedret helsevesen og livsbevarende behandling endres ikke disse tallene. Bekymringen for NFU er at tallene for Trondheim ligger i underkant. Kanskje er det flere som trenger vedtak om bistand, men ikke får det.

69 Rådmannens bekymring om veksten i antall tunge brukere har etter stor sannsynlighet ikke grunnlag i gruppen utviklingshemmede, selv om rådmannen liker å framstille det slik i sine budsjettekster. Trondheim kommune har valgt en organisering av avlastning som gjør at mange vegrer seg for å bruke tilbudene. For få personalressurser og til dels tilfeldig kompetanse i bemanningen, gjør at særlig de utviklingshemmede som kan si i fra, varsler om at dit vil de ikke. Det blir på mange måter selvforskyldt at det er ledig kapasitet. Avlastning og avlastning som et tiltak både for den utviklingshemmede og familien er for dårlig beskrevet i planen. Det er viktig å ha en god struktur og kvalitet på avlastningstilbudet. Styringsdokumenter Kapitlet mangler et viktig dokument Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets rapport nr : «Slik har jeg det i dag» en rapport om levekår for mennesker med utviklingshemming. Sentrale verdier I kapitlet «Sentrale verdier» mangler det et avsnitt om brukermedvirkning. Det gjelder brukermedvirkning både på det individuelle nivå representert ved pårørende/verge og det kollektive nivå representert ved organisasjonene. Mange utviklingshemmede har ikke samtykkekompetanse. Dette krever samarbeid med de foresatte/verge et samarbeid som kan være svært utfordrene om det ikke er skapt tillit. Samarbeid med pårørende er spesielt viktig ved utflytting fra foreldrehjem til eget hjem enten det egne hjemmet ligger nær en omsorgsbase eller i et bofellesskap. Det er klart at pårørende må «gi slipp på» barna sine og la dem bli selvstendig voksne, men samtidig må ansatte bidra til trygghet. Det blir viktig å ta pårørendes innspill alvorlig. Det er viktig å unngå at mange småsaker vokser unødig og blir til konflikter. Denne typen konflikter tar vanligvis mye oppmerksomhet og ressurser. Den enkeltes behov og ønsker skal selvsagt stå i fokus, og de må selv involveres i beslutninger ut fra sine forutsetninger. For mange utviklingshemmede er det likevel helt nødvendig at pårørende/verger involveres i beslutninger, noe som krever god dialog. Politisk er det mange beslutninger som foregår på et kollektivt nivå og som har store konsekvenser for individet. I de siste to-tre år er det fattet slike kollektive vedtak både når det gjelder bolig og dagsenter. Når størrelsen på bofellesskapet og nedbygging av dagsentertilbudet er vedtatt politisk, må hver enkelt utviklingshemmed ta det de blir tildelt. Det er derfor viktig at interesseorganisasjonenes medvirkning blir en «sentral verdi». Beskrivelse av satsingsområdene Svakheten ved planen er at den blir på mange måter bare en Helse og omsorgsplan. Under arbeidet med planen sendte NFU en henvendelse til Oppvekstavdelingen om deltakelse i planarbeidet da spesielt overgangen barn voksen. NFU fikk aldri noe svar.

70 Oppvekstavdelingen manglet både på arbeidsgruppemøter og arbeidsseminarene. «Jeg hører hva du sier, men vi gjør hva vi vil» -holdningen, som vi altfor ofte møter, ser ut til å leve i oppvekstavdelingen. I beskrivelsen av satsingsområdene må det foretas viktige strategiske valg om deltakelse og involvering i overgangen fra barn til voksen. Hvordan skal det legges til rette for en samarbeidsarena hvor foresatte og forvaltningsnivåene oppvekst, helse og omsorg og kultur kan møtes? I overgangsfasen kompliseres også bildet ved at fylkeskommunen i tre år har undervisningsansvaret. Strategiplanen vil ikke fungere uten et bredt faglig administrativt samarbeid. Avsnittet verdig alderdom er et vanskelig kapitel. For oss er det viktig at utviklingshemmede får bo i sine hjem, som alle andre, så lenge som mulig. De bør i de fleste tilfeller få bo i sine egne hjem ut over 67 år fordi det allerede er bygd opp en kompetanse og tjenestetilbud rundt dem. Det er et viktige verdivalg at utviklingshemmede skal behandles som andre og bo hjemme så lenge som mulig. Det offentlige system med sine tilskuddsordninger er imidlertid bygd på aldersgrupperinger, barn, skolealder, år og Med kommunens stramme budsjettering for de i yrkesaktiv alder er det viktig at tilførselen av ressurser følger de organisatoriske rammene. Siste setning på side 26 må fjernes. Det gir ingen mening å si at mennesker trenger skjerming i sitt eget hjem. Utviklingsfremmende helse- og omsorgstjenester NFU ønsker å presisere at utviklingsfremmende tiltak bare kan skje med bistandsytere som viser interesse og engasjement. Punkt VII må derfor flyttes opp som punkt I under kapitlet utviklingsfremmende versus utviklingshemmende. Punktet om kosthold peker på hvor avhengig den enkelte er av bistandsyter både når det gjelder planlegging, innkjøp og tilberedelse av måltidet. Det er et problem at mange unge ansatte mangler kunnskaper om dette. Det er nødvendig å følge opp ansatte med nødvendig opplæring/oppfølging som et helsefremmende tiltak. BOA-skolen må ha som tema - kommunikasjon og samhandling med brukere og pårørende - bidra til å utvikle individuelle uttrykks- og kommunikasjonsmuligheter Aktivitetstilbud på dagtid Kapitlet er et av kapitlene som faglig sett er for dårlig. En mer omfattende beskrivelse av dagsentrene som et habiliteringstiltak og som et ledd i en tiltakskjede burde vært målet. En systematisk reduksjon av ressurser til dagsentrene ble innledet med budsjettet for 2009 og har fortsatt fram til i dag. Ressursreduksjonen har ført til større og større grupper og redusert individuell oppfølging i gruppene. Konsekvensen er, ganske riktig som det sies i planen, at utviklingen i dagsentrene går mer og mer mot aktiviteter som turer,

71 hobbyvirksomhet og lignende i stedet for en dagsentervirksomhet preget av produksjon. Vi sier ikke at turer og hobbyaktiviter er negative virksomheter, men disse må settes i en sammenheng. I den daglige virksomheten må den utviklingshemmede, som oss andre, møte en hverdag som gir han/hun utfordringer i forhold til sitt mestringsnivå. Dagaktiviteten må tilpasses den enkeltes individuelle plan en plan som blant mye annet bygger på en habiliteringsplan. For mange er dette en vesentlig mangel i dag. Helse- og Sosialdepartementets opptrappingsplan fra 2005 sier at «dagsentervirksomhet er viktig for å bringe mennesker ut av sosial isolasjon og bygge sosialt nettverk, og for at den enkelte skal kunne få en sosial tilværelse preget av meningsfylte aktiviteter». Fire år etter begynte Trondheim kommune sitt «nedbyggingsprosjekt» av dagsentrene. Levekårsundersøkelser enten det gjelder utviklingshemmede eller andre har meget stor betydning for den enkeltes livskvalitet. Helt i tråd med dette sier levekårsundersøkelse i 2011 at de kommunale dagtilbud er av spesielt stor betydning for utviklingshemmede. Det bør også være et tankekors for Trondheim kommune at mer enn 200 utviklingshemmede ikke har dagtilbud. Dette vil fortsatt være situasjonen så lenge investeringsrammer for denne typen virksomhet er nærmest ikke-eksisterende. Tidsnød med å ferdigstille planen har særlig ført til en begrenset behandling av temaene avlastning, kultur og fritidsaktivitet og ferie. Disse tema er gunnleggende for mange og burde fått grundigere behandling. Handlingsdelen Denne delen bør også utredes videre. Et par punkter må endres umiddelbart: - Punkt 17: «Brukerne har god bistand til kosthold og fysisk aktivitet» - Punkt 30: «Brukerne har en individuell ukeplan for gjennomføring av aktiviteter og tilstrekkelig bistand til aktiv deltakelse i disse» Sluttord Høringssvaret er i all hovedsak knyttet til endringer, og det vi savner av utdypnig/konkretisering i planen. Det er imidlertid viktig å uttrykke at planen har mange gode sider. Spesielt gir avsnittet mål og strategier gode føringer for fortsatt satsing. NFU vil igjen gi honnør til de som tok initiativet til å utvikle en plan. Resultatet er at Trondheim kommune gjør et pionerarbeid på dette området. Det er nå bare oppfølgingen som gjenstår. For Norsk Forbund for utviklingshemmede Nina Braadland Steinar Johnsen

72 Tr.heim Viser til deres ref.nr. 15/5232 Høringsuttalelse fra NAKU på «Strategisk plan for utviklingshemmede » Innledende kommentar Vi, NAKU, har mottatt Rådmannen i Trondheim kommunes forslag til strategiplan for voksne utviklingshemmede i perioden Planen har som mål å løse nåværende og framtidige utfordringer. Strategiplanen legger statlige føringer til grunn, henholdsvis FN-konvensjonen og Meld. St. 45 «Frihet og likeverd- om mennesker med utviklingshemming». Vi er invitert til å gi våre høringsuttalelser på framlagte plan, og er bedt om å gi tilbakemeldinger på de temaene som rådmannen har bedt om tilbakemeldinger på. Vi legger de samme statlige føringene som kommunen selv nevner til grunn for vår uttalelse av strategiplanen «En bedre hverdag for alle». Vi etterstreber en punktvis tilbakemelding gitt etter ønskede tema rådmannen ber om. Vi bygger videre på den kunnskapen vi besitter, blant annet slik den blir framstilt i kunnskapsbanken på nettsiden Pkt. 1. Har planen fokusert på de viktigste utfordringene for utviklingshemmede? Er det områder som ikke er dekket? Strategiplanen tar utgangspunkt i innsatsområder og verdier slik de er beskrevet i Meld. St.45, og peker slik sett på de viktigste utfordringer utviklingshemmede opplever, knyttet til tema som selvbestemmelse, rettssikkerhet, kvalitet i opplæring, deltakelse, arbeid og god helse og omsorg. Utfordringer i strategiplanen nevnes å være budsjettutfordringer, flere personer med omfattende behov, lang ventetid på bolig, klager på tjenestetilbudet, ulik funksjonell sammensetting av brukergruppen både i bolig og aktivitetstilbud, samt mangelfullt tilbud om aktivitets-, ferie- og fritidsplaner. Ansvarsreformens overordnede intensjon var bedre levekår, økt medbestemmelse, inkludering i samfunnet og normalisering. Vi har merket oss tendenser til at den positive utviklingen mot økt inkludering og deltakelse i statlige og kommunale tiltak, virksomheter og ordninger utsettes for press med en negativ utvikling. Strategiplanen definerer mål og strategier innenfor områder som livsfaser/overganger, habilitering og mestring og implementering av utviklingsfremmende helse- og omsorgstjenester. NAKU merker seg at den strategiske planen er opptatt av å sikre helse og helseoppfølging av personer med utviklingshemming, men mener at dette kan forsterkes ytterligere. Særlig fordi vi mener helse må sees i et bredt folkehelseperspektiv. Det er en stor utfordring og oppgave å sikre at utredning, behandling NAKU Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming Postboks Trondheim epost: [email protected]

73 og oppfølging av både somatisk og psykisk helse blir ivaretatt. Forskning viser at personer med utviklingshemming oftere har helsesvikt enn resten av befolkningen, samtidig som de sjeldnere får hjelp til sin helsesvikt (Ellingsen 2007, Kittelsaa 2008). Psykiske lidelser hos utviklingshemmede er underrapportert, og manglende kunnskap og kompetanse innen behandling og utredning kan føre til at psykiske symptomer tilskrives personens utviklingshemming. NAKU er derfor av oppfatning at helseoppfølging av utviklingshemmede og kompetanse på området hos tjenesteytere er en stor utfordring. Under helse nevner strategiplanen også viktigheten av kunnskap om aldring hos personer med utviklingshemming. Utredning om demens er i denne sammenheng en utfordring som bør nevnes. Her er kompetansen generelt mangelfull i kommunene og helsetjenesten. I tillegg er levealderen til personer med utviklingshemming i dag betydelig høyere enn tidligere, samtidig med at mange som har en utviklingshemming får et aldringsforløp som starter år tidligere enn befolkningen ellers. Mange personer med utviklingshemming vil komme til å eldes parallelt med foreldrene sine, noe som legger økt press både på pårørende og kommunale tjenester. Pkt. 2. Er målene i tråd med utfordringsbildet? Vi mener at målene som er satt, i seg selv er viktige. Utfordringen med målvalg er å velge et nivå som gjør at målene er konkrete nok, og samtidig ikke blir tiltak. Generelt mener vi at mål som blir urealistiske visjoner, kan skape grunnlag for falske forhåpninger eller uklarheter om hva som faktisk er en rettighet eller en ambisjon. Vi syns på bakgrunn av dette at det er vanskelig å svare entydig på spørsmålet om målene er i tråd med utfordringsbildet. Om man ser utfordringsbildet på et overordnet nivå, kan svaret være en ting, og det derimot sees på et konkret nivå blir det kanskje noe annet. Pkt. 3. Er strategiene som er foreslått gode valg for å nå målene? Er det andre strategier som mangler? I strategiplanen beskrives mål og strategier knyttet til arbeid og aktivitetstilbud på dagtid. Det har vært en trend at utviklingshemmede skyves ut av VTA (varig tilrettelagte plasser) og mer mot dagtilbud i kommunene. Det er derfor viktig at det satses mer på å skaffe VTA plasser og tilgang til ordinært arbeid. Det nevnes i planen at Trondheim kommune skal være en pådriver for at NAV skal legge til rette for at utviklingshemmede sikres tilgang til arbeidsmarkedet. Det anbefales at denne prosessen starter så tidlig som mulig, samt at det foreligger en klar ansvarsfordeling mellom kommunen og NAV. En annen strategi og tilnærming kan være å i større grad jobbe for utplassering og praksisplasser. Målsettingen må være at de fleste får prøve seg i vanlig arbeidsliv. Tallet på utviklingshemmede som ikke har dagtilbud er økende, nasjonalt sett. Det er positivt at Trondheim kommune har økt dagsenterplasseringer. I strategiplanens beskrivelse av satsningsområder nevnes viktigheten av å ha et kommunalt dagtilbud og et samarbeid med NAV. I strategidelen savnes en nærmere beskrivelse av hvordan dagtilbud kan kvalitetssikres for den enkelte.

74 Når det gjelder fritidsaktivitet og ferie er det viktig å etterkomme individuelle ønsker og behov. Vi ser at dette ofte hindres da organiseringen av tjenestene medfører at det er flere som deler tjenesteytere. Strategier for å etterkomme individuelle ønsker er viktige. Pkt. 4. Er tiltakene i handlingsdelen tilstrekkelig for å nå planen i 2018? I dokumentets handlingsdel under utviklingsfremmende helse og omsorgstjenester, beskrives det i pkt. 17 følgende tiltak: Brukerne har veiledning i kosthold og om fysisk aktivitet. Kunnskap om hva som fører til livsstilssykdommer og sykdom er viktig i et helseperspektiv, også for utviklingshemmede som er overrepresenterte når det gjelder fare for å utvikle sykdom pga. livsstil. Dårlig kosthold og lite fysisk aktivitet er en viktig årsak til dette. Forskning viser at materialet som forklarer sammenhengen mellom kosthold og mosjon knyttet opp mot livsstilssykdommer, sjelden er laget på en slik måte at utviklingshemmede kan dra nytte av det. Informasjonen blir heller ikke gitt på en måte som gjør at utviklingshemmede forstår den. Det man har sett av internasjonal forskning viser en positiv dokumentasjon når det gjelder trenings- og kostholdsprogram der hver enkelt person får personlig oppfølging. Det å eksempelvis holde kostholds- og livsstilskurs/veiledning for personer med utviklingshemming uten noen videre form oppfølging vil derfor ha liten effekt. NAKU foreslår ut fra dette at tiltak knyttet til kosthold og fysisk aktivitet i større grad tar opp hvordan arbeidet skal sikres i tillegg til foreslåtte veiledning. I handlingsdelen savnes også en mer konkret og detaljert beskrivelse om faglig forsvarlighet. Hvordan tenkes arbeidet rundt faglig forsvarlighet og faglig forsvarlige tjenester foruten basisopplæring i BOA-skolen? Hvilke andre tiltak tenkes for å gi faglige forsvarlige tjenester? Det er også ønskelig med en nærmere bekrivelse av hvilke tjenester brukerne og pårørende kan forvente; hvilke garantier gir kommunen og hvordan skal dette ivaretas i den forvaltningsmessige prosessen og praksisen? Vårt inntrykk er at den strategiske planen lover mye, samtidig som det savnes garantier i dokumentet for at tjenestene blir gjort tilgjengelig. Dette handler om rettssikkerhet for personer med utviklingshemming. Det er viktig å arbeide med tydeliggjøring av tiltak og si noe om hvordan de åpner for rettigheter og plikter. Tiltakene har gode mål som bygger på sentrale føringer, men det kan lett bli en utfordring og et problem om de blir lite konkrete og forpliktene. Å beskrive hvordan rettighetene for utviklingshemmede og pårørende kan sikres er svært viktig. I denne sammenheng vil vi også nevne vergemålsloven og hvordan den praktiseres. Vergemålsloven vil styrke brukernes rettigheter, men hvordan er dette i praksis? Vi ser at det motsatte kan være tilfelle, eksempelvis i saker hvor utviklingshemmede er funnet å ikke være samtykkekompetente som ledd i å tvinge fram kommuners ønskede løsning. Det siktes ikke her spesielt til Trondheim kommune, men til en praksis en ser spor av. Det er også utfordringer knyttet til bruk av faste verger i stedet for pårørende, hvor faste verger oppnevnt av fylkesmannen går ut over sitt oppdrag, ved eksempelvis å nekte personer under vergemål å flytte til tross for at vedkommende har rettslig handlefrihet og ønsker å kjøpe egen bolig. Pårørende har da heller ikke innsyn i saken da de ikke er part. Pårørende

75 opplever dette som å bli stengt ut fra viktige hendelser og prosesser i sine barns liv, og ser at deres utviklingshemmedes sønn eller datters interesser ikke blir ivaretatt. Vi har inntrykk av at kommunen har gjennomført en bredt anlagt prosess i sitt arbeid med planen. Vi ser det som svært viktig at planen har en tydelig forankring også i brukerorganisasjonene, og at den har tilslutning fra ansattes organisasjoner og i fagmiljøene. Karl Elling Ellingsen Professor/ daglig leder NAKU

76 Høringsuttalelse: Strategisk plan for utviklingshemmede Autismeforeningen i Norge, Sør-Trøndelag fylkeslag En flott plan! Spesielt bra at pårørende er tatt så mye med i planen! Forsiden: en fin dagjobb å steke vafler til andre Vi savner: omtale av små bofellesskap (3-4 leiligheter) til dem som trenger ro og orden brukermedvirkning når det gjelder valg av primærkontakt og koordinator, eller bytte av disse ansattes opplæring om diagnoser, spesielt autismespekterdiagnoser (NTNU-kurs om autisme, NAFO(Norsk atferdsanalytisk forening)-kurs på Gol) at det blir poengtert at alle skal ha mulighet for dagaktiviteter utenfor sitt hjem aktivitetstilbud for brukere som trenger egne skjermede rom. Vi mener at det er feil å si at Alle utviklingshemmede profiterer på å få være sammen med andre når de er på aktivitetstilbudet. den grunnleggende verdien forutsigbarhet det er viktig at det blir tilrettelagt for at brukeren selv kan delta i ansvarsgruppen sin, eventuelt på en del av møtene. Noen flere kommentarer: Side 29, punkt V: viktig at tjenesteytere helt fra starten får et godt forhold til tj.mottakeren, og at de hjelper tj.mottakeren til å få fram sine meninger på en god måte. Side 29 Individuell plan: hva den skal inneholde. Det er brukeren sin plan og hvis han/hun ønsker at den skal være kort og enkel, kan han/hun velge det, dvs heller hva den kan inneholde. Side 30: Habilitering er en planlagt prosess som skal følge.til personen er etablert som voksen i egen bolig. Vi synes at det kan trenges habilitering også etter dette. Side 34: Hjelper har fagkunnskap Ja, dette er ønskelig men ofte er det ikke sånn, så kanskje heller Hjelper skal ha fagkunnskap Kan brukere som bor i bolig ha støttekontakt? Vi har eksempler på brukere som har veldig mange tjenesteytere og som har behov for en og samme person med seg for eksempel i svømmehall, og da hadde det vært fint med støttekontakt. (Skriv gjerne verge i stedet for hjelpeverge på alle plasser i dokumentet.) Trondheim Styret v/ Julia Lindqvist, leder

77

78 Saksprotokoll Utvalg: Trondheim seniorråd Møtedato: Sak: 10/15 Tittel: Saksprotokoll - Årsrapport Ombudet Resultat: Arkivsak: 15/10942 Vedtak: Saken utsettes og behandles på rådets møte 4.mai Behandling: Randi Wiggen fremmet slikt forslag: Saken utsettes og behandles på rådets møte 4.mai Votering: Wiggens forslag ble vedtatt. Enstemmig. Elektronisk dokumentert godkjenning uten underskrift Saksprotokoll for Trondheim seniorråd

79 Saksprotokoll Utvalg: Oppvekstkomite Møtedato: Sak: 13/15 Tittel: Saksprotokoll: Årsrapport Ombudet Resultat: Saken utsatt Arkivsak: 15/10942 Vedtak: Saken utsettes til komiteens neste møte 6. mai Behandling: Komiteleder ba om at saken utsettes til komiteens neste møte 6. mai Votering: Utsettelsesforslaget ble enstemmig vedtatt. Elektronisk dokumentert godkjenning uten underskrift Saksprotokoll for Oppvekstkomite

80 Trondheim kommune Saksframlegg Årsrapport ombudet 2014 Arkivsak.: 15/10942 Forslag til innstilling: Bystyret tar årsrapport fra ombudet for 2014 til orientering. Saksutredning: Ombudsordningen ble vedtatt i bystyremøte under verbale forslag nr. 45. Instruks for ombudet ble vedtatt av bystyret i sak 160/1999 og ordningen trådde i virksomhet I hht instruksens 6 skal ombudet avgi årlig rapport om sin virksomhet til bystyret. Årsrapporten skal bl.a. inneholde oppgave over saksmengde, antall innrapporterte saker/mottatte klager m.v., beskrivelse av typer saker behandlet i løpet av året og informasjon om resultatet av klagebehandlingen. Rådmannens uttalelse til helse- og omsorgsombudets årsrapport 2014 følger vedlagt. Konklusjon Årsrapporten for 2014 legges med dette fram for bystyret. Ombudet i Trondheim, Hanne May Bruheim Ombud Elektronisk dokumentert godkjenning uten underskrift Vedlegg: Årsrapport ombudet 2012 Saksfremlegg - arkivsak 15/ / 15

81 Årsrapport Ombudet i Trondheim kommune

82 Forord Hensikten med denne årsmeldingen er å gi et innblikk i ombudets arbeid. Ombudet i Trondheim kommune fikk utvidet mandatsområde til også å omfatte brukere av oppvekstsektoren i formannskapsmøte i oktober Det tidligere ombudet gikk av med pensjon ved årsskiftet Undertegnede tiltrådte stillingen Kommunen var derfor uten ombud i et halvt år. Det ble ikke skrevet en selvstendig årsmelding i 2013, da det var for lite grunnlag til å komme med anbefalinger ut i fra sakshenvendelsene. Sakene fra 2013 er derfor slått sammen med 2014 i denne rapporten, slik at jeg har et bredere grunnlag for å foreslå bedring av enkelte tjenester. Mye av tiden sommeren 2013 og utover høsten gikk med til å bygge opp kontoret. Dette i form av å skrive brosjyrer, starte oppdatering av hjemmeside, lage brevark, fullmakter, konvolutter, bestille noe faglitteratur innenfor mandatsområdet, få egen organisasjonskode, lære saksbehandlingssystemet som også måtte ha noen spesielle tilpassninger for ombudsområdet, osv. Generelt vil jeg si at mye av dette tok uforholdsmessig lang tid. Jeg vil ved en senere ansettelse anbefale at vedkommende får hjelp av en person som er godt kjent i organisasjonen og med kommunens hvem, hva, hvor. Da kan det med fordel settes av ei uke. Grunnet utvidelsen har jeg valgt å bruke navnet ombudet for helse-, omsorg- og oppveksttjenester i Trondheim kommune og i kortform ombudet i Trondheim kommune. Ombudet er et uavhengig kontrollorgan. Ombudets oppgaver er todelt. Jeg skal gi råd og veiledning til enkeltpersoner som henvender seg til meg, videre er det en rettspolitisk side, hvor jeg rapporterer om forbedringspotensialet for tjenestene. Målsettingen er å bedre kvaliteten i tjenestene. Jeg er opptatt av at tjenesten skal være et lavterskeltilbud som er tilgjengelig for brukere av helse-, omsorgs- og oppveksttjenester i Trondheim kommune. Når brukere eller pårørende henvender seg til meg, gir jeg informasjon, råd og veiledning. Ombudet har ikke vedtaksmyndighet, men kan komme med en anbefalning. I noen sammenhenger kan det også være hensiktsmessig å megle mellom brukere/ pårørende og kommunen, i situasjoner der kommunikasjonen virker fastlåst. Jeg jobber for å ivareta/bedre rettsikkerheten til brukere, og hvis det avdekkes rettssikkerhetsbrudd og urimeligheter vil jeg påpeke dette. Det hjelper lite å ha rett, hvis man ikke er i stand til å nyttiggjøre seg sine rettigheter. Jeg lytter til folks historier, beskrivelser av deres opplevelser og gir råd. I tillegg realitetsorienterer jeg brukere som har urealistiske forventninger til hva kommunen har plikt til å bistå med. Jeg mener ombudet er et hensiktsmessig og kontaktskapende bindeledd mellom bruker og tjenesteyter, og gjennom det hindrer konflikter. Ideelt sett skulle arbeidet til ombudet vært overflødig. Antallet henvendelser fra personer som har negative erfaringer med Trondheim kommune, viser likevel at det er et stort behov 2

83 for ombudet. Jeg vil understreke at trykket er på grensen til hva som er forsvarlig for kun én ansatt. Saksbehandlingstiden for dem som henvender seg, er i store perioder alt for lang. Ombudsordningen er også sårbar med kun én ansatt, med tanke på at det er svært mye som må tas igjen etter ferie, sykdom, konferanser, og lignende. Det er derfor ønskelig med flere ansatte, slik det er i andre byer med samme ordning. Det vil bedre kommunens ombudstjeneste. Jeg vil påpeke at Trondheim kommune jevnt over har svært høy standard på sine tjenester, og et meget stort spekter av tjenestetilbud. Jeg vil framheve at kommunen har ansatte som ønsker å bidra til best mulige tjenester. Likevel er jeg i en posisjon hvor jeg får innsikt i enkeltsaker som er uheldige. En viktig oppgave er derfor å videreformidle disse erfaringene, slik at ikke samme feil skjer to ganger. Videre har ombudet en unik posisjon når det gjelder å se sammenhenger i enkeltklagene, altså å fange opp og komme med forslag til forbedringer på tjenester/tjenestesteder hvor det har kommet flere klager, såkalte systemfeil. Dette skal jeg forsøke å belyse i denne rapporten. Skulle det være forhold man ønsker spesielt kommentert, ta gjerne kontakt. Med vennlig hilsen Hanne Bruheim, Ombud for helse, omsorg og oppvekst Innledning Jeg har valgt å kommentere enkelte saksområder spesielt, enten på grunn av saksmengde eller på grunn av områder hvor kommunen har lagt seg på en streng linje for å få innvilget en skjønnsmessig ytelse. Ombudets anmodninger og refleksjoner underveis er basert på henvendelsene jeg har fått fra brukerne av tjenestene, og vil derfor være kvalifisert synsing om hvor det anmodes om forbedringer eller endring av praksis i kommunen. Statistikkene er basert på hovedkategorier av sakshenvendelser. Det betyr at 654 er antallet personer som henvendte seg til ombudet i siste halvdel av 2013 og i Det er ikke skilt mellom sak og henvendelse. En systemsak kan for eksempel ta uker, mens en henvendelse kan løse seg i en enkel telefonsamtale med for eksempel NAV. Enkelte personer har flittig benyttet seg av ombudet og har hatt flere og komplekse saker. Av kapasitetshensyn har jeg ikke hatt mulighet til å registrere annet enn hovedkategori. Jeg har heller ikke registrert alle telefoner som kommer daglig, angående spørsmål både innenfor og utenfor mandatsområdet. Av områder utenfor mandatsområdet, vil jeg spesielt trekke fram behovet for et ombud for NAVs statlige tjenester. 3

84 Saksahenvendelser Antall: 654 Helse Oppvekst Sosiale Tjenester i Nav 27 % 56 % 17 % Sakshenvendelser Kommunikasjon er en fellesnevner i svært mange av klagene jeg mottar. Generelt har kommunen et forbedringspotensial når det gjelder forvaltningens opplysning og veiledningsplikt jamfør bl.a. forvaltningsloven 11 og 17. Nesten 30 prosent av dem som kontaktet ombudet i 2013, var av utenlandsk opprinnelse. I en majoritet av disse sakene var kommunikasjon en faktor. Jeg vil understreke at forvaltningens opplysnings- og veiledningsplikt skal forstås slik at informasjonen ikke er gitt før den er forstått hos brukeren. Svært mange saker kunne vært unngått ved at saksbehandler tar seg bedre tid i møter med fremmedspråklige, samt at vi i kommunen blir flinkere til å benytte tolketjenesten. Videre mener jeg det burde vært gitt bedre informasjon om hvordan det norske systemet fungerer i integreringsprogrammene. Mange mangler elementær kunnskap om rettigheter og også plikter i velferdsstaten. Mange vet ikke om velferdsordninger som de kan ha krav på, og har ikke fått opplyst disse eller i hvert fall ikke forstått det, selv om de har hatt kontakt med kommunen. 4

85 Et eksempel på dette var en enslig forsørger med to barn som var skoleelev. Hun hadde et barn på SFO og et barn i barnehage. Hun mottok overgangstønad, barnebidrag og barnetrygd, men fikk ikke endene til å møtes og levde svært marginalt. Til tross for at hun hadde hatt jevnlig kontakt med både den statlige og kommunale delen av NAV, var det ingen som hadde opplyst henne om at hun burde søke om stønad til barnetilsyn, bostøtte og moderasjon av økonomiske årsaker hos barnehagen og SFO. Hun og barna hadde altså levd godt under fattigdomsgrensen i to år, uten at hun hadde blitt fortalt sine rettigheter. Dette er noe alle vi i forvaltningen er pålagt å orientere om. Pårørende er en viktig ressurs for de brukerne som ikke er tilstekkelig i stand til å ivareta sine interesser på en tilfredsstillende måte. Dette gjelder især pårørende til eldre som hyppig har tatt kontakt med meg for råd og veiledning både i og utenfor klageprosesser. Over 30 prosent av henvendelsene til meg har vært fra pårørende, dette gjelder både i helse-, omsorgs-, sosial- og oppvekstsektoren. Jeg har også fått noen henvendelser fra ansatte i Trondheim kommune. De fleste er ansatte ved sykehjem, fortrinnsvis sykepleiere som mener de ikke har tilstekkelig tid til å yte den omsorgen de ønsker å gi beboerne. Ved tre tilfeller har jeg henvist videre til meldingssekretariatet, da avvikene var av en slik karakter at jeg mente det burde bli gjort undersøkelser. Videre har jeg hatt møte med kommunerevisjonen angående de tilfellene av brudd på samhandlingsreformen som jeg har mottatt. Dette er i alt fire, hvorav en er alvorlig, etter mitt skjønn. Mange av sakene er sammensatte over flere felt. Et eksempel er funksjonshemmet barn som ønsker utsettelse av skolestart. Jeg tenker derfor at det var klokt å utvide mandatsområdet slik at ombudet kan bistå i hele saken, og ikke bare hjelpe med bruddstykker. Oppvekstsektoren Ombudsrollen er ny for hele oppvekstsektoren, noe som både har vært utfordrende, men samtidig lærerikt. Tidvis har det vært krevende både å få ut saksdokumenter, samt å ha en gjensidig forståelse av hverandres roller. Denne delen av forvaltningen er ikke vant med å ha et ombud som kommenterer saksbehandlingen i enkelte saker. Dette er nytt, og man må regne med en viss skepsis hos enkelte. Andre har opplevd det positivt og som et kontaktskapende bindeledd mellom bruker og forvaltning, spesielt i saker hvor kommunikasjonen har låst seg. Videre opplever jeg at foreldre som har negative opplevelser med oppvekstsektoren, har et stort behov for å dele historien sin med noen. 5

86 Oppvekst Antall : Barnevern Skole Barnehage Mobbing Barn særlige behov Annet I posten Annet er det svært mange henvendelser som i hovedsak dreier seg om saker som går inn under lov om barn og foreldre. Disse er utenfor mandatsområdet, og det henvises til familievernkontor, og eventuelt retten for fastsetting av samvær. Likevel har jeg valgt å registrere disse sakene, da flere av disse har tatt uforholdsmessig mye tid, blant annet grunnet sammensatte problemer og brukere som gjentatte ganger tar kontakt med meg. Barnevern Ombudet har mottatt 34 henvendelser som omhandler barnevern. Ombudet plikter å underrette berørte parter hvis det oppdages eller er grunn til å frykte systemfeil, rettsikkerhetsbrudd eller praksis som kan være uheldig for brukerne av Trondheim kommunes tjenester. Slike feil vil på sikt også kunne skade tjenesteyters omdømme, herunder barnevernet. Vi er helt avhengig av å ha et barnevern som fungerer optimalt. Jeg mottar derimot de historiene hvor barnevernet ikke grep inn, grep inn for sent, grep inn med feil tiltak, grep inn med for inngripende tiltak, osv. I tillegg kommer de sakene hvor foreldre ikke er enige med tiltaket som er iverksatt. Felles for alle sakene ombudet har hatt på dette området er kommunikasjon, og hvordan mennesker i en svært sårbar situasjon blir møtt av kommunen. Ombudet tar ikke stilling til om et vedtak er riktig eller ikke, men ser på saksbehandlingen, hører på familienes erfaringer og melder fra om systemsaker. En slik systemsak, der ombudet meldte videre både til kommunaldirektør på området og til fylkesmannen, gjaldt et uvanlig høyt antall klager på samme familiesenter. I løpet av en periode på ca. fire måneder mottok jeg 22 klager på familiesenteret, jeg valgte derfor å melde dette som en systemsak. Årsaken var et mønster i innholdet i klagene. Dette gikk både på hvordan folk ble møtt, altså kommunikasjon, manglende veiledning underveis i oppholdet og rapporter som konkluderer med omsorgsovertakelse. En rekke andre forhold gjentok seg også i mange av historiene, blant annet ble det stilt diagnoser som 6

87 skjevutvikling hos barnet, som er tilfelle i 12 av disse sakene. Det var derfor, etter min vurdering, grunnlag for å se på rutinene ved senteret. Fylkesmannen gjennomførte et varslet utvidet tilsyn, sammen med fylkesmennene i Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag. Tema for tilsynet var brukermedvirkning og rutiner for foreldresamarbeid. Det ble ikke avdekket avvik i tilsynet på dette området, men det ble gitt merknader om en rekke forhold som burde forbedres. Fylkesmannen gikk ikke inn i den medisinskfaglige vurderingen av diagnoser eller annet, som også var en del av klagegrunnlaget fra foreldrene. Jeg har også hatt møter med Viktoria familiesenter og barnevernet som er oppdragsgiver, hvor jeg meldte fra om de forholdene som er gjennomgangstema i klagene jeg har mottatt. Kommunaldirektøren for oppvekst var også til stede ved et par møter. Familiesenteret var ukjent med de mange klagene, da brukerne av senteret ikke har sendt klagene direkte til dem. Årsaken til dette er frykt for konsekvenser. Beboerne har altså vært redde for å ta opp kritikk med senteret, da de mener dette vil bli brukt imot dem. Dette ser ombudet i seg selv som bekymringsfullt. Hvordan folk blir møtt, er en annen fellesnevner i klagesakene. Kommunikasjonen burde blitt bedre. Blant annet blir det brukt faguttrykk og forkortelser, både skriftlig og muntlig, som beboeren ikke forstår. Mange av disse foreldrene er unge og kan anses som ressurssvake, utrygge. Flere har bokstavdiagnoser som ADD/ ADHD, og alle er i en sårbar situasjon. De færreste av dem jeg har vært i kontakt med, mener de har vært der frivillig. De forteller at det blir stilt ultimatum; drar du fra senteret, blir det fattet akuttvedtak. Videre forteller flere at det blir fattet akuttvedtak som følge av kontakten mellom familiesenteret og barnevernet, som de mener har vært et overdrevent inngrep. Ombudet er ikke i den posisjon at jeg kan si noe om hvorvidt det blir fattet for mange akuttvedtak i kommunen, men hvis historiene jeg er blitt fortalt medfører riktighet, kan det se ut til at slike vedtak blir fattet på noe tynt grunnlag Jeg har ikke den kompetansen som er nødvendig for å avgjøre hvor et barn skal vokse opp. Det er heller ikke sikkert utfallet i sakene hadde blitt annerledes. Men jeg er opptatt av at mennesker i en slik situasjon blir møtt på en god måte. Dette tror jeg også hadde dempet konfliktnivået og kanskje også forhindret noen av disse klagene. Videre hadde jeg sett det som mer betryggende om det hadde blitt stilt diagnoser av et mer medisinskfaglig sammensatt personell, slik at det ikke er så store sprik mellom hva Viktoria mener og hva andre helsepersoner i tilknytning til barna mener. Til sammenlikning blir ungdom som henvises til BUP vurdert av både psykolog og lege i samarbeid med helsesøster og pedagoger. Jeg tenker det burde være ansatt helsesøster og barnelege ved slike familiesentre, slik at man hadde en bredere sammensetting av personell både ved familiesentrene og i barnevernet for øvrig. Dette gjelder også med tanke på alder, kjønn og etnisitet. 7

88 Et annet moment i flere av barnevern-sakene som jeg har mottatt, er at omsorgspersoner i biologisk familie ikke blir utredet eller delvis utredet. Denne utredningen kommer gjerne i gang svært sent og er ofte mangelfull. Konsekvensene av dette kan ha blitt at et lite barn blir boende i et beredskapshjem som det aldri skulle vært flyttet til, for så etter lang tid å bli tilbakeført til biologisk familie, med de ulempene det medfører for alle berørte parter. Ikke minst kan dette være vanskelig for barnet som gjentatte ganger opplever å knytte bånd som blir brutt. Jeg vil derfor understreke viktigheten ved at man skal føle seg helt trygg på at det blir fattet riktige avgjørelser i viktige spørsmål som hvor et lite barn skal vokse opp. Ombudet mener kommunen bør bli flinkere til å bruke familieråd for å kartlegge ressursene i en familie, gjerne både før og parallelt med utredningen om omsorgsovertakelsessaker. Dette vil trolig være mer ressurskrevende på kort sikt, men det vil bidra til å få ned saksbehandlingstiden dramatisk, noe som er til barnets beste. Videre har jeg mottatt tre henvendelser fra ansatte i barne- og familietjenesten. Disse har handlet om arbeidsvilkårene, at det er for mange saker og for knapt med tid som fører til for lang saksbehandling. For lang saksbehandling kan tyde på for få ressurser. Ombudet ser alvorlig på dette, da det er barns oppvekstvilkår det her dreier seg om. Det er svært viktig at dette blir utbedret så fort det lar seg gjøre. Det er av den største betydning for barnet at saken er så godt opplyst som mulig. Barnevernet må være helt presise. Setter de inn for store tiltak blir det feil, men for små tiltak blir også feil. Viktigheten av helt korrekte vedtak og tiltak, krever ressurser og kanskje en bredere sammensatt stab enn hva som er tilfellet i dag. Skole - mobbesaker Fem saker omhandler mobbing. I tre av disse sakene har jeg anmodet foreldrene om straks å kontakte skoleledelsen, da skolen er pliktig til å ha tiltaksplan mot mobbing, jamfør opplæringsloven. To saker var av en slik karakter at de krevde ytterligere tiltak. Jeg mottok ellers tre saker fra foreldre med barn med særlige behov, som ønsket å utsette skolestart for sine barn. Alle fikk medhold. Barnehage Det var en del henvendelser om somrene fra foreldre som hadde barn født etter august 2012 og etter august 2013, og derfor ikke hadde krav på barnehageplass. Alle disse sakene løste seg. Jeg vil generelt si at kommunen har en meget god barnehagedekning, og var også fleksibel og løsningsorientert ovenfor de barna som trengte plass. Jeg har ellers fått inn klager på ansatte, hvorav to klager omhandler mobbing. I den ene saken er det ressurssterke foreldre som selv har skrevet klager, hatt møte med barnehagen og foreldreutvalget og tatt saken videre. 8

89 Unge funksjonshemmede og unge utviklingshemmede Det er utelukkende pårørende som har henvendt seg til meg om disse gruppene. Felles for alle sakene er at foreldre er utslitte, ikke bare av en krevende omsorgbyrde ovenfor barnet det gjelder. De er også utslitte av utallige runder med kommunen, i håp om at deres barn får en best mulig oppvekst. Sakene er ofte komplekse og dreier seg gjerne både om tilrettelegging på skole og fritid, avlastning, helse og økonomiske ytelser. Disse sakene spenner derfor over hele mandatsområdet, og jeg er av den oppfatning at det spesielt for denne gruppen har vært klokt å utvide ombudsordningen til også å omfatte oppvekst, da jeg da kan se store deler av saken i sammenheng. Flere forteller at tilbudene til deres barn har vært saksbehandleravhengig, og i et par tilfeller har foreldrene vært svært godt fornøyd med bistand fra kommunen etter saksbehandlerskifte. Dette ser jeg på som bekymringsfullt, da det erfaringsmessig er de mest resurssterke foreldrene som har overskudd til å klage og bytte saksbehandlere. Ellers går det igjen i disse sakene at byråkratiet rundt skoleskyssordningen og fritid etter skoletid er for komplisert. For de av barna som går på normal skole, avsluttes normalt SFO-ordningen etter endt 4. klasse. Mange opplever det som vanskelig å få hverdagskabalen til å gå opp med tanke på skoleskyss, noen som passer barna i timene etter skoletid og støttekontakter som gjerne kun varer en kort periode. Det oppleves også som tidkrevende og unødvendig byråkratisk at man gjentatte ganger må fornye legeerklæringer og innhente dokumentasjon på barnets funksjonsnivå. Dette gjelder også på de statlige ytelsene som grunnstønad og hjelpestønad. Disse er utenfor mandatet mitt, og jeg tenker ut ifra henvendelsene jeg har mottatt, at det er et stort behov for et ombud på også de statlige tjenestene hos NAV. Dette kan illustreres med følgende eksempel: Jeg mottok i høst tre like saker fra foreldre med funksjonshemmede barn som jeg ønsker å kommentere. Alle tre barna gikk på grunnskolen og hadde varige diagnoser: Jente (11) med downs syndrom, gutt (14) med autisme og jente (12) med en kronisk lidelse. Pårørende til alle tre hadde mistet hjelpestønad på grunnlag av at legeerklæringen ikke var fornyet, da det kun skal søkes for to år av gangen. Mor til 11-åringen uttrykte: Hvorfor må jeg gå til fastlegen for igjen å få han til å skrive en ny legeerklæring på at min datter fortsatt har downs syndrom? Tror NAV dette er en diagnose som går over? Dette er sløsing av tiden både for meg, fastlegen og saksbehandleren i NAV. Min datter har fortsatt et større omsorgsbehov enn sine jevnaldrende. 9

90 Helse, velferd, omsorg og sosial 176 Sosiale tjenester i NAV Antall: Økonomisk sosialhjelp Kommunal bolig Midlertidig bolig Brukerstyrt personlig assistent Hjemmehjelp Gjeld Annet Helse Antall : Rus psykiatri Kanskje grunnet mine tidligere arbeidsplasser, er det en stor andel pasienter innen ruspsykiatri som tar kontakt med meg. Jevnt over er det svært få klager som omhandler legemiddelassistert rehabilitering, heretter kalt LAR, både når det gjelder inntakskriterier, behandlingsregime, men derimot en god del på ettervern. Dette er i grenseland av hva 10

91 ombudet skal beskjeftige seg med, da det er i grenseland mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Jeg vil poengtere at spesielt for denne gruppen er det viktig med faste rammer som bolig/boveiledning og en individuell plan som fungerer. Generelt sett ønskes det flere boliger med baser, for mennesker med dobbeltdiagnoser rus/psykiatri. Jeg vil poengtere at ikke alle med en psykiatrisk diagnose har et rusproblem, men jeg har sjelden møtt en rusmisbruker uten psykiske problemer. Ombudet ønsker en videreføring av mer helhetlig hjelp for denne brukergruppen, som kommunen de siste årene har startet med. Positive ting på rusfeltet i Trondheim; Trondheim har helse- og overdoseteamet som har meget god kontakt med brukere, og avverger dødsfall grunnet sin særlige kompetanse bl.a. på grunn av Utsikten. Jeg vil videre fremheve det unike samarbeidet Trondheim kommune har med frivillige organisasjoner slik at de som jobber for denne gruppen samarbeider tett. Dette kommer brukerne til gode ved at det finnes mattilbud daglig, kriseovernatting daglig osv. Kommunen samarbeider meget godt med frivillige organisasjoner slik at tjenestetilbudet er samkjørt. Trondheim kommune er i en særstilling i europeisk sammenheng når det gjelder basisbehovene for denne brukergruppen. Ombudet deltar på lavterskelmøte en gang i måneden for å holde meg oppdatert og dele erfaringer med nøkkelpersoner som jobber med denne brukergruppen. Klagene fra denne gruppen dreier seg i stor grad om bolig, noe manglende oppfølging fra kommunen samt ansvarsgrupper som ikke fungerer etter brukers ønske. Jeg vil særs bemerke at boligsituasjonen til denne gruppen ikke er tilfredsstillende i henhold til gjeldende regelverk (se nedenfor). Kommunale boliger/midlertidig bolig Trondheim har stor etterspørsel etter kommunale boliger i forhold til hvor mange boliger som er ledig. Det er ikke nødvendigvis mangel på antall kommunale boliger, men at det er for få som er ledig for tildeling for de som fyller vilkårene og har fått vedtak. Dette fører til at Trondheim kommune fatter en rekke tomme vedtak som kommunen bør etterstrebe å oppfylle. Her kan jeg vise til et konkret eksempel. Enslig far med en sønn som nå er 4 år, fikk vedtak om kommunal bolig i mars Han fikk kommunal bolig først i januar 2014, etter å ha vært i kontakt med ombudet. Vedkommende hadde altså vedtak på kommunalbolig. Han var student og enslig far og av utenlandsk opprinnelse, slik at han ikke hadde familie eller annet stort nettverk i Norge. Han hadde da bodd ca 14 dager av gangen hos bekjente med et barn fra det var to til det var fire år, barnet kunne ikke huske å ha hatt et eget hjem. Den lille familien fikk tilbud om midlertidig bolig på Vikhammer camping. Far studerte ved Gløshaugen, og barnet gikk i barnehage i Trondheim sentrum. Uten bil var det lang reisevei hver dag. Etter kort tid fant far sprøytespisser i sandkassa tilknyttet den midlertidige boligen, da dette er et sted man også sender aktive rusmiddelavhengige uten fast bopel. Dette samt mye bråk hos naboene, gjorde at han ikke ønsket dette tilbudet. Han stod hele tiden på 11

92 prioriteringsliste for bolig, men det var alltid noen som trengte bolig mer enn han. Dette fordi pasienter som kommer ut av institusjon, innsatte i fengsel som trenger bolig ved løslatelse og nyankommende flyktninger har førsteprioritet. Ombudet har en rekke eksempler på begrepsmisforståelse mellom kommunal, midlertidig bolig og kriseovernatting. Kriseovernattingen hos Frelsesarmeen kvalifiserer ikke som midlertidig bolig og skal sees som et supplement til det offentliges tilbud. Dette er ment for dem som ikke har kontaktet NAV i åpningstid, og ikke har et sted å sove for natten. Midlertidig bolig skal være permanent i den forstand at man kan ha med seg sine eiendeler og at man ikke må forlate boligen på dagtid. Jeg har altså en rekke eksempler på at klienter har oppsøkt NAV og ønsket en midlertidig bolig, men da blitt henvist til å kontakte Veita, Frelsesarmeens kriseovernattingstilbud. Det ser jeg som bekymringsfullt på flere plan - for det første for den det gjelder, for det andre på grunn av manglende kompetanse hos den enkelte ansatt i NAV og for det tredje fordi det ikke kommer med i statistikken hvor mange hjemløse vi faktisk har i Trondheim, etter som søknaden ikke blir skrevet. Dette er for øvrig videreformidlet til NAV. Muntlige avslag på midlertidig bolig og henvisninger til kriseovernatting hos Frelsesarmeen, har jevnlig blitt drøftet i samarbeidsmøter jeg har hatt med Gatejuristene og Bybo som er tiltak under Kirkens Bymisjon. De får tilsvarende henvendelser som meg og har samme erfaring. Videre er det et problem at mennesker med dårlig boevne og/eller dårlig betalingsevne/- vilje, blir kastet ut av boligen og har da ikke betalt husleierestanser. Disse starter en evig sirkel mellom bostedsløs, midlertidig bolig og kommunalbolig når de har fått betalt gjelden, som lett kunne vært unngått ved frivillig trekk i trygd som signeres samtidig med kontrakt. Ombudet har vært i kontakt med NAV angående dette. NAV mener kun de klientene som fyller vilkårene i folketrygdloven 22-6 kan gis en slik mulighet, altså trygd til forvaltning. Videre påpeker NAV at det vil bli en stor oppgave for dem å administrere. Ombudet håper man vil se mer helhetlig og løsningsorientert på dette problemet, som rammer de mest ressurssvake av byens borgere. Jeg kan også se for meg at det kan være ressurssparende både for NAV og kommunen å iverksette en slik frivillig praksis, for å slippe svingdørsklienter. Kommunen har ikke i dag nok midlertidige boliger for å avhjelpe dem som har fått vedtak om at de vil få tildelt en kommunal bolig. Jeg tenker det vil være hensiktsmessig og ikke minst økonomisk lønnsomt for kommunen å finne andre løsninger til dette formålet i stedet for å leie rom ved Trondheim leilighetshotell og tilsvarende. Ombudet savner mer samhandling mellom de som fatter vedtak og de som skal gjennomføre vedtaket, også på dette området. Klager på helsepersonell Ombudet har forholdsvis få henvendelser på dette området, men generelt går disse sakene på at pasienter føler at de ikke er blitt møtt på en god måte. Ellers hadde jeg to saker som 12

93 gjaldt manglende bistand fra legevakt, samt en rekke klager på ventetid og for dårlig utredning. Generelt sett oppfattes ventetiden på legevakta som problematisk. Kravet til effektivitet må ikke gå utover pasientsikkerheten. Presset på legevakta er periodevis stort. Det er alltid en fare for at det begås feilvurderinger grunnet for kort utredning, da man prøver å spare tid. Det kan stilles spørsmål ved om legevakta kan organiseres på annen måte, som for eksempel i Steinkjer. Der ringer man først til legevakta og får så et tidspunkt for oppmøte, etter en medisinsk vurdering av alvorligheten. Da slipper pasienten å sitte i kø i verste fall i flere timer på et venteværelse. Ellers har det kommet noen klager på legesekretærer og sykepleiere og ansatte ved sykehjem. Tjenester som ikke er rettightsfestet for bruker Kommunen plikter å ha tilbud om brukerstyrt personlig assistent (heretter kalt BPA), men dette er ikke en rettighet som brukeren har krav på. Dette praktiseres derfor ulikt fra kommune til kommune. Ombudet ønsker likhet også på dette området. Trondheim kommune har lagt seg på et lavt timenivå i forhold til andre sammenlignbare kommuner. Eksempel på en BPA-sak: En kvinne flyttet til Trondheim kommune fra Sarpsborg kommune, for å være nær sin sønn som hadde giftet seg og stiftet familie i Trondheim etter endte studier. Kvinnen benyttet seg av BPA i Sarpsborg kommune. Hun fikk imidlertid kuttet timeantallet til 1/3 ved flytting til Trondheim kommune. Saken ble klaget til fylkesmannen, men det skal svært mye til for at fylkesmannen kan omgjøre BPA-vedtak, da tilsynsorganet bare ser på om ordningen eksisterer i kommunen og ikke går inn og vurderer utfallet i den enkelte sak. Klager fikk heller ikke i denne saken medhold. Ombudet var videre i kontakt med Norges Handikapforbund og Funksjonshemmedes fellesorganisasjon. Sistnevnte jobber med å få til en enhetlig praksis over hele landet. Dette arbeidet er noe ombudet støtter, da det etter min mening ikke bør avhenge av bostedskommune hvor mye hjelp man får i hverdagen for å leve et mest mulig normalt liv. Trondheim kommune har også lagt seg på en streng linje når det gjelder andre ikke rettighetsfestede tjenester, som for eksempel omsorgslønn. Mange pårørende, mange selv godt voksne, fortrinnsvis kvinner som har kontaktet meg har fått avslag på sine søknader om omsorgslønn for å pleie sine nærmeste. Disse bidrar til at eldre mennesker som ønsker å bo hjemme, har muligheten til det. I mange av disse sakene har pårørende tyngende omsorgsoppgaver og sparer kommunen for mye, da det ikke blir satt inn tiltak. Avslagene går ut på at omsorgsarbeidet ikke kan anses som særlig tyngende, heller ikke i en sak hvor pårørende hadde på vekkeklokke tre ganger hver natt for å se til svigerfar. Eldre Jeg fikk flere henvendelser i sommer fra eldre som mottok hjemmetjenester. Klagene gikk ut på at det var nye mennesker som kom hver gang. En eldre dame på Byåsen fortalte at det hadde vært 30 forskjellige hos henne de siste månedene, noe som skaper utrygghet hos bruker. Videre måtte hun fortelle hvordan hun ville ha det 30 ganger, og hun hadde begynt å 13

94 rote litt, noe som gjorde at hun ønsket å ha faste personer å forholde seg til. Det er flere saker av samme karakter. Jeg mottar også henvendelser fra eldre som er utrygge og ensomme hjemme, mange av disse kunne kanskje ha nyttiggjort seg et tilbud i en omsorgsbolig, hvor det er et fellesskap. Det er i all hovedsak pårørende som har kontaktet med på vegne av eldre som ønsker plass på sykehjem. Mange sier de er utrygge hjemme og helsetilstanden beskrives som dårlig. Likevel har de som har kontaktet meg, fått avslag på plass. Mitt inntrykk er at terskelen er blitt høyere, etter at sykehjemsplass ble rettighetsfestet og det ikke skal være ventelister for å få en plass hvis man fyller vilkårene. Det innebærer at de som faktisk får plass er dårligere enn hva tilfellet var før dette ble rettighetsfestet. Dette til tross for at kommunen har prioritert sykehjemsbygging høyt, og bygd flere sykehjem i denne perioden. Min bekymring ved at man fjerner ventelister, er at det da ikke blir en reell statistikk over hvor mange som faktisk trenger plass. Videre dreier klagene jeg har mottatt seg om forsvarlighet. Kommunen plikter å yte helsehjelp som ikke går under en forsvarlig minstestandard. Jeg har vært inne i et par saker hvor det kan stilles spørsmål ved om kommunen har ytet forsvarlig helsehjelp, altså at grensen er blitt krysset. Vi har videre fått en verdighetsgarati i eldreomsorgen, men mange forteller meg at det hjelper fint lite når det trengs flere hender ved en rekke sykehjem. Jeg har også mottatt henvendelser fra ansatte både i hjemmetjenesten og på sykehjem, som forteller at de ikke rekker å yte den omsorgen de gjerne skulle ønske de kunne gjøre. Det er rett og slett for mye å gjøre, og man rekker ikke annet enn det som er aller nødvendigst. Ombudets anbefalinger Kommunale boliger Mange av dem som tar kontakt med ombudet på området for kommunale boliger, har sammensatte problemer, det være seg også boevne og evne, forståelse av å betale husleie. Ved signering av kommunal husleiekontrakt kan man samtidig ha klar en avtale om trekk fra konto på utbetalingsdato for trygd. Dette kan være et enkelt og tidsbesparende tiltak som trolig også gagner disse klientene, slik at situasjonen blir forutsigbar og sparer den enkelte fra utkastelse, husleierestanser og annen gjeld. Videre vil det også frigi mange timer fra saksbehandlere både hos oppfølging, forvaltning og NAV. NAV-ombud Ombudet mottar en rekke henvendelser som er utenfor mandatsområdet, i gjennomsnitt ca. fem henvendelser daglig! I all hovedsak gjelder dette klager som faller inn under den statlige delen av NAV. Både av kapasitetshensyn og av hensyn til mandatsområdet, kan jeg ikke ta imot disse. I svært mange av disse sakene tenker jeg at den enkelte burde ha et uavhengig 14

95 kontor å henvende seg til, for å få lagt fram saken sin. Jeg er ukomfortabel med å avvise disse klientene og henvise dem til NAV som de misfornøyd med, og fortelle den enkelte at NAV plikter å bistå dem med å fremme sin klage. Jeg vil anbefale et eget statlig NAVombudskontor. Barnevern Basert på de henvendelsene ombudet har fått på området, anbefales det å styrke barnevernstjenesten. Kompetansen bør økes, spesielt med henblikk på kommunikasjon/samarbeid og lovverk, og det bør gjennomføres etterutdanning. Bemanningen er også for lav, og bør etter mitt skjønn styrkes slik at saksbehandlingstiden går ned og at tiltak blir satt i gang tidligere. På den måten kan man kanskje i noen saker avverge så mange akuttvedtak som er særs opprivende for alle som blir berørt. Videre kan det være hensiktsmessig å ansette folk med mer variert bakgrunn enn hva tilfellet er i dag, både med tanke på kjønn, etnisk bakgrunn og alder. Ved økt bemanning vil også antall familier den enkelte saksbehandler følger opp, gå ned, slik at kvaliteten av oppfølgingen da også blir bedre. Etter ombudets oppfatning kunne det vært hensiktsmessig å ansette en jurist ved hvert kontor, for å få kvalitetssikret og luket ut de største saksbehandlingsfeilene. Eldre Ombudet håper kommunen framover vil styrke bemanningen i både de hjemmebaserte tjenestene, samt på sykehjemmene, slik at kommunens eldre får et verdig tilbud. Videre håper ombudet at tilbudet til ensomme og utrygge eldre som ikke fyller vilkårene til sykehjemsplass, blir styrket, for eksempel ved flere omsorgsboliger med fellesskap. Kommunikasjon, felles for alle sektorer: Øke kompetansen hos ansatte - forvaltningens opplysning og veiledningsplikt, vi jobber i et serviceyrke Det gjøres oppmerksom på at ombudets anbefalinger er basert på henvendelsene som er mottatt. Det understrekes også at ombudet i all hovedsak mottar klager på kommunens tjenestetilbud. Trondheim Hanne Bruheim Ombud 15

96 Rådmannen, kommunaldirektør for helse og velferd Bystyret Vår saksbehandler Eirik Roos Feil! Fant ikke referansekilden. Vår ref. 15/ Deres ref. Dato Uttalelse til ombudets årsrapport for Ombudet for helse-, omsorg- og oppveksttjenester i Trondheim kommune har utarbeidet årsrapport for Da kommunen var uten ombud første halvår 2013, ble det ikke skrevet en selvstendig årsmelding for Sakene fra 2013 inngår i årsrapporten for Ombudet skal gi råd og veiledning til enkeltpersoner som henvender seg og rapportere til ansvarlige enheter / myndighetsområder for å bedre kvaliteten i tjenestene. Ombudet ønsker flere ansatte i ombudsordningen, da det er stort press på henvendelser og periodevis lang saksbehandlingstid. Ombudet påpeker at Trondheim kommune jevnt over har svært høy standard på tjenestene, stort spekter av tjenestetilbud og ansatte som ønsker å bidra til best mulige tjenester. Rådmannen har gått igjennom ombudets årsmelding og merket seg særskilt ombudets bekymringer og forslag til forbedringer i tjenestene. Rådmannen vil arbeide sammen med enhetsledere for å forsterke arbeidet innenfor de områdene som ombudet er bekymret for. Rådmannen foreslår at Bystyret tar ombudets årsmelding til orientering. Med hilsen TRONDHEIM KOMMUNE Helge Garåsen kommunaldirektør for helse og velferd Eirik Roos rådgiver Elektronisk dokumentert godkjenning uten underskrift