Fiskemédene i Bremstein INGER PEDERSEN TOPPEN

Transkript

1 Fiskemédene i Bremstein INGER PEDERSEN TOPPEN SÆRTRYKK FRA ÅRBOK FOR HELGELAND 2008

2 Utgitt av Inger Pedersen Toppen, Mosjøen Særtrykk av artikkel i Årbok for Helgeland 2008, utgitt av Helgeland Historielag. ISBN: Produksjon: Prinfo Rønnes Trykk, Mosjøen

3 SÆRTRYKK FRA ÅRBOK FOR HELGELAND INGER PEDERSEN TOPPEN Fiskemédene i Bremstein Fiskeméder har vært brukt i uminnelige tider. Ordet «méd» har opphav i norrønt miðr, noe som er midt i. Kunnskapen om médene gikk ofte i arv fra far til sønn. De fleste fiskere hadde ei médbok der de skrev ned egne og andres fiskeméd. Følgende artikkel bygger på informasjon fra Bremstein i Vega, hentet fra tre pensjonerte fiskere som drev alle typer fiske der ute fra konfirmasjonsalderen fram til de sluttet med aktivt fiske. Amund Helland gjorde de første, kjente nedtegnelser av fiskeméder. De ble publisert i boka Fiskegrunde på kartet mellom Stat og Smølen, utgitt i Han beskriver fiskemédene som en stedsbestemmelse ved hjelp av krysspeiling uten hjelp av kart og kompass. Fiskeplassen er skjæringspunktet mellom de to linjer, der går gjennom de 4 punkter, der benyttes som med. (s. 15, A. H.) Bremstein Fiskeværet Bremstein ligger tre mil vest i havet utenfor Vega. Været har til alle Fiskekjøper Edvard Pedersen med fiskearbeidere etter en god skreisesong. Bildet er tatt på tallet. FOTO: HELGELAND MUSEUM, UKJENT FOTOGRAF. tider hatt et rikt fiske, med fangst av skrei, longe, brosme, kveite, sei og tare- Fra Sørholmen mot Tennsundet. Vegafjellene i bakgrunnen. FOTO: PER MORTEN GULLSVÅG.

4 4 SÆRTRYKK FRA ÅRBOK FOR HELGELAND 2008 «Gammel- Kjersti», rester av den siste rorbua på Heimlandet i Bremstein. I bakgrunnen fiskebruket med trandamperiet. FOTO: OLE NORMANN ALEKSANDERSEN. gjedd (taretorsk) for å nevne de viktigste fiskeslagene. De første beboerne i øyværet ble registrert på midten av 1600-tallet, de siste fastboende flyttet derfra i Under vinterfisket etter skrei kunne det være opp mot 150 til 200 mennesker i båtlag som holdt til i Bremstein. Det fantes flere rorbuer, og et fiskemottak ble åpnet i I en periode etter århundreskiftet hadde øyværet en liten butikk og sågar et posthus. På begynnelsen av 1900-tallet ble det bygd to store moloer for å sikre fiskerne en trygg havn. Bremstein fyr ligger på Steinan sør for Bremsteinværet. Hvor lenge Bremstein har vært brukt som fiskevær er usikkert, men vi vet at omkringliggende øyvær var egg- og dunvær i vikingtiden. Det betyr at det fantes fastboende i øyene rundt år (B. B.) Heimlandet, som er navnet på den største øya i Bremsteinvær, kan henspeile på at været først var brukt som fangst- og fiskestasjon. Navnet heim kommer av det greske ordet kemai, som betyr ligg eller liggjestad. (s. 203, O. S.) På vinteren fisket de skrei som da seig inn fra havet ved Bremstein og opp mot Muddværet. På våren startet fisket etter taregjedd på tarene rundt hele øyværet. Det ble fisket longe og brosme, men det fisket opphørte etter at autolinere fisket tomt, særlig Tverrhavet vest av Bremstein. I dag blir det fisket sei i de gamle longemedene. På Sørhavet tas gode fangster av breiflabb. Kunnskapene som har resultert i en dokumentasjon av fiskeméder fra Bremstein, kommer fra tre pensjonerte fiskere, Alf Olsen, Per Toppen og Asbjørn Henriksen. De er i dag henholdsvis 82, 78 og 74 år gamle. Helt fra konfirmasjonsalderen og fram til de sluttet med aktivt fiske, har de drevet alle typer fiske rundt Bremstein. Til sammen sitter disse karene inne med imponerende kunnskaper og utallige historier fra tiden i fiskeværet ute ved storhavet. De har villig gitt sine méder videre, sammen med forklaringer på navn og uttrykk som ikke kan gi noen mening for uinnvidde. Her er ett eksempel på et sagn fra Bremstein:

5 SÆRTRYKK FRA ÅRBOK FOR HELGELAND Médet «Svarte Bal i Sømnes skal». FOTO: ROALD KLUGE. Sagnet om Hardbiten Seint en kveld, etter at det var blitt mørkt, kom en storbåt roende inn til været gjennom vesterleia. Den var helt søkklastet med fisk, og folk i Bremstein var veldig nysgjerrig på hvor den kom fra. På spørsmål svarte høvedsmannen: Svarte Bal i Sømnes skal og Svingla i Søli rot. Feg mann som ikkje feskæ der. Så kasta han ei middels stor kveite rett opp på berget. Så rodde båten østigjennom sundet og innover fjorden. Om natten røk det opp til et fryktelig uvær, som holdt seg i flere dager. Kveita ligger på Pedertrappen på Heimlandet den dag i dag, men den er nå av stein. Fra Sagnet om Hardbiten: «Kveita ligger på Pedertrappen den dag i dag, men den er nå av stein». FOTO: OLE NORMANN ALEKSANDERSEN.

6 6 SÆRTRYKK FRA ÅRBOK FOR HELGELAND 2008 Médboka som tilhørte Olav Aleksandersen, Nes. FOTO: INGER PEDERSEN TOPPEN. På den tiden sagnene om médene i Bremstein oppsto, kunne gode fiskeméder være forskjellen på liv eller død for fiskeren. Det båtlaget som hadde gode méder og kunnskaper om havets omskiftelighet var sikret sitt innkomme. Urgammel kunnskap om fiskens vandring i havet; hvor den sto til bestemte tider, og garnets plassering i havbunnens topografi, var kunnskap som var nedarvet gjennom generasjoner. Médene er, som nevnt, en stedsbestemmelse på havet, som gjøres ved en krysspeiling mot øyer og fjell, som for eksempel i sagnet, der Svarte bal i Sømnes skal er første krysspeiling, mens Svingla i Sølirot, er den andre. Fiskeplassen befinner seg i krysspunktet mellom disse linjene. Verdien av médene i dag Amund Helland skriver for over hundre år siden: Det er visserligen en meget gammel visdom som er nedlagt i alle disse med. Når der fra dette vilde hav kjendes hundreder av fiskeplasse som har fått fine navne, så tyder dette på at vi her har en erfaring før oss, som er overlevert fra slekt til slekt ned gjennom tidene, og navnene er så gamle at fiskerne til dels have glemt deres betydning. (A. H.). Navneforskeren Ola Stemshaug skriver om médbøkene at Vi kjenner mange slike bøker, og dei representerer i røynda (ved siden av pantebøkene) dei eldste større oppteikningane av norske naturnavn (s. 80, O. S.: Namn i Noreg). Kunnskapen om médenes store be-

7 SÆRTRYKK FRA ÅRBOK FOR HELGELAND tydning i forhold til steds- og naturnavn, gjør det i dag til et hastearbeid å få registrert médene mens det stadig fins fiskere som er kjent med navnenes betydning i médene. Fiskerne laget sine egne benevnelser på fjellene på innlandet, som ikke er nedskrevet på noe kart. Fjellenes spesielle form med topper og utspring er også beskrevet. Uttrykk, som er kun fra arbeid på havet, er flettet inn i médbeskrivelsene. Av den grunn har arbeidet med å dokumentere médene blitt like mye et arbeid med å knekke koden i médene og oversette navnene slik at de skal kunne forstås og brukes av alle. De vakre nedtegnelsene med skjønnskrift viser at médboka var verdifull, et verdidokument. Fiskeren brukte sin peneste håndskrift. Noen méder er nærmest poetiske i sin form. Per Hovda, som samlet méder, sier nettopp det; at médene nok i begynnelsen var poesi eller regler som fiskerne memorerte for seinere å bringe dem videre (s. 233, P. H.) Dette gjaldt både seilingsméder og fiskeméder. Fiskeméden Halbiten, som den heter i Bremstein, er kjent fra médregler flere steder langs kysten og fra Færøyene. Reglene var en måte å bevare kunnskap på, da skriftspråket ikke var noe alle behersket før skoleloven kom rundt Næringsmessig har vel innsamling av meder mindre betydning i dag. Fiskerne har gått bort fra médboka, og bruker ekkolodd, kartplotter, Olex og andre tekniske hjelpemidler for å finne fisk og registrere fiskeplasser. Lykta på Nordholmen. Alsten, Søla og Vegafjellene i bakgrunnen. FOTO: RONALD OPPEGÅRD.

8 8 SÆRTRYKK FRA ÅRBOK FOR HELGELAND 2008 Ertner på Ertenbraken, et skjær i Bekken utenfor Bremstein. FOTO: OLE NORMANN ALEKSANDERSEN. Et farlig farvann Arbeidet med médene i Bremstein har gitt forbløffende mange méder. Det er nå registrert ca. 200 méder i farvannet rundt Bremstein. Ti médbøker er mottatt og kopiert. Gjennom intervjuer med erfarne bremsteinfiskere kan vi nå begynne å fravriste de gamle nedtegnelsene deres hemmeligheter. Mine medhjelpere i dette arbeidet har drevet fiske fra førti til femti sesonger i sine yrkesaktive liv. Noen vintersesonger fisket de i Bremstein. Dette var et svært værutsatt område, så det var rene himmelriket å få fiske i Vestfjorden, som en av dem beskriver det. Ofte kom ikke fiskerne seg ut på havet i Bremstein, de kunne ha landligge i både en og to uker. Min bestefar, Einar Toppen, som var født og oppvokst i været, sa at det fantes fire typer landligge: På grunn av vind, strøm, tungsjø eller dårlig sikt. Under slike forhold kunne innkommet bli kostbart for noen familier. På 1800-tallet omkom åtte fiskere på Bremsteinhavet (s. 30, K. B. og I. A.). Samtidig utviklet fiskerne en navnspurt sjømannskunnskap. Sjømenn fra Helgelandskysten har vært ettertraktet, da de hadde kunnskap fra et ekstremt farvann, både vær- og farvannsmessig. Havområdet rundt Bremstein var omkranset av sluer 1, tarer og fall 2 som det gjaldt å holde seg godt unna. Fiskerne brukte også seilingsméder for å holde seg utenfor de verste undervannsskjærene. Et eksempel er méden som ble brukt for å komme seg fra fiskeplassene på Nordbotnet, nord for Bremstein. Her var det viktig å styre klar av sluene ved Ivarsbraken og Flæsen for å komme til hovedleia inn til været, særlig i dårlig vær. Per Toppen beskriver innseilingen slik at Halløyflåget (på Søla) skal gå på sørodden på Bubraken, du kommer inn ved Olbåen, like før Ivarsbraken, og nord for fallet Rasverket. De viktigste seilingsmédene er innskrevet i sjøkartene. Sluer og fall stakk opp

9 SÆRTRYKK FRA ÅRBOK FOR HELGELAND overalt, de fleste fikk médnavn, da de fisket oppe på tarene på disse undervannsskjærene. Havområdene rundt Vega kjennetegnes av det vi kaller støvelhav eller grunnvannsområder. Derav kommer også det store antall méder, da havbunnen er svært kupert og gir mange grunner og dyp(dyfter). Havområder inndelt etter navn Fra gammelt av ble havområdene rundt Bremstein inndelt etter navn. Dette er også kjent fra andre farvann. Utenfor Andøya delte fiskerne havet slik at hver grend hadde sitt hav. (s. 159, F. M.). Utenfor Bremstein var havet delt opp i Sørhavet, Tverrhavet, Bekken, Nordhavet, Grundbotn nordpå og Grundbotn sørpå. I médbøkene er médene ofte skrevet inn etter i hvilket hav de befinner seg; altså en orden på médene etter havområde. Hva som skjedde i de eldste generasjoner vet vi ikke, men i tre generasjoner bakover har det ikke vært noen regulering i forhold til hvor fiskerne kunne dra sin fisk på Bremsteinhavet. Fiskerne mener navnet er satt for stedsbestemmelsens skyld. Havet fiskerne brukte, strakte seg langt rundt været. På Sørhavet hadde de méder og fiskeplasser helt ned mot Nygrunnen og Høgbraken, på breddegrad med Horsvær. Alf Olsen oppgir at de fisket fra Steinan (Bremstein fyr) og så langt sørover som de våget å dra. Alf fisket der med sin 22 fots motorbåt. Det tok opptil tre timer fra Bremstein for å komme til de ytterste fiskeplassene. De tok mye taregjedd rundt grunntarene på Sørhavet. Tverrhavet ligger vest for Bremstein, ut mot Egga. Her fantes såkalte havstader, som de kalte disse médene; dype fiskeplasser på favner. Médene herfra er ofte gamle linesett for longe og brosme. De tok også skrei på line og jukse i dette havet. I nyere tid har det vært storseifiske her. Nordhavet går opp fra øya Sjøla og nord til Skjærværet. Her er det mange tarer og grunt hav. I tidligere tider var grunnene i Nordhavet gyteplass for skreien før den seig opp mot Muddværet. Grundbotnene nordpå og sørpå var typiske jukseplasser der vårfisket etter taregjedd dominerte. Seilingsmed fra Steinan mot Bremstein. «Vegdalsskalet imellom Andholmen og Brokje». FOTO: INGER PEDERSEN TOPPEN.

10 10 Hva står i médene? Etter at over 200 méder var innsamlet, startet arbeidet med å forstå hvilke geografiske steder det var henvist til i nedtegnelsene. I tillegg måtte gamle uttrykk tolkes. Benevnelsene på bunntopografien 3 og øyene er fra gammelnorsk språktid, og i enkelttilfeller samisk. Ved å tolke etymologien 4 i disse navnene gis mye informasjon om forhold ved den aktuelle fiskeplassen. Noen av nedtegnelsene er svært gamle. Médboken til Thomas Edvardsen Steinbru (f. 1878, d. 1964) har en språkdrakt som går langt tilbake. En tilfeldig valgt méd fra denne boken kan illustrere hvilke utfordringer en ufaglært fisker står overfor: Laslasaoden. Yder Alstrøre jevnt med ydre røre på Storsjoldholmen og en tue komer tilsyne nord om manden jamt med røre paa nordlaset. Fiskere som har rodd Bremsteinhavet er ennå kjent med disse uttrykkene, ettersom de brukte médene aktivt da de startet fisket der ute. De fleste begynte fiskeryrket i båten til faren eller en onkel, og slik fikk de overført kunnskapene som var innlært over generasjoner. Det måtte også ha vært en mer raus deling av médkunnskaper enn det mytene sier. Médboka skulle gjemmes som en skatt innenfor slekten. Gjennomgang av médbøker viser at det er en grunnstamme på omlag 120 méder i de fleste av de ti médbøkene som er dokumentert. Fiskerne sier også at de lånte bøker av hverandre på rorbua, og skrev av de médene de ikke hadde selv. Navn etter bunnforhold og fiskeslag Navnene på médene er ofte satt ut fra SÆRTRYKK FRA ÅRBOK FOR HELGELAND 2008 forhold på bunnen, som grunne, bakke, tare, båe, knaus, slu, odde, skalle, skolt, rygg, rås, falt, hark eller dyft. Dette gir en kjapp pekepinn på forholdene på bunnen. Fiskerne visste mye om bunnforholdene før sjøkartene kom, rundt Gjennom samtale med bremsteinfiskerne går det fram at de har et klart, indre bilde av landskapet under vann. De peilet opp médene noen ganger fra båt ved å bare ligge og drive med ei søkke. Noen brukte også en fettklump på søkka for å få kunnskap om det var leirbunn eller grus, noe som igjen hadde betydning for om fisken beitet der. De visste også at fisken sto på bestemte steder mot en knaus eller bakke på bunnen, ofte motstrøms, for å beite. For å treffe med line eller garn der fisken stod, måtte de ha rede på forhold som bunntopografi, bunnoverflate, bunnvokster, strøm, flo og fjære og fiskens vandring etter årstid. Ved å peile opp enkeltméder på tredimensjonale Olexkart, kan fiskernes tidlige, omfattende kunnskaper om havbunnen dokumenteres. Vanlige médnavn for å beskrive havbunnen er for eksempel Jomundsågrunden, Abrahamsbakken, Grunntaren, Båskolten, Knausen, Hasjersluene, Hummerodden, Pe Hansa-seiskallen, Leibrakskolten, Kaggryggen, Svensråse, Kålfallet, Grunharken og Finsdyften. Gode plasser for et bestemt fiskeslag har ofte gitt navn etter fisken. Dette informerer om hvilke fiskesorter som kunne tas på det stedet. De fleste médene ble satt i den tiden det ble fisket longe, noe som avspeiles i to méder; Longhaldet og Longhaldryggen. Så fins Pe Hansa-seiskallen og Seiskolten. Etter at fisket etter longe og brosme opphørte på 1980-tallet har médene for longe ofte vært brukt til å finne storsei. Et

11 SÆRTRYKK FRA ÅRBOK FOR HELGELAND forunderlig navn i denne sammenheng er Hummerodden. Noe hummerfiske har det aldri vært i Bremstein, men hummeren fins på enkelte steder, og ettersom den er sjelden, gav den kanskje navnet akkurat her. Mannsnavn - og ett kvinnenavn Skikken med å sette navnet sitt til et geografisk område betyr for de fleste at her er det en eier. Mange av médene i Bremsteinhavet har nevnelse etter en mann, mest sannsynlig den som først fant den. Om det var noe eierskap inne bildet vet vi ikke, men at noen har prøvd å få til et eierskap til en méd, har vi et humoristisk sagn om på Vega. I det lokale magasinet Bladvaillerten fra 1980-tallet forteller Alf Olsen sagnet på Vega-dialekt: Væstom Bremstein fyr ligg ein feskplass så kaillast Ol'hågs-stan. Der va dæ kveitæ, storsei å långæ å få. Sagne sei at hain så fainn plassen i gammal ti kåm på lainn me lastæ båt kvar gång hain ha vårre der. Så veintan va så va`n reidd før at ainner sku få rede på mean åt plassen. Han vel ha`n før se sjøl. Mæn dæ va åg førståele at ainner vel ha del i rikdommen på ein sånn plass. Dærfør, når ainner båtæ nærmæ se, for main derifrå i go ti, sjøl om`n drog fesk me`n greidd. Mæn te slutt vart`n luræ, å dæ jæk sånn før se: En ainnæ mainn siggelt te hafs så langt uinna at hain så låg på stan følt se trøgg, mæn samtidi fæk`n båtn i ei øy i Steinan å Mofjeille åver eitt. Hain fortsæt å siggel te hain fæk båtn åver ei øy i Steinan å Andholmen åver eitt. Å då hain så føst fainn stan kåm utåver, va der aillerede ein båt. Hain så meint hain ha rættn te plassn vart då så førargæ at hain skreiv åt kången å ba om å få sjøte på stan, me rætt bære før hain te å fesk der. Sagne sei åg at hain fæk svar ifrå kången. Ligæns at hain sku få sjøte, mæn bære på dein betingels at hain itje fæk låv te å fesk på ainner plassæ ræstn a sett liv, någgå så vart før hale betingelsæ. I dette tilfellet fikk méden navn etter Ol' Hågså som angivelig var den første som médet fiskeplassen opp. Andre mannsnavn i méder er Abrahamsbakken, Akselmean, Andreasryggen, Hanstadroren, Joskoltan, Mikel Hanså-haldet, Nils Olså-grunden, Ole Henriksryggen og Svensråse. Blant navnene finner vi bare ett kvinnenavn; Indre Ingeborgtaren. Vi vet ikke om Ingeborg var med på fisket; noe som var svært uvanlig på den tiden, eller om en fisker som var glad i kona si, ville nevne en fiskeplass etter henne. Forskjellig opphav Noen finurlige og morsomme navn kommer også fram i médsamlingene. Det kan være hendelser eller sammenlikninger som er lagt i navnet. Tolkingene blir da også noe omtrentlig. Arven kan få oss til å tenke på at en far kanskje ville la méden gå videre til sin sønn. Frådsegnen er et annet navn som skiller seg ut. Kan denne fiskeplassen ha vært så rik at det gikk frasagn om den? Arræven er et noe våget navn, reva eller rauva som médnavn er også beskrevet fra Andøya. (s. 82, F. M.). Ivar Aasen sier at ræv bruges sædvanlig om hele Gumpen eller Sædet og er derfor ikke saa ganske anstødeligt. De aller fleste av de gamle médene har navn. I médbøkene fra nyere dato, fra 1940-tallet og utover, har fiskeren ofte navngitt méden i all hast som ein

12 12 stad, ei slu, ein tare, ein skolt, ein tilror, eit linsæt eller eit kveitsæt. Tradisjonen med å skrive sirlig ned nye méder begynte å avta med teknikkens inntreden i fiskebåtene. Médfjellene Fjellene er beskrevet etter hva fiskerne så fra Bremsteinhavet. Fjellene fra Lovund i nord til Leka i sør ble brukt som bakgrunn for et nærliggende, geografisk punkt ute i Bremstein. De dagene det ikke var mulig å se fjellene på grunn av lavt skydekke, brukte fiskerne såkalte mørkméd ; de tok méder i de nærmeste øyene de så. Disse médene kunne imidlertid ikke gi samme nøyaktighet som de mot fjellene. I beskrivelsen av fjellene kommer det opp gamle uttrykk for å navngi utseendet av fjellprofilen, og videre hvor på profilen médet skulle tas. Høydene i fjellet blir for eksempel beskrevet som; homp, klomp, tinde eller tue. I et tilfelle, som beskrevet før i artikkelen, i medet Laslasaodden(Lars Larsa-odden), har SÆRTRYKK FRA ÅRBOK FOR HELGELAND 2008 tre topper på Mofjellet fått benevnelsen Lassan, etter sin form som tre små lass, her nevnes nordlasset. Videre i dette médet sies det manden jamt med røre på lassan. Manden (mannen) beskrives av fiskerne som en tinde langt inne på Vistenfjellene. Denne tinden skulle stå i røret på, eller i kanten på det nordre lasset. Det er viktig for médens nøyaktighet at vi vet hvor på fjellet det skal peiles. På røret av er en gjenganger i mange méder. Da skal det peiles på ytterste kanten av objektet. Ydre røret er kanten av fjellet vendt ut mot havet, indre røret er fjellkanten eller kanten av øya som vender inn mot land. Snøskavler og bedehus Oppfinnsomheten i médbeskrivelsene har ingen ende. Ett eksempel er følgende: Rasverket. Dønnavarn og inner Flesodden og Ivarsbraken og Krokskavlen. Fjellene Dønna og Alsten fra Bremstein. FOTO: RONALD OPPEGÅRD.

13 SÆRTRYKK FRA ÅRBOK FOR HELGELAND Medgrinda på Bremstein, som nå er falt ned. Reist etter initiativ fra Fiskarlaget på Vega etter at bedehuset ble flyttet til Valla på Vega. FOTO: OLE NORMANN ALEKSANDERSEN. Her méder fiskerne etter en snøskavl på Gullsvågfjellet på Vega. Krokskavlen ligger litt nedenfor midten av fjellsiden og ble médet på til ut i juni; da var snøskavlen tinet. Fiskerne sier at når en først hadde médet med skavlen, var plassen grei å finne igjen, selv sommerstid. På Heimlandet var det noe bebyggelse; på 1920-tallet også et bedehus. Da befolkningen flyttet inn til Vega, tok de også med seg husene. For å erstatte médpunktet Værihusene (hus og bedehus), som det står i médene, ble det satt opp ei médgrind i samme høyde som bedehuset. Krokskavlen i Gullsvågfjellet. FOTO: ARNE FOLLESTAD.

14 14 Oppsummering Gjennom arbeidet med fiskemédene i Bremstein har det gått opp for meg hvilken stor mengde kunnskap og kompetanse som er i ferd med å forsvinne, riktignok avløst av teknikk. For å kunne forstå noe av de gamle médbøkene, må vi ta med flere elementer fra fiskernes gamle viten, som mellom annet navigasjon, historie, arkeologi, språkkunnskap og geografi, og flette dem sammen til en enhetlig kunnskap. I kontakt med forskningsmiljøer oppgir også fagfolk at médene som kunnskap er et glemt og lite påaktet felt, muligens fordi fiskeméder ikke tilhører en bestemt vitenskap. Dette har også gitt særdeles lite skriftlig materiale å forholde seg til. Tilfredsstillelsen i arbeidet med médene i Bremstein er at noe av fiskernes omfattende kunnskap nå er berget for etterslekten. Fotnoter 1 Slu: Sloene er jamnast taregrodde og så grunne at taren bryt sjøloket når det er fjøra sjø (s. 24, P. H.) 2 Fall: Skjær, Klippe som Havbølgerne bryter på (Ivar Aasen). Sjøen bryter sterkt på slike fall. Når enkelte fall tok til å bryte, tok fiskerne det som et tegn på å avslutte fisket og dra inn til land. 3 Topografi: Beskrivelse av terrengforhold 4 Etymologi: Et ords opprinnelse (Caplex) SÆRTRYKK FRA ÅRBOK FOR HELGELAND 2008 Litteraturliste Stemshaug, Ola: Namn i Noreg; ei innføring i norsk stadnamnsgransking. Det norske samlaget, Oslo Stemshaug, Ola. Norsk stadnamnleksikon. Det norske samlaget, Oslo 1997 Torp, Alf. Nynorsk etymologisk ordbok. Bjørn Ringstrøms antikvariat, Oslo 1919 Myrvang, Finn. I havsauga. Andøy i stadnamn og kysttradisjon. A og B. Andøy kulturstyre - Lofotboka 1982 Helland, Amund. Fiskegrunde på kartet mellom Stat og Smølen. Norsk Fiskeritidende 1896 Bremstein, Kristian, og Andersen, Ingvar. Bremstein. Vega kulturkontor og Vega historielag Hovda, Per. Norske fiskeméd. Universitetsforlaget 1961 Aasen, Ivar. Norsk Ordbog. Femte Udgave, Oslo 1977 Berglund, Birgitta. Vega-øyene, fiskerbondens og maktens landskap. Dokument til nominasjon av Vegaøyene som verdensarv Informanter Alf Olsen, Vallsjø, Vega. Pensjonert fisker Per Toppen, Nes, Vega. Pensjonert fisker Asbjørn Henriksen, Nes, Vega. Pensjonert fisker Hilda Marie Roksvaag, Gladstad, Vega. Lærer Berglund, Birgitta, forsker ved NTNU, Vitenskapsmuseet, Institutt for arkeologi og kulturhistorie.

15

16