Clarice Lispector. Stjernens time

Transkript

1

2

3

4 Clarice Lispector Stjernens time

5 FORORD I 1954 skrev Clarice Lispector brev til den første franske utgiveren sin, hvor hun ga det som ville vise seg å være viktige råd til sine framtidige oversettere: «Jeg innrømmer at setningene ikke følger språket slik det vanligvis tales, men jeg kan forsikre Dem om at det er det samme på portugisisk. Tegnsettingen jeg benytter er ikke tilfeldig og er ikke et resultat av manglende kjennskap til syntaktiske regler. Jeg er helt bevisst om beveggrunnene til at jeg har valgt denne tegnsettingen og insisterer på at dette respekteres.» Dette gjaldt Lispectors debutroman, Perto do Coração Selvagem (Nær det ville hjertet), men det kunne like gjerne ha vært skrevet om de senere bøkene hennes, ikke minst den siste romanen, Stjernens time. Som forfatter ble hun beskyldt for ikke å kjenne til de grunnleggende reglene for skriving, og for ikke ha «lest» nok. Selv om portugisisk var morsmålet hennes, ble det ukonvensjonelle litterære språket hun benyttet sett på som utenlandsk av flere brasilianske kritikere. I ettertid er det klart at syntaksbruken var bevisste valg fra en sofistikert forfatter som nettopp kjente språket i sitt innerste vesen, men som vridde og vrengte på det for å uttrykke det som ikke hadde vært uttrykt i brasiliansk litteratur tidligere. Hun viste språkets rikdom og begrensninger i forhold til å uttrykke det innerste i menneskets sjel. Clarice Lispector ble født i landsbyen Chechelnik i vestlige Ukraina 7. desember 1920, som den yngste av tre døtre i den jødiske Lispectorfamilien. Familien hadde allerede vært på flukt i flere år fra pogromene som rystet Ukraina under og etter første verdenskrig. Fra å være en relativt velstående slekt med velutdannete aner var Lispector-familien nå redusert til den ytterste fattigdom og måtte flykte fra sted til sted under

6 den pågående borgerkrigen mellom de røde russiske kreftene og de hvite, halvfascistiske opprørerne. Jødene var enkle syndebukker å skylde på for begge partene, og omtrent en halv million ble drept eller døde av sult og sykdommer i Ukraina mellom 1900 og * Lispector-familien sultet og gikk med kluter rundt føttene i stedet for sko i den harde ukrainske vinteren. Clarices mor Mania ble voldtatt av soldater fra en av krigspartene i 1918, og smittet med syfilis. Da bestemte familien seg for å emigrere til USA eller Brasil, hvor de hadde slektninger. Penicillin som enkelt kurer syfilis i dag var ennå ikke oppdaget, og annen effektiv kur fantes ikke. Mania ble gradvis sykere og mer hjelpetrengende fram til hun døde i Brasil, 42 år gammel. I mellomtiden fødte hun Clarice, i et fåfengt håp om at et nytt svangerskap ville gjøre henne frisk. Morens sykdom og død, og Clarice Lispectors selvpålagte, men mislykte forsøk på å redde livet hennes, dannet grobunn for en livslang følelse av skyld og utilstrekkelighet, noe som mer eller mindre er synlig gjennom hele forfatterskapet hennes. De første fortellingene diktet hun som barn i den naive troen på at de ville kurere moren. Det gjorde de ikke, og i Stjernens time skriver hun: «Når det gjelder skriving, er en levende hund mye mer verdt». Samtidig klarte hun ikke å la være skrive. «Hva meg angår, unngår jeg bare å være en tilfeldighet fordi jeg skriver, som er en handling som er en kjensgjerning,» som jeg-fortelleren i Stjernens time uttrykker det. Setningen over er illustrerende for Lispectors særegne syntaksbruk; hun nærmest hiver begrepene («handling» og «kjensgjerning») oppå hverandre. Dette og den uorto dokse tegnbruken medvirker til å gjøre språket hennes til en krevende, men forfriskende lesning. Et annet typisk Lispector-trekk er det metafiktive: Selv om Stjernens time blant annet er en roman om en roman, vet en ikke om det er romanens fiktive fortellerfigur eller Lispector selv som snakker. Begge forfatter-fortellerne

7 opptrer i teksten. Familien Lispector ankom Brasil i 1922, da Clarice var litt over ett år gammel. Etter et knapt år i Maceió i staten Alagoas, slo familien seg ned i Recife, begge i nordøstlige Brasil. Den gangen som nå lå byene i den økonomisk fattigste delen av landet, men hadde en rik folkloristisk kultur bygget på afrikanske slaver og fattige immigranters skikker. Den populære sentimentale cordel-litteraturen oppsto der, så vel som den opphetede musikalske frevo-rytmen, kulinariske spesialiteter med røtter i Angola og den særegne bygdekulturen i baklandet, sertão. I det litterære universet hennes finner en spor av Brasils nordøst-språk i billedbruk så vel som i ordforråd og syntaks. I Stjernens time henvises det kontinuerlig til denne delen av landet som en kontrast til den rike, men likevel umenneskelige storbyen Rio. Hovedpersonen, kjæresten hennes og ikke minst fortelleren selv er alle emigranter fra nordøst Brasil. Brasilianske jøder ble ikke utsatt for den samme økende forfølgelsen som i trettitallets Europa, men livet var ikke bare lett for dem i Brasil heller. Antisemittismen florerte i diktatoren Getúlio Vargas regjering. Lispectorfamilien fortsatte å slite økonomisk. Bare noen år etter Mania Lispectors død i 1932 besluttet familien seg for å flytte til Rio, hvor farens økonomiske muligheter syntes større og døtrene fikk tilgang til bedre utdanning. For Clarice ble Rio «hjemme», uansett hvor i verden hun senere befant seg. Rio på 1930-tallet var i ferd med å bli oppdaget av verdens overklasse, takket være blant andre sangeren Carmen Miranda med fast platekontrakt i USA. Men tusenvis av immigranter fra nordøstlige Brasil kjempet også for tilværelsen der, og bosatte seg i det som skulle bli de første slumforstedene i Rio, favelas. Clarice så den sosiale urettferdigheten og bestemte seg for å studere jus for å hjelpe de mest sårbare. Hun praktiserte imidlertid ikke som jurist. Hun skrev. Da Perto do Coração Selvagem (Nær det ville hjertet)utkom

8 i Rio i desember 1943, skapte romanen furore blant de brasilianske litteraturkritikerne. Den ble anerkjent av de fleste som et modernistisk mesterverk, og vant året etter den høythengende Graça Aranha-prisen for beste debutroman. Lispector slet med å få bøkene sine utgitt til tross for kritikernes anerkjennelse, også internasjonalt. Dette skyldtes nok at tekstene hennes ble ansett som vanskelig tilgjengelige og ubehagelige, og fordi hun selv var kjent som eksentrisk og meget privat. Forlagene brukte lang tid på å få bøkene utgitt og forfatterhonorarene uteble ofte. Det var ikke før i 1975, to år før hun døde, at Lispector fikk en profesjonell litterær agent som ivaretok rettighetene hennes. Det var den ikke ukjente Carmen Balcells i Barcelona, Gabriel Garcia Márquez og Mário Vargas Llosas «gudmor». A Hora da Estrela (Stjernens time) ble utgitt bare noen uker før Lispector døde av kreft i Rio i desember Den regnes som et hovedverk i forfatterskapet hennes. Foruten de kjente Lispector-tropene (dyrene, den fraværende moren, kvinnekroppen osv.) og de metatekstuelle grepene, er det også et plot i denne lille romanen. Plot var vanligvis ikke Lispectors hovedprioritet i tekstene. En svakelig ung kvinne fra nordøstlige Brasil kjemper og taper mot tilværelsen i storbyen Rio, «en by der alt var imot henne». I det Lispectorske univers er den også noe så sjeldent som et forsøk på en samfunnsbeskrivende fortelling. Lispector forsøkte å lodde sjelens dybder i tekstene sine. Dette var også prosjektet hennes i Stjernens time. I romaner og noveller viser hun at sjelen vår ikke er fri, men at den kan heve seg over våre menneskelige erfaring. Hun lå forut for sin tid i valg av formspråk og er blitt sammenliknet med Kafka, Joyce og Woolf. Det modernistiske språket og betoningen av den individuelle erfaringen kan være medvirkende årsaker til den økende populariteten hennes verden over.

9 ida munck * Benjamin Mosler (2009): Why this World. A Biography of Clarice Lispector. London: Oxford University Press.

10 STJERNENS TIME DET ER MIN SKYLD STJERNENS TIME HUN FÅR KLARE SEG SJØL RETTEN TIL SKRIKET.ANGÅENDE FRAMTIDA. EN BLUES KLAGESANG HUN KAN IKKE SKRIKE EN FØLELSE AV TAP