Livet i et lite korps

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Livet i et lite korps"

Susanne Olsen
8 år siden
Visninger:

1 16

2 Tjenesten i Frelsesarmeen er livet for Kari Mariussen. Hun er en ildsjel i Sandnessjøen. tekst og foto: kjell-richard landaasen Livet i et lite korps I Sandnessjøen er de ett stort, kristent fellesskap. Slik får de det til å gå rundt. Vi og Normisjon går under ett her. Vi konkurrerer ikke med hverandre, men tar hensyn til hverandre med møter og sånn. Jeg er med på det som er. Kirka om søndagen, Normisjon når det er noe der, og Frelsesarmeen når det er noe her. Kari Mariussen er soldat. Men hun er også korpsleder, menighetsleder, i et av de minste korpsene i Frelsesarmeen. Sandnessjøen har fire soldater og en tilhørig, men det hindrer dem ikke i å trekke halvfulle hus hver gang det skjer noe. Kvinnegruppa Hjemforbundet møtes annenhver uke. En gang i måneden er det formiddagstreff. Aktivitetene er koordinert med Normisjon og pinsemenigheten Sion, og holdes annenhver eller fjerdehver uke. Møter er det bare «hver gang det er besøk». Vi er fire soldater, men det pleier også å komme noen fra utpostene og fra hjemforbundet, sier Kari. Fordi området rundt Sandnessjøen omfatter mange øyer, har korpset en lang rekke utposter. Til sammen blir det mellom 20 og 40 mennesker på møtene. ryggraden i korpset Hurtigruta stopper i Sandnessjøen. En liten stund er skipet det høyeste huset i byen, godt synlig fra korpset. Sandnessjøen korps ble plantet i Under krigen ble menighetslokalene beslaglagt av tyskerne. Etter krigen fortsatte korpset sitt virke, og lokalene ble fylt. Siden utpostene strakte seg så langt som til Træna, hadde offiserene nok å gjøre i det grisgrendte området. På det meste hadde korpset en festkveld og ett møte i uka, tre offiserer, soldater, fullt lokale, søndagsskole og barnegrupper. Kari begynte på Krigsskolen da hun var 21. I 1948 hadde hun sin første ordre, til Oslo, før hun ble korpsoffiser, menighetsleder, en rekke steder rundt om i landet. I Borkenes ved Harstad ble hun så sjøsyk at de ikke kunne ha henne. Da hun kom hjem i 1959 tok hun permisjon, gikk fra offiser til soldat, og begynte i damekonfeksjon. Hun møtte mannen sin, en hardbarket indremisjonsmann og klokker, Rolf Mariussen. Karis forretning la ned i 1990, og hun tok opp arbeidet i Frelsesarmeen. Hvorfor holder du ut år etter år? Det blir livet til slutt. Eller, ikke til slutt, det har vært det hele tiden. Kari kaller Inger Skånseng (78) for ryggraden i korpset. Inger snakker ikke lenger, etter en operasjon i halsen som tok fra henne talens bruk. Det hindrer henne ikke. Inger og Kari kommuniserer gjennom fingre, bevegelser og bekreftende spørsmål. De setter i å le. Kari roser arbeidet, og Inger rister på hodet og fortsetter ufortrødent å smøre skiver med skinke, agurk og tomat. Kveldens gjester skal ikke mangle noe. Inger er støtten i korpset. Det er helt sikkert, sier Kari. godt likt Den vanlige dagen går, sier Kari. Jeg tar meg en tur og treffer kjente og kjære, tar en kaffe, prater med dem. Passer huset og ser at alt er i orden, vasker litt. Går på besøk av og til. «Besøk» betyr husbesøk, «hus» betyr skjermet avdeling for demente. Da går hun sammen med en prest og noen til, fire, fem stykker, for å synge og underholde. På de vanlige sykehjemmene går hun sammen med en pinsevenn. Hvorfor blir du ikke med i en annen og større menighet? Ånei! Det kan jeg ikke tenke meg. Det ville blitt fremmed. Ironien er åpenbar. For mange er Frelsesarmeen fremmed med sine uniformer, sin sjargong og sin utadrettede profil. Kari, derimot, har tilbrakt mesteparten av livet her. Da er det det andre som er fremmed. I Sandnessjøen blir jo Frelsesarmeen fremmed. Det er bare de som går her som ser oss. Unntaket er en soldat som har sittet med gryta på Samvirkelaget de siste dagene, som en oppvarming til den årlige innsamlingsaksjonen. Selv om de ikke er særlig synlige i gatebildet til vanlig, har han fått mange kommentarer på at folk liker Frelsesarmeen. De gjør så mye godt. Tror du arbeidet vil ta seg opp? Da må det skje noe radikalt. Kanskje om det kommer en aktiv, ung offiser som kan tenne byen. Jeg tror det er mulig, for det er jo folk her, og da er det muligheter. kleint uten offiserer I kveld er det møte. Lokalet fylles. De fire soldatene, den tilhørige og den frivillige i Hjemforbundet er alle på plass. I tillegg kommet et tyvetall andre, faste gjester. Emil Skartveit har kommet fra Oslo for å fortelle om en biografi han har skrevet om 17

Vi konkurrerer ikke med hverandre, men tar hensyn til hverandre med møter og sånn. Jeg er med på det som er. Kirka om søndagen, Normisjon når det er noe der, og Frelsesarmeen når det er noe her.

3 Nei, nå tør jeg ikke si fra mer! En av gjestene vinner sin femte premie på fire årer. «Jeg husker ikke årstallet, men var nå bare ungdommen da jeg ble med.» Dahlstrøm. Kommandøren døde i 2006, og var kjent og kjær for mange av medlemmene i korpset. En etter en kan fortelle om møter med mannen, som om det var i går. Kari går rundt og hilser og prater. De smiler og ler. Prater om stort og smått. Så kommer de alvorlige spørsmålene. Kossen gå det no me dæ? Og så kommer svarene, ordentlige, lave, ærlige. Vi trekker oss unna. En av de fire soldatene er Kåre Johansen (82). Jeg har vært her i over 60 år nå, sier han. Jeg husker ikke årstallet, men var nå bare ungdommen da jeg ble med, smiler han. Hva synes du om korpset? Det er veldig fint. Det kleineste er at det ikke er offiserer her. Hva tenker du om framtiden? Det er vanskelig å spå. Det er mye som savnes. Men det går jo en del folk på møtene, og det er et stort øydistrikt med masse utposter her. Er det 18

De smiler og ler. Prater om stort og smått. Så kommer de alvorlige spørsmålene. Kossen gå det no me dæ? Og så kommer svarene, ordentlige, lave, ærlige. Vi trekker oss unna.

4 Ronald, Oddbjørg, Inger, Kåre og Kari utgjør Sandnessjøen korps med fem ganger så mange gjester. «18 øyer, 18 utposter, 18 båtturer i storm og høy sjø, kulde og sno og utallige glade mennesker.» muligheter for Sandnesjøen, er det muligheter for korpset, tror han. fra øy til øy I Sandnessjøen er botsbenken simpelthen bygd inn i podiet, som en permanent tilgjengelighet for de som søker frelse. Det har ikke vært så mange av dem i det siste. Men bordene fylles stadig med glade mennesker. Roald (81), som har vært ute med Krigsropet de siste dagene, har vært soldat siden Kona Oddbjørg (71) siden Oddbjørg svinser omkring med små stopp innom Roald for å høre om han trenger noe. Roald er nesten blind. Jeg var litteratursersjant og hadde ansvar for Krigsropet og bøker, forteller han. Roalds bror hadde fiskeskøyte, og sammen kjørte de offiserene fra øy til øy, fra utpost til utpost. Særlig i jula ble det travelt, for da skulle de innom alle for å feire juletrefest. Det ble 18 stykker før vi dro tilbake til korpset, humrer Roald. 19

fra øy til øy I Sandnessjøen er botsbenken simpelthen bygd inn i podiet, som en permanent tilgjengelighet for de som søker frelse. Det har ikke vært så mange av dem i det siste.

5 Oddbjørg viser fram neste gevinst. Kari slukker og låser. Om to dager er det hjemforbund. Salg av årer er en fast og sikker vinner på møtene og en god inntektskilde øyer, 18 utposter, 18 båtturer i storm og høy sjø, kulde og sno og utallige glade mennesker. Livet går sin gang. Kåre mistet kona Borghild i mai. Da mistet også korpset sin femte soldat. Kåre har fortsatt fellesskapet. Vi har nå holdt ihop vi som bor her. Kåre og Roald blir sittende og mimre. Mye av det de snakker om hendte på femtitallet. De snakker om harde liv, tungt arbeid, årevis til sjøs, møter med mennesker. De håper på vekkelse snart. Da jeg vokste opp var det kolossalt med folk på Armeen. Skulle du ha musikk og sang, var det å gå på Frelsesarmeen. I dag er det alle steder. Da hadde du valget mellom kino og Frelsesarmeen. Stundene med vekkelse var herlige stunder. Det er mange gode minner. guds hus Kveldens gjest er ferdig. Kaffe, snitter og kaker er satt fram. Det er tid for årer. Når Kari kommer rundt med årene holder Roald fram en seddel. Hva er det for noe? En hundrelapp. Skal du ha for hele? Jaja. I morgen er det ikke fest. Utlodningen begynner. Den første gevinsten går til gjesten. Den andre går til journalisten. Vi steller godt med gjestan våre, ler Kari. Nye lodd trekkes. Gjesten er kontrollør. Oddbjørg viser fram og deler ut gevinstene. En dame tar storeslem og vinner sin femte gevinst på fire årer. Nei, nå tør jeg ikke si fra mer, ler hun. Sandnessjøen korps er et varmt flashback for de av oss som vokste opp med bedehus og korps. Det knirker i gulvet. Møblene er 50- eller 60-talls, til nød 70, men gjør nytta si. Linoleumsgulv. Grønne vegger. Brystninger. Fotografier fra tidligere tider. Tause instrumenter som prøver å gjemme seg i et hjørne på scenen. Bokstavene jesus eller et kors på talerstolen. Kubbelys og lampetter. Suset av en og annen bil utenfor. Trepanel på trepanel. Dette er også Guds hus. Inger har ryddet opp, med god hjelp fra det som virker som annenhver gjest. Lokalet er ryddet og gjort klart for Hjemforbundet om et par dager. Gjestene er på vei ut, Kari slukker og låser. Vi tar farvel. Nå må du bare skrive godt om oss da, roper de. Det er umulig å gjøre annet. krlandaasen@frelsesarmeen.no

Kåre har fortsatt fellesskapet. Vi har nå holdt ihop vi som bor her. Kåre og Roald blir sittende og mimre. Mye av det de snakker om hendte på femtitallet.

6 gatefotball 21

Like dokumenter

Ordenes makt. Første kapittel

Ordenes makt. Første kapittel Første kapittel Ordenes makt De sier et ord i fjernsynet, et ord jeg ikke forstår. Det er en kvinne som sier det, langsomt og tydelig, sånn at alle skal være med. Det gjør det bare verre, for det hun sier,