Droktor3tet for naturforvaltning MOTTATT. Enh.

Transkript

1 Direktoratet for naturforvaltning P.b Sluppen 7485 TRONDHEIM Att.: Morten Thaulow L.Sak Droktor3tet for naturforvaltning MOTTATT 2 Enh. 1-)V()K \ ` I' I ' I ADVOKATER Erik Borresen Hans ErdvIk Ben Fegran Kjell Fredvik dens freuchen Svein A. Hagen Svein Kr. Haanes [LLIM] Karl Kristian Lot;dad Ove Cbr. Lyugholt [H] Alf Tore Leif Osear Olsen [H] Kjell Inrkelsen Solrun Arne Abusdal Aasgaard I kontorfellesskap: advokat Helue Tofte [H] [H] Møterett for Hoyesterott [LLMI Master of Law ERSTATNINGSANSVAR I OFFENTLIGE FRILUFTSLIVSOMRÅDER 1. INNLEDNING. Det vises til forespørsel om å få utarbeidet en oppdatert versjon av min tidligere redegjørelse om det offentliges erstatningsansvar i friluftslivsområder fra Det nærmere temaet er spørsmålet om i hvilken utstrekning det offentlige kan bli holdt erstatningsansvarlig for skader som skyldes bruken av arealer tilrettelagt for allmennhetens friluftsliv, i det følgende gitt betegnelsen friluftslivsområder. Slike skader kan ha ulike årsaker: 1. Mangelfull utførelse av opparbeidelsestiltak 2. Mangelfullt vedlikehold av opparbeidelsestiltak. 3. Manglende/mangelfull utføring av sikringstiltak mot den "naturlige" risiko (flellstyrtninger, trær som kan velte overende m.v.) 4. Ulemper/skader som skyldes bruken av områdene og som påføres naboer. Gruppe 4 ligger utenfor mandatet, men jeg vil likevel knytte noen kommentarer til dette. For øvrig vil grensen mellom de ulike grupper være flytende. Før de enkelte situasjoner gjennomgås nærmere, vil jeg omtale de ulike ansvarsgrunnlag som kan tenkes å komme til anvendelse. NS-ÆN sertifiwrt Advokattirma "fofte f)a Org.nr.: MVA Internen: Post: Pb 759, 4666 Kristiansand Besok: Havnekvartalet, Vestre Strandgt Kristiansand postoadvtofte.no

2 2. ANSVARSGRUNNLAG Arbeidsgiveransvaret. Side 2 av 18 I ) V" < I N4 Lovgivningen inneholder ingen spesielle regler som regulerer erstatningsansvaret for skader som skyldes offentlige tilretteleggingstiltak, eller mangel på sådanne. Feil eller mangler vil imidlertid regelmessig kunne tilbakeføres til arbeid utført av det offentlige selv, og i disse tilfellene kommer skadeerstatningsloven, lov av 13. juni 1969 nr til anvendelse. Etter 2-1 nr 1 blir arbeidsgiver, herunder Stat og kommune, ansvarlig for skader som en arbeidstaker volder forsettlig eller uaktsomt under utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren. Det offentlige hefter således for ansattes egne forsettlige eller uaktsomme handlinger eller unnlatelser. Ansvaret omfatter også anonyme feil, dvs hvor det ikke er mulig å fastslå hvem som har forårsaket feilen, og såkalte kumulative feil, dvs hvor flere har vært sammen om å volde skaden, men hvor hver enkelts handling eller unnlatelse ikke i seg selv er tilstrekkelig til å statuere uaktsomhet. Skadeerstatningsloven 2-1 nr 1 inneholder et tillegg om at det ved spørsmålet av om det foreligger ansvar skal tas hensyn til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt.". Av forarbeidene fremgår at tillegget er særlig myntet på visse former for offentlig service- og tjenestevirksomhet. Det er i dag alminnelig antatt at spørsmålet om det offentliges ansvar etter skadeerstatningsloven 2-1 som hovedregel vil måtte bero på en vanlig uaktsomhetsvurdering. På visse områder hvor det offentlige yter service- og bistandsvirksomhet, har man ment det skal legges til grunn en mildere aktsomhetsnorm, altså slik at det skal mer til før ansvar statueres. I senere høyesterettsdommer er det stilt varierende krav til aktsomhet for det offentlige. Det er også i mange tilfeller sagt at en slik mildere norm eksisterer, den er bare ikke aktuell å anvende i det tilfellet domstolen har fått seg forelagt. Seneste eksempel på dette finner vi i Rt , hvor det heter: Statens eventuelle ansvar etter 2-1 bygger på uaktsomhet hos ansatte i statens tjeneste. Ved aktsomhetsvurderingen tas etter ordlyden hensyn til «om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt». Aktsomhetsnormen må ses i lys av de regler som regulerer den aktuelle virksomhet eller tjeneste - i vårt tilfelle blant annet den generelle veiledningsplikten etter forvaltningsloven 11. Ut fra mitt syn på saken finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på om det her gjelder en spesiell og mild aktsomhetsnorm for det offentlige. Høyesterett har i Rt , "Asfaltkantdommen" som for øvrig gjaldt veiansvar, uttalt at det ved vurderingen av om det skal anvendes en mildere aktsomhetsnorm, må sondres mellom unnlatelser og aktive handlinger. Skyldes skaden en aktiv handling fra det

3 Side 3 av 18 \ I) <.\'11` I" I I: Ni offentliges side, må i alminnelighet de vanlige aktsomhetskrav gjelde. For utmlatelser kan det være større grunn til å anvende en mildere aktsomhetsnorm, særlig når det gjelder å forebygge eller avverge en skaderisiko som truer fra naturens side. At det må foretas en slik sondring mellom aktive handlinger og unnlatelser er gjentatt i en nylig avsagt høyesterettsdom, inntatt i Rt "Nordsjødykkersaken". Det er i dag nokså uklart hvor langt den mildere norm rekker, og på hvilke områder den gjelder. I nyere juridisk teori argumenteres det for at den mildere normen har en begrenset rekkevidde, og fra enkelte hold uttrykkes det sågar skepsis til om det i det hele tatt gjelder en slik mildere norm Uaktsomhetsansvaret. Hovedregelen i norsk rett er den såkalte culpa-regelen. Har man voldt skade, enten det er på person eller ting, kommer man i erstatningsansvar dersom man ikke har opptrådt så forsiktig (aktsomt, forsvarlig) som det var grunn til å forvente. Det er et vilkår for å kunne pålegges ansvar etter culparegelen at man må kunne bebreide skadevolderen at han har gjort noe eller unnlatt å gjøre noe han burde ha gjort. Skadelidte har bevisbyrden for at skadevolderen har opptrådt uaktsomt. En rekke forhold er av betydning når aktsomhetsvurderingen skal foretas. Utgangspunkt må tas i det som er en forsvarlig handlemåte på det livsområde man befinner seg på. Oppmerksomheten rettes i første omgang mot skadevolderens handling og den situasjon han befant seg i, dog slik at også skadelidtes forhold vil kunne påvirke uaktsomhetsvurderingen, jf nedenfor. Det er avviket fra den forsvarlige handlemåte som i tilfelle vil betinge erstatningsansvar. Her er en rekke momenter av betydning, herunder nevnte standard i skadeerstatningsloven 2-1 nr 1 om at det skal tas hensyn til de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten. I tillegg vil både subjektive og objektive momenter være av betydning. Stikkordmessig kan nevnes risikoen for skade, om det foreligger risiko for stor skade, hvilke handlingsalternativet skadevolder hadde, og om forebyggende tiltak kunne ha vært iverksatt. På den annen side må det også tas hensyn til den "naturlige risiko" som de potensielle skadelidte utstettes for på vedkommende livsområde (dagliglivets risiko), og om denne risikoen er større eller mindre, eller av en annen karakter, enn den risiko skadevolderen har skapt. Også skadelidtes eget forhold vil som nevnt kunne være av betydning ved vurdering av om skadevolderen har handlet uaktsomt. Har skadelidte utsatt seg for en spesiell risiko kan det medføre at skadevolders opptreden likevel ikke anses som uaktsom. Overført på vår problemstilling, har han tatt i mot "tilbudet" om å benytte et friluftslivsområde og de anlegg og tiltak som foreligger, har han også akseptert en viss risiko. Det sier seg selv at dette hensyn, som ofie betegnes som aksept av risiko, ikke står seg vis å vis barn eller andre personer som mangler den nødvendige kunnskap eller evne til å vurdere eventuelle faremomenter. Men dersom det foreligger mangelfullt tilsyn fra foreldre eller andre tilsynspersoner, og slikt tilsyn sannsynligvis ville ha forhindret skaden, kan det

4 Side 4 av 18 ).1 " I I R føre til at forholdet likevel ikke bedømmes som uaktsomt. Eksempel på dette finner vi i Rt Damdommen. Selv om dammen som en 19 måneder gammel gutt hadde falt opp i, var et klart faremoment, ble ikke ansvar pålagt grunneier. Det ble lagt avgjørende vekt på hvilke forholdsregler innehaver av dammen måtte forvente at foreldrene til gutten utøvde for å forhindre skade. For så vidt gjelder det offentliges ansvar etter culpa-regelen, skal nevnes at Høyesterett ved èn anledning, i RT "Tirrannadommen" synes å ha lagt avgjørende vekt på hvilke krav man må kunne stille til virksomheten i sin alminnelighet, uten å se hen til hva som var den konkrete skadeårsak. Tirranna-dommen, som gjaldt krav fra reder om erstatning mot Staten etter et skipsforlis i farlig farvann fordi Fyrvesenets lysbøyer hadde sviktet, kan imidlertid ikke tas til innekt for at man i forhold til det offentlige skal foreta en annen culpa-vurdering enn ellers. Det sentrale i Høyesteretts begrunnelse i Tirrannadommen var at skip og andre som ferdes til sjøs i farlig farvann måtte være forberedt på at lysbøyer kunne være ute av funksjon. Seiler man slik at lysbøyens funksjon blir avgjørende for en sikker navigasjon, må man selv bære den risiko man utsetter seg for, selv om årsaken til at lysbøyen var ute av funksjon i det aktuelle tilfellet skyldtes et uaktsomt forhold (mangelfullt tilsyn) hos fyrvesenet. I senere høyesterettsdommer om det offentliges erstatningsansvar er det i flere tilfeller presisert at det som hovedregel skal foretas en vanlig uaktsomhetsvurdering og at vurderingen må ta utgangspunkt i det konkrete saksforhold. Det må derfor legges til grunn at spørsmålet om det offentlige kan holdes erstatningsansvarlig på culpa-grunnlag må foretas ut fra tradisjonelle culpa-vurderinger. Ved denne vurdering vil det være et moment hva skadelidte med rimelighet kan forvente av virksomheten eller tjenesten, jf skadeerstatningsloven 2-1 nr. 1. Hvilken aktsomhetsnorm som skal legge til grunn for aktsomhetsvurderingen vil variere etter hvilket livsområde man befinner seg på og situasjonen i det enkelte tilfelle Ulovfestet objektivt ansvar. I enkelte tilfeller kan skadevolder bli erstatningsansvarlig selv om han ikke har utvist uaktsomhet. Vi taler da om objektivt ansvar. I tillegg til at vi i lovgivningen finner spredte bestemmelser om objektivt erstatningsansvar (lovfestet objektivt ansvar) har det gjennom omfattende rettspraksis de siste 100 år blitt utviklet en rettsregel om såkalt ulovfestet objektivt erstatningsansvar. Denne går ut på at skadevolder blir ansvarlig for skader som skyldes anlegg eller virksomhet som innehar et særpreget eller ekstraordinært faremoment, og hvor risikoen er typisk og varig (stadig) knyttet til virksomheten eller anlegget. Ved spørsmål om ansvar skal pålegges i det enkelte tilfelle, vil en rekke momenter være av betydning. Utover det grunnleggende; vurderingen av risikoen og skadeevne i det enkelte tilfelle opp mot den alminnelige risiko, vil det være av betydning i hvilken gad skadevolder kunne ha unngått skade med enkle midler og om skadevolderen kunne ha pulverisert sitt ansvar ved å tegne forsikring. Det skal foretas en interesseavveining mellom skadelidte og skadevolder. Spørsmålet som gjeme stilles er om det er rimelig å pålegge ansvar for skadevolder i det konkrete tilfellet. Som eksempel vises til Rt som gjaldt tobakksskader, hvor førstevoterende uttalte:

5 Side 5 av 18 ) V ) I I I 1 Spørsmålet om en skadevolder skal pålegges et objektivt erstatningsansvar, er ikke alene avhengig av en nærmere bedømmelse av ulike sider ved den skaderisiko som skadevolderens virksomhet eller hans produkter skaper. Det må skje en helhetsvurdering, hvor både hensynet til partene i den aktuelle sak og mer overordnede interesser av samfunnsmessig karakter trekkes inn. Grensen mellom objektivt ulovfestet objektivt ansvar og ansvaret for manglende vedlikehold og teknisk svikt i anlegg og innretninger, vil ofte være flytende. På fritidsskadenes område finnes ingen eksempler på at det har vært pålagt ulovfestet objektivt ansvar. Den som deltar i skihopping eller svømming, går på skøyter osv., vil neppe kunne bli hørt med at det skal gjelde et objektivt ansvar overfor innehavere av anlegg til slike formål. Jeg viser eksempelvis til RG 2008 s der lagmannsretten fant at en golfklubb ikke kunne holdes ansvarlig på objektivt grunnlag for skade på en spiller som hadde blitt truffet i ansiktet av en golfball. Skal eier av anlegget kunne holdes ansvarlig, må det derfor bli på subjektivt grunnlag. Et rent objektivt ansvar for skader knyttet til anlegg eller innretninger i friluftsområder er det enda mer vanskelig å tenke seg da de særlige faremomentene som eventuelt kan begrunne et slikt ansvar som regel vil være mindre Naboansvar. Forholdet mellom naboer har vi egne regler om i naboloven, lov av 16. juni 1961 nr 15. Etter 9 i naboloven har en skadelidt nabo krav på erstatning på objektivt grunnlag for tap som skyldes skade voldt ved forhold i strid med lovens bestemmelser om hva som er tillatt mellom naboer. Den sentrale bestemmelse i loven som trekker opp grensen for hva som er tillatt og ikke tillatt (ulovlig) finner vi i 2 som lyder: Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom. Inn under ulempe går åg at noko må reknast for farleg. I avgjerda om noko er urimeleg eller uturvande, skal det leggjast vekt på kva som er teknisk og økonomisk mogeleg å gjera for å hindra eller avgrensa skaden eller ulempa. Det skal jamvel takast omsyn til naturmangfaldet på staden. I avgjerda om noko er urimeleg, skal det vidare leggjast vekt på om det er venteleg etter tilhøya på staden og om det er verre enn det som plar j5ilgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader. Jamvel om noko er venteleg eller vanleg etter tredje stykket, kan det reknast som urimeleg så langt som det fører til ei monaleg forverring av brukstilhøva som berre eller i særleg grad råkar ein avgrensa krins av personar. Bestemmelsen legger opp til en interesseavveining, naboen må finne seg i en del, men det er en tålegrense. Påføres han en skade eller ulempe som er urimelig eller unødvendig, er tålegrensen overskredet. Det følger av rettspraksis at det skal relativt mye til for at tålegrensen kan anses overskredet.

6 Side 6 av 18 I) V' I.Al 1- I :\ Den som kan påberope seg reglene om nabostridig adferd, må ha en viss tilknytning til naboeiendommen. En tilfeldig besøkende vil ikke kunne påberope seg nabolovens regler. Også eier av friluftslivsområder vil omfattes av reglene i naboloven og kan i prinsippet tenkes å komme i erstatningsansvar overfor en nabo etter naboloven, f. eks på grunn av støy fra veier og parkeringsområder opparbeidet for brukerne. Det finnes en meget omfattende rettspraksis om naboansvar i ulike situasjoner. Siden dette forhold ligger utenfor mitt mandat, vil naboansvaret ikke bli nærmere behandlet her Produktkontrolloven. Produktkontrolloven, lov av 11. juni 1976 nr. 79, har som et av sine formål å forebygge at forbrukertjenester som tilbys av private og offentlige virksomheter medfører helseskader. Med forbrukertjenester inngår også ulike typer av fritidsaktiviteter. Av forarbeidene til loven fremgår at det man for fritidsaktiviteter særlig har hatt i tankene er typiske risikosporter, så som dykking, alpint, rafting osv. Loven inneholder ingen bestemmelser om erstatningsansvar for brudd på loven, men en bestemmelse om straffeansvar ved forsettlig og uaktsom overtredelse samt en bestemmelse om tvangsmulkt. Loven vil derfor ikke kunne utgjøre noe eget selvstendig grunnlag for et krav om erstatning. Da loven tidligere er blitt nevnt i forbindelse med skader som oppstår i forbindelse med fritidsaktiviteter, skal den omtales helt kort i det følgende. I produktkontrolloven 3 følger det en plikt for den som tilbyr forbrukertjenester eller utfører arbeid i slik virksomhet å vise aktsomhet og til å treffe rimelige forebyggende tiltak for å forebygge helseskade. Ved lovendring som trådte i kraft i 2005 har bestemmelsen fått et nytt femte ledd som oppstiller en særskilt plikt for tilbyder til å gi informasjon (typisk skilting) slik at brukerne kan vurdere sikkerheten og eventuelt sikre seg mot fare. Til loven er det gitt en rekke forskrifter. For så vidt gjelder fritidsaktiviteter spesielt, foreligger to forskrifter om h.h.v. sikkerhet ved rafting og ved sportsdykking. De plikter som etter loven pålegges tilbydere av fritidsaktiviteter, går ikke lenger enn det som normalt vil følge av en vanlig aktsomhetsvurdering. Det er derfor vanskelig å se at loven har noen direkte betydning i forhold til om det foreligger ansvar eller ikke. I Rt 2008 s.184, Slengtaudommen, hadde en gutt blitt skadet ved bruk av et slengtauanlegg som Bergen kommune hadde satt opp. Skadelidte anførte at kommunen ikke hadde overholdt bestemmelser i forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr gitt i medhold av produktkontrolloven, og at dette i neste omgang måtte lede til erstatningsansvar. Dette var ikke Høyesterett enig i, idet førstevoterende med tilslutning fra de øvrige dommere uttalte: Jeg har ikke funnet det nødvendig å ta stilling til om anlegget skal anses å falle inn under lekeplassforskriften. De normene forskriften angir, er nokså vage, og de er heller ikke uten videre avgjørende for hva som skal anses som erstatningsbetingende uaktsomt. Forskriften gir derfor etter min mening ikke grunn til å anvende noen skjerpet aktsomhetsnorm.

7 3. TYPETILFELLER. Side 7 av 18 :\ 1` 1 1 Gjennomgangen av publisert rettspraksis viser at det fremdeles ikke foreligger noen avgjørelser som direkte vedrører det offentliges ansvar i friluftslivsområder. Fra tilgrensende områder, f. eks saker som gjelder ansvar for mangelfull sikring av idrettsanlegg, veiansvar og det offentliges ansvar ved utøvelse av servicevirksomhet finnes imidlertid en del avgjørelser. For å vise hvilke vurderinger domstolene har lagt til grunn, og som bakgrunnsmateriale for å trekke frem momenter og hensyn som domstolene sannsynligvis vil legge vekt på ved spørsmålet av om det i det konkrete tilfelle foreligger erstatningsansvar i offentlige friluftslivsområder, skal noen av sakene gjennomgås i det følgende: 1. Sports- og idrettsaktiviteter. Det område som kanskje ligger nærmest friluftslivets område, er sports- og idrettsaktiviteter. Den som arrangerer ulike typer av idrettsaktiviteter kan bli ansvarlig for skader som oppstår på grunn av mangler eller mangelfull kontroll eller vedlikehold av anlegg og innretninger som benyttes, enten av idrettsutøveren selv eller publikum. I Rt Al indom I er inntatt en avgjørelse der et skiheisfirma ble funnet ansvarlig for skade inntruffet i preparert løype. Fallet skjedde i et spesielt vanskelig sted i bakken som firmaet burde ha varslet om eller på annen måte sikret. Fra dommen hitsettes: Etter min mening var kombinasjonen av heng, sving og stein like inntil trashw så vidt vanskelig når situasjonen kom overraskende, at det må anses uaktsomt at det ikke var iverksatt varsling eller andre sikringstiltak. Med stein så nær løypa kunne et fall få alvorlige konsekvenser. Stedet kunne enkelt vært sikret uten nevneverdige omkostninger, for eksempel ved sidemerking eller varsling på annen måte. Om aktsomhetsnormen som lå til grunn for denne vurdering uttalte Høyesterett at det generelt må kreves at en alpinbakke som tilbys på kommersiell basis, tilfredsstiller strenge aktsomhetskrav. Dernest heter det: At alpinkjøring er blitt en folkesport i Norge, må få konsekvenser for aktsomhetsvurderingen. Bakkene oppsøkes av folk med ulike ferdigheter. Det er av varierende årsaker et stort skadepotensiale i slike bakker. Anleggseieren må sørge for å redusere risikoen innen rimelighetens grenser, hensett til forholdene på stedet, kostnadene ved sikringstiltak, og til alpinsportens egenart som en sport der fart er et sentralt element. Skadepotensialet knytter seg i første rekke til utøvernes egen adferd, og det må kreves at de utviser en høy grad av aktsomhet. Men de må kunne forvente at de ikke møter ekstraordinære risikomomenter uten forvarsel. Dersom varsel ikke kan anses tilstrekkelig, må risikomomentet jjernes, eller det må foretas en spesiell sikring av stedet for å avverge ulykker. Det ble samtidig lagt til grunn at alpinisten burde ha avpasset farten etter forholdene og egne ferdigheter og at dette måtte føre til at skadelidte måtte anses å ha medvirket til skaden. Erstatningen ble derfor satt ned med en tredjedel.

8 Side 8 av 18 i) \' 1-; I I R - I Rt Al indom II som gjaldt alvorlig skade etter fall i skjult sprekk utenfor preparert løype ved sommerskikjøring på Stryn, sluttet Høyesterett seg til de generelle uttalelsene fra Alpindom I. Deretter fremhevet førstevoterende viktigheten av å se hen til at omfanget på anleggseiers plikt til å redusere risikoen, må ses i relasjon til forholdene på skadestedet. Anleggseier kan ikke ha samme plikt til å fjerne og/eller redusere risikomomenter utenfor, som i preparert område. Ansvar ble likevel pålagt i det konkrete tilfelle, idet Høyesterett under tvil kom til at det var uaktsomt av anleggseier å ikke sette opp varselskilt på toppen av bredekket om at det var snøsprekker i deler av den ikke preparerte traseen. Om aksept av risiko og det at skaden skjedde utenfor preparert løype uttalte Høyesterett: Den ankende part har pekt på at utøvere som kjører utenfor preparert område aksepterer en risiko. Jeg er ikke uenig i at skiløpning utenfor alpinanlegg som hovedregel skjer på eget ansvar. Snøsprekken oppsto imidlertid, som nevnt, i tilknytning til traq som fremstår som en naturlig, alminnelig nedfart, og anleggseier har da plikt til å redusere risikoen innen rimelighetens grenser. I Rt Skibakkedommen, foreligger et tilfelle av skade påført en skihopper. Under en treningssamling i Store Granåsen falt en kombinerthopper i overrennet og ble sterkt skadet. Eieren av bakken og arrangøren av treningssamlingen ble kjent erstatningsansvarlig. Overrennet tilfredsstilte ikke det regelverk som gjaldt den gang, og fremtrådte som klart farlig. Hopperen kunne ikke anses å akseptert de spesielle faremomenter og bakkeeierne måtte ha vært klar over faremomentene. Arrangøren ble derfor holdt erstatningsansvarlig fordi trenerne som ledet samlingen ikke hadde ivaretatt de unge deltakernes sikkerhetsmessige interesser bedre. Ut fra konkurransesituasjonen kunne man ikke vente at deltakerne av eget tiltak skulle ta opp sikkerhetsproblemene når det var ventet av dem at de skulle hoppe. Av premissene i dommen fremgår også at det var et viktig moment ved avgjørelsen at slik bakken var konstruert var den påståtte mangel en klar tilleggsrisiko som burde være åpenbar for bakkeeieme. Fra lagmannsrettene foreligger et par dommer om erstatning for skade påført under golfspill. I den siste av disse, inntatt i RG 2008 s.1309, Frostating, ble en 15 gammel jente som var spiller og medlem av den stedlige golfklubben truffet i ansiktet av en golfball under spill på banen slik at hun senere ble 100% ufør. Foreldrenes forsikringsselskap fremsatte krav om erstatning mot golfklubben, men nådde ikke frem. Etter å ha gjengitt fra uttalelser fra Alpindom I, tok lagmannsretten ved uaktsomhetsvurderingen utgangspunkt i om golfklubben hadde ivaretatt sine plikter hva angår innretning og oppfølgning av sikkerhet på en forsvarlig måte, sett hen til hva spilleren måtte forvente. Lagmannsretten la til grunn at forholdene på skadestedet ikke representerte noe spesielt faremoment og at verken forholdene på banen eller på skadestedet tilsa at det burde vært iverksatt ytterligere sikkerhetstiltak, utover de sikkerhetssoner som var etablert. Oppsetting av sikkerhetsnett i tillegg mente lagmannsretten var både praktisk og teknisk ikke gjennomførbart. Lagmannsretten la videre vekt på at spilleren var kjent på stedet og på tross av hennes unge alder, en erfaren golfspiller. Lagmannsretten synes ikke å ha vært i tvil om resultatet.

9 Side 9 av 18 ) V 4 1 r I I: A De avgjørelser som er kommentert til nå gjelder spørsmål om ansvar for påståtte mangler eller feil ved anlegg og innretninger, og hvor de skadelidte selv alle har vært personer som har benyttet anlegget til det formål anlegget var tiltenkt. Selv om avgjørelsene ikke direkte gjelder det offentliges ansvar, er det treffende å oppsummere aktsomhetsnormen til om anleggene tilfredsstilte de krav skadelidte med rimelighet kunne stille til virksomheten eller tjenesten. Jo større risiko som er forbundet med bruken av anleggene, jo større krav til sikkerhet og forebyggende tiltak må det kreves at anleggseier har etablert. Dette gjelder ikke bare overfor utøveme, men også tilskuere. Det samme vil gjelde overfor dem som bruker lignende typer av anlegg så som svømmehaller, trimstudioer m.v. Hertil er det verd å merke seg at i de tilfeller hvor ansvar er ilagt, har mangelen/feilen frembrakt en ekstraordinær og - for skadelidte - uventet risiko, og på grunn av dette spesielle faremomentet har ikke synspunktet aksept av risiko ledet til ansvarsfrihet. 2. Veiansvar. I tilslutning til de avgjørelser som er nevnt ovenfor vil jeg også trekke frem det såkalte veiansvaret._dette er et stikkord for det arbeidsgiveransvar etter skadeerstatningsloven 2-1 som det offentlige kan pådra seg i egenskap av eier og driver av offentlige veier. Ansvarsspørsmålene er ikke lovregulert, og det finnes en rekke avgjørelser som dels gjelder mangler ved selve veganlegget, og dels mangelfullt vedlikehold. Jeg skal ikke her gjennomgå de avgjørelser som foreligger, men begrense meg til en sammenfatning. For det første blir ikke det offentlige idømt ansvar for å ha bevilget for lite penger til anlegg, utbedring eller vedlikehold av vei. Selv om bevilgningene er små, kan det imidlertid bli ansvar for Vegvesenet dersom etaten ikke hindret skaden, f.eks ved varsling eller andre sikringstiltak. For at ansvar skal inntreffe, må risikoen ved å bruke veien være ekstraordinær, hvilket i korthet vil si at risikoen må være uventet og uvanlig sett fra skadelidtes synsvinkel. I flere av de tilfeller hvor ansvar er ilagt, er det bl.a. lagt vekt på at Vegvesenet kjente til faremomentet og at man hadde unnlatt å foreta nødvendige sikringstiltak. Det springende punkt er imidlertid ikke om man hadde positiv kunnskap om risikoen eller ikke, men om det ble foretatt en forsvarlig vurdering av situasjonen. Dersom først vurderingen har blitt foretatt, skal det etter omstendighetene meget til før domstolene sensurerer vurderingen. På den annen side vil spørsmålet om domstolenes sensur arte seg forskjellig avhengig av om vurderingene nødvendiggjør faglig innsikt eller ikke. For veiansvar vil det første ofte være tilfellet, mens det for ansvar i offentlige friluftslivsområder nok vil være unntaket at slike forsvarlighetsvurderinger krever spesialinnsikt. Her vil derfor domstolenes sensur blir mer inngripende. Blant de situasjoner som er behandlet av domstolene kan jeg nevne manglende vedlikehold av vei ved at issvuller ikke blir varslet eller fjernet, at fotgjengere glir på isen som følge av mangelfull sandstrøing, at det er blitt huller i veibanen som følge av slitasje eller sterk nedbør, og at selve veilegemet brister ved at veikanten glir ut eller at veidekket gir etter. Et stadig tilbakevendende problem er også spørsmålet om ansvar for steinras som gjør skade på trafikanter, enten direkte eller ved at stein blir liggende på veibanen. I flere av de sakene som gjelder veiansvar har skadelidte gjort gjeldende at det foreligger ulovfestet objektivt erstatningsansvar, i tillegg til uaktsomhetsansvaret. Bortsett fra en

10 Side 10 av Særlig om skader som ikke skyldes bruken av selve innretningen. l ) R \ I I lagmannsrettsdom inntatt i RG 1955 s. 668, foreligger det ingen publiserte avgjørelser der veivesenet er pålagt slikt objektivt ansvar. Spørsmålet er imidlertid drøftet i noen av avgjørelsene. De forhold som er gjennomgått ovenfor gjelder alle tilfeller hvor det er påstått å være skader eller mangler ved den aktuelle innretning, og de skadelidte har vært personer som er blitt skadet nettopp fordi de har benyttet anleggene etter sitt formål. En annen situasjon foreligger hvor skaden for så vidt kan sies å være forårsaket av en innretning, men hvor det ikke er bruken av selve innretningen som påfører skaden. Som eksempel kan nevnes manglende sikring av veiskjæringer. Om dette foreligger det en instruktiv høyesterettsdom fra 1980, inntatt i Rt 1980 s Saken gjaldt spørsmål om erstatningsansvar for en kommune. En 5 år gammel gutt ble påført varig legemsskade ved fall i fjellskråning. Nederst var det et loddrett stykke på 4-5m etter utsprengping i forbindelse med kommunens anlegg av vei. Ulykkesstedet lå ca 100 m fra guttens bolig, en boligblokk som ble bygget noen år etter veianlegget. Høyesterett fant at kommunen ikke kunne være erstatningsansvarlig da Vegvesenet ikke hadde tilstrekkelige grunn til å vurdere risikoen som så betydelig at den krevde oppsetting av gjerde. Det generelle utgangspunkt måtte være at det ikke kan stilles krav om sikring av veiskråninger med mindre det medfører ekstraordinære faremomenter. I den foreliggende sak lå veiskråningen i et bergområde preget av en rekke naturlige skrenter og stup. Veiskråningen skilte seg ikke fra terrenget omkring på en slik måte at den representerte en særlig risiko. Flere år etter at veien var anlagt, oppførte Vegvesenet en gangbro over veien med tilførselsvei fra boligblokken hvor gutten bodde og Vegvesenet påtok seg overfor borettslaget å sørge for gjerde på gangbroen mot veiskråningen. Gjerdet var bestilt, men ikke kommet på plass da ulykken skjedde. Ut fra forholdene på stedet og den effekt gjerdet kunne ha hatt, antok Høyesterett at risikobildet ikke ble så vesentlig endret ved gangbroen at Vegvesenet kunne holdes ansvarlig for unnlatt oppsetting av gjerde. For øvrig fremgår det av premissene at det ble lagt avgjørende vekt på at det ikke foreligger noen plikt til oppsetting av gjerde, med mindre slike veiskråninger medfører ekstraordinære faremomenter. I denne saken ble det på den annen side lagt til grunn at Vegvesenet ikke bevisst hadde vurdert gjerdespørsmålet og risikoen i den forbindelse, men Høyesterett la til grunn at en forsvarlig vurdering ikke nødvendigvis ville ha hatt som resultat at gjerde ville ha blitt satt opp. Selv om man her befant seg i et område hvor barn lekte, og i et tett befolket område, fant Høyesterett altså at fjellskjæringen ikke innebar et ekstraordinært faremoment i forhold til faremomenter i det omkringliggende terreng. Kommunen ble enstemmig frifunnet. I RG 1981 s. 92 er inntatt en tingrettsavgjørelse om hvorvidt en kommune var erstatningsansvarlig for skade av trær som blåste overende på en opparbeidet badeplass. Kommunen hadde tilrettelagt forholdene ved en innsjø i skog som utfarts- og badested for almennheten. Det ble ikke oppkrevd noen avgift for bruk av stedet. En utfartsdag oppstod det plutselig en helt ekstrem virvelvind med den følge at noen store furutrær i strandkanten blåste overende. Ett av trærne traff en av de besøkende, og han ble sterkt skadet og varig invalidisert. Han saksøkte kommunen med påstand om at kommunen hadde handlet uaktsomt ved at den ikke hadde fjernet trærne, hvis røtter delvis var sterkt undergravet.

11 Side 11 av 18 -\ r Søksmålet førte ikke frem. Heller ikke hans påstand om at kommunen var ansvarlig på objektivt grunnlag ble gitt medhold. For øvrig er det verd å merke seg at retten la til grunn at kommunens opparbeidelse av badeplassen ikke hadde øket sannsynligheten for at trærne skulle blåse overende. Det ble lagt til grunn at trærne ville ha falt selv om ingen opparbeidelse hadde funnet sted. Retten tok utgangspunkt i at kommunen kunne være erstatningsansvarlig på grunnlag av uaktsomhet, så fremt det etter en forsvarlig vurdering måtte regnes med som en mer eller mindre nærliggende mulighet at trærne kunne komme til å blåse overende. Etter en konkret vurdering kom imidlertid retten til at årsaken til at trærne falt, var de ekstreme og ekstraordinære vindforhold, som for øvrig var sjeldent forekommende. Slike ekstraordinære forhold var det således ikke grunn for kommunen til å ta med i sin vurdering av om trærne burde fjernes eller ikke. Anførselen om objektivt erstatningsansvar for kommunen ble som nevnt heller ikke tatt til følge. Her synes det som om retten har lagt avgjørende vekt på at det i dette tilfelle gjaldt en ren naturskade, som ikke var fremkalt ved noen menneskelig virksomhet. Samtidig var det heller ingen fare eller skade som var typisk for en badestrand eller et friluftsområde, idet slike ulykker kunne inntreffe hvor som helst. Sluttelig legger retten vekt på at opparbeidelsen av badeplassen ikke var ledd i noen økonomisk virksomhet, men en ren servicevirksomhet overfor almennheten. Tilsvarende betraktninger finner vi en senere lagmannsrettsdom inntatt i RG 1987 s 630 som gjaldt et tre i en kommunal allè som hadde falt overende i sterk vind og påført skade på et bolighus. Retten fant ikke at kommunen hadde opptrådt uaktsomt ved sitt tilsyn og vedlikehold av trærne i alleen. Innledningsvis bemerket lagmannsretten: Ved vurderingen av spørsmålet om Moss kommune er ansvarlig på culpagrunnlag, kan det ikke tillegges særlig vekt at kommunen er eier av et betydelig antall trær (ca. 4000) over et stort område. Virksomheten må legges opp etter dette, slik at driften i det enkelte tilfelle ikke fremstår som uaktsom. Aktsomheten går på kommunens overordnede ansvar for planlegging/administrasjon, inspeksjoner i marken, og nødvendig sikring av trær som eventuelt er skadet. Aktsomhetskravet må selvfølgelig bedømmes helt konkret i forhold til den aktuelle skade. Det stilles større krav til sikring av trær på et beferdet sted med gangog kjørevei, enn til trær i utmark 0.1. Etter å ha gjennomgått forsvarligheten av kommunens rutiner og det aktuelle treets beskaffenhet kom lagmannsretten med følgende oppsummering i forhold til spørsmålet om ansvar på uaktsomhetsgrunnlag: Etter en samlet vurdering er lagmannsretten under tvil kommet til at det ikke er grunnlag for å hevde at kommunen har utvist ansvarsbetingende uaktsomhet. Skaden var en følge av meget sterk vind som kom fra en helt uvanlig retning for årstiden. Den levirkning som trærne hadde tilpasset seg etter den vanlige vindretning på stedet, fungerte derfor ikke på skadetidspunktet. 4. Ulykker på utearealer tilhørende skoler og barnehager. Et område hvor vi har fått noen rettsavgjørelser på de senere år er krav om erstatning etter ulykker som skjer på utearealer tilhørende skole og barnehage.

12 Side 12 av 18 \ I ) V I I. ' I L: I For det første kan vises til høyesterettsdom inntatt i Rt Slengtaudommen som jeg allerede har vært inne på tidligere under omtalen av produktkontrolloven. En 16 år gammel gutt i Bergen hadde blitt stygt skadet ved bruk av et slengtauanlegg som kommunen hadde utformet og satt opp. Bergen kommune hadde blitt kjent erstatningsansvarlig på grunnlag av uaktsomhet både for tingrett og lagmannsrett, men Høyesterett kom til motsatt resultat. Om aktsomhetsvurderingen generelt kom Høytesterett med følgende prinsipielle uttalelse: Et selvfølgelig utgangspunkt er at anlegg for ftsisk aktivitet for barn og ungdom skal være sikret mot alvorlige skader som kan oppstå ved bruk av anlegget. Men når man skal avgjøre nærmere hvilken risiko som kan godtas, må det skje en avveining. Ønsket om en høyest mulig sikkerhet mot ulykker kan i noen grad stå mot ønsket om å oppnå den gevinsten som ftsisk aktivitet gir for barn og ungdom, både for deres helse og for den opplevelsen de kan få. Tilbud om fysiske aktiviteter kan oppfattes som uinteressante hvis de er utformet slik at de uansett bruksmåte ikke kan innebære noen som helst risiko. En viss risiko godtas da også i andre dagligdagse aktiviteter for barn eller ungdom, som sykling, trampolinehopping eller klatring i trær. Det kan ikke være riktig å kreve at tilbud som organiseres i nabolagene - enten det er av borettslag, idrettslag eller kommuner - skal være uten enhver risiko selv ved svært spesiell bruk Ved den konkrete bedømmelsen la Høyesterett til grunn at anlegget var ment brukt slik at brukerne skulle slenge seg i tauene frem og tilbake i en retning som er loddrett på tverrligerren og stokkene på bakken bak stativet. Det var også slik fallunderlaget var sikret. Gutten hadde imidlertid slengt seg ut på skrå i stor fart med den følge at det oppstod fare for å fall ned i en skråning ved siden av anlegget. Gutten påberopte tre konkrete ankepunkter mot anlegget. Etter å ha behandlet hvert ankepunkt hver for seg heter det: Jeg peker også på at det ikke er rapportert om andre ulykker eller uhell ved bruk av slengtaanlegget, og er kommet til at As tre anklagepunkter mot kommunen ikke kan føre frem - verken hver for seg eller om man vurderer dem samlet. Ulykken må etter mitt syn skyldes en kombinasjon av uheldige omstendigheter knyttet til As helt uvanlige bruk av anlegget. Et tilfelle fra en barnehage finner vi i en lagmannsrettsavgjørelse fra Hålogaland avsagt Her hadde en gutt på 7 år blitt skadet i en akeulykke mens han var i en kommunal skolefritidsordning. Han hadde brukt en akematte som skolen disponerte og kjørt inn i et tre ca 4 meter fra bakketraseen. Tingretten hadde holdt kommunen erstatningsansvarlig, men lagmannsretten kom til motsatt resultat. Om aktsomhetsvurderingen i det aktuelle tilfelle heter det i dommen: Sentralt for aktsomhetsvurderingen er hvorvidt omstendighetene på ulykkestidspunktet fremstod slik at de SFO-ansatte burde benyttet et handlingsalternativ som effektivt ville hindret skaden i å oppstå. Konkret er det spørsmål om de ansatte ved SFO hadde oppfordring til å reagere på den risikoen som akingen i akeløypen representerte, ved å enten ikke tillate akingen, forby akematten som akeredskap eller iverksette andre risikoreduserende tiltak. Lagmannsretten kom til at verken akebakken eller akematten som var benyttet utgjorde en slik risiko at de ansatte burde ha gfepet inn. Heller ikke treet slik det sto plassert i forhold

13 Side 13 av 18 til akebakken medførte at aking i bakken ble ansett uforsvarlig. Lagmannsretten konkluderer med følgende:,x 11,./ X ( _\ I I :\ Lagmannsrettens konklusjon er at ulykken inntrådte som følge av en rekke uheldige omstendigheter, men som verken hver for seg eller samlet ga de ansatte grunn til å reagere på risikoen ved akingen. Kommunen må da frifinnes. Videre kan nevnes en sak fra Vennesla inntatt i Rt Her hadde en 2 og et halvt år gammel jente i en privat barnehage falt i en bekk utenfor bamehagens uteområde og pådratt seg en alvorlig hjemeskade og 100% medisinsk uførhet. Barnehagens ansvarsassurandør som hadde erkjent ansvar for skaden overfor foreldrene, krevde regress overfor kommunen på grunnlag av uaktsomhet ved godkjenningen av eller tilsynet med den private barnehagen. Søksmålet førte ikke frem. Et springende punkt i saken var om kommunens ansatte burde ha reagert på bekken, også hensyntatt eventuelle andre risikoelementer, og pålagt full inngjerding rundt barnehagen. Om dette uttalte Høyesterett: På grunnlag av en samlet vurdering har jeg kommet til at selv om både bekken og biltrafikken representerte en viss risiko, var summen av den risiko som knyttet seg til disse risikomomentene, ikke så høy at det var uforsvarlig å godkjenne barnehagen uten krav om fullstendig inngjerding av utearealet. Høyesterett fant heller ikke at tilsynet hadde vært mangelfullt og frifant dermed kommunen. 5. Betydningen av advarselsskilt og oppslag. Et særlig tema av interesse i forhold til ferdsel og opphold i friluftslivsområder er betydningen av skilt og oppslag som gir varsel om fare eller adgang forbudt. Dette vil gjelde både i forhold til ferdsel, ved oppsetting av "adgang forbudt"-skilt eller et skilt om "ferdsel på eget ansvar", eller det kan gjelde i forhold til et skilt hvor det varsles om faremomenter ved bruk av en bestemt innretning, f.eks i lekeområde. Kan slike varselskilt eller oppslag frita for ansvar? Dette spørsmålet er det vanskelig å gi noe generelt svar på. Det som kan sies er at slike advarsler kan få betydning for skadelidtes mulighet til å få erstatning, samtidig som kravene til skadevolderen svekkes. Hvorvidt det vil være tilstrekkelig til å unngå ansvar må vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Har skadelidte utvist en adferd som klart avviker fra den adferd som omgivelsene må kunne forvente av ham, tilsier det ansvarsfrihet. Jo mer konkret advarselen er formet jo større oppfordring vil skadelidte ofte ha for unngå dem. Er den ansvarlige for området kjent med at varslet ikke respekteres og samtidig unnlater å fjerne eventuelle faremomenter, vil den påståtte skadevolder derimot stå svakere. Videre kan det være av betydning hvilke andre faremomenter som befinner seg i området skadevolder oppholdt seg. Her kan høyesterettsdommen innatt i Rt Damdommen tjene som illustrasjon. En 19 måneder gammel gutt hadde falt ned i en dam på en boligeiendom og blitt liggende 33 cm under vann med alvorlige og varige hodeskader som resultat. Mens faren hadde vært nede i kjelleren noen minutter hadde gutten kommet seg ut av huset, ut på plenen og rundt huset hvor han hadde falt ned i

14 Side 14 av 18 1,,v4)1; I \ dammen. Eiendommen var leiet ut og dammen var ikke sikret. Foreldrene til gutten krevde erstatning fra huseier/utleier, men nådde ikke frem. Dette selv om Høyesterett la til grunn at dammen utgjorde et "opplagt og alvorlig faremoment". Fra dommen hitsettes:...finner grunn til å tilføye at dammen i forhold til et barn på Nicolais alder bare utgjorde ett av mange iøynefallende faremomenter i hans nærmiljø. Tomten var ikke inngjerdet, og riksveien langs østgrensen, som lå i kort avstand fra huset, representerte dermed et annet og kanskje enda mer fremtredende faremoment. I tillegg kommer alle de innendørs og utendørs innretninger og installasjoner som alltid vil innebære en risiko i forhold til helt små barn fra ett års alderen og oppover. For øvrig har jeg ikke funnet noen eksempler fra rettspraksis hvor betydningen av skilting og andre former for varsler er kommet på spissen. 6. Servicevirksomhet. I tillegg til de dommer som er gjennomgått ovenfor foreligger en rekke avgjørelser om det offentliges ansvar for ulike former for servicevirksomhet. Avgjørelsene gjelder for øvrig situasjoner hvor det offentlige aktivt utfører veilednings- og servicevirksomhet av en helt annen karakter, både for så vidt gjelder omfang og nødvendighet, enn den tilrettelegging og servicevirksomhet det offentlige står for i friluftslivsområdene. En gjennomgang av disse avgjørelsene viser imidlertid at det skal meget til før det offentlige blir ilagt erstatningsansvar. 4. JURIDISK TEORI. I juridisk teori finnes det idag en del stoff om erstatningsansvaret ved deltakelse ved idrettsaktiviteter. Omtale av mulig ansvar for eventuelle skader ved bruk av områder som er tilrettelagt for almennheten finner jeg ikke, bortsett fra en artikkel fra Inge Lorange Backer om allemannsretten fra 2007, publisert i Lov og Rett nr. 8 s I artikkelen finnes et eget kapittel om Tilrettelegging for bruk av allemannsrettene. Fra artikkelen hitsettes: Bruk av allemannsretten forutsetter at man tar naturen som den er. Allemannsretten gir ingen rett til å treffe tiltak for å lette ferdselen, hverken med merking, rydding eller annen tilrettelegging. I praksis får kommunen eller interesserte frilufis- og reiselivsorganisasjoner dette til gjennom kontakt med grunneierne, hvis da ikke grunneierne på eget initiativ gjør det. Fører ikke dette frem, kan det i medhold av frilufisloven 35 gis rett til å merke og varde ruter og utføre ftsiske tiltak for å lette ferdselen. Denne bestemmelsen er relativt sjelden i bruk, men striden om kvisting og merking ved Hellevassbu sør på Hardangervidda er et eksempel. Selv om det rettslige utgangspunktet er at ingen fysiske tiltak for tilrettelegging kan skje uten samtykke fra den aktuelle grunneier, er det grunn til å spørre om dette gjelder fullt ut. Ofte trengs en utbedring for å rette opp den skade som naturen selv har gjort. Er et tre falt over stien, eller er den rast ut i flommen, må hvem som helst - også et friluftslag - kunne foreta noen beskjedne tiltak ved håndmakt for å gjenopprette tilstanden. Blir en sti i utmarka som brukes av alle i et grannelag, overgrodd, bør også hvem som helst av naboene kunne foreta en rimelig beskjæring for å lette ferdselen.

15 Side 15 av 18 Enten det er grunneieren selv eller andre som merker en sti eller bygger en bro, er det tale om tiltak som er utsatt for vcer og vind Har allmennheten rettslig krav på å få ferdes i tillit til at merkingen fører frem og broen holder? Kan den som har sørget for tilretteleggingen, risikere å bli erstatningsansvarlig for en ulykke fordi det ikke er holdt skikkelig ved like? Høyesterett har ilagt erstatningsansvar på culpagrunnlag for sviktende eller misvisende tilrettelegging fra et sommerskisenters side, jf Rt 2000 s 1991 og Rt 2001 s For min del anser jeg det ganske fremmed for norsk rett med et slikt erstatningsansvar i tilknytning til allemannsretten når det ikke er tale om noen tilrettelegging i direkte næringsøyemed 1 Norge må man selv ta ansvaret når man ferdes ute i kraft av allemannsretten. Det er ikke noen grunn til å legge vekt på om tiltaket er satt i verk for å lette allmennhetens ferdsel eller av andre grunner, feks, av hensyn til grunneierne selv. Bare dersom tilretteleggingen kan karakteriseres som en direkte felle, kan det bli tale om et ansvar. Mangelfullt vedlikehold er ikke nok. Selv om rekkverket er vaklevorent og broplankene råtnet, vil ikke det medføre noe erstatningsansvar overfor den som faller i elven. Men den som utnytter allemannsretten kommersielt, vil lettere kunne få et selvstendig ansvar der sikkerheten ikke er god nok. Det er verdt å merke seg Backers vektlegging av forskjellen mellom tilrettelegging i offentlig ideell regi og tilrettslegging fra en kommersiell virksomhet. I de to Alpinbakkedommene hvor begge endte med at ansvar ble ilagt, fremhever Høyesterett nettopp det at det må stilles skjerpede krav til aktsomhet når aktiviteten tilbys på kommersiell basis. 5. OPPSUMMERING. Spørsmålet om det offentliges erstatningsansvar for skader som påføres brukere av friluftslivsområder er et spørsmål som i siste instans ligger til domstolene å avgjøre. Tilsvarende må man også gå til domstolenes avgjørelser for å finne retningslinjer for hvordan ansvarsspørsmålet skal løses, og for å få oversikt over de ulike hensyn som er relevante ved vurderingen av om erstatningsansvar skal ilegges eller ikke. Ettersom vi ikke har noen rettspraksis som direkte gjelder den aktuelle problemstilling, er vi henvist til å trekke slutninger fra praksis på tilgrensende områder. Det sier seg selv at dette reduserer den grad av presisjon og forutsigbarhet som hadde vært ønskelig. Man kan spørre seg hva grunnen er til den manglende rettspraksis. Årsakene er selvsagt flere. Det er imidlertid nærliggende å anta at det oppstår får skadetilfeller, at de som oppstår ikke er spesielt alvorlige, og at de skadelidte, av flere grunner, ikke ser seg tjent med å rette erstatningskrav mot eieren av arealet. På tross av at situasjonen fortoner seg som beskrevet ovenfor, vil jeg likevel fremheve noen momenter som vil være av spesiell betydning når det blir spørsmål om erstatningsansvar skal ilegges eller ikke: 1. Det rene ob'ektive ulovfestede ansvaret synes det ikke å være rom for ved skader påført brukerne av offentlige friluftslivsområder. Vilkårene for ansvar på objektivt grunnlag er at skaden er et utslag av en risiko som er skapt ved virksomhet eller drift av ting eller innretning, og at risikoen er stadig, typisk og ekstraordinær. For så vidt gjelder sistnevnte, kan dette formuleres dit hen at risikoen må i en ikke ubetydelig gad overstige den alminnelige risiko som er tilstede i det miljø

16 Side 16 av 18 v, \ '11" I skadelidte befinner seg i (dagliglivets risiko). Selv om det ikke kan være tvilsomt at det ikke vil foreligge ulovfestet objektivt ansvar, er det dog grunn til å gjøre oppmerksom på at grensen mot ansvar for manglende vedlikehold og svikt i tekniske innretninger vil være flytende. 2. Som utgangspunkt og hovedregel må det kunne legges til grunn at det offentlige ikke kommer i ansvar for skader som skyldes man lende o arbeidelsestiltak. Jeg sikter her både til tiltak som tar sikte på å "effektivisere" bruken av området og tiltak som er av ren skadeforebyggende art. Som eksempel på førstnevnte, kan nevnes brygger for å lette fortøynings- og ilandstigningsmuligheter. Mangelen på slike tiltak vil selvfølgelig ikke kunne bringe det offentlige i ansvar for skader som ville ha vært unngått dersom det hadde vært anlagt brygger. Det samme må være tilfelle ved skader som skyldes manglende sikring mot den "naturlige" risiko, så som gjerder langs fjellstyrtninger, felling/sikring av trær som står i fare for å blåse overende osv. For sistnevnte må det tas en reservasjon for de tilfeller hvor risikoen for skade er stor, og hvor eieren av området var kjent med denne risikoen. Her vil det imidlertid være et moment om området for øvrig fremstår som et opparbeidet og tilrettelagt areal eller ikke. Årsaken til at det offentlige neppe vil komme i ansvar i disse tilfellene, er at risikoen ikke er større, eller en annen, enn den "naturlige" risikoen man utsettes for ved å ferdes i naturen. Det er ikke eieren som har skapt risikoen, og bruken av området innebærer også en aksept av denne risiko. Dette siste hensynet har imidlertid ulik vekt i forhold til ulike grupper skadelidte (barn-voksne), jfr senere. At området ikke er gjenstand for noen økonomisk utnyttelse fra eierens side er også et moment samtidig som erstatningsansvar i slike tilfeller vil kunne innebære store uttelinger i form av sikringstiltak, noe som igjen vil kunne virke bremsende på arbeidet med erverv og tilrettelegging av friluftslivsområder for almennheten. 3. Når først opparbeidelsestiltak er utført, vil dette kunne innebære et vedlikeholdsansvar i den forstand at det offentlige kan komme i ansvar for skader som skyldes man lende vedlikehold. Det er her nærliggende å trekke parallellen til Vegvesenets virksomhet. Som redegjort for foran kommer Vegvesenet som utgangspunkt i ansvar dersom det foreligger "mangler" ved veien som Vegvesenet har vært, eller burde ha vært klar over, men ikke utbedret. Til forskjell fra Vegvesenets virksomhet er imidlertid at de veifarende ikke har noen valgmulighet og således er nødt til å bruke veiene, i motsetning til brukerne av offentlige friluftslivsområder. Den valgfriheten disse brukerne står overfor er et hensyn som klart begrenser det offentliges ansvar for skader i friluftslivsområder i forhold til veiansvaret. 4. Som jeg har vært inne på foran, vil også skadelidtes e et forhold være et moment når spørsmålet om ansvar skal fastlegges. For det første må det kreves at skadelidte gjør sitt for å unngå at skade oppstår. I den grad det må forventes at skadelidte selv burde ha opptrådt annerledes for å unngå skaden, kan den risikoen eieren av friluftslivsområdet hefter for kunne bli så liten at den ikke gir grunnlag for ansvar overhodet. Den rolleforventning man

17 Side 17 av 18 \ < I I: tillegger skadelidte vil være forskjellig alt etter om skadelidte tilhører almennheten som brukere av offentlige friluftslivsområder eller om vi for eksempel står overfor en fjellklatrer som utøver sin hobby i et friluftslivsområde. I tillegg må det også tas hensyn til den enkeltes subjektive forhold. Dernest oppstår spørsmålet om det offentlige kan oppnå ansvarsfrihet ved for eksempel oppslag eller skilt hvor brukerne gjøres oppmerksomme på faremomenter eller hvor det inntas en uttrykkelig ansvarsfraskrivelse. Sistnevnte kan være i form av at eieren av friluftslivsområdet uttrykkelig frir seg fra ansvar ved at det fremgår på skiltet at ferdsel og opphold i områder skjer på brukernes eget ansvar. Dette er for så vidt ingen ansvarsfraskrivelse i tradisjonell forstand, men opplysningen kan ha en varselfunksjon som må føre til at skadelidte har samtykket i selv å ta ansvaret for evt. skader som måtte oppstå dersom han tar området i bruk. Det kan ikke være tvilsomt at et slikt opplysningsskilt kan ha en slik ansvarsfrihetsvirkning, men graden av ansvarsfrihet vil være avhengig av flere forhold. For det første vil synspunktet stå svakt hvor skadelidte ikke var i stand til å gjøre seg kjent med ansvarsfraskrivelsen, eller ikke hadde nødvendige forutsetninger for å forstå opplysningen. Overfor barn vil derfor en slik ansvarsfraskrivelse ha mindre betydning. I tillegg vil antakelig ansvarsfraskrivelsen stå svakere jo større risikoen for skade er, og ved skader som skyldes forsettlige unnlatelser av nødvendig vedlikehold. Dersom for eksempel en bru over en fjellstyrning er i en slik forfatning at den utvilsomt burde vært avstengt eller revet, vil en ansvarsfraskrivelse neppe stå seg i alle tilfeller. 6. DEN ANSVARLIGE. Foran har jeg omtalt "eieren" av friluftslivsområdet som den erstatningsansvarlige, eller skadevolderen om en vil. Om det er gitt statlig tilskudd til kommunalt erverv av friluftslivsområder, endrer ikke dette erstatningskravets adressat, og det vil fremdeles være eieren som er anvarlig. Dersom derimot ansvaret for driften av arealet (tilsyn og vedlikehold) er overlatt andre, vil disse være ansvarlige dersom skaden har sin årsak i feil eller mangler ved tilsyn eller vedlikehold. I slike situasjoner ser jeg imidlertid for meg at funksjonsfordelingen ikke alltid vil være klar. I tillegg kan det også meget vel tenkes at skader kan ha sin årsak i forhold som både eieren og forvalteren har et visst ansvar for, enten ved at vi står overfor flere kjente skadeårsaker eller såkalte anonyme feil. I slike tilfeller vil eier og forvalter kunne bli solidarisk ansvarlige for skader. Skadelidte kan da enten rette sitt krav mot eieren eller forvalteren, eller mot begge samtidig. Dette siste kan nok være det vanligste, jf bl.a. flere av de foran refererte saker. Spørsmålet om hvem skadelidte kan rette sitt erstatningskrav mot, kan ikke reguleres i avtale mellom eier og forvalter. Når det derimot gjelder spørsmålet om hvem av disse to som til sist skal bære det økonomiske ansvaret for skader som påføres brukere av området, er det imidlertid intet i veien for at dette avtalereguleres. Vis å vis skadelidte kan som nevnt en slik ansvarsplassering imidlertid ikke gjøres gjeldende.

18 7. KONKLUSJON. Side 18 av 18 \ I> \ (1, I \ I I I Spørsmålet om det offentliges erstatningsansvar i friluftslivsområder må i siste omgang avgjøres av domstolene. I mangel av avgjørelser som direkte gjelder dette spørsmål, har j eg vært nødt til å gå til avgjørelser fra tilgrensende felter. Det sier seg selv at de konklusjoner som kan trekkes på bakgrunn av dette materialet er beheftet med adskillig usikkerhet. Jeg synes imidlertid det er et avgjørende trekk ved de saker som er gjennomgått foran at disse gjelder situasjoner hvor de fleste rettslige relevante hensyn i mye sterkere grad trekker i retning av ansvar enn det som vil være tilfellet for skader i offentlige friluftslivsområder. Når det i disse sakene skal såpass meget til før erstatningsansvar foreligger, må dette innebære at gensen for erstatningsansvar i offentlige friluftslivsområder må trekkes enda snevrere. Det må derfor fremdeles være dekning for min konklusjon om at det skal svært meget til før domstolene vil ilegge ansvar, og da bare i de ekstraordinære situasjoner hvor graden av avvik fra det som måtte forventes er stor. På sikt kan en imidlertid ikke se bort fra at det vil bli foretatt en viss utvidelse av grensene for ansvar i takt med de stadig økende kravene til "kvalitet" i det offentliges ytelser overfor almennheten. ed hilsen okat irma Tofte DA Ove hr Lyngholt Advokat (H) oclgadvtofte.no