Barnas Hus. - et helhetlig og barnevennlig tilbud til barn som har vært utsatt for seksuelt misbruk

Transkript

1 Barnas Hus - et helhetlig og barnevennlig tilbud til barn som har vært utsatt for seksuelt misbruk Thale Skybak ISBN Rapportnummer

2 Vi ble misbrukt av far. Mamma ba om hjelp fra barne- og ungdomspsykiatrien. Hun fikk beskjed om at det var to års ventetid. Far ble lei seg på grunn av anklagene. Han ba om hjelp til seg selv. Han fikk det på dagen. Jeg tror barnevernet visste at jeg var utsatt for overgrep, men de snakket aldri om det. Aldri. Det var helt andre problemer de skulle løse. Akkurat som det ikke hadde noe med hverandre å gjøre? Hvor teit går det an å bli?. Det var helt forferdelig å møte ham ansikt til ansikt i retten. Jeg gråt og gråt. Klarte ikke å si noe. Men til slutt fikk jeg fortalt om det jeg hadde vært gjennom. Det endte med at mannen fikk et års fengsel etter å ha innrømmet sin pedofile legning. Deler av dommen ble gjort betinget. Selv ble jeg lovet hjelp av psykolog, men det tok et år før tilbudet kom. Jeg forsto at jeg ikke var troverdig. Han var viktigere. Jeg var ikke verd å ta hensyn til. Det er ikke lett å vitne i en rettssak når du er 13 år. Det er ikke lett å vitne mot noen du er glad i. Den som forgriper seg er ofte samme person som leser eventyr, sparker fotball eller er med på foreldremøter. Det blir mange følelser å sortere. Hva er det i voksne som gjør at de ikke vil høre? Sitater fra Hallo er det noen der? unge anrop fra en annen virkelighet. Et innspill til FNs spesialsesjon om barn i New York september Forum for Barnekonvensjonen

3 FORORD På siden til venstre ser du sitater fra barn og unge som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Beskrivelsen av deres møte med retts- og hjelpeapparatet gjør sterkt inntrykk. FNs barnekonvensjon bestemmer at barn har krav på beskyttelse fra overgrep gjennom alle lovgivningsmessige, administrative, sosiale og opplæringsmessige tiltak. En del av denne beskyttelsen er hvordan vi tar vare på barna når overgrep blir avdekket. Redd Barna mottar mange henvendelser som viser at det er behov for å gi barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep et bedre tilbud enn det de får i Norge i dag. I denne rapporten fremmer Redd Barna forslag om etablering av Barnas Hus etter mønster fra Barnahus på Island. Dette er et tiltak der alle faginstanser kommer til barnet på Barnas Hus og barnet slipper å måtte forholde seg til en rekke offentlige kontorer. Lokalene vil være barnevennlige. I Barnas Hus kan politiet foreta dommeravhøret i lokaler som er trygge for barnet. Det skal være teknisk lyd- og videoutstyr som både gir god overføring til rommet der andre fagfolk følger avhøret, og gode opptak til senere bruk slik at barnet skal slippe å fortelle sin historie på nytt til andre voksne. Dette vil gi kvalitetsmessig bedre avhør, og dermed bedre bevis og større rettssikkerhet. Barnas Hus skal ha det nødvendige utstyr til at kompetent lege fra nærmeste sykehus skal kunne foreta den medisinske undersøkelsen der. Barna skal tilbys behandling der dette er nødvendig, og pårørende skal få hjelp og støtte i forhold til sine spørsmål. Barnas Hus vil også være et praktisk kompetansesenter der ulike faginstanser, som barnevern og helsepersonell, kan henvende seg med spørsmål. Redd Barna er opptatt av at barn som utsettes for seksuelle overgrep skal ha et helhetlig og barnevennlig tilbud, både tilknyttet en eventuell rettslig prosess og når det gjelder behandlingstilbud. Erfaringene fra Barnahus på Island er meget gode. Vi tror Barnas Hus i Norge kan være det tilbudet barna og deres pårørende trenger i en meget vanskelig tid. I første omgang foreslår Redd Barna å etablere Barnas Hus som et treårig pilotprosjekt på kun ett sted i landet. Slik kan vi utprøve tiltaket i Norge, samle erfaringer og utvikle metode, for så å evaluere og vurdere en ytterligere etablering på landbasis. Redd Barna håper vårt forslag om å etablere et Barnas Hus i Norge vil bli godt mottatt, og at ulike faginstanser kan forenes i etablering og utvikling av et tilbud som er til barnets beste. Gro Brækken Redd Barna 3

4 INNHOLD 1 SAMMENDRAG INNLEDNING REDD BARNAS ERFARINGER DEN VIDERE FREMSTILLINGEN BAKGRUNN FOR UTREDNINGEN OMFANG OG RETTSAPPARATETS BEHANDLING AV SEKSUELLE OVERGREP MOT BARN TYPISK FOR SEKSUELLE OVERGREPSSAKER DE ULIKE INSTANSENE BARNET MØTER I SAKER DER DET ER MISTANKE OM OVERGREP Nødvendigheten av samarbeid BEHOV FOR ENDRINGER I BEHANDLINGEN AV SEKSUELLE OVERGREPSSAKER EUROPEISK STUDIE OM BEHANDLINGEN AV BARN I RETTSAPPARATET BARNAS HUS I NORGE? FNs Konvensjon om Barnets Rettigheter Unngå retraumatisering av barnet Samle så mye informasjon som mulig Viktigheten av tverretatlig samarbeid i saker om seksuelle overgrep mot barn BARNAHUS PÅ ISLAND BAKGRUNN FOR OPPRETTELSE AV BARNAHUS BARNAHUS UNDER ETT OG SAMME TAK TILBUD PÅ BARNAHUS Dommeravhør Medisinsk undersøkelse Psykologisk behandling/terapi Råd og veiledning for barnet og pårørende ERFARINGENE FRA ISLAND FORSLAG TIL ORGANISERINGEN AV BARNAS HUS I NORGE MÅLGRUPPE OG MÅLSETTING Målgrupper Målsettinger TILBUDET PÅ BARNAS HUS Gjennomføring av dommeravhør Medisinsk undersøkelse Psykologisk behandling/terapi for barnet Tilbud om råd og veiledning AKTUELLE SAKER FOR BARNAS HUS Anmeldte saker om seksuelle overgrep mot barn Bistå hjelpeapparatet og pårørende med råd og veiledning Anmeldte saker om seksuelle overgrep mot psykisk utviklingshemmede INFORMASJONSUTVEKSLING MELLOM FAGINSTANSENE VIDEOKONFERANSESYSTEM UTFORDRINGER ALLE UNDER SAMME TAK HVORDAN SIKRE AT ALLE BRUKER HUSET? SAMARBEID MELLOM FAGINSTANSENE Forutsetninger for samarbeid RETTSVESENET Politiets arbeid i saker om seksuelle overgrep mot barn Særlig om dommeravhøret Rettsvesenets rolle i Barnas Hus Dommeravhør etter gjeldende regelverk i Barnas Hus BARNEVERNET Barnevernets arbeid i saker om seksuelle overgrep mot barn

5 6.3.2 Barnevernets rolle i Barnas Hus HELSEVESENET Den medisinske undersøkelsen Behandling/terapi Helsevesenets rolle i Barnas Hus GEOGRAFISK LOKALISERING Hvor skal Barnas Hus ligge? Barnas Hus som prøveprosjekt BETYDNINGEN AV BARNAS HUS FORVENTEDE RESULTATER KONSEKVENSER AV EN ETABLERING AV BARNAS HUS FOR DE INVOLVERTE PARTER Barna Pårørende Fagpersonene Mistenkte overgriper EVALUERING OG FORSKNING Hvordan evaluere? Grunnlag for videre forskning RAMMER RUNDT BARNAS HUS I NORGE Noen betraktninger Vurderinger om budsjettforslag FAGFOLKENES MENINGER OM BARNAS HUS BARNAS HUS EN GOD MODELL Er det behov for et tiltak som Barnas Hus i Norge? Tverrfaglig samarbeid i Barnas Hus FORDELER OG ULEMPER VED BARNAS HUS Utfordringer og svakheter Positive sider ved Barnas Hus HVEM ER BEST EGNET TIL Å FORETA AVHØR AV BARN? BRUK OG FORANKRING AV BARNAS HUS Hvordan sikre at Barnas Hus blir brukt? AVSLUTNING FORSLAG OM ETABLERING AV BARNAS HUS SOM ET 3-ÅRIG PILOTPROSJEKT ANBEFALING LITTERATUR

6 1 Sammendrag Denne utredningen handler om et forslag om å etablere et nytt tilbud til seksuelt misbrukte barn et tilbud som ivaretar barna på en helhetlig, barnevennlig og faglig forsvarlig måte. I seksuelle overgrepssaker mot barn er det en rekke faginstanser som har ansvar for at flere viktige oppgaver løses: barnet skal beskyttes mot videre overgrep (omsorgsmessige oppgaver), barn og nær familie skal ivaretas over tid (terapeutiske oppgaver) og den som eventuelt har utført kriminelle handlinger skal stilles til ansvar (strafferettslige oppgaver). Disse oppgavene må løses av fagfolk med ulik kompetanse og på ulike lovmessige grunnlag. Forskning og praktisk erfaring viser at pårørende ikke er tilfreds i sitt møte med hjelpeapparatet og rettsapparatet i saker der det er mistanke om seksuelle overgrep. Statistikk viser at det er vesentlig forskjell på omfanget seksuelle overgrep mot barn, og det antall saker som blir anmeldt til politiet. Det er grunnlag for å si at de fleste seksuelle overgrep mot barn aldri blir kjent for politiet. Samtidig viser statistikken at et fåtall anmeldte saker ender med tiltale eller domfellelse. Problemet i seksuelle overgrepssaker mot barn er ofte spørsmålet om bevis. Henleggelsesprosenten i denne type saker er høy. Med tanke på opplevelsen for barn og pårørende i saker som omhandler seksuelle overgrep mot barn, er det viktig å gjøre noe med den totale behandlingen av barnet, og sørge for at den blir så god og beskyttende som mulig. Barnet må fra første dag bli tatt hånd om av kvalifiserte fagfolk, og oppfølgingen må være tilstede under hele prosessen med etterforskning og behandling. Redd Barna mener denne ivaretakelsen og oppfølgingen lar seg best gjøre ved å koordinere arbeidet til de involverte instansene rettsvesenet, barnevernet og helsevesenet. Dette er en mangel ved dagens situasjon. Et tiltak som kan tilfredsstille dette behovet er Barnas Hus. Ideen bygger på Barnahus på Island, som er en modell av det amerikanske Children s Advocacy Centers. Forslaget om Barnas Hus i Norge er først og fremst et tiltak som fokuserer på å legge forholdene til rette for barnet i saker der det er mistanke om seksuelle overgrep. Det legges opp til en ordning som ivaretar hensynet til barnets beste slik Barnekonvensjonen krever, som hindrer nye traumatiske opplevelser for barnet, samt et sted som samler så mye som mulig av informasjonsinnhentingen på ett sted. Barnas Hus vil være en arena for rettsvesenets, barnevernets og helsevesenets arbeid med barna i saker om seksuelle overgrep. Barnet skal med andre ord få tilgang på samtlige faginstanser på ett og samme sted. Målgruppen for Barnas Hus er barn som har vært/mistenkes å ha vært utsatt for seksuelle overgrep. Målsettingen er å legge forholdene bedre til rette og sikre ivaretakelse av barnet. Man vil også sikre ivaretakelse av pårørende, samt samle kompetanse og kunnskap. I tillegg skal ordningen sikre bedre straffeprosessuelle metoder i forhold til bevis i disse sakene. Barnas Hus skal være barnevennlig innredet med en barneorientert atmosfære, som skaper trygghet for barna som kommer dit. Grunntanken er å hindre at barn blir utsatt for å måtte fortelle sin historie gjentatte ganger til mange forskjellige fagfolk fra ulike instanser. Tryggheten vil medføre at det er større sjanser for at barnet vil fortelle sin historie. Kompetanse innebærer at avhørspersonen og andre fagfolk på huset også er trygge på sine oppgaver, og har kunnskap om barns utvikling generelt og traumer spesielt. Det foreslås at det hovedsakelig blir gitt fire tilbud på Barnas Hus: 1) gjennomføring av dommeravhør, 2) medisinsk undersøkelse, 3) råd og veiledning til barnet, pårørende og fagfolk i hjelpeapparatet, samt 4) psykologisk behandling/terapi til barnet. Gjennom disse fire tilbudene vil barnet og pårørende bli tatt hånd om på en helhetlig, barnevennlig og faglig forsvarlig måte på ett og samme sted. Rettsapparatet vil jobbe via et kvalitetsmessig og rettssikkerhetsmessig godt system. Dommeravhøret vil foregå etter gjeldende regler. Barnet blir avhørt av en kvalifisert og spesialtrenet avhørsperson. Det anbefales at dette er en politietterforsker med opplæring, fordi det er den faggruppen i Norge som per i dag er best skolert i avhør av barn. Avhøret foretas i et lite rom med en 6

7 videolink til et annet rom der dommeren (som leder avhøret), bistandsadvokaten, politiadvokaten, forsvareren og personer fra barnevernet følger avhøret. De har anledning til å stille spørsmål til barnet via dommeren, som kan kommunisere direkte med avhørspersonen via mikrofon og propp i øret. Kopi av dommeravhøret vil bli gitt til dommer, politi og til oppbevaring på Barnas Hus. Når dommeravhøret er foretatt kan det bli foretatt medisinsk undersøkelse av barnet. Den har tre formål: 1) å forsikre at kroppen er frisk, 2) å hindre unødvendig bekymring, oppdage og behandle skader, sykdom og graviditet og 3) sikre bevis som kan indikere overgrep. Leger med spesialkompetanse på seksuelle overgrep kommer til Barnas Hus og foretar undersøkelsen der. Barnets familie/pårørende kan henvende seg til Barnas Hus dersom de trenger råd og veiledning om hvordan de skal håndtere en mistanke om overgrep mot et barn, hva som vil skje videre i prosessen ved en anmeldelse og ved en eventuell straffesak eller henleggelse av en sak. Andre fagfolk fra hjelpeapparatet kan også få bistand fra Barnas Hus i vanskelige saker om seksuelle overgrep mot barn. Barnet vil få tilbud om psykologisk behandling/terapi dersom det er behov for dette. Behandlingen foretas på Barnas Hus eller ved at terapeuter fra Barnas Hus reiser til barnet, dersom det bor langt unna. Utredningen foreslår at Barnas Hus behandler følgende: 1) anmeldte saker om seksuelle overgrep mot barn, 2) bistår i saker der det er uklar mistanke om overgrep, der mistenkte ikke er kjent eller der overgriper er under 15 år, samt 3) anmeldte saker om seksuelle overgrep mot psykisk utviklingshemmede. Etableringen av Barnas Hus vil berøre flere parter: barna som er blitt utsatt for seksuelle overgrep, barnets pårørende, faginstansene, rettsapparatet og mistenkte overgriper. Utredningen lister opp en rekke konsekvenser av en etablering av Barnas Hus for de involverte parter. Blant annet vil Barnas Hus føre til et bredere og bedre koordinert samarbeid mellom barnevern, helsevesen og rettsvesen. Dette vil gi bedre oversikt over sakene, legge grunnlag for et mer effektivt og helhetlig system, samt kompetansevekst blant de involverte faggruppene. Det forventes at arbeidet i Barnas Hus vil redusere de påkjenningene barnet kan bli utsatt for ved utredning og etterforskning av seksuelle overgrep. Det vil legges til rette for en bedre avhørssituasjon, som bedrer bevisfremleggelse og rettssikkerhet. Det vil også legges et bedre grunnlag for at barna får rett hjelp til rett tid, mulige senskader av å ha vært utsatt for overgrep minskes og koordineringen av arbeidet med sakene gjør arbeidet mer målrettet. For å få Barnas Hus til å fungere optimalt er det avgjørende at de ulike faginstansene samarbeider. Det er viktig at organiseringen av tiltaket sikrer dette. Faginstansene har hvert sitt faglige og ideologiske grunnlag, metoder, målsettinger og kriterier for et vellykket arbeid, og arbeider ut fra ulike lover og regler. Den enkelte faginstans kan ikke alene oppfylle den totale målsettingen i overgrepssaker. Utredningen gjør rede for noen sentrale elementer som må være til stede for et tverrfaglig samarbeid i Barnas Hus. Samarbeidet må være formalisert med et klart mandat, klar ansvarsplassering og tydelig administrativ forankring. Koordinerings- og oppfølgingsansvar må være tillagt én etat, det må finnes klare retningslinjer for ansvarsdeling og samarbeid, tiltaket må ha et klart definert innhold og det må gis tilstrekkelige ressurser. Å få til et tverrfaglig samarbeid mellom faginstansene kan by på utfordringer, særlig med tanke på deres grunnleggende forskjellige mål, oppgaver, arbeidsmetoder og forståelse. Gjensidig respekt for hverandres arbeidsoppgaver, samt å unngå mistenksomhet og fordommer er en forutsetning. En måte å møte utfordringene på er å rette fokus på barnet. I saker som omhandler overgrep mot barn er det enklere å finne fremgangsmåter og løsninger som er til det konkrete barnets beste dersom man inntar et barneperspektiv. Ideelt sett er det behov for flere Barnas Hus i Norge. Det er viktig å sikre alle barn en likeverdig og best mulig behandling med velkvalifiserte og erfarne fagfolk uavhengig av bosted. Utredningen foreslår å starte med et Barnas Hus som prøveprosjekt sentralt i eller ved en storby, for eksempel Oslo. 7

8 Dersom Barnas Hus etableres som et prøveprosjekt anbefaler utredningen å evaluere tiltaket etter tre års drift. Det vil da være sentralt å evaluere erfaringene fra samarbeidet mellom faginstansene og brukerne (barna og pårørende), sakstilfanget og identifisere nødvendige endringer som må til ved en fast ordning. Det er klart behov for mer kunnskap om overgrep mot barn. Erfaringene fra Barnas Hus vil gi store muligheter for forskning på en rekke områder dersom det etableres en base for registrering av data fra de enkelte sakene. Arbeidet vil også gi langsiktig kompetansevekst som vil kunne føre til utvikling av spesialkompetanse på området seksuelle overgrep mot barn. Tolv fagpersoner fra de ulike faginstansene har gjennom intervjuer kommet med innspill og synspunkter på en etablering av Barnas Hus i Norge. Fagpersonene fra barnevernet og helsevesenet samt dommerne ønsker en etablering av Barnas Hus, og mener samfunnet trenger et sted der både privatpersoner og hjelpeapparatet kan henvende seg med overgrepssaker. De vi snakket med i politiet anser Barnas Hus som en bra modell, og mener hjelpeapparatet har stort behov for det. Politiet mener imidlertid at barna blir godt ivaretatt av politiet i dagens system, og at Barnas Hus ikke vil føre til bedre politiarbeid. Ved å etablere regionale Barnas Hus blir det i denne utredningen slått fast at man vil styrke barnets stilling i rettssystemet og gi barn som utsettes for seksuelle overgrep en ivaretakelse og behandling som er barnet og en rettsstat verdig 2 Innledning Når et barn har fortalt at det har blitt utsatt for overgrep, er det svært viktig at det blir tatt på alvor og at voksne viser at de vil beskytte barnet og hjelpe til med å stoppe overgrepene. I situasjoner der man mistenker seksuelle overgrep, er det en rekke faginstanser som har ansvar for å følge opp barnet. Barnevernet har ansvar for at det etableres gode hjelpe- og beskyttelsestiltak, slik at barna sikres en god omsorgssituasjon og at de ikke utsettes for flere overgrep. Politi- og påtalemyndighet har ansvar for å etterforske, og eventuelt straffeforfølge saken. Domstolene behandler sakene ved tiltale. Alle faginstansene som er involvert har med andre ord sine spesialiserte oppgaver og roller. Statistikk viser et vesentlig avvik mellom omfanget av seksuelle overgrep mot barn og det antall saker som blir anmeldt. Det viser seg å være grunnlag for å si at de fleste seksuelle overgrep mot barn aldri blir kjent for politiet. Samtidig viser statistikken at et fåtall anmeldte saker ender med tiltale eller domfellelse. I Hallo er det noen der? 1 har noen ungdommer som har vært utsatt for seksuelle overgrep gitt uttrykk for hvordan møtet med hjelpeapparatet har vært: Vi ble misbrukt av far. Mamma ba om hjelp fra barne- og ungdomspsykiatrien. Hun fikk beskjed om at det var to års ventetid. Far ble lei seg på grunn av anklagene. Han ba om hjelp til seg selv. Han fikk det på dagen. Jeg tror barnevernet visste at jeg var utsatt for overgrep, men de snakket aldri om det. Aldri. Det var helt andre problemer de skulle løse. Akkurat som det ikke hadde noe med hverandre å gjøre? Hvor teit går det an å bli?. Om sitt møte med rettsapparatet sier ungdommene: Det var helt forferdelig å møte ham ansikt til ansikt i retten. Jeg gråt og gråt. Klarte ikke å si noe. Men til slutt fikk jeg fortalt om det jeg hadde vært gjennom. Det endte med at mannen fikk et års 1 Hallo er det noen der? unge anrop fra en annen virkelighet. Et innspill til FNs spesialsesjon om barn i New York september Forum for Barnekonvensjonen

9 fengsel etter å ha innrømmet sin pedofile legning. Deler av dommen ble gjort betinget. Selv ble jeg lovet hjelp av psykolog, men det tok et år før tilbudet kom. Jeg forsto at jeg ikke var troverdig. Han var viktigere. Jeg var ikke verd å ta hensyn til. Det er ikke lett å vitne i en rettssak når du er 13 år. Det er ikke lett å vitne mot noen du er glad i. Den som forgriper seg er ofte samme person som leser eventyr, sparker fotball eller er med på foreldremøter. Det blir mange følelser å sortere. Med tanke på opplevelsen for barn og pårørende i saker som omhandler seksuelle overgrep mot barn, er det viktig å gjøre noe med den totale behandlingen av barnet i sakene, og sørge for at behandlingen blir så god og beskyttende som mulig. Barnet må bli tatt hånd om fra første dag av kvalifiserte fagfolk, og oppfølgingen må være tilstede under hele prosessen med utredning, etterforskning og behandling. Denne ivaretakelsen og oppfølgingen lar seg best gjøre ved å koordinere arbeidet til de involverte instansene rettsvesenet, barnevernet og helsevesenet. En slik koordinering mangler i dagens Norge. 2.1 Redd Barnas erfaringer Redd Barna kjemper for barns rettigheter, og for at fattige og utsatte grupper barn skal leve et verdig liv uansett hvem de er og hvor de bor. Redd Barna legger FNs Konvensjon om Barnets Rettigheter til grunn for sitt arbeid. Redd Barna har lang erfaring fra arbeid med seksuelle overgrep mot barn nasjonalt og internasjonalt, og de har deltatt i store internasjonale samarbeidsprosjekter. Redd Barna arbeider med å sikre at også barn i Norge som er utsatt for seksuelle overgrep får den hjelpen og oppfølgingen de trenger. I tillegg arbeider Redd Barna for å forebygge nye overgrep mot barn. Disse arbeidsområdene er statens forpliktelser etter Barnekonvensjonens artikkel 19 og artikkel 34. Jevnlig får Redd Barna henvendelser fra privatpersoner som trenger råd om hva de skal gjøre ved mistanke om seksuelle overgrep mot et barn. Noen ønsker svar på hvor de kan henvende seg med sin mistanke. Andre forteller om sine erfaringer i møtet med rettsapparatet og hjelpeapparatet, og deres behandling av saker om seksuelle overgrep mot barn. Henvendelsene gjenspeiler i stor grad at de ikke føler seg godt nok ivaretatt. Pårørende etterlyser veiledning og rådgivning om hvordan de skal gå frem, hva de skal gjøre og hva som skjer i prosessen. Pårørende har mange spørsmål som de føler at de ikke får svar på. De vet heller ikke hvor de skal henvende seg for å få svar på disse spørsmålene. Det er mange aktører på ulike nivå, blant annet barnevernet, politi, advokater, leger, psykologer og domstoler. Denne usikkerheten og rådløsheten fører til at de pårørende blir usikre og utrygge på seg selv, noe som kan gå ut over deres omsorg for barna. De føler at de ikke klarer å gi den optimale støtten til barna sine på egenhånd. I Aftenposten 18. august 2004 kunne man lese om en barnehageansatt som er siktet for overgrep mot en fem år gammel gutt. Foreldrene til gutten vet ikke hva de skal gjøre, og etterlyser hjelp fra støtteapparatet. De er overrasket over at sønnen deres ikke er blitt tilbudt noen hjelp. De har heller ikke fått noen oppfølging i forhold til hva de bør gjøre. Redd Barnas og andres erfaringer med dette arbeidet viser at svært mange opplever det slik. 2.2 Den videre fremstillingen Fremstillingen i denne utredningen er delt inn i 9 kapitler. I utredningens kapittel 3 blir bakgrunnen for arbeidet med utredningen introdusert. Det blir stilt spørsmål om det er behov for endringer i behandlingen av seksuelle overgrepssaker. Det blir her argumentert for hvorfor Redd Barna mener at vi har behov for Barnas Hus i Norge. Kapittel 4 presenterer modellen som utredningen bygger på - Barnahus på Island. I kapittel 5 blir et forslag til organiseringen av Barnas Hus i Norge presentert. I dette kapittelet blir det bl.a. beskrevet hvem som er målgruppen for tiltaket, hvilket tilbud Barnas Hus bør ha og hvilke saker Barnas Hus bør behandle. Særskilte utfordringer som kan ventes nevnes også. For å få til et nytt tiltak som Barnas Hus er det sentralt å se på forankringen av tiltaket og hvordan man kan sikre at tiltaket blir brukt. Dette vil bli omtalt i kapittel 6. Dette kapittelet retter også fokus mot hvilken rolle de ulike faginstansene rettsvesenet, barnevernet og helsevesenet vil ha i det koordinerte samarbeidet i Barnas Hus. Kapittel 7 gjør rede for noen resultater man kan forvente seg ved en etablering av Barnas Hus i Norge, samt konsekvenser for de involverte partene: barna, 9

10 pårørende, fagfolkene og mistenkte overgriper. Betydningen av å evaluere tiltaket, samt hvilket grunnlag arbeidet på Barnas Hus vil gi for videre forskning, blir presentert. Videre blir det gjort rede for økonomiske konsekvenser av en etablering av Barnas Hus. Kapittel 8 refererer noen innspill og synspunkter om Barnas Hus fra fagfolk fra de ulike faginstansene. I utredningens avsluttende kapittel foretas det en kort oppsummering av utredningens forslag og anbefalingene. 3 Bakgrunn for utredningen 3.1 Omfang og rettsapparatets behandling av seksuelle overgrep mot barn I 2002 fikk politiet inn 1228 anmeldelser av seksuelle overgrep 2. Det er grunn til å tro at det blir begått langt flere tilfeller av seksuelle overgrep enn de som anmeldes, noe som betyr at mørketallene i forhold til denne type overgrep er forholdsvis store. Man kan derfor ikke bruke anmeldte tilfeller som grunnlag dersom man ønsker å se på det faktiske omfanget av seksuelle overgrep mot barn. Omfangsundersøkelser 3 gir et bilde av at det blir begått langt flere overgrep mot barn enn hva kriminalstatistikken gir uttrykk for (Hennum 1999, 2004). På oppdrag fra Redd Barna har Ragnhild Hennum (2004) skrevet rapporten Seksuelle overgrep mot barn. Omfang og rettsapparatets behandling. Rapportens kilder viser at det er betydelig forskjell på antall seksuelle overgrep mot barn, og det antall saker som blir anmeldt til politiet. Samtidig viser rapporten at det blir anmeldt og ferdig etterforsket 4 langt flere saker om seksuelle overgrep mot barn i 2001 enn for tjue år siden. Når det gjelder politiets avgjørelser i denne type saker, viser rapporten at antall tiltaler har gått ned fra 1980 til 2001, dette til tross for at antall anmeldelser og ferdig etterforskede saker har økt. En mulig forklaring på denne utviklingen mener Hennum (2004) kan være en generelt mer skeptisk holdning til barns fortellinger om overgrep. Det har skjedd en holdningsendring til saker om seksuelle overgrep mot barn, der fokuset har blitt rettet bort fra ofrenes historie og mot gjerningsmennenes rettssikkerhet. Denne skeptiske holdningen kan også gjøre seg gjeldende hos påtalemyndigheten og i domstolene, noe som hever terskelen for å ta ut tiltale. En annen forklaring, i følge Hennum (2004), kan være at det i dag anmeldes flere saker som det er vanskelig å etterforske. Flere av sakene som blir anmeldt er tilfeller av seksuelle overgrep i familien, og seksuelle overgrep mot svært små barn. Dette er vanskelige saker å etterforske, spesielt med tanke på å få en forklaring som tilfredsstiller rettsapparatets behov fra et lite barn. Det er imidlertid flere forhold som gjør at disse sakene ikke oppdages og anmeldes. For eksempel vil ikke barnet selv ha muligheten til å anmelde, barnet er avhengig av at noen voksne oppdager det og vil anmelde det. I mange tilfeller ønsker ikke de voksne å anmelde forholdet fordi de har et nært følelsesmessig forhold til overgriperen. Det kan være voksne som ikke oppdager at barnet blir utsatt for overgrep, eller det kan være voksne som er redde for å ikke bli trodd dersom de anmelder forholdet. Barn og ungdoms redsel for å fortelle noen om overgrepet kan også skyldes at de er redde for represalier fra overgriper, eller fordi de ikke vil at for eksempel faren skal komme i fengsel (Hennum 2004). Videre kan frykten for straffesystemets innblanding, og viten om at man ikke blir ivaretatt godt nok, være en årsak til at man lar være å anmelde seksuelle overgrep mot barn (Nielsen 2001). Det er med andre ord mange forhold som gjør at barn som blir utsatt for seksuelle overgrep 2 Med seksuelle overgrep menes her: incest, seksuell omgang med barn under 16 år og seksuell handling med barn under 16 år. Kilde: Kriminalstatistikken, tabell 4. Lovbrudd anmeldt etter type lovbrudd (Rettet ). 3 For en gjennomgang av ulike omgangsundersøkelser som kartlegger omfanget av seksuelle overgrep mot barn vises det til Hennum (1999, 2004) og Bakketeig (1999). 4 Et lovbrudd er ferdig etterforsket på det tidspunkt lovbruddet har fått en rettskraftig avgjørelse. En rettskraftig avgjørelse innebærer at politiet og påtalemyndigheten eller domstolene anser lovbruddet som ferdig behandlet, og at videre etterforskning derfor ikke er aktuell. Mest vanlig er tiltale, bot eller henleggelse av en eller annen grunn (Hennum 2004, s. 42). 10

11 ikke forteller noen om det, og selv om barna forteller om overgrep, er det en del forhold som gjør at politiet ikke får vite om overgrepene. 3.2 Typisk for seksuelle overgrepssaker 5 Vanligvis er det en stor belastning for et barn å fortelle om seksuelle overgrep, og det er en stor påkjenning for familien å ta det som har skjedd inn over seg og erkjenne det. Det krever også svært mye av barnet og familien å ha mot til å kontakte hjelpeapparatet eller politiet for å fortelle om det man mistenker kan ha skjedd og å be om råd. Fortellinger fra pårørende og utsatte som har vært gjennom denne prosessen, etterlater et inntrykk av at politi og hjelpeapparat ikke i tilstrekkelig grad er seg bevisst hvilken kraftanstrengelse det er å fortelle om overgrep. Én instans kan ikke hjelpe et overgrepsutsatt barn alene. For å yte nødvendig hjelp må man sikre et tett samarbeid på tvers av ulike instanser og faggrupper. Dette krever kunnskap om hva andre instanser gjør, og forståelse for å arbeide sammen i motsetning til det å arbeide parallelt med samme sak. Sektorer som ofte berøres når det er bekymring for overgrep, er barnehage, skole, barnevern, helsetjeneste, politi og rettsvesen. Hjelpe- og rettsapparatet slik de er organisert i dag bidrar dessverre i mange tilfeller til at belastningen på familien og barna øker. Det er mange årsaker til dette. Én årsak er at det offentlige i stor utstrekning ser ut til å være organisert ut fra sektortenkning og lovverk, og i mindre grad ut fra den enkelte hjelpetrengendes behov. Barna og familiene det gjelder har derfor ofte opplevd at de må oppsøke den ene instansen etter den andre, og fortelle sin historie gjentatte ganger. Mange kan også fortelle at de har blitt avvist pga. lange ventelister, manglende kompetanse eller fordi den aktuelle instansen ikke oppfatter dette som sitt bord. En del av dem som har fått hjelp har erfart at de ulike instansene til dels har vært svært dårlig koordinert, og noen har opplevd at instansene har gitt motstridende informasjon og signaler. Slike erfaringer kan i verste fall føre til retraumatisering av barnet. 3.3 De ulike instansene barnet møter i saker der det er mistanke om overgrep Hvilken rolle har så de forskjellige instansene i arbeidet med barn som kan ha vært utsatt for seksuelle overgrep? Veilederen for hjelpeapparatet om seksuelle overgrep mot barn (Sosial- og helsedirektoratet 2003) skriver at hver enkelt hjelpeinstans vil som regel være en del av en helhetlig tiltakskjede i saker som omhandler seksuelle overgrep. For å sikre at alle relevante deler av hjelpeapparatet blir involvert, er det lovpålagt opplysningsplikt til barneverntjenesten ( meldeplikt ), og plikt til å varsle politiet ved mistanke om seksuelle overgrep mot barn (Sosial- og helsedirektoratet 2003). Barneverntjenesten vil, i kraft av gjeldende lovgivning, vanligvis ha en viktig rolle når det oppstår mistanke om overgrep. Dette gjelder særlig familier der den som mistenkes for å forgripe seg er et familiemedlem (foreldre, steforeldre, søsken, samboende besteforeldre eller onkler/tanter). Barneverntjenesten er sentral fordi den har et vidt mandat til å innhente opplysninger, gi opplysninger videre og den kan iverksette tiltak om nødvendig med tvang. Også i de tilfellene der den som forgriper seg ikke er et medlem av familien, har barneverntjenesten en rolle som rådgiver og støttespiller, samt ved å koordinere og initiere andre hjelpetiltak. Å etterforske hva som eventuelt har skjedd, er politiets ansvar og skal utføres av politiet. Dersom overgrepet meldes til politiet, er det aktuelt med observasjon (førskolebarn), dommeravhør (fra skolealder og opp til barnet er fylt 14 år) eller vitneforklaring. Politiet forutsettes å være nøytrale, og skal etterforske både det som taler for og det som taler imot en påstand om overgrep. Politiet har følgelig ikke en omsorgsrolle overfor barnet og familien. Oftest vil politiet derfor ønske at familien etter avhør eller observasjon, følges opp av egnet instans innenfor hjelpeapparatet. I de fleste sakene der det er begrunnet mistanke om overgrep, bør helsevesenet (somatisk og psykisk) kontaktes slik at barnet bl.a. kommer til medisinsk undersøkelse. Dette er sentralt med henblikk på 5 Pkt og 3.3. er i hovedsak skrevet av Geir Borgen fra Nasjonalt kunnskapssenter mot vold og traumatisk stress (NKVTS). 11

12 behandling av eventuell sykdom eller behandlingskrevende skade/tilstand, og med tanke på dokumentasjon av funn som vil være av betydning ved en eventuell rettslig forfølgelse. Oftest vil man ved legeundersøkelsen ikke identifisere behandlingstrengende tilstander, eller ha konkrete fysiske funn av rettslig betydning. Erfaringsmessig er det likevel et sentralt poeng å forsikre barnet og de pårørende om at kroppen er frisk, og at eventuelle fysiske skader forårsaket av overgrepet ikke vil ha betydning for helse og/eller senere seksualliv. Dersom legen umiddelbart har anledning til å informere politiet, barnevernet og/eller andre instanser som skal arbeide videre med saken, om resultatet av undersøkelsen, unngås ofte misforståelser og feiloppfatninger. I de tilfeller det foreligger psykiske lidelser eller problemer kan Psykisk helsevern for barn og unge (BUP) utrede barnet og gi råd om og behandling til barn og deres familier Nødvendigheten av samarbeid I disse sakene er nødvendigheten av samarbeid stor. Hvis politiet er involvert, eller nokså sikkert vil bli involvert i saken, bør den medisinske undersøkelsen foregå i samråd med politiet for å sikre at legen får nødvendig informasjon og et godt formulert mandat. Dette er viktig fordi legen på et senere tidspunkt ofte vil bli oppnevnt som sakkyndig for politiet/retten i saken. Videre kan barneverntjeneste, og eventuelt andre instanser som har plikt til å gi opplysninger til barneverntjenesten, sitte med viktige opplysninger som vil være av betydning for hvordan man skal tolke det man finner ved den medisinske undersøkelsen. I mange tilfeller vil barneverntjenesten allerede være involvert på tidspunktet for dommeravhør eller medisinsk undersøkelse, og den kan ha viktige opplysninger som ikke er taushetsbelagte overfor legen eller politiet. På den andre siden kan det komme fram opplysninger under legeundersøkelsen eller dommeravhøret som legen/politiet ikke er avhengige av å holde tilbake, og som kan være av betydning for barneverntjenestens videre arbeid med barnet og familien. Dette vil gjelde uavhengig av om barneverntjenesten på forhånd er involvert i saken. I en del tilfeller vil også andre instanser være involvert, eller det vil bli aktuelt å involvere dem. Eksempler på dette er i første rekke skole, barnehage og Barne- og ungdomspsykiatri (BUP), men det kan også dreie seg om PPT, familievernkontor eller andre. Ofte er det en ansatt på skolen, i barnehagen eller andre som har mye med barnet å gjøre som blir bekymret for at barnet kan være utsatt for overgrep. I en del tilfeller tar familien det gjelder selv kontakt med én av de ovennevnte instansene, oftest helsevesenet (lege eller BUP) eller politiet, og ber om råd eller hjelp. Uavhengig av hvor mistanken oppstår, og av hvilken instans som først kommer i kontakt med familien, er det vanlig at flere ofte mange aktører involveres. Vanligvis vil de ulike aktørene til dels ha overlappende behov for informasjon. Likevel er det sjelden instansene effektivt koordinerer sin informasjonsinnhenting. Altfor ofte opplever familiene at de over lengre tid må vandre fra instans til instans, og at de må fortelle sin historie gjentatte ganger. På denne måten sinkes viktig informasjonsutveksling, og familien påføres unødige ekstra belastninger. I sin tur hindrer dette effektiv igangsetting av tiltak. Det kan også være uheldig for etterforskningen av saken, og utfallet av en eventuell straffesak. 3.4 Behov for endringer i behandlingen av seksuelle overgrepssaker Først kan det stilles spørsmål ved hvordan hjelpeapparatet møter bekymringer om seksuelle overgrep. Undersøkelsen til Svein Mossige (1998), som tar for seg hvordan mødre håndterer en bekymring for seksuelle overgrep mot eget barn, viser at mødrene kontakter barnevernet like mye ut fra ønsket om å få noen å snakke med, som ut fra ønsket om å få entydige svar på hva som kan ha skjedd. Fortellingene om møtene med hjelperne gir ofte en negativ fremstilling av hjelpeapparatet. Mødrene møter hjelpere som er usikre og famlende, og som fraskriver seg ansvar. Mødrene blir i stor grad overlatt til selv å finne ut hvordan de skal handle i forhold til sitt barn. Det viser seg også at barnevernet synes det er enklere å håndtere disse kompliserte sakene dersom de lar sin praksis reguleres av regler og lovhjemler, noe som ikke svarer til mødrenes forskjellige ønsker om hjelp 12

13 (Mossige 1998). Det kan antas at det samme gjelder andre pårørende enn det undersøkelsen til Mossige omfatter. I rapporten Organisering av helsetjenester til personer som har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep, har Sosial- og helsedirektoratet (2004) nylig foretatt en landsomfattende kartlegging av det tilbudet kommunene i Norge gir personer som har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep. Rapporten viser at det er sjelden vold og seksuelle overgrep registreres, at det er mangel på kvalifisert personale og at mange kommuner ikke har rutiner for behandling av ofre for seksuelle overgrep. Dette betyr at barn ikke får den hjelpen de trenger fra helsevesenet. Når det gjelder rettsapparatets behandling av saker om seksuelle overgrep mot barn, har det i lang tid vært fokusert på arbeidet politi, påtalemyndighet og domstolene har utført etter anmeldelser av denne type saker (bl.a. Gamst & Langballe 1993, Texmo & Aarvik 1998, Hennum 1999, Bakketeig 1999, Riksadvokaten 2000, Likestillingssenteret & Barneombudet 2001). Flere utredninger har påpekt et behov for å styrke og forbedre behandlingen av seksuelle overgrepssaker mot barn (bl.a. Texmo & Aarvik 1998, Riksadvokaten 2000). I saker om seksuelle overgrep mot barn er det som regel få bevis. Ofte er det slik at de eneste bevisene er forklaringen til siktede og fornærmede (barnet). Diskusjonene og kritikken av rettssystemet har ofte sammenheng med spørsmålet om bevis. I mange saker om seksuelle overgrep mot barn blir det ord mot ord, hvor spørsmålet om bevis blir et spørsmål om troverdigheten til forklaringene som er gitt av den siktede og fornærmede (Stene 2001). Statistikken viser at det er høy henleggelsesprosent i saker om seksuelle overgrep mot barn, og de fleste saker henlegges på grunn av bevisets stilling. Statistikken fra 2001 viser at sakene blir henlagt på grunn av mangel på bevis i 29 % av tilfellene (Hennum 2004). Hennum (1999) viser til at det er meget sjelden dommeravhør og medisinske undersøkelser i etterforskningen av seksuelle overgrepssaker mot barn betyr noe for det rettslige utfallet. Det er gjerne siktedes tilståelse, eller om siktede er tidligere anmeldt som har avgjørende betydning for utfallet av slike saker i følge undersøkelsen til Hennum. Hun stiller spørsmål ved om det er slik at barna kan oppleve at de ikke blir trodd siden de fleste sakene blir henlagt. Mange ofre for seksuelle overgrep gir seg selv skylden for overgrepet (Toverud 1995), og det er ikke tvil om at rettssystemets innblanding vil ha utilsiktede belastninger for barnet (Nielsen 2001). Ut fra forhold som er blitt beskrevet her: pårørendes fortellinger om hjelpeapparatets usikre håndtering og ansvarsfraskrivelse, hjelpeapparatets usikkerhet, helsevesenets manglende kompetanse og tilbud til overgrepsutsatte barn, rettsapparatets høye henleggelsesprosent i denne type saker, dommeravhørets minimale bevisverdi og det at bevisbyrden i stor grad ligger på barnet, er det et stort behov for å bedre barns forutsetninger for å avgi rettslig holdbare bevis. Det er behov for å bedre den totale behandlingen av fornærmede i sakene, nemlig barna. Barnekonvensjonen sier at det er statens ansvar å beskytte barnet i størst mulig grad. I saker om seksuelle overgrep mot barn må hensynet til barnet veie tyngst. Barnets rett til beskyttelse må tillegges atskillig mer vekt. Det må være et mål å styrke barnets interesser og den totale behandlingen av barnet i denne type saker og sørge for at den blir så god og beskyttende som mulig. Samtidig må det også være et mål å legge forholdene til rette for etterforskning og strafferettslig behandling der både barnets og siktedes rettssikkerhet styrkes. Man må utvikle en modell der barn blir tatt hånd om på en profesjonell måte fra første dag, der de slipper å gå inn i lange køer for å vente på tur i rettsvesenet, helsevesenet og andre hjelpeinstanser. Man må sørge for at de som snakker med barnet alltid har tilstrekkelig kompetanse til dette. 3.5 Europeisk studie om behandlingen av barn i rettsapparatet En europeisk komparativ studie Child Abuse and Adult Justice (Diesen 2002), utarbeidet av Redd Barna alliansen, dokumenterer en generell tendens til at barn i Europa som blir utsatt for seksuelle overgrep ikke blir ivaretatt på en god nok måte. Studien viser at barnet må forholde seg til ulike 13

14 instanser, og i mange tilfeller må barnet beskrive overgrepssituasjonen gjentatte ganger, noe som kan være en stor belastning for barnet. Det eksisterer heller ingen etablerte møteplasser der ulike fagfolk og de aktuelle instansene kan drøfte og skape en felles forståelse av barns situasjon i seksuelle overgrepssaker. Den nevnte studien fastslår at mangel på kompetanse blant fagfolk, og mangel på koordinering av arbeid mellom ulike fagfolk, er viktige årsaker til at barna ikke får god nok oppfølging i saker om seksuelle overgrep. Rapporten fremhever som en god løsning et behandlings- og rehabiliteringstilbud for barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep Barnahus på Island. Dette er et tilbud der alle fagfolk er samlet under ett og samme tak, og som fremmer et helhetlig behandlingstilbud til barnets beste. 3.6 Barnas Hus i Norge? Som vist over er det tydelig behov for samordning av tilbudet i Norge. Barnas Hus er først og fremst et tiltak som fokuserer på å legge forholdene til rette for barnet. Det legger vekt på hva som rettslig sett er til barnets beste, og på det å legge forholdene til rette for å hindre nye traumatiske opplevelser for barnet. I tillegg er det sentralt å legge opp til en ordning som gjør at barnet kun trenger å fortelle sin historie én gang og som sikrer god ivaretakelse av forhold (for eksempel avhøret) som er avgjørende for straffesaken. Videre er Barnas Hus et tiltak som legger vekt på betydningen av å koordinere samarbeidet mellom de ulike faginstansene som arbeider med saker om seksuelle overgrep mot barn FNs Konvensjon om Barnets Rettigheter I 2003 ble Barnekonvensjonen inkorporert i norsk lov. I følge loven har alle barn under 18 år egne rettigheter og krav på beskyttelse. Helt vesentlig er kravet i artikkel 3 om at myndighetene først og fremst skal legge vekt på barnets beste ved alle handlinger som berører barn. Artikkel 19 fremmer kravet om at barn skal beskyttes mot fysisk og psykisk misbruk, artikkel 34 krever barnets rett til beskyttelse mot alle former for seksuell utnyttelse og misbruk og artikkel 39 slår fast barns rett til rehabilitering og sosial reintegrering etter utnytting eller misbruk. For å verne barn mot slik utnytting er staten forpliktet til å sette i verk alle nødvendige tiltak. Barnekonvensjonen har krav til måloppnåelse som er relative i forhold til hvilke ressurser den enkelte stat som slutter seg til konvensjonen har. Etter artikkel 4 har statene plikt til å innarbeide og gjennomføre bestemmelsene i konvensjonen i størst mulig utstrekning innenfor de ressurser de har til rådighet. Norge er en av de statene som har gode forutsetninger for å ivareta slike forpliktelser. Supplerende rapport til Norges tredje rapport til FNs Komité for Barnets Rettigheter fra Forum for Barnekonvensjonen (2004), viser likevel at det er mange organisasjoner i Norge som påpeker mangler ved barns vern mot seksuelle overgrep og barnets rett til best mulig ivaretakelse. Barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep må få god støtte, hjelp og oppfølging. Det er myndighetenes ansvar å legge forholdene til rette for best mulig behandling og oppfølging. I saker der det er mistanke om seksuelle overgrep mot barn må det være et mål å oppnå en mer likeverdig og barnerettet behandling i rettsapparatet. Barnas Hus vil være et tilbud til seksuelt misbrukte barn som ivaretar barna på en barnevennlig og faglig forsvarlig måte til barnets beste, og som tar hensyn til både fornærmedes (barnets) og siktedes rettssikkerhet Unngå retraumatisering av barnet Seksuelle overgrep er som regel en følelsesladet, traumatisk opplevelse for et barn. Overgrepene kan forekomme i ulik alvorsgrad, mengde og varighet. Barna er i ulike aldre og forskjellige faser av utvikling, modenhet og psykisk helse. Barnas familier er fra alle sosiale lag av befolkningen. Overgriperen kan være fremmed for barnet eller helt nær. Overgriperens fremgangsmåte kan være like forskjellig som barnets forutsetninger og subjektive opplevelser av det som er skjedd (Rønneberg & Poulsson 2000). Skadevirkningene av seksuelle overgrep kan variere fra lette til fullstendig invalidiserende. Noen av skadevirkningene som ofte nevnes er sterk skyld- og skamfølelse, negativt selvbilde, seksuelle problemer, psykosomatiske tilstander, isolasjon, angst og depresjon, søvnvansker, 14

15 selvdestruktiv atferd, sviktende tillit til andre mennesker og en aggressiv, konfliktskapende væremåte. (For mer utfyllende informasjon henvises det til: Veilederen for hjelpeapparatet om seksuelle overgrep mot barn. Sosial- og helsedirektoratet 2003, s ). Felles for de sakene som blir anmeldt er at barna må gjennom dommeravhør eller observasjon. I tillegg må barnet til andre utredninger og samtaler med forskjellige fagfolk. Gjennomføringen av utredningene og barnets forklaring blir ofte grunnlag for avgjørende beslutninger. Det er viktig å legge forholdene til rette på en slik måte at man begrenser skadevirkninger for barna som følge av utredninger og etterforskning av saken. Samtaler med barn bør foregå i trygge omgivelser, omgivelser som barnet kan identifisere seg med, og av fagpersoner som har kompetanse på området (Svedin & Back 2003, Sosial- og helsedirektoratet 2003). Det er, i følge Svedin og Back (2003), de sterke følelsene (traumatiske opplevelser) under overgrepene og de sterke følelsene etter overgrepene (skam, skyld, redsel for ikke å bli trodd, redsel for konsekvensene) som forklarer hvorfor barn ikke forteller om overgrep. Når barna forteller, blir historiene deres ofte fragmentariske, og er derfor vanskeligere å forstå for foreldre og avhørspersoner. Dessuten får en del overgripere barna til å love ikke å fortelle om deres felles hemmelighet, det seksuelle overgrepet. Dette gjør at barnet bærer på hemmeligheten selv, og redselen for at noen skal få vite det er stor. Forskning viser at det kan være meget traumatiserende for barnet å fortelle sin historie gjentatte ganger til forskjellige fagpersoner. Dette kan føre til reviktimisering av barnet, og kan i enkelte tilfeller gi større skadeeffekt enn selve overgrepet (Nielsen & Snare 1998). Redd Barna Alliansens europeiske komparative studie om behandlingen av barn i rettsapparatet viser at det er svært viktig at avhøret av barnet er så kortvarig som mulig og at antallet avhør bør minimeres. Dette er av stor betydning for rehabiliteringen av barnet, og sikrer at barnet ikke opplever seg selv som et offer under etterforskningen (Diesen 2002). For å unngå retraumatisering hos barnet er det viktig at barnet kan få hjelp på ett og samme sted. Undersøkelser har vist at det kan være vanskelig for barn å gå fra den ene faginstansen til den andre, og måtte fortelle sin historie flere ganger. Derfor bør man legge forholdene til rette på en slik måte at barnet bare trenger å fortelle sin historie til én fagperson, og at denne personen har tilstrekkelig kunnskap og erfaringer med barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Fagpersonen bør ha kunnskaper om barns kognitive utvikling, hvordan barn tenker og uttrykker seg i ulike aldre, hvordan barn husker og hvordan forstå og møte et barn med posttraumatisk stressyndrom eller et barn som dissosierer (Svedin & Back 2003). Barnas Hus legger vekt på rolige og barnevennlige omgivelser for at barna skal føle seg tryggere. For å øke barnas trygghet vil Barnas Hus være innredet på barnets premisser med leker, små møbler, barnebilder på veggene og farger. Det vil ikke være preg av institusjon eller offentlig kontor som gjør barnet utrygg og fremmedgjort. I Barnas Hus vil det bli gjennomført dommeravhør og medisinsk undersøkelse. Dessuten kan pårørende få rådgivning og barna behandling. Her vil barna også møte fagpersoner som har kompetanse på området, og barnet trenger bare å fortelle sin historie én gang til én fagperson. Det er også viktig for en eventuell straffesak at opplysninger er innhentet på en skikkelig måte, og uten at historien har blitt påvirket av ulike instanser Samle så mye informasjon som mulig Det er en stor påkjenning for et barn og dets familie å håndtere en bekymring om overgrep. Delvis legges ytterligere stein til byrden ved at offentlige hjelpe- og støttetiltak er fragmenterte, uoversiktlige og dårlig koordinerte. Vanligvis vil en rekke instanser involveres, og flere av disse har til dels overlappende behov for opplysninger/informasjon. Det er av hensyn til barnet og familien viktig at instansene deler informasjon med hverandre. Eventuelle tiltak som kan være aktuelle å sette i verk vil dels overlappe, dels stride mot og dels utfylle hverandre. 15

16 I Barnas Hus vil det bli tilrettelagt et tilbud til barna og familiene ved å samlokalisere og bedre koordinere de ulike instansene som har en rolle i saker der det er mistanke om seksuelle overgrep. Ideen er å samle så mye som mulig av informasjonsinnhentingen på ett sted, der de mest sentrale instansene i den videre oppfølgingen av barna og familiene er representert. Innhenting av bakgrunnsopplysninger, dommeravhør, medisinsk undersøkelse og behovet for terapi/behandling planlegges i fellesskap. På denne måten sikrer man et felles grunnlag for å fatte gode beslutninger, og å koordinere videre tiltak både med hensyn til ansvarsfordeling og videre oppfølging. I tillegg reduseres belastningene på dem det gjelder Viktigheten av tverretatlig 6 samarbeid i saker om seksuelle overgrep mot barn Veilederen for hjelpeapparatet om seksuelle overgrep mot barn (Sosial- og helsedirektoratet 2003) skriver at det er nødvendig med samarbeid og kommunikasjon når så mange forskjellige instanser og fagfolk arbeider med en familie. NOU 2003: 31 Retten til et liv uten vold (Kvinnevoldsutvalget) fremmer også betydningen av samarbeid på tvers av profesjoner, faginstanser og forvaltningsnivåer for å lykkes i arbeidet med å yte bistand og hjelp til voldsutsatte barn. I saker om seksuelle overgrep mot barn er det spesielt viktig med informasjonsutveksling og koordinering av arbeidet for å unngå feilgrep, hindre dobbeltarbeid og for å sette inn riktige instanser til riktig tid. Dette sikrer et best mulig resultat. Seksuelle overgrep mot barn berøres både av straffeloven, lov om barneverntjenester og lov om psykisk helsevern. Rådgiver i Fylkesbarnevernet i Vest-Agder, Siri Søftestad (2003) skriver i en artikkel at etatenes ulike lovverk gir ulike muligheter og innfallsvinkler i arbeidet med å hjelpe barn som lever i skadelige omsorgssituasjoner. Hun mener det er nødvendig med samordning og samarbeid mellom de ulike etatene for å kunne gi barna og deres familier hjelp. Hun skriver også at seksuelle overgrepssaker mot barn tilsier at flere viktige oppgaver må løses (s. 41): - Barnet skal beskyttes mot videre overgrep (omsorgsmessige oppgaver). - Barn og nær familie skal ivaretas over tid (terapeutiske oppgaver). - Den som eventuelt har utført kriminelle handlinger skal stilles til ansvar (strafferettslige oppgaver). Disse utfordringene må løses av fagfolk med ulik kompetanse og på ulike lovmessige grunnlag. Det synes derfor nødvendig med et tverretatlig og tverrfaglig samarbeid (Søftestad 2003). Målet med det tverretatlige og tverrfaglige samarbeidet er å bedre oppfølgingstiltak av barn og familier, utvikle bedre rutiner for avdekking av overgrep, bedre samarbeidsrutinene mellom fagpersonene som er involvert og å øke kunnskapen om barnemishandling og overgrep blant fagfolk (Tverrfaglig samarbeid med barnemishandling og seksuelle overgrep mot barn i Vest-Agder 2000). Som et resultat av dette vil barnet få en verdig behandling til barnets beste i saker om seksuelle overgrep, der perspektivet vil rettes mot barnet. I Barnas Hus vil det bli lagt opp til et tverretatlig samarbeid mellom politi- og påtalemyndigheten, barnevernet og helsevesenet. Det skal være et sted der alle involverte fagpersoner i saker der det er mistanke om seksuelle overgrep arbeider under samme tak, og kan tilby barnet og pårørende den hjelp de trenger på ett og samme sted. Det vil også være et sted som gir bistand for fagfolk som trenger råd og veiledning i vanskelige saker. 6 Johansson (2003) mener det er viktig å skille mellom tverrfaglig- og tverretatlig samarbeid. Johansson skriver at Tverretatlig samarbeid vil nesten uten unntak ha innslag av tverrfaglighet, mens tverrfaglighet kan forekomme internt i samme etat (s. 8). 16

17 4 Barnahus på Island Bakgrunn for opprettelse av Barnahus Som en følge av en sterk økning i antall tilfeller av seksuelle overgrep på Island, ble det foretatt en landsomfattende undersøkelse om omfanget av seksuelt misbruk av barn og behandlingen av sakene i perioden Undersøkelsen viste at barn som hadde blitt utsatt for seksuelt misbruk måtte gjennom en smertefull prosess. Barna ble blant annet utsatt for gjentatte avhør av mange forskjellige personer, det var manglende effektivitet i barnevernsundersøkelsene, et lite antall saker ble politietterforsket og det var manglende behandlingstilbud. Slik situasjonen var, måtte barnet innom flere institusjoner sosialkontoret, politistasjonen, sykehus og eventuelt psykolog og snakke med mange forskjellige personer om hendelsene. På bakgrunn av denne undersøkelsen besluttet den islandske regjeringen å sette i verk tiltak for å forbedre forholdene for barn som var blitt utsatt for seksuelle overgrep. Det ble nedsatt en tverrfaglig samarbeidsgruppe som drøftet mulige løsninger. I november 1998 ble Barnahus åpnet i Reykjavik. 4.2 Barnahus under ett og samme tak Barnahus er et nasjonalt tilbud til barn i saker der det er mistanke om seksuelle overgrep. Det er et tverrfaglig og tverretatlig tilbud etter en modell av det amerikanske Children s Advocacy Centers, som ble etablert på midten av 80-tallet for å sikre et barnevennlig system for barn som utsettes for seksuelle overgrep 8. Målsettingen med Barnahus er å koordinere politi- og påtalemyndighetenes, barnevernets og helsevesenets arbeid med seksuelle overgrepssaker mot barn. Barnahus ligger inn under Statens barnevernkontor som er underliggende Sosialdepartementet. Det er ikke pålagt å bruke Barnahus i saker om seksuelle overgrep mot barn. Myndighetene anbefaler faginstansene å benytte seg av det. I følge islandsk lov er det imidlertid dommeren som bestemmer hvem som skal foreta avhøret av barnet og hvor avhøret skal foretas 9. Det er med andre ord dommeren som bestemmer om dommeravhøret skal foretas på Barnahus. Barnahus er et barnevennlig hus, der barnet er i sentrum. Det er et enveistiltak der målet er at alle relevante faginstanser kommer til barnet, istedenfor at barnet må henvende seg til ulike instanser, som for eksempel politiet, dommer, leger, gynekologer, psykologer, barnevernet osv. for å sikres oppfølging og hjelp. På denne måten blir belastningen for barnet og pårørende redusert betraktelig. De trenger kun å forholde seg til dette ene stedet. Barnet føler seg mye tryggere, i tillegg til at det er sikret hjelp og behandling. Kort sagt er formålet til Barnahus å forhindre at barna blir offer for retraumatisering, samt å få barnet til å fortelle sin historie i et dommeravhør så raskt som mulig. Barnahus er et vanlig anonymt bolighus som ligger i et nøytralt boligstrøk. Huset har hemmelig adresse for å beskytte barnet og mistenkte for stigmatisering når de går inn og ut av huset. Det er ikke skremmende og fremmed for barnet, slik et offentlig kontor, et sykehus, en politistasjon eller et rettslokale kan være. Per i dag har Barnahus fire ansatte. Én daglig leder, som er utdannet psykolog og sykepleier, én kriminolog, én sosialarbeider og én sekretær. De tre fagpersonene som arbeider på Barnahus er spesialister i avhørsmetodikk ( forensic interviewing ). De foretar både dommeravhør og psykologisk behandling/terapi av barna. Det er imidlertid aldri samme fagperson som foretar både dommeravhør og terapi av det samme barnet. 7 Informasjonen i dette kapittelet er hentet fra Erlendsdottir (2004), Gudbrandsdottir (2004), Gudbrandsson (2002) og Barnahus sin hjemmeside: i tillegg til personlig samtale med daglig leder på Barnahus, Vigdis Erlendsdottir. 8 The National Children s Advocacy Center: 9 Endring i den Islandske straffeprosessloven 1. mai (6 måneder etter at Barnahus ble åpnet). Dommeren har ansvaret for å avhøre barn i sedelighetssaker (Act no. 36/1999). 17

18 Barnahus tar seg av anmeldte saker om seksuelle overgrep mot barn. Den siste tiden har de også begynt å ta seg av saker der barn mishandler andre barn. I de sakene blir det ikke foretatt anmeldelse til politiet på grunn av den kriminelle lavalder som er 15 år. 4.3 Tilbud på Barnahus Det blir gitt fire tilbud på Barnahus: det gjennomføres dommeravhør, medisinsk undersøkelse, barnet får tilbud om psykologisk terapi/behandling og pårørende får tilbud om rådgivning Dommeravhør Dommeravhør av barnet er det første som skjer når en sak om seksuelt overgrep er blitt anmeldt. Ved dommeravhør er det en av spesialistene i avhørsmetodikk på Barnahus som foretar avhøret av barnet. Avhørspersonen og barnet sitter da i et spesialinnredet rom der avhøret blir tatt opp på video. Avhørsrommet er innredet med farger og møbler som er av en slik karakter at det skaper en enkel, men trygg atmosfære. kamera Figur 1: Tegning av avhørsrommet på Barnahus Rommet er innredet med en toseter sofa som barnet sitter i og en stol som avhørspersonen sitter i. Mellom sofa og stol er det et lite bord, og på den motsatte veggen av der barnet og avhørspersonen sitter er det en bokhylle. I bokhyllen er det plassert et lite kamera som filmer hele avhøret. I en taklampe over bordet er det plassert en mikrofon. Avhørsmetodikk Dommeravhøret på Barnahus følger en spesiell avhørsteknikk. Metoden legger vekt på avhørspersonens objektivitet. Avhørspersonen følger et oppsett for å få en mest mulig nøyaktig og ikke-ledende fortelling fra barnet. Avhøret starter med at avhørspersonen presenterer seg selv og sin jobb. Barnet blir introdusert for reglene for avhøret, og barnets begrepsforståelse blir undersøkt. Det blir undersøkt om barnet kan telle og om det kan forskjellen på sant og usant. Avhørspersonen stiller så et åpent spørsmål som kan lede barnet inn på en mest mulig fri fortelling om det som er et mulig overgrep. Eksempel på et åpent spørsmål kan være: Vet du hvorfor du er her i dag?. Dersom det er behov for mer informasjon fra barnet, blir det åpnet for mer spesifikke spørsmål. Denne avhørsmetoden blir brukt i avhør av barn ned i 3 ½ års alder. Videoopptak av dommeravhøret Dommeravhøret tas opp på video og filmes i sin helhet med innledende samtaler og pauser. Opptaket skal kunne vises under en eventuell rettssak. Det tekniske blir styrt av en spesialist fra et annet rom i huset. Vedkommende styrer kameraet rundt i avhørsrommet. Dersom det ønskes å fokusere kun på barnet er det mulig. Hele avhøret blir filmet i vannrett posisjon. På den måten unngår man filming av dommeravhøret i fugleperspektiv, noe som fort kan gi et svakt eller feilaktig inntrykk av barnets mimikk under avhøret når man ser på opptaket ved en senere anledning. Dommeren leder avhøret fra et annet rom 18

19 Det er kun avhørspersonen og barnet som er til stede i avhørsrommet. Dommeren leder avhøret fra et annet rom i huset. I samme rom som dommeren følger barnets bistandsadvokat, siktedes forsvarer, personer fra barnevernet og politiet avhøret via en tv-skjerm. (I følge islandsk lov har også mistenkte anledning til å følge avhøret. Men det viser seg i praksis at mistenkte sjelden er til stede). De som følger dommeravhøret har anledning til å stille spørsmål til barnet via dommeren. Dommeren kommuniserer da direkte med avhørspersonen gjennom mikrofon og propp i øret. På Island er det et poeng at avhørsrommet og rommet der dommeren og de andre sitter er i ulike deler av huset, da mistenkte har rett til å delta, og man ønsker å sikre at barnet slipper å treffe mistenkte. Tilgang på opplysninger fra dommeravhøret Opptaket av dommeravhøret foreligger i tre eksemplarer: til dommeren, politiet og Barnahus. Politiet benytter dommeravhøret som bevis i den videre etterforskningen av det anmeldte forholdet. Dommeren beholder originalopptaket av dommeravhøret, forseglet, som saksdokument og barnets vitneforklaring i en eventuell hovedforhandling. Barnas Hus oppbevarer et opptak av dommeravhøret som barnevernet, lege og terapeut har tilgang til. Barnevernet trenger kanskje noen av opplysningene fra barnet i den videre saksbehandlingen, legen kan se på opptaket før en medisinsk undersøkelse og terapeuten har tilgang til opplysningene hvis barnet trenger behandling/terapi. Hensikten med dette er at barnet kun skal behøve å fortelle sin historie én gang Medisinsk undersøkelse Barnahus har et rom med nødvendig utstyr for å foreta medisinsk undersøkelse av barn. Dette rommet er spesielt tilpasset barnas behov. Det er to leger og en sykepleier fra sykehuset som kommer til Barnahus og foretar den medisinske undersøkelsen der. Legen benytter et video-kolposkop som har et innebygd kamera for dokumentasjon. Dette for at barnet ikke skal behøve å undersøkes mer enn en gang. I tillegg til at det da er muligheter for å få en second opinion om det skulle være nødvendig. Av forskjellige årsaker har den medisinske undersøkelsen også blitt foretatt andre steder. For eksempel blir gjerne eldre barn som er blitt utsatt for voldtekt undersøkt ved akutten på sykehuset Psykologisk behandling/terapi Det avtales møte med terapeut rett etter dommeravhøret Umiddelbart etter dommeravhøret avtales tid for neste møte med en av fagpersonene på Barnahus. Neste møte er gjerne uken etter dommeravhøret. Under den første samtalen med barnet utreder behandleren barnets behov for behandling/terapi. Det blir undersøkt om barnet lider av atferdsforstyrrelser eller har andre symptomer som krever behandling. Behandling/terapi Den psykologiske terapien/behandlingen som tilbys fra Barnahus består av 14 timers kognitiv atferdsterapi. Barnet blir informert om hva det er med på, og behandlingen går mye ut på å informere om hvordan saken går til i rettsapparatet. Dette er under forutsetning av at barnet er gammelt nok til å forstå og ta imot den type informasjon. Dersom barnet kommer med nye opplysninger, avslutter terapeuten behandlingen, og informerer politiet om at barnet har fortalt nye ting. Det vurderes da hvorvidt det er hensiktsmessig å innkalle til nytt dommeravhør. Behandleren reiser til barnet dersom det bor langt fra Barnas Hus Barnet kommer til Barnahus og får behandlingen der. Dersom barnet bor langt unna, reiser fagpersonene fra Barnahus dit barnet bor. Det skal tilrettelegges best mulig for barnet, slik at det ikke skal forstyrres i sin hverdag. Behandlingen kan da bli foretatt enten ved barnevernskontoret der barnet bor, på skolen/barnehagen eller unntaksvis, hjemme hos barnet. Terapeuten vil være vitne i en eventuell rettssak Ved en eventuell hovedforhandling vil terapeuten bli innkalt som vitne. Når statsadvokaten har tatt ut tiltale blir Barnahus bedt om å sende inn rapport på behandlingen som er foretatt. I rapporten skal det opplyses om behandlingsmetode og hva som har kommet frem under behandlingen samt barnets tilstand. De skal imidlertid ikke si noe om deres vurdering av barnets troverdighet. Den rapporten vil 19

20 dermed fremstå som en del av saksopplysningene i tillegg til at terapeuten møter personlig opp som vitne i retten Råd og veiledning for barnet og pårørende Etter dommeravhøret får barnet og pårørende mulighet til å snakke med en fagperson på Barnahus som gir råd og veiledning om hva som vil skje videre i prosessen. De har også mulighet til å snakke med bistandsadvokaten dersom de har spørsmål vedrørende saken og den rettslige saksgangen. Videre legges det opp til at familien kan møte terapeuten på Barnahus og være med på planleggingen av behandlingen til barnet. Barnahus har en ideologi om at verken barnet eller pårørende skal ha ubesvarte spørsmål når de går fra Barnahus. Ansatte ved Barnahus bistår også barnevernet med intervju av barnet i de saker det er vag mistanke om seksuelle overgrep. I disse tilfellene foreligger det ingen anmeldelse. 4.4 Erfaringene fra Island I perioden har 728 barn blitt avhørt på Barnahus. Totalt har det blitt gjennomført 459 intervju for barnevernet og 269 dommeravhør. I samme periode er det foretatt 152 medisinske undersøkelser og 373 barn har gått i terapi på Barnahus. Aktiviteter i Barnahus Antall barn Forensic interviews 728 -intervju for barnevernet -dommeravhør Terapi 373 Medisinsk undersøkelse 152 Tabell 1: Statistikk over sakstilfanget på Barnahus i perioden På Barnahus er det tilrettelagt for forskningsprosjekter. Det kan nevnes at det er gjort en pilotstudie av alle dommeravhørene som ble foretatt på Barnahus i 1999 (Jonsdottir & Sveinsdottir 2001, lest i Gudjonsson m.fl. 2003). Studien viser at avhørene som er blitt foretatt på Barnahus, av spesialtrenede avhørspersoner med en mal for avhøret, ble foretatt meget profesjonelt og ga bedre og mer pålitelige forklaringer fra barna, enn andre avhør foretatt uten denne malen. En pågående studie tar for seg samtlige dommeravhør foretatt på Barnahus i perioden Ved å gå igjennom samtlige dommeravhør, ønsker forskerne å se på sakenes karakteristikk, avhørets pålitelighet, resultat av sakene og hvorvidt det er uenigheter mellom barnets og den mistenktes forklaring. De ønsker også å se på de sakene der det er unge mistenkte (Gudjonsson, Sigurdsson, Jonsdottir & Sveinsdottir 2003). I tillegg til nevnte studie er det også planer om et forskningsprosjekt som skal se på hva barna synes om Barnahus. Siden etableringen har antall anmeldelser og tiltaler i saker om seksuelle overgrep mot barn økt. Samtidig er antall henleggelser minsket. Erfaringene fra Island viser at både barn og pårørende opplever Barnahus som et samlet og helhetlig tilbud som reduserer noen av belastningene for barna. Arbeidet på Barnahus har også ført til økt kompetanse blant fagfolkene som arbeider med sakene. Etter 5 års erfaring kan Barnahus på Island vise til meget gode resultater og blir ansett som vellykket. På bakgrunn av erfaringene fra Island er det interessant og betydningsfullt å bruke Barnahus som en modell for å iverksette lignende tiltak i norsk kontekst. Det vil være sentralt både for etterforskningen av saker om seksuelle overgrep mot barn og behandlingen av barn som er blitt utsatt for overgrep. 20