Å holde avlshanner Av Henk Keers (Siau Tsj oe - Siamesere og orientalere) Oversatt av Gro Skåltveit.

Transkript

1 Å holde avlshanner Av Henk Keers (Siau Tsj oe - Siamesere og orientalere) Oversatt av Gro Skåltveit. Det skjer en utvikling i katteverdenen for tiden. Ingen uten bare en smule aktivitet med katter kan ha unngått å legge merke til det. Hvis disse fremskrittene fortsetter, må vi ta sikte på å forbedre trivselen for vår elskede Felis Silvestris Catus, eller med andre ord Katten. Til tross for de gode resultatene, er jeg bekymret for den så avholdte katten. Ofte hører jeg folk si: "Jeg skal kjøpe en avlshann til hunnkatten min". Dette kommer som regel fra nye oppdrettere eller folk som tror de kan gjøre penger på et avlsdyr. Slike spekulasjoner ender oftest med dårligere trivsel for kattene og for avlskattene i særdeleshet. Avlshannnen blir sett på som en produksjonsmaskin eller ennå verre, han tilbringer livet sitt i en gammel trekkfull låve eller i et bur på loftet. Å holde avlshann krever omtanke. Det er en oppgave hvor kunnskap om katter i sin allminnelighet er helt avgjørende. En avlshann er den viktigste av kattene dine. I løpet av livet vil han kunne produsere flere kattunger enn noen hunnkatt. En hannkatt vokser opp i huset med eieren og betrakter ofte seg selv som del av familien. Han elsker å bli klappet og få komplimenter. Han kjenner eieren sin ut og inn, og eieren kjenner ham. En fremtidig avlshann må trenes litt etter litt til avlsrommet sitt. Hver dag må han tilbringe mer tid i de nye omgivelsene sammen med eieren, inntil han er helt fortrolig. På første "arbeidsdag" hjelper eieren ham med hunnkatten. Eieren må snakke mildt til ham og veilede med den første parringen. Det er bare på denne måten han vil akseptere fremtiden i et avlsrom og i tillegg forbli hengiven. En ung hannkatt, som tas fra sine familiære omgivelser og plasseres i et avlsrom vil protestere, bli frustrert og føle seg forrådt. I verste fall kan han bli upålitelig og aggressiv. Den første som merker det vil være eieren, som han ikke kan stole på lenger. Snart vil altså den søte og lekne katten bli en reservert og bitter hannkatt, fryktet av så vel eier, som assistenter og dommere. Hvis du ennå etter denne introduksjonen likevel ønsker å skaffe en avlshann og du er villig til å tilbringe timer med ham i et fullstendig nedsprayet rom, så kan du lese videre! Daglige bekymmer Når du har bestemt deg til å bli en avlshanneier, kan det være nyttig å spørre en annen hannkatteier om å få tilbringe en dag hjemme hos ham, eller bare komme forbi og snakke om hvordan man bærer seg ad med katten(e) sine. Jeg er sikker på at de fleste som eier en avlshann vil være glade for å lære bort det de vet. En viktig regel for avlshannen og eieren hans er trygghet. Trygghet og kontinuitet gir katten en følelse av beskyttelse og trivsel. Det er eieren som bryr seg om ham og gir ham oppmerksomhet. Det trenger han til faste tider. Mine avlshanner kjenner lyden av bilen min. De vet at jeg alltid kommer til dem først, selv før jeg går inn i huset. Rengjør rommet, tøm sanden og vask matskålen på faste tider hver dagen og deretter kommer tiden for lek, klapp og kos. Besøkende blir høylytt invitert inn til hannkattene, og det setter de pris på. Det er viktig at de aldri blir redde for folk. Med mindre du vil ha en frustrert og ulykkelig avlshann, så må han regelmessig ha en hunnkatt til parring. Hvis det for øyeblikket ikke er noen etterspørsel, så gi ham en sterilisert hunnkatt som selskap. Det er meget viktig at du aldri lar en avlshann være helt alene. Du burde selv ha mange nok hunnkatter til å kunne gjøre ham tilfreds. Ikke før katten har vist "at han kan", er det tid til å avertere etter hunndyr. Han bør også utstilles ofte, så folk

2 får se ham. Jeg må jo si at det er en skam at hunnkatteiere ofte velger den hannkatten, som for øyeblikket er Best in Show. Det er velkjent at en godt utseende hannkatt per definisjon ikke bare gir godt utseende kattunger. Som vi alle vet: It takes two to tango! På utstillinger kan man virkelig bli påvirket både positivt og negativt. Den beste avlshannen er ikke alltid i panelet! For å være en god avlshanneier burde du ikke bare kjenne dine egne hunnkatters gode og mindre gode kvaliteter, men du skulle også være i stand til å lese det i andres linjer. Når du kjøper en avlshann burde du også kjenne til oppdretterens personlighet, luner og reaksjoner. Alt for ofte hender det at oppdrettere blir uenige, fordi kattungen ikke svarer til forventningene. Men på den annen side, kan det også oppstå varig vennskap. Hvis det er spørsmål om å kjøpe et voksent avlsdyr eller en kattunge, så må det være opp til hver enkelt. Personlig foretrekker jeg å ha mine avlshanner fra de er små, så jeg kan opparbeide et nært forhold til dem. En eldre katt har en ferdig formet personlighet og vil savne den tidligere eieren; han som oppdro ham. Han vil aldri komme riktig nær deg. På den annen side, så vet du hva du får. Å kjøpe en kattunge innebærer alltid en viss risiko. Utviklingen av kattungen kan bli noe annen enn hva du eller oppdretter hadde regnet med. Kunnskap om linjene og hvordan de utvikler seg er viktig, men ikke alltid til å stole på. Å kjøpe en avlshann Hvilken avlshann skal man kjøpe? Det er ikke så enkelt som det virker. Det finnes mange valgmuligheter for vi trenger ikke en masse avlshanner til å holde produksjonen gående. Jeg synes det var galt om en avlshann ble kjøpt bare fordi moren eller faren var champion. Det er bedre å studere stamtavler og lete etter linjer som kan eliminere feil hos dine egne katter. Du kjøper en hannkatt for din egen del først! Kunnskap om standard, linjer og andre katter i kattungens stamtavle er helt nødvendig. Som jeg har sagt tidligere, så er ikke godt x godt nødvendigvis = godt. Det kommer an på hvilke avlsmetoder og hvor mye innavl som er brukt. Katter med en høy prosent av innavl, er generelt mer forutsigbare enn katter som er parret fjernt fra egen stamtavle. Gen blandet sammen fra samme linjer sikrer at de blir mer homogene. Denne avlsmetoden betyr at kattene begynner å ligne mer og mer på hverandre både geno- og fenotypisk, fordi de alle har det samme arveanlegg. Det betyr ikke at du skal gå å kjøpe en bror-søster kombinasjon! Alt har sine begrensninger. Hvis du ikke har nok viten om genetikk, så er parring bort fra egne linjer fortsatt det tryggeste. Av største betydning er helsen og legningen til den fremtidige avlshannen din. Noter deg de uønskete defektene som ligger i stamtavlen. Det blir ofte sagt at avlshannens anlegg bestemmer kattungenes. Jeg er ikke av den oppfatning, men synes det er meget viktig at kattene og da spesielt avlshannene, skal ha gode arveanlegg, ikke bare for din egen del, men for hele katteslektens renommé! Man hører fortsatt folk si at siamesere er upålitelige og onde. Derfor er det viktig at du får en avlshann fra en oppdretter som er ærlig, anerkjent og har vinnere i sine linjer. Jeg må likevel tilføye at disse egenskapene ikke alltid stemmer! Det er viktig at du undersøker så godt du kan at hannens linjer er så feilfrie som mulig. Kjøp aldri en hannkatt fra et kull hvor ikke hele kullet var perfekt. Det spiller ingen rolle hvor vakker katten er. Før du vet det, så har hele bestanden genetiske defekter, og du som avlshanneier vil stå ansvarlig. Et hvert oppdrett har defekter, som dukker opp mer eller mindre regelmessig. Grundige vitenskapelige undersøkelser vedrørende genetiske defekter hos katter er ikke blitt gjort og jeg frykter at det knappest vil skje på grunn av den begrensete kommersielle verdien. Og hva er så en defekt? Selve avlen som vi holder på med? Vi må ikke overdrive. Noen ganger synes det som om folk bare avler på defekter! Ingen forteller meg hvilke defekter som forekommer i linjene deres, eller hvor ofte de gjentar seg. Noen forbund mener til og med at de kan regulere de forekomstene av defekter som ennå ikke er fastslått som arvelige. For lenge siden sa jeg at dette var et nobelt trekk, men måten de forsøkte å gjennomføre det

3 på var fullstendig nytteløs. Regler kan ikke påtvinges og de blir ganske enkelt brutt fordi de fleste oppdrettere ikke har den kunnskap som trengs. Oppdrettere som har slik viten eller hevder de har det, vil ikke rette seg etter reglene og bytter derfor forbund. Ingen kan stoppe dem. Møter mellom forskjellige forbund ender oftest i uenighet, så bindende avtaler blir ikke noe av. Og hva gjør så det forbund som ønsker alt det beste for katteslekten, men ikke har noen medlemmer igjen til å gjennomføre forsettene? Informasjon og utdannelse er det eneste som kan hjelpe. For mange år siden foreslo jeg at oppdrettere måtte kvalifisere seg. Dette virker nå nesten profetisk siden nye regler og forskrifter antagelig vil gjøre en kvalifisering obligatorisk. Inntil da må vi dessverre fortsatt forholde oss til rykter, baktalelse, sjalusi og hva en velmenende oppdretter er villig til å lære en nybegynner. Når det så gjelder defekter, er det eier av avlshannen som plikter å ta katten ut av avl hvis den regelmessig gir defekter, samme hvilke. Nybegynnere gjør lurt i å konferere med erfarne oppdrettere og dommere. Du kan også henvende deg til din klubbs avlsråd. Pass også på at kattungen har testet negativt på FeLV og FIV før kjøpet. Avlshannens bosted Gjør nå ikke den klassiske feilen: En avlshann kan ikke bo i et bakrom i huset! Jeg har besøkt hjem hvor avlshannen har løpt fritt omkring, fordi den ikke markerte og det til tross for at lukten var nok til å slå en voksen mann i bakken. Jeg lurte på hvorfor tapeten var helt gul og tredøren hadde dobbelt tykkelse! Dessverre har det hendt at eiere er blitt fradømt katten fordi tilstanden hjemme var uholdbar. Et eget område/hus er nødvendig til avlshannen og det betyr et stort hull i pengepungen. "Huset" skulle helst være plassert for seg selv, men likevel i nærheten, slik at katten kan ha øyekontakt med eieren og se ham holde på med sine daglige rutiner. I tillegg kan også eieren ha katten lettere under oppsyn, som er nyttig når han har damebesøk. Huset skulle helst være bygd av sten, være trekkfritt og vanntett. Det må være nok vinduer til å gjøre rommet lyst. Huset bør minst måle 6 m2 og ha 2 m ståhøyde. Det må være stor nok plass til en stol, en soveplass og et "fluktsted", kanskje et frittstående tre, som hannen kan flykte opp i etter parringen. Jeg har gitt kattene mine en boks med en oppvarmet kurv på toppen. På den måten unngår man trekk fra gulvet og teppet i kurven kan skiftes regelmessig når hannen ennå en gang har markert der. Dette er også ideelt for besøkende hunner. Infeksjoner har ingen sjanser. Huset er selvsagt isolert og oppvarmet til vanlig romtemperatur. Huset skulle også ha et separat rom hvor hunnkatten kan bli kjent med omgivelsene før parringen. Varmt og kaldt vann er helt nødvendig med tanke på hygiene. En radio vil gi katten selskap, når du ikke er der. Huset skulle være lett å vaske, for eksempel med fliser på gulv og vegger, og et sluk i gulvet. Det bør ha noen filleryer. Mine hannkatter parrer hvor som helst, men på gulvet bare hvis det ligger en rye der. Hygiene er uhyre viktig for kattene og spesielt i hannkatthuset. Det er dit fremmede hunner kommer med den risiko det nå innebærer. Som avlshanneier tar jeg gjerne sjanser så sant smitte kan begrenses til et minimum ved hjelp av god hygiene. Derfor vaskes det daglig og hver uke blir hele huset rengjort. Dessuten kan du desinfisere huset. Jeg bruker alltid natrium hydroklorid (klor), fordi det ennå er det beste og billigste middel til desinfeksjon. Husk å skylle godt! Hannkatten skulle også ha en uteplass med gress og klatremuligheter så han føler seg tilfreds. Utegården må minst måle 3 x 2 m. Når vi husker på at avlshanner ofte tilbringer hele livet i huset sitt, så er et vel gjennomtenkt sted det minste vi kan gjøre for ham. Tid for parring Det er å foretrekke at hannkattens første parring er med en erfaren hunnkatt, kanskje til og med en han kjenner, men det er ikke nødvendig. Den erfarne hunnkatt vet hva som skal skje og vil gjøre det så lett som mulig for det unge dyret. Unge hannkatter er ofte oppspilte og impulsive, så de kan bli skadet av hunnkatten om de forsøkte å parre henne før hun er helt villig. Derfor er det viktig å ha et område hvor hunnkatten kan bli kjent med stedet først. Om nødvendig lar jeg hunnkatten få være alene noen timer, så hun kan venne seg til omgivelsene uten å bli å plaget av en kåt hannkatt. Når hannkatten har fått noe erfaring vil han kunne hamle opp med mer vanskelige hunnkatter. Jeg synes at man som eier skulle være sammen med hannkatten den første gang den parrer. Hunnkatten kan bli skremt og aggressiv både mot hannkatten og deg. Hannkatteieren skal trøste hunnkatten og prøve å få den til å ro seg. Man vil også kunne avbryte akten om det ikke var kjær-

4 lighet ved første blikk. Etter noe erfaring lar du ham gjøre jobbe alene. Noen ganger er det en glede å se hvor snarrådig en hannkatt kan være med en hunnkatt det er vanskelig å komme inn på, men noen ganger må man hjelpe til. Det finnes som sagt hunnkatter som er vanskelige å parre, de presser baken mot gulvet, stikker halen mellom bena eller inntar helt umulige stillinger. I slike tilfeller må du gi hannkatten din en hjelpende hånd og manøvrere hunnen i en mer lempelig posisjon. Da står og faller det på tilliten hannkatten har til deg. La aldri en besøkende hunnkatt få komme inn til de andre kattene dine. Når du mottar en hunnkatt til parring, skulle du sjekke henne for lopper, om hun nylig er FeLV- og FIV-testet og om årsvaksinen er gyldig. Sjekk ørene, øynene (blinkhinnen) og munnen og se også etter om klørne er klippet. En hunnkatt skal være i topp kondisjon før en parring. Hvis hun ikke er det, kan det heller ikke forventes noe av henne. Det neste jeg vil si vet jeg er omstridt, men jeg mener nå likevel at en FIP-test kan være nyttig. Nå er ikke en høy verdi en indikasjon på denne fryktede sykdommen, det kan bety at katten kjemper med en infeksjon og så kan man spørre seg om det da er klokt å parre henne. Hunnkatteiere skulle på sin side be om å få se hannkattens forskjellige tester og vaksinasjoner. Begge parter må være sikre på at alle forhold er tilfredsstillende. Slik kan man unngår du skuffelser senere. Som hannkatteier er du den som må bedømme formen til hunnkatten. Noen hunnkatter er villige det øyeblikket de ankommer, andre venter noen timer eller enda noen dager før de tillater hannkatten å nærme seg. Hva nå enn skjer, så må du se til at hunnkatten spiser og drikker godt. Du må holde rede på de forskjellige parringene med dato, navn på hunnkatten og eier, etc. Jeg bruker et dataprogram til registreringene. Jeg gir også hunnkatteieren en kontrakt, som inneholder nøyaktig hvilke forhold og tjenester som kan forventes for parringsavgiften. Jeg noterer også første dags parring og dato for forventet nedkomst. Dessverre er dette ikke vanlig eller påbudt, men jeg anbefaler alle å gjøre det. En hannkatteier skulle også ha så mye viten om genetikk at han kunne gi råd om linjer og farger. Det er utvilsomt mye arbeid, men for kontinuiteten av oppdrettet er det helt nødvendig! Når kattungene er født, gjør du klokt i å se dem i ukers alder. På den måten lærer du hannkattens linjer, som igjen har stor verdi når du skal råde andre oppdrettere. Mange hunnkatteiere setter pris på at du interesserer deg for kattungene deres. Dessuten opprettholder du den sosiale kontakten og du har mulighet til å oppmuntre folk til fortsatt arbeid. Det vil fremme rasens popularitet! Å slutte som avlshann Som hannkatteier blir jeg ofte spurt om hvor lenge en hannkatt kan brukes i avl. Spørsmålet er vanskelig å besvare. Det avhenger av hannkatten selv. Har han nok hunnkatter på besøk til å gjøre ham tilfreds? På den annen side; har han kanskje parret nok? Noen hannkatter er blitt brukt så mange ganger at de finnes i enhver stamtavle. Er det godt for rasen? Jeg vet om hannkatter som brukes til de faller døde om, for å si det slik. I Storbritannia finnes det års gamle avlshanner som ennå er aktive. Jeg synes at "offentlige" hannkatten ikke skulle brukes i avl for lenge. En eier som vet hva han snakker om og bryr seg om oppdrettet sitt, må være selektiv med parringer og han er stort sett i stand til å bestemme når katten skal kastreres. Hva gjør man så med en kastrert hannkatt? For det første så har hannkatten krav på en god pensjonisttilværelse! En oppdretter skulle alltid prøve å beholde hannkatten, det skylder man ham. Jeg kan innse at det finnes situasjoner hvor det er vanskelig eller helt umulig. Allikevel må ikke kastrerte avlsdyr vrakes som et par gamle sko! Det er forskjellige måter å trene en katt som markerer. Noen lærer aldri, mens med andre går det lett. Alt avhenger av de andre kattene dine og hvordan han oppfører seg som ex-macho! Hvis du virkelig ønsker å anskaffe en avlshann, dele livet ditt med ham; og han dessuten har gitt deg fine kattunger, da må du kunne akseptere et uhell fra tid til annen?

5 Jeg håper du forstår hva du gir deg i kast med. Jeg respekterer hannkatteiere. Uten dem ingen kattunger, ingen utstillinger, etc. Det er ikke alltid moro å være hannkatteier. Ofte er rykter, sladder og sjalusi nok til å ville gi opp og det er en skam. Valg av hannkatt er allerede begrenset i noen raser. Å gjøre penger på oppdrett er umulig. Folk som sier det, vet ikke hva de snakker om, men de av oss som fører regnskap vet at det er sant. Hannkatter krever en enorm investering av deg. Om du ikke har råd, så gjør det ikke. Det er billigere å låne en hannkatt. Du er ikke avhengig av din egen hannkatt og utvalget vil være mye større. Som hannkatteier må du ofte velge mellom å bruke din egen hannkatt eller gå til en annen. Kanskje har ikke hannkatten din parret på en stund og så bestemmer du deg for å bruke ham enda en gang. Det er ikke oppdrett, det er produksjon. Likevel er det intet som sier imot en gjentagelse om kombinasjonen var en suksess. Hvorfor ikke, hvis kullet ble av toppkvalitet? Folk ønsker ofte kattunger fra utprøvde kombinasjoner. Hannkatteiere har ansvar for oppdrettet sitt. Skulle du likevel, etter å ha lest denne artikkelen ønske å bli hannkatteier, så er jeg sikker på du vil lykkes. Jeg håper du vil gledes over å ha hannkatter og elske dem like mye som jeg gjør. Anbefalt lesing: Genetics for catbreeders av Roy Robinson. 3. opplag. Pergamon Press. ISBN