#194. Gourmet Trip HOOP DANCE. Fattigmat. Kjærlighetsskjelv. Svart Afrika? NAV - et kav. Slipp Elefantene Fri!

Transkript

1 1 #194 Nr. 194 (1/13) Organ for avvikere Kr. 40, Gourmet Trip HOOP DANCE Fattigmat Kjærlighetsskjelv Svart Afrika? Slipp Elefantene Fri! NAV - et kav

2 2 1/13 InnLeder Velkommen til Gateavisa 194, nr ! Takk for at du støtter Gateavisa ved å lese bladet vi har frustrert fram. GA har gjennomgått sin helt egen, lokale finanskrise, men depresjonen er nå overstått. Og Kulturrådet har innvilget økonomisk støtte, som vil få GA til å utgi tre velspekkede nummer på minst 100 sider samlet. Dette og våren har gitt oss en ny giv. En fin gjeng med gamle og nye redaktører har laget dette nummeret. EIENDOM SAGENE - Lekker og romslig villa med stor hage søker beboere Forsiden og et vakkert oppslag inne i avisen viser den nye nettspredte kunstsporten Hoop dance, presentert av Benedicte Rasch. Ellers byr vi på mye bra småstoff og storstoff. Vi har aktuelle artikler om bl.a. NAV og kannibaler. En alternativ tegneserie og lekker oppskrift på psykedelisk mat står også på menyen. Til dessert serveres denne gangen noen dikt. Selvom vi aldri planlegger det så pleier det å snike seg inn artikler om cannabis i Gateavisa. Denne gangen har vi merkelig nok unngått det, men snur du avisa på hodet og begynner bakerst så får du til gjengjeld lese På Høy Tid, cannabisforkjemperne NORMALs blad, nå i samtrykk med GA med åtte sider. Det kan kanskje passe til chill-out etter desserten? Uansett, god vår og riktig god lesning! Den praktfulle Ringnesvillaen i Biermannsgate 6 står fortsatt tom, noe den har gjort i snart 4 år etter at barneverns institusjonen ble nedlagt. På Eiendoms- og byfornyelsesetatens (EBY) oversikt over ledige kommunale bygg står følgende anmerkning: OBY jobber med utleie av selve Ringnesvillaen. Investeringer påkrevet før utleie. Utleie stoppet av tidligere kommunaldirektør. Flere mulige leieinteressenter. Sagt med andre ord: Kommunens toppledelse i Rådhuset stopper en etat som vil redusere kommunens tap! Ringnesvillaen har som mange alt for mange kommunale bygg fått stå tom i en årrekke uten at kommunen klarer å få ut fingeren, for å bruke et folkelig uttrykk. Les håndbok i husokkupasjon: Klarer DU å få ut fingeren? Kilde: Dikt av: T u f u Georg Johannesens overs. Jørund Werner Gateavisa Hjelmsgate OSLO gateavisa@gateavisa.no Trykk: Sogn og Fjordane Avistrykk Støttet av Norsk Kulturråd Forsidebilde: Mona Hagen Pedersen Redaksjonen dette nummer: Henning Fagerhøi, Are Hansen, Lillit Keogh, Samanta Fox, Knøtte, Mona Hagen Pedersen, Ole Ullern Takk til: Bjarne B, Kong Alkohol, Magnus, Peter Alle er velkomne til å prøve seg i redaksjonen. Ta kontakt! Bidrag i alle former mottas med takk. Tradisjonelt har vi brent innsendte dikt ved en enkel seremoni hver fullmåne, men grunnet akutt underskudd på poesi i bladverdenen har vi nå blitt tvunget opp på barrikadene og trykker en helside dikt. Diktbrenningen vil gjenopptas uten ytterligere varsel. Hilsen fra en tidlig kollega i mediabransjen Spraybilde, år gammelt, Chauvet, Frankrike

3 #194 3 HOOP DANCE Da vi hørte at en rockering kunne frembringe en transelignende tilstand som kalles flow og at denne kan sammenlignes med en LSD-trip, ble en ekte idrettsglede i Gateavisas redaksjonslokaler født. Mens den rødgrønne regjerngens kultursatsning innenfor dans stadig oftere blir betegnet som mange på scenen, få i salen må hooperne sloss mot politi og byens forvaltning for å presentere sin kunstform i Oslos gater. Det å være gateartist er et ærlig yrke sier Benedicte Rasch. Man får penger, jeg selger ingenting, sier hun. Dessuten bryter man ned sitt eget ego ved å stå på gaten og fange opp stemninger og energien fra forbipasserende. Somrene er fantastiske, da er Karl Johan som en elv med mennesker, å stå der da og snurre rockering gir en følelse av å ri på bølgene. Dagene etter 22. juli nevner hun som et ekstremt trist e k s e m p e l på hvor dårlig energien i byen kan bli Når jeg er inne i en flow, kjennes det ut som en transe. Hjernen funker bedre og det hjelper faktisk mot hyperaktivitet. Sted er ikke viktig, Hoop Dance kan utøves hvorsomhelst. På et tak under stjernene eller i en soloppgang! Min religion oppstår når man danser på asfalten til man sliter ut skoene Når Benedicte Rasch ikke opptrer på gata driver hun med alt fra betalte oppdrag på små og store arrangementer til å arrangere kurs i Hoop Dance gjennom sitt selskap Mad Moonrise. Der kan du lære deg triks som horizontal off body, vertical on body, horizontal on body, vertical off body, t r a n s i t i o n, loops mm. De fleste triksene er ikke vanskelige og mange benytter denne treningsformen til terapi og meditasjonsform. Hun lager også rockeringer selv og må bestille 400 meter plastrør om gangen som kappes til riktig størrelse og settes sammen med connectere. Tape er også en viktig faktor, én matt for at overflaten ikke skal skli og én blank som er mer til pynt og skal reflektere lyset. Ved å investere litt ekstra kan du få din helt personlige utgave med alt fra juletrelys til sammenleggbar ring. Hoop Dance er trolig den mest forførende og hypnotiserende kunstform som noen gang er oppstått. Du trenger ingen forkunnskaper og det passer til alle aldre. Sjekk ut Tekst: Henning Fagerhøi Foto: Mona Hagen Pedersen

4 4 1/13 Raidukul tur! Den 14. juni i år starter en motkulturell busskaravane fra Christiania i København. Ferden går til en rekke kulturelle begivenheter i Sverige og Norge, for å ende på den legendariske Karlsøyfestivalen i Troms den 3. juli. Arrangørene inviterer DEG til å henge deg på! Det begynte med noen visjoner, og i møte med sjelevenner vokste det frem et stadig sterkere bilde. Hjelpere kom som sendt fra høyere krefter, så mye velvilje og engasjement, så mye kunnskap, kreativitet og skjønnhet! Den indre filmen gror til for hver dag som går, og alle steder er det bare ja, ja, ja! En eksklusiv og inkluderende reise tar form, denne vakre reisen skal snart settes ut i live! Og det beste av alt: Dere er invitert med! Det hele bygges i og rundt bussen til ildsjelen Ola Bror, en bussjåfør med godt humør, som alltid er der for oss barn av det nordlige. Etter å ha kjørt en busslast med mat og klær til rumenske flyktningleirer i Romania, har han stilt seg til disposisjon for oss. Reiserute Oppoverturen til Karlsøy fra Christiania har vi tenkt å bruke god tid på, for å spre den karlsøyfestivalske ånden. Vi samles i København den 14. juni, og lander første stopp i Malmø (17.6). Vi besøker staten Ladonien den 18.6, videre til Gøteborg, kanskje en stopp på Svinesund for å fylle opp kvoten, før vi slår opp partyteltene våre i hagen på Hausmania fredag ettermiddag (21. juni). Så dette blir en no stress society-tur, der reisen i seg selv er et mål. Lørdag (22. juni) blir det pønkfestival på Langøyene, der blir det også solgt Mohitos i beachbaren, og det er flotte bademuligheter. Når vi våkner, kjører vi videre til Rendalen (23. og 24. juni), sommersolverv skal feires i Åmot, og vi ser blant annet frem til ildsluking og Støy-seminar. Her lader vi også batteriene med etterpåfest i Ulvens rike. Dernest er det holdeplass i Trondheim (25.6), før vi legger ut på den uendelige reisen videre mot vårt vakre nord. På Senja ( ) vil det være mulig å fiske under konstertene. Så tar vi ferga over til Sommerøya, og da er vi få mil unna å komme hjem til vårt kjære Karlsøy, der vi blir mottatt med åpne armer i en høytidelig seremoni den 3. juli. Med forbehold om overraskende endringer i programmet. Kunstutstilling Kunstutstillingen Raidu vil være en vesentlig del av Raidukul-turen. Raidu, som kan oversettes med bevegelse, er tematikk for utstillingen som er med i bussen. Bevegelse, som kan assosieres med migrasjon, nomadisk kultur, utvikling, fellesskap, generering og utveksling. Kunstnerne Joar Nango, Knut Fjørtoft, Charlotte Nilsen, Tania Stene, Marita Isobel Solberg, Andreas Holtung, Berit M. Paulsen, Rune Francisko Fauske m.fl. bidrar med og skaper verk spesielt for Raidu. Maleri, skulptur, grafikk, tegning, vev, installasjon, fotografi, lydkunst og performance er representert, i tillegg til verk som blir produsert underveis i bussen. Bernard Briis Band I tillegg til kunstutstillingen, har vi tenkt å ha med en rekke band og andre entertainere i bussen. Blant disse er Bernard Briis Band fra Oslo, en uslepen diamant fra Oslos bakgater og alternative miljø. Med hes stemme løfter bandet menneskets dysfunksjonalitet opp i lyset, omgitt av forkynnende orgel, fengende rytmer og sensuell steelgitar. Som nordlys over himmelen toppes musikken med lowtech laserpistolshow. Bernard Briis Band trenger dypt inn i sjela og tvinger kvinnekropper til ellevill dans med vilt fremmede, mens sterke menn feller sine modige tårer til de melankolske tekstene. Selv om Bernard Briis Band stammer fra Oslo, har de med sine gjentatte opptredener på Karlsøyfestivalen fått en stor tilhengerskare i Nord-Norge. De er kule og fulle av liv og død og spirit, og jobber for tiden med innspillingen av sin andre plate. The Alchemists Vi vil også ha med oss The Alchemists. The Alchemists er en foranderlig kombinasjon av musikk, dans og sirkusopptredener. Gjennom hellig tegnspråk skaper de et åpent og veldig eksperimentelt rom som kalles The Element Key. Tegnspråket brukes til å forme musikken og koreografien. Noen ganger involveres publikum, andre ganger ikke. Noen ganger er det malere med på scenen, andre ganger ikke. Noen ganger er det et blåseorkester med, noen ganger en breakdancer. Ingen vil skjønne hva The Alchemists er før de har opplevd dem. Og ser du dem igjen, vil du bli overrasket. Det eneste konstante ved The Alchemists, er at de forandrer seg. Piera Jovnna Somby I tillegg kommer vi til å ha med oss Piera Jovnna Somby, Raidus feltsame og utøvende musiker/artist, både alene og sammen med sine medmusikanter, der deres primære musikalske og kunstneriske uttrykk har sin bakgrunn og fundament i den samiske joiken, både i tonalitet og rytmikk. Prosjektet MOIVI (kaos) består i tillegg til Piera Jovnna av fiolinsten Adam Glinn Nordin fra Karlsøy og Øystein Bolstad fra Skjervøy på diverse synther. Frø, Røtter og Gress Frø, Røtter og Gress er et live- og directprosjekt som spiller på internasjonale instrumenter som Hang Drum, Hapi Drum, Tablas, didgerido, tverrfløte og mye mer. Musikken er en blanding mellom et ambientunivers, indiske rytmer og de vakreste tonesammensettingene du har hørt, en kunstnerisk reise, med andre ord. Representert ved Emil Iano og Sjur Gabriel Eikemo Olsen med gjestemusikere. The Bee s Niece The Bee s Niece er Norges svar på New Yorks antifolk. Ragnhild Zeigler er låtskriver, sanger, gitarist og sagspiller i dette fortryllende orkesteret med skiftende musikere fra England, Irland og Norge. Med inspirasjon fra Tom Waits og Regina Spektor, forteller Ragnhild underfundige historier med et naivt preg som likevel borer seg dypt inn i sjela. Sangene er politiske, personlige, morsomme, dype og oppmuntrende. Christiania Roadshow Med oss på turen vil også være en samling gode, gamle christianitter, nye, friske ildsjeler, upcomming bands og lokale gatekunstnere/ tosser. Samlet i en egen, stor buss, pakket til randen med musikkinstrumenter, kreativ eventyrlyst og et utall røverhistorier. Dette er tredje gang skuta drar nordover mot de morske, nordnorske fjell, til en ny og tettpakket turné med både konserter, utstillinger og gjøglershows. Mikronasjonen Ladonien Ladonien er en mikronasjon langs svenskekysten, og et av stedene som vi har tenkt å besøke underveis. Ladonien begynte som Søppelgruver: gull og grønne skoger! Vi mennesker har nå herjet med industrialismen vår et par hundre år. Konsekvensene av dette for planeten vår er jo nå vel kjent: forurensning, utryddede plante- og dyrearter, klimaforstyrrelser som gir ekstremvær og nye sykdommer. Det er for jævlig, og de færreste av oss orker å tenke på det for ofte eller lenge om gangen. En del fjerner dette ubehaget fra livet sitt rett og slett ved å benekte realitetene, godt hjulpet av oljeindustrien og andre som tjener grovt på dagens destruktive økonomi. De fattiges problemer Men selvom man glatt ser bort fra avfallsiden av forbrukermedaljen så blir det umulig å ignorere den andre siden: vi begynner å gå tom for mange råvarer sentrale for å holde det hele i gang. Det begynner å gå opp for selv den mest høyrevridde børsspekulant at en produksjon basert på ikke-fornybare råvarer er uholdbar i lengden. Det mest alvorlige problemet er at forekomstene av lett utvinnbart fosfor går mot slutten. Dette er en uunnværlig ingrediens i all verdens kunstgjødsel, og uten den vil verdens matproduksjon gå drastisk ned. Forkjemperne for økologisk jordbruk var altså ikke bare livsfjerne hippier, de hadde rett hele tiden: vi må lage et system som tar vare på det vi har av fosfor og annen plantenæring, avføring fra mennesker og husdyr må samles opp og bringes tilbake til jordene våre igjen det må gå rundt. De rikes problemer Prisen på basismatvarer som hvete og ris har økt dramatisk de siste åra. Men her på toppen av verdens økonomiske pyramide merker vi det nesten ikke; vi bruker jo i snitt under 10% av inntektene våre på mat. Alarmen om ressursmangel går i de rike industrilandene på helt andre råstoffer, nemlig de sære og sjeldne grunnstoffene som trengs for å lage elektronikk: germanium, gallium, indium, tantal Uten disse blir det ingen flatskjermer eller iphones. De største forekomstene av disse sjeldne jordmetallene finnes i Kina, som nylig innførte forbud mot å eksportere dem. Kina vil forståelig nok ha fortjenesten selv, og selger dem heretter kun i form av ferdig elektronikk, ikke som billige råvarer. Gull og grønne skoger Men mesteparten av de ressursene vi har brukt opp er jo ikke borte de ligger samlet på søppelhaugene våre! Mangelen (og dermed prisen) på mange råstoffer tvinger dermed industrien til gjenvinning. Innholdet av ønskede stoffer er langt høyere i søpla vår enn i naturlige forekomster. F.eks. klarer det svenske selskapet Boliden å utvinne

5 et kunstprosjekt i 1980, ved at kunstneren Lars Vilks oppførte to byggverk ulovlig på øya*. Etter mange rettssaker i kjølvannet, erklærte Ladonien seg uavhengig fra Sverige den 2. juni 1996, og har i dag egen dronning og president, samt innvilget statsborgerskap for mer enn mennesker, uten at noen av dem faktisk bor i Ladonien. Oslo Punk Fest Som nevnt besøker vi Oslo Punk Fest på Langøyene i Oslofjorden undervies på turen. En av arrangørene, Harald Lange, kan fortelle mer om denne: Opf Oslo Punk Fest har til formål å styrke og feire den regionale pønk-scena, med en romslig omegn av relaterte aktiviteter, hovedsakelig gjennom klubbvirksomhet og konsertarrangementer. Opf fødtes smått som en idé våren 2012, og manifesterte seg i en rekke på 8 konserter på Langøyene (indre Oslofjord) i løpet av sommeren. 42 band opptrådte på disse, de fleste av dem fra Oslofjordregionen. Massiv publikumssvikt og dundrende underskudd til tross, oppsummerte vi dette som såpass vellykka at vi beslutta å ta greia i land og fortsette. 4 konserter ble det i høst/ vintersesongen, og da opplevde vi også å få publikum og overskudd. Vi har ingen ambisjoner om kommersiell suksess, men ønsker å styrke en samlende selvbevissthet i scena, og å stimulere til et åpent felles nettverk. De drives utelukkende av entusiasme for en seigliva subkultur som fortsatt har sin aktualitet. 100 gram gull fra et tonn kretskort fra mobiltelefoner, mens fra en god gullgruve i Sør- Afrika får de bare ut 22 gram per tonn malm. Søppeldyngene våre blir altså framtidas rikeste gruver. Og mengden forurensning og energiforbruk fra gjenvinning utgjør bare en brøkdel av hva nyutvinning innebærer. Vi kan altså både få gull og bevare våre grønne skoger! I Japan ligger det millioner av mobiler i søppeldyngene. Beregninger viser at hvis de klarte å gjenvinne gullet fra dem kunne Japan vært en av verdens femte største gullprodusenter. USA har også store ressurser: Fresh Kills søppeldynge utenfor New York var lenge verdens største menneskeskapte byggverk; i 2001 inneholdt den 150 millioner tonn søppel og var 25 m høyere enn Frihetsgudinnen Ølbokser og grillfolie Det er ikke bare edle metaller som begynner å bli mangelvare. Ifølge professor Ragnhild E. Aune ved Institutt for metallteknologi på NTNU vil verdens forekomster av malm til aluminiumsproduksjon ta slutt innen fem til ti #194 Karlsøyfestivalen Den 3. juli ender vi altså på Karlsøyfestivalen, som befinner seg på Karlsøya, ei lita øy ute i havgapet utenfor Tromsø. Karlsøya har vært en viktig milepæl innenfor nordnorsk motkultur siden 70-tallet, da tre kollektiver og flere gårdsbruk kom i gang. Det hele startet med at flere og flere ungdommer på søken etter realisering av seg selv og en større mening enn det de kunne finne inne i storbyene, valgte å flytte ut til den lille øya. Folk fra Hjelmsgate (Gateavisa) med Jan Bojer Vindheim i spissen flytta i kollektiv med offsettrykkeri, forlaget Regnbuetrykk og tidsskriftet Vannbæreren ble til. Vannbæreren økte øyas kontaktflate til folk i hele Norden som var interessert i alternativkulturen. Det er alle disse drømmene om en bedre verden basert på andre verdier enn grådighetskulturen, slike som sjølberging, fellesskap og en drøm om en tilværelse uten fordommer, som har vært hovedfokuset til Karlsøyfestivalen. Det er et samlingssted og senter for en global motkultur som sammen kjemper og feirer kampen for en mer solidarisk verden. Gjennom 30 år med utopibygging har det utviklet seg et helt unikt samfunn på den lille øya, og dette gjenspeiles gjennom Karlsøyfestivalen og dens manifest: Karlsøyfestivalen er ei markering av motstand mot et samfunn der de viktigste verdien er lønnsomhet, konkurranse og grådighet. Den er en protest mot raseringen av distriktene, miljøødeleggelsene, rasisme og diskriminering. Den protestere mot kolonialisme, utbyttinga og den brutale undertrykkinga av verdens folk. Karlsøyfestivalen er en fest og en feiring av alle positive motkrefter! Den skal gjenspeile, gjenskape og fremme alle de alternative krefter som kjemper for en annen og bedre verden preget av solidaritet, medfølelse og kjærlighet. Per i dag huser Karlsøya rundt 30 fastboende, og har egen butikk drevet frivillig av de lokale. Karlsøyfestivalen spiller på lag med Svartlamon, Hausmania og Christiania, som alle er alternative samfunn i Skandinavia. Raidutur kommer altså til å ha Karlsøyfestivalen som mål etter en toukers busstur fra Danmark til Nord-Norge med stopp bl.a. på de nevnte stedene. Karlsøyfestivalen fyller i år 13 år, og avholdes juli. Ta med alle kjente og kjære, og vær med på verdens nordligste fest for en bedre verden! Bli med oss på tur! Kanskje kan du få en plass i bussen, eller i en av de andre bussene, kanskje har du eget kjøretøy, men du er hjertelig invitert til å bli med på turneen vår. Meld deg gjerne til crewet, vi trenger alle hjelpende hender vi kan få. Dette vil også gjøre det lettere for oss å få oversikt, og dermed kunne samordne transport og logistikk: e-post: raidutur@gmail.com. Følg med på: karlsoyfestivalen.wordpress.com Av Emil Iano med flere * Se Gateavisa nr. 167 år*. Samtidig utgjør f.eks. mengden brus- og ølbokser som kastes hvert år i USA nok aluminium til å bygge fly av typen Boing 737! Det er opplagt at gjenvinning er svaret. Resirkulering av aluminium krever bare 5 prosent av den energien som er nødvendig for å lage nytt metall, sier Hydros konsersjef Svein Richard Bradtzæg.* Men effektiv gjenvinning av aluminium og andre stoffer krever nytenkning hos forbrukere og produsenter. Alle varer må designes med tanke på at de lett skal kunne gjenvinnes etter bruk. Vi går mot slutten på det bevisstløse engangssamfunnet, rett og slett fordi det ikke er mulig lenger, og beveger oss mot en realistisk økonomi der verdifulle grunnstoffer går rundt og rundt, både i landbruket og i industriprodukter. Om det blir plass til kapitalismen i et slikt samfunn gjenstår å se. * Aftenposten 12/3-13 Are Hansen Christiania kjøpes fri fra kapitalismen De siste åra har fristaden Christiania blitt angrepet av danske myndigheter med krav om normalisering. CA sitter på et av Københavns klart mest attraktive arealer, hvor mange firmaer har våte drømmer om å bygge ge fancy boliger i de g r ø n n e bolig- omgivelsene men til priser som ville fordrive hele den nåværende befolkningen. Christianittene reagerer nå på samfunnets press ved å forsøke å kjøpe området fra myndighetene, og beholde det som en felleseiendom, fri fra spekulasjon og markedskrefter. Dermed vil det fremdeles være mulig også for folk uten masse penger å kunne bo der, og opprettholde det gode sosiale nærmiljøet og rike kulturlivet. Gi din støtte til Christianias bevaring ved å kjøpe en Folkeaktie! www. og Hjelmsgate består! Vi får håpe for oss alle sammen at Christiania lykkes i å bestå som et bo- og kulturfellesskap med minst mulig kommersiell innblanding. Her på Hjelmsgate har vi nylig selv vært gjennom et nerve pirrende møte med eiendomsretten. Vårt kjære gamle trehus er eid av non-profit- stiftelsen Arbeidskollektivet Hjelmsgate, og alle gruppene i huset betaler husleie dit for å dekke vedlikehold og andre utgifter. Men vi eier ikke bakken, tomta der huset står. Den eier Oslo Kommune, og vi leier den gjennom en festekontrakt..dk Denne kontrakten utløp i fjor høst, og vi var nervøse for om kommunen da ville øke festeavgiften dramatisk eller om de kanskje hadde helt andre planer for tomta. Men huset er verneverdig, så de kan ikke akkurat be oss ta det med et annet sted heller. Men alt gikk bra. Kommunen kom ikke med noen nye krav, og dermed fornyes festekontrakten automatisk til samme pris. Denne lille øya av motkultur og toleranse i hovedstadens grå konformitet er dermed sikret 40 nye år som flyktninge mottak fra Normaliteten. Hurra! Vi reparerer de fleste typer sykler. Kom innom for et overslag. Vi selger Pilen sykler og Brooks lærseter. Vi har godt utvalg av deler. Velkommen! Åpningstider varierer med sesongene, se Sykkelen, menneskets beste venn! Hjelms gate 3, rett inn fra Bogstadveien 5 Foto: Harald Medbøe

6 6 3/12 Tommy Weissbecker Haus Tommy Weissbecker Haus er oppkalt etter en anarkist som ble skutt og drept av tysk politi, tidlig på 70-tallet. Henning Fagerhøi Friedrichshain-Kreuzberg, Berlin Siden den gang har punkere, husløse og andre som er på kant med livet funnet et tilholdsted her. I dag er bygningen et treffpunkt for deler av Berlins subkulturmiljøer og spesielt for den venstreorienterte scenen. Tommy Weissbecker Haus rommer i dag bl.a. et bokollektiv bestående av 40 personer hvorav ytterliger 4 rom er klare til å ta imot tilfeldige bostedsløse. Konsertsalen Schicksal som ofte blir leid ut til større arrangementer og Cafe Linien i første etasje hvor du som er ung, ungdom eller voksen og arbeidssøker kan få opplæring i å arrangere konserter, lyd, lys og barvirksomhet. Siden vi vet at musikk er en vesentlig del av unge menneskers liv, tilbyr vi deg å bruke fritida di på en fornuftig måte ved utvikle din interesse for et samfunnsnyttig arbeid. Under ledsagelse kan du på flere yrkesområder forbedre dine ferdigheter og utvikle din sosiale kompetanse gjennom omgang med andre mennesker er det å lese på stedets nettsider. I Café Linie 1 i førstetasje kan du hver tirsdag riste hårmanken din og konsertene i slutten av uka har alltid gratis entre og består gjerne av punk eller rock band på scenen. Prisene i baren er det også verdt å ta en titt på: Softdrinks fra 1 euro Øl (0,5) fra 1,5 Vin (0,2) fra 2,0 Cocktails fra 3,0 Åpningstider: hverdager kl Lørdag/Søndag kl (Undertegnede har ennå ikke funnet ut når det stenger) Hva er anarkisme? Det spørsmålet har GA sondert nå i 42 år (meningen med livet nådd?), og vi utforsker det fortsatt i praksis. Her er en kort framstilling av hva som bør være sikkert. An-arki, gresk, betyr Uten styrere. Det betyr likevel ikke uten styring, slik banal kritikk av anarkisme gjerne vil ha det til. Anarkister vil styre seg selv, og samarbeide med andre, uten styrere. Anarkister ønsker frihet som trolig de fleste andre, men anarkister er gjerne mer høylydte om sine prinsipielle frihetskrav. Anarkisme kalles også frihetlig sosialisme. Mer enn en ideologi er anarkismen en fruktbar ide, om muligheten til selvstyring, uavhengig av hvordan den selvstyringen utformes i praksis bare selvråderetten opprettholdes. En kjerne i anarkismen er at alle skal ha rett til å gjøre hva de vil, sålenge det er forenlig med andres rett til det samme. En norsk, morsom og enkel norsk versjon er Torbjørn Egners kjære Kardemommelov: Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og for øvrig kan du gjøre hva du vil.. Anarkisme er også forsøk på å sette Etikkens Gylne Regel inn i politisk handling: Vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg. - altså å inkludere samspillet med andre likeverdig sin framferd. Newtons 3. lov: Kraft = motkraft vil anarkismen operasjonalisere politisk, til å følge de Første gang Tommy Weissbekker Haus var i begivenhetenes sentrum var i 1975 da den vesttyske CDU-politikeren Peter Lorenz ble kidnappet av Bewegung 2. Juni (en av flere forløpere til RAF). 300 beredskaps politi mente at svaret på bortføringen skjulte seg i dette venstreradikale miljøet og stormet huset med to vannkanoner, hundepatruljer og diverse spesialenheter og brakk opp dørene med brekkjern og økser. Raseriet gikk ikke over før 25 vindusruter var knust, hengsler revet av, tre smadrede platespillere, to demonterte vaskemaskiner og et ødelagt fjernsyn, samt 20 arresterte ungdommer. Huset var ikke mer beboelig. Peter Lorenz var og ble borte og kom ikke til rette før den tyske regjeringen hadde imøtekommet kaprernes krav om å løslate 6 fengslede meningsfeller. Dette var forøvrig Bewegung 2. Juni s eneste vellykkede terror aksjon. naturlige, lovmessige tilbøyelighetene og behovene hos folk heller enn å presse dem. Politiets behandling av Tommy Weissbecker Haus førte imidlertid til kraftige protester fra både media og forvaltning. Således kom en leiekontrakt på 30 år istand, som senere også har blitt fornyet. Den 27. juli 2011 lyktes det nazister å sette fyr på huset ved å antenne to personbiler som stod utenfor. Kun rask inngripen fra beboerene og Brannvesenet forhindret at bygningen gikk til grunne. 22. februar 2013 feiret Tommy Weissbecker Haus i Berlin, Kreuzberg 40-årsjubileum. Fire tiår med historie ble hyllet med arrangementer ti dager til ende. Syphilia Morgenstierne, eks-medarbeider i GA, skriver i sin bok Anarkistene i verdenshistorien (2008): Anarkistene utgjør den eneste intellektuelle, moralske og politiske motvekt til den tilsynelatende evige onde sirkelen av undertrykkelse. De er de eneste som konsekvent advarer mot både pengemakten og politisk makt. Men hvem er anarkistene og hva er anarkisme? Her er en avgrensning: Anarkismen er en løst sammensatt revolusjonær retning som krever at de som skaper produktene, selv overtar produksjonsmidlene uten noen form for statsmakt eller sentralt styre. Staten må elimineres og menneskene organisere seg selv nedenfra med kollektiv råde- og eiendomsrett over fellesgodenee. All organisering må være frivillig og uten hierarkier, fra lokalsamfunn og interessefellesskap og bortover til føderasjoner på verdensnivå. Den første til å kalle seg anarkist var filosof og politiker Pierre-Joseph Proudhon ( ) rundt Begrepet var til da brukt av den franske revolusjonslederen Robespierre om hans motstandere på venstresiden etter revolusjonen i Men tankegodset som anarkismen forfekter kan spores tilbake ihvertfall til Taoister i Kina år før vår tidsregning. Siden 1960-tallet har det blitt vanlig å ta med økologiske systemer i det som oppfattes som andre og deres rett til utfoldelse. Da blir kommunikasjon med disse andre naturligvis en utfordring, men det kan være en foreløpig vanske inntil vi lærer å forstå bedre vårt felles grunnlag i eksistens og eksistensbehov. Anarkisme kan neppe defineres snevert, og hvor omfattende en trenger å formulere det vil være situasjonsavhengig ut fra praktiske behov. F.eks. hvordan organiserer en anarkistisk inspirert redaksjon seg uten å bli dogmatisk regelbundet? Det er en løpende diskusjon, men kan fungere greit i praksis likevel. Redaksjonen, Avd. for Folkeopplysning

7 Elefantens vei gjennom rommet tekst:jotai Illu:Emil Johnson Ellefsen #194 7 I likhet med så alt for mange andre ting, byger bruk av dyr i sirkus på eldgamle og utdaterte tradisjoner. Man kan spore det tilbake til Colosseums gladiatorkamper hvor dyr bl.a. ble sluppet i kamp med slaver til publikums store begeistring. Heldigvis har noe skjedd siden Colosseum. Nå er det ikke lenger greit å drepe eller angripe dyrene - nå får vi de heller til å utføre meningsløse triks slik at vi iallefall kan late som om de har det bra. Grunnen til at man har sett seg nødt til å framstille ting på en litt hyggeligere måte kan skyldes at vitenskapen har utviklet seg i rekordfart de siste årene i forhold til dyrs adferd, følelser og behov. I takt med dette har dyrerettighetsbevegelsen vokst seg større og befolkningen har blitt mer bevisst, slik at det ikke lenger er godtatt av den vanlige tilskuer å kunne more seg over dyr som lider. Unntaket kommer selvsagt om noen smilende sirkusmennesker forteller tilskueren at dyrene har det helt fint. Man kan fint velge å høre på sirkusmennesket framfor aktivistene utenfor sirkuset, og med litt godvilje innbille seg selv at man ikke gjør noe galt. På en måte er dette te positivt. Det viser at elefanten har kommet inn i rommet; det faktum at dyr er individer med egne følelser og ikke følelsesløse maskiner, er noe alle er enige i. Selv om dyrene har det minst like ille som før, har vi kommet i gang med en holdningsendring blant befolkningen, og det er nettopp dét som på sikt vil være avgjørende. Samtidig betyr dette ingenting for dyrene som akkurat nå står lenket fast, blir pisket, slått og brutt ned psykisk for å gjøre som treneren vil. En positiv ting er at dyresirkusene sliter med noe av det som betyr mest for dem, altså pengene sine. Besøkstall som går nedover hvert eneste år, aktivister som til sirkusenes store irritasjon regelmessig tar hånd om dyre reklameplakater og informerer publikum om forholdene bak manesjen, er noe av det som gjør at man kan håpe på en konkurs eller to. Men hva med politikerne? Senterpartiet gjør alt de kan for å motarbeide når noen prøver å gjøre noe positivt for individer som tilhører en annen art enn oss selv. Ikke bare har de midlertidig stoppet en avvikling av pelsdyrnæringa, men også sirkusdyrene må lide ene og alene på grunn av Senterpartiets utdaterte holdninger. Sentrale politikere i partiet har også uttalt bl.a. i personlige blogger at de ikke kan gi dyrerettighetsbevegelsen seiere som forbud mot dyr i sirkus fordi bevegelsen ville fått frigjort krefter til å jobbe for dyr som lider i andre industrier. For å gjøre en virkelig forandring for dyra må elefanten i rommet synliggjøres, slik at både elefanter og andre dyr kan slippe å leve i fangenskap. Utdaterte og diskriminerende holdninger må bekjempes, selskaper som utnytter og dreper dyr må motarbeides og det må tvinges fram en forandring. Vi kan ikke lenger godta at individer, uansett art, utsettes for de groveste overgrep bare fordi vi har en eller annen tåpelig bortforklaring. Fra Den Fattige Jævels Kjøkken Om våren spiser vi trær og ugress Nye skudd er søtlige og har mye god næring, og ikke minst: de er gratis! Plukk dem i mai-juni når de er helt myke og lysegrønne. Frys dem gjerne for seinere bruk (skvallerkål kan plukkes hele sommeren). Potetgryte m/ grønne skudd 4 porsjoner, tilsammen ca 18kr 1 kg poteter 1 kg løk 2 gulrøtter 1 boks bønner (type etter valg) 1,5 dl nye furuskudd 1,5 dl nyutsprungne bjørkeblad 6 dl vann 4 dl skvallerkål (hvis du ikke har selv spør noen hageeiere, dette er et såkalt ugress). Finner man ikke skvallerkål kan man bruke Brennesle eller Spinat salt pepper sukker Kutt løken og surr den blank med finhakkede furuskudd, en liten klype sukker og 1 ts salt. Ha i poteter og gulrot kuttet i terninger, bønner, finkuttet skvallerkål og kok i ca 8 minutter eller til potetene er myke. Kutt bjørkebladene fint og bland inn. Smak til med salt og pepper. Granskuddsuppe 6 dl granskudd 12 dl vann 1 terning buljong salt og muskatt 3 dl melk 2 ss maismel eller hvetemel til tykning Granskuddene kokes i 25 minutter. Sil deretter bort skuddene. 2 dl av granskuddene hakkes og blandes tilbake i vesken (resten av granskuddene kan fryses ned og brukes i f.eks brøddeig). Tilsett buljong, salt, melk og litt revet muskatt. Bland inn maismel eller annet mel og kok opp under omrøring (brukes hvetemel må det småkoke i 10 minutter under omrøring). Stein Jarman

8 8 3/12 Hvordan Afrika ble svart Aldri tenkt over det? Trodd det alltid har vært sånn? Bli med på en fascinerende historie om lyse og mørke folk, og hvordan noen endte opp å dominere over andre Afrika er menneskehetens vugge. Rester av folk med kroppsbygning som oss finnes i arkeologiske funn som er rundt år gamle. Derfra spredde menneskene seg utover resten av verden ihvertfall så tidlig som for år siden. Afrika er det kontinentet med størst genetisk og språklig variasjon, som viser at her har vi vært lengst (resten av verdens befolkning er mye mer genetisk like). I Afrika finner vi alt fra de minste menneskene (Pygmeer) til veldig høye og kraftige, og hudfarger fra helt svart til helt hvit. Fargerikt lappeteppe Vi er vant til å tenke på det ekte eller opprinnelige Afrika som bestående av svarte mennesker, og at de som ikke er det er nyere innflyttere fra Europa og Asia. Men dette stemmer ikke. Afrika er ikke og har aldri vært helt svart, og dagens svarte majoritet (hovedsakelig sør for Sahara) er relativt ny historisk sett. Pygmé F.eks. har Berberfolket lys hud og ofte blå øyne, og er spredd over hele nord-afrika. De har vært i dette området ihvertfall i år, og dermed som vi skal se siden lenge før svarte mennesker dominerte Afrika. Todelt Afrika Utvikling og spredning av mennesker og andre dyr styres av klima og geografi. I Afrikas tilfelle har Sahara-ørkenen hatt avgjørende betydning. Det har vært flere perioder med mye større nedbør i Sahara enn i dag, hvor steder som nå er ørken var skoger eller savanne, tett befolket av mennesker. Men i de tørre periodene var Sahara en uoverstigelig barriere, som delte Afrika i to genetisk sett (inntil temming av kameler gjorde ørken-kryssing mulig fra rundt 2000 f.kr.). Befolkningen sør for Sahara utviklet seg derfor relativt isolert fra resten av verden, mens nord-afrika hadde genetisk kontakt med folkegrupper fra Arabia, Midt-Østen og Europa som kom og gikk. Virkelig fart i genimporten ble det fra 6000 f.kr., da de første jordbrukerne fra Midt-østen spredde seg til nord-afrika som dengang var inne i en grønn periode. Brunt blir svart Men jordbruket kom seg ikke gjennom Sahara sørover, og klimaet der var uansett uegnet for midt-østens vekster og husdyr. Folk i sør fortsatte å leve som jegere og sankere. Og de færreste av dem hadde svart hud. Hvordan kan vi vite dette så lenge etterpå? Afrika sør for Sahara er i dag befolket nesten utelukkende av svarte mennesker. Men her og der finnes det fremdeles mindre grupper med markant anderledes Bantu utseende, bl.a. med en lysebrun/oransje hudfarge: pygmeene og San-folket. Dagens ca pygmeer er delt opp i en rekke småsamfunn spredt over hele ekvatorial-afrika, små dråper i et hav av 120 millioner svarte mennesker. De lever fremdeles hovedsaklig som jeger-sankere i de store skogene der, og er de menneskene som har minst genetisk til felles med alle andre på denne planeten. Spredningen tyder på at de tidligere var mange flere og dominerte hele dette enorme området. Men sitt opprinnelige språk har de mistet, og de prater nå de samme språkene som de omkringboende svarte bøndene selvom de fremdeles har mange unike ord og lyder iblandet. San-folket har som pygmeene en gulaktig hud, men er spredd over et mye større område. De fleste bor i sørvest-afrika (Sør-Afrika, Botswana og Namibia), men også nord i Tanzania, over 2000 km unna. Og i motsetning til pygmeene har de beholdt sitt eget språk, som er unikt i verden for bruk av klikke-lyder som konsonanter (verdenskjent gjennom filmen Gudene må være gale - veldig morsom, verdt å se!). Dette har gitt forskerne muligheten til å kartlegge deres tidligere utbredelse mer nøyaktig enn for pygmeene. Klikkelyder og Sanord har nemlig smittet over på andre språk i Afrika. Hovedsakelig i sør, men også helt nord til Kenya. Dette tyder på at San-folk tidligere bodde over det meste av Afrika sør for Sahara. Språk viser vei En overveldende majoritet av svarte mennesker i Afrika snakker et språk i Bantu-familien. Det er ca. 500 forskjellige av dem, men de er såpass like at de noen ganger kalles dialekter av ett språk. Dette viser at det ikke er veldig lenge siden forfedrene deres snakket samme språk. Bantu-språkene er igjen en undergruppe av språkfamilien Niger- Kongo. I tillegg til bantu består denne av 176 forskjellige språk, San som alle er klemt inne på et relativt lite område i vest-afrika. Alt dette viser at de svarte menneskene med bantu-språk spredde seg fra dette området og utover hele Afrika sør for Sahara. Genetiske undersøkelser viser at de er nært beslektet, men uten språkanalyser hadde vi ikke kunnet vite om Bantuene spredte seg fra vest-afrika til resten eller omvendt. Så blir da det store spørsmålet: hvorfor ble den tidligere befolkningen fortrengt og erstattet av svarte mennesker? Og når skjedde det? Bønder på marsj De framrykkende Bantuenes store fordel framfor urbefolkningen var at de drev jordbruk og holdt husdyr. Det er bare fem områder i verden der vi med sikkerhet kan si at jordbruket oppsto uavhengig av hverandre: Midt- Østen, Afrika, Kina, Papua New Guinea og Amerika. Midt-østen var klart tidligst ute, fra ihvertfall år 8000 f.kr. Fra disse stedene spredde ideen, plantene, husdyra og tilhørende teknologi seg til de fleste andre bl.a. oss europeere. I Afrika ser det ut til at det var to separate utviklinger av jordbruk: en sør-vest for Sahara (med hirse, yam, durra, oljepalmen) og en i Etiopia (kornet teff, hirse, khat, kaffe m.fl.). Jordbruket nord Sikker lesbesex? I en helt ordinær dagligvarebutikk vil en vanligvis bli møtt med alternativer til prevensjonsmidler rett ved betalingskassen. Vanligvis er det kondomer en finner, aldri noe annet. Kondomer er laget for mannlig lem, som beskyttelse for overførbar smitte gjennom sex. Kondom fungerer for heterofile og mannlig homofile, som en beskyttelsesbarriere. Dessverre appellerer ikke denne metoden for prevensjon i noen grad for lesbiske. Det finnes utrolig lite informasjon om hvordan lesbiske kan beskytte seg mot overførbare kjønnssykdommer og det har gått så langt at mange er under oppfatning av at problemet ikke eksisterer. Mange tenker at dersom det ikke er en penis inne i bildet er det ingen risiko for sykdom. For lesbiske ville selvsagt dette vært fantastisk, men slik kan det ikke være. Lesbiske deler også kjønnssekret under sex og kan dermed gi hverandre sykdommer. Oralsex er også en portal til infeksjoner. Jeg vil naturligvis ikke jage noen inn i sølibat med disse tankene, men problemene trenger litt lys over seg. Beskyttelsestilbudet er rett og slett ikke tilstrekkelig, fordi en stor gruppe er utelatt fra den: kvinner som har sex med kvinner. Det har blitt eksperimentert med ulike former for beskyttelse gjennom årene. For ikke så lenge siden ble den såkalte îslikkelappenî introdusert; en plastfilm/ lateks som skal fungere som en barriere mellom munn og vagina, nesten som et opprevet kondom. Forslaget ble

9 #194 9 for Sahara ble ikke utviklet lokalt, men importert fra Den Fruktbare Halvmånen i midt-østen. Jordbruk kan fø på langt flere mennesker på et gitt areal enn jeger-sanker-livet kan, og gjør det mulig å bli bofaste istedenfor nomader. Stor befolkningstetthet gjør det igjen mulig og nødvendig med en sentralisert organisering, som etterhvert fører til klasseskiller, sjefer og konger. Disse kan dermed samle og kommandere hærer av profesjonelle soldater, og bofastheten gir mulighet for å utstyre dem med mer avansert våpenteknologi enn det et nomadesamfunn kan utvikle bl.a. metall. Jordbruk og bofasthet førte til en befolkningseksplosjon, og satte dermed i gang en vekstmekanisme som gjorde at bøndene trengte stadig mer land. Et utilsiktet, men vel så viktig våpen for bøndene var husdyrholdet: den daglige nærkontakten med husdyr førte til smitte av en rekke nye sykdommer. Etter mye død og elendighet besto derfor bondebefolkningen av overleverne, de som var immune. Jeger-sanker-befolkningen var sjanseløse mot en slik Bantu-bulldozer. De som ikke direkte ble drept eller fordrevet for å gi bøndene nytt land, døde av de nye sykdommene som de ikke hadde immunitet mot. Bantu-ekspansjonen er en av de største folkevandringene de siste 5000 åra. Arkeologiske utgravninger viser at den startet ca år f.kr., og hadde nådd helt fram til Sør-Afrika ca. 300 år e.kr, gjennom møysommelige tilpasninger til en rekke forskjellige klimasoner. Det tok m.a.o. omtrent like lang tid som det tok bøndene å oversvømme Europa noen tusen år tidligere. Hvorfor ikke omvendt? Hvorfor var det Bantuene som oversvømmet Afrika øst- og sydover, istedenfor at befolkningen der selv utviklet jordbruk og spredde seg nordover? Skyldes det at svarte mennesker er glupere enn lyse mennesker? Slike rasistiske forklaringer har ofte blitt framført for å forklare hvordan lyse europeere de siste århundrene kunne få dominans over store deler av verden med mørke mennesker. Men tenkningen er like feil der som for Afrikas del, hvor det motsatte jo skjedde. Folk er folk overalt, og hudfarge og kroppsbygning er overfladiske forskjeller som ikke er koblet til mental kapasitet. Forklaringen ligger helt utenfor menneskets kontroll: Ser man nøyere etter viser det seg at det bare er et fåtall planter og dyr i verden som Er mørke mennesker glupere enn lyse mennesker? egner seg for temming, og disse er ujevnt fordelt. Alle matplanter som ble temmet i Afrika er opprinnelig fra et relativt smalt belte rett sør for Sahara ( Sahel ). Ingen planter sør for dette har vist seg egnet til jordbruk, selv i moderne tid med vitenskapelig kryssing osv. Det samme gjelder husdyr: en kalkun-liknende fugl er det eneste i Afrika som har vist seg økonomisk mulig å temme. Store dyr som elefanter, sjiraffer og gorillaer kunne nok gi mye kjøtt, men vokser for sakte eller har et temperament som gjør dem uegnet som husdyr. Det samme gjelder for Europa. Alle matplanter og husdyr i europeisk jordbruk er innført fra midt-østen. Ingen europeiske planter har fått noen stor økonomisk betydning som mat, og ingen har noengang klart å temme bjørn, elg eller hjort. Det var altså ikke fordi lyse europeere er dummere enn brune folk i midt-østen at jordbruket ble importert derfra istedenfor å utvikles lokalt, men tilfeldigheter i geografi, klima og dermed dyre- og planteliv. Australias natur har som Europas til denne dag ikke bidratt med noen planter eller dyr egnet for oppdrett i stor skala. Og andre steder ble hvite Tusen år etter Bantu-ekspansjonen bygde de veletablerte europeiske bondesamfunn store skip og seilte ut i verden, og tok over Amerika og Australia ved hjelp av en pakke medbrakte planter, dyr, stål og sykdommer. I Amerika fantes bondesamfunn og også sivilisasjoner, men deres lange isolasjon fra resten av verden gjorde dem sjanseløse mot europeernes sykdommer, akkumulert over år fra hele Eurasia. Rundt 90% av amerikas befolkning strøk med, og dermed brøt naturligvis både samfunn og kultur sammen. Europeerne rykket inn og tok over indianernes land. Afrika ble altså svart på samme måte som Amerika og Australia ble hvitt. Are Hansen Basert hovedsakelig på kapittelet How Africa became black i Jared Diamonds bok Guns, Germs and Steel (finnes nå på norsk, Våpen, pest og stål ). For et kortfattet sammendrag av boka se artikkelen Skytere, stål og bakterier i Gateavisa nr Les på nett, eller bestill på papir: Adressen min Jeg har flytta til en blokk som ifølge Erling Fossen aldri kan bli sexy. Den er stor, høy og grå. Den er i betong, og den er plassert på en kant av byen mange aldri drar til. Når jeg forteller fremmede hvor jeg bor, oppstår det nesten alltid en stillhet. Blikket deres begynner å flakke, pusten blir kortere, før de tar seg i det og sier Åh ja, i de store blokkene? -der ja, sier de, mens de forlegent forsøke å finne på noe pent å si om adressen min. Jeg begynner febrilsk å hjelpe dem med å snakke om den korte veien til skogen, mine nymalte, hvite vegger men avstanden er skapt. Jeg har flytta til Groruddalen. Jeg, en eks-hipster som har trålet rockeklubber, Øyafestivalen og Løkka i åresvis, jeg har flytta ut hit. Jeg har flytta motstrøms. Ifølge statistikken så skal jeg ikke finnes. Jeg er en anomali. Jeg bor i en blokkoppgang der navnet mitt skiller seg ut. Jeg bor midt i Det Nye Norge. Jeg bor i en blokk som aldri kan bli sexy. Men har du vært her ute, Fossen? Lenger enn en liten ekspedisjon? Har du våknet og sett ut over Dalen badet i solskinn? Har du smilt og sagt til hei til ungene som leker utenfor blokken? Har du gått langs Alna-elva omkranset av høstløvets farger? Har du og dine venner på Grünerløkka bodd her ute? Jeg var som deg, full av fordommer, jeg tenkte at det ville være trist å bo her. Jeg kunne ikke ta mer feil. Virkeligheten er en helt annen. Jeg føler meg trygg her. Trygg og hjemme. Under fjellkammen, langt unna asfalten på Løkka. Jeg blir fargeblind av å bo her, det er en erfaring jeg unner alle. Jeg innser at jeg ikke var helt fargeblind før, jeg var blant den store gruppen som så i farger, men lot som vi var fargeblinde. Det er dere jeg skriver til, ikke til Frp-velgeren, ikke til han som tegner hakekors i heiser. Jeg skriver til dere som bor på Østkantens vestkant. Dere som leser Morgenbladet, Klassekampen og som kaller dere selv anti-rasister. Med rett, jeg betviler ikke det. Likevel, skriver jeg dette. Jeg gjør det fordi jeg tok meg selv i å være skeptisk før jeg flyttet hit i mai. Jeg skriver til dere som tror på likeverd, men som ikke vil ha barna deres på en skole der det er flertall av barn som ikke hadde en mor eller far som kommer fra Gjøvik, eller Kristiansand. Jeg skriver til dere som vil ha en politikk der vi fremmer likeverd uavhengig av religion, etnisitet, språk eller fødested, men som aldri ville flyttet til Groruddalen fordi dere tror at det er så mye gjengkriminalitet her. Kom ut hit og se da vel. Opplev Groruddalen. I sol, i regn, snøstorm. Lev litt her ute, før dere dømmer. Det er like trygt her som et hvilket som helst sted i Oslo Så, kanskje er ikke blokka mi sexy. Men holdningene jeg lærer av å bo her, sure is. Snakkes! Inger-Marie Schjønberg ikke akkurat godt mottatt, men ble heller et produkt til latterliggjørelse blant mange. Slikkelappen er blitt til en morsom liten lekesak, som definitivt ikke lyser av erotisk frigjøring, men gjør hele seansen til en steril, kald opplevelse. Ikke for å være fullstendig kritisk, fordi jeg synes den i utgangspunktet er ganske genial, teoretisk, men prosjektet for å gjøre den til allmenn bruksvare virker umulig å praktisere. Et bedre, dog mer tidkrevende, alternativ er å alltid være underrettet om sin seksuelle helse og regelmessig sjekke seg for kjønnssykdommer. For mange virker dette som en selvfølge, men i realiteten har ikke de fleste oversikt over sin egen helse. For å snakke fra et personlig perspektiv så vil jeg tørre påstå at de fleste i ungdomsaldersgruppen ikke har peiling på om de er seksuelt friske eller ikke. Ofte er det slik fordi mange kun gjennomgår en sjekk når de frykter at de har en kjønnssykdom i stedet for å gjøre det regelmessig, mellom seksuelle partnere for eksempel. Derfor kan vi se at denne metoden for beskyttelse også er vanskelig å innføre som en allmenn prosedyre. Hovedpoenget er altså at det ikke finnes et godt nok alternativ til sikker sex for lesbiske og at om en er en singel lesbe og vil utforske markedet er det alltid en smitterisiko. Jeg vil gjerne leve i en verden hvor jeg kan føle meg fri til å utforske uten å være redd for kronisk herpes. Samtidig vil jeg ikke bruke en ustabil gummilapp for å forhåpentligvis forebygge. Jeg føler at vi er på et punkt hvor det kun er mannen som kan beskytte seg fullstendig og som har enerett på det eneste sikre prevensjonsmiddelet. Det er en utvilsom urettferdighet her, som jeg synes det er på tide å ta tak i. Jeg vil ikke slå meg til ro med at slikkelappen er det jeg må benytte meg av for å slippe unna traurige sykdommer, jeg har stor tro på at det finnes en annen løsning og jeg mener at prosjektet bør få mer oppmerksomhet. Julie Linner Ruud Foto: Sophie Irgens Red. anm: Problemet er vel tildels teknisk: Hvordan utforme en slik beskyttelse fysisk? Desinfeksjonsspray? - Med god smak?? Kanskje ikke så attraktivt...

10 10 1/13

11 # Gratis mat i Oslo Frelser n Mat for kropp, sinn og sjel Urtegata 16 A Dørene åpnes kl. 09:00 og man kan spasere inn i et hyggelig lokale og få mat: For kroppen: Det serveres kaffe og te (ikke alltid med melk til), saft og et lite utvalg av brødskiver med ost (gul eller brun) eller et eller annet kjøttpålegg, gjerne med et stykke tomat eller agurk oppå. Med jevne mellomrom er det andre ting, frukt, kaker osv og calzones fylt med ost og skinke, spinat og feta, eller oliven, hvorav sistnevnte er den beste varianten etter min smak. Kl. 11:00 blir det varm mat i form av suppe, som pleier å være veldig god, eller en gryterett som kan være alt fra karri og ris til kjøtt med potetmos. Når man går kl.14:00, eller før hvis man føler for det, får man med seg en matpakke. Stedet er stengt på lørdager, men har åpent fra kl. 11:00 til 13:00 på søndager, da det blir servert middag, som alltid er en tradisjonell norsk rett. Kjøttkaker med tyttebær og fårikål er hyppige gjengangere. For sinnet: Man får solid bakgrunn for egne meninger i form av et gratis eksemplar av Aftenposten, og tilgang til Internett. For sjelen: På søndager er det ikke bare tradisjonell norsk mat, Aftenposten og Internett, men også en gudstjeneste, slik at også din sjel kan få tilfredsstilt sine basale behov. Pluss: I tillegg til å spise, kan du dusje, vaske dine klær, og få nye klær. Minus: Den dispensasjon fra røykeloven stedet lenge hadde, er nå inndratt. Blåkors Møllergata 28 Foto: Mona Hagen Pedersen Cafe Trappa Et offer for teoribefengte byråkrater Waldemar Thranes gate 70 Cafe Trappa har lenge vært en oase for byens festglade mennesker, som i årevis gjerne har tatt en tur innom her for gratis mat. Stedet har hele tiden vært forbeholdt rusmisbrukere, selv om de egentlig ikke hadde noe imot at fattige, intellektuelle, kunstnerisk anlagte bohemer fra Hausmania stakk innom. Stedet har alltid vært gratis, men nå har velferdsetatens omsorgsguruer på St. Hanshaugen, i sin grenseløse visdom og umåtelige barmhjertighet, vedtatt å iverksette et nytt tiltak for å hjelpe de hardpressede narkomane i en vanskelig livssituasjon. Det er nå innført gebyr, kr. 10,- for en middag eller fem brødskiver. Og hvordan skal dette tiltaket være brukerne til gagns? Vel, «vi vil at brukerne skal venne seg til en ordinær livsstil,» er omsorgsekspertenes rasjonal, noe som gjør oss litt spent på hva deres neste hjelpetiltak blir. Stedet er velkjent for sitt rikholdige tilbud av brødsorter, pålegg, frokostblandinger, melk, juice og kaffe (du får ikke sukker til kaffen fordi noen har funnet ut at sukker er farlig for narkomane). Det serveres middag fra kl. 11:00. Pluss: Du kan dusje her. Tøyen kirke Herslebs gate 43 På onsdager er det gratis suppe i dette hyggelige lokalet fra kl. 18:00 til kl. 19:00 etterfulgt av gudstjeneste hvis du er interessert. Suppen er alltid utsøkt, mettende og i god mengde med brød og smør til. Ettersuppekaffe kan drikkes enten inni lokalet eller ute der det også er lov å røyke. Trefoldighetskirken Akersgate 60 De har åpent på lørdager fra kl. 16:00 til kl. 19:00, og er det minst gode gratis matsted i byen. Det har gått mye opp og ned med tilbudet på Trefoldighetskirken i årenes løp. I noen perioder har det vært virkelig himmelsk der, men stedet synes for øyeblikket å være i en bølgedal. Siste rapport er som følger: «Klart det dårligste stedet i testpanelets undersøkelse dvassen, lunken mat i alle fasonger. Her må det strammes opp! Her blir byens vanskeligstilte behandlet som dyr. Tilfeldig gammel mat» Dette høres ikke oppløftende ut. Stedet har åpent fra kl. 08:00. De stenger serveringen kl. 11:00, men du kan sitte der til kl. 11:30. Du kan få med deg eventuelle ting som er til overs. Det er både middag og brødmat å få. Middagene pleier å være ganske gode, ting fra Fjordland og andre gode ting, og sesongbetont mat som gelefisk og pinnekjøtt etter jul og nyttår. Det er ofte en varm frokost med omelett, speilegg eller pølser, og det er alltid frokostblanding. Selvfølgelig er det te og kaffe, juice og melk med eller uten sjokoladepulver i til. Så er det enda noen små godbiter, potetgull, sjokolade, peanøtter og greier. På tirsdager kan man hente mat husk å ta med en rimelig stor sekk eller noe annet bæremiddel med god kapasitet. Dukk opp kl. 12:00 for å få kølapp og kom tilbake når du skal mellom kl. 13:00 og kl. 15:00. OBS! Dette er ikke noe sted for vegetarianere! Utover Blåkors er det tre steder der mat kan hentes: Slumsøstrene Gøteborggata 4 Stedet er åpent fra kl. 08:00 til 11:30 alle dager fra mandag til fredag bortsett fra torsdag, og der kan du hente en pose med mat hver måned. Posen inneholder enkelte ganger knekkebrød, men som oftest brød av den harde, kompakte, sunne varianten, en middag eller kanskje to pluss drillos eller noe slikt, makrell i tomat, brunost, fiskeboller. Altså, mye kjedelig, norsk mat. Gatebarnas far Underetasjen, Romsås-senteret For å benytte seg av dette tilburdet, må du dokumentere at du er sosialklient og få medlemskort. Her kan du få med deg hjem to eller tre poser med mat. Disse inneholder to eller tre forskjellige middager, litt pålegg, litt småsnacks, sauser og dressinger. Middagene er for det meste fiske- og sjømatretter med få kjøttretter. Fattighuset Grønlandsleiret 39 På fredager kan mat hentes på Fattighuset. Du får med deg tre middager og endel andre ting alt etter hva de har fått inn frukt, godteri, yoghurt og hva det måtte være. Dukk opp kl. 10:00 for å hente kølapp. Matudelingen begynner kl.12:00. Minus: Det er blitt meldt om store køer der. Henning Fagerhøi, Ray Howard, Atle Waage

12 12 1/13 Forestillingen om et homogent Norge Av Lasse Berheim, Mester i kunstog kulturvitenskap. Første motto: Alt flyter (Heraklit) Andre motto: Lidelsen gjør gjenkjennelsen mulig på tvers av kulturer. (V. S Naipaul) Mennesker har av ulike grunner alltid beveget seg. Forestillingen om reine, homogene land og kulturer er bare en forestilling. Romantikkens syn på det særegne og nasjonale har vi også beveget oss bort fra. Alt er dynamisk og i bevegelse. Ideen om statiskhet og stillstand kan være en farlig ide som kan degenerere til nostalgi eller utopi. Makten omgjør likeverdig forskjellighet til kvalitativ annerledeshet, til en homogen gruppe, enten det dreier seg om avvikere eller innvandrere. Makt blir utøvd når ulike profesjonsgrupper søker å beskrive, klassifisere og overvåke mennesker. I et totalforvaltet samfunn oppstår strukturer der individer styres gjennom ulike diskursive formasjoner som søknadspapirer, sertifikater, eksamener, journaler, selvangivelser, reglementer og lignende. Det kan være viktig å arbeide for å forandre det rådende blikket i retning av en mer fenomenologisk tilnærming. Gå til roten av den institusjonelle tenkemåten som gjennom språket produserer stereotypier og utopier. Det er grunn til å tro at mange av de diskursive forståelsene som gjaldt for mer tradisjonelle avvikere, også gjelder for dagens asylanter og innvandrere. Og som før ligger bevisbyrden hos innvandreren, som må bevise at vedkommende er i stand til å bli integrert, utfra en tanke om at de i utgangspunktet mangler denne evnen. To motstridende poler synes å virke med ulik kraft: Den økonomiske globaliseringen med sitt krav om homogenitet og ensretting av blant annet varer, tjenester og kultur, og den globale migrasjonen som i seg selv er mangfoldig & heterogen. De store kjedenes fabrikker og butikker er like overalt helt ned til reglement og uniformering av de ansatte. De store hotellkjedene har like hoteller overalt. Flyplassene er like, med samme sikkerhetsrutiner og passkontroller. Disse motsetningene manifesterer seg også gjennom politisk ekstremisme på høyre- og venstrefløy. På kontinentet har vi sett politisk høyrevold mot asylmottak, noe som etter hvert også har spredd seg til norske asylmottak. Den Fremmede Den fremmede kan vanskelig være en positiv figur i et samfunn basert på den protestantiske etikk, normativ homogenitet, og en individualitetsundertrykkende egalitaristisk ideologi. (Pløger, 2001:108) Den fremmede er en sentral skikkelse i modernitetens byrom. Storbyene som vokser fram har sterk gravitasjon på ulike grupper av mennesker. Løsrevet fra sin opprinnelige bakgrunn, oppleves også storbyen som fremmed og fremmedgjørende. I litteraturen finner vi flere eksempler på denne tilstanden, blant annet i Hamsuns Sult, men ikke minst hos Baudelaire, som kanskje er den moderne storbyens fremste dikter. I hans litteratur blir paradokset en språklig figur som kan gripe en moderne, splittet livsfølelse. Han søker seg sitt asyl i mengden, sier Walter Benjamin om Baudelaire, og allegorikerens blikk som treffer byen, er snarere den fremmedgjortes blikk.(benjamin, 1975:88 norsk overs.) Tiggeren, av de De Fremmede Den polskfødte jødiske sosiologen Zygmunt Baumann skriver om fremmedfølelse på denne måten: Å være helt eller delvis på feil sted overalt, aldri å være helt og holdent noe sted (det vil si uten å måtte ta forbehold eller stå til rette for noe, uten en eller annen ide om å skille seg utî og bli betraktet av andre som merkelig) kan være en opprørende, iblant plagsom erfaring. Det er alltid noe å forklare, noe å unnskylde, å gjemme eller i motsatt fall dristig fremvise, å forhandle, å bønnfalle eller kjøpslå om: Det er forskjeller som må jevnes eller glattes ut, eller i motsatt fall fremheves og tydeliggjøres. (Sit. Fra P.T. Andersen, 2006:175) Forestillingene om et homogent norsk samfunn, baserer seg på naturaliserte forestillinger om kvalitative forskjeller mellom oss og de andre. Men likhetene mellom mennesker er alltid større enn forskjellene. Å reise, bevege seg, krysse grenser, har alltid vært en del av dannelsen. Motsatt er det udannet å se seg blind på egen kultur og egne fordommer. Renhetstenkning, å skille mellom rent og urent, strekker i vår religiøse kultur seg tilbake til Det Gamle Testamentet, hvor det er klare regler for hvilke dyr og dermed hvilken mat som er ren og kan spises, og hvilke dyr som er urene og må unngås. Videre har denne dikotomien kommet til å omfatte kjønn, etnisitet, seksualitet og religiøs overbevisning. I antropologisk forstand ser også de fleste samfunn ut til å kunne forstås utfra aksen Totem - Tabu, mellom hva som tilbes og hva som avskys. Mellom totempælen i stammens midte, og krise- og avviksheterotopiske steder forbeholdt sykdom og urenhet. Men disse stedene er samtidig midlertidige; når for eksempel kvinnens urene menstruasjonsperiode er over, er hun tilbake i stammen. Når den døde er gravlagt eller brent, er sjelen reinstallert i kosmos. Klokskap og rettferdighet Men det er utopitenkningen, med utopien som den ordnende utviklingsmotoren, som støter ut det heterotopiske utfra en mytisk tanke om renhet. Denne renhetstenkningen fører til en homogenitet av utvalgte ideer, raser, kulturer, som aldri vil kunne realiseres. Verden er i seg selv mangfoldig og heterogen, og utopien er en menneskelig, kulturell størrelse med opphav i Platon, kristendom og et lineært historiesyn. En kritikk av utopien vil samtidig være en positivismekritikk. Positivisme er umulig i et filosofisk kunnskapsregime som har som utgangspunkt at alle verdier hviler på konvensjoner. Det er som kjent forestillingen om Gud som sannhet og alle tings opphav og forklaring, som er død. Det er denne forestillingen som produserer positivisme. Dette i motsetning til det antikke sannhetsbegrepet som var knyttet til moralske kvaliteter: Mot, måtehold, klokskap og rettferdighet. Den skriveren eller taleren som innehadde disse dydene, hadde samtidig adgang til det antikke sannhetsbegrepet, og var som Foucault påpeker en Parrhesiastes. Det er også i kritikken av utopien, eller den reaktive nihilismen, at Nietzsche setter det dionysiske, herværende og (fornufts)overskridende. I synet på innvandring og innvandrere kan det synes som om vi står overfor en annen dikotomi, mellom natur og kultur. En naturlig reaksjon hos mennesker og andre pattedyr vil være skepsis eller åpen aggresjon overfor andre raser, eller egen rase, som truer et habitat eller et revir. Fra et kulturelt synspunkt, gjennom et dannet blikk så å si, kan vi se forskjeller og ulikheter som berikende for vår egen kultur. I konkret politisk forstand kunne vi med Georg Johannesen si at sosialisme er kultur og fascisme natur. Som kjent ville nazistene bruke naturen som målestokk for hvordan et samfunn (kultur) skulle forstås og organiseres. I denne sammenheng kan vi også trekke paralleller til den primitive, men effektive metoden med å konstruere en ytre fiende for å skape samhold innad.

13 # NAV en norsk katastrofe Siden NAV-etableringen 1. juli 2006 har mye blitt verre innen norsk offentlig arbeidsformidling, trygdevesen og sosialtjeneste. Etatblandingen har skapt et samfunnsskadelig kaos. Dette er det bred enighet om fra de fleste hold. I 2012 hadde Riksrevisjonen årlig i fem år gitt NAV knusende kritikk for feil på nær alle nivåer 1. I NOU 2004:13 anbefalte Rattsø-utvalget to statlige etater, én for inntekt (sosialtjeneste) og arbeid (arbeidsformidling) og én for pensjon (trygd). Stortinget ville heller ha kun én etat: NAV. Formålet med NAV skulle være «bedre bistand og oppfølging for å hjelpe flere i arbeid og til å delta i arbeidslivet» 2 Det vet vi nå at var å bite over for mye. NAVs utgifter økte, mens effektiviteten sank. Likevel er 2,8 millioner nordmenn nå brukere og avhengige av NAV. Stadige medieoppslag viser, sammen med nettkommentarfeltene, hvordan NAV nå fungerer til avskrekking mot å falle utenfor det jevnt snevrere ordinære arbeidsliv. Dersom noen skulle bli syke, miste jobb, eller få vansker av noe slag i livet trues underforstått med henpressing til irrgangene i hjelpeapparatet NAV. NAV er uforutsett blitt et merkelig maktuhyre i det norske sam funnet NAVs paradoksale funksjonsudyktighet der de presumptivt skal bistå, men i praksis er et hinder blir en skjebne verre enn problemer. Det får folk til å presse seg enda litt lenger for å unngå kontakt med etaten og folk der, utfra alle de nå veldokumenterte, uhyggelige historiene om selvmotsigelsene i NAV. NAVs dårlige og vilkårlige funksjonsevne blir en trussel som hever desperasjonsnivået i det norske samfunnet. NAVs manglende oppfylling av egne lovfestede forutsetninger gjør etaten til et skrekksluk som arbeidslivet taust kan true med: Gjør du ikke som krevet kan du havne hos NAV.... Samtidig skrytes det av mange enkeltansatte hos NAV som er flinke til å gjøre jobben sin og hjelpe klienter. Men dette øker bare uforutsigbarheten. Vanskeligheten er nettopp uberegneligheten hos NAV. Den gjør at ingen kan føle seg trygg på å få den lovfestede hjelpen hos NAV. Når mange som sviktes av NAV ser at andre likevel får bistand skjer noe annet: Grupper av svake settes opp mot hverandre. Misnøye og mistenksomhet øker i befolkningen, og folk presses til å klare seg utenfor systemet. Småkriminalitet følger forutsigbart. Rusproblemer også. NAV-reformen kan lett sies å være en av de største katastrofer som har rammet det norske samfunnet i moderne tid. Terroren 22. juli 2011 blir liten mot den, målt i påført lidelse. Trygdeetat, Sosialtjeneste og Arbeidsformidling - som i utgangspunktet har lite med hverandre å gjøre og har mange helt motsatt rettede formål - er slått sammen til en ny Fattigkasse, NAV. Den er til for betjening av en ny fattigklasse, som tildels oppstår eller opprettholdes som følge av den nye fattigkassas saksbehandlingsmåter. Fattigkassa var fra 1845 med noen endringer underveis, så som navneendring til «Forsorgen» «det kommunale utvalg som administrerte kommunens forsorgsvesen» frem til «lov om sosial omsorg» i Loven av 1964 varte i praksis fram til starten på NAV-reformen i Dvs. 42 år, som velferdsstatens gylne år. Siden har lov om sosiale tjenester i stor grad forsvunnet i NAV-sluket. Et viktig poeng er at mens trygdeetaten og arbeidsformidlingen var rettighetsbasert, er/var sosialtjenesten hovedsakelig skjønnsbasert. Sammenblandingen har ført til at oppfylling av rettigheter nå mer blir basert på skjønn. Det er en total selvmotsigelse. Sykdom, fattigdom og arbeidsløshet er dermed tilbakeført til tidligere tiders holdninger om å stamme fra moralske svakheter hos de rammede. Fattigdom som tegn på moralsk svikt. Det er den katastrofale følgen av NAVreformen. Men det er en gavepakke til de ytterste høyrekreftene i vårt kjære blandingskapitalistiske system. Dette er holdningstendenser som gladelig ser økte forskjeller mellom inn- og utgrupper i samfunnet, og som gjerne vil ha grupper å fordømme, heller enn å se samfunnet som en gruppe i samme båt. Slike holdninger er dessverre også selvforsterkende. Det blir lettere å fordømme en stadig økende utenfor-gruppe, enn å løse vanskene ved å stille krav til god saklig behandling utfra rettigheter, hos f.eks. NAV. Det er lettere å fordømme de forfalne enn etaten som skulle bistå dem til samfunnsdeltakelse. «Å NAVe» er blitt et mediespredt nedsettende begrep som viser hvor uheldig det er å slå mange helt forskjellige velferdsfunksjoner sammen i én etat. Uten etatskiller mellom sykdom, arbeidsløshet og sosiale bistandsbehov får alle «uten- Fattigdom som tegn på moralsk svikt: det er den katastrofale følgen av NAV-reformen. forheter» et felles preg av personlig svekkelse, på helt falskt grunnlag. Det mye brukte begrepet «NAVoffer» fra fire år tilbake er nå sklidd over til mediebegrepet «å NAVe» - Dette utgjør en glidning i synet på NAVklienter fra offer til misbruker. Hvem har fordel av det? Glidningen ble sterkt påskjøvet av NAV-direktør Joakim Lystad selv, som et halvt år etter tiltredelse sto fram på Dagsrevyen Det var ut fra langvarig, grov kritikk mot NAV, også fra Riksrevisjonen. Han slo arrogant tilbake med denne påstanden: «En del av brukerne våre ønsker nok at vi skal ta over ansvaret for livene deres.» - Som om denne stakkarsliggjøringen av brukere var årsaken til NAVs svikt i f.eks. å holde avtaler eller svare på brev, hvilket er lovbrudd etter forvaltningsloven. Lystad signaliserte dermed en ny, aggressiv holdning til brukerne fra NAV. Ansvaret for NAVs svikt ble veltet over på brukerne. (Ved siden av byråkrat fra kontrollorganene Forurensingstilsynet og Mattilsynet er Lystad kun agronom - og han ser øyensynlig NAVs klienter som kveg som skal kontrolleres...). NAV er uforutsett blitt et merkelig maktuhyre i det norske samfunnet, som på vilkårlig eller skjult grunnlag avgjør hvem som skal få være med og ikke ñ dermed i ytterste konsekvens hvem som skal få leve eller dø. Kriteriene for de skjønnsvurderinger som gjøres er blitt så tilrotet uklare og dulgte at de faller tilbake på å forankres i moraliserende holdninger, snarere enn saklige grunner. Da fungerer NAV til å sile og sortere bort dem som ikke har gode sosiale nettverk av økonomisk trygge og velplasserte kontakter å falle tilbake på - dvs. ressurssterk familie, venner og bekjente. Dette er et kjennetegn på plutokratisk nettverksstyrte samfunn. Hjulpet av NAVs dysfunksjonalitet er Norge på full fart dit. Løsningen vil være å bygge om NAV, tilbake til tre (eller minst to, som opprinnelig foreslått) separate enheter, evt. med en koordinerende avdeling imellom. Å tro at NAV vil «gå seg til» er å håpe på en organisatorisk umulighet. «Organisasjonskart for NAV» viser en byråkratisk selvparodi, der f.eks. «Kontaktsenter» og «Klageinstans» bare er forbundet via selve Arbeids- og Velferdsdirektoratet på toppen. Heller vilt. Nevnes må også villheten i ordningen med at førstelinjen ansatte på NAV-kontorene kun mottar søknader og innstiller, mens andrelinjen NAV forvaltning gjør vedtakene og har vært skjermet fra kontakt med brukerne: Søkerne skal altså ikke treffe dem som gjør vedtakene, og det er bevisst systemet. Ikke rart ting enten stopper opp eller ikke fungerer, når enhver klage på selv innlysende feil må innom toppen, og vedtakerne ikke har hatt direkte utveksling med subjektene. Dette i en mastodont av en etat som nå forvalter en tredel av statsbudsjettet. Klart det blir feilbehandlinger av sånt. Ca. 45% av klagene på NAV får nå medhold i første eller andre klageinstans. 3 Saksbehandlingstiden for uføretrygdede var f.eks. ved slutten av 2010 lenger enn Ingen kan føle seg trygg på å få den lovfestede hjelpen hos NAV I statsbudsjettet for 2013 får NAV trekvart milliard kroner til nye datasystemer. Det var bl.a. på bakgrunn av at Arbeidsforskningsinstituttet (AFI-notat 5/2011) sa klart: «Et sentralt problem var at IKT-systemene ikke var tilpasset den nye arbeidsdelingen». Software og det fysiske utstyret reformen krevde var ikke installert, utrolig nok. Men ingen bør glede seg for tidlig at dette nå er oppdaget: Investeringene i datatilpassing skal skje over seks år fram til NAV er i praksis velferdsstatens ansikt mot befolkningen. Men å slenge sykdom og arbeidssøking i samme suppe (dvs. kontor) er litt sinnssykt. Da blir det arbeid å være syk, og sykt å søke arbeid - forenklet sagt av smitteeffekten i det offentlige inntrykket. Og å motta en opptjent pensjon får preg av sosialhjelp. Den blandingen er nettopp noe som må unngås, med så klare skiller som bare mulig. Inntil NAV bedres til mer pålitelig eller pålitelig i det hele tatt, som altfor mange ville si må vi tydeligvis bare håpe at ekstraproblemene «NAVreformen» har skapt ikke ødelegger hele det norske velferdssystemet, og velferden generelt. Ole Ullern Noter: Pressemeldinger/Sider/NAV.aspx 3.

14 14 Kannibalisme 1/13 Skål og takk for maten! Et argument for hvorfor katolikker er kannibaler (og muligens vampyrer), ifølge deres egne synspunkt og logikk Hvor mange kristne er klar over at når de spiser kjeksen og drikker vinen under nattverd, så bedriver de i praksis kannibalisme, deltar i å spise menneskekjøtt og blod? Jeg viste det slett ikke da jeg selv gikk til nattverd i mine religiøse dager. Det høres så uskyldig og godartet ut på engelsk; Communion, det gir assosiasjoner til felles tanker og følelser det var ihvertfall hva jeg trodde. Å, hvordan prestene lurte meg. De brukte andre, obskure begreper også, som Eukaristi og Det Siste Måltids Sakrament. Ikke på noe tidspunkt fortalte prestene meg at jeg skulle delta i fellesmiddag der menyen var kjøttet og blodet til Jesus. Kannibal: En person som spiser menneskekjøtt Siden Jesus representerer et virkelig menneske, og jeg spiste ham, så ble jeg kannibal. Og det gjelder også deg, hvis du noen gang har vært med på en katolsk nattverd. Kirken lurte meg til å bli kannibal! Ikke bare drakk jeg blod og spiste kjøtt, jeg måtte gjøre det foran en statue av et blodig lik hengt opp med spiker på to plankebiter, en representasjon av det mennesket jeg nettopp hadde spist (tenk deg å spise en hamburger foran et svært bilde av en nyslakta ku ). Jeg følte for å spy da jeg innså at jeg hadde spist menneskekjøtt og drukket menneskeblod. Flere kristne forsøkte å berolige meg ved å forklare at nattverden bare er et symbolsk måltid, ikke the real thing (Protestantene). Jeg følte meg lettet en stund, inntil andre kristne insisterte på at det faktisk var Jesus sitt kjøtt og blod (Katolikkene). Jeg begynte å gjøre litt research fra Den Katolske Kirkes egen litteratur. Kommunion Kommunion innebærer å faktisk motta Nattverdens Sakrament. Den Katolske Encyklopedia skriver: For å virkelig ta imot Det Velsignede Sakrament er det nødvendig at det hellige vesenet mottas ned i magen. For dette alene er spisingen referert til av Vår Herre (Johannes 6:58). Så du kan ikke bare tygge litt på den og spytte ut ånei, du må nok svelge også! Jeg slo opp Bibel-referansen, og fant følgende djevelske åpenbaring: Jesus sa da til dem: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Dersom I ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har I ikke liv i eder. Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal opreise ham på den ytterste dag; for mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke. (Johannes 6:53-55). Blæh, tenkte jeg. Jesus vil virkelig at de skal spise ham! Så da ville det jo absolutt gitt mening hvis disiplene faktisk spiste ham. Selvfølgelig ville du ikke innrømme din kannibalisme overfor de ikke-troende, og du ville måtte forklare myndighetene hvor det ble av liket. Du kunne jo si noe sånt som at, Hen er ikke her, han har dratt til Himmels (Lukas 24:6). Yeah, right. Eukaristiet Eukaristi er navnet på Nattverdens Sakrament. For katolikkene betyr det en ofring av Jesus, hvor de virkelig tror at brødet og vinen forvandler seg til Jesus sitt kjøtt og blod. Kristne bruker også andre termer, slik som Mensa Domini (Herrens Bord) eller det morbide Corpus Domini (Herrens Kropp). For den katolske kirke har essensen av Eukaristi helt det siden Konsilet i Trient ( ) vært at Kroppen og Blodet av Gudemennesket er virkelig, reelt og substansielt tilstede. Den katolske kirkes Katekisme (No. 1324) vektlegger det sentrale ved Eukaristiet for katolsk liv. Så hvis du praktiserer katolisisme og ønsker å fortsette å være Katolikk, så må du motta Eukaristiet. Ikke bare skal du spise kjøtt og blod fra Jesus, du skal også slippe gørra inn i din sjel, bli en del av den: I Eukaristiet blir offringen av Kristus også offringen av lemmene i hans kropp. Livene til de trofaste, deres lovprisinger, lidelser, bønner og arbeid blir forent med Kristus og hans totale offer, og får dermed en ny verdi. Kristus offer tilstede på alteret gjør det mulig for alle generasjoner av Kristne å bli forent med hans offring. (No. 1368) Vampyrisme Ikke bare spiste jeg menneskekjøtt i mine Kommunion sakramenter, men drakk også ekte Jesus-blod. Gjør ikke det meg også til vampyr? Riktignok suger vampyrene blodet istedenfor å drikke det, men jeg synes ikke det er essensielt skille. Tvertimot, det å drikke og svelge blod i store slurker virker mer blodtørstif spør du meg. Hvis man sammenlikner folketroen rundt vampyrhistorier med kristendommens tro, så ser man at påstandene likner. Vampyrmyter (f.eks. Dracula) og Kristendommen tror begge at ved å drikke menneskeblod så vil du leve evig. Faktisk går Kristendommen et steg lenger, ved å kreve at du også skal spise kjøttet. Og selvfølgelig spiser man da også pikken til Jesus (gjør det meg homo, tro?), tynn- og tykktarmene, lungene osv. Kun ved denne kannibalistiske handlingen kan du i Katolisismen oppnå evig liv. Den Katolske Kirke insisterer på at brødet og vinen virkelig blir til kjøtt og blod, at det ikke bare er symboler Merk at den virkelige grev Dracula (ikke litteratur-varianten) levde som kristen. Ingen tvil om at han virkelig nøt drikkingen av blod under nattverden. Pave Frans, nyvalgt leder for verdens største kannibalreligion Avhengighet? Nå vet jeg ikke hvorfor det ikke holder å bare spise menneskekjøtt og blod én gang for å komme til Himmelen. Jeg har fremdeles ikke fått noen god forklaring på hvorfor kristne må gjenta dette hver uke. Denne gjentakende handlingen av rituell kannibalisme og vampyrisme reiser mer påtrengende spørsmål rundt denne grusomme praksisen. Er Kommunion vanedannende, gir det et avhengighetssug etter med kjøtt og blod? Tatt i betraktning at kristne opp i gjennom historien har deltatt i flere blodige kriger enn noen annen gruppe, og deres innstendige forsøk på å frelse hvert eneste menneske på jorden over til sin tro, burde ikke-troende frykte at de kristne kunne vri dem over til menneskeetere også? Et annet spørsmål er hvor lenge forvandlingen av vinen og brødet varer. Vi vet at vi må svelge det for å få effekt, men på hvilket tidspunkt går det tilbake til å bli alminnelig forøyd brød og vin? Fortsetter det å være forvandlet også etter å ha blitt fordøyd? I så fall burde vi kanskje behandle restene av Kristus bedre enn å skylle Ham ned i dassen. Jeg finner praksisen med hellig kannibalisme skremmende og potensielt livstruende, uansett hvor mange av de trofaste misbrukerne som forteller meg at det vil gi evig liv. I all ydmykhet vil jeg komme med følgende forslag: at Mattilsynet og Narkotikapolitiet gransker innholdet av den forvandlede vinen og brødet, for å fastslo hvilke narkotiske eller vanedannende virkninger de kan ha på den menneskelige organisme. Det finnes rett og slett ingen vei en kristen kan unndra seg sin kannibalisme, bortsett fra å gå helt ut av kristendommen. Jeg gjorde nettopp det, og dermed unnslapp jeg kannibalismen og alt det andre sludderet. Jeg skrev denne artikkelen som satire, men hvis du er en av de mange millioner trofaste som tror på Bibelen og kristendommens doktriner, så må du også ta denne artikkelen som et seriøst argument. Jim Walker (ex-kannibal) Oversatt/forkortet av Are Hansen

15 # Vi er sikre på alle andre enn oss selv tekst: marit solemdal illu: julie aida graf kåseri Du er helt sikkert en av dem. En av de som dømmer. Alle gjør det. Vi bare elsker å dømme andre enn oss selv. Det er en folkesykdom. Vi dømmer oss selv når vi ser oss i speilet om morgenen. Hvem er dette mennesket som stirrer deg i øynene? Hun er en ung kvinne. Udefinerbar alder. Hun stirrer meg rett i det mårragretne ansiktet mitt. Har hun ingen hemninger? Æsj, jeg liker ikke at andre stirrer så intenst på meg, og særlig ikke på dette tidspunktet. Det er rett og slett for tidlig for sånt. For å være ærlig, så er det aldri en tid for slikt. Hva er grunnen til at hun ser sånn på meg? Er jeg stygg på håret? Har jeg noe på nesen? Det må være et eller annet med meg som ikke er slik det skal være. Ja, jeg er stygg på håret. Jeg går i dusjen. Hun forsvinner nå. Jeg går ut i gangen. Tror du ikke hun står der igjen? I håndkledet denne gangen. Herregud. Dette blir for drøyt. «Stikk, du da!», sier hun. Skal JEG dra fra MIN egen leilighet? Dette mennesket eier ikke skam. Hun forsvinner igjen, og jeg merker jeg er litt satt ut over hvor frekk et menneske faktisk kan tillate seg å være. Jeg går ut i dagen. Der alle andre befinner seg. Kvinnen i speilet forsvinner. Jeg er alene. Det er kun meg og de andre. Jeg føler meg utsatt. Rar. Alene. Det er så lett for alle de andre. Mye lettere enn det er for meg. Jeg vet jo tross alt ikke hva jeg står ovenfor. Hva venter meg her i livet? Helvete, jeg har ikke den minste anelse. Jeg har det faktisk helt grusomt om jeg tenker meg om. Hva kan jeg liksom? Ingenting. Om jeg tenker meg om, så kan jeg faktisk ingenting. Om noen spør meg hva jeg tenker å bidra med på arbeidsmarkedet, så pleier jeg å dikte opp noe. Jeg pleier å legge ut om mine ambisiøse framtidsplaner. Sannheten er at jeg ikke har noen planer. Det er best sånn. Slik at jeg ikke kan bli skuffet i tilfelle det ikke skulle bli noe av de planene jeg har lagt. Det er best å ikke legge noen planer. Det er tryggest slik. Hvem liker ikke det trygge? Jeg elsker det trygge. Jeg elsker komfortsonen. Man må aldri tre ut av komfortsonen. Det kan være farlig. Farligere enn man aner. Jeg kan falle, og da ender jeg sannsynligvis opp der jeg har falt. Man kommer seg aldri opp igjen dersom man har falt. Men endelig er våren her, og jeg er klar for å dømme de jeg passerer på min vei. Jeg er så sykt klar for det. Det har blitt vår, og det er høysesong for å dømme. Jeg går ut i sola, eller vårsola, som den så fint heter på denne tiden av året. I vårsola kommer uante sider fram hos mennesket. Sider som har ligget skjult over en lengre periode. Selv dømmer jeg kroppene til de jeg går forbi på min vei. Det er min favoritt-aktivitet på denne tiden av året. Disse kroppene har vært tildekket med så mange lag med ull i så lang tid at jeg ikke har fått muligheten til å danne meg et inntrykk av hvordan de faktisk ser ut uten alle disse lagene med klær. Men endelig er våren her, og jeg er klar for å dømme de jeg passerer på min vei. Jeg er så sykt klar for det. På denne tiden er man visst så klar for det at det sies man blir helt yr i kroppen av det på denne årstiden. Derav navnet våryr. Mennesker elsker å sette andre i bås. Mennesker elsker å si at han er sånn og hun slik. «Hun der har et stykke å gå før hun er klar for bikinisesongen» eller «Han fyren der går helt sikkert på BI». Jeg kan se at han er en BI-student fordi han er litt mer «dressed up» enn andre, som BI-studenten Anita Victoria Tøraasen så fint påpeker i et intervju med Unversitas. Han går med dressjakke, og ikke med joggebukse. Skolen er jo tross alt en jobb, og da må man gå i dressjakke. Ikke for å sette han i bås altså, men han må gå på BI. Jeg er sikker på det. Faren hans betaler sikkert utdannelsen også. Jeg fortsetter min ferd ute i vårsola. Jeg ser ei jente i den fancye Nike løpetights med sine matchende rosa løpesko som alle disse jentene går rundt i. Jeg tenker bittert «Hun er pen, men jeg tviler på at hun har særlig mye mellom ørene». De er så synlige der de går påkledd i sin perfekte fasadeuniform. Det rare er at jeg sjelden legger merke til de som frembringer tanken: «han er ikke det peneste jeg har sett, men sikkert veldig smart». Det er jo rart, siden denne gruppen sikkert mye mer spennende enn tightsjentene. Det rare er også at jeg selv kan finne på å gå i tights, men jeg vil aldri finne på å definere meg selv som en tightsjente. Jeg dømmer aldri meg selv på den måten. Fordi jeg vet at jeg har flere sider enn tightsjenter vanligvis har, som lever et standard fotballfrueliv (ja, det er faktisk et ord). Jeg lever ikke et standard fotballfrueliv selv om jeg fra tid til annen oppholder meg i en tights. Dersom vi mot formodning møter noen vi ikke klarer å sette i bås, så blir vi irriterte. Hvorfor i all verden klarer vi ikke å sette en merkelapp på denne personen? Vi blir oppgitte og tenker: Hva faen er det med dette mennesket? Vedkommende har åpenbart store problemer. Enten jeg vil det eller ei, jeg bruker fordommene mine til å finne ut hvem jeg liker eller ikke liker. Jeg, som alle andre, dømmer folk jeg bare har sett på gata. Jeg trenger ikke å snakke med personen en gang. Stol på intuisjonen din. Den har som oftest rett. Dette kan selvfølgelig være helt rivruskende galt, og som oftest er det det som er tilfellet også. For all del: Aldri stol på magefølelsen. Dette er et vagt begrep som ingen egentlig vet hva er; i hvert fall når begrepet er knyttet opp mot intuisjonen du har av et annet menneske. Det var noe rart med han der. Jeg hadde det på magefølelsen. Så du sier det altså... En fordom eller en magefølelse kan springe ut av et hysteri som befinner seg hos et menneske. I februar kom den danske filmen Jakten ut på kino. En film regissert av Thomas Vinterberg. I denne filmen får man virkelig sett hvor langt den dårlige magefølelsen kan gå. I et lite lokalsamfunn kommer et barn med en uheldig kommentar om denne Lucas, en av de ansatte i barnehagen. Hele veien vet publikum sannheten bak hysteriet som sprer seg i lokalsamfunnet. Samme hvor mye han understreker at dette er en handling han ikke har begått, så blir han ikke trodd. Barn lyver jo ikke... I denne filmen ser man virkelig hvor langt hysteriet kan nå, og man ser også hvor smittsomme mistankene hos et menneske kan være. Jeg orker ikke tenke ut en egen mening om dette mennesket. Jeg velger å følge strømmen. «Du er så sykt naiv!». Dette er kommentaren jeg vil få dersom jeg tar følge med et ukjent menneske hjem. For all del: Ta aldri følge med et ukjent menneske hjem. Og særlig dersom du er en jente som får følge av en mann. Det er farlig. «Skjer det henne noe, så kan hun for det selv». Selv kommer jeg fra en liten by, og skal jeg være helt ærlig, så var jeg nesten aldri redd for at det skulle skje meg noe. Noen ganger skjedde det ting i denne byen også, som åpenbart ikke var helt bra. Men disse menneskene som gjorde disse fæle tingene ble sperret inne. Og da tenkte jeg at de var borte, og at jeg dermed slapp å se meg over skulderen på vei hjem de sene nattestimer. Deretter flyttet jeg til en litt større by for å studere, og folk var helt klingærne. «Ring meg når du har kommet deg trygt hjem da!» Jeg ringer aldri når jeg har kommet meg trygt hjem. Jeg anser det som hysterisk, så jeg går og legger meg med en gang. Jeg er likevel reddere nå enn før. I mindre lokalsamfunn vet folk hvem «gærningen» er, med andre ord hvem du skal holde deg unna. Du vet hvordan han ser ut, hvor han pleier å henge og du vet hva han heter. I en større by, så vet jeg ikke nødvendigvis hva han heter, og da blir det mer komplisert med en gang. Jeg har ikke en merkelapp å gå etter på samme måte som i byen jeg vokste opp, så da er jeg hysterisk etter dagsformen. Noen ganger tar jeg med den røde voldtektsalarmen med rosa prikker på (og denne saken skal altså gi meg trygghet? Virkelig?!?), andre ganger legger jeg den igjen hjemme. Det skjer ikke meg i dag. Det er jo så lyst ute. Det skjer ikke meg i dag. Jeg har ikke på meg miniskjørt og høye hæler. Det skjer aldri meg, jeg er jo så oppegående, og vet hvem jeg bør holde meg unna. Jeg vet ikke hva hun i speilet om morgenen tenker om meg, men jeg er verken hun tightsjenta eller hun i høyhælte sko. Nei, jeg er normal. Det er liksom ingenting å si om meg.

16 16 1/13 Ephedra Psykoaktivt stoff: efedrin Sentralstimulerende, kjemisk i slekt med både adrenalin og metaamfetamin. Bon ap Det er en rekke Ephedra-arter i varme strøk av Eurasia og Amerika, og de har blitt brukt som medisin og rusmidler i uminnelige tider. Bl.a. tror man de var et av stoffene i hinduismens hellige drikk soma. Fleinsopp Psilocybe Semilanceata Psykoaktivt stoff: psilocybin Psykedelikum Utbredt over hele den nordlige halvkule, spesielt i Europa. Trives på velgjødslede enger, spesielt beitemarker for sau og hest. Styrken øker gjerne jo lenger nord du kommer. Piggeple Datura stramonium Psykoaktivt stoffer: scopolamin og hyoscyamin Disse stoffene kalles gjerne disassotiativer, og de færreste liker effekten eller husker noe særlig av opplevelsen etterpå. Nyttige medisinplanter i små doser. Morning Glory Ipomoea Tricolor Psykoaktivt stoff: LSA (ergin) Psykedelikum Vanlig hageblomst som finnes i en rekke forskjellige farger. LSA er kjemisk i slekt med LSD, og Morning Glories har i lange tider blitt brukt rituelt i Mellom- og SørAmerika, bl.a. av aztekerne (som kalte den ololiuhqui eller tlitliltzin). Det er nok best å begr disse ingrediensene o det one-way tic

17 petit? rense måltidet til én av om gangen! Ellers blir cket, bye bye 17 #194 San Pedro kaktus Echinopsis pachanoi Psykoaktivt stoff: meskalin Psykedelikum Opprinnelig fra fjellområdene i Sør-Amerika, nå utbredt som prydplante i de fleste varme land. Kan også dyrkes innendørs i Norge, men da kan det ta et års tid før du får deg en tripp! Dreamfish Kyphosus Vaigiensis Psykoaktivt stoff: tryptaminer? Psykedelikum Flere fiskearter kan ved inntak gi hallusinasjoner og psykedeliske opplevelser liknende DMT. Det er rapportert bl.a. for Sarpa salpa, og flere arter i slekta Kyphosus (K. fuscus, K. cinerascens and K. vaigiensis). Effekten varierer med årstidene, og man antar at den skyldes at fiskene spiser planteplankton som produserer tryptaminer av noe slag. Sarpa salpa ble brukt av romerne som rekreativt rusmiddel, og kalles på arabisk fisken som gir drømmer. Marihuana Cannabis indica Psykoaktivt stoff: THC, CBD Psykedelikum? Vel kjent for våre lesere, vil vi tro Salvia Divinorum Psykoaktivt stoff: Salvinorin A Psykedelikum Te av bladene er tradisjonelt brukt av shamaner blandt Mazatecindianerne i Oaxaca, Mexico. I Vesten er det vanlig å røyke de tørkede bladene, som da gir en kortvarig tripp på 5-10 minutter.

18 18 1/13 Det begynte med store forventninger som planer om opplevelser i livet ofte gjør. Jeg så for meg et lite stykke Ibiza i Oslofjorden med store og kjente musikere som Felix the Housecat, Pirupa og Lemaitrè, men ting blir ikke alltid slik du ser for deg. Kun et par dager før festivalstart ble det kjent at festivalen ikke kom til å være på Langøyene i Oslofjorden grunnet dårlig vær. Facebook kokte over av meninger, følelser og diskusjoner. Noen mente at publikum skulle samles på Langøyene i protest mot avgjørelsen fra festivalledelsen. Andre prøvde å være mer positive til flyttingen i Oslo by. Sommerøya eller Sommersentrum, det var ikke så nøye. Festivalen ble altså flyttet til Hausmania og Fabrikken. Som et plaster på såret til alle som hadde sett for seg en strandfest var det flyttet en enorm mengde sand til bakgården på Hausmania. Samme dag som festivalen skulle starte ble det kjent at festivalen ikke hadde fått skjenkebevilgning. Dette resulterte selvfølgelig i flere sterke følelser på facebook, men festivalledelsen glimtet nok en gang til med å tilby sine gjester muligheten til å ta med egen drikke på festivalen. Allerede når jeg leste dette følte jeg at ting var blitt det helt motsatte av hva jeg hadde sett for meg. Nå så jeg for meg en hjemmealene-/sandkassefest, og det var kanskje det det ble? Jeg ankommer Fabrikken med en noe vond hofte etter et basketak på Vaterland for å få presseakreditering. Jeg spør presseansvarlig om noen anbefalninger på kveldens program, siden kveldens store headliner Felix the Housecat hadde avlyst i siste liten. Hun annbefalte en argentiner som het Alejandro (som jeg ironisk nok fikk sett svært lite av). Titta litt rundt på Fabrikken før jeg skulle begi meg mot Hausmania for å nyte den medbrakte alkoholen siden Fabrikken slettes ikke var enig i at gjestene til Sommerøya skulle få nyte medbrakt alkohol, det ble kun solgt en lite fristende energidrikk med et ganske cheesy navn oppkalt etter en italiensk sportsbil. Fabrikken var til min store skuffelse tom (!) i første etasje. Der spilte dj ene bokstavelig talt for seg selv. I andre etasje var det en del frivillige og folk som jobbet med festivalen pluss en og annen festivaldeltaker som så seg rundt etter andre deltakere. På Hausmania var det litt mer liv iogmed at det var lov å drikke medbrakt, men også grunnet en stor fanskare til psytrance sjangeren som Love & magic-teamet sto for på Hausmania. Barføtte frikere i alladinbukser danset rundt i den importerte sanden blandt ikke fullt så innvidde festivaldeltakere som lurte på hvor faen Felix hadde gjort av seg. Etter inntak av et par øl og flere inntrykk vendte jeg snuten tilbake til Fabrikken i håp om en dyp house-opplevelse fra argentineren. Når jeg ankom Fabrikken var første etasje fortsatt tom men det var iallfall deltakere både utenfor og i 2 etasje, selvom det var få. Jeg fikk med meg starten av settet til denne argentineren som forsåvidt spilte fett, men tenkte at det var for lite folk og at hjernen min var altfor lite stimulert. Jeg gikk på do for å rulle meg en joint (det var ikke noe kø får å si det sånn). Etter mye om og men klarte jeg tilslutt å rulle den. Jeg stormer ut med et ønske om å forsterke inntrykkene jeg opplever. Idet jeg kommer ut møter jeg en dame som jobber med å ta imot gjestenes betaling og gi dem festivalbond, Sommerøya, på land etter en tidligere fest vi hadde møttes på faller det seg jo naturlig å slå av en prat, MEN jeg er så ivrig at jeg putter jointen i munnen rett ved hovedinngangen mens jeg snakker med vedkommende. Det går ikke mange sekundene før en dørvakt bykser seg fram og forteller meg at det ikke er lov å røyke joint og ønsker å bortvise meg. Jeg tenker hahaha, dumme arbeidsmaur vet ikke hvordan kreative genier jobber mens jeg prøver å forklare ham at noen journalister sikkert jobber bedre med et par pils innabords, andre jobber bedre med thc i fettvevet. Dette var noe også arbeidsmauren kunne forestille seg, men han sa at han måtte forholde seg til norsk lov. Diskusjonen blir opphetet og jeg sier stolt at jeg har prata med festivalledelsen, har presseakreditering og at jeg må være stein når jeg jobber. Noe usikker sier han at han skal snakke med sin sjef, vi venter i pinlig stillhet på at tredje person skal komme ned og drøfte saken med oss. Jeg tenker mitt om hvor tåpelig dørvakta kommer til å føle seg når jeg nonchalant svever forbi. Jeg er da kunstner for faen, jeg ser på det som min plikt å ruse meg i dette øyeblikket. Dronningmauren kommer og forteller med et smil om munnen til min store skuffelse at jeg gjerne må komme igjen imorgen, men at jeg ikke kommer inn ikveld. Jeg stotrer fram at jeg har en hettegenser oppe i 2re (noe som var helt sant, sverger) da en annen dørvakt med et kjempeglis kan fortelle at han nettopp har vært oppe og at han ikke så noen gensere. Følelsesløse arbeidsmaur 1 - kreative genier - 0. Jeg vender Fabrikken ryggen skuffet, men i det minste stein. Når jeg annkommer Hausmania er det blitt villere og mørkere, noen av partyvarulvene har mutert til sin sanne form. Psytrancen dundrer avgårde og mennesker uten relasjoner tilbyr hverandre ketamin. Bakgården (sandkassa) er dandert med presenninger mot regn og innbydende hengekøyer, det var også en kjempeflott matbod som hadde massevis av forskjellig snadder å tilby dem som ønsket gastronomiske opplevelser. Etter noen timer med vanlig festivaloppførsel er festivalens første kveld overstått. Jeg våkner opp med en hodepine og en tørr munn, jeg ser ut av vinduet og jammen hadde ikke festivalledelsen rett! Det var regn.. Der og da var jeg hvertfall glad jeg ikke våknet på Langøyene. Kommer meg ned til Hausmania og der spilles det house til min store forskrekkelse, noe jeg egentlig ikke klarer å nyte så lenge siden jeg må forlate festivalen for å ta et bad grunnet den vonde hofta (grunnet den sinte unge mannen som ville ta ølen min på vaterland kvelden før). Når jeg vender tilbake til Hausmania er det igjen en grøt av lyder i et ganske høyt tempo. Folk danser regndans og virker storfornøyde med kveldens begivenheter, på tross av at Fabrikken ikke hadde noen Sommerøyafestival på hverken lørdag eller søndag. Kanskje var det labert salg av energidrikk eller utakknemlige hobbyjournalister som fikk dem til å trekke seg ut, men jeg ser for meg at det hadde noe med oppmøte fra publikum/penger å gjøre. Jeg drikker noen øl, fordyper meg i en av spesialvarene fra matboden: sjokoladeboller med ekstra krydder. Lydgrøten pulserer vilt, men jeg blir aldri helt revet med. På søndagen var det mest fest på ettermidagen, britiske Kaya project spiller noe etno-chillout (som sjangeren kanskje heter) det kulminerer med gyngende frikere, fargerike posebukser og regnvåte dreads Denne artikkelen er skrevet i siste liten, det er det jeg husker/opplevde. Avvik fra virkeligheten kan forekomme Jonatan Larsen Intervju med festival- Forventningene er skyhøye? som for gjester. sjef Anton Solberg Hva ønsket du å oppnå med sommerøya? Det var vel når jeg var ferdig med utdannelsen min, så er det jo klassisk det at man drar på en seiltur eller slapper av littegran og tar seg et friår. Så hadde jeg så gode minner fra Roskildefestivalen som jeg har vært på 10 år sammenhengende, så tenkte jeg at vi kunne lage en videreføring av det festivallivet her, i Oslo. Så passa det ganske tilfeldig med elektronisk musikk for det er ikke bare det jeg hører på. Har du oppnådd det du ønsket å åppnå? Nei, og det tror jeg at jeg aldri kommer til å gjøre heller. Det utvikler seg hele tiden. Nei er ikke så mye forventninger lenger, tar det skritt for skritt Hva var verst med Sommerøya 2012? Det var når avslag på sjenkebevilgning kom akkurat når vi åpnet dørene! Hva var det beste? Det var at Love & magic kom og gjorde sitt for å holde skuta oppe, fordi de gjorde det for musikken. Mitt inntrykk var at det var en veldig god spirit blandt deltakerne og kansje spesielt de frivillige, på tross av headlinere som avslo og ikkeno skjenkebevilgning. Tror det var mye frivillige, gjester og folk som sto bak festivalen som var drittlei, skuffa... det var et helvete. Det var like ille for de som var med på teamet Mitt minne er at det var veldig høy spirit, men kanskje jeg ikke så det samme som deg. Jeg tror de som koste seg, de koste seg. Hvordan kom du i kontakt med Extrema? Jeg inviterte dem på kaffe i november, også gikk vi en tur i skogen samme dag og siden da har vi drukket masse kaffe. Kommer det til å være på Langøyene i år uansett vær? Det gjør det, hvis det begynner å regne så tar vi med kjempeparasoller og sørger for at publikum er tørre I år blir det Solarfestival 2013, juli, et samarbeid mellom Extrema og Sommerøya. Det vil bli fokus på interaktiv kunst og god elektronisk musikk. Følg med på

19 # LIVSSPENN SELVLYSENDE Ordet menneske Si det høyt! Gang på gang som en besvergelse. Si ikke det, at magi ikke virker. Men ordet er nakent, det mangler en maske. Jeg kom ikke til verden for å henge fast i en skriftrull. Gjorde jeg vel? Jeg har et navn og det har du også. Tør du høre det høyt? Tør du henge etter halen fra gesimsen, skrikende, utspjåket,, med ansiktet symboltungt og fluoriserende? KJAERE, IDAG SELVREALISERER VI! Tror du livet ville vært lykkeligere i et palass hvor kjeruber vasker kroppene våre varme og velduftende? hvor evnukker og jomfruer kysser neglene våre og gliser? Jeg tviler Se deg rundt! Må vi ikke gripe sjansen hver eneste dag? Tror du livet ville vært kulere i rennesteinen? Ser du han som ligger der, hvordan han drømmer? NY VERDENSORDEN Aper som uskyldige arver jorden spiser de forlatte menneskehjernene REGISTRERT NERVEAKTIVITET De døde barna bør ikke plage meg. Jeg bør ikke beskrive dem som blodige beinrester etter datagribbenes måltid eller som flytende cellevev i søla med store stirrende øyne. Bare en gal mann tar på seg lidelse som ikke engang skriker. Bare levende barn gir ekte smerte fra seg. Datagribbene har funnet meg i arkivet. Nå spiser de av nervetrådene mine. Snart vil heller ikke jeg kjenne smerte. Gatelangs svever døde poeter Jeg nyter regnet som et lite barn Dine hellige sorte bryster gir løfter om LIV nedtegnet for evigheten i kjærtegn mot våt hud. SALONGEN Glemt er granatene, forgangne er galgene. Revolusjonsromantikk og knyttnever bare fjerne radiobølger. Jeg verken heiser eller brenner flagg idag. Den persiske dikteren kommer meg til unnsetning med sin flyvende fjærpenn. Jeg lar meg forføre. Jeg kjenner til et fristed. Borte er geværene, fordrevet de hatske blikkene. Sult og støvelhæler bare ord bak et forheng. Idag tørker jeg synden fra pannen. Den afrikanske elvegudinnen omfavner meg med sin fyldige kropp. Det skjer! Livet begynner med oss. Jeg legger meg til hvile, håret mitt mellom fingrene dine. Vi bare dyrker hverandres likefremme væremåte. Salongen har stil. trekker ut ledningene avskaffer fellesbevisstheten gjeninnfører kroppens tyranni Gudenes skumring som varslet i uminnelige tider av de viseste blant oss våre forfedre som ikke skilte mellom tunge og tale Et hårete familiemedlem graver hele hånda ned i grå masse flekker tenner digger øyeblikket GAL MANN Fordi jeg alltid jager etter voldsomheten i et fjell etter å elske med duften av sedertre etter galningen i meg selv fordi jeg alltid jager. Bevegelse: Å være oppmerksom på tingenes iboende ro. Jeg er kropp, jeg er meg i live! Snart ett med verden, snart to. Nåde er å se en mening i lengselens nådeløse klo. Gal og lykkelig, faktisk: Fordi jeg aldri klager!

20 20 1/13 Gyllenbrun mixture Tekst: ukjent (innsendt, formodentlig fra en sosialarbeider som hadde fått teksten av en bruker - hans skjebne er ukjent) ILLU: Lillit keogh Han var dårlig abstinent det kjentes ut som hundre tusen maur kravlet under hver jævla kvadratcentimeter hud. Det brant inni ham, spesielt i magen. Syreproduksjonen jobbet overtid, og siden det var flere timer siden han sist hadde spist, svidde det noe helt sinnsykt. Han følte at i magen hans var der et hull, akkurat som et puslespill der en brikke i midten manglet, og den brikken var heroin. Han smakte på ordet i det han kjente posen med dop nærmest tok fyr i handa hans. Det smakte godt H E R O I N. Det hadde ikke vært enkelt å skaffe de to hundre spenna posen kostet, men slik han følte det nå hadde han vært villig til å gå over lik for å få tak i, og det var nesten det han hadde gjort: Han hadde for n te gang satt behovet for penger til heroin foran alt annet, og dyttet mora, truet henne med bank, helt til han til slutt visste at hun gråtende ville løpe ut på kjøkkenet, åpne veska og pirke to hundre kroner ut av lommeboka. Og det var akkurat det som hadde skjedd. Han visste at han kom til å kjenne på dårlig samvittighet før eller siden, men for ham nå var det før som gjaldt, siden fikk komme når det passet. Heroinet var ordna, nå var det å finne et egnet sted til å injisere som gjaldt, og som det vanedyret han var, valgte han å snike seg inn på toalettet i det lokale kjøpesenteret for å sette den etterlengtede smellen. Han kikket konstant ned i gulvet på hele veien inn døra, opp to rulletrapper, der han forresten hadde lyst til å drepe to unge jenter som sto foran ham - kunne de for svarte faen ikke gå i rulletrappa som om det var en trapp, og ikke bare stå der som to knulledukker, helt i ro, og vente på at de skulle bli transportert ned før han svett i handa trakk ned dørhåndtaket til toalettdøra og smatt inn. Han reiv først opp armen, før han i noe som nesten kunne se ut som en voldtekt, rev av plasten utenpå aluminiumsfolien heroinet var pakket inn i. Så rotet han rundt i lomma etter utstyret ei 2 milliliters pumpe, en 16 millimeters, brunrød kanyle og et gammelt falmet vaselinbokslokk, som var sotet på undersiden. Han helte oppi det brune, for ham, magiske pulveret før han på ny stakk handa i den andre lomma og lirket frem en sammenrulla pose med sitronsyre uten den ble det ingen injeksjon og blandet det sammen med vannet han på forhånd hadde trukket opp av Imsdal-flaska. Rørte rundt et par ganger. Han kunne høre det var andre mennesker inne på toalettet, og av erfaring visste han at det gjaldt å være på vakt det hadde i så fall ikke vært første gangen han hadde blitt ferska av de forpulte Securitasvaktene, blitt fratatt det hellige pulveret og blitt sendt ut på en ny jakt. Han hostet et stramt, bestemt herk for å kamuflere lyden lighteren hans gjorde idet han tente den for å koke sammen pulverblandingen. FAEN!, sukket han rolig, men allikevel høyt nok til at det kunne ha blitt merket av mennesker utenfor han angret, men gjort var gjort. Lighteren hadde slukket, flammen fikk ikke nok gass. Han måtte justere flammenivået, lire av seg et nytt synkront hosteherk idet han for andre gang, nøye avmålt plasserte lighteren under vaselinboksen og tente den. Svetten rant. Stikkingen i magen hadde riktignok avtatt litt i styrke, ettersom han nå hadde legitime grunner for se et lite lys i tunnellen han hadde jo fått ordna heroinet nå var det bare et spørsmål om tid før den ubehagelige følelsen fullstendig ville gi slipp, om så bare for et par-tre timer for da begynte det hele på nytt. Som en karusell i helvete, som aldri stoppet, den begynte i stedet på en ny runde i det sekundet den forrige var over. På nytt, og så på nytt igjen, igjen og igjen Det begynte å hoppe små dråper ut av boksen, pulverblandingen hadde begynt å koke. Nå var det på tide å putte en bit av filteret til en sigarett opp i blandingen. Den sank umiddelbart ned i bunn av blandingen, samtidig som den ble gjennomtrukket av brunfarge den vakreste brunnyansen han visste. Brunt gull var det, i hvert fall for ham nå! Etter å ha lagt vaselinlokket med den gyllenbrune væske i oppå toalettlokket han hadde holdt på å miste den, for den var varm etter oppkoket stakk han sprøyta dypt ned i sigarettfilterbiten og trakk væsken opp. Han kjente det varmet mer og mer i magen, eller rettere sagt, det føltes mindre og mindre kaldt ut, for hver milliliterstrek som sakte, men sikkert farget sprøyta gulbrun. Han nærmest ristet av forventning nå skjedde det snart. Han satte på kanylen, puttet sprøyta i munnen og rev opp skjorteermet, tok sprøyta ut av munnen og knipset i den med fingeren på den ene hånda, mens han holdt den fast i den andre. Og var det opp til ham: La det skje på ny, på ny og atter på ny. Så klappet han hardt i albueleddet med åpen hånd, så en lillablå blodåre tittet frem, og stakk nåla kort og kontant inni. Dro sprøytestempelet tilbake og så den gyllenbrune miksturen bli blandet med blodrødt blod før han i en rask, enkel bevegelse begynte å sprøte miksturen inn i kroppen. Åhhh. Åhhh, stønnet han lavmælt idet den gylne blandingen sakte, men sikkert, sekund for sekund, ble forvandlet til 100% ren eufori glede og gjennomsyret hver krik og krok i hele kroppen. Nå gav han blankt faen i om noen hørte ham. Nå måtte de bare komme og plage ham om de ville, for nå var han i mål. Kulden inni ham ble på et øyeblikk forvandler til den morligste, skjønne varme han føltes som han var født på ny. Fyyy faaen!!! så satans deilig, ikke sukket, men på grensen til ropte han til seg selv, idet han proklamerte til seg selv at nå var han i mål. Alle maurene som tidligere hadde kravlet under huden hans, virket nå å ha gått i hi, og var blitt til sommerfugler frihetens sommerfugler som sensitivt og kjærlig kilte ham helt inn i sjela. Han var godt kjent med denne følelsen, men det rare var at hver gang virket det som om det skjedde for første gang. Og var det opp til ham: La det skje på ny, på ny og atter på ny. Euforien gikk over i en søt, søvnig affære, der det føltes som om han falt gjennom en luft av silke, før han landet på titusener av lag med fløyel. Etter han hadde landet, lå han på ryggen og så opp. Himmelen åpnet seg for ham, Gud viste sitt ansikt og sa velkommen, mitt barn. Du er i himmelen nå! Han hadde sluttet å puste.. Lukke opp døra! Lukke opp. Ingen svarte, og det måtte hentes en ansatt på senteret, og idet døra gikk opp: Nei, faen, det er av dederre igjen. En utslitt narkoman. Ja, ja. Sånn kan det gå, i hvert fall for sånne mennesker.

21 #194 21

22 22 1/13 Jason sier: Jeg begynte å selge Gateavisa i 2005, og har siden da solgt nye og gamle utgaver, samt av mine egne album. Det er dette jeg lever av, mitt frie yrke som jeg kan gjøre når jeg vil. Når jeg svinser slik rundt i byen som en fri sjel, deler jeg av min kjærlighet, og bryr meg ikke om folk kaller meg gærning. Politiet har kommet opp til meg sikkert 100 ganger, men siden de er skolerte høflige har jeg aldri hatt problemer med dem. Jeg er alltid vennlig med dem. I det siste har de gått lei og sluttet å legge seg borti meg. Nå er jeg fredet og kan danse hvor jeg vil, på trikken, på toget, hvor som helst. Politisjefen har blitt en fan og spør meg: Jason, hvordan kan du være en så flott fyr? Du re eksepsjonell! En gang jeg var pengelens og måtte snike på Colorline tilbake til Oslo fra Tyskland, ville kapteinen nekte meg å gå i land, men Oslo-politiet satte ham på plass: La Jason slippe inn, han hører til her i Oslo. Det er klart jeg er for frihet, selvstendighet og anarki, men er ikke anarkist, for jeg ser jo at også vi gærninger trenger øvrigheta for å overleve. (Dette må man være litt intelligent for å skjønne). Man må ha guts for å kunne uttrykke seg selv. Folk kan kalle deg gal, selv om du som jeg er supernormal. (Latter) Men en eksepsjonell supernormal, som ikke blir sperret inne av samfunnet,. En heldig kuk er jeg. Som en sommerfugl flyr Jason fra pike til pike, fra London til Stockholm, Oslo og Amsterdam. Butterfly Omslag: Benedicte Rasch (se Hoop Dance-artikkelen) Den nye filmen om Gateavisas superselger Jason Paradisa PÅ KINO! Cinemateket 13. april (kl 19), eller kjøp på gata! (Pris: Spør Jason) Nevroteologi Det finnes som kjent mye visdom i Bibelen. Og det var Jesus fra Nasaret som sa at ingen kan arve Guds rike uten at vi tar i mot det som et lite brn. Og han sa også at barn hører Guds rike til. Det er Vår Herre sjøl som vil fortelle oss at vi, iallfall til en viss grad, burde leve som barn. Og vi finner også denne tanken om at vi burde være mer som barn også andre steder i Den Hellige skrift. Nå visste selvsagt også de gamle patriarker at om vi lever som barn i ett og alt, kunne vi ikke overleve. Det er enkel logikk. Derfor må det ha vært noe annet de har ment, nemlig dette at våre samfunn trenger en hel del egenskaper som er typiske nettopp for barn. I følge professor og hjerneforsker Matti Bergstrøm fra Finland, kan vi oversette ovenstående visdom til nevrofysiologisk språk, det vil si at vi får en slags nevroteologi. Denne teologi forteller oss at vi som voksne ikke lenger har noe vi hadde som barn, vi har mistet noe vi som barn eide i vår hjerne og i vår atferd som barn. Barns atferd er ikke fullstendig basert på hukommelsesprosedyrer av voksen type. Derfor er barn mer spontane og lystrer ikke gjerne regler og restriksjoner uten videre. En vet, i følge Bergstrøm, at barnas hukommelsesfunksjoner ikke er bundet av faktahukommelse, (som datamaskiner f eks). men er formbare, slik at barna husker den mest fordelaktige versjonen av noe som har hendt. Verdien av det som har skjedd, forandrer seg hele tiden ( verdihukommelse ). Og på denne måten er barnas jeg fritt for regler. Og barns liv er ikke bundet av sanseobservasjoner, men ledes av hjernens mulighetsforråd som uttrykker seg gjennom fantasi og lek. Vi vet jo dessverre hvordan det går med fantasien senere i livet. Sansedata er i seg selv bærere av både mulighetet såvel som verdier. Og barna gjør til enhver tid det de tror er bra og rett. De lar seg ikke ledes av hva de ser eller tvinges til. Noe vi voksne tilsynelatende aldri har forstått er at tro er viktigere enn loven. Dette skjønner barn intuitivt. Og det er velkjent for Bibelens forfattere. Om man, i følge Bergstrøm, anser at lov r e p r e s e n t e r e r orden, og dermed informasjon, forstår vi også at den del av hjernen, det vil si de sentra som er spesialisert for lovbunden informasjon, ennå ikke er fullt utviklet hos barn. Barnets hjerne kan følgelig ikke stole på dette med lov. men må stole på andre funkssonskategorier i hjernen. Det er denne evnen vi kan betegne som tro. Den er faktisk en funksjon i hjernen, men sjelden sett hos voksne! På enkelt vis kan man faktisk hevde at når vår hjerne stoler mer på indre ressurser, er det tro, og når den stoler mer på den ytre verdens ressurser, er det observasjon. I observasjonen er hjernen bundet av det ytre miljøets lovbundetheter, det være seg naturlover såvel som naturlover. I troens verden er hjernen fri fra disse lover og lystrer bare den indre dynamikken som ovenfor skissert. Og en fullvoksen hjerne trenger faktisk begge deler! Og når barnas hjerne nesten utelukkende er behersket av de dypere deler, er følgelig barnas indre verden tid og romløs og en guddommelig verden. D e n n e verden er mystisk og full av muligheter, helt fri for den voksne og realistiske virkelighet og falske verdensbilde. Barns verdensbilde er fritt for tid og rom, evig og uten grenser og voksne Berlinmurer. Barnas såkalte tro, ja, kall det gjerne barnetro, og hvem husker vel ikke den gamle sangen til Lapplisa om Barnatro?, er i virkeligheten nevrofysiologisk definert som en observasjon hvor den subjektive fornemmelsen er fri for den ytre sanseretningen, det vil si den ytre verden, i følge forsker Bergstrøm- Det er dette verdensbilde, basert på tro, vi savner i den såkalt voksne verden, og som vi må tilbake til for å komplettere vårt fysiske bilde. Dette var innlysende og logisk viten for de gamle tiders vismenn. Og her er det såvisst ikke bare tale om religion, men om hele samfunnet og dets struktur, vi må i vårt sosiale liv igjen utvikle og ta i bruk menneskets indre ressurser. På den måten kan vi bruke samfunnsutviklingen med barnas verdensbile, et bilde som er langt mer utviklet enn vårt smale, såkalte fysiske syn. Og på denne måten øker vi også samfunnets verdikapasitet og etiske bevisthet ved at hjerner som har mulighetsressurser av uante muligheter får styre mer av våre voksenliv. Vi må begynne et sted, og det er naturlig å begynne i skolene. Vi må få en verditeologi-pedagogikk. Vi må omforme skolene fra slavevirksomhet til de frigjorte barnas likeverdige utvikling med oss såkalt fullvoksne. Så får vi siden se til å omforme hele samfunnsstrukturen slik at barn også får direkte adkomst til maktstrukturer med full bestemmelsesrett. Dette er radikalisme i ordets rette forstand. Og alt dette følger av logiske og enkle hjernefakta, og dette med å leve med våre hjerner. Arnstein Vada

23 #194 23

24 24 1/13 Inn i hampen historien om en mangfoldig urt av Jan Bojer Vindheim m/forord av prof. Nils Christie Inn i hampen historien om en mangfoldig urt tar på en spennende og rikt illustrert måte for seg kulturhistorien til hampeplanten, en av våre eldste og mest allsidige kulturplante men også mest omstridte og underkjente. I bokas siste del drøftes på en nykter måte skadevirkninger av både hasjbruk og narkotika politikk. Inn i hampen er obligatorisk lesing for den som vil være informert om framtidas råvare leverandør til alt fra klær, brensel, bygningsmateriale og papir, til mat, medisin og kosmetikk og for alle som vil ha fakta om rusmidler som hasj, marihuana, bhang og ganja. Få eksemplarer igjen! Kun kr. 200, Jan Bojer Vindheim har gitt ut en rekke diktsamlinger og boka Vestens Mysterier. Han var med å starte Gateavisa i 1970 og har i nyere tid jobbet med byøkologi, bl.a. som representant for De Grønne i bystyret i Trondheim. Hvor kan jeg få tak i Gateavisa? Gateavisa selges i Narvesen/Mix-kiosker og på Ark Bokhandel over hele landet. Dessverre er det ikke alltid det lokale utsalget er framsynt nok til å ha avvikernes organ på hylla. Dersom du henger deg på betjeningen bestiller de nok likevel blekka for deg. Gi aldri opp! Spør gjerne etter Gateavisa hver gang du er inne på Narvesen, Ark eller et lokalt bibliotek hvor som helst i landet. Slik er du med på å spre vårt glade budskap til nye krinker og kroker av tilværelsen, og blir med det en fødselshjelper for anarkiet i Noreg. Gateavisa selges også fast følgende steder i Oslo: Tronsmo Scorpius Shangri-La Akademika (Blindern) Comix (St. Hanshaugen) Humla (Hausmania) Hjelmsgate 3 Samt på Ivar Matlaus Bokkafé i Trondheim. Velbekommen! Alle som er tvangssendt til kost og losji på statens regning, får tilsendt Gateavisa gratis. Godt å få litt bevisst hets utvidelse i en trang celle eller et trist galehus Send oss et brev eller en epost med soningsadresse og hvor lenge du må sitte der. Utleieannonse: BO PÅ LANDET NÆR BYEN? Hus: 2 x 90 m 2-4 sov, 3 stuer, 2 bad, stort kj. - Pris ca ,-/mnd Leil: 1. etg, 75 m2-3 rom + bad, stort kj. m/peis (!) - Pris ca ,-/mnd Den verneverdige gården ligger flott til på en haug, 360 utsikt, nær skog, midtveis Kløfta/Jessheim, 1/2 t fra Oslo S. Bli med å leve et hyggelig liv på gård! Tlf: Kris :-) Ullern2040@yahoo.no Abonnement på Gateavisa Tidligere utgaver evig aktuelle! Bøker og Gateplata

25

26

27

28

29

30

31

32