La naturen leve! Faktaark nr. 3: Om vindkraftens påståtte miljøvennlighet, herunder om CO2- reduksjon

Transkript

1 La naturen leve! Faktaark nr. 3: Om vindkraftens påståtte miljøvennlighet, herunder om CO2- reduksjon Oppdatert 27. juni 2014 Det ser ut til å være en politisk etablert sannhet, støttet av flere av miljøvernorganisasjonene, at norsk, landbasert vindkraft både er en miljøvennlig kraftkilde og vil bidra til reduserte CO2- utslipp. Derfor er den ønskelig på tross av enkelte ulemper. Både Natur og Ungdom og Bellona mener dette. Å hevde noe annet har lenge vært politisk ukorrekt og er det fortsatt, selv om stadig flere innser at virkeligheten ikke er slik vi er blitt fortalt. Det er selvsagt riktig at vindkraft er miljøvennlig, i den forstand at en ferdig installert vindturbin i drift ikke forurenser. Det samme gjelder vannkraft. Men i et større perspektiv er det høyst diskutabelt om vindkraft er miljøvennlig. Og det er neppe heller slik at norsk vindkraft vil bidra til reduksjon i CO-utslippene i Europa. Disse spørsmålene, og flere andre, drøfter vi nedenfor. Er norsk vindkraft miljøvennlig? Om turbinene Generatoren i en vindturbin kan inneholde opptil to tonn med et metall som heter neodym. Dette metallet tilhører en mineralgruppe som kalles Rare Earth Elements, forkortet REE. Neodym utvinnes hovedsakelig i Kina, nær byen Baotou i indre Mongolia. Produksjonsprosessen medfører enorme miljøødeleggelser som setter de fleste andre vi kjenner, i skyggen. Baotous omland var tidligere jordbruksland men er i dag en innsjø med boblende, giftig og radioaktivt avfall fra neodymiumfabrikasjonen. Syv millioner tonn nytt avfall kommer hvert år. Siden regionen har ca. 90 % av verdens kjente reserver av REE, og i særdeleshet neodym, bidrar produksjonen av vindturbiner til at regionen er, og vil forbli, et av klodens mest forurensede områder.

2 Figur 1 Denne sjøen av industriavfall forgifter kinesiske bønder, deres barn og deres landområder. Giftsjøen er et produkt av vår streben etter såkalt grønn energi. Les mer her: Britains-clean-green-wind-power-experiment-Pollution-disastrous-scale.html Kan du huske å ha sett dette omtalt i konsesjonssøknadene eller i utbyggernes presentasjoner - eller problematisert av miljøvernorganisasjonene? Hvor store veksler skal vi som kaller oss miljøbevisste i vest trekke på befolkningen i øst for å få god miljøsamvittighet med vår «rene» energi? Om vindkraftanlegget Vindkraft produseres av turbiner som plasseres rundt om på de høyeste punktene i et valgt område. Turbinenes størrelse og høyde varierer med deres ytelse. En turbin på 3 MW er ganske vanlig og er gjerne mellom 140 og 175 m høy fra bakken til toppen av turbinbladene. Størrelsen på turbinene er stadig økende og det er nå planer for vindkraftverk med turbiner på 5 MW og en totalhøyde på 225 m. Produksjonen av turbiner skjer i utlandet. De transporteres hit på båt og vei og denne transporten er energikrevende, særlig siden mye av utstyret produseres i Kina. Så skal det bygges veier: Dels må eksisterende veinett fra kai og opp til utbyggingsområdet utbedres på grunn av turbinenes dimensjoner. Dels må det bygges helt nye veier i selve planområdet, se nærmere nedenfor. Konsesjonssøkerne hevder at miljøregnskapet pr. turbin går i balanse etter ca. 3 måneders drift men dette er sterkt omdiskutert påstand. Ikke minst fordi det er en definisjonssak hva som legges inn i dette regnskapet. Og allerede i dag representerer utslitte turbinvinger et uløst miljøproblem. De er laget av glassfiber og kan ikke resirkuleres. F. eks. har man i Danmark foreløpig valgt å bygge lagre for

3 kasserte vindturbinvinger. Figur 2 Spesialtransport er nødvendig. Bildet viser transport av én m lang rotorvinge - og de kan ikke deles. I et miljø- og naturperspektiv er veinettet et av hovedproblemene. For å plassere turbinene i terrenget må det bygges nye veier fram til hver eneste turbin. Fordi dette er spesialtransporter med svært lange og tunge laster (se fig. 2), må anleggsveiene bygges etter tilnærmet riksveistandard når det gjelder svinger, vektbelastning osv. Tilførselsveiene kobles til nærmeste offentlige vei og siden vindindustriområdene ofte legges i urørte naturområder, betyr dette at det må bygges flere titalls kilometer vei pr. anleggsområde. Disse veiene må dimensjoneres for kjempemessige trailere og får en totalbredde på fra m når en regner med veiskuldre på begge sider. I tillegg er store fjellskjæringer og veifyllinger nødvendig. Veiene må brøytes om vinteren på grunn av behovet for ettersyn og vedlikehold/reparasjoner. Den frie naturen raseres og ferdselen hindres. Et mangfoldig friluftsliv og gode naturopplevelser ødelegges eller reduseres kraftig i hele det området vindturbinene beslaglegger. Om arealbruken Vindkraft er den mest arealforbrukende energiformen som finnes. De planlagte vindindustrianleggene vil, om alle blir realisert, omfatte tusenvis av kvadratkilometer over hele landet. Fordi det gjerne blåser mest på heier og topper, vil turbinene bli plassert der, og bli synlige over store avstander. De står med varierende tetthet, avhengig av terreng og vindforhold. Et eksempel: I Tonstad vindpark alene (Sirdal/Kvinesdal kommuner) planlegges ca. 60 turbiner over nesten 30 km2. Som nevnt vil de alle være bundet sammen av et omfattende veinett; ca. 50 kilometer vei med veibredde m. Det er påfallende at de illustrasjonene

4 konsesjonssøkerne benytter, viser vindturbiner som nærmest gror organisk opp av landskapet uten at slike veianlegg overhodet synes! Ved avvikling av anlegget er det akseptert fra myndighetene at både veier og turbinfundamenter blir liggende igjen. Figur 3 Vindkraftutbygging forvandler landskapet fra urørt natur til industriområder. Dessuten: Vindparkene som er planlagt ligger svært spredt og krever betydelige investeringer i overføringslinjer for å kunne frakte kraften fram til markedet. Dette medfører svære miljøødeleggelser som ikke kan forsvares med kraftprisen og de eventuelle inntekter anlegget måtte gi til utbygger. Denne kraften medfører også destabiliserende faktorer i kraftsystemet som krever investeringer i teknologi som kan avhjelpe dem. I et miljøperspektiv kan man ikke bare se på de økonomiske kostnadene ved selve anlegget, man må ta med alle de kostnader prosjektet medfører. Tap av friluftsliv og naturverdier må selvsagt være med i regnestykket. Om den visuelle virkningen: Et vindkraftanleggs estetikk vil det være delte meninger om. Noen lar seg imponere over størrelsen, noen beundrer de elegante konstruksjonene. De enorme rotorene ser forførerisk bedagelige ut på utbyggernes bilder, der de stille strekker seg mot horisonten. I virkeligheten, når et titalls turbiner rotorer uansett hvor du retter blikket, vil mange oppleve det som visuelt stressende. Eventuell beundring går over i en følelse av at en kan ikke komme unna, de er der hele tiden og dominerer hele synsbildet. Dessuten støyer de. Samvirkning mellom lyd og bevegelse forsterker den negative opplevelsen. Mennesker oppsøker naturen for å få naturopplevelser og stillhet. Det er hovedmålet, enten vi er vandrere i egen natur eller turister. I Skottland har man kartlagt dette og funnet at turister unngår områder med vindkraftanlegg. En undersøkelse foretatt av The Mountaineering Council i

5 Skottland i 2014 sier dette veldig klart; turister ønsker ikke å bruke tid og penger i landskap med vindindustrianlegg. Skyggekast og lysblink For dem som oppholder seg i nærheten av vindturbinene vil også skyggekast og lysblink være til stor sjenanse. I mørket skal vindturbinene merkes med kraftige blinkende lys. Røde lys for master under 150 m og hvitt lys for dem over. Lyset skal være høyintensitetslys på opptil candela hvitt, blinkende lys. Anbefalt rytme er blink i minuttet. For dem som ikke har opplevd områder med mange vindturbiner kan den discoeffekten de lager være en sjokkartet opplevelse. Den danske Verditapsordningen reflekterer dette ved at det har blitt utbetalt relativt store beløp til naboer som har blitt utsatt for skyggekast og lysblink Om støy Støy og vindturbiner er en vanskelig materie, fordi det er store sprik mellom det fagfolk kaller plagsom støy, målt i desibel dba, og det mange opplever som plagsom støy. Dette spriket blir mer og mer fremtredende etterhvert som flere vindkraftanlegg settes i drift. Turbinstøy nær bolighus og fritidshus er en helt reell trussel mot folks helse og trivsel. Dessuten snakker vi ikke bare om støy for folk i bolig- og hytteområder, men også om den turbinstøyen vi som friluftsmennesker vil oppleve på vandringer i fri natur. Et underkjent problem er den lavfrekvente støy, altså lyd i et lavere frekvensområde og med lengre bølgelengde. Denne måles i desibel DbC og kan for enkelthets skyld sammenlignes med støyen fra en basshøyttaler. Altså ikke høy lyd i vanlig forstand, men en during som bærer lengre og kan oppleves som meget plagsom. Plagene oppstår utenfor de støysonene utbyggere hittil har operert med, noe som indikerer at vi her står overfor et for dårlig undersøkt og lite påaktet fenomen. Dagens norske regelverk og grenseverdier reflekterer ikke ny forskning og kunnskap om støy og de dramatiske konsekvensene for omkringboende. Særlig gjelder dette den lavfrekvente støyen. Norwea og utbyggerne vet dette, men de dekker seg bak NVEs utdaterte støykrav som ikke er tilpasset den formen for industristøy som vindkraftindustrien representerer. Det er ikke mindre enn en skandale at disse kravene ikke er revidert noe stadig flere nordmenn gjennom dyrekjøpt erfaring nå lærer «the hard way». Det er sterkt å beklage at verken myndighetene, herunder NVE, eller utbyggere tar støyproblemene på alvor. I denne forbindelse er det gledelig at kommunestyret i Lista i juni 2014 påla utbyggeren av Lista vindkraftverk å kartlegge de helsemessige konsekvensene av turbinstøyen: farsundsavis_print Om uhindret ferdsel: I konsesjonssøknadene beskrives gjerne virkningene for ferdsel i utbyggingsområdet som begrenset (Eks. Havgul, Tonstad Vindpark s. 80). Dessuten fremheves den positive betydningen for lokalbefolkningen, som får lettere tilgang til sine utmarksområder (samme, s. 79). Imidlertid: Alle som dyrker friluftsliv vet at veier i skog og utmark ikke akkurat er noen

6 mangelvare. Det som også er helt klart er at de arealene som er definert som inngrepsfri natur (INON) blir stadig mindre. Sannheten er at friluftsområder uten tekniske inngrep er blitt et knapphetsgode. Bedre blir det ikke av det faktum at vindindustrien i Norge, hvis alle omsøkte prosjekter blir bygget ut, står for de mest arealkrevende naturinngrep noensinne. I hittil uberørte naturområder som blir utbygget med et titalls digre, støyende turbiner som er knyttet sammen med milevis av brede grusveier, vil åpenbart både naturmangfold, ferdsel og naturglede bli vesentlig redusert. Det vil bli etablert store sikkerhetssoner (se nedenfor under avsnittet om iskast) rundt hver turbin. Dette begrenser i seg selv den fri ferdsel. Verre vil det være å måtte forsere veigrøfter og grusveier som samlet strekker seg over flerfoldige kvadratkilometer. At veiene brøytes for å sikre fremkommelighet for servicebiler gjør inngrepene enda mer følbare i områder som er mye brukt til vinteraktiviteter. Iskast På turbinblader vil det vinterstid dannes islag. Graden av nedising er avhengig av klimaparametere som temperatur, skyvanninnhold, vindhastighet, solinnstråling og refleksjon. Ising på vindturbiner vil være en utfordring for vindkraft i hele Nord-Europa. Spesielt utsatt er vindturbiner som er plassert i stor høyde over havnivået, hvor det ofte forekommer en kombinasjon av fuktig luft og lave temperaturer. Ising på turbinbladene vil gi en lavere utnyttelsesgrad av vindenergien og dermed bidra til produksjonstap. Ising på bladene vil også bidra til større slitasje på gir, generator og på bladenes aerodynamiske egenskaper. Iskast fra rotorblad eller fallende is fra turbinhuset utgjør selvsagt en risiko for dem som ferdes i området vinterstid, både dyr og mennesker. Turbinfabrikanten Vestas angir 400 meters sikkerhetssone for sine store turbiner men det er rapportert iskast opptil 500 meter fra turbinene. Om naturmangfold og tap av INON: Naturmangfoldlovens formål er å sikre bærekraftig bruk og vern av naturen. Plan- og bygningsloven er i andre utbyggingssaker et viktig verktøy i arealforvaltningen, men dessverre er viktige deler av denne loven satt ut av spill ved energiutbygginger. Da er det Energiloven som overtar og dette medfører at kommune og Fylkesmannen fratas sitt viktigste verktøy for å hindre negative naturinngrep. Den oppgaven blir da overtatt av NVE. Hittil har naturmangfold definitivt ikke vært blant de tyngste hensynene når NVE vurderer konsesjoner. Dette er meget urovekkende fordi en av de største truslene mot natur- og artsmangfold vi står overfor i dag er nedbygging og fragmentering av dyr og planters leveområder. I et større klimaperspektiv forsterkes denne trusselen. Ved klimaendringer må arter kunne vandre fritt til nye områder for å etablere seg på nytt der. Da er fri natur og INON (= Inngrepsfrie Naturområder) en særdeles viktig nøkkel som kan hjelpe oss til å sikre ulike arters overlevelse

7 også gjennom fremtidige skiftninger i klimaet. INON blir dermed et verktøy for å forhindre inngrep i våre siste villmarksområder. Det er vel derfor INON oppfattes av vindkraftindustrien og dens medspillere som et hinder. Trolig er dette en viktig grunn til at den sittende regjeringen (regjeringens politiske plattform pkt. 13 samt uttalelser av klima- og miljøvernministeren) ønsker å avvikle «inngrepsfrie naturområder» (INON) som verktøy i arealpolitikken. Om faunaen: Truslene mot fugl og flaggermus er stadig økende og svært mange arter har hatt en alarmerende bestandsnedgang. Spesielt er det arter som er knyttet til sjø og hav samt fjell og jordbrukslandskap som sliter. Et eksempel på en sjøfuglart i dramatisk tilbakegang er lomvi som i flere hekkekolonier hatt en nedgang på opptil 99%. Men også i innlandet har fuglebestandene gått tilbake. Mange har nok merket seg at arter som før var svært vanlige, som f.eks. sanglerke og stær, har havnet på den norske rødlista. En rapport fra 2013 fra Norsk institutt for naturforsking (NINA) viser at fuglebestanden i fjellet har vist kraftig tilbakegang. For de overvåkede artene var nedgangen i perioden gjennomsnittlig 30 prosent. At vindturbiner representerer en fare for store arter som havørn osv. er godt kjent, men ikke at de også dreper mange mindre arter, herunder flaggermus. De mest alarmerende tallene vi kjenner kommer fra Spania. SEO/Birdlife anslår at mellom 6 og 18 millioner fugl og flaggermus blir drept av turbiner hvert år bare i Spania! Vi hevder ikke at vindindustrien er den eneste årsaken til bestandsnedgangen for fugl og flaggermus, spesielt ikke for sjøfuglene hvor det er velkjent at det er tilgangen på mat som er hovedproblemet. Men for fuglebestandene på land er det liten tvil om at vindindustrien er en del av problemet. Hvor stor del er det forsket for lite på. Med den sterke medvinden som vindindustrien seiler i dag kan det være vanskelig å få fram kritiske data. Naturmangfoldloven sier i kapittel 2, 10 følgende: En påvirkning av et økosystem skal vurderes ut fra den samlede belastning som økosystemet er eller vil bli utsatt for. Det er liten tvil om at samlet belastning for fugl og flaggermus tilsier at nye trusler, som f.eks. vindindustriprosjekter, ikke bør innføres.

8 Figur 4 Flaggermus er spesielt utsatt, både fordi de dør av trykkbølgen rundt rotorbladet og fordi de bare får 1-2 unger i året. Reduserer norsk vindkraft Europas CO 2 - utslipp? Det har etter hvert gått opp for mange at svaret på dette er enkelt, men ubehagelig: Nei! Årsakene er sammensatte og krever evne til helhetstenkning. Vi begynner med Tyskland: Det har i det siste blitt klart at ikke engang den samlede satsingen på sol- og vindenergi i Tyskland (die Energiewende) har redusert CO 2 utslippet i Tyskland med ett eneste gram. Det har flere årsaker. Den viktigste er kanskje at energien fra sol og vind ikke kan lagres. Den er «ferskvare». Når det ikke blåser, eller solen ikke skinner, leverer ikke disse anleggene strøm. Dermed trengs alternative kraftkilder for at markedet skal ha en sikker og stabil kraftforsyning. Slik kraft kalles balansekraft. Og her ligger det viktigste tekniske og økonomiske hinderet for omstilling til fornybar kraft: I Tyskland (og de aller fleste av verdens land) kommer balansekraften fra fossile kilder, dessverre i praksis kull. Den burde i en overgangsperiode kommet fra gass - men innføring av mengder av sterkt subsidiert fornybar kraft på markedet har ført til så stor reduksjon i strømprisen at gasskraft blir for dyrt. Dermed er det i praksis bare kullkraften som kan levere billig nok strøm som balansekraft. Kullkraftverkene kan ikke bare stoppes og startes uten videre, de må holdes gående for på et øyeblikks varsel å kunne levere strøm når det ikke blåser. Kull er blitt svært billig og kullkraft har fått et kraftig oppsving. Det bygges stadig nye kullkraftverk i Tyskland (og andre steder). Det er grunnen til at både kullforbruk og CO2-utslipp øker i Tyskland. Den største fornybarutfordringen i dag er altså ikke selve produksjonen av fornybar energi, men lagringen av den og dens manglende evne til sikker levering.

9 En annen viktig årsak til at die Energiewende sliter, er selve kvotemarkedet. Når en fornybar kraftkilde blir startet opp så frigjøres det CO2 kvoter. Disse kvotene sendes dermed ut på markedet og har medført at kvotene i dag er så billige at det rimeligste for bedriftene blir å forurense som før og heller kjøpe CO2-kvoter. Hva så med norsk vindkraft og dens mulige bidrag til CO2-reduksjon? For å forstå hvorfor norsk vindkraft og vannkraft aldri kan bli noe effektivt klimatiltak i Europa, må vi ta utgangspunkt i noen enkle fakta. Den norske produksjonen av kraft er i all hovedsak vannkraftbasert og fornybar. Den varierer mellom 130 og 145 TWh pr. år. Gjennomsnittlig overskudd har de siste 15 årene vært ca. 4 TWh, med et par netto-eksporttopper, f. eks. i 2012 på 18 TWh. Av vår samlede kraftproduksjon utgjør vindkraft pr. i dag ca. 1.9 TWh og politikernes mål er at den skal opp i ca. 7-8 TWh i Det målet vil ikke bli nådd med dagens priser på strøm og kvoter. Mot 2020 legges det opp til at fornybar energiproduksjon i Norge vil øke med ca. 14 TWh, bl. a. stimulert av el-sertifikatene. Økningen skal komme først og fremst fra vann- og vindkraft. Forskere påpeker imidlertid at Norge mot 2030 vil vi gå med et relativt stort kraftoverskudd, TWh, selv med minimalt innslag av vindkraft. (Professor Kjell Bendiksen, UiO, februar 2014, «Det norske energisystemet mot 2030». Se rapporten på LNLs hjemmeside). Dette er et stort overskudd i norsk sammenheng, men lite sammenlignet med Europas samlede elproduksjon som nå er nærmere 3500 TWh i året, av dette ca. 15 % fra fornybare kilder. Til sammenligning ventes Europas utbygging av fornybar energi innen EU å øke med over 500 TWh i det samme tidsrommet, av dette 300 TWh fra vindkraft, 50 TWh fra sol og 50 TWh fra vannkraft. Fram mot 2020 skal fornybar andelen av totalt energiforbruk i EU økes til over 20%, for strømproduksjon til 34%. Det ventes også sterk utbygging videre, med visjoner om et 100% fornybart Europa fram mot Norsk, ustabil vindkraft kan isolert sett ikke bidra med noe som helst i et slikt marked. Derfor er tanken om «grønt batteri» dukket opp: Norsk vindkraft kan medvirke til at våre vannkraftmagasiner ikke tappes så mye som de ellers ville blitt. Dermed kan magasinene forsyne europeiske land med fornybar energi. Professor Bendiksen drøfter dette i sin nevnte rapport og kaller det en besnærende, men urealistisk tanke (rapporten s. 25). Tankevekkende er dessuten dette: Hvis vi eksporterer hele Norges mulige kraftoverskudd så vil det altså utgjøre noen promille av Europas kraftbehov. Selv små bidrag er viktige, men å snakke om at Norge skal være Europas grønne batteri vitner om svak realitetsorientering. Direktør Torstein Arne Bye, Avdeling for Økonomi, energi og miljøstatistikk i Statistisk sentralbyrå og professor Michael Hoel ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo, har drøftet krafteksport og utslippsreduksjoner i en artikkel fra 2009: Mange synes å tro at en slik økt eksport vil erstatte kullbasert kraftproduksjon i Danmark og andre nordeuropeiske land. Det europeiske kraftmarkedet er imidlertid regulert gjennom EUs kvotemarked for klimagasser. Dette kvotesystemet gir et tak på de samlede utslippene som dekkes av kvotesystemet, uavhengig av hvor mye fornybar elektrisk energi som blir produsert i Norge.

10 Dersom økt eksport av norsk kraft for eksempel initialt reduserer produksjonen av kullkraft i Danmark, vil disse kraftprodusentene bruke færre utslippstillatelser enn de ville uten den norske eksporten. Prisen på kvoter går ned, kostnadene ved kraftproduksjon blir lavere, og kraftproduksjon kan opprettholdes på et høyere nivå. Dette trekker da som diskutert ovenfor i retning av lavere kraftpriser. Om kullkraftproduksjonen likevel går noe ned, blir det flere utslippsrettigheter tilgjengelig for andre innenfor dette markedet, for eksempel sementprodusenter i Tyskland. Prisen i kvotemarkedet går ned. Dermed vil disse slippe ut mer. Summen av utslipp blir den samme, bare flyttet fra danske kullkraftverk til andre bedrifter innenfor kvotemarkedet i EU. (Grønne sertifikater dyr og formålsløs fornybar moro, Samfunnsøkonomen 7/2009) De mener det samme i dag (samtale med professor Hoel juni 2014) Konklusjon: 1. Vindkraft er totalt sett ingen miljøvennlig kraftkilde. Den skaper flere miljøproblemer enn den løser, både i Norge og i andre land. 2. Norsk vindkraft gir ingen påviselige bidrag til reduserte CO2-utslipp i Europa. LNL stiller derfor tre spørsmål: 1) Hvorfor skal Norge, gitt prognosene for norsk kraftproduksjon mot 2030, ødelegge store naturområder for å produsere dyr, unødvendig og lite miljøvennlig vindkraft - som uansett ikke slår ut i noe klimaregnskap? 2) Burde Norge heller bruke vindkraftmilliardene på energieffektivisering/sparing, oppgradering av vannkraften og mer bioenergi og samtidig legge fornuftige planer for økt industriell bruk av fornybar kraft innenlands? 3) Ut fra et naturvern - og økonomisk perspektiv, bør Norge i stedet for å ødelegge naturen med vindkraft, satse på rollen som Europas foretrukne rekreasjons og turistområde? Sannsynligheten er stor for at det vil gi landet betydelig større inntekter og langt flere arbeidsplasser enn kraftsalg.