TEMA AFGHANISTAN Den lange untakstiltanden. Ivar Knotten Lederen og fellesskapet. Fredrik Græsvig, TV2: «Døden i Afghanistan» Side 6. Side 10.

Transkript

1 Sjekk posten NR TEMA AFGHANISTAN Den lange untakstiltanden Side 6 Ivar Knotten Lederen og fellesskapet Side 10 Fredrik Græsvig, TV2: «Døden i Afghanistan» Side 14 Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner NVIO

2 :innhold: :redaktøren: Aktuelt Leder...4 Aktuelt pårørende:pårørendeseminar i Bergen...5 Aktuelt pårørende: Den lange untakstilstanden...6 Aktuelt pårørende: Krigsveteraner må få hjelp...9 Portrett: Lederen og fellesskapet...10 Afghanistan: Jakter veibomber...13 Afghanistan: Døden i Afghanistan...14 Afghanistan: Soldatene våre...15 Kommentar: Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen...16 Aktuelt hjemme: Erfaren leder tiltrer...17 Portrett: Veteranen som aldri gir opp...20 Aktuelt ute: Hjelpelinjen...24 Aktuelt hjemme: Forsvarsjefen: Mindre og styrket forsvar...25 Aktuelt ute: Egenutdanning for internasjonale oppgaver...26 Kommentar: Børge Brende...28 Aktuelt hjemme: Vellykket BNBB møte...30 Aktuelt hjemme: Kjærkomment bidrag til Veteranhjelpen...30 GS har ordet...31 Lokalforeningene Somaliatreff på Forsvarets Veteransenter...32 LOKALFORENINGENE: Eurotreff...33 RINGERIKE OG OMEGN: Tsunamiforedrag...34 MOSJØEN OG OMEGN: Klar med ny web...35 SANDEFJORD OG NORDRE VESTFOLD Fellestur til Bæreia...35 GILDESKÅL, MELØY OG RØDØY : Liv og røredagene...36 Forsvarsmedaljen med laurbærgren...36 ROGALAND: Kronprinsparet besøkte Vikeså...37 Kontakt med leserne I kamp på to fronter...40 Mingi Street Blues...41 Nye bøker Medlemsservice Den lange unntakstilstanden Side 6 TEMA AFGHANISTAN NR Sjekk posten Den lange untakstiltanden Side 6 Ivar Knotten Lederen og fellesskapet Side 10 Fredrik Græsvig, TV2: «Døden i Afghanistan» Side 14 Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner NVIO Nr ISSN: Ansvarlig utgiver: NVIO Postboks 1635, Vika 0119 Oslo Informasjonssjef/redaktør: Kristin Bjerkli Tlf.: e-post: kbjerkli@nvio.no Neste nummer av Sjekkposten (nr 6) kommer ut i desembermed deadline 1. desember. ) Ettertrykk tillatt ved kildeangivelse Mediainformasjon: Opplag: Lay Out: Høegh as Ansvarlig for produksjon og annonser: Høegh as Annonsesalg: Per Ellef Amble, tlf: , e-post: per-eamb@online.no Trykk: Norby Grafisk as Redaktør kbjerkli@nvio.no NVIOs arbeidsgruppe for pårørende er godt i gang med sitt kartleggingsarbeid, og forbundet har holdt et vellykket og matnyttig pårørendeseminar i Bergen. Om dette på side 5. En ny og annerledes hverdag tar til for både soldaten og hans/hennes pårørende når beskjeden om utenlandstjeneste kommer. Både i forberedelsesfasen, under selve utenlandstjenesten, og normalt i ca. 6 mnd etter at veteranen har kommet hjem, opplever ofte de pårørende at deres kjære er fraværende og annerledes på ulike måter. 6 mnd utenlandstjeneste kan for de pårørende være ensbetydende med 18 måneders unntakstilstand, med de utfordringer det gir. Mer om dette side 6. Ved siden av pårørendes situasjon, er Afghanistan tema i dette nummeret, med flere interessante portretter og kommentarartikler, med ulik vinkling på situasjonen i Afghanistan og Norges bidrag der. Etter mange forsinkelser begynner forbundets hjemmesider å få sin endelige form. Nye forbedrede sider Om kameratstøtte, sider om forbundets Pårørendearbeid, og om Veteranhjelpen er på plass. Og sist men ikke minst, ny omfattende oversikt over nyttige linker. Ta en titt og utforsk de nye sidene. Nå gjenstår ferdigstillelse av vårt fotoarkiv, forbundets aktivitetskalender og nettbutikk, som vi håper å ha ferdig innen kort tid. Spesielt gledelig er det at de to første lokalforeningshjemmesidene er publisert. NVIO avd. Mosjøen (se side 35), og NVIO avd. Rana og omegn er først ute. To andre lokalforeninger jobber med innholdet på sine sider, og vil snart følge etter. Lokalforeningene oppfordres til å titte på disse variantene av lokalforeningshjemmesider, og få inspirasjon til hvordan egne sider bør være, og sette i gang å skrive. M.h.t arbeidet med ny profil for Forbundet, har alle lokalforeninger som har avholdt årsmøter, og vedtatt nytt navn, nå fått sin egen avdelingslogo, sin egen brevarkmal, egen lokalforenings e-postadresse og domene tildelt. Trykklare filer for bestilling av ferdigtrykte brevark og konvolutter ligger klare for de lokalforeningene som ønsker det. Nye fine annonsemaler for forbundet og lokalforeningene, og design på flagg og bordvimpler er under utarbeidelse. Kameratstøtte.no Velkommen til nettjenesten Kameratstøtte.no Mange opplever utenlandstjenesten som en positiv erfaring, men for noen kan tjenesten føre til ulike problemer senere i livet. Snakk om dine opplevelser med en likemann. Gå inn på eller ring vår landsdekkende Kameratstøttetelefon:

3 :aktuelt: hjemme :aktuelt: pårørende Pårørendeseminar i Bergen Leder oholsen@losmail.no Gulfveteranene I desember 2008 slo forsvarsministeren fast at de kvinner og menn som deltok i Gulfkrigen 1991 til 1994 skulle bli gitt medisinsk oppfølging gjennom en helseundersøkelse. Forsvarets sanitet gikk kort tid etter ut med et brev til alle som hadde deltatt. Hensikten var å få så mange som mulig til å melde sine behov. I underkant av 50 meldte seg. Jeg tror at grunnen til at så få meldte seg var uklarheter i brevets fremstilling noe som kanskje skyldes fagmyndighetenes manglende kunnskapsforståelse om problemstillingen samt at en overordnet plan manglet. NVIO har gjentatte ganger argumentert ved hjelp av seriøs medisinskfaglig kompetanse med at problemstillingen er mer kompleks enn utøvende myndighet har vært villig til å erkjenne. Derfor har nå Forsvarsdepartementet tatt nødvendige grep for å sette sammen en arbeidsgruppe bestående av Forsvarets sanitets egen ekspertise, ekstern, høyere medisinsk kompetanse og blant annet en representant fra NVIO. Hvorfor var dette på høy tid? Fordi Gulfveteranene og deres pårørende har vært satt på vent, noe som NVIO så langt finner utålelig. Dette tror ikke NVIO var forsvarsministerens intensjon og det er uforståelig at en med et så klart politisk mandat ikke er kommet lenger. Forsvarsdepartementet har nå innsett at dette har tatt for lang tid, og etter påtrykk fra NVIO er ovennevnte arbeidsgruppe etablert. Vi må ta høyde for at det er forskjellig bakgrunn i arbeidsgruppen, men det må være hevet over enhver tvil at vår loyalitet ligger hos Gulfveteranene og deres pårørende. Disse har nå i snart tyve år ventet på en skikkelig medisinsk oppfølging samt anerkjennelse for den jobben de utførte i Gulfen og mange har hatt alvorlige, medisinske symptomer i hele denne perioden. Det er nå på høy tid at vi er kommet i gang - ti måneder etter at forsvarsministeren ga ordre om det. Odd Helge Olsen På landsmøtet i Stavanger våren 2008 ble det vedtatt at forbundet skulle "Arbeide for å ivareta interessene til pårørende til og etterlatte etter veteraner". Av vidar FAlck Atle Dyregrov Seminardeltagere snakker med Forsvarsministeren Etter pålegg fra forbundsstyret er det etablert en liten arbeidsgruppe, under ledelse av Elsa Grøtting, som "skal utrede og anbefale hvordan NVIO skal organisere sitt pårørendearbeid i fremtiden." Arbeidsgruppen skal legge frem sin anbefaling for forbundsstyret før jul, slik at saken kan tas opp til behandling på landsmøtet i Alta i april neste år. Dette ble nødvendig da Pårørendegruppa/FN og NATO veteranar på sitt årsmøte i mars i år for andre gang valgte å fortsette som en frittstående gruppe, utenfor NVIO. Pårørendearbeidet har hittil av mange årsaker konsentrert seg om pårørende til skadde veteraner. Imidlertid er gruppen av pårørende til personell i internasjonale operasjoner langt større (se faktaboks), noe som må få betydning for hvordan vi organiserer vårt pårørendearbeid. For å få vite mer om de ulike behov de pårørende har, inviterte NVIO, med økonomisk støtte fra Forsvarsdepartementet, utvalgte deltakere til seminar om de pårørendes behov på Bergenhus festningsmuseum august. Seminaret, som ble meget vellykket, samlet drøyt 30 deltakere fra NVIO, Forsvarsdepartementet, Forsvaret og tjenestemannsorganisasjonene. Mange av deltakerne var både veteraner og pårørende. Forsvarsminister Anne-Grete Strøm- Erichsen holdt åpningsforedraget, og ble fulgt av direktør Aslak Brekke, som snakket om hvordan veteranen opplever møtet med sine pårørende. Deretter ble fokuset rettet mot de pårørende og deres behov, gjennom meget personlige og åpne innledninger og paneldiskusjoner, ledet av Aslak Brekke. På fredag innledet Irene Ulstein Solheim om hvordan det er å holde hjemmefronten når ektefellen er ute, og ble etterfulgt av Herdis Smines som snakket om sine erfaringer som mor til en skadet veteran. Lørdag morgen åpnet direktør Atle Dyregrov ved Senter for krisepsykologi med å drøfte utfordringer i relasjoner mellom pårørende og veteraner. Han ble fulgt av Anne Mette Blix, som snakket om veteraner og barn - barn som pårørende. Deretter orienterte oberstløytnant Grete Mo Evensen og førstekonsulent Randi Stenshjemmet om Forsvarets pårørendearbeid hjemme og ute. Seminaret ble avsluttet av forbundets æresmedlem, Vigar Aabrek. Selv om det er vanskelig å trekke en entydig konklusjon av seminaret, avdekket det både at de pårørende har svært ulike behov, og at Forsvaret, tjenestemannsorganisasjonene og ikke minst veteranorganisasjonene har viktige roller når det gjelder å møte de pårørendes behov. Det er liten tvil om at arbeidsgruppen fikk et solid grunnlag for sitt videre arbeid på seminaret. : f a k t a : Pårørendebegrepet NVIO har en vid definisjon av pårørende, som ikke bare omfatter nære slektninger (ektefelle/partner, foreldre, barn søsken, besteforeldre), men også fjernere slektninger og andre (venner, arbeidskamerater) som anser seg selv som pårørende til en soldat som skal delta, deltar, eller har deltatt i en internasjonal operasjon, enten soldaten blir/er skadet eller ikke. Pårørendebegrepet omfatter også etterlatte etter soldater/veteraner som har mistet livet i tjenesten eller som følge av tjenesten. Det er rimelig å anta at de ulike gruppene av pårørende har svært ulike behov og forventninger til forbundets pårørendearbeid. Mens det er den enkelte pårørende som selv definerer seg som pårørende, er det den enkelte soldat/veteran som definerer hvem som er den nærmeste pårørende, sml pasientrettighetsloven

4 :aktuelt: pårørende :aktuelt: pårørende Utfallet av Kristoffer Sørli Jørgensens brutale død i Afghanistan ble at Eva og Tore Stårvik planla Tores begravelse i detalj før han dro ut. Senere skulle det bli til at Tore tok imot Kristoffers familie under deres besøk i landet hvor sønnen omkom. (Foto: Øystein Stavdal Paulsen) Den lange unntakstilstanden En familie, hvor en av medlemmene deltar i Forsvarets operasjoner i utlandet kan ha utfordringer i lang tid, både før, under og etter. For det man ofte sanser og opplever gjør at mange forandrer seg som mennesker for alltid. Av roger Helmers roger@helmers.no Å PLANLEGGE BEGRAVELSE November Senhøsten er i ferd med å bli avløst av vinteren. Livet går sin vante gang i Indre Troms. Også i Hærens avdelinger, med høstøvelser og forberedelser til den berømmelige øvingsrekka som varer til våren. Offiseren Tore Stårvik har nylig begynt i sin stilling som nestkommanderende i Artilleribataljonen på Setermoen. Og familien hans har flyttet med. Opp til nordnorsk natur og håp om mange flotte turer for å plukke sopp og bær. Og fiske. Tore får melding om at han er beordret ut på sin femte tur i Forsvarets operasjoner i utlandet. Denne gangen til Afghanistan. Inn i staben til det provinsielle rekonstruksjonsteamet (PRT) i Meymaneh. Etter at han har vært i Libanon, Kosovo og Irak med ujevne mellomrom. Denne gangen må han forberede seg på kort varsel. Men før han får områdd seg denne dagen så flyter alle mediene over av sjokkerende meldinger derfra, som alle peker mot en forferdelig hendelse: Den norske soldaten Kristoffer Sørli Jørgensen har omkommet etter at han kjørte på en veibombe. Og kameraten Kjetil Bragstad som sitter ved siden av ham, blir kvestet for livet. Begge jobbet i PRT Meymaneh. -Det var utrolig sterkt, både det at Tore Dette kommer til alltid til å sitte i oss. For virkeligheten den er ofte brutal Eva Stårvik om å føle at de måtte planlegge mannens begravelse i detalj faktisk skulle til den samme avdelingen de tilhørte, og at de faktisk var sambygdinger med oss. -Da ble det veldig nært, sier Eva stille. Nyheten, som kommer som et sjokk på en hel nasjon, gjør noe merkbart med familien Strandvik Stårvik. Den kvelden ender med at Eva og Tore går gjennom en ubehagelig prosess. De planlegger begravelsen hans i detalj. Slik at alt skulle være på stell dersom det utenkelige skulle skje. -Dette kommer alltid til å sitte i oss, sier hun rørt. For virkeligheten, den er ofte brutal. En drar ut en annen kommer hjem Selv om det kan virke som en fordel å få varsel i god tid når en må ut i operasjonene, så er det definitivt ikke det bestandig tilfelle i et parforhold. Det blir nemlig en lang adskillelsesprosess. Hun opplevde at han allerede på en måte hadde dratt mentalt av gårde når han fikk beskjeden om at han skulle dra. Fordi det er naturlig å begynne å fokusere på oppgavene som ligger foran seg. Samtreningen. Lederskapet. Risikoen. Og adskillelsen fra partner og familie. -Og det slutter ikke med det. Det er nesten ennå verre å få hjem en mann som man ikke kjenner igjen, sier Eva oppgitt. Du vet godt hvem han er, men han er ennå ikke kommet hjem mentalt. I tillegg kommer alle humørsvingningene. Fordi det å være en soldat ute i krigsoperasjonene gjør noe med en. Tore nikker: -Og lunta blir kortere. Jeg følte meg irritabel og lunken, nesten en flat følelse innimellom. Og jeg følte savnet etter kameratskapet, det å være en del av skjebnefellesskapet. Det er en sorgprosess. En løsrivelse. Den lange veien hjem, som Eva og Tore valgte å stå foran familiene til de som skulle dra ut og fortelle om sine opplevelser og erfaringer i den tiden de var fra hverandre. Det å være åpen på egen person er en selvfølge for dem og helt nødvendig dersom det skal være nyttig. (Foto: Privat) FN-veteranen Knut Arnljot Braa kalte det i boken sin med samme tittel. Etter Afghanistan så tok det et år før det var noenlunde tilbake til det normale for Eva og Tore. VANSKELIG KOMMUNIKASJON Telefonkontakt hver dag kan virke som en fordel for de fleste, men det slår også ut den andre veien. -I og med at vi ikke deler livet i den tiden Det er en sorgprosess. En løsrivelse Tore Stårvik om det oppløste fellesskapet og samholdet som oppstod i avdelingen i Afghanistan han er ute, så er det heller ikke lett å fylle samtalen etter at en har snakket om det selvfølgelige, forklarer Eva. Og hvis han ikke ringer en dag så er det jo panikk med en gang, fortsetter hun og synes at det var enklere når han var i Libanon på 90-tallet, for da visste hun aldri når han ringte en sjelden gang, da på grunn av den begrensede linjekapasiteten. Men det ligger ingen store bebreidelser i luften hos denne familien. De har for lengst innsett at det militære yrkesvalget til Tore har sin pris. Men det de ønsker er forståelse rundt at det til tider er svært krevende å ha en soldat som må gjøre sin plikt under erne himmelstrøk, i familien. BARN FORSTÅR MYE Vi er hjemme hos dem nesten to år etter den vanskelige starten på fraværet deres fra hverandre. Familien, som opprinnelig er fra Hamar, bor i lia over tettstedet Setermoen. En foreløpig stopp for en befalsfamilie, som håper at de etter hvert ender opp i hjemtraktene. Hjemmelaget eplepai og iskrem kommer på bordet sammen med kaffen denne ettermiddagen vi besøker dem. Og stearinlysene tennes etter hvert som kveldsmørket overtar utenfor. Ungene er høyt og lavt som unger som oftest er. En på internett, en annen i tegneblokka. En legger puslespill. Og en på sparkesykkelen utenfor. Sprudlende. Tilsynelatende upåvirket av det som skjer ute i den store verden. Eller? For selv om de er som unger flest så kan det være utfordrende å være barn av en mor eller far som drar ut i krigen. Eva forteller at en av guttene har hatt mareritt relatert til krig på grunn av at faren hans har vært der. -Og når du da også har en fargerik fantasi, så kan en oppleve mye rart, sier Eva. Eva forteller videre at hennes prinsipp er å være ærlig med barna. Hun har også sørget for at de får et visst nærvær med pappaen FORTS NESTE SIDE 6 7

5 :aktuelt: pårørende :aktuelt: pårørende S Ø N D A G 3 0. A U G U S T Forts fra forige side: sin med blant annet webkamera. Og det synes hun har hjulpet. Men fraværet og savnet kan bli for sterkt også for en far. I julen foretrakk Tore noen ganger å la være å snakke med dem. Han orket ikke på grunn av sin dårlige samvittighet. Han valgte heller bare sitte og lytte i telefonen. Til skrålet og leken oppe i pakkehaugen. DELER SINE ERFARINGER Tore og Eva er svært reflekterte og åpne personer. Og de så at noe burde gjøres. -Jeg så helt klart behovet for å kommunisere noe til mine medsoldater og deres familier om forhold rundt det å forberede seg, være fra hverandre, sier Tore, som fikk arrangert en familiesamling blant dem som skulle reise ut. Og når du da også har en fargerik fantasi, så kan en oppleve mye rart Eva Stårvik om en av barna som hadde mareritt relatert til farens deltagelse i operasjonene i Afghanistan -Det endte med at vi satt oss foran forsamlingen som par, og delte våre egne erfaringer vi hadde fra Tore hadde vært ute tidligere, forteller Eva. Og de hadde mange spørsmål. Når vi spør Tore om hva det viktigste de tar med seg hjem etter slikt foredrag, så nøler han ikke lenge: -Vissheten om at det er en masse utfordringer med å leve i en unntakstilstand i familien og samlivet i en periode. Eva forteller videre at hun etter dette har hatt mange telefoner og henvendelser på døra fra partnere som vil snakke om fraværet eller hjemmesituasjonen. Eva og Tore,s viktigste erfaring er å være åpne mot hverandre og å snakke om det vanskelige. Hvis ikke kan det fort gå den gale veien. Noe også statistikken viser i forhold til brudd i ekteskap og samliv for forsvarspersonell. Eva Stårvik FAMILIESTØTTE SOM PROSJEKT Men dette er erfaringer de har gjort selv. De etterlyser et formelt tilbud for mennesker i samme situasjon som dem. Muligheter for å komme sammen og drøfte problemene. Og få bekreftet at det ikke er bare dem som har det sånn. Da kan det hende at det blir en større bevissthet for partnere og familie. Og å få en identifikasjon. Eva: -Forsvaret må tenke familiestøtte som et prosjekt i denne konteksten. Og forberedelsene må systematiseres fra den dagen de ansatte får beskjed om at de skal dra. For å forberede løsrivelsen, unntakstilstanden, hjemkomsten og tiden etterpå. Jeg synes at de lokale familiekoordinatorene gjør veldig mye bra, men det kan ikke være opptil den enkelte av dem å dra i gang så tunge prosesser. Eva avslutter med å fortelle om den siste julen Tore var ute. Da gikk mye skeis: Både ungene og hun selv hadde spysjuke og hele jula ble ødelagt. Og han var langt av gårde. -Jeg syntes ikke at jeg kunne øse dette over ham der borte, så jeg skrev heller et dikt, forteller hun. Og det ble til på selveste julekvelden i Og vi er fortsatt ikke i tvil om at kunst ofte skapes i motgang: HVA ER VEL MER ENSOMT? Av og til er det så uendelig trist, sånn som i dag Jeg klarer ikke å stoppe tåreflommen kroppen trekker seg sammen i fosterstilling Det gjør vondt over alt Det er ingen ord som vil ut bare denne sterke kroppslige sorgen Hvor kommer den fra? Hvorfor? Savnet blir så stort at det blir til sorg Savnet etter nærhet gjør kroppen min syk Byrden av å være alene setter seg dypt inne i kroppen og av og til må den slippe litt Slippe ut sorg og savn som for å gi plass til mer Mer følelser Mer savn og sorg Men også glede og drømmer Lengsel og optimisme Forventninger og håp Av og til må jeg gråte Må ikke du? Av og til vet jeg hvor følelsene er De sitter i hjertet Men av og til gjemmer de seg Gjemmer seg bak fasader Som beskytter Som for å passe inn i andres travle hverdag For ikke å være brysom. Men det er mitt savn - min sorg. Hvilken rett har jeg til å gi den til deg? Kanskje du har mer enn nok med deg selv? Det er vel ikke ditt ansvar at jeg føler meg ensom i dag? For ensom det er jeg akkurat nå Og jeg vet at mitt savn, min sorg Gjør meg uendelig trist For hva er vel mer ensomt enn å ligge midt i en dobbeltseng Og lukte på puta som fortsatt har din lukt Bruke genseren din som jeg ikke har vasket ennå Og skrive dette K Krigsveteraner r g era r A F A H HERDIS SMINES, MA FA HJELP J E L P M MB Koengen ( BA) ): Viktigere enn å gi hjem- komne soldatermedal- jer, er å gi dem hjelp og oppfølging, sier Herdis Smines, mor til en ska - de t FN-veteran. Heldigvis er det et bedre tilbud til hjemkomne soldat er i dag enn det var da min sønnn Paul kom hjem fra FN-oppdrag i 1995, for- teller Herdis. Men også i dag er det viktig at hjemvendte soldater som sli- ter med senskader får hjelp og oppfølging. FORANDRET: Herdis Smi- nes deltok i går på seminar fo or pårørende til veteran er fra inter- nasjonale operasjoner, som ble arrangert på Bergeenhus fest- ningsmuseum. Her delte hun historien om hvordan hennes sønn ble rammet av posttraumatisk stressyndrom etter å ha kommet hj em fra flere FN-oppdrag i utlandet. Paul kom hjem som en vel- dig flink soldat og en veldig dår- lig sivilist, fortalte hun. Hun fortalte tilhørerne om den tidligere så kjæ rlige tre- barnsfaren og samboeren, som etter hjemkomsten fra Bosnia etter hvert ble umulig å bo sammen med. På et tidspunkt forsøkte Paul å ta sitt eget liv. Heldigvis ble han reddet, forteller hans mor. H JELP: Paul fik k etter hvert diagnosen posttraumatisk stress- syndrom. Først var vi veldig glade for å ha fått en diagnose, men det viste seg å være lang vei å gå derfra til å få hjelp, forteller Smines. Verken leger eller psykologer hadde hørt om det før. På tryg- dekontoret og i sosialtjenesten hadde de ingen forståelse for hans tilstand, fo orsett ter hun. Smines fortellerr at det var først da de kom i kontakt med det som den gang het FN-vete- ranenes landsforbun d at situa- sjonen bedret seg. Vi har alt å takk ke dem for. Det var en lettelse å finne ut at Paul var normal i det unormale, sier hun. KUNNSKAP: I dag har forsva- ret større fokus på å følge opp soldater som ko ommer hje jem fra utenlandsoppdrag. Ifølge Smines har forsvarsmi- nister Anne-Greete Strøm-Erich- sen en stor del av æren for det. Hun er selv mor til en vete- ran, og hun bryrr seg virkelig, sier Smines til BA. FAKTA NV IO No rsk veteranforbund for inter- nasjo onale operasjoner. En upolitisk og frivillig organi- sasjon for militært personell som har deltatt i internasjonale opera- sjoner, og for deres pårørende. NV IO er det største veteranfor- bundet i Norge med 7700 med Flere e skilsmisser isser blant veteraner eraner Koengen (BA): Det er en sammenheng mellom hvor mange ganger soldatene har vært utenlands på o ppdrag og andelen skilsmisse r. Det sier oberstløytnant Grete Moe Evensen fra Forsvarsstaben til BA. Hun forteller at Forsvarets p ersonalstab de siste årene har Han ble syk etter å ha reist ut for å hjelpe andre. Da han kom hjem igjen, v ar det ingen som kunne hjelpe ham. mor L VANSKELIG: He erdis Smines sin sønn Paul fik kkk alvorlig posttraumatisk stressyndrom etter å ha kommet hjem fra FN-oppdrag i utlandet. Til slutt ble helee familien syk. Det var en forferd delig vanskelig situasjon, sier hun. FOTO: RUNE JOHANSEN fokusert mye på hvordan beho- vene til pårøren de kan imøte- kommes best mulig, spesielt i de tilfellene der det er barn involvert. Blant anne t tilbyr vi øko- nomisk støtte på 6000 kroner i måneden til dem som har barn under tyve år, og der den ene fo orelderen er i utlandet. Disse I tillegg har både helsevesen og offentlig e etater større kunn- skap om sykdommer som kan oppstå etter krigsoperasjoner i utlandet. Jeg ha ar i ettertid tenkt på hvordan det må ha føltes for Paul. Han ble syk etter å ha reist ut for å hjelpe andre. Da han kom hj jem igjen, var det ingen som kunne hjelpe ham, sier Smines. CAMILLA FOSSE camilla.fosse@ba.no pengene kan for eksempel brukes til renholdshjelp eller hva man måtte ønske, sier hun. I tillegg tilbyr Forsvaret sam- livskurs med fokus på kommuni- kasjon, som ifølge Moe Evensen har blitt veldig godt mottatt. En undersøkelse fra 2006 viste at det var en høyere andel f raskilte både blant kvinner og lemmer og 55 lokalforeninger. Fredag og i går ble det arran- ge rt seminar i Bergen for pårø - rende til veteraner, med særlig fokus på de pårørendes behov. Seminaret ble åpnet av for- svarsminister Anne-Grete Strøm- Erichsen. menn n i Forsvaret sammenlignet med sivile, forteller oberstløyt- nanten. Vi har foreløpig ikke fore- tatt en ny undersøkelse etter at disse tiltakene ble iverksatt, men vi har fått mange positive tilbakemeldinger, sier han. SK KA AL HJELPE: Oberstløytnant Gret e Mo e Evensen. 8 9

6 :portrett: :portrett: Ivar Knotten. (Foto: Fredrik Tandberg) Lederen og felleskapet Å løsrive seg fra fellesskapet i PRT Meymaneh var helt pyton, forteller Ivar Knotten etter ett år som sjef. I dette intervjuet ser han tilbake på hvordan det var å lede denne avdelingen, som opererte i et svært farlig område. Og om hvordan soldatfellesskapet fungerte. Av roger Helmers roger@helmers.no Januar. Solen er i ferd med å stige over elltoppene. Vinden blåser kaldt rundt de ørkengule bygningene. Det er surt. I går snødde det. I dag er det klart. Innenfor den høye muren er det full aktivitet. Ivar Knotten ser bortover langs den tungt pansrede kjøretøykolonnen. Soldater myldrer rundt kjøretøyene, som er stappet med utstyr. Mitraljøsene peker majestetisk i været. Ammunisjon og andre livsnødvendige forsyninger lastes inn. Det spraker i radiosettene. Ingen ting overlates til tilfeldighetene. Våpnene kontrolleres og lades. Siktene justeres. Ivar ser fornøyd ut. Han har selv tatt sjekk på eget utstyr. Sørget for at pistolen sitter i hylsteret. At magasinene er fulle. Rødpunktsiktet på angrepsrifla er skrudd på passe styrke. Satellitt-telefonen er på, lokal mobil likeså. Gutta på kjøetøyet har kontrollert samband, våpen og teknisk stand på vogna. Sjekker drikkevannsystemet som han bærer på kroppen. Slangen inn i munnen og suger til vannet kommer. Passer på at den skuddsikre vesten med alle utstyrslommene sitter passe stramt som den skal. Drillen, som i militære rekker kalles klar til strid, har aldri vært viktigere enn her nede i Afghanistan, føler han. Ivar er fornøyd med det han ser. Men han tenker også denne gangen på hvordan det skal gå. Han ser på soldatene sine. Og på flagget. Han er stolt av å lede denne avdelingen. Det er 7 måneder siden han begynte å trene sammen med dem. Siden han begynte arbeidet med å få satt sammen det som skulle bli den tolvte kontingenten av det norske provinsielle rekonstruksjonsteamet (PRT) til Meymaneh. Ivar kom hjem sommeren Etter noen måneder setter jeg meg ned sammen med ham på et kontor i Hærstaben. Adrenalinet, som han kontinuerlig har produsert i den tiden han var ute, er i ferd med å forlate kroppen hans. Fokuset hans på operasjonene til PRT er i ferd med å endres. Prosjektarbeider i Hærstaben overtar. Og ikke minst fokusere på familien sin. Med en ektefelle som er yrkesoffiser og to barn som har hovedfokus på idrett så er det nemlig nok å fylle dagene med. ET REFLEKTERT MENNESKE -Hva tenkte du den første tiden etter at du fikk oppdraget med å lede PRT Meymaneh? - Jeg var lenge forberedt på å dra ut fordi jeg tidlig fikk melding om at det var forventet av oss etter at vi var ferdige med sjefsjobben i sambandsbataljonen. Når jeg fikk jobben så mente jeg at jeg hadde tilstrekkelig erfaring til å lede den. På lik linje med mange andre, så var jeg vel der og da ikke sikker på hva en PRT egentlig gjorde, smiler han. Hva fristet med å dra ut som sjef for denne avdelingen? -Det var flere ting. Det å kunne lede praktisk talt på heltid er en av dem, en annen er utfordringer i å lede en slik avdeling. Men tvilen kom jo. Var jeg virkelig i stand til å gjøre dette? Etter hvert ble tvilen erstattet med den sunne følelsen som jeg alltid har før idrettskonkurranser. Det er uten tvil et reflektert menneske som sitter foran meg. Han smaker på ordene før de kommer ut. Han tenker. Lever seg tilbake til landet som på de fleste måter er langt unna Norge. Ivar forteller videre: -Når jeg så rundt meg så oppdaget jeg at jeg hadde alle forutsetninger for å lykkes. Men da måtte jeg sette meg ordentlig inn i oppgaven og samtidig sørge for å skape et godt team rundt meg. Og etter hvert modnes i de vurderingene jeg gjorde. Ivar tok tidlig innover seg at han måtte nøye seg med det utstyret han hadde til samtreningen. Han er overbevist om at han dermed slapp unna mye irritasjon. For det vil alltid være behov for bedre utstyr i en slik avdeling. Men PRT var og er en kompleks avdeling. Hva var komplekst? -PRT er satt sammen til en avdeling som ikke ligner noe annet enn det vi har i Norge. Det er noen likhetstrekk, men forskjellen er større. Det er mange spesialister, noe som stiller mye større krav til ledere på alle nivå. ET ENORMT ANSVAR 3 nasjoner sammen skaper også kulturutfordringer. Det som er viktig for oss, er ikke nødvendigvis like viktig for soldater fra andre nasjoner. Det er også en sivil komponent og det er faktisk det eneste de har felles. Her er det politi, fengselsrådgivere, politiske rådgivere og bistandsrådgivere. Og til slutt, det er folk fra alle forsvarsgrener som igjen betyr forskjellig bakgrunn. Og det å analysere, forstå, forklare og forankre dette i organisasjonen var det viktigste oppdraget jeg hadde som sjef. Og å få alle til å forstå at vi er i samme båt feiler én del, så feiler alle. Ivar fant fort ut at han måtte stole på og ha respekt for andre i den erkjennelsen om at han på langt nær var ekspert på alt. Hans jobb var å ha helhetsoversikten og å få folk til å samarbeide. Soldatfellesskapet anses som limet i en militær avdeling. Dette bidrar ofte til at soldatene løser sine oppdrag på en utmerket måte. Det oppstår sterke bånd og oppløsningen av det skjer som oftest ikke helt uten smerte. (Foto: Fredrik Tandberg) Du har sagt at du må være tydelig i lederskapet. Hvorfor? -Alt det vi gjør følges av politisk og militær ledelse hjemme. Og ingen ønsker å sette oss i dårlig lys. Det å ha et dårlig forhold til andre nasjoner, kan i verste fall skape politiske konflikter. Og det er katastrofalt. Ivar Knotten hadde et enormt ansvar som PRT sjef. Tillit fra alle kanter var helt nødvendig. Og det hadde han: -Jeg følte at alle hadde et felles ønske om sammen å løse utfordringene til afghanerne. Jeg fikk god støtte hjemmefra, noe som jeg var helt avhengig av for å kunne påvirke den politiske situasjonen lokalt. De endringene vi foreslo var å betrakte som langsiktige, sier han og kan ikke annet enn å berømme den ærlige og åpne dialogen han hadde med sine overordnede og politikere som var på besøk. PRT opererte i områder med et høyt trusselnivå. TA VARE PÅ HVERANDRE Hvordan var det å lede under slike forhold? -Det var en kontinuerlig belastning. Leiren var et fristed hvor du kan sette fra deg geværet og senke skuldrene. Men hver eneste gang jeg kjørte ut av leiren så opererte jeg i et farlig område. Hver dag levde vi med faren for å bli drept eller skadet. Av selvmordsbombere eller improviserte sprengladninger. Hva tenkte du selv når du kjørte ut av leiren? -Jeg forberedte meg når jeg dro ut. I starten lurte jeg som oftest på hvordan det skulle gå. Snakket med de andre soldatene, noe som gjorde at jeg forenklet og forklarte litt for meg selv. Som en sa: Det vanskeligste er ikke å kjøre på en mine. Det går så fort. Problemet er hvis det skjer med bilen foran eller bak. Hvordan takler vi det? Gjør vi de riktige tingene for å hjelpe dem? Ennå verre er det hvis en improvisert sprengladning er rigget kombinert med et bakhold. For da må vi ta oss av gutta samtidig mens vi slåss. Når jeg tenkte på det sluttet jeg å være redd for mitt eget liv. Hvordan var det å lede PRT i 6 måneder? Jeg var som de aller fleste kontinuerlig under press, men vi var flinke til å ta vare på hverandre. Det var viktig for meg å ta ansvar for meg selv også. For å hvile. Koble av. Og sette av tid til fysisk trening. Når jeg så folk rundt meg var slitne eller sjuke, fikk de melding om å gå og hvile ingen er uunnværlig. Vi lærte opp de rundt oss på det vi holdt på med, slik at man lett kunne overta. Viktig å kjenne de rundt deg, stole på undergitte sjefer, og la dem få være sjefer. Ledet du i kamp? -Ja, jeg både ledet i kamp og lot andre lede. Det var mange hendelser gjennom de 6 månedene. Da var jobben min å støtte dem FORTS NESTE SIDE 10 11

7 :portrett: :aktuelt: afghanistan Forts fra forige side: i sin ledelse. Jeg skapte forutsetninger, avklarte, tok vekk annen støy fra omgivelsene slik at de skulle lykkes. Jeg var i front til tider, men ledet også over radio på langt hold. Dette fungerte veldig bra. Jeg er veldig takknemlig for de folkene jeg hadde med meg. Utrolige dyktige folk, med masse erfaringer. Hva var det du fryktet mest? -At respekten og tilliten skulle ryke. Både overfor mine egne, ledelsen hjemme, de andre nasjonene og sist men ikke minst de viktigste, nemlig afghanerne. Jeg fokuserte på å holde på dette hele tiden. Jeg lovte gutta at når de dro ut på oppdrag så skulle de alltid få vite hvorfor. Det skulle være en klar hensikt med det de gjorde. For dette er en kamp om vilje. Det er mange måter å påvirke situasjonen Det gjør du best med tillit blant alle. Omgivelsene må stole på det vi gjør. FØLELSEN AV Å HA LYKKES Ivar tror at dette er årsaken til at vi har tatt forholdsvis få tap i det norske bidraget. -Vi evner å få med oss lokalbefolkningen ved å vise dem respekt, tillit og evne til samarbeid, sier han og peker på at Norge er et lite, men ressursrikt land uten stormaktnykker, men med tradisjon for å samarbeide uten behov for å tvinge gjennom de store løsningene. Og det kan man bygge på, mener han. -Og til slutt den erkjennelsen av at når jeg sendte dem ut så kom de nødvendigvis ikke tilbake hele og i live, den var tung, sier den tidligere PRT sjefen og tar en liten pause før han fortsetter: -Men det førte til at jeg identifiserte meg med soldatene, avdelingen og oppdraget i større grad etter hvert. Og guttas ve og vel var jeg svært opptatt av. Hva var det du likte best ved å lede den norske PRT,en? -Følelsen av å ha lykkes med det vi holder på med. At mine underlagte sjefer hadde suksess. Følelsen av at vi var i samme båt forsterket denne følelsen. I tillegg så vokste jeg på situasjonen. Ble flinkere og roligere, og jeg følte etter hvert at vi kunne ta på oss ennå større oppgaver. Og etter hvert fikk vi et godt rykte også. Noe jeg satte umåtelig pris på. I starten der nede følte jeg at den viktigste rollen jeg hadde var å legge forholdene til rette for avdelingen. Å få staben min, samt avdelingene til å fungere. Påvirke den lokale guvernøren i riktig retning. Jeg så på det som viktigere enn å dra ut på oppdrag med gutta. Ut i den farlige sonen. Men etter hvert skjønte jeg at det viktig for dem at jeg faktisk ble med dem ut. Og var jeg egentlig litt redd for å dra ut også?, tenkte jeg. Til slutt ble jeg med som passasjer. Og selv om vi ble tatt under ild den gangen så var det åpenbart en suksess. Det er viktig å påvirke der hvor jeg kan, men det betyr mye at gutta ser at jeg evner å være med dem. Dette er grunnleggende viktig i lederskapet. Hvordan er norske soldater å lede? -Norske soldater uansett grad er aldri redd for å utfordre ledelse og spørre hvorfor. Er det bra? -Ja det er det. Tar du tid til å svare på det så får du soldater som forstår hvorfor. Med andre ord det som kalles for intensjonsbasert ledelse, som fungerer slik at ved sjefens fravær så forstår de hva de skal gjøre fordi de har fått forklaringen, sier Ivar engasjert og mener bestemt at dette i hvert fall gjelder sjefene. En annen variant er ordrebasert ledelse som ifølge Ivar faktisk også fungerte meget bra blant de andre nasjonene i PRT. Uten tvil er ledelse situasjonsbestemt og personavhengig, og ikke minst avhengig av kulturen blant dem og nasjonaliteten på de som ledes. Ivar Knotten liker den intensjonsbaserte fordi den passer utmerket på nordmenn. Ivar nevner også det viktige fellesskapet som henger nøye sammen med oppdraget. Hvordan var det å løsrive seg fra fellesskapet? Ivar nøler ikke lenge: -Det var helt pyton. De du har vært sammen med et helt år er plutselig ikke der lenger. Og ikke alle har noen å snakke med når de kommer hjem heller. Men det faktum at vi alle er av den oppfatning av at vi gjorde en veldig god jobb, den sitter i lenge. Jeg tenker tilbake på de gode minnene. Hadde vi hatt dårlige minner, så er det mange av oss som sikkert hadde slitt enormt med å finne noen å dele dem med. Da som hadde forstått det. Er det viktig å komme sammen etterpå å snakke om det man har vært en del av? -Uten tvil så er det viktig å samle folk dersom det hadde gått til helvete. Men selvfølgelig ellers også. Ikke sikkert at det er formålstjenlig å samle alle på en gang, men heller i mindre grupper tuftet på at PRT er så stor og kompleks avdeling. Men det er ikke planlagt noen samling i Ivar sin avdeling. Det blir eventuelt på eget initiativ. Hva har denne sjefsjobben gitt deg som menneske og hva tar du med deg videre? -Jeg er mye mer bevisst på hva som kreves av utdanning av trening. Jeg er også styrket i den troen jeg hadde på forhånd som igjen har gitt meg en høyere selvtillit. Det siste kan muligens være et problem, sier han med glimt i øyet. -Og en sjef må være tydelig, han må evne å lytte, respektere og få frem det beste i folk tilfører han ettertrykkelig. Men det stopper ikke der: -Det er ikke noe motsetningsforhold mellom det å være tydelig og det å være ydmyk etter mitt syn, sier han. I tillegg så har han kommet til den erkjennelsen at kompetanse veier tyngre enn kvaliteten på utstyret. -Utdanning, trening og øving er bedre enn bra utstyr. Og selv om vi sier her hjemme at mennesket er den viktigste ressursen så er jeg ikke så sikker på at det praktiseres i stor grad. Men min erfaring fra PRT er at det var mennesket som skapte suksessen, avslutter han. Meymaneh i begynnelsen av juni. Solen brenner fra en skyfri himmel. Temperaturen er skyhøy. Oberstløytnant Ivar Knotten ser opp på åsene rundt leiren. I løpet av den tiden han har vært her har han ledet soldatene sine i strid. Både på stedet og over sambandet. Han kom til å få bruk for alt det han har lært, lest, sett og erfart av det å både være menneske, soldat og leder gjennom hele sitt militære liv. Men nå er det slutt. I hvert fall for denne gang. Noen timer senere ser han ut flyvinduet, på det mektige landskapet i Afghanistan. Er det siste gang jeg er her, tenker han stille. Har vårt bidrag utgjort noen forskjell for befolkningen? Gjorde vi de riktige tingene? Mange tanker melder seg på denne dagen som er fylt av vemodighet, men også en stor lettelse. Jakter veibomber MEYMANEH: Her sprenger norske eksplosiveksperter veibomber som de har funnet i Afghanistan. Av stian negaard nilsen mediaoffiser, AFgHAnistAn Senest i september eksploderte en improvisert sprengladning (IEDD) mellom bilene i en norsk-latvisk kolonne ved en barneskole, like utenfor flyplassen i Meymaneh. Til alt hell ble ingen sivile eller ISAF-personell såret ellet drept av veibomben. Vi kan faktisk bruke slike hendelser til å forebygge tilsvarende angrep i fremtiden, sier lagfører Lars Haakerud i stabiliseringsstyrkens IEDD-team, og understreker at veibombenes bakmenn sjelden pågripes med en gang. Men med gode analyser snører nettet seg sammen. Vi er en liten brikke, men vi kan tilføre den ekstra biten som løser saken, sier de norske soldatene i teamet. I løpet av de tre siste månedene har enheten fra Luftforsvaret jaktet på skjulte bomber i veikanten, som ansees å være den største trusselen for de norske styrkene i Afghanistan. GIR KUNNSKAP TIL AFGHANSKE STYRKER Innsamling av bevismateriale fra åstedene gir viktig innsikt i motstanderens handlemåter. Kompetansen gir viktig kunnskap for å forebygge, uskadeliggjøre og arrestere bakmenn. Det blir nesten som i branntrianglet; ta bort ett element og brannen mangler forutsetningen for å brenne. Dessverre er det slik at desto flere hendelser vi deltar på, og jo mer kompetanse og innsamlet materiale vi får tak i, jo større er sannsynligheten for å sikre våre egne mot trusselen, sier Haakerud. Haakerud understreker også viktigheten av å opplyse og trene de afghanske sikkerhetsstyrkene. Spesielt siden det er de som oftest blir utsatt for slike angrep. INGEN EGOTRIPP Ifølge lagføreren, er arbeidet de norske eksplosivekspertene legger ned ingen egotripp. Vi er bare de som går frem på objektet når andre har sikret området. Det gir likevel en ekstra god følelse når man Dette er en jobb på lik linje som alt annet; føler man seg ikke trygg antar jeg at man slutter, sier lagføreren for IEDD Team. Foto: Stian Negaard Nilsen En utplassert IED i veikanten. Foto: IEDD Team/Forsvaret endelig får løsnet knuten som har forhindret noen fra å benytte for eksempel en veistrekning, Føler man seg ikke trygg antar jeg at man slutter. GIVENDE SAMSPILL Nye utfordringer, mengden med ansvar og samspillet i laget gjør at de norske soldatene ikke går lei av arbeidet, ifølge lagføreren. Vi er helt avhengige av hverandre og blir nesten som en liten familie. Hvis vi ikke trives i hverandres selskap, vil vi aldri klare oss så bra. Vi bor tross alt sammen dager i året og er nødt til å stole på hverandre, sier vognfører Fredrik Hanseth. Eksplosivekspertene legger ikke skjul på at de er glad i ting som smeller. Det er noe nytt hele tiden og man blir aldri utlært. Vi må hele tiden forholde oss til nye typer ammunisjon, nye bruksområder, nytt materiell og nye trender, og det gir en like god følelse å erne en trussel enten det er i Afghanistan eller Bodø by, sier soldatene. Vi håper laget som tar over etter oss ivaretar den dyrekjøpte erfaringen, og bidrar til å forlenge den røde tråden videre, til tross for ordet improvisert som alltid gjør denne jobben utfordrende

8 :kommentar: Soldatene våre Døden i Afghanistan Juli 2009 er den måneden som har kostet de internasjonale styrkene i Afghanistan flest liv. 74 internasjonale soldater ble drept den måneden de fleste av oss koste oss med sommerferie. 43 av disse var amerikanere. 22 var briter. Og tar vi i betraktning de høye tapstallene de første dagene i august, er det ingen grunn til å være sikker på at månedsrekorden fra denne sommeren ikke vil bli slått. (Totalt fire norske soldater er drept i krigen siden 2005). Fredrik græsvik, tv2 Nesten åtte år etter at krigen startet er rekordhøye tapstall selvfølgelig katastrofalt. Alt for mye har gått galt i Afghanistan siden amerikanerne ved juletider 2001, bare noen uker ut i krigen, var ganske seierssikre. Mange vil hevde at Afghanistan ikke lar seg overvinne. Mange har sagt det (som Rudyard Kipling, Winston Churchill og Fredrik Barth). Men hadde ikke amerikanerne allerede på nyåret 2002 startet forberedelsene til et nytt og dødeligere felttog i Irak, og heller konsentrert ressursene om den krigen de allerede kjempet i Afghanistan, er mulighetene for at krigen for lengst ville vært avsluttet langt større. Siden romjula 2001 har Norge deltatt i Afghanistan-krigen. At president Barack Obama nå har valgt å flytte ressurser fra Irak til Afghanistan er derfor en god nyhet for Norge og norske soldater som kjemper i krigen. USA har under Obama doblet sitt styrkeantall. Det gir de internasjonale styrkene langt større sjanse til å lykkes med sine oppdrag. Utgangspunktet for krigen var angrepene mot USA 11. september Målet var å erne Talibans terrorregime, og å ta Al Qaida toppene. Mye er gjort, men Osama bin Laden er fortsatt på frifot og Taliban er fortsatt en av Afghanistans sterkeste maktfaktorer. Noen steder står Taliban sterkere i befolkningen enn de gjorde i De høye dødstallene er ikke tilfeldige. I sommer har de internasjonale styrkene iverksatt flere større og krevende operasjoner. Det har bidratt til å eksponere soldatene for større fare. I tillegg har, som sagt, amerikanerne doblet antallet amerikanske soldater på bakken i Afghanistan. Flere soldater gjør fienden mer sårbar, men gir også fienden flere soldater å skyte på. (...)President Hamid Karzai ligger for øyeblikket an til å vinne valget. Karzai oppfattes av mange afghanere som Vestens håndlanger. Det bidrar til å svekke hans maktposisjon. Onde tunger har i en årrekke omtalt presidenten som " e Mayor of Kabul" - Kabuls borgermester. Begrunnelsen er at han ikke har særlig kontroll over landet utenfor hovedstaden. Det er noe i det. Nå er det knapt noen som ikke sier at det er på tide å inkludere Taliban i styre og stell. Tanken er at med Taliban på laget, vil Kabul være i stand til å gjenoppbygge det krigsherjede landet. Uten Taliban vil krigen fortsette. Karzai selv har til og med garantert for Talibanleder Mullah Omars sikkerhet hvis han skulle ønske å delta i politiske forhandlinger. Den enøyde fanatikeren får sikkert ikke muligheten til et fullt politisk comeback, men han blir invitert med på forhandlinger. Hvem hadde trodd det for sju år siden? Høye tapstall blant soldater, fører vanligvis til økt krigsmotstand. Spesielt i Storbritannia har det vært flere opprop mot krigen i Afghanistan de siste månedene. Britene er lei av å sende unge menn til Afghanistan og se dem komme hjem i kister drapert med Union Jack. Mange soldater og enda flere sivile har mistet livet i krigen i Afghanistan. Mange flere vil dø. Det er selvfølgelig å håpe at ikke alle diss livene er tapt forgjeves. Målet må være å lykkes med de politiske prosesser Afghanistan står overfor de neste par månedene - på en slik måte at krigen tar slutt og landet kan gjenoppbygges Tidligere publisert på Fredriks bloggside fredrik.tv2blogg.no Stadig oftere havner norske soldater i skarpe situasjoner Norske soldater i Afghanistan risikerer sitt eget liv. De risikerer også å komme i situasjoner der de må ta andres liv. Dette er krigens realitet. Det må soldatene være forberedt på. Det må også den norske befolkning ta inn over seg. Adresseavisen skrev 13. sept..om en intern instruksjonsfilm som Forsvaret har laget. Den har tittelen «Å drepe» - en provoserende, men ærlig oppsummering av hva krig i ytterste konsekvens er. Filmen blir vist til soldater som forbereder seg til å delta i de norske styrkene i Afghanistan. Det er en seriøs fremstilling av det spørsmålet soldatene må tenke gjennom før de drar ut: Klarer du å akseptere din rolle som soldat? I soldatrollen ligger risikoen for å miste sitt eget liv, og for å måtte veie eget og kameraters liv mot andres. Valget mellom liv og død er en dypt alvorlig problemstilling som våre soldater i Afghanistan stadig må forholde seg til. For noren uke siden brakte Ukeadressa et intervju med en ung, kvinnelig soldat som i 2007 opplevde dilemmaet. Tidligere denne uken ble norske styrker angrepet av opprørere i Ghowrmach-distriktet. Stadig oftere havner våre soldater i skarpe situasjoner. Derfor er det ingen sensasjon at Forsvaret forbereder soldatene på at de kan bli nødt til å drepe. Det ville vært mer oppsiktsvekkende om dette temaet ikke inngikk i forberedelsene. Det er helt riktig å bevisstgjøre soldatene om de livsviktige valgene de kan bli nødt til å ta. Forsvaret foretar grundige tester og vurderinger av soldatene som velges ut og trenes opp til å delta i internasjonale operasjoner. De som føler at de ikke kan svare ja på spørsmålet filmen reiser, bør ikke dra ut. Mye av den spredte debatten om vår deltagelse i Afghanistan er preget av en naiv oppfatning om at Norge er med i en slags ikkevolds-krig. Det passer dårlig med gjengs norsk selvforståelse at det finnes en krigerkultur i denne fredsnasjonen. Vi er snart ferdig med en valgkamp der temaet Afghanistan knapt har vært nevnt av landets fremste politikere. Påminnelsene kommer når vi mister noen av våre soldater. Det har vi gjort fire ganger. Men ellers vil vi hevde at realitetene om soldatenes hverdag og utfordringer har vært underkommunisert både av politikerne, regjeringen og langt på vei av Forsvaret selv. Nå ser vi en positiv tendens til større åpenhet fra Forsvarets side, blant annet gjennom den informasjonen som legges ut på deres egne nettsider. Meningene er delte om Norge fortsatt skal delta i Afghanistan. Det er en viktig politisk debatt som bør føres på basis av kunnskap og saklig informasjon. Mange soldater som tidligere har tjenestegjort, eller som i dag deltar i det norske Nato-bidraget, føler at de verken har støtte i det norsk folk eller hos sentrale politikere, i og utenfor regjeringen. Det er trist. Våre soldater fortjener respekt og støtte for sine modige valg og for den innsatsen de gjør. Leder, Adresseavisa

9 :kommentar: :aktuelt: hjemme Hvorfor vi er i Afghanistan Erfaren leder tiltrer I sitt innlegg i BA 22. august setter Erling Gjelsvik frem en rekke uriktige påstander om hvorfor norske styrker er i Afghanistan, samt hevder at jeg ikke vil vedgå hva dette handler om. Den internasjonal sikkerhetsstyrken i Afghanistan, ISAF, er Norges og også NATOs viktigste utenlandsoperasjon og vi har over 600 norske soldater i Afghanistan. Som forsvarminister er noe av det jeg har brukt aller mest tid på nettopp å diskutere hva dette handler om og hvorfor innsatsen personellet vårt gjør er så viktig. Av Anne-grete strøm-erichsen La meg begynne med hva dette ikke er. Gjelsvik mener vi deltar i en invasjonskrig, at det handler om primitiv makt og at vi er i Afghanistan fordi den norske befolkningen har slukt en oppfatning om at det som er bra for USA, er bra for resten av verden. La meg minne om at vi er i Afghanistan fordi FNs sikkerhetsråd gjentatte ganger har fastslått at situasjonen i Afghanistan er en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Norges engasjement i Afghanistan er derfor basert på et utvetydig mandat fra verdenssamfunnet gjennom FN, foruten en invitasjon fra den folkevalgte afghanske regjeringen, som har bedt oss om bistand til å skape fred og stabilitet for det afghanske folk. Dersom Afghanistan ikke utvikler seg i en positiv retning, risikerer vi at landet igjen blir et arnested for terrorister. Det vil i så tilfelle bli et internasjonalt problem, som også kan få store konsekvenser for oss i Norge. Vi er i Afghanistan fordi vi ser at en utvikling som er bra for det afghanske folket, også er bra for verden og for oss her i Norge. Det var med denne bakgrunnen at Sikkerhetsrådet i 2001 autoriserte etableringen av ISAF. ISAFs mandat er å bidra til å yte assistanse til afghanske myndigheter, og derigjennom legge til rette for stabilitet og utvikling i landet. Norge har et spesielt ansvar for Faryabprovinsen, hvor soldatene i stabiliseringslaget vårt gjør en formidabel innsats. Men så snart det er forsvarlig ønsker vi å overlate hovedansvaret for sikkerheten i Faryab til afghanerne selv. Vi ønsker at de afghanske styrkene skal bli i stand til å lede alle operasjoner på egen hånd, og at de norske soldatene kun skal ha en støttende rolle. Samtlige operasjoner vi deltar i foregår i tett samarbeid med afghanerne, og en stadig større andel av soldatene våre arbeider med å lære opp og trene afghanske sikkerhetsstyrker, for å sette dem i stand til å ivareta sikkerheten i sitt eget land. Gjelsvik påstår også at innsatsen vår i Afghanistan er markedsført som et feministisk prosjekt og at Taliban måtte bekjempes primært for at jenter skal få gå på skole. Jeg skammer meg ikke over at 2,5 millioner jenter vil gå på skolen i slutten av 2009, mens ingen jenter fikk skolegang for fem år siden. Jeg unnskylder heller ikke at det gledet meg å se alle kvinnene som deltok i valget forrige uke, som ville vært utenkelig for et tiår siden. Jeg er stolt over at vår sivile og militære innsats i Afghanistan har bidratt til at 90% av landets befolkning i dag har tilgang til helsevesen, mot 10% i Det at situasjonen til millioner av afghanske kvinner er blitt bedre etter Taliban er viktig i et likestillingsperspektiv og av demokratiske grunner. Men det er ikke minst også viktig fordi vi har mye større muligheter til å lykkes med å bygge opp et godt styresett og et stabilt samfunn dersom både menn og kvinner kan bidra til og ha glede av en slik utvikling. Gjelsvik har rett i at det er utviklingstrekk vi ikke er glad for. Blant dem er innføringen av den mye omtalte kvinneloven som skal gjelde for shia-muslimer, og amnestiet for krigsherren Dostum. Men det å bygge opp et velfungerende samfunn og demokrati er både tidkrevende og vanskelig, særlig i et land som har vært preget av krig og uroligheter i mange tiår. Likevel er det ikke slik at disse tilbakeskrittene betyr at vi vil gi opp kampen for å skape fred, sikkerhet og stabilitet for det afghanske folk. Blant annet har vi arbeidet for at NATO skal legge sterkere press på afghanske myndigheter når det gjelder kvinneloven. Forrige uke sendte NATOs nye generalsekretær, Anders Fogh Rasmussen, selv et brev til president Karzai, hvor han uttrykker Alliansens bekymring over denne lovgivningen, og understreker viktigheten av at Afghanistan utvikler seg i en retning som er i tråd med internasjonale menneskerettigheter og normer. Det er nettopp derfor vi er i Afghanistan for å sikre en god utvikling for det afghanske samfunnet. Tidl. publ. i Bergensavisa 28.aug Brigader Kristin Lund ble fredag 18. september utnevnt til generalinspektør for Heimevernet. Hun blir dermed Norges første kvinnelige generalinspektør. Av linnéa Berg og torgeir HAugAArd (Foto), ForsvArets mediesenter Jeg er kjempeglad og ydmyk over å få denne jobben. Det viser at folk har tro på meg og setter pris på jobben jeg har gjort tidligere. Det er en flott tilbakemelding å få, sier brigader Lund. Lund etterfølger generalløytnant Bernt Iver Ferdinand Brovold som tidligere i høst ble innsatt som sjef for Forsvarets operative hovedkvarter. HJERTE FOR HEIMEVERNET Kristin Lund er klar i sin tale om at Heimevernet skal få den oppmerksomheten organisasjonen fortjener. Heimevernet et det fotavtrykket som det norske folk ser av Forsvaret i store deler av landet. Derfor er det viktig å fortsette det kjempegode arbeidet som er gjort før meg. Heimevernet er viktig for den norske samfunnet og Forsvaret for øvrig, kanskje viktigere enn noensinne. Hun vil i tiden som kommer sette seg inn i status til Heimevernet og hvilke utfordringer organisasjonen har. Generalløytnant Brovold og hans forgjengere har skapt og bygget opp Heimevernet. Derfor er det viktig å si at jeg ikke har kommet til Heimevernet for å endre det, men sørge for at Heimevernet forblir relevant, konstater hun. MANGFOLDIG BAKGRUNN Brigaderen startet sin militære karriere som Heimevernsungdom og kan snart vise til tittelen generalinspektør for Heimvernet. Hun kan vise til solid tjenestebakgrunn hjemme, men selv syns hun det er utenlandsoperasjonene som har formet henne som leder. Brigader Kristin Lund innsettes som generalinspektør for Heimevernet 6. oktober Når jeg har vært ute, har jeg jobbet med forskjellige kulturer og mennesker. Dette kan overføres til Heimevernet nettopp fordi man har med så mange ulike mennesker å gjøre. Dette gjør Heimevernet til en berikende og spennende arbeidsplass. INNSETTES TIRSDAG 6. OKTOBER 2009 Hva slags generalinspektør vil du bli? Jeg vil være en synlig generalinspektør. Tidligere har det blitt sagt at jeg har en inkluderende lederstil, og slik skal det fortsette. I mine uttalelser skal jeg være klar og tydelig slik at det ingen tvil om hva generalinspektøren for Heimevernet mener. Hun legger til: Til alle i Heimevernet vil jeg si at jeg er stolt og privilegert over å bli generalinspektør for Heimevernet. Og jeg gleder meg til å starte jobben for å bringe Heimevernet videre sammen med dere. Ser frem til samarbeid Jeg ser frem til å samarbeide med Kristin Lund, sier generalløytnant Bernt Iver Ferdinand Brovold, sjef for Forsvarets operative hovedkvarter i en kommentar til utnevnelsen. Han understreker at det for Forsvarets operative hovedkvarter er viktig å ha et godt samarbeid med alle generalinspektørene slik at hovedkvarteret er sikret de styrkene det er behov for i den operative virksomheten. Brovold synes det er det er særdeles positivt at Norges første kvinnelige generalinspektør kommer til Heimevernet, en organisasjon han mener er et ryddig og spennende bo å overta. Heimevernsstaben er særdeles dyktig og fylt opp av entusiaster, fastslår han. Han sier videre: Å være generalinspektør for Heimevernet er som å sitte på en vulkan: Det er meget behagelig fordi den driver seg selv, men dette gjør den også svært utfordrende. Arbeidet tar mye tid og er ditto interessant. Ifølge Brovold er Heimevernet en organisasjon som lytter til og responderer på alle signaler fra generalinspektøren sin, den er usminket og veldig ubyråkratisk i sin oppg Jeg ønsker Kristin Lund lykke til i jobben. Jeg ser med glede frem til samarbeidet for å bygge det Heimevernet Forsvarets operative hovedkvarter trenger i sitt arbeid, avslutter den tidligere generalinspektøren i Heimevernet 16 17

10

11 :portrett: :portrett: PADDOCK WOOD, ENGLAND: Hvert år de siste ti årene har han hatt en stand på War And Peace Show i Sør-England. Da tar den skotske krigsveteranen med seg småbarnsfamilien sin og bor i telt i 6 dager. Ute på ei slette. Alt for å samle inn penger til psykisk behandling av sine medsoldater. Veteranen som aldri gir opp Alec Webster måtte gi seg etter 10 års tjeneste på grunn av mentale problemer. Da hadde han rukket å tjenestegjøre i Nord-Irland og i Afghanistan. (Foto: privat) Av roger Helmers roger@helmers.no Høres kanskje greit ut i utgangspunktet. Men det er ikke det. Han er nemlig en av dem som selv trenger hjelp. Jeg blir invitert inn det noe tilårskomne teltet på combicampen, som minner mye om min egen barndoms campingturer. Jeg blir tilbudt plass på enden av en militær feltseng. Her, bak brosjyrer og kamuflasjefargede duker, blant kopper, kar, soveposer og gassbrennere finner jeg den tidligere sersjanten Alec Webster. Rundt ham flyter utstyr og grinende barn. Hans kone, Gemma, forsøker å holde barna rolig og så langt som mulig borte fra oss slik at vi får fred til et intervju. Utenfor klirrer det nå og da når forbipasserende slipper mynter ned i innsamlingsbøssene. Alec er 34 år. Han er opprinnelig fra Skottland, men bor nå i England. Noe dialekten hans avslører. For han filtrerer alt han sier gjennom det skotske og således gjør at alle som ikke er fra den kanten blir lutter øre for å forstå den dialekten som ligger fryktelig nær keltisk. Her fra dette teltet driver ekteparet Webster med å samle inn penger til en veldedighetsorganisasjon som kalles Combat Stress. Denne organiserer mental behandling av soldater som lider av posttraumatisk stressyndrom (PTSD) i Storbrittania. Familien jobber hvileløst. Og på toppen av det hele, Alec lider av dette selv. Han har i løpet av sine 10 år i den britiske hæren rukket å være med på operasjoner i Afghanistan og i Nord-Irland. Og det har hatt en pris. - Jeg har hatt PTSD i en 6-7 år nå, forteller han fra campingstolen. Det føles som en vulkan som bygger seg opp, og som får utbrudd, deretter roer det seg, før det er på n igjen. Alec har tross plagene et rolig vesen. Skotten som nå er bosatt med familien i Windsor viser lite tegn til at han er syk. I hvert fall ikke utenpå. Her og nå. I 1996 var han ute for en ulykke i Nord- Irland med en feltvogn som kjørte av veien og rullet over en 7-8 ganger etter at en skarpskytter traff en av dekkene. Han ble liggende på sykehus i et og et halvt år. Ute av stand til å gå. Selv om han etter hvert kom på bena igjen, så klarte han ikke å holde følge med de andre soldatene. Dette fikk konsekvenser for tjenesten hans og han ble tilbudt en kontorjobb. Der holdt han ut i 4 år og dristet seg utpå igjen i infanteriet. I 2002 havnet han i Scots Guards Infanteriregiment i Helmandprovinsen i Afghanistan. Noe som ble fatalt. - Land Roveren som jeg kjørte på en patrulje ble truffet av en RPG granatkaster. 3 av mine kamerater ble drept momentant. Det at jeg overlevde var mirakuløst. Alec er fortsatt like rolig, men svelger litt oftere nå. Jeg kan ane at han sliter med disse hendelsene. Ved siden av oss er det krigsshow. Eller krig på liksom. Smatringen fra maskingevær og andre våpen larmer. Detonasjoner som simulerer granater klipper av maskingeværsalvene. Helikopter hamrer over med ujevne mellomrom. Jeg spør hvordan denne stridslarmen virker inn på tilstanden hans. Han trekker litt på det. Gemma, som sitter ved siden av nikker sakte og bekrefter at han har problemer med det. -Vel, jeg har sett et britisk helikopter blitt blåst av himmelen i Nord-Irland, sier han tørt. Så jeg sliter med å høre helikoptrene, kan du si. Den endelige diagnosen PTSD fikk Alec en tid etter at han sluttet i det militære. Da ble han slått ned av en innbruddstyv. Plutselig var de mentale problemene over ham som et klamt teppe. Han forteller at han har mareritt titt og ofte. Og såkalte flashbacks kan trigges av hva som helst som assosieres med krig. Det kommer og går med ujevne mellomrom. -Det føles som en DVD spiller som slår seg på uten at jeg har kontroll over den, sier Alec. Medikamenter klarer å stabilisere det til en viss grad. Men en blir dessverre ofte avhengig av dem. Han forteller at han må ta 23 om dagen, de fleste FORTS NESTE SIDE Sersjant Webster tjenestegjorde i det tradisjonsrike britiske divisjonen som går under navnet Scots Guards. Deler av denne er deployert til Helmandprovinsen i Afghanistan. (Foto: Scots Guards) 20 21

12 :portrett: :portrett: Forts fra forige side: antidepressiva. Men Alec synes ikke det er noe i det hele tatt. -En tidligere soldatkollega og god venn av meg tar 100 piller om dagen, forteller ham og trekker på skuldrene. Combat Stress er en veldedighetsorganisasjon, men som også mottar noe støtte fra det britiske forsvarsdepartementet. Men de fleste aktiviteter finansieres stor grad av donasjoner fra enkeltpersoner og fra innsamlinger. De tar seg av mentale skader etter tjeneste i kamp. I Storbritannia er Combat Stress organisasjonen er etter alt å dømme den eneste i sitt slag. Det er i hvert fall ingen andre britiske veteraner som vi har snakket med som kjenner til andre. Britiske myndigheter gir ifølge Alec ingen erstatning til veteraner med traume etter å ha deltatt i krig. -Hadde jeg mistet en arm eller et ben, så hadde det stilt seg annerledes, sier han oppgitt. Alec får riktignok en liten krigspensjon. Når jeg spør ham om hvordan man skal få britiske politikere til å forstå behovet og problemet, sier han: -Den eneste måten er å få dem til å dra ut til operasjonsområdene på besøk. Snakke med gutta og få deres historier. De trenger å få noe kunnskap om hva soldatene er utsatt for. Temperaturen i den politiske debatten er glovarm. Mange veteraner har ikke lenger tålmodighet med myndighetene. Årsaken er den stadig økende massen av soldater som kommer hjem med behov for hjelp og erstatning, da spesielt etter operasjonene i Afghanistan og Irak. Etter at han sluttet i det militære begynte Alec sin egen bedrift. Han hadde god omsetning på å kjøpe og selge sporhunder til private sikkerhetsselskaper. Men han måtte gi opp. På grunn av konsentrasjonsproblemer. Så nå driver han med pengeinnsamling. -Jeg er praktisk talt i søla og Hæren har ikke bruk for meg lenger. Derfor synes jeg at det å samle inn penger er en fin måte å hjelpe soldatene som kommer tilbake med problemer, svarer Alec når vi spør ham om hva som driver ham. Men er han forbannet? Ja, jeg er forbannet på myndighetene fordi de ikke sørger for noen oppfølging av de som trenger det. Ta en tur inn til Embankment (bydel i sentrale London, journ. anm.) Der finner du sikkert tidligere soldater som er uteliggere og bor på gaten, sier han bittert. Gemma Webster ser på mannen sin som fortsatt sitter i campingstolen. Hun er stolt av at han har klart seg relativt bra, tross all motgang. -Det er langt fra hva han er i dag til hva han var for noen år siden, sier hun og legger til at det er kjærligheten som holder dem sammen. -Hadde det ikke vært for Gemma og hennes familie så hadde jeg vært død nå, sier Alec og nikker takknemlig mot sin kone. Det er heller ingen hjelp å få for de hjemme slik at de forstår et familiemedlem med PTSD. - Combat Stress råder oss partnere til å prate sammen og ta et varmt bad. Men det er på langt nær nok, selvfølgelig, sier hun oppgitt. Alec og hans medsammensvorne jobber med planer om å starte en kameratstøttetelefon som i stor grad er lik den som driftes av Norges Veteranforbund. -For det er dessverre slik at hvis en veteran sliter og ønsker å snakke med noen, så ringer de til organisasjonen Combat Stress. Der får de som oftest svar at de ikke har tid til å snakke med dem, sier han bebreidende. De planlegger å få det britiske sportsidolet Sarah Donohue til å fronte sine hjemmeside og den etter hvert opprettede kamerattelefonen. Noe han er skråsikker på kommer til å øke interessen rundt temaet. Ghurkaene har nemlig økt forståelse for sin eksistens ved å ha den britiske skuespilleren Joanna Lumley (fra komiserien Absolutely Fabolous, journ.anm.) som frontfigur. Men til syvende og sist er det forståelsen i folket som er viktigst for ham: -Jeg er ikke egentlig så opptatt av hvor mange penger jeg klarer å skaffe til denne saken. Det jeg ønsker er en bred forståelse for at fenomenet faktisk er der og kommer alltid til å være der for mange. Og respekten for akkurat det. Og at de får den hjelpen de fortjener, avslutter han. Og Alec står ikke bare med noen bøsser. I november 2008 gjennomførte han et fallskjermhopp for første gang i den hensikt å samle inn penger til dette formålet. Den samme måneden som han giftet seg med sin store kjærlighet. Vi er brått tilbake i nåtiden. For det kamuflasjedekkede bordet med alt utstyret kollapser, forårsaket av en av barna til Gemma og Alec. Som nå ligger og griner, badende i nøkkelringer, brosjyrer og T- skjorter. Intervjuet blir brått revet av. For, uansett om en har stressyndrom eller ikke, familielivet har høyeste prioritet og må gå sin gang. Alec Webster takker meg. Jeg svarer at det er jeg som bør takke. For det er jeg som har dratt ham på en ny tur ned i marerittenes verden. Ned til flashbackene og sørget for at han etter all sannsynlighet må møte fortidens demoner. Igjen. Til steder han ønsker å tilbringe minst tid av alt. Men som han vet at han må til tider, for resten av livet. Når jeg ser rundt meg stusser jeg over dette krigsshowet. For flesteparten har det moro med å leke soldater, med å kjøpe og selge geværer og stridsvogner. Og liten tid på å fokusere på de mørke sidene av krigen. Som blant annet stress i kamp. Men det er nå engang slik menneskene er. Fokuserer på de lyse. Idet jeg forlater den lille familien inne blant alle telt så tenker jeg på det jeg ikke spurte Alec Webster om. Nemlig hvordan han klarte seg i hverdagen, uten å klare å jobbe. Med en liten krigspensjon. Jeg droppet det med fare for å tråkke på hans verdighet. For hvordan skal jeg kunne klare å nedverdige en soldat som har ofret så mye? Og på tross av store problemer legger så mye innsats ned i å hjelpe andre i samme situasjon? Det kan jeg nok ikke

13 :aktuelt: ute :aktuelt: hjemme Hjelpelinjen Misnøyen mot britiske politikere er enorm. Debatten har nådd kokepunktet. For krigsveteranene i Storbritannia opplever at det er lite hjelp å få når en sårt trenger det. Av roger Helmers roger@helmers.no En av dem fant ut at det eneste han kunne gjøre var å ta grep ved å strekke ut sin egne hender til sine medsoldater. På tross av store utfordringer i hverdagen er han iferd med å lykkes med det britiske myndigheter tilsynelatende ikke har klart. Stadig flere hjemvendte veteraner fra operasjoner i utlandet føler at de ikke blir hørt. Britiske politikere oppfattes som arrogante og lite forståelsesfulle. Men midt oppe i dette finnes det veteraner som ikke gir opp. Den 34 årige skotske lansesersjanten Alec Webster er tidligere soldat i den britiske hæren, med tjeneste i Irak og Nord-Irland. Han har, etter sterke opplevelser i tjenesten blitt ufør og sliter med posttraumatisk stressyndrom (PTSD). På tross av at hver dag er en kamp har han valgt å kjempe for et bedre liv for sine kolleger. Inntil nå har han vært rundt og samlet inn økonomiske midler til en organisasjon som heter Combat Stress. Nå har han imidlertid tatt et kvantesprang videre og startet sin egen hjelp for krigsveteraner med psykiske skader. For han både så og følte at det manglet noe. -Det var ingen direkte kontakt mellom disse og helsevesenet, sier Webster. Noe han selv også har fått erfare på grunn av sine lidelser. VOLDSOM PÅGANG Derfor måtte han etablere en måte å gi veiledning til de kvinner og menn som enten var i tjeneste eller hadde vært det, slik at de kunne få hjelp. Dermed startet han likegodt organisasjonen PTSDworldwide.org, sammen med sin ektefelle Gemma. Med seg som god støtte har han sin gode venn og medsoldat Charles Brindley fra Sheffield. Han lider også av PTSD etter traumatiske opplevelser i Nord-Irland og Irak. -I slutten av september åpnet vi tjenesten som blant annet er en kamerattelefon, sier Alec Webster stolt. Han forteller videre at telefonen er bemannet nesten hele døgnet, 7 dager i uken, av 6 tidligere krigsveteraner fra operasjoner i nyere tid, samt 3 hustruer. Og pågangen har ikke latt vente på seg. Webster forteller at linjene har glødet de siste ukene. -I tillegg til veteranene har deres søsken, ektefeller, ja sogar en mor har ringt oss, forteller han på telefon fra London og er overbevist om at behovet for denne type tjeneste der. Behovet er enormt i det store landet med betydelige bidrag i nyere tid. Først Nord- Irland, deretter Irak og nå Afghanistan. Tjenestene på PTSDworldwide.org er primært rettet mot soldater med psykiske skader og deres familier. Eller de som mistenker at de har psykiske skader. På hjemmesiden kan de som ønsker delta i forum eller sende epost med det de har på hjertet. MED BRASK OG BRAM Dette har ikke gått upåaktet hen i Storbritannia. Så langt har et slik konsept vært fraværende. De store mediene i landet har intervjuet mannen bak det hele. Og er tydelig imponert over at veteraner med psykiske skader klarer det som britisk helsevesen ikke makter. Å etablere en hjelpetjeneste for de som tjener landet. -Saken er dekket av BBC radio, på Sky News, London tonight, News 24 og i avisen Intependent, forteller Alec og håper at mediadekningen øker interessen både hos veteraner, helsevesen og politikere. Siden det ikke finnes støtte til denne type aktiviteter så måtte det skaffes penger. Alec og hans venner fikk god støtte fra en annen organisasjon som heter Garrison Girls. Disse består av familier, koner og kjærester til veteraner som samler inn penger til formålet ved blant annet å selge kalendre med såkalte pin-up -bilder. Et imponerende stykke kunst, fotografert av den internasjonalt anerkjente britiske fotografen Mick Payton. Garrison Girls er også med på å promotere Alecs organisasjon. Sarah Bennet urston, som selv er gift med en krigsveteran er grunnleggeren. Hun sier til avisa Intependent at hun er overrasket over at det ikke finnes noe forum eller nettside for de som lider av PTSD. -Jeg vil virkelig hjelpe dem, sier hun. Vi kjenner alle mennesker som er i et helvete på grunn av dette. UTVEKSLER ERFARINGER Alec har også etablert kontakt med organisasjonen American Combat Veterans of War (ACVOW). -Det er viktig å utveksle erfaringer med en av våre største allierte som også har vært tilstede i de samme operasjonsområdene og har ennå større utfordringer i forhold til veteranene, sier Webster. Han sikter til den økende mengden amerikanske soldater med psykiske problemer. Undersøkelser viser at 4 av 10 av dem som vender hjem til USA fra Irak og Afghanistan trenger hjelp. Og Alec forteller videre at han vurderer å finne andre nasjoners veteranorganisasjoner for denne type utvekslinger. (Se portrettintervju av veteranen Alec Webster på side 12) Forsvarssjefen var klar i sin tale: Økende kostnader og mangel på spisskompetanse vil gjøre Forsvaret mindre. Mindre og styrket forsvar Av linnéa Berg, ForsvArets mediesenter Til full sal i Oslo Forsvarsforening sitt møte holdt general Sverre Diesen et av sine siste fordrag som forsvarssjef i går, under tittelen «Forsvarssjefen ser tilbake». Ett forsvar for fremtiden Han har i tiden som øverste militære leder stått for en omstilling fra et mobiliseringsforsvar til innsatsforsvar. Perioden har vært preget av store materiellanskaffelser, økende nærvær i utlandet og en bredere forståelse blant politikerne at å ha et forsvar koster. Det at Forsvaret blir mindre, betyr ikke nødvendigvis at det blir dårligere. Det er en misforståelse å telle hoder for å si noe om hvor sterk forsvarsevnen er, sier Diesen. OMLEGGING AV VERNEPLIKTEN Forsvarssjefen er for verneplikten, men foreslår en betydelig omlegging av den. Han tok til orde for et mer profesjonelt forsvar. Min bekymring er ikke materiellmangel, men mangel på personell med kompetanse til å bruke det. Vi kan ikke klare oss uten et vernepliktig forsvar, men Norge må satse mer på et profesjonelt forsvar. Løsningen slik han ser den er å skape et klarere skille mellom de som ønsker å fortsette i Forsvaret, og dem som velger å utføre støtteoppdrag av andre slag. Av de 9000 vi tar inn i dag, ser jeg for meg at rundt 1000 spesialiseres. De andre trenger ikke gjennomgå en så omstendelig og kostbar opplæring. Det er sløsing med ressurser. KLAR TALE: Forsvarssjefen tok til orde for at Norge må satse mer på et profesjonelt forsvar. (Arkivfoto, Forsvarets mediesenter STYRKET NORDISK SAMARBEID Forsvarssjefen mener Forsvaret må drives i en retning av et sterkere samarbeid med de andre nordiske landene. Vi må se til våre naboland for å få til felles materiellanskaffelser, trening, vedlikehold og utdanning. Dette blir veien Norge må gå for å opprettholde en forsvarlig nasjonal beredskap. Intensjonen er å dele og ha en felles styrkeproduksjon for fortsatt å ha nasjonale og separate styrker, understreket han. General Diesen mener at Forsvaret må se fremover basert på hvor det er nå. Erkjenne utviklingen i verden og utvikle seg 24 25

14 :aktuelt: ute :aktuelt: ute Lyst til å lære mer, skaffe deg kompetanse om fredsoperasjoner, konflikthåndtering, global terrorisme eller andre relaterte saker? I denne artikkelen tar jeg for meg en mulighet for hvordan du kan tilegne deg slik kunnskap på egenhånd. Og husk, om du synes kompetanse er dyrt, prøv innkompetanse. Egenutdanning for internasjonale oppgaver En hver som skal ut på et oppdrag, starte på noe nytt eller rett og slett ønsker å vite mer om noe, vil trenge en form for utdanning. Dette gjelder også for de som skal ut i en FN operasjon, militær som sivil. Det norske forsvaret har i dag meget gode utdannings- og treningskonsepter målrettet mot internasjonale operasjoner. FN har utarbeidet sine utdannings- og treningsstandarder som medlemslandene må forholde seg til i forbindlese med deltakelse i en FN operasjon. Både de nasjonale konseptene så vel som FNs krav, baserer seg i hovedsak på gjennomføring i avdelingsforband eller ved organiserte kurser. Det finnes i imidlertid muligheter for enkeltpersoner å kunne forberede seg til internasjonal tjeneste gjennom bl.a. ernundervisning og lignende. En slik mulighet er tilgjengelig gjennom Peace Operations Training Institute (POTI). POTI er en ikke kommersiell organisasjon som også støttes finansielt av Norge. POTIs program ble i sin tid startet med fokus på å kunne gi personer fra Afrika mulighet til å tilegne seg kunnskap om FNs fredsbevarende operasjoner og Norge var med å støtte dette arbeidet fra starten av. Virksomheten har nå vokst betydelig, både med hensyn på tilbudet av kurser så vel som antall personer som gjennomfører disse. POTI rekke i dag ikke bare ut til personer i Afrika, men til alle FNs medlemslands innbyggere Kurs portofølgen er i dag på 22 kurs hvorav flere er oversatt til fransk og spansk. Fra Peace University s (UPEACE) hjemmeside. Du finner den på : f a k t a : POTI: Leder Dr. Harvey Langholtz Internettside: Antall kurs: 22 på engelsk UPEACE: Internettside: POTI kursrekke: An introduction to the United Nations system: Orientation for serving on a United Nations field mission. Civil-military coordination (CIMIC) Commanding United Nations peacekeeping operations The conduct of humanitarian relief operations Disarmament, demobilisation and reintegration (DDR): Principles of i ntervention and Management in Peacekeeping Operations Ethics in peacekeeping Gender perspective in Untied Nations peacekeeping operations Global terrorism History of Untied Nations peacekeeping operations during the cold war: 1945 to 1987 History of Untied Nations peacekeeping operations following the cold war: 1988 to 1996 History of United Nations peacekeeping operations from retrenchment to resurgence: 1997 to 2006 International humanitarian law and the law of armed conflict Logistical support to UN peacekeeping Operational logistical support of UN peacekeeping Advanced topics in UN logistics: the provision of troops and contingent-owned equipment (COE) and the method for reimbursement Mine action: Humanitarian impact, technical aspects, and global initiatives Peacekeeping and international conflict resolution Peacekeeping in the former Yugoslavia: From the Dayton accord to Kosovo Principles for the conduct of peace support operations Security measures for United Nations peacekeepers United Nations military observers: Methods and techniques for serving on a UN observer mission United Nations police: Restoring civil order following hostilities. Kursene sprer seg over et vidt spekter og tar for seg både FNs fredsbevarende historie, kommando og kontroll av FN avdelinger til humanitære operasjoner. Fagområder som Gender, sivilt militært samarbeid og avvæpning, demobilisering og reintegrering av tidligere stridende er en del av kurstilbudet. Kursene baserer seg på selvstudium og avsluttes med en form for eksamen/test. I studieperioden har elevene online tilgang til fagpersoner for diskusjoner og innhenting av ytterligere informasjon. POTI har innledet et samarbeid med Peace University (UPEACE) i Costa Rica, også med tanke på formell akkreditering av sin kursrekke. Ideen er at ved å gjennomføre et gitt antall POTI kurs kombinert med programmer ved UPEACE, vil kunne gi en formell status og er et mer langsiktig prosjekt. UPEACE er ikke en FN organisasjon, men har en forankring i en FN resolusjon i FNs generalforsamling. POTIs kursportofølge har fortsatt en kostnad for enkeltpersoner utenfor Afrika og Sør- og mellom Amerika. Kursprisene varierer fra 75 til 145$ per kurs. Flere FN operasjoner gir sitt personell et gratis tilbud om å gjennomføre POTI kurs under tjenesteperioden, så om man tjenestegjør i disse operasjonene er kurene gratis. I skrivende stund er det i alt 61 kurs som er gjennomført av nordmenn, både uniformert og sivilt personell. Oberst Øyvind Dammen har siden august 2007 vært tilknyttet den faste norske delegasjonen til FNs hovedkvarter i New York som militærrådgiver. Gjennom Sjekkposten vil Dammen gi leserne et innblikk i dette systemet som er så viktig 26 27

15 :kommentar: :kommentar: Soldatens ryggmarksrefleks letter fingerens press mot avtrekkeren. Er det en sivilist eller en stridende på Hver skuddhold? Et dilemma de færreste av oss blir stilt overfor, men som er en realitet for unge norske kvinner og menn i konfliktområder langt fra Norge. Kunnskap om hva som er lov i krig og konflikt kan bety forskjellen på å skyte eller ikke. Genevekonvensjonen 60 år. Makt til å spare sivile dag utgjør Genèvekonvensjonene en forskjell, for Røde Kors og andre. Det er på grunn av Genèvekonvensjonene at Røde Kors har tilgang til å hjelpe sivile og de stridende partene i Swat-dalen i Pakistan, selv under de verste kamphandlingene. Bildet viser Genevprotokollen Børge Brende, generalsekretær i røde kors For 60 år siden ble Genèvekonvensjonene vedtatt. FNs verdenserklæring om menneskerettighetene ble til året før og i 1950 kom Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Verden og Europa satte alt inn på at 2. verdenskrigs redsler ikke skulle gjenta seg. Formålet med Genèvekonvensjonene er ikke å hindre krig og konflikt, men å skape et humanitært handlingsrom og å gi beskyttelse og hjelp til dem som ikke deltar i kamphandlingene. Det er det eneste regelverket som i dag har fått tilslutning fra alle verdens stater. De er ryggraden i internasjonal humanitær rett (IHR) som skal begrense de midler og metoder krigførende parter kan bruke for å oppnå sine mål, og for å få dem til å utvise et minstemål av humanitet overfor sivile, syke, sårede og fanger. Men selv om regelverket er på plass og anerkjent, skjer stadig brudd, ofte med overlegg. Det ser vi over hele verden. I Gaza hvor sivilbefolkningen mangler alt, i Kongo hvor seksuell vold nærmest er rutine og i kamphandlingene mellom regjeringsstyrker og militante grupper i Pakistan og Afghanistan. Den såkalte krigen mot terror i land som nettopp Afghanistan førte også til diskusjoner om tortur bør tillates i noen situasjoner. Dette til tross for at all form for tortur er en forbrytelse i henhold til både IHR og menneskerettighetene, og er et klart forbud under alle omstendigheter. Det argumenteres også for at noen mennesker må kunne nektes grunnleggende rettigheter når de fengsles og straffeforfølges, slik som vi har sett på Guantanamo. Derfor er det viktig at vi i Norge kjenner og forstår IHR og menneskerettighetene slik at vi kan ta avstand fra tortur og fra overtredelser av internasjonale regelverk. Det viktigste stedet å starte er nettopp med holdningene og kunnskapen til soldaten som ligger med fingeren på avtrekkeren. Vi må sørge for at ryggmarksrefleksen til de som er direkte involvert i stridigheter, for eksempel norske soldater i Afghanistan, fungerer i henhold til regelverket. Genèvekonvensjonene er et hjelpemiddel for soldater i felten. Også for å sortere tankene når man er på skuddhold av andre mennesker. Skal man skyte, eller ikke. Røde Kors har samarbeidet med det norske Forsvaret siden 2003, og sammen tester vi blant annet norske vernepliktige og soldater på utenlandsoppdrag i deres kunnskap om regler i krig. Årets resultater viser en gledelig utvikling i kunnskapsnivået fra forrige undersøkelse i Soldatene er tydelige på at sivile har krav på beskyttelsen og at tortur aldri skal benyttes. Men undersøkelsen viser også at det finnes mange dilemmaer og brist i kunnskapen. På spørsmål hvorvidt sanitetspersonell merket med det røde korset kan bemanne troppens maskingevær, svarer 20 prosent ja. Sanitetspersonell med rødt kors kan kun bruke lette våpen i selvforsvar. Soldatene oppgir at det kan være tilfeldig om og fra hvem de får opplæring i krigens regler innad i Forsvaret. De sier også at de er motivert til å få vite mer om regler i krig og Genèvekonvensjonene, men de etterlyser mer og bedre opplæring. Det må vi ta på alvor. God kunnskap blant sivilbefolkningen om IHR vil ytterligere bidra til overholdelse av hva som er tillatt i krig. I forbindelse med 60-årsmarkeringen av Genèvekonvensjonene har Den internasjonale Røde Kors-komiteen utført en undersøkelse i åtte konfliktområder, blant annet i Afghanistan. Undersøkelsen forteller at menneskene her støtter opp under de grunnleggende ideene bak Genèvekonvensjonene. Et overveldende flertall på 97 prosent mener det må skilles mellom stridende og sivile. Et stort flertall av de spurte mener også at partene i konflikter ikke skal kunne nekte sivilbefolkningen mat, vann eller medisiner for å svekke fienden. Samtidig viser undersøkelsen at den faktiske kunnskapen om regelverket er lav. Et flertall av befolkningen i konfliktrammede land kan fortsatt ikke fortelle hva Genèvekonvensjonene og regler i krig er. Kun 42 prosent av de spurte kjenner til disse. Av de som kjenner til regelverket er det kun 56 prosent som mener at konvensjonene bidrar til å redusere lidelsene for sivilbefolkningen i væpnet konflikt. Selv om et overveldende flertall av de spurte mener at det må finnes regler i krig, er det bekymringsfullt at under halvparten kjenner til Genèvekonvensjonene, og at en så stor andel mener at disse reglene ikke klarer å redusere lidelsene til sivilbefolkningen. Når vi markerer Genèvekonvensjonene 60 år er det med visshet om at en hel verden er enige i at det finnes regler i krig, men at det er langt fra konvensjoner på et papir til reell humanitet i konflikter og krig. Dette skyldes mangel på kunnskap, respekt og politisk vilje til å gjennomføre Genèvekonvensjonenes bestemmelser. Hver dag utgjør Genèvekonvensjonene en forskjell, for Røde Kors og andre. Det er på grunn av Genèvekonvensjonene at Røde Kors har tilgang til å hjelpe sivile og de stridende partene i Swat-dalen i Pakistan, selv under de verste kamphandlingene. Det er på grunn av Genèvekonvensjonene at vi kunne evakuere tusener av sivile fra konfiktområdene på Sri Lanka i kampene mellom regjeringshæren og de tamilske tigrene. Og det er på grunn av manglende etterlevelse av regler i krig at vi ikke kunne hjelpe flere på Sri Lanka, eller evakuere flere syke og sårede under kamphandlingene i Gaza. Det er også manglende etterlevelse av Genèvekonvensjonene at Røde Kors og andre hjelpeorganisasjoner ikke har bedre tilgang til å hjelpe de 1,5 millioner menneskene i Gaza som fortsatt er i en eskalerende humanitær krise. Tilgangen til Gaza er begrenset av de israelske myndighetenes forsvarsstyrker og Egypt. Derfor jobber Røde Kors for å øke folks kunnskap om egne og andres rettigheter, både overfor Israel og Egypt, andre land og militante grupper. Krigens regler dreier seg om enkeltindividets din og min rett til beskyttelse, respekt og hjelp, og for å lykkes trenger vi gode samarbeidspartnere. I Norge samarbeider vi derfor med Forsvaret for å nå ut til soldatene og med Kunnskapsdepartementet og skolen for å nå ut til ungdomsskoleelevene. Skoleelevene og soldatene er morgendagens politikere og stridende. Derfor har vi alt å vinne på å øke kunnskapsnivået og etterlevelsen av IHR og krigens regler, også i Norge. Vi har også mye å tape på om kunnskapen ikke sitter i en dramatisk situasjon som kan bety forskjellen på liv og død

16 :aktuelt: hjemme Vellykket BNBB møte i Aalborg Den 4 til 6 september ble årets BNBB møte gjennomført under det årlige Eurotreffet, som i år var lagt til Aalborg i Danmark, tradisjonen tro. Den 5 september feiret Danmark for første gang Veteranenes dag, som også har blitt offisiell flaggdag i Danmark, og begivenheten ble feiret med stor verdighet mange steder i Danmark. Av JAn W. steen Hovedfeiring foregikk i København, med deltagelse fra det Danske Kongehus og en rekke prominente ledere. Rammen om BNBB møtet kunne ikke vært bedre planlagt. BNBB møtet ble gjennomført med to økter, lørdag den 5 og søndag den 6 september. Den Svenske delegasjonen var dessverre forhindret fra å delta. Under årets møte var det President skifte i BNBB, og Odd Helge Olsen sendt stafett pinnen videre til Finlands leder Heikki Holma. Den nye Presidenten lovet at veteraner i Norden skal mer på dagsorden politisk og sivilt. Han fortalte også at neste års møte vil foregå i Turku(Åbo) i Finland i slutten av august. Den norske delegasjonen var fornøyd med årets møte, og vi fikk lagt frem våre synspunkter på en god og tilfredsstillende måte. Etter at hovedfeiringen i København var avsluttet om ettermiddagen lørdag den 5 september, kom Presidenten i WVF ( World Veteran Federation), Mr. Ibrahim, til Eurotreffet som gjest og deltok på kveldens festmiddag. Han var også med som gjest på BNBB møtet på søndag, og syntes at den nordiske modellen for samarbeid var et flott initiativ og oppfordret til videre arbeid mellom ulike nasjoners veteraner. Kjærkomment bidrag til Veteranhjelpen På bildet Odd Helge Olsen, Ragnar Olsen og Tore K. Lunden. På medlemsmøte i NVIO avd Kristiansand den 3. september d.a. mottok presidenten kr ,- til Stiftelsen Veteranhjelp. For ca ni måneder siden bestemte "knivsmed" Tore K. Lunden å lage en veterankniv som skulle loddes ut, og inntekten skulle i sin helhet gå til Stiftelsen Veteranhjelp. På medlemsmøtene det siste halve året ble det kjøpt lodder. Trekningen fant sted i juni, og den heldige vinner ble Martine Wathne. NVIO vil rette en spesiell takk til omsorgspersonen Tore K. Lunden for denne gode ide, og vi vet at ny veterankniv er i produksjon, og skal loddes ut ved juletider. Også disse pengene vil gå til Stiftelsen Veteranhjelp. Tusen takk Tore K. Lunden. G.S har ordet vfalck@nvio.no NVIO - en demokratisk organisasjon (?) Neste år er det landsmøte igjen, og når dette leses er det temmelig nøyaktig et halvt år til delegater fra alle forbundets lokalforeninger skal møtes i Alta for å gjøre opp status, stake ut kursen videre og velge nytt styre. Alt dette er viktige elementer i en demokratisk organisasjons liv. For at landsmøtet virkelig skal være det demokratiske organet vi ønsker det skal være, er det viktig at lokalforeningene avholder sine årsmøter innen utgangen av februar, og velger sine representanter til landsmøtet. Landsmøtet er forbundets høyeste organ, og de beslutningene som treffes og de målene som settes på landsmøtet gir rammene og målene for forbundsstyrets og hele organisasjonens virksomhet i landsmøteperioden. Mellom landsmøtene er det forbundsstyret som har det overordnete ansvaret, både for å gjennomføre landsmøtets vedtak, og for å ta beslutninger i saker der landsmøtet ikke har gitt noen retningslinjer. Et kjennetegn på en demokratisk og velfungerende organisasjon er at alle, enten direkte eller gjennom sine valgte representanter, får anledning til å legge frem sine synspunkter på forslag som er til behandling, og at alle respekterer og følger opp de vedtak som fattes. Det blir vanskelig for alle parter om noen (enten det er forbundsstyret, sekretariatet, enkeltmedlemmer eller lokalforeninger) velger å se bort fra vedtak og bestemmelser de ikke liker. Som mange vet, blir det ofte trøbbel av å være "litt gift". Vedtektene er ryggraden i organisasjonen. De fastsetter vårt formål, hvordan forbundet er organisert og hvilke rettigheter, plikter og ansvar forbundets ulike organer har. Forbundets vedtekter er også rammen for hvordan lokalforeningenes vedtekter skal være. Ved å ha mest mulig ensartede vedtekter og navn viser vi både for oss selv og for samfunnet rundt oss at vi er EN organisasjon som arbeider mot felles mål. Gyldige vedtekter er også en forutsetning Et kjennetegn på en demokratisk og velfungerende organisasjon er at alle, enten direkte eller gjennom sine valgte representanter, får anledning til å legge frem sine synspunkter på forslag som er til behandling, og at alle respekterer og følger opp de vedtak som fattes. for at lokalforeningen skal kunne registreres i Frivillighetsregisteret og kunne få del i Grasrotandelen. På landsmøtet i Stavanger ble det vedtatt betydelige endringer i forbundets vedtekter, som gjorde det nødvendig å endre alle lokalforeningenes vedtekter. Det er derfor skuffende at mindre enn halvparten av lokalforeningene har sendt inn sine reviderte vedtekter til godkjenning. Samtidig vil jeg beklage at mange av de lokalforeningene som faktisk har sendt inn vedtekter til godkjenning, ennå ikke har fått svar - det vil komme. Forbundsstyret har gitt sekretariatet i oppdrag å utarbeide utkast til lokale vedtekter for de foreningene som ikke har sent sine reviderte vedtekter til godkjenning. Dette vil bli gjort i god tid, slik at de nye vedtektene kan vedtas på første årsmøte i lokalforeningen. Rundt om i lokalforeningene er det mange og dyktige tillitsvalgte, som gjør en glimrende jobb både lokalt og for forbundet. Mange av disse godt skolerte, enten gjennom ulike organisasjonskurs, eller den harde vegen, gjennom mange år med tillitsverv i ulike organisasjoner. Det bør ikke være en hemmelighet at jeg oppfordrer lokalforningene til å arbeide for kontinuitet i styrearbeidet ved å velge inn nye tillitsvalgte sammen med de som har mange års erfaring. Vi ønsker også å bidra til at både nye og gamle tillitsvalgte får så gode forutsetninger for å gjøre en god jobb som mulig, og oppfordrer lokalforeninger som ønsker det til å ta kontakt hvis de ønsker støtte fra sekretariatet til å gjennomføre kurs for gamle og nye tillitsvalgte. Med veteranhilsen 30 31

17 :lokalforeningene :lokalforeningene Somaliatreff på Forsvarets Veteransenter Forsvaret Veteransenter Bæreia fredag ettermiddag 25 september: En etter en ankommer veteraner Bæreia senteret, forsiktig og forventningsfulle til en helg sammen med tidligere medsoldater. Soldater som for år siden arbeidet tett sammen i Somalia, i en internasjonal operasjon kun ett fåtall kjenner til, og som forsvaret mange år senere skulle beskrive som tragisk og grisete. Av geir o. stamnes Etter måneder med planlegging av styremedlem i NVIO Svein Dyrvik og leder i Kameratstøtten NVIO Knut Østbøll, er det samlet 28 veteraner fra alle tre kontingenter fra UNOSOM I + II. Totalt skulle ca 300 norske soldater tjenestegjøre i Mogadishu i perioden desember 1992 til april Noen få skulle være der alle kontingentene og etterpå fortsette arbeidet i FN`s sivile del, UN Field Service. Veteranene har hilst hverandre med gode håndtrykk og varme kameratslige omfavnelser. Så under middagen sitter latteren løst mellom de kjappe replikkene. Etter middag er det samling og presentasjon av deltagerne. Noen har forandret etternavn og noen fått en grålig hårfarge. Som en så treffende sa det: Det er 16 år og femten kilo siden sist jeg traff dere, men jeg gjenkjenner dere alle med glede! Gleden var stor over å møte igjen fem av kvinnene som deltok i Somalia, og som ekstra honnør ble innlosjert på Pettico. En vittig tunge prøvde umiddelbart å omdøpe denne til Florida At de gode samtalene gikk ut over natten kom ikke som noen overraskelse på noen. Godt hjulpet av bildealbum, videofilm og god service av Bæreias utmerkede personale. Lørdagens program startet med busstur til Magnor Glassverk, Charlottenberg, Fredsmonumentet og Lier.Ypperlig guidet av Knut Østbøll med interessante anekdoter fra Kongsvingers nære og erne historie. Anmodningen om å kjøpe avlat til de hjemme ble fulgt opp av noen. Noen kjøpte kun avlat til seg selv. Ett av NVIO s viktigste arbeide er kameratstøtte. Innenfor dette begrepet ligger kjernen i alt veteranarbeid. Det var derfor naturlig at orienteringen om dette ble foretatt av Kameratstøtteleder, Knut Østbøll. Ingen kommer umerket fra internasjonale operasjoner. Dette ble synlig på spørsmålene som kom under og etter orienteringen. Spørsmål som er greit å spørre blant sine egne, og som får gode svar av kamerater og erfarne veteraner. Svein Dyrvik fikk derfor en lett overgang til temaet om veteranens egen erfaringsutveksling etter tjenesten. Det var avsatt en og en halv time til dette på programmet, avbrutt av en time til egne disposisjon før middag. Selv om det var noen som kunne ha behov for en liten strekk eller hvil var det ingen som i disse timene forlot felleskapet. TILBAKEBLIKK Lille julaften 1992 dro nordmennene fra Norge som den første del av totalt 75 soldater med retning hovedstaden i Somalia, Mogadishu. De skulle være en liten del av en stor internasjonal operasjon. Første juledag landet det russiske flyet Antonov An-124 med nordmennene, lastet ut utstyret og returnerte umiddelbart. Tilbake sto 35 nordmenn i et ukjent kontinent og i en av verdens farligste byer. Tjenesten i Somalia var en hard tjeneste og på mange måter under umenneskelige forhold. Med en intens tropehete, ukjente sykdommer og lidelser. Under forhold hvor mange ble vitne til groteske hendelser og lidelser på den somaliske befolkning utført av somaliere. Leseren skal ikke glemme at de første nordmenn som ankom Mogadishu julen 1992 kom til en nærmest folketom by. Forårsaket av måneder med intense kamper, hungersnød, sykdom og død. Under slike forhold levde de norske soldatene i lang tid under tildels kummerlige forhold og i telt! Av sykdommer fikk ti prosent av nordmennene dysenteri, plager med dehydrering, noen fikk malaria, sandfly fever og dengue fever. Sykdommer som måtte utholdes i telt, skitt og støv og umenneskelig varme. Senere flytte kompaniet opp i US Embassy. Om leveforholdene ble bedre, blusset kampene opp. Både internt mellom klanlederne og mot FN-personell. Angrep som beskytninger med alle typer håndvåpen, rakett- og bombekasterangrep. I denne perioden ble flere norske soldater utsatt for granatangrep og tildels alvorlig såret med splintskader. Eurotreff 2009 i Ålborg Av JoHnny BrennA nvio Avd. vestfold og telemark Vi var 13 stykker fra NVIO avd. Vetfold og telemark som dro med ferga på morgenen 4. september, for å delta på Eurotreff 2009 i Ålborg. Buss ventet oss i Hirtshals, og tok oss til Idrettssenteret i Ålborg der alle Eurotreff deltakere skulle overnatte. Opptaket til "Christian kvart" på Dus ("vinkjellern") var alt i gang da vi ankom. Neste programpost var omvisning på Ålborg kaserne - De Blå Baretter, Limfjorden sine nye fine lokaler. Stedet hadde tidligere vært MP-hus, og hadde både celler og kontorer. I tillegg var det en liten hage bak huset, der tre moderne Dessverre dør også en soldat og kamerat i en tragisk trafikkulykke. Derfor ble møtet med historien, mellom tiden, egne og felles opplevelser en intens og sterk opplevelse men av det gode. Festmiddagen ble en godt fellesmåltid mellom gode venner og som på høytidlig måte ble startet med ett minutts stillhet til minne om de som ikke er i blant oss lenger. Fortsatt under kyndig ledelse av Svein ble vi servert gode historier, deilig mat og drikke. Godt takket med tale av en glimrende hedersmann, leirmesteren personlig, Torger araldsen. Søndag og siste dag av ett fantastisk veterantreff ble avrundet i felleskap med militære kjøretøy sto utstilt. Nå var det ikke lagt opp til flere programposter før felles middag på kvelden på Idrettssenteret, der vi fikk enkel men god mat og god drikke. Lørdag 5. september begynte med deilig dansk frokost, før avreise til kirken og gudstjeneste. Kirken var full denne dagen, siden det var Danmarks offisielle Veterandag for aller første gang. Danskene hadde i den anledning fått laget ny fane, som ble avduket rett før avmarsj av Parademarsjen gjennom Ålborgs gater etter gudstjenesten. Marsjen gikk ned mot kaia til et gammelt "vikinghus" der som det ble saluttert fra, i tillegg til musikk og taler, Vi fikk høre at det var ca busstur og omvisning til Kongsvinger festning og Vardefortet. Overraskelsen og gleden ble stor av å bli møtt av veteraner i grunnstilling fra Veterankompaniet til Kransenedleggelsen på UNIFIL-monumentet. En seremoni høytidlig og korrekt gjennomført av Svein Dyrvik. Oppsummeringen hadde et unisont krav om nytt møte senest om fire år. Mange fant igjen vennskapet og opplevelsene i seg selv og andre. For med glede erkjenne at man kun er blitt femten eller seksten år eldre - men mye mye klokere veteraner og soldater i København denne dagen, som hadde den samme markeringen som oss. Derfor var det litt få dansker i Ålborg under Eurotreffet denne gangen. Norge var klart overrepresentert. Parademarsjen gikk videre og endte ved Rådhuset, der vi fikk en orientering av ordføreren, og en bayer. Hele ettermiddagen var igjen fri frem til middag, og dette ble mye dødtid syntes de norske deltakerne. Det var enighet om at man savnet litt mer sosialt program, da en ellers bare ble rotende rundt i byen for å slå i hjel tid.. Man vi i NVIO avd. Vestfold og Telemark fant nå en råd for dette - Ålborg er full av koselige puber og kroer. Siste post på Eurotreff programmet var festmiddagen på kvelden, med musikk og taler - og den var bra

18 :lokalforeningene :lokalforeningene Foredrag om Tsunamien Vi her i Ringerike og Omegn var så heldig og få John Monn til å komme til oss, for å fortelle om Tsunamien som var i Thailand og oppryddingsarbeidet etter den. Det var et gripende og lærerikt foredrag John Monn holdt for et 20 talls veteraner fra Ringerike, Oslo og Drammen. Han fortalte hvordan det var å jobbe under svært vonde og vanskelige forhold. Det var veldig varmt og illeluktende fra lik, og med lite utstyr til å hjelpe seg med til å begynne med. Han fortalte hvordan identifiserings leiren ble bygd opp etterhvert og hvordan den fungerte. Det var et foredrag til ettertanke. Vi kan anbefale dette foredraget for andre lokalforeninger. Heidi Johnsen Brudal NVIO avd. Ringerike og Omegn John Monn holder foredrag Utdrag av foredraget: "Det er onsdag 30 september 2009, og media er fullt av reportasjer om jordskjelv og tsunami i Stillehavet og Asia. Selv om det på nåværende tidspunkt ser ut til at det denne gang ikke har samme omfang som i 2. juledag 2004, er det ikke til å komme bort fra at det vekker sterke minner hos meg om den sorg og smerte som dette påfører de mennesker som er rammet. Mennesker som lever i stadig frykt for at slikt kan hende igjen og igjen, samtidig som de ikke har noen mulighet til å gardere seg eller søke beskyttelse. Å se den ødeleggelse som en tsunami fører med seg og delta i arbeidet med å identifisere de omkomnne, kontakten med de overlevende og pårørende, samtidig som man føler seg totalt hjelpesløs, en følelse av å ikke kunne gjøre nok. Samtidig tenker jeg tilbake på tiden i januar og februar 2005, og arbeidet i Phuket, ailand. Et totalt kaos av ødelagte kropper, hus, hoteller, biler, båter og natur. Hvordan kan man forberede seg på noe slikt, hvordan stålsetter man seg for evt å delta i et slikt "oppryddningsarbeide". Det blir nesten som å skulle gjøre et fallskjermhopp eller et dykk for første gang; man vet ikke hva man går til, men neste gang blir det verre. Redselen sitter i kroppen og adrenalinet stiger, samtidig som minnene og bildene på det indre øyet kommer tilbake. Vi skal være glad for at vi bor i et trygt og godt land samtidig som vi vet at vi er klare til å hjelpe, når og hvor det måtte være. John Monn Lokalforeningens hjemmeside Nå er den første hjemmesiden for en lokalforening åpen under NVIOs portal. Prosessen har gått over forholdsvis lang tid, inkludert en flott sommer. trond erik vollen En av grunnene til at det har tatt lang tid er at knapt 40 lokalforeninger av over 50 hadde adresse for et års tid siden. Enda færre hadde en hjemmeside. Og enda færre hadde en oppdatert hjemmeside. Hvor mange av medlemmene som bruker den lokale foreningens hjemmeside er det ikke godt å vite. Fordelene med å ligge under NVIOs portal vil uten tvil være at man bruker samme verktøyet, programvaren. På denne måten kan forbundet drive felles opplæring. Dette bør flettes inn i alle samlinger/kurs på en enkel måte sånn at "spøkelset" blir avkledd gradvis. Ikke alle har data-kunnskap til å holde på med å oppdatere en hjemmeside, men likevel bør det informeres om mulighetene man har med en hjemmeside. Gjennom å ha en oppdatert hjemmeside kan alle med data hjemme holde seg orientert om lokalforeningens aktiviteter. Meldinger kan bli gitt uten at det medfører utgifter til papir og porto. Referater, artikler og bilder kan bli publisert nærmest "live" for å være aktuelt tema. Hjemmesiden kan også være med på å få veteranene mer samlet i sine aktiviteter. Slik vi ser det vil det derfor være naturlig at forbundet setter i gang kurs for den som i hver lokalforening får ansvaret for å være webmaster. Dokumentasjonen under kurset bør være slik at det lettvint kan distribueres til neste mann. Det vil derfor være naturlig at det enten er i form av powerpoint-presentasjon eller youtubevideoer. Man lærer fort av det visuelle. Satser man på youtube-videoer vil det alltid være tilgjengelig for alle som fatter interesse for å være webmaster. Ikke minst vil det være enormt besparende fremfor å ha folk på kurs. Vi ser fram til at vår lokalforening får tillatelse til å administrere vår egen hjemmeside. Selv om linken vår nå er åpnet så føler vi at det først er nå arbeidet begynner med å gjøre hjemmesiden attraktiv og oppdatert. Lykke til Kristin og alle andre. Fellestur til Bæreia og Kongsvinger festning En ny og vellykket tur sammen med NROF Vestfold. Denne gangen til Bæreia den 15. august, hvor det ble en velvoksen brunsj som falt i god smak hos deltagerne, og med etterfølgende tur rundt i området, blant annet til Pettiko. svein erik JAcoBsen (tekst og Foto) Vår leder, Anders Forreløkken, NVIO avd. Sande ord og Nordre Vestfold fortalte litt om Bæreia s historie. Vi traff, og snakket litt med noen av de krigsveteranene som var der på Bæreia for et rekreasjonsopphold. Og de av oss som hadde dette som sin første tur opp hit fant det meget interessant å gå rundt i lokalene og korridorene og se på bildene og alle minnene som Bæreia er full av. Etter dette gikk turen til Kongsvinger festning hvor vi ble guidet rundt av Helge omasen. Og det ble en fargerik guiding med en historiefortelling om festningens utvikling i forhold til våpenutvikling, og konflikter med Sverige. Et høydepunkt i det hele var et bryllup som foregikk på festningen. Beklagelig så begynte det å regne lett, uten at dette la en demper på turen. Det var en meget vellykket tur som gir inspirasjon til flere fellesturer. Og som seg hør og bør så var det også hustruer med på turen. Det ble overrakt en hilsen og blomster fra NVIO avd. Sande ord og Nordre Vestfold av Anders Forreløkken til representant på Bæreia, Finn Østbøll

19 :lokalforeningene :lokalforeningene «Liv og røre» - dagan på Ørnes NVIO avd. Gildeskål, Meløy og Rødøy stilte mannsterke opp på "Liv og røre" - dagan på Ørnes 25/ Vi hadde infostand med god musikk, og eget "kokketelt" der våre fruer gjorde en kjempeinnsats med å servere nystekte vafler og smakfull bålkaffe. Noen kroner ekstra i klubbkassen ble det, til tross for regn og tildels ufyselig vær. Ungene som var innom fikk med seg refleks m.m, og enkelte hentet også Forsvarsmedaljen med Laurbærgren Av kristin BJerkli mamma eller pappa. Mange var innom hos oss (flere gjorde en ekstratur for å få mer av den deilige kaffen og vaflene - stor takk til jentene våre), og fikk kort og grei informasjon om vår forening og hvilke tilbud vi har og hva vi arbeider med. Det var svært mange som var positive og gjerne ville "vite mer". Vi håper at våre veteraner som var innom melder seg inn i foreningen, her eller andre steder. På bildet ser vi, fra venstre: Geir Haukland, leder. Kyrre Mobakken, sekretær, Torstein Myrvang, styremedlem og leder kameratstøtte og ytterst til høyre, rune Bjørhusdak, nestleder. Hilsen Geir Haukland, (NVIO avd Gildeskål, Meløy og Rødøy) 23. september 2009 fikk vårt langvarige medlem og tidligere Informasjonssjef og redaktør, Lars Reiermark, overrakt Forsvarsmedaljen med Laurbærgren i en høytidelig tilstelling i Linge-rommet i Ledelsesbygget. Innstillingen til Forsvarsmedaljen med Laurbærgren for Lars Reiermark ble sendt frem av oberst (P) Erling Hoem og Odd-Sverre Knutsen, tidligere P&I Forsvarets Overkommando (FO), med følgende begrunnelse: - Reiermarks mangeårige innsats innen forsvarsjournalistikk/informasjon i Forsvaret, herunder hans lange tjeneste som redaktør av Heimevernsbladet, og hans ledelse og utdannelse av Forsvarets Presse- og Info assistenter, samt tjeneste som presseoffiser med APIC gjennom mange år. - Reiermarks innsats på presse- og info-området, hans arbeid for NROF, og hans virke som informasjonssjef og redaktør i daværende FNVLF, nå NVIO. For hans arbeid innen kameratstøttearbeidet, veteranoppfølging, hans arbeid med Veteranloven og hans kontakter med World Veteran Federation, samt stilling som seniorrådgiver og informasjonsansvarlig ved Forsvarets Veteranadministrasjon (FVA) fra 2006 til Forsvarsmedaljen med laurbærgren tildeles militært og sivilt personell for spesiell fortjenestefull innsats. Det nevnes i denne sammenheng fremragende virksomhet eller særlig stor innsats for Forsvaret. Medaljen kan kun tildeles 1 gang til samme person. NVIO gratulerer. Kronprinsparet besøkte Vikeså 2. september 2009 besøkte Vikeså i Bjerkreim kommune, hvor H.K.H. Kronprinsen la ned krans på vårt minnesmerke i FN-parken. Det var en flott seremoni, og Kronprinsen dro da også dette fram som et av høydepunktene i besøket. JArl Pedersen. nvio Avd. rogaland Kronprinsparet hadde besøkt kommunene Utsira (landets minste med noe over 200 innbyggere), Vinda ord, Gjesdal, Bjerkreim, Egersund, Sokndal og Lund. I grenseområdet mellom Gjesdal og Bjerkreim arrangerte disse kommunene i fellesskap lunsj for kronprinsparet og innbudte gjester i Gloppehallen i Byrkjedalstunet. Nestleder Jarl Pedersen representerte NVIO avd. Rogaland under lunchen - plassert ved samme bord som Kronprinsen! Der ble det anledning til en hyggelig samtale, hvor Kronprinsen ba om at det ble gitt en personlig hilsen fra ham og Kronprisessen til Nordisk Treff for e Nordic Blue Berets i Ålborg Det ble utført under festmiddagen med god applaus. Fra lunsjen kjørte følget til Gloppedalsura hvor en ung gutt refererte fra samtalene med en 94 år gammel krigsveteran fra kampene i ura og området rundt i april Veteranen var selv til stede. En flott markering! Derfra bar det ned til Vikeså og FNparken. På forhånd hadde vi stilt opp tilsammen 17 mann + en i reserve slik: To på hver side av bautaen som æresvakter, samt at Einar Arne Garlid spilte kornett ved kransenedleggingen. Videre 10 mann som espaljé (5 på hver side) der Kronprinsen gikk med kransen, og endelig Magne Vinningland og Johan Bjerkreim med det ærefylte oppdrag å holde og overrekke kransen til Kronprins Haakon. De to var i samme kontigent som den første falne fra Norge for FN; Gjedrem som ble drept i Gaza. Begge to var i samme kompani, og Bjerkreim også i samme tropp. En i espaljeet, Einra Rolfsen, var også med i samme kontigent den gang. Bildene viser stramme karer som kunne sitt "Giv Akt" under kommando av Rolf Rolfsen. Kronprinsen tok seg da også god tid og snakket med flere av veteranene. De totalt 19 fra NVIO avd. Rogaland som fikk gleden og æren av å være med var: Jarl Pedersen (lunsjen), Einar Arne Garlid (kornett), Rolf Rolfsen, Frank Skofteland, Einar Johannesen, Lars Magnus Hallanger, Roald Jørgensen, Lars Solberg, Bjarne Fowels, Per I Møller, Torkel Gausland, Einar Rolfsen, Sverre Skårland, Merete Ånestad, Harry Assersen, + en til (navn ettersendes), Johan Bjerkreim og Magne Vinningland. Bjørn Gunnar Risa var i reserve

20 :lokalforeningene Vi støtter NVIO Forbundets Hederstegn utdelt etter ERNA RAID 2009 Forbundets Hederstegn ble utdelt etter "ERNA RAID 09" til Harry Lantz, Sverige, Aki Kupiainen og Måns Løf fra Finnland. Hederstegnet fikk de for den assistanse gitt de norske "Umpires" i forbindelse med øvelsene sommer og vinter gjennom snart 10 år. Øvelsene foregår i Estland. På bildet sees fra venstre Svein Belsvik, Norge, Harry Lantz, Aki Kupiainen og Måns Løf. Knut Larssen delte ut medaljene. Myndighetsgodkjent sletting av informasjon Fagweb for bilinteresserte SIMPLY CLEVER Ringeriksdagen Lørdag 5 September deltok NVIO avd. Ringerike og Omegn på Ringeriksdagen i Hønefoss. Dette er tredje året på rad vi deltar, der lag og foreninger i Ringerike kan ha stand på torget i Hønefoss for å markedsføre seg. I år gikk det med 20 liter vaffel røre, x antall liter kaffe. Vi er vel fornøyd med anntall som var innom oss. En stor takk til Tor Mathisen som stiller opp med sin feltvogn. Heidi Johnsen Brudal, NVIO avd. Ringerike og Omegn NVIO avd. Rogaland setter i gang veterantropp Første samling er torsdag 22. oktober på Sola Flystasjon hvor vi bruker hangar to én gang i måneden. Deltagere bør snarest kontakte nestleder i Rogalandsforeningen, Jarl Pedersen på jarl@veteranene.no eller jarl-pedersen@lyse.net. mobil: Hei og takk! Hei og takk for siste utgave av Sjekkposten med mye leseverdig stoff, men en sak bør korrigeres. Om operasjonsmedaljen heter det at Tidligere har personell fra internasjonale operasjoner mottatt sine medaljer enten ved ankomst på Gardermoen Flystasjon eller på Sessvoldmoen. Som Koreaveteran fikk jeg sammen med de øvrige deltagere ved feltsykehuset overrakt den norske Koreamedalje av daværende kronprins Olav i slottsgården på Akershus, og så vidt jeg husker fant den seremonien sted i magnar H. enebakk tidligere major og pensjonert Aftenpostendirektør Nye ŠkodaYeti KLAR FOR DET MESTE Med Yeti har Škoda kombinert det beste fra flere biltyper. KLAR FOR TERRENGET Trykk på offroadknappen, så tilpasser Yetis firehjulstrekk seg for ekstremt vanskelige kjøreforhold. KLAR FOR BYEN Du sitter høyt og ser godt. Velger du Parkeringsassistent kan Yeti lukeparkere på egen hånd. KLAR FOR HVERDAGEN Med VarioFlex seteløsningen kan du enkelt tilpasse plassen for passasjerer eller bagasje. KLAR FOR PRØVEKJØRING? Yeti venter på deg hos oss. Du får nye ŠkodaYeti 4x4 fra kr xxx.xxx,- eller med forhjulstrekk fra kr xxx.xxx,- Birger Kvarme AS Priser forhjulstrekk kr ,- Firehjulstrekk kr ,- Sjøveien 4, 4315 Sandnes, Tlf Yeti har 7 kollisjonsputer Takler vanskelig terreng Prisen er veiledende levert forhandler inkludert frakt og leveringsomkostninger. Årsavgift kommer i tillegg. Finansiering gjennom Møller Bilfinans. Avbildet modell kan ha ekstrautstyr. Forbruk og CO2-utslipp: 0,53-0,80 l/mil og g/km. 38