Utgiver Ansvarleg redaktør Utarbeidet av

Transkript

1

2 Utgiver: Senter for internasjonalisering av høgre utdanning (SIU) Oktober 2011 Ansvarleg redaktør: Kjell G. Pettersen Utarbeidet av: Arne Haugen, SIU ISSN ISBN Rapporten kan lastes ned fra

3 FORORD Senter for internasjonalisering av høgre utdanning (SIU) er et forvaltningsorgan under Kunnskapsdepartementet. SIU er Norges kontor for internasjonale program og tiltak i både høgre utdanning og grunnopplæringen på vegne av flere offentlige oppdragsgivere, og samordner tiltak på nasjonalt nivå i samsvar med offisielle retningslinjer for politikken på feltet. SIU skal fremme internasjonalisering, kulturell kommunikasjon og internasjonal mobilitet i utdanningsløpet, og gjennom ulike internasjonaliseringstiltak bidra til å heve kvaliteten på norsk utdanning. Som kompetansesenter er en SIUs viktige oppgaver er å utvide og styrke kunnskapsgrunnlaget for videre internasjonalisering av norsk utdanning gjennom utrednings og analysearbeid. Formålet med SIUs rapporter er å gi myndigheter og sektoren selv økte forutsetninger for utforming av tiltak og strategier for internasjonalisering. Fellesgrader i internasjonalt samarbeid mellom universiteter og høgskoler representerer en ny og omfattende form for samarbeid. Internasjonale fellesgrader er gitt en viktig rolle i arbeidet med å styrke Europa som utdanningsområde, og også norske myndigheter peker på internasjonale fellesgrader som en sentral samarbeidsform fremover. Også lærestedene gir uttrykk for økt vektlegging av denne formen for samarbeid. På samme tid er det viktig å være oppmerksom på at fellesgrader er en ny form for samarbeid, og at kunnskapen om resultater og virkninger derfor er begrenset. Målet med undersøkelsen som presenteres i rapporten har vært å se nærmere på hvilke erfaringer som er gjort av norske aktører med tanke på å styrke forutsetningene for videre arbeid med fellesgrader og liknende samarbeidsformer. Bergen, Alf Rasmussen, Direktør SIU 1

4 Innhold Abstract in English... 3 Sammendrag... 4 I. Fellesgrader samarbeidsform på fremmarsj... 6 Om undersøkelsen, rapporten og definisjoner... 7 Forekomst av fellesgrader / doble eller multiple grader / felles studieprogram... 8 II. Mål og strategier i arbeidet med fellesgrader, doble grader og felles studieprogram Valg av partnerinstitusjon og initiativ til samarbeid Hvordan fremmer institusjonene samarbeid om grader eller studieprogram? Måloppnåelse og resultater Rekruttering av norske studenter Rekruttering av utenlandske studenter III. Arbeidet med fellesgrader praksis og erfaringer Arbeidsmengde, utfordringer og løsninger Finansiering og levedyktighet Suksesskriterier hva skal til for å lykkes? Konklusjoner og vurderinger Vedlegg 1. Figurer Vedlegg 2. Spørreundersøkelsen rettet mot de programansvarlige Vedlegg 3. Spørreundersøkelsen rettet mot institusjonsnivået

5 Abstract in English Over the last years, joint degrees and similar forms of cooperation has been actively promoted in Norway as well as on an international level. To some extent, Norwegian higher education institutions (HEIs) have responded to this. Although they so far engage in international joint degrees at various levels, most institutions state that this is a cooperation form for the future. In spite of the high priority, little is known about the implementation and results. This report presents a survey SIU conducted among Norwegian HEIs engaged in international cooperation on joint degrees and similar forms of cooperation. 1 The report addresses the following issues: What are the motives and goals of the HEIs, how do they organize the implementation, which problems and challenges do they face, and what are the results and effects? Regarding institutions, the report concludes that efforts should be taken to develop a more concerted approach. Joint degrees represent a resource intensive form of cooperation, requiring broad institutional participation and cooperation between different parts of the institution. Strategies and goals should be shared by all involved. The report suggests that the institutional leadership and administration on the one side and those responsible for the individual programs on the other are not always sufficiently tuned regarding short and long term goals. Moreover, the two groups in several cases differ quite significantly in their views on whether the institution facilitates such cooperation. Joint degrees is an ambitious form of cooperation, among the goals are: recruitment, international promotion, strengthening institutional cooperation, research cooperation and strengthened links between research and educational activities. One goal that stands out in particular is the ambition of creating attractive programs and courses in collaboration with institutions abroad and thus attract good and highly motivated students from home and abroad. The survey indicates that recruitment of students is a main challenge, and above all the recruitment of Norwegian students. For joint degrees to become a major form of cooperation, this must be dealt with and improved. Courses and programs must be developed focusing on their uniqueness and on the added value of the international cooperation. Based on the responses we received to the survey, we have outlined two main approaches that characterize the institution's work on joint degrees. Some seem to emphasize the content side of the collaboration more, as the establishment of new academic programs and a wider platform for academic cooperation with relevant institution, while others place greater emphasis on joint degrees as an opportunity to enter into partnerships that are attractive from the point of view of international as well as national profiling. For the institutions themselves as well as for authorities and providers of funding, it is essential to clarify as much as possible exactly what kind of instrument joint degrees should be. 1 The report distinguishes between joint degrees, double/multiple degrees, and joint study programmes. 3

6 Sammendrag Internasjonale fellesgrader og liknende samarbeidsformer har de siste årene blitt aktivt fremmet i Europa. Dette gjelder også i Norge, hvor høyere utdanningsmyndigheter i Stortingsmelding om internasjonalisering av utdanning fra 2009 pekte på fellesgrader som en sentral samarbeidsform i tiden fremover. Norske læresteder har tatt denne holdningen til seg, og mange læresteder er involvert i slikt internasjonalt samarbeid. Denne rapporten presenterer en undersøkelse SIU har gjennomført blant norske læresteder som er engasjert i internasjonalt samarbeid om fellesgrader eller liknende. 2 Rapporten tar opp følgende hovedtema: Hvilke motiver og mål har lærestedene, hvordan er arbeidet organisert ved institusjonene, hvilke problemer og utfordringer møter de, og hvilke resultater og effekter kan de se av satsingen? Arbeid med fellesgrader er ressurskrevende og omfattende, og forutsetter bred institusjonell medvirkning og godt samarbeid mellom ulike deler av institusjonen. For å fange opp dette samspillet var undersøkelsen rettet mot både det sentrale nivået ved institusjonen og de som har det direkte ansvaret for det enkelte samarbeidsprogram. Undersøkelsen ble gjennomført ved at det ble sendt ut to relativt likeartede spørreskjema til de aktuelle lærestedene. Det ene skjemaet ble sendt til institusjonene sentralt. Her ble lærestedene bedt om å besvare spørsmål knyttet til motiver, strategiske prioriteringer, hvordan institusjonen organiserer og fremmer slikt samarbeid samt spørsmål om måloppnåelse, resultater og effekter. Samme type spørsmål ble stilt til de som har det faglige ansvaret for de enkelte studieprogrammene ved institusjonene, foruten spørsmål om utfordringer og problemstillinger i utvikling og drift av programmene. Spørreskjema rettet til programansvarlige ble sendt til 41 mottakere. 25 svar er registrert. Skjemaet som gjaldt det sentrale nivået ved institusjonene, ble sendt til 19 læresteder, hvorav 16 har returnert svar. De som har deltatt i undersøkelsen, knytter en rekke mål til samarbeid om grader og program: rekruttering, internasjonal promotering, styrket institusjonelt samarbeid, forskningssamarbeid og styrket kopling mellom forsknings og utdanningsaktiviteter. Ett mål som peker seg særlig ut, er ambisjonen om å skape attraktive programmer og studietilbud i samarbeid med andre og på den måten å tiltrekke seg gode og høyt motiverte studenter fra inn og utland. I forlengelse av dette fremstår også slike samarbeid som et virkemiddel for å styrke forskerrekruttering. Fellesgrader, doble/multiple grader og felles studieprogram er nært beslektede samarbeidsformer. Målene lærestedene oppgir for de ulike samarbeidsformene, er langt på vei de samme, men målsettingen later til å være høyere når det gjelder fellesgrader. De samarbeidsformene undersøkelsen omfatter, er krevende, og forutsetter nært samvirke mellom ulike deler av institusjonene. Når det gjelder målene for denne typen internasjonalt samarbeid, svarer institusjonene sentralt og de programansvarlige temmelig likt. At de to gruppene uttrykker temmelig forskjellig syn på måloppnåelse, tyder likevel på at institusjonene bør arbeide videre med å utvikle en mest mulig felles forståelse av mål og virkemidler i internasjonalt samarbeid. At samvirket mellom administrasjon og faglige ansvarlige ved lærestedene kan forbedres, ser vi også i svarene på spørsmål om hvordan lærestedene har lagt til rette for slike samarbeid. Ut fra svarene vi har fått på undersøkelsen, har vi skissert to hovedtilnærminger som preger lærestedenes arbeid med fellesgrader. Der enkelte institusjoner later til å legge hovedvekten på den innholdsmessige siden av samarbeidet, som etablering av nytt studietilbud og økt akademisk 2 I undersøkelsen sondres det mellom fellesgrader, doble/multiple grader og felles studieprogram. Se side 9 for definisjon. 4

7 samarbeidsflate med relevant(e) institusjon(er), later andre til å legge større vekt på fellesgrader som en mulighet til å inngå partnerskap som er attraktive i et profileringsperspektiv. Denne vurderingen er basert både på de målene lærestedene har oppgitt, og på de kriterier de har oppgitt å legge til grunn ved valg av samarbeidsinstitusjoner. Begge disse dimensjonene er sentrale i måten fellesgrader som samarbeidsform promoteres på i Europa. Både for aktørene selv og med tanke på eventuell utforming av virkemidler, vil det være viktig å ha et mest mulig avklart forhold til hva samarbeid om fellesgrader skal bidra til. Selv om det er ulike syn på måloppnåelsen i samarbeidet, kan noen viktige tendenser konstateres. Tanken om å skape spesielt kvalitetstunge, attraktive og elitepregede utdanningstilbud står sentralt i mye av arbeidet med fellesgrader. Dette gjelder både Erasmus Mundus og Nordisk ministerråds Nordic Master Programme. I et slikt lys er det bemerkelsesverdig at det å rekruttere studenter fremstår som en gjennomgående utfordring, og som et særlig viktig punkt i den videre utviklingen av samarbeid om grader og studieprogrammer. Skal dette bli en levedyktig og relevant samarbeidsform i tiden fremover, må det i langt større grad lykkes å tiltrekke studenter også hjemme. Delvis handler dette om promotering og informasjon, men det handler også om å gi både samarbeid og virkemiddelapparat den riktige retningen allerede i utgangspunktet. Det er viktig at slikt samarbeid er rettet inn mot å utvikle tilbud som representerer noe mer enn hva lærestedene ville kunne tilby alene, og at merverdien kommuniseres klart til omgivelsene. Det er ikke denne dimensjonen ved samarbeidet som trer tydeligst frem i vår undersøkelse. Skjerpet oppmerksomhet om rekrutteringsproblematikk gjør det nødvendig å legge mer vekt på dette. Spørsmål om levedyktighet er en sammensatt utfordring, og handler om innholdet i tilbudet som etableres, om finansiering og om institusjonenes prioritering av samarbeidet. En firedel av respondentene i undersøkelsen oppgir at det er usikkert hvorvidt samarbeidet og studietilbudet vil kunne videreføres uten ekstern finansiering. Her ser vi imidlertid en klar sammenheng. De som oppgir at samarbeidet i hovedsak er finansiert fra institusjonen sentralt, ser mest positivt på utsiktene til å videreføre samarbeidet. Når det gjelder Norges deltakelse i Erasmus Mundus spesielt, utgjør skolepengeproblematikken en særlig utfordring for de norske aktørene. Undersøkelsen tyder klart på at norske institusjoner vil satse videre på fellesgrader i årene fremover. Institusjonene uttrykker langt på vei samme forventninger til denne samarbeidsformen som det som kommer til uttrykk på det politiske plan både i og utenfor Norge. Dette er imidlertid en omfattende og ressurskrevende samarbeidsform, og det er viktig å opprettholde et kritisk blikk på hvordan slikt samarbeid kan representere merverdier utover det som oppnås gjennom andre og mindre ressurskrevende samarbeidsformer. 5

8 I. Fellesgrader samarbeidsform på fremmarsj Utvikling av fellesgrader 3 mellom læresteder har høy politisk prioritet både internasjonalt og nasjonalt, og slikt samarbeid foregår både innenfor og på tvers av landegrenser. Denne undersøkelsen gjelder samarbeid mellom norske læresteder og utenlandske institusjoner. I en europeisk kontekst har internasjonale fellesgrader blitt gjort til et viktig virkemiddel for å styrke samarbeidet mellom land innenfor Bologna området og på den måten bidra til å realisere et europeisk høyere utdanningsområde (EHEA). I tillegg har fellesgrader gjennom satsingen i programmet Erasmus Mundus blitt et sentralt virkemiddel for å gjøre EHEA mer attraktivt for studenter fra andre deler av verden. Vektleggingen på europeisk nivå har sitt motsvar på nasjonalt nivå så vel som ved institusjoner og læresteder. På alle nivåer trer fellesgrader frem som en prioritert arbeidsform. Ifølge rapporten Trends V fra European University Association fra 2007 oppgir 60 prosent av institusjonene at de har en form for fellesgrad på ett eller flere av de tre utdanningsnivåene, mens kun fire prosent oppgir at de ikke ser behovet for slike ordninger. 4 I den voksende floraen av strategier og planer ved norske læresteder ser vi også at internasjonale fellesgrader fremheves, og de norske institusjonenes samarbeidsorgan, Universitets og høgskolerådet har satt temaet på dagsorden blant annet ved å lage en rapport om arbeid med fellesgrader. 5 I stortingsmeldingen fra 2009 om internasjonalisering av utdanning la Regjeringen betydelig vekt på utviklingen av internasjonale fellesgrader. Regjeringen ga i meldingen uttrykk for at prosjekter og programmer for etablering av fellesgrader på master og ph.d. nivået ville være blant de mest sentrale virkemidler for den videre internasjonaliseringen av norsk høyere utdanning. Regjeringens vurdering er at fellesgrader som samarbeidsform vil knytte lærestedene og deres fagmiljøer bedre sammen enn det som oppnås gjennom annet samarbeid, at fellesgrader trolig er den mest integrerende form for samarbeid mellom institusjoner. 6 Tanken er at den betydelige studentutvekslingen som allerede finner sted, gjennom et slikt samarbeid, i større grad kan knyttes til faglig samarbeid og utvikling. Vellykket samarbeid om fellsgrader vil etter denne forståelsen ha en helhetlig dimensjon og knytte forskning og utdanning tettere sammen, og føre til en mer dyptgående internasjonalisering enn andre samarbeidsformer. På et overordnet nivå knyttes en rekke positive aspekter og effekter til innføringen av internasjonale fellesgrader 7 : Institusjonelle relasjoner: Skaper tettere bånd mellom læresteder i ulike land Institusjonell utvikling: Bidrar til helhetlig utvikling ved å knytte sammen forskning og utdanning Transparens: Utvikling av fellsgrader kan i seg selv bidra til et transparent europeisk område for høyere utdanning Internasjonal arbeidsdeling: Fellesgrader kan bidra til at det opprettholdes kritisk masse på mindre fagområder, på samme vis som dette foregår nasjonalt 3 Fellesgrader er ikke et entydig begrep, mer om definisjon og begrepsbruk følger senere. 4 David Crosier, Lewis Purser & Hanne Smidt: Trends V. Universitites Shaping the Higher Education Area. European University Association 2007, page UHRs rapport om fellesgrader og cotutelle. 6 St.meld nr. 14 ( ): UHRs rapport om fellesgrader og cotutelle. 6

9 Elitesatsinger: Samler europeisk spisskompetanse for å styrke Europas attraktivitet Arbeidsmarkedet: Tilrettelegger for et mer internasjonalt mobilt arbeidsmarked Om undersøkelsen, rapporten og definisjoner I arbeidet med å fremme fellesgrader som samarbeidsform har SIU gjennomført en undersøkelse blant norske læresteder som har etablert samarbeid om fellesgrader eller liknende samarbeidsformer. Utvalget ble gjort på bakgrunn av svar på spørsmål fra SIU til alle universiteter og høgskoler i 2009 om hvilke læresteder som har eller planlegger fellesgrader eller liknende samarbeidsformer med partnere utenor Norge. Vi har ønsket å se nærmere på hvordan institusjonene arbeider med slike programmer: Hvilke motiver og mål har lærestedene, hvordan er arbeidet organisert ved institusjonene, hvilke problemer og utfordringer møter de, og hvilke resultater og effekter kan de se av satsingen? Både utdanningssektoren selv og politiske myndigheter er målgrupper for undersøkelsen. Den skal gi sektoren bedre forutsetninger til å arbeide videre med fellesgrader som et strategisk virkemiddel, og den skal øke lærestedenes bevissthet og kunnskap om sentrale utfordringer og problemstillinger knyttet til de aktuelle samarbeidsformene. For de politiske myndighetene vil økt kunnskap om måten sektoren implementerer denne samarbeidsformen på, gjøre det lettere å utforme relevante tiltak slik dette er omtalt i stortingsmeldingen fra Undersøkelsen ble gjennomført ved at det ble sendt ut to relativt likeartede spørreskjema til de aktuelle lærestedene. Det ene skjemaet ble sendt til institusjonene sentralt. Her ble lærestedene bedt om å besvare spørsmål knyttet til motiver, strategiske prioriteringer, hvordan institusjonen organiserer og fremmer slikt samarbeid samt spørsmål om måloppnåelse, resultater og effekter. SIUs inntrykk er at spørsmålene ble besvart av studieadministrasjon i samarbeid med andre relevante instanser i den sentrale administrasjonen ved lærestedene. Samme type spørsmål ble stilt til de som har det faglige ansvaret for de enkelte studieprogrammene ved institusjonene, foruten spørsmål om utfordringer og problemstillinger i utvikling og drift av programmene. 8 Spørreskjema rettet til programansvarlige ble sendt til 41 mottakere. 25 svar er registrert. Skjemaet som gjaldt det sentrale nivået ved institusjonene, ble sendt til 19 læresteder, hvorav 16 har returnert svar. Fellesgrader, doble grader, multiple grader, felles studieprogram det finnes en rekke begreper som refererer til relativt beslektede samarbeidsformer, uten at det er etablert en entydig begrepsbruk. Med fellesgrad menes i denne undersøkelsen et samarbeid mellom to eller flere institusjoner (minst en utenfor Norge) om et felles studieprogram som fører frem til en felles grad. En fellesgrad innebærer at samarbeidspartnerne i fellesskap eier og har ansvaret for hele programmet og ikke bare for sin egen del. En fellesgrad kan dokumenteres ved å utstede ett fellesvitnemål, ett fellesvitnemål i tillegg til to eller flere institusjonelle vitnemål, eller kun to eller flere institusjonelle vitnemål. Doble (eller multiple) grader skiller seg fra dette ved at det ikke gis en felles grad, men to (eller flere) atskilte grader, én fra hver av de involverte institusjonene. I denne samarbeidsformen eier institusjonene og har ansvaret for sine respektive komponenter. 8 Begge undersøkelsene følger vedlagt. 7

10 Felles studieprogram dekker flere samarbeidsformer som har det til felles at to eller flere institusjoner samarbeider om studieprogram som fører til en grad ved én av institusjonene, og at institusjonene eier og har ansvar for sine egne studenter ved opptak, vitnemål mm. Undersøkelsen dekker alle de tre samarbeidsformene. I den grad datatilfanget gjør det mulig, har vi forsøkt å drøfte eventuelle ulikheter mellom samarbeidsformene. I noen sammenhenger omhandles de tre atskilt for å avdekke eventuelle ulikheter, i andre sammenhenger behandles de samlet som varianter av samme samarbeidsform. Forekomst av fellesgrader / doble eller multiple grader / felles studieprogram Samarbeid om fellesgrader er for norske aktørers vedkommende i stor grad knyttet til etablerte programmer og støtteordninger, fremfor alt EU programmet Erasmus Mundus og Nordic Master Programme i regi av Nordisk ministerråd. Norske læresteders deltakelse i Erasmus Mundus per juni 2011 Institusjon Norges teknisk naturvitenskapelige universitet Norges teknisk naturvitenskapelige universitet Norges teknisk naturvitenskapelige universitet Universitetet for miljø og biovitenskap Universitetet i Bergen Universitetet i Bergen Universitetet i Bergen Universitetet i Bergen Universitetet i Oslo Universitetet i Stavanger Universitetet i Tromsø Norges idrettshøgskole Norges idrettshøgskole Norges idrettshøgskole Høgskolen i Akershus Høgskolen i Gjøvik Høgskolen i Oslo Høgskolen i Oslo Fagområde Naturvitenskap og teknologi Naturvitenskap og teknologi Naturvitenskap og teknologi Landbruksfag Naturvitenskap og teknologi Naturvitenskap og teknologi Samfunnsmedisin Naturvitenskap og teknologi Pedagogiske fag Samfunnsvitenskap Samfunnsvitenskap Idrettsfag Idrettsfag Idrettsfag Pedagogiske fag Naturvitenskap og teknologi Biblioteksfag Pedagogiske fag 8

11 Nordic Master Programme. Norske læresteder med deltakelse i studieprogrammer som er i drift eller under utvikling, juni 2011 Institusjon Norges teknisk naturvitenskapelige universitet Norges teknisk naturvitenskapelige universitet Norges teknisk naturvitenskapelige universitet Norges teknisk naturvitenskapelige universitet Norges teknisk naturvitenskapelige universitet Norges teknisk naturvitenskapelige universitet Universitetet i Bergen Universitetet i Bergen Universitetet i Bergen Universitetet i Oslo Universitetet i Oslo Universitetet i Oslo Universitetet for miljø og biovitenskap Universitetet for miljø og biovitenskap Universitetet i Tromsø Universitetet i Agder Fagområde Naturvitenskap og teknologi Naturvitenskap og teknologi Samfunnsvitenskap Humanistiske fag, samfunnsfag Naturvitenskap og teknologi Naturvitenskap og teknologi Naturvitenskap og teknologi Naturvitenskap og teknologi Humanistiske fag Humaniora Naturvitenskap og teknologi Humaniora Naturvitenskap og teknologi Naturvitenskap og teknologi Naturvitenskap og teknologi Naturvitenskap og teknologi De aktuelle samarbeidsformene er imidlertid ikke bare knyttet til disse to finansieringsordningene. I vår undersøkelse svarte 21 respondenter at de har relevante utdanningsprogrammer i drift. Av disse oppga 16 at de har mottatt støtte fra programmer. Ni oppga støtte fra Erasmus Mundus, og tre har fått støtten fra Nordic Master Programme. Videre har to programmer brukt midler fra Erasmus Curriculum Development. Andre støttekilder som ble omtalt var NOMA programmet, Samarbeidsprogrammet med Russland i forskning og høyere utdanning, næringslivsaktører og for NHH sitt vedkommende CEMS, The Global Alliance in Management Education. Lærestedene i undersøkelsen ble bedt om å oppgi hvorvidt de har en eller flere av de samarbeidsformene denne undersøkelsen handler om. Svarene vises i tabell 1. Åtte institusjoner oppgir å ha minst én fellesgrad, det er samme antall som oppgir å ha doble/multiple grader. Ni institusjoner svarer at de har samarbeid som omfatter felles studieprogram med utenlandsk institusjon. Svarene på spørsmål om hva institusjonene planlegger, tyder på at det er fellesgrader som oppfattes som den mest aktuelle samarbeidsformen fremover. Det er bare henholdsvis én og to institusjoner som oppgir at de har felles studieprogram eller dobbel/multippel grad under planlegging. I kontrast med dette svarer fem av de institusjonene som ikke har fellesgradssamarbeid, at de er i er i ferd med å planlegge slikt samarbeid med en eller flere internasjonale partnere. 9

12 Tabell 1. Har deres institusjon fellesgrader, doble/multiple grader eller felles studieprogram med utenlandsk lærested, og i så fall hvor mange? Institusjon Fellesgrader Doble/multiple Felles studieprogram NTNU 5 7 eller fler 3 Universitetet i Bergen 6 Nei, og det er ikke under planlegging 1 Universitetet i Nordland 3 Nei, og det er ikke under planlegging Nei, men det er under planlegging Universitetet i Oslo Universitetet i Stavanger 1 Nei, men det er under planlegging 3 Universitetet i Tromsø Nei, og det er ikke under planlegging 1 1 NHH Nei, men det er under planlegging 4 Nei, og det er ikke under planlegging BI Høgskolen i Buskerud 1 2 Nei, og det er ikke under planlegging Høgskolen i Gjøvik Nei, men det er under planlegging 1 Nei, og det er ikke under planlegging Høgskolen i Hedmark Nei, og det er ikke under planlegging Nei, men det er under planlegging 2 Høgskolen i Oslo 2 Nei, og det er ikke under planlegging 4 Høgskolen i Telemark Nei, men det er under planlegging 1 1 Høgskolen i Vestfold 1 Nei, og det er ikke under planlegging Nei, og det er ikke under planlegging Totalt 23 >21 18 Konklusjonen underbygges av at de fleste institusjonene har svart fellesgrader på spørsmål om hvilke av de tre samarbeidsformene som vil være mest aktuelle for institusjonen fremover, samtidig som en betydelig andel også har svart doble/multiple grader (se tabell 2). Om antall fellesgrader foreløpig er begrenset, er det ingen tvil om at prinsippet om fellesgrader som en fremtidens samarbeidsform har fått godt fotfeste ved lærestedene i Norge. Tabell 2. Hvilken av følgende samarbeidsformer er mest aktuell for institusjonen fremover? Antall institusjoner Fellesgrader Doble/multiple Felles studieprogram Ingen

13 Institusjonenes samarbeid om grader og felles studieprogram foregår på ulike fagområder, men områdene naturvitenskap og teknologi og økonomi/administrasjon og samfunnsfag peker seg ut i den rapporteringen vi har fått gjennom denne undersøkelsen (tabell 3). Tabell 3. Fagområde for norske læresteders fellesgrader, doble/multiple grader eller felles studieprogram med utenlandsk lærested Fagområde Antall grader/program Humaniora/estetikk 4 Undervisning 2 Økonomi/admin./samfunnsfag/jus 8 Naturvitenskap/teknologi 8 Helse og sosialfag 1 Annet 2 Totalt 25 Av de 25 rapporterte grader/program i undersøkelsen er alle med ett unntak mastergradsstudier. Bare Høgskolen i Oslo rapporterer et program på bachelor nivå. I det følgende skal vi se nærmere på ulike aspekter ved lærestedenes internasjonale samarbeid om grader og studieprogram. Hvilke mål har institusjonene, hvordan arbeider de strategisk og praktisk, og hvilke erfaringer har de gjort seg foreløpig? 11

14 II. Mål og strategier i arbeidet med fellesgrader, doble grader og felles studieprogram Som omtalt ovenfor er en rekke mål og forventninger knyttet til fellesgrader og beslektede samarbeidsformer både nasjonalt og internasjonalt. Her skal vi se nærmere på de målene lærestedene selv setter for sitt samarbeid, og vi setter søkelyset både på det sentrale institusjonsnivået og de faglige ansvarlige som står for gjennomføringen av samarbeidet. I den grad det er betydelige forskjeller eller motsetninger mellom de to nivåene, vil det være viktig å være oppmerksom på dette for å styrke mulighetene for videre samarbeid. Figurene 1 til 3 i vedlegget viser hva de programansvarlige oppgir som de viktigste målene med graden eller programmet det samarbeides om. 12 av svarene gjelder fellesgrader, 9 gjelder doble/multiple grader og 4 av svarene gjelder felles studieprogram. Fellesgrader er ofte omtalt som en svært ambisiøs samarbeidsform fordi slikt samarbeid i særlig grad forutsetter at studieadministrative systemer, prosesser og rutiner integreres. Ut fra svarene representert i figurene 1 til 3 kan vi antyde at fellesgrader er en spesielt ambisiøs form også med tanke på mål for samarbeidet. I alle fall er det de respondentene som representerer fellesgradsprogram som samlet sett bruker poengskalaen mest når de uttrykker de ulike mål for samarbeidet. Mønsteret er helt likt på institusjonsnivå. Samlet poengscore for de ulike målene er høyest for fellesgrader, etterfulgt av doble/multiple grader og felles studieprogram (se vedlegget, figurene 4, 5, 6). Derimot er svarene mer like når det gjelder hvilke mål som fremheves av representantene for de tre samarbeidsformene, men svarene for felles studieprogram skiller seg noe ut fra de to andre. For både fellesgrader og doble grader er rekruttering av dyktigere studenter og å styrke institusjonens anseelse gjennom attraktive partnerskap de to høyest prioriterte målene. For felles studieprogram, er disse de to de lavest rangerte svaralternativene. De som har svart på vegne av felles studieprogram, har sterkest vektlagt målet om å kunne gi et studietilbud de ikke ville kunne gi alene, etterfulgt av målet om å styrke den faglige kompetansen ved institusjonen. Utover dette skiller respondentene med fellesgrader seg ut med at mål om å knytte utdanningssamarbeid til forskningssamarbeid er vektlagt sterkere. Målet om å styrke rekrutteringen av gode forskerkandidater gis høyere prioritet av fellesgradsrespondentene, og det samme gjelder målet om å bidra til å styrke koplingen mellom forskning og utdanning. Mønsteret er det samme i svarene fra sentralnivået ved institusjonene. Også der legges det stor vekt på at slikt samarbeid skal styrke studentrekrutteringen, og det legges på begge nivåer større vekt på å rekruttere dyktigere studenter enn å rekruttere utenlandske studenter. Både programansvarlige og sentralnivået ved institusjonene oppgir at det å styrke institusjonens anseelse gjennom attraktive partnerskap er en hovedgrunn til å gå inn i disse samarbeidsformene. For å se etter eventuelle systematiske skiller i institusjonenes mål med de ulike samarbeidsformene, har vi sett nærmere på svarene fra de institusjonene som har både fellesgrader, doble grader og felles studieprogram. Generelt er det små forskjeller i svarene, noe som tyder på at de tre samarbeidsformene langt på vei oppfattes som varianter av det grunnleggende sett samme virkemiddel. Visse interessante forskjeller ser vi likevel. Svarene fra institusjonene viser at felles studieprogram som samarbeidsform skiller seg fra de øvrige ved at institusjonene legger særlig vekt på målet om å kunne gi et studietilbud de ikke ville kunne tilby alene. Samarbeidsformen dobbeltgrader skiller seg noe ut ved at her vektlegger institusjonene målet om styrket anseelse og attraktivitet høyere enn for de to andre samarbeidsformene. Svarene bekrefter inntrykket av at fellesgrader er den samarbeidsformen institusjonene har høyest forventninger til når det gjelder institusjonenes utvikling. Mer enn for de to andre samarbeidsformene oppgir institusjonene at de 12

15 ser fellesgrader som et verktøy for å styrke rekrutteringen av forskerkandidater og å styrke den faglige kompetansen ved institusjonen. Valg av partnerinstitusjon og initiativ til samarbeid Hvem man søker å samarbeide med, er tett knyttet til de målene man setter seg. Vi har spurt både institusjonene og de programansvarlige om hvilke kriterier det legges vekt på ved valg av samarbeidsinstitusjon i forbindelse med utvikling av samarbeid om grader om programmer. Rangeringer har fått stor betydning, og globalt er det stor vekt på internasjonal eksellense. Valg av samarbeidspartner har stor betydning, og ulike veivalg er mulig. Respondentene fikk velge mellom følgende svaralternativer: Komplementær kompetanse med tanke på utvikling av studietilbud Allerede etablert i forskerkonsortium/ nettverk Fravær av skolepenger ved institusjonen Institusjonen gjør det mulig med gjensidig utveksling av studenter Ønske om å knytte seg til den andre institusjonens forskningskompetanse Samarbeidsinstitusjonens internasjonale prestisje og anseelse Valget svarer til vår institusjons faglige og geografiske prioriteringer Svarene fra institusjonsnivå og de programansvarlige er temmelig sammenfallende, så de blir omtalt under ett (vedlegg, figur 7). Komplementær kompetanse er det svaralternativet som samlet sett har fått størst tilslutning. Med ett unntak oppgir alle at dette har stor eller meget stor betydning ved valg av partnerinstitusjon. Alternativet valget av partner svarer til institusjonens faglige og geografiske prioriteringer har også fått gjennomgående høy score. Alle som har svart, mener det har en betydning at slikt samarbeid tar utgangspunkt i etablerte forskerkonsortia eller nettverk. Mens noen mener dette er et sentralt kriterium, mener andre det bør tillegges en viss vekt. Svært stor er spredningen i svarene på spørsmålet om muligheten for gjensidig utveksling av studenter. Noen respondenter legger aller sterkest vekt på dette, mens andre mener dette er helt uten betydning. Varierer gjør også svarene på spørsmål om betydning av forskningskompetanse ved samarbeidsinstitusjonen, men flertallet mener dette har noe eller stor betydning. Når det gjelder samarbeidsinstitusjonens prestisje og anseelse, gir alle respondenter uttrykk for at dette har betydning for valg av partner. Halvparten av de som har svart, valgte noe betydning. Den øvrige halvdelen er fordelt mellom meget stor betydning og stor betydning. Variasjonen i svarene indikerer at det finnes ulike tilnærminger til grads og programsamarbeid. Vi vil antyde et hovedskille mellom på den ene siden en tilnærming der oppmerksomheten er sterkest om selve det studietilb udet som utvikles og på den annen side en noe mer instrumentell tilnærming som legger vekt på ringvirkninger og effekter. Det er en tendens i svarene til at de som oppgir å legge meget stor vekt på partnerinstitusjonens prestisje og anseelse, oppgir å legge mindre vekt på graden av komplementær kompetanse. Samtidig er det en tendens til at de som oppgir å legge meget stor vekt på det komplementære, svarer at de legger mindre vekt på disse andre egenskapene ved samarbeidsinstitusjonene. Svarene avdekker også et mønster knyttet til institusjonstyper og fagområder. Blant dem som oppgir å legge relativt liten vekt på partnerinstitusjonenes prestisje og anseelse, finner vi i første rekke de opprinnelige universitetene. Blant høyskolene er svarene mer varierte, mens både BI og NHH er blant institusjonene som vektlegger prestisje og anseelse ved samarbeidsinstitusjonene. 13

16 Hvordan lærestedene har besvart disse spørsmålene har imidlertid ikke noen sammenheng med omfanget av aktiviteten deres på området. UiB og UiO har for eksempel gitt uttrykk for en lik tilnærming til grads og programsamarbeid, mens de to institusjonene er ytterpunkter blant universitetene når det gjelder slikt samarbeid. For videre å danne et bilde av norske læresteders arbeid med grads og programsamarbeid har vi spurt både institusjonene og de programansvarlige om hvor initiativet til slikt samarbeid ligger. I hvilken grad er det de norske lærestedene som har tatt initiativet og i hvilken grad har de norske læresteder og fagmiljø svart på initiativer fra utenlandske læresteder? Svarene fra institusjonsnivå og fra de programansvarlige er temmelig sammenfallende. Mens svarene fra institusjonsnivå tilsier at det like ofte er den norske institusjonens initiativ som de(n) utenlandske, er det blant de programansvarlige en viss overvekt av respondenter som oppgir at initiativet i hovedsak kom fra den utenlandske institusjonen. Vi spurte videre begge gruppene i undersøkelsen hvor ved den enkelte institusjonen initiativet til samarbeidet har kommet fra. Svarene er relativt like i de to gruppene. I begge gruppene oppgir i overkant av to tredeler at initiativet ligger i fagmiljøene, men svarene tyder også på at faglig ledelse og institusjonsledelse spiller en rolle også når det gjelder initiativ, og ikke bare med tanke på tilrettelegging. Tabell 5. Hvor ved institusjonen lå initiativet til opprettelsen av samarbeidet? Svar i prosent. I fagmiljøet I faglig ledelse / institusjonsledelse I administrasjonen Svar fra programansvarlige Svar fra institusjonen Hvordan fremmer institusjonene samarbeid om grader eller studieprogram? For å danne et inntrykk av hvordan ledelse og administrasjon ved institusjonene har arbeidet med utvikling av grads og programsamarbeid, og hvordan dette oppfattes i administrasjon og blant de faglige ansatte, har vi stilt begge gruppene i undersøkelsen spørsmål om dette (tabell 6). Tabell 6. I hvilken grad har institusjonens ledelse fremmet etablering av fellesgrader / doble grader / felles studieprogram? Svar i prosent. Svar fra institusjonene Svar fra de programansvarlige I liten / ingen grad I noen grad I stor grad I svært stor grad De programansvarlige gir i større grad enn de som har svart på vegne av institusjonene sentralt, uttrykk for at ledelsen har fremmet slike samarbeidsformer (figur 8). Grunnen til forskjellen kan være ulike forventninger eller at de programansvarlige opplever å ha fått støtte til sitt konkrete samarbeid mens man på institusjonsnivå tenker at denne typen samarbeid burde vært støttet i enda større omfang. 14

17 Figur 8. Institusjonenes tiltak for å fremme samarbeid om grader eller program. Andel respondenter som mener tiltakene er innført ved sin institusjon. I prosent. Det er avsatt midler for økonomisk støtte Dedikerte administrative ressurser Etablert retningslinjer for administrasjon av fellesgrader og program Institusjonelle retningslinjer for utvikling av fellesgrader og program Fra programansvarlig Fra institusjon Fellesgrader inngår i institusjonens strategier Figur 8 viser at det for noen av spørsmålene er store forskjeller mellom svarene fra institusjonene sentralt og svarene fra de programansvarlige. Dette gjelder for det første spørsmålet om strategier. Mens det store flertallet av institusjonsrepresentantene oppgir at arbeidet er forankret i institusjonens strategier, svarer nesten halvparten av respondentene med programansvar (44 prosent) avvisende på dette spørsmålet. Det samme ser vi når det gjelder spørsmålet om retningslinjer for utvikling av fellesgrader, også her er svaret fra lærestedene sentralt langt mer positive enn svarene fra de programansvarlige. Svarene kan tyde på at institusjonene bør forsøke å bli flinkere til å nå ut til de ulike delene av sin institusjon. Det er uheldig dersom det gjøres arbeid med tilrettelegging uten at dette fanges av opp i organisasjonen. Det er dessuten slik at de som har besvart våre spørsmål, trolig vil være blant dem som i størst grad er oppmerksomme på slik tilrettelegging. At dette er en reell problemstilling i alle fall ved noen læresteder, blir enda tydeligere når vi ser på svarene fra enkeltinstitusjoner. Ved ett lærested er det for eksempel slik at institusjonen sentralt svarer at alle unntatt ett av tiltakene er innført, samtidig som de programansvarlige oppgir at lite eller ingenting er satt i verk fra institusjonen sentralt. En ytterligere indikasjon på mangelfull koordinasjon og samordning ved lærestedene mellom administrasjonen sentralt og faktiske eller potensielle programansvarlige, er det at representanter for ulike studieprogram ved samme institusjon svarer forskjellig på spørsmål om institusjonens tilrettelegging. Dette gjelder også for en institusjon som Universitetet i Bergen, som er blant de fremste aktørene i Norge når det gjelder fellesgrader, og som etter SIUs erfaring har arbeidet systematisk og planmessig med utvikling av slike samarbeidsformer. Mens flertallet av respondentene fra UiB i hovedsak svarer bekreftende på spørsmål om hvorvidt de ulike tiltakene er tatt i bruk ved institusjonene, finner vi også eksempel på helt motsatte svar. Samarbeid om grader og programmer er av relativt ny dato, og det gjenspeiles i svarene. Med den sterke internasjonale og nasjonale prioriteringen fellesgrader har fått, har institusjonene i stor grad tatt dette med i sine målformuleringer og strategier for fremtiden. Derimot varierer det svært hvor langt implementering og operasjonalisering har kommet. Både de programansvarlige og institusjonsrepresentantene har i fritekst kommentert svarene om tilrettelegging fra institusjonens 15

18 side. Svarene fra de programansvarlige viser at disse i stor grad har betraktet seg og fagmiljøet som pionerer, og de har betraktet samarbeidet som nybrottsarbeid. Flere gir uttrykk for at institusjonell og administrativ støtte til å begynne med var svært begrenset, men at denne etter hvert har blitt mer betydelig. Kommentarene fra institusjonsrepresentantene forsterker inntrykket av et område under utvikling, der operasjonalisering og implementering foreløpig henger en del etter det som er vedtatt strategisk ved institusjonene. Det er imidlertid relativt store forskjeller mellom lærestedene. Der noen læresteder foreløpig er uten retningslinjer er andre, som for eksempel Universitetet i Stavanger, i ferd med å ferdigstille dem, mens atter andre har etablert et relativt omfattende apparat med tanke på å utvikle og drive internasjonale fellesgrader. Universitetet i Bergen har kommet langt når det gjelder å operasjonalisere vedtatte mål om fellesgrader og felles studieprogram. Det er utarbeidet veiledninger, deler av en stilling er avsatt for å veilede fagmiljøene, og fagmiljøer har blitt tildelt begrensede økonomiske ressurser for utvikling og drift av fellesgrader og felles studieprogram. Universitetet i Bergen er da også ifølge oversikten i tabell 1 ovenfor det lærestedet med det høyeste antall fellesgrader. Det er interessant å se svarene her i sammenheng med resultatene fra JOIMAN prosjektet, et samarbeidsprosjekt mellom 15 europeiske universiteter knyttet til administrasjon av joint programmes 9 (JPs). Med tanke på å utvikle en beste praksis for administrasjon av JPs, har JOIMAN kartlagt organisering og administrasjon av JPs og institusjonelle strategier ved de 15 involverte lærestedene. Funnene i JOIMAN tilsa at 75 prosent av institusjonene ikke hadde etablert retningslinjer for utvikling av JP, og at 70 prosent ikke hadde retningslinjer for administrasjon av JP. Samtidig konkluderte JOIMAN med at eksistensen av slike retningslinjer kunne ha betydelig effekt der de fantes, og at de flere steder bidro til ensartet og mer systematisk praksis. Resultatene i vår undersøkelse tyder på at de norske lærestedene i større grad enn JOIMAN institusjonene samlet har utviklet slike hjelpemidler. JOIMAN prosjektet studerte videre i hvilken grad lærestedene hadde etablert et ressursmessig rammeverk i form av økonomiske eller administrative ressurser. 30 prosent av JOIMANinstitusjonene oppga at de hadde etablert slikt rammeverk, og ifølge prosjektet er det en trend at lærestedene oppretter egne enheter innenfor eller i tilknytning til et internasjonalt kontor eller en enhet for kvalitetssikring. Også her virker tallene i vår undersøkelse høyere. 50 prosent av institusjonene oppgir å ha satt av dedikerte administrative ressurser, mens 38 prosent oppgir at det gis økonomisk støtte fra sentralt hold. Når det gjelder et viktig program som Erasmus Mundus er situasjonen for norske læresteder annerledes enn for institusjoner i mange andre land. Finansieringen i Erasmus Mundus er primært organisert som studentstipender som kommer lærestedene indirekte til gode gjennom skolepenger. Dette er ikke mulig for norske institusjoner. For institusjoner i enkelte andre land uten skolepenger har dette blitt avhjulpet ved at samarbeidsinstitusjoner som krever skolepenger fordeler midler til deltakende institusjoner som ikke har denne muligheten. De norske lærestedene har heller ikke denne muligheten, og vil i større grad enn internasjonale samarbeidspartnere være avhengig av andre midler. Måloppnåelse og resultater Etter å ha sett på mål for samarbeid om grader og program, vender vi nå oppmerksomheten mot resultater og måloppnåelsen. Vi har stilt begge respondentgruppene generelle spørsmål om hvordan de vurderer måloppnåelsen med programmene, og vi har bedt dem vurdere hvilke resultater samarbeidet har gitt på ulike aktuelle områder (se vedlegget, figurene 9 14). Her viste det seg å være store og interessante forskjeller mellom programansvarlige og dem som har svart for institusjonen. 9 JOIMAN-prosjektet brukte følgende definisjon av joint programme : jointly planned and developed programme, including a strong integration of both curricula and organisation. 16

19 De programansvarlige har en langt mer positiv vurdering av måloppnåelsen enn det institusjonsrepresentantene har. Dette gjelder for alle tre samarbeidsformene, selv om det er visse skiller dem i mellom. Aller størst er kontrasten mellom svarene til de to respondentgruppene når det gjelder felles studieprogram som samarbeidsform, jfr. figurene 13 og 14 (se vedlegg). En tredel av de institusjonsansvarlige mener at institusjonene bare i liten grad har nådd målene med slikt samarbeid, mens 44 prosent svarte i noen grad og 22 prosent i stor grad. Ingen svarte i svært stor grad. Svarene fra de programansvarlige derimot, fordelte seg med 50 prosent på henholdsvis i stor grad og i svært stor grad. Figurene 11 og 12 (se vedlegg) viser at tendensen er den samme når det gjelder doble grader. De programansvarlige er positive, mens svarene fra institusjonene sentralt uttrykker en langt mer negativ vurdering av måloppnåelsen. Svarene for fellesgrader som samarbeidsform skiller seg noe ut, ved at institusjonsrepresentantene her har en mer positiv vurdering. Også for fellesgrader var imidlertid de programansvarlige klart mer positive i vurderingen. Svarene reiser to viktige spørsmål. Hvorfor er vurderingene av måloppnåelsen så ulik på institusjonsnivå og programnivå, og hva kan det skyldes at det på institusjonsnivået er et klart skille i synet på måloppnåelse mellom fellesgrader på den ene siden og doble grader og felles studieprogram på den andre? Undersøkelsen alene gir ikke klare svar på dette. Når det gjelder forskjellen mellom de programansvarlige og institusjonsnivået, er det et moment at spørsmålene for de først nevnte har et preg av egenvurdering. Det kan nok trekke i retning av en mer positiv vurdering. Men forskjellene er så store at dette neppe forklarer alt. Tidligere har vi sagt at det er små skiller mellom institusjonsnivå og programnivå når det gjaldt mål for samarbeidet. Svarene her kan imidlertid tyde på at det likevel er ulikheter, kanskje mer med tanke på perspektiv enn med målområder. Det meste av det samarbeidet som omtales her, gjennomføres i form av prosjekter med en klart tidsavgrenset økonomisk støtte fra eksterne kilder. Generelt er støtteordninger utformet som mer eller mindre kortvarige insentivmidler med tanke på langsiktige eller varige endringer. Også på institusjonsnivået må det forventes at perspektivet er langsiktig, og at institusjonen investerer og deltar i konkurranse om knappe prosjektmidler for utdanningssamarbeid med blikket festet utover den enkelte prosjektperioden. På prosjektnivå kan det derimot være mer naturlig å besvare de spørsmålene vi har stilt her, med tanke på hvorvidt prosjektet som sådan ble gjennomført som planlagt og forventet. Et tidsavgrenset samarbeid kan derfor utgjøre et vellykket prosjektsamarbeid samtidig som det ikke er like vellykket når det gjelder de mer langsiktige målene. Det kan derfor være nyttig for den enkelte institusjon at de ulike nivåene arbeider mer med å avklare forholdet mellom begrensede prosjekter og mer langsiktige eller strategiske mål. På samme måte er det viktig at også støtteordninger innrettes på en måte som i størst mulig grad legger til rette for langsiktighet. Forskjeller i vurderingen av måloppnåelse er det også for fellesgrader, men altså i noe mindre utstrekning. Det er en mer positiv vurdering på institusjonsnivået av måloppnåelsen for fellesgrader enn for de andre samarbeidsformene. Det er med andre ord der hvor ambisjonene er størst, at måloppnåelsen vurderes som høyest. Ut fra undersøkelsen er det imidlertid vanskelig å si om det skyldes en særlig vektlegging og prioritering av fellesgrader, eller om det er noe i selve samarbeidsformen som gir utslag. I tillegg til spørsmål om måloppnåelse generelt, har respondentene svart på spørsmål om måloppnåelse på noen områder vi definerte. Isolert sett kan det slås fast at institusjonsrepresentantene for fellesgrader særlig fremhever hvordan programmene bidrar til studietilbud institusjonen ikke kunne gitt alene og til styrking av koplingen mellom forskning og 17

20 utdanning ved institusjonen. Når det gjelder doble grader, er institusjonene tilbakeholdne med å rapportere effekter. Dette gjelder så vel det faglige tilbudet som studentrekruttering, forskerrekruttering og kopling mellom forskning og utdanning. For felles studieprogram som samarbeidsform vektlegges særlig effekter knyttet til utvidelse av lærestedets studietilbud samt positive effekter for studentrekruttering. Rekruttering av norske studenter I en viss forstand er de programansvarlige med sin nærhet til programmene i en bedre posisjon til å vurdere resultater. Et hovedinntrykk er at det har vært vanskelig for disse programmene å rekruttere norske studenter. Dette gjelder særlig for fellesgradene, men også for de to andre (jfr. vedlegg, figurene 15 17). Syv av ni fellesgrader svarer at det har vært tyngre å rekruttere norske studenter enn ved ordinære programmer. For doble grader og felles studieprogram svarer halvparten det samme. I lys av dette er det kanskje heller ikke overraskende at respondentene stort sett oppgir at de i liten grad har rekruttert dyktigere eller mer motiverte studenter i Norge. Også her er imidlertid de som har doble grader eller felles studieprogram mer positive enn respondenter med fellesgrader, og om lag halvparten av disse oppgir at de har rekruttert både dyktigere og mer motiverte studenter i Norge. Tydelige mønstre trer frem når vi deler respondentene inn etter hvilke finansieringsordninger som er brukt i samarbeidet. Samarbeid med støtte fra Erasmus Mundus ser ut til i langt mindre grad enn andre samarbeid å trekke til seg norske studenter. Fra åtte av ni slike samarbeid svares det at det har vært tungt å rekruttere norske studenter, mens kun en av ni respondenter oppgir at de har rekruttert mer motiverte og dyktigere norske studenter. Dette må ses i sammenheng med hvordan programmet er utformet. Skolepengeproblematikken er en utfordring for norske aktører. Mens de norske institusjonene ikke har anledning til å kreve skolepenger for de studietilbudene de gir innenfor rammen av Erasmus Mundus samarbeid, kan det hende at studenter fra Norge må betale skolepenger for de delene av studietilbudet som gis ved utenlandske læresteder. I mange tilfeller vil den norske institusjonen tilby ordinære programmer nært beslektet med det som tilbys innenfor rammen av Erasmus Mundus samarbeid, og skolepengeproblematikken kan bidra til at norske studenter velger disse. Videre ligger vekten i Erasmus Mundus programmet på mobilitet fra land utenfor EU/EØS, og de økonomiske insentivene for institusjonene er i hovedsak knyttet til stipendiering av studenter fra slike land. Det skal ikke utvikles nye studietilbud under Erasmus Mundus, men eksisterende tilbud skal kombineres på tvers av landegrenser og gjøres synlige, attraktive og tilgjengelige gjennom stipendiering av studenter fra andre verdensdeler. På samme tid er det et mål for programmet å skape poles of excellence i Europa, og i den grad dette realiseres, må det antas at dette blir attraktivt også for studenter fra EU/EØS området. Institusjonene i vår undersøkelse har da også satt det å rekruttere dyktigere studenter som et av de fremste målene med å etablere fellesgrader, og dette er et høyere prioritert mål enn å rekruttere utenlandske studenter. Det omtalte JOIMAN prosjektet har også trukket konklusjoner når det gjelder rekruttering av studenter, fremfor alt, men ikke utelukkende, i tilknytning til studieprogrammer innenfor Erasmus Mundus. JOIMAN slår fast at lokale studenter ofte mangler insentiver for å søke seg til fellesprogrammer, og løsningen JOIMAN skisserer er av økonomisk karakter. Det antas at høye studieavgifter virker avskrekkende. JOIMAN antyder at den geografiske bindingen kan føre til at læresteder må inngå kompromisser med tanke på studentenes kvalitet, og at kvalitet alltid må være det sentrale kriteriet ved studentopptak og stipendtildeling. Svarene fra vår undersøkelse tilsier at dette ikke er noen konflikt de norske lærestedene opplever, det kommer vi tilbake til i neste avsnitt. JOIMAN fremhever at Europakommisjonen gjør rett i å utvide europeiske studenters adgang til stipender, og mener det kan være hensiktsmessig å gå videre med dette. I tillegg viser JOIMAN til at 18